Å mislykkes – igjen!

Om jeg er redd for å mislykkes!? I forhold til å ta et tilbakefall er jeg ikke det, ikke nå lenger, men selvfølgelig har jeg vært det… Eller kanskje ligger denne frykten fortsatt der, og jeg tenker at den redselen er god, i den forstand at jeg ikke glemmer hvordan det var. Jeg lar bare ikke denne tanken om; tenk om styre meg. Jeg lar bare ikke denne redselen ta all energien fra meg til å gå videre.

Når det er sagt er det mye annet jeg er redd for å mislykkes i. For eksempel å ikke klare å gjennomføre noe jeg har satt meg fore. Og igjen, om jeg vikler meg inn i denne destruktive tanken, som det er, å tenke at; jeg mislykkes sikker denne gangen også… Da kan jeg være sikker på at jeg mislykkes. Da er det vel slik at jeg egentlig ikke vil det nok…?

Ta for eksempel det at jeg strever med å være sosial. Jeg har lagt en plan for hvordan komme meg mer ut blant folk, og en gylden anledning kommer ved at noen spør om jeg vil bli med på tur (ja det har faktisk hendt). Hodet begynner å lage seg et mulig scenario; vil jeg dette? Klar jeg blir med! I etterkant blir det et tankespinn: Tenk om jeg ikke klarer å møte dette menneske? Hvem blir mest skuffet? Jeg selv! Jo da, vedkommende som også gleder seg til å møte meg, vil bli lei seg, dersom jeg ikke forteller den reelle grunnen til at jeg eventuelt ikke møtte opp, om jeg finner en hvit løgn for å dekke over min redsel.

Kanskje dette ikke var et godt eksempel, men hva jeg mener er at jeg kan lage meg løgner, dikte opp historier for å rettferdiggjøre min egen redsel. Slik i forhold til å stoppe med å drikke og dette nok-et… Ville jeg egentlig dette nok – jeg sto i en konflikt med meg selv. Jeg var villig til å slutte, fordi jeg hadde fått nok. Om jeg hadde blitt gående å tenke: Har jeg virkelig fått nok, så kunne jeg fort viklet meg inn i denne negative tankespiralen, kanskje funnet unnskyldninger for at jeg hadde ikke nådd bunnen, og igjen påtatt meg skyldfølelsen – Nei, jeg klarer det ikke denne gangen heller… For jeg klarte ikke sist; jeg mislyktes…

Den største hjelpen har vært å ikke tenke så mye, og du sier: Det er lett å si… Den virkelige hjelpen kom da jeg ble fortalt: Du skal ikke slutte å ruse deg, bare finne muligheter for å slippe! Klart jeg måtte tenke gjennom hva dette med å slippe betydde. Jeg fant ut, at for meg betydde det å slippe alt ansvaret, slippe skyld, skam. Slippe å ha det vondt. Og muligheten var bare en – Å ikke drikke! Ville jeg det? JA! Men tenk om…

Jeg klarte å akseptere at alkoholen måtte bort, selv om det ville bli et savn. Da jeg endelig begynte å identifisere meg med dette savnet og fant nye muligheter til å dekke dette savnet – jeg startet med å fylle livet med nye kvaliteter igjen, som for eksempel det å bruke naturen, starte opp med hobbyer igjen, da så jeg hvorfor jeg før hadde mislyktes. Da innså jeg også hva mulighetene for å slippe innebar…

Noen ganger er det fineste valgene i livet faktisk det å slutte å kjempe og å gi slipp… (M. Mena). Jeg sluttet å kjempe, og begynte å innse hvor jeg virkelig kunne finne friheten. Den lå hos meg selv, ikke hos alle andre. Jeg kunne bare bli god nok for meg selv; alt jeg klarte – jeg var ikke lenger en som mislyktes, så lenge jeg selv ville videre… Jeg begynte å se meg selv, i forhold til andre (Ikke sammenligne meg med, selv om jeg har gått i den fella også, men se på likhetene) – og det var kun meg selv i denne situasjonen jeg kunne endre på, og i den forbindelse ikke tro at det var av selvopptatthet, og dermed bli selvutslettende, men for å godta at jeg ikke er perfekt… Begår jeg feil, er jeg fortsatt ikke mislykket, men jeg er på vei til frigjøring…

Jeg kan fortsatt mislykkes, men jeg går på videre… JEG GIR ALDRI OPP!

P.S Nå skal jeg til tannlegen, og må ta buss, noe jeg ikke liker – alle mennseker, korona og ditt og datt, men jeg skal gjøre det, selvfølgelig, for om ikke er det bare jeg selv som sitter igjen som taperen – den som mislyktes…

Mulighetene er der opp – jeg klarer, og ramler jeg ned igjen, klatrer jeg på videre igjen…

Det handler om å innse hvor ansvaret ligger…

… og dermed ta ansvar for å gjøre endringer – med meg selv.

 

Fikk en bok i høst, faktisk da jeg var på seminar på Golsfjellet. Vedkommende som egentlig fikk den mente jeg hadde bedre nytte av den, og jeg hadde virkelig lyst på boka, og å lese den. Den har ligget på stuebordet siden, ventet på meg, til jeg ble klar til å lese den. Den har gitt meg dårlig samvittighet; jeg som hadde ønsket meg boka, boka om oss pårørende – Sammen På bedringens vei av Vigdis Løback. (https://moradi3.blogspot.com/2020/06/sammen-pa-bedringens-vei.html).

Jeg hadde gått og tittet på den lenge, lest utenpå permen – det angikk meg, som anså meg til å være på bedringen vei. Men stemte det?

Den ville bli sterk å lese. Var jeg klar? For det er noe med at hodet ikke klarer å ta til seg opplysninger med mindre det er rom for mer. Hadde jeg skapt dette rommet? Om følelsene mine var klare til å bli omorganisert, igjen. Jeg visste jeg ville møte meg selv i døra.

Det å være pårørende er tøft. Det er opprivende, det er nedbrytende og emosjonelt påkjennende. Ikke bare når vedkommende ruser seg, men like mye i de gode periodene. Det hele gjør noe med meg: Om jeg ikke begynner med mine egne følelser og tar hensyn til meg selv først – der ansvaret til egne følelsesmessige opp- og nedturer ligger.

Jeg brukte selv rusen for å legge lokk på alt det emosjonelle, men som nykter, og i tillegg være en pårørende, kan jeg ikke gjemme meg bak alkoholen. Ikke flykte fra alt det vanskelige, men stå i det. Jeg trenger bare ikke stå i all dritten hele tiden, og vertfall ikke til knes. Faktisk hadde en av mine forbilder for lengst fått meg til å innse at jeg behøvde å begynne å ta vare på meg selv mer, og jeg hadde så smått begynt…

Hva var jeg så redd for å lese i boken? Jeg visste at bokforfatteren ville støtte oppunder mine valg om å sette mer grenser for meg selv. Det at jeg hadde lukket døra for å ivareta meg i mitt eget liv. Hva fryktet jeg å finne? Hva var det jeg ikke hadde arbeidet nok meg i meg selv, som kanskje ville bli beskrevet i boken, som jeg ikke ønsket å rippe opp i. Var det misunnelse? Var det at jeg ikke var den flinkeste, at jeg hadde ventet for lenge med å ta grep? For nettopp det innså jeg at jeg måtte innrømme, overfor meg selv. Noen er kanskje en bedre pårørende enn meg…

Gikk jeg fortsatt rundt og innbilte meg at jeg var en annerledes pårørende? At jeg var forskjellig fra alle andre? Lette jeg for mye etter ulikheter i stedet for alle likhetene – det gjenkjennbare? Selvfølgelig er jeg ikke som alle andre – jeg er meg med min historie. Men den er ikke unik, akkurat som min egen rushistorie ikke er unik. Likevel har vi en felles historie i det at vi har noen vi er glade i som ruser seg. Og felles er også et genuint ønske om en forandring.

Det finnes ingen fasit på hvordan være en pårørende. Kanskje finnes løsningen i meg selv, og denne kan jeg oftest best finne ved hjelp av andre pårørende. Like fullt trenger jeg å stole på meg og at det jeg gjør er det rette for meg. Ingen har rett til å fortelle hvordan håndtere det å ha en rusmisbruker i nær omkrets, for det finnes jo ingen oppskrift. Derfor kan jeg ikke unngå å si noe om at grensesetting overfor meg selv og hvem jeg er i forhold til den avhengige behøver å være i fokus. Stole på meg selv og mine valg! Det var det jeg måtte gjøre…

Når kong alkohol har styringen gjelder dette likeså mye for meg som pårørende som for den som ruser seg. All smerten, som den rusavhengige ikke står ut lenger, når alkoholen, pillen eller illegale midler ikke lenger hjelper og de får et ønske om å slippe. Jeg vil jo også slippe å ha det vondt som pårørende. Men jeg slipper ikke smerten om jeg ikke slipper kontrollen. Det er meg selv jeg trenger å endre. Det er jeg som føler, jeg som tenker og handler ut ifra hva jeg mener er det riktige. Det er her årsaken ligger eller spørsmålet jeg hadde unngått: Hva jeg velger å gjøre?

Jeg kan ikke få den rusavhengige til å stoppe å drikke om vedkommende selv ikke vil, men jeg kan få meg selv til å stoppe å ha det vondt hver gang jeg pålegger meg alt mulig slags ansvar – å hele tiden prøve å ha denne kontrollen. Følelsene er som sagt mine, men tankene kan jeg snu, vende de innover meg selv. Det er meg jeg skal bekymre meg for. Prosessen meg selv skal komme først, det å ordne opp i meg selv og det å klargjøre for snuoperasjonen. Det å klare å formidle, ikke bare til meg selv, men også personen som påfører meg følelsesutbrudd, hva all rusingen og alle påfølgende konsekvenser gjør med meg – aldri helt vite, hva denne usikkerhet gjør med meg. Da har jeg faktisk satt ord på det, sortert følelsene og gitt dem eierskap – at mine følelser er mitt ansvar.

Uten kommunikasjon kommer det ofte en reaksjon, aller mest av det negative slaget, det jeg aller minst ønsker – feil tidspunkt og feil sted, passer aldri egentlig, men det er ikke poenget. Jeg må si noe om det. Ja, jeg er redd uansett om du ruser deg eller ikke … Det falt ikke i god jord det frøet jeg sådde hos den avhengige. Han tenkte jo ikke klart – var ikke klar, verken i hodet eller i situasjonen. Gikk i forsvar. Alt ble feil. Men jeg fikk sagt hva jeg følte, og jeg vet jeg sådde et frø.

