Abstinenser og triggere

Tenk om jeg ikke hadde fått vite i går hva jeg vet nå, om abstinenser?! Da hadde jeg vært like fortvilet, og ikke minst gitt etter når jeg i løpet av natten var våken et titalls ganger, og hvor kroppen ropte på sjokolade. Ja, jeg hadde stått opp og leita febrilsk etter noe søtt å spise for å få ro og sovnet igjen. Jeg tenkte konstant på sjokolade, drømte om sjokolade: Hvorfor ligger den sjokoladen der? Jeg vil ikke ha sjokolade, skal ikke ha den jeg. Jo, jeg vil ha den. MÅ HA DEN, NÅ! Men den var jo ikke der og godt var det. Så hørte jeg i dag, på tredje kursdag, at banan er tingen når sukkersuget setter inn. På grunn av høyt serotonininnhold i bananen hjelper den visst nok, og jeg som ikke liker banan da. (https://veientilhelse.no/unnga-depresjon-mangel-pa-serotonin/ ). Likevel verdt å prøve når sukkerabstinensene slår til med full kraft. Har jo ikke lyst til å gå inn i en depresjon heller. En annen ting er at nå vet jeg at det går over, selv om det langt ifra er behagelig. Ikke for de som befinner seg rundt meg heller, så det var greit å gi samboeren en kort innføring i hva abstinenser går ut på, advart på en måte – best å skygge banen nå…

Ja, det var en liten utblåsing, men jeg har landet etter dagens dose om nettopp abstinenser, tror jeg da. Jeg blir mektig imponert over Rita Nilsen, kurslederen, som står det og forteller med en slik glød og iver, tegner hjerne og sirkler med piler hit og dit – følger dere med, og alle vi deltagerne kan ikke annet enn å bli dratt inn i dette «helvetet», som hun vil vi skal forstå bakgrunnen til, altså hvorfor hele kroppen verker og følelsene er på høygir når tilførsel av rus opphører, eller sjokoladen også for den sin del. Glem ikke den! Vi følger med som tente lys på første skoledag, og greier faktisk å bidra med massevis av spørsmål. Alle deler sine sterke historier så jeg blir rent på gråten. Helt magisk! Vi blir minnet på hva som virkelig betyr noe!

Det virker faktisk som at alle er villige til å gå i seg selv. Det var ikke det vi helst ville når abstinensene sto på som verst. Mens delingene går rundt bordet tenker jeg tilbake: Er helt inni «en kule» av skjelving og svetting, nesa renner og egentlig burde jeg spise, men orker ikke tanken engang. Er bare trett, vil sove og det smerter i hele meg. Det var slik det kjentes når alkoholen var på vei ut av systemet og bare ventet på at jeg skulle tilføre en ny ladning, men jeg hadde ikke fått vært på polet enda. Husket jo ikke om jeg hadde noe igjen et eller annet sted. Mistenksomheten og overfølsomheten. Noen hadde sikkert tatt det uansett. Selvfølgelig hadde kjæresten tatt det og helt det ut. Hvorfor står det noen der og glor? Gå bort, jeg vil ikke! Angsten rev og slet i hele meg, ville ikke se alle de uvirkelige skapningene som stadig kom på besøk. Dro som regel dyna lengre over hodet, ventet til klokka nærmet seg åpningstiden på butikken. Ja, slik var det, og heldigvis ikke nå, ikke sammenlignbart en gang, men ille nok med den forbanna sjokoladen…

Jeg kommer tilbake til nåtiden, til rommet i det noen sier: «Dette er ikke et kurs for nybegynnere»! «Nei, men dette er ikke en avslutning, men en begynnelse på noe annet». Så fantastiske mennesker jeg er sammen med, tenker jeg, og ønsker å gi en applaus for ham som langt ifra er selvgode, men egentlig skulle klappet seg selv på skulderen og erkjent at han er så absolutt ydmyk. Vi er faktisk på god vei til å rette opp i reisverket innenfor den blanke fasaden alle vi menn og kvinner som deltar her. Vi åpner jo opp for følelser, deler om hvordan det er å være et menneske, på godt og vondt. Jeg selv har pyntet på fasaden mang en gang, men det hjelper lite å male på flotte farger utvendig når det bare er kaos innvendig. Utenpå blank – innvendig krank!  Her er jeg blant likemenn, og det er så godt. I tillegg får vi ny kunnskap med på veien, som kan hjelpe oss bedre å forstå hva som skjer rundt det å ha en avhengighet.

Ja, så var det abstinensene, de fysiske og psykiske. Sitter mellom øra veit du, oppe i hjernen i amygdalaen, og noe i frontallappen. Mye å holde styr på, men prøver å huske, og det er neimen ikke lett for en slik som meg. Det forklares på nytt fra lederstolen, fra damen som langt ifra har engle-dun i munnen. En kort innføring om amygdalaen, om kortisol og insulin. Så var det følelser; bekymringer, frykten, sorg og lengsel eller sansene; lukter og smaker og alt vi ser og hører. Nye linjer strekes opp, ja, glykogen, tyroksin og colisystoksin (eller hva det nå het). Egentlig foreslår jeg at dere googler alle disse hormonene, så finner dere ut hvor viktige de er i forhold til for eksempel å ikke få en anatomisk-fysiologisk utløst depresjon eller alle disse helvetes abstinensene! Men det som kan være lurt å huske på er; om vi ungår å kjenne på smerten, kjenne på følelser som kan komme, nei, de kommer til overflaten når man roter litt i fortiden, som på dager som dette.  Hvis man bare “server” litt på overflaten, da går man i forsvar. Enten flykter man, sloss imot eller fryser følelsene, og fryse dem pleide jeg å gjøre. Orker ikke alt dette jeg, jeg vil bare overleve, så ikke nå. Og dyna ble dratt over hodet igjen. Frontallappen og amygdalaen hadde fått fri atter en gang. (Men amygdalaen tar ikke fri, men det visste ikke jeg).

Det er menneskelig å slite, men ikke enkelt å drive med realitetsorientering uten fasit. «Ja, vel…men kanskje…hvis bare… Fikk ikke med meg alt jeg». Orker egentlig ikke. Vil ikke. Det er vondt og vanskelig. Kjenner på skyldfølelsen. Gjenkjennende, akkurat! I freeze-modus du også? Ofte tenkte jeg, og noen ganger nå også: Hva er galt med meg? Ingen andre avhengige har det slik som meg? Skam og skyld. Alt jeg har påført alle rundt meg. Overfølsomheten og usikkerheten. Selvfølgelig snakker jeg om abstinenser enda. Kommer fortsatt. Vil ikke ha det slik, men sen-abstinenser og pseudo-abstinenser kommer selv hvor mye vi flykter eller prøver å sloss imot. Kanskje jeg ikke skulle gått på Burns for å se hvordan «stoa» er der nå til dags, tatt en kaffe? Drikker ikke kaffe på Burns vettu… Var det derfor uroen kom 2-4 dager etter på. Nettopp! Det er slik det fungerer. De er stadig tilbakevendende, hver tredje måned faktisk, og varer opptil cirka 20 dager, mer eller mindre. Uff, og uff og atter uff. Trodde jeg var ferdig med alkoholabstinensene jeg, men nei, da. Disse hormonene jeg prøvde å ramse opp, de spiller meg et puss fortsatt, eller det er normalt. Jeg er normal! De går i syklus, og hver gang de har gått runden sin, så rusker de tak i meg. Irritasjonen vokser og smella går. Advarsel! Jeg er i pseudo- abstinens hjørnet.

