Hva andre tror eller hva jeg tror andre tror…

Mange av oss nyktre har brukt mye tid på å tilfriskne, lære seg å leve på livets premisser igjen. Det var tilfellet med meg, spesielt de første årene. Det var en nødvendighet, for kanskje ville jeg ikke holdt meg edru om jeg hadde arbeidet mindre. Nå går det liksom av seg selv, jeg tenker ikke så mye over hva jeg gjør lenger.

Før eller senere møter de fleste av oss andre forpliktelser overfor familie, venner og samfunnet. Jeg har gjort som jeg har blitt fortalt og anbefalt, fulgt prinsippene i all min gjerning. Derfor tror jeg kanskje at når jeg tar avgjørelser om å påta meg et så spesielt oppdrag, som det å hjelpe andre som har utfordringer, så er det fordi samvittigheten min forteller meg det. Og det er vel slik at ingen andre kan si med sikkerhet hva jeg bør gjøre på et bestemt tidspunkt, men likevel føler jeg dette ansvaret. Jeg vet bare at, på en eller annen måte, forventes det av meg at jeg skal gjøre noe mer enn å bare dele min historie. Det er mest jeg selv som forventer…

Samfunnsmessig er mitt mål ikke bare edruskapen. Jeg vil forsøke å bli borger igjen i den verden jeg vendte ryggen, og i en verden som vendte meg ryggen. I så henseende er det viktig å være ærlig – først og fremst til meg selv og ikke sluntre unna oppgaver jeg synes er vanskelige. Jeg behøver å ta utfordringer for å best kunne utvikle meg. Nå, i motsetning til da jeg drakk er jeg ikke så opptatt av å alltid rette på forholdene – jeg bekymrer meg ikke så mye over hva naboen gjør. Jeg godtar også at andre kan fortelle meg hva jeg bør gjøre. Mange ting har jeg måttet lære meg fra bunnen av igjen og ut fra mine erfaringer, men det meste har jeg «fått i gave» fra andre.

Når jeg tenker tilbake, spesielt i forhold til det å kontrollere andre, ser jeg nå at motivet ofte var frykt for hva de gjorde, en slags egenrettferdighet – rett og slett intoleranse. Følgelig var det sjelden jeg lyktes med å rette på noe som helst. Det eneste jeg oppnådde var å reise en barriere av nag som avskar med fra andre. Jeg utelot å se på ethvert forslag eller enhver forståelse av handlinger og ikke minst utestenge all kjærlighet. Det er godt jeg kom på andre tanker, lærte en ny lekse og dermed fikk erfare både forståelse og kjærlighet fra andre.

Noe er det fortsatt jeg sliter med. Jeg er fortsatt litt redd for hva andre tror om meg. Om jeg er ærlig for eksempel. Tror andre at jeg fortsatt finner på ulike historier for å unngå å møte dem, unngå å utfordre meg eller fordi jeg finner det tryggest å være her jeg er. Enkelte ganger kan det jo stemme, men i de fleste tilfeller er det en grunn til at jeg ikke kan stille opp. Jeg føler meg mistrodd, helt uten grunn, og det skal vel ikke være slik at jeg fortsatt må fremlegge bevis for at slik er det bare. Noen ganger er det kanskje slik at jeg tror at andre tror. Kanskje med rette, for jeg var en notorisk løgnerske. Det tar tid å opparbeide seg full tillit igjen. Uansett er det på en måte ikke rettferdig. Selv om jeg vet med meg selv at jeg i noen tilfeller tyr jeg til en hvit løgn, og med hånden på hjertet er det fordi jeg aller mest frykter effekten av å komme opp i situasjoner hvor jeg kan kjenne på usikkerheten. Egentlig er det jo bare å fortelle det som det er. Men jeg vil jo ikke såre – så sårer jeg likevel. Mest meg selv!

Ja, det er situasjoner som fortsatt uroer meg, og mest sannsynlig er det en bakenforliggende årsak til min reaksjon, en reaksjon jeg ikke alltid kan forklare – det bare skjer, slik som når jeg får hjertebank. Jeg blir redd – hva skjer? Jeg har lært at ved slike omstendigheter skal jeg spørre meg hva som egentlig er galt – analysere situasjonen og muligens finner jeg en tilsvarende situasjon i min fortid, den som fortsatt kan få hjertet mitt til å hoppe. En uspesifisert redsel kommer sjelden uten grunn. Om jeg tør sette ord på det overfor meg selv, ufarliggjøre hendelsen, så ser jeg at det faktisk ikke lenger er noen fare – det har aldri vært noen fare, bare følelser…

Alt i alt koker alt ned til at jeg fortsatt kan ha frykt; frykt for å bli mislikt, bli forlatt, for å mislykkes, for hva sannheten gjør, for å gjøre feil, for å bli avvist eller kanskje til og med bli avslørt. Jeg er redd for å miste det jeg har eller tror jeg har. Kanskje aller mest frykter jeg å ikke oppnå det jeg ønsker. Er det meg selv jeg frykter – mine tanker og følelser? Jeg er redd for hva andre tror jeg tror, og jeg tror at andre tror jeg tror alt dette. Forlanger jeg for mye av meg selv uten å tro på meg selv? Hva er det egentlig andre tror om meg? Hva er det som får meg til å tro at andre tror…

Det er noe med at mange lider i uvitenhet – jeg er kanskje en av dem, og som enda ikke helt har forstått smertens mening og grunnleggende nytte…

Advertisements

Minnene

Jeg ble fri fra mitt gamle slaveri kun av meg selv, og jeg måtte gjøre det for meg selv. Det nyttet ikke med viljekraft så i stedet utviklet jeg villighet til å godta de fakta om at jeg var maktesløs overfor alkoholen. Jeg søkte nye svar på hvordan livet skulle ordnes og leves. Jeg fant en kraft sterkere enn meg selv – en kraft som liksom var inni meg, men likevel ikke meg, og kraften virket i og utenfor meg.

Nå skulle jeg verken flykte fra meg selv eller bekjempe meg selv – bare akseptere. Etter hvert ble jeg mer og mer klar over, og trodde på det gode i meg selv. Jeg ble en del av felleskapet igjen, det som jeg hadde meldt meg ut av den gangen jeg trodde alle foraktet meg. Egentlig var det jeg som foraktet meg selv og dermed stilte meg selv utenfor. Jeg ble edru, gjenreist, fri og takknemlig. (Fritt omskrevet fra Daglige refleksjoner).

Forandring er kjennemerket på all vekst. Da jeg gikk fra å drikke daglig til å bli edru, sluttet å være uærlig og åpnet opp mitt liv for andre, forsvant alle konflikter inni meg – jeg oppnådde sinnsro. En indre ro jeg knapt hadde kjent på noensinne. Plutselig ble jeg en ansvarlig voksen og ikke den «barnslige» drukkenbolten. Jeg fant tilbake til kjærligheten – til meg selv, til andre og livet i sin helhet. Alt dette og så uendelig mye mer representerer alle de gode forandringene et liv i nykterskap bringer med seg.

