for ellers spiser mørke skyer meg opp innvendig…

Jeg fikk noen gode klemmer. Det har vært mangelvare. Gjett om de varmet! Fire måneder uten ordentlig nærkontakt med de jeg er aller mest glad har gjort noe med meg. I går klarte vi ikke dy oss, barnebarna, datteren min og jeg – vi omfavnet hverandre. Likevel var det rart. Gjør vi noe «ulovlig»? Tanken på om smitte ble overført slo meg. Men ingen av oss er syke, ikke merkbart, og det er det som er det skumle. Tenk om… Men klemmene oppveide samvittigheten for…

Jo da, jeg gir samboeren noen klemmer, men heller ikke det så ofte som jeg skulle. Vi har liksom gått fra å være kjæresteparet til å bare være to i samme husstand uten den gnistrende lidenskapen, om det er det rette ordet. Vi går nå her i sedvanlig tosomhet – foretar de vanlige, dagligdagse gjøremålene uten de store diskusjonene. Noen irettesettelser på irritasjonsmomenter, men sjelden de inngripende samtalene. Jeg savner mer nærhet og ikke bare et hastig kjærtegn og en klem i ny og ne. Det mest nærgående vi har hatt den siste tiden er å smøre solkrem på hverandres rygg.

Og så tenker jeg; er det noe galt fatt med meg? Jeg har kjent en lettelse over at fysisk kontakt har vær frarådet. Samtidig har jeg savnet intimitet.

Jeg er redd for nærheten. Ikke bare på grunn av smittefaren, men aller mest fordi jeg har blitt såret så alt for mange ganger. Personer som jeg har trodd var glad i meg utnyttet meg, misbrukte min tillit og dermed endret min væremåte. Det var vel en medvirkende årsak til at jeg tydde til alkoholen og selv ble en som utnyttet andre foruten at alkoholen også endret min personlighet.

Hele denne koronasituasjonen har på et forunderlig vis forenklet tankene mine på at avstand er det beste, for da slipper jeg å bli skuffet og nedverdiget. Tatt i betraktning har det blitt en unnskyldning for å ikke ha for mye nærkontakt med noen, selv ikke de jeg kan klemme på.

Tilbake til spørsmålet om det er noe galt med meg. Etter nærmere ettertanke har jeg funnet ut at jeg er fullstendig normal. Det er ikke merkelig i det hele tatt, at jeg «omfavner» regler om avstand når jeg i så mange år har kjempet for å holde avstand. Det var ikke enkelt å begynne å tro at noen brydde seg ordentlig om meg og ikke bare ville ha en del av meg for egen tilfredsstillelse, slik jeg selv tok for meg av andres godtroenhet. Men det var ikke meg, jeg vet, det var alkoholen, men jeg strever fortsatt med å godta…

Covid-19 viruset og reglement i forhold til mennesker for å unngå smitte fikk frem igjen all redselen jeg har hatt for å bli tråkket på, som en dørmatte. Snikende kom følelsen tilbake, slo meg ut. I tillegg, og det verste, denne redselen for at jeg selv skal «dra tilbake» til hva som var normalen og begynne å underbygge min trang til å ha overtaket og tro at det er til det beste for meg. Jeg vil ikke for alt i verden tilbake til det som gjorde meg på en måte likegyldig til betydningen av meg selv.

Jeg vil heller ikke påtvinges nærkontakt. Samtidig ikke oppleves som rigid eller standhaftig, men selv få bestemme når og hvem som får «komme innenfor». Ved å være tilbakeholden blir jeg oppfattet som sur og i enkelte tilfeller innesluttet, til og med egosentrisk og sinna. Ja, sinna kan jeg være, men mest på meg selv fordi jeg noen ganger føler jeg ikke kommer meg videre på grunn av redselen for svik. Dessverre går det ut over de nærmeste når det flyter over de gangene jeg ikke helt klarer å sortere og se hva årsaken til at reaksjonene kommer.

Hvor står jeg i det store og hele? Kan jeg få lov til å føle og vise hva jeg føler og ikke bli pålagt følelser eller holdninger som jeg egentlig ikke eier?

Er jeg hårsår? Prøver alle å tillegge meg egenskaper jeg ikke kan vedkjenne meg, de jeg ikke har eller ser jeg dem bare ikke selv? Prøver noen å få meg ut av fatning, få meg til å være noe eller noen jeg ikke er, ikke vil være. Jeg står laglig til for hugg når jeg tviler på meg selv og tror andre vet best. Eller at jeg tror jeg vet best. I slike situasjoner må jeg være på vakt. Da kan kong alkohol ta innersvingen på meg fortere enn svint. For så galt tror jeg ikke om noen, at de vil meg så vondt.

Ansvaret ligger hos meg og jeg påtar meg det fullt og helt, vertfall det jeg anser som «mitt bord». Så er det dette med samvittigheten. Jeg kan etter alle disse årene ikke helt legge bort gnaget inni meg når for eksempel min samboer påpeker at jeg er en grinebiter. Føles som om jeg ikke har lov, ingen gyldig grunn, og så blir jeg enda mer sur og sinna. Hvor mange ganger skal jeg fortelle hvordan min sykdom arter seg? Jeg slenger med leppa: Les bloggen min om du ikke klarer å lytte til det jeg gjentatte ganger forteller deg. Jeg en sen-abstinent!