Null tålmodighet, null toleranse og ikke prøv å fortelle at jeg bare skal slappe av litt. Egentlig er det det jeg helst bør gjøre. Tenk å haste i vei, vaske, styre og ordne som en virvelvind tjue dager i strekk. Skjønner du eller? Så hører jeg at det vertfall ikke er så lurt å oppsøke mennesker som før var en del av mitt drikke miljø, eller besøke en person som kan bidra til å dra meg ned, en som kan pirke i russuget mitt. Ikke det at jeg merker det der og da, men plutselig noen dager etterpå kan jeg risikere å sitte der med vinglasset i hånden uten å forstå noen verdens ting. Jeg vil da ikke drikke! Har ikke tenkt på vin en gang. Best å unngå alle steder og situasjoner som kan trigge meg. Så, nå har jeg tenkt, og dette fordi det er anbefalt, så skal jeg føre skjema, krysse av på kalenderen. Notere ned når jeg merker alle disse typiske abstinensplagene; når forsvinner hukommelsen, når klarer jeg ikke å tenke klart, er handlingslammet, sover dårlig og ikke minst har store svingninger i humør og følelsene er på høykant. Da er jeg nemlig i sen/ pseudo- abstinens perioden. Artig! Nei, ikke noe å le av. Det er et helvete. Bare spør samboeren min. Han skal faktisk også føre statistikk, og det er for begges del, vel og merke.

Wow! Jeg kom meg gjennom denne dagen også. Og trøsten er at nå har jeg avkortet alt ubehaget ved å erverve meg mer kunnskap om nettopp ABSTINENSER OG TRIGGERSITUASJONER. De verste fysiske abstinensplagene går over etter 48 timer. Godt å vite det, så da vet du hvor lenge du kan forbli stille og rolig under dyna. For den som fortsatt er aktiv i rusen vel og merke. Kanskje best å endre på livssituasjonen, så blir de psykiske plagene rasker borte også. Jeg får nøye meg med sen-abstinensene. Jeg tuller altså. Ikke noe å kimse av noen av delene. Det vet alle som har en avhengighet. Men i morgen skal jeg få akupunktur, og kanskje det også kan bidra til at jeg håndterer syklusene mine enda bedre. Jeg vet bare at jeg ikke kan senke guarden for alt som kan trigge meg. Amygdalaen er ikke som meg, at den glemmer. Nei, den husker alt for godt alle konflikter, traumer, drikkekamerater, brune puber og absolutt alt som kan vippe meg av pinnen. Så, jeg holder meg unna disse folkene, plassene og situasjonen i femtiden. Jeg er fortsatt psykisk sårbar og kan lett fyres opp. Derfor holder jeg meg til den eksplisitte hukommelsen jeg. Den kan jeg deale med!

Avhengighet

Oi, oi, oi! I dag fikk jeg sjokkerende nyheter. Sjokkerende i den forstand at jeg har på en måte blitt feilinformer, eller ikke informert om farene rundt det å lide av avhengighetssyndromet med tanke på inntak av andre substanser, som til dels sjokolade. Først en kort definisjon av hva avhengighet er, og ja, det har jeg vært inne på før, men jeg tar det igjen. (Gå gjerne tilbake til den bloggen å les).

Avhengighet er en tilstand som hindrer oss i å fungere normalt – et misbruk av en eller flere substanser eller aktiviteter for å få en type rus. I kjølvannet av avhengigheten ligger det benektelser av å ha et problem, manipulering av personer for å kunne innta stoffet eller bedrive aktiviteten, og selvbedrag i form av at vi «lurer» oss selv til å tro at vi for eksempel kan kontrollere drikkingen eller det vi holder på med. Avhengighet er klassifisert som en sykdom i ICD-11 og DSM-IV. Mange som inntar alkohol eller andre rusmidler ser ikke på seg selv som syk, men hvorfor driver de da med såkalt selvmedisinering? Jeg bare spør?

Ja, så var det dette med å benekte. Jeg forsto at jeg hadde et alkoholproblem lenge før jeg forsto at jeg ikke klarte å slutte å drikke på egenhånd og trengte hjelp. Likevel bortforklarte jeg problemet, fordi jeg egentlig ikke var klar for å gjøre en endring, jeg ville ikke ta ansvaret for å legge meg inn, og dermed måtte erkjenne for andre, og meg selv at jeg hadde et alkoholproblem. Hvordan kunne jeg innrømme at de fleste av mine fysiske og psykiske smerter hadde utspring fra alkoholen? Jeg drakk jo for å få ro, for å bli mindre rastløs, minske angsten og kontrollere de følelsesmessige strategiene. Men rusmiddel var som et drivstoff på all negativ adferd og økte jo bare de følelsene jeg ikke ønsket å kjenne på. Det å lide av avhengighetssyndromet er tilnærmet lik det å ha en personlighetsforstyrrelse, og det var vel ikke rart at min Bipolare lidelse 2 diagnose frafalt da jeg ble utskrevet fra mitt siste døgnopphold på rusklinikk. Jeg hadde kastet bensin på bålet hver gang jeg inntok øl, vin eller sprit, og dermed laget kaos i kroppens balanse; det fysiologiske – i form av mer abstinenser, kognitivt – med mer tankespinn og adferdsmessig – ukontrollert og hemningsløs opptreden i tide og u-tide.

Ja, det får være nok «fagprat». Så var det tilbake til «sjokket» jeg fikk i dag. Jeg vil heller kalle det kjærkommen kunnskap, som jeg gjerne skulle hatt før. Siden jeg lider av avhengighetssyndromet er det å ha trang til å innta noe eller overdrive en aktivitet av det normale. Jeg som de fleste med denne sykdommen har en tendens til å gå til ytterpunkter, gjøre noe, spise noe, drikke noe som gir en ego-tripp. Mer-mer-mer! Hvem er det som stadig utsetter seg for farer som kan ha dødelig utgang uten at de er avhengige av nettopp dette? Det er vel også slik at jeg nå også har en tendens til å overdrive enkelte ting jeg starter opp med, det være seg vasking eller en hobby, for ikke å snakke om å spise søtsaker, og det kan vel tilbakeføres til mitt syndrom. Bare må liksom…

Normale mennesker klarer å slutte på et tidspunkt som tilsier at kroppen eller hodet har fått nok, det være seg å spise godterier, drikke alkohol, trene eller jobbe, men slik har det jo ikke vært med meg. Ta for eksempel dette med sjokoladespising, den jeg har nevnt ved flere anledninger før. Jeg klarte å kontrollere inntaket i perioder, akkurat slik jeg kunne med alkoholen, men så hadde jeg orgier uten like, spesielt når jeg var alene hjemme. Nå vet jeg hvorfor jeg har ønsket samboeren min vekk oftere. Nemlig ja, jeg ville ha ro og fred til å spise så mye godterier jeg ville uten å bli kontrollert og få kommentarer. Det har seg slik at sukker og alkohol påvirker de samme reseptorene i hjernen – sentralnervesystemet, som gir en kick. Så i perioder hvor jeg har følt meg nedfor og spist en sjokolade har jeg næret oppunder abstinensene i kroppen som egentlig roper på alkohol. Men jeg vil ikke ha alkohol, jeg drikker jo ikke mer. Hjernen godtar sjokoladen den. Hvorfor visste jeg ikke det før?

