Hva drømmer du om?

Leste denne på morgenkvisten, skrevet av en likeperson og en god bekjent.

Jeg fikk ett spørsmål her om dagen: Har du noen drømmer Ann Helen? Sånne drømmer for fremtiden? og jeg måtte svare:” Aner virkelig ikke.. har aldri klart å tenke drømmer for det har blitt for stort…for jeg har levd så sterkt i selve dagen…vært så mange tanker og nok med å overleve i alle år, og etter at jeg begynte å leve mer enn å overleve så har det blitt å finne de små nære ting i hverdagen og la det vokse seg større…så jeg aner virkelig ikke”.. Men så har jeg tenkt på dette, tenkt hva er det jeg skulle ønske skje…tror det må være det som er å drømme, tror det må være det som er å se mot… leve opp mot…ønske seg en fremtid…fremtiden i livet… og når jeg tenkte så er det tre ting som trer seg frem…det ene er at jeg ønsker å kunne gi ut denne boka mi som jeg har holdt på med i hele livet, det andre er at jeg ønsker(tror jeg) en kjæreste…en som jeg kan tørre å åpne hjertet mitt for, som vil ha hele meg og blir glad i hele meg, som ikke drikker, er snill og omtenksom, som vil meg godt, som kan ta imot og gi kjærligheten,… (tenk at jeg endelig har begynt å tenke sånne tanker da.. det er mange år siden jeg har hatt kjæreste…tatt lang tid å lukke det såret, men tror jeg har begynt å åpne hjertedøra igjen). Og det tredje måtte bli å vinne mange millioner for å trygge meg og mine og mange andre på ulike plan. Til syvende og sist handler det meste om trygghet tror jeg… finne tryggheten i meg selv til å tørre å tro på at jeg fortjener å ha det godt, føle det godt å være trygg materielt sett også. Ååå dette var ett skummelt innlegg å skrive… store følelser i sving i meg på disse temaene… men en ny dør er åpnet tror jeg… Hva drømmer du om da? Har du noen drømmer? Sånn bare for deg selv mener jeg…vi som har barn …ja det går jo foran alt…at de skal ha det bra på alle plan, men om vi tenker at vi bare skal tenke på oss selv for en gang skyld… hva drømmer du om…? Ønsker deg en superfin dag i regnet.

Flott skrevet, ikke sant…!?

Og mitt svar til henne:

Takk for din åpenhet!

Drømmer er viktig – ingen for store, ingen for små. Alle er viktige, noe å strekke seg til, åpne mer opp for, som for eksempel en kjæreste… Og det fortjener du virkelig – du fortjener å ha det godt og trygt.

Drømmer er jo på en måte mål i livet, og begge vet vi at uten mål, ingen mening… Så, hva er mine drømmer eller hvilke drømmer har jeg hatt fra jeg turte begynne å drømme igjen? Har vært mange, og noen er realisert, på god vei til å bli realisert og noen ligger fortsatt der fremme. Noen har gått i grus, men jeg har reist meg igjen og sett på andre drømmer, tenkt når jeg har kommet meg etter nederlagsfølelsen: Ok, det var ikke meningen denne gangen – stå på videre! Og jeg henger i stroppen. Er i drømmen(e). Jobber daglig med denne store drømmen, og jeg skal røpe den: Finne meg et småbruk, akkurat passe stort, med muligheter… Kunne drive i det små; litt dyr, og noen vekster. Og så har jeg en realisert drøm i bakhånd, min utdannelse som fagarbeider innen rus og psykiatri, for ikke å glemme min egenerfaring – den viktigste, og oppå det NADA-protokollen, som jeg kan benytte på besøkende eller medhjelpere. For det største i drømmen er å kunne ha med meg gode hjelpere, likepersoner og avhengighetspersoner som trenger andre utfordringer og nye muligheter. Sammen skal vi få et lite samfunn ved å hjelpe hverandre.

Akkurat nå kjenner jeg at dette kunne jeg skrevet mye om, kjenner meg positiv og glad. Jeg haster ikke frem, må finne det rette stedet, og ikke minst til en overkommelig pris. Ja, det var min drøm – ikke reint lite, men det viktigste er å jobbe mot og å gjøre den realistisk. Kanskje blir den ikke helt som i drømmene, men da var det slik det skulle bli. Jeg prøver vertfall – foretar endringer, gjør handlinger. Men først av alt er jeg her og nå – i nuet, og jeg vil sikkert drømme i dag også… Ønsker deg en supermandag. Gå ut i den og våg å være i drømmen!

———-

Ja, drømmer er viktige, så drøm i vei, men glem ikke å jobbe for å realisere dem, men mist ikke motet om du ikke lykkes. Finn deg en ny drøm å arbeide med og for. Vil du det nok så får du det til! Så jeg forfølger tanken og utsagnet, og spør deg: Hva drømmer du om?

Å sitte på en stubbe, dekket av det mykeste teppe av mose og løv, og bare drømme meg bort… Det er å være i drømmen…

Tiden kommer!

Klokka ble stilt tilbake. Ikke akkurat det jeg ønsker nå, stille tiden tilbake, men jeg gjør det nå, for jeg lever tros alt i takt med tiden…

Fra mars av har dette året vært annerledesåret, og det ser ikke ut til å ville ta slutt. Koronaviruset tar nye grep og nok en gang blir samfunnet, hele verden satt på enorme prøver. Smitten brer om seg igjen – når vil det ta slutt? De svakeste og mest utsatte er de som får lide mest på alle mulige måter.

Jeg blir oppgitt og sinna når jeg hører om alle de egoistiske menneskene, for jeg velger å kalle dem det. Alle de som glemmer at de setter andre i fare når de er ute for å hygge seg. De går på restauranter, puber, fester og private selskaper, hvor store menneskemengder møtes og smitten spres uten at de vet – uten at de tenker, uten at det ser ut til at de bryr seg.

Jeg kan ikke annet gjøre enn å ta ansvar for meg selv. På den måten, og bare da tar jeg også ansvar for andre.

Men jeg kunne vært en av dem, en av dem som ikke bryr seg, men bare tenker på meg selv. Jeg kunne vært den som uten å mukke utsatte andre for fare – en som skader andre gjennom min egoisme. Men jeg er ikke denne egoisten lenger, annet enn at jeg tar vare på meg selv – egenomsorg, men ikke egoistisk. Jeg bryr meg, så derfor holder jeg avstand. Likevel, kan også denne avstanden skade, mest meg selv. Jeg blir innesluttet, usosial og redd.

Jeg ønsker ikke gå rundt å stadig engste meg – for fremtiden. Alle trenger vi omsorg og nærhet. Vi trenger noen som bryr seg om oss. Koronapandemien ødelegger vårt fellesskap. Vi må ta det tilbake, men ikke ved å utsette hverandre for fare. Denne fellesdugnaden – hvem vil delta? Er ikke tiden inne for å ta ansvar!? Ja, nok en gang er det tiden som avgjør, som kan være det avgjørende for hvor mye skade som forvoldes.

Med all krig, hungersnød, sykdomspandemier, forurensing og alle andre verdenomspennende ødeleggelser vi mennesker har skapt, og fortsatt vil skape om vi ikke våkner opp vil menneskeheten bestå? Om vi ikke begynner å forstå konsekvensene av vår egen grådighet og selvopptatthet så er det et tidsspørsmål. Noen vil alltid ha mere, og dermed tar fanden flere!

Kanskje, ved å stille tiden tilbake, til den korrekte tiden, slik det var før sommertiden ble innført siste gang i 1980, at vi kan tenke oss om. Hvordan vil vi leve? Hvordan vil vi at våre nester skal ha det? Hvordan vil vi selv ha det? Vi trenger å arbeide sammen for å begrense skadene, selv om tiden sikkert vil lege mange av sårene. Har vi tid til å vente så lenge? Fremtiden legges nå!

——

Jeg er et resultat av min fortid – tiden som var, som har gått. Jeg lever ikke lenger i min fortid selv om tiden ble skrudd tilbake. Jeg lever i tiden etter! Jeg lever her og nå! Og jeg tenker: TIDEN KOMMER!

