Når nettene blir lange…

Denne tida før, da jeg drakk ble alt jeg foretok meg akkompagnert med alkohol. Julevask og julepynting, julebakst og julematlaging. Vinen var alltid med. Tenk for en befrielse det er å ikke ha den altoppslukende tvangstanken om å måtte ha alkoholen i armlengdes avstand. Trenger ikke bekymre meg for om jeg har nok kartonger på lager. Ikke minst blir det jeg foretar meg enda bedre; det ser penere ut og det smaker godt…

Nå kan jeg stå opp, sitte lenge å bare tenke, lage meg en positiv oppskrift for dagen, uten forbehold om noe skulle mangle. Jeg kan fortsatt være redd for noe, uroe meg, men jeg behøver ikke drikke på det. Jeg vet at det hjelper ingen ting – problemet vokser seg bare større uansett. Jeg stopper opp og begynner dagen på nytt: Snur tankene over på noe mer positivt – dette fikser jeg!

Jula er vanskelig for mange; de lange, mørke nettene og hva skjer i morgen? Morgendagen kommer aldri, så hvorfor grue seg? Det er dagen i dag som gjelder. Starter den opp litt ubehagelig, så stopp opp, finn noe å sette pris på, et lite lysglimt, om bare en sang på radioen; ta deg en kopp kaffe og fortell deg: Denne dagen blir så fin!

Jeg liker faktisk de lange nettene også jeg, eller kveldene med å tenne lys og se tilbake på dagens mange oppturer – det er de jeg fokuserer på. De vonde og vanskelige tingene legger jeg bort, legger alle bekymringer bak meg og de negative tankene sender jeg videre. Bevisstheten og tilstedeværelsen skaper bevegelse. Jeg tenker: Det jeg ikke har fått gjort det er det ikke så farlig med. Jula kommer likevel…

Det er om å gjøre å finne ut hvorfor man egentlig gruer seg – finne den bakenforliggende årsaken å gjøre noe med den. Jeg vet hvorfor jeg syntes nettene var lengere før – jeg grudde for jula og all usikkerheten og for om jeg selv kom til å ødelegge høytiden for andre. Jeg gruer litt fortsatt, men ikke av samme grunn. Nå vet jeg hvem jeg er, hva jeg kan og hvilke grenser jeg selv trenger å sette. Jeg har tatt tilbake bestemmelsesretten over eget liv. Jeg har kunnskap nok til å gjenkjenne når musa vil danser eller bare blir sittende å gynge…

Ta styringen, gi deg selv sjansen til å få en bedre jul. Begynn i dag, fortell deg selv hvor sterk du er: Dette klarer jeg og alkoholen skal ikke lenger få ha taket over meg. Alkoholen skal ikke ødelegge nok en jul, hverken for meg eller andre! Ta bestemmelsen, kontakt noen for å få den hjelpen du innerst inne ønsker. Du vet, du klarer det ikke alene, så søk den hjelpen du fortjener. Denne dagen kan bli din aller beste dag, starten på et helt nytt liv!

—————–

Musebestemora satt jo bare og ventet og ventet, kom seg aldri noe sted; hun ventet på godtepapiret, det søte gode å slikke på, mens de andre danset i ring. Hvorfor mon tro? Er du som henne? Hvordan blir så resten av adventstida og jula? Er det slik du vil ha det?

Denne møtte jeg på forleden dag da jeg ventet på toget… inne på “venterommet” på Kambo stasjon. Mon tro hva den ventet på?

Skal jeg be om unnskyld?

Skal vi alkoholikere alltid be om unnskyld for alle våre tilkortkommenheter og be om tilgivelse for de sårende handlingene vi har gjort – det vonde vi har påført andre, de pårørende? Dette vil jeg komme tilbake til.

Har lært meg et nytt ord; «lægging». Min forståelse av ordet, som ofte blir brukt i musikkverdenen visst nok, er at det er å akseptere at følelser kan henge litt etter, eller klare å legge de til side for en stund og ikke la de «rive meg opp», men bearbeide dem. Det kan lettere forklares med; å være en måte å distansere seg fra et problem på, ikke helt være på bølgelengde med sine emosjoner, men også akseptere og gi rom for at «slik er jeg».  Om noe er vondt og vanskelig kan man tillate seg å ta det opp med vedkommende som skapte situasjonen når den sårede føler for det.

Det er for mange pårørende viktig å kunne ha rom for å bearbeide enkelte situasjoner og sine egne følelser rundt det før man begynner å snakke om det som var opprivende for å ikke gjøre det enda mer opprivende. Å kunne klare å se hendelsen fra flere vinkler: Var det egentlig det som skjedde? Nettopp da er det viktig at vi som alkoholikere lar den pårørende få lov til å snakke, sette ord på situasjonen med sine egne ord; hva de virkelig følte i den situasjonen, som de ikke helt klarte å se og kjenne på der og da. Det er nok ofte slik at de pårørende verner seg selv ved å distansere seg fra sine emosjonelle påkjenninger, kanskje ikke alltid riktig forstår sine reaksjoner: Burde jeg reagert som jeg gjorde, burde jeg blitt sint nå?

Pårørende er i konstant beredskap, en form for motstand og ønsker å forsvare seg mot alle «farer» og negative situasjoner som alkoholikeren «drar dem inn i» uten deres egen vilje. Dessverre tar de ofte på seg velgjørerrollen, de skal ordne opp, dekke over, lyve overfor andre for å skjule og «hjelpe» den alkoholiserte.  Jeg tror nok dette mest gjelder søsken til den avhengige, at de skal skjule overfor foreldrene for at de ikke skal få enda mere å uroe seg over, for å ikke gå enda mer inn i opp-passer-rollen og dermed glemme seg selv opp i all elendigheten. Alle pårørende kan nok være naive, gå rundt å si til seg selv at; jo da, klart han kommer i dag og lete etter tegn på stemmen, prøve glorifisere eller tenke at han er bare sliten – er ikke rusa i dag… Ingen liker vel å hverken se, høre eller oppleve alle de provoserende handlingene den rusavhengige havner opp i eller mest av alt skaper selv. Vår naivitet bidrar til at vi, som pårørende febrilsk hjelper til med å ordne opp i og dekke over alt det kjipe, vonde og vanskelige – vi gjør oss selv og den avhengige en bjørnetjeneste eller vi holde liv i glørne ganske enkelt og kan nøre oppunder mer drikking.

Jeg, som de fleste alkoholikere trodde jeg at jeg var den eneste som hadde det så forferdelig – min historie var unik og absolutt den verste. Jeg ser nå, ikke bare fordi jeg har lært at slik er det ikke, men også fordi jeg selv er en pårørende. Om jeg observerer personen som det «monsteret» den gir uttrykk for å være, og til og med ønsker å være, så kan jeg letter speile meg selv i all denne elendigheten, spille med og stikke hull på boblen og dermed snu situasjonen: Ja, klart du er helt for jævlig, du er helt håpløs og ingen har det verre enn deg, men samtidig med en underbygget tone for å understreke at det ikke stemmer. Jeg prøver bare å få den andre personen til å se det usannsynlige i dens oppfatning av seg selv og sin situasjon – ufarliggjøre det på en måte og til og med kanskje le av det – le sammen med.  Som pårørende trenger jeg selv å «ufarliggjøre» situasjonen for å ikke bli dratt ned i «dritten» og selvutslette meg selv. Det er fort gjort «å bli liten» i enkelte rom og føle seg alene i sammen med andre.

