HVA SKAL JEG GJØRE I DAG?

Hva må jeg gjøre i dag for å holde meg edru? Jeg må ingen ting, om jeg bare ønsker å følge med i strømmen. Men jeg ønsker å leve, ikke bare overleve. Derfor gjør jeg som jeg har gjort de siste sju årene, snart åtte faktisk; jeg repeterer og minner meg selv på hvem jeg er.

Det meste jeg gjør for å forbli edru går på autopilot. Jeg tenker ikke over det, det er innarbeidede rutiner. Jeg merker det om jeg skulle glemme det, om noe forhindrer meg eller jeg velger å utelate det. Sistnevnte har aldri skjedd, for jeg ønsker meg sinnsro og et stabilt edruskap.

Jeg vet hva som kan bringe meg ut av fatning og være en av årsakene til at jeg kan planlegge å begynne å drikke igjen. Stress er en faktor, slik også selvmedlidenhet, uærlighet, bitterhet, skyld og skam er. Og intoleranse. Alle disse fallgruvene prøver jeg å unngå, men to av dem, spesielt, intoleranse og stress kan noen ganger angripe meg. Det vil si, jeg velger å la være å tolerere andres liv, verdier, holdninger og handlinger. Jeg velger dermed å la meg irritere. Slik jeg kan velge å la meg stresse…

På daglig basis starter jeg dagen med å lese fra Daglige Refleksjoner, med bønn og meditasjon. Nettopp for å lage meg en god start på dagen og for å repetere hvorfor jeg trenger å gjøre dette. Jeg er et avhengighetsmenneske, og er avhengig av å gjøre dette for at jeg skal finne sinnsro, en bestanddel i det å kunne være nykter. Deretter deler jeg om mine erfaringer, en ærlig beretning om mitt liv som nykter alkoholiker, om mine opp -og nedturer, om selve livet nå kontra før – hva skjedde…

Det som skjedde var at jeg overtok håpet fra andre som hadde gått foran meg og båret det inntil jeg ærlig erkjente mine problemer og dermed selv kunne bære det. Jeg ser tilbake på jobben jeg har gjort, og som vil være tilnærmet lik den jobben jeg trenger å gjøre livet ut. Jeg gjør det for meg selv, i ydmykhet overfor at også andre kan dra nytte av det.

Jeg trenger å følge “kartet”, som har ledet meg til en anstendig oppvåkning. Jeg kan ikke hoppe direkte til reisens slutt, selv om jeg kan ønske det, men sette en fot fremfor den andre og følge den veiledningen jeg har fått. I den viten at de har gått samme veien og fått de mest fantastiske opplevelsene langs denne veien enn de noen sinne kunne drømme om. Jeg ønsker meg det samme, så jeg fortsetter å gå ett skritt av gangen…

Dagens tekst, og bakgrunn til mine refleksjoner, som jeg gledelig deler med andre, for at også de kan finne håpet og troen på et bedre liv. For at de kan se og finne det lyset jeg fant, og følgelig leve i det – EN DAG AV GANGEN. Ja, det nytter! Hvis du lytter…

Det skal jeg gjøre i dag!

Lyset kan være uskarpt, men følg det likevel. Det vil med tiden, og jo nærmere du kommer bli klarere.

Utsettelse …

Katta skrapte på døra, mjauet og maset om å få meg opp fra den behagelige, varme sengen. Klokka ringte også, og jeg drøyde. Jeg ville helst bare bli, utsette det ubehagelige som ville komme – kulden. Eller var det noe annet jeg utsatte?

Dette var i dag tidlig, men det minnet mistenkelig om tiden da jeg drakk.

Det å friskne til fra å være koronasyk kan sammenlignes med når alkoholen herjet i kroppen, når abstinensene skrek på mer, og jeg måtte komme meg opp for å finne noe å drikke på for å roe nervene og angsten. Kanskje måtte jeg ut, men polet var langt unna og det åpnet ikke på en god stund. Skjelvende og uggen lå jeg der, kaldsvettende og urolig, som når feberen slipper taket. Kan ikke noen andre slippe ut den «hersens katta»? Kan ingen andre fyre opp i ovnen?

Jeg har vært feberfri en stund nå, og viruset har vel for lengst forsvunnet fra kroppen, men det tar tid å kvikne til. Det å gå og hangle er på en måte behagelig også, forstå meg rett. Bedagelig. Skal liksom ikke anstrenge meg for mye. Hvile og stresse ned. Jeg trenger ikke gjøre så mye. Orker ikke. Skal ikke heller, men bare slappe av og la kroppen finne tilbake til sin rette posisjon. Rutiner sklir ut. Alt utsettes i det lengste. Slik jeg også utsatte å be om hjelp for å bli edru. I morgen … Og ikke i dag … Bare litt til … Så også nå. De daglige gjøremålene blir et ork og utsettes i det lengste. Støvet går ingen steder, snarere tvert om. Og den klesvasken går ikke inn i maskinen av seg selv heller, men jeg tar det i morgen. Jeg kan legge noen vedkubber inn i ovnen, det orker jeg, bare du bærer inn mer ved. Og slik gikk nå dagene. På tide å komme tilbake til det vanlige, det rutinemessige og normale. På tide å ta ansvar!

Jeg kom meg opp, jeg sitter jo her, og katta er fornøyd. Den ligger nå ved siden av meg og maler. Jeg har sittet her en stund nå, og bare stirret. Hva skal jeg skrive? Hodet er fortsatt tomt liksom, selv om det svirrer titusener av tanker der oppe. Jeg får bare ikke overført dem til tastaturet, omsatt de til noe fornuftig. Og det var dette jeg var redd for, og dermed utsatte. Skulle ikke skuffe mine lesere, for jeg hadde lovet å være tilbake i dag. Og jeg har skuffet før, ved å utsette det ubehagelige, som i og for seg ikke er ubehagelig, bare ikke så bedagelig som å bare gå der i ørska og ikke gjøre annet enn å  utsette …

Jeg har kjent på et snev av angst igjen, for å ikke klare. For å ikke strekke til og være den jeg selv ønsker å være. Under de verste dagene, når koronaen virkelig hadde taket på meg, var det såre enkelt. Ingen dårlig samvittighet å spore. Men så snart jeg begynte å merke at kroppen fungerte bitte litt, kom denne angsten snikende. Noen krever. Hvem? Jeg krever. Psykisk utmattet av egne tanker. Jeg gjør meg selv mer syk. Mine tanker. Utilstrekkelighet. Dårlig samvittighet. En bursdagskake jeg ikke fikk bakt, og en barnebursdag jeg måtte la være å dra til. Gavene ligger fortsatt uinnpakket. En mammografitime jeg måtte utsette. Mange ting ble utsatt, på ubestemt tid. Hvem bryr seg? Annet enn jeg selv …

Ta tilbake dagen min! Jeg leste det svart på hvitt i Daglige Refleksjoner – dagen tekst. Om å ikke henfalle til jamring over tingenes tilstand. Og ikke å bære all verdens byrder på mine skuldre. Om å ha orden i eget hus, og det har jeg visselig, både på den ene og andre måten. Jeg er til og med frigjort fra all den skyld og anger som forsøplet livet mitt da jeg drakk. Er jeg ikke? Jo da, selv om jeg har følt meg midtveis mellom voldsomme følelsesmessige ytterheter den siste tiden. Det jeg trenger er å finne tilbake til ydmykheten, over å være her jeg er i dag. Som er et rolig sted å være, egentlig. Når jeg setter alt i perspektiv. Tar meg tid til å finne balanse nok til å ta mitt neste lille skritt oppover den tydelige merkede veien som peker mot evige verdier. De verdiene jeg har opparbeidet, hvor det usentimentale ikke skal ta plassen, men heller ikke overses. Jeg har lov til å være lei meg. Lov til å kjenne meg utilpass. Jeg har lov til å være syk!

Ja, jeg har lov til å være syk, men nå er det på tide å gå ut, for jeg er ikke syk lenger, selv om ei hostekule og et nyseanfall tar luven fra meg nå og da. Det er vel ingen unnskyldning. Jeg vil jo ut. Det er så fint der ute. Og jeg har ikke vært ute på over to uker. Utsatt det også, men med god grunn. Det har vært så innmari kaldt. Fortsatt tosifret, blått tall, men det er bare å kle seg. Ja, jeg har bestemt meg. Jeg ser med ydmykhet på dagen i dag.

Jeg har bedt om styrke … Et snev av tiltakslyst. Og der fant jeg den. Hva enn jeg tar fatt på, er det vel verdt innsatsen. I begynnelsen av hver dag kan jeg bestemme meg for å overlate. Det var slik det begynte, da jeg ville bli edru. På den måten innledet jeg alle dagene med å bekrefte at jeg valgte å akseptere virkeligheten i mitt liv. Jeg kan jo dette. Jeg skal bare bevege meg i en helsebringende retning, og gradvis bli bedre rustet til klare alt det jeg normalt klarer – til å leve et bra liv og sette pris på alt og alle jeg møter på veien.

Beslutningen er tatt, hvor denne beslutningen faktisk er en risiko basert på motet til å være fri.