Photo by Pixabay on Pexels.com

Hvem sitt ansvar?

Det er ulike meninger om hva som gjør at noen blir rusavhengige. Min oppriktige mening er at det ligger i genene, men selvfølgelig kan enkelte drikke på seg alkoholisme eller bli medisinert med ulike avhengighetsskapende medikamenter slik at vedkommende ender opp som pillemisbruker og eller narkoman. Rus er rus, og kroppen eller belønningssenteret må bare ha det når tilførselen har vart over tid.

Det er også ulike meninger om hvem som sitter med ansvaret for at noen blir rusavhengige. Hører og leser at: Det er den enkeltes valg – ingen åpnet flasken for dem. Det er så sin sak at ingen andre enn dem selv skrudde av korken, men er de virkelig ansvarlig for at de har arvet denne lidelsen, som genetisk sett faktisk går sju generasjoner tilbake i tid? Det er her de som er uenige med meg ikke tror på at det sitter i genene våre. Da spør jeg: Hvem sitt ansvar er det at leger utskriver preparater til psykisk syke eller til dem som med sterke somatiske smerter ender opp som misbrukere? Noen vil sikkert påstå at selv i disse situasjonene var det pasientens eget valg å åpne pakningen og innta tablettene.

Igjen påstår jeg at vi som lider av avhengighetssyndromet ikke kan lastes for at vi ble avhengige. Vi sitter ikke med ansvaret for at vi ble maktesløse overfor verken alkohol, piller eller narkotika. Der imot det vi er ansvarlige for er å gjøre noe med det – ta ansvar for å slippe å ruse oss og dermed skape et bedre liv for oss selv og de rundt oss. Første skritt er å innrømme det for seg selv, for uten denne erkjennelsen er det lite eller ingen ting man kan gjøre. Likevel kan den lidende personen selv ikke klare å ordne opp på egenhånd. Det er et alt for komplekst og stort onde for at den ene og alene skal klare det selv. De trenger “å legge” det hos andre – be om hjelp. En digresjon, og uten sammenligning kanskje, men dog: Vi mennesker reparerer ofte ikke noe som er ødelagt før vi selv ser skaden eller finner økonomi til det. Og flesteparten av oss har ikke kunnskap om det å fikse på ulike ting, så vi ber om hjelp.

Avhengighetssyndromet ja, for den heter faktisk det, denne sykdommen. Ikke nok med det; den står i diagnosemanualen ICD-10. (https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/rop/2-definisjoner-metode/2.3-rusdiagnoser-icd-og-dsm/2.3.2-avhengighet-i-icd-10).

Å be om hjelp er ikke alltid enkelt. Jeg selv innså lenge at jeg hadde et problem, og mange rundt meg hadde nok sett det lenge før meg, men jeg dyttet problemet foran meg i årevis før jeg tok grep og klarte å være ærlig nok overfor meg selv og tilstå at jeg virkelig trengte hjelp. Like fullt var det vanskelig å sette ord på – alle følelsene jeg ikke engang visste jeg hadde bortsett fra at jeg hadde det vondt. En smerte jeg ikke lenger klarte å holde ut, men likevel var så redd for å gjøre noe med siden alkoholen på mange måter hadde tatt bort brodden av det, før den kom tusen ganger verre tilbake.

Kjenner noen seg igjen? Er du en som tror at løsningen ligger i vinkartongen, pilleglasset eller hasjpipa?

Dersom du har en sterk lyst eller føler tvang til å innta substansen, har problemer med å kontrollere inntaket med hensyn til innledning, avslutning og mengde – at du må ha med «matpakke» hvor enn du skal, at alt og alle er i veien, tror alt går bra om du bytter til en annen vare og stadig er på feil sted til feil tid, at stedet var feil og du skulle egentlig vært der i går, så har du et alvorlig problem. Dersom du i tillegg tror du ikke reparerer når du begynner hver dag med en klunk, som for å ta bort bismaken fra i går, så er det nettopp reparere du driver med – reparasjon av dine følelser. I tillegg har du mest sannsynlig utviklet en toleranse, du behøver større doser for å oppnå samme virkning som før. Kanskje er det slik at du føler du tåler mindre, og med rette, for mange av dine organer makter ikke mer, de er trøtte og kan, om du fortsatt stiller deg likegyldig til din situasjon, dø. Likevel fortsetter du på autopilot. Bruker mer og mer tid på å skaffe, innta og komme deg etter bruk. Ja, faktisk opprettholder du inntaket av substansen selv om du er klar over omfanget av det. Konklusjonen min er at du lider av avhengighetssyndromet. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg var innom alle overnevnte punkter og likevel brukte jeg hele ti år fra jeg innså mitt problem til å ta bestemmelsen om å komme meg ut av rushelvetet.

Hva fikk meg til å fortsette på tross av den voksende angsten og alle de andre psykiske og fysiske plagene som stadig kom tilbake? Jeg ville ikke mer, men jeg klarte ikke overvinne alkoholens krefter. En daglig kamp mot djevelen selv, hvor jeg drakk for å døyve, drakk enda mer for å ta neste topp – denne evige karusellen som jeg prøvde å komme meg av, men ikke klarte før jeg tok innover meg og forsto problemet; at det var følelsene mine som tvang meg til å innta alkohol.

Hva nå? Jeg kjente dette livet, ikke det bortenfor – det ukjente. Jeg var redd for hva som ville komme. For jeg visste at jeg fortsatt ville leve i smerte en god stund til. Følelsene mine ville ikke gå bort, de jeg ønsket å flykte fra. Jeg drakk jo for å glemme. Hvor skulle jeg nå gjøre av alt det vonde og vanskelige når jeg måtte kjenne på dem, de intense og smertefulle følelsene? Det var og er en lang prosess, en prosess jeg fortsatt må delta i livet ut for å kunne holde denne progressive, dødelige sykdommen i sjakk.

Som med så mange ting i livet går ikke alt smertefritt av seg selv. Men når jeg erkjente følelsene og tillot meg selv å se på de mange bakenforliggende årsaken uten å miste motet og troen på at jeg vil komme styrket ut, så klarte jeg leve med smerten fordi jeg nå visste hvorfor. Høres kanskje rart ut, men om jeg gir opp på dager hvor det stormer inni meg, når senabstinenser, hormoner og følelser kriger om enerett til min kropp, så vil smerten igjen bli enda mer uutholdelig. Jeg vet at alkoholen ikke er løsningen. Ikke engang å følge enkeltes råd om at jeg kan drikke moderat, ta et glass i ny og ne for å «løse opp» sinnsstemningen vil gjøre underverker. For meg er det som å tro på et liv etter døden. For dessverre må jeg si, så tror noen at jeg etter så mange år på vannvognen er kurert, men denne sykdommen fungerer ikke slik. Det er irrasjonell tankegang å tro at jeg en gang i fremtiden kan drikke moderat. Jeg ønsker ikke å teste det ut heller, for da kan det allerede være for sent… Jeg gjentar: Denne sykdommen er progressiv og dødelig!

Så hvem er det sitt ansvar? Er det samfunnets ansvar å hjelpe? Er ikke du en del av samfunnet, selv om du prøver å melde deg ut hver gang du ruser deg for å glemme – når du flykter? Så om du ønsker å leve en tid til, og jeg bare nevner det, ingen tvang – for det hjelper lite, men like fullt er det ditt ansvar å finne løsningen – for å slippe…

Men når det er sagt mener jeg at vi alle, som samfunnsborgere skal, enten vi er familie, venner, arbeidskollegaer, naboer eller andre pårørende legge til rette og bistå på den rette måten. Med dette mener jeg at enhver må stå til ansvar for de konsekvenser man påfører seg selv og andre ved å ruse seg. Vår bistand som «tilskuer» eller medhjelper er ikke å skyve problemene bort, dytte alt under teppe og snakke bort at noen vi er glade i ruser seg. Bjørnetjenester hjelper ingen, men heller konfrontere med medfølelse, respekt og forståelse. Være et ansvarlig medmenneske!