I samme slengen begynte jeg å legge bort selvbebreidelsen. Jo, jeg har sikker gjort mye galt, tatt feil valg, gjort bjørnetjenester og det ene med det andre. Det er lett å være etterpåklok. Gjort er gjort og spist er spist – eller drukket er drukket. Skulle jeg videre trengte jeg å legge bort skyld, og ikke minst slutte å gjøre det som ikke virket. Trengte noen spark, en pådriver, en påminnelse, en oppbacker rettere sagt. Trengte å lese boken!

Akkurat, boken ja…

Jeg meldte meg på ett nettverksmøte, hvor nettopp Vigdis Løback sto som en av initiativtagerne gjennom selvhjelpsgruppa A-larm. Jeg trengte en vei inn, en påskynder til å få en bekreftelse – om at jeg slettes ikke var alene, ikke tafatt, udugelig eller kontrollerende, ikke unik heller for den saks skyld. For å være eksakt så ønsket jeg høre noen si ordene; at jeg hadde gjort det eneste riktige, så lenge jeg selv følte at det var det rette for meg.

Selv om jeg ikke alltid ser det selv, at mine endringer påvirker den rusavhengige, så kan det bekreftes av andre – når jeg ga slipp tok den mer ansvar. Begge begynte vi å ta ansvar for oss selv, den rusavhengige og jeg som pårørende. I tillegg kan jeg se at da jeg sluttet å leite etter skyld ble alt mye enklere også. Trengte ikke meg selv til å motarbeide det jeg ønsket mest av alt. Nei, jeg trengte ikke fiender eller motstandere, som de «skyldige» ofte blir, men noen å samarbeide med. Nå er vi i tilfriskningsprosessen begge to. Og selv om vi gjør det hver for oss, så gjør vi det på en måte sammen. Ikke minst ser jeg den store verdien av alle som er som meg – de andre pårørende. For selv om jeg klarer meg godt på egne ben, betyr det ikke at jeg alltid må stå alene. Sammen er vi sterkere!

——–

Takk til alle som har banet vei, som gir av seg selv og sine erfaringer som pårørende. Takk for boka til den som forsto jeg trengte den. Takk til Vigdis, som skrev den, og som gjentar sin historie for at slike som meg kan begynne å gå mer i oss selv, til å ta mer vare på oss selv – med å ta på oksygenmasken på oss selv før vi begynner å hjelpe andre. Det er det som er å ta ansvar, er det ikke… Og det handler ikke om å være den beste pårørende, men om å gjøre det som er best for meg!

Og til den som lurer; ja, jeg har lest boka – den anbefales!

Jo da, fint med oversikt, men trenger ikke ha kontrollen på alt – alltid…

Den stille pårørende…

… Hvem skal ta ansvar for deg?

Rus skjer i alle familier, i større eller mindre grad. Noen kjenner noen som har et eller flere familiemedlemmer som lider av en form for avhengighet. Det bygges opp skiller og stengsler av skyld og skam. Foreldre, søsken eller andre nærstående til den som ruser seg prøver å dekke over i all stillhet. Selv om mye tilsynelatende foregår i stillhet, så vet utenforstående mer enn de pårørende selv tror de vet. Det kan oppstå relasjonskonflikter og brudd på flere hold, selv innad i familien.

Dessverre er det også slik at mange berørte parter aldri har fått rom til å snakke, til å dele om sine traumatiske opplevelser som det å være en pårørende er. De våger derfor heller ikke å være så synlige. Å være i konstant alarmberedskap, over tid, gjør pårørende syke både fysisk og psykisk. De trenger hjelp de også, men i likhet med den rusavhengige ser de det sjelden selv, ikke før det har gått langt over stokk og stein. Det er også de selv som trenger å be om hjelp, for ingen andre i nær omkrets kan hjelpe om de selv ikke ønsker. På et eller annet tidspunkt vil stengslene briste.

Jeg har vært en pårørende hele livet. Forskjellige personer i ulike epoker av mitt liv, og om jeg ikke selv alltid forsto, spesielt som barn, var det alltid denne usikkerheten. Foreldenes stillhet, det sagte usagte. Belastningene de bar, «uskyldig» overføring av utrygghet. Kriser som ble hysjet vekk.  Og de fleste venner visste, men jeg ville ikke forstå. Ikke engang mobbing på skolen ville jeg godta – jeg «slo» tilbake: Han er ingen fyllik!  Han var ikke det for meg. Jeg så opp til ham – ha tok meg med på spennende opplevelser. Men så ble han borte, i mange år, også for meg…

Senere ble jeg den stillferdige selv, som aldri raslet med sablene eller blåste med basuner. Den som gikk stille i dørene, sto på pinne ved enhver befaling, tok på masken sammen med andre mennesker. Ingen skulle vite, ingen måtte se. Hysj! Kunne de høre? Kunne de se? All frykten i øynene mine, alt jeg måtte unngjelde. Alle hemmelighetene jeg bar på…

Jeg har dekket over, løyet overfor familie, venner og til helsepersonell. Selv de gangene jeg har sett det som nødvendig å kontakte politi, i redsel for at barna skulle bli skadelidende har jeg prøvd å pynte på sannheten. Skulle ikke være til bry, ikke skape furore eller oppsikt. Ingen skulle vite den hele, fulle og jævlige sannheten. Det kom et vendepunkt, jeg tok til motmæle, jeg ba om hjelp og ble satt fri – trodde jeg …

Mange hadde ikke visst. Jeg hadde skjult det godt, vi hadde skjult det godt med å utad vise oss som de perfekte. Men noen visste, og grep aldri inn. Jeg bærer ikke nag, men det er påfallende, og det skjer dessverre fortsatt; nærstående, naboer og kollegaer vet, og griper ikke inn – i frykt for å såre, for å ødelegge en relasjon, redde for å bli dratt inn i dramaet eller for å skjerme seg selv. Jeg undrer også: Hadde jeg tatt imot hjelpen før jeg selv innså…?

Etter at jeg hadde åpnet meg opp og fått hjelp til å komme bort, til å starte et nytt liv, hvor jeg kunne begynne å bruke tiden på meg selv, bygge meg opp igjen – bli mamma og trygge vår fremtid. Ja, alt skulle bli bedre. Trodde jeg, trodde alle. Men jeg var fortsatt en pårørende, og jeg var fortsatt mamma til to pårørende. Jeg var fortsatt bekymret, usikker, redd og urolig. Uforutsigbarheten var fortsatt tilstede. Alltid på vakt, skulle skjerme barna – samvittigheten, skyld og skam. Stadig nye kriser dukket opp, jeg stengte meg mere inne og fremtidsutsiktene ble liksom visket ut. Jeg måtte ha et pusterom. Og alkoholen ble min redning. Jeg ble kong alkohols trell på nytt, men ikke indirekte lenger. Fortiden drev meg – jeg ble offeret, og forsto det ikke før det var for sent. Men ingen måtte vite – aldri! Tenk på all skammen Heidi. Ja, den var ti ganger verre da.

Hvordan kunne jeg velge samme skjebnen? Da kunne jeg bare ha det så godt – i mitt eget stille. Selvmedlidende og selvsentrert. Smerte – tankespinn og følelsen av å bli kvalt. Må bort. Sett meg fri! Tenkte sjelden eller aldri at det ikke var bare meg som hadde det vondt og vanskelig lenger. Sjelden: Hva med barna? Glemt og sviktet. Nok en gang ble de den tapende part. Hva med deres fremtid – i sitt stille…

Mine pårørende – barna, foreldrene, søsken og noen få venner prøvde å nå inn. Deres kamp hjalp så lite, selv om de sådde et frø, som lå lenge og ventet på å få spire. De ga meg aldri opp selv om jeg tok avstand. Sviktet alle. De levde i uvissheten i flerfoldige år. Kunne ingen ting gjøre, bare vente. Med tiden fikk de en visshet om at skulle det bli endring, måtte jeg selv ville. Frøet spiret til slutt…

Parallelt med min egen avhengighet var jeg selv blitt en pårørende på ny – en hybrid. Drev dette meg til å ville komme meg ut, for å kunne stille opp? Spekulasjoner. Det jeg vet er at jeg hadde fått nok, uavhengig av andres nok eller ikke.

Kan ikke tie i hel lenger…

Det jeg har tatt med meg er egenerfaringer. I tillegg har jeg fått kunnskap gjennom nettverk og andre pårørende. Jeg vet jeg ikke kan endre noen andre, bare meg selv. Jeg måtte sette grenser, verne om meg selv for og ikke nok en gang bli utslitt og utvisket. Jeg stilte et ultimatum – «stengte» døren. Ikke lett, men nødvendig for alle. Presset ligger fortsatt der, om ikke så trykkende og uoversiktlig. Jeg lettet på mye av byrden, mitt eget pålagte press og fra de ytre omstendighetene da jeg sluttet å gå stille – da jeg begynte å snakke og dele min historie. Da jeg begynte å bli ærlig mot meg selv – jeg orker ikke mer. Jeg kan ikke la med gå under enda en gang – hvem kan jeg da hjelpe…

Har aldri søkt hjelp gjennom kommunale tiltak eller andre instanser som skal finnes for oss pårørende. Ikke alle kommuner har et ordentlig tilbud eller forum der de pårørende kan søke hjelp, bistand og forståelse, dessverre. Det skremmer meg. Nå er jeg av den oppfatning at den beste hjelpen for oss som er berørt av personer med rusutfordringer finner vi hos våre egne likepersoner – bare pårørende forstår pårørende. Vi må våge å erkjenne hvem vi er. Selv har jeg brukt alt for lang tid til å erkjenne. Jeg har også trodd jeg var alene, og jeg vet alt for mange fortsatt står i denne kampen på egen hånd, en kamp de aldri kan vinne. Vertfall ikke uten støtte. I bunn og grunn hviler det ene og alene på den som ruser seg, men vi som fortsatt lever meg håpet, må også hjelpe oss selv – med å ikke la håpet «drepe» oss…

Bare vi som pårørende vet hvor skoen virkelig trykker. Der rusen har overtatt styringen skapes det ofte traumatiske reaksjoner for de pårørende. Alle de berørte, foreldre, søsken, besteforeldre og andre som står i en relasjon til den avhengige settes under stort press. Før eller senere blir presset så stort at boblen vi befinner oss i sprekker. Hvem skal da «plukke opp» alle bitene om vi ikke har noen som er der, om vi selv ikke har bedt om hjelp?

