Forventninger

«Forventninger er planlagt harme» har jeg hørt, og det har jeg tolket slik: Når jeg kjenner sinne og irritasjon, og ser på hva jeg har gått og forventet, er det for å finne mulige årsaker eller unnskyldning.

Ta for eksempel, når jeg har planer om å gjøre noe med min samboer, som kanskje er litt mindre opptatt av punktlighet ved enkelte anledninger – kommer helt an på viktigheten, og jeg er ferdig til å dra (om vi skal bruke bilen er jeg avhengig av ham siden jeg ikke kjører), så har jeg laget meg forventninger om å kunne dra på det bestemte tidspunktet. Da har jeg allerede stilt vilkår som oppmuntrer til harme. Dersom vi hadde lagt opp til en plan, som ikke bygget på noen forventninger om punktlighet, hadde jeg ikke kjent på irritasjon. Rart?!

Jeg har selvfølgelig rett til å velge mine egne normer for oppførsel, men jeg har ingen rett eller makt til å tvinge disse normene på andre. Det skaper harme det.

Noe annet er det vel hva jeg forventer meg ut av denne dagen. Eller? Jeg kjenner meg såpass godt, at om planene ikke står til forventningene blir jeg sur og grinete. Hvorfor ikke heller la forventningene ligge og ta det som det kommer. Kan hende blir dagen enda finere og mer morsom.

Hva forventer du deg – av andre eller ut av denne dagen? Jeg forventer at du svarer ærlig! 😉

PS! Og om du gir en tilbakemelding, så ikke forvent å få et svar med det samme, for jeg skal på tur med niste, kaffetermosen og badehåndkle – helt alene. Da slipper jeg også irritasjon over andres ikke-punktlighet…

Late dager – tid til ettertanke og tilstedeværelse

30. mai 1985 til 30.mai 2020

Fra pastellfarget lykke til saltsjøidyll

Vi har sikkert alle hørt noen si, eller selv tenkt tanken: Ja, det var ikke annet å forvente av den karen – det kunne vel ikke blitt annerledes. Andre har blitt dømt lenge før de selv fikk gjort ordene til skamme: Det blir ikke noe ut av henne slik som det er i den gården.

Ganske så sikkert vet jeg at det ble snakket – tisket og visket bak min rygg mens jeg enda bodde i barndomshjemmet, 17 år og allerede mamma. Det var en av flere grunnet til at jeg valgte å dra for 35 år siden, og hodene ble nok stukket sammen i tiden etter at jeg flyttet også. Jeg tok med meg flyttelasset mitt, det lille jeg eide og en ettårig sønn og forlot Storrustvegen 2, som det fortsatt er knyttet mange gode minner til. Akkurat da hadde jeg fått nok.

Foruten det å reise fra et sted det ikke alltid var lett å stikke seg ut, gjøre noe stikk i strid med det øvrigheten mente, reiste jeg også på grunn av kjærligheten og min egen verdighet. Lite visste jeg at både kjærligheten og verdigheten skulle bli satt på store prøver, og det gikk som mange spådde – kjærligheten tok slutt. Både den og min verdighet ble gradvis tatt fra meg av den jeg trodde var glad i meg, men som i stedet hadde lagt sin elsk på flasken.

Når jeg og mine to barn flere år senere forlot min første kjærlighet skulle det vise seg at til og med jeg skulle bli den som sviktet til fordel for flasken. Alkoholen skulle bli min neste store kjærlighet – den jeg elsket og hatet mest på jord. Likevel klarte jeg ikke å gå i fra den før den nesten hadde tatt fra meg alt. Alkoholen ber ikke om nåde – den bare tar for seg, sakte, men sikkert, og gir seg ikke før det i verste fall ender med døden. Heldigvis så jeg hvor det bar hen og takket være at jeg ba om hjelp kan jeg nå sitte her og skue utover ytre Oslofjorden.

Det er en flott maidag, den nest siste vårdagen og temperaturmessig er det sommervarmt. Slik husker jeg det var den dagen jeg dro også. Jeg kan tenke tilbake med blandede følelser. Ingen ting kan endres – det er historie. Det var valg som ble tatt, egne og andres, og inn imellom er det stunder jeg får betale for gamle feiltrinn. Anger hjelper lite annet enn å minne meg på hvilke krefter det er i alkoholen. Kan hende er det en liten trøst å vite at alkoholismen er 60 % genetisk betinget, så var skaden allerede skjedd første gang jeg smakte alkohol, en julekveld på nittensyttitallet. Jeg var tross alt født en avhengighetsperson.