Photo by Kat Jayne on Pexels.com

Avvist – igjen!

Hva velger du å gjøre – nå?

Det å ruse seg, enten det er på alkohol, piller eller narkotika betyr egentlig å innta psykoaktive stoffer. Resultatet er at du blir en psykisk aktiv person. Det ligger vel i ordet.

Det er følelsene dine du drikker på, din psyke – du aktiviserer din mentale tilstand, enten for å øke eller minske din følelse av noe, glede eller sorg. Reaksjonen får man mest etter lang tids bruk. Når kroppen, aller mest hjernen ønsker mer fordi den husker virkningen – rusen forsterker en god følelse, da du endelig satte deg i godstolen, fornøyd med deg selv etter endelig å ha utrette noe, eller for å ta bort de mange negative følelsene – du orker ikke mer av alle kravene, alle mennesker som ser ned på deg. Du blir rastløs; må ha mer enten som belønning eller som en straff. Og hvem straffer du? Mennesker rundt deg? De du føler mistro mot, de du hater? Hat ja, men hatet er mot deg selv – du straffer DEG SELV slik du også ønsker å glede noen for aller mest å glede deg selv. For kan du virkelig elske eller hate noe ved en annen person uten at det gjenspeiler noe du elsker eller hater ved deg selv?

Følelsene ja. Følelsene styrer livet. Følelsene styrer deg, dine tanker og ikke minst, den styrer rusen. Du får en følelse av noe og hjernen (amygdalaen, «mandelen» i reptilhjernen) prøver å finne løsningen på denne følelsen. Hva husker den, fra den aller første gang rusen ble inntatt, hva den gjorde med deg og hva resultatet ble? Ga den deg glede, en følelse av frihet fra angsten? Forsterket den ditt sinne over all urettferdighet? Amygdalaen er din harddisk. Det som først ble lagret kommer først opp igjen ved lignende opplevelser.

Kanskje ble du avvist etter et jobbintervju, den jobben du endelig fikk somla deg til å søke på, til og med fikk stabla deg på bena og møtt til samtale for, men så kom svaret: Takker for din interesse, men dessverre er en annen tilsatt i stillingen! Sinne stiger i deg, en følelse av svik, og du tenker: Dessverre… For noe vås! Hvorfor fikk jeg da ikke jobben, om de føler det var leit? De er langt ifra leie seg for at jeg ikke fikk jobben. Vindunken hentes frem fra gjemmestedet sitt mens følelsene herjer i kroppen. Du tenker: Jævla idioter, skal vise dem jeg! Glasset fylles opp – løsningen står rett foran deg. Følelse – drikk – følelse – drikke, og du drikker. Du følte på urettferdighet. Tristhet og aggresjon. Dine følelser omdannes til negative tanker som skaper en handling: Må bort fra nederlagsfølelsen, må drikke. Flykte – flukten inn i rusen…

Nok en gang avvist, slik du ble som liten, da foreldrene ikke hadde tid til å lytte til den fantastiske historien du prøvde å fortelle, da du skulle vise dem den fine steinen du fant og de sa: Hysj, ikke nå, har ikke tid! Ja, nettopp denne følelsen dukker opp igjen da du leste ordene i svarbrevet. Hjernen tenker, vil finne en løsning, og finner tilbake til den aller første gangen du drakk, da du var tretten, da Åge Aleksandersen hadde konsert på samfunnshuset, da du fikk servert både øl og sprit og kjente deg fri og glad. Denne følelsen ønsker hjernen å gjenskape, få deg glad igjen. Lykkerusen. Eller den ønsker å forsterke sinne ditt. Så du drikker for å rettferdiggjøre deg selv siden alle avviser deg. Mennesker du var glad i snudde ryggen til deg, orket ikke høre på deg, bare dro fra deg, såret deg, de døde til og med. De som betydde noe bare forsvant, det som betydde noe ble aldri – de avviste deg.

Denne sorgen over å alltid bli sviktet. For det er nettopp en lignende situasjon amygdalaen husker. Og i tillegg glemmer den ikke den gangen du drakk deg så sanseløs fordi du ble forlatt av en du var glad i, da du drakk av kjærlighetssorg. Følelsene, minnene, det første minnet; friheten, gleden, smerten, tristheten. Forsterke eller forminske. Viske noe bort eller føye til. Amygdalaen glemmer ikke – den husker følelsene dine og finner frem til hva den tror er den beste løsning ved neste avvisning. Så du drikker – du drikker på assosiasjoner, på minner om…

Hjernen vår er finurlig anlagt, hvor denne lille delen, amygdalaen, kan velt et stort lass. Snu helt om på din tilværelse, livet ditt, fremtiden – fra godt til vondt verre eller fra sorg til glede. Hvordan du ønsker fortsettelsen skal være er opp til deg. Du trenger å «snu» minnet om hvordan løse nettopp det å bli avvist, for denne følelsen vil komme igjen…

Som sagt, amygdalaen har lagret hver minste følelse, den aller første følelsen til da du første gang opplevde en situasjon, ditt første møte med noen, din første opplevelse av verden rundt deg. Din første følelse av smaken på alkohol, hasj eller andre psykoaktive stoffer. Reaksjonen eller løsningen lagres også, den som der og da ble «foreslått» som den mest hensiktsmessige, selv om den på et senere tidspunkt var den løsningen som gjorde at du nå sitter der og drikker rett fra vinkartongen, knasker piller som sukkertøy eller roter i gamle jakkelommer etter en hasjklump. Du må finne en annen måte å løse følelsen av å bli avvist på. Denne nye løsningen trenger du å repetere om og om igjen, til det kjedsommelige. Bare ikke gi opp!

 Den beste måten å få amygdalaen til å endre handlingsmetoder på problemer og vanskeligheter er «å pugge» den nye fremgangsmåten, slik du pugget engelskgloser på skolen, for de ordene huske du. Det blir etter hvert en vane, og når dette opprettholdes over tid tar amygdalaen dette frem som løsning neste gang følelsen av avvisning kommer. Altså, jo lengre perioder med opphold fra uhensiktsmessig handling – avhold fra rus, jo fortere håndterer du nederlagsfølelser. Et tilbakefall blir etter hvert enklere å komme ut av og følelsen «det er gøy å leve uten rus» bli det naturlige.

For det er det virkelig – gøy uten alkohol! Jeg har lært meg, eller lært opp amygdalaen til å finne nye løsninger på følelser jeg får når det oppstår problemer eller situasjoner jeg før ikke håndterte med like stor sjanse for å oppnå et godt og hensiktsmessig resultat. Ta for eksempel sist lørdag, da jeg kjente meg rastløs. Rastløshet var som gift på lik linje med stress den gangen livet føltes som en gedigen nedtur full av avvisninger, og hvor løsningen ble en til to kartonger vin. Selv nå får jeg en reaksjon, men jeg vet at rastløsheten er et tegn på at noe ikke er som det skal, som på lørdag. Kanskje følte jeg meg ensom? Egentlig kjente jeg mest på en irritasjon siden jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke fikk sjansen til å være i mitt eget selskap lenger. For jeg liker å være alene.  Gjøre det jeg vil, når jeg vil uten å være forhindret av andres planer. Men samboeren skulle komme hjem tidligere og mange av planene mine sto i fare for å gå i vasken. Hodet ble stresset; alt jeg ønsket å gjøre, skulle overraske ham da han kom hjem, men nå rakk jeg sikkert ikke alt. Slike situasjoner hadde jeg vært i mange ganger – en følelse av å bli lurt, et svik mot mine planer. Det var da jeg oftest drakk, men det var den gangen…

Den gangen ja… Jeg kunne dratt til polet og kjøpt meg en kartong med den billigste rødvinen, for smaken spiller ingen rolle når jeg først ville drikke. Drikker ikke for kosens skyld, hva skal det være godt for, nippe til årgangsvin. Nei, jeg drakk for å trøste meg eller forsterke følelsen av å bli forsmådd – det gikk ikke slik jeg ønsket. Men jeg gjorde ikke det for jeg vet bedre nå. Amygdalaen har fått nye løsninger repetert om og om igjen.  Så hva gjorde jeg i stedet for å drikke? Jeg gikk en lang tur.