Og se, isen er i ferd med å legge seg – endelig!

Mørket, det utrygge eller trygge …

… Det kommer an på øyet som ser eller sjelen som føler…

Hvorfor er noen mørkredde og andre ikke? Er det fantasien, eller er det traumatiske opplevelser forbundet med natten? Jeg heller mest mot det siste.

Jeg er ikke mørkredd, og har heller aldri vært, ikke engang som liten. Selvfølgelig har kjent meg utrygg, men kanskje aller mest sammen med andre mennesker, og mest når jeg «står i rampelyset». Jeg finner det mere trygt og godt i mørket, og ingen ting er som å stå å se på stjernene en klar, kald vinternatt. Nå er det ingen klar og kald vinternatt, men jeg vet likevel at stjernene er der i tusenvis. Gode venner der imot, de som er der i med -og motgang, de er det et fåtall av. Men jeg trenger jo bare en sann venn …

Å være mørkredd kan jeg lite om, ikke annet enn det jeg har hørt andre fortelle, om hvordan de føler seg utrygge, at farer lurer over alt, og enhver bevegelse kan være et uhyre som er ute etter dem. Jeg vet, og de vet sikkert også, voksne som er mørkredde, at det ikke finnes uhyrer som lusker i nattens mulm og mørke, men mørket maner frem de fæleste, skumleste fantasivesener. Jo da, jeg kan forstå det, og jeg ler ikke av dem eller sier; ta deg sammen, for også jeg kan se de utroligste skapninger når jeg befinner meg i mørket, enten jeg er ute eller inne. Jeg kan se de på høylys dag også, faktisk mer da …

Jeg kjenner det betryggende å gå ute på nattestid. Det er en stund siden jeg gikk tur etter mørkets frembrudd, men jeg kan fortsatt stå ute både sent og tidlig, å bare stirre, ut i det som tilsynelatende virker tomt, og uendelig. Ut i mørket. Her jeg bor nå er det svært lite lysforurensing, det vil si det finnes ikke overflødig lys slik vi har i byer, tettsteder og større boligområder. Det er ikke gatelys her engang. Jeg skimter lys på andre siden av fjorden, og så har jeg fortsatt lys på thujabusken, men det er ikke forstyrrende, slik jeg kan se på det som. Selv innom hus kan jeg sitte med avslåtte lamper og kjenne hvordan mørket svøper seg rundt meg, som et teppe på en måte. Selv det å være på en kirkegård på natten synes jeg er beroligende. Det å rusle rundt med de døde. De gjør jo ingen fortred. Og her synes mange jeg er underlig: At du tør! Tenk om de døde våkner? Steder andre i sin villeste fantasi aldri ville gått, de oppsøker jeg. Og der andre slår på lyset, slår jeg det helst av, så kanskje jeg er mer redd for lyset enn for mørket?

Som skrevet kan jeg ikke si så mye om hvordan det å være mørkredd fortoner seg, men jeg kan si noe om hvordan jeg opplever og kjenner mer på trygghet og sinnsro enn redsel og uro med å være alene i mørke rom eller ferdes utendørs når mørket faller på. Så da blir det muligens det motsatte for dem som frykter det å være alene i natten.

Som voksen har jeg opplevd mye vondt om natten, men som barn kan jeg ikke huske noe spesielt traumatisk som skjedde. Jeg hadde trygge voksne rundt meg, ingen som ropte og skrek, og ingen som drakk og sloss. Heller ingen som ikke var der om jeg våknet og trengte noen. Og det er vel her forskjellen ligger, at det man opplever som barn, det er det som senere i livet blir skremmende og traumatisk. Jeg har ingen problemer med å forstå dette. For jeg ser, og jeg har hørt det fortalt, av mine egne barn, som nå er voksne. Hvordan de opplever nattemørket, selv i et hus hvor det er andre personer tilstede, som aldri ville finne på å gjøre dem noe vondt. Og likevel ønsker de ikke å være i et rom, som er et stykke unna der de andre menneskene er, når natten faller på. Og det er kan hende ikke selve mørket, men alle lydene, som assosieres med barndommens nattlige hendelser av rop, skrik, krangling og det som verre var. Noen ganger kan jeg også skvette når jeg hører høylytt skråkråling på natten, eller våkne av sidemannens ukontrollerte trekninger. Jeg har også erfart med barn at om de blir fortalt når de i sine villeste fantasier ser all verdens skapninger på soverommet, i skogen eller andre steder de befinner seg når det er mørkt, at det er bare synsbedrag, at i mørket ser vi konturer og lager oss bilder av det vi tror det kan være. Et utrygt barn vil aldri godta dette, spesielt om det er skremmende lyder i tillegg, lyder de har hørt før, som kan sammenlignes med og som fremkaller minner, eller ukjente lyder som skaper uhygge. Hvorfor spilles det skummel musikk i enkelte filmscener? Barn trenger noen som kan gi dem en forklaring og dermed en forståelse av at natta ikke er farlig, om de tar eierskap i den, blir gitt muligheten til å ta eierskap. De trenger en trygg voksenperson. Jeg hadde det, så når jeg skvetter, så tar det ikke lang tid før jeg innser at jeg ikke er i fare.

Det er jo ikke til å stikke under en stol, eller jeg velger teppe (mindre synlig der), at det foregår mye fælt på natten. Kanskje er det fordi disse overgriperne og de kriminelle føler seg mer skjermet for andres påsyn at de er mer virksomme nattestid, og at mørket «skjuler alle spor». For de fleste overgrep, voldshendelser, krigsangrep og, for ikke å glemme mareritt, skjer som regel mens vi sover om natten. Marerittene har oftest en sammenheng med skremmende opplevelser, enten i nær eller fjern fortid. For meg har nettopp det vært det mest opprivende jeg har erfart, det å våkne svett og kald av eget skrik i det en svartkledd skikkelse står over meg med sverdet, klart til å stikke nådestøtet. Og denne skikkelsen dro jeg kjensel på …  

Kan hende er vi født med en innebygd varsomhet overfor mørket, at det er ervervet gjennom årtier, fra våre forfedre. At når vi ikke helt ser hva som skjer, når vi ikke ser hva som er foran oss, så trenger vi å trå litt forsiktig for ikke å havne i en ulykke. Eller også for å ikke vekke «bjørnen» fra søvnen sin. Egentlig tror jeg mest på hva vi sanser, og følelsene vi gjør oss rundt dette. Ikke minst opplevelser vi har hatt, og som nevnt assosiasjoner til nettopp dette. Apropos å vekke noen. Enda kan jeg luske meg rundt på tåspissene om jeg er oppe etter at samboeren har gått til sengs. Ikke fordi jeg er redd han vil gjøre meg noe om han tilfeldigvis skulle høre noen tusle rundt. Nei, det henspiller på episoder tilbake i tid. Ovenfor nevnte jeg at jeg har vonde opplevelser som voksen, som for meg også skjedde for det meste på natten. Hvor jeg, for ikke å vekke bjørnen til live, eller slik jeg tenkte, «djevelen», måtte jeg passe på å gå så lydløst rundt som mulig. Jeg ville jo heller ikke at barna nok en gang skulle bli liggende og kjenne seg utrygge. Dessverre klarte jeg ikke alltid å være en elegant ballettdanserinne …

Jeg skal heller ikke fraskrive med skyld i å ha påført mine egne barn det å være mørkredde. Kanskje jeg mest av alle, ved å ikke være der når de trengte meg når de våknet av drømmer eller skremmende lyder. Det var lyden av høylytt musikk, trommelyder og sang, meg romsterende rundt etter gjemte vinflasker, når jeg fikk et vaskekick eller var sulten og skulle lage de «mest utsøkte matrettene». Aller mest det at jeg ikke var der hverken fysisk eller mentalt, når jeg forsvant inn i meg selv og ikke ville la andre se hvem jeg egentlig var, eller når jeg var forsvunnet midt på natten, enten til nærmeste bar eller ved å bare gå hvileløst rundt ute i natten, der jeg følte meg mest trygg.