Noen pårørende blir stille- stille, mens andre kan bli stille-bråkete. Jeg blir fort den stille-stille. Jeg eliminerer bort meg selv og mine følelser. Det er vel her denne «læggingen» kommer inn i bildet, men jeg tenker at jeg alt for ofte blir for lenge i denne tilværelsen, selv om det er en prosess jeg behøver å jobbe meg igjennom.  Muligens har jeg vært for føyelig og oversett meg selv i alt kaoset og krisesituasjonene, for så å plutselig overraske mange, også meg selv, når det innestengte har kommet ut – den egentlige meg kom opp i lyset. Jeg har klart å styrke mitt ego ved å ikke la den andre, altså alkoholikeren oppta all plassen i mitt liv. Ergo har jeg blitt mer observant på mine følelser, jeg dissosierer meg ikke lenger fra dem og klarer å se meg selv fra min side, mine egne behov i forhold til alt som skjer rundt meg. Det er viktig å forstå og være i kontakt med egne følelser og se at de styrkes når jeg erkjenner dem og ikke overser dem.  (http://www.fa-sett.no/filer/traumer_og_dissosiasjon.pdf).

Alkoholikeren tar ofte mye plass, alt dramaet tar plass og de rundt gjør sitt ytterste for å både skjerme seg selv og skjerme alkoholikeren for andres kommentarer og innvirkninger. Spesielt tror jeg at søsken skjuler mye, og som tidligere nevnt i forhold til foreldrene – de trenger ikke vite alt, og ikke minst muligens også for å skjerme seg selv. Pårørende, og igjen kanskje mest søsken mer enn andre i slike tilfeller, prøver sikkert å dekke over hva som skjer i familien, hva slags liv søsteren eller broren lever. De finner rom hvor de kan gjemme seg bort eller de blir overaktive, skal gjøre alt på en gang, massevis av aktiviteter og haster videre fra det ene til det andre og skyver bort de vonde tankene og følelsene. Denne typen overlevelsesstrategier går nok for en periode, men før eller senere vil alt komme fossende ut.  Verden kan oppleves som svært forvirrende. I slike situasjoner tror jeg det er viktig å ha noen de kan gå til for å snakke om hvordan de har det innerst inne, når de selv føler for det vel og merke, og ikke at de kjenner seg presset til å prate om endringene, men aller helst før det har blir «surt» og gått over til bitterhet.

For pårørende tenker jeg det er fint og bearbeidende å kunne skrive lister om hva som gnager dem, hva de har blitt sinte og etter hvert også bitre på alkoholikeren for. Ta seg alenetid og orientere seg og se tilbake – tørre å se tilbake og kjenne på hva som ulmer inni seg. Pårørende blir mange ganger styrt av alkoholikeren eller også andre personer i livet sitt, så det er viktig å finne ut hva som er egne følelser opp imot hendelser og handlinger. Stille seg spørsmål: Hva var ikke greit? Hva gjør vondt nå? Hva vil jeg jobbe videre med? Etterhvert kommer det riktige tidspunktet for å ta opp nettopp den hendelsen som ikke helt har blitt ferdig bearbeidet. Man må jobbe med seg selv, ingen kvikk-fiks for de pårørende heller. Være litt ego; nå er det meg selv jeg må fikse, mine egne følelser jeg skal håndtere, se på, føle på og ikke la andres emosjoner styre mitt valg. Pårørende har nok lett for å bli offer for andres emosjonelle forandringer, respondere på andres krangel i form av redsel eller også ta del i en krangel som i utgangspunktet ikke angikk dem. Det er nok en annen form for å overleve på, avklare og løse opp sitt eget indre kaos.

Som pårørende behøver man å vokte seg for å ikke overta all styring og bli den overordnede «maktpersonen» overfor alkoholmisbrukeren. Når personen man “passer på” blir nykter kan det oppstå problemer med å kunne plassere seg selv; hvor ble det av min funksjon som den som skal ordne opp og fikse? Da kan de fort gå inn i forhold hvor de skal redde andre folk. De søker personer som ikke helt klarer å ordne opp i eget liv, kanskje de til og med er alkoholikere som de på nytt skal fikse og ordne opp for. Det de egentlig trenger er å finne noen som kan «fikse» litt opp i deres egne liv for en stund, godta at nå behøver de selv hjelp. Da kan hende, med tiden, vil man innse at nå er tiden inne for å sette ord på sine følelser, fortelle sin sannhet om fortiden, hvordan de opplevde å være pårørende, om all usikkerheten og sviket. Uttrykke den delen av sannheten de selv ønsker å fortelle – for ingen har rett på hele sannheten. Vi eier alle våre egne følelser; mine følelser er mine «fakta» selv om det ikke er den hele fulle sannheten, men slik jeg oppfattet det der og da.

I slike situasjoner når den pårørende selv oppsøker den tørrlagte alkoholikeren er det på sin plass å oppklare, si «unnskyld», om ikke akkurat be om tilgivelse. Det viktigste er å få pratet om hva som tynger den pårørendes hjerte og hva som gnager alkoholikerens samvittighet. Jeg selv har kommet til punkt i livet, hvor bakenforliggende historier har dukket opp i yta og jeg har sett det som nødvendig å ta oppgjøret, skværet opp med den eller de personene som har vært involvert. Det er ikke slik at jeg har gått å leita etter ting å ordne opp i, men de har kommer fram naturlig og hvor jeg selv har funnet passende anledninger til å prate om det – uten å gå i forsvar, men lytte til hva den andre personen også følte i de angitte hendelsene. Det er viktig å påpeke at det er jeg selv som behøver å føle på om jeg ønsker å be om unnskyld til noen, for også som nykter eier jeg de følelsene jeg selv hadde da jeg drakk. Det var jo en bakenforliggende årsak som satte i gang de følelsene jeg ville flykte fra – de vonde hendelsene som alkoholen skyllet bort. Inntil videre kan jeg «lægge» de bort til jeg er klar, til tingene er klare for å bli bearbeidet og «behandlet».

Jeg skal ikke unnskylde meg for at jeg var meg, men for de handlingene jeg fortok meg da jeg drakk– det som påførte andre skader. Selv som alkoholiker var jeg et menneske, med mine feil og mangler vel og merke…

Har du lagt følelsene på is? Er det kanskje lægging du driver med?

Tilstedeværelse – stjerne i eget liv!

En god ting kan ikke sies for ofte og en god person, eller det gjelder alle personer, kan ikke fremsnakkes for ofte, for det finnes noe godt i oss alle. I dag skal jeg trekke fram en metode og kvinnen bak og fremsnakke dem. Det dreier seg om OLSSMetoden og Vibeke Olss, som startet å holde disse begeistrende foredragene for omtrent elleve år siden. Jeg var på dette magiske foredraget nok en gang i går, for begeistring kan jeg ikke få nok av og gode opplevelser kan heller ikke gjøres for ofte.