Det er ikke alt det er like enkelt å prate om. Jeg er «opplært» til å tie om mye, spesielt følelser. Når jeg endelig åpner kjeften og letter mitt hjerte for det som plager meg, plager oss, da blir jeg bedt om å skjerpe meg. Da ønsker jeg ikke å snakke om det emosjonelle heller, langt ifra problemene som satte i gang følelsene. Hva er vitsen når jeg bare blir misoppfattet eller ikke lyttet til i det hele tatt.

Er de utålmodige? Er jeg utålmodig? Gjør jeg meg ikke forståelig nok? Jeg går lei av å hele tiden gjenta, alle forklaringer, avkle meg selv og blottlegge alle følelsene mine gang på gang. Jeg vil at alle skal forstå meg nå, aller mest du!

Jeg kommer aldri til å bli som «alle andre», de såkalt normale. Min lidelse vil alltid ligge i bunnen for hva jeg kan eller må foreta meg for å kunne leve tilnærmet lik slik de fleste mennesker gjør. Derfor vil jeg ikke kunne leve slik andre gjør. Det er bare å erkjenne en gang for alle. Jeg har for lengst forstått og godtatt det. Kan ikke du?

For ente gang: Sykdommen min og påfølgende symptomer går ikke bort over natten. Dessverre vil den vare livet ut, og noen plager vil mer eller mindre dukke opp i ulike situasjoner og alt etter som jeg makter å håndtere livet og hvordan livet behandler meg. Det meste holder jeg i sjakk ved å ta mine forholdsregler. Andre trenger også å behandle meg med respekt og etterkomme mine ønsker om blant annet «å ikke pirke borti vonde sår» med mindre jeg samtykker og er klar. Jeg prøver i de fleste tilfeller å imøtekomme mennesker som vil meg godt og gjengjelde deres omtanke med kjærlighet. Kan hende skulle jeg vise mer av godviljen min så ville jeg fått mer godvilje. Gi mer av min kjærlighet…

“Er det selvopptatt frykt? Er det slik at hver gang jeg føler meg utilpass, irritert eller deprimert så ser jeg etter frykt? Det er jo frykten som er roten til både angsten og redselen for at alt skal gå til helvete igjen. Frykten for å feile, frykten for andre menneskers oppfatning, frykt for å bli forlatt og for at noen skal komme meg for nær så dermed unngår jeg å måtte miste. Frykten for det meste. Kan jeg i det hele tatt tillate meg å leve med disse skavankene jeg fortsatt har i min karakter og som preget mitt liv da jeg drakk og sikkert preger meg nå?”

Ja, det preger meg at jeg vegrer meg for nærhet. Er jeg da et udugelig menneske? Om ikke udugelig, så skulle jeg ta meg tid til å se på frykten som ligger til grunn for de karakterfeil som hindrer meg i å vokse og til å virkelig komme meg videre i samfunnet. Utfordre det sosiale aspektet. Det er et av mine mål.

Jeg skal ikke gi opp visjonen min og med visjon mener jeg evnen til å beregne både den nære og fjerne fremtiden. For meg er det ikke kjetteri mot Dagen-i-dag-prinsippet å ha vyer og drømmer. Det er mål i livet, for uten mål og mening blir det meningsløst. Å leve i dagen i dag er selvfølgelig et verdifullt prinsipp som dreier seg om mitt mentale og følelsesmessige liv. Det betyr først og fremst å ikke gremmes over min fortid og ikke dagdrømme lengselsfullt over fremtiden. Naturligvis kan jeg komme i skade for å feilberegne fremtidsutsiktene helt eller delvis, men det er bedre å ha en visjon om noe enn å nekte meg å tenke fremover i det hele tatt.

Jeg trengte å bli omfavnet – jeg trengte nærheten!

Med andre ord: Er jeg kredittverdig?

Skal – skal ikke… Den ene dagen oppe, den neste nede. Den ene dagen varmt og den andre kaldt.  Sto opp på feil bein i dag, eller vertfall med et snev av tiltakslyst. Er det været som har skylden? Nei, det er meg selv. Det tar tid å endre en avhengighetspersons tankegang. Plutselig slår ambivalensen til. Hva vil jeg i dag? Hva har jeg lyst til i dag? Gidder jeg, og hva skal det være godt for? Tenk! Hva er best for meg? Det som er best for dagen i dag gagner også morgendagen. Der ja, der var jeg på rett spor igjen. Positive tanker. Da blir det sykkeltur med nistepakke, bærplukker og bøtte i sekken. At sola ikke skinner og temperaturen ikke er så høy er jo bare fint. Uansett trenger jeg aktivisering. Kommer aldri noe godt ut av å bare sitte hjemme å gruble. Jeg skal gjøre det beste ut av dagen, noe annet kan jeg heller ikke.