Jeg har tiet lenge nok, nesten tiet meg selv og den rusavhengige «i hel». Jeg kan ikke lenger gå stille, i taushet gå å se, fortsette å tabubelegge min livssituasjon, som pårørende. Det hjelper ingen, aller minst den rusavhengige selv. Jeg vet jeg intet kan gjøre for ham, men jeg kan snakke og dele min historie. Måtte den åpne opp for at andre våger å snakke, bryte sin stillhet. For så lenge vi forblir i det stille vil skam- og skyldfølelsen vokse – bryte oss ned. Hvem kan vi da hjelpe? Hvem kan hjelpe oss? Og vi kan ikke annet enn å akseptere dem som ikke ønsker hjelp – det er deres valg.

Livet er brutalt, men det blir mindre brutalt når vi er ærlige og slutter å ta ansvar for noen som ikke er vårt ansvar. Vi er bare ansvarlige for oss selv, og bare vi kan velge hvordan vi vil leve våre liv, uavhengig av andres valg. Det som sliter oss ut, vi som står på sidelinjen, er vårt oversiktsbehov. Vi trenger mer innsikt, i oss selv. Det lærer vi best gjennom andre pårørende. Og ved å ikke lenger tie i hel…

Photo by Maria Eduarda Tavares on Pexels.com

Har du sprukket – igjen?

Nytt år, nye muligheter. I år skal jeg klare det – bli nykter! Er du en som har dette som ditt nyttårsforsett. Da trenger du kanskje revurdere det, finne ut om du virkelig har et ønske om å slutte å ruse deg for din egen del eller om det er for noen andre du prøver å gjøre det. Ja, så brutal må jeg være…

Jeg har sagt det selv: Jeg hadde en sprekk! Jeg sa det aldri høyt, ikke der og da. All skammen holdt sannheten tilbake. Brukte elleve år på å komme meg ut av tilbakefallet. Eller var det egentlig et tilbakefall, eller en sprekk, som vi alle like å kalle det?  

Egentlig så hadde jeg innerst inne ingen planer om å slutte å drikke da jeg første gangen la meg inn til behandling. Jeg skulle bare stilne alles ønsker og masing om at jeg måtte skjerpe meg. Nei, jeg hadde aldri noe ønske om å sette bort flaskene, bare ta meg en pause i drikkingen, få noen tips om hvordan drikke kontrollert. For jeg innså også selv at jeg muligens drakk i overkant mye, hadde ikke helt kontrollen, men slutte, nei, kom ikke på tale. Derfor kan det ikke kalles et tilbakefall siden jeg aldri egentlig sluttet. Jeg drakk fortsatt i hodet. Rustankene var alltid med meg, de lå i bakevja og ventet på å finne rette tidspunktet: Nå er jeg klar til å tørke støvet av flaskene. Hadde det rukket å bli noe støv…

Det er mange ytringer, eller unnskyldninger for hvorfor denne såkalte sprekken kommer, og som sagt har jeg selv brukt disse ordene. Mye lå vel i at jeg ikke var hundre prosent ærlig med meg selv. Jeg var redd for å feile, redd for å ikke passe inn. Stolte ikke på egen dømmekraft. Det jeg var aller mest redd for var følelsene – de jeg egentlig aldri hadde turt å kjenne på. Hadde aldri fått lov til å vise dem heller, snakke om dem. Så hvordan skulle jeg håndtere dem? Jeg turte ikke være i smerten – alle disse følelsene, for de smerter så lenge de ligger der og ulmer. Gir svimerker fra tid til annen, og alkoholen slukket alle de nestenbrannene, trodde jeg, men jeg helte jo bare mer tennvæske på glørne.

Det er disse følelsene som spiller oss avhengighetspersoner et puss, og vi kan «trenge» noen feiltrinn før vi virkelig innser hvor vi er på vei. Her er det viktig å huske på om personen har stoppet å drikke, i hjernen, eller om han eller hun bare har planlagt en pause. For om det bare er noen «planlagte» hvite dager, kanskje for noen uker, måneder eller år for den saks skyld, så er det faktisk ingen sprekk. I samme slengen nevner jeg her også de såkalte periodedrikkerne, som ikke finnes, for hodet drikker hele tiden. Alle tanker dreier seg om å ruse seg igjen, finne neste passende sted, neste unnskyldning eller påskudd for å sause seg inn igjen. Underbevisstheten jobber hele tiden – den planlegger neste fyllekule enten du tror det eller ei. Så på en måte kan man si at de som stadig tar disse tilbakefallene kanskje egentlig er «periodedrankere»…

Hva jeg mener er at hver og en som innser at de har rusproblemer, enten i forhold til alkohol, piller eller illegale medikamenter, behøver å gå i seg selv, være ærlige på om de har et oppriktig ønske om å slutte, om de virkelig vil gi avkall på rusmidlene. I disse årene som nykter har jeg vært i kontakt med mange likepersoner, de som har valgt bort rusmidlene eller de som fortsatt ikke klarer å velge hva de skal gjøre, og ambivalens er et kjent fenomen blant oss avhengige. Fåtallet klarer helt å se hvorfor de stadig tar “tilbakefall”. Noen klarer seg med ett eller to og atter andre greier å stoppe på første forsøk. Hva var det de klarte som de andre ikke gjorde? Hva var det de så som ikke de andre helt så slik med det samme? For meg bunnet det ut i ærlighet – til meg selv. Jeg kan egentlig bare snakke for meg selv, og mange vil sikkert kjenne seg igjen også: Jeg måtte ta valget selv – jeg og ingen andre! Og jeg må repetere; jeg hadde jo aldri tatt valget om å slutte, så jeg har altså aldri hatt en «sprekk». Derimot nå, om jeg plutselig skulle sitte her med vinglasset i hånden, og faktisk også drikke av det, så er det et reelt tilbakefall. Og det kan nok sies å ha vært planlagt, i underbevisstheten min, selv om det mest sannsynlig vil være forårsaket av en trigger, jeg ikke så, men som berørte meg, fikk amygdalaen til å huske, hvordan jeg pleide løse slike situasjoner, når jeg blir såret, blir avvist, blir sviktet.

Derfor gjelder det å tilføre amygdalaen mange nok gode løsninger, gjenta dem hver gang når jeg er i situasjoner som minner meg om hvordan det var – det jeg før flyktet fra og inn i alkorusen med. Ergo, og dette har jeg fortalt før: Det sitter i hodet – minnene er i amygdalaen som utløses av følelsene mine og deretter hvordan jeg velger å løse dem. Med andre ord; det dreier seg om valg jeg gjør.

Mennesker deler om sine sorger, sine feiltrinn, om sprekken de tok, og mange sier de «kjemper for sitt liv». Hører om alle som sviktet dem, de som føler seg alene, som bor alene, selvvalgt eller ikke – ensomheten og tomheten. Savnet etter noe, noe som var. Mange har savn etter noen, enten de er gått bort eller bare «borte» – barn, ektefeller, familie eller venner. De føler seg såret og avviste, da de trengte noen som mest. Jeg leser mye mellom linjene, og jeg ser massevis av følelser. Det er oftest der det ligger. Noe eller noen trigger emosjonelle punkter i oss. Vi orker ikke finne den virkelige årsaken, den som ligger bakenfor, under alle lag av fortielse og benektelse. Det gjør så vondt, det smerter. Vi synes synd på oss. Vi er ofrene. Hvor er løsningsmiddelet?

Her kommer valget inn. Vil jeg bort fra flaska? Våger jeg å stå i det, for det vil smerte. Det kreves mye styrke og mot å virkelig ville finne knutepunktet og begynne å vikle det opp. For det er nødvendig å begynne med årsaken, den betente kjernen, roten til alt det vonde, som får oss til å ta dette tilbakefallet. Tørre å legge staheten til siden, den staheten som ikke ville høre på andres ord: Du har ikke kontroll! Ta bort forsvaret du har satt opp, eller kanskje er forsvaret at du alltid angrep: Du er ikke noe bedre selv! Hvem er det du benekter overfor? Innser du ikke at du fornekter deg selv…?

Jeg ville ikke dø, men klarte heller ikke leve… Ja, slik føltes det, sikker gjenkjennende. Så lærte jeg hvordan takle livet, uten alkoholen, men jeg måtte be om hjelp først. Det er ikke alltid enkelt «å bite tenna sammen og ta seg selv i nakken». Det er sterke krefter i sving. Men jeg tør påstå at den verste jobben var gjort da jeg begynner å snakke om det. Bare å si det høyt: Jeg har mistet kontrollen, jeg er maktesløs overfor rusmidler – jeg trenger hjelp!

Jeg skal aldri glemme hvordan det var – en påminnelse om hvordan det blir om jeg velger å ta et tilbakefall. Jeg tar en dag av gangen fortsatt, og det vil jeg alltid gjøre. Jeg kan ikke ta bestemmelsen for noen andre enn meg selv, men jeg kan fortelle hva som kan hjelpe – hva som fikk meg til å velge livet – det til tider fortsatt vanskelige livet, men jeg vil leve det nå, for dø, det er alt for tidlig… Så, til deg som fortsatt ikke får bestemt deg. Stikk hull på bobla eller lag såpass med rabalder i den slik at den sprekker til slutt. Det er det nærmeste jeg kommer det å sprekke.

Ballonger sprekker, ikke mennesker! Vi tar valg – altså vi velger å ruse oss igjen… Erfaringsvis kan vi trenge hjelp til å sortere følelser – det er oftest de som påvirker våre valg. Så jeg gjentar: Gå til kjernen og våg å stå i smerten eller forløs de gjennom å dele dem med noen – en sjelevenn eller en sjelesørger, bare ikke en som står deg altfor nær. De vil ikke forstå, selv hvor mye de vil hjelpe vil de kanskje aldri tolerere dine opp og nedturer, for de kommer, om ikke et reelt tilbakefall. For det er slik at i all fremgang vil det også være mye motgang. Ett skritt fram og to tilbake, men veien fram går faktisk først tilbake…

Når erkjennelsen er der, når du virkelig har et ønske om å stoppe, om å finne en erstatning for det du hittil har trodd var løsningen, da kan du si det høyt, uten skyld eller skam, dersom det var et tilbakefall: Jeg gir ikke opp! For spørsmålet er, etter et eventuelt tilbakefall; hvordan komme videre? Videre kommer du ikke om du blir værende i din selvmedlidenhet og tro du er offeret: Jeg får det aldri til! Når det er sagt så skal du ikke være så streng hver gang du bommer på målet – bare gå ut på banen igjen, på nytt og på nytt, still inn kastarmen (som gammel håndballspiller hjelper denne tankegangen) og til slutt sitter det. Mål!

Sprakk du? Eller…

Dette hang på veggen på Trasoppklinikken… Jeg måtte innse; virkelig ville følge drømmen!

Sette livet på pause…

Kan jeg ta pause fra avhengigheten?