Kvinnen, altså Vibeke, som sto foran alle oss tjuefire tilhørerne i Nordstands Hus, bergtok oss med sitt sprudlende vesen. Hvem skulle tro at hun selv hadde vært en som strevde med sitt eget selvbilde, en som kollegaene mislikte fordi hun stadig laget kvalme? Mest av alt ønsket hun å gjemme seg bort, men fremsto i stedet som en urokråke. Vibeke har også en avhengighet, men som hun nå ikke lenger er en slave av, nemlig forholdet til mat. Sine spiseforstyrrelser fikk hun hjelp til, ble utskrevet fra behandling, kvalitetssikret og klar for livet på nytt – hun så seg aldri tilbake! Hun lever sitt liv hundre prosent til fulle, vertfall tett oppunder påstår hun, for noen dager kan være litt mer regntunge og grå. Men da bruker hun metoden, sin egen metode – OLSSMetoden. Hennes tanker gjennomgår en kjemisk reaksjon i hjernen, de omformes ved hennes egen tankevirksomhet, gjenskapes og kopieres når hun i sin indre dialog kommer ut med et annet svar, en annen væremåte. Kort sagt hun snur negative tanker til noe positivt, og blir dermed også en annen personlighet, en rakrygget og glad person. Bare prøv selv, for dette er noe alle kan gjøre. Og det virker!

Hun plukker fram rekvisitter fra bordet for å demonstrere videre, flere par med briller; stjernebriller, kjærlighetsbriller, surmulebriller, briller som siler ut negative tanker og briller jeg ikke husker hva var til, men et brillepar med do-lokk over ene brilleglasset sier vel sitt. Alle fungerer de slik at de hjelper henne med å endre syn, endre synet på sitt eget liv. Snu det negative til noe mer positivt eller bli ferdig med å irritere seg over situasjoner, handlinger eller holdninger. Det jeg ofte kaller bagateller. Hun har etter flere års erfaring programmert hjernen sin til å forstå at ulike briller skaper nye sinnsstemninger. Jeg er fasinert. Jeg vet jo at stjernebrillene jeg selv har, som jeg har fått i gave av nettopp Vibeke, de får meg til å føle meg som en stjerne.  Samtidig har jeg lært at når jeg tar de på og sier til meg selv, med høy stemme: Jeg er stjerne i mitt eget liv, så kjenner jeg forandringen inni meg. For det rare er, eller det er jo ikke så rart når jeg tenker over det, satt inn i konteksten jeg fikk der i de magiske minuttene, lyttende til Vibeke; det fungerer – jeg blir den stjerna jeg drømte om som liten. Alle barn drømmer vel om å forbli stjerner og midtpunkt, men av en eller annen grunn forsvinner den stjernestatusen på veien fram mot det voksne livet. Det er det Vibeke ønsker at vi skal finne tilbake til.

Latter i salen, alle følger oppslukt med – hun engasjerer. Hun gir oss tre liter lykke, fem kilo suksess og fem liter glede og vi får en kjempekake fylt med tilstedeværelse og begeistring. Hun overfører sin glede til oss – vi fylles av bevissthet, balanse og jeg kjenner at jeg er i bevegelse selv om jeg sitter mest stille bortsett fra når bølgen tas: Vi er stjerner i eget liv. Ja, snakk om bevisstgjøring. Jeg kjenner vertfall at jeg faller til ro – tre, to, en – pust, jeg er i balanse. Dette er som magi. Akkurat der tror jeg mange av oss følte oss som store idrettsstjerner og verdensmestere i eget liv. Jeg var som alle de andre i salen verdifull og likeverdig. På tros av alle våre forskjellige historier satt vi alle der, og ikke noen av oss, eller våre innerste hemmeligheter eller sannheter var mer viktige eller riktig enn noen andres. Der og da var vi sammen, uansett bakgrunn, om vi hadde snublet eller feilet spilte det ingen rolle. Vi var et felleskap i samhørighet takket være en kvinne – Vibeke.

 Jeg kjente på mange av mine følelser, hovedsakelig gode følelser for jeg hadde det så fint. Jeg var tilstede i meg og tilstede i felleskapet. Jeg kan jo ikke være noe for andre om jeg ikke er meg selv bevisst, tar min rolle på alvor, hovedrollen i mitt eget liv. Som Vibeke sa: Du må først spille hovedrollen i ditt eget liv og gå inn i den hundre prosent før du kan være en god birolle eller statist for andre. Hun kommer mot oss på den oransje løperen, med Oscarstatuetten i hånden, ærlig fortjent for hovedrollen i filmen: Stjerne i eget liv, og vi reiser oss i jubel, bølgen går: Stjerne i eget liv. Og det til tros for og ikke på grunn av…

Det var som om jeg fikk 1440 magiske minutter inn på min livskonto der jeg satt og applauderte, men egentlig var det bare 90 minutter, men hjernen forstår ikke forskjellen på fantasi og virkelighet likevel…

—————–

Jeg hadde blitt fylt av kjærlighet:

L – Livsgnist og livsglede

O – Optimisme

V – Verdifullhet

E – Engasjement, entusiasme og empati

På nytt hadde jeg fått magien – hun klarte det igjen, påminnelsen: Jeg vet at når jeg daglig spør meg selv om jeg er snill mot meg selv, og ærlig kan svare ja, da finner jeg kjærligheten inni meg, og da kan jeg gi fullstendig kjærlighet til alle andre. Jeg kan være konglen som sår et frø. Jeg klarer å legge bort mindreverdskompleksene – slutter og sammenligne mitt indre med andres ytre. Det dreier seg i det store og hele om mine holdninger til hverdagen rundt meg og til mennesker jeg møter. Mitt liv forandres stadig. Tilstedeværelsen gjør meg i stand til å holde jevne forandringsskritt. De karakterfeil jeg hadde oversett og ikke brydd meg om, som for eksempel mitt talent, optimismen og selvdisiplinen, viser seg å være mine virkelige positive egenskaper. Når jeg klarer å la være å uroe meg for andres ve og vel og dermed også ofrer min egen lykke, da kan jeg gjøre store framskritt. For å kunne hjelpe andre behøver jeg nemlig å sette på meg oksygenmasken selv først.  

Jeg er min egen filmskaper, jeg visualiserer. Den filmen jeg nå har laget meg i hodet og i underbevisstheten ønsker jeg å følge. For jeg skal fortsette å være en stjerne i eget liv. Kommer det dårlige dager, om jeg lar meg irritere, så blåser jeg alle negative følelser og tanker inn i en ballong, slipper den og vips så er den virkelige Heidi tilbake. Bare ved å vite hvilken person jeg er kan jeg skape den personen jeg vil bli. For hvert menneske må gå til seg selv for å lære seg livets mening…

Takk for rosene og sender de visuelt tilbake – for kjærlighet, respekt og ydmykhet!

Det gode liv…

Alltid kunnskapssøkende, så jeg dro til fagdag om eldre og helse i regi av, og som faglig ansvarlig KoRus Oslo, målrettet mot helsepersonell hovedsakelig ansatt i Oslo Kommune. Mitt mål var å erverve meg enda mer forståelse for hva rusmidler gjør med en aldrende kropp, ikke minst hjernen, som allerede ved trettiårsalderen begynner å «forfalle», men ikke blir merkbart før over fylte sytti. Ja, alle vil vi leve lenge, men ingen vil bli gamle!

Jeg hadde fått dispensasjon, siden jeg verken er ansatt i Oslo Kommunes Velferdsetat eller utfører mitt yrke som miljøarbeider innen rus og psykiatri noe sted annet enn å bedrive informasjon- og motivasjonsarbeid gjennom min blogg.

