Featured

Tiden etter

Velkommen til min blogg, Tiden etter. Grunnen til det navnevalget er at jeg lever i tiden etter mitt liv som alkoholiker. Vel, jeg er jo fortsatt alkoholiker, men tørrlagt sådann. Det er nå engang slik at en gang alkoholiker – alltid alkoholiker.

Hvem er så egentlig jeg?

Heidi, altså meg, er en kvinne i sine beste år. Nei, det blir feil, for det toget har gått. Langt i fra noen modell, ei heller ikke rask og rørlig lenger, men jeg har det ganske så bra, så kanskje jeg er i mine beste år. Vertfall mentalt sett og hvordan jeg ellers takler livet. Jeg er middelaldrende, altså rundet ett halvt århundre, med litt for mange kiloer på kroppen, som vitner om at jeg fortsatt sliter med en avhengighet, nemmelig søtsaker. Vanlig for oss avhengighetsmennesker at når en last blir borte, for mitt vedkommende alkoholen, kommer en ny inn. Det er nå også slik at med alt sukkeret som er i stort sett alle typer alkoholholdige drikker, så er det ikke så merkelig at det må erstattes når en slutter å drikke, så da ble sjokolade, eller for det meste det som er søtt lett å ty til. Uansett så er det bedre med noen kilo for mye enn å hanskes med alt hva alkoholen gjør med kropp og sjel.

Jeg er nå bosatt i et boligfelt på Sjøhagen utenfor Moss, og her har jeg vært samboende de siste ni årene. Etter mange år på flyttefot, eller rettere sagt flukt, har jeg slått meg til ro her. Deler leilighet med mann og ei katte og trives med det. Her kan jeg pusle ute med mine grønne fingre på en liten hageflekk, gå på sopptur i skogen rett utenfor døra, sykle på skogstier i nærområdet, gå en fem minutters gange ned til stranden og stupe ut i deilig, salt sjøvann eller bare sitte og slappe av med ei god bok eller strikketøyet mitt. Så egentlig er jeg ganske så rørlig når jeg tenker meg om.

Jeg har flyktet mye, ja, ikke fra krig eller noen som jaktet på meg, men jeg prøvde å flykte fra meg selv. Trodde at om jeg flyttet til andre steder så ville jeg få det så mye bedre. Jeg trodde at da ville jeg ikke lenger trenge å bruke alkoholen for å kjenne meg bra nok. Alkoholen var jo også en flukt. Det var den jeg brukte når alt rundt meg syntes å være uutholdelig. Det var den jeg tydde til når jeg følte meg ensom, når jeg var redd, når jeg ikke strakk til eller rettere sagt var alkoholen det middelet jeg brukte mot alt som hadde noe med følelser å gjøre.

Alkoholisme er en sykdom, en følelsessykdom, og alkoholen var et symptom på at jeg ikke hadde det bra med meg selv og mitt følelsesliv. Jeg taklet ikke å være “alene”. Jeg var bitter på mennesker som hadde såret meg og selvmedlidende fordi jeg følte ingen så meg. Jeg vil skrive litt mer om hvordan mitt liv som alkoholiker var, og hvorfor jeg egentlig begynte å drikke, i en senere blogg. Tenker det er viktig å fortelle om årsaken og medfølgende problemer av min drikking før jeg begynner å ta for meg hvordan jeg har det i dag. Det essensielle er å fortelle om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå.

Jeg lar det være med dette, for denne gang. Kanskje noen har synspunkter også, og det ville jo være fint. Jeg setter pris på å få spørsmål, som jeg, ut ifra egne erfaringer, skal prøve så godt jeg kan å svare på.

Så da hørs vi. Oj, glemte nesten; En dag av gangen da. Det er mitt motto og akkurat passe lenge nok å holde seg edru. Bare for i dag kan jeg la være å drikke, og i morgen kan jeg drikke så mye jeg vil, for i morgen kommer aldri…

Gi meg selv lov … Går det an?