Vaskemaskinen surret og gikk. Intetanende og uanfektet. En helt vanlig tirsdag. Hva skal jeg lage til middag? Plukkfisk er det lenge siden vi har hatt. Potetene ble skrelt og hatt i en kjele. Det kom ikke noe vann fra springen. Vaskemaskinen! Nei, og nei. Ilte til baderommet og heldigvis har maskinen pauseknapp og jeg trykte den inn. Maten får bare vente, enn så lenge, til det uanmeldte, avstengte vannet kom tilbake.

Ja, de fleste apparater og maskiner har pauseknapp, faktisk også av- og på knapp. Slik er det ikke med livet. For så vidt har det en på-knapp, om en kan si at når vi fødes var det på-knappen, også en av-knapp, når vi dør, som noen velger å bruke når livet fusker, dessverre. Pauseknapp er det heller dårlig med. Kan liksom ikke sette livet på vent. Selv om vi noen ganger kan si at vi tar oss en pause i hverdagen, en pause fra livet, så er det ikke slik at livet rundt oss stopper opp. Kan vel kalle det en tenkt pause-knapp, som kan være god å ha når stresset blir for uutholdelig. Likevel går verden og livet videre, sagte, men sikkert. Eller det kan fare av gårde, som om vi ikke helt holder tritt, men vi henger da med – nesten.

Vi kan velge å ta oss enkelte pauser fra tid til annen, stanse opp noen minutter for å hente oss inn igjen i en hektisk hverdag, men livet går videre… Skal vi som best klare å stå løpet ut er det faktisk viktig å ta seg disse pit-stoppene med jevne mellomrom. Det kan lønne seg å ta noen blikk innover seg selv og sonere terrenget rundt omkring, ta et overblikk på hvordan livet leves. Like fullt går jo livet rundt oss videre, og videre…

Trodde jeg kunne sette livet på pause da jeg drakk. Trodde alkoholen skulle gi meg det ekstra pusterommet jeg trengte fra alt jeg følte ble overveldende. En pause fra alt det vanskelige og smertefulle, fra angsten, frykten – fra selve livet. I stedet ble det et skikkelig hardkjør. Hvor var denne pauseknappen?

Jeg har satt flaskene på hylle, for godt håper jeg, selv om det ikke er noen garanti. Skal aldri si aldri. Men er det dermed slik at jeg har tatt meg en pause fra drikkingen? Nei, kan ikke si det slik. For meg er det enten eller. Enten som å velge å leve, og dermed la flaskene stå, eller, dersom jeg trodde jeg kunne drikke igjen, etter en stund, om jeg tenkte det var en pause, så blir dette eller det som gjelder – den sikre død – altså av-knappen og ikke noen pauseknapp what so ever…

Vaskemaskinen romler igjen, potetene koker, fisken trekker, og alt er som det skal. Liver går sin vante gang — videre, videre, videre… Med eller uten pauseknapp. Så, egentlig; livet har ingen pauseknapp, ikke avhengigheten heller…

Hvem sin skyld?

Jeg har begynt på mitt tredje år som blogger hvor jeg beskriver tiden etter et liv som alkoholiker. Nå går jeg inn i det sjette året som nykter alkoholiker, og tankene rundt livet opptar meg fortsatt, og til tider enda mer – hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå. Men jeg lever, jeg har det godt, jeg har gode mennesker rundt meg – jeg har alt!

Jeg befinner meg fortsatt i tiden etter – tiden etter det å være på bunnen av avgrunnen, der alt var mørkt. Jeg har beskrevet det som å være i en synkemyr, eller som å bli dratt ned av kvikkleiere, uten egentlig å vite hvordan den følelsen er. Akkurat nå ser jeg at den sammenligningen ikke er reell. Jeg hadde muligheten til selv å komme meg opp, om jeg bare ville det nok selv og ba om hjelp, som jeg omsider gjorde. Dessverre kan ikke de ni, som fortsatt er savnet og befinner seg i leirmassene i Gjerdrum, gjøre det. De kan ikke strekke opp en hånd og rope om hjelp, slik jeg gjorde før jeg forsvant helt ned i det dype mørket. Jeg ble løftet opp, jeg ble reddet og ført inn i omsorgsfulle armer og derfor kan jeg med takknemlighet sitte her – i tiden etter….  

Det er et helt lite samfunn i Ask som venter på å kunne gjøre det samme – ta de som enda ikke er funnet imot og knuge dem til sine bryst, av kjærlighet, av lykke og omsorg. Venter på å kunne føre dem i sikkerhet og gi dem trygghet og en visshet om at de seiret over døden, at de nå er på trygg grunn igjen. Og uten sammenligning for øvrig, for denne forferdelige ulykken er så mye mer enn det å være kneblet av alkoholen, hvor jeg hadde et valg om å komme meg ut av grepet. De har dessverre ikke det valget. De må bare vente til hjelpen kommer, vente i den visshet om at kanskje når ikke redningsmannskapet frem før det er for sent. Og selv om det kan se ut som om mange rusavhengige heller ikke har sjansen til å få den hjelpen de innerst inne drømmer om og håper på, så har de likevel et valg.

Jo lenger inn i min edruskap jeg kommer, jo mer vokser empatien for andre mennesker. Omtanken for hvordan alle rundt meg har det, både til de nære og mere fjerne blir enda mer oppslukende – jeg vil så gjerne hjelpe. I dette tilfellet kan jeg ikke annet enn å se på disse modige menn og kvinner som står på døgnet rundt, som står i denne krevende og vanskelige, ja, kanskje umulige jobben med å finne de som fortsatt er savnet. Jeg ser mennesker som bidrar med det de kan for at alle de som kom seg i trygghet skal ha det best mulig selv om de mistet alt de eier. For ikke å snakke om de som har sine kjære fortsatt begravd dypt der nede. Jeg kan bare forestille meg hva de føler og tenker, og de har min dypeste medfølelse.

Det er snart fire døgn siden kvikkleireskredet fant sted. Letemannskapet leter fortsatt i håp om å finne gjenlevende. Det er deres oppgave og fortsatt gi de pårørende håp, selv om det for hver dag som går svinner hen. Innerst inne tenker de nok, og spesielt etter at en person ble funnet omkommet, at det er mindre realistisk å finne tegn til liv, selv om det medisinsk sett er fullt mulig. Men likevel gir de ikke opp sin stolthet. De føler nok at de skylder de pårørende dette. Men om de ikke lykkes vil denne skyldfølelsen kanskje ødelegge dem fordi de mislyktes…

Tiden er i ferd med å renne ut, og de vet det nok selv, men de gir ikke opp dette lille håpet. Vil de klare å redde noen ut i live? Kan de i etterkant stolte klare å stå og si at: Vi gjorde alt som sto i vår makt. Og vil alle de skuelystne, de som stille står og iakttar, og ikke kan annet, kunne takke dem for alt de kjempet selv uten å makte å finne overlevende? For jeg ser at allerede nå leter mange etter de skyldige, hvem som kan lastes for denne ulykken, denne fatale hendelsen, som allerede har tatt ett menneskeliv, og kan hende vil kreve enda flere. De venter på å lynsje den som kan stilles foran galgen for å ha tatt fra noen deres fremtid.

Hvorfor skal vi la noen gå under av sin egen skyldfølelse mens vi lar stoltheten ødelegge for oss selv hver gang vi sier; hva var det jeg sa … Skal vi ikke heller samles og i fellesskap holde i dette håpet, selv hvor lite det enn er i ferd med å bli. For, uten håp vil det heller ikke eksistere liv, liv i den forstand at det er verdt å leve videre selv om noen gikk tapt.

Det er i mørket vi alle skal finne lyset – holde fast i håpet…

Tid for ettertanke – eller tid til ettertanke…

…og det har jeg sannelig hatt god tid til i 2020, men sluttjobben måtte også gjøres. Nå gjenstår det om du tar deg tid til å lese… og kanskje gir meg en tilbakemelding…

Jeg, som dere, står på terskelen til ett nytt år. Døra er enda ikke åpen, jeg har heller ikke banket på, men kanskje nå mer enn noensinne skulle jeg ønske jeg kunne spå hva fremtiden bringer – eller kanskje ikke. Godt å ikke ha det på samvittigheten. Ikke fordi jeg er redd for å ta feil, men ønsker ikke å verken foregripe begivenhetens gang eller skuffe altfor mange. Jeg stiller meg nøktern, om ikke pessimistisk, mer realistisk med tanke på hva dette siste året har bragt med seg – på godt og vondt.

Det er på denne tiden av året de fleste bedrifter foretar varetelling og gjør opp årsregnskapet. Så også i Heidis AS og Tiden etter. Ja, jeg har to bedrifter å ta et oppgjør for, eller skal jeg si reflektere over. Nå er det slik at jeg liker å foreta en varetelling på daglig basis. Jeg ønsker å tilby goder folk flest etterspør, så derfor prøver jeg som best jeg kan å skaffe meg en oversikt over hva jeg kan ha av uønskede varer, de ingen ønsker og dermed kan kvitte meg med. Noen ganger kan det slumpe til at jeg overser enkelte, så da er det greit med et siste ettersyn for året, som snart skal inn i minneboken.

Det heter seg at man ikke skal dvele for mye ved fortiden, men jeg er av den oppfatning at det kan lønne seg på enkelte områder. Fortiden påvirker meg, på godt og vondt, og dersom noe ikke blir tatt frem og nøyere gransket, kan disse påvirke meg negativt i overskuelig fremtid. Jeg skal selvfølgelig ikke dvele lenger enn nødvendig, bare slik at jeg kan starte dagene mine med blanke ark og fargestifter til. Likevel er det slik at selv hvor mye jeg gransker, reflekterer og bearbeider små og store hendelser vil de fra tid til annen påvirke mine følelser. Det viktigste er at jeg klarer å sortere de i rett hylle slik at flesteparten av dem går under forsoningsmerkelappen. Da klarer jeg forhåpentlig å stå sterkere i lignende situasjoner senere.

Et tilbakeblikk ja, på 2020 – annerledesåret, og det har det jo så absolutt vært. På mange måter egentlig, og alt skal ikke koronaviruset få skylden for, selv om det har stått sentralt i mitt, som andres liv. Når det er sagt har det faktisk skapt noe fint også, og det vil jeg komme tilbake til. Så langt det har latt seg gjøre har jeg levd et ganske så normalt liv, med mine sedvanlige rutiner, selv om mangt og mye har måttet vike plass for det mest viktige – å holde viruset på avstand, å ikke bli smittet, og det har jeg greid, selv om jeg var redd ved en anledning. Heldigvis var det falsk alarm.