Tærne dyppet i vannet, hese måkeskrik og dyssende bølgeskvulp. Jeg lukker øynene og drar hjem til mitt barndoms paradis. Ja, jeg kan lengte hjem fra tid til annen – til den tiden alt var godt, fint og for det meste trygt. Jeg kan drømme meg til fjells, til elva, til epletrær og kjøkkenhagen, til mors vafler og nabojenta – når vi kledde oss ut, lekte med dukker, smilte og sang. Jeg kan til og med savne kranglingen med min søster. Mye har endret seg fra den gangen alt var idyll og sommerdagene bekymringsløse. Stedet jeg dro fra har forandret seg, og noen andre har overtatt mitt soverom. De pastellfargede husene på byggefeltet jeg bodde har fått ny maling – mer inn i tiden, og boligfeltet er adskillig større og kanskje ikke like trygt og kan hende bryr ikke naboene seg like mye heller. Bedre eller til det verre? Når jeg drar hjem til mors vafler nå, er det til et annet sted, men jeg har allerede fått mange gode minner derifra.

Livet ble kanskje ikke slik jeg drømte om da jeg reiste for 35 år siden. Mangt skulle vært ugjort, men fånyttes å tenke slik. Jeg har fått mange erfaringer, dyrebare så dann, men jeg har tatt til fornuft og kan egentlig være takknemlig for det livet mitt har lært meg. Jeg har snudd nederlag til seier og møtt uvurderlige mennesker som har gitt meg mer innsyn i meg selv og kunnskap om hvordan håndtere min avhengighetssykdom. Livet tok en endring – jeg tok nye valg og kan prise meg lykkelig og glad for hvor jeg er og ikke hvor jeg kunne ha vært. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden, eller vannet er ikke varmere over sundet…

HVORDAN HAR DU DET?

Hva er sannsynligheten for at jeg får et ærlig svar?

Hvor ofte har du som pårørende fått dette spørsmålet: Hvordan har du det? Og hvor ofte har du svart: Jo, takk, bare bra, selv om du slettes ikke hadde det bra.

Fornektelse er et symptom på alkoholavhengighetens effekter. Akkurat som den avhengige selv fornekter sitt alkoholproblem, fornekter mange av oss som påvirkes av sykdommen våre egne problem. Selv om vi lever i et kaos – tankemessig eller i våre omgivelser, all uroen for vår familie og spesielt den som ruser seg, fulle av tvil på oss selv så vel som den avhengige, som er følelsesmessig og fysisk nedbrytende, så har vi lært oss å late som om alt er bra.

Hva får oss til å skjule? Er det fordi vi ikke orker alt snakket? Er det skammen eller føler vi skyld? Eller tror vi at andre ikke makter å høre sannheten? Hvem skjermer vi – oss, den avhengige eller alle andre?

I dag er det viktig for meg å være ærlig og ikke minst være sammen med de som tåler ærligheten. Jeg behøver ikke beskrive i detalj hvordan jeg har det, alle mine problemer eller det som kan ta bort gleden i livet. Det er ikke alltid ønskelig eller hensiktsmessig. Men når jeg blir spurt om hvordan jeg har det, forsøker jeg å spørre meg selv hvor ærlig svaret mitt høres ut. Det befrir meg fra vanen av å fornekte meg selv – min selvrespekt. I tillegg gir det meg valgmuligheter.

Hvordan andre tar mitt svar er ikke mitt problem.

Hvordan har jeg det så i dag? Hvordan kjenner jeg meg? Helt ærlig: Jeg uroer meg og tenker mye. Ikke noe nytt – helt normalt, men det blir unormalt slitsomt i lengden. Ellers er nakken litt stiv, men utenom det er jeg i fin form. Ja, nakkesmerten henger selvfølgelig sammen med psyken. Takk for at du bryr deg!

Jeg har bestemt meg for å legge bort tankespinnet til fordel for å aktivisere kroppen mer i stedet for hodet. Jeg skal lære hodet til å erstatte det negative med noe positivt – snu tankebanene. Jeg skal endre problemløsningsmodellen min, den som får meg til å lage enorme skandaler ut av små bagateller. Jeg skal huske på at det er ikke selve problemet som er ødeleggende, men når jeg slutter å gjøre noe med det. Og i dette tilfellet er jeg selve problemet – jeg og mine tanker. Om jeg vil hjelpe noen med alkoholproblemer trenger jeg å begynne med å hjelpe meg selv.