Jeg vet mange voksne ikke våger å stå frem å fortelle at de er mørkredde. De skammer seg, synes de er barnslige og dumme – de har jo blitt fortalt at det ikke er noe å være redd for. Jeg har sikkert sagt det selv. Det å ha en person de føler seg trygg på, en venn, en skikkelig venn eller venninne, som er der selv om de ikke alltid er der. Fordi de har utsondret denne tryggheten ved å vise at de aldri ville finne på å gjøre narr og le. En som kanskje selv er mørkredd og derfor forstår. Denne personen kan gjøre at den mørkredde gradvis klarer å innse at mørket ikke nødvendigvis er mer skremmende enn dagslyset. Denne vennen kan være stjernen som lyser opp i natten. Jeg vil alltid se opp mot himmelen, mot stjernene, selv når det er overskyet, for jeg vet de er der …

I Karlsvogna er jeg trygg …

Ærlighet til meg selv

Det var så fint ute. Det er i ferd med å forsvinne på grunn av mildvær og regn. Eller skal jeg si, på grunn av oss mennesker …

For en uke siden så jeg et tapt anrop fra en slektning jeg sjelden snakker med. Hun ringer meg ved juletider hvert år, men denne gangen lot hun det vente til over nyttår. Jeg hadde undret meg over det, hvorfor hun ventet med å takke for julekortet jeg hadde sendt, omtenksom som jeg er. Det er vel egentlig mest for å slå av en prat, slarve litt? Og enda har jeg ikke svaret på hvorfor, for jeg har jo ikke ringt henne tilbake. Har jeg vært sur på henne fordi hun ikke besvarte julehelsingen min før? Ærlig talt, nei. Og jeg er ikke det grann bedre selv …

Nå går hun sikkert og undrer seg også, på hvorfor jeg ikke tar kontakt. Helt ærlig; jeg har glemt det. Da jeg sto opp i morges husket jeg, så i dag skal jeg ringe henne. Og nå har jeg tenkt på hvilken unnskyldning hun skal få: At det kom noe i veien, at jeg har vært så travel eller jeg så ikke at hun hadde ringt meg før nå. Tenk, jeg har lett etter den rette hvite løgnen. Faktisk tenkte jeg tanken på å si at mobilen befant seg et sted uten dekning. En hel uke liksom. Eller den klassiske, gikk tom for strøm. Hvordan kunne jeg da vite at hun hadde ringt meg? Eller det trenger hun ikke vite. Jeg kan gi et inntrykk av at jeg ringte henne først. Men hun aner nok ugler i mosen. Fornuftig legger jeg bort tanken på å slå en skrøne. Det er strengt tatt ingen hvite løgner jeg har spekulert ut heller, men regelrett løgner. Det skal jeg holde meg for god til.

Det er vel noe med at jeg er redd for å såre henne, om jeg sier jeg har glemt å ringe tilbake. Glemt henne. At hun kan få en forståelse av at hun ikke er så viktig, eller at jeg vil straffe henne fordi hun ringte senere enn hun pleier, eller siden hun ringer meg bare denne ene gangen i året. Ingen av disse mulige årsakene stemmer. Dersom det hadde vært slik at jeg ønsket å snakke med henne oftere, kan jo jeg bare ringe henne, noe jeg faktisk har tenkt på flere ganger, men også det har gått i glemmeboken. Og ja, det har gitt meg et snev av dårlig samvittighet.

Hun er ikke den eneste som jeg har glemt. Det skjer faktisk ganske ofte at jeg har tapte anrop fra den ene og andre, men jeg ringer alltid opp igjen, noen timer senere, høyst en dag eller to etter på, men nå har det gått en hel uke, og jeg skjemmes. Denne strengheten mot meg selv. Skal jeg skamme meg?

Trenger hun nødvendigvis en forklaring på hvorfor jeg ikke ringte henne tilbake sporenstreks? Vel, jeg så ikke det tapte anropet før sent samme kveld, og da var det snart leggetid, så det var ikke mer en naturlig å vente til dagen etter. Og hva som skjedde dagen etter, og etter den igjen, hva som kom i veien for at jeg ikke ringte, det husker jeg ikke. Men jeg husket i dag – bedre sent enn aldri, og nå skal jeg ikke glemme igjen. Det blir for dumt. Vertfall om jeg skal gi henne en forklaring i tillegg, en forklaring som overhode ikke stemmer. Jeg kan selvfølgelig be om unnskyld. Men har jeg egentlig noe å be om unnskyld for? Dersom hun føler seg såret, og sier det, så klart hun skal få den. Men jeg er jo ikke ansvarlig for hennes irritasjon over at jeg ikke har ringt. Jeg er ansvarlig over egne følelser, det at jeg nå kjenner på denne dårlige samvittigheten over og latt henne vente, og dermed tro …. Ikke vikle deg inn i flere mulige scenarier nå Heidi.

Jeg bryr meg om henne, og jeg vil selvfølgelig høre hvordan hun har det, og jeg påtar meg ansvaret for å ikke ha tatt kontakt. Utover det så har jeg ikke gjort noe galt. Eller driver jeg med bortforklaringer på vegne av meg selv? Samvittigheten min? Klart jeg gjør.

Det begynner å lysne, og snart er det tid for å slå nummeret hennes. Jeg vil jo ikke forstyrre henne for tidlig på morgenen. Alle er ikke oppe like tidlig som jeg. Og jeg har bestemt meg; ingen forklaringer, eller rettere sagt bortforklaringer. Hun skal få sannheten om hun spør meg hvorfor, at jeg har glemt det. Tar hun det ille opp, er det hennes problem, er det ikke …

*

Dreier dette seg om et ønske for å få en bekreftelse på at jeg er omtenksom, tross alt? Når jeg prøver å finne den riktige unnskyldningen på hvorfor jeg ikke har ringt? For jeg pleier alltid å svare, før eller siden, og jeg stille opp og så videre. Prøver jeg å kamuflere at jeg ikke er perfekt jeg heller? At jeg kan glemme … For hvem er perfekt? Hvem glemmer ikke noe? Absolutt ingen. Vi er bare mennesker … Som begår feil, og det er menneskelig å feile … Og det slår meg: Er dette utsagnet et forsøk på å bortforklare alle våre feil og mangler. For eksempel at vi er skyld i at vintrene våre er som de er… Og forsøker jeg nå å vikle meg inn i andre tanker for så å få enda en bortforklaringsmulighet, eller faktisk bli svar skyldig …

Nei, jeg trenger bare å være ærlig mot meg selv!

Og det var jo så fint ute …Fint og hvitt. En hvit løgn? Nei! Men den kan komme ferdig måkt all denne snøen, det ønsket jeg, ba om det da jeg for ente gang tok snøskuffa fatt. Jeg ble kanskje bønnhørt da regnet kom. Det var ikke slik jeg ville ha det … Jeg liker vinteren, den ordentlige vinteren. Jeg mener det, helt ærlig.

Har jeg gjort noe galt?

Jeg hørte en gang at ingen kan gi andre dårlig samvittighet. Altså; vi kan avstå eller ta imot. Tar vi imot, kommer den dårlige samvittigheten, når vi lager oss denne meningen om at vi for eksempel har gjort noe galt. Denne følelsen gikk jeg til sengs med i går. Hadde jeg avstått, dette er ikke mitt, så hadde jeg ikke lagt meg urolig, selv om jeg sovnet …

Stort sett er min samboer positiv. Han er faktisk den som prøver å få opp humør mitt når jeg kan være nedfor. I går kveld, da han gikk og la seg, og før meg, som ikke er så ofte nå for tiden, hørte jeg en slags undertone i stemmen hans da han sa god natt. Har jeg gjort noe galt, tenkte jeg umiddelbart. Han lukket soveromsdøren bak seg i det jeg tenkte å gå etter for å høre hva det var, men ble sittende å gruble. Jeg kunne ikke erindre å verken ha sagt eller gjort noe som kunne såre ham. Noe var det, og det var sikkert min feil. Jeg tenkte etter på hva det kunne være. Jeg hadde nok sagt noe, som jeg fort gjort gjør, uten helt å tenke meg om, før det plumper ut av munnen min. Kunne ikke finne svaret, men antok at jeg hadde utvist irritasjon. Kan hende var det at jeg hadde styrt hva som skulle vises på tv-en, uten å spørre hva han ville se? Eller så var det at jeg hadde, og kanskje snerret litt da jeg «ba» ham slippe katta inn siden han satt ytterst på sofaen, og derfor hadde enklere vei til døra? Mine grublinger endte opp meg at jeg ble irritert på ham, og gikk og la meg på gjesterommet. Dust! Jeg var, ikke han, selv om jeg sikkert tilegnet ham den tanken før øynene lukket seg …

Jeg hadde sovet godt, nesten helt til klokka vekket meg. Uansett hva som hadde skjedd kvelden i forveien hadde dette fulgt med i underbevisstheten min gjennom natten, uten at det påvirket søvnen min, ikke det jeg visste. Men det var det som lå fremst i pannebrasken da jeg våknet. Rutinemessig gjorde jeg unna mine daglige oppgaver, og ventet på at samboeren skulle stå opp. Kanskje ville han gi meg en pekepinn på hvorfor han var som han var i går.

Morn! Ingen mine til negativitet fra min samboers side, da han søvndrukken tusler inn på badet. Jeg slo meg til ro med at han sikkert bare hadde vært trøtt og sliten i går. Visselig hadde han sittet og jobbet med bedriftens årlige vareopptelling og tilhørende bokføring, som regnskapsfører skal ha ved årsskiftet, så klart han var sliten.  Noen og enhver ville vært. Slo meg til ro med dette og at det ikke var min skyld.

Grubling og selvstraff, slik min reaksjon hadde vært, slik min reaksjon som oftest er når jeg får en følelse av å ha gjort noe galt, at jeg har gjort noe som utløser andres reaksjon. Kommer ingen vei med å påta meg ansvaret for hvordan andres holdninger og handlinger er. Jeg kan bare ta ansvar for egen håndtering av situasjonen, som i dette tilfellet var dårlig. Nok en gang …

Jeg har fortsatt en jobb å gjøre med meg selv, og mine reaksjoner. Det handler fortsatt om følelser rundt det å miste kontrollen. Eller, det handler om at jeg har blitt gitt skyldfølelsen og dårlig samvittighet tidligere i livet. Jeg valgte med andre ord å ta imot, ikke avstå, og påtok meg dermed ansvaret for mye jeg ikke på noen som helst måte var ansvarlig for. Selv om jeg gang på gang hørte at: Hadde det ikke vært for deg, så hadde det aldri skjedd, så kunne jeg valgt å legge ansvaret der det hørte hjemme.. Jeg vet mange, inkludert meg selv da jeg drakk, det skal sies, har spilt på noens skyldfølelse. Det er et utrykk for psykisk forsvar å peke utover; det er din skyld. Og jeg påtok meg den.

