Endringsarbeid

Alle mennesker får reaksjoner når de gjør dyptgående forandringer i sin hverdag. For de som er avhengige kan det dog virke mer dyptgripende, og det koster mer både fysisk og psykisk å gjøre disse endringene, men jeg vet at det blir så mye mer behagelig etter hvert. Man får mer orden på følelsesregisteret sitt, og det meste av det man gikk rundt og engstet seg for har ikke lenger betydning. Abstinensene avtar, og noen av de, som fortsatt vil vedvare, blir mindre merkbare og slitsomme. Ikke minst blir man flinkere til å gjenkjenne dem og man trenge ikke døyve dem med alkohol lenger. Jeg for min del merker meg at triggersituasjoner setter i gang reaksjoner tre til fire dager etterpå, men jeg blir ikke av den grunn redd mer, men har der imot lært å unngå slike situasjoner i fremtiden – om jeg ikke fullt ut stoler på egen styrke til å motstå fristelser. Vel, det dreier seg ikke lenger så mye om å bli fristet, men mer om å unngå tankespinn og få en lettere og mer behagelig hverdag.

Første steg i endringsarbeidet er å legge ting til rette for å nå de mål man setter seg, og starte med å få kontroll over misbruket og destruktivt levesett. Her må nok de fleste ha hjelp, for erfaringsmessig har ikke mange klart det på egenhånd. Det er lurt å spørre seg om det er mulig å endre på noe slik livssituasjonen er nå, stille seg noen kontrollspørsmål:

– Hvordan er bosituasjonen? Er det for eksempel holdbart å leve på et hospits?

– Hvordan er familieforholdene? Hvorfor har jeg ikke kontakt med mine barn?

– Hvordan er det sosiale nettverket? Har jeg bare drikkevenner, og er de verdt å samle på?

– Hvordan er den økonomiske situasjonen? Klarer jeg å betale regninger og uventede utgifter, eller drikke jeg bort penger jeg ikke har?

– Hva fylles tiden med? Opptar alkoholen mesteparten av tiden min? Rutiner, daglige gjøremål og interesser – hva med dem?

Rett og slett: Har jeg det bra? Liker jeg min egen tilværelse?

Det dreier seg altså om å legge alle forholdene til rette for å oppnå en forandring – for å nå et mål, et mål som virkelig betyr noe for deg. Selv de små delmålene som kan bidra til bedre daglige rutiner. Noen trenger faktisk å legge til rette for å komme seg opp av sengen, få en best mulig start på dagen, og det går an å alliere seg med en person man stoler på, en som man for eksempel kan ringe, en som «pusje på» og oppmuntre til at morgentimene blir lettere. Kanskje kan det være lurt å skaffe seg en tillitsperson. En å snakke med når det røyner på, en å dele sorger og gleder med, og en som kan gi ny giv og nye innfallsvinkler på et mulig oppstått problem – stort eller lite. (Men alle problemer oppfattes som store for en person som lider av avhengighetssyndromet, og man ønsker bare å glemme dem – for en stund, og det er da man virkelig trenger noen).

Mange har hatt stor nytte av å ha samtaler med prester og psykologer eller nøytrale personer, men sky unna venner, kjærester og familiemedlemmer. Det blir fort for nært og nye problemer kan oppstå med tanke på skyldfordeling, ansvar og rutinemessige gjøremål. Moralpreken kan overta for den konstruktive og gode samtalen. Det er lurt å spørre seg om hvilke forventninger man har, og hvilke metoder som kan hjelpe til med å styre unna det som hindrer en i å nå sine respektive mål. Ikke minst er det en fordel å ha trygge og kunnskapsfremmende arenaer, og hvor «gamle» interesser kan gjenopptas og være virkemidler til å raskere ta tilbake kontrollen. Det gir dessuten et pusterom i hverdagen. Min erfaring er at naturen og det å ga tur hjelper, og det kan gjøre at samtalen går lettere. Jeg har også lært meg til å skrive notater for senere å kunne reflektere over kunnskapsbanken jeg har opparbeidet meg i løpet av dagen. Tanker, meninger og handlinger trenger å bevisstgjøres; hvorfor gjorde jeg nettopp dette? Hva kan man lære av eventuelle feil, eller også det jeg faktisk fikk til, for det jeg mestrer er vel så viktig å ha fokus på.  Ved å sette det inn i en kontekst, kan det være til hjelp for videre arbeid mot målsetningen, om man tar til etterretning mistakene man foretok seg eller hvorfor man klarte å utføre nettopp den oppgaven …

Men det er mitt ansvar å ta ansvar for mitt liv!

Jeg vet også at arbeidet er ikke over selv om jeg har blitt nykter. Daglig behøver jeg å fortsette jobben med å vedlikeholde fasaden og ikke minst hvordan jeg ønsker at «møblene» skal stå. Jeg trenger å rydde opp, om ikke storrengjøring hver dag, så gjør jeg litt hele tiden. For det er som med et hus. Slutter man med vedlikeholdsarbeidet, så forfaller det, og det vil skje med meg også. Derfor passer jeg på å feie for min egen dør, holde orden i knivskuffen og dermed bidra til at jeg ikke blir «utenpå blank og innvendig krank». Jeg er min egen bolig, jeg bor i meg selv – mine følelser bor i meg og har jeg det ikke bra følelsesmessig, lever jeg ikke bra i og med meg selv. Så jeg velger å ta frem støvkluten i dag også jeg. Nei, jeg har ikke støv på hjernen, og du må gjerne kritisere meg for å være litt vel mye opptatt av orden og det å ha det rent og pent, men jeg liker ikke kaos og ubudne hybelkaniner i amygdalaen, du vet der tanker og følelser holder til, og de liker jo ikke for mye rot, det som forkludrer til det følelsesmessige og gjør at tankene hopper bukk over de mest kjedelige, de opphopede arbeidsoppgavene, og vil at jeg heller gjør det som er mest moro, det som glemmer bort at nå er det på tide å ta i et tak… så jeg velger å ha orden i sysakene for å unngå å stikke meg – igjen…

For meg har det blitt en vane, og ikke minst en god start på uka og ta et odentlig skipperttak i “øverste etasje på huset mitt”. Fordi jeg er ansvarlig for hvordan jeg har det – mitt liv er mitt ansvar!

Riktig god ukestart alle sammen 🙂