Om vi kan svare ærlig på spørsmålet om hvordan vi har det er det mer sannsynlig at vi også klarer å se at vi trenger hjelp fra noen og at vi søker og ber om den hjelpen vi behøver. Vi trenger å dele av vår smerte og det som uroer oss liksom vi deler om oss av vår glede og de lykkelige stundene. Først og fremst skal vi begynne med oss selv – ærligheten til oss selv, for da blir det lettere å si hva vi mener til andre.

Så, hvordan har du det?

Er bildet av deg selv uklart?

Savner flokken min

En dag skal vi alle være samlet igjen

Det er fortsatt regn i lufta. Jeg tok et dypt åndedrag; det kjentes mer klart – lufta og tankene. Lufta blir renere etter et kraftig regnskyll. Det har skyllet ut pollene og støv, liksom vasket lufta ren. Sto en ti minutters tid ute på balkongen med lukkede øyne, dro inn morgenlufta og bare lyttet – lyttet på fuglene først og fremst. Åpnet dem opp og iakttok ulike fuglearter – kråker, måker, spurver og meiser. Travle, men likevel oppmerksomme på hverandre. Selv om det virket som om de alltid var i aktivitet, hentet mat til fugleunger eller materiale til sine reder, så var omsorgen for hverandre påfallende. Omtanke, samarbeid og logistikk. Og der sto jeg, alene, og bare var. Trenger det inn imellom. Selv om jeg bare sto der var jeg også aktiv, aktiv i tankene. Åå, jeg savner å kunne…

Fuglene har hverandre og tilsynelatende kommer de godt over ens som par, med flokken sin eller på tvers av arter. De kvitrer og spiller, liksom skravler i vei: «Du finner massevis av innsekter nede i buskene eller pass deg for katta». Den sorte og hvite katten fra nabohuset stirret med sine gulgrønne øyne opp i lufta fra sin jegerposisjon ved trappeoppgangen. En spurvefrokost skulle gjort seg.  Kvirrevitt! Fugletelegrafen har sett deg og sendt ut varsel. Har de ellers noen bekymringer? De bryr seg ikke det minste om dette covid-19 viruset – det angår ikke dem heller. Bortsett fra muligens katten, men den bryr seg katta den også. Og der sto altså jeg, i ensomheten, og iakttok seansen, som egentlig gikk stille for seg, uten dramatikk. Alle forsvant de hver til sitt. Fuglene fløy hjem til redet for å pusle og stelle, og katten hjem til sin eier for å bli klappet og matet.

Det fikk meg også til å tenke på hvor viktig fellesskap og nærhet er, det å ha noen å kunne omfavne og dele gleder eller sorger med. Det ble så veldig tydelig: Hvor er min flokk? Hvor er de jeg holder aller mest av og som jeg ikke kan holde rundt? Jeg har jo min samboer tenker du sikkert. Ja, men det er liksom ikke helt det samme – det er ikke mitt eget kjøtt og blod. Jeg er glad i ham og takknemlig for at han er her i livet mitt, men jeg savner min egen flokk. Jeg savner og kunne ordne og stelle, vise min omsorg. Jeg lengter etter å virkelig ta et godt armtak rundt de og klemme dem. Jeg lengter etter å vise min morskjærlighet. En tåre rant, og jeg tørket den bort. Hvorfor bekymre meg? Vi har det alle bra, tross alt. Jeg gikk inn.

Ja, denne koronakrisen har satt flere spor i meg. Jeg prøver å tenke fornuftig, vertfall finne fornuftige svar, men noen ganger, og svært så vanlig, vender min krisemaksimering seg. Ro ned nå. Sett deg å skriv, og det gjorde jeg.

Jeg er da heldig – familien min, flokken min er heldige. Vi er alle friske, selv om noen strever med sitt. Hver og en av oss har valg. Vi kan velge hvordan dagene våre skal forløpe. Enkelte har tatt og tar feilvurderinger og må lide for det. Hva kan jeg gjøre med det? Ingen ting, så lenge vedkommende selv ikke vil ha hjelp. Jeg kan ikke dy meg for tanken om at personen har et ørlite ønske om å kjenne andres nærhet og omtanke, men andre krefter er større. Og det vet jeg så altfor godt. Og det er vondt å vite – ikke å kunne være der selv om jeg alltid er beredt til å stille opp.

Men i det store og hele har alle det bra. Vi har hus og en seng, mat og vann, varme og ellers det vi trenger for å overleve. Men så var det dette med nærheten. De fleste av oss har også den muligheten, til å få og gi kjærlighet.  Og faktisk fikk jeg vist min morskjærlighet i går. Og det beste av alt – jeg fikk to etterlengtede klemmer fra to som sikkert også har savnet – sin mormor.