Mange av oss som lider av avhengighetssyndromet har brukt alt for mye tid på å vantrives med oss selv og hva vi har gjort. Kanskje har vi fått hard kritikk av andre eller helt enkelt mistet perspektivet og blitt alt for strenge med oss selv. Sist nevnte stemmer på en prikk for meg. I dag har jeg en gylden mulighet til å slutte med den sortens destruktiv tenking. Er det ikke på tide at jeg tillater meg å trives med meg selv? Kanskje gjelder dette deg også…

Det tar tid for gammel tvil å ebbe ut og for sår å leges. Usikkerhet og villrådighet. Hva andre tror og mener. Hva jeg selv tror og mener – om meg selv. Selvtilliten komme sakte, men vokser med øving. Så opp og hopp! Kan jo begynne med å erkjenne at jeg faktisk har utallige gode egenskaper. Se på alt hva jeg har fått til. Egentlig ikke rent lite. Jeg er dessverre som de fleste av oss avhengige – jeg har et hode fullt av negative, selvkritiske tanker. Stopp en halv! Det er bare å anstrenge seg litt ekstra for å motvirke dem og erstatte dem med oppmuntrende og positive tanker. For hver karakterfeil som dukker opp skal jeg forsøke å finne årsaken og gi tilgang til aksept og endring. Eller de dukker ikke bare opp – jeg finner dem med mitt granskende blikk, ofte når jeg ikke vil, men der er det enda én og jeg skal ikke gremmes over denne filletingen. For det er ofte det den er – en bagatell.

Jeg har lært at det går lettere når jeg regner opp minst tre ting som jeg kan glede meg til for dagen som ligger foran meg. I går kveld, før jeg sovnet gikk jeg gjennom «regnskapet» for den dagens gjøremål, opplevelser og eventuelle problemer. Jeg tok oppgjøret, la det bort og ga slipp på det uvesentlige – trodde jeg. Noe sitter fortsatt igjen i pannebrasken. Ja vel, så er det ikke helt ferdig behandlet. Det skal fortsatt stå på debetsiden siden jeg skylder meg selv å ta tak i det. (Debet kommer fra debere, som betyr å skylde). Jeg må ha troa på meg selv at jeg klarer. Jeg skal videre, så på tide å bli ferdig. (Kredit kommer fra det latinske credere, som betyr å tro). Høres fornuftig ut. Jeg har jo troa – den var der vertfall i går…

Uff, jeg skulle jo finne noe å glede meg over, glede meg til på dagen i dag og ikke bli værende i fortiden. Skal vi se: Blåbærtur, pannekaker til middag og overraske samboeren med dette når han kommer hjem. Se der ja, verre var det ikke. Kjennes så mye bedre allerede. Med øving lærer vi oss å behandle oss selv med ømhet og medfølelse. Vi har alle mange beundringsverdige egenskaper og vi trenger å tillate dem å stråle klarere. Jeg lar heller tvilen komme meg til gode… Og det er ikke mye å tvile på lenger, jeg har somlet lenge nok – sola skinner igjen og dermed er været perfekt for skogstur.  Med andre ord: Jeg er kredittverdig!

 Husk på at DU er en fantastisk person, JEG er en fantastisk person. Vi er helt unike og verdt å ELSKE!  

«Alt utenom kjærlighet legger rust på din sjel». (Langston Hughes)

Det utspant seg et drama. Jeg ante fred og ingen fare da jeg dukket opp igjen fra mitt morgenbad. Været og vannet helt nydelig, slik det har vært nå de siste dagene, den siste måneden mer eller mindre. Jeg fikk så vidt hodet over vannet, håret dekket til øynene mine, men jeg kunne ikke unngå å se svaneparet som kom sigende inne ved bredden. Gunde og Svanhild som jeg kaller dem, med sine tre brungrå nøster på slep. De var i ferd med å begi seg inn på «privat» område. Måkemor, som jeg alltid hilste på når jeg kom ned, ønsket dette territoriumet for seg selv og ungen sin, som hun så iherdig og omsorgsfull voktet med nebb og klør.

Det brakte løs. Måkeskrikene kunne sikkert høres på mils avstand. Svanene prøvde febrilsk å verne om sine små i det måkemor angrep, uten frykt for de mye større svaneforeldrene. Gjentatte ganger tok måken fart, stupte ned som et jagerfly mot de tilsynelatende uskyldige svanene. De hjerteskjærende måkeskrikene: Kom dere vekk – her råder jeg! Svaneflokken prøvde så godt de kunne å dukke unna, men de hadde ingen sjans mot alle «torpedoangrepene» måken utsatte dem for ovenfra. Seansen varte i godt over to minutter før svanene fant en mulighet for å unnslippe. Med bøyde nakker dro sin kos mens måken utbasunerte sine seiersskrik: Jeg vant!

Nei, det er ikke alltid størrelsen det kommer an på. Når en har noe kjært å verne om kan styrken og djervheten være stor. Slik er det noen ganger i dyreverden. Hvorfor kan det ikke være slik for oss mennesker også?

