Hva feiler det deg – er det noe galt?

– Noe galt…? Bare litt sliten og trøtt. Det er vel lov…?

Ja, selvfølgelig, men du svarer som om du er irritert og da blir jeg usikker…

– Sorry, ikke meningen, men når jeg er sliten har jeg en tendens til å irritere meg… Så du ønsker at jeg skal fortelle deg, slik uten videre at nå er jeg sliten?

Ja, hvorfor ikke, så vet jeg bare at jeg ikke har gjort noe galt…

– Så du tror du har gjort noe feil hver gang jeg er litt sur og irritert? Hm, noe å tenke på, men jeg synes heller du kan gi meg en håndsrekning, minne meg på dette, spørre meg, så kan jeg gi deg forklaringen. Og, bare så du vet det, du har IKKE gjort noe galt – ingen har, så vidt jeg vet. Bare en smule uttafor…

Avtale, jeg sier ifra. Kanskje du ønsker å være litt alene?

– Mulig det er det som plager meg, at jeg føler at vi tråkker vel mye på hverandre nå. Blir trett av disse stadige oppblomstringene av koronasmitte og påfølgende restriksjoner. Det å ikke kunne dra dit jeg vil når jeg vil, selv om jeg har mine daglige turer, det hjelper jo. Men jeg savner nok mer alenetid.

Du er vertfall heldig som ikke føler deg ensom, slik mange gjør nå. Tenk på dem da…

– Seriøst! Skal jeg alltid måtte tenke på alle andre. Nå oppfatter jeg den uttalelsen som om jeg skulle ha dårlig samvittighet overfor alle de som føler seg ensomme. Uansett, mener nå jeg, at de fleste kan gjøre noe selv for å komme seg ut av ensomheten. Selvfølgelig er det jo mange som er «bundet» til å være i hjemmene sine, ingen nær familie eller venner og så videre, men de fleste har en mobil, og det er mange hjelpeorganisasjoner å kontakte…

Er du ikke litt vel usympatisk nå, en smule egoistisk!?

– Bare fordi jeg sier at de fleste kan gjøre noe med denne ensomheten, eller fordi jeg skulle være mer ensom i sympati med dem. Forstår ikke helt jeg… Blir bare tull dette, orker ikke mer, alt jeg sier er galt… Jeg er sliten, hører du! Ønsker bare ikke å krangle nå, greit!?

Nå er det vel du som er hårsår og tar alt ille opp. Mener bare du skal tenke over hvordan andre mennesker har det også, opp i alt dette. Ikke enkelt for noen. Du av alle burde vite det…

– Burde vite det, hva mener du? Fordi jeg var alkoholiker, eller er, bare at jeg ikke drikker mer… Hadde jeg ikke tatt affære selv, og da mener jeg å be om hjelp for å komme meg ut av uføret, så hadde jeg fortsatt sittet ensom i sofaen og drukket. Det er det jeg mener, at man kan ikke sitte og klage sin nød og ikke gjøre noe med det. Bare tomt snakk og selvmedlidenhet, det kommer det ingenting godt ut av. Da blir man virkelig ensom…

Forstår hva du mener og hører hva du sier, men…

– Men hva…?

Vet ikke jeg… Vi avslutter nå, blir ikke enige uansett.

– Må vi være enige…?

Fra meg skal du få sann (kj)ærlighet, og den er tøff!

«Hva gjør du som ikke jeg gjør»? Spørsmålet stilles meg av andre personer som har et ønske om å slutte å drikke. Svaret er at jeg valgte å følge rådene fra andre som har gått foran meg. Valgte ut de momentene som passet for meg. Ikke minst å tro på at: Det handler ikke om å slutte å ruse seg, men å finne en mulighet til å slippe. De mulighetene fant jeg, ved å lytte, se likhetene og ikke forskjellene…

For vi er jo ulike mennesker, på ulike nivå og stadier i livet, med ulike evner og grunnlag og ikke minst med ulik bakgrunn. Mye kan være likt i våre historier, men i bunn og grunn er de forskjellige – vi har opplevde dem forskjellig, på hver vår måte, sett fra vårt ståsted.

«Jeg får det ikke til slik du gjør». Og jeg sier igjen: Du kan ikke sammenligne deg med meg, for jeg er meg og du er du. En følelse kan oppleves forskjellig, selv om de kan ha samme innfallsport. Jeg har mine følelser i forhold til situasjonen, de eier jeg, slik du eier dine, og ut ifra dem har jeg gjort meg opp tanker og mulige løsninger, de som jeg fant fornuftige for meg. Du trenger å finne dine…

Når vi hører at vi skal se på likheter snakkes det ikke om å sammenligne oss med noen andre, men å se og gjenkjenne seg selv i andre – at vi ikke er alene om å ha det vanskelig. Det er avhengigheten til et middel som er likhetene, denne smerten den påfører oss. Historien bak kan virke tilnærmet lik, men våre personligheter er ikke de samme.

«Hvorfor holder du deg edru, mens jeg stadig tar tilbakefall»? Jeg kan ikke gi deg det eksakte svaret, men jeg vet med meg selv, at om jeg blir værende i bitterheten over at livet har være urettferdig med meg, og bare med meg, da har jeg tapt. Om jeg vikler meg inn i tankegangen og tror at jeg er den eneste som har det vondt, og dyrker selvmedlidenheten som min gud, hvor den eneste næringen denne guden trenger, og må ha, er alkohol, så jeg gir ham mitt offer – min sjel, og tror alt blir bra. Da har jeg tapt!

Det jeg kan si med sikkerhet er at det er bortkastet tid og energi, på grensen til dumdristighet å tro at du kan benytte de samme metodene du alltid har benyttet deg av, og gjøre deg opp en mening om at de vil gi andre og bedre resultater neste gang. I så fall trenger du å endre på deg selv.

Og du feilet igjen, men ser ikke årsaken. Igjen ser jeg, en person som sitter såret og lei seg, en som føler seg sviktet, som føler seg urettferdig behandlet, som sier: «Jeg fortjener ikke bedre». Da har du selv dømt deg, for jeg har ikke. Jeg har bare fortalt deg sannheten, du selv ba om…

Sannheten kan være tøff å svelge, spesielt om du tror det er en enkel løsning, at jeg hadde en enkel vei, til mitt mål. Er du ikke forberedt og har opparbeidet deg styrken til å stå imot slaget, da vil veien bli tung, og lang. Spesielt om du fortsatt ikke ser at dine sårbarheter kan være din største styrke, om du tillater deg å være helt ærlig med deg selv – og gi slipp, på smerten… Jeg kan si: Jeg hadde det enda mer vondt før jeg innså at kraften lå i meg. og denne kraften satte meg fri.

Du strever for mye med å ha kontrollen, en kontroll du aldri har hatt, den du også overga til rusen, uten selv å helt forstå at da var du fortapt. For den tar, uten å gi tilbake, av det gode du tror du vil få. Og har du egentlig erkjent, for deg selv; vil du egentlig ha kontrollen? For du trenger å spørre deg selv: Hva vil JEG?

Det er for deg selv du skal gjøre det, og ingen andre. Og dersom du har et ønske, og nettopp da trenger du å gi slipp, overlate den gamle deg til noen annen, for en stund, for du klarer det ikke alene, selv om jobben er din, til å bygge opp den nye deg – slik du ønsker at DU skal være, og ikke den du tror andre vil du skal være.

Det er tøft å våge å eie din egen historie, få egne erfaringer – å være din egen fasit. Det vil smerte, en stund til… Du kan sanke fra andre, ved å lytte til andre. Men: Ingen kan leve gjennom andre, så du må leve DITT LIV, basert på din fasit og dine erfaringer, også de du har adoptert og gjort til dine egne. Først og fremst trenger du å vite ditt mål – hvor du vil.

All kjærlighet i verden kan ikke redde en som ikke vil reddes. Er du én som er for redd til å ville reddes? Er det skammen som eter deg opp, og skyldfølelsen for alltid å tillate det? Ser du ikke at du går i ring, og biter deg selv i halen, mens du gråter dine bitre tårer, mens du fordeler all skyld: «Det var ikke min feil»! Og mulig det, men hvor lenge har du tenk å bli i mørket, uten å se deg selv, for den du egentlig er eller den du ønsker å bli… Og bare ved å endre DEG SELV kan DU endres. Bare ved å endre, skjer det endringer!

Tap av noen eller noe kan skape dyp sorg. Det å slutte og ruse seg oppleves ofte også som et stort tap og dermed en sorg. En sorgprosess kan ta tid, så gi tid! Og denne sorgprosessen smerter, og vil ikke gå bort før du tillater den å gjøre det. Det skjer aldri ved å drikke. Ser du ikke at dette sorgtunge sinne du lar gå utover mennesker rundt deg egentlig er rettet mot deg selv. Hva hjelper det at jeg messer om at den eneste personen du kan endre på er deg selv… Når du ikke vil se, i all din selvmedlidenhet. Så jeg kan ikke mer stå å se på – at du graver din grav.

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
Livet for deg
Du må leva det sjøl…
(Utdrag fra: Eg ser; av Bjørn Eidsvåg)

Livet er hva dine tanker gjør det til – Så SNU TANKENE!