Fagdagen ble avholdt i Nationalteaterets konferansesenter og Runa Frydenlund, ansatt som spesialkonsulent for Kompetansesenteret Rus – Oslo ønsket meg velkommen: Ja, jeg husker din henvendelse, så fint du kom, for vi blir ikke mange. De kommuneansatte innen helse har dessverre ikke tid. Har ikke tid tenkte jeg. Burde det ikke blitt organisert slik at alle som jobber med eldre i Oslo kunne overvære dette, at alle ble «beordret», for dette er jo så viktig. Spesielt for hjemmetjenesten, de som møter de eldre daglig. Det blir liksom ikke mindre eldre i fremtiden og de slutter heller ikke å nyte sine vinglass og fastlegene deres vil også i fremtiden skrive ut resepter på sovemedisin eller beroligende piller. Men da vet muligens de hjemmetjenesteansatte nok da!

Gjør meg noen tanker før oppstart mens deltagerne «strømmer» på. De aldrende, er det den såkalte dessertgenerasjonen, og den nye party-generasjonen, de som svelger ned panacottaen med hetvin eller drikker cognac til kaffen? Kanskje er det også alle «sekstiåtterne» som nok en gang prøver å slå ut håret så blomsterkransen fyker av gårde og blir liggende i hjørnet av den nedstøvete førtito kvadratmeter «store» kommunale leiligheten. Peace, love and wine! I det en mannsperson fra Velferdsetaten og byrådet begynner å snakke forstår jeg at det faktisk gjelder dem alle, både de rike, arbeiderklassen og sosialklientene, og det var egentlig ikke noe nytt.

Faglig praksis er ikke nøytral, sier kommunepolitikeren og fortsetter med å påpeke at det kan være utfordrende for alle som daglig er i kontakt med de eldre å snakke om deres alkoholvaner. Som hjemmehjelp eller hjemmesykepleier er det viktig å kunne informere brukerne om hva for eksempel kombinasjonen alkohol og smertestillende medikamenter, sovemedisiner og andre vanedannende medikamenter gjør med kroppen. Det må gjøres til rutiner for å normalisere det å kunne snakke om disse ømtålige og tabubelagte temaene.  Nettopp, så hvorfor er det ikke flere her for å bli påminnet og ikke minst for å lære hvordan gripe fatt i de mange situasjonene de sannsynligvis møter på – hvor de eldre pleies for brukne lårhalser og hofter, forstuede ankler og forslåtte kropper fulle av blåmerker, hvor middagsmaten fortsatt ligger i plastemballasjen fra i går og tomflaske forsøkt gjemt bak plastikkblomstene i vinduskarmen.

Jeg blir oppgitt når jeg hører byråden forteller hvor oppgitte de eldre selv er fordi tingene ikke går som planlagt i deres hverdag der de strever i all sin ensomhet. Det er ikke enkelt å bli pensjonist og ikke lenger ha en jobb å gå til. Det er vondt å bli sittende igjen alene når ektefellen dør, og andre familiemedlemmer ikke har tid. Det er slettes ikke enkelt å bli gammel, selv om dette ikke gjelder alle – det må presiseres, for de fleste fortsetter å leve normale liv. Men mange sliter med store tapsfølelser og sorg. De stenger seg inne, blir ikke lenger sosialt aktive og mange klarer heller ikke lenger å fortsette med aktiviteter de før pleide på grunn av kroppslige plager. Derfor er det også slik at det rekvireres mange ulike tabletter for at de skal slippe all smerten, angsten, tilkortkommenheten og søvnløsheten.

Så hvem sitt ansvar er det å fortelle dem at hverken de «uskyldige» paracet-tablettene eller antidepressiva og sovemedisiner ikke skal kombineres med alkohol? Egentlig er det vel fastlegen som er hovedansvarlig, men når de ikke har tatt seg bryderiet med og undersøkt nøye nok pasientens alkoholvaner, tatt seg tid til å spørre eller fordi de ikke våger å spørre, våger å bry seg, da blir det hjemmehjelpens ansvar. Det høres ikke ut som heller ikke de går gjennom sjekklisten på sine daglige hjemmebesøksrunder. Her er det vel tid og penger som oftest setter en stopper for hvordan hver enkelt av de eldre blir møtt og ivaretatt, og jeg ønsker ikke å angripe eller anklage de fagkyndige, men det koster så lite å sette av noen minutter til en omtenksom prat, selv hvor hektisk arbeidsdagen er. Ikke minst vil jeg tro det er mer lønnsomt på sikt.

Ofte er det dessverre slik at de hjelpetrengende blir møtt med manglende forståelse for hvorfor deres tilværelse har blitt som den er. Det er nettopp dette jeg etterlyser – mer opplysning gjennom respektfull og ikke-krenkende samtaler der den hjelpetrengende blir møtt med anerkjennelse av helsepersonell som stiller seg åpne, og samtidig uten å pålegge skyld og skam eller med en mine av stakkar, det er synd på deg… Det er den bakenforliggende årsaken som må angripes og gjøres noe med – hva handler rusproblemet egentlig om? Den aldrende trenger kunnskap og rettledelse om hvordan leve sitt liv, hvordan komme seg ut å møte andre likesinnede eller yngre mennesker for den saks skyld og dermed unngå å bli enda en ny person på statistikken over rusavhengige eldre. Det trenger en forståelse for hva alle tapene i deres liv kan medføre og en grunnleggende innføring i faren ved å blande piller og alkohol.

Runa Frydenlund kan fortelle, og ikke noe som forundret meg at de eldre i dag drikker mer, spesielt kvinnene. Det er en kjensgjerning at da pappvinen gjorde sitt inntog på nittitallet ble det langt billigere og enklere å skjule sitt drikkemønster, og kan hende en medvirkende årsak til at alkoholforbruket økte også blant den eldre generasjonen. Her kan jeg selv ærlig innrømme at jeg skjulte mitt overforbruk mye ved hjelp av nettopp vinkartongene. Med tanke på kvinnene er det også slik at flere av dem som lever alene, og med lav inntekt har et risikofylt alkoholbruk. Det er i tillegg disse som spiser flest smertestillende og beroligende midler. Faktisk dreier det seg om at det utleveres over tohundre døgndoser mer enn det burde i året. Faretruende og skremmende!

Nå er det slik at når man kommer opp i seksti-sytti års alderen har kroppen mindre «blandevann» og når man skyller piller ned med alkohol både minskes og forsterkes kroppens reaksjoner og rusen vedvarer lenger. Dette gir igjen en økt fare for forgiftning og organskader.  Ingri Østensen fra Senter for fagutvikling og forskning understreker nok en gang at de eldre mer enn andre står oftere i store livskriser; ulike tapssituasjoner, hendelser, depresjon, forvirring, ensomhet og at langt flere eldre har suicidforsøk. Alkohol og pillemisbruket på toppen skaper enda mer forvirring og ukritiske handlinger. Mange av de eldre misbrukerne manipulerer sine besøkende til å hjelpe dem med å skaffe seg alkohol og medikamenter for å dekke behovet for sin avhengighet. Derfor er det svært viktig at helsepersonell har kjennskap til hva langvarig rusavhengighet kan medføre og at abstinenstegnene inntrer omtrent tre dager etter avsluttet inntak. De må spørre seg om den eldre damens forvirring er tegn på dèlir og om eventuelle kramper har sitt utspring i medikamenter- og alkoholmisbruk. Våger de å se og spørre, se den eldres egentlige personlighet og styrke den fremfor å fremskaffe enda flere tabletter? Det er et paradoks at brukeren selv begynner å snakke om sitt forbruk dersom de bare blir spurt.

