Featured

Tiden etter

Velkommen til min blogg, Tiden etter. Grunnen til det navnevalget er at jeg lever i tiden etter mitt liv som alkoholiker. Vel, jeg er jo fortsatt alkoholiker, men tørrlagt sådann. Det er nå engang slik at en gang alkoholiker – alltid alkoholiker.

Hvem er så egentlig jeg?

Heidi, altså meg, er en kvinne i sine beste år. Nei, det blir feil, for det toget har gått. Langt i fra noen modell, ei heller ikke rask og rørlig lenger, men jeg har det ganske så bra, så kanskje jeg er i mine beste år. Vertfall mentalt sett og hvordan jeg ellers takler livet. Jeg er middelaldrende, altså rundet ett halvt århundre, med litt for mange kiloer på kroppen, som vitner om at jeg fortsatt sliter med en avhengighet, nemmelig søtsaker. Vanlig for oss avhengighetsmennesker at når en last blir borte, for mitt vedkommende alkoholen, kommer en ny inn. Det er nå også slik at med alt sukkeret som er i stort sett alle typer alkoholholdige drikker, så er det ikke så merkelig at det må erstattes når en slutter å drikke, så da ble sjokolade, eller for det meste det som er søtt lett å ty til. Uansett så er det bedre med noen kilo for mye enn å hanskes med alt hva alkoholen gjør med kropp og sjel.

Jeg er nå bosatt i et boligfelt på Sjøhagen utenfor Moss, og her har jeg vært samboende de siste ni årene. Etter mange år på flyttefot, eller rettere sagt flukt, har jeg slått meg til ro her. Deler leilighet med mann og ei katte og trives med det. Her kan jeg pusle ute med mine grønne fingre på en liten hageflekk, gå på sopptur i skogen rett utenfor døra, sykle på skogstier i nærområdet, gå en fem minutters gange ned til stranden og stupe ut i deilig, salt sjøvann eller bare sitte og slappe av med ei god bok eller strikketøyet mitt. Så egentlig er jeg ganske så rørlig når jeg tenker meg om.

Jeg har flyktet mye, ja, ikke fra krig eller noen som jaktet på meg, men jeg prøvde å flykte fra meg selv. Trodde at om jeg flyttet til andre steder så ville jeg få det så mye bedre. Jeg trodde at da ville jeg ikke lenger trenge å bruke alkoholen for å kjenne meg bra nok. Alkoholen var jo også en flukt. Det var den jeg brukte når alt rundt meg syntes å være uutholdelig. Det var den jeg tydde til når jeg følte meg ensom, når jeg var redd, når jeg ikke strakk til eller rettere sagt var alkoholen det middelet jeg brukte mot alt som hadde noe med følelser å gjøre.

Alkoholisme er en sykdom, en følelsessykdom, og alkoholen var et symptom på at jeg ikke hadde det bra med meg selv og mitt følelsesliv. Jeg taklet ikke å være “alene”. Jeg var bitter på mennesker som hadde såret meg og selvmedlidende fordi jeg følte ingen så meg. Jeg vil skrive litt mer om hvordan mitt liv som alkoholiker var, og hvorfor jeg egentlig begynte å drikke, i en senere blogg. Tenker det er viktig å fortelle om årsaken og medfølgende problemer av min drikking før jeg begynner å ta for meg hvordan jeg har det i dag. Det essensielle er å fortelle om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå.

Jeg lar det være med dette, for denne gang. Kanskje noen har synspunkter også, og det ville jo være fint. Jeg setter pris på å få spørsmål, som jeg, ut ifra egne erfaringer, skal prøve så godt jeg kan å svare på.

Så da hørs vi. Oj, glemte nesten; En dag av gangen da. Det er mitt motto og akkurat passe lenge nok å holde seg edru. Bare for i dag kan jeg la være å drikke, og i morgen kan jeg drikke så mye jeg vil, for i morgen kommer aldri…

Dugnad, for hvem?

Er mitt bidrag for egen vinnings skyld, eller for fellesskapet?

I over ett år har vi holdt på med en nasjonal dugnad, en dugnad for å ikke videreføre koronaviruset til andre mennesker og dermed lettere ta kontrollen over viruset. Alle har ikke vært like aktive i denne dugnaden. Rett og slett gitt beng i regler og anmodninger. Enkelte har trosset forbud om å samles i større folkemengder, hvor to meter, eller også en-meteren har vært umulig å fastholde. Mennesker har møttes i lystige lag, hevet sine glass, danset og i det store og hele vært i overkant intime. De har helt glemt av denne dugnaden, som altså innebærer å holde avstand for at vi alle en dag kan klemme hverandre igjen. Dugnad er noe som gjøres for felleskapet, for alle beste, og ikke for at noen få skal nyte godt av enkelte goder fremfor at alle andre også skal få, en dag…

Til helgen er det dugnad i borettslaget jeg bor i. Jeg vet at mange ikke kan, det være seg sykdom, alder eller av andre akseptable hindringer. Det er forståelig, de er unnskyldt og skal ikke sitte med noen som helst dårlig samvittighet for å ikke kunne delta. Der imot alle unnasluntrere, de friske, kall dem gjerne late, skulle jeg ønske satt i sofaene sine med en stor dose skamfullhet. Det er de samme hvert år, som snylter på andres velvilje til å forfine og vedlikeholde borettslaget. Noen kan sågar påpeke hvor flinke vi er, sagt på en måte som medregner dem selv. De snakker om hvor fint det blir mens de rusler videre inn i sin egoistiske verden. Og så er det disse som aldri beveger seg lenger enn sine egne inngangspartier, koster litt foran døra si, drar opp en løvetannblomst som sto i den ellers så gjengrodde og ustelte hekken ved siden av. Jo da, fei først for egen dør – et velkjent ordtak, og det er vel kanskje det som er det aller nødvendigste i det lange løp…

Jeg ser med et noe kritisk blikk på dugnadsånden…

Mulig jeg er hard nå, for jeg vet jo ikke hva som ligger bak at noen ikke deltar. Det finnes mange usynlige «skavanker». Og jeg vil nødig angripe dem. Men jeg lurer på hvorfor noen velger å bo i et borettslag – et fellesskap for mennesker, hvor faktisk dugnad er et av virkemidlene for at et borettslag skal kunne fungere og være trivelig for alle. Selvfølgelig er det slik at noen bor her for å slippe å gjøre alt dette vedlikeholdet, som også må gjøres om man har eget hus vel og merke. Det er for meg en del av det å ta ansvar for eget liv og virke. De som alltid overlater arbeidet til andre er kan hende de som ikke klarer eller makter å se på eventuelle problemer eller utfordringer. Lukker helst ører og øyner for det som skjer utenfor sin egen verden – det angår ikke meg.  Like fullt kan enkelte finne på å klage over at alt er i dårlig forfatning og helt forferdelig å se på. I sine egne hus kan de gjerne syte og klage så mye de orker, men i et borettslag synes jeg det er uhørt.