Jeg kan akseptere rastløsheten, som fortsatt kommer fra tid til annen, fordi jeg både har kunnskap om avhengighetssyndromet og jeg kan se alle konsekvensene i kjølvannet av om jeg dro til polet. Harddisken min har fått nye løsningsmetoder på mental uro, når følelsen av å miste kontrollen kommer. Jeg trenger å ta tilbake kontrollen og sinnsroen. Det gjør jeg best når jeg for eksempel går meg en tur.

Det å forbli nykter, selv om jeg blir avvist og føler meg oversett, såret, trist, redd og engstelig, for disse følelsene vil komme på lik linje med glede og lykkefølelser, så trenger jeg å hente fram konsekvenslisten fra «minnekortet mitt». Hva skjer om jeg drikker alkohol nå? Tenke tanken ut. Jeg vet at det som gjelder er handling – handling – handling. De nye handlingsmønstrene som hjernen har fått innprentet kan være en rusletur i naturen, pusle i hagen, strikke, male, skrive eller andre løsningsmetoder som gir meg gladfølelsen og hjelper meg med å fordrive alle negative følelser. Alt det som gir meg en ny og bedre rus. Den ekte rusen som gledeshormonet dopamin vil ha – det som egentlig gjør livet verdt å leve – de små tingene som overskygger noen form for følelsen av avvisning. For oftest er det bare følelsen av… Har du tenkt på det?

Følelsen din eier du, den aller første følelsen som oppsto i en tilnærmet lik situasjon, første gangen du ble avvist. Følelsen kan du ikke endre, men der imot løsningen på hva du i etterkant tenkte å gjøre, slik du alltid hadde gjort – før. Men så, etter hvert som dagene går, for hver gang du møter en tilnærmet lik situasjon, som du må ta en avgjørelse i, hvor denne situasjonen er sinnsmessig oppskakende, så stopp opp og gjenta for deg selv: Jeg skal gjøre noe annet enn å drikke! Utsett et sekund av gangen, én time, én dag. Alt dette for å rense kanalene som er fylt av vrede, frykt, skuffelse eller misforståelse og snu denne rastløse følelsen ved å «lure» deg til å tro på en bedre løsning, og dermed benytte en annen form for erstatningsmoro av stemningen du er i, den løsningen som du gjentatte ganger har funnet ut er tvers gjennom holdbar. Kanskje tar du frem malersakene dine. Du maler ut alle dine følelser, og du er ikke redd for å se alle de sorte fargeklattene på arket lenger, det du før følte som avvisning, sorg og tristhet. Inn imellom alt det sorte kan du nå blande i nyanser av gult – følelsen av glede over å endelig stå på solid grunn. Ha erfart, lært og akseptert deg selv som den du er med en ny følelse – sinnsro.

Du fant løsningen!

Jeg like å gjøre det fint rundt meg – det gir sinnsro – en lykkerus. Den virkelige rusen som driver bort enhver følelse av avvisning.

ALT DET VAKRE…

… som livet byr på

Det regner ute, og mange har nok fått en forsmak på vinteren, men det er da bare vakkert, regnet, eller snøen…

—–

Jeg kan minnes at jeg som barn kunne studere en snile kravle rundt med sitt snilehus på ryggen hvor lenge som helst. Den virket til å aldri komme særlig langt, men jeg ventet og studerte den tålmodig i fall den skulle gjøre noe spennende. Det gjorde den aldri, men det spilte ingen rolle, for jeg syntes det var morsomt og underlig å bare titte på denne skapningen med sitt eiendommelige utseende.

Når jeg tenker tilbake på dette stiller jeg meg spørsmålet om hvor mange slike øyeblikk jeg har gått glipp av fordi jeg var konsentrert om noe annet. Spesielt før jeg tok valget om å stoppe å drikke. Tenk alle de årene jeg overså og mistet utallige skjønnheter i livet fordi jeg bare hadde tanker på å skaffe meg alkohol, skjule og opprettholde denne uskjønne livstilen.

Selv i starten av tilfriskningen, når jeg var opptatt med å slutte å drikke, enset jeg ikke mye rundt meg. Eller gjennom de mange timer og dager jeg ventet på åpenbaringen, finne de rette løsningene på problemer eller å bli befridd fra mine mange karakterfeil. Jeg tok meg sjelden tid til å se utover eller rundt meg annet enn for å lete etter feil hos andre.

Tidene endrer seg, langsomt som snilen, og jeg lar tiden jobbe med meg. Jeg har lært meg å skape rom i min hverdag, rom for å se på alle de unike underverk som livet tilbyr. Jeg har lært hvor jeg skal rette blikket mitt, hva som skal ha min oppmerksomhet. Det kreves trening og repetisjon for å finne og sette pris på livets enkle gaver, som denne lille snilen, bærende på sin beskyttelse.

Ja, jeg har blitt mer bevisst på de mange skjønnheter rundt omkring meg og det gjør det lettere å verdsette egen og andres indre skjønnhet. Uredd går jeg ut i denne dagen, uredd for å se og føle, og fremfor alt er jeg ikke redd for å nyte synet og følelsen av alt det vakre verden byr på.

———-

Og jeg ble våt. Selv det er vakkert!

Naturen er forunderlig vakker. Det gis rom for å skape nytt liv…

Hva vil denne dagen bringe?

Opp og hopp! Tidlig, alt for tidlig, men bretter dynen til siden og setter venstre fot på gulvet, eller var det høyre… Kaldt. Noen ganger skulle jeg ønske at min indre vekkerklokke ikke virket. Etter seks til sju timer med søvn så rusker den tak i meg lenge før mobilklokka er innstilt. I dag skulle jeg ønske jeg fikk sove litt til, men jeg var vel uthvilt, men våken, tja…

Det er fortsatt mørkt – ingen sol, ingen måne. Bare de titusen millioner stjernene på himmelen prøver iherdig å lyse opp, men de er alt for langt borte. Tenk om jeg satt der oppe… Temperaturmåleren sier null grader, men det kjennes faktisk varmere ut der jeg står med morgenkaffen ute på balkongen. Aftenpostens budbil bryter stillheten. Jeg går inn, setter meg i sofaen og finner frem Daglige Refleksjoner. Tid for ettertanke.

Hodet er ikke helt med. Jeg prøver å konsentrere meg om det jeg leser, men tankene mine vil andre steder. Jeg legger boken bort. Lukker øynene. Niks – ingen hjemme i topplokket i dag. Sender varme tanker ut i verden; til alle de som trenger omtanke, til de jeg elsker over alt på jord, til de som strever, til de som enda sover, til de som gir meg håp, til de som betyr noe – kort sagt til alle.

Fyller en skål med 4-korn frokostblanding, litt blåbær og yoghurt naturell. Samme vanlige og kjedelige frokosten, men den gir meg et boost. Skrur på radioen – nyheter; flerfoldige millioner samlet inn til WWF for å redde verdenshavene mot plastforurensing. Så bra, men nytter det? Kan ikke annet enn å håpe… En snuspose legges under leppa og tar en slurk av enda en kaffekopp. Nå er jeg mer klar. Er det noen hjemme der oppe nå?

Setter meg foran datamaskinen. Skriver en kort tekst, om takknemlighet, mot og håp. Hva er jeg takknemlig for? For at jeg våknet så tidlig? Ja, jeg er da det. Tenk så mye mer jeg kan få utrettet. Mest er jeg takknemlig for at jeg har det godt – jeg har det jeg trenger. Takknemlig for en ny dag med nye muligheter. Og jeg har mot nok til å ta fatt på den, tross alt… Håpet ligger jo der, i det jeg satte foten ned på gulvet, eller da jeg åpnet øynene for en ny dag. Hva vil denne dagen bringe? Jeg er klar nå – til å gjøre mitt beste ut av den…

Det hodet vil, klarer jeg ikke alltid…

…men gjør det noe?