Ingen kan forandre meg. Ingen kan forhindre meg fra å forandre meg. Ingen vet riktig hvordan jeg bør forandre meg, ikke jeg selv engang, før jeg begynner. Det handler om å sortere ut hva som er mitt eller andres ansvar. Jeg har funnet ut at min dårlige samvittighet er et utslag av mine krav til meg selv. Bebreidelsen … For selv om jeg nå har lært, trodde jeg hadde lært at tankene ikke er sannheten, så påvirker nettopp disse tankene mine reaksjoner – disse bølgene av følelser, som kommer og går, og jeg blir drevet med.  Jeg kommer til en erkjennelse, at jeg aldri vil bli helt kvitt den «dårlige» samvittigheten, men jeg kan la være å la den påvirke min livskvalitet. Jeg kan snu den til å bli motiverende henimot en endring av hvordan jeg føler, tenker og handler i en situasjon. Den skal være til hjelp for å få en god relasjon, en god samhandling oss imellom. Vi kan begynne med å snakke om det … Skjønner ikke hva du mener … Nei, ingen ting … Ok, da lar vi det ligge …

Hver morgen leser jeg løftene, men har jeg glemt betydningen? Leser jeg de bare av vane? Noen ganger er det jo slik at rutinene gjør at jeg overse hva som i virkeligheten skjer rundt meg. Jeg tar ting for gitt. Så, hva betyr egentlig: Hvis vi (jeg) tar denne utviklingsfasen omhyggelig, vil vi (jeg) bli overrasket før vi (jeg) er halvveis … Intuitivt vil vi (jeg) vite hvordan vi (jeg) skal takle situasjoner som før forvirret oss (meg) … Forvirret ja, det er det jeg ofte er. Analyserer … Finner ut at det er jo nettopp dette som skjer, dersom jeg tar det innover meg. Da vil løftene oppfylles, det de som har gått forann meg, det andre tørrlagte alkoholikere fortalte meg ville skje … Av og til raskt, andre ganger langsommere. De vil alltid bli til virkelighet hvis vi arbeider for dem. Det betyr at min erkjennelse stemmer, at jeg fortsatt har en jobb å gjøre. Hva er vel derfor bedre enn å starte et nytt år med dette løftet til meg selv: De vil alltid bli til virkelighet hvis JEG arbeider for dem!

Og tåka er i ferd med å lette …

Årsrapport

2022 startet med mange smell – gledens raketter, og ett eller annet sted i verden vil året gå ut med smell – dødens og fryktens raketter. Jeg for min del har ingen ting til overs for noen av dem …

I går stilnet en viktig stemme. Shabana Rheman måtte gi tapt for kreften.  Hun talte overmakten midt imot, og måtte tåle mye motbør, men hun sto i det til siste slutt. Nå er du endelig fri … Gjennom 2022 har mange gått bort, personer som for noen betydde mye, som de nå sørger over. Enkelte betydde mer for mange, og stemmene gikk langt utover landegrensene. De talte, som Shabana, om urett og snakket for de som selv ikke hadde en stemme. Jeg vil nevne Rosemarie Köhn og Tomm Kristiansen.

Uten sammenligning for øvrig er jeg også en person som ser viktigheten av å snakke om det som for mange synes vanskelig å snakke om. Jeg anser det som min plikt å dele om mine erfaringer rundt det å være avhengig av alkohol, og hvordan alkoholmisbruk eller rusmisbruk i seg selv påvirker alle rundt personen som ruser seg. I året som snart er over har jeg også benyttet mye av min tid til nettopp det, selv om jeg nå i tilbakeblikkets stund ser at jeg ikke fikk skrevet og sagt så mye jeg skulle ønsket, så neste år … 2022 inneholdt mange episoder som forhindret meg i å nettopp dele om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan jeg har det nå. Sistnevnte var vel det jeg skrev mest om – dagen i dag, og den er jo faktisk den viktigste tross alt.

 

2022 – et år med mange fasetter …

Krig, sult, uvær, katastrofer, død og fordervelse. Gjennomgangsmelodien har dreid seg om mennesker i nød og på flukt fra utrygghet, akkompagnert av noen gledelige strofer om mennesker i oppsvingede lykkerus, hvor jeg er en av dem. Selv om alle årets dager ikke bare har vært fryd og glede, har det i det store og hele bydd på mange positive hendelser, blant annet at jeg flyttet.

Å se tilbake på året som snart vil gå inn i historiebøkene, og inn i min minnebok, vil vel aller mest bli husket for Russlands invasjon av Ukraina. Hendelser som har påvirket menneskers levesett, og har satt mange følelser i sving – sinne, sorg og fortvilelse. Kamper i vår «bakgård», strømpriser, matpriser og renteøkning har påvirket vår økonomi, og for mange har dette betydd økt fattigdom. Rike Norge har blitt rikere, tjent på krig og elendighet i verden, mens flere innbyggere har fått enda mindre å rutte med. «Jeg kjøper ikke noe for å ha i kjøleskapet når barna ikke er her, når jeg er alene». Dette sa en kvinne høyt på tn’n, men hva betydde det egentlig for overmakten? Hørte de hva hun sa…

Jeg har det jeg trenger, så jeg klager ikke. Og jeg skulle nok gjort mer for dem som ikke har det jeg har. Mange av oss skulle nok …

Nietsche sa: “Den som vet hvorfor han lever, kan tåle et nesten hvilket som helst hvordan.”  Mange ser ikke dette hvorfor og vet derfor ikke hvordan. Ja, for mange har 2022 vært et år med store prøvelser. Å nevne mine vil fortone seg som bagateller i forhold, og det er nettopp det de har vært. Et kne som smertet og forhindret meg i å gjøre mye av det jeg ønsket er jo bare en filleting i forhold til hva andre har måttet streve med.

Jeg startet året med et ønske om håp, tro og kjærlighet for alle. Et uoppnåelig ønske, men likevel. Kan ikke slutte å verken tro eller håpe. Og hva blir livet uten kjærlighet? Akkurat det ser vi ved å slå på fjernsynet, hvor det rapporteres om voldshendelser verden over. Alle trenger vi kanskje å kjenne litt på alvoret, tenke igjennom hvordan det egentlig står til. Bli mer bevisste på hva slags konsekvenser vårt levesett får. Eller i en større kontekst, hva troen, eller ikke troen får for våre liv. Mange av oss lever et liv som roper på rettferdighet og oppreisning. Mange av disse med rette, men hvor lenge må de rope, for å bli hørt, eller også før de selv innser at de ikke kan leve som et offer resten av livet. Jeg tok grep, uten at det skal krediteres med premie. Ikke annet enn at gaven jeg har fått er et liv. Og disse to …

Noen kjenner mest på sorgen, smertene og angsten for morgendagen. Da kan det viktigste være håpet, selv om de selv ikke ser det, men at vi rundt kan si ordet, om at en dag skal alt bli bra. Men vi må alle kjempe for det mens vi lever våre liv her og nå.

Alle kjemper vi våre kamper, store eller små. Troen på noe eller noen kan gi oss styrke og kjærlighet til å gå videre. Vi er ulike og trenger å ta til oss ulike ting og på ulike måter. Dessverre har vi lett for å høre det vi minst trenger å høre og tar til oss det vi egentlig ikke trenger, og går dermed glipp av det som kan gjøre oss godt. Vi skulle spørre oss oftere; hva trenger vi egentlig?