Altså har jeg blitt lurt, kanskje ikke med viten og vilje, for det å spise sjokolade eller smågodt har vært med på å hjelpe meg med å ikke drikke alkohol. Det er bare det at jeg har ingen garanti for hvor lenge søtsakene er god nok substitutt for vinen, som fortsatt har plass i underbevisstheten min. Behandlingspersonaler og andre personer jeg har møtt har fortalt meg: «Spis sjokolade»! Og som jeg har spist. Jeg har til og med gomlet kandissukker i nøden, eller baket meg kaker eller annet for å tilfredsstille suget. Og for ikke å glemme, jeg har fulgt samme mønsteret som med alkoholen ved de anledningene jeg ikke hadde mer å drikke på, og nå når jeg ikke har hatt søtsaker i huset; jeg har gått, syklet eller tatt bussen til et sted hvor jeg vet de selger godis etter butikkens stengetid. Hvor sjukt er ikke det? Så, nei, ikke mer sjokolade, vertfall ikke i slike mengder. Det aller beste er jo å kutte helt, slik jeg måtte med alkoholen. Før eller senere, hvem vet, så sitter jeg plutselig der med ølflasken i hånden. Og det kan bare skje helt plutselig uten varsel, for det er noe jeg ikke kan kontrollere.

I forhold til dette har jeg en rettelse til tidligere blogg hvor jeg har skrevet om det å ta en sprekk. Skulle jeg, helt ut av det blå sprekke, så er det noe jeg har planlagt over tid. Ja, det er det enighet om, men ingen vet likevel hvorfor det er slik. Men det er ikke slik at jeg tar denne sprekken, eller får den som mange sier, men det bare skjer. Forklaringen er at jeg er sårbar mot triggere, slik som sjokoladen faktisk er, og da vil hjernen, amygdalaen (https://utforsksinnet.no/det-limbiske-systemet-hva-er-det-og-hvordan-fungerer-det/ ), ha noe for å «roe ned». Særlig ja, roe ned. Sjokoladen gir tilnærmet samme effekt på meg som alkoholen, og jeg spiser den når jeg er nedfor, sliten, sulten eller kjenner med utenfor og nervøs, akkurat slik mitt drikkemønster var. Og tro du ikke at jeg koser meg med min Dajm. Nei da, jeg gomler den i meg. Åh, deilig – ro… Må ha mer! Jeg går en tur jeg… Det var den roen…

Med tanke på dette og hvordan hjernen tenker og jobber, eller kan bli lurt til å tenke, så kan det å rydde være til hjelp. Ofte trengs det en omgjøring av vanene våre, eller uvanene. Autopiloten kan være feilprogrammert.  Mulig kan det være nyttig ta en omrokkering av hvor man oppbevarer enkelte husholdningsartikler for å endre på vanemønsteret sitt. Jeg ser at jeg ofte går på autopilot i mange situasjoner, og kanskje den ikke er helt riktig innstilt? Jeg har derfor behov for å omprogrammere hjernen min litt mer enn jeg pleier. På tide å bytte om på skapplasseringer av enkelte kopper og kar. Dette tipset har jeg tenkt å etterfølge. I løpet av helgen. Sist jeg trengte litt endringer tok jeg for meg klesskapet, så nå får kjøkkenskapene en renovering. Så får jeg vasket der også, en vinn-vinn- situasjon på alle måter.

Ja, jeg lærer alltid noe nytt, og dette var virkelig noe jeg trengte nå, for jeg har egentlig forstått hvor det bar hen. Ikke det at jeg var redd for å begynne å drikke igjen, men jeg merket abstinensene når jeg ikke fikk søtsaker når jeg trengte det, eller ville ha det, nei, måtte ha det. Slik kjentes det ut. Jeg kjente faresignalene, mens erkjennelsen lå og vaket i underbevisstheten fortsatt. Uro, svette og irritasjon for å nevne noen. Det var akkurat denne beskjeden jeg trengte, at jeg har brukt sjokoladen som mitt rusmiddel. Jeg er tros alt en avhengighetsperson. Og det er tull av meg å si at jeg ikke er redd for å sprekke, og godt er det. Da er jeg mer på alerten. Jeg er så happy for at jeg har fått denne kunnskapen i dag, og jeg ser ikke på det som noe aber, derimot som en større grunn til å trappe ned på sukkerspisingen for så å kutte helt ut. Jeg ønsker på ingen måte å havne tilbake på alkoholvogna igjen.

Og kanskje var jeg født på denne vogna, altså som en alkoholiker? Jeg fikk en aha-opplevelse i dag, en flash-back fra riktig langt tilbake i tid, da jeg var liten jente, og lenge før jeg hadde smakt alkohol på ordentlig. Jeg ble minnet på, gjennom å høre på en annens historie; lukten av bensin og eksos. Jeg kunne stå bak biler å inhalere lukten, virkelig stå der å kjenne hvor beroliget jeg ble. Ikke bare syntes jeg dette var godt, men jeg ble dratt mot det, også spritturs og limtuber kunne jeg sitte å lukte på om jeg fikk tak i dem. Faktisk så hendte det jeg drakk av min mors munnskyllevann siden jeg av en eller annen grunn fant ut at den ga meg en slags ro. Og så hostesaften øverst i skapet… Ikke visste jeg at disse inneholdt alkohol, og ikke visste jeg hva alkohol egentlig var da. Men like full luktet jeg på og drakk jeg disse substansene. Så jeg velger å tro at jeg var født alkoholiker. Men det kan ikke jeg avgjøre, og egentlig ingen, tror jeg…

Hvor hadde jeg vært uten all kunnskapen jeg får av alle de som har gjort sine erfaringer og senere deler dem med andre. De som bringer sin kunnskap videre til meg og andre som uvitende har gått rundt i abstinenståke og trodd: Bare spis sjokolade du!

Mer kunnskap og ny kunnskap…

Og i fortiden min ligger det mye kunnskap

Jeg er på kurs for tiden, og for en motivasjon og inspirasjon jeg får av både kursansvarlig og andre deltagere. Jeg erverver meg ny kunnskap og repeterer gammel, og jeg blir minnet på hvem jeg var og er, finner enda flere sider ved meg selv, sider jeg har oversett, fortrengt eller ikke villet se på kanskje. Meningen med kurset er å få større forståelse for hvorfor jeg ble avhengig og begynte å misbruke alkoholen. Var min oppvekst dysfunksjonell eller var jeg genetisk sårbar? Kanskje opplevde jeg traumer og sorger som påvirket meg til å bruke alkoholen for å flykte fra alle problemer og vonde følelser?

Man trenger ikke ha hatt en dårlig oppvekst for å utvikle en avhengighet, men for min sin del kan det vel sies at oppveksten var noe kaotisk til tider, og sikkert med som faktorer til utviklingen av min avhengighet. Mine foreldre var gode og omsorgsfulle, selv om far var mye borte på arbeid og mor strevde med sitt i hjemmet. Vi hadde alt vi trengte med tanke på det materielle, men jeg savnet det å ha noen som så meg, snakket med meg og viste meg mer nærhet. Kanskje hadde dette noe med at mor slet med psykiske problemer til tider, som plutselig forvandlet familiens hverdag.  Ikke minst påvirket det meg, og hele familien, å ha en eldre bror som var rusmisbruker; følelsesmessig og i forhold til andre mennesker og dagliglivet generelt. Ja, foreldrene mine hadde sitt å stri med, men likevel gjorde mor og far så godt de kunne.  

Muligens var jeg genetisk sårbar og hadde til en viss grad en dysfunksjonell oppvekst, som dermed påvirket meg i retning mot det å løse problemer, eller flykte fra problemer ved å, for min del, bli avhengig av alkohol. Ofte starter et alkoholmisbruk med et annet «misbruk» eller avhengighet, og når jeg tenker tilbake så flyktet jeg mye inn i skolearbeid og aktiviteter i barne- og ungdomsårene. Jeg var faktisk flink til mye, og det jeg mestret ville jeg gjøre mer av, og att på til opplevde jeg mer ro inni meg. I tillegg ble jeg også lagt merke til, jeg fikk mer oppmerksomhet. Men det ble også et problem, for enkelte i min nærmeste omgangskrets utviste stor misunnelse, og det kunne oppstå en del krangling mellom oss. Jeg ville ikke la meg kue, så til tros for at jeg egentlig var et stillferdig og sjenert barn, kunne jeg vise mye muskler. Jeg var ikke særlig flink til å fortelle om hvordan jeg følte det, men tok det desto mer ut fysisk.