Hvor vil jeg med dette? Jeg kan for eksempel sammenligne dugnaden med en dugnad for at vi alle kan ha det godt, uansett hvor vi bor. En dugnad for fellesskapet, for menneskeheten, akkurat som koronadugnaden. Egentlig ønsker jeg å peke på alle outsiderne, eller de som går rundt og drømmer om et bedre liv, men aldri gjør noe for å oppnå drømmene. De forventer at godene kommer «rekendes på ei fjøl» ved å bare sitte å vente lenge nok. Se på de andre, alle dem som jobber hardt for at både dem selv og de evige drømmerne kan oppleve mer lykke.

Jeg snakker om dem som klager over hvor ille det er fatt med dem, men like vel åpner en ny flaske av billigste sort vin – det er så synd på meg, jeg orker ikke dette mer… Og ja, jeg vet de er avhengige, og at avhengigheten styrer. Likevel har alle et valg. Jeg tenker på alle som stadig utsetter; i morgen, men ikke i dag – de som vet de trenger å endre livsstil for å få det bedre, men ikke innser at i et fellesskap kan endring best oppnås. Noen ganger kan faktisk andres “sårende” ord være rettmessig. De inviterer til “dugnad” for å hjelpe selv den gjenstridige og ensomme, for sjelden har noen fått til de store omveltninger på egenhånd.

Men ingen kan tvinges til noe de selv ikke vil eller ser meningen med. Det oppnås ikke gode resultater ved å “kontrollere” andre eller befale noen til å gjøre en endring om de selv ikke vil eller forstår hva det skal være godt for. De fleste trenger et eierskap i et tiltak hvor de kan se at det er til sitt eget beste, og at resultatet også kan påvirke omverdenen. Selvfølgelig vil det alltids finnes noen som trives best med hvordan de lever og har det, uten tanke på sine medmennesker. De vil vi nok aldri se i dugnadsgjengen. Da er det vel opp til oss andre å «friste» dem til å bli med eller bare godta at de ønsker å leve sine liv.

Ja da, jeg var selv en person som sto og så på, eller rettere sagt satt i sofaen og forbannet verden rundt meg for å ikke bidra nok i mitt liv – for at jeg skulle få det bra. Jeg satt og råtnet på rot, selvmedlidende i alkoholrus, mens jeg krevde av andre; at de skulle feie for både egen og min dør. Og jeg skal ikke se bort i fra at det bor noen slike her i borettslaget også. Og akkurat nå skrev jeg slike med vilje, for slik blir de som lider av avhengighetssyndromet beskrevet. Slike personer som ruser seg på substanser (Alkohol, piller og narkotika) eller aktiviteter (Gambling, dataspill, sex m.m). Kjenner du noen slike? Og igjen, jeg var en slik da jeg måtte ha alkohol. Helt til jeg innså at alle de andre, de som deltok i dugnader, i selve livet hadde det så mye mer moro enn det jeg selv hadde. Jeg måtte melde meg inn i livet igjen, begynne å delta på livets premisser – delta på dugnadene. (Når det er sagt har jeg alltid deltatt på borettsslagsdugnadene, selv de gangene jeg aller helst skulle blitt hjemme og “sovet ut rusen”).

Så jeg er kanskje i overkant dømmende, og skulle konsentrere meg om å “feie for egen dør”. Gjøre en bedre dugnadsjobb i mitt eget liv, og slutte med å peke utover for å finne feil hos noen andre. For det er ikke til å stikke under en stol at mange sikkert strever med å finne seg til rette i samfunnet, og selv i et borettslag skal alle ha muligheter til å leve sine liv. Likevel blir de usynlige så synlige, og jeg skulle ønske jeg kunne bidra til å “dra” dem ut i lyset. Gjøre en dugnad for at også de kan delta i fellesskapet. Jeg vil være litt mer brysom, og forstå meg rett. Mange vil ikke, og det skal også godtas, men de som innerst inne har et ønske, men ikke våger i redsel for å bli sett ned på, de skulle jeg gjerne ville hjelpe, og jeg hjelper ikke ved å dømme dem. Det ligger som regel en årsak bak. Det vet jeg alt om. Kanskje ikke alt, men mye…

Ikke slutte å bry seg, bare ikke overta all kontroll…

Jeg kaster ut hypoteser, kommer med påstander, stiller kritiske spørsmål, og gir noen mulige svar. Men det finnes vel ingen korrekte svar – en fasit på hvordan vi alle skal leve. Jeg tenker at ingen får det bedre ved å sitte på sin egen tue og glo over til naboen og se på hvor fint de har det uten å selv bidra for å få det bedre på egen tue. Uansett kommer jeg ikke utenom at vi alle er forskjellige og har forskjellige behov og ferdigheter. Noen kan mer enn andre. Noen har det bra med slik de har det, og bryr seg ikke om hva andre mener eller gjør. Noen skal alltid bry seg med hva andre gjør. Hva er nå egentlig best, at vi alle bare feier for egen dør?

Apropos tue, se bare på mauren – ingen ligger på latsiden der, så vidt jeg vet. Og ingen tenker bare på seg selv, utenom dronningmauren da, og hun er kan hende lykkelig med det. Hva vet jeg? Og arbeiderne er muligens lykkelige med å streve for at maurdronningen og fremtiden sikres. Paradokset er at dronningen lever kortere enn sine undersåtter. Arbeidsmaurene muliggjør at livet i maurtua kan fortsette slik det har gjort i årtier. Jeg ønsker å være en muliggjører for at de som strever skal kunne våge å lette på sløret og komme mer til sin rett, om de vil. Jeg vil ikke være en muliggjører for å bidra til å dekke over og skjule alle kriser og eller dysfunksjonalitet.  Men jeg ser helt klart at jeg skal akseptere alles valg, og det å forholde seg i ro, er også et valg, og det muliggjør at andre kan bidra mer… Eller?

Et fellesskap krever godt samarbeid…

Noen forholder seg i ro i redsel for å feile. De tror de ikke kan noe, at deres bidrag vil være til ingen nytte. Etter mitt syn kan alle noe, og alle monner drar. Jeg har også levd etter den filosofien helt til jeg innså at det er av mine feil jeg best kan utvikle meg ved å ta nye bedre valg neste gang. Og ved å gjøre noe kan noe endres. Jeg oppnår heller ikke noe ved å ikke forsøke. “Jeg aksepterer å feile – alle er ikke like gode. Det jeg ikke aksepterer er å ikke forsøke”. (Michael Jordan). Jeg ser helt klart at den aller mest bortkastede tiden er tiden jeg brukte på å ikke starte…

Men… Det er også noe med å ikke alltid måtte bry seg, det å hele tiden gripe inn. Jeg vet jeg har hatt tendenser til å ville redde hele verden. Tro at JEG kan holde verden sammen. Hjelpe alle mennesker til sine respektive “hyller, skuffer og båser”. Altså, jeg plasserer folk i hyller og båser jeg tror de hører hjemme. Strekker meg ut, til det ytterste. Jeg bærer – til det brister. Jeg glemmer at jeg lever i en verden der det mest vesentlige og grunnleggende er tuftet på dugnad. Sammen er vi sterkere og sammen oppnår vi mer!