Det er noe med å innse mine begrensinger. Jeg vil så mye, men får det ikke alltid til. Hodet vil en vei, mens kroppen vil en annen. Resultatet blir at jeg tapper meg selv for energi når jeg stadig streber mot mål som jeg så gjerne vil oppnå, men som kroppen ikke under noen omstendigheter har kapasitet til.

Noen vil kanskje si at det er jeg selv som begrenser meg, at det jeg vil det får jeg til, og på mange områder stemmer det. Men det er en kjensgjerning, og det har gått opp for meg nå den siste tiden, at mye jeg drømmer om kan jeg bare glemme. Min fortid har ikke behandlet meg godt, det vil si; jeg har ikke behandlet meg godt, hverken kroppslig eller mentalt. I situasjoner hvor jeg i utgangspunktet har gode forutsetninger for å gi et bidrag er det dessverre slik at når jeg i beste mening starter opp, fordi jeg har denne intense drømmen, kommer jeg til kort siden jeg ikke har beregnet kostnaden på min egen kropp, at det ikke står i forhold til hvor mye energi jeg har opparbeidet.

Jeg kan ikke hjelpe alle for enhver pris. Den eneste jeg fullt og helt kan hjelpe er meg selv. Ofte er denne hjelpen det å ta det med ro og ikke påta meg oppgaver. Som det ja-mennesket jeg er kommer jeg noen ganger til kort, for så å sitte med en dårlig samvittighet i etterkant når jeg innser at jeg ikke klarte. Aller mest går det jo utover meg selv, disse samvittighetskvalene. Jeg dømmer meg selv, sjelden noen andre, og om andre dømmer meg, så vet de ikke bedre. Fordi jeg aldri ga de muligheten til å forstå eller vite…

Kroppen har en formidabel evne til å si ifra at nok er nok, men det er jo ikke alltid hjernen følger med. Det er opp til meg å gi den beskjeden ved å trappe ned og fortelle meg selv at: Heidi, dette må du bare slutte med! Gjenta det, være konsekvent, sette grenser og ikke tro at i morgen klarer jeg. Selvfølgelig spiller dagsformen inn, men igjen er den bare med på å lure meg selv, eller hjernen min til å tro at jeg kan fortsette med samme hardkjøret i tiden fremover.  

Det finnes ikke begrensinger bare muligheter heter det. Og ja, det stemmer i og for seg, men ikke alle mulighetene er ment for meg. Med dette mener jeg at jeg ofte sammenligner meg med hva andre har fått til og hva de får til. Jeg er ikke som alle andre, hverken bedre eller dårligere. Jeg begrenser meg selv ved å tro at det ikke finnes noen begrensinger, for da kjører jeg på og glemmer meg selv i det store og hele. Jeg har oppnådd mye, og jeg vil fortsatt kunne oppnå mye, men absolutt alle drømmer klarer jeg ikke å realisere. Jeg kan heller gjøre det på nest beste måten…

Er det vanskelig å innse? Tja, både og, men jeg må være realistisk. Er ingen ungfole lenger heller. Hvorfor ikke sette pris på det jeg har klart, og å godta at jeg fortsatt kan oppnå mye, men bare ikke på samme måte som jeg hittil har – gjøre ting med samme glød og entusiasmen, men med mindre energiforspilling. Bruke kreftene mine fornuftig, at kropp og hode følger hverandre. Det vil alle tjene på, ikke minst jeg selv.

Om jeg går ned for telling vil ingen kunne ha nytte av meg mer, og et eventuelt ønske om å bidra fysisk for «å endre verden» vil jeg ikke makte. Det har egentlig aldri vært et mål, men der imot det å kunne gjøre en forskjell for noen. Tenker jeg etter så er ingen ting forgjeves. Mitt arbeid vil gi frukter på en mer usynlig måte med alt det jeg har bidratt med hittil, og at noe av dette forhåpentlig har gjort meg positivt bemerket og gi frukter. Jeg har faktisk sådd flerfoldige frø. Det er nå også noe å se tilbake på og være stolt over. Jeg skal ikke sette meg ned å si: Det var hit, men ikke lenger – heller at det er en tid for alt. Nå skal jeg begynne å gi av meg selv ut ifra situasjonen jeg nå står i. Og det er ikke nederlag å innse at også jeg har mine begrensinger, om ikke i forhold til alt. Jeg trenger bare å bruke evnene riktig, energien riktig og godta at nå må jeg restituere. Selv toppidrettsutøvere må restituere for å best kunne prestere.

Det at jeg innså dette kan jeg takke en av mine store forbilder for. En person som har vært gjennom mye av det samme som meg selv, men som i tillegg har fått ekstra stor medfart, mentalt og kroppslig. Selv om våre historier er like på mange måter, så har hun fått adskillig mer «juling» enn meg, men alltid reist seg, for så å innse at dersom livet fremover skal behandle henne godt, må hun selv begynne å behandle seg selv godt. Jeg kan selvfølgelig ikke sammenligne meg med henne og hennes fortid. Jeg er meg, men like fullt trenger jeg også å ta vare på meg selv i forhold til hvilke forutsetninger jeg har, og hvordan jeg har laget meg grunnlaget for videre vekst. Jeg skal fortsette å vokse og utvikle meg, men jeg skal tillate meg at det skjer mer kontrollert og over langen. Jeg vil ikke lenger la meg bli manipulert til å tro (jeg er den som manipulerer meg mest) at jo raskere, jo bedre – at om jeg lever som om i dag var den siste og å utrettet mest mulig på kortest mulig tid er det optimale. Nei, den leveregelen forkaster jeg. Jeg skal skynde meg sakte…

Ett trinn om gangen… Jeg kommer tidsnok opp!

Akseptere

Og så forsvant strømmen akkurat da jeg hadde tent å gå inn på facebooksiden min å skrive dagens ord. Alt lys i boligfeltet og omegn ble slukket litt over sju, så nå har strømmen vært borte over en time, og jeg kan ikke gjøre annet enn å akseptere det. Heldigvis rakk jeg å brygge meg en god kopp kaffe til morgenritualet mitt.

I de omtrent to timene det var strømløst satt jeg og drodlet og skriblet for datamaskinen kunne jeg bruke å skrive på uten strømtilførsel. Ikke minst var det koselig å sitte slik med stearinlys som eneste lyskilde. Det er i slike stunder jeg finner mer tid til refleksjon. Jeg ble blant annet sittende å tenke gjennom gårdagens samtale jeg hadde med likepersoner via nettet, hvor temaet var nettopp det å akseptere.

Å akseptere – det er mye, og mangt jeg trenger å akseptere at jeg ikke kan gjøre noe med. I tillegg trenger jeg ikke minst å akseptere følelsene mine. Kjenne og erkjenne hvordan jeg faktisk har det til enhver tid og dermed akseptere og våge å stå i følelsene i stedet for å flykte fra dem slik jeg så ofte har gjort, spesielt da jeg drakk. Jeg flykter ikke lenger inn i alkoholrusen, men benytter meg av andre fluktmetoder, og det er jo ikke akseptabelt…

I startfasen av min edruskap kunne tanker om å ikke mer kunne drikke gjøre meg handlingslammet. Nå er det sjelden jeg har denne følelsen, selv om det i enkelte situasjoner kan dukke opp tanker om at «nå skulle det smakt med ett glass vin». Idiotisk; når drakk jeg noen sinne bare ett glass…? Jeg har faktisk akseptert at jeg aldri mer kan innta alkohol uten ar det vil få enorme konsekvenser. Jeg har aksepter at jeg ikke noen gang i fremtiden vil kunne drikke kontrollert eller være «normal» i forhold til noen form for stoffer som fremskaffer rus. Dette fordi jeg er maktesløs, ikke bare overfor alkohol, men siden jeg en avhengighetsperson må jeg være oppmerksom på alle stoffer eller aktiviteter jeg kan bruke som fluktmiddel når jeg ikke aksepterer tingenes tilstand.