…ikke med det samme vertfall, kanskje aldri, men det blir mye bedre…

Kom ikke her å tro at livet mitt etter at jeg ble edru er rosenrødt og bare fryd og gammen. Det var et slit fra starten av, å jobbe med meg selv, og noen dager kjennes fortsatt slik, selv om de tunge stundene kommer til meg langt sjeldnere.

Det å se på alt det vonde inni meg, rote i alt grumset, var faktisk nødvendig, selv om det smertet. Åh, nei, orker ikke mer nå! Likevel gjorde jeg det, for jeg hadde blitt fortalt at det måtte til, for å få det bedre. Jeg måtte ha det mer vondt for å få det godt igjen.

Ja, det var en fulltidsjobb å arbeide med meg selv, se på det jeg hadde lagt lokk på, alle de vonde følelsene, som satte i gang tankespinnet og deretter førte til en handling. Denne handlingen pleide være å drikke. Drikke for å glemme. Nå hadde jeg fått andre verktøy, for jeg innså at alkoholen ikke hjalp lenger. Men det var heller ikke gjort på en dag å lære meg de nye verktøyene, for jeg var jo ikke akkurat den letteste personen å jobbe med. Kunne sette meg på bakbena og si nettopp det; orker ikke i dag, igjen…

Noen ganger var det faktisk greit å ikke gjøre noen verdens ting, bare være meg, selv om det ikke var så enkelt, uten å føle dårlig samvittighet overfor alt jeg «burde» ha gjort. Det var disse orden burde, må og skal som jeg trengte å luke bort. De la mer press på meg enn de var til hjelp. Selvfølgelig var det dager jeg faktisk måtte gjøre noe, selv om jeg egentlig ikke må noen ting, satt på spissen, men uten handling skjer det heller ingen endring. Etter hvert erstattet jeg må eller skal til JEG VIL! Det forenklet det meste, bare tanken på at jeg vil var med på å skape mer glede i jobbingen.

Det dukket opp stunder inn imellom hvor jeg kunne ta en diskusjon med meg selv, noe som også er bortkastet tid. Hvilken del av meg som vant denne diskusjonen tror jeg de fleste vet. For jeg hadde mine egne meninger om hvordan jeg ønsket at tingene skulle gjøres, helst den lettvinte måten, det som ikke krevde så mye av verken planlegging eller tankevirksomhet, aller minst for mye arbeid. Så kom fornuften til meg. Når jeg prøver meg på en bitte liten diskusjon nå sier jeg heller: Hva har du lært Heidi? Stopp diskusjonen! Det er løgn å si at det fortsatt ikke skjer. Nei da, jeg prøver å tukle til tankegangen min fra tid til annen nå også, prøver meg på en samtale jeg ikke egentlig skulle gi meg ut på. Heldigvis blir samtalen kort…

Jeg hadde mål, men helt enig med meg selv om veien dit var jeg altså ikke alltid. Så fikk jeg innspill fra andre hold. Og er det noe jeg har lært, så er det at å lytte til andres råd kan komme godt med. Nye innfallsvinkler gir nye, mulige løsninger, til og med bedre enn mine egne. Kunnskap er faktisk alfa omega. Å forbli edru dreier seg om kunnskap!

Det å få vite at jeg faktisk hadde en sykdom, en progressiv og dødelig sykdom, hjalp meg til å ville gjøre denne jobben, selv hvor krevsom den ville bli. Dersom jeg ikke tok tak i det bakenforliggende som utløste trangen til å ville drikke, så ville jeg fortsatt med å skyve fra meg ansvaret – for å glemme, for å ta bort smerten, som jeg i og for seg innerst inne visste ikke gikk bort med å ty til alkoholen. Den forsterket bare alle følelsene. Jeg adopterte problemer og forstørret dem hver gang jeg drakk. Stopp! Hva ville jeg gjøre for å endre dette mønsteret? Egentlig var det så lite som skulle til, så enkelt, men likevel ikke så lett…

I starten kunne jeg ikke kreve alt for mye av meg selv. Gå noen få skritt om gangen. Ikke overdrive, for stress skaper mer kaos, det er kaospiloten som leder ut i flere destruktive følelser og tanker: Jeg klarer ikke dette! Små enkle grep, bare noen få ord, men så viktige, det å snu tankene! Og i tillegg det å få kjennskap til hva som kan trigge i ulike situasjoner. Jeg nevnte stress, og foruten det kommer, sult, søvn og sinne – de 4 S’ene.

Det å vite at sultfølelsen, som også kunne gjenkjennes som trang til å ville drikke, og derfor måtte tas på alvor er nyttig kunnskap; jeg tok en sjokolade. Nå vet jeg at det hadde lønt seg å erstatte denne sjokoladen med et knekkebrød for eksempel, siden sukkerholdige matvarer trigger alkoholgenet i meg. Ja, nok en gang viser kunnskap seg å være det som skaper de enkleste løsningene. Det å være sliten gir også en følelse av at noe mangler, og ikke alkohol som var lett å tenke, men for lite søvn. I tillegg dette med sinne, det å stå i en krangel med noen, det jeg synes var både vanskelig og skremmende. Hva pleide jeg alltid å gjøre når jeg ble redd, slik en krangel kunne gjøre meg? Jo, jeg drakk. Krangler og andre situasjoner som kan sette i gang et sinne i meg er i utgangspunktet ikke farlig, så lenge dette sinne, som kan stige i meg, ikke blir oversett og noe jeg helst ville skjule, men heller snakke om de utløsende faktorene. Uforløst sinne er farlig det! Få det ut, kontrollert, og snakk om det vanskelige i stedet. Det siste punktet, stress, har jeg skrevet litt om, og det er jo oftest jeg selv som skaper dette stresset i meg. Andre kan jo stille enkelte krav til meg, men til syvende og sist er det mitt valg; hva gjøre med dette kravet som starter stresstankene.

Ble kanskje mye på en gang dette. Ta det med ro, ikke stresse seg opp for mye nå. Ikke bli så forbanna sinna heller. Det går bra! Ikke med et knips, men om litt. Jeg kan ta meg et eple, og ikke fordi at ordtaket sier: An apple a day keeps the doctor away. Nei, for å holde russuget borte. Kanskje jeg skulle legge meg på sofaen å ta en blund. JEG trenger hvile skjønner du. Puste ut. Bare ikke glem å puste inn også, få ny luft i årene mine. Et avbrekk gir nye perspektiver, hvor jeg kan se og sette tingene i et nytt lys. Kan hende kommer det noen tanker jeg ikke helt liker, de skremmer meg. Ja, jeg blir engstelig, redd for å drikke igjen kanskje. Redd for å feile. Så streng jeg er med meg selv? For, ja, jeg er til tider kravstor til egne handlinger. Hva godt skal det være for å bare gi meg selv denne negative oppmerksomheten?

Spør meg heller: Hva kan jeg gjøre med disse tankene? Hva vil jeg i dag? Og svaret jeg vil gi meg selv skal være ærlig. Vil jeg drikke, så gjør for guds skyld det, om jeg tror det er løsningen. Tenker tanken helt ut. Hva blir konsekvensene? Jeg vet at det vil komme utfordringer, hver dag. Det er opp til meg selv hvordan jeg løser dem. Noen klisjeer gjør susen: Handler ikke om hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det! Det enkle er ofte det beste. Rema 1000 har forstått det. Eller hva med: Se hva som skjer! Ikke så dumme TV 2 heller. Jeg burde tillate meg å være mer tilstede i mitt liv. Nei, JEG VIL være mer tilstede…

Jeg har klart å finne tilbake til kreativiteten i meg, den som kan komme når jeg tillater meg å kjede meg. Jeg har lært meg til å tenke; det er lærdom i alle utfordringer – tenk så moro. De gir meg nye muligheter og det beste av alt; jeg utvikler meg. Stopp en halv! Er jeg egentlig så god på å kjede meg?

Jeg har blitt mer venn med meg selv, virkelig. Sluttet å diskutere. Bortkastet tid og energi fant jeg ut. Jeg tillater meg selv å ha dager jeg ikke trenger å gjøre noen ting, selv om det kan dukke opp noen tanker om at jeg egentlig burde gjøre noe. Heldigvis klarer jeg å skyve disse tankene bort ganske fort, drive den dårlige samvittigheten på flukt, bare ikke meg selv. Jeg er ikke så redd for å kjede meg, men når det er sagt skjer det ytterst sjelden. Kunne vært en ide å tillate meg selv det litt mer. Ja, du leste riktig. Jeg vil kjede meg mer. Jeg sa jo at det øker kreativiteten, så hvorfor ikke teste det ut. Kanskje finner jeg noen nye hobbyvirksomheter, eller at jeg tar opp igjen gamle og «glemte»…

Altså, jeg sier det igjen. Livet vil nok ikke bli noen dans på roser. Livet er ikke det, for noen. Tro meg. Det er en berg- og dalbane – opp og ned, sving i sving. Vi trenger bare å våge å være med på karusellen, selv om den kan gjøre oss en smule svimle. Og, når vi klarer å godta at livet ikke vil bli rosenrødt og perfekt, da blir alt så mye bedre, selv om det mangler noe. Men det kan vi sikkert også gjøre noe med, eller hva tror du…?

Hva er det som egentlig mangler? Trenger jeg alt jeg tror jeg trenger? Jeg har funnet ut at om jeg har alt, da har jeg jo ingen ting å kjempe for. Da blir livet kjedelig da. Så jeg har ikke lyst på et rosenrødt liv heller. Er ikke så glad i rosa, selv om jeg liker den fargen bedre enn grått. Påfallende at jeg har noen rosa klær, når jeg tenker meg om. Jeg har langt mere fargerike klær nå og ikke alle de sorte eller grå jeg pleide å kle meg i før. For jeg vil lage livet mer fargerikt, det vil jeg jammen gjøre. Blir du med?

Og så pynter jeg med blomster…

Hurra hei og hopp, jeg er så glad i dag… Jeg har blitt gift skal du vite…

Nei, nei! Jeg har IKKE GIFTET MEG! Det var haren i Reveenka som sa det, men hvem vet, kanskje jeg blir det også en dag… Men jeg er glad i dag, fordi facebooksiden min har åpnet opp igjen, slik at jeg kan dele fritt om mine erfaringer rundt avhengighet og livet som edru. Kanskje forsto de at jeg var ikke så lett å få has på. Jeg hopper bare videre…

Apropos gift – jeg har tilført kroppen gift i utallige år, men jeg tok til fornuft. Hva skulle det være godt for? Ingen verdens ting. Trodde alkoholen var løsningen, og på mange måter var den redningen, den som holdt meg i live på sett og vis, for en stund, helt til den begynte å forkludre følelser og tanker enda mer. Så verken opp eller ned, hit eller dit på kartet mitt. Den var løsningsmiddelet som løste opp alt – relasjoner, familiebånd og kjærligheten for å nevne noe. Den lurte meg til å tro at jeg ville få det bedre. Den ga etter hvert ikke noe, bare tok.  Tok fra meg troen på meg selv og troen på selve livet.

Å leve gjør vondt fra tid til annen, det er tøft for alle … Så hvorfor forsterke smerten med et psykoaktivt stoff. Hør på det, si det, smak på det: PSYKOAKTIVT STOFF. Mente ikke bokstavelig at du skulle smake på det, men du skjønner, ikke sant. Det er helt psyko! Det sier seg selv at vi blir helt ko-ko av å helle i oss av en substans som aktiviserer psyken vår. Ja, tenk på det igjen: Er det det du ønsker?

Nok var nok, for meg, og fant nye strategier, justerte innsikten og lyttet til andre, de som hadde gått veien før, de som viste den riktige retningen på kartet. Selvfølgelig var det ikke straka vegen fram selv om jeg nå kan si: Det var enkelt, men ikke lett! Forstår du hva jeg mener? Når man har de rette verktøyene og får den beste opplæringen, så blir det mye enklere. Det vil alltid være noen punkter som ikke alltid er like lette å greie ut med, og da er det godt å ha noen å spørre til råds. Har du noen?

Jeg ser ikke alltid hva som skjer med meg selv til enhver tid, så jeg vet at for å få en bedre selvinnsikt må jeg tåle andres ærlige tilbakemeldinger – tåle sannhetens ord. Hvordan kan jeg ellers rette opp i eventuelle feil? Det er ikke slik at det ikke er feil med oss som feiler, kanskje litt mer enn andre, men vi har bare ikke øvd nok. Derfor øver og repeterer jeg hver dag siden jeg har en progressiv, dødelig sykdom som gjør at tilfriskningsprosessen må vare livet ut.

Om jeg slutter med å ta de riktige grepene, de som hindrer armen min til å strekke seg den halvmeteren det tar for å gripe glasset med gift igjen, så vil jeg dø. Og jeg, som et resultat av valgene og arbeidet jeg gjør på daglig basis, har fått tilbake livsgnisten. Edruskap er ferskvare – den skal pleies hver dag, og bare for i dag. Det handler om å gjøre de riktige tingene til riktig tid. Selv det kjedelige og vanskelige trengs og gjøres. Hverdagen kan være helt vanlig, til og med kjedelig av og til – og det er helt greit har jeg funnet ut. Enten går det bra, eller så går det over!

Ofte er det andre individer i livene våre, og fellesskap vi føler tilhørighet til. Mangler jeg en følelse av mening eller tilhørighet, er jeg mer utsatte for tilbakeslag av ensomhetsfølelsen og psykiske lidelser, som angst, depresjon og alkoholproblemer. Føler jeg at jeg ikke er der jeg skal være har jeg ikke gjort de riktige tingene. Så da har Einstein slått fast et viktig poeng: Vi kan ikke løse våre problemer med samme tenkemåte som vi bruker når vi lager dem. Eller å tro at jeg gjør meg en stor tjeneste ved å «gjøre det samme igjen og igjen og vent på et annet resultat». Nei, det ville være ren og skjær idioti, og like fullt slik jeg handlet da alkoholgiften lammet fornuften. Heldigvis klarte jeg å snu tankene, endre kurs og lage meg en realistisk plan bygget på tro og håp. Det har ført meg hit.

Jeg mistet aldri troen på meg selv, selv om kong alkohol gjorde et ærlig forsøk. Om det var så ærlig er en annen sak… Kreativitet skaper undring og undring er utvikling. Derfor vier jeg mitt fokus på perspektiv og rammene rundt. Jeg har klare mål. Jeg spør meg gode spørsmål gjennom dagen for å bevisstgjøre meg selv og holde dette fokuset, selv om jeg inn imellom kan gå litt utenfor planen. Jeg behøver å lage meg gode avbrekk, nyte omgivelsene mine, for det dreier seg i det store og hele om tilstedeværelse i eget liv. Det innebærer også egenpleie. Målet er fortsatt klart, selv om valgene kan endres på veien. Jeg eier valgene mine, og må gå god for om jeg viker dem, bare jeg ikke vender nesa bakover hele tiden, selv om veien fram går først tilbake…

Være – gjøre – få. Hva mener jeg med det? Jo, det skal jeg si deg. Å være tilstede i nuet, gjøre de riktige valgene, og jeg vil få det godt. Høres det ut som noe du også kunne gjøre? Hva med disse bokstavene: UDR? Ble du mer forvirret. Ok, jeg skal forklare meningen med disse også. U = undring, D = drømmer, R = resultat. Så om du tillater deg selv å undre deg; hva gjør jeg, hva vil jeg? Våger å drømme, og ikke bare nøye deg med det, men realisere drømmene, følge dem og du vil oppnå det resultatet du selv ønsker deg. Hvorfor vente, hvorfor si: Jeg skal når jeg blir… Si heller: Jeg starter NÅ! For du blir egentlig aldri klar – så hopp!

——-

Jeg hopper videre… Langt igjen, eller plutselig har jeg landet et sted jeg virkelig ser jeg kan slå meg mer til ro. Hvor jeg ikke lenger søker sjelefred, for den er der – JEG ER DER! Og med ett ble disse ordene; modig, fullstendig, ydmyk, direkte og selvstendig, som ble servert meg på morgenkvisten (Daglige Refleksjoner) mer innbringende og forklarende, som en påminnelse på hva jeg har gjort. Jeg var modig da jeg ba andre om hjelp, da jeg forsto at jeg ikke klarte det på egenhånd. Det krevde fullstendig tilstedeværelse hver dag – I DAGEN I DAG, hvor jeg med ydmykhet fulgte de råd jeg ble gitt, utviste respekt av meg selv og andre og godtok direkte og ærlige tilbakemeldinger fordi; sannheten om meg selv gjør meg selvstendig og FRI!

Og ingen vet hvor haren hopper, ingen vet hvor Heidi stopper. Jo, jeg gjør. Når jeg er der jeg vet jeg hører hjemme, da stopper jeg. Men jeg stopper aldri å ta edruskapen på alvor!

Det er noe med da jeg innså at den høyeste glede følte jeg den dagen da jeg oppdaget at det jeg hadde holdt for min største svakhet, i virkeligheten er min styrke. (Omskrevet fra Sigurd Hoel)

Ser du din styrke? Bruk den til å komme deg dit du skal – dit drømmen din vil føre deg…

Og hadde jeg lyttet så hadde jeg forstått et jeg ikke ble eksludert…

I dag har jeg mange tanker som svirrer. Mange inntrykk å reflektere over, og det jeg nå skriver er et resultat av det. Et sammensurium av hva jeg har opplevd gjennom andres fortellinger, ispedd egne opplevelser, og et resultat jeg i etterkant har tenkt over, om ikke det endelige svaret, men hvor jeg ser at det er ingredienser til en kake jeg har lyst skal bli god. Og jeg vil selvfølgelig ikke stoppe opp der, men forbedre, ved nye input og øvelse for å få et enda bedre resultat. I denne prosessen trenger jeg faktisk andres meninger…

Jeg så det ikke, da jeg sto midt i det, at mine barn utfordret meg på mine sårbarheter. Jeg så ikke at da de ga klar beskjed, ved å ta avstand fra det livet jeg levde, at de egentlig ville fortelle meg at de brydde seg. Jeg så ikke at det dreide seg om tøff kjærlighet. I stedet ble jeg frustrert og sinna, og kunne finne på å si: Dere bryr dere ikke om mamma!

Egentlig skulle jeg vært takknemlig, men jeg klarte ikke se det, før jeg ble edru. Mitt syn var for snevert, så bare meg selv, og det er jo det vi gjør vi som har rusproblemer, vi som ikke takler livet på dens premisser. Vi lytter ikke til budskapet, men hører bare masse ulyder, bråk og mas om at vi er selvopptatte. Pøh, jeg er ikke selvopptatt, med dere er – dere gir meg aldri lov til å gjøre det jeg vil! Motgang løses med å peke ut over uten å tenke over hva de egentlig sa. Ergo, vi forsto hverandre ikke fordi vi var for opptatt med å fordele skyld og så redde for å bli avvist. Resultatet ble det vi fryktet; avvisning og større avstand.

Og det er vel slik at når de som står oss nærmest påpeker våre ømme punkter, så peker vi tilbake og skylder på dem uten å gå i oss selv. Polarisering, med utspring fra usikkerhet og svært lite åpenhet. Skal ikke gå inn på hver enkeltmenneskes bakgrunn, om alle de grunnleggende behov er ivaretatt, men nøyer meg med å si at miljø og arv spiller viktige roller i hvordan alle finner løsninger som kjennes best for dem. Og rusen har for mange av oss blitt løsningsmiddelet, faktisk redningen.

Er det slik at det bare er rusavhengige som tenderer til å legge skyld på alle andre om noe går skeis? For all del nei! For vi har alle tilnærmet de samme utfordringer i livet, når det kommer til det som omhandler følelser tenker jeg. Bare at vi har en ingrediens til, vi topper følelseskaken med et psykoaktivt middel, og dermed forsterkes det emosjonelle i oss. Kaken blir uspiselig for andre… Vi liker den ikke så godt selv heller…

Hvor mye skyldes vår bakgrunn? Mange har vi denne berømmelige Janteloven i oss fra barns ben. Må ikke komme her og komme her…  Eller: Du skal ikke tro du er noe bedre enn andre! For enkelte har denne setningen blitt et mantra, og de lever etter denne regelen til det fulle. Det blir ikke noe bedre ved at det er slik vår tankegang har vært i uminnelige tider, helt til Gro, landsmoderen, sa: Det er typisk norsk å være god! Likevel var det mange som fnyste av denne uttalelsen, de var så innarbeidet i å ikke stikke nesa frem og påberope seg noe som helst ære for sin egen eller andres fremgang.

Det står alltid noen bak, sies det, og det gjør jo som regel det, men hver enkelt bidrar med sitt uansett. Jeg, for eksempel ba om hjelp for å komme ut av alkoholavhengigheten. Jeg trengte noen, men glemmer at det var JEG som tok det første skrittet og bad om hjelp. Og det var heller ingen andre som ble edru for meg – jeg gjorde jobben selv, men med andres bistand. Andre holdt meg i hånden, et stykke på veien, og jeg har aldri klart dette helt på egenhånd selv hvor mye jeg gjorde jobben MED MEG SELV…

Det er mange smartinger rundt om i Norges land, og jeg lurer litt på om intelligensen kan sette en stopper for samhørighet. Altså; er det et voksende behov for å hevde oss selv: Jeg er typisk norsk og dermed best! Best i hva da? Best i å stå på egne ben? Til å peke utover å si; se på dem, de gjør ikke som oss? Jo da, denne vi-følelsen trenger vi å jobbe litt mer med etter min mening. Og vi trenger å se oss litt om i verden, uten å peke. Og går det alltid så bra, som vi pleier å si at det gjør?

Skulle vi ikke heller bygge opp relasjoner til dem som er like ubevisste som oss selv. Starte med å se etter likheter og ikke alle ulikhetene mellom oss. Hva med å utvide grensene? Kanskje vi skal lytte mer til våre kommende generasjoner, våre barn, de som egentlig bare vil det samme som oss – Å BLI SETT FOR DEN DE ER. Kanskje, nei vi skal legge bort vår gamle lærdom fra Janteloven, heie på de fremadstormende, men også de som ikke roper så høyt, aller mest dem. Det er de som trenger å bli mest sett. Men vi skal aldri overse noen, for alle har vi de genuine og samme behovene, å bli elsket.

Vi er redde for det vi ikke vet så mye om, det ukjente og utrygge. Vi har lett for å bygge murer rundt oss, for så å titte rundt hjørnene for å se hva de gjør på andre siden. Men vi liker oss best på vår side, selv om det kan se bedre ut på motsatt side. Men vi vet ikke hvem de er, og de ikke hvem vi er. Lager oss forestillinger, eller motforestillinger aller mest. Kanskje foregår det en krig mellom partene, en krig som hindrer alle i å utvikle seg og nå eventuelle mål. Ingen ønsker å erkjenne. Ingen våger si at: Jeg tok feil! Ingen våger å spørre; kanskje vi skulle legge ned stridsøksene og gjøre noe sammen?

Det tar like lang til for motparten å bygge opp en tillit til oss som det tar oss å bygge en tillit til dem. Og tillit er ikke noe vi får, men vi må arbeide for det – gjøre oss fortjent til det. Hvem som bestemmer når vi har gjort oss fortjent til tilliten er kan hend motparten? Men jeg kan ikke kreve mer av andre enn det jeg krever av meg selv, visa-versa…

I håndballterminlogien, som er et lagspill, som jeg ofte drar paralleller om livet generelt til, for vi kommer sjelden langt på egenhånd, og det sies at et lag ikke er sterkere enn det svakeste ledd. Derfor trenger vi å bakke hverandre opp, spille på lag, ha god lagånd og samarbeide om hver minste detalj, hvor den som har kommet et stykke lengere hjelper den som strever for å oppnå et bedre resultat for alle. Vi har faktisk noe å lære av dem som aldri fikk gull, men likevel aldri ga opp drømmen. Og, det viktigste av alt, hvor forskjellige vi måtte være, så er det plass til alle! Så hvor mye vi arbeider for et samhold, et fellesskap, så trenger vi å godta at ikke alle er akkurat slik vi har sett for oss at de skulle være, heller ikke at de kan bli som meg eller deg. Hvem har satt denne normen om at vi skal bli som alle andre? Tenk hvor kjedelig det hadde blitt, med flerfoldige millioner av min utgave.

Og om du føler deg noe forvirret av hva jeg skrev, føler noe mangler, at jeg hoppet over noen ledd, uten å begrunne, bare drodlet videre, så har du et poeng. For jeg har ikke alle svarene. Kanskje kan du hjelpe meg? Slik barna mine ville hjelpe meg…

Jeg tror på det gode i mennesker, selv hos de rusavhengige. Hvem har sagt at også de har et hjerte, ikke har følelser og at de ikke kan tenke fornuftig? Apropos følelser, det er noe vi har i overkant mye av, og jeg klarte ikke takle dem uten alkohol.

Så var det dette med å ha et hjerte, eller sagt på en annen måte; å være omtenksom. Leste i Daglige Refleksjoner i morges, som jeg alltid gjør, og i dag sto det at vi alkoholikere er egoistiske og selvopptatte mennesker, og at dette er roten til alle våre problemer. Merket en irritasjon inni meg, om at denne forståelsen av avhengighet, skrevet av en som selv hadde vært underlagt alkoholen burde visst bedre. Så forstod jeg: Personen hadde ikke fått den kunnskapen jeg har, om hva avhengighet egentlig dreier seg om – at egoismen er et symptom, et resultat av alkoholmisbruk og derfor ikke årsaken til at jeg og mange andre drakk eller drikker.

Og, ja, jeg husker hvordan jeg selv var da alkoholen sto for ledelsen av mine daglige rutiner, men var det dermed sagt at jeg var den selvopptatte. Var det ikke alkoholen som fikk meg til å handle egoistisk? Valg, sier du – jeg kunne latt være å drikke, valgt å la vinkartongen stå. Og jeg svarer deg; hadde jeg et reelt valg om å handle annerledes når kong alkohol styrte alt, den som hadde blitt min metode til å «løse alle livets utfordringer»?

De som selv aldri har opplevd hva avhengigheten gjør med en, eller hvor den edrue selv ikke har blitt fortalt og lært om belønningsmekanismer –  om at rusmidler påvirker hjernen til å ville ha mer, det som blir overlevelsesstrategiene, slik morsmelken blir det for en nyfødt – de kan ikke klandres og dømmes for sin uvitenhet. Men jeg kan dele min forståelse – om at jeg var ingen egoist, men ble…

Avhengigheten overskygget alt – hvor jeg ikke så mine gode sider og egenskaper, ikke hadde troen på meg selv – brutt ned av andres holdninger og handlinger, som vekket følelser, jeg ikke forsto og satte i gang tanker om meg selv, de som ble til mine «sannheter», de jeg ikke maktet og hvor alkoholen ble redningen. Andre overlever gjennom jobben, sex, selvskading eller andre metoder og midler. Jeg brukte altså alkoholen. Den forkludret oppfatningen min av hva som skjedde i mine omgivelser. Den påvirket andres oppfatning av meg, men jeg var egentlig ikke meg…

Egoismen ble en overlevelsesstrategi, for å dekke over skyld og skam, nedverdigelse og selvforakt.  Og det er lett å dømme, og tro du meg, jeg var min største og verste dommer – jeg dømte, jeg foraktet de som ikke drakk av ren misunnelse. Og pekte bare utover fordi jeg ikke klarte å være som dem, selv hvor mye jeg ønsket. Den jeg egentlig foraktet var meg selv, og alkoholen bygget opp en enda større mur rundt meg. Kall det gjerne egoisme og selvopptatthet, men egentlig var jeg krympet til barnet i meg, som bare ønsket å være som alle andre, eller rettere sagt for: Å overleve!

Ruspersonligheten min trodde ikke at verden kunne klare seg uten meg, min kontroll og ledelse. Kjent fenomen, men et bilde jeg laget meg – rusen formanet frem i meg. Faktumet var at det var meg selv jeg ønsket å kontrollere, min selvforakt og mine selvutslettende følelser om å ikke være god nok. Så var jeg da egoistisk? Er det egoistisk å fordømme andres tilkortkommenheter, det som lå nærmest mine egne brister, det jeg ikke klarte å innrømme overfor meg selv, men heller la lokk på hver gang jeg drakk. Jeg innså det da noen ga meg et speil, hvor jeg kunne se mine likheter med andre, som selv hadde gått rundt og trodd de var uerstattelige ledere, og nå , uten alkoholen omga seg med raushet og toleranse, noe helt annet enn selvopptatthet…

Jeg trodde jeg ble fryktløs når jeg drakk, men i stedet gikk jeg meningsløst rundt og observerte, med bekymring, og trodde det var min oppgave å rette opp på forholdene. Når jeg gikk i gang med å prøve å kontrollere andre, fant jeg ut at motivet ofte var forbundet med frykt. Frykten for hva de gjorde, på en måte egenrettferdighet, eller rett og slett intoleranse. Følgelig var det sjelden jeg lyktes med å rette på noe eller noen som helst, siden feilen lå hos meg selv. Det som skjedde, var at jeg bygget opp enda mer barrierer av nag som avskar meg fra virkeligheten og et hvert eksempel til forståelse. Og det er vel dette mange mener er egoisme? Jeg forstår det mer som altruisme…

Selv nå, som edru kommer mistroen til syne. Forskjeller er stor siden jeg klarer å stoppe denne personforfølgelsen, denne fordømmende adferden mot noen, fordi jeg har kunnskap til å se at feilen ligger hos meg. Jeg fordømmer noe ved meg selv. Hva er det jeg ikke får til nå? Jeg trenger å gå i meg selv, løsningen ligger der. Kanskje et ord utløste en følelse fra fortiden, og denne følelsen ligger hos meg, ikke den andre. Om jeg lar mine tanker om hva andre mennesker foretar seg påvirke meg til negativt tankespinn, da tukler jeg med tanken på å flykte inn i hulen og bli «selvsentrert» igjen. Tilbake til da løsningen lå i bunnen på flasken, og alltid endte opp i selvopptatthetens jakt på «å være som dem…».

Jeg har fått innsikt til å se at troen på meg selv best tjener som gangsti til sentrum i mitt liv. Når en ikke ser dette, og bare streber for å oppnå å bli sett av noen, og denne noen befinner seg på kartonger, og er den som eier deg, ditt selvbilde, det forvrengte speilbildet av verden, av alle, og likevel ble til det jeg higet etter da jeg drakk, da dreier det seg om egoisme. Men skulle jeg bukke under for alkoholens makt da er det langt i fra egoisme, snarere selvutslettende profetier…

Så hva var, og til tider kan være roten til problemene våre? Mitt svar står tydelig, og det er ikke egoismen jeg ser, men mine sårbarheter – følelsen av å være uten verdi og denne frykten for å aldri bli som de «perfekte» og lykkelige. Det skjer om jeg slutter med å være ærlig mot meg selv og underkaster meg min ruspersonlighet igjen, den som tar fra meg grunntanken om at det finnes noe godt i alle mennesker – også i meg…

Jeg vet at den sterke motivasjonen for å bruke rusmiddelet ligger latent og vekkes til live dersom jeg kommer i situasjoner eller følelsesmessige tilstander som minner om tidligere tiders rusmiddelbruk. Denne kunnskapen har gitt meg et nytt liv, og den vil jeg dele med andre – jeg ønsker ikke ha den for meg selv. Så egoist? ….

Jeg ønsker at du også skal oppleve frihet…

Etter å ha lyttet til et foredrag om skyld og skam forleden kveld, er det naturlig at jeg har fokus på tematikken. Ikke minst tok det meg tilbake til fortiden igjen, men akkurat nå skal jeg ikke vie min interesse mot den gangen. I stedet vil jeg skrive om hendelser i går.

Som sedvanlig var jeg ute på min daglige spasertur, og ruta gikk ned mot Kulpe, en strandperle i nærområdet. En aldeles nydelig dag. Sola varmet skikkelig der jeg satte meg ned på en trerot. «Benket» meg til for å sende en direktevideo om nettopp skyld og skam. Ingen notater, det sitter i hodet – minnene, men det blir sterkt og følelsesladet. Mye av det jeg egentlig hadde tenkt å si ble bare borte. Noe knytte seg, stoppet meg i å være fullstendig åpen.

I etterkant har jeg tenkt at jeg fortsatt sitter med mye uforløst skam- og skyldfølelse. Hvorfor fikk jeg ellers den reaksjonen? Som om en propp satt fast og hindret meg i å snakke. Hva var jeg redd for? Hadde jeg ikke ordnet opp i det jeg selv var skyld i, og hvorfor skamme meg over noe som kan skje hvem som helst som ikke har kunnskap om livets hinder? Jeg har, slik jeg ser det, og som best jeg har kunnet tilgitt meg selv for mine feiltrinn – jeg måtte det for å gå videre. Det er nok fortsatt noen andres handlinger, i forhold til meg, som sitter der, som er denne klumpen i brystet…

Som jeg sa på videoen, ville jeg ta pauser dersom noen kom gående forbi, og bare det sier meg at jeg hadde noe jeg skammet meg over, noe jeg ikke ville de skulle høre, noe de kanskje ville se ned på meg for om jeg møtte dem senere. Eller hvorfor hadde jeg satt den restriksjonen? Likevel snakket jeg, mens ett par gikk forbi. Jeg vurderte situasjonen nøye. Jeg kan ikke oppfordre noen til å snakke om det skambelagte og selv tie. Så derfor snakket jeg, men når jeg lyttet etterpå, hørte jeg en smule resignasjon i stemmen min. Selv om mye av det jeg i utgangspunktet hadde på hjertet uteble, fikk jeg frem budskapet, om noe «sladdet».

Hva er det med denne skammen – hvorfor så redd for andres meninger? Vil de virkelig se ned på meg og tenke at det var min skyld og at jeg virkelig burde skamme meg? Dommeren spør, og dommeren svarer…

Skammen hadde fortsatt grep om mitt selvbilde. Jeg tillater den fortsatt. Lar den forhindre meg i å kjenne meg godtatt, til å se på meg selv som likeverdig, til å gjøre det jeg vil. At jeg, så vel som de to som gikk forbi, kunne ta plass. I stedet holdt jeg igjen – prøvde å kontrollere hva jeg følte der jeg satt. Med andre ord; ubearbeidede skyldfølelser – hvor skal de egentlig plasseres? Satt jeg fortsatt og påtok meg ansvaret for det som ikke var min skyld? Var det det jeg skammet meg over – alt det jeg trodde jeg hadde ryddet bort fortsatt var der. Sto jeg fortsatt i skammekroken? Og hvem hadde plassert meg der? Jeg selv?

———-

Iakttok det samme paret i det de vandret utover den isbelagte sjøen. Den var som en gedigen skøytebane. Stirret; hvordan de gikk der, besluttsomme, målrettet og frie på en måte. Ingen ting holdt dem igjen – de bare gikk. Kan hende varsomme, men ikke redde, så det ut til. De hadde bestemt seg – de hadde et mål. De har nok ikke gjort noe galt – isen bar dem, de ramlet ikke gjennom…

I det jeg forlot plassen min i solen, kom de to personene tilbake – vi passerte hverandre, så opp og sa hei og gikk videre, hver vår vei. De så ikke ned på meg, snarere tvert om. De hadde sikkert ikke hørt hva jeg sa heller, men uansett: Hvorfor slik mistro? Hva hadde jeg å skamme meg over? At jeg tok feil valg, og da mener jeg mine egne valg. Hva baserte jeg egentlig valgene mine på den gangen? Hvem som helst som ikke satt på løsningsmetodene angående hvordan håndtere følelseslivet kunne havnet på «havets bunn». Jeg var bare et menneske, ikke helt uskyldig, men en som ikke hadde alle de riktige strategiene. For ingen hadde lært meg, fortalt meg, vist meg hvordan føle, hva si, hva kjenne, så derfor grep jeg om den eneste kjennbare løsningen jeg hadde – alkoholen. Den eneste kunnskapen jeg bar på.

Si det: Jeg er ikke alene! Mange har hatt det som meg, og jeg får det aldri bedre ved å holde det vonde inni meg, ved å tie og holde det skjult. Ansvar! Hvilke krav setter jeg til meg selv? Ærlighet – til meg selv!

Jeg går utover isen. Det sitrer i kroppen – redsel, men også en spenning. Vil den bære meg? Holder den så er jeg satt fri. Merkelige tanker. Jeg setter meg fri. Mestringsfølelsen – frykten sklir bort – bortover isen. Jeg står stille og ser rundt meg, tjue meter til land. Det knaker ikke. Jeg ler for meg selv, og puster dype drag. Hvem er jeg nå? Hvordan ser jeg på meg selv nå? Sterk og modig. Jeg eier ingen skam, og sprekker isen skyldes det kanskje ikke mine handlinger, selv om jeg gikk ut på den. Summen av manges handlinger, av vær og vind. Jeg går på «vannet». Et lite stykke til, så vendte jeg nesa og gikk tilbake, på trygt land… Jeg var jo trygg der ute også, for hva som helst kan skje uansett hvor jeg befinner meg.

Hva har så skyld, skam og det å gå på isen med hverandre å gjøre? Ingenting, annet enn at jeg utfordre meg selv, våget å ta skrittet ut i det jeg fryktet, det utrygge – kjenne mestring og et snev av frihet. Aller mest stolthet over at jeg turte å friste skjebnen – det å våge å leve. Jeg slapp taket for en stund – jeg ga slipp. Det er det jeg skal, tørre å si sannheten, den som ligger under skammen og dermed fri meg selv for uberettiget skyld. Bare ta ansvar for det som er og var mine feilvalg. Noe annet kan jeg ikke…

—–

På veien hjem, med en indre ro, som ble brutt da jeg fant det naturskjønne området skjendet av søppel. Tenkte; for en skam – de burde skamme seg. Hva? Jeg tok ansvar, ikke fordi jeg måtte, og jeg påtok meg heller ingen skyld, og dermed ingen skam. Oppgitt og sinna ryddet jeg opp. Hvem var jeg sinna på? Hvem hadde unnlatt å rydde etter seg, laget denne skampletten? Jeg kunne ikke vite, men tok alt skrotet med meg likevel. Tenkte på all plasten, på dyrelivet – på jorda. Jeg tok i alle fall ansvar for felles velferd – jorda er alles ansvar, det angikk ikke bare meg…

Se hva jeg fant, sa jeg i det jeg støtte på en mann lengere opp. Har du sett, de burde skamme seg! Han sa høyt det jeg hadde tenkt. Det slo meg. Begge hadde vi satte de skyldige i skammekroken, fratatt dem alt ansvar for sine handlinger. Men vi visste ikke hvem, og de visste heller ikke at vi rev i stykker deres integritet og selvbilde. Kanskje eide de ikke skam. Men jeg visste med meg selv; innerst inne ville jeg gitt de ansvaret – lagt skylden hos dem det tilhørte, ikke for hvem de var, men for deres handlinger. De skulle fått beskjed om å rette opp i sine feilvalg, spilt på deres samvittighet, den sunne skyldfølelsen, og dermed gitt dem styringslinjer for hvordan oppføre seg. Jeg skulle heller aldri ville si: Skam dere!  

Ingen ting skjer når man blir satt i skammekroken annet enn at vedkommende forblir innesluttet og handlingslammet. Et menneske med nedbrutt selvbilde klarer ikke å ta rette valg.

«Den som er helt uten skyld, kan kaste den første steinen»! Kanskje ryddet jeg opp i min egen samvittighet… Men skammer jeg meg? Nei! Ikke nå…

Hindre du deg selv i å leve?

Har du opplevd at følelsene tar overhånd? Vær ikke redd, for jo mer redd du blir, jo mer tukler følelsene dine med deg. Å ja da, jeg har selv viklet meg inn i et vir-var av følelser, kjent på at de prøver å overmanne meg. I disse situasjonene så jeg ikke helt klart hverken årsakene eller løsningene, og livet kjentes ikke så godt å leve.

Bare jeg selv kan gjøre noe med disse ikke-hjelpsomme følelsene, som jeg velger å kalle dem. Jeg kan regulere styrken. Alle har hørt uttrykket «som lyn fra klar himmel», men det er faktisk ikke slik at følelsene treffer oss slik bombastisk. Følelser er ulike prosesser som skjer gjennom flere steg og lag, og starter med ulike situasjoner som vi har viet oppmerksomheten til. Vi prøver som best å vurdere dem ut ifra våre erfaringer. Ta for eksempel denne koronapandemien, og jeg bruker meg selv som et tenkt eksempel.

Jeg blir bekymret over denne stadige, ukontrollerte utviklingen av covid-19. Nye varianter – muterte virus og mennesker isoleres. Jeg bekymrer meg over at mange overser smittefaren og gir beng i tiltak som munnbind, avstand, håndhygiene og karantenepåbud. I verste fall kan jeg reagere med å bli inne – jeg går ikke ut. Jeg kan bli sittende hjemme, tenke, kjenne pulsens forhøyede mønster. Altså: Min erfaring påvirker min adferd og dernest det fysiologiske og mine følelser aktiveres. Hva kunne jeg gjort annerledes? Hvordan kunne jeg påvirket min egen situasjon? For det er jo bare den jeg kan påvirke og endre, ikke andre menneskers adferd rundt koronasituasjonen.

Det første jeg ser på er hvordan jeg tolker impulsene. Tar en bestemmelse, jeg går ut, selv om jeg føler meg utrygg. Velger å akseptere at pulsen er høy, at følelsene løper litt løpsk – og det er ubehagelig, men jeg vet det er ufarlig, selv om de kommer i bølger, store brenninger, det er slik det kjennes ut, slik tankene mine tenker – reaktiverer følelsene, men egentlig varer hvert følelsesutbrudd bare noen sekunder. Jeg går mot skogen. Der er det ingen. Pulsen avtar, og de gode og hjelpsomme følelsene kommer tilbake.

Bare jeg selv kan regulere min emosjonelle tilstand ved å være mer oppmerksom på de hjelpsomme følelsene, de jeg fikk da jeg kom meg ut i naturen. De som påvirker meg til å få gjort det jeg ønsker å gjøre, det som er viktig for meg. I slike situasjoner har jeg lært meg å stoppe opp, «puste med magen» og tenke gjennom hvordan jeg kan regulere følelsesregisteret mest hensiktsmessig for at jeg kan leve slik jeg virkelig vil. Ikke alltid like enkelt, men erfaringsvis har jeg funnet strategier, lagt merke til hvilke teknikker som gir de beste resultatene, som for eksempel det å gå.

Noen ganger lønner det seg rett og slett å unngå det som skaper ubehag selv om det kan begrense meg for en tid. Slik denne situasjonen er nå, har jeg på en måte blitt pålagt å unngå ulike situasjoner, det er dermed ikke selvvalgt, og det igjen kan skape en følelse av ubehag – som å være innestengt. Hva kan jeg gjøre med den situasjonen, for å ikke sitte å kjenne på fengselsfølelsen, denne ensomhetsfølelsen? (Husk, dette er en tenkt situasjon, for jeg føler meg ikke ensom eller innestengt). Det som er viktig for meg er å ikke bare tolke situasjonene, tenke strategier, men også å gjøre disse endringene. Tomme tanker og ord skaper ikke fremgang. Handling – handling – handling!

Det lønner seg å legge merke til hvilke strategier som gir positive konsekvenser. Jeg for min del har funnet ut at det «å stenge meg inne» gjør ting bare verre og bidrar til at de ikke-hjelpsomme følelsene får fritt spillerom. Der imot når jeg er ute så er assosiasjonene og sansene mine rettet mot opplevelsene i naturen – de gode følelsene driver de vonde og vanskelige bort. Jeg har stoppet den negative spiralen – jeg kjenner meg fri. Selv alene er jeg langt ifra ensom!

De gangene jeg undertrykker følelsene mine, i situasjoner hvor jeg er virkelig engstelig, arbeider kroppen hardt for å hindre impulsene som dukker opp. Dette kan medføre at jeg skaper distanse til andre mennesker. (Og nettopp da føler jeg meg aller mest ensom). Likevel kan det være nødvendig med denne undertrykkelsen, som når jeg er sammen med for eksempel mine barnebarn. Jeg vil nødig overføre mine engstelser til dem.

Som dere forstår, er det å gå tur en nyttig og livsviktig følelsesregulerende metode for meg. Men første skritt på veien er å erkjenne følelsene, sette ord på dem og dette har jeg faktisk fått hjelp til. Jeg hadde ikke engang navnene på alle – jeg var enten glad, trist eller sinna. Den aller beste måten å bli kjent med sine emosjonelle endringer er å fortelle om hvordan man egentlig har det i ulike situasjoner. Om følelsene tar overhånd begynner også tankene å spille oss et puss – de kan gi angst, uro og ubehag og i verste fall bli lite rasjonelle og gå over til å bli tvangsmessige. I slike tilfeller er det lurt å ha profesjonell hjelp.

Noen råd kan jeg gi, og mitt råd er, vertfall nå når mange må holde avstand: Kom deg ut, og ikke minst; våg og kjenn på hva du føler, pust uten å være så opptatt av teknikker, men bare vær – observer at DU ER! Bevisstgjøring og tilstedeværelse. Senere, når situasjonen tillater det, oppsøk noen, venner og bekjente, eller bare slå av en prat med de du møter mens du er ute og går. Sistnevnte, det å snakke med noen er en ting jeg trenger å bli flinkere til, for jeg vet jo hvor verdifullt det er å løse opp i fastlåste følelser og tankespinn, og det gjøres aller best når jeg setter ord på hva jeg føler.

Jeg sier som Jostein Pedersen: Uansett, vi må begynne å se hverandre. Bry oss om hverandre. Og for dem som sliter, er det kun én ting som hjelper: Prate, prate, prate! Da vil du kjenne på hvor modig du er. For det er DU. Det er alltid modig å leve. Og, det gjelder å ikke la ytre bagateller ødelegge for indre glede!

GOD TUR – OG PRAT I VEI!

… egne eller andres handlinger…

Etter blogginnlegget i går fikk jeg noen medlidende og omtenksomme tilbakemeldinger, og takker for det. Ha det klinkende klart; jeg fisker ikke etter å høre: Det er synd på deg Heidi! Nei, absolutt ikke. Jeg ønsker bare å sette ord på det, ufarliggjøre smerten det kan være når for eksempel situasjoner og fortrengte minner kan sette meg ut av spill. At personer jeg føler som autoritære kan krympe meg. Ergo; bommerangen kommer tilbake til meg, spesielt om jeg ikke setter ord på frykten for å krympe.

Det er jeg selv som trenger å komme meg ut av en eventuell offerrolle, som det kan være lett å se seg selv i når fortidens djevler fortsatt har overgrepet på meg. Denne selvmedlidenheten jeg selv kan vikle meg inn i, om jeg fortsatt lar enkelte personer ha makten over meg. Det handler om å bearbeide og å forsone meg med. Handler om å gå ut av offerrollen, som krever at jeg er trygg på meg selv. Og, i tillegg får jeg si, jeg skrev innlegget for at andre kan kjenne seg igjen, se på sin tilværelse, reflektere: Er jeg i denne offerrollen? Oi, eller AMEN!

Altså: Du er et offer Heidi, sier noen.  Et offer for andres egoisme og selviskhet, griskhet og umenneskelighet. Et offer for andres sorg, skyld og skam, og offer for deres syklige trang til alkohol, til makt og selvhevdelse. Og så er jeg et offer av min egen fortid, av egne feil valg, og aller mest et offer av avhengigheten. Er det synd på meg da? Ja, på mange måter er jeg åpenbart et offer, men så er det andre situasjoner hvor man tenker at her er det et eller annet som skurrer. Det er ikke slik at jeg skal dynge meg ned i retten til å få all slags medfølelse eller det å forbli i denne offerrollen. Det er virkelig da jeg er et offer, når jeg av selvmedlidenhet krever alles oppmerksomhet – det er synd om meg…

Jeg kan selvfølgelig velge å sitte fast i offerrollen… Hvor ender jeg da? Tilbake til hvor jeg var…

Igjen, til det at jeg åpenbart er et offer; en av mange personer som har vært utsatt for krig, vold eller overgrep. Kriger har jeg unngått, vertfall den med bomber, kuler og krutt med lemlestelser og død. Selv om det føltes som mange bomber falt, og det smalt tett mellom ørene på de verste dagene. Ja, det gikk noen kuler varmt for å si det sånn. Og jeg sto midt i skuddlinjen, jeg var det lette bytte, den som skulle ofres. Og, jeg lot meg bli ofret…

For andre kan forestillingen om å være et offer brukes mer manipulativt og bli noe man ikke så lett kommer ut av. Og som beskrevet over er ikke det min intensjon. Jeg ønsker ikke å krympe, ei heller å bære på alle andres følelser. Faktisk mer enn nok med mine egne. Og det er mine egne som lager krøll fra tid til annen, ved at jeg tillater andre å sette meg tilbake. Derfor trenger jeg å ta 100% ansvar for meg selv. Hva andre bedriver av jåleri og frieri til mine følelser, eller bedre sagt, manipulasjon av mine følelser er faktisk ikke mitt ansvar. Det er disse personene jeg trenger å holde på avstand. I den forstand: Jeg skal ikke bli et offer for deres svakheter og tilkortkommenheter.

Jo da, jeg sto i denne offerrollen ganske lenge selv. Kjenner også at ubearbeide situasjoner kan dra meg tilbake; selvmedlidenheten. Og, det er jo en begrenset rolle i og for seg, tenker jeg. For hva skal man egentlig gjøre som offer? Det er vel å påkalle en slags sympati. Så noen kan jo ha rett i at bloggen i går var for å føle meg sett og for å få nettopp denne sympatien. I et slik tilfelle kan mange sikkert spørre seg: Er det ikke slik at jeg legger fram livshistorien min for å rekruttere støttespiller langt mer enn at den skal undersøkes? Med andre ord, for å få medfølelse og disse støttespillerne over til mitt syn på at jeg har blitt dårlig behandlet?

 Offerrollen påvirker både personens syn på seg selv og, ikke minst, deres relasjon til andre.

Selvfølgelig, som alle, ønsker jeg å bli sett og tatt på alvor. Alle trenger vi å bli sett og å kjenne på omtanke og at noen bryr seg om en. Men, og påpeker igjen, jeg skriver for at andre skal se på likhetene til sin egen livshistorie. Jeg skriver for å påvirke andre til å våge å gå i seg selv. Jeg skriver for å dele med andre, også for å ufarliggjøre mine egne følelser og dermed ta tilbake tryggheten på meg selv. Og jeg blir aldri trygg på meg selv ved å forbli i en offerrolle. Blir jeg i den har jeg resignert. Jeg påtar meg en defensiv rolle, duller meg inn i vatt, puter, dyner og i det hele tatt… Jeg selvutsletter meg selv om jeg blir i denne offerrollen. Det samme skjer om jeg bruker min fortid til å overbevise andre om at det er synd på meg.

Skal prøve å være mer konkret, om hvordan jeg ser på ulike ofre. Det å være et offer kan kanskje mer beskrives som det «sanne» offeret. Det er som regel knyttet til skamme over det vonde de har opplevd. Og det motsatte, det «falske» offeret, som kan henge sammen med en status rundt egen lidelse. Jeg velger å sette meg i den første kategorien, hvor mye har dreid seg om skammen over at jeg har latt meg bli utnyttet. Eller også at jeg var den som utnyttet andre. For ikke å snakke om at jeg påførte mange psykisk smerte og lidelse – visa-versa…

Om jeg vikler meg inn i denne bitterheten, eller også selvmedlidenhet til hva andre eller jeg selv har gjort så blir det et problem, et slags falskt selvoppofrende profeti, hvor offerrollen er ganske selvbekreftende. Bekreftelsen de søker hos andre, ser ikke ut til å hjelpe, og dette resulterer jo i at man blir i denne offerrollen. Der er å håpe at denne falske formen blir fanget opp av omgivelsene, slik at de skjønner at det er en metode til mer lidelse.

Føler du deg som et offer, er det du som trenger å ta ansvar. Ta ansvar for om du ønsker enda mer lidelse…Å forbli i offerrollen hindrer ens personlige utvikling og mentale helse, og da er veien kort tilbake til rusen…Og dit har ikke jeg tenkt meg!

Som de fleste ungdommer var også jeg søkende. Til det å være en del av noe… Ikke minst det å få kjenne på virkningen av alkohol. Var det for å være med i den kule gjengen, bli godtatt og ikke skille meg ut? Jaktet jeg på den euforiske effekten av alkohol, eller aller mest bare å bli beruset?

Ungdom generelt drikker sjelden for annet enn å bli full – en del av kulturen, det å være ung og prøvende, det å bli voksen, og som de fleste var det fra min side denne utforskertrangen som drev meg, så vel som det å bli inkludert i et fellesskap, noe som i og for seg var en metode senere, for å søke kontakt og inkludering, men som resulterte i at alkoholen virkelig tok inntog i mitt liv. Lite ante jeg som uerfaren tenåring at alkoholen rørte ved mine gener, at jeg hadde en iboende trang til å ville ruse meg, og den uskyldige utprøvingen i ungdomstiden skulle dermed få alvorlige følger senere i livet. Uansett, alt har en årsak…

Selv om jeg egentlig ikke likte smaken av alkohol, og langt mindre hva den gjorde med mennesker rundt meg, og hvordan dette også påvirket meg og mine valg, så valgte jeg altså å ty til alkoholen da jeg selv ikke klarte å finne min plass i livet – da jeg føle meg som mest ensom og utrygg. Jeg flyktet inn i rusen, alkoholens lammende virkning, den som fikk smertene til å forsvinne, om så bare for en stakket stund. Dette nanosekundet av å bare ha fred fra…

Nei, jeg likte ikke alkohol, og hadde heller ingen intensjoner om å bli avhengig. Hvem har vel det? Like fullt ble jeg hekta, måtte bare ha det, og det gikk ganske raskt. Amygdalaen, med alle sine minner om hvordan alkoholen hadde løst denne følelsen av utenforskap i min ungdom signaliserte. Drikk Heidi! Minner… Som fikk store følger, på mange plan…

Jeg skal ta til orde for… Ja, jeg vil gå så langt som å si at et nært familiemedlem brukte sin «rett til» å bestemme og overkjøre meg i mine valg; jeg er jo eldre og vet best… Jeg bet mye i meg, prøvde også å hevde min egen selvbestemmelsesrett, men møtte motbør, også hos mor, som i utgangspunktet egentlig bare prøvde å gjøre sitt beste for alle parter. For en uerfaren og utrygg ungdom, som jeg var, var dette ikke alltid like lett å forstå. Det å kjenne seg undertrykket, motarbeidet og urettferdig behandlet, selv i egen familie var vanskelig å forstå. Barn liker rettferdighet – likt skal være likt, om du vil. Jeg ble en kranglefant hjemme, aldri på skolen eller utad i starten, men etter hvert søkte jeg mot andre steder å finne tilhørighet. Det var på mange måter et ungdomsopprør, og det er vel sunt. Men…

Det å føle seg som taperen, den som aldri ble hørt, gjør noe med følelseslivet, tankene og dernest handlingsmønsteret. Ikke engang som voksen, når man tror situasjonen er annerledes, og håper å få støtte og forståelse når man omsider tar bladet fra munnen. Når man endelig har tatt mot til seg, forteller om vold og overgrep begått av en annen person, som også skulle gi trygghet og kjærlighet, og i stedet blir møtt med en likeglad og hovmodig holdning: Hva var det jeg sa, du skulle ha hørt – så du fikk som fortjent! Da velger man andre løsninger ved neste korsvei…

Det å ha en person, en nær slektning, en man egentlig håper skal forstå, en som skal verne om og gi søskenkjærlighet, men som i stedet velger å opphøye sin egen selvgodhet, og preike moral, om hva som er «normal» oppførsel, blir da til en fiende og en man frykter for. I denne redselen blir gale valg tatt, og spesielt ved senere, lignende anledninger, når man trenger noen å snakke med, å søke trøst hos, og denne personen du skulle ønske var der, var den som snudde ryggen til… Det er nettopp da man føler seg alene og leter etter en metode for å slippe følelsen av annerledeshet og det å ikke være god nok. Ønske om og søken etter noen. Søket mot noe som kan dempe og regulere følelsen av avvisning. Løsningen var der, alkoholen, den sviktet ikke… Den ble løsningen, en forutsetning for å klare av livet – for å overleve i sin egen fortvilelse og ensomhet.

Jeg søkte et klapp på skulderen og anerkjennelse for mine opplevelser, og ble møtt med kulde. Du har ditt liv, jeg har mitt… Ja da, jeg er ansvarlig for eget liv, men ingen hadde lært meg hvordan takle denne smerten. Ingen hadde tillatt meg å snakke om følelsene jeg satt inne med. I stedet «slått hånden» av. Jeg erstattet en smerte med en annen. Kanskje var det den gevinsten jeg søkte gjennom alkoholrusen – det å ha det vondt? Jeg tillot ikke meg selv å ha det bra, hadde ikke fortjent det. Det hadde jeg selv hørt. Det var min skyld!

Kanskje vil noen kalle dette for noe annet enn mobbing, og mer et forsøk på å geleide meg i riktig retning. For meg var det maktovergrep, like fullt min opplevelse, selv om andre hadde en annen. Jeg opplevde det mer som en overkjørsel av mine følelser, og følte meg tilsidesatt og krenket.

—-

Forleden dag kom mange av barndommens minner tilbake da jeg hørte historien til en person som selv har blitt krenket, baksnakket og mobbet fra mange hold. (Se gjerne opptaket: Om mobbing av Rita Nilsen).  “For det er slik at alle som har vært utsatt for mobbing og annen form for overgrep i barndom og oppvekst vil få en senreaksjon”. Disse minnene blir aktivisert når vi hører om andre som har vært og er utsatt for utstøting, utnyttelse og trakassering. Jeg er intet unntak. Det er som det sies mye som kommer til overflaten igjen når alle fluktmuligheter er fratatt oss, men nå velger jeg å dele om det i stedet for å flykte inn i alkoholrusen. Aller mest skulle jeg ha snakket ansikt til ansikt med en tillitsperson, og det skal jeg også gjøre når denne situasjonen som koronaen skaper tilråder det.

Det er en kjent sak at sinne er en reaksjon på noe bakenforliggende og at følelsen ofte er knyttet til tap av, til sorg og smerte rundt dette. Og jeg følte nok en stor sorg over å ikke få støtten hjemmefra, fra en person som i utgangspunktet sto meg veldig nær, som jeg trodde hadde blitt mer forståelsesfull med årene. I stedet fortsatte denne personen å legge all skyld på meg. I tillegg prøvde vedkommende også å viske ut og unngå sine egne ødeleggende holdninger og handlinger. Så ikke personen at jeg allerede lå nede? Derfor kom reaksjonen, et sinneutbrudd og dertil metoder for selv å prøve å hjelpe meg selv – jeg tar deg på ordet: Jeg skal slutte å sloss for din godkjennelse…

Jeg får flash-backs: Mitt første selvmordsforsøk var i en alder av tretten år, et resultat av tapt kjærlighet og ingen å søke trøst hos. Selv det å ikke klare å dø, om det var det som var mitt reelle ønske, så skulle det skyves under teppe og ikke snakkes om. Det var tabu; ingen spørsmål ved hvorfor, men mer at jeg ikke eide styrke og karakter. Igjen denne følelsen av å være en taper, så hvorfor leve… Bare noen uker senere prøvde jeg på nytt: Kan dere ikke se meg!

Jeg trengte til trygge mennesker, noen å snakke med. Ikke de som snudde ryggen til meg da de egentlig forsto noe var galt, og i stedet avviste. Og jeg klarte ikke si noe, klarte ikke sette ord på det vonde. Og hvordan kunne jeg når jeg aldri ble møtt med tillit. Hvordan kunne jeg vise dem tillit, eller til og med tilgi, be om unnskyld for at jeg laget uro i hjemmet, for at jeg skapte fortvilelse blant søsken og foreldre. Var det rart mitt selvbilde var forvridd? Var det rart min selvtillit var lik null, men likevel reiste jeg meg, falt og reiste meg på ny. Noe fanden i volds grep meg kanskje der og da, men senere kom skammen, skammen for å være en skamplett for familien. Dette trenger jeg å ta et oppgjør med, for jeg ønsker å bli stående…

Det gjør vondt å granske seg selv. Det er vondt å se tilbake på løgner og bedrageri, på trakassering og avvisning. Da jeg trengte noen som mest, sto løgnene i veien, og mitt håp brast. Jeg var alene – måtte klare meg selv. Jeg måtte finne en ny venn, en ny sjelesørger – alkoholen ble min følgesvenn og redning. Til og med den sviktet meg. Eller den hadde aldri intensjoner om å hjelpe meg. Det var noe jeg trodde, men heldigvis forsto jeg og kom på bedre tanker. Alkoholen tar, uten forbehold om hvem jeg er og min fortid. Så i bunn og grunn fikk de rett: Jeg måtte ta ansvar for mitt eget liv, og jeg forlot «min venn», og har sørget over tapet av farlig begjær og betinget kjærlighet fra kong alkohol. Jeg ønsker ikke lenger å omgås ulver i fåreklær, og mobberne skal ikke få knekke meg mer.

Det koster å bryte tausheten, men det koster enda mer å la være. Jeg kan ikke la fortiden holde meg igjen. Jeg kan ikke la andre ta bort mine muligheter til å bli kjent med meg selv og til å utvikle meg videre! Jeg påroper ikke personen(e) skylden for at jeg valgte alkoholen, selv om deres behandling av meg i ulike situasjoner kan være en medvirkende årsak til at rusen ble min vei, den jeg tydde til for å finne trøst. Ja, jeg begynte å ruse meg av en grunn, og fortsatte av en annen, og nå som jeg ikke lenger trenger dens «trøst» og heller ønsker å gå med hevet hode uten å fortrenge fortiden, så velger jeg å dele dette, i håp om å hjelp andre.

Jeg ser opp til enkelte mennesker, Rita Nilsen er én av dem. Men det gir meg ikke retten til å se ned på andre, uansett hvor mye smerte de har forårsaket. Jeg kan se hver og en rett og ærlig i øynene, om de vil. I dag betyr det å være ydmyk nok til å klatre ned fra steget på stigen som fordømmer meg og andre, og heller finne min rette plass i en sirkel av støttende og kjærlige mennesker. Det er adskillig med fine personer i sirkelen, en sirkel hvor alle er likeverdige. Og om noen vil inn, behøver vi ikke flytte om på plassene, men vide den ut, helt enkelt…

Jeg har bedt om unnskyld for ord jeg har sagt og handlinger jeg har gjort i ruspåvirket tilstand, og kanskje venter jeg på et unnskyld tilbake. Uansett, når det blir slik at ansvaret for oppvasken alltid skaper konflikt, er vel ikke forholdet verdt å bygge videre på… For finnes det en mulighet til å bygge bro over kløften som er mellom den avhengige og de pårørende når de aldri klarer å snakke samme språk? Men forsoningen med min fortid kommer jeg aldri uten om. Jeg begynner i meg selv!