Mitt svar er: HVERANDRE! Selv ikke jeg ser det hele tiden, jeg som trives så godt i eget selskap. Jeg som kan kjefte på personer rundt meg fordi de ikke følger mine planer. Jeg som blir sur når noen ler av mine bagatellmessige dumheter. Uten flokken min er jeg absolutt ingen ting. Uten min samboer hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Uten alle dere som følger meg hadde jeg ikke sett viktigheten av åpenhet. Og nettopp denne åpenheten er så viktig i kampen for rettferdighet, men denne rettferdigheten er ikke slik at du kan ha det jeg har, for absolutt rettferdighet blir da urettferdig …

 

Det regnet visst mye i januar …

Og i alt dette våte været satt jeg blant annet å skrev brev til en fallende sjel, som fortsatt befinner seg et sted midt imellom – ett skritt fram og to tilbake … Jeg brukte også januar til å komme meg til hektene igjen etter første koronavaksine. Ja, koronaen preget også 2022. I starten av året påvirket det nok mine nærmeste ved at jeg hadde et svingende humør og hadde en kropp i ulage. Mine bekymringer forsvant ikke med februar, da krigen i Europa var et faktum, snarere tvert om – kommer den til Norge? Naboen samlet inn klær, mat og hygieniske artikler, og jeg bidro med mitt. Lettet på min samvittighet. Og mars kom med kvinnekamp, tro, tvil, frykt og mot …

En kald vår, så april ble et lyspunkt – vårsola varmet. Det var også den måneden jeg virkelig begynte å se etter et nytt sted å bo. Jeg anså meg ferdig med Sjøhagen borettslag, foruten om naboene og hageflekken. Ja, hva med hageflekken min? Mitt fristed. Akkurat da var jeg mest bekymret over tørken, det at flere dager uten væte hadde satt «hagen min» tilbake, så da mairegnet kom var det etterlengtet. Men kneet smertet, så jeg klarte ikke gjøre alt som jeg normalt gjør i våronna. Og ville MR-undersøkelsen gi svar på hva som var galt? Meniskskade, som kunne trenes opp, og jeg måtte bare ikke sitte for mye stille, noe som aldri hadde vært et problem, annet enn da juni og sommeren kom, tiden for salt sjø og svaberg. Men jeg kunne ikke svømme. Likevel ble det noen kjærkomne dukkerter. Og noen for å skylle av skuffelser, blant annet tapte budrunder.

Juli, høysommer og ganske så fint vær, for det meste. Enkelte skyer på min himmel, eller rettere sagt en venns. Jeg gjorde mitt beste for å bakke hen opp, men hodet mitt var nok aller mest på et nytt hus vi hadde sett på. Og denne gangen gikk det vår vei. Det var glede, men også redsel. Ambivalente følelser. Flytte! Hjelp! Pakke! Ingen ferie i sommer, annet enn uka på Hvaler med barnebarna i august. Hadde jeg tid? Tok meg tid, og det gjorde godt. Siste helgen i august, 10 kilo lettere, satt jeg i nytt hjem ved Randsfjorden. For første gang på over seks år, fra starten på min tilfriskning fra alkoholmisbruket, tenkte jeg tanken; skulle vært godt med en kald øl nå … Og det ble med tanken, og tankene på alle konsekvensene – det hadde aldri blitt bare en øl …

Fredheim … Nytt hjem ble skap av nitidig oppussingsarbeid gjennom hele september og oktober, og langt inn i november. Vent litt, helt fram til desember og advent. Eller, ikke helt ferdig heller, men resten tas til våren, og sommeren, og senere… Da håper jeg at jeg ikke blir like frustrert og irritert, at jeg har lært å telle til ti… Tross alle oppståtte problemer, og med mine etterfulgte følelsesutbrudd, og enda flere kilo lettere, fikk vi vertfall ordnet ny septiktank, boret etter vann, malt alle rom og skiftet ut de fleste vinduer. Gjort det aller viktigste før vi pyntet til julehøytiden. Jammen var det for en gangs skyld godt med jul, og jeg kan ikke huske sist jeg hadde en slik sinnsro liggende over meg, i hele meg. Når det er skrevet kjenner jeg akkurat nå på en uro. For morgendagen … Og så husker jeg at: Morgendagen har nok med sine egne bekymringer.

Morgendagen kommer tids nok, og det vil sikkert smelle igjen. Godt vi har et stykke til naboen. Men jeg tror, og håper, og de ser ut til faktisk å ha mer vett i skallen og lar være å skyte penger opp i lufta. Flott og se på ja, men bortkastet glede egentlig.

Hva vil 2023 gi oss …

Året har ikke vært bare myke pakker … Men snøen har lavet ned, og jeg har laget engler … Og jeg er takknemlig for så mye jeg fikk i året som snart er passé. Og noe har berørt meg og satt spor … Da gjenstår det bare å ønske dere alle et riktig GODT NYTT ÅR, og tusen takk for all støtte, for alle tilbakemeldinger, for ris og ros gjennom 2022. Jeg sier takk for det gamle og velkommen til det nye! Hva vil det bringe?

Jeg vil fortsatt være opptatt av TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET. Derfor kommer et nyttårsønske, ikke et forsett, for det er jeg ikke så gald i. Men jeg skal gjøre mer for å knytte oss sammen: Huske å avslutte dager vi har vært uenige med å gi en unnskyldning og en klem. Takke for dagen, for alt vi har utrettet sammen, vise at jeg bryr meg. Vise interesse og at vi verdsetter hverandre – det som gjør at vi kan føle oss elsket.

Piet Hein sa: “Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro, mot det man tror på.” Jeg tror han har rett. Jeg har vertfall funnet en mer indre ro, følelsen av å hvile i meg selv, som igjen handler om å finne ut hva jeg tror på, hva som er viktig, hva som er det gode liv, for meg selv, for oss to og for fellesskapet. Men jeg skal fortsatt øve meg i være tro mot dette. Være tro mot det jeg mener er viktig og rett, også når jeg opplever motstand. Hente styrke og utfordring hos en Kraft sterkere enn meg selv. Det som kjennes i mitt hjerte og gir meg alt jeg trenger – kjærlighet.

Jeg er fortsatt på en rosa sky, kanskje mer enn noen gang …

GODT NYTT ÅR!

Et mirakel …

Stress ned! Det er hastverk nok for alle!

Klart trivsel har mye å si!  Normalt er jeg utkjørt på denne dagen. Selv om jeg de to siste julene bare har ordnet til to, har jeg vært sliten og tom på 2. dag jul. For første gang på mange år kjenner jeg på overskudd. Kjenner meg tilfreds og takknemlig. Det beror mye på hvordan det står til med trivselskontoen. Jeg tror jeg har forvaltet den bra, og har opparbeidet meg pluss på kontoen.

Når jeg ser to dager tilbake, til selveste julekvelden, da jeg satt i sofaen etter inntatt ribbemiddag, med en sprø svor mange kunne misunnet meg. Den smakte helt fortreffelig, ikke tørr som fjorårets, og alt tilbehøret var slik de beste kokker ønsker det skal smake. Avsluttet med selvplukket multer, krem og krumkaker til. Fluffy med et syrlig sting på tungen. Jo da, fornøyd med desserten også.  Da ble oppvaskjobben en lek, unnagjort i en fei. Nei, vi har ikke oppvaskmaskin her, men vi gjør det sammen.

Da satt jeg der da, og selvfølgelig var jeg mett. Ikke fylt til randen, men god og satt. Jeg har aldri forstått hva det skal være godt for å spise så uhorvelig mye, helt sprekkeferdig at en så vidt får subbet seg bort til sofaen og veltet seg ned. Når det er sagt, er det mange som aldri forsto hvorfor jeg hellet i meg all alkoholen heller. Det var den gang da, eller hver gang når …

Altså, jeg satt ikke i sofaen overmett, vertfall ikke full, men glad og takknemlig. Alt kjentes perfekt. Jeg smilte i det jeg uttrykket min tilfredshet til samboeren: Jeg har ikke kjent denne følelsen siden jeg var ei lita, bekymringsløs jente. Som voksen tror jeg aldri jeg har gått gjennom julekvelden med slik sinnsro. Han tittet bort på meg, litt uforstående kanskje, men likevel svarte han: Da fungerte det da … Jeg forsto hva han mente. Ja, å komme hit har virkelig gjort underverker.

Hele denne høsten har vi stått på. Jeg med et mål for øyet, å få huset ferdig til jul. Jeg hadde manet oss frem, til tider stått der ufordragelig med pisken, men det hadde gitt resultater. Nå kunne vi hvile på våre laurbær. Vi kunne klappe oss på skuldrene: Vi klarte det! Og det var verdt alt strevet!

Det å sitte å bare være, vite at jeg, eller vi, hadde benyttet tiden godt. Tiden hadde ikke løpt fra oss. Selv om vi på enkelte dager mistet litt tid, fordi vi ville vinne tid. Vi tok for raske slutninger og lettvinte løsninger, men vi innså det før vi hadde gjort for mange ubotelige feil. Akkurat som da jeg skulle bli edru. Jeg kunne ikke hoppe over noen av arbeidsoppgavene. Jeg måtte benytte de riktige verktøyene. Og enkelte ganger måtte jeg spørre meg til råds.

Så i dag, som på julaften sitter jeg her tilfreds. Ene og alene fordi jeg tok meg tid. Gjort det meste ferdig på forhånd, lagt et godt grunnlag for veien videre. Siden jeg ikke er så glad i overraskelser, har jeg blitt god på å planlegge. Forberedelsen er halve jobben. Men kanskje aller mest fordi jeg også vet at stress er energitappende. Jeg ville ha en stille jul, og det fikk jeg. Eller, jeg lagde den slik.