——-

Et sted kan alle begynne…

Sett ut ifra et mulig synspunkt: Det å skrive blogg er på en måte en dugnad. Kanskje en ensom dugnad? Spørs ut ifra hvilken vinkel man ser det? Jeg ser den fra min – et bidrag for mer åpenhet. Både gi videre mine erfaringer slik at min åpenhet kan åpne andres øyne. Muliggjøre for andre til å innse at de trenger hjelp. Eller også at det å ha det vanskelig ikke er unikt – de er ikke alene. Fra tid til annen må vi alle tørre å tåle for å få det bedre. Slik er det med de fleste dugnadsjobber, at man tar i et tak for å få det bedre, enten det dreier seg om covid-19 pandemien eller i et borettslag. Kanskje bare for å få det bedre med seg selv eller i livet generelt. Det kan åpne øynene til at andre også vil bidra i fellesskapet. Det er lov å håpe…

Så et siste spørsmål: Er det slik at det å lære seg, i all ydmykhet, at det å leve i et fellesskaper først og fremst er å lære seg å bidra mer i sitt eget liv og for eget velbefinnende? At om jeg, og mange andre med meg heller skal gjøre noe kjærlighetsfullt for oss selv, slik vi vanligvis pleier å gjøre for noen andre? Det er muligens det som kan kalles ekte dugnadsånd…

For: Vi kan ikke forutsi hva som hender oss i våre livs merkverdige virr-var. Men vi kan bestemme hva som hender i oss – hvordan vi kan ta det, hva vi gjør med det… Og når alt kommer til alt, er det det som virkelig gjelder. (Joseph Fort Newton).

Lav og mose lever i symbiose med noe – er avhengig av noe annet for å leve… Er du avhengig av noen for å overleve?

På flukt…

… fra hvem?

Hender det at du har lyst til å drikke igjen Heidi? Spørsmålet har selvfølgelig kommet. Helt ærlig, og det skal jeg jo være: Noen ganger, mest når jeg er stresset, men da er jeg mer på alerten. Tanken er oftest flyktig, den forsvinner like fort som den kom. Jeg har ikke lyst til å miste meg selv igjen og alt jeg har bygget opp – selvtillit og familiebånd, vennskap og nettverk. Jeg har fått verktøy og kunnskap til å bruke dem, og et verktøy er å tenke tanken helt ut.

Jeg har tenkt tanken ut så mange ganger, jeg vet resultatet om jeg skulle finne på å drikke igjen. Men jeg kan heller ikke gå rundt å si aldri mer, for det blir for stort, for vanskelig å etterkomme. Jeg vet det aldri vil bli noen fest mer, den tiden er for lengst forbi – JEG LIDER AV AVHENGIGHETSSYNDROMET! Når det er sagt, er livet faktisk mer en fest nå. Vertfall tusen ganger bedre – selv de mindre bra dagene er bedre enn de beste da jeg drakk. Jeg kan vel si jeg ruser meg på livet…

Så er det mange som henvender seg og spør hvordan jeg klarer å la være? Det er vel noe med å vite historien min og våge å se “langfilmen” fra start til slutt, tørre å nettopp tenke tanken ut – konsekvensene. Og så, om det skulle skje, ikke være så streng med meg selv, for jeg vet jeg har sprukket før, og det kan skje igjen, men nå vil det ikke være så åpenlyst for meg kanskje, slik det var, da jeg bevisst planla tilbakefallet. Men det frister ikke med et liv i rennesteinen…

Til dere som har tatt et tilbakefall, det var planlagt, tro meg, uten at du selv helt var klar over det. Det er dette jeg nå har fått mer frem i min bevissthet, hjernen min følger mer med, kan jeg kanskje si. Er altså mer oppmerksom på mine endringer i handlingsmønster, humør og tankesett. Et eksempel kan være om jeg stadig prøver å manipulere mine nærmeste til å dra bort. OBS-OBS!!

Og så vil jeg si til deg som “falt” igjen: Ikke vær så alt for mismodig på grunn av dette tilbakefallet. Praktisk talt må vi alkoholikere lære fra bunnen av… Og det gjelder bare å ikke gi opp, men å reise seg. Ta det som verdifull læring!

Tanken din om å flytte et annet sted streifer deg muligens, og kan være god den om du har tenkt den tanken godt nok igjennom. Eller kanskje ikke det lureste likevel… De fleste har flyttet både i tankene og i virkeligheten. Det hjalp ikke meg. Kanskje du har havnet i en eller annen følelsesmessig eller økonomisk klemme, som ikke er så lett å mestre der du er nå, men hjelper det å flytte, blir alt bedre da?

Jeg undrer: Kanskje du holder på med akkurat det vi alle har gjort en eller annen gang, at du rømmer? Og hvem rømmer du ifra? Hvorfor prøver du ikke å tenke situasjonen grundig igjennom – en gang til?

Det som virkelig slår meg er: Setter du egentlig tilfriskningen din først, eller gjør du den avhengig av andre mennesker, steder eller forhold? “Om bare jeg hadde … om bare jeg var … om bare situasjonen var… ville alt bli bra …”. Før du tar neste avgjørelse, tenk over dette. Kanskje finner du ut at det er mye bedre å ta støyten der du nå er, og ved å be om hjelp? For alene klarer du det ikke!

Og husk; alt du setter foran edruskapen forsvinner sammen med alkoholen, for plutselig er den i livet ditt igjen. Hvor er du da?  Hjalp det å flykte?

Fra boken: Livet – av Lisa Aisato

Har jeg fullstendig orden?

«Edruskapen er en reise inn i gledelige oppdagelser. Hver dag bringer nye erfaringer, større innsikt, større håp, dypere tro og større toleranse. Disse egenskapene skal jeg holde vedlike, ellers har jeg ingen ting å gi bort». (Daglige Refleksjoner)

Først og fremst trenger jeg å holde mitt eget hus i orden …

——

Når jeg merker jeg er anspent, forlenger jeg mine daglige spaserturer og repeterer langsomt sinnsrobønnen i takt med mine skritt og åndedrettet. Eller jeg tar noen ekstra minutter med mindfulness, slik jeg gjorde i dag morges. Var i ett med pusten, i meg selv, som i transe. Plutselig «våknet» jeg, brått, da en stilleflytende elv kom inn i mitt bilde. På elven fløt en flerret trebit. Liksom naken og helt ubeskyttet, laglig til for angrep. Men den drev videre på det tilsynelatende stille vannet. Hva ville denne «ligningen» fortelle meg? Var det jeg som sakte fløt nedover floden? Fortsatt sitter jeg her og funderer over dette «bildet» …

—–

Å holde mitt eget hus i orden … Forleden dag ble jeg spurt om jeg ville starte opp med en gruppe tilknyttet KISS, Kvinner i sosialomsorgens service her i Moss, hvor jeg eventuelt kunne gi ANTA-kurs. Jeg har gått opplæringen, hatt en god erfaringskonsulent i Rita Nilsen, så det var ikke mine kunnskaper det sto på. Ikke minst har jeg mine egne erfaringer. Men jeg måtte takke nei, hvor mye jeg enn har lyst til å bidra for andre som har et ønske om å slippe. Årsaken bunner ut i at jeg ser så mange ubearbeide fortidsminner, som fortsatt lager rot i mitt hjem, rettere sagt i mitt hode. Jeg trenger å få bearbeidet og ryddet ordentlig opp i meg selv før jeg er klar til å gi videre mine kunnskaper. Om jeg vakler klarer jeg ikke å få andre til å stå stødig…