Ofte er det slik at man søker tilbake til tilfredsstillelsen, slik vanen gjør. Når den ikke gir sammen følelsen av velvære, er kroppen klar for neste sving. Det var nettopp det jeg var da jeg ble edru. Nok var endelig blitt nok. Etter utallige nok er nok, så måtte jeg innse at «slaget var tap», men egentlig seiret jeg. Alle disse forandringene skjedde da jeg forsto at det var galskap å tro at jeg kunne drikke trygt. Jeg hadde aldri unngått steder hvor det ble drukket – puber, nattklubber, fester, dansesteder og ellers der alkoholen kom på bordet, uten særdeles god grunn. Nei, jeg hadde aldri drukket på en forsvarlig måte – regelrett med livet som innsats kan man egentlig si. Så erkjente jeg og valget var tatt – av meg selv, for meg selv; jeg ville ta tilbake eierskapet av mitt eget liv. Jeg korket flasken, eller rettere sagt skrudde kranen på vinkartongen igjen.

Det kommer fortsatt tunge dager, men nå tør jeg ha de. Jeg kan faktisk sette pris på dem. Bare det å betale regninger er moro. Jeg har innsett at det var min egen skyld at jeg for eksempel la meg opp gjeld, så da er det mer med et lettet sinn jeg logger inn i nettbanken. Jeg tror at dersom andre var årsaken til at enkelte ting ble som de ble, hadde det vært verre å ordne opp i dem. Jeg hadde fått mer vondt inni meg for hver gang jeg hadde måttet se på og blitt minnet på hva andre hadde forvoldt mot meg. Det hjelper også at jeg har lagt bort bitterheten. Det er opp til meg hvilke følelser jeg ønsker å tillegge andre, jeg velger, og da ser jeg det lite hensiktsmessig å gå rund å være bitter på noen som bare gjorde så godt de kunne – de visste ikke bedre selv. Nå som jeg har blitt trygg på meg selv – mer selvsikker, da kan jeg også tolerere mer fra andre, både det de sier og gjør. Har vel også fått såpass integritet at jeg selv tør si det jeg vil – jeg sier det jeg sier.

Det kan være dager jeg er bekymret for det som ligger fremfor meg. Da titter jeg tilbake og minner meg på hvor jeg har vært. Da jeg var helt nynykter kunne jeg si: Tenk, jeg klarte og så heldig jeg er. Plutselig kunne jeg bli frustrert over alle omveltningene som skjedde med meg og da kunne jeg si: Nå kan jeg i det minste være medvitende og reflekterende om mine problemer – jeg vet hva jeg holder på med. Her om dagen tenkte jeg på at om noen hadde sagt til meg for seks år siden at jeg skulle være her jeg er i dag, så hadde jeg ikke trodde det var mulig. Men tiden beviser for meg at jobben jeg har gjort har fungert – jeg kan se utviklingen i livet mitt. Jo lengre jeg praktiserer og lever etter de normer og prinsipper som andre før meg har levd etter, så blir jeg tryggere og enda mer overbevist. Alle disse bevisene gjør meg sterkere og stødigere når jeg en gang tviler på meg selv – de gir meg mot når jeg kjenner meg redd. Ja, visst kan jeg.

Det er et faktum at jeg har det så til de grader bedre nå enn da jeg drakk. Jeg kan fortsatt bli rastløs, og da oppsøker jeg en likeperson. Det er stor hjelp å hjelpe andre som har utfordringer – hjelp til selvhjelp. Uansett er det ikke ofte jeg kjenner på kjedsomhet eller har rustanker. Har nok å holde fingrene i, og om ikke, finner jeg alltids på noe. Jeg føler meg heller ikke ensom. Det må i så fall være i store forsamlinger. Blir nok ikke helt dus med mange mennesker rundt meg på en gang – ikke over tid for da kjenner jeg meg bitte liten – en smule ensom. Kanskje er det slik som en kjent komiker beskriver ensomheten: Sitter man alene og tror man alltid har rett – da er man ensom. Det er vel en sannhet i det…

Man lærer så lenge man (har) lever. All den kunnskapen jeg har fått av andre eller ervervet meg selv, har skapt ny utvikling i livet mitt. (Og det har vært med på å reparere leveren min). Jeg ser helt klart at jeg mestrer så mye mer enn jeg før trodde jeg kunne. Faktisk er jeg ganske så god på mange ting. Lærdommen jeg har fått hjelper meg også til å stå imot eventuelle negative tanker og utfordringer som for eksempel sen-abstinenser kan by på. I går, da jeg hadde en heller dårlig dag, tre måneder siden forrige gang jeg hadde en «utenfor meg selv» opplevelse – sen-abstinent til tusen, så kunne jeg fort gjort ha ramlet ut på igjen uten denne kunnskapen jeg er så heldig å ha fått. Jeg kan vel si at det var jeg som søkte kunnskapen, så jeg kan muligens takke meg selv for at jeg alltid er på søken etter ny vekst. Jeg vil så gjerne – ønsker og håper at jeg kan få ha min edruskap livet ut. Derfor higer jeg etter å lære mest mulig om avhengighetssyndromet, den sykdommen jeg lider av.

Ja, takk til minnene og fortiden min. Når det kjennes som om jeg ikke kan røre meg, eller når jeg fylles med redsel, har jeg faktisk gaver som baner vei for meg – minnets gaver. Alt for ofte har minnene gjort meg trist ved at jeg har påkalt smerte og skam fra fortidens feiltrinn. Men nå, nå kan jeg anvende minnene for å se framskritt jeg har gjort. Mine egne erfaringer har lært meg å tro på denne fantastiske tilfriskningen. Det eneste jeg behøver å gjøre er å være oppmerksom. Nå kjenner jeg sinnsro, ydmykhet og takknemlighet.

Gud ga oss minnene så vi skulle ha roser i desember. (James M. Barrie).

Faller jeg nå så faller alt.

Alt jeg setter foran edruskapen blir borte, det blir med i fallet. For dersom jeg glemmer å ta edruskapen min på alvor og bare farter rundt, besøker familie og venner, gjør bare morsomme ting og ikke levner mitt nykterskap en tanke, da kan det være fare på ferde. Det viktigste må komme først, min edruskap.

De fleste har sikkert ramlet en eller flere ganger. Reist dere opp igjen, tittet der rundt for å se om noen så dere. Ja, tenk om noen så dere – teite og fortumlet der dere lå. Du ser det for deg ikke sant?! Jeg ramlet i dag, eller rettere sagt jeg falt. Et ordentlig fall fra øverst trinn på en gardintrapp. Hadde satt den på asfaltveien ved siden av treet jeg var i ferd med å frisere. Joda, står stødig der, så jeg klatret opp. Der sto jeg med greinsaksa utstrakt til toppgreina og ante fred og ingen fare før jeg kjente ustødigheten, men jeg rakk ikke å tenke mer. Bums i bakken. Raskt opp på beina igjen og stirret rundt meg, ja nettopp. Nei, ingen der. Kjente etter om jeg var like hel og om jeg hadde slått meg, men nei da, alt var helt i orden.

Adrenalinet kokte i meg. Det fungerer som et «katastrofehormon», som gjør organismen klar til hurtig og voldsom innsats, og gjett om jeg var klar for mer innsats.  På vei opp på gardintrappen igjen ser jeg samboeren komme. Ok, han hadde sikkert sett meg fra vinduet. Tydeligvis ikke. Skulle bare si at jeg drar, og forresten så er gardintrappa helt skjev. Min reaksjon var forbløffende. Jeg ble sinna på han, han som ikke engang visste hva som hadde foregått. Jeg måtte bare fortelle hva som hadde skjedd, for å forklare min reaksjon. Jeg var vel litt i sjokk, men nå bare lo jeg av det siden alt hadde gått bra. Du må være forsiktig nå da jenta mi! Joda, jeg passet meg etterpå, men jeg ville ikke avslutte før jeg hadde gjort meg ferdig.