Jeg ville ikke være en dørmatte, så jeg reiste meg fra gulvet. Med andre ord tok jeg ansvar for mine egne valg, tross jeg ikke kunne kontrollere hva andre sa, tenkte og gjorde. I dag, som et resultat av min edruskap, er jeg ikke hjelpeløs. Jeg har valgmuligheter. Når den gamle offerfølelsen dukker opp kan jeg betrakte den som et rødt flagg, et varsel om at jeg, i tanker og handlinger, medvirker i noe som ikke er til mitt eget beste. Jeg motstår fristelsen, lar ribbestykket ligge (eller det kunne dreid seg om vinglasset, som lenge har fått stå, og det skal det fortsatt – jeg er faktisk ikke fristet). Jeg kan ta hånd om meg og mine handlinger. Det er da jeg kan gjøre forandringer. Og når jeg titter rundt meg, ser jeg så absolutt det. Eller når jeg ser på meg selv, inni meg selv, så er jeg ikke i tvil. Jeg la et godt grunnlag. Jeg tok et valg. Derfor har det skjedd underverker denne julen … Noen kaller det et mirakel…

Hvordan har din jul vært? Du kan velge og stresse videre gjennom romjulen, eller du kan gå inn i det nye året med sinnsro. Er du villig til det?

Alkoholismen er en tredelt lidelse – fysisk, følelsesmessig og sjelelig …

… Og de rundt har de samme lidelsene. Tørr vi snakke om det?

Jula står for døren, og mange pårørende går rundt i ank, en tærende angst – hva kommer i år? Hvordan blir denne julen? Alkoholikeren, med sitt snevre og egosentriske syn vil aldri kunne vite om du ikke forteller hvordan du har det, langt mindre om du ikke foretar deg noe for selv å få en bedre hverdag og jul. Kan hende er hen for syk til å forstå, ikke der og da, kanskje aldri. Men har du tid til å vente med ditt liv? Klarer du å bruke dine siste krefter på å lage deg selv en god jul, hva har du å tape? Du kan ikke leve andres liv! De kan heller ikke leve gjennom deg!

I dag skal jeg snakke for mange, og det er ikke alltid enkelt å finne de rette ordene, slik alle ville sagt det, forklart det … Jeg prøver likevel, for vi har nok tenkt og følt mye av det samme … Det handler om liv og død. Livet, enkelt å snakke om, tror vi. Så hvorfor snakker vi ikke om livet? Er det fordi vi egentlig ikke har noe liv? Og så var det døden, den skal vi la ligge, til den dør …

*

«Hen levde et liv i sus og dus, så det var ikke annet å forvente». Det er lett for de utenforstående, og uvitende, å tenke slik om en person som gjennom årrekker tydde til alkoholen. Men et liv i sus og dus var det neppe. Visst nok suset personen, men at det var dus, forstått som harmoni, det kan jeg skrive under på at det ikke er …

Alkoholen har blitt manges bane. Den frarøvet mange et liv, både den som selv drakk og de rundt. For de berørte var det ikke et liv da de levde, og heller ikke etter deres død. Enkelte våger ikke å vise sitt sinne, sin frustrasjon og lidelse mens alkoholikeren enda levde, og strengt tatt ikke etter deres død heller. Selv om det for mange er en lettelse, tørr de ikke vise det. De kan tenke at de er dårlige mennesker som «endelig» ble bønnhørt når en nærstående ble et offer for kong alkohols kveletak og førte dem inn dødsporten.

Mens det enda er litt liv … Og den avhengige fortsatt tviholder på den tynnslitte livsnerven, blir de berørtes nerver også mer tynnslitte. De er like maktesløse som hen som drikker. Og all skammen … Skamfølelsen: Jeg kan ikke dømme hen, kan ikke se hen som svak, dum og ansvarsløs. De føler og tenker at de kan gjøre situasjonen enda verre, at de blir skyld i at alkoholikeren drikker mer om de sier hva de egentlig føler og tenker, og om de sier det … Nei det kan de ikke. Problemdrankeren, alkoholikeren, periodedrankeren, fylliken, ja, «(u)kjært barn har mange navn, ville drukket uansett. Jo da, jeg har blitt pålagt skyld, og pålagt andre skyld selv for at jeg drakk mer. «Hadde ikke du sagt og gjort det så …»

Jeg banner ikke i kirka, for de ville, jeg ville ha drukket uansett. Sann mine ord.  Pårørende har så absolutt lov til å føle, til og med lov til å si det høyt: «Du ødelegger våre liv!» Ja, alkoholikerens død ble deres befrielse, og det er faktisk ingen skam og tenke. Heller ikke etter deres død, for jeg mener de hadde et valg om å slippe taket i flasken. Ja, selvfølgelig var mange så skadet på sjelen at de ikke så noe annet valg enn å drikke for å «overleve». Alkoholen lindret smerten, men hvor lenge varte det?

Det ble en befrielse for begge parter tør jeg påstå. For verken den som drakk eller de som sto rundt ønsket å ha det slik. Selv om de mange en gang prøvde å komme seg ut, klarte de det ikke. Ingen av dem. Og det er mange grunner til det, som jeg ikke skal gå enda nærmere inn på enn jeg allerede har gjort. Eller … Jeg våger å påstå dette jeg nå skriver videre om.

Det er for mange nærliggende å tro at de ville ha det slik, dette livet i «sus og dus». Jeg vet ganske sikkert at ingen ønsker å drikke seg til døde – denne seigpiningen dag ut og dag inn. Dessverre klarer ikke alle å bli edru selv hvor mye de måtte ønske det. En årsak til at de gjentatte ganger feiler i forsøkene på å nyktre opp er følelsene, at de ikke maktet å stå i dem – skyld, skam, nederlag, angst, smerter i kropp og sjel, de mest vanlige å skylde på. De våget bare ikke ta tak i det bakenforliggende. De greide ikke være ærlige mot seg selv.

Naturligvis finnes det flere årsaker. Det tar enormt på alle kroppens organer. Å tilføre den gift, som alkoholen er, vil over tid ødelegge flere og flere livsviktige kroppsdeler. Det at noen tar seg pauser, som jeg ikke kaller for pauser, for i hodet drikker de fortsatt. Dette medfører at enkelte organer får en etterlengtet hvilepause, men pausene varer ikke lenge nok, og de blir stadig kortere. For en periode går det tilsynelatende greit, før den fysiske smerten, alle abstinensene blir for uutholdelig. «Jeg må ha alkohol NÅ!» Det finnes nemlig ikke periodedrankere. Planlegging av neste «kule» foregår daglig – hver time, hvert minutt. Stress, rastløshet, tankespinn. Og for de pårørende er det heller ikke hvile, oftest enda verre, for når de drikker vet de jo hvor de har dem …

Jeg har selv lidd under alkoholen, og jeg kan se på dette fra begge hold. Jeg var den som drakk og påførte andre ergrelser, til og med forakt. Og jeg var den som selv foraktet og var bitter. Like fullt har jeg lov til å si dette høyt, for bare da kan jeg gjøre noe med det. Erkjennelsen over at mine følelser var ekte. Men jeg trenger å gjøre noe mer, for ellers vil disse følelsene binde fast de enorme traumene jeg ble påført, og selv påførte andre. Som igjen gjør det vanskeligere å gå videre. Jeg har spurt meg selv; er det en annens persons levemåte som skapte traumene, eller er det mine følelser, det at jeg ikke bearbeidet dem og handlingen de oppsto i? En følelse har sitt utspring, noe bakenforliggende, årsaken til traumet, så det blir en ond sirkel vi ikke kommer ut av om vi ikke går til (be)handling. Enkelte trenger profesjonell hjelp til å både se traumene, for så å snakke om dem og videre bearbeide dem, for og tilnærmet lik kunne kvitte seg med dem. Å bli kvitt dem går ofte ikke, for de sitter så dypt, sår som aldri vil gro, men vi kan lære oss å leve med dem. Og for en alkoholiker som har et ønske om å slutte å drikke, gjelder nettopp samme oppskriften.

All ekte kommunikasjon skal baseres på gjensidige behov. Derfor har vi lov til å fortelle hvordan vi har det. «Det er ikke min skyld at du drikker». Det var ikke din skyld at jeg drakk»!

«Du kunne gått»! Det er enkelt å si, for selv hvor vondt de pårørende har det, har de en innebygget legning om å ville hjelpe. Dessverre kan de ikke hjelpe en som selv ikke vil bli hjulpet, og den tanken sitter langt inne, men likevel fortsetter de i håpet om at en dag … Den dagen kom aldri. Derfor trenger pårørende å hjelpe den som ligger dem nærmest, ergo dem selv. Jeg skal ikke gi råd, for hver enkelt trenger å finne sine metoder, men jeg kan fortelle hvordan jeg fant mine. Likevel, det skal sies at jeg måtte også se på hvordan andre hadde gått sine veier – se og lytte til hvordan de fant løsninger, og noen av disse er:

Fysisk:

  • Døm ikke deg selv
  • La ikke bekymringene styre dagen din
  • Legg vekt på din fysiske helse
  • Spis sunt
  • Snakk med noen
  • Sjekk helsetilstanden
  • Egenhygiene
  • Hvilepauser, pusterom
  • Trening, bare en tur ut i naturen hjelper
  • Tar du overnevnte på alvor vil du også sove bedre

Følelsesmessig:

  • Be om en klem eller la noen holde rundt deg ubedt
  • Be om hjelp eller la noen hjelpe deg uanmeldt
  • Ta følelsene på alvor
  • Kontakt noen å dele følelser og tanker med – du trenger ikke bære dem alene
  • Du er ikke alene
  • Du har lov til å feire, være glad, smile og le, og du har lov til å kjenne på sorg, sinne og gråte.
  • Kjenn etter, du har sikkert noe å være takknemlig for

Sjelelig:

  • Tid til meditasjon
  • Tid til bønn (selv om du ikke er kristen, hjelper det å be)
  • Søk likepersoner
  • Vær oppmerksom på dine endringer, dine fremskritt

Husk: Du er den personen du skal dele hele tiden av ditt liv med, så vær snill med deg selv, ellers blir du din uvenn, og du liker ikke være sammen med uvenner, gjør du vel… «Hold deg ren og klar, for du er det vinduet du skal se verden gjennom». (George Bernhard Shaw).