Jeg kan leve lenge på de omfavnelsene, men forhåpentligvis blir det ikke lenge til neste gang. Til neste gang flokken min er samlet. En dag… Inntil videre kan jeg gå ut på balkongen igjen, dra inn regnlufta, lytte og bare være i drømmen om at en dag vil alt bli bra. Hvorfor skulle det ikke?

Finnes det problemer?

Livet er ikke alltid smidig og fredfullt, selv om jeg skulle ville det. Før når noe bekymret meg, ble jeg ofte oppfarende og gneldrete, nå blir jeg mer tyst og stille. Det ene er ikke bedre enn det andre, og situasjonen bestemmer mye. Før tenkte jeg vel at det var bedre jeg ble opprørt enn å risikere at andre ble det. Resultatet ble som regel katastrofalt – jeg ble mer irritert og urolig. I tillegg tillot jeg min harme å gå over til bitterhet. Bitterheten; dette sinne over urettferdighet, denne sorg etter alle tap og savnet etter å kjenne meg verdsatt og ha noen å virkelig dele problemene med vokste større og større. Til slutt rant alt over – jeg hadde fylt glasset for fullt for ente gang…

Egentlig likte jeg jo ikke krangel og bråk. Det er fortsatt slik, så nå forholder jeg meg aller mest rolig i frykt for å lage enda mer oppstuss. Jeg mistenker, nei, jeg vet at motgangen jeg møter på har en verdi, og enda større enn jeg kanskje før har innsett. Når jeg møter på motgang og tar hånd om mine problemer eller viser mine følelser, får situasjonen og hendelsen sjansen til å forbedres – jeg ser tingene i et nytt lys. Og selv om det ikke alltid gjør det, får jeg vertfall lettet på trykket.

Jeg kan kalles en nybegynner på å håndtere følelser, og jeg gjør det ikke etter boken hele tiden. Iblant er det skremmende, jeg blir redd og trekker meg tilbake. Iblant er mine ord ikke akkurat de mest velvalgte og jeg ønsker også å forsvinne fordi jeg kan ha såret noen. Uansett kjenner jeg meg bedre til sinns når jeg forstår at jeg endelig har begynt å leve livet på dens vilkår, og jeg vet at det ikke hjelper å flykte fra sine problemer.

Når jeg ser tilbake, innser jeg hvor mye jeg har vokst. Jeg skulle gjerne hatt mange av mine feiltrinn og livskriser ugjort, men etter hvert har jeg lært meg at hvert eneste problem kan hjelpe meg til å forandre meg til det bedre, forsterke troen på meg selv og min selvrespekt. For det finner jo ikke et problem som ikke bærer med seg gaver til meg – altså det finnes ikke problemer bare muligheter. Kineserne har forstått det. Deres tegn for krise er sammensatt av to tegn: Det ene for fare og det andre for mulighet. Så bare for i dag skal jeg søke det gode som er skjult i alt jeg møter på min vei.


Kinesernes to tegn for krise

Hvordan har det blitt?

Hvem er jeg egentlig?

Det har rent mye vann ned i havet siden jeg tok bestemmelsen om å be om hjelp til å bli nykter. Jeg har fått enormt med kunnskap og ikke minst nye erfaringer, men min fortid er vel så viktig å se tilbake på – den er min mest dyrebare erfaring. Det gjelder bare å forvalte alt dette på riktig måte.

Jeg er takknemlig for de mulighetene jeg har fått gjennom å bruke likepersoner. Hvor ville jeg ellers funnet forståelse, sympati eller vennskap etter alt som har skjedd? Jeg er også takknemlig for at jeg har familien min. De sto på sidelinjen og kunne ikke annet gjøre – jeg måtte selv ta valget. De var maktesløse i min kamp, vår kamp. Nå er de tilbake med sin tillit selv om det fortsatt vil være en form for usikkerhet – vil Heidi klare det?

———

Jeg føler meg stort sett vel nå. Jeg har på en måte kommet hjem – hjem til meg selv. Likevel er det fortsatt mye rot som skal ryddes opp i, og alle dager er ikke like solfylte. Noen dager trenger jeg å lete litt lengre for å finne sinnsroen. Den ligger oftest under tilbakelagte sider jeg trodde jeg hadde lest nøye nok. På disse dagene kjennes ikke tryggheten like nær og jeg kan kjenne på ensomheten – en ensomhet forbundet med en innbilling om å være annerledes. Innerst inne vet jeg at min historie ikke er unik og at jeg ikke er alene. Jeg har bare gått utenfor den smale stien en kort stund. Jeg mangler nok en del verktøy til å håndtere mine opplevelser av krevende og vanskelige situasjoner.