Jeg har jobbet med dette «årsregnskapet» i vel en uke nå, forberedt med notater og vil tro at det vil oppta meg hele denne dagen. Grudde meg litt, så mye å ta tak i, så mye som sikkert ville ruske tak i følelsene mine enda en gang, men nå er jeg heldigvis godt i gang, og ja, det berører meg, men det er faktisk bra tenker jeg.

Da er det bare å starte, fra begynnelsen av dette nye tiåret. Lite visste jeg da året startet at nettopp 2020 skulle påvirke hverdagene mine – alle tankene, følelsene og handlingene. I tillegg vil dette merkelige året være med meg og andre verdensborgere i årtider fremover.

Altså, fra begynnelsen, omtrent i det klokka slo 00.00, eller noen sekunder over for å være eksakt, ønsket jeg mine aller kjæreste og nærmeste et godt nytt år. For det var det jeg håpet det skulle bli, for oss alle. Og det startet veldig oppløftende, både arbeidsmessig og familiært. Når det gjelder arbeidet jeg utførte bragte det ingen klingende mynt i kassen, det var av frivillig art, men det ga desto mer av gode vibrasjoner og selvfølelse av å kunne hjelpe noen som strevde med å tilpasse seg hverdagens mange krav, slik jeg engang selv hadde gjort. Liteanende, viste det seg, skulle jeg få kjenne på mange lignende følelser selv utover årets gang…  

Jeg hadde mange planer og vyer for dette året, men ettersom året skred fram og koronaen tok Norge, ja, hele verden, ble jeg mer klar over at mange av planene ikke var mine egne. Andre hadde laget dem og jeg hadde adoptert dem i god tro om at dette skulle jeg klare å gjennomføre. Jeg gjennomførte NADA-øreakupunkturkurs, og det angrer jeg ikke ett sekund på, men tanken var at jeg skulle supplere Kafé Klar sitt tilbud med å sette NADA-nåler. Dessverre uteble kundene. Det var ikke så mange som ønsket en umiddelbar lindring under trygge og avslappende forhold, slik jeg hadde tilrettelagt det, og som er NADA-protokollens formål. Hvor var alle rusmisbrukere som kunne trenge å minske russuget sitt, få mindre uro, aggresjon og heller øke sin stabilitet i hverdagen? Stilte spørsmålet mange en gang, men Særpingene så ikke ut til å ville høre… Ja, tanken var god, og siden denne målgruppen uteble, håpet jeg at mannen i gata ville dukke opp, men heller ikke han hadde nevneverdig behov for forløsende nålestikk.

I tillegg overvar jeg flere ANTA-kurs med tanke på at jeg skulle bli Østfolds neste kursleder. Det var i dette momentet koronaen angrep oss. Lite visste jeg at nestsiste dagen av mitt avsluttende opplæringskurs skulle bli mitt aller siste. Det var også der jeg satte mine siste nåler, (enn så lenge), da jeg perpleks ble satt ut av min egen frykt idet jeg skulle sette fem nåler i hvert av ørene på en deltager – da jeg frøs til is og gikk i gråt fordi min lærer med ett ble veldig autoritær i stemmen. (Tilnærmet den gang da jeg frøs på det første NADA-kurset). Minnene kom tilbake. Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg faktisk fortsatt var redd autoritære personer, det ble veldig så tydelig. Det var vel da jeg først forsto at dette ikke var det jeg skulle holde på med likevel, vertfall ikke enda, ikke før jeg hadde fått bearbeidet alle traumene mine ordentlig først. Det var mange ubearbeide følelser å ta tak i, det var innlysende.

Etter noen uker med nedstenging på grunn av covid-19 viruset som hadde lammet oss, forsto jeg at jeg ikke kunne gjennomføre den avtalene jeg hadde skrevet under på, og da jeg ringte min overordnede, som på det tidspunktet ikke befant seg i Norge en gang, og selv var langt nede på grunn av egen mentale helsetilstand, noe jeg ikke hadde forutsetning for å vite da, men kanskje var det årsaken til at jeg følte hun tok min avgjørelse svært så lett. Jeg hadde forventet meg en mer brysk tone, selv om hun uttrykte sin skuffelse – hva annet var det å vente. Jeg var lettet – en byrde var ute av verden. Men flere sto i kø, og siden landet var nedstengt ble jeg forhindret i å oppsøke en sjelesørger for å virkelig løse opp i alle fortidsminnene, alle de traumatiserte følelsene som hindret meg i å være den jeg ville være. Det enste jeg hadde fått svar på var at siden jeg selv ikke var ferdig med hendelser, som skulle tilhøre fortiden og ikke nå, kunne jeg ikke stå foran andre «å lære bort» hvordan leve sine liv.

Nedtegningen og avstandsreglementet ble en gylden mulighet for meg til å gå mer i meg selv, og pr. dags dato ser jeg at dette ikke hadde latt seg gjennomføre fullt ut uten nettopp å «bli pålagt» alenetid. Samtidig var det vel også et faresignal for meg som var i ferd med å bli mer sosial. Jeg hadde jobbet med å slippe mennesker mer inn på meg ved å være et mer sosialt vesen. Så ble jeg plutselig tvunget til å unngå mennesker, og selv om dette også føltes som en lettelse, ble jeg redd for hva dette ville gjøre med meg. Ville jeg bli værende i hulen min lenger enn nødvendig, eller ville jeg oppsøke folk når muligheten ble gitt igjen? Nettmøter via skype og zoom var et nyttig redskap for å ikke stenge meg helt inne, men det kan aldri erstatte virkelige menneskemøter. Det fine som kom ut av det var at jeg nettopp innså dette – de verdifulle og reelle menneskemøtene. Det er når man mister muligheten man egentlig ser hva som er verdifullt – jeg så hva som var viktig da jeg ikke hadde tilgangen til det, da jeg ikke kunne være nær verken venner eller familie…

Etter som året gikk sagte frem, stillferdig, men sirklende på en måte, begynte jeg å ønske meg tilbake: Gi meg noe av det livet jeg husker, kjenner og savner. Eller aller mest påfyll av det jeg ikke har fått så mye av den siste tiden. Gi meg inspirasjon til videre vekst og utvikling. Jeg trengte å vite hva jeg hadde å tilby andre, en fullverdig pakke. Da var naturen god å ha – de mange lange turene i skog og mark, langs sjøen. Jeg ble på nytt kjent med det fine turområdet som finnes rundt her jeg bor. Mange av spaserturene var jeg så heldig å få dele med min samboer. Jeg syntes det var fint å gå sammen med min kjære, og ikke alltid alene, slik jeg pleide og slik jeg trodde var det beste for meg. Jeg hadde kanskje blitt mer engstelig for å miste. Kanskje hadde brannen i bodene rett utenfor soveromsvinduet vårt tidligere på året, i våres en gang, satt dypere spor enn jeg egentlig ville innrømme.

Det har dessverre også vært episoder hvor samboeren min har vært negativt delaktig i opp gjennom årets gang, kanskje uvitende. Men det var like fullt vondt og sårende, og årsak til at jeg forviste ham i følelsene mine en tid. Jeg har skjelt ham huden full, latt sinne ta overhånd, grått sårede tårer over hans oppførsel, men jeg har tatt oppgjøret, stått i det og vi har kommet til forsoning og forståelse. Ja, det å gå å tråkke oppå hverandre over lange perioder kan gjøre noe med noen og enhver, men kjærligheten seirer når den virkelig er der. Det dreide seg om å være ærlig – mot meg selv og dermed også ham.

—–

Jeg trodde det var fort gjort å skrive dette årsoppgjøret, men akk nei… Det er en del igjen i notatene mine, men skal prøve å være kortfattet, men om det skjer, gjenstår å se… Det skal dreie seg om min andre bedrift: Tiden etter.com.

Det er vel slik at jeg gjennom dette annerledesåret ofte har viet mye av min tid til å skrive. Det har vært forløsende. I den forstand at det har vært mye som har berørt meg – jeg har berørt meg selv gjennom følelser og tankespinn, og det å få det ned på et ark har hjulpet. Og det er vel nettopp følelsene mine som har vært gjennomgangsmelodien i det meste jeg har skrevet i bloggen min.

Jeg har skrevet om det som har opptatt meg, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Derfor, en liten advarsel til de som synes at side opp og side ned om angstanfall, stressmestring (eller ikke), om frykt og redsel eller mentale tilbakefall, om intimitet og sexliv (det vil det nok ikke bli så mye om i fortsettelsen, for det er et vanskelig tema å skrive om, selv om det er viktig å ta bladet fra munnen om dette tabubelagte og vanskelige emnet).  Så de som frykter for mer utdypende historier om overnevnte og enda flere ømtålige temaer, de må enten la være å lese eller bare godta at det vil nok oppta skriveriene mine i fremtiden også. For jeg har skrevet om det som har opptatt meg, og vil fortsette med det. Jeg kommer sikkert til å skrive om forsoning og tilgivelse, om retraumatisering og om pårørendeproblematikk og familierelasjoner eller om valg jeg tar, om grensesetting og ikke minst om mine følelser, ærlighet, og håp. Ja, det vil dreie seg om mye av det jeg har skrevet om gjennom 2020, for det er viktig å repetere, å ikke glemme hvordan det var, men også kunne være tilstede i dagen i dag – her og nå. Og det håper jeg at jeg også har gjort, og nå når jeg har skumlest alt jeg har lagt ut har jeg sett at jeg har klart det ganske så bra – om det å gi dere innblikk i min hverdag og om å gjenoppleve livet mitt fra jeg begynte å leve det igjen.

Jeg har som sagt brukt noen dager på dette regnskapet, skumlest bloggen min, prøvd å finne nyansene, det jeg har sett på som viktig, eller i og for seg uviktig, men det har opptatt meg. Og det er selvfølgelig ikke til å stikke under noen stol at koronaen har påvirket meg, både positiv og negativt i så måte. Som for eksempel å ha «hatet» dette viruset, som snudde opp ned på hele tilværelsen min, alle svingningene i følelsene og tankene, at det tok fra med nærheten og prøvd å bryte ned mye av det jeg hadde bygget opp i forhold til andre mennesker, for så til å bli noe jeg var takknemlig for, slik at jeg kunne få tid til mer refleksjon over det som virkelig betyr noe i livet mitt. Ja, så i grunnen har jeg mest å være takknemlig for med tanke på koronapandemien.