Noen ganger trenger vi å beskytte oss, eller handler det om at vi er konflikskye? Hvorfor tier vi? Hvem skal vi «spare»? Tenk over dette: «Å leve livet fullt ut er et risikabelt foretak, men om man setter opp for mange gjerder for å beskytte seg mot alle farene, ender det med at man stenger ute selve livet.» (Kenneth S. Davis). Så kanskje du skal våge å si ifra, jeg mener å gjøre noe…

Jeg ønsker oss alle en riktig god jul og et fredfullt nytt år, men vi må lage det selv! Vi kan begynne med å lage det litt lysere rundt oss …

Er livet ditt i dag slik du forestilte deg det for ett år siden?

Fra ettertanke til omtanke …

Denne stille tiden før jul, som slettes ikke er stille, verken når det gjelder tankevirksomhet eller handling. Ikke for meg vertfall, selv om jeg brukte gårdagen til ingen ting. Vel, ikke noe som kan krysses av på utført arbeid. Men tenkte gjorde jeg, og det gjør jeg støtt og stadig.

Enkelte sier at denne førjulstiden – advent – er en tid for ettertanke.  Om jeg snur på ordene blir det tenke etter, og har det da samme betydningen? Tenke etter hva? Og denne ettertanken, hva hjelper så den? Kommer det noe godt ut av den? Skjer det noe liksom? Jeg kan sende bekymrede tanker i hytt og pine, men gjør jeg noe egentlig? Er det ikke det som kommer etter tanken som betyr noe? Så, å tenke etter betyr pr definisjon ikke nødvendigvis noe som burde etterfølges med handling. Derimot ettertanken, slik jeg ser det, bør etterfølges av noe mer aktivt, en god gjerning om du vil. 

Forvirring? Jeg er forvirret, og det har som regel sitt utspring i meg selv. Jeg er opptatt av andres ve og vel. Noen ganger har jeg vanskeligheter med å se hvor mine problemer starter og hvor andres slutter, visa versa. Denne forvirringen stanser all logisk tankegang, og det kan gå over til at jeg mister følelsen for hva som er rett og galt. Og spørsmålet blir da: Hvordan skal jeg kunne skille på hva som er rett eller galt, akseptabel eller uakseptabel oppførsel om jeg ikke vet hva jeg vil ha eller behøver selv? Eller hvordan jeg selv har det, sett innen ifra? For det er dessverre slik at jeg, som mange andre går jeg ut ifra, ser på oss selv uten ifra. Egentlig kommer denne tanken fra hvordan andre ser på oss, eller? 

Det dreier seg mye om verdier, hva jeg står for. Om jeg virkelig mener det jeg sier og gjør? Hvordan jeg har blitt påvirket, eller oppdratt hjemme ifra, og om disse verdiene har blitt til mine, eller bare slett mine?? Med dette i tankene, altså jeg betrakter, eller mer at tanker, ord og gjerninger er lagt til utredning, ligger i boksen for ettertanke. Og ut ifra hva jeg ser, vil jeg arbeide med å utforme et nytt handlingsmønster som gjenspeiler mine sanne verdier. Fra å ligge i til utredning, så over til behandlingsboksen, for så å havne i ferdigboksen. Det innebærer at min fortid, mine erfaringer, gode som dårlige, skal komme mer til sin rett gjennom handling. Med andre ord skal jeg være mer konsekvent i å gjøre det jeg sier jeg skal gjøre og ikke bare tenke tanken eller komme med tomme ord og lovnader. Det kan politikere og de som sitter i styre og stell forbeholde seg retten til … Som de selv sier …

I dag har jeg mot og tillit nok til å være ærlig mot meg selv, det være seg om andre liker det jeg gjør, er enig med meg eller ikke. Selvfølgelig ønsker jeg ikke å foreta meg noe andre ikke liker. Jeg er i enkelte tilfeller også redd for å skille meg for mye ut i mengden. Det blir det for mye snakk av. Dette har jeg tenkt mer over. Er det ikke slik at når noen snakker, spres det videre utover, enten det dreier seg om noe positivt eller negativt – baksnakking eller framsnakking? Så dersom jeg går for å skille meg ut, men at dette omhandler mine gode verdier, at jeg handler omtenksomt, så vil jeg få et godt rykte. I motsetning til da jeg drakk, og mine handlinger var alt annet enn positive, og menneskene rundt meg ikke hadde så mange godord å fortelle videre. Og med rette, får jeg vel ærlig innrømme, selv om mine egentlige verdier var det motsatte av hvordan jeg fremsto. De som personlig ikke kjente meg og min bakgrunn uttrykte sitt syn på meg. Den de så, den som igjen kunne gi et inntrykk av hvordan jeg var oppdratt – en dratt slutning om en dysfunksjonell familie, som langt ifra stemte. Jeg kom(mer) fra en omtenksom familie, med et verdisyn om at vi alle er like verdifulle.

Men omhandlet det alle, og da mener jeg – hva med oss selv?

Jeg er oppdratt til å vise empati, omtanke, respekt og å være hjelpsom.  I min familie ble egoismen slått ned på, på grensen til å eliminere bort egen omtanke. I dag ser jeg at egenverdien kunne overses, og det kom tydelig frem ved at følelsene våre, hvordan vi egentlig hadde det aller helst skulle holdes inni oss. Nå vet jeg hvor viktig det er å formidle hvordan jeg har det. Stenger jeg inne følelsene mine, spesielt de som anses som negative, så vil de før eller senere komme til syne i en eller annen form, enten eksplodere i et verbalt uttrykk eller som en uakseptabel handling. Når egenverdien blir sett på som uvesentlig påvirker dette selvfølelsen og selvtilliten. Gjennom et nitid arbeid med meg selv har jeg sett viktigheten av egenpleie. Å ta følelsene mine på alvor og respektere hvorfor jeg kjenner meg slik jeg gjør i ulike situasjoner. Dermed har jeg også lært å kjenne hvor mine grenser går. Jeg viser meg selv omtanke.

Det å vise omtanke dreier seg vel så mye overfor meg selv som overfor andre. Jeg blir et lett bytte for dem som ønsker å utnytte min «omtenksomhet» om jeg ikke respekterer meg selv. Når jeg respekterer meg selv er jeg mer trygg på andre og de blir også mer trygg på meg. Til nærmere ettertanke har jeg derfor funnet ut at omtenksomhet dreier seg om kjærlighet, gitt noen fra vårt hjerte, hvor denne noen også skal være oss selv, aller mest. For hvordan kan man være en god, omtenksom person mot noen andre om man ikke har det godt selv? Noe til ettertanke …

Vi er selv ansvarlig for egne liv, at vi har det bra. Så ordtaket; først meg selv, og så meg selv er ikke så hakkende galt, om man da ikke glemmer å videreføre dette til mennesker og omverdenen. Gjør vi det går det over til å være egosentrisk, hvor vårt ego tar overhånd, og vi mister vårt fremste mål av syne, det å være omtenksom. Med andre ord: Når vi viser omtanke for oss selv vise vi også omtanke for andre. Den tanken er vertfall verdt en ettertanke …

Og jeg har tenkt etter, nei, tatt det til ettertanke, at det spiller ingen rolle hvor mye jeg snakker, eller skriver om å være omtenksom, om jeg ikke, så godt jeg kan, etterlever det. For å bare prate om det kan fort bare bli et surrogat for å leve i det. Eller som Albert Schweizer sa det: Å gå fremfor som et godt eksempel er ikke det viktigste når det gjelder å påvirke andre. Det er det eneste!

Småfuglene trenger også omtanke …Så her trengs det påfyll …

 POSTAKUTT ABSTINENSSYNDROM …

… ELLER KJEMISKE REAKSJONER I KROPPEN SOM KAN SKAPE PROBLEMER

I dag skal jeg skrive litt om de kjemiske reaksjonene som skjer i cellene våre, som med en fellesbetegnelse kalles for stoffskifte eller metabolisme. Enkelt forklart så skiftes celleinnholdet ut, herunder hormoner, og det skjer omtrent hver tredje måned hos alle mennesker. Denne prosessen kan fortone seg som en abstinenslignende reaksjon. For de som aldri har opplevd å være abstinent, er det kroppens varslingssignaler når kroppen ikke tilføres stoffer eller impulser den har for vane å få, og blitt avhengig av. Normalt er det rusavhengige som merker mest til disse abstinenssymptomene, som fortoner seg mer eller mindre likt for alle. Selv en person som har vært edru over tid kan oppleve å være «abstinent», men egentlig dreier det seg da om stoffskifte. Denne tilstanden kalles for postakutt abstinenssyndrom. Så egentlig er det det jeg skal skrive om, eller rettere sagt hva som kan skje når vi er i denne tilstanden.