I de fleste tilfeller er det heldigvis slik. Vi mennesker, og kanskje mest mødre har stor omsorg for sine barn og kan noen ganger gjøre hva som helst for at de har det godt. Dessverre er det også foreldre som ikke tar sine omsorgsroller på alvor. Ikke fordi de ikke vil, men fordi andre krefter overgår ansvarsfølelsen, slik som for eksempel rusmidler. Når en mor, slik som meg selv, som i stedet valgte alkoholen overfor mine barn var det ikke fordi jeg ikke var glad i dem, men jeg klarte simpelthen ikke styre unna russuget. Selv hvor dypt jeg elsket mine dyrebare barn var alkoholen enda mer «dyrebar». Hva var det som fikk meg som mamma til å overse og overlate det kjæreste jeg hadde på jord til noen andre? Hvorfor ble jeg den omsorgspersonen som sviktet?

Jeg led eller lider av avhengighetssyndromet. Jeg var maktesløs overfor alkoholen. Jeg klarte simpelthen ikke å håndtere meg selv og mitt eget liv, så hvordan klare to barn? Jeg bare måtte ha alkohol morgen, middag og kveld – tjuefire-sju. Det var mang en morgen jeg våknet og sa aldri mer, men da klokka rundet åpningstid på polet, hadde jeg tapt, nok en gang. Det var ganger jeg lovet at i dag skal vi gjøre noe fint sammen, men det ble sjelden slik. Svik på svik, skuffelser og nederlag. Alkoholen fikk siste ordet – igjen. Dens krefter ble for sterke. Amygdalaen formante: Stilne abstinensene. Dopaminet vil ha mer. Og jeg ga det mer næring.

På samme måte som dramaet utspant seg på stranden i morges, utspant det seg et drama inni meg også. Alkoholen herjet og krevde. Må ha, bare må. Smerte, redsel, skjelving, sinne, rastløshet og uro. Irritabilitet, søvnproblemer og mareritt. Angst og depresjon. Hodepine. Kvalme og eventuelt oppkast. Skjelvinger. Svett og klam hud. Alkoholen hjalp – for en stund, over natten. Best å holde promillen noenlunde vedlike. Tomt! Ut på poltur, pubtur, nabotur. Party her!

Malte fanden på veggen – jeg så fanden på veggen. Så styggen på ryggen og djevelen i hvitøyet. En slåsskamp mellom hormoner, følelser, tanker og kroppens forsvarsmekanismer, men resignerte gang på gang – jeg ga etter for alle angrep fra alkoholen bare for å få fred. Jeg var som svanene – jeg flyktet, for å få fred, men den kom aldri… Jeg fant den ikke før jeg nesten lå på bunnen…

Endelig hadde jeg flyktet nok. Orket ikke mer. Jeg gå opp, eller jeg slapp taket og overga meg til de som forsto. De som ville hjelpe. De reddet meg. Nei, jeg reddet meg selv, for uten min egen villighet ville det aldri gått. Men jeg lot andre ta styringen for en stund, noen andre enn alkoholen og noen andre enn meg selv. Jeg måtte lære å ta tilbake livet. Lære fra de som selv hadde gått samme veien. Få hodet over vannet. Lytte! Kunnskap: Finne styrken, troen og håpet. Og jeg gjorde med åpenhet og ærlighet! Lille meg var sterk nok.

Så ble det stillhet og fred i strandkanten, slik det ble stillhet og fred i min kropp og sjel…

JEG VANT TIL SLUTT!

Jeg husker fra min tidlig tilfriskning… Jeg ble fortalt, og på en måte innprentet at det var meg det var feil på når jeg ble irritert. Det var jeg som lot meg irritere. Ofte kunne det være tilfellet, men langt ifra alltid.

Så derfor må jeg spørre: Er ikke mine følelser berettiget? Skal jeg overse og fortsatt legge lokk på mine emosjoner, de såkalt negative følelsene som for eksempel sinne. Jeg blir forvirret – jeg skulle jo erkjenne følelsene mine, ta dem frem fra glemselen og våge å kjenne på dem. Så hvorfor har jeg ikke lov til å bli sinna? Er det fordi jeg er en alkoholavhengig person og ifølge enkelte ikke kan mestre sinnet mitt? Er det ikke slik at jeg trenger å øve for å bli god til noe?

Jeg forstår ikke… Nei, jeg er ikke dum. Jeg forbeholder meg retten til å kjenne på følelsene mine. Jeg øver akkurat nå, for egentlig kjenner jeg på harme. Et sinne over å bli satt i en bås der de nærtagende skal leve. Jeg kjenner meg urettferdig behandlet over å ikke ha rett til å bli sint selv på de som har gjort vondt mot meg. For i mitt hode burde jeg egentlig være sint på egenrettferdige mennesker og alle de som har skadet meg både fysisk og psykisk. Ingen av dem har bedt meg om tilgivelse. Hva er det da å tilgi…

Dreier det seg ikke om ærlighet og at alle trenger å granske seg selv og sine handlinger på daglig basis? Er dette også forbeholdt oss som lider av avhengighetssyndromet? Er jeg en provokatør nå, en bedreviter og oppvigler? Jeg vil jo bare bli sett på som likeverdig. Jeg vil bare oppleve kjærligheten på lik linje med de såkalt normale. Jeg ønsker vertfall ikke å være i båsen for da forblir jeg et offer – et offer for egne feiltrinn så vel som andres. Jeg ser heller ærlig innover, kjenner på sinnet, men uten bitterhet, og erkjenner at fortiden kan ikke endres, så jeg går videre med fattet mot.

