Forventninger og usikkerhet

Vi blir født til denne verden som uskyldige, små vesener, og har ingen som helst forventninger til hvordan livet vil bli. Vår tankegang er ikke utviklet til å hverken se hva som ligger foran oss, eller legge noen planer for hvordan vi vil at det skal bli. Så vokser vi til og etter hvert blir vi på leit etter hva som er meningen med livet. Vi gjør feil, og atter feil, men stort sett lærer vi av alle disse mistakene og blir gode verdensborgere, de fleste av oss.

Jeg har gjort feil hele livet, men både ved å finne ut at jeg tok gale valg og det å se på hva andre gjør, har jeg blitt flinkere til å gjøre mindre feiltrinn. Jeg hadde forventninger til livet, men når tingene ikke går helt slik jeg ønsker og prøver på, så melder skuffelsen sin ankomst. Jeg blir skuffet over mine egne valg og det at jeg ikke klarte å stå til mine egne forventninger. Når skuffelsene bare blir en evige gjentagelser, og jeg ikke klarer å snu tankegangen, men bare graver meg ned, og ser på meg selv som et gedigent «misfoster», en person som alltid ramler, alltid går feil vei, alltid finner de gale svarene, da føles alle forventningene uoppnåelige. Jeg vil jo gjøre mennesker glade og stolte av meg. Jeg vil jo vise at jeg kan. Den største forventningen stiller jeg egentlig til meg selv. Det er jeg selv som ønsker å bli stolt. Se på meg hva jeg kan! Jeg vil ha ros og skryt for at jeg er en flink pike.

Som barn så jeg på mye med et forventningsfullt blikk. Jeg gledet meg til mye, slik som til å begynne på skolen. Jeg hadde troen på meg selv, jeg visste jeg kunne mye og enda mer skulle jeg lære. Selv om jeg grudde meg, så var gleden og forventningen enda større. Endelig var det min tur til å få lære enda mer og til å få vise fram mine evner. Jeg skulle tilfredsstille andres forventninger, men aller mest mine egne. Allerede som liten satte jeg krav til meg selv, og det er vel bra det, og jeg oppnådde ofte de resultatene og målene jeg satte meg. Jeg var trygg på meg selv, og andre så opp til meg. Om jeg ikke var et forbilde, så var jeg en som mange ønsket «å leke» med. Men engang måtte motgangen komme, og jeg ikke lenger klarte å være en mønsterfigur. Jeg trodde faktisk jeg handlet riktig, men personer rundt meg var ikke lenger fornøyd med det jeg fortok meg. Så ble skuffelsen et faktum. Kanskje var det meg selv jeg skuffet, at jeg kom til kort og ikke nådde målene. Jeg ble en person som stadig var på leting etter nye muligheter og utfordringer. Jeg la kanskje lista alt for høyt, men aller mest så ville jeg ikke vise andre at jeg ikke alltid mestret ting. Jeg skulle fortsatt fremstå som en person som aldri feilet, en person alle så opp til, en person som alltid taklet enhver utfordring. Jeg skulle være perfekt og jeg måtte ikke fremstå som en taper. Jeg skulle vise dem jeg!

Alle feilene jeg begikk da jeg drakk kan jeg ikke endre på, men jeg kan tilgi meg selv, og det er nødvendig for å komme videre. Jeg måtte finne tilbake til gleden ved livet, bare de små, men likevel betydningsfulle. Jeg måtte begynne å bli glad i meg selv og se at jeg også er betydningsfull. Jeg måtte starte med å sette meg nye mål, lage meg opp forventninger, men som sto i forhold til hvor jeg selv sto, hvor jeg befinner meg i min utvikling i dag. Jeg kan ikke forvente at jeg skal bestige Mount Everest uten å trene meg på mindre fjell først. Kanskje skal jeg bare innse at det uansett er noe som aldri vil skje med min høydeskrekk. Jeg trenger ikke lengre være best, klare alt og fremstå som perfekt.  Trenger ikke stå på det høyeste fjellet. Alle kan ikke vinne! Men egentlig så kan alle bli vinner på sett og vis, når målene de setter seg nås, om ikke helt etter planen og andres, eller egne forventninger. Den siste skal bli den første, har noen sagt. Den liker jeg!

Jeg gjør meg opp tanker om hva andre forventer av meg. Disse tankene er jo egentlig mine egne forventninger til meg selv har jeg funnet ut. Ta for eksempel et jobbintervju. Da blir jeg ofte spurt om hvilke forventninger jeg har til jobben jeg har søkt på, eller til den personen, mest sannsynligvis lederen på arbeidsplassen, som sitter der rett overfor meg, med granskende blikk og venter på å høre hva slags formening jeg har gjort meg opp om nettopp dette. Jo, jeg forventer meg utfordringer, at jeg skal få vist hvem jeg er, at arbeidet mitt gir frukter og at jeg kan være en rollefigur, en god og støttende kollega. Og av lederen forventer jeg både ros og ris, at jeg blir veiledet i riktig retning til å gjøre jobben best mulig og at det jeg gjør og jeg som person blir verdsatt. Svarer jeg det jeg tror arbeidslederen vil høre eller er jeg ærlig? Jeg svarer vel det jeg forventer av meg selv. I de fleste tilfeller ønsker jeg jo å fremstå som det perfekte valg til akkurat den jobben, så jeg må selge meg selv best mulig – som en viktig og uunnværlig vare, så jeg prøver kanskje å pynte på litt, men likevel så nærme sannheten som mulig. Jeg vil jo vise dem hvor flink jeg er og at jeg er den de trenger, den beste. Det er slik jeg ser det…