Jeg har lest om hvor brutalt ærlig jeg har vært – hvor brutal ærligheten kan være, men uten å være ærlig har jeg ikke gitt meg selv muligheten for å åpne opp for videre utvikling for meg selv og mine nærmeste. Ærligheten er grunnlaget for å kunne oppleve kjærligheten – det å kunne gi og ta og godta andres verdisyn, og selvfølgelig mitt eget. Det dreier seg også om å sette grenser, ikke bare overfor andre, men like mye overfor meg selv – å vite hvor grensene går eller skal gå.  Dermed viser jeg hvem jeg er, og i tillegg kan andre se og forhåpentligvis lære noe, gå i seg selv og erkjenne, ta standpunkt og ta beslutninger som kan være det viktigste med tanke på å fortsatt ville leve og ikke dø. Nei, jeg vil aldri slutte med å være ærlig, for det er kun da jeg kan være en som bærer håpet videre.

Noen temaer jeg har tatt opp, som jeg nå ser som svært viktige å ha klart å sette ord på, og som jeg vil nevne er innlegget: Hva med å vise oss respekt! Kort fortalt omhandlet det innlegget at vi med en fortid som rusmisbrukere også er ressurser og har mye å tilføre samfunnet. I tillegg kan jeg nevne bloggen om relasjoner – Det smerter og om det å savne Flokken min. Jeg har måttet gå i meg selv ved flere anledninger – Inn i den stille timen, og det var nødvendig for å best beskrive hvordan jeg hadde det og opplevde situasjonen under nedstengingen, men også rundt familiære opplevelser som berørte meg kraftig. Dager med selvransakelse, til det ytterste, eller rettere sagt det innerste. Nye funn, ikke alle like lette å fordøye, men akk så nødvendig for å kunne gå videre, forutsatt at jeg tok tak i dem der og da. Har fortsatt en jobb å gjøre der, og det skal koronaen få skylden for (og litt jeg selv da…)

Det har i det store og hele vært et følsomt år, så da er det vel ikke så rart det har kommet ned svart på hvitt. Det har, får jeg håpe, hatt betydning for dere som har lest også. Jeg ser også at jeg har vokst mye i løpet av dette siste året, merkelig nok når jeg har vært såpass avstengt fra omgivelsene, men selv da lærer en mye, spesielt om seg selv. Det kan vel sies at også det har gjenspeilet noe av det jeg har skrevet.

Kan hende har jeg vært vinglete i det jeg har skrevet, men det er vel også gjenskinn av hvordan min tilværelse har vært. Situasjoner jeg har stått i, de mange vanskelighetene, hvor nettopp det med å sette grenser har vært viktig. Akkurat da var jeg ikke vinglete, da jeg endelig innså at jeg måtte sette ned foten, selv om det var i forhold til en som står meg svært nær. Det å skrive om at Sannheten kan såret var tungt, men aller mest nødvendig. Det var viktig å skrive om meg som pårørende, og hva det har gjort med meg som person. Det er i slike anledninger jeg virkelig har kjent på savnet av en virkelig venn. Også det fikk en egen blogg – Vennskap – savnet av en virkelig venn. Kanskje årsaken var, som jeg skrev en gang; jeg strebet etter å bli godkjent, men fikk mye «juling» i forhold til andre fordi jeg mislyktes i å vokse følelsesmessig.

Bloggen min kan oppsummeres slik: Den har dreid seg om mennesker jeg har møtt – på godt og vondt, mennesker jeg har savnet, mennesker som har betydd mye, som har gjort meg sinna, redd, glad, irritert, fortvilet, såret og ja, alt i alt har den dreid seg om nettopp følelser. Personer som har gitt meg håp, som har gitt meg troen på meg selv tilbake, og jeg skal heller ikke glemme meg selv; for det er jeg som har gjort jobben. Derfor vil jeg si at bloggen har ved flere anledninger vært en redning for å få ut gruff og grums, men også en del fine opplevelser. I skrivingen og tankeprosessene kan jeg nå se at jeg har fått frem sider ved meg jeg ikke helt visste jeg hadde. Koronaåret har skylda siden jeg har måttet gå i meg selv dypere. Og kanskje ble det enklere når jeg sluttet å kjempe så mye for å være perfekt og erkjente flere «feil», for da slapp jeg mer taket i forhold til skyld og skam, og dermed ble arbeidet videre langt enklere. I tillegg var jeg ikke alene om å ha det vanskelig – alle sto vi midt i ensomheten…

Dette året har vært en oppvåkning – året har vært en reise i mitt eget liv, min egen utvikling fra jeg valgte edruskapen. Det å reflektere, repetere og erverve meg kunnskap, i forhold til meg selv og i forhold til andre, om avhengighetsproblemet og ikke minst om det med å forsone meg med, at jeg ikke trenger å tilgi noen som ikke har bedt om tilgivelse, det som har påvirket videre valg og som vil bli satt ut i handling når verden tillater det. Dette året har, som antydet, vært et slags pusterom, selv om mye av det jeg har skrevet kanskje ikke bærer preg av det. Jeg har grått arket vått som da Alkoholen snakker ble nedskrevet. Klart jeg har ledd også, som for eksempel når jeg skrev Avvist igjen. Kanskje ikke så mye da jeg skrev det, for tittelen tilsier alt annet enn noe muntert, men da jeg leste det igjen for litt siden, bevitnet det om at jeg har endret meg mye på relativt kort tid. For det jeg skrev senhøstes, og som opplevdes vanskelig den gang, det kunne jeg nå le av.

Jeg er stolt av alt jeg har skrevet, om mange ømtålige temaer, å ha belyst tabuer og skrevet om det alvorlige, triste, sære og såre, men dog viktig slik som Hvem sitt ansvar? Foruten om bloggskriverier har jeg hatt smånotater på facebooksiden min, lagt ut diverse videosnutter, som jeg i ettertid skulle ønske jeg hadde gjort mer av, men da har jeg et nytt mål, noe å jobbe videre med i kommende sesong. Jeg har formidlet om mange opplevelser, store seiere eller barrierer jeg har brutt, oppturer, nederlag og høydepunkter, hvor jeg nevner seminaret på Storefjell hotell om rus- og psykiske lidelser og pårørende. Og jeg må ikke glemme sommerferien på Hvaler med barnebarna. Nei, det var et etterlengtet samvær med go´jentene, hvor kos, lek, bading og moro sto i fokus. Det å være bestemor – det aller største.

Noen innlegg har gitt stor respons, og enkelte ganger var det på innlegg jeg selv ikke trodde var så interessante. Men det viser jo at vi er på forskjellige steder i våre liv – det som opptar meg opptar ikke deg. Likevel har flertallet kjent seg igjen i det meste, og gitt meg gode tilbakemeldinger. Noen få har vært av det dårlige slaget, men selv de har jeg lært meg å sette pris på. Lærer kan hende mest av kritikk så lenge den er konstruktiv. De mest sårende har jeg lagt bak meg.

Jeg kommer ikke til å finne opp kruttet på nytt, men som sagt skrive videre om det som opptar meg. Når det er sagt har jeg et ønske, og jeg henvender meg hovedsakelig til de jeg vet leser mye av det jeg skriver, de som kan finne noe interessant og lærerikt, og ønsket mitt er om dere kan ta dere bryet med å legge igjen noen kommenterer etter blogginnleggene mine og ikke bare de små tilbakemeldinger, tommel opp på facebooksiden, som jeg selvfølgelig setter stor pris på og håper jeg fortsatt skal gledelig lese. Det ville jeg satt stor pris på, og det vil også gi meg en pekepinn på hva som opptar hvermannsen og appellerer til deres livssituasjon. Jeg står i stor takk til alle dere trofaste, og dere litt mer sporadiske lesere. Takk for all ros og oppmuntring i annerledesåret!

Oppsummert har dette året gitt meg nytt håp. Det har selvfølgelig satt mye på vent, men jeg har god tid. Jeg kommer ikke uten om at året også har åpnet nye dører, mens andre har jeg lukket. Jeg har tatt mange avgjørelser, noe lette, noen vanskelige, noe med lettelse, noen med smerte. Enkelte var upopulære, men like fullt det eneste riktige å gjøre, slik jeg ser det. Avgjørende for at jeg selv og de det angikk skulle komme oss videre. Selv om året har snirklet seg av gårde, frem til dagen i dag, så føler jeg egentlig det har forsvunnet som dugg for solen. Det er vel fordi at i det store og hele har året 2020 vært et godt og meningsfullt år, selv med de få motbakkene jeg har måttet gå, men da har det bare gått en vei, oppover. Men jeg har fått muligheten til å gå i mitt eget tempo, takket være koronaen.

—-

Da står jeg her (eller jeg sitter) på slutten av året, som for de fleste vil bli husket for covid-19 viruset, som tok fra oss muligheten til å holde rundt hverandre, holde hender, til å klemme og være i nærkontakt selv med de i nær familie, ja til å leve et normalt liv på alle måter. Men for meg vil det også bli husket for det året jeg brøt mange barrierer. Året jeg tro over grenser jeg lenge har kvidd for, satte nye grenser – viktige avklaringer foretatt for at jeg selv ikke skulle bli visket ut og forsvinne i andres planer. Så dette året har gjort meg godt, tross alt. Grått noen tårer for hvert lag av løken jeg har skrelt av, men tårer er forløsende. Tatt noen bestemmelser, som har vært avgjørende for fremtiden. Dermed har jeg mål for neste år også, så kan på en måte si at dette året var et delmål på veien til å fullføre frigjøringen og forsoningen med min fortid. Der all frykten ligger, som stadig prøver å forføre meg, få meg på flukt, men nå orker jeg ikke denne flyktige tilværelsen lenger.

Jeg ønsker 2021 hjertelig velkommen, og mens jeg har skriblet i vei har døren til dette kommende året åpnet seg litt på gløtt – og jeg har banket på: Hva kommer nå? En ting er sikkert; det er meg selv jeg skal tilbringe resten av livet med, så da er det på sin plass å virkelig finne ut hvem jeg er, og legge bort de sidene jeg selv finner usmakelig og forsterke alle de gode sidene jeg vet jeg har.

Takk for året jeg snart skal minnes, takk for det gamle… det året jeg klamret meg til takknemligheten og fant mange lyspunkt  jeg kunne skinne i, og nettopp her og nå, og mer enn noen gang, er jeg fylt av denne takknemligheten. Jeg holder i den, uten frykt, uten skam. For hva har jeg og skamme meg over? Hva har jeg å frykte? Dette er livet, jeg står på terskelen. Døra er foran meg – 2021 venter og jeg er klar!

GODT NYTT ÅR! (Når den tid kommer).

P.S. Og jeg forbeholder meg retten til å ha meg selv unnskyld for eventuelle skrivefeil, kommaer etc. Nå er hodet, armer, hender og hele meg sliten. Litt av en jobb dette med årsoppgjør skjønner du, og jeg er heller IKKE PERFEKT.