Jeg har gjort meg fortjent til retten å være sinna. En rett til å føle hva jeg føler akkurat nå: En slags glede over å ha satt ord på det. En glede over å være meg. Så pass ærlig skal jeg være for ellers undergraver jeg mitt eget følelsesliv, mitt eget liv. Jeg kan gråte av tristhet, “smelle i døren” eller le av glede. Jeg er jo glad i meg selv og setter pris på følelsene mine – de er i høyeste grad en del av meg, ikke sant… Jeg verdsetter også den jeg var, for uten fortiden hadde jeg ikke blitt den jeg er. Det dreier seg vel mest om forsoning… og verdighet…

 For hvor finnes det verdighet om det ikke finnes (kj)ærlighet…

Den dagen jeg startet min tilfriskning og kom i kontakt med likepersoner, merket jeg meg at mange av dem virket til å ha mer problemfrie liv. Jeg misunnet dem alt jeg trodde de hadde. Med tiden oppdaget jeg at hver og en er spesielle. Jeg selv har en unik samling av talenter, interesser og muligheter. Jeg har blitt overtydd om at jeg har alt jeg behøver for å gjøre det jeg er her for å gjøre i dag. Det innebærer ikke at jeg har alt jeg vil ha, men jeg har fått bedre forståelse for det jeg har lært – til å ta de grep om hva som er bra for meg i det lange løp. Ikke minst gir andre meg kunnskap jeg selv ikke har.

Å misunne andre fordi jeg ønsker meg det jeg tror de har er sløseri med energi og tid. Vi har ulike muligheter og ulike veier å gå. Andre har hva de behøver til sine formål, jeg har hva jeg behøver. Misunnelse og sinne skaper bare splittelse mellom meg og mine medmennesker.

Jeg er ikke lenger noens offer. Jeg er akkurat der jeg skal være. «Å se med dårlige øyne» på andre er ikke annet enn en fiendtlig form for selvmedlidenhet. Grådighet kler meg ikke! Derfor skal jeg heve meg over den slags i dag, også vise at jeg er sterkere enn andres begjær. I stedet skal jeg være takknemlig for alle de gavene, talentene og mulighetene jeg har fått og heller forbedre og videreutvikle dem. Når jeg oppdager og setter pris på det jeg har i stedet for å fordype meg i hva jeg savner, trives jeg bedre med mitt liv. Da kan jeg være mer lykkelig over én annens overflod. Én annens rikdom påminner meg om at vidunderlige ting kan skje med hvem som helst når som helst. Jeg skal derfor sette mer pris på den «rikdommen» jeg har fått. For misunnelsens pris er høy…

Hvilke timer jeg enn blir velsignet med, skal jeg ta imot med takksom hånd! (Horatius)

Våger jeg?

I dag erkjenner jeg hvem jeg er og har reservasjonsløst akseptert at jeg lider av avhengighetssyndromet og kan derfor ikke innta noen stoffer som trigger dette syndromet.

Jeg er ikke verdiløs selv om jeg ikke får til alt. Mye rår jeg rett og slett ikke med, men det jeg kan få gjort noe med er mitt ansvar å ta tak i. Ergo om jeg vil ha en endring må jeg selv forandre på det jeg ser ikke er hensiktsmessig for min fremtid. Herunder ligger også aksept for det jeg eventuelt mangler, og da tenker jeg ikke på verken makt eller penger, men egenskaper som kan utvikles eller forsterkes. Eller jeg kan for eksempel bli bedre skolert på ulike områder jeg interesserer meg for. Da trenger jeg å fordype meg mer på nettopp de områdene jeg ønsker mer kunnskap om.

Det er én viktig ting jeg mangler i livet mitt og det er en tillitsperson jeg uforbeholdent kan dele mine følelser og tanker med. En person som ikke har økonomisk vinning av våre fortrolige samtaler. Egentlig så behøver jeg en virkelig god venninne også, en å bare ringe til å avtale en tur i skogen eller annet vi begge har lyst til, og hvor vi bare kan snakke tull eller faktisk også ha de mer dypere samtaler. Men det aller mest nødvendige er å finne en person jeg kan ta opp alle mine fortrengte historier – alle de bakenforliggende årsakene til hvorfor jeg reagerer som jeg kan gjøre i enkelte situasjoner. Ja, det er på tide å skaffe meg en slik person jeg kan snakke ut om det jeg har brukt mye energi på å skjule og undertrykke. Kanskje kan jeg oppleve enda mer frihet ved å frigjøre meg for vanskeligheter fra fortiden.

Jeg har gått alt for lenge rundt og trodd at jeg har kvittet meg med de fleste ubehagelige skjeletter i skapet, men stadig opplever jeg at de er i ferd med å ramle ut, men jeg dytter de inn igjen. Ikke enda – jeg er ikke klar! Det er i slike situasjoner jeg skulle hatt en tillitsperson, en sjelesørger å gå til. Jeg gruer nok fortsatt, så jeg utsetter og utsetter. Innerst inne vet jeg at det blir verre jo lenger jeg venter med å løse opp knutene inni meg.