Phu, endelig! Da jeg noen timer senere satte meg i sofaen etter en god og avkjølende dusj, vel fornøyd med meg selv og dagens innsats, kjente jeg smertene. Venstre hofte og venstre albu hadde nok fått seg en kraftig smell. Akkurat ja, blå og forslått. Til og med høyrefoten var ikke helt som den skulle, så jeg hadde nok vridd meg i fallet. Heldigvis, tenkte jeg, høyre armen fungerer normalt, så skrive kan jeg. Mest sannsynlig var det alt adrenalinet som hadde gjort at jeg ikke hadde kjent noe smerte umiddelbart etter at jeg hadde ramlet ned. Adrenalin utløses ved angst, trening, i jobbsituasjoner eller ved redsel/frykt og skaper en «fight or flight»-reaksjon. Hormonet arbeider for å prøve å få kroppen til å bli mer oppmerksom og klar når mer energi og «ekstase» trengs. Jeg hadde vel trengt mer energi.

Tankene gikk tilbake til alle de gangene jeg har snublet, ramlet, tatt kollbøtte og ellers alle de utallige fallene jeg har hatt fra ulike steder i alkoholrus. Blitt liggende i grøftekanter, skrenter, steinrøyser og der som jeg fant det for godt å ikke klare å holde meg på bena. Eller hvor jeg hadde feilbedømt mine ferdigheter med å forsere gjerder, syklet hjem fra puben eller til og med klatret opp på gardintrapper – sikkert for å skifte lyspærer eller noe annet jeg hadde utsatt, men som måtte gjøres når jeg var snydens. Alkoholen døyvde smerten og påvirket sikkert også adrenalinet, slik den påvirker de fleste hormoner i kroppen vår, så det var sjelden jeg merket noe som verket i kroppen før dagen etterpå. Da var det dobbelt opp av smerte – fysisk og psykisk. Hadde jeg hatt en black-out og ikke husket hva jeg hadde holdt på med, kjente jeg vertfall alle «vondtene», og kunne dermed konstatere at jeg hadde vært beruset dagen i forveien – da også…

Derimot i dag kunne jeg altså le av fallet mitt. Ja, jeg hadde vært hensynsløs, men jeg var tros alt edru – helt nykter, klar i toppen og bare opptatt med å bli ferdig. Det lønner seg ikke å forhaste seg. Det lønner seg å ta forholdsregler i alle situasjoner for å ikke falle. For mange, meg selv inkluder kan et «fall» ha fatale følger. Dersom en ikke tar sykdommen sin på alvor kan det være fort gjort å havne rett på snørra, også bokstavelig talt, men nå tenker jeg mer på å ta et tilbakefall. Verden eldste hobby og fritidssyssel, altså det å drikke alkohol, kan for enkelte være en risikosport på mange områder. Noen klarer å reise seg etter å bare ha snublet litt, men atter andre greier ikke å komme seg opp igjen og kan i verste fall dø.

Om jeg ikke var på feil sted til feil tid i dag, slik jeg har hørt enkelte bortforklare sine tilbakefall, så skjedde det nå da dette fallet. Og når ulykken først var ute er jeg glad det bare var et uskyldig fall. Dessverre kan et tilbakefall, og det er slettes ikke uskyldig, komme når man minst aner det om man ikke kjenner til faresignalene som ofte kommer i forveien av sprekken. Det lønner seg å ta signalene på alvor og dersom man merker at man begynner å bli mer skjødelsesløs i sine daglige rutiner, stopp opp og ring en venn. For akkurat den tiden man bruker på å ringe denne vennen, fortelle hva man var i ferd med å gjøre, det er nettopp den tiden man trenger for å unngå å falle – det fallet som kunne tatt med seg absolutt alt.

 Så moralen er: Ha alle sikkerhetsrutinene i orden, ikke gjør noe forhastet eller stress i vei, unngå irritasjonsmomenter og triggersituasjoner, lytt til kroppens signaler og lytt til andres råd. Men det mest nødvendige av alt er å sette det viktigste først – edruskapen (og sjekk stigen eller gardintrappa minst to ganger før man klatrer opp). Men man lærer av sine feil – forhåpentligvis, men enkelte fall kan koste dyrt – mange liv faktisk. Ikke la deg falle for fristelsen for da kan alt falle…

Har du ni liv som katten… Tør du ta sjansen?

Erfaringskonsulent og brukermedvirkning.

Hvem skal bestemme hvilke sko som passer best?

Jeg har skrevet om brukermedvirkning før, og ønsker å utdype litt mer om det. Jeg ønsker å sette det inn i et annet perspektiv.  Det er en av mine «kampsaker» ved siden av å få flere erfaringskonsulenter ut i kommunene.

Brukermedvirkning, eller også kalt empowerment, kan sies å uttrykke det å få mer makt, kontroll og styring over eget liv. Det er ment som en etablering av motmakt og skal styrke den enkelte pasient,. Jeg velger å ta utgangspunkt i personer med avhengighetssyndrom, og deres betingelser i behandlingsprosessen. Det handler om å få økt selvtillit, økte kunnskaper og ferdigheter. Hvem kan gi pasienten kunnskap og veiledning for endring på den beste og mest «smertefrie» måten? En som selv har erfart på kroppen hva avhengighet er mener nå jeg. Empowerment baserer seg på evidensbasert kunnskap, hvor det tverrfaglige- og brukerintegrerte samarbeidet bør forenes for et best mulig resultat. Føringene er fastsatt i Pasient- og brukerrettighetsloven og Helsepersonelloven. Utfordringene ligger i å ha en god samhandling og balanse mellom individ- og systemnivået, slik at autonomien (medbestemmelsesretten) er i fokus og paternalismen (formynderiet) settes til side.

Det er etter min mening pasienten som vet best «hvor skoen trykker». Det bør lyttes mer til pasienten/brukeren og tilpasse tiltakene til brukeren og ikke brukeren til tiltaket. For vet fagfolk best? Pasientens kunnskaper er ofte undervurderte slik jeg ser det. Vi skal ikke glemme at de er spesialister på eget liv og lidelse og vet hva som er godt og eller vondt for dem. Det er brukeren som har eiendomsrett til sine preferanser. Helsepersonellets arbeid skal derfor ikke være en belastning, men en hjelp for å understreke brukerens egne kunnskaper. Med belastende mener jeg at de kan legge lista enten for høyt eller for lavt for pasienten, bestemme over hodene på rusmiddelmisbrukerne om hva de tror er til det beste for hver enkelt, og i forhold til hva som står i boka. Man kan ikke lese seg til alt. Der står det ingen som helst ting om hvordan en avhengig person har det, hvordan de føler og tenker om sin situasjon. En annen vesentlig sak som ofte glemmes er hvorfor personen begynte å ruse seg. Symptomer kan de mye om, men hva med årsakene?

«Pasienten først» står det i Stortingsmeldingen nr.25, og er det så forbanna vanskelig å lytte til hva den lidende selv mener om eventuelle tiltak som bør igangsettes. Utfordringene kan komme dersom hjelpepersonellet alltid skal gjøre som pasienten sier og ønsker. Det er ikke det som er poenget, men at de sammen kan ta avgjørelser om opplegg som skaper utvikling og fremtidshåp for brukeren. Ikke minst også ivareta pasientens rettssikkerhet. Her kan erfaringskonsulenten være et bindeledd, en som bidrar til å fremme pasientens sak. En som kan snakke fagspråket og samtidig «preike» pasientens sak. For det er viktig å snakke sammen – ha en dialog. Vel så viktig er det å vise at man bryr seg og forstår hvilke problemer en avhengighetsperson står overfor. Noen ganger kan det være nødvendig å bare være der.