Det er, eller burde vertfall være en plikt å informere om virkningen av ulike legemidler som de eldre har i sine dosetter. Ikke alle vet at de i enkelte tilfeller ikke trenger å ta nettopp den ene smertestillende tabletten før de skal i datterens middagsselskap hvor det serveres noen glass alkoholholdige drikkevarer, og enkefru Hansen sier ikke nei takk. Eller at sovemedisinen kan ligge dersom man heller ønsker et glass vin på kvelden. Faktisk er det slik at om smertelindrende medikamenter tas uten å ha smerte gir de i stedet en rusfølelse. Det er i tillegg, og dette er viktig å vite og ikke minst viktig å overholde at sovemedisin kun er ment som korttidsbehandling, to til fire uker, og har ingen nytteeffekt ut over dette. Dessverre blir dette sjeldnere overholt og mange blir av den grunn avhengige. Sammen med vinen enkelte skyller ned sovepillen sin med blir det da en farlig miks. Ikke rart Fru Hansen er både forvirret, sløvet og ustø der hun vaklende leter etter sengen sin. Ingen fortalte henne om at alkohol og legemidler ikke skal blandes siden rusen forsterkes og gir økt sedasjon, en slags bedøvelse og minsket forståelse av situasjonen.

Marit Tveito fra Nasjonalt kompetansetjeneste for aldring og helse sier at de eldre og deres helse, spesielt med tanke på rusmiddelbruk er en nedprioritert gruppe. Det er et stort varsku at fler og fler kombinerer alkohol med alskens beroligende midler og sovetabletter. Sekstiåringer, og eldre, drikker langt oftere enn den yngre generasjonen, selv om mengden er betraktelig mindre og de drikker seg ikke beruset slik tjueåringene gjør. Uansett behøver vi å informere om farene alkoholen medfører. Være som en «komfyrvakt», vise omsorg og dele kunnskapen videre til de eldre for at de skal kunne forstå faren og redusere mengden. Ikke nødvendigvis gjøre det til et moralsk spørsmål og selv om mange har et trygt alkoholforbruk, behøver eldre å få informasjon om at alkoholen kan gi store skader i kombinasjon med piller.

Eldre er storforbrukere av vanedannende medikamenter, mest benzodiazepiner fordi de som tidligere nevnt har mange tap i livet generelt. Pensjonerte, høyt utdannede og høytstående personer klarer ikke at overgangen til det å ikke ha noe å gå til daglig. Mange av disse har allerede et uvanlig alkoholforbruk, hvor alkoholen var en «normal» del av arbeidssituasjonen. Mange får psykiske lidelser som et resultat av sin nye tilværelse, manglende sosial aktivitet og tiltaksløshet. De blir fanget i en sirkel – angst og ensomhetsfølelse og etter hvert blir deres selvmedisinering ikke på grunn av depresjon, men fordi de er avhengige. Det kan gå så langt at de er ute på det illegale markedet for å tilfredsstille sine behøv. Enkelte eldre sper også på sin økonomi med å selge sine reseptbelagte piller til andre som har større behov for dem.

Hvordan skal helsepersonell nå inn til de eldre? Hvordan ordlegge seg for at de skal forstå? En tilhører føler seg usikker i forhold til om de hun møter virkelig forstår omfanget av sine alkoholvaner og opplever at mange dekker over sitt forbruk. Lena Müller fra KoRus, Oslo ønsker å formidle at alle i hjemmetjenesten og helsetjenesten rundt de eldre i hovedsak tørre å snakke om det. Det er merkelig, synes hun, at hjelpepersonell lettere snakker om de eldres avføring og bleibruk enn om deres rusvaner. Vi må bryte dette tabuet. Tabu betyr manglende kunnskap. Vi behøver å starte tidligere, forebygge og snakke om hva man heller bør gjøre for å roe nervene, minske stresset eller skyve bort ensomhetsfølelsen. Det er ikke slik at alle aldrende slutter å leve slik man pleide da man var yrkesaktiv. Vi drar oftest med oss vårt drikkemønster inn i alderdommen og vi kopierer også hverandres drikkemønster. Det er mer sosialt akseptert med alkohol i strikkeklubber og bokklubber kombinert med vinsmaking også for de eldre. Det blir nye ritualer og nye vaner, nye drikkemønster – kontinentale drikkemønster hvor vin på torsdag ikke lenger ses på som unormalt og farlig. Derfor behøver helsepersonell å fortelle hvordan kropp og hjerne reagerer på alkohol og medikamenter når brukerne eldes. Hvordan skal de vite risikofaren om de aldri blir fortalt før det er for sent?!

Vi må ikke glemme at eldre mennesker er unge personer som har blitt eldre. Vi behøver fortsatt å vise dem respekt. De eldre trenger å bli sett, faktisk enda mer spør du meg. Vi må ha blikk for de skjulte signalene de sender ut, kunne tolke dem og finne ut hva som er galt. Da må vi spørre, uten å moralisere, men vise vår interesse. Har du det egentlig bra? Er det noe du trenger? Hvordan kan jeg hjelpe? Det meste dreier seg om å ta seg tid. Tid til å hjelpe til med å skape en strukturert hverdag, bistå med å komme seg ut i aktiviteter og skape en bedre livskvalitet i pensjonistens hverdag. Kort sagt: Ta seg tid til å se og snakke uten å pålegge eller bebreide. Dermed kan man påvirke til at den eldre får en konstruktiv frisk og meningsfull tilværelse – en mer vellykket aldring. Virkelig leve det gode liv…

Jeg skulle ønske at flere fikk denne kunnskapen, spesielt de eldre og derfor burde helsepersonell bli mer søkende etter kunnskapen og å formidle den videre til de eldre i dag og den kommende eldre generasjoner. Om ti år er det kanskje de eldre som har blitt den «nye vinen», men ensomme, rusavhengige mennesker lever jo kortere…

Det er vår plikt å opplyse og informere…

Det viktigste i livet – kjærlighet…

Jeg vet ikke helt om det er jeg som er den heldige eller de rundt meg som er de heldige. At de får oppleve meg i en «ny» utgave eller jeg som får oppleve samhørighet igjen. Ikke alle er like heldige som meg, at de har eller har hatt mennesker som bryr seg. Selv om det var mitt valg og jeg selv som måtte gjøre jobben for å bli nykter, og dermed bli en medborger og et medmenneske igjen, var det godt å vite at noen var der – noen som ventet på meg. Det å få lov til å være en bidragsyter, en venn, en datter, en kjæreste, en mamma og en mormor er den største gaven jeg har fått, at de ga meg tilliten er en påminner om hva som er verdifullt og verdt å ta vare på her i livet – de små gledene som blir til de store opplevelsene, til selve livet. Det som fort glemmes er at selv da jeg ruset meg var jeg en medborger og et medmenneske.

Jeg er takknemlig for at jeg våget å stå i smerten for å kunne oppleve hvor fantastisk livet er. Dessverre er ikke alle sterke nok til å takle ulike nederlag eller skuffelser, langt mindre all smerten som livet faktisk byr på – jeg selv har stått i den og jeg var villig til å stå i det enda litt til for å kunne få det bedre – tilfriskning er også smertelig og tidkrevende.