Jeg har fått en storslått gave, edruskapen. Har jeg fortjent den? Hvorfor skulle jeg ikke ha gjort meg fortjent til å leve i edruelighet? Mine forsvarsmønster slår til når disse tunge dagene kommer. Et forsvar mot det jeg har opplevd og alle traumereaksjonene. Jeg kommer i kontakt med følelsene, for nå tør jeg kjenne selv hvor smertelig det kan være. Tanker som setter i gang et virvar av emosjoner omkring hendelser tilbake i min barndom, min oppvekst, mine ungdomsår og senere som voksen. I en verden fylt med krav jeg måtte klare – alles krav, mine krav. Svik og avmakt. Frykt og redsel.

Jeg flyktet for å overleve – flyktet inn i rusen. Nå kan mange av disse hendelsene komme tilbake, i lysbildeform på netthinnen som stykkvise sekvenser, merker jeg at jeg går i frysmodus. Hodet og kroppen lever adskilt for en stund. Jeg prøver fortsatt å overleve denne frykten for å bli dratt tilbake. Jeg har ervervet meg kunnskapen, og bruker jeg den riktig får den meg tilbake til virkeligheten, for jeg vet hvor farlig det kan være når noe eller noen fremprovoserer fram følelser i meg. Har jeg ikke muligheten til å snakke med noen om disse traumene kan jeg bli en del av lysbildeserien igjen. Men så lenge jeg klarer å bruke mine tillitspersoner, min kunnskap og etablere en trygg relasjon kommer jeg meg raskere ut av tankespinnet og følelseståken. Klarer jeg alltid det?

Nå har jeg fått noen få virkelige venner, noe jeg ikke hadde tidligere. Mine drikkekompiser kunne vanskelig kalles venner, selv om vi tilsynelatende hadde et fint vennskap. Egentlig drakk jeg mest alene og i skjul. Når andre hadde gått og lagt seg. Når de andre hadde gått hjem. Når jeg hadde gått hjem, og ikke for å legge meg, men fortsette festen på egenhånd. Ingen skulle vite. Hvem lurte jeg?

Mine forestillinger om vennskap har forandret seg, men jeg er fortsatt redd for å bli sviktet. Eller kanskje jeg er redd for å svikte dem, for det var jo slik det var. Jeg brukte venner for egen vinning eller fornøyelses skyld. Det er ikke slik jeg ønsker å fremstå lenger, og jeg er heller ikke slik. Nå derimot, har jeg mennesker som forstår meg, så vel som jeg forstår dem. Vi hjelper hverandre. Men det er ikke bare vennskap jeg trenger. Noe mangler fortsatt, og jeg har blitt fortalt at: Du behøver en tillitsperson, en utenforstående som også forstår. Kan hende er det slik at jeg fortsatt venter at noen skal komme til meg til tros for at jeg har lært meg å be om hjelp.

Jeg liker ikke konfrontasjoner. Er det det som jeg frykter vil skje om jeg oppsøker en person jeg kan dele mine innerste emosjonelle historier med? Det er som en bryter blir slått på, eller av alt etter som en ser det. Jeg glemmer fornuften og går til angrep. Angrep er det beste forsvar! Flash-back til fortiden, akkurat den hendelsen; da jeg hadde gjort alt riktig, men likevel fikk kjeft. Eller alle de gangene jeg ble holdt nede, tvunget til å gjøre som jeg ble befalt. Følelsene, de jeg bare må stå i – de som setter meg tilbake, men jeg er likevel her selv om det er som om de har kollidert og jeg ser ikke alt klart. Klarer ikke sortere – hva er hva? Jeg ser det. Det er en brytningsprosess og jeg må utstå smerten. Deale med traumene til det å bli irettesatt, tvunget, formanet, neglisjert, misbrukt, sviktet – alle de vonde, nedverdigende, destruktive situasjonene og forholdene. Jo lengere avstand jo klarere tanker. Alt jeg vet kan jeg bruke til å forandre og forbedre meg. Jeg trenger noen å dele alt dette med – jeg klarer det ikke på egenhånd.

I dag kan jeg gjøre ting jeg ikke greide før. Jeg har fått tilbake skaperevnen og pågangsmotet. Jeg har lært meg å være mer positiv. Før inntok jeg en negativ holdning til omtrent alt. Verden syntes å fremstå som falsk og elendig, men det var jeg som var falsk, hyklersk og i svært elendig forfatning. Alkoholen berøvet meg for gleden ved livet, for initiativ og ambisjoner. Jeg hadde ikke overskudd til noe som helst, bortsett fra å planlegge, styre og ordne med å skaffe meg mer alkohol, passe på at ingen skulle hindre meg i å innta den og bortforklare at jeg hadde et misbrukerproblem. Jeg trodde at alle bare ville ødelegge for meg og alle mine tidligere erfaringer i omgang med mennesker hadde satt spor. Nei, det var ikke rart jeg drakk. Og det var ikke rart det skapte en innstilling til omverdenen som var preget av skepsis og mistanke, for ikke å glemme utrygghet og frykt.