Ofte mister man selvrespekten fordi andre ikke ser deg som den du er. Ikke alle forstår min sårbarhet. Noen føler med det, men de fleste er selvmedlidende. Det er ikke det jeg ønsker. Det handler mye om «å få» selvrespekt ved at noen har troen på meg, bakker meg opp – gir meg følelsen av verdi igjen. Det vil igjen påvirke mestringsfølelsen – jeg klarte og dermed åpne opp mer. Virkelig vise hvem som gjemmer seg bak skallet. Nok en gang ligger hovedansvaret hos meg. Jeg behøver å slippe opp. Gi andre muligheten. For det er først da jeg blir gitt muligheten til å ta tilbake selvrespekten.

Jeg behøver å finne tilbake drivkraften i meg. For å komme videre må jeg våge å se meg selv som den jeg er, for først da slipper jeg kreftene løs…

Frokosten var inntatt og Vibeke Olss sin mandagssending var overhørt. Klokka hadde ikke passert halv ni, så jeg hadde god tid før jeg skulle dra. Skulle jammen bli godt med et morgenbad igjen.

Nå har jeg skjært meg på stillehavsøsters to ganger, kjøpt meg badesko for å gå tryggere ut i sjøen, og da vet du, da klarte jeg å brenne meg på en brennmanet, og selvfølgelig skulle jeg være uheldig akkurat i dag…

Har gått klar av de mange oransje «djevlene» hver gang, inntil i dag. Sonderte jo nøye før jeg gikk ut i det forfriskende, solstenkende saltvannet – ingen maneter i sikte, så jeg kastet meg på svøm, tok noen svømmetak, snudde meg på ryggen og lå der og duppet, som en sel. Deilig, som vanlig, så jeg svømte litt lengere ut enn jeg pleide, for det var jo ingen maneter.

Så feil kunne jeg ta. Det jeg trodde var sjøgress som sveipet seg rundt beinet mitt hadde vært brennmanetens tentakler. Da jeg kom på land, kjente jeg den intense svien. Nei! Reaksjonen kom nesten umiddelbart og klok av skade, og med et av mange kjerringråd i minnet, sto jeg der (heldigvis helt alene) og tisset på meg slik at urinen skulle renne nedover det brente partiet på leggen. Det skal visst nok lindre smerten fra giften fra maneten. Giften brukes til å lamme bytte før det spises. Jeg er ikke mat! Kanskje hjalp det litt, men langt i fra tilstrekkelig. Bare en ting som hjelper og det er Xylocain. Jeg måtte hjem, ringe legen og få ordnet en resept.

Og så i dag. Dette hadde jeg nemlig ikke tid til. Skulle jo til Kafé Klar og Support’n i Sarpsborg, møte mine gode venner og likepersoner igjen etter lang tids fravær på grunn av denne koronaen. Dessverre måtte det utgå. Neste problem var hvordan komme meg til legen og deretter få hentet kremen på apoteket når samboeren var borte i et ærend. Typisk at det også var i dag. Tankene svirret mens jeg hinket hjemover. Jammen godt jeg var klar i hodet.

Endelig kunne jeg låse meg inn hjemme og fikk tatt en glovarm dusj. Det hjalp litt – den verste smerten forsvant, for en stund. Slår nummeret til Kambo legekontor. «Du er nummer tre i køen» og panfløyten spilte irriterende. Der var det min tur. Heldigvis slapp jeg å dra til legen for han forsto problemet. Xylocain salven (egentlig til bruk på såre brystvorter ved amming) kunne hentes på hvilket som helst apotek, og det ble skrevet en notis om at legemiddelet kunne leveres ut til min samboer. Åh Gud, takk! Jo da jeg hadde brukt den salven før.  Senest sommeren for to år siden, da det også var så veldig varmt. En usedvanlig varme som utgjorde tidlig bading og påfølgende sammenstøt med brennmaneter. Jeg noterte legens råd: Smør på lokalbedøvende salve eller liniment med lidokain på mindre hudområder. Sistnevnte fikk jeg i tillegg.

Sendte «husbonden» en melding om å dra innom et apotek på veien hjem, så var det bare å vente. Satte meg ned for å skrive litt, tidsfordriv i påvente av vidunderkremen. I tillegg okkuperte jeg tankene med noe annet enn smerten i det svulmende røde beinet.

Det er et paradoks, at jeg har brent meg av maneter flerfoldige ganger, aller mest i fylla, og som «brent barn skulle en tro jeg skydde ilden». Det er nok mye jeg har blitt klok av skade av, men det blir nok ikke mitt siste morgenbad denne sommeren. Kan ikke la brennmanetene ødelegge sommeren for meg, og selv om de ødela dagens høydepunkt, så ble det et bad senere ut på ettermiddagen – etter legen anbefaling, for saltvann er det nest beste etter varmt vann.

God sommer!