Stadig blir jeg påminnet at livet tar og gir, senest i forrige uke da jeg leste om at rusen nok en gang hadde tatt et liv. En person hadde enten gitt opp kampen eller nådeløst blitt frarøvet sjansen til å fortsette livet på jorden – rusen ble den seirende djevel. Noen mistet kanskje en nær venn, en kjær sønn, en ektemann eller kjæreste, eller kan hende var personen «helt alene», en person som ikke fikk den kjærligheten den så sårt drømte om. Kanskje var dette den utveien, som personen selv så som den eneste utveien til endelig å få fred.  Det er vanskelig for mange, vanskelig å forstå, vondt å erkjenne, vondt å miste og sorgen er den samme uansett hvordan personen døde. Jeg kan forstå, men samtidig kan jeg ikke; det er uvirkelig når noen «velger å dø for å kunne leve». Det vitner om at det fortsatt er mange som står ute i kulden med kun èn fyrstikk, de står alene utenfor stuevinduet og ser inn på andres overflod – der de uten medfølelse bor, de som vendte dem ryggen, der det egentlig er mere kaldt, hos de uten kjærlighet…

——-

Rusavhengighet er en progressiv, dødelig sykdom, den er reversibel og jeg må leve med den resten av livet, men jeg lever godt med den så lenge jeg tar alle forhåndsregler. Det vil komme vanskelige dager, det vil bli mer smerte, men det er opp til meg hvordan jeg vil ha min fremtid. Mitt liv er mitt ansvar, slik andre er ansvarlig for sine liv. Derfor er det vondt å se at noen ikke har fått muligheten til å utvikle denne forståelsen gjennom kjærlig medmenneskelighet og omsorg. Noen har kanskje «valgt» bort personer som betydde noe og rusen ble etter hvert for eiersyk og snøret grepet for hardt til at personen klarte å løsrive seg igjen. Da er det viktig å ha noen som bærer håpet. Uten andres raushet og vennlighet hadde heller ikke jeg sett meg i stand til å klare det, til å se meg selv som en verdifull person. Jeg kan nå være et forbilde, en andre kan søke trøst og trygghet hos og hvor min forhistorie, med all tilhørende smerte, har gjort meg styrket i min tro på at jeg kan bidra til vekst for disse. Nå kan de høste av den kjærligheten jeg fikk – jeg gir den tilbake.

Ja, det er kort vei mellom sorg og glede, liv og død. Jeg har selv mistet noen som sto meg nær, og jeg kan forestille meg hvordan det ville være om jeg var den personen noen måtte sørge over. Er sorgen annerledes om personen som døde tok sitt eget liv, om rusen drepte personen eller om personen døde naturlig eller av en annen sykdom? Jeg tenker, uten å vite, for jeg har ikke mistet noen nærstående til rusen, men jeg prøver å sette meg inn i den type sorg: at en person som blir revet bort av rusen, som dør av en overdose eller drikker seg til døde, kanskje blir sørget over med en form for medlidenhet, en slags takknemlighet for at både personen selv slapp all smerten og de pårørende sin smertelige omtanke og usikkerhet – sitt savn til aldri å kunne gi av sin kjærlighet. Uansett har vi ingen å miste og sorgen trenger å anerkjennes og bearbeides.

Jeg har selv blitt møtt med urett og vold, blitt mobbet og kuet til stillhet og flyktet inn i rusen, den som til tider holdt meg opp – som var min trøst i all ensomheten. Men jeg hadde det grunnleggende iboende i meg, kjærligheten gitt av andre, den som fikk meg til å velge å ville leve og gi tilbake denne kjærligheten. Da er det vanskelig og tungt å høre og forstå eller godta at andre ikke har blitt gitt den samme muligheten, at noen ikke finner livet verdt å leve fordi ingen ser, ingen viser medmenneskelighet og omsorg. Det at rusen var den eneste som var der for dem, men at dens kraft ble for sterk til å ta kampen, til å seire og reise seg fra «dødsleiet». Jeg klarte å finne lyspunkt og innse at mine dager var ikke talte – jeg ville leve…

Var det rusen eller var det samfunnet som drepte? Var det vårt kalde samfunn med utenforskap, hån og nedverdigelse som tok alle disse livene til de som fant sin eneste trøst i flasken eller sprøytespissen? Disse korsene på mang en grav – til de glemte, de tilsidesatte, til de som ikke fikk vist sin kjærlighet siden ingen viste dem kjærligheten. Gravene ingen besøker vitner om at vi har forvist kjærligheten… Det er lett å si: de ga opp, det måtte skje – kunne ikke annet vente, men hvilken rett har de til å dømme og glemme! En person som selv ikke har sett døden i hvitøye eller som vet hvilke krefter som rusavhengige må hanskes med, har ingen mulighet til å forstå, men å dømme skal de holde seg for gode til. Det river langt inn i hjerteroten å høre noen uttale: de fikk som fortjent. Hvor er nestekjærligheten – det viktigste i livet!?

Alle er verdifulle!

Tålmodighet!

Hvilken rett har jeg…

Jeg går inn til frisøren, og har allerede inntatt en negativ tanke når jeg ser at min faste frisør ikke har tenkt til å klippe meg: Uff, da blir det ikke slik jeg ønsker denne gangen heller… Setter meg godt til rette i stolen, muligens med en sur mine, kaster et blikk bakover i salongen og møter blikket til min faste klipperske. Den østeuropeiske damen spør på sin gebrokne norsk: Hva vil du gjøre? Stusse litt svarer jeg mens jeg prøver å forklare mer nøyaktig hvordan jeg ikke vil ha det. Hva? Jeg hørte stemmen min, selv om jeg prøvde å ta meg sammen og ikke vise min skuffelse. Likevel hadde jeg allerede dømt henne og hennes ferdigheter. Jeg gikk inn i en posisjon som om jeg visste at dette ville ikke bli bra.

Så mye? Hun holder hårtuppene mine mellom fingrene, tilmåler, jeg studerer og forteller at panneluggen vil jeg ha kortere, men ikke resten av håret, bare stusse. Forstår hun virkelig ikke hva jeg mener, tenker jeg oppgitt. Kunne ikke bare hun andre komme meg til unnsetning, hun som vet hvordan jeg ønsker det… Damen, fortsatt hyggelig, spør meg stadig mens hun klipper i vei. Jeg gjør henne usikker og hun vil nødig skuffe meg. Jeg ser det. Hva er det jeg gjør? Tar jeg fra denne damen hennes selvfølelse? Dømmer jeg henne? Tror jeg virkelig ikke at hun gjør så godt hun kan? Det slår meg, live-sendingen til Julie W. i morges, om det å baksnakke. Der sitter jeg og oppe i hodet mitt «snakker» jeg nedsettende om denne kvinnen jeg ikke kjenner, «påstår» at hun ikke kan jobben sin. Hun prøver i realiteten å gjøre meg fornøyd, men øynene mine viser noe helt annet, min skuffelse. Selv om hun fremstår myndig, ganske storvokst og sikkert mye sterkere enn meg i kamp, så er min fremtreden i ferd med å ta fra henne motet. Unnselig sier hun: Sånn… burde kanskje ta litt mer her… hva med tynnesaksen… er du fornøyd slik? Jeg vrir på hodet, studerer, nikker litt og sier at det ser greit ut – ta litt voks i du så blir det bra… Har du hørt!