Det er slik at alle behandlingssamtaler med en pasient som har en avhengighetslidelse er basert på, eller skal ta utgangspunkt i kartlegging, individuell plan og brukermedvirkning. Men er samtaleterapi med pasienten nok? Det er mye god behandling i samvær etter min mening. Dette kan underbygges med at med tanke på å få en god samtale må det etableres en relasjon. Relasjoner bygges rundt tillit, trygghet og god omsorg. Erfaringsvis har jeg sett at personer med rusproblemer, og dertil tilhørende psykiske problemer observerer personer rundt seg, speiler seg i deres holdninger og handlinger, før en eventuell samtale innledes. Det må også sies at ikke alle gode samtaler skjer på kontoret. Personlig har jeg erfart at den beste samtalen skjer i de dagligdagse situasjonene. Det viktigste er at personen føler seg sett og møtt og blir respektert og tatt på alvor. Her kan observasjonen danne grunnlaget for en motiverende samtale. Ja, en samtale kan fint flyttes fra et konsultasjonsrom til gata eller pasientens hjem. Motivasjon for endring og tillit til egen mestring må være til stede hos personer med avhengighetslidelse for at endringen blir mulig og vellykket. Tenk å sitte på et grått og trist kontor, snakke om sine plager og nederlag til en person som bare er opptatt med å notere ned på pc-en og sporadisk si: Ja, det forstår jeg er vanskelig. Det eneste oppløftende er et bilde av kontaktpersonens familie på pulten, eller en kopi av maleriet Vannliljer av Monet hengende skjevt på veggen. Nei, kom dere ut – ut å gå. Walk and talk! I denne forbindelse kan også en erfaringskonsulent komme inn. Jeg tror de har lettere for å se behovene og imøtekomme god brukermedvirkning slik at pasienten får være delaktig i sin egen bedringsprosess. En erfaringskonsulent vet selv «hvor skoen trykker».

Jeg har tidligere stilt spørsmål om fagfolkene alltid vet best? Kan det tenkes at pasienten selv sitter på løsningen? Og kan det tenkes at en erfaringskonsulent kan forenkle prosessen? Men det hjelper lite å motivere til endring når det ikke er godt nok tilbud til avhengighetspersonen.  Behandlingstilbudene og ettervernet står ikke akkurat i kø, og det er et fåtall kommuner som har opprettet erfaringskonsulentstilling. Så da faller de avhengige fort mellom to stoler. De er av de aller svakeste, og ofte langtidssyke, og har ikke tilbud i sine kommuner. Det er kommunenes ansvar og skaffe disse pasientene et tilbud, men dessverre blir det ofte nedprioritert, både på grunn av økonomi og fordi de heller hjelper de med mindre alvorlige lidelser, lidelser som kanskje ikke trenger så innfløkt og inngående behandling.

Hvem skal være i sentrum? Det er lovverk som er ment til å hjelpe de aller svakeste, ta vare på deres rettigheter om egenbestemt behandling, men igjen avskriver mange kommuner seg sine plikter på dette området. Hva hadde skjedd om noen hadde gått rettens vei? De plasseres i omsorgsboliger, som satt på spissen har lite eller ingen omsorg, eller i bofelleskap, men er det felleskap der? Det er lavterskeltilbud, men disse trenge ingen lav terskel. Mange av de rusavhengige blir ikke hørt, og tilbudet de får er lettvinte løsninger, som på sikt ikke gir bedring, men heller en forverring, de blir kasteballer i byråkratiet. De medisineres til taushet og helsepersonell behandler mange av dem som objekter. Innen somatikken er det kanskje ikke så farlig, men det er annerledes for «de utstøtte» innen rus- og psykiatri. Ansvaret vedtas vekk ifra de aller sykeste og svakeste. Jeg mener at den beste hjelpen til disse menneskene – for de er mennesker de også, er å se dem, lytte og få dem fram i lyset. Behandlere og samfunnet generelt må begynne å behandle dem som medmennesker. Det de trenger er noen som bryr seg. Selv om noen aldri kan bli helt friske, kan de få en bedre livskvalitet gjennom å kunne være i sosiale settinger og aktiviteter der de kan føle seg verdige og likestilte. Jeg`et bekreftes gjennom andre.  Som Søren Kirkegaard skrev (oversatt til norsk): Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst at man, når det i sannheten skal lykkes en å føre et menneske til et bestemt sted, først og fremst må passe på å finne ham der, hvor han er, og begynne der.

Mennesker er ulike, men alle skal få lik omsorg og gis respekt og anerkjennelse i alle situasjoner innen forebygging, behandling og rehabilitering. Vi må forholde oss til pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven, som regulerer alt omsorgsarbeid etter etiske prinsipper og med felles verdigrunnlag. Er helsevesenet flinke nok til å tenke over sine verdier og holdninger i omsorgsarbeidet rundt de rusavhengige? Er det den mer renslige og velstelte personen som først får deres oppmerksomhet? Går de forbi den som alltid er opprørsk og kritiserende? Alle omsorgspersoner må gi rom for frustrasjon og ulikheter. La de få si sine meninger, ytre sine ønsker. Så lytt til deres historier. De innehar massevis av kunnskap og ikke minst erfaring. Det er denne egenerfaringen jeg mener er gull verdt. Uansett skal alle behandles med respekt og ærbødighet.

Noen ganger må man tørre å satse ordentlig for å komme noe sted. Det er mye kunnskap blant mennesker med ulike avhengigheter som har kommet ut av sine lidelser. Bruk dem! Jeg sier det igjen: Lytt til brukeren. Brukeren vet hva den har bruk for eller ikke bruk for. Satt på spissen; den har virkelig brukererfaring…

Nå er det virkelig på tide å finne de rette skoene og de som vet den beste passformen og hvilken vei disse skoene skal gå med tanke på alle de hjelpetrengende innen rusmiddelomsorgen. Så er det noe med å ikke bare ha dem til låns, men faktisk eie dem også. Og har du gått i sko som stadig faller av fordi de er for store eller som klemmer på tærne fordi de er for trange til din fot?! En annen vesentlig og særdeles viktig ting; samme skoen passer ikke til alle typer mennesker…

Jeg vet hvor skoen trykker…

Åndelighet –

Er jeg åndelig tilstede når jeg går rundt og uroer meg til stadighet?

Mange tror at åndelighet bare dreier seg om religion. For meg er åndelighet også så enkelt som å være tilstede i mitt eget liv – leve mitt liv. Jeg skriver enkelt, men det er jo ikke alltid det. Det er ikke så lett å godta virkelighetene som skjer rundt meg. Noen ganger trenger jeg å stoppe opp, «gå inn i meg selv», finne tilbake til livsgleden – den som skaper vekst.

Alt mas og stress kan gjøre meg ute av stand til å ha fokus på de rette tingene i livet, de som gir mening og skaper muligheter for utvikling. Går jeg ut i naturen har jeg lettere for å se hva som skjer med meg – ser forandringene og finne tilbake til min åndelighet. Jeg klarer å ta inn det som skjer rundt meg, bruke alle sansene og kjenner at jeg lever.