I starten av min edruskap hørte jeg mye om viktigheten av ydmykhet, og jeg bare fnøs av ordet. Ydmykhet! Det siste jeg behøvde var å bli mer ydmyk, tenkte jeg. Hadde jeg ikke vært ydmyk nok i mitt liv og alltid satt andres behov foran mine egne? Fortsatt blindet ev egoismens tankegang. Jeg var den skadelidende. Og hva hadde jeg noensinne fått utenom skjenn. Jeg så bare flisen i andres øyne og ikke bjelken i mine egne. Selvfølgelig hadde jeg vært et offer, men helt uten skyld var jeg jo ikke selv heller, bare at det så jeg ikke riktig enda.

Etter hvert forsto jeg at jeg hadde forvekslet ydmykhet med å bli ydmyket. Andres erfaringer og forklaringer, samt det å få en større betydning av både meg selv og verden rundt meg, åpnet øynene mine. Ydmykhet er ikke å være underdanig. Virkelig ydmykhet oppdaget jeg når jeg så mitt sanne forhold til mine medmennesker. Respekt og toleranse til andre og meg selv. Det var da jeg gikk ut av offerrollen.

Så ble jeg også anbefalt å be – be for ditt og be for datt. Ordet be var ikke særlig enklere å forstå. Jeg hadde jo lært meg å ikke be noen om noen ting, og nå skulle jeg plutselig be om hjelp til det meste. Jeg fikk selvfølgelig erfare at mine egne kunnskaper og evner var begrenset. Jeg hadde ikke alle svar – og jeg behøvde heller ikke ha dem! Fortsatt egoist. Klart jeg kan be om hjelp. Måtte bare finne ut av hva jeg kunne ordne opp i selv og hva jeg virkelig trengte å be om hjelp til. 

Etter hvert så jeg alle mine brister og karakterfeil, alt jeg selv ikke klarte å ordne opp i – alt jeg selv egentlig ikke så. Nå, et godt stykke ut i edruskapen, ser jeg dem som blokkeringer inni meg, det som hindrer meg fra å vise mine ytterste potensialer og til å nå mine virkelige dømmer. Alt dette fordi jeg ba ydmykt om hjelp.

Det finnes mye jeg fortsatt kan forbedre, og jeg er fortsatt i tilfriskning noe jeg vil være i lang, lang tid. I dag koster det meg ikke så mye å be om hjelp, for jeg vet at det kan være det som gir frihet fra alt det som skiller meg fra mitt sanne jeg. Når mine problemer har fått meg til å be om hjelp, da har de fylt sitt formål. Det er vel hva ydmykhet også dreier seg om…

Det er i mørket jeg ser de klareste stjernene!

Ofte snakker liksom omgivelser til meg. Steder jeg er på, naturen eller husene. Tar jeg meg tid til å videreformidle det jeg «hører» og ser? Akkurat nå skal jeg fortelle dere, uten så mange ord, men tanker jeg gjorde meg rundt hva jeg opplevde de to seneste dagene. Noen ganger sier bilder mer enn ord, slik kroppsspråket også kan avsløre oss mer enn det vi sier. Kanskje gjør du deg opp din egen fantasihistorie?

———————–

Det å overnatte i et gammelt hus – Vrangfoss slusevokterbolig, setter fantasien i gang. Hvilken historie skjuler seg i veggene? Hvordan levde menneskene som bodde her fra slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet.

Mye slit og strev? Ja, mest trolig, og sikkert mange munner å mette. Kan hende var alkoholen sentral i deres liv også, som igjen forårsaket store sorger og usikkerhet på ymse vis. Det meste fikk de kjøpt på landhandleriet på Ulefoss.

Slik frokost hadde de neppe, men utsikten var lik.

Ved dagens slutt kunne de ta en titt ut av soveromsvinduet før de gikk slitne til sengs, men når man lever i dette landskapet til daglig slutter man sannsynligvis å nyte synet av det. Det ble vel ikke tid til å se på omgivelsene. Bekymringer av ulike slag opptok nok hverdagen og nattetimene mest.

Og måtte man ut for å gjøre sitt fornødende, kunne man ikke være verken mørkredd eller frykte uvedkommende. Man tenkte nok ikke så mye på bakterier heller, for matbua lå vegg i vegg med utedoen.

Hvor mange liv gikk tapt i sluseanlegget? Var det bare «uheldige» ulykker eller var det ulykkelige hendelser og skjebner som forårsaket dem?

Under denne «parasollen» satt kanskje mange av de reisende på kanalbåten på solskinnsdager. Finfruene og herrene flosshatt nippet til kaffekoppen eller muligens fikk de servert edlere dråper?

Kanskje måtte barna ut å tjene egne penger, dra til sjøs med en av seilbåtene fra Langesund.  Der ble mange introdusert for alkohol for første gang. (For orden skyld var det ingen motorbåter den gangen).

Kanskje ruslet de rundt i bakgatene her, på leit etter et ungpikekyss, og da måtte de jo drikke seg til mot også. Om det var like fint pyntet og vedlikeholdt vet jeg ikke…

Hadde de noensinne en fin solnedgang? De hadde nok det, men aldri tid til å nyte den slik jeg kunne.

En ting er sikkert, hit hadde de ikke råd eller tid til å dra. Ei heller verke spise eller overnatte. (Det hadde ikke jeg heller, og dessuten var det stengt for de som ikke hadde forhåndsbestilt på grunn av koronaen). Om du ser nøye etter er det rød løper opp trappen.