Etter hvert som jeg fant den store kjærligheten, mistet jeg noe av lysten til skolearbeidet, men jeg skulket aldri eller kuttet ut å gjøre lekser og den slags. Jeg var fortsatt opptatt av å være flink, være den beste og få gode karakterer. Jeg levde litt i to verdener, den perfekte og den litt rampete. Rampete fordi gutten jeg ville være sammen med var en av gutta på røykehjørnet, den tøffeste etter mitt syn. Det var gjennom den gjengen jeg begynte å røyke, og også fikk mitt første ordentlige møte med alkoholen. Og jeg husker det som det var i går, den brennende varmen som spredte seg i kroppen, og ikke minst den befriende følelsen, helt til jeg ikke husket mer.

Nei, jeg skal ikke gå for mye inn på min ungdomstid, men jeg ble nå etterhvert gravid allerede som seksten år, og dermed sluttet stort sett all festingen for min sin del. Planene om videre skolegang ble lagt på is.  Jeg hadde fullført to år på videregående før jeg stiftet familie, flyttet tretti mil hjemmefra til egen bolig og tilhørende husarbeid. Jeg var plutselig blitt voksen. Det var et ekteskap som aldri ga meg ro, jeg trivdes ikke, og jeg hadde ingen å dele noen av mine følelser med. Jeg ble fysisk og psykisk nedbrutt, men likevel klarte jeg å komme meg ut i jobb og beholde jobben så lenge vi var gift. Jeg holdt hus, hjem, jobb og familie i skjønneste orden. Utad den flinke og blide, innad den triste og “jeg vil ikke mer”.

Under stort sett hele mitt niårige ekteskap rørte jeg svært lite alkohol, bare til festligheter sammen med jentene på jobben, for hjemme måtte jeg være tilstede og nykter. Det var ikke før jeg flyttet for meg selv mitt alkoholmisbruk startet, da jeg ikke lengre taklet alle de opphopede følelsene inni meg. Mitt første minne fra alkoholen kom tilbake, den varme og befriende følelsen. Den ville jeg ha! Da startet vel tjue år (til og fra) med rushelvete og lidelse for barna, familien og meg selv. Selvbedrag og løgner, flukt og prøve- finne- meg- selv, ja, slik var hverdagene.

Ut ifra dette, og hva jeg lærte i dag kan jeg nå lese at alle mine opplevelser gjennom livet, og min genetiske sårbarhet har påvirket meg i retningen til å bli en alkoholmisbruker, en person som ble avhengig av å ruse meg for å kunne kjenne at jeg fikk slappet av, sove og glemme alt det vonde og vanskelige. Jeg kunne gråte og le, kjenne sinne og frustrasjon, ja, alle de innestengte følelsene kom fram gjennom rusen. Jeg kjente meg med ett fri, men bare for en kort stund. Resultatet ble det motsatte desto mer jeg drakk, og det skulle bli mange år med å ruse bort følelsene. Jeg ville bare flykte, helt til jeg ikke klarte å flykte lenger.

Dette er noe av essensen av det jeg har lært på kurset i dag, det å se tilbake og sette livet mitt inn i et perspektiv, inn i en ramme, og dermed se klarere hvorfor tingene ble som de ble. Det har vært mange vonde opplevelser gjennom livet, påført av andre og selvpåført, og mange kunne kanskje vært unngått om jeg ikke hadde fortsatt å drikke. Så hvorfor fortsatte jeg å drikke selv etter at jeg mistet alt? Hvorfor fortsatte jeg å ville meg selv og andre så vondt? Jeg håper å kunne lære enda mer om dette i morgen, og senere utover i kurset. En ting som jeg la meg på minnet var, at jeg er ikke alkoholiker. Jeg stusset litt med det samme kurslederen forklarte denne uttalelsen, og noen vil nok bli forundret over at jeg skriver dette nå. Men i og for seg er det jo helt sant. Jeg er jo ikke sykdommen min. Alkoholisme er en sykdom slik kreft er en sykdom. Ingen er kreft, så derfor er ikke jeg alkoholiker, men et menneske. Jeg heter Heidi, og jeg er et menneske! Et menneske som lider av avhengighetssyndromet.

Mitt misbruk er et symptom, og jeg ble minnet på at det er mitt ansvar å holde sykdommen på avstand. Denne forståelsen fikk jeg da jeg innså at jeg hadde en avhengighet for vel fire år siden. Dersom jeg tar kontroll over tankene mine og er bevisst mine egne følelser, min adferd og ikke minst ikke skjemmes over min fortid, kan jeg lettere beholde en fungerende og forutsigbar hverdag. Jeg utvikler nye relasjoner, kvitter meg med gamle, men de gode vennene pleier jeg som best jeg kan. Jeg har, og vil fortsette med å gjenoppbygge livet mitt og fylle det med meningsfulle aktiviteter, som også gir livet mening. Dette kurset er en del av denne gjenoppbyggingsprosessen til å bli et enda tryggere og selvsikkert menneske, en person med høyere selvfølelse og større selvrespekt. Jeg ønsker å forsterke min livsglede enda mer, og dersom jeg skulle ha behov for å flykte litt, hjelper det lite å bygge luftslott, og langt mindre å ty til alkoholen igjen.

Åh, jeg gleder meg til fortsettelsen av min livsvei. Og veien fram går først tilbake!

Jeg har sinnsro fordi…

jeg flykter ikke lenger

Jeg flyktet fra følelser, fra sorg, savn og sinne og inn i alkoholen. Jeg drakk aldri for å bli full. Men for å senke skuldrene. Det var aldri helt legitimt for meg, jeg var fylt av skam, for egentlig hatet jeg alkoholen og alt den gjorde med mennesker. Så kom jeg inn i miljøer hvor alkoholen var mer akseptert, og jeg endret mitt synspunkt på det å ta noen glass vin i ny og ne.  Men så gikk det fra nytelse til avhengighet, og ganske så fort i nedoverbakke.

Jeg drakk alkohol til alt, i alle situasjoner, dag og natt. Det ble hvitvin til fiskeboller, rødvin til karbonader og plutselig var ølen der til frokost. Jeg brukte alkoholen som restitusjon. Selv ute på tur, enten med fiskestangen eller bare en sykkeltur drakk jeg, og til slutt også på bussen eller toget til og fra aktiviteter og andre fasiliteter. Alt dette samtidig som jeg prøvde å jobbe eller studere, på trening og familiesammenkomster. Hele tiden var jeg opptatt av det å spise sunn mat. Ingen skulle komme å si at jeg ikke tok vare på meg selv og at jeg ikke passet arbeidet og alle aktiviteter jeg deltok i. Men det gikk som det måtte. Jeg fikk fyken. Dermed mer tid til å drikke, mer tid til sinne, sorg, savn og selvmedlidenhet.

Utad virket jeg likevel velfungerende. Men inni vokste de vonde følelsene og ensomheten seg stadig sterkere. Alkoholisme kan vel kalles løgnens sykdom. Alle mennesker rundt meg trodde jeg levde et «normalt» liv. Det at jeg ikke lengere jobbet ble unnskyldt med at jeg hadde pådratt meg yrkesskade, noe som i og for seg stemte med tanke på alle ryggproblemene jeg hadde på det tidspunktet. Men det var jo alkoholen som hadde skylden, og jeg ble en mester i å manipulere meg selv til å tro at vin og øl var normalt og at det var det eneste som hjalp meg i min situasjon. Benektelsen ble min største fiende.

Lyset ble brent i begge ender og til tros for, eller mer på grunn av at jeg ikke lengre hadde jobb å gå til, ble jeg deprimert og utbrent. Jeg ble henvist til psykolog og foreskrevet antidepressiver. Men det eneste jeg følte hjalp, var å drikke. Oftere og oftere tenker jeg på døden som en mulighet. Overdose av piller og alkohol eller drukning var muligheter jeg lekte med, og også prøvde. Noen avskjedsord ble skrevet i et brev for så å bli krøllet sammen og kastet neste dag. Jeg hadde ikke tatt nok piller, eller de rette pillene, for egentlig ville jeg jo ikke dø. Hva med mine to barn? Jeg kunne ikke forlate dem. Jeg ønsket bare at noen så meg, jeg ville ha hjelp, men jeg ville også ha alt på mine premisser.

Når noen ymtet om at jeg kanskje drakk litt for mye, så kunne jeg innerst inne være enig, men uten å innrømme at jeg hadde alkoholproblemer. Likevel gikk jeg med på en klinikkinnleggelse, men jeg var ikke villig nok til å ta imot all hjelpen. Etter et halvt års tid var det full rulle igjen, om ikke ti ganger verre. Men problemer jeg, nei! Elleve nye år med hardkjør av kropp og sjel. Konsumerte opp til to vinkartonger daglig de siste årene da jeg drakk, men likevel var det mange som ikke verken så, hørte eller lot seg merke av at jeg alltid gikk i en ruset tilstand. Bare mine aller nærmeste, men heller ikke de hadde den ringeste anelse om hvor mye jeg drakk.

Jeg flyttet, fikk meg nytt miljø, ny kjæreste og ble omsider samboer med leilighet og full pakke. Jeg lovet alle at jeg skulle begynne et nytt liv, slutte å drikke, vertfall ikke så mye og bare i helgene. Den gang ei. En dag tok min nye samboer meg på fersk gjerning i å gjemme alkohol og selv da nektet jeg for at jeg hadde begynt å drikke mer igjen. Nei, jeg hadde ikke et problem med å holde meg borte fra all slags alkohol. Det var ikke til å stikke under en stol at jeg begynte å se veldig sliten ut, men jeg hadde fortsatt alle unnskyldninger på lur, og det var alltid noens feil, aldri meg selv, som var grunnen til at nervene og min fysiske tilstand var frynsete. Skulle jeg formodentlig drikke slik at min samboer begynte å forundre seg på min tilstand, så måtte han jo forstå at jeg trengte den drinken. Jeg har vasket hele leiligheten i dag, så da fortjener jeg et glass vin.

Jeg trodde jeg var den som alltid taklet alt, jeg var den flinke og kreative og morsomme bare jeg fikk meg litt «innabords».  Det å se meg så nedkjørt var nok vanskelig og vondt for alle, og spesielt barna syntes det var tøft. Ofte lot jeg være å svare på telefonen når de ringte, og det var ikke alltid de tok telefonen når jeg ringte heller, forståelig nok. Jeg må innrømme at det var mange tanker som rørte seg i hodet når jeg var på det verste, når jeg ikke helt visste hvordan klare å holde ut, om hva de tenkte, for klart de forsto, og om jeg overhodet kom til å få se dem igjen. Det var dette som fikk meg til å ville be om hjelp. Jeg ønsket å slutte å drikke. Jeg hadde nådd bunnen nå. Jeg kom ikke lengre ned, og i så fall ville jeg dø.

Det har gått over fire år siden jeg tok bestemmelsen, og jeg er så takknemlig for at jeg tok valget. Jeg var villig og åpen for alt som skulle skje, alt som ville få meg tilbake til livet. Jeg forsto at jeg trengte å begynne å fortelle om meg selv, bli ærlig til menneskene rundt meg og ikke minst ærlig mot meg selv. Jeg skulle slutte å flykte, for jeg hadde sett at det hjalp ingen ting. Nissen var alltid med på lasset uansett. Samtidig kjentes det som en lettelse å få slippe dobbeltlivet selv om jeg de første dagene som promillefri var mest opptatt av å bevare mitt eget selvbilde. Jeg var ikke helt på bølgelengde med de som kalt seg alkoholikere. Jeg kunne godta å være en alkoholiker «light», en som stort sett bare drakk vin, sjelden sprit.

Å erkjenne at jeg var en ganske vanlig alkoholiker, var likevel en befrielse. Det var en lettelse å ikke lenger trenge å unnskylde meg. Eller skjule skjelvingen på hendene, skjule alle drikkevarene, alle løgnene og ikke minst kunne jeg begynne å være meg selv. Det var skummelt i starten, for hvem var egentlig Heidi? Ville jeg like den jeg var på bunnen? Ville de rundt meg like meg? Ved å tenke tilbake var det nok det å bli godtatt som skremte meg mest, eller det å ikke bli godtatt. Ville familien komme tilbake og ville naboer og venner fortsatt være der? Ville de tilgi og klarte jeg å tilgi? Og de kom, og de vennene som ble, er de virkelige vennene, de jeg skal verne om. Og jeg tilga og de tilga.

Jeg lærte å kjenne på følelser, og mange visste jeg ikke engang fantes. I tillegg var det nødvendig å slutte å peke utover, for de fleste problemene rundt meg skapte jeg selv, og de fleste var bare bagateller. Det å tolerere andre mennesker, godta andres feiltrinn, være ydmyk og vise dem respekt måtte læres på nytt. Hjelpemidlene jeg brukte var å dele om alle problemene mine og ikke minst lytte til alle andres vanskeligheter. Jeg fant fort ut at jeg ikke var alene og at jeg langt i fra var unik. Det å slutte å sammenligne meg med andre ble erstattet med å se på våre likheter i stedet, og at vi alle er bra nok til våre formål. Sammen med mine «søstre og brødre» lærte jeg hvor viktig samhold er og hvor nødvendig det var å være åpen, ærlig og villig. Jeg er fortsatt redd for å skuffe eller såre andre. Men jeg er reddere for å være uærlig. For jeg vet hvor kort veien er tilbake til alkoholen igjen.

Alkoholisme er en følelsessykdom. Etterhvert forsto jeg at jeg drakk når jeg for eksempel var redd, urolig og stresset, eller når jeg lengtet og var lei meg, og noen ganger for å forsterke gleden. Jeg hadde behov for å finne tilbake til den indre roen, finne min indre styrke, og gjennom å se på hva andre hadde oppnådd klarte jeg å godta at jeg også kunne være sterk nok til å bli nykter. Jeg har brukt bønn og meditasjon som verktøy, lyttet til andre folks erfaringer og kommet meg ut blant nye venner i nytt felleskap. Jeg har kastet masker og blitt mindre opptatt av andres meninger om meg. Dette ble enklere da jeg klarte å akseptere meg selv for den jeg var og er nå. Jeg ser at når jeg kan gjøre en forskjell for andre som sliter, er det verdt å ofre litt fasade for. Og de som mener noe annet skal få ha den meningen.

Selvfølgelig kostet det litt å bli dus med tanken om at ikke alle klarte å godta at jeg var alkoholiker. Ikke alle var og er enige med meg i måten jeg griper fatt i tilfriskningsprosessen, men jeg ønsker «å gjøre det på min måte» så lenge jeg vet at andre også har gått samme veien og forblitt nyktre. Det er mange veier til Rom. Jeg har hørt mange undergrave bønn, og det å ha troen på en Kraft sterkere enn seg selv. Jeg fant det nødvendig. Man kan ikke vite om noe hjelper om man aldri har prøvd! Daglig ber jeg, og om det skulle være litt flere motbakker enn jeg hadde regnet med, så stopper jeg bare opp: Gud gi meg slik sinnsro, at jeg formår og godtar de ting jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre de ting jeg kan, og forstand til å se forskjellen.

Mirakler skjer. På de tolv ukene jeg var til behandling nå siste gang, forsvant den store uroen. Som en ny person gikk jeg ut derfra, fra «Huset i skogen», og på ny så jeg verden. I årene etter har jeg fått «nye øyne». Jeg ser alle de fine detaljene i skaperverket rundt meg. Jeg evner å se det som ligger der foran meg. Og ikke minst ser jeg ikke lengre meg som en taper. Jeg har fått tilbake gløden og fargen i kinnene, mine ustødige bein går stødigere og skjelvende hender har blitt rolige. Jeg tør fortsatt å drømme, men forskjellen nå er at jeg vet jeg kan oppfylle alle mine drømmer. Noen har jeg realisert og noen ligger og venter på det rette tidspunktet for å bli satt ut i live. Jeg lever! Jeg er et mirakel, men ikke det eneste. Det er flere med meg som valgte å begynne å tro på seg selv igjen.  Jeg har levd på løgner, og har innsett at brutal ærlighet er eneste farbare vei. Det å sette klarere grenser for meg selv har blitt et must, og da ble det å rydde opp i omgangskretsen også viktig og nødvendig. Jeg oppsøker kun dem som vil være sammen med meg for den jeg nå er blitt, og det er faktisk ganske så mange, enda flere enn da jeg drakk. Kan dere forstå det? Jeg som var så tøff, modig og morsom…

La meg være! Orker ikke i dag…

Det er 18. mai og den sure svien kommer nok for mange i dag. Dagen derpå, ikke akkurat i humør til hverken å stå opp eller spise frokost. Orker ikke tanken på å rydde bort alt fra i går, alle tomflaskene og matrestene; og henger flagget fortsatt oppe? Bunaden og alt tilbehøret ligger henslengt i sofaen, men hvor er alt bunadssølvet? Et salig kaos i huset og ikke minst i hodet. Nei, orker ikke i dag, lar det bare være enn så lenge. Mobilen ringer. Ikke nå! Kryper tilbake til sengen, lengre under dyna og klemmer den tettere rundt hodet. Vil ikke, la meg være! Slik kan det nok fortone seg for noen i dag, og cirka slik var det for meg også, da jeg drakk.

Det verste var alt jeg ikke husket fra dagen før: Hva hadde jeg funnet på for sprell? Hvem hadde jeg sjikanert? Hadde jeg forulempet noen og dermed gjort meg selv til skamme? Lette febrilsk i hukommelsen og erindrer å ha kranglet med noen. Kastet jeg den ølen på damen, eller er det bare noe jeg forestiller meg? Hadde hun ikke en fin bunad på? Ikke, nei, jeg kan ikke ha vært så sjofel. Tankespinn, et sammensurium av dårlig samvittighet. 17. mai skal jo liksom være fest og moro, men det får være måte på… Jeg tok helt av, igjen… Det ble i overkant med feiring.

Jeg har ødelagt mang en syttende mai for mange. For familie og venner, alle de jeg ikke stilte opp for, de jeg «glemte bort» fordi jeg ville feire dagen på min måte. Og alle de jeg var ekkel og frekk mot, de jeg faktisk kan ha gitt store omkostninger av bunadsrens for. De jeg kjeftet huden full fordi jeg var full, hadde «huden» full. Ja, jeg har rett og slett mange jeg skulle ha gjort opp for meg til med tanke på alle mine feiltrinn og eskapader i for bindelse med nasjonaldagsfeiring. Ikke rart folk sluttet å be meg til champagnefrokost eller ikke kom til meg når jeg begynte å invitere siden ingen ba meg til seg. Men da ble det mer mat og drikke på meg, og de få som kom, de som var som meg og ikke brydde seg. Så var det min samboer da, han som holdt ut, prøvde å ordne opp, dekke over, være med på leken liksom, ikke den belærende og: «Nå må du slutte Heidi», for han visste det ikke hjalp, ble bare verre, så han bare var der, eller jeg husker ikke…

Men nå husker jeg, jeg husker nesten alt. Skyld og skam, ja, men det hjelper ikke, ikke nå. Hadde jeg skyld? Hadde fylla skylda? Nei ikke fylla, for det var mitt valg å drikke meg sanseløs. Men jeg var syk, for syk til å se hvor det bar hen. Skammen har jeg kvittet meg med, den ødeleggende og nedbrytende følelsen som alkoholen førte med seg, den som dro meg lengre ned i søla. Nå, i likhet med en venninne av meg, en som selv har hatt en brokete fortid, så sier jeg også om noen spør om hva jeg angrer mest på av fortiden min. Jeg vil sikkert tenkt meg litt om jeg også, men svaret ville blitt, ganske så konstant: INGENTING! Anger fører ofte til mer skyld og skam, men kan også føre til at man retter opp i alle feilene, de man kan rette opp i, vertfall unngå å gjøre dem igjen. Så hva hjelper det da å angre? Jeg vil jo fremover, ikke leve i fortiden, men fortiden har formet meg til den jeg er.

For meg er fortiden min det mest verdifulle jeg har. Den kan jeg også gi videre til andre som virkelig behøver å se at det går an å bli et bedre menneske. Det finnes løsninger om man er villig til å finne, se og gjøre dem. Jeg har i tillegg lært meg å dømme andre mennesker mindre. Hvilken rett har jeg til det med min fortid?  Ingen er helt fullkomne, men det å innse at vi ikke er perfekte, langt ifra jeg selv, så er faktisk takhøyden overfor andre mennesker ganske så himmelhøy nå.

Fortiden kan jeg ingen ting gjøre med nei, og jeg har tatt oppgjøret med de som jeg kan ordne opp med, utenom alle de tilfeldige, de jeg ikke visste hvem var og heller ikke nå har muligheten for å finne. Alle de som tilfeldigvis kom til å stå i veien, de som blandet seg inn i mitt liv, de som skulle belære meg, de som visste bedre enn meg.

Nei, hold opp! Kom ikke her å tro du er bedre nei! PANG!

Jeg kan bare behandle alle mennesker jeg møter i dag med respekt, møte de med smil og omtenksomhet. Det er ikke alle folk jeg selv nå har et like godt forhold til, og hvor kjemien ikke helt stemmer, men jeg kommer lengst med vennlighet uansett.

Ja, min 18. mai er ikke lengre slik at jeg ikke husker gårdagen. Penklærne henger tilbake på kleshengeren, eller nå er de lagt til vask og rens på grunn av alt blomsterstøvet. Det er ikke noen tomflasker å rydde bort, og heller ikke et gulv fullt av matrester og søppel. Flagget ble tatt ned nesten på slaget 21.00. Nå feiret jeg Norges bursdag med familie og venner igjen, og sammen laget vi en flott dag. Jeg gikk til sengs full av gode minner og ikke med alkohol, og kunne våkne frisk og opplagt i dag tidlig og minnes gårdagen med glede. Ja, slik har det blitt og slik vil jeg ha det, så jeg velger å ta denne dagen nykter også. Hvordan neste 17. mai blir vet jeg ikke, men dersom jeg fortsetter med å gjøre jobben, lytte til min indre stemme, ta imot andres råd og være tilstede i mitt og andres liv, uten å sammenligne meg med dem i den forstand at jeg tenker at alle andre er bedre enn meg. For jeg er faktisk god nok og jeg har fått meg et liv igjen.

Takk til alle som gjorde gårdagen til en virkelig festdag. Jeg setter stor pris på at dere godtar meg som den jeg er til tros for at jeg var den jeg var. Vi kan ikke leve i fortiden, men den former oss til de vi er i dag, og jeg velger å tro til en bedre utgaver av oss…

Og takk til meg selv…

Går ikke lenger i tåkeheimen…

La tankene fly…

Ligge på rygg, se på skyene: Se der, en løve, eller en sjørøver…

Jeg kan gå fra bekymringer bokstavelig talt. Mellom trær eller fjæresteiner finner jeg sjelefred. Det er ikke bare for trimmens skyld jeg går, nei, jeg trener også min mentale helse. Hodet lufter seg når jeg er ute i naturen. Ja, visst er det bra for helsen, både fysisk og psykisk, og aller mest merker jeg den psykiske gevinsten av det å rusle i skog og mark. En god følelse av velvære. Enkelte ganger kan jeg gå i raskt tempo, til og med jogge for å virkelig få i gang blodpumpen, men turene er mest ment som avkobling fra kjas og mas. Inn imellom tar jeg med meg lunsjpakken og nyter måltidet ute, og ikke bare smaker det bedre, men jeg tilfører kroppen ny energi, og ikke minst stilner jeg sultfølelsen som kan være en trigger for eventuelt russug. (Ikke noe jeg har så ofte nå, men verdt å vite for nyedrue).

Som regel går jeg turene mine alene, selv om det hender jeg spaserer med andre også, og det er hyggelig. Kanskje trives jeg best i eget selskap og det å la tankene få fritt spillerom, bare la de fly. Når jeg går i flokk synes jeg ikke jeg har det samme spillerommet til å drømme meg vekk, men det er nødvendig å få luftet noen av disse tankene mine med noen også. Det å småprate om løst og fast eller det å dele om vanskelige følelser rundt en situasjon eller hendelser som har skjedd i livet, med en som tar seg tid til å lytte, kan bidra til at problemene forenkles. Det er alltid lettere å være to eller flere om noe, eller det å vite at en annen person vet om at man for eksempel sliter emosjonelt.

Det å drømme kan også bidra til å bearbeide vonde følelser, eller tolke minner som dukker opp fra fortiden, de man har glemt eller fortrengt, de man helst ikke har villet se på. Drømmene setter dem i nytt perspektiv og kan gi økt selvforståelse og ta bort redselen for å tørre å godta; dette har jeg faktisk opplevd, men det skal ikke få lov til å påvirke meg negativt lengre. Man kan finne ut hvorfor man har reagert destruktivt i enkelte situasjoner, og hvorfor man har valgt å bruke alkoholen som et middel for å flykte fra virkeligheten. Drømmene kan få en person til å forberede seg på en ny utfordring i fremtiden, også fordi fortiden har blitt bearbeidet gjennom tankevirksomheten og det å ha snakket om den. Det er faktisk slik at drømmene påvirker våre empatiske evner, og det er verdt å vite.

Det er ikke alltid like lett å prate om følelser, og dersom noen ikke ønsker å snakke om hva som foregår i sin mentale verden, oppnår vi sjelden åpenhet ved å prøve å overbevise vedkommende: Så ille er det vel ikke, ta deg sammen! Det beste er å vente til personen selv er moden og begynner å fortelle om hva som tynger den. Først og fremst trenger han eller hun noen som gir trygghet, bekreftelse, trøst og forståelse. Kanskje hjelpe til med det å sette grenser. Noe kan forbli usagt. Den som lytter behøver bare å vise empati og medfølelse for den andre, og det kan bidra til at den som sliter følelsesmessig åpner seg mer opp. Ved å bekrefte den på dens uttalelser med: Jeg forstår deg virkelig, og skjønner godt at du synes ting er vanskelig nå. Da imøtekommer du personens følelser, og kan hende klarer du å bidra til at motparten selv finner en løsning på eventuelle problemer. Det er så lite som skal til; bare et smil, øyekontakt og tilstedeværelse er alt som trengs.

For en alkoholiker som har blitt nykter, og har «forlatt sin beste venn», alkoholen, kan det kjennes ut som en slags sorg, nesten som kjærlighetssorg, og den følelsen har vel de fleste hatt. Selvfølgelig vil denne sorgen gradvis gå over, men prosessen vil ofte medføre tristhet og ofte apati. Man orker simpelthen ingen ting og vil helst stenge seg inne og bare gråte. Reaksjonene og følelsene vil svinge med uforminsket styrke når tankene på, og lengselen til alkoholen kommer. Tristheten kjennes uutholdelig, vil liksom ikke gå over. Man blir grublende, og det er vanlig, men det er i slike situasjoner det kan være nyttig og godt å ha noen å dele disse tankene og følelsene med – en venn, kollega eller annen nært forestående. Jeg vil påstå at en venn er like viktig som det en i familien er, og ofte også lettere å åpne seg opp for.

Dersom følelsene ikke blir bearbeidet vil sorgen vedvare mye lengre enn nødvendig, sårbarheten vokser, og dermed blir alkoholen lettere å ty til igjen. Bare det å høre seg selv fortelle historien sin kan hjelpe til det å kunne håndtere og prosessere traumene raskere, og dermed forenkle det å holde seg edru. Jeg mener at jo raskere man våger å åpne opp og snakke om sine problemer, jo raskere vil tilfriskningsarbeidet komme i gang. Men det aller viktigste er å være ærlig mot seg selv!

Pust, smil og kast bekymringene! Det å se lyst på livet bidrar til at hverdagen blir enklere å takle, selv på de dagene som kan fortone seg triste og grå. Dersom rustanker dukker opp kan dette forenkle mye av tankespinnet og ønsket om å ta seg en drink. Kanskje begynne med å legge merke til alt som beriker livet, de små tingene i hverdagen, alle små gleder og ikke minst være mer takknemlig for livet og det som tilfører nettopp det som gjør at DU føler deg som et rikere menneske.

Hva er du god til? Hva gjør deg til et godt menneske? Verdsett hva du har og hvem du er! Vær glad i deg selv! Gjør noe gøy sammen med noen du er glad i. Ta tiden tilbake og kast bekymringene. Vanskelig sier du: Det gjelder bare å bestemme seg, fortelle seg selv at man duger mange nok ganger til at hjernen har fått det innpodet og dermed godtatt at slik er det. Du er det!

Det handler rett og slett om å spore av fra hverdagens krav, fra stressende jobb eller bare det å ta en pause fra huslige oppgaver. Det å la tankene fly og drømme seg bort fremmer kreativiteten også, så etter noen minutters pause har man mest sannsynlig funnet løsningen på en arbeidsoppgave man strevde med. Det hjelper å skifte perspektiv om man står fast. Faktisk kan man få snudd tankene bort fra russuget og penset inn på ny og mer fornuftig planlegging av hverdagen. I tillegg gir det ofte godt humør og dermed også nye krefter til å fortsette med det en egentlig holdt på med. Bare ikke det å drikke mer alkohol får jeg håpe…

Gå ut, gå en tur i skogen, til sjøen, elva eller opp på fjellet, til dit du vil, dit du drømmer om… og la tankene fly, drøm i vei…

Se der er det faktisk en hund som egentlig ser ut som ei ku. Nei, det er ei dame med hatt på sykkel…

Ikke alltid jeg bare kan dra til fjells, men jeg drømmer meg dit…

Triggere – hva setter i gang rustankene?

Naboen griller og jeg “kjenner lukten” av hvitvin…

Jeg er stiv og støl i kroppen og det verker i muskler og ledd, men det er faktisk godt. Godt å kjenne at jeg har brukt kroppen til noe fornuftig, og i dag har jeg mer overskudd liksom. Ikke minst skjønner jeg hvorfor jeg har det slik og hvorfor jeg føler som jeg gjør. En gårdag med mestring fordi jeg kom i mål med det jeg planla, og litt til også. Slik var det ikke da jeg drakk.

Da jeg drakk våknet jeg daglig med en verkende følelse i kroppen, og den kan sammenlignes litt med det å være støl faktisk. Jeg var ikke “støl” på grunn av kroppsarbeid, men av alkoholen og dens vei gjennom systemet. Kroppen skrek etter påfyll av giften, og dermed kunne det kjennes som om jeg hadde løftet tunge vekter, og det hadde jeg i og for seg, i form av alle tunge følelser jeg gikk og bar på.

Det hendte faktisk at jeg tok i et tak eller to om det var noe som skulle gjøres hjemme eller i nabolaget. Jeg ville fremstå som hjelpsom og en som ikke lå på latsiden. Det var også en god grunn til å kunne ha en unnskyldning for å drikke etterpå, feire at jeg hadde vært så flink og behjelpelig. Og ikke så altfor sjelden arbeidet jeg også «best» med promille. Jeg likte faktisk å være fysisk aktiv, arbeide med noe der kroppen virkelig ble brukt. Vertfall om jeg ikke var alt for nedbrutt av angst og abstinenser. Det var også en måte å skjule at jeg hadde alkoholproblemer på, det at jeg som regel stilte opp på dugnader og annet i nabolaget.

Apropos det å bli sliten. Det var en skikkelig trigger i forhold til det å ville drikke. På lik linje med sult, var det å bli utkjørt av å ha brukt hele meg i kroppsarbeid noe som satte i gang trangen til å ville ha noe å drikke på. Dersom jeg hadde hatt de kunnskapene jeg har i dag da jeg drakk på det verste, så ville mange år med fornedrelse, angst og skam vært unngått. Jeg hadde ikke brukt all verdens bortforklaringer på å rettferdiggjøre min drikking, for det var det jeg gjorde. Jeg må da få lov til å drikke nå når jeg har luket alle de bedene, klippet alle de hekkene og ikke minst det at jeg også hjalp naboen med å vaske terrassen.

Da jeg var i startgropa til å bli nykter, så hadde jeg fort blitt dratt i samme retning om jeg ikke hadde fått denne kunnskapen om hva det å kjenne seg pumpa og gåen etter fysisk jobbing kan føre til. Det er som jeg beskrev i starten, en lignende følelse av det å være abstinent, og da vil jo kroppen ha mer alkohol. I går kveld kunne jeg fort ha havnet i samme situasjon, altså gått på en smell, fått tak i alkohol og satt meg til og drikke, men takket være min lærdom, både faglig og erfaringsmessig, så visste jeg at det bare var helt normalt. Jeg hadde tross alt stått på fra morgen til kveld, virkelig fått tatt i noen tak. Det var ikke alkohol jeg trengte, bare en god, kald dusj, sette meg i sofaen og slappe riktig godt av. Hva ville alkoholen hjulpet meg med? Absolutt ingen ting. Det hadde vært som å starte dugnadsarbeid for å grave min egen grav…

Det er mange ting som kunne trigge meg og ikke bare det å være sliten.  Jeg nevnte sult, og for meg var det nødvendig å alltid ha med meg en vannflaske eller noe snacks slik at jeg kunne stilne den verste sultfølelsen. Mange av de kroppslige følelsene og forandringene, de normale som nevnt over, kan altså sammenlignes med abstinenser og de ønsket jeg jo ikke å ha. I dag, når jeg kjenner denne tilnærmet like murringen inni meg, da vet jeg at jeg trenger tilførsel av noe. Det kan være vann, mat, søvn, hvile eller nærhet. Er jeg urolig for noe, går jeg og grubler mye, så kanskje jeg har behov for å snakke med noen, være litt sosial. Ja, nettopp det å være sosial kunne også til tider trigge lysten på alkohol. Festligheter og annet av sosialt samvær unngikk jeg ganske så lenge. Jeg kan vel si at jeg fortsatt unngår mye av det som forbindes med fyll og fest. Danskebåt og sydenturer har jeg ennå til gode å dra på etter fire edru år, men jeg savner det heller ikke, savner ikke all smerten, angsten og skamfullheten dagen derpå.

Jeg har tatt tilbake kontrollen over eget liv ved at jeg har tilegnet meg kunnskap om hva alkoholisme er. Jeg har både lest og lært om ulike risikofaktorer med tanke på det å ville ønske å drikke igjen. Jeg ønsker ikke å drikke igjen, jeg vil leve slik som nå, være nykter og tilstede i eget liv. Derfor tar jeg fortsatt forhåndsregler selv om jeg begynner å stole på egen dømmekraft. Likevel kan jeg aldri være helt sikker. En gang alkoholiker, alltid alkoholiker. Frykten for å ta en sprekk holde meg i sjakk. Jeg vet hva som skjer om jeg lar meg friste eller at jeg slutter å være på vakt.

Edruskap er ferskvare, så jeg behøver å ta hensyn til kroppens indre stemme på daglig basis. Konsekvensene blir fatale om jeg glemmer at muskelsmerter, sult og naboens klirring med glass, snøvling og latterkuler og vinkorker eller ølbokser som åpnes kan erte opp drikketrangen i meg igjen. Jeg er bevisst mine sanser, jeg vet hva de gjør med meg, så derfor har jeg faktisk fortsatt behov for å skjerme meg i forhold til enkelte situasjoner for å unngå at disse kan utløse kroppens trang til alkohol, eller rettere sagt hjernens trang. Det sitter mellom ørene. Jeg ønsker heller å våkne uthvilt og deilig i hele meg hver morgen, og vite at jeg ikke lot andres handlinger, lukter, smaker eller følelser få nevneverdig innvirkning på meg. Det er ikke farlig å kjenne at noe skaper tanker om at nå ville et glass vin være godt, men det er hva den neste tanken gjør med meg. Den første tanken kan jeg bare tenke helt ut og ikke la den neste tanken, den som forteller meg at jeg vil drikke få grobunn. Jeg vet at jeg selv kan påvirke hjernen, og så lenge jeg vet at i dag så utsetter jeg det å drikke enda en dag med å vite hva jeg vet.

Jeg ønsker å være stolt over det jeg mestrer uten å belønne meg selv i form av et glass duggfrisk hvitvin. Nettopp nå, som varmen kommer, sola skinner og det kan grilles, da smakte hvitvinen aller best. Det hadde vært første tanken da jeg ikke hadde all denne viten om hva alle mine følelser og sanser gjør med meg. Jeg kan kjenne smaken, selv om jeg ikke likte smaken egentlig, men ruse som spredte seg i kroppen, den kan jeg kjenne, men det jeg kjenner mest er følelsen etterpå, og den overskygger den eventuelle lykkerusen jeg fikk ved første berøring av vinglasset. Jeg orker ikke i dag, jeg har faktisk ikke lyst. Jeg vil være tilstede for meg selv, i meg selv og ikke minst ønsker jeg å være tilstede for barn, barnebarn, samboer og øvrig familie. Jeg liker å være en ressurs, være en som kan stille opp for andre, en som kan stå til rådighet om noen trenger bistand. Jeg vet så alt for godt at om jeg forfølger tanken om den gode rusfølelsen, da mister jeg alt dette. Jeg liker å våkne stiv og støl i hele kroppen å vite at jeg virkelig sto på i går. Og det var ikke noe party nei, bare dugnad.