På en måte er naturen mitt kirkerom, og plutselig har åndeligheten blitt mer religiøs igjen. Tro gjør man i kirken sier mange. Jeg finner tilbake til troen på meg selv når jeg er ute og vandrer, så en viss likhet er det jo. Akkurat nå har jeg behov for å komme meg ut. Åndeligheten er litt fraværende kjennes det ut som. Jeg er ikke helt tilstede i meg selv. Noe skaper ulage i sinnet mitt. Jeg behøver å gå. Min egen lille pilgrimsvandring. Hva er det som uroer meg? En følelse av at noe er galt – noe som ikke stemmer. En slags redsel for noe.

Fordriver tiden – venter og tenker. Venter jeg forgjeves?! Prøver å ikke uroe meg, men tankene svirrer: Kommer han? Om mobilen ringer vil jeg helt sikker tenke: Blir det skuffelse eller glede? Det beste er jo å ikke gå rundt å håpe for mye. Da er det fort gjort at mine forhåpninger blir knust og jeg blir enda mer fortvilet. Likevel vet jeg at gjennom min søkende etter det åndelige i meg selv finner jeg mere ro og sjelefred, og håpet blir ikke verdiløst og forgjeves og det river meg ikke ned. Jeg kan ikke forsøke å beskytte meg selv fra all smerten eller holde meg selv utenfor mange av livets nytelser – bare bli sittende å vente, så jeg går ut.

Ok, en annen gang… Å leve et helt liv uten plagsomme følelser og dyrbar lærdom kan jeg ikke bare legge av meg over natten. Jeg er en person som bryr meg, derfor uroer jeg meg også, men ute i naturen finner jeg tilbake til de virkelige meningene. Jeg kan ikke gjøre noe mer!

«Med årenes løp kommer rynkene i ansiktet, men om jeg gir opp all entusiasme får jeg rynker på sjelen». (Samuel Ullman).  

Furet værbitt…

Følelser og sånn…

Sitter her på trappa – venter på a… Nei, jeg venter ikke på Marta. Men det er samme gamle leksa… Jeg venter på at noe skal skje, men det skjer ikke en dritt. Hvorfor? For jeg gjør ikke en dritt! Og forresten sitter jeg ikke på trappa, selv om jeg har trapp, men den er så jævlig vond å sitte på med alle disse ruglene. Jeg står og ser ned på trappa – i svalgangen, lent over gelenderet og drømmer om ei ordentlig trapp – ei stabburshelle, der en virkelig kan sitte og fundere – med kaffekoppen i hånden. Må se til å få gjort noe med alle drømmene mine – alle målene jeg har planlagt. Hjelper ikke å ha mål i livet om en står på stedet hvil – ikke tar utfordringene fordi en er redd. Redd for å ikke ta de rette valgene. Redd for å mislykkes. Det er jo av feilene man oftest lærer – vokser. Ja, jeg står her og tenker, stiller meg spørsmål om hvorfor jeg fortsatt står her…

Er jeg virkelig blitt så flink til å håndtere følelsene mine slik jeg har trodd? Kan det hende at jeg spiser bort følelsene? Jeg vet jo at alkoholen la lokk på alle emosjonene mine, og jeg har lært at «sjokoladekickene» mine er en avhengighet på lik linje med hva alkoholen var (les tidligere blogg). Så da er det muligens slik at jeg tyr til sjokoladen eller andre søtsaker når jeg ikke har det så bra med meg selv, når jeg ikke tør å se innover og kjenne etter hvordan jeg egentlig har det.

Studier viser at det er tegn på at man døyver vanskelige tanker og følelser med ulike typer mat, slik som for eksempel sjokolade. Man spiser gjerne raskere enn man ville gjort. Og her kjenner jeg meg veldig godt igjen. Jeg koser meg ikke slik mange gjør med en sjokoladebit. Eller det er aldri bare den ene sjokoladebiten, men oftest en hel plate. Det er uro – stor uro, og jeg kan lete i skuffer og skap etter mer, spiser alt av nei-mat jeg kommer over når uroen står på som verst. I tillegg mister jeg kontrollen. Ikke minst er det jo også slik at det ofte skjer i all hemmelighet, når jeg er alene og kanskje har følelser jeg vegrer meg for å godta. Kanskje er det mange ubearbeidede følelser, de som jeg ser på som uhåndterbare, de jeg fortsatt fortrenger. Tilbakefallene vil fortsette å komme så lenge jeg ikke våger å kjenne…

Jeg kjenner og ser likhetene tilbake til da jeg drakk, da alkoholen var det jeg tydde til når alt kjentes uoverkommelig. Jeg vet at det er mulig å komme meg ut av denne lidelsen, for det er en lidelse. Egentlig et sant helvete, vertfall etter sjokoladeorgien. Jeg kjenner på skammen igjen, på nederlaget. Jeg vil jo ikke – det bare skjer liksom. Det er bare å ta grep – slippe taket, eller rettere sagt tørre å kjenne på følelsene mine. Følelsene er ikke farlige så lenge de slippes ut av «mørket». Det er de innestengte emosjonene som skaper uro, som gjør at sjokoladeavhengigheten vedvarer. Når jeg klarer å åpne opp mer så vil det ikke være nødvendig å flykte, og jeg trenger ikke være redd for hva som kommer opp til overflaten. Jeg behøver å snakke mer om hvordan jeg har det – rett og slett, vertfall dele med noen om hvordan det står til på innsiden. Hva med å skrive mer om hvordan jeg har det i dag – akkurat nå. Ærlig talt; hvordan har jeg det egentlig?

Jeg drømte noe i natt, og det er kanskje en beskrivelse av hvordan min tilværelse fortsatt er, det at jeg flykter fra noe vanskelig eller unngår det negative. Hva med ærligheten? Drømte at jeg ble angrepet av en bisverm. Jeg fant ut at å drømme om å bli jaget av bier kan bety at man unngår noe negativt. Er det noe jeg ikke ønsker å ta del i eller som jeg kanskje også ikke har vært helt ærlig om av redsel for å utsette meg for situasjoner? Det er vel slik at jeg har takket nei til ulike sammenkomster, gitt ukorrekte unnskyldninger, såkalt hvite løgner, for å heller være hjemme i det trygge og gode – der jeg kan gjøre det jeg vil og ikke utfordre mine «frykter», slik som alle disse ukjente folkene kan sette i gang i meg.  Samtidig vet jeg også at jeg kjenner på mestring hver gang jeg har deltatt på ting, og faktisk kan jeg se at behovet for søtsaker er mindre når jeg har stått i noe vanskelig, utfordret meg og mestret det jeg trodde jeg ikke ville klare. Ser dere likhetene? Akkurat som da jeg drakk. Tydde til det kjente, og for meg trygge – alkoholen, som tok bort redselen til å begynne med, men som skapte denne enorme skamfullheten etterpå. Det bare beviser en gang for alle: Jeg lider av avhengighetssyndromet!

Tilbakefall hører med til sykdommen. Hvorfor straffer jeg meg selv slik da, jeg vet jo alt dette? Hjelper ikke å føle skyld. Hjelper ikke å se ned på meg selv. Selv om jeg vet hvor såret og lei meg jeg blir etter nok en sprekk, så må jeg slutte å bekymre meg så mye, huske på å ikke tape min indre fred. Det er bare å gå i gang igjen, gjøre jobben på nytt, spesielt de delene som omhandler selvanalysen. Jeg trenger å se på min overdrevne skyldfølelse som den den er. En rimelig anger over det som har hendt er vel fint, men skyldfølelse – nei! Faktisk kan disse sprekkene godt være utløst av urimelig skyldfølelse på grunn av annen moralsk svikt. Selvfølgelig bør jeg undersøke denne muligheten. Heller ikke her bør jeg klandre meg selv. Jeg kan til syvende og sist bare belastes med straffeansvar når jeg nekter å forsøke bedre måter å løse følelsene mine på.