Jeg reiser meg fra stolen, og rask på pletten kommer min faste frisørdame bort, spør om jeg er fornøyd og jeg gjør bob-bob tegn. Og da var det i gang, jeg ser det på minen hennes, jeg er en vanskelig kunde, en kravstor og umulig kunde. Det er nettopp det jeg er. Forsvarsmekanismene trår til. Stopp! Spol tilbake og ta det fra begynnelsen nå. Snu det eventuelle negative til det positive. Klart hun andre skulle klippe meg, må jo øve for å bli bedre og ikke minst for å bli kjent med meg også, vite hva jeg ønsker til eventuelt neste gang hun må klippe meg om min frisør er borte. Jeg begir meg ut i forklaringen, skulle gjerne hatt det slik og slik, men dette er helt fint. Jeg ser hun er undrende, tror meg nok ikke helt, og kroppsspråket mitt forteller sikker noe helt annet enn det jeg sier, det jeg tenker… Hun leter fram et bilde, akkurat samme bilde jeg tidligere en gang hadde vist henne; ja, slik ville jeg ha det! De smiler, konverserer på sitt morsmål, jeg forstår ikke et kvekk, er det den umulige kunden de snakker om… Med rette!

Jeg fikk som fortjent: Du behøver å spare enda mer for at vi skal kunne klippe deg til ønsket frisyre. Håret ditt trenger mer fylde, litt hårføning og gele eller spray, så blir det mye annerledes, for fasongen er den samme som på bildet, men du er deg og hun er seg. Ja, klart det, jeg er jo ikke som den filmskuespilleren på bilde, hva var det nå hun het igjen, nei, samme det. Jeg blir med ett grepet, merker at jeg ønsker å be om forlatelse. Hun kommer meg i forkjøpet: Du skulle bare sagt det med det samme, for vi forstår. Jeg kjenner jeg krymper, blir medfølende og svarer tilslutt at jeg forstår, beklager, sier takk, betaler og går. Ute på fortauet kjenner jeg meg ussel – jeg hadde såret dem begge, tråkket på deres verdighet. Hvem var jeg som oppførte meg slik? Hvilken rett hadde jeg til å forlange? Klart jeg kan si hva jeg ønsker, hvordan jeg vil ha frisyren, men de kan jo ikke trylle – jeg forstår jo det, og jeg kunne bare vært hyggelig, vist dem respekt. Hva hadde det kostet meg å smile litt mer og dermed muliggjort det å komme til enighet på en mer medmenneskelig måte og ikke slik som nå, slik jeg faktisk har oppført meg før – det går ikke an!

Jeg behøver å utvise toleranse og tålmodighet, ikke minst respektere andre for deres rettigheter, kunnskaper og ferdigheter. Jeg tar selvkritikk. I det jeg setter meg på bussen hjem tenker jeg at jeg burde ha gått tilbake, bedt om unnskyld for min oppførsel. Egoistisk av meg og bare dra, men jeg ville hjem. Det er lov å begå feil, det er menneskelig, men når jeg erkjenner feilene behøver også å rette de opp og ikke bare «blåse de bort». Jeg viste dem urett, og jeg prøver å rettferdiggjøre meg selv – snakk om urett. Jeg leter fram telefonnummeret til frisørsalongen, taster inn tallene: Hei, det er jeg som nettopp var inne hos dere – jeg beklager så mye min oppførsel, langt i fra en fin måte å behandle hun som prøvde så godt hun kunne å gjøre meg tilfreds. Beklager! – Takk for din forståelse og nei, det går helt fint. Da sier hun det, det jeg trengte å høre – du må ha litt mer tålmodighet vet du, la håret vokse enda mer så blir det lettere å få til et ønsket resultat også.

Tålmodighet ja… Jeg forstår, og jeg vet det innerst inne, så hvorfor blir jeg denne fæle personen, den jeg ikke liker, den jeg selv ikke vil møte, som gjør meg usikker, andre usikre? Jeg behøver å vise tålmodighet med de som fortsatt er i læringsprosessen – de som ønsker rettledelse, ikke pekefinger og irritasjon. Hvordan ønsker jeg selv å bli møtt? Med forståelse og godvilje – med omtanke og ikke minst et smil! Jeg ønsker å bli forklart på en forståelig måte, en oppbyggende måte og ikke med en undertone som kan tolkes dithen at andre ikke har troen på meg. Det var snarere den rake motsetningen jeg fremsto som i frisørstolen. Jeg vet flere er som meg, at de kan behandle noen med «avmakt», og alle trenger nok å gå i seg selv fra tid til annen. Men det er ikke sakens kjerne. Det er meg selv jeg må se på, ikke alle andre. Jeg er ansvarlig for mine handlinger, og ansvarlig for å endre mine holdninger. Selvfølgelig har jeg rett til å si hva jeg ønsker meg, enten det dreier seg om en frisyre eller noe av mer alvorlig art, men på en langt mer hyggelig måte. Gode resultater oppnås best med velvilje og et smil, en hyggelig kommentar, en som vil bidra til utvikling.

Hadde jeg gjort fremskritt om andre ikke hadde hatt tålmodighet med meg, gitt meg ros og oppmuntrende ord? Hvor hadde jeg vært om ingen hadde hatt troen på meg og bygget opp mitt selvbilde til å selv få tilbake troen på meg?

Hva ser jeg? Hvem er jeg? Hvordan fremstår jeg?

Skam

Jeg var på en fagpolitisk debatt i går i regi av RIO (Rusmisbrukernes Interesse Organisasjon). Den hadde overskriften: Piker, vin og skam. Jeg var en av de som ble diskutert, en som brukte vinen til å flykte fra skammen, men skammen innhentet meg alltid…

Vi går snart inn i en travel måned, desember, hvor mange av oss kvinner strever med å skape noe finere, noe bedre. Vi kjøper oss lykke; gaver, stæsj og julegoder. Selv rusmisbrukerne «kjøper» seg lykke, en kortvarig lykke. Jeg var selv en av dem – jeg kjøpte meg fri ved å gi bort dyre julegaver, pyntet og ordnet, men aller mest ved å tylle i meg alkohol. Det var skammen – i det skjulte, den som tæret meg i hel, men som holdt liv i kong alkohol. Jeg forsto ikke omfanget av skaden jeg påførte egne barn, bare fortsatte å manipulere alle rundt meg, hele systemet. Jeg gjemte meg bort i selvmedlidenhet, jeg skjulte meg i skyld og skam, men aller mest ville jeg bli sett.

Janteloven rådde, skulle ikke stikke meg ut på noen som helst måte. Skulle heller ikke være en taper, ikke vise at jeg hadde problemer jeg selv ikke kunne hanskes med. Som kvinne var det heller ikke godtatt å drikke for mye, bare nippe til vinglasset og være prektig. I de finere kretser var jeg som alle andre, for å ikke bli sett ned på, men hjemme var det ingen som så meg. I lengden gikk det jo ikke, jeg var jo ingen vinnipper, forsto ikke vitsen. Jeg fikk etter hvert stempelet, selv om ingen sa det høyt, ikke til meg – jeg var en alkoholiker, og jeg brydde meg ikke, jeg ga F i andres syn. Selvfølgelig brydde jeg meg innerst inne – skylden og skammen gnog.  Jeg drakk meg ned til skammen og så ned på alle andre – det var jo deres feil…

Kvinner drikker mer enn før. De skjuler sitt misbruk i syklubber, men det er lite korssting og strikkeoppskrifter som deles på sammenkomstene deres nå. Mest tapas og vin. Kvinner lever sine mange «liv», de skal strekke til over alt – være perfekte og stå i mannsverdenen uten å mukke. Slik det nå har blitt skal man helst ikke drikke for mye åpenlyst, så kvinners rusmisbruk har blitt et mer blandingsmisbruk med piller og alkohol, for å skjule.  Jeg tror det foregår enda mer i de tusen hjem, bortgjemt bakenfor raden av Ferrante og Moyes bøker. Samfunnsmessig blir alkoholen glemt for den angår oss alle, det er legalt og for de fleste er den ikke et problem. Men faktumet er jo at alkoholen ødelegger mest. Forstår hjelpeapparatet omfanget? Vet de nok om det skjulte misbruket? Etter gårdagen debatt virker det ikke slik. Selv blant politikere er alkoholen et nødvendig onde.