Har jeg i så måte akseptert at jeg heller ikke kan spise sjokolade uten å trigge følelsesregisteret i meg? Jeg har vel delvis akseptert det, men har jeg gjort noe med det? Ikke fullt og helt. Jeg kan få et kick, og dessverre er jeg ikke like sterk som jeg er sammenlignet med å være fullstendig avholdende til alkohol. Ja, jeg har erkjent at jeg er ute av stand til å innta alkohol trygt igjen i overskuelig fremtid. Som alkoholavhengig er det klin umulig å drikke normalt. Det frister heller ikke, men derimot kan søtsaker friste meg. Butikkhyllene med alskens godterier skriker etter meg. Noen ganger går jeg forbi, men alt for ofte havner det en eller flere sjokoladeplater av den store sorten i handlekurven. Så har jeg egentlig akseptert min avhengighetslidelse?

Mulig jeg tror at jeg en dag plutselig ikke vil la meg friste, men det er som å tro at en nøtteallergiker kan spise nøtter igjen. Jeg behøver å akseptere at jeg har noen begrensinger i mitt levesett som gjør at jeg kan havne i en kritisk situasjon. For det er en kjensgjerning at sjokoladespisingen trigger min alkoholavhengighet, og dersom jeg ikke tar meg i akt kan jeg utløse et tilbakefall til alkoholen.

Apropos allergi. Jeg lider av pollenallergi, som er klinisk bevisst, men jeg har i tillegg trodd at jeg også lider av husstøvallergi. I så måte har spist tabletter for å holde dette i sjakk, eller for å ikke få pustebesvær om natten. Da denne koronapandemien slo inn kunne jeg ikke dra til Sverige for å kjøpe de tabletten jeg bruker (reseptfritt og mye billigere), men måtte kjøpe et annet merke på apoteket her. Så slo tanken meg: Hva med å kutte de ut, prøve å se hvordan jeg reagerer? Kanskje er jeg ikke allergisk? Det å «knaske» allergitabletter er vel en form for avhengighet det også?! Det var på en måte en aksept av at jeg muligens har skapt meg denne allergien mens jeg drakk. For jeg vet at alkoholen påvirker alle systemer og hormoner i kroppen. Allergisymptomene kan være borte slik mange andre kroppslige plager forsvant da jeg tok bort alkoholen. Jeg finner det ikke ut uten å slutte med å spise disse tablettene. Tett nese og rennende øyne trenger ikke være allergi, men en bivirkning eller et symptom av langvarig alkoholmisbruk. Så nå har jeg kuttet ut, eller trappet ned for å se hvordan jeg reagerer. Jeg har akseptert min allergitablettavhengighet. Når dette er sagt gjelder det samme for nesespray. Den vet jeg at jeg har vært avhengig av. Det er jo å lure meg selv at det er bedre å bruke allerginesespray fremfor for eksempel otrevin. Å tro at den typen ikke er avhengighetsskapende – for noe tull!

Dra til Sverige ja, eller rettere sagt ikke dra. For koronaviruset satte også en stopper for å kunne reise dit jeg ønsket. Nå er ikke jeg den som farter så mye rundt, så det fikk ikke så store konsekvenser for meg annet enn at nå ble jeg plutselig fratatt valgmuligheten. Dette måtte jeg bare akseptere.

Å være på reise eller klare å reise seg er to ting av samme sak eller også vidt forskjellig. Om jeg bare er på samme sted innbyr det ikke til stor utvikling. Jeg tenker ikke på ferieturer eller annen reisevirksomhet, men å foreta endringer i form av å gjøre en handling som igjen gjør at jeg utvikler meg som menneske. Jeg kan for eksempel få det bedre. Slik som at jeg greide å reise meg fra alkoholmisbruket takket være iherdig og planmessig arbeid. Det betyr ikke at jeg nå etter flere nyktre år kan slappe av eller stoppe opp med å jobbe med meg selv rundt det å lide av avhengighetssyndromet. Sykdommen er fortsatt med meg og jeg behøver å fortsette med å innrette meg der etter. Mye vil fremdeles være og bli annerledes i livet mitt. Jeg er ikke unik si så måte.

Jeg har akseptert at jeg har flere begrensinger, men det betyr jo ikke at jeg fortsatt har muligheter. Det er utallige av dem. I midten av alle vanskelighetene ligger jo mulighetene. Nødvendigvis kan jeg ikke benytte meg av enkelte metoder for å oppnå ønskede mål. Nei, det innebærer at mange metoder må forkastes, aller mest de jeg har prøvd ut uten hell hit til. Enkelte av de gamle løsninger har jeg brukt tid på å akseptere at ikke fungerer. Jeg har som mange tviholdt på fantasien om at en dag vil de fungere. Et under måtte nok til, og det mirakelet har inntil nå ikke skjedd, i og for seg ikke så rart. Einstein hadde rett: Vi kan ikke løse våre problemer med samme tenkemåte som vi bruker når vi lager dem», eller å tro at jeg gjør meg en stor tjeneste ved å gjøre det samme igjen og igjen og vent på et annet resultat. Ok, jeg har vært og er fortsatt til tider en idiot…

For å komme hit jeg er i dag har jeg fått adskillig med hjelp utenfra. Ettersom jeg har erfart at mine gamle mønster og metoder ikke nyttet, ikke førte frem til ønsket resultat så måtte jeg be om hjelp. Nå, etter over fem år som nykter er jeg dessverre ikke like flink til å godta og se at jeg fortsatt kan trenge hjelp i ulike situasjoner. Innerst inne vet jeg at andre personer kan ha større muligheter enn meg selv til å løse et oppstått problem. Når det er sagt så oppsøker jeg forum hvor jeg lytter med stor interesse til hva disse personene kan fortelle om løsningsmetoder for lignende problemstillinger som er aktuelle for meg. Jeg tar innover meg forslag til endringer på hvordan for eksempel bli bedre på å være sosial. Jeg akseptere at jeg ikke kan oppnå trygghet i sosiale settinger uten at jeg gjør en innsats for det selv. Så er det da slik at jeg har akseptert ensomheten siden jeg fortsatt ikke oppsøker mennesker? En annen side av saken er at jeg er aldri så ensom når jeg er sammen med mange ukjente mennesker. Det er jo fordi jeg kjenner meg utrygg og det vil jeg fortsette med å være så lenge jeg aksepterer å være i mitt eget selskap fremfor å oppsøke menneskemengder.

Jeg ser at jeg likevel er «dum» som vender tilbake til feilslåtte metoder for å oppnå et bedre resultat. Eller jeg unnlater å prøve ut nye metoder slik som å kontakte en sjelesørger jeg kan benytte til å lette på mange av mine bekymringer eller rettere sagt til å åpne opp døra til fortiden mer. Jeg vet at mange av mine følelsesmessige krumspring henger sammen med ubearbeidede følelser til handlinger og hendelser i min fortid. Derfor kan jeg ikke si at jeg har akseptert hvilken påvirkning min fortid har på mitt liv i dag siden jeg ikke har tatt ordentlig tak i dem. Når vi aksepterer våre grenser, kan vi gå utover dem. Det er vel det jeg enda ikke har gjort.

Slik jeg forstår det å akseptere innebærer det i tillegg å respektere og tolerere seg selv i enhver situasjon, men også andre mennesker. Altså lev og la leve! På dette området har jeg nok ikke hatt like stor suksess med å følge denne leveregelen, spesielt med tanke på å la andre leve sitt liv slik de ønsker. Hovedsakelig gjelder dette personer som står med nær. Det at disse personene ikke ser ut til å ville endre på sin livsstil kan være vanskelig å fordøye for meg til tider. Jeg ønsker å gripe inn, fortelle dem hva de må gjøre, hva jeg vil de skal gjøre. Jeg ser ikke alltid at jeg i stedet gjør tingenes tilstand, eller personens tilstand til det verre. Dermed er jeg en dåre, en som strever for å lykkes og ikke for å være av verdi. Jeg trenger å akseptere at de verdiene jeg utstråler ved å fortsette min edruskapsvei på kan være nok til å få andre til å innse og akseptere sine feilslåtte metoder.