Til tros for at alkoholen sløvet meg og gjorde meg likegyldig greide jeg å opprettholde avskyen for menneskeheten, men likevel oppsøkte jeg personer som hadde en negativ påvirkningskraft på meg. Alle de ekstreme mønstrene gjentok seg, destruktive forhold ble opprettholdt samtidig som jeg søkte trygghet – ville jeg finne den? Det var slitsomt «å være på» – i tankespinnet. Alltid redd for morgendagen. Måtte tilrettelegge dagene for at alkoholinntaket ble opprettholdt slik at jeg kunne holde avstand og glemme.

Følelsene kommer jo ikke ut av ingenting. En situasjon, som uventet og plutselig skjer, kanskje til og med ubetydelig der og da, men svært så reell kan utløse en enorm reaksjon. Det var noe som hadde trigget en følelse i meg, noe fra min forhistorie. Om jeg ikke er forberedt eller vet hvordan håndtere den, kan jeg ramle helt tilbake og det kan ta lang til før jeg kommer meg opp til normalen igjen. Selv om jeg har gått en god skole, hvor likepersoner har gitt meg ny innsikt og lært meg hvordan takle slike situasjoner er jeg ikke fullt beskyttet til å møte alle stormkastene. Min selvfølelse kan fortsatt vakle, jeg blir usikker og glemmer viktigheten av å kontakte noen som han beskytte meg når det er for værhardt. Jeg har opplevd noen slike hendelser i det siste. Det har fått meg til å undersøke nærmere om min forhistorie har forårsaket andre lidelser.

Jeg kan ikke overse følelsene mine. Uforløste, de «ufølte» og ubearbeidede følelsene setter seg i kropp og sjel. Det gjør også ubearbeidede traumer. Kroppen min bærer min historie. Derfor er det svært viktig å lytte til hva den har å fortelle meg. Den åpner seg opp og gir slipp når jeg er klar. Jeg er mer klar nå, er jeg ikke… Derfor er faktisk slik at jeg trenger å gå andre i møte, vise mer tillit og innse at de fleste har gode hensikter. Jeg har en viktig, men krevende jobb å gjøre. Selv om jeg ser verdiene av livet og personer jeg møter er det ikke alltid enkelt å forstå. Jeg vil så gjerne, og kanskje litt for mye for raskt. Jeg ønsker ikke å såre eller bli såret. Jeg vil bare lære å leve! Jeg vil bare bli helt meg igjen. Første skritt er å bli kjent med meg. Tårene renner når løkens mange lag skrelles av.

Selv om jeg er mindre sårbar, slik i forhold til ikke å bli så lett fornærmet, er jeg fortsatt sårbar, og det vil jeg også være, men jeg flykter ikke inn rusen når ubehagelighetene kommer. Jeg ønsker å vise mine sårbarheter, ikke bli overmodig å tro at jeg kan og vet alt, men at jeg kan feile og ramle litt utenfor. Men det er da jeg skal rekke ut hånden til andre, be om hjelpen og ikke forvente at de skal ta meg imot uten at jeg sier fra og spør om deres ledsagelse. For jeg strever fortsatt med mine personlige vansker og kan komme opp i konflikt med meg selv når jeg glemmer å ta i bruk lærdommen. Selvbebreidelsen kan komme og jeg tar gale beslutninger og setter forhåpningene mine tilbake – på vent. Men jeg har ikke gitt opp, så langt ifra. Jeg vil fortsette å arbeide, selv om situasjoner kan gjøre angsten mer fremtredende. Det å lære meg selv å kjenne bedre er smertefullt, men langsomt blir jeg bedre på å forstå når jeg våger å sprenge mine innbilte grenser. Jeg skal snakke mer til meg selv og ikke la alle andre snakke når de egentlig ikke snakker i det heletatt. Jeg har faktisk overlevd – jeg lever, og hvert skritt jeg tar leder meg til å virkeliggjøre mine håp og drømmer.

Jeg vet ikke helt hvem jeg er enda, men jeg jobber med meg, ikke mot meg! Jeg velger å fokusere på å friskmelde meg fremfor å grave meg for mye ned i all elendigheten og prøve å skape fine dager for meg og mine. Ja, livet har tros alt blitt så adskillig bedre.