Jeg vet at det er nytteløst å forsøke å bryte sjokoladetrangen med viljestyrke alene. Det fikk jeg erfare med alkoholtrangen. Jeg vet det kreves stor villighet til å godta en ny levemåte som gir meg den sunne fornuften tilbake – at det nytter ikke å rømme fra meg selv. Hvor sterk denne sjokoladetvangen enn kan være, ser jeg heldigvis at jeg kan treffe de riktige og viktige valgene. Jeg kan for eksempel innrømme min personlige maktesløshet overfor søtsaker, at det er nødvendig å finne tilbake til en kraft sterkere, selv om det betyr at jeg ganske enkelt kan bli avhengig av denne Kraften. Jeg kan derfor velge å forsøke et liv i ærlighet og ydmykhet, i uselvisk tjeneste overfor mine medmennesker. Jeg vet at om jeg treffer disse valgene og dermed beveger meg mot høyere mål, kommer min sunne fornuft tilbake og får sjokoladetvangen til å forsvinne.

Ingenting er så demoraliserende som det å være avhengig av noe som fører til et krav om en «beskyttelse» vi håper på. Dette kravet er det ikke mulig for noen å tilfredsstille. Dersom jeg skal fortsette å tro at sjokoladen er beskytteren, vil den til slutt ikke beskytte meg mer – virkningen forsvinner. Og igjen vil jeg føle meg alene – enten for å vokse eller gå i oppløsning. Hva velger jeg?

Det er ikke noe å lure på? Svaret vet jeg. Jeg trenger vel ikke å utforske mer, men muligens observere meg selv og mine handlinger – bli mer bevisst på hvordan jeg håndterer ulike situasjoner. Det hele koker ned til ærlighet – til meg selv først og fremst!

Kjenner du deg igjen?

Denne passet fint nå… og

til minne om en stor artists – et stort menneske, som fikk gjort så mye, men ikke ble ferdig… Hvil i fred ❤

Politiske føringer og brukermedvirkning

Det er kommunevalg i dag, og vi borgere skal velge blant disse ulike partiene som har et ønske om å forbedre kommunen vi bor i. Jeg har gått gjennom de ulike partiprogram her i min bostedkommune, men det er med skuffelse jeg ser at det er svært lite om ruspolitikk. Enkelte har ikke engang nevnt noe som helst; at på det området trengs det en forbedring her i kommunen. Man kan ikke hvile på sine laurbær, skryte av at Moss var først ute med FACT, når det i etterkant så godt som ikke er gjort noe for å bedre på tiltak opp mot de rusmiddelavhengige. De er en glemt folkegruppe, mennesker som har blitt skjøvet ut i periferien.

Alle mennesker har rett til å bli tatt på alvor og lyttet til i forhold til hva de har som ønske for å få et bedre liv. Selv ambivalente rusmisbrukere har en mening om hva som er best for dem, og jeg mener at som “storforbrukere” av helsevesenet skal de lyttes til. Om ikke alle har et ønske om å slutte med å ruse seg, har de et ønske om en bedre hverdag. Hva med å begynne å ta de rusavhengige på alvor, lytte til hva de har å si og få ruspolitikken i Moss på dagsordenen igjen. Det snakkes så fint om brukermedvirkning, det er til og med en lovpålagt rett som skal ivareta personer i Norge som trenger helsehjelp og bistand, men det ser ikke ut til at alle har like stor talerett, spesielt ikke de som har store utfordringer i livet, de som faller utenom systemet – som ligger der mellom to stoler og prøver sitt ytterste å komme seg opp igjen. Hva med å strekke ut en hånd?!

La oss ta en titt på brukermedvirkning. Brukermedvirkning kan defineres på denne måten: «Brukermedvirkning er en systematisk og åpen prosess, der brukerens og profesjonsutøverens synspunkter og argumenter leder fram til en begrunnet og faglig forsvarlig beslutning». Fine ord ikke sant. Åpen prosess står det. Kan ikke si at jeg har sett så mye til den. Har ikke engang behov for en erfaringskonsulent i kommunen. En som kan være bindeleddet, føre de svakerestilte sin sak, få deres synspunkter opp i lyset, men kanskje er det det de ikke vil – se og høre dem. Det er kanskje ikke rart at de samme «gamle» alkoholikerne sitter der på benken, dag ut og dag inn, roper ut sitt sinne og klager sin nød. Dersom dere politikere hadde hørt etter, om dere i det hele tatt tar dere bryet å gå utenfor kontorene deres, så kunne dere ha fått med dere hva de egentlig sier. Nettopp ja, de vil ha hjelp, en hjelp som det pr. dags dato ikke finnes så mye av.

For å forklare før jeg skriver videre; brukeren er i dette tilfellet klienten/pasienten og kan være den rusavhengige selv eller dens pårørende.

Jeg har lest mye om brukermedvirkning siden det var pensum på fagskolestudiet for å bli miljøarbeider. Noen konklusjoner fant jeg, men dessverre så kan det vel ikke sies at det som står i bøkene alltid er slik i virkeligheten. Selvfølgelig vil det finnes kommuner som tar ruspolitikken på alvor, men uansett er rusavhengige en nedprioritert gruppe okke som. De stiller bakerst i køen, bak alle de med somatiske sykdommer. Er liksom «finere» det. Ta for eksempel dette: Forutsetningen for brukermedvirkning er at helsetjenesten og den enkelte yrkesutøver har et visst handlingsrom. Det skal ikke være fastsatt standardløsning, slik at bruker selv må være med i tankeprosessen for løsning og behandling. Det bør forutsettes at faglig skjønn er tilstede i forhold til uforutsette ting, og for at det best mulig skal bli utarbeidet en individuell tilpasset plan, som er faglig forsvarlig, til hver enkelt bruker. Faglig skjønn er at den profesjonelle yrkesutøver tar avgjørelser som er veloverveide og der alles hensyn er nøye vurdert i forhold til hverandre opp imot bruker og dens behandler og eller behandlingsplan. Bla-bla. Faglig skjønn og alles hensyn. Hvem har satt de faglige kriteriene? Hva med å bruke en rusmisbruker som er tilfrisknet til å sette opp hva som bør være det faglige skjønnet. Det er lagt føringer for å ta med brukeren på råd, men blir det gjort i alle tilfeller? Min erfaring er at brukeren ofte blir overkjørt. Noen ganger kan det være til brukerens beste med tanke på at personen eventuelt kan forvolde mer skade på seg selv, men i mange saker tror jeg de rett og slett blir oversett og ikke hørt, og det kan gi enda større skade.