God jul…

Det ble jul i år også, for den som tvilte… Den blir akkurat slik vi selv lager den.

For mange, de fleste kanskje, blir den annerledes. Noen kan ikke feire julen sammen med sine aller kjæreste. Det valgte koronaen bort. Mange har ingen å feire julehøytiden med, de må være alene, men nå er de på en måte sammen alene… Enkelte, som meg, velger selv bort det å feire sammen med familien. Et valgt som for meg er tatt av fortiden. Denne jula skal jeg stelle og stulle for samboer, katta og meg selv. Ja, det blir ribbe med tilbehør, og jammen fikk jeg rasket med meg passe nok multer til desserten. Vi skal kose oss vi, lage vår jul…

Likevel kan jeg ikke annet enn å esle noen tanker til mine barn, og selv om jeg vet de ikke er alene, at de får det ganske fint, så vet jeg at jula blir annerledes for dem også. De savner sikkert mammaen sin. Det bringer minnene frem. Jeg har sterkt i minne hva min datter sa: Skal jeg ikke få feire jul med deg nå heller!

Annenhver jul har jeg hatt sammen med henne, svigersønn og barnebarn. Familiene våre har vært samlet i god tro og tradisjon, hvor ingen skal glemmes og jula skal omfavne oss alle i fredelige omgivelser. Ja, de har gjort sitt ytterste for oss alle, prøvd å skape et fellesskap av ekser og nye partnere. Familien samlet rundt bordet. Men i år klarte jeg ikke. Jula ble så inderlig sår og opprivende. Jeg er i omvetning.

Noen vil sikkert påstå; for en egoist, slik de vil påstå jeg var egoistisk da jeg drakk og valgte bort mine kjære til fordel for alkoholen. Selvfølgelig var jeg selvsentrert, så de har på en måte rett. På en annen side, og nå mener jeg når jeg fortsatt ruset meg, var det ikke jeg som tok bestemmelsen, som fikk meg til å være en egoistisk, selvopptatt og selvmedlidende mamma. Det var kong alkohol. Jeg skulle gitt hva som helst for å feire jula sammen med barna mine, men alkoholen ville det annerledes.

Disse julene er historie. Alkoholen har ikke taket over meg lenger. Da tenker nok alle at jeg vil gjøre alt for å være sammen med dem nå også. Dessverre er det ikke så enkelt, men egoistisk er jeg langt i fra, selv om jeg velger meg selv i år. Nå, mer enn før i min edruskap, har jeg kjent på mine begrensinger med utspring i ubearbeidede følelser som har kommet til syne. Har vært en underkuet person og en verdensmester i å fortrenge og dekke over lidelsene det har medført. Orker ikke mer. Derfor har jeg valgt å lytte til meg selv og min indre stemme som advarer meg mot å oppsøke situasjoner, mennesker og stemninger som tærer på. Som kan være den aller største risikoen for et tilbakefall – om å leve eller dø…

Ja, jeg ble ferdig til jul i år også. Ferdig med å tilberede, ordne, styre og stresse. Egentlig har jeg ikke stresset så mye nå. Stresset forsvant bare. Alt hodekjøret og tankespinnet avtok mer og mer etter jeg overbragte beskjeden om at mamma ikke skal feire jula med dere i år, kanskje ikke på en stund, vi får se det an. Jeg må gjøre meg ferdig med det som jeg ikke vil skal ta all plass i hodet. Ferdig blir jeg egentlig aldri, men jeg kan få mer styring og klar til å forsone meg med; bearbeide, erkjenne og vokse meg sterkere til å ha mer kontroll på mine følelser uten påvirkning fra forhistoriske hendelser. Da jeg tok brodden av de vonde, lammende og utslettende minnene ble jeg mer klar over hvem jeg selv egentlig er, men jeg har fortsatt en vei å gå.

En ting er jeg vertfall ferdig med, det å bunkre opp med alkohol, i betydning av at jeg ikke trenger å bunkre opp mer. Er ferdig med alkoholen og det stresset den medfører. Godt å slippe alt maset. Likevel, når jeg tenker etter, er det den som fortsatt har påvirkningskraft på meg. Det er den som hindrer meg i å være sammen med de jeg elsker over alt på jord. Men jeg skal overvinne denne siste kraften som er igjen.

Jeg er ferdig med så mangt, noe gjenstår, men det største problemer er ikke lenger et utmanende hinder for å feire julen slik jeg vil – i år også… For jeg vet jeg betyr noe, for noen, de jeg ønsker å være sammen med, men ikke i dag. De vil komme, disse juledagene når vi kan samles, slik jeg kom til meg selv, samlet meg og tok avgjørelsen. For oss alle. Det vil bli en riktig god jul for oss alle en dag. I lengselen er det HÅP!

Aldri har det vært mer godt å ha en hvit jul når det ellers er så grønt… OG SOLA SKINNER…

GOD JUL!

Småfuglene skal vi heller ikke glemme…

Det er mitt liv nå!

Satt alene i går kveld. Hadde vært alene hele dagen; gått tur, strikket litt, småpuslet med juleting, eller egentlig ingen ting, før jeg satte meg godt til rette i sofaen, men ostepopp og solo – spiser bare ostepopp når jeg er alene. Det er mye jeg gjør når jeg er alene, som jeg bare gjør da, for da trenger ingen å bli sur for å bli oversett, ikke få viljen sin, måtte vente eller hva det enn måtte være som kan gnage når to går der og tråkker, til tider oppå hverandre.

Nei da, er glad i min samboer jeg, vi har det bra og fint vi, men som med de fleste, tenker jeg, kan det føles irriterende noen ganger å tilbringe de fleste dagene sammen, og jeg mener hele dagen. Da er det så godt med alenetid, gjøre hvert vårt, det vi liker. Han har sin store lidenskap, skihopping, så han drar og jeg blir her hjemme, med mitt. Og egentlig ikke så store forandringer for min sin del, men jeg storkoser meg med håndarbeid eller for eksempel å se de programmene jeg vil se, akkurat når de går på tv og ikke se de i opptak etter at andre favorittprogram er ferdigsett.

Ja, da satt jeg der, godt til rette og fornøyd. Ventet. Alt fredagsknasket innen rekkevidde. Ute var det mørkt, det regnet og blåste – grått og trist. Men jeg hadde ikke tenkt meg ut. Lenge siden jeg har tuslet rundt etter barne-tv tid, i tussmørket på denne tiden av året. Nei, jeg har ingen ærend, ingen butikker jeg må rekke før ølsalget stengte, ingen puber jeg bare måtte innom på veien hjem. Jeg har rett og slett ikke det behovet lenger, og heller ikke noe savn.

Alt jeg ønsker var å sitte der jeg satt. Høre regnet piske mot vinduene. Se naboens tusen julelys. Det var faktisk ganske fint nå, tenkte jeg. For egentlig synes jeg det er i overkant mye, for ikke å snakke om all den blinkingen. Men nå startet det. Halvdan Sivertsens melodi tonet fra fjernsynet, kjenningsmelodien til programmet. Jeg gledet meg virkelig til å se dette spesielle programmet jeg liker: Hver gang vi møtes jubileum, et virkelig koseprogram, til tider et gråteprogram. Dessverre var det sesongens siste forestilling. Desto bedre å være alene, kunne skru opp volumet, bare ta det inn – nyte.

Kveldens siste deltager sto for tur, og lite visste jeg, eller deltagerne for den saks skyld, at Sol Heilo skulle avslutte hele sulamitten med en sang til «Bettan», en sang som ikke bare for henne har betydd så mye, men også meg, og mest sannsynlig for så mange, og som er på toppen av min liste over sanger jeg har som favoritter. Kanskje til og med den fineste jeg vet: Gabriellas sång. Allerede før hun gikk til mikrofonen reiste nakkehårene mine seg, og da et knippe Sølvgutter ankom, var hele kroppen full av ståpels. De sang, en annerledes versjon, men den berørte meg, langt inn i hjerterota. Og jeg gråt – alle gråt. Vakkert, ikke mer å si…

Det går fint an å sitte alene en fredagskveld, helt uten vinglass og bare gåte. Ikke av selvmedlidenhet. Ikke av redsel eller av ensomhet. Bare gråte fordi det føltes så riktig. Det var bare vakkert. Ja, det går helt fint det, å gråte. Kan hende hadde det vært fint å ha hatt noen der også, noen å gråte sammen med, dele denne fine opplevelsen med. Kanskje kjente jeg meg bitte litt ensom likevel…

Nettopp da følte jeg for noe, så jeg tok frem en fyrstikkeske, en spesiell eske. Den jeg hadde fått av min sønn en gang for lenge siden, med brodert julemotiv på oversiden. Jeg ville tenne de fire lysene under englene. Denne juledekorasjonen jeg endelig hadde anskaffet meg; en slik jeg lenge har ønsket meg, slik som da jeg var liten jente. Denne “spilledåsen”, en slik bestevenninnen min hadde stående på peishyllen hver jul. Som «spilte» noen triller mens englene danset rundt. Det går fint an å gråte…

Fine minner…

I mangel på opptak av Sols sang i går, så legger jeg ut teksten. Aller mest anbefaler jeg å finne en versjon å lytte til. Kanskje kan du gråte en skvett også. Uten å være redd eller skamfull. Tårer er forløsende… Og det nærmer seg jul…

GABRIELLES SÅNG

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

Det handler om habilitering, ikke rehabilitering…

… Kunnskap gir meg frihet til å velge…

Jeg lider av avhengighetssyndromet, om noen fortsatt er i tvil, og all kunnskapen jeg innehar på området bidrar til at jeg holder meg borte fra alkoholen, den største trusselen i mitt liv. Denne sykdommen betyr, kort fortalt, en forstyrrelse i hjernen, at hjernen blir fiksert på ulike substanser og eller aktiviteter. Men så lenge jeg holder meg unna all jævelskapen som rusmidler er, får ikke hjernen styre ukontrollert på egenhånd. Med andre ord, jeg lar ikke tankekjør styre det meste av det jeg foretar meg lenger. Jeg foretrekker å være fengselsbetjent og ikke fange…

Tankene har sitt utspring i følelser, og dersom jeg lar følelsene ta overhånd forblir jeg i kverna. Situasjoner som føles vanskelige, enten de bringer opp fordums grums eller får meg ut av fatning av annet stress – jeg blir redd, usikker og mister troen på meg selv, kan i verste fall bringe vinkartongen frem fra glemselen igjen. Vel, vinkartongen er ikke glemt, den har fortsatt sin plass i amygdalaen, som et mulig løsningsmiddel, men jeg har funnet nye og bedre måter å løse problemer på, så derfor blir alkoholen værende i bakevja. Det farlige er om jeg tillater den å snike seg lengere frem i hukommelseskøen.