Alt presse som pålegges kvinner eller som vi kvinner legger på oss selv er det mange som har psykiske problemer. Historisk sett har det også økt. Kvinnerollen har endret seg i takt med industrialiseringen og den tekniske utviklingen. Fra å være «bare» husmor, gjennom selvrealisering til å bli topp karriere kvinne – hus, mann, barn, hund og jobb, en fullpakket hverdag som har endt opp i frustrasjon. Frustrasjon fra eget hold over sitt eget liv, men mest fra andre hold. Kvinner som drikker blir oppfattet som fiendtlige, ulykkelige, egosentriske, deprimerte, ensomme, nervøse og lite sympatiske sammenlignet med sine mannlige «kollegaer».  Jeg vil nå påstå at det er en sannhet i alt dette, for jeg kan ikke tenke meg noe verre enn en overstadig kjærring… Det har vi kanskje innsett selv, og i all denne perfeksjonismens jag, må vi jo skjule våre negative egenskaper – tar noen piller og skyller de ned med vin. Alt blir så meget bedre…

Nå var ikke jeg noen blandingsmisbruker, men like fullt strevde jeg med sosiale og psykiske problemer. Ønsket meg ut av helvetet, finne balansen mellom alkoholen og hverdagslivet, mellom misbruket og barna – ambivalensen.  Hvem var jeg som mor? Var jeg en god mor? Skylden og skammen. Skam smitter! Jeg påførte mine barn min egen skam, men jeg så det ikke. Rusen rammer hele familien og alle i familien behøver hjelp på en eller annen måte. Samfunnets krav og alles oppfatning i ulike situasjoner.  Jeg hørte om kvinner under LAR-behandling som blir møtt med krenkelser – hvor leger sier; det passer seg ikke at du blir gravid, og et barneombud som mener at disse barna ikke burde settes til verden. Er det rart kvinner sliter med synet på seg selv når de settes i bås, blir udugeliggjort og nedverdiget. Kvinner trenger hjelp uten å bli sett ned på. De trenger et hjelpeapparat som ikke avler synd og skam, men som gir ros for de små skrittene mange tar for å skape seg og barna en bedre mulighet.

Kvinner skal være akkurat passe dempede, ikke bråke for mye og være mest mulig underdanig mannen. Nei, kvinnesynet har ikke endret seg mye, dessverre. Vi fruentimrene skal beskytte, og fraskriver vi oss rollen blir vi utstøtte. Jeg var en av disse, en som måtte vise styrke, holde familien samlet, være et glansbilde utad. Ingen må vite.  Jeg kjenner meg også meget godt igjen i beskrivelsen om å ikke klare av venninneforhold. Jeg hadde ikke den grunnleggende forståelsen av å ha et avklart forhold til min mor, mine søsken og langt ifra til det å ha en kjæreste. Jeg lærte aldri relasjonsbiten. Da jeg brøt med normene, ble jeg vendt ryggen. Alkoholen ble «redningen». Jeg trodde at enkelte samfunn, slik som i vennegjengen til min bror der alkoholen var bindeleddet og hvor hver person krevde sin rett til godtagelse skulle hjelpe meg. Jeg søkte tilbake til disse miljøene, de utrygge tilknytningene, der jeg kjente meg «trygg», der hvor jeg kunne være en blant mange utstøtte, men likevel «godtatt» blant dem.

Ja, vi kvinner drikker mer. Vi skal stadig ivareta flere, ha flere oppgaver og stå i flere relasjoner. Dermed øker skammen – vi strekker ikke til. Dårlig selvbilde, ensomhet og den evinnelige runddansen. Piller og alkohol, nedsatt reguleringsevne og toleranseterskelen øker. Den dagen kvinner drikker like mye som menn er det en katastrofe hører jeg legfolk si, og jeg kan ikke annet enn å tenke; jeg drakk mang en mann under bordet. Vi er allerede på feil kurs etter mitt syn. Det er en katastrofe. Vi kvinner vil fortsette å gjemme oss i vår passive i stillhet så lenge ingen tør å snakke – ta bladet fra munnen. De fleste vet… Klart vi har angst, men alkoholikere er vi ikke. Vi tør ikke vedgå, vil ikke se det. Ingen tolererer at vi drikker for mye, og angst er mer legalt, mer godtatt. Hvorfor har vi angst? Joda, noen drikker eller ruser seg for å selvmedisinere seg, men i realiteten kom faktisk høna først.

Det etterlyses flere kjønnsspesifiserte behandlingstilbud, egne kvinneklinikker hvor kvinner slipper angsten for å møte sine «voldsmenn». Jeg var i behandling på en klinikk for både menn og kvinner, og fant det som den beste løsningen for meg. Vi er alle forskjellige, og jeg mener alle bør få velge et behandlingsopplegg som passer den enkelte best, hvor nettopp voldsutsatte kvinner skal slippe å møte sin overmann. Behandlingsapparatet må snus før det gjør mer skade. Terapeuter stiller krav til oss, vel og bra det, men det er en dobbelthet. Brukermedvirkningen drukner i synet på hvem som vet best. Helt siden 1992 har denne debatten pågått. Politikerne etterspør mer kunnskap. Jeg spør, etter alle disse årene, hele tjuesju år, hvordan kan det ha seg at de ikke har skaffet seg denne kunnskapen. Hvorfor har de ikke spurt oss, lyttet mer til oss – tatt oss mer på alvor? Jeg mener at passer ikke behandlingsmetoden brukeren, så er metoden feil. Er ikke det kunnskap nok…

Alkoholikere stigmatiseres, og kvinnelige alkiser mest. Vi blir diskriminert, et offer for eller sett på som en manipulativ, kynisk person. Vår måte å overleve på kanskje. Vi blir påført skam av andre, så av oss selv – selvstigmatisering, og når det som oftest er menn i debattene rundt hva som angår oss kvinner mest, vil vi fortsatt bli sittende fast i vår egen innsnevrede tilværelse av selvmedlidenhet. Kvinner taper i kampen om alle pakkene – dette pakkekjøret i dette pakkeforløpet. Ja, det er snart jul. Personlig er jeg ikke glad i alle disse pakkene og langt ifra dette pakkeforløpet. Lurer på hva som ligger under juletreet til alle rusmisbrukende kvinner i år jeg – for så vidt til alle rusmisbrukere som aller mest ønsker seg en hvit jul, for ikke å snakke om alle barna i de tusen hjem hvor akevitten betyr mer enn slips og sokker… , mens skammen fortsatt blir pakket inn i vatt… og lagt under juletreet…

Under juletreet legges mye skyld og skam…