Slik disse står som monumenter over levd liv og tunge løft, kan jeg også stå i fremtiden…

Hvem er jeg i forhold til andre?

Hvordan har livet og menneskemøter formet meg?

Enten finner jeg ikke kjemien med en person eller så kan en person sette i gang en negativ reaksjon i meg selv om vi kommer over ens i det meste. Det er ikke alltid en dårlig relasjon er dårlig, men om noen skaper negative følelser hos meg er det ikke noe jeg skal overse, selv om det er ubehagelig.

Da jeg misbrukte alkohol utnyttet og misbrukte jeg enkelte mennesker rundt meg også. Det er en sannhet med modifikasjon fordi rollene byttet på – jeg ble likeså mye utnyttet og brukt av dem. Jeg var et lett bytte når jeg forsvant inn i rusens omfavnelse og da enset jeg ikke alltid om andre blandet seg inn.

Alkoholen var min store romanse – min største kjærlighet og den verste fiende. Bortsett fra dette intense kjærlighetsforholdet jeg hadde til alkoholen, (og lider du ikke selv av avhengighetssyndromet så er det vanskelig å forstå ordbruken), så var det sjelden mine forhold var av det romantiske slaget. Derimot tok jeg valg som endte i usunne og destruktive relasjoner, men jeg behøver å se på disse korte og ubetydelige relasjonene så vel som de nære og betydningsfulle for å klarere se hva de har etterlatt seg i den jeg er i dag.

Jeg har, om ikke knyttet tette bånd til alle mennesker jeg har truffet gjennom livet, så har jeg hatt intime forhold – såkalt one-night-stand, sårende og altoppslukende forhold til autoritære personer eller godtroende personer, forhold forbundet med krangel, uvennskap og splid og til tider munterhet, noen få platoniske – hvor vennskap har betydd mest, men oftest forhold jeg eller begge kunne dra fordeler av. Selvfølgelig har jeg også hatt relasjoner til familie, barn, kjæreste, venner og andre som skal forbindes med gode følelser – gode relasjoner med gode emosjonelle minner. Derfor gjør så vondt noen ganger, og se tilbake på disse betydningsfulle relasjonene siden jeg forstyrret og ødela dem så ofte. Alle disse relasjonene har skapt og satt i gang mange ulike følelser i meg, og nå i etterkant ser jeg mange negative, men også noen gode og minneverdige forhold – forhold som har vært med på å forme meg som menneske på godt og vondt.

——–

Fortsatt strever jeg med å knytte meg nært og fortrolig til mennesker. Det er forbundet med massevis av følelser, følelser jeg ikke alltid klarer å plassere. Det som ikke har blitt normalisert blir så veldig voldsomt – så stort og overveldende. Jeg trenger å bruke god tid på bekjentskaper, bli trygg før jeg for eksempel kan være raus og gi en klem. Til og med i mitt samboerforhold er det enkelte ting jeg fortsatt behøver å jobbe med for å virkelig klare å slippe meg løs. Det ligger kan hende en del skyld og skam og vaker i underbevisstheten, selv om jeg vet forskjell på rett og galt, at da jeg drakk ble jeg en annen person, en jeg ikke likte, men bare bortforklarte og unnskyldte. Jeg vet at fortiden forblir urørt, men om jeg begynner å misbruke igjen blir jeg den jeg ikke liker, så jeg velger å legge bort skyld og skam til fordel for dårlig samvittighet – jeg erkjenner mine feil. Like fullt har jeg mye å jobbe med, og kan hende skammer jeg meg over handlinger jeg «ubevisst» har gjort, men som likevel har satt i gang tanke- og følelsesspinn. Hvorfor går jeg inn imellom rundt og tror at «jeg er annerledes og det er bare jeg som føler det slik».

Det kalles vel selvoppofrende profetier, det at det jeg tenker om meg selv i forhold til andre blir gjerne slik. Til slutt blir det en selvutslettende tankegang, det at jeg nedvurderer meg selv når jeg sammenligner meg med de som ser ut til å mestre livet bedre enn meg selv i enkelte situasjoner. «Alle andre klarer, men ikke jeg»! Men er jeg så annerledes enn andre? Klart jeg kan jo ikke forlange at jeg skal greie opp med absolutt alt – jeg har tros alt en del begrensinger, som ble skapt da jeg misbrukte rusmidler. Flere personer har også lagt hinder i veien for meg, som jeg behøver å rydde vekk før jeg virkelig kan begynne å ta mer plass og slutte med å si: Nei, bestem du!