Jeg slipper alle disse bekymringene her jeg rusler og mimrer i tidlige morgentimer langs kanalen, ser på huset jeg har sovet i (eller ligget våken og lyttet til alle lydene, men ikke redd, bare opprømt). Tenker på alle inntrykkene og opplevelsene jeg har hatt disse to dagene. Utrolig hva to dager kan gjøre – nyladede batterier vertfall.

…hvor vil jeg ende, eller snarere hvor kommer jeg til å ende?

På denne tiden i fjor var min samboer og jeg på reise i Nord-Norge – en vakker og vill del av vårt langstrakte land. Jeg opplevde mye flott natur, ble kjent med en landsdel jeg aldri før hadde vært, men ble også kjent med sider av meg selv jeg aldri før hadde villet se på. Sider som ikke var nye, bare glemt eller gjemt under lag av frykt. Kanskje var det naturens villskap der opp som åpnet opp, som satte følelsene i sving, eller var det menneskene, som på en måte også var ville i sin natur. Så jeg meg selv, slik jeg engang var?

Vi formes av mennesker vi møter, av miljøet vi lever i og selvfølgelig av dem som har fostret oss opp og genene de har gitt oss. Opp gjennom årene er det mine valg i forhold til alt dette og hvordan det har påvirket meg som har gitt meg det livet jeg har fått eller skal jeg si, blitt gitt. Kanskje er det mest hvordan jeg selv har laget meg det?

Jeg kom til å tenke tilbake på et besøk på et utested, i Narvik tror jeg det var, der noen av byens innbyggere satt innerst i kroken, men jeg så dem, hørte dem der de høylytt skålet i sine Mackølglass. De moret seg, mens jeg syntes de var ufine og bråkete. For enkelte, meg inkludert, var deres oppførsel uakseptabel. Jeg var mest redd for hvordan de ville påvirke min psyke. Kanskje var det min oppførsel som til syvende og sist var uakseptabel, det at jeg ikke tolererte at noen hygget seg. Jeg kunne bare gått.

Jeg kunne vært en av dem. Var det et snev av misunnelse? Det kan være lett å rettferdiggjøre sin egen uakseptable oppførsel. Vi kan unnskylde oss med at vi ble provosert eller ikke hadde andre valg. Eller så skyver vi våre handlinger over på andre og forteller oss selv at alle andre ville reagert like dann. Slik rettferdiggjør vi egne laster – mine feil kan ikke medregnes.

Jeg så ikke mitt reaksjonsmønster den gangen, på restauranten i Narvik. Det er slik at det er en naturlig reaksjon å reagere med for eksempel sinne. Det viste at jeg var på rett vei, slik flere negative reaksjoner også minner meg på. Derfor skal jeg heller omfavne disse sidene ved meg, de jeg ikke helt har ønsket å se, men som stadig dukker opp i yta. Burde jeg ikke passe meg for å bli for løssluppen med å slippe til alle de«uønskede» karakterene jeg har? Ved å overdrive kan de fort bli overveldende på andre. Men dersom jeg holder tilbake da er jeg ikke åpen og ærlig nok overfor mine nærmeste. Jo færre hemmeligheter jeg har og jo mer ærlig jeg er, både overfor meg selv og andre, desto større sjanse er det for at livet framover blir enklere og til det bedre.

Jeg gjør best i å akseptere at det fortsatt er begrensinger – at mitt tidligere misbruk setter begrensinger, men ved å akseptere dette og heller tenke på hvilke muligheter som ligger forann meg, da kan ubehageligheter og kritiske situasjoner lettere unngås. Det er gjennomgripende å erkjenne – både å sette meg selv i deres posisjon – hvordan jeg kunne oppføre meg om jeg var i deres sko og hvordan jeg da oppførte meg ved tanken på dette. Jeg ser nå, og om mulig fordi jeg har fått så pass selvdisiplin, kall det gjerne mot til å se at jeg behøver å motstå lysten til å rettferdiggjøre og unnskylde mine avsløringer. Det er av min frihet fra alkoholen jeg har fått frihet til å innse hvor jeg har vært og at alt dette har gitt positive forandringer og svar på spørsmålet om hvem jeg har blitt og skal være. Jeg er et menneske med styrker og svakheter, i stand til å ta store fremskritt og selvfølgelig mange feiltrinn. Ettersom jeg aksepterer dette, kan jeg ta en nøyere titt på meg selv: I dag skal jeg finne noe å verdsette og noe å forbedre.

Jeg er takknemlig for det livet jeg lever. Jeg takker også de som har lagt hindringer og flere byrder til på veien min – de har lært meg at jeg må forsere dem for å komme styrket ut. De har gjort meg til den jeg er fordi jeg tillot meg selv å benytte meg av det negative for å finne mine positive sider. Noen vil vel si at jeg har gått fra å være et offer til å bli en helt, og det kan hende. Jeg selv ser ikke at reisen dit er fullført, for det er fortsatt et langt lerret å bleke…

«Du finner aldri deg selv før du ser sannheten i hvitøyet». (Pearl Bailey).