Stopp opp!

I går var det en traurig dag, og det er slik det kan være, og helt normalt. Hadde vært rart om om jeg aldri møtte på motgang. Det er faktisk slike dager som jeg lærer mest av. Hvor jeg trenger å finne en utvei, en løsning på hva som kan være mulig årsak.

Mest sannsynlig var det varmen, noe kroppen og hodet mitt ikke orker så mye av over tid lenger. På tide å ta en fortjent pause.

Alt gikk trått helt fra starten av dagen. Hadde håpet at når jeg begynte på gjøremålene ville jeg komme mer i farten, men den gang ei. Og mye gikk skjeis, så jeg ga mer eller mindre opp. Kasta inn håndkleet, eller rettere sagt, jeg tok med meg håndkleet og gikk ned til Randsfjorden. Der satte jeg meg på bryggekanten og bare stirret utover vannet, på bølgene og noen ender langt der ute. Lyttet til vannet som skvulpet mot steinene under brygga. Behagelig og avslappende. Lenge satt jeg der, helt til sola hadde bestemt at det var på tide med et bad. Det var det som skulle til. Det var det jeg trengte.

Mulig jeg ubevisst fikk signaler om at jeg trengte den pausen. Så egentlig ga jeg ikke opp, jeg ga etter for hva kroppen fortalte meg.

Jeg kan glemme å lade batteriene, og et utladet batteri virker ikke. Det som skjedde i går var en påminnelse om nettopp det. Jeg kan ikke holde på 24-7 over tid, og vertfall ikke i denne varmen. Hva skjer til slutt? I verste fall kan hjernen finne tilbake til gamle løsningsmetoder, rettere sagt løsningsmiddel, når alt kjennes motløst og vanskelig, når jeg har kjørt meg fast, eller i dette tilfelle, kjørt meg tom. Et tilbakefall kunne blitt et faktum, selv om jeg velger å tro at jeg ikke er i nærheten av flasken. Står jeg “plutselig” utenfor et vinmonopol skal jeg erkjenne at jeg tok grundig feil.

I dag blir det en mer stillegående dag. Regnskyll etter tordenværet i går gjør at jeg ikke trenger vanne. Dessuten er det lenge siden jeg gjorde noe inne. Trenger å gå meg selv litt etter i sømmene, rydde i kriker og kroker, og det gjør jeg best når jeg bokstavelig rydder i kriker og kroker. Gjør seg nok med støvsugeren og vaskefilla også, for drar jeg fingeren over hyller og bord, så blir den gul. På tide å få pollenstøvet vekk. Det går jo ikke borte av seg selv.

Sjelden noe går helt bort av seg selv. Oftest trenger man å gjøre noe for å få det bedre rundt seg, med seg og ikke minst inni seg. Men å trå til for fullt og forhaste seg er i lengden ikke det beste. Så jeg skal skynde meg sakte, og begynner med en kaffekopp imens jeg tar et overblikk på hva jeg egentlig trenger å gjøre. Det viktigste først – meg selv!

Livet blir verdiløst og uten betydning om jeg overser hva som egentlig er de absolutte verdiene. Jeg er faktisk en viktig brikke for å oppnå et verdig liv. Jeg trenger ikke være perfeksjonist, selv om det har vært en egenskap jeg har dyrket. Fortsatt kommer den til syne i enkelte tilfeller. Jeg ønsker ikke lenger å være den personen, som kan bli innbilsk og hovmodig fordi jeg innbiller meg at jeg har nådd et umulig mål, eller egentlig sank ned i selvfordømmelse fordi jeg ikke klarte det.

Jeg skal heller ikke gremmes over at jeg ikke alltid får til det jeg planlegger. Da kan jeg fortæres av sentimental skyldfølelse, og det vet jeg hvor bærer hen.

Dager det går sakte og tungt er de dagene jeg faktisk gjør mest fremskritt.

Jeg skal derfor ikke glemme å glede meg over alt jeg har gjort og fått til. I vinter var dette bordet deler av den store bjørka ved garasjen. Nå, etter iherdig pussing og overflatebehandling har det blitt en del av et nytt sted å sitte ned med kaffekoppen – en utsiktpost, et hvilepulssted. Jeg har mange av dem nå, og de er der for en grunn.