——-

Når det oppstår en konflikt mellom meg og en annen person påvirker det aller mest om denne personen står meg nær. Selv en disputt med en «ubetydelig» person setter i gang uro i meg – jeg føler meg ille til sinns. Nå som jeg ikke lenger bruker alkoholen for å døyve følelsessmerter, blir det mer intenst og jeg kan ikke bare skyve denne uroen bort. Da vokser den seg større. Jeg behøver å se på kilden, bearbeide og eventuelt ordne opp i uoverensstemmelsen. Igjen står vel frykten sentralt. Redd for å såre eller jeg sårer først for på en måte å rettferdiggjøre om jeg selv skulle bli såret. Jeg fikk som fortjent.

Men det har skjedd mye den siste tiden. Jeg har fått mer innsyn og kunnskap om meg selv ikke minst. Jeg har blitt fortalt, og jeg ser det klarere selv, at min forsvarsguard slutter å virke når jeg går inn i noe nytt, noe ukjent og utrygt. Slike overganger kan skape moderat depresjon. Koronakrisen var en slik situasjon, og sammen med ulike bakenforliggende opplevelser, som har stresset meg over tid uten at jeg har villet erkjenne det, ble det fullstendig baluba. Personer jeg verdsatte satte meg i en posisjon hvor jeg ikke helt klarte å skille på hva jeg skulle nyttegjøre meg eller ikke. Det oppsto en manglede trygghet i denne overgangsfasen: Hva gjør jeg nå? Jeg forsto ikke at det var et varsel om at jeg behøvde å bremse ned og ta et overblikk og orientere meg i denne nye livssituasjonen. Det var et varsku om å lytte mer til kroppen og ta det mer med ro.

Nå som tingene har roet seg betydelig, og jeg har fått satt situasjonen inn i et perspektiv – nyorientert meg og laget meg klare, konsise planer så ser alt lysere ut og jeg fungerer bedre som medmenneske. Det har også hjulpet å få plassert personene på riktig plass i forhold til hvor de egentlig hører hjemme «i mitt hus». Siden jeg bor litt trangt, må noen vike plass til fordel for andre. Jeg kan ikke gjøre alle til lags, men jeg behøver å stole på at de mennesker jeg omgås kan reagere riktig, om ikke alltid slik jeg ønsker, men gi meg tilbakemeldinger som gjør meg trygg – kort sagt noen med medfølelse, integritet og innsikt – slik i all fortrolighet…

————–

Livet sånn jeg kjenner det i disse dager har stoppet opp, men det betyr ikke at jeg skal stå stille. For hvis jeg ser tilbake på hverdagene jeg har levd, ikke bare de siste årene hvor jeg har løpt fra det ene til det andre, selvpålagte plikter og ansvar fra morgen til kveld, men også fra min misbrukertid med jag etter alkohol, løgner og bedrag, mest selvbedrag, så kan jeg ikke regne med annet enn at det har påvirket meg som person. Det jeg står i nå, denne koronakrisen som påvirker oss alle, den har vært en gylden anledning til å bli kjent med nye sider av hverdagen, nye sider av livet og for å ikke snakke om meg selv. Jeg har blitt kjent med sider jeg ellers ikke ville tatt meg tid til hverken å se på, tenke over eller føle på.

Selv om jeg velger å bruke tiden på ting jeg ellers ville nedprioritert betyr ikke det at jeg ikke har medfølelse eller empati for det som skjer rundt meg. Det betyr bare at jeg er i en situasjon hvor jeg velger å fokusere på de mer nære ting – i denne rare tiden hvor denne overgangssituasjonen har gjort meg redd og fortvilet. Heldigvis klarte jeg omsider å ikke la usikkerheten lamme meg for lenge, slik at frykten spiste meg opp. Frykt for hva som ligger foran, for familien og andre relasjoner. Jeg har i denne perioden klart å skape, vokse og utforske. For jeg vet at i frykt kan ikke det kreative overleve. I frykten slutter jeg å se muligheter. I frykt blir jeg sittende å vente på at dette skal gå over, men jeg snudde frykten til noe positivt. Nå kan jeg fortsette livet mitt.

Denne tiden har gjort meg mer oppmerksom. Jeg ser hvor viktig det å være bevisst på hvor jeg kommer fra og hvor jeg sender oppmerksomheten min. For det er det som blir sannheten min og sannheten til de jeg omgås. Det jeg velger å fylle dagene mine med er det som til syvende og sist bestemmer hvilket liv jeg skal leve.

Jeg simpelthen elsker skyer…