Hvorvidt skyld -og skamfølelsen fortsatt driver å forkludre min tilværelse har jeg egentlig ikke det fulle svaret på, men jeg vet at det delvis er andre som forårsaker mine plager. Minner, både fra langt tilbake i tid, og noen situasjoner mer nærme nåtiden. Kan hende er det noe ved mitt liv nå som plager meg også. Dette trenger jeg å komme ordentlig til bunns i. Derfor kan jeg ikke under noen omstendigheter påta meg et slikt ansvar, som det er å føre budskapet videre. Jeg må kunne stå inne for alt jeg bringer videre. Ikke det et jeg ikke tror, eller ikke kan være ærlig, men jeg har ikke den hele, fulle sannheten selv – sannheten om meg selv. Hvis jeg lurer meg selv til å tro at jeg har funnet alle svarene vil jeg også lure andre. Men som min gode og kompetente rådgiver raskt oppdaget; at jeg fortsatt hadde mange ubearbeidede minner… Så jeg gjør lurt i å konsentrere meg om meg selv en stund til.

Jeg trenger å snakke om det. Ikke på noen annen måte kan frykt, stolthet og uvitenhet smelte bort, og etter en tid vil jeg stå på en helt ny grunnvoll for integritet – i takknemlighet til de som har vist meg veien, og spesielt til denne personen som klarte å se dette. Når jeg ikke lenger strever med å holde meg selv flytende, først da er jeg klar til å overlevere håpet til noen andre …

—–

Min selvfølelse vokser når jeg elsker og aksepterer meg selv som den jeg er. Jeg hindrer mitt eget velbefinnende og min vekst hver gang jeg tviler på mitt egenverd – på hva jeg gjør eller hva andre synes om meg. Selv om jeg kunne behage alle mennesker på jord, om jeg kunne «forbedre alle andre» og ha løsningene på alle deres vanskeligheter, om jeg kunne gjøre verden til en perfekt plass å være – skulle jeg formodentlig ikke engang da kjenne meg tilfreds med meg selv … Dessuten skulle jeg måtte gi opp hele mitt selv for å klare av en slik umulig oppgave. Og det er jo nettopp slike tanker jeg kan gå rundt med – jeg vil hjelpe alle, og aller helst NÅ…

Jeg kan ikke være perfekt, aldri. Jeg kan ikke gjøre andre perfekte heller, og aller minst dem. Like fullt trenger jeg kjærlighet, respekt og glede i livet. For godhet beror jo ikke på om noen er perfekte eller ikke. Jeg ble født til denne jorden, og ene og alene av den grunnen fortjener jeg respekt, slik alle gjør. Min respekt – for det mirakuløse «meg» som har blitt gitt meg. Så av respekt for alle andres liv trenger jeg nettopp å ta tilbake min egen respekt. Når jeg holder dette fremst i mitt minne kommer jeg til å forstå viktigheten av å aldri gi opp meg selv under noen omstendigheter …

Jeg holder stadig på å lære meg å leve et fullverdig liv, et liv der jeg synes om og bryr meg om den personen jeg er. Derfor, når jeg stilles til valg i dag, skal jeg velge den veien som forhøyer min selvfølelse.

Pynte på sannheten – et tilsynelatende flott ytre kan skjule et fordervet indre...

HVORFOR UTSETTER DU Å LEVE?

Eller har du glemt at en pårørende er en ikke-fornybar ressurs?

Har du tenkt over din misjon her på joden, hvorfor du er her?

Er du her for alle andre, for at de skal ha det godt? At de skal ha det rent og pent og mat på bordet?

Eller er du her for å oppnå suksess? Og hva innebærer denne suksessen – gir den lykke?

Hva med deg selv?

Hva søker du egentlig? Anerkjennelse? Hvem gjør ikke det?

Den som er en sann søker vokse, lærer og oppdager at han er den eneste som er ansvarlig for hva som skjer. Har du tenkt på det?

Sokrates sa: Det uutforskede livet er ikke verdt å leve. Tror du på det?

Og hvis du tror, hvorfor er du ikke på oppdagelsesferd, i deg selv – for deg selv?

Det er så vanskelig sier du …

Man trenger sine vanskeligheter fordi de er nødvendig for å oppnå suksess …

Om du feiler er disse feilene rett og slett muligheter til å begynne igjen på en bedre måte.

Si heller til deg: Mine feil var vellykket, jeg vil lære av dem …

Hemmeligheten bak å komme seg videre, er å starte! Hemmeligheten bak å starte er å bryte opp …

Du klarer ikke sier du – de trenger deg. Men du vil også videre. Hvordan?

Selvtillit er den største hemmeligheten til suksess, så fortell deg selv at du kan. Og du har lov!

Du vil mestre, litt etter litt – du motiveres, og vaner er det som får deg til å fortsette, så du vil prøve igjen, og igjen …

Det gjelder å ikke gi opp eller fortsette å si; en dag …

Uka består av syv dager, og «en dag» er ikke en av dem.

Så selv om dager er tunge og du kjenner deg utslitt, du vil gi opp, så fatt mot – kjemp videre.

Du kan snuble syv ganger, og reise deg åtte …

Kanskje vil du innse at du ikke kan ha et positivt liv og et negativt sinn. Kan du ønske deg noe uten å gjøre noe for det?

Så hva med å fortelle deg selv at: JEG KAN – og JEG VIL!

Og da forstår du – den aller mest bortkastede tiden var tiden du brukte på å ikke starte …

Og ikke bare det, men om du gir opp, vinner du aldri. Du vil aldri bli fri …

Du vil seire over deg selv når du forstår alt dette; å strebe etter fremgang, ikke perfeksjon!

At den vanskeligste seieren var over deg selv.

Og at: Ekte styrke kommer ikke fra å vinne, men fra alt slitet og alle harde prøvelser du måtte igjennom for å vinne …

Du vil også oppdage, om du er oppmerksom nok, at nuet er fylt med glede og lykke.

Fortsatt spør jeg: Ser du deg selv for den du virkelig er? Hva søker du?

Og jeg sier: Alt og alle har en skjønnhet selv om ikke alle ser den.

Jeg ser denne skjønnheten – jeg ser deg!

Jeg bare lurer: Hvorfor utsetter du å leve? Det er for sent å gråte over det du mistet om du ikke kjempet for det …  

Husk: Det er ikke hva du sier og gjør en sjelden gang, det er hva du gjør og sier dag ut og dag inn som utgjør de store forskjellene.

Så se deg selv i speilet hver dag, fortell deg selv at du er både pen og bra nok. «Klart jeg kan»!

Bestem deg for at du ønsker det mer enn du er redd for det.