Det finnes dessverre andre substanser som kan fyre opp adrenalinet og kortisolet i hjernen min. Sjokoladen. Som tidligere nevnt er det krysstoleranse mellom den og alkoholen. I likhet med alkoholen følger sjokoladeinntaket ofte i kjølvannet av en stressende periode. Og stress innebærer ikke bare det kroppslig, men aller mest hodekjør. Sjokoladen beroliger. Dersom jeg har stresset mye og dermed spist mye sjokolade over tid, og finner ut at nå må jeg stoppe eller at jeg ikke har mer å spise på, vil kroppen signalisere på samme måte som når alkoholinntaket uteble som fluktmiddel – den vil ha mer. Den må ha mer. Abstinensene herjer.

Her kommer kunnskapen inn som et nødvendig og viktig virkemiddel. Klarer jeg å holde ut de neste førtiåtte timene har jeg større sjanse for å være avholdende de neste tjueén dagene også. Og om jeg rir av den neste stormen, som vil komme etter enda tre-fire dager, altså omtrent tjuefire dager fra siste inntak, da er jeg bedre rustet til å takle tre måneder avhold forutsatt at jeg ungår for mye stress. Stress er som salt i såret. Den påvirker hjernen, gjør store omveltninger av negativ art, som igjen kan gjøre at jeg ønsker å finne måter å slappe av på. Og hvordan pleide jeg å roe ned – med alkohol, eller som nå de senere årene, med sjokoladen.

Hver tredje måned «avgiftes» kroppens vev – slaggstoffer skal ut, og vi (dette gjelder alle mennesker uansett avhengighet eller ikke) føler oss mer i uballanse og rastløse. Som den avhengighetspersonen jeg nå engang er, vil disse periodene være gjenkjennbare og av faretruende art forutsatt at jeg ikke vet hva de innebærer og dermed klarer å fortsette med å være avholdende. Jeg vet også at læringssenteret i hodet er lett påvirkelig, men siden jeg har levd over fem år i nykterhet fra alkoholen er det ikke den som er den største fienden nå, men nettopp sjokoladen. Læringssenteret trenger nemlig to år på å «reparere» seg etter å ha vært «satt ut av drift» på grunn av kunstig stimuli utenfra.

Stress er fiende nummer én i forhold til tilbakefall. I denne såkalte søte juletid er det stort sett ikke annet enn stress fra ende til annen. Adventstida i år har jeg heldigvis klart å senke farten noen hakk. Det har ikke vært full fart og deretter bråstopp. Alle forstår hva det kunne ha innebåret. I tillegg har jeg også klart å sette personlige grenser i forhold til selve julehøytiden. Det å måtte såre noen fordi jeg velger å feire jula i eget hjem kunne også ha påført meg selv mer skyld- og skamfølelse, og klart jeg har kjent på anger, en vondt og tærende følelse. Men i det store og hele var det mest en lettelse å ha tatt valget og ikke minst satt ord på noe av det vanskelige rundt jula.

I jula er vi mer sårbare, både vi som avhengige og alle pårørende rundt oss. Vi gruegleder oss, av ulik grunn, men samtidig er det en fellesnevner – hva skjer i jula? Vi tenker og funderer – følelsene slår salto og vi klarer ikke alltid å sortere dem. Derfor er det viktig å kunne kommunisere. Ta den viktige samtalen som det er for de fleste familiemedlemmer som berøres av alkoholisme eller annet rusmisbruk. Jeg har stukket hull på byllen, noe verk har rent ut, men det er fortsatt mye igjen å rense opp. Mangt som skulle vært snakket om, som jeg vil fortelle og dermed forhåpentlig gjøre oss mer trygge på hverandre.

Følelser – frykt for eller gleden over… Jula kan bety at vi påtar oss ulike roller. Vi har forventninger. Alle disse tradisjonene, de forståelige og gunstige eller de helt merkelige som vi fortetter meg likevel. Alle minnene – de gode, som for eksempel da vi fikk det vi ønsket oss, eller de dårlige – alle brutte løfter. Alt det usagte. Alt det fortrengte. Vonde minner sitter i ryggmargen. Mye er ikke så lett å bare glemme, og i jula kan dessverre dette dukke opp, gjerne lang tid i forveien.

Ytre eller indre forandringer påvirker oss alle. Positive eller negative hendelser starter tankeprosesser. Bekymringer, stress, sorg og glede starter forvandlinger inni i oss, og ofte kan vi ende opp med å late som om alt er bra, men virkeligheten er en annen. Derfor er det viktig at familien snakker samme språk slik at ingen trenger å grue seg for det som kommer, det de tror kan komme eller fundere så mye over hvordan den enkelte har det. Vi grubler, tier og uroer oss mye unødig. Mentalt krevende. Det må forløses ved å åpne opp – snakke om det som så lenge har vært fortidd. Bearbeidelsens time har kommet.

Jeg er sliten av, og ikke minst har det gitt mye smerte på kropp og sjel det at jeg har gått rundt og fortalt at jeg har det bra. Egentlig har jeg ikke fungert i det hele tatt, men gått på autopilot og gjennomført førjulstida og julehelgen til glede for alle andre, bare ikke meg selv. Selve jula er ikke den farligste tiden, men aller mest tiden etterpå. Det er da jeg behøver å være på vakt, også de jeg deler husrom med bør se etter endringer i væremåten, for nettopp da kan tilbakefallet komme.

Faresignaler og varsellampen bør lyse om jeg blir mer glemsom og uinteressert. I det store og hele om jeg fungerer dårlig i det dagligdagse, at rutiner uteblir. Dårlig koordinasjon som gjør at jeg snubler og mister ting kan også være tegn, eller at konsentrasjonen blir nedsatt og ikke minst om jeg bli mer irritert og sint. Selvfølgelig merker jeg forandringene best selv, som for eksempel ved dårlig søvn og rastløshet. Disse signalene skulle jeg videreformidlet bedre. Enkelt forklart er det som om sikringen er tatt ut, ingen kontakt med følelsene mine. Andre ganger er det som om sikringene er feilkoblet og jeg får en overreaksjon – en overspenning. Personer rundt meg, som kan gi meg tilbakemelding på mine endringer, eller all den kunnskapen jeg har ervervet meg kan i disse tilfellene virke som overspenningsvernet.

På mange måter kan denne væremåten sammenlignes med sen-abstinenser, men nå er disse reaksjonene utløst av stress i forbindelse med julen som nærmer seg. Derfor er kunnskap om hva triggere gjør med meg svært viktig å vite om for alle berørte parter. Angående det å videreformidle denne kunnskapen har jeg ikke gått grundig nok til verks med, det kan jeg ærlig innrømme, men det at jeg åpnet verkebyllen hjelper nok litt. Det har vært en lettelse å åpne opp, men samtidig vet jeg at jeg skulle forklart enda mer for å unngå engstelser og urolighet, ja til og med skyld og skam for mine nærmeste.

Jeg merker det fortsatt på meg selv, jeg har ikke vært ærlig nok. Døra til følelser jeg innerst inne ikke liker er igjen, om ikke helt lukket. Selv om mulighetene banker på, er det fortsatt jeg som må reise meg og åpne døra. Følelser rundt det å måtte skuffe noen forsvinner ikke så lenger jeg blir sittende, avventende. De jeg er glad i fortjener den fulle og hele sannheten, og jeg fortjener å kvitte meg med all bør jeg har lagt på mine skuldre ved å stadig ha fortiet. Det er en prosess som krever at det settes av tid og rom til en mer nærgående samtaler. I etterkant ser jeg klarere at jeg skulle tatt meg mer tid. Jeg har manglet noe av denne kunnskapen eller den fullstendige forståelsen av den.

Jula innehar det meste fra samhørighet til savn. Familiehygge. Eller ensomhet, selv i selskap med de vi tror vi er trygge på. Alle vonde minner som gjør at vi gruer oss. Om det usagte, om tabuer og det at vi unngår å ta opp nettopp disse. Skal det være akevitt og juleøl til maten? Vil den inviterte nyktre alkoholikeren klare å motstå fristelsen? Kan jeg godta at det drikkes alkohol til maten? Og svaret er at i situasjonen vil det som regel gå bra, men hjernen er trigget, i underbevisstheten, så en eventuell sprekk vil ikke komme før etter tre-fire dager – pseudo-abstinensene slår til. I denne forbindelsen er det av stor nødvendighet at jeg klarer å sette grenser, spesielt overfor meg selv. Det er slik at jeg kan, i verste fall, miste livet av å være imøtekommende.

Jeg vet at jeg har mye ubearbeidet sorg etter tap. Tap dreier seg ikke alltid om at noen som har stått oss nær har gått bort, men det dreier seg vel så mye om tap av verdighet, tap av vennskap, tap av kontroll og tap av frihet og fremtidstro. Det vil ta tid å bearbeide – ting tar tid, så jeg vil la det få lov til å ta den tiden som trengs. For meg dreier det seg mest om tap av meg selv og troen på meg selv.  Troen eller friheten til å velge og troen på fremtiden er jeg i ferd med å ta tilbake. Sorgprosessen med å bearbeide fortiden har pågått en stund, men jeg trenger å slutte å bygge bro over alle vanskeligheter, over alt det som kan avspore meg fra å leve et fredelig liv. Mye er fortsatt ullent og uklart i det fjerne…

Minner dukker opp, spesielt nå har de vært mer nærgående. De mange ubearbeidede episodene fratar meg sinnsroen og kan gjøre meg redd og fortvilet – mer sårbar og laglig til for hugg. Men jeg lar ikke kong alkohol få gripe øksa. Jeg har denne kunnskapen, overspenningsvernet som setter inn motangrepet slik at jeg fortsatt forblir i friheten fra… Det er opp til meg å benytte meg av alle hjelpemidler til å forbli fri fra avhengigheten slik at jeg ikke går tilbake til gamle mønster. Fortsette på veien ut. Det dreier seg om at jeg må bli trygg inni meg selv før jeg kan, med hånden på hjerte, si at jeg er fullstendig trygg i andres nærvær. Da kan den 24. desember bli mer enn en helt vanlig dag igjen…

Det handler om habilitering – å utvikle funksjonsevnen og eller mestringsevnen med sikte på størst mulig selvstendighet og livskvalitet på egne premisser. Kunnskapen gir meg frihet til å velge mitt liv.

Fikk disse av min datter, og jeg velger betydningen uskyld og kjærlighet…