Fra å ikke mestre livet til å bli livsglad 😊

Da alkoholen var en stor del av livet mitt var det ikke jeg som bestemte hvordan jeg som person var eller hvordan jeg levde. Jeg hadde mistet all kontroll over egne handlinger og kom til kort i de fleste situasjoner. Det viktigste som sto på min agenda var å ha nok å drikke på. Jeg glemte alt av tid, sted og medmennesker bare for å skaffe meg alkohol. Fornedrelsen var et faktum!

Etter hvert kom selvhatet, jeg orket simpelthen ikke mer. Titt og ofte kom selvmordstankene snikende. Spesielt når følelsene av å ikke strekke til, at jeg ikke kjente meg verdifull og når skyldfølelsen overfor alle jeg skuffet vokste seg kraftigere, da ønsket jeg bare å bli til støv. De får det nok best uten meg! Ja, slik tenkte jeg, og noen vil nok mene: Så egoistisk! Alkoholikere er egoister. Det hører med til sykdommen.

Jeg hadde ingen kontroll over meg selv og mitt følelsesliv. Mistet beherskelsen og kunne bli aggressiv. Oftest gikk det ut over meg selv i form av selvskading, men også kjærester fikk et ublidt møte med mitt sinne. Hele meg var i ubalanse, der gråt og latter gikk hånd i hånd, og jeg raste gjennom hele følelsesskalaen, fra topp til bunn på under ett minutt.

Alkoholen var en ulv i fåreklær. Den «hjalp» meg i tunge stunder, fikk meg opp, for så i neste øyeblikk å falle ned som en skinnfell. Den kunne fortelle meg at jeg ikke dugde, at jeg var mislykket og at den, konge som han var befalte. Jeg var på de høye topper og nede i de dypeste daler på null komma null! Det var som om jeg sto på utsiden av meg selv på slutten, ikke visste min arme råd hver gang jeg forsto hvor ille fatt det var med meg. Jeg trengte virkelig hjelp! Men ba jeg om det? NEI!

Det var en indre tomhet og selvforakten, hvor mine humørsvingninger, mine umotiverte sinneutbrudd skapte problemer med store ringvirkninger både for andre og meg selv. Jeg skapte bekymringer med min sosiale adferd, eller manglende sosial adferd som jeg ikke så. Økonomisk ruinert, tiltaksløs, maktesløs, ja, jeg led et totalt nederlag. Jeg mestret ikke livet, ikke meg selv, ikke medmennesker. Ingen ting klarte jeg bortsett fra å drikke alkohol, men heller ikke det klarte jeg ordentlig på slutten. Alkoholen hjalp meg heller ikke mer. Nå måtte jeg ha hjelp før det var for sent, før alle mine dødstanker ble til virkelighet.

Redningen kom, eller jeg valgte å bli reddet. Jeg valgte å be om hjelp. Jeg hadde tapt. Nei, jeg hadde faktisk vunnet ved å be om hjelp. Rusklinikken jeg la meg inn på fikk sakte, men sikkert livsgleden og gnisten tilbake i meg. I starten tenkte jeg mye over om jeg hadde fortjent å føle glede, jeg som hadde påført så mange mye tristhet og sorgtunge stunder. Jeg var redd for å kjenne meg glad, at tingene ble for bra for raskt og dermed få meg til å ønske meg tilbake til rusen igjen. Jeg hadde glemt hvordan glede meg uten alkohol. Jeg måtte lære å ruse meg på livet!

Etter hvert fikk jeg roen i samarbeid med andre mennesker. Gjennom andre lærte jeg å le igjen, kjenne gleden av å gjøre andre glad og føle velvære. Jeg slapp å gå rundt å tenke over eller finne situasjoner som kunne få meg i bedre humør. Den spontane latteren bare kom, jeg kjente det boblet inni meg. For en glede! Med ett kunne jeg være meg selv og le i de situasjonene jeg før anså som vanskelige. Jeg kunne fortelle morsomme historier og ikke minst le av meg selv igjen. Jeg tok meg ikke så høytidelig lengre. Selv en prest kan jo le i de gravalvorlige stunder. Befriende!

Ikke minst kjente jeg en enorm mestringsglede. Det jeg før trengte alkoholen til, klarte jeg meg nå uten. Jeg så gleden i andre mennesker rundt meg, og jeg klarte å omgå de uten å føle meg utenfor, dum og verdiløs. Jeg var ikke mer engstelig for å føle meg tilfreds. Enkelte ganger kunne jeg bli skremt av folk som ikke turte vise glede, og det gjør jeg fortsatt. Jeg så meg selv slik jeg var da jeg drakk. Disse personene gjør meg usikker. Da kan jeg vikle meg inn i tanker om at jeg har sagt eller gjort noe galt, noe som fikk dem i ulage. Heldigvis kommer disse episodene sjeldnere.

Jeg er stort sett munter og glad og verdsetter livet som en døgnflue. Jeg har lov å være i godt humør. Jeg tillater meg selv det, og jeg trenger ingen maske lengre. Jeg har lov til å være lei meg også. Jeg trenger ikke alkoholen for å regulere mitt følelsesregister. Nei, jeg føler det jeg føler, aller mest livsglede av å ikke ha behov for alkoholen til å ta meg opp eller ned. Den fikk meg jo aller mest ned på slutten.

Det er aldri for sent å begynne å leve, og jeg lever i nuet – i morgen kan det være for sent! Nå er det slik, sies det, at døden er kun for de som lever, men jeg vil ikke dø – ikke enda. Har så mye på dagsordenen. Bare for i dag vil jeg være en hyggelig person, spre litt glede rundt meg, fremsnakke noe, fremsnakke meg selv! Ja, livet er herlig dere, og ja, jeg er en gledesspreder. Jeg velger vertfall å tro det selv, og med troen kommer en langt…

Den største gleden er å gjøre andre glad!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s