Nå er det en stund siden jeg var på noe jobbintervju. Faktisk bare ett etter at jeg ble nykter, og ved nærmere ettertanke så svarte jeg nesten slik som beskrevet over, men jeg fortalte også om hvem jeg egentlig er, at jeg er tørrlagt alkoholiker. Det var nok kanskje ikke akkurat det de hadde forventet å høre, og jeg tenkte, til tross for at jeg hadde trodd at det ville ikke være noe problem, så lenge jobben jeg skulle intervjues for omhandlet det å jobbe med rusavhengige. Så jeg ble ikke nevneverdig skuffet over å ikke bli tilbydd jobben. Jeg forstår deres usikkerhet til en person som de ikke hadde møtt før, ikke kjente, ikke visste hva stod for og hvilken arbeidskapasitet jeg hadde. I tillegg var jeg alkoholiker, om enn tørrlagt. Men jeg var nok litt skuffet over å ikke få sjansen til å virkelig vise hvem jeg er. Vi alkoholikere og rusavhengige er store ressurser, og våre erfaringer er gull verdt, og jeg skulle ønske at flere fikk øynene opp for oss og bla-bla-bla… Jeg kunne skrevet mye her, for dette er en liten fanesak jeg har, det å få flere av oss på banen, se og bruk oss, vår kompetanse og våre erfaringer. Ja, jeg skal slutte å mase, men jeg vet vi kan så mye, jeg kan så mye og har så mye å gi videre.

Gi videre ja. Jeg er på en måte en slags leder selv, en som skal gå foran og vise andre veien til et edru liv. Jeg skal «gi videre» det jeg har fått og lært om hvordan best mulig leve et nyktert liv. Jeg skal «gi fra meg» de verktøyene jeg har fått, eller vise hvordan bruke dem. Så kommer usikkerheten snikende igjen. Er jeg god nok, er jeg flink nok? Kan jeg dette? Er jeg en betrodd leder eller foregangsperson? Kan jeg virkelig dette, det jeg gjør, altså leve edru, slik jeg selv forventer jeg skal leve, slik andre forventer av meg, eller slik jeg tror andre forventer at jeg skal. Skal jeg la denne tankegangen få grobunn så havner jeg tilbake til der jeg var da jeg drakk.  Jeg hever meg over mitt snev av usikkerhet om hvorvidt jeg er brukbar eller udugelig. Jeg er bra nok! Ikke minst så ble jeg valg til å lede. Jeg ble spurt om å hjelpe, så da er jeg sikkert bra nok for andre også, vertfall til dette formålet. Jeg er edru, jeg har blitt edru ved å gjøre jobben selv etter den oppskriften andre har gitt meg, så ja, jeg kan. Jeg har bevist både for andre, og ikke minst overfor meg selv at jeg duger. Jeg er faktisk ganske så flink til dette, det å gå foran å være veiviser, en los i ukjent farvann. For jeg kan veien. Jeg vet hvor skjærene i sjøen er. Jeg har kartet og alle andre hjelpemidlene som trengs. Jeg er en god leder jeg, og jeg står til forventningene, også mine egne. Men jeg trenger ikke stå på verdens tak.

Ikke la usikkerheten få overtaket på dine forventninger, men la ikke dine forventninger skyve bort usikkerheten heller, for da er du ikke så skjerpet… Var det mening i dette? Kanskje ikke, men hev deg over andres forventninger, og legg ikke for store planer, planer som ikke kan realiseres. Men vi vokser ofte på utfordringer også. Det er noe med å være realistisk.

Til slutt må jeg komme med en appell. En liten, eller stor pekefinger faktisk. Jeg blir så lei meg, såra og vonbråten når noen tråkker på «kameraten» min. Når noen rakker ned på andre fordi de ikke sto til forventningene. Når noen blir oppfattet som dumme og teite fordi noen har laget seg en mal for hvordan tingene skal gjøres, hvordan alle skal opptre og oppføre seg etter deres hode. Slutt med dette! Dersom du vil at noen skal bli best mulig, mer tilnærmet lik deg, så ikke spark beina under dem da, men la dem få bevise at de langt i fra er udugelige og dumme. La de få bevise at usikkerheten er noe du har skapt for dem med din aggressive og jeg-vet-best mentalitet. Kanskje er det forventningene til deg selv som ikke står i stil med det du selv klarer. Da må du endre på deg selv da, ikke alle andre rundt deg. Om du alltid streber etter å være et ideal, men ikke klarer det i dine egne øyne, så ligger lista kanskje for høyt. Ikke forvent at andre skal klare å hoppe over heller, og om noen klarer så vær glad på deres vegne. Vi er ulike, er utstyrt meg forskjellige evner, og mål, så kan vi ikke få lov å være den vi er, på godt og vondt, så lenge vi gjør så godt vi kan og ikke er til skade for hverken oss selv eller andre. Vi skal løfte hverandre opp! Jeg for eksempel vil at du skal klare å finne den rette veien, og bli så god som du kan. Du trenger heller ikke klatre opp på Mount Everest.

Jeg forventer at du skjønner hva jeg mener. Ikke sant, da er vi enige da…