Jeg har vært anklageren og provokatøren. Prøvde å avlede andre bort fra å se mine feil og til å skjule mitt enorme inntak av alkohol. I det hele tatt at ingen skulle vite om mitt liv der nede i mørket. Men flere visste jo, for jeg glemte å holde munn og ta på masken når jeg var på topp – “uovervinnelig”. Jeg hadde utallige forestillinger, holdt “foredrag” om elendigheten og “kåseri” om hvor skjødeløse mine nærmeste var. Alt og alle fikk gjennomgå og kjenne på tungens skarpe brodd. Dagen etter kom skammen, og skyldfølelsen – hva hadde jeg sagt og gjort, og til hvem?
I noen tilfeller ga enkelte meg svar tilbake med tilsvarende mynt. De jeg hadde såret forsøkte med rette å forsvare seg. De kunne reagere med et kraftig sinne i et forsøk på å rettferdiggjøre seg, siden jeg hadde kommet med urette utsagn og påståelser. Jeg hadde tillagt dem mine egne skavanker. Noen ganger, om bare for noen minutter, kunne min avhengighet være glemt i all krangelen over hvilket som helst emne som dukket opp. Og alle dugde i formålet med å såre enda mer…
Ulykkeligvis er det slik at det vi forsvarer oss mot gjør vi til virkelighet, og vi avhengighetsmennesker enda mer enn de “normale”. Vi har ikke den styrken som kreves for å bekjempe sykdommens symptomer eller sykdommen i seg selv. Langt mindre har de pårørende og berørte av oss alkoholmisbrukere de kreftene. Vi forsvarer oss gjennom å slenge dritt til hverandre. Det er like ufornuftig som å kle seg i rustning å tro at den verner mot en atombombe. Det eneste som kan hjelpe til å få vår forstand tilbake er å gi slipp, overlate til en kraft sterkere enn oss selv.
Jeg er ansvarlig for mine egne handlinger og reaksjoner. Jeg er også ansvarlig for egen sikkerhet, slik andre er det i forhold til seg selv. Men når jeg truer andres, skal de få tid til å velge sine svar. Da jeg var hinsides i alkoholrusen eller proppfull av abstinenser, så jeg ikke på det slik. Jeg tenkte kun på meg selv, mitt ve og vel og egen sikkerhet. Det eneste som sto i mitt hode var rettferdighet, som ikke dreide seg om rettferdighet i det hele tatt. Kun egoisme og selvtilfredshet, rettere sagt selvherligelse…
Som edru har jeg gjort opp for meg overfor de fleste jeg har såret, fått tilgivelse av de som ville tilgi, og de andre respekterer jeg for sine valg. Jeg har fortsatt en del å arbeide med meg selv med. For eksempel er jeg ikke alltid like god på å la være å gå i forsvar. Min fornuft vet at jeg skal lytte og vende meg til det gode i meg. Om nødvendig ta ett eller to skritt tilbake, puste og tenke – hvordan vil jeg at andre skal være mot meg…
Jeg har benyttet meg av psykisk og fysisk maktmisbruk, men det eneste jeg har lov til å “misbruke” er en makt sterkere enn meg selv. Nå liker ikke jeg ordet makt, for det forbinder jeg med noe som knebler, kuer og ønsker å styre andres liv. Alkoholen var også den som hadde makt over meg. Jeg foretrekker derfor å bruke en kraft sterkere. Alkoholen hadde heller ingen kraft til å gi meg fornuft i den forstand at den var kraftløs og gjorde meg svak, mens min indre kraft gjør meg sterk.
Jeg har fått mye “juling” på mange områder, fordi jeg mislyktes i å vokse opp følelsesmessig og åndelig. Jeg forsto ikke at strevet etter følelsesmessig sikkerhet og velstand, personlig prestisje og makt måtte dempes ned, men ikke gjennom alkoholen. Jeg måtte gå en annen retning. Selvinnsikt er veien til personlig frihet. Det var det jeg måtte lære: Å gå i meg selv, våge å se, ha mot til å endre og tåle smerten som ville komme. Leve livet på livets premisser, ikke alkoholens.
Som edru forstår jeg at full tilfredsstillelse av nettopp velstand, prestisje og makt ikke kan være målet for, eller formålet med livet. Dersom jeg hadde fortsatt med den samme fordervende livsstilen, og latt instinktene ta fullstendig ledelsen, ville jeg blitt tynget ned av skuffende forhåpninger. Jeg ville simpelthen ikke levd, muligens overlevd, men til hva…
Jeg lot en kraft sterkere enn meg selv veilede meg på reisen, men jeg måtte gå veien selv. Våget å se bortenfor mørket, ta imot skatten og gleden ved å tre frem i lyset befridd fra alt som holdt meg tilbake. Jeg hadde forstått at denne kraftens nærvær godtok meg som jeg var, aksepterte og fulgte med meg såvel på mine dårlige som mine gode dager. Jeg tenker meg denne omsorgen som en kilde til kjærlighet og støtte, som omsvøper meg, beskytter meg og følger meg i mitt daglige liv.
Kanskje ser jeg ikke denne kraften alltid. Kanskje følger jeg ikke dens råd fullstendig og regelmessig, men jeg noterer meg fremskritt en dag av gangen.
Jeg har ryddet vekk mange av fortidens vrakreste. Fortsatt dukker noen opp, når jeg våger å gå i dybden. Og når jeg klarer å snakke om dem forminskes de, og kan til og med forsvinne helt. Vertfall slik at de ikke lenger påvirker hverdagen min nevneverdig.
Mine erfaringer deler jeg gledelig videre. Men hadde jeg ikke ordnet opp, “fått orden i eget hus”, kunne jeg ikke formidlet noe videre. Ingen kan gi noe de selv ikke har. Bare ved å åpne mitt hjerte og la kraften fylle det med kjærlighet kan jeg gi av dette til andre.
Da jeg endelig innså og forsto hvordan min situasjon virkelig var, forsto jeg også hvorfor det var nødvendig å vende meg mot en Kraft sterkere enn meg selv. Jeg fant indre styrke da jeg så bortenfor det synlige og konsentrerte livets søkende på det usynlige…
*
En slik morgen forteller meg hva mye av livet dreier seg om, å være tilstede… Lytt!