Så konklusjonen er at jeg må akseptere og dermed respektere og tolerere at andre skal få lov til å leve sine liv slik de ønsker, slik jeg har valgt å leve mitt. Mange av dem har tros alt akseptert mitt valg, så hvorfor kan ikke jeg akseptere deres. Jeg har faktisk ikke alltid de beste løsningene, det er et faktum. Jeg er som sagt svært dårlig til å be om hjelp til å hanskes med mange av mine forkrøplede følelser, så hvordan kan jeg forlange at andre skal.

Ja, den lengste halvmeteren i verden går så absolutt mellom hjertet og hodet… Lær av i går, lev i dag, ha håp til i morgen. Det viktigste er å ikke slutte å stille spørsmål. Ja, Einstein var en meget klok mann som sa utrolig mye fornuftig. Så jeg aksepterer at dersom jeg aldri prøver noe nytt vil jeg aldri gjøre feil – og det er jo av mine feil jeg lærer. Det faktumet kan jeg akseptere!

Så hvorfor holder jeg fortsatt døren lukket til mye av det jeg ikke vil se og akseptere?

SPØR!

Det er verdensdagen for psykisk helse i dag. Temaet er #spør.

Alle har vi en psykisk helse, eller uhelse. Ikke alltid lett å se hvordan alle har det innenfor den ofte påtatte masken. Jeg selv har lett for å «sminke» på sannheten om hvordan jeg egentlig har det, stenger inne følelsene i stedet for å fortelle om hvordan situasjonen er. Vil ikke bry noen med hvor kaotisk jeg er innvendig. De har nok med sitt. De bryr seg sikkert ikke heller, kan jeg tenke, men mange bryr seg, om ikke mange nok…

Rus og psykiatri henger ofte sammen. Mange drikker for å flykte fra sine følelser, en virkelighetsflukt inn i mer problemer. Ruser seg for å slippe angsten, men den kommer tilbake tusen ganger verre. Rus skaper mer angst og mer depresjon. Jeg selv drakk på meg en bipolar lidelse, men under siste behandling på rusklinikk frafalt denne diagnosen. Noen tok seg tid til å se meg, se bak fasaden, og jeg selv åpnet opp. Vi skal ikke trenge å legge oss inn på institusjoner, oppsøke psykologer eller annen profesjonell hjelp. Vi skal kunne finne noen å snakke med i våre omgivelser. Vi rundt må bare våge å spørre, for de det gjelder tar sjelden kontakt selv.

Ja, vi må tørre å spørre, si de viktige ordene. «Ser du strever – har du det egentlig bra»? Dessverre er vi redde for å trå feil, ta feil, si noe feil. Redde for å såre og gå innenfor andres grenser. Mest er vi nok redde for å se og høre at noen ikke har det bra. At de egentlig ønsker hjelp, men de har sett oss haste forbi, i vår verden. For opptatte med vårt, tror vi ikke har tid til dem, som mange også i grunnen gir uttrykk for. Vi haster videre i materialismens kav og krav. Vi er redde for selv å ta av oss masken og åpne opp når vi møter de som har lettet litt på sløret…

Vi trenger ikke forklare, trenger ingen forklaring, trenger ikke forstå. Bare være der – bare se personen. Empatisk forståelse – forstå personen innenfra og ta inn over oss, speile oss i den andres opplevelser. Vise våre følelser og godta den andres. Gi støtte og lytte med empati og forståelse. «Jeg er her for deg og jeg ser deg».

Møt hele mennesket og ikke bare som et objekt – se innenfor det ytre skallet, lese signalene. Selvfølgelig er noen gode «skuespillere». Så kanskje du skal ta av din egen maske. Vise hvem du er og la den andre få sjansen til å vise seg. For mange skjuler sine svakheter, som egentlig er deres styrke – sårbarheten.

I spennet mellom å vise og skjule befinner kanskje sannheten seg, all kunnskapen om oss selv. Er vi så redde for å gi videre vår egen kunnskap, våre erfaringer, vår sårbarhet? Hvorfor ikke rekke ut hånden – våg å spørre?! Noen trenger deg. Kanskje du trenger noen?  Er du forberedt og kan takle et ærlig svar så: Spør!

Vær et medmenneske – Åpne din hjertedør!

Alkoholen snakker…

Og jeg svarer…

Natta blir lang… Ikke svar! Legg den bort og gå og legg deg igjen. Hvem har taket på meg nå, om jeg svarer? Alkoholen eller jeg? Ikke svar, ta det i morgen. Men jeg måtte lese. Natta ble lang!

Jeg leser med klump i halsen. «Dra til helvete»! Jeg vil ikke tilbake til helvete. Jeg prøver å holde meg fast til livet. Det er derfor jeg vil kutte kontakten. Få deg til å forstå, men du kan ikke forstå – nå. All denne bitterheten, alt dette sinne. Jeg ser meg selv. Akkurat slik jeg var – bebreidet andre, mest de jeg elsket, for alle mine feil, for all urett jeg selv skapte, for alt sviket. Ingen sviktet meg selv mer enn jeg selv gjorde. Og nå ser jeg de samme handlingene hos deg, den jeg har tett inntil brystet, den jeg alltid har ønsket å støtte, men som jeg ikke lenger kan støtte, ikke livsstilen – forstå meg rett. Morskjærligheten er sterk. Jeg skal være den første i rekken til å hjelpe når du selv ønsker hjelp. Inntil da må jeg så tåle denne bitterheten?! Alkoholen snakker!

Jeg forstår så altfor godt. Jeg forstår denne plutselige handlingen, denne maktesløsheten, det å tviholde på et forhold, en kontakt som ikke kan forsvares så lenge alkoholen rår og bestemmer hva den finner for godt å kontrollere. En redsel for å miste all kontroll, for å ikke kunne ha noen å syte og klage sin egen nød og urett til. En skulder å gråte på. Jeg kan ikke, for da blir jeg utmattet, nedbrutt og selv en «martyr» som falt for eget grep. Så lenge du «ønsker» å være underlagt denne tyrannen vil ikke jeg være der, men likevel så er jeg der – i hodet mest, men også i hjertet. Tøff kjærlighet kaller jeg det. Ikke enkelt å forstå for den som blir utsatt for denne «usmakelige» holdningen de selv velger å tro det er. Slik alkoholen velger å forstå. Alkoholen velger ordene, handlingene – sinne, bitterhet, selvmedlidenhet og misunnelse. «Andre får, men ikke jeg». Hva er det du ikke får som andre får. Du får det du vil ha, men du oppnår ingenting med bitterhet. Jeg redde min seng slik jeg ser du rer din. Jeg ropte om utettferdighet, men jeg var aldri der da valgene ble gitt, da jeg selv kunne ta del i godene. Jeg krevde etterpå, slik jeg oppfatter deg – misunnelig og bitter. Jeg glemmer aldri, vil du»!? Alkoholen snakker!

Om jeg glemmer? Nei, jeg vil aldri kunne glemme, skal ikke glemme, men jeg vil ikke la fortiden min hindre meg i å komme meg videre. Jeg kan ikke la bitterheten råde og misunnelsen holde meg tilbake. Jeg fikk det jeg fortjente, da. Nå kan jeg kreve min rett, men ikke av griskhet.

Verden er ikke rettferdig, den er brutal. Urettferdighet er det mest rettferdige sies det. Vi velger vår vei og får det vi «fortjener». Jeg valgte min, men valget var feilslått, og det var ikke andres feil selv om mange gjorde meg urett. Det var opp til meg hvordan jeg håndterte det, og jeg valgte bitterhet og misunnelse. Da jeg innså det fikk jeg mer enn jeg noen gang hadde gjort krav på. Du skal få det du ønsker, men ikke for å tilfredsstille alkoholens ønsker. Du skal få gråte, men ikke for alkoholen, men for deg. Du skal få sørge når den tiden er inne, sørge over «vennen» du måtte la gå for at du skal få leve, som du må stilne for at du skal kunne snakke. Inntil da kan jeg ikke låne deg min skulder, ikke la dine ord si det alkoholen vil høre.