Gå deretter ut i verden – din verden …

… OG LEV!

Våger du å hoppe?

Kvitte meg med alle demonene …

… de som fortsatt holder meg nede …

Jeg er i en prosess. Har vært det en god stund. Tenkt, nå er tiden inne, nå er jeg moden for å gå litt lenger. Nå er jeg moden for å slippe alle demonene ut – slippe meg selv enda mer fri…

Fra jeg tok kvantespranget ut av alkoholhelvetet var jeg klar over at jeg hadde en stor jobb foran meg. Det å arbeide meg gjennom alle mine innerste tanker, de som kommer hver gang følelsene til minner dukket opp. Jeg har forløst mye, men de innerste, dypeste, og de mest smertefulle hemmelighetene sitter der fortsatt. Frykten for hva som kan skje. Det kan vel ikke bli verre…?

Jeg har med tiden lært at for å virkelig bli fri, fri til å vokse, så trenger jeg å få ut disse djevelske tankene, alle demonene som river og sliter i meg, spesielt når jeg står i vanskelige tider. Og denne pandemien har skapt et vakuum. Jeg har skjøvet problemet foran meg som en plog, eller dratt de etter meg som et lodd, så tungt at jeg nesten ikke har kunnet gå til tider. Ingen har forstått, for jeg har ikke sagt noe – båret det inni meg, slik jeg har for vane å gjøre med det som er vondt.

Før denne koronaen kom å la tvangstrøyen på meg og mange andre, hadde jeg noen å snakke med. Jeg hadde faste møtedager i en gruppe, hvor jeg etter hvert turte å dele om noen av de vonde minnene, men så ble det stopp. Og på nytt ble jeg fanget, i meg selv…

Kunnskapen har jeg. Jeg vet hva som trengs og gjøres, og stadige påminnelser fra likepersoner om å finne meg en sjelesørger har ligget der som en mare. Våger jeg å ta et nytt kvanteskritt? Våger jeg å stå i enda mer sjelelig smerte? Svaret ble: Ja! Jeg må, for å komme videre, for å ikke bli sugd ned igjen. Jeg må for å bli hele meg selv igjen. For å ikke lenger leve underkastet min fortids demoner – alle de minnene som gnager meg opp. Mennesker som fortsatt kuer meg gjennom stadige emosjonelle besøk.

Jeg har vært på leit etter en person som kan hjelpe meg. En som kan lytte, uten å kreve. En som bare er der uten å måtte mene, men som likevel kan forstå, om ikke alt, så akkurat passe nok til å gi meg den tryggheten jeg sårt trenger. En jeg kan åpne meg opp til, gi slipp til uten å være redd for at personen skal overta all min byrde. Så kom åpenbaringen, eller jeg følte at jeg kanskje hadde funnet den rette personen, men jeg visste ikke helt hva han het og hvor han befant seg. Jeg visste egentlig ikke hvordan komme i kontakt med personen, som skulle vise seg å være prest og sjelesørger, og broren til Trygve Skaug. Du vet, han som skriver så vakre dikt og synger så såre sanger, så «nedpå» og forståelige – gjenkjennende. Han skulle jeg gjerne ha møtt…

Jeg har aldri møtt Trygve Skaug, jeg kjenner ham ikke, men på en annen side kjenner jeg ham på en måte likevel, gjennom tv-program, som «Hver gang vi møtes». Og han «snakker til meg» gjennom sine dikt og sin musikk. Det er noe ved ham som gjør meg rolig og avslappet – finner trøst og sjelefred gjennom tekstene hans. Det er en stoisk ro over hans væremåte, som kjennes trygt. Og han gir av seg selv, om det å ha møtt motstand, om mobbing og utenforskap. Det å føle seg alene.

Da han fortalt deler av sin histore i Tv-2 serien «Hver gang vi møtes» nevnte han sin bror, som tilfeldigvis er prest og sjelesørger. Min redningsmann, tenkte jeg. Det er broren til Trygve jeg skulle snakket med. Hvordan? Og nå har det gått flere uker, og jeg har enda ikke prøvd på å finne mere ut om hvordan få tak i broren. Ikke vet jeg navnet heller, og ikke hvor han bor, eller jobber. Så, da jeg våknet i morges var det noe som grep meg. Som om noen tok tak i tankene mine og vendte dem mot en løsning. Kanskje var det diktet jeg leste i går, diktet som Trygve Skaug har skrevet, om det å ha noen som ser seg for den den er, som hadde satt i gang denne prosessen i min underbevissthet. For om natten jobber underbevisstheten, på overtid. Forresten er diktet slik (Fra diktsamlinga Opprykk):

På min styggeste dag

så du alt jeg gjorde

og ikke gjorde

du spytta ikke på meg

du sa bare

prøv en gang til du

Så når jeg sitter her og skriver denne bloggen har jeg sendt av gårde en melding til selveste Trygve Skaug. Ja, jeg tok mot til meg. Når ikke «fjellet kommer til meg, så får jeg komme til fjellet»… Vertfall gå imot det. Og jeg har gått dit jeg kan, enn så lenge. Så gjenstår det å vente på svar, i spenning og med tålmodighet … Jeg har kan hende funnet personen som kan hjelpe meg … Vil Trygve svare meg? Vil hans bror hjelpe meg? For at jeg en dag kan kommer til et punkt der mine demoner blir mindre og mindre, og jeg blir større og større…

Jeg skal opp på fjellet – igjen …

Dagen i dag!

Og plutselig var det fredag igjen…

Egentlig spiller ikke ukedagene så stor rolle lenger. I og for seg gjorde det ikke det da jeg drakk heller, vertfall ikke på slutten. Var ikke lenger slik: «Endelig helg og nå kan jeg slappe av med ett glass vin eller to». For det første var det aldri ett eller to, men mange. Og det å slappe av var muligens noe jeg søkte, det å flykte fra verden og livets krav, men når alkoholen hadde sirkulert i kroppen for en liten stund, var det sjelden ro å få.

Fredag igjen ja, og det kan like gjerne være mandag nå som den gangen da alkoholen snudde opp ned på alt. Forskjellen er at nå setter jeg pris på hver bidige dag. Og om jeg lurer på hvilken dag det er, så er det ikke alkoholen som er skylda, men fordi jeg egentlig ikke fokuserer på ukedagene. Alle er like viktige, eller uviktige. Eller; alle dager er en gave, og om det er ukeslutt eller ukestart er hvordan jeg velger å tolke dagene. Alle dager fortjener et godt innhold, og det er opp til meg, ikke kalenderen.

Fredag – fredens dag, eller fri-dag … Da jeg drakk brydde jeg meg ikke. Aldri fred eller fri å få uansett. Følelsene og tankene ga meg aldri fred. Jeg slapp aldri fri. Ikke fra noe eller noen. Mennesker derimot? Ingen som ventet noe av meg – trodde jeg. Uansett hadde jeg ingen jobb å rekke. Det eneste jeg måtte rekke var polet, og matvarebutikken før ølsalget stengte. Alt jeg gjorde dreide seg om å skaffe, stable og supe. 24-7, dag ut og dag inn, og det var sjelden avslappende. Og da denne såkalte endelig-fredagen kom, og alle koste seg med sine respektive kjære, satt jeg alene, med min (u)venn.