Skulle vært i Moss i dag, hentet en pakke, men gadd ikke. For mye stress. Den ligger der i morgen også, det sa de jo, så jeg gikk heller en tur i skogen. Egenpleie. Trengte å være alene, for meg selv. Var jeg egentlig det? Var ikke tankene mine helt andre steder, på alle andre, på hva jeg kanskje burde gjøre for noen? Så, egenpleie …?

Hvorfor måtte jeg ut i skogen? Kunne jeg ikke funnet roen her hjemme istedet? Er det slik at når været er fint stresser det meg om jeg blir inne? Jeg stresser meg selv på tur også, for jeg klarer jo ikke bare være. Det er en stund siden nå.

Flykter jeg fra problemet om jeg går en tur, eller er det mer en justering av situasjonen? Hva er det egentlige problemet? Meg selv!

*

Hvordan reagerer du når noen forteller deg at du burde gjøre slik og ikke slik – når noen blander seg inn i din verden? Akkurat ja, slik jeg tenkte, med sinne. Ikke ulikt meg selv, når jeg går i forsvar: Se på deg selv. Er du så mye bedre enn meg? Og diskusjonen er i gang. Rettere sagt krangelen om hvem som gjør mest rett, er best og flinkest. Om hvorfor hen er så til de grader ute på jordet, og for ikke å glemme hvem vedkommende slekter på; ikke rart du er som du er med tanke på din familie…

Anklagelsene. Hvem anklager vi? Ikke sant, oss selv! Alle våre feil og mangler. Projisering. På deg selv kjenner du andre. Fastlåst i et mønster. Ja, men …

Klart det er lov til å bli sinna, men er sinne berettiget? Igjen er det vel oss selv vi er sinte på. At vi er så tafatte. Graver oss ned i skyld og skam samtidig som vi undergraver det ved å peke alle fingre utover, for å finne noen å henge skylden på. For vi tror vi kan deale meg skyldfølelsen, den har vi for lengst lagt fra oss, men skammen innhentet oss, da vi så at vi hadde et uløst skyldspørsmål likevel.

Vi kommer ingen vei med å anklage verken oss selv eller andre. Der imot å erkjenne at vi ikke er feilfrie. Det er vel en form for selvutslettelse når naboens dør er mere viktig enn vår egen …

*

Orker ikke mer! Har jeg funnet ut hva jeg ikke orker mer av, og hvorfor? Er det noe som ligger hos meg selv jeg ikke orker å se på mer? Definitivt. Og jeg vet jeg trenger å foreta visse endringer, men når andre påpeker dette til stadighet gjør det merkelig nok mer vondt enn når jeg innser det selv. Hold kjeft!

Nettopp; hold kjeft og gjør jobben! Klart jeg vet, og jeg vet at bare jeg selv kan gjøre det, vertfall ikke du. Du kan ikke endre på andre, og andre kan ikke endre deg, slik bare jeg kan endre meg. MEG – MEG – MEG ….

Jeg har holdt på med endringsjobben lenge jeg. Alt for lenge i samme tralten kanskje. Jeg starten med å gjøre noe i den tro at det var det rette. Fortsatte fordi jeg trodde, og tror …, selv om jeg vet at jeg skal ikke tro, men vite. Og hvordan kan jeg vite før jeg har prøvd ut noe, en stund til … Og en stund ble for lenge, så jeg begynte å tvile. Når jeg tviler er vel det et tegn på at jeg trenger å forandre fremgangsmåten. Jeg ser … Dette er ikke det som er riktig for meg, men kanskje for deg.

For deg ja, … Kanskje er du der du vil være, eller kanskje ikke. Hva vet jeg? Og er det mitt problem? Så jeg kutter ut å spørre hvorfor du er der du er … Men du sa at du drømmer om et annet liv, som kan finnes et annet sted. Tja, det er også en mulighet. Så, med andre ord, har du det ikke så godt med deg selv der du befinner deg nå? Kanskje vil du aldri finne dette stedet, ikke så lenge du ikke trives med deg selv. Og deg selv kan du aldri flykte fra …

Handler det om deg eller meg …

*

Hør! Jeg snakker til deg! Deler du for mