Et smil koster så lite, men er gull verdt…

Det er noe rart med oss mennesker…

Noe som har slått meg ved flere anledninger når jeg iakttar folk på buss, tog eller andre «møteplasser», er det nesten ingen som hilser eller smiler til hverandre. De fleste sitter, står eller haster videre – sammensunket med hodet bøyd over mobilen – denne dingsen, et «djevelsk» apparat som for meg ikke skaper kontakt, men fravær. Alle ser alvorlige og triste ut, nesten som søvngjengere. Våkne opp da!

Alt stresset og jaget er i ferd med å ødelegge oss. «Hodeløse høns» alle mann, men alt skal vi ha med oss. Raske til seg alt mulig. Ser ut som alle har glemt den naturlige rytmen, hjerteslagene, de vi fødes sammen med og inn i, som roer oss ned. Ikke mye ro å se nei. Alle har så forbannet dårlig tid – må rekke alt. Hvorfor hadde ingen dårlig tid før mon tro, selv om de hadde adskillig mer på dagsplanen den gangen… Har vi noen form for mening i livene våre mer? Finner vi noen gang ro?

Hva skjer om det oppstår en krise? Skulle bussen bråstoppe, stopper også vi opp. Det var det vi trengte ser det ut til, en «ulykke» for å stanse karusellen – tenke og kjenne etter om alt er bra. Hvordan har sidemannen det? Det får oss til å reagere ut ifra våre instinkter og emosjoner. Hva med deg selv? Hvordan har egentlig du det? Noen forholder seg fortsatt rolige – uanfektet, mens andre roper og skriker, blir sinna og irriterte. Nå rekker jeg ikke dette viktige møtet! Jeg tenker det beste er å vente; «å gjøre uten å gjøre» (Fra taoismen). Ikke sloss mot det som skjer. Slik man ikke bør sloss mot abstinensene inni seg ved tilfriskning fra rusavhengighet, eller angstsmertene som rir fra tid til annen. Vi vet ikke hva fremtiden bringer, men vi kan forberede oss, være mer årvåkne på farer, bare ikke «tulle seg inn i bomull» eller gjemme seg vekk med alkoholen. Tror Antonovsky har rett i at vi mennesker befinner oss i sjiktet mellom absolutt lidelse eller absolutt sunnhet – hvordan mestring skapes. Vi trenger bare bli bevisst oss selv. (https://www.napha.no/content/14219/Salutogenese—teori-og-praksis).

Trengte å bare «stå der» og gjøre ingen ting. Vente. Nullstille. Det er et paradoks at mange syke eller de som har det vanskelig på forskjellig vis kan utstråle mer livsglede og tilfredshet enn de som er friske og har «det meste i livet». De friske ser påfallende kronisk misfornøyd ut. For det dreier seg om å mestre livets utfordringer. En alkoholiker som har blitt nykter har opplevd sammenhengen med livet mer enn «den vanlige mann i gata» vil jeg tro. Det er om å gjøre å begripe det, forstå og håndtere alt det som gir mening, og det kan jeg underskrive på at ikke alltid er lett. Til syvende og sist dreier det seg jo om å ikke bruke unødvendig med drivstoff som for eksempel å irritere oss i denne bråstoppen bussen hadde, eller kjefter på bilen foran som skaper kø. Vi behøver å være mer forankret i oss selv. Samtidig være åpne og fleksible til å omstille seg når det butter imot. Ha evnen til å se mulighetene, for nye utfordringer kommer, nye abstinenskuler og angstanfall vil forsøke å ta plass, dytte fornuften til side.

Vi trenger derfor å jobbe med oss selv, roe ned og puste. Klisjeen “å puste med magen” er ikke lenger en klisje – det er nødvendig. Alle trenger å låse opp i «knutene» og åpne nervebanene igjen. Det vil hjelpe på å takle stress og andre utfordringer bedre. Kroppen trenger å lære seg å tilpasse seg alle situasjoner ved behov. Hvordan reagere da og når.

Jeg har opplevd at det som virkelig virker og skaper mer varig endring er å innarbeide nye mønster dag for dag. Jeg vet at det jeg foretok meg i fortiden ikke fungerte, så jeg trenger nye innspill, nye arbeidsoppgaver og dermed finne og ta nye valg. Det å ta små skritt – dag for dag, gir et bedre langtidsresultat. Jeg har sett at ofte får jeg mer angst og frykt når jeg forhaster meg, slik jeg muligens har gjort i det siste. Jeg behøver ikke ta alt i et jafs og dermed overskride det kroppen og sjelen klarer å håndtere med det første. Jeg har forstått, og funnet det nødvendig med å ha fokus mot et mål, være motivert i den forstand at jeg ser min utvikling og vekst, og mine begrensinger. I tillegg trenger jeg å stoppe opp fra tid til annen – meditere og være i kontakt med mitt indre, min åndelighet.

Det er viktig å ha noe å gå til – noe å gjøre som gir følelsen av å være nyttig og viktig. Skulle alle sitte foroverbøyd med sine mobiler og nettbrett – i sin egen lille verden, gjenspeiler det kanskje et bilde av hvilket samfunn vi har fått. At de ikke i bunn og grunn har en følelse av at de ikke har noe å gå til, at de ikke er en del av samfunnet. Og sannheten er vel at det er samfunnet selv som har skapt denne ensomheten – denne sykeligheten. En annen ting jeg har tenkt på; med alle disse «sammenkrøkede», triste menneskene, er at de stopper all gjennomstrømningen i kroppen. Pusten må jo stoppe opp der midt i mellomgulvet, midt i livet, der pusten er aller viktigst. Kan ikke forstå annet enn at dette må skape store konsekvenser for hele livssituasjonen, kroppslig og ikke minst mentalt. Hele stillingen er låst – alt blir låst.

Smerte er en påminnelse om at det kan være fare på ferde. Og det smertet – helt for jævlig, og likevel tok det meg tid til å forstå. Jeg kunne ikke gå med sammenbitte tenner lenger og krølle meg sammen under dynen. (Bare prøv! Ikke lett å puste nei). Jeg så jo også at alkoholen ikke var noen løsning – ingen glede overhode. Så fikk jeg verktøy og kunnskap. Stadig erverver jeg meg ny kunnskap gjennom andre og også meg selv. Jeg er ikke enestående i mitt tilfelle, men jeg stopper opp mer. Senest i går, da alt ikke var helt på topp. Det er lett å bli sittende fast i negative tanker når en føler seg uggen og sliten. Jeg var årvåken og så faren. Lot tiden jobbe med meg. Jeg klarte å ta i bruk alle de krevende episodene og livssituasjonene jeg har opplevd til å bygge meg opp i stedet for å la de rive meg ned. Jeg lar det ikke lenger låse seg fast i kroppen min. Selvfølgelig er alle minnene der, om ikke med samme ladning. Et hvert dårlig minne sitter ikke fast, selv om noen er emosjonelt krevende og de lever i meg fortsatt i enkelte situasjoner, som i går. De blir trigget av noe – opplevelser eller bare det at jeg ikke har vært snill nok med meg selv. Lyttet til signalene i meg. Tok dype åndedrag og rettet meg opp. Det i seg selv var ikke nok, så jeg går mer direkte, egentlig en «enkel metode», jeg skreller alle emosjonelle lagene av – som en løk. Hva skjer når jeg skreller en løk? Jeg kommer ikke bare til kjernen, jeg gråter en skvett også…

Så nå smiler jeg igjen, lykkelig vitende om at: Jeg våknet i dag og pustet fortsatt. Jippi! Jeg har fått en ny sjanse…

                         —————————————————————————–

Noe å tenke over på en fredag. Hvor haster du på vei? Hvem smilte du til i dag? Gled deg over at du «glemte» mobilen hjemme i stedet for å irritere deg over alt du går glipp av. Du går ikke glipp av noe som helst, snarere tvert imot. For da ser du egentlig mer, både sidemannen og deg selv – verden rundt deg… Og en liten ting til: Er det lett å smile med haken liksom limt fast nede på brystet hele tiden? Prøv!

Når du sitter på bussen, kan det faktisk være en fin mulighet til å tømme ut all nattens slagg. Smile – puste – le. Gi deg selv litt anerkjennelse – si hei til sidemannen. Være mer i flytsonen – lande i deg selv. Ikke kave videre. Stopp opp – det går over. Livet går videre uansett, med eller uten din påvirkning, for det er ikke alt vi får gjort en døyt med likevel – det at bussen stoppet.  Og du kan jo ikke påvirke noe når du bare nistirrer og fastholder på mobilen din heller – kan du vel…

God fredag og god helg – Smil til verden og den smiler igjen! 😊

Jeg gjør feil – jeg er ikke feil! Jeg behøver bare å godta tingene som de er, for det som er, forandrer seg – slik som jeg. Feilene kan jeg dermed rette på. Så jeg roer ned, puster ut etter å ha innsett at det jeg akkurat sa nå, det var ikke helt etter boka. Jeg burde snakket med et annet toneleie, henvendt meg mer direkte, brukt mer nyanserte ord og helt sikkert smilt mer. Usikkerheten. Jeg liker ikke å prate i forsamlinger. Folk gjør meg redd. Pust med magen, et dypt åndedrag ut til alle kroppens kriker og kroker, men akkurat nå mest til hjernen, som kjennes tom. Jeg har gitt alt – alt av meg selv og hva fikk jeg: Stillhet og måpende ansikter. Var det så ille, eller ble de målløse og satt helt ut, ut av fatning. Jeg skjønner. Jeg er jo helt normal. Ser normal ut og gjør ikke så mye ut av meg, bare snakker – om meg selv. Og det er drøyt nok det, så jeg forstår reaksjonen.

Jeg har prøvd å kontrollere og styre ulike mennesker og ulike utfordringer i den retningen jeg ville. Nå ser jeg hvor feil det var. Jeg snur tankene og lar responsen gå i samsvar med de jeg møter, det som kjennes riktig for alle parter der og da. For å overvinne den sosiale angsten og folkemengder har jeg funnet ut at det å leve i øyeblikket og være i den delen av meg som er «i verden, men ikke av verden», slik Amit Ray beskriver det så fint. Det skaper mer respons og sympati.  Det er jo min indre kritiker jeg mest frykter, og dessverre er det den som styrer store deler av tankevirksomheten min. Den dømmer, bedømmer og fordømmer. Jeg trener på å reorientere meg og dermed legge fra meg alt som holder meg fast uten at jeg trenger det, slik som angsten.

I oppveksten, på skolen eller idrettsbanen ble jeg opplært til å vurdere og kategorisere andre opp mot meg selv. Ikke det at det var tiltenkt, men det skjedde vel automatisk. Vi måler oss opp imot andre og deres prestasjoner. Jeg bedømmer hva som er riktig og galt – hva jeg gjør riktig eller galt i forhold til alle andre. Prestasjonsangsten sitter i hver nerve, så er det så rart jeg nesten slutter å puste. Men hvorfor? Da stopper jeg tilstrømmingen av oksygen og næring til både hjernen og hele systemet. Pust da! Slipp taket på det som er riktig og perfekt og åpne opp for å møte øyeblikket, alle de forundrende øyner. Dette kan være det eneste og min unike mulighet.

Jeg kan ikke bli flinkere til noe uten å ha øvd på det noen ganger. Er det noe jeg har øvd på så er det å være meg, så hvorfor så redd og usikker. Det er selvfølgelig alle de som ser og hører på. Tenk om de ikke liker den måten jeg er på. Kanskje de ber meg om å starte på nytt. «Bedre lykke neste gang, eller rykk tilbake til start». Må jeg alltid ta meg sammen! Alltid streve for å tilfredsstille, alltid målrettet og tidsbundet.  Kan jeg ikke bare kjøre mitt løp, slik jeg planla før jeg dro. Det handler om å bygge opp tilliten til meg selv og mine følelser og intuisjonen dypt inni meg. Magefølelsen sier meg noe, så hvorfor tør jeg ikke følge den. Jeg lar meg styre av andre, de som forventer – de jeg tror forventer. Jeg forventer, og tror at jeg blir bedre og mer hel inni meg, men så er det akkurat det motsatte som skjer. Bundet og fastlåst. Tankene, alle forestillingene: Jeg er ikke bra nok. Låser meg enda mer. Pust da for f…!

Ryggen rak og blikket fritt.  God holdning er bra. Jeg står for det jeg mener og sier og den jeg er, for det er det jeg snakker om – meg selv. Så klart jeg står for det – helt rakrygget og bånn ærlig. Kan ikke falle sammen nå for da stivner tankesettet. Følelsene kommer i ulage, ja kanskje de også fryses. Hva skjer da med ordene? Alt blir stille. Jeg tar en pause – en pustepause. Hva skjer når jeg tar denne naturlige pausen? Alt kommer tilbake, ikke minst roen – jeg liksom flyter. Balanse og samsvar med hele meg, kropp og sjel, med mitt publikum. Ordene flyter, jeg puster – jeg lever. Takk for meg!

Stillheten avtar, et forsiktig klapp, mer applaus, trampeklapp. Så tok jeg likevel pusten fra dem – med et dypt åndedrag…

Hvor hadde jeg vært dersom…

Jeg tenker at er det noe jeg virkelig vil og går dypt inn i det, så vil jeg få det til – det blir livsveien. Likevel kan angsten og frykten følge meg på veien, en følelse av å være fremmed selv blant kjente. Slik har jeg vel alltid vært. Jeg føler meg noen ganger annerledes på mange måter, liksom mer utviklet i den åndelige retningen, mer «gammel» selv om jeg er en godt voksen dame. Jeg har aldri vært så særlig opptatt av disse «jentegreiene». Var mer en drømmer og en som hadde visjoner. Så tok livet meg, eller rettere sagt alkoholen. Det ble brått slutt på det meste, ble mer innesluttet og låst – låst i meg selv. Så ventet jeg vel på skjebnen. Hvordan jeg møtte den avhengte sikkert av min indre styrke og visdom.

Jeg har fortsatt takknemlighet igjen fra min oppvekst – de gode stundene. Selv om de vonde minnene kommer frem fra glemselen, bearbeides så godt jeg kan for at de ikke forblir skitne flekker på sjelen, men ikke alltid like lett å kjenne på dem. Enkelte stikker veldig dypt – har satt smertende sår. Men jeg trenger å se, kjenne og høre sannhetene. Jeg får ikke minst høre sannheten om meg selv – at jeg flyktet fra nærheten og det gode, slik jag alltid hadde gjort. Jeg trodde ikke jeg fortjente å ha det godt. Samtidig innså jeg gjennom andre at jeg ville at alle skulle forstå meg i enhver situasjon. Forstå hvordan jeg led. Hvordan kunne de se meg når jeg bare gikk eller forstå meg når jeg aldri sa ifra? Jeg forsto heller ikke at andre slet med sitt og hadde det til tider vanskelig de også. Jeg trodde vel at alle de som forsøkte å gi av sin kjærlighet til meg, ikke trengte kjærlighet tilbake. Det er jo slik at selv de som har mye å gi trenger også noe selv – for å ikke gå helt tom.

Så sa jeg stopp, og det var vel vekkerklokka fra flere år tilbake som fortsatt kimet i hodet mitt. Alle de bønnfallende ordene om å ta til fornuft nådde endelig fram til pannebrasken. I bunn og grunn hadde jeg selv fått nok – kropp og sjel hadde fått nok og jeg ville ha hjelp. For det er slik det er, man må ville det selv. Ingen, absolutt ingen, selv hvor mye de er elskede barn eller andre familiemedlemmer kan de ikke snu tankegangen og få noen til å slutte å drikke før personen selv er klar. Som alkoholiker klamrer man seg til et hvert halmstrå for å unngå det det man vet skal forgå – det at vi drikker oss til døde om vi ikke får hjelp. Jeg måtte bare slippe taket.

Jeg våknet altså opp, og nå har jeg hver dag til å se med mine øyne, lytte med mine ører og ikke minst undre meg og stille spørsmål. Hva vil jeg bruke denne dagen til? Sette meg mål og gjennomføre dem så langt det lar seg gjøre og ta oppgjøret når kvelden kommer. I dag (som nå er i går) har jeg bare gjort de trivielle daglige gjøremålene, slik en husmor skal. Det er ikke bare egentlig, for hva hadde skjedd om jeg ikke gjorde det, bare utsatte og utsatt. For meg er det et faresignal om at noe er i gjerde, så jeg følger dagsplanene mine – ikke minst for ordens skyld. Orden rundt meg gir orden i hodet! For meg er det også viktig å gjøre det jeg ikke alltid har lyst til, for å utvikle selvdisiplinen og ikke minst mestring. Med tanke på oss avhengighetspersoner mener jeg dette er nødvendig. Gjøre minst to ting jeg helst vil slippe, og når jeg tar i bruk positiviteten går disse handlingene mer som en lek. Jeg trenger fortsatt å øve meg på å ta tilbake balansen i livet mitt, og jeg blir også mer oppmerksom på følelsene mine – jeg unngår at de legger bånd på meg. Så er det dette med å slippe taket i det jeg ikke har behov for, slik jeg gjorde med alkoholen. Daglig slipper jeg taket i nettopp den dagen jeg har brukt opp. Jeg trenger ikke lenger dvele ved den mer, bortsett fra om det er noe jeg kan ta med meg videre som nyttig erfaring og lærdom. Dagen er passè og legges bak meg. Prioriteringer og valg.

Noen ganger lurer jeg på hva vil jeg bli husket som? Så tenker jeg også, er det så viktig? Det er faktisk det for meg, at ikke personer går og bærer nag til meg lenge etter min bortgang for noe jeg gjorde mot dem mange tiår tilbake. Jeg ønsker å ta oppgjøret – gjøre opp for meg og bli renvasket for mine feiltrinn, ikke unnskylde meg med at fylla har skylda, men heller ikke at jeg ønsket og ville behandle noen vondt. Det gjør noe med samvittigheten eller rettere sagt min verdighet. Jeg har ikke noe ønske om å bli husket som den som alltid sviktet, selv om det har vært gjengangsmelodien i min fortid. De fleste vil vel bli husket som en god, varm og raus person, og jeg synes personlig at jeg har kommet langt på vei med å finne tilbake til en person som minner om en slik en. Det er en gang slik at tiden som alkoholiker og alle de såre minnene har modnet meg. Hvem hadde jeg blitt uten alt dette? Bortkastet å tenke slik. Jeg er den jeg er, og får så vidt tror jeg min fortid fortsatt vil komme godt med i fremtiden.

Jeg kan begynne med å tillate meg å finne enda mer ro og fred – steppe opp et nivå. Der jeg har mer overblikk både innover og utover – de positive og de negative følelsene. Bare la meg flyte med inn i en dypere tilstand og favne om emosjonene jeg møter. Våge å kjenne på dem eller gå ut av dem om de blir for plagsomme – «løfte» plagen bort eller «dytte» dem ned fra der jeg står. En fin ting jeg gjør er å skrive om det jeg synes er strevsomt. Jeg har skrevet mer eller mindre hele livet – fra jeg kunne skrive omtrent. Mitt første dikt skrev jeg allerede som niåring. Det handlet om det å være alene, men ikke akkurat ensomhet. Allerede da opptok dette meg, og jeg har kanskje ikke forandret meg nevneverdig…

Det hjelper å få både tanker og følelser ned på papiret – få det ut på en eller annen måte. Egentlig er det beste å prate om hvordan jeg har det, snakke med noen om det som måtte hemme meg, og selvfølgelig gjør jeg det også. Det har ikke vært slik bestandig. Jeg bar alt inni meg – helt alene på mine skuldre og det ble en tung bør etter hvert. Jeg har fortsatt et snev av redsel i forhold til det å snakke om alskens «grums og skittentøy». Da hjelper det som sagt å skrive det ned – en utblåsing og få bort det som er unødig å drasse på. Gjennom bloggen får jeg også delt det med andre, og kanskje kjenner noen seg igjen eller fanger opp et tips om så er. Problemet er at jeg fanger ikke alltid opp om det er noen som prøver å fortelle meg noe. Og det er heller ikke alltid noen tør å hverken spørre eller gi meg tilbakemeldinger. Det får jeg leve med. Det viktigste er at jeg kan gi noen et løft i hverdagen. Ja, det er slik jeg vil bli husket – at jeg hjalp noen…

Jeg tenker videre – dype tanker og overfladiske tanker, hver og en viktige i det store hele. Følelsene rundt dem avgjør hvilke jeg dveler lengere ved. Som at jeg er maktesløs uten alle mine kjære og den nære relasjonen vi har fått. Hvorfor tar jeg enkelte personer i livet mitt for gitt – som en selvfølge at de er der og gjør sine oppgaver? Min samboer for eksempel. Han er ikke bare der. Jeg behøver å se ham mer. Jeg har blitt blindet av alt det normale og trivielle i hverdagene våre. Jeg trenger til å fortelle ham hva han betyr for meg og ikke minst sette mer pris på det han gjør som jeg tar som en selvfølge. Han gir meg et varmt smil hver morgen, selv om jeg ikke alltid er munter og tjo-hei. Hvorfor ikke gi et tilbake – hva koster det? Mindre kalorier enn bare å være et morgengrettent fruentimmer. Joda, jeg har blitt bedre etter at jeg begynte å ta innover meg andres syn på hvordan starte dagen. Ikke minst er Olss-metoden en fin rettesnor. (Ta gjerne en titt på live-sendingene selv).

Ja, slik går no dagan! En kjent frase, og det er noe i det. Jeg er her – jeg lever. Å leve betyr at jeg puster – at jeg er. Jeg både er og gjør. Dermed kan det sies at jeg aksepterer at jeg er i endring selv om jeg ikke alltid enser det. Jeg trenger både det passive, det som går av seg selv på en måte, og det aktive, det jeg behøver å jobbe for å klare. Noen ganger er det viktig å stoppe opp i dagen – ta en pause i arbeidet, selv om det ikke er anstrengende. Da kan man lettere møte utfordringer og evner også å lytte til signaler fra kroppen og dermed handle mer fornuftig. For min sin del trenger jeg å lære meg å puste mer riktig i situasjoner som gjør meg oppkavet eller irritert. Om jeg stopper opp i tankeprosessen, puster dypt og bearbeider tankene før jeg slipper dem løs – som en hodeløs høne, uten mål og mening. Jeg trenger at følelsene mine får tid til «å snu seg rundt» til jeg har holdt irritasjonen inni meg eller kanskje heller forsterke tanken rundt det mer enn å undertrykke den. (Hørtes riktig ut i hodet mitt, men ble det forståelig)? Når jeg etter hvert klarer å sette ord på følelsen og tankene er jeg under kontroll – fare-over-signalet går hos den jeg hadde tenkt å bardunere. Pusten har dermed roet ned sinnet. Det er noe med det å puste som jeg er, ikke som jeg gjør.

Ja, jeg lever – og jeg lærer noe dag for dag. Jeg vokser og utvikler meg som menneske, forhåpentlig til det bedre. Helt perfekt blir jeg aldri, og det er ikke målet heller. Jeg trives med den jeg har blitt, den jeg er og jeg blir bedre på å være meg. Så kommer samme spørsmålet igjen: Hvor hadde jeg vært uten min fortid? Eller hvor hadde jeg vært uten all kunnskapen jeg har ervervet meg gjennom det jeg leser, ser eller hører. Alt jeg har fått gjennom andre mennesker – alle deres erfaringer som de gledelig har delt med meg. Det er egentlig ikke et spørsmål engang – jeg trenger vertfall ikke svare på det – det sier seg selv…

God lillelørdag folkens!

Hva med å gjøre noe du egentlig ikke har lyst til i dag, gå utenfor komfort sonen din? Da vokser du – utvikler deg, og kan stolt sette deg ned og feire i kveld. Og nei, ikke med et vinglass eller sjokoladebit. Ta deg en gulrot – det gjør jeg, eller gi deg selv en blomst. Og glem morgendagen, for det er dagen i dag som teller, men ha et overordnet mål – for fremtiden; hvor vil du og hva trenger du å gjøre for å komme dit? Det viktigste først: Sett pris på deg selv for DU er verdifull 😊

En påminnelse: Selvdisiplin er å bry seg om seg selv. (M Scott Peck)

Når det verste er over, og man tror alt er bra og er over kneika, da kommer ofte kollapsen. Balansen mellom av og på – skal-skal ikke når man tror man har blitt kurert og frisk fra alkoholismen, og dermed klarer å drikke kontrollert, måtte mobiliseres døgnet rundt, helt til det rakner helt. Egentlig står vel på-knappen på hele døgnet, mens av-knappen står urørt. Jo før man klarer å erkjenne situasjonen og sette inn tiltak for å begrense skaden, jo bedre. Det vil begrense stress og ulike nerveproblemer som ofte medfølger det å ta et tilbakefall – en sprekk. I tillegg hindre «kroniske» plager og sosial utlendighet. Dette visste ikke jeg, eller ville vel ikke vite. Jeg var kurert fra et alkoholproblem alle andre så.

Jeg hadde ingen avhengighetsvansker. Jeg skulle bare ta den ene og slappe av, kose meg slik alle pleier i helgene. Sammenlignet meg med alle rundt meg, de perfekte menneskene i koselige passiarer over en flaske rødvin. Feilen var, slik jeg så det, at det jeg hadde var ikke bra nok. Etter hvert begynte jeg å øke mengden i all min selvmedlidenhet. Jeg er ikke bra nok! Trodde lykken fantes et annet sted enn hos meg. I flasken. Så feil tok jeg. Nå ser jeg hva som teller – familien og gode venner. Det som virkelig varer – kjærligheten. Jeg er så takknemlig for at de ikke ga meg opp tros tilbakefallet, og at jeg forsto hvor det bar hen før det var for sent.

Før alkoholen «tok meg» for første gang, og det var vel dømt til å gå galt – avhengighetssyndromet lå i meg, var jeg en god mor. Oppfostret barna til å bli både selvstendige, praktiske og teoretisk anlagt. Lærte de om ting i livet – verdifulle og viktige ting. Vi lekte, gikk på turer eller dro på turer – sommer som vinter. De fikk være barn, selv i vanskelig situasjon. Jeg skjermet dem så godt jeg kunne, og lot de få «friheten» når det var rom for det. Kanskje så de opp til meg den gangen, og forhåpentligvis nå. De har kommer seg videre, og heldigvis for det, og kanskje takket være grunnlaget jeg la fra starten av, før kongen kom inn i hjemmet vårt – de stadig oftere besøkene. Da var tilliten brutt. Jeg var ikke lenger noen å se opp til. Og jeg skuffet de igjen da jeg etter første rusklinikkinnleggelse lovet at jeg aldri mer skulle drikke. Gigafeil. Lov aldri!

Jeg har beskylt andre for å ha ødelagt livet mitt, men de var bare ytre figurer som dukket opp der de fant en mulighet til «å ta det de ville ha» eller fylle opp glasset mitt. Jeg stoppet dem ikke. Jeg så bare mine egne behov, eller rettere sagt jeg så ikke mine behov – det jeg virkelig trengte. Inni meg hørte jeg bare stemmen: Du er ikke bra nok! Du har sviktet! Det var heller ingen i familien eller venner som fortalte at jeg dugde og var flink nok. Jeg godtok det. Jeg er den jeg er, og i den forbindelse med negativt fortegn.

Spurte meg mang en gang hvorfor jeg ikke bare kunne være normal – som alle andre, for jeg så at jeg alltid ble fullere, mer vågal, mer gal enn alle andre når jeg drakk alkohol. I min ungdom, og som tidlig voksen var jeg en kropp full av lengsler etter virkelighet. De sprengte rammene for det jeg hadde klart å tilpasse meg eller det andre hadde «forkludret» til for meg. Min indre kamp og mine mange forpliktelser, selvpålagte sådan – det å utstå som perfekt og flink-pike hadde fulgt meg fra barnsben, og alkoholen endret ikke nevneverdig på det. Ingen skulle ta meg på noe, ingen skulle ha noe å utsette på meg, men det ble den rake motsetningen. Drikk mer! Glem alle skuffelser. Flukten.

Jeg hadde oversett all storhet og skjønnhet i barna mine. Jeg prøvde å lære meg på nytt det å justere meg etter andre mennesker i kraft av den jeg var. Dermed kunne jeg sikkert forme meg i andres bilde så vel som mitt eget – slik et barn gjør gjennom sine foreldre. Det å respektere hver enkelt som den de er – respektere hverandres grenser. På nytt måtte jeg finne den virkelige «sannheten». Hvor går den rette veien? Hvor hører jeg hjemme – i hvilken bås og med hvilken merkelapp. Jeg klarte det ikke. Jeg ville ikke klassifiseres, nummereres og settes inn i statistikken. Jeg skulle gjøre det på min måte. Jeg var normal. Jeg kunne drikke, jeg som hadde holdt meg sååå lenge på vannvogna kunne vel ta litt vin til alt dette vannet. Bare ikke si det til noen. Skjule – gjemme – lyve – unnskylde – rømme – svikte. Omattatt og omattatt. Jeg kan drikke, men ingen må vite det – ingen i familien min. Jeg normal? Som en avhengighetsperson ja, men fullstendig galskap og helt unormalt blant de såkalt normale.

Så våknet jeg fra dvalen min – «i den trygge hulen» alkoholen tok meg inn i, hvor jeg trodde jeg kunne løse alle problemer, være uslåelig – den perfekte. Jeg fikk en enorm åpenbaring. Rettere sagt en neve mitt i solar plexus. Jeg så inn i en annen verden av andre dimensjoner, et liv jeg ikke helt kan beskrive med ord. Et liv jeg hadde drømt om, men egentlig ikke turt å håpe på å ta del i. Det var som å bli løftet opp og bli forent med naturens fysiske verden, der jeg aldri ble møtt med nedlatende holdninger eller ord – ingen arroganse. Jeg var verdifull!  Ikke en eneste èn ba meg om å tie stille. Og jeg tidde ikke, jeg fortalte – delte til det var tomt. Jeg kunne sitte blant likemenn og kvinner i stillhet etterpå. Ikke pinlig stillhet, men stillhet som sa mer enn ord. Kanskje var det dette Ludwig Wittgenstein mente med: Det vi ikke kan tale om, det må vi tie om. For det var ikke mer som skulle sies. Som i meditasjon. Jeg hadde erkjent – åpent og villig, slik de ba meg om.

En frigjøring fra tvangstrøyen. Jeg verdsatte meg, og ble verdsatt av andre. Aksept! Vi skulle ikke dele inn i rett eller galt. Ingen sa: Hvis du var slik jeg ville, ville du være bra nok. Du er annerledes, så da… Eller du er ikke så flink som… Du oppfører deg feil! Jeg var kommet «hjem». Siden jeg fikk være den jeg var kunne jeg best komme til syne. Jeg trengte bare å stå opp for meg selv, sette inn motstøtet mot de som behandlet meg urimelig. Ikke la livet ta meg helt. Det kan nok være det var noe forsonlig med det også, det at alle «skrammene» gjenspeilet mitt liv. Mitt speilbilde med livets rynker og furer – noe betagende. Slik er det bare. Slik ble min identitet. Faktisk var jeg jo mer synlig på min måte. Ny aksept – av meg selv.

Mine harde trekk har blitt mykere med de nyktre årene. Øynene mine smiler og blinker lyseblå igjen. Ikke de mørke triste, som bare liksom ba om fred i sjela – til en Gud som aldri hørte. Nå hadde han med ett hørt meg. Jeg hadde kommet over det verste av det åndelige overgrepet – det som fikk bitterheten til å vokse, min fiende nr.1, for det var slik jeg så det. Noen hadde frarøvet meg min sjel, og nå var den tilbake – hel. Ingen skulle lenger overøse meg med sine tanker, ord og gjerninger som skapte splittelse og forvirring inni meg. Jeg lyttet til de som jeg forsto visste best – de som hadde vært der selv – mine likemenn og kvinner. For å bli kjent med deg selv må du la følelsene bare komme, sa de. Jeg prøvde å gripe fatt i følelsene, følelser jeg ikke visste jeg hadde, knapt hadde hørt om. Først kom de og ble bare borte igjen – som en fjern drøm. Det blir slik jeg forestiller meg. Tanker – følelser – virr-varr. Små skritt, en dag av gangen, mer kunnskap – Gi slipp! Og følelsene kom i fullt monn. Alle fikk se og høre – jeg delte alt.

Fylt av meg selv og mine egne problemer så jeg andre gjennom mitt speilbilde. Jeg så at jeg hadde levd i en «drømmeverden» uten å verdsette alt jeg fikk av «gaver». Jeg så ikke alle de gode menneskene jeg møtte og deres hang til å påvirke meg – hjelpe meg på bedre tanker. Nå ser jeg at det bidro til å redde meg fra stupet. Derfor kan jeg nå si: Alt jeg har er «perfekt». Jeg bestemmer selv hva jeg vil ha og hvem jeg vil være. Jeg har blitt seende. Det gode kan vokse fram, uten å la det legge seg som en hinne over det vanskelige inni meg – dekke skyggesidene som ligger igjen fra fortiden. De går best hånd i hånd – det gode og det vonde.

Jeg velger å tro at mitt tilbakefall formet meg mer, gjorde meg sterkere. Det var slik det skulle være når jeg først er en avhengighetsperson. Det lærte meg en lekse, for å si det sånn. For å komme hit jeg er i dag måtte jeg ha mot, være ærlig og oppriktig, ha villighet til å forsake og for å få, og ikke minst være grundig. I tillegg er kunnskapen jeg har opparbeidet meg viktig, tryggheten og samholdet jeg fant hos folk som skapte tilhørighet og gode oppmuntrende samtaler.

For å nå målet mitt måtte jeg slutte å krangle med alle andre, men heller lytte til gode råd. Det er et paradoks at i min «gjenfødelse» vokste styrken fram av totalt nederlag og svakhet. Forkastelse av mitt gamle liv var en betingelse for å finne nytt. Jeg kan vel trygt si: Och jag har levd mitt liv, men ikke på langt nær hele livet, for det er nå livet er og skal leves…

                                    ————————————————————————

Hvis du har planer om å slutte å drikke må det ikke være forbehold i det hele tatt, og heller ingen snikende idè om at du en vakker dag blir immun mot alkohol. (Storbok). For selv om du skulle gå på et nytt tap, har du enda en gang fått tilfredsstilt ditt eget behov – på bekostning av dem du egentlig er glad i, men som du ikke vet hvordan du skal forhold deg til, fordi du heller ikke vet hvordan forholde deg til deg selv. (Veien fram går først tilbake).

Det gjør deg ikke til en dårligere person det at du valgte å ta et tilbakefall, selv om det var et valg du tok flere uker før det skjedde. For å få en varig endring i livet må man begynne å forandre på seg selv og ta ansvar for sine handlinger. Det er aldri for sent å snu, selv ikke halvveis nede i hverken den første, andre eller åttende flasken, men veien opp fra «grøfta» blir en lengere oppoverbakke enn den forrige. Og det er bare du som kan reise deg og gå den – om du vil!

Begynn med å være ærlig, først og fremst mot deg selv. Aksepter at det er begrensinger, og se heller hvilke muligheter et nytt liv gir. Sett deg mål og minn deg til stadighet på dem. Ikke glem at du har lyktes å bli edru før. Du tok bare et par feil valg etterpå. Kanskje var det følelsene dine som ikke helt var i samsvar med dine nærmeste eller hvordan du forstilte deg livet skulle bli. Det er faktisk lov å kjenne på sorg og sinne, helt normalt også. Se på disse følelsene som følgesvenner som minner deg på at du er på rett vei – at du kan og er god nok. Det å bli nykter er en større prestasjon enn å klatre verdens høyeste fjell spør du meg. Vær stolt som en helt!

Du må virkelig ha et ønske om et rusfritt liv for å klare å slutte, og du klarer ikke å bli rusfri fordi andre vil det. Da er ofte veien tilbake veldig kort, siden dette ikke er et ønske fra deg selv. Det å slutte å drikke er ikke alene nok, og ofte har personer som ruser seg mange vonde tanker, opplevelser, følelser som de synes er vanskelig å stå i. Når en person slutter å innta alkohol, må personen også jobbe med seg selv. For å hindre tilbakefall, er det viktig å finne ut hvorfor du vil drikke og hva du flykter fra. Dette er en krevende jobb som tar tid, men dette er nødvendig og kan best gjøres ved at du ber om hjelp – går til samtaler, behandling eller i selvhjelpsgrupper. Når du finner ut grunnene til hvorfor du ruset deg, kan tilbakefall lettere forhindres, ved at du for eksempel gjenkjenner risikosituasjoner og har laget strategier for å håndtere dem senere. Kanskje har du snakket med dine nærmeste om faresignalene også. De vil deg bare godt om de påpeker signaler som kan være faretruende nær en sprekk. Men det er bare opp til deg å la være å ta den første drinken!

Her finner du noen å kontakte, som kan være til støtte i en eventuell vanskelig periode: http://www.rustelefonen.no/hjelp-a-slutte-alkohol/tilbakefall-pa-alkohol/

Det gjelder bare å puste – med hele seg – kjenne åndedragene brer seg i hver kroppsdel – åpne opp…

Jeg velger å tro at jeg mediterer. Ute i skogen, ved sjøen, hver morgenstund eller når jeg pusler i hagen som nå. Når jeg mediterer opplever jeg nærvær – nærvær med meg selv, pusten, kropp og sjel. Jeg kjenner på egenverd. Alt tankekjør letter, liksom bare fordufter. Jeg selv synker bare inn i stillhet og ro. Ikke haste mot noe som helst. Jeg lytter til det som kommer, som vil komme fram. Det er som om jeg har landet, i meg selv først og fremst. Kjenner roen strømmer utover, som kjærlighet til de rundt meg, gjennom tanker og følelser. Stillheten!

Jeg trenger bare å sette det ut i handling. Et smil. En tåre. Det er mye rart som skjer når en kjenner seg trygg. Et lite helvete, som varte mange år, klarte jeg endelig å komme ut av. Jeg har familien min, og det er den som teller – at kjærligheten holdt. Nå vet jeg at det vi har vil fortsette – det er varig, men det må pleies – for alltid.

Øyeblikket her og nå, som når en blomst springer ut og noen er der i akkurat det øyeblikket, og denne noen er meg. Vidunderlig! Stoppe opp og kjenne duften av alle blomstene rundt meg, de jeg ikke enset da jeg drakk. Den intense opplevelsen av å bare lukte, for så å legge merke til hvordan planten strekker seg mot lyset, opp mot sky der den ellers står litt inneklemt og med dårligere vekstkår enn andre. Alle hinder og likevel kommer den seg fri. Slik jeg gjorde. Tankene går tilbake til da jeg ble mor, og jeg var midt i det – i livet. Se ny vekst og nytt liv – nytt liv fra meg. Duften av nyfødt barn, som en knopp. Men så «lukket» livet seg. Jeg ble travel. Med hva? Med å drikke. Og rømme – vekk fra livet, fra alle, fra luktene og alle inntrykkene.

Hvem var det egentlig som foretok seg disse handlingene? Var det meg?! Tenk – alle opplevelsene jeg kunne hatt, de jeg forlot, dro ifra – flyktet fra. For sent å tenke slik, for nå har jeg det fint – midt i «blomsterenga». Jeg lukter – sanser – lever. Likevel tenker jeg tilbake, for jeg skal ikke glemme… Som alkoholiker var jeg på vei utfor stupet. Noen eller noe, kanskje mest meg selv røsket tak og fikk stanset min fluktmekanisme. Jeg orket ikke rømme mer. Nå, ute i hagen eller naturen er det et stille nærvær. Jeg møter meg selv som den jeg er – lever videre på tros. Alt jeg var er jeg, men i en annen form. Jeg tok budskapet på alvor, fulgte hvert ord jeg ble fortalt. Våknet opp.

Jeg har faktisk noe jeg vil si. Jeg har min plass i verden, selv om jeg trengte å tilpasse meg – trengte tid på å finne meg – ikke skjule den jeg er, eller var. Eller leve i smug, gjemme bort, lyve og være til bry. Jeg vil gi fra meg et budskap, for jeg har noe jeg vil ha fram i lyset. Et budskap som kan inspirere andre, vekke andre. Jeg vil bry meg – være modig, og ved å komme ut av meg selv – komme meg videre, vekker jeg andre til liv. Jeg har evner og jeg kan skape, formidle og vise mine verdier og stå for dem – om ikke på barrikadene, men foran de svake – «bygge» et samfunn slik jeg ønsker. Men jeg må alltid videre, så derfor trenger jeg å ta meg selv på alvor. Være våken – finne min indre kraft!

I kraft av, og i symbiose med naturen finner jeg best min indre kraft. Kjenne bladenes myke dunhår og blomstenes søtlige duft, mens jeg lytter til biene som surrer rundt og tar dem i øyesyn på sin fredelige ferd videre til neste blomst. Tilstedeværelse – Lykke – Livet – Sinnsro – Sjelefred. Meg i det store hele. Meditasjon kaller jeg dette!

Man savner vel ikke noe man aldri har hatt – det er mer en lengsel etter… Noen har aldri kjent på nærhet og kjærlighet fra andre. Heldigvis har jeg det, og skulle ønske alle kunne…

Da jeg drakk savnet jeg det å virkelig ha “noen” å komme hjem til – trygghet. Egentlig var det mer en lengsel etter noe, noe jeg engang hadde hatt, men selv hadde “drevet” bort. Jeg hadde jo noen som brydde seg, men det var flere år siden jeg kjente meg trygg i andres selskap. Nå er det derimot trygt og godt å komme hjem og vite at noen er der, noen som venter og som savner meg (som det også var da jeg drakk, men jeg så det ikke slik da dessverre).

Det er mange ting jeg kan savne når jeg er bortreist over tid, og det jeg har savnet mest er nok katta og det å stelle med plantene mine. Mennesker har jeg hatt med meg stort sett disse dagene, og noen ganger er det godt å komme bort fra dem også, bare være i eget selskap – i naturen…

Da jeg kom hjem i går ettermiddag var det en velsignelse at det var opphold et par timer, akkurat passe til at jeg kunne gå ute og pusle litt med de sjuskete og regntunge blomstene mine – og katta fulgte selvfølgelig med. Trodde nok at tomatene hang der modne, røde og søte, men som oss folk trenger de mer sollys og ikke bare væte. Det var som om noen lukket skyene for at jeg skulle få ordnet opp, og slik kan det føles i livet rett som det er nå, at noen har en finger med i spillet slik at jeg får ting på stell. Nå er jeg på plass igjen, har fått ny luft i lungene, og plantene – og katta kan nyte godt av meg igjen. De har nok savnet meg de også…

Merkelig nok sov jeg ikke lenge i dag, men seks timer er jo i og for seg mer enn nok for meg. Det skal sies at jeg la meg noe sent, så det var ikke akkurat grytidlig jeg sto opp. Og hadde ikke katta «ropt» på meg, hadde jeg sovet lenger. Ja, det er alltid godt å komme hjem til egen seng – puta og dyna ikke minst. Likevel har jeg sovet ganske bra både i hengekøya høyt til fjells, opphengt mellom to fjellbjørk og med elvebrus som sovemedisin, senga på setra, som forøvrig er hakket bedre enn den hjemme med tanke på madrassen, og gjestesenga hos mor – i et svalt kjellerrom. Nei, jeg kan ikke klage på nattesøvnen, men det er noe med det – det å kjenne på tryggheten og følelsen av tilhørighet – hjemmet mitt.

Når jeg satt her i dag morges, i min morgenstund – tente lyset igjen og leste flerfoldige tekster, reflekterte og mediterte, så slo det meg at jeg har blitt ganske flink til å tilpasse meg ulike situasjoner og steder. Jeg har hatt mine morgenritualer også på fjellet, om enn noe avkortet og uten alle de faste rutinene. Jeg klarer å gjøre det som kreves ut fra det jeg har til rådighet for å lage meg en god start på dagen. Likevel er det er noe med disse rutinen jeg har opparbeidet meg. Om jeg ikke er avhengig av dem, så merker jeg endringene i meg, noe mangler, men jeg klarer uansett nå å forholde meg til de situasjonene jeg er i, det at jeg ikke har de samme mulighetene som her hjemme og gjør det beste ut av dem – som best jeg kan…

Det minnet meg også på at da jeg endelig fant «veien hjem» etter flere år i utlendighet, på flukt sammen med kong alkohol, var det ikke bare en følelse av å bli befridd fra en tvangstrøye, men også det å endelig være fri til å kunne dra bort uten å måtte flykte fra noe eller noen – meg selv først og fremst. Nå drar jeg mer for å være meg, med meg og i mitt selskap uten frykt for å finne noe jeg ikke liker. Så til tros for at jeg kjenner denne frihetstrangen når jeg er ute i naturen, slik jeg har vært nå i nesten over en uke i strekk, så er det uansett det nære, kjente, varme og trygget her hjemme som jeg dras tilbake til. Jeg trenger ingen alkohol for å føle meg fri. Vel jeg var jo ikke fri med den, så uansett hvor jeg befinner meg nå så er jeg FRI. Så lenge jeg er trygg!

Ja, jeg trenger å komme meg bort, ut og hjemmefra for å kjenne på hva jeg har – hva jeg kan miste om jeg skulle finne på å sysle med tanken, eller ikke bare sysle med, men virkelig finne på å helle i meg av vin eller andre former for giftdrikker. Man vet ikke hva man har før man mister det, eller om man aldri har hatt noe, så kan man vel heller ikke savne det – bare lengte etter, slik mange gjør dessverre. For jeg er heldig, var heldig, som hadde noen og har noen, som er her for meg når jeg vil. Og jeg vil ha de rundt meg. Jeg trenger dem og de trenger meg – som i symbiose, som blomstene trenger min pleie, mer sol og ikke bare vann. Vi trenger alle noen som kan få oss til å føle oss verdifulle, elsket og verdsatt. Slik at vi kan vokse, modnes og utvikle oss – bli bedre, mer «sødmefylte» og næringsrike for de rundt oss.

                                                         —————————-

Jeg får styrke ved å fortelle om min fortid. Jeg deler mine erfaringer med dere vedrørende problemene jeg rotet meg inn i da jeg drakk. Det dreide seg om alt fra «grøftefyll», konflikter på hjemmebane eller ute blant andre folk. Jobbsituasjoner eller mangel på så dann, gjelda, sykehusinnleggelser, politi og glattcelle – ja, alle de vanvittige tingene som jeg fortok meg da jeg ruset meg. Aller mest det at jeg forlot mine kjæreste barn. Ved å fortelle – skrive åpent om disse tingene, opplever jeg en enorm befrielse og lettelse for endelig å kunne snakke sant – være ærlig. For jeg er villig til å fortelle ærlig om mine erfaringer slik at andre kan dra nytte av dem, og ikke minst gi meg selv styrke til å komme videre – til å kunne dra til fjells uten å vær redd, uten å flykte og å vite at jeg kan komme hjem igjen til trygghet og kjærlighet…

«Hadde jeg vist i går det jeg vet i dag, hadde jeg ikke gjort det jeg gjorde i går. Men i såfall hadde jeg ikke forstått dybden av det jeg vet i dag…».

————-

Jeg legger ut to videoer fra turen min etterhvert (facebooksiden min for de som bare leser bloggene), bare for å vise hva man kan få når man våger å være ærlig – våger å stå i det, ta skrittet ut i det ukjente og bli nykter. Livet er herlig, når en tør leve det!

Et knippe bilder fra disse dagene…

God søndag!

Og nytt liv blir til!

Ja, det er bare å slutte å drikke, det er ikke det som er det vanskelige. Det gjorde jeg hver dag. Det var det å ikke begynne igjen…

For å bli nykter måtte jeg på en måte dø for så «å stå opp igjen» og starte på nytt – lære å leve på nytt. Det var smertefullt i starten og angsten ble sterkere – uutholdelig. Litt etter litt lærte jeg meg å takle smerten, og mindfullness var et av hjelpemidlene. Etter hvert som angsten slapp taket og abstinensene ikke lenger var en pinsel fant jeg roen. Som en løk skrellet jeg av lag for lag, kvittet meg med mange spøkelser gjennom delinger og samtaler, noe jeg fortsatt holder på med. Det dukker stadig opp fortrengte minner som jeg trenger å bearbeide. Innerst til kjernen vet jeg egentlig aldri om jeg kommer, og det kreves en livslang prosess og det er jeg villig til. Livet er så absolutt levelig nå – ingen tvil om det, selv om enkelte dager fortsatt kan lage krøll i hodet mitt.

Gjennom livet jeg levde, og på grunn av genene mine og nedarvede holdninger, har jeg gått og dekket over alt for lenge, stengt inne mine virkelige følelser. Vært positiv og smilt – sikkert et stivt smil, en overlevelsesstrategi. Alkoholen ble en venn, en som hjalp meg med å dekke over enda mer – glemme. Jeg har måttet finne meg i mye og foruten det har jeg dratt med meg et mønster som har ligget i familien og slekten. Uansett var det mitt valg – jeg skrudde av korken. Det var noe med det å gå rundt å bare tåle, slik jeg vet min mor håndterte det vanskelige, og hennes mor før det. Forfedrenes negative mønster føres videre til neste generasjon om ingen stopper «trenden». Jeg hadde ikke kunnskapen til å stansen den før nå.

Selv om jeg hadde et inderlig ønske om at mine barn ikke skulle «arve» meg, hadde og har jeg ingen garanti. Nå kan jeg vert fall gi dem stabilitet og trygghet. Likevel trenger de også sannheten, selv hvor smertelig den er. Kutte ut alt utenomsnakket om hvordan mitt liv var, selv om de mest sannsynligvis vet mer enn jeg aner. Jeg prøvde å skåne dem, men selvfølgelig opplevde de og fikk med seg langt mer enn jeg ville vedgå. Nå kan jeg «rette det opp» så langt det lar seg gjøre. Til tros for at jeg har skapt lidelser, og muligens dype sår i sjelen, prøver jeg nå å videreformidle mine egentlige verdier. Jeg så ikke hvor galt det var fatt, og jeg tror nok at jeg var bundet av den uavbrutte smerten jeg påførte meg selv og andre. Jeg ville ikke skade noen, likevel så drakk jeg mer og mer og sårene ble dypere og dypere. Det er et paradoks at jeg ble alkoholiker og gjennom alkoholismen «lærte» å leve. Jeg måtte ha en fot i døden for å våkne opp.

Når jeg ser tilbake, så var jeg heldig som vokste opp og fikk dekket det meste av de grunnleggende behovene. Samtidig følte jeg at noe manglet – jeg hadde ikke friheten. Det var jo slik at ingen skulle tro at de var noe – ikke stikke seg ut. Inni er vi like sies det, men er vi nå egentlig det? Jeg hadde mine tanker, mine følelser som ingen andre kunne føle – de var meg, min sjel. Heldigvis for det, men jeg skulle bare ikke fortelle dem. Hva jeg mente var ikke så viktig, helt likegyldig. Selv om jeg fikk lære meg å være selvstendig tidlig, og det var vel også et eget valg på en måte, så tenker jeg at det så absolutt hadde blitt enklere om jeg hadde fått lære meg mer om samhold før jeg forlot barndomshjemmet mitt. Det jeg hadde erfart var godt naboskap, men fungerte det slik jeg trodde i virkeligheten. Hva snakket de egentlig om når de satt i sine stuer? Nei, den jenta blir det ingen ting av. Det blir nok med henne som med andre i familien. Og så rett skulle de få.

Hadde jeg ikke lidd av avhengighetssyndromet så ville jeg forhåpentligvis ikke ha skjøvet vekk alt jeg består består av – preget av gener, oppvekst og miljø. Nå har jeg en gang fått bli den jeg er, og jeg er faktisk stolt av den jeg har blitt. Alle de tankene og følelsene jeg hadde fikk lov å bli befridd. De tankene jeg tenker og svarene jeg kommer fram til er ferskvare uansett hvor fremadrettet jeg er. De må uansett oppdages på nytt og på nytt. Selv om jeg ønsker å formidle mine visjoner og verdier videre til neste generasjoner, så må de finne visdommen på nytt – finne sin visdom. Likevel lever nok noe av meg videre i dem, og de trenger bare å omforme det til sitt eget. De behøver å gjøre sine egne erfaringer, finne sin kunnskap. Hvor enkelt de ønsker å gjøre det for seg selv er også noe de selv må finne ut av, men jeg kan gi råd – videreformidle mine erfaringer, bare ikke moralpreken.

Jeg tenker at uansett hvordan man lever er det viktigst å være sann mot seg selv. Jeg var ikke! Det er faktisk ikke så viktig hva andre mener og tror om meg. Det jeg tenker er riktig, er jo riktig for meg. Det kjennes også bedre å kunne si: Jeg liker meg selv og vil ikke være en annen, ei heller endre på min fortid tros alt… En forsoning med det livet som har vært og det livet jeg har fått – den største gaven. Et nytt liv!

Det var slik det skulle være…