Ja, det er fredag i dag. Starten på helgen. I morgen … I morgen er ikke – det er dagen i dag som gjelder. Regn eller sol, spiller ingen rolle. Men det er faktisk sol, enn så lenge. Jeg har fått denne dagen i gave. Selv om den ikke forlanger å få noe tilbake, så vil jeg esle min kreativitet til denne dagen. Jeg vil gi den min tilstedeværelse, være åndelig tilstede. Jeg skal møte den med vennlighet og et smil. Det synes jeg den fortjener, slik alle dagene gjør…

Ja, noen av oss har måttet gjøre oss bitre erfaringer for å lære oss sannheten om livet. Ingenting gror i måneskinn. Og selv de fineste rosebusker har torner … Jobb eller ikke jobb, familie eller ikke familie. Mye forsvant for mange av oss, alkoholen stjal alt. Vi skal bygge opp igjen – tillit og nye verdier, nye nettverk og familiebånd. Men om vi setter materiell avhengighet av andre mennesker og goder foran åndelig avhengighet, vil vi kanskje få færre fredager å glede oss over. Om vi velger å sitte under hver vår osteklokke vi vi aldri oppleve hverandres energi. Men noen kan få lov til å bli der, de som tar all min energi…

Husk: Virkeligheten skaper vi selv… Den blir et resultat av livet vi valgte, og ikke minst velger – NÅ …

—–

Hva passer vel bedre å avslutte med enn disse ordene (diktet) av Anne Hege Forsberg Andersen:

Når vi erkjenner

Fullt og helt

Våger

Å være sanne

Blomstrer

Sjelens forknyttethet

Ut av sin

Kuede

Ramme

Dagen i dag først, og jeg tror det er fredag… La den bli god 😊

Naturens eget kunnstverk – Livets mange veier…

Husk kart og kompass… Eller lytt til de erfarne!

Tidlig på´n i dag også, oppe med sola. Egentlig litt før, så jeg rakk min morgenstund, før kaffen ble inntatt på balkongen. Det var kaldt, minus fire, men en aldeles nydelig, og stille morgen. Slik jeg liker den. Bare meg liksom – helt alene i verden. Nei, jeg vil jo ikke være alene, ikke hele tiden. Da blir ensomhetsfølelsen uutholdelig tenker jeg. Selv om jeg aldri, vertfall sjelden kjenner meg ensom…

Morgenkaffe og soloppgang…

Skrollet gjennom facebook, svarte på noen henvendelser og hyggelige kommentarer. Det varmer en frossen morgenkropp. Men kan takke meg selv for at jeg frøs, for å stå ute i nattøy er ikke det lureste. Har jo ikke alltid tatt de smarteste valgene, men nå kan jeg selv velge…

Tenkte gjennom noen planer for dagen, ikke de helt store. De innebærer mest egenpleie, det å ta det mer med ro. En tur i skogen, eller ned mot sjøen. Ikke noe stress i dag. Kroppen sier sitt. I går ble det i overkant mye gjort. Det er jo slik jeg er – full guffe. Alt eller ingen ting. Som da jeg drakk, alt eller ingen ting. Ingen ting, nei det forekom vel aldri, bånski mest.  Hadde jeg ingen ting selv, så fikk jeg alltid tak i drikkevarer andre steder. Alltid løsningsorientert.

Den egenskapen har jeg tatt med meg, det å finne løsninger. Gode og utviklende løsninger, de jeg kan mestre, som gjør meg tilfreds. Dessverre er det også de gangene jeg ikke ser helt hvordan gripe fatt i problemer. Eller utfordringer har jeg nå lært å si. Men jeg liker det også, det jeg kan bryne hodet litt med, det som virkelig utfordrer meg. Og ingen ting er jo umulig, det tar bare litt lengere tid…

Så, tilbake til dagen i dag, for det er den som gjelder. Jeg har gitt den en god start, både grunnlaget i går og morgentimene i dag. Vel, det kan nok diskuteres om grunnlaget fra i går var det aller beste, siden kroppssmertene forteller meg noe helt annet. Jeg velger å se bort i fra dem, fokusere på det positive. Det at jeg fikk sådd noen flere blomsterfrø, og kanskje noen fremtidsplanerfrø hos personer som ønsker en livsendring. Hvordan veksten blir vil fremtiden vise…

Gårdagens solnedgang godt i minnet…

Ja, da har sola kommet to timer lenger på sin dagsferd. Skinner gjennom kjøkkenvinduet og kiler meg i nakken. Det nærmer seg frokosttid. Og forberedelse til tur etter det. Jeg vil vie dagen min til det jeg liker best, uten dårlig samvittighet. Hva skal det være godt for. Ikke meg selv i alle fall. Og hva er så meningen med å ha dårlig samvittighet for å være snill med seg selv? Absolutt ingen mening, det er meningsløst…

Så, opp å hopp, eller jeg står over hoppingen. Pakker sekken. Klar – ferdig – gå! Skal jeg ta med kart og kompass? Ikke i dag. Jeg skal bare gå på kjente stier, de andre har gått opp, de jeg nå kan i blinde, nesten. For det er lurt å lytte til erfarne mennesker, og når man går på ukjente trakter, kan «kart og kompass» være livsviktig verktøy. Men man må vite hvordan bruke dem…

Tilstedeværelse, se naturens eget kunstverk…

Gi livet mening…

Fant et sitat, om meningen med livet… Av Håkon Bleken, en av Norges fremste samtidskunstnere og mannen som ga oss sine inntrykk etter Utøyaterroren gjennom malerier – hans måte å bearbeide angst og traumer i etterkant på. Jeg er ingen flink kunsttolker. Egentlig er det kanskje ingen fasit på hvordan tolke malerier eller kunstverk på. Det sier vel det jeg selv føler det sier. Men nå var det dette sitatet jeg fant, det som virkelig fikk meg til å reflektere, over livet, og meningen med livet…

Bleken skrev: Man må ikke spørre om meningen med livet, men man må gi det mening. Om dette var refleksjoner han gjorde seg etter Utøyatragedien vet jeg ikke, men det satte vertfall mine små grå i gang. Første tanken var jo; han har så rett. Det er så lett å stå tafatt med lua i hånden og bare se på livet fare forbi. Når livet føles så til de grader urettferdig og alt går i gal retning, eller man nærmer seg slutten. Da kan man angre på alt man ikke gjorde, eller det man ville ha gjort annerledes – klage sin nød over det meningsløse livet…

Det er jo ikke slik at ting kommer til oss uten videre, uten at vi gjør noe for det. Nei, vi trenger å legge ned et stykke arbeid for å oppnå å få goder i livet, det som gir livet mening. Slik også med for eksempel edruskapen. Selv om det å bli nykter bare i seg selv ikke ga livet fullstendig mening, men det forenklet mulighetene. Jeg trengte derfor å endre mitt levesett også, gjøre det jeg til tider hadde sett på som umulig mulig.