Brukerperspektivet må ses toveis, der brukeren fra sin side kan forstå og uttrykke sin situasjon slik den var, er og om sine framtidsutsikter og planer. Den profesjonelle yrkesutøver må ideelt sett kunne være en god lytter og å skape en trygg situasjon og god relasjon. Hva med å bruke en erfaringskonsulent her, som et mellomledd for å styrke opp under begges perspektiver, men aller mest brukeren.  Pasienten/ brukeren må gis muligheter til å fortelle om sin opplevelse. Yrkesutøveren skal observere og bør med sine fagkunnskaper gi veiledning og råd, samt informere om videre oppfølging og eller behandling. Han må kunne bruke sine evner til å definere rammene og omstendighetene rundt brukeren og dermed ta beslutninger i samråd med pasienten om en individuell plan (IP).  «En individuell plan skal inneholde en kartlegging av den enkeltes behov, hva som er måtet med helsevernet, hvilke tjenester som er aktuelle omfanget av disse.» Den skal styrke samarbeidet mellom de involverte parter. Hovedsakelig er dette til pasienter som har behov for langvarig tjenestetilbud og den må utarbeides på et helhetlig grunnlag og være under kontinuerlig revisjon. I så fall er vel en rusmiddelavhengig i høyeste grad i kategorien en som trenger langvarig og kontinuerlig tilbud og revisjon. Tilbudet bør bidra til at pasienten får et mest mulig aktivt og godt liv, der mestring kommer før lidelse. Styrket selvstendighet gir styrket psykisk helse og dermed større sjanse for å kunne endre på sin livssituasjon – ruse seg mindre. Det er brukeren som skal være i fokus og han eller hun har rett til å være involvert og deltagende ved å ha innflytelse på beslutninger som tas rundt egen helse og velferd så langt som mulig. Dette kalles for brukermedvirkning på individnivå. Om personen ikke ønsker å medvirke må dette også aksepteres. Han kan komme inn i planleggingen på et senere tidspunkt om det er ønsket eller av interesse. Brukeren kan også ha med pårørende eller de kan bli tilkalt dersom bruker av helsemessige årsaker ikke selv kan bidra. Ved øyeblikkelig handling må den profesjonelle ta et faglig grep og informere de berørte parter snarest mulig.

Det er mange fordeler med brukermedvirkning, som for eksempel at det er en lovfestet rettighet, og er dermed ikke noe tjenesteapparatet kan velge å forholde seg til eller ikke. «Brukere har rett til å medvirke, og tjenesten har plikt til å involvere brukere i undersøkelser, behandling og valg av tjenestetilbud». Brukermedvirkning kan bidra til økt treffsikkerhet for gjennomføring av de aktuelle tilbud. Dette kan igjen føre til at brukeren føler økt motivasjon og man blir sett og hørt på sine premisser, vel og merke om helseforetaket legger føringen til rette og følger regelen og ikke «gjemmer seg bak»; det var til personens beste.

Brukermedvirkning og individuell plan åpner stadig opp nye dører og muligheter innen psykisk helse- og rusarbeid, men det er fortsatt en lang vei å gå. Likevel kan man se flere fordeler og endringer i positiv retning ved å ta i bruk disse hjelpemidlene. Det har blitt mer åpenhet rundt psykisk helse og rusproblematikken slik at fordommer, diskriminering og stigmatisering av disse menneskene blir mindre, men det er mye igjen å bleke på dette lerretet. Dialogen mellom brukeren og fagutøverne belyser i større grad nå enn før om de ulike problemer og vanskeligheter de står over for. Brukerne blir mere sett og hørt, det skal sies. Det skapes trygghet og bedre relasjoner vokser frem slik at behandlingen blir oftere resultatstyrt ut ifra brukerens syn, ønsker og interesser. Brukeren er jo den som er ekspert på seg selv og eget liv, selv om vedkommende kan være veldig syk og ikke alltid forstår og ytrer hva som er best for den. Uansett er pasienten en kunnskapskilde som bør brukes mer til tross for at han eller hun ba om hjelp. Det viser vel også styrke i det å be om hjelp!?

Ved å sette sammen en behandlingsplan basert på kunnskap fra forskning, de kliniske erfaringer og brukerens kunnskap og erfaringer, oppnår man større endring mener jeg. Det å arbeide i tråd med klientens endringsteori gir endringer viser det seg. Følelsen av egen mestring og det å bli verdsatt gir økt velvære og pågangsmot. Mange kan redusere inntaket av medisiner ved hjelp av «å jobbe» seg ut av sine traumer, sin depresjon, angst eller rustrang. Gir motstand styrke? I mange tilfeller kan det være slik. Så lenge man har noen som backer en opp og troen på at dette skal vi klare sammen er motiverende for de syke så vel som for de friske. Når behandler og bruker drar i samme retning så mobiliseres håp og forventninger om bedring.

Heldigvis har helsevesenet gått fra psykiatri til psykisk helse. Med dette er det ment til at brukerne skal få et bedre tilpasset individuelt tilbud nærmere der de bor, fordi de kommunale tjenester og DPS har fått flere midler og en opptrapping i tjenesteytelsene som gagner den enkelte bruker bedre og på lengere sikt. Dessverre er det ikke slik i alle kommuner. Økonomien styrer mye. Det er vel og bra at Psykisk helsevern ikke lenger konsentrerer seg like mye om diagnoser og medisinering av pasientene, men hva med å se mer på årsakene og ta tak i dem. Hvorfor drikker egentlig Jeppe? Hadde han drukket om noen hadde tatt tak i hans problemer fra starten av – da han trengte hjelp?

Brukermedvirkning og individuell planlegging har også bidratt til at mennesker med samme diagnoser i utgangspunktet får tilpasset sin plan ut ifra hva som er best for hver enkelt. Fokuset har blitt rettet mere inn mot de med psykiske lidelser og rusproblemer hos den enkelte og mot deres familie og nettverk. Det har blitt mer vektlegging på forebygging og tidlig intervensjon innen psykisk helse- og rusbehandling. Intervensjon betyr «arbeidet med å identifisere og håndtere et problem på et så tidlig tidspunkt at problemet forsvinner eller blir redusert med begrenset innsats». Dermed kan vi forstå og se mennesker bedre for den de er, på godt og vondt. Det er bare om å gjøre å gjøre det da…

I den siste tiden har vi også kommet nærmere mange av disse menneskene som har psykiske og rusrelaterte lidelser og vanskeligheter ved at vi har «fått dem inn i stua». Mange TV-kanaler har satt agendaen på dette. De har formidlet fra og om livene til mange personer med ulike lidelser, og utfordringer de har i sin hverdag, både i og utenfor behandlingstjenestene. Debatten er i gang, men vi er bare i startgropa av helsereformen innen psykisk helse- og rusmiddelsektoren. Takk til alle som gir rusmisbrukere et ansikt. «Gjennom ordene kan dørene åpnes, men språket kan også bygge barrierer».

Jeg mener det er langt mer utfordringer med brukermedvirkning enn det politikerne vil se. I likhet med hva flere som sier, mener også jeg at alle i helsevesenet må lytte mere til hva brukerne sier og mener, og så må det høyere opp på politikerenes agenda. Spesielt når det gjelder enkelte tiltak innen psykisk helse troe jeg at brukermedvirkningen ikke har gagnet brukerne på best mulig måte. Jeg mener at det er yrkesutøverne som fortsatt er mest i fokus. «Pasienten først» står det i Stortingsmeldingen nr.25, noe jeg mener er viktig. Utfordringene kan være om vi alltid skal gjøre som pasienten sier og ønsker. Det er dessverre slik at mange behandlere og behandlingssteder ikke alltid er like flinke til å følge de nye rammene som innebærer brukermedvirkning og individuell planlegging. Det er heller ikke alltid like lett siden mange bor på steder som ikke er så utbygd og tilrettelagt for mennesker med psykiske -og rusrelaterte lidelse. Dette kan skape konflikter for tverrfaglig samarbeid. I boken Den vet best hvor skoen trykker blir det beskrevet flere fallgruver ved brukermedvirkning. Der står det blant annet om hvor vanskelig det kan være å snu på gamle tankemåter og vaner, og at mangel på kunnskap kan stoppe opp for at brukermedvirkning gir gode resultater og er utviklende for pasienten. Det kan også være slik at mange behandlere fortsatt styrer samtalen og ikke slipper brukeren til i planleggingsprosess av egen behandling. Hvor ble det av den lovmessige retten om brukermedvirkning?