Selvmedlidenheten, denne tærende følelsen som forteller hvor slemme alle er, hvor mye vondt de har forvoldt. «Verden er ikke god med meg»! Jeg leser selvmedlidenhet og skyldfraskrivelse. Jeg leser meg selv slik jeg var. Bitterhet, en sorg over alt det tapte, det jeg ikke fikk og det du føler du aldri fikk eller får. Jeg tenker; nei, verden var ikke god med deg – du fortjente bedre, så selvfølgelig er det synd på deg fordi de som skulle ta vare på deg, gi deg trygghet, kjærlighet og varme ikke var der da du trengte det som mest. Jeg forlot deg, la deg i stikken, sviktet og såret. Jeg ga den kjærligheten til en annen fordi den krevde meg mer. Jeg forsto det ikke, klarte ikke – jeg var maktesløs!

Det kan og vil jeg ikke mer, så jeg må la deg gå den veien du bare må gå for du klarer ikke annet. Jeg prøver å få deg til å se, lytte med andre ører, se med andre øyne, dine øyne og dine ører – slik viser jeg deg min kjærlighet nå. Tøff kjærlighet, tøff for meg også, men jeg må, fordi noen fortsatt bestemmer over deg, og indirekte over meg – alkoholen som forteller, formaner og aldri tier før du ber den om å stoppe. Den prøver å ta meg tilbake gjennom deg, gjennom dine ord. Jeg hører alkoholen snakke…

Den vil ha din kjærlighet, jeg vet. Du vil ha dens «kjærlighet», dens omfavnelse, dens omsorg – den lytter, den snakker. Alkoholen tar, den holder deg fast så lenge du lar den tale, si det du vil høre. Bitterheten over meg – ditt sinne over det du mistet, ikke fikk. Det du skulle fortalt meg, vil fortelle, men ikke våger å si edru. Det du savner og savnet. Fortelle meg om alt det vonde. Jeg vil vente! Jeg vil lytte og jeg tåler sannheten, selv hvor vond den er, men den skal sies av deg, ikke spyttes ut gjennom alkoholens munn. Jeg vil høre deg snakke!

Nå er verden rundt deg opp til deg. Jeg kan ikke velge for deg. Du har valget! Du kan velge å la alkoholen snakke eller be den dra til helvetet uten å ta deg med seg. La den slippe grepet på deg – stilne dens røst. Du kan velge en bedre verden. Men det makter du ikke på egenhånd. Jeg skal hjelpe deg når du er klar. Jeg skal være der når alkoholen ikke lenger snakker.

Jeg skal holde deg i hånden, men jeg vil ikke holde i glasset ditt samtidig. Jeg vil ikke kjøpe deg fri for skyld, kjøpe meg selv fri for skyld og dårlig samvittighet, men jeg kan ikke la skylden ete meg opp. Jeg ber om tilgivelse. Jeg ville aldri dette. Ville ikke bli en alkoholiker, langt mindre at du skulle bli en, men samvittigheten «spiser fortsatt av kaken» så lenge jeg tillater det –  så lenge du tillater det. Jeg tar min del av ansvaret og lever mitt liv slik jeg vil. Du må også, om du vil. Jeg åpnet ikke flaskene for deg og jeg skal heller ikke skru de igjen, det må du selv gjøre. Jeg vil ikke legge til rette for at din verden skal fortsette å falle sammen rundt deg, at du skal fortsette å falle. Tøff kjærlighet! Ansvar – hvem har ansvaret for dine dager? Har jeg? Ja, dersom jeg fortsetter å stille opp og dekke over, unnskylde deg for dine handlinger og rydde opp etter alle dine feiltrinn. Jeg kan ikke mer, så jeg sier stopp! Og du blir såret igjen – sint. Jeg kjenner meg igjen.

Likevel kan jeg ikke la denne dårlige samvittigheten kue meg, men heller vise styrke ved å gi deg denne tøffe kjærligheten. Nå er det du selv som skal ta ansvaret for deg og ditt liv, vise din styrke. Min styrke er også min sårbarhet. Vis din sårbarhet. Jeg orker ikke se og høre alkoholen fortelle meg at jeg er den skyldige for at dagene dine er uutholdelige. Det er det du selv som skal gjøre. Hører du ikke dens stemme? «Dra til helvetet som den jeg er»!

Nei, jeg har ikke tenkt meg dit har jeg sagt. Jeg skal være her, og jeg skal ta deg imot når du ikke lenger makter mer, når du innser hvor det bærer hen – til bunnen, mot helvetet. Kanskje må du helt ned slik jeg måtte. Kan du ikke stilne alkoholen som fortsatt snakker, for jeg kan ikke…

Det er vondt, det smerter. Å se seg selv i en annens handlinger og ord. Indirekte snakker alkoholen fortsatt til meg, på en måte for meg. Jeg er redd! Jeg er redd for mitt eget liv, redd for hva jeg kan si, hva jeg kan finne på å gjøre. Nei, det er ikke din skyld at jeg er redd. Det er sykdommen, denne progressive sykdommen som eter oss opp fra innvendig og ut. Tar sinnet vårt, kroppene våre og ordene. Tar fra oss bestemmelsesretten. Jeg tok den tilbake, men dersom jeg mister fornuften og bare lar hjertet råde så vil den fortsette å snakke til meg. Om jeg ikke klarer å holde avstand, så jeg må holde avstanden ellers faller jeg også. Vit at jeg er her, jeg venter, har hjertedøra åpen når du virkelig trenger meg. Nå vil du bare ha «vennen» din. Du vil ikke høre på meg, bare alkoholens skittsnakk. Ti med deg alkohol!

Jeg vil snakke med deg som likeperson, en nykter likeperson, ikke som den avhengige, den som drikker seg sanseløs, slik du nå drikker deg sanseløs. Jeg ønsker, vil ikke tilbake – til helvetet, så jeg holder munn og håper du lytter til stillheten og forstår. Jeg vil ikke la alkoholen snakke for meg. Jeg vil ikke la alkoholen snakke til meg. Jeg må skjerme meg for å kunne være der når alkoholen har sagt sitt siste ord – for deg – for oss begge. Jeg vil gi deg kunnskap når du er mottagelig, når du vil høre noen andre enn alkoholen snakke…

Nei, jeg glemmer aldri! Alkoholen minner meg stadig på hvem jeg var, men jeg har tatt tilbake makten over den ved å bestemme hva den skal si eller rettere sagt ikke si. Jeg kan forsvare meg nå, ta til motmæle og gi den svar. Jeg ber den dra til helvetet alene, for jeg skal ikke være med. Jeg vil ikke se at du følger med, men jeg kan ikke stoppe dens krefter overfor deg. Bare du kan. Våger du å være så sårbar og ærlig mot deg selv å gjøre det samme? Våger du å stilne alkoholens stemme?

Det jeg aller mest ønsker er å sette oss begge fri, sette deg fri, til å ta ansvar for deg, slik jeg prøver å ta mitt ansvar for meg for at jeg kan være der for deg når du er klar – for oss. En dag kan vi begge åpne våre hjerter til å leve i kjærlighet og gi hverandre den kjærligheten vi fortjener. Ikke lenger den tøffe kjærligheten, men den oppriktige og ubetingede kjærligheten – der våre ord og handlinger er våre, de ærlige, de vi kan stå inne for og vite at vi ikke dømmer hverandre for hva vi engang gjorde. For når vi dømmer andre, dømmer vi antagelig mest oss selv.  Det slipper vi når (kj)ærligheten seirer. Jeg ber: Ti med deg alkohol!

Nå har jeg sagt mitt – inntil videre…

Jeg holder liv i glørne inntil du vil sitte rundt bålet med meg…