Jeg fant livet meningsløst da jeg drakk. Egentlig syntes jeg livet var meningsløst før alkoholen kom inn i mitt liv, og søkte derfor trøst i rusen. Flyktet fra det jeg fant uutholdelig og trodde jeg skulle finne noe bedre med hjelp fra kong alkohol. Resultatet ble det motsatte av bra, det ble fullstendig meningsløst, og til tider så jeg det som håpløst. Først da jeg forsto hva jeg var i ferd med å gjøre, nemlig å grave min egen grav, og sakte, men sikkert begi meg ned i den, mens jeg gråt mine bitre tårer og forbannet dette livet, da snudde tankegangen min – bare jeg kan endre dette, og gi meg og mitt liv mening.

Det å drikke alkohol, eller å ruse seg generelt er bare symptomer på at noe ikke er som det skal. Noe ligger bak – det var en årsak til hvorfor jeg drakk. Det som jeg kan kalle det meningsløse. Hva hadde jeg i livet? Hva ville jeg ha i livet? Spørsmålene jeg stilte meg var bare begynnelsen. Svarene hadde jeg ganske så klart for meg – mine drømmer. Men bare å stille dette spørsmålet, og finne mine svar, altså det jeg drømte om, kall det mål i livet, eller også i dette tilfellet, det som ville gi mitt liv mening, ga jo ingen resultater. Jeg måtte faktisk begynne å ta ansvar og ikke sitte å vente på at alle godene skulle komme til meg. At det virkelige og meningsfulle livet bare skulle komme som en pakke, pakket inn i glanspapir og sikebånd…

Da jeg leste dette sitatet, om og om igjen, reflekterte over ordene, dens mening, så ble det veldig tydelig for meg at jeg fortsatt sitter her og venter. En sannhet er det kanskje at nå kan jeg på en måte ikke gjøre så mye annet heller, siden dette covid-19 viruset setter en stopper for videre virksomhet i forhold til det å ta noen kvantesteg nærmere målet. Når det er sagt kan jeg i alle fall gjøre det beste ut av den situasjonen jeg, og mange med meg nå befinner oss i. Jeg kan gi dagene mine mer innhold. Skape noe meningsfylt, som for eksempel å gå ut på hageflekken min, selv om ryggen min også vil krangle på det. Men jeg må jo gjennom smerte for å komme ut på den gode siden. Jeg sto i alle abstinenssmertene da jeg skulle bli edru, og sto det hele løpet ut den gangen, så jeg klare nå også. Dette er bare brøkdeler av hva jeg var gjennom den gangen.

Så jeg skal ikke klage over gråe dagar, umetta magar, sorgar og sår… (Tor Jonsson – Klagar du, gjengitt under). Jeg skal gå ut i dagen i dag og fylle den med mening. Det er det som er meningen med livet, å gi det mening…

Klagar du livet for gråe dagar, umetta magar,
sorger og sår?
Verst er å gå frå usådd åker og ufødd vår.

Stillheten etterpå, av Håkon Bleken – 2015

SELVE LIVET…

… Hva med å tenke at dagen i dag er carte blanche?

Livet er alle disse dagene som kommer og går, så hvorfor ikke lage dem god, og begynne med dagen i dag!

Det å komme seg opp på morgenen, aller helst før min samboer, er for meg en viktig rutine. Da kan jeg ha stillheten for meg selv – stillhet til mer tilstedeværelse i min morgenstund, stillhet til å kjenne egne følelser og stillhet til å reflektere. Jeg kan planlegge dagen, men vel så viktig er veien til dette målet – det å være med hele veien, og noen ganger stoppe opp.

Livet er ikke bare oppturer selv som edru. Mentale og følelsesmessige utfordringer er av og til harde å mestre også nå. Men jeg ser og lytter, i det lange løp, at mestring av slike vanskeligheter er den virkelige prøven på en god livsstil. Motgang gir også større muligheter til vekst enn velvære og suksess. Det er bare en vei, gjennom, også det smertefulle…

Klart jeg også søker velvære. Hvem vil vel ikke ha det godt og ikke minst trygt? Alt for lenge murte jeg meg ute fra samfunnet, det som kjentes utrygt og skummelt. Jeg har erkjent at jeg er sammensatt, men like fullt en del av noe større. På tide å delta igjen. Omstart er lov – blanke ark og fargestifter. For ikke å glemme; å stille med et åpnet sinn!

Alkoholen brøt meg ned. Jeg så på meg selv som et lite, nakent tre, uten blader, på en måte identitetsløs. Så innså jeg at treet likevel sto der, sårbart og lite, men også sterkt der det sto imot all slags vær og vind. Og bladverket kom tilbake hver vår. Nå ser jeg at jeg fortsatt er dette treet, sårbar og sterk, og med et gyllent bladverk. “Et naturens barn”…

Jeg har sluttet å bære på løgnen om at jeg skal klarer alt selv. Etter mange år med å ha fornektet mine følelser, mest for å beskytte meg selv, lærte jeg å godta dem i stedet. Denne emosjonelle frigjøringen ble nødvendig for å distansere meg fra alkoholen. Frykten er min drivkraft når jeg våger å være i disse følelsene.

Alle trenger vi noen til å heie oss frem, noen som dekker ryggen vår og som er der i opp- og nedturer. Gode vennskap er verdt og pleie, mens noen kan vi med fordel la være. Når noen mennesker velger å gå ut, blir det plass for at andre kan komme inn, de som virkelig betyr noe. Vi er oss! Og i den store sammenhengen ser jeg at JEG ER NOE – for noen…

Mennesker som heier meg fram, har gitt meg troen på meg selv tilbake. Likevel er den sterkeste troen på meg selv den som skapes ved at JEG selv forteller at jeg evner å oppnå mine mål. Ikke minst ta meg selv på alvor og å være snill meg selv, den personen jeg skal gå sammen med hver dag i dette livet…

Når jeg slutter med å behandle noen, meg selv innbefattet, med likegyldighet, ser jeg plutselig oss alle med helt andre øyne. Til og med mine følelser gjør meg mer trygg, og når jeg ikke stenger kjærligheten til meg selv ute, frigjøres jeg. Handlingene i fortiden får sine rette proporsjoner, slik at kjærlighet og respekt er livets kilder og byggesteiner.

Så i dag velger jeg å gi meg selv (kj)ærlighet. Skal stoppe opp og spørre meg; er jeg snill med meg selv nå. Våger jeg å være tilstede? Hva med å gå litt utenfor komfortsonen, utfordre meg litt og dermed få mer kontroll over frykten for det ukjente. Bruke frykten som veiviser fremover. Til der drømmen er …  Og i prosessen kan jeg ikke neglisjere mine egne sårbarheter.

——-

Ønsker alle en riktig tilstedeværende fredag og helg. Og gi deg selv lov til å bare være, gjennom hele helgen, men først og fremst for I DAG – det fortjener du…

DU ER VERDIFULL, akkurat som du er!

Bare en vei – gjennom! Sårbar, men sterk!