Mangel på tillit til fagpersoner innen helsevesenet, med bakgrunn i tidligere dårlig opplevelser og eller erfaringer for brukeren, kan bli en utfordring i behandlingen. I forhold til å motta og bearbeide informasjon, kan det være ekstra utfordrende hvis man for eksempel har en annen kultur, snakker et annet språk eller har en psykisk uhelse og utfordringer i livet. Skal man gi medisinsk behandling eller skal man legge mere vekt på aktiviteter og interesse som brukere har ønsker om? Skal man gi tilbud om vanedannende legemidler når vi vet at litt over 10% av den norske befolkning bruker slike og at bruk av disse preparatene over tid gir abstinenssymptomer som blant annet økt angst og søvnproblemer? Forskning viser jo at friluftsaktiviteter og andre former for aktiviteter som brukerne pleide å gjøre da de var friske endrer på hverdagen deres dersom de tar opp igjen disse interessene når de er i en krise og eller under behandling. Som tidligere nevnt kommer man ikke utenom økonomien. Den styrer selv i velferds Norge og de på tjeneste, system og politikernivåene enes ikke alltid om hva som er best for hver enkelt bruker. Jeg tror at om de fortsetter å ignorere og bremse, vil de før eller senere bli overkjørt av nye aktører, og det kan jo være deg eller meg…?

Det må holdnings- og verdiendringer til blant politikerne eller hos folk generelt. I all behandling, terapi, hvordan vi kommuniserer og i møte med pasienten, skal vi vise at vi bryr oss og ønsker det beste for den vi hjelper. Etiske prinsipper er den teoretiske kunnskapen vi som mennesker bør ha i forhold til at det kan utføres et best mulig arbeid med tanke på pasientens tilfriskning. Dette gjelder i aller høyeste grad i arbeid med personer med ROP- lidelse (rus og psykiatri). Moralistisk sett kan det vel sies at det er hvordan vi praktisk skal håndtere livet vi lever, og hvordan være gode rollemodeller for brukerne basert på hvordan vi begrunner det – er det etisk forsvarlig. Kan jeg stå inne for dette? Er denne behandlingen den rette? Det skal først og fremst handle om omsorg, trygghet og rettferdighet, spesielt for de aller svakeste og de som trenger omsorg og nærhet mest. Dersom jeg hadde praktisert mitt yrke som miljøarbeider hadde jeg lagt vekt på hvordan jeg møter pasient og eller pårørende. Det er svært viktig å vise respekt og være anerkjennende. Det samme gjelder også i forhold til kollegaer og arbeidsgiver. Det gjelder også å vise stolthet for mitt yrke og ikke minst det jeg har opparbeidet av erfaring og lært gjennom livet. Jeg må utvise mine verdier gjennom mitt omsorgsarbeid, ta og vise ansvar. Kvalitetssikring og dokumentasjon er selvfølgelig også nødvendig og en plikt. Noe av det viktigste er at jeg reflekterer over egne verdier, holdninger og handlinger i møte med hjelpetrengende mennesker og prøver å videreformidle disse egenskapene til personen vi hjelper. Mennesker er ulike, men de skal alle få lik omsorg og gis respekt og anerkjennelse i alle situasjoner innen forebygging, behandling og rehabilitering.

En oppfordring og noe å tenke over til våre folkevalgte: Det er fastsatte regler og normer som alle har sitt utspring i ulike verdier. Normer er mest ment som rettesnor – veileder når det gjelder å handle etisk riktig i ulike situasjoner. Noen er uformelle, eller som normal «folkeskikk» å beregne, mens andre er formelle, slik som våre lover og retningslinjer, herunder yrkesetiske retningslinjer, som er gjeldende i den gitte situasjon. Som nevnt er det våre sentrale verdier som styrer hvordan vi fastsetter våre regler i forhold til hvordan behandle våre brukere. Alle skal utvise respekt gjennom høflighet, vennlighet og ved å gi pasienten medbestemmelsesrett etter gjeldende regler i situasjonen. Trygghet kommer til uttrykk ved at vi er pålitelige, tilgjengelige og forutsigbare i vårt arbeid. Kommunikasjonen oss imellom skal ivareta toveis informasjon og forståelig tilbakemelding hvor kvaliteten på dialogen er avgjørende. Vi må være bevisst våre holdninger – det vi sier og gjør, også dere politikere. Manglende kunnskaper og erfaringer kan prege vårt holdningssyn og er som oftest grunnen til stigmatisering av for eksempel rusmiddelmisbrukere, tiggere og innvandrere og er i verste fall selvoppfyllende profetier.

I situasjoner der tvang er med i bildet, må vi ikke glemme at det er mennesker vi har med å gjøre. Vi skal ikke overkjøre og ta i bruk overmakt. Uansett har vi plikt til å hjelpe og tenke over konsekvensene i all den omsorgen vi utfører. Med tanke på våre fire etiske grunnprinsipper (google) må det være en balanse for å ikke glemme pasienten i det hele ved å bare gjøre det vi plikter. En annen ting er om vi lar konsekvensetikken bestemme kan vi fort bli for subjektive i behandlingsformen. Det er vel og bra at vi ikke glemmer at vi har normer og regler å forholde oss til. Men dette kan medføre at vi glemmer relasjonen og omtanken til brukeren, det å sette seg inn i personens situasjon. Helsevesenet må ikke overta for mye av styringen og ansvaret, autonomiprinsippet glemmes, altså brukermedvirkning og medbestemmelsesretten uteblir.

Brukerens rettigheter om hvordan behandlingen skal utføres er nedfelt i ulike lovverk som nevnt ovenfor. Det er vår plikt å informere og opplyse om disse rettighetene (og her tror jeg alle helsepersoner må skjerpe seg). Alle i det tverrfaglige teamet rundt en pasient må følge samme prosedyrer. En IP skal sikre at kartlegging og samhandlingen på tvers av sektorer etableres og følges opp. Det er en pålagt plikt for alle helsepersonell i kommunen å samarbeide om en IP. Her må mange kommuner innskjerpe på sine rutiner. Så til slutt: Få ruspolitikken mer på partiprogrammene! Det handler om mennesker og menneskeverd!

Godt valg!

Litteratur:

Ingeberg, Tallaksen, & Eide, 2006; Hanssen, Humerfelt, Kjellevold, Norheim, & Sommerseth, 2015; Helsedirektoratet, 2010; Ulvestad, Henriksen, Tuseth, & Fjeldstad, 2007; Bøe & Thomassen, 2007; Volden, 2014;  Tveiten, 2007; Skårderud, Haugsgjerd, & Stanicke, 2013; Helsenorge, 2014; Borge, 2014; Grasaas, Sjursen, & Stordalen, 2014; Skårderud & Sommerfeldt, 2013; Røkenes & Hanssen, 2015; Pasient og brukerrettighetsloven, 1999; Eide & Eide, 2013; Andersson, 2014; Helsedirektoratet, 2012.