Først, de vanligste symptomene på postakutt abstinenssyndrom (PAAS/PAWS):

  • Manglende evne til å tenke klart, eller har et repeterende tankemønster
  • Manglende evne til å konsentrere seg.
  • Kognitiv svikt: Hukommelses- og mobilitetsproblemer forårsaket av en ubalanse i hjernens kjemi som vil løse seg over tid.
  • Manglende evne til å føle glede (anhedonia – https://sml.snl.no/anhedoni). En nærmere forklaring: Avhengighetsmennesker, enten til rusmidler, mat og handlinger, hvor den enkeltes valgte stoff produsere det følsomme kjemikalet dopamin i hjernen. Når personen ikke får det kroppen «trenger», kan det ta litt tid før hjernen naturlig begynner å produsere normale nivåer av dopamin igjen.
  • Søvnløshet eller søvnforstyrrelser: Rusmidler kan ofte maskere underliggende søvnproblemer, eller forstyrre kroppens normale søvnsyklus. Forstyrrende drømmer er også vanlig.
  • Humørsvingninger: Hjernen til de som gjentatte ganger misbruker stoffer, substanser og eller handlinger blir vant til en konstant strøm av humørsvingende stoffer. Ettersom hjernen må lære å balansere seg selv uten disse stoffene, kan perioder med depresjon og mani forekomme uten tilsynelatende grunn.
  • Ekstrem følsomhet for stress: Etter å ha gitt opp sitt primære mestringsverktøy, finner mange mennesker at terskelen deres for daglige stressfaktorer er ekstremt lav. Å gjenvinne tillit til teknikker for problemløsning og stresshåndtering tar faktisk tid.
  • Angst: Dessverre er det mange som mottar reseptbelagte medisiner, som igjen misbrukes, som igjen hemmer brukerens hjerneaktivitet, som egentlig skal hjelpe dem å være rolige. Når disse legemidlene fjernes fra systemet, kan dette drastiske skiftet forårsake enda mer angst og panikkanfall.

Kjenner du igjen noen av disse symptomene. Fortvil ikke, for det er normalt for oss alle fra tid til annen. Om du fikk med deg starten av innlegget, vet du hvorfor.

Før jeg går videre må jeg presisere at personer som har misbrukt rusmidler over tid, har forkludret stoffskifteprosessen slik at den oppleves forverret ved rusopphold og edruskap. Jeg skal gi et par eksempler på hvordan det kan fortone seg, og i verste fall skape noen problemer i livssituasjonen min.

Selv etter mange edruelige år, spiller PAAS meg et puss, og det blir som en ond sirkel. Et feiltrinn etterfølges av et annet, og det skjer når jeg er under press eller er i en stresset situasjon. (Merk symptomer ovenfor). En av mine verste «fiender» er nemlig stress. Og nå som jeg har drevet med oppussing av hjemmet, er det ikke til å stikke under en stol at det har påvirket stresshormonene mine (Kortisol). Jeg tenker urasjonelt, handler for raskt, uten å tenke meg om, eller se nøyere på situasjonen og hva jeg gjør.

Jeg begynner med en av dem, en situasjon som oppsto da jeg endelig tok meg fri og skulle dra oppover til min mor. Togbillettene var bestilt (dette vil jeg også komme tilbake til), og min samboer kjørte meg i god tid til Gardemoen, hvor jeg skulle ta toget fra. Lenge siden sist jeg hadde vært på flyplassen, store endringer hadde skjedd siden da, og nedgangen til togene var også endret, vertfall i mitt hode. Tenkte ikke på at jeg aldri før hadde gått på toget der, bare gått av. Da jeg omsider fant trappen ned, vel og merke etter å ha blitt veiledet rundt et avlukke og så til venstre, og dette er vesentlig – jeg gikk til venstre, men holdt ikke videre til venstre, men tok første rulletrappen jeg så. Ukonsentrert er vel det rette ordet, og igjen, merk symptomer. Omsider nede på perrongen, enda god tid til toget kom, satte jeg meg ned og skrollet på mobilen. Stadig tittet jeg på anvisningstavlen, og Trondheim kom opp, avgang 14.32, men ingen påstigning. Jeg stusset over dette, men tenkte det sikkert sto feil. Det gjør det jo rett som det er. Klokka tikket, ti minutter til avgang, og jeg begynte å undre meg over om jeg var den eneste som skulle ta toget i retning Trondheim, eller Otta i mitt tilfelle. Noe sa meg; se nøyere på billetten, som jeg heldigvis gjorde, og der sto det plattform 1, og jeg befant meg på 4. Hvor er plattform 1, og hvordan komme meg dit? Til alt hell var det en mann som ryddet i søppeldunkene, og jeg spurte vedkommende, hvorpå jeg fikk til svar at dette var perrongen for ankommende tog fra Trondheim, og jeg måtte opp igjen og over på andre siden. Hjerte banket da jeg trev bagasjen og løp oppover rulletrappen, som til alt hell var fri for andre mennesker. Men hvor var så denne nedgangen til spor 1? Nok en gang måtte jeg spørre personalet i billettluken. Til venstre innenfor, og jeg løp, men så jo ingen trapp. Jeg ropte febrilsk: Hvor er denne forbanna trappa? Mannen hørte meg, og kom løpende og anviste. Omtrent halvt i svime entret jeg trappen og kom meg ned, da toget kom meg i møte. Vogn 6, det husket jeg, og jeg «veltet» meg inn, satte meg tungt ned i sete nr. 55, og tårene sprengte på. Jeg skalv. Tenk om jeg hadde latt toget gå fra meg i all min ukonsentrasjon? Tenk om jeg ikke hadde kommet meg oppover til mor? Så klarte jeg å tenke rasjonelt, eller var det nå så rasjonelt, men uansett slo jeg meg tilsynelatende med ro; det gikk jo bra, denne gangen også. Kanskje var det en prøvelse …

Jo da, jeg kom meg til mor, og hadde noen fantastiske dager der. Fant tilbake roen kort tid etter at jeg satte foten innenfor døren. Fortalte henne hvor glad jeg var for å endelig være der igjen, oppriktig glad, og lettet. Hun fikk en kortversjon av dagens hendelse, og reaksjonen var: Dårlig skilting til togstasjonen. Og jeg sa meg enig, for det var jo en sannhet, muligens med noen modifikasjoner. Den virkelige sannheten lå jo hos meg, men jeg ville ikke nå frem med den forklaringen, så jeg gjengjeldte heller velkomstklemmen og satte meg avslappet og glad i sofaen.

Dagen for avreise kom, den triste avskjeden som det alltid er, og jeg skulle sjekke min returbillett. Avgangstidene hadde endret seg siden sist, og jeg skulle være helt sikker, ikke gjøre en ny blemme. Hvor var billetten? Jeg visste jeg hadde bestilt, og betalt, men den var borte. Jeg fant den under utløpte billetter, dato 19. november, dagen jeg hadde bestilt den. Trehundre og åtte kroner rett ut av togvinduet. Er alt i orden, spør mor. Tja, jeg har gjort en liten feil, men det går bra. Beholdt roen, Skulle ikke uroe henne med mine feiltrinn.Jeg unnlot derfor å gå videre med å fortelle henne sannheten, om feilaktig bestilling. Orket ikke konfrontasjonen om hvor rørete jeg var, om at jeg måtte være mer nøye, sjekke ditt og datt, for var det noe jeg visste, så var det nettopp det. Men i min tilstand, i denne postakutte tilværelsen, gikk det meste meg hus forbi. Til alt hell var det fortsatt tidlig lørdag morgen, og fortsatt ledige plasser på toget, så jeg bestilte en ny.

Her sitter jeg og erkjenner mine «dumheter», noen kroner fattigere, og noen erfaringer rikere, og prøver å finne en god unnskyldning på hvorfor jeg kunne la dette skje. Ganske enkelt, det var tiden for den tre månedlige utskiftningen, når cellehormonene fornyes. Selvfølgelig burde jeg kjenne til dette, og jeg gjør jo det, men jeg tenker ikke lenger over dette, mest fordi prosessen sjelden skaper så store problemer. Og det hadde mest sannsynligvis ikke skjedd nå heller om jeg ikke hadde kjørt på så hardt med å bli ferdig her hjemmet, til jul, eller helst i går … Stresset meg opp, eller ned, alt ettersom man ser det. Og det rare er, eller helt normalt er det sikkert, at nå kan jeg bare le av det. En slags forsvarsmekanisme, eller bortforklaring om du vil. Like fullt erkjenner jeg at det ikke lønner seg, på noen som helst måte i mitt tilfelle, og utsette meg selv for stress og press. Det kan bli dyrt…

Det koker ned til en erkjennelse: Om å ta det mer med ro og være tilstede i eget liv. Og det hjelper så lite å unnskylde meg med at jeg mest sannsynlig ikke er den eneste som har foretatt slike bommerter. Det går ikke alltid et tog. Eller gjør det det …