Den gang da …

… Fortiden er bare begynnelsen på en begynnelse…

Hvor ofte var jeg omtenksom og god mot noen rundt meg da jeg drakk? Aldri, vertfall svært sjelden. Og når det skjedde var det i sa fall for egen vinnings skyld. Likevel kan jeg ikke gå og la skyldfølelsen hindre meg til å komme meg videre. Nei, jeg skal ikke være så opptatt av mine gamle sår at jeg glemmer bort å vokse…

Det kan være av stor verdi å undersøke fortiden. Det kan gi meg informasjon om dagen i dag, om nuet, og til og med være ledetrådene som kan hjelpe meg å gjennomføre en forbedring av meg selv og for fremtiden.

Om jeg var en av de som fornektet, vanskeliggjorde og mistet kontakten med de plagsomme minnene kan møtet med fortiden virkelig være en avgjørende del av tilfriskningen. Mye av det bakenforliggende, som i dag kan skape utfordringer, ser jeg ikke alltid adressanten til. Selv om jeg ikke helt forstår og ser hvor floken egentlig har sitt utspring vil jeg følge tråden for å nøste opp i det. Nå vet jeg at trenger å bruke tid på det, og etter hvert vil jeg forstå meg selv bedre. Jeg ser også noen gode minner, og de skal jeg også erkjenne spesielt om jeg har forhåninger om å få et realistisk bilde av min fortid.

Bruke tid for å prøve å forstå … Kanskje vil jeg ikke alltid forstå. Men jeg har forstått viktigheten av å vite at fortiden er forbi. Mange av mine hemmeligheter har holdt meg igjen lenge nok, til og med forårsaket mentale tilbakefall. Jeg ser også at andres hemmeligheter har i alt for stor grad påvirket meg negativt, gjort meg syk, og kanskje enda mer enn mine egne, siden de kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg er maktesløs over det som allerede har eid rom i meg. Denne giften, den som andre har lagt igjen, og som etser meg opp innen fra, trenger jeg å få ut, slik jeg i sin tid kvittet meg med alkoholgiften.

Selv om jeg til tider har strevd med å godtgjøre andre, og hvor mye jeg ønsker alt ugjort, vet jeg at jeg ikke kan endre på alle lidelsene jeg har forvoldt for dem. Jeg kan heller ikke endre på de lidelsene andre har påført meg. Det eneste jeg kan gjøre noe med er dagen i dag. Når jeg setter av tid til å være mer tilstede i det åndelige i meg, vet jeg at jeg gir meg muligheter til å vokse. Det innebærer først og fremst at skammen og det destruktive ikke knebler meg. Så jeg jobber meg videre innover – med å bli trygg i meg selv. Da vil jeg lettere kunne håndtere de fysiske, psykiske og sosiale aspektene som etterfølger alle de årene jeg var underlagt både personers og alkoholens mektige grep.

Dersom jeg ikke vier meg selv oppmerksomhet, og erkjenner fortiden vil alle plagene vedvare i det uendelige. Det beste jeg kan gjøre med fortiden er å se den i øynene for så å gå videre. Jeg kan dra lærdom av alt jeg har opplevd, men jeg kan aldri la det hindre meg i å leve her og nå. Hele den store delen av isfjellet, som har ligget under overflaten vil med tid og stunder komme opp i lyset, ikke forsvinne, men tåle å bli sett på, av meg selv og andre. I denne krevende prosessen, som det virkelig er, må jeg tåle en del smerte. I tillegg trenger jeg å vite hvor mine grenser går og dermed hvor mye jeg tåler å ta frem å se på om gangen.

Om jeg overdriver og går for fort frem kan det få fatale følger. Kjenne mine begrensinger heter det seg, og det er nettopp det jeg ikke har vært så flink til. Det stresser meg nok i overkant mye det at jeg fortsatt ikke helt er venn med meg selv og mine følelser. I arbeidet med å bli trygg på meg selv, og ikke minst det å kunne stå for egne verdier, trenger jeg trygge rammer. Uten å fokusere alt for mye på hva alle andre mener og tror, har jeg innsett at hver gang denne redselen tar overhånd, hvor frykten kan bli til en granat som utløses og etterlater seg et tomt krater i meg, så skjedde det fordi jeg holdt igjen. Så fikk jeg rensket opp tenker du kanskje. Det er bare det at denne typen opprensking ikke fører noe godt med seg. Bare tusenvis av biter jeg ikke helt vet passer inn og hvordan sette sammen igjen.

Og dernest blir jeg så engstelig for at det skal skje igjen, at jeg mister kontrollen over alt og alle, aller mest meg selv. Det er denne typen frykt; frykt for å gjøre feil, for å skade noen, for å dumme meg ut og å si noe andre ikke liker som holder meg tilbake og samtidig stresser meg. Redselen gjør meg rastløs og jeg klare ikke sitte stille. Noe må skje – jeg må bli ferdig, kanskje prøve noe nytt. Og dette er den onde sirkelen, at jeg vet jeg trenger å endre fremgangsmåter, men så kommer frykten for det ukjente, redselen for å prøve noe nytt. Jeg er den som holder meg tilbake, og denne smerten jeg nå kjenner er kan hende et resultat av å ha oppholdt meg alt for lenge i denne sirkelen. Jeg har begynt å bite meg selv i halen.

Jeg har nok ønsket alt for mye å smelte bort dette isfjellet, selv om jeg vet det aldri vil forsvinne helt. Jeg har villet ha det trygt og stabilt, og faktisk trodd jeg hadde funnet denne stabiliteten og tryggheten, men bare ikke helt inne i meg selv. Jeg tok bare kappen på, den noen ga meg, for å beskytte meg mot mer uvær. Og jeg følte meg beskyttet og ivaretatt. Det stilnet. Ingen stormer og ingen uventede utbrudd. Men jeg klarte ikke denne stillheten. Noe stemte ikke helt. Fordi jeg tillot ikke meg selv å stole helt på at det var mulig. Jeg ble heller skremt. For ville det vare …

Stormene vil fortsatt komme, og jeg trenger å kneppe opp kappen for å ikke hindrer de i å komme ut. Jeg trenger også mennesker som tåler at det skjer, og som forstår hvorfor, og uten å alltid ha blitt advart der og da, selv om advarselen var gitt om at det kan plutselig skje. Ja, jeg trenger mennesker som rommer hele meg. Og jeg må også tåle at andre sier meg imot, for de vil meg aller mest godt. De vil at jeg skal få være i stillheten, og finne roen med meg selv. Det er det enste jeg selv også ønsker. Først og fremst trenger jeg å lære meg å tåle stillheten…

Så, selv om jeg ikke alltid tror på det, så skal jeg bare gjøre det. En dag vil jeg faktisk tro, og da er jeg, i stillheten – med meg selv, og min pust… For jeg er ikke lenger redd for å puste, høre min egen pust. Jeg vil leve, i stillheten, bare brutt av min egen pust. Stille – stille – stille… Pust!

Naturen og meg – der finner jeg roen, i meg – den gjør meg ikke redd, for den krever ikke noe… den vil ikke eie meg – bare gir… trygghet og stillhet, den jeg kan tåle… og jeg vil tillate meg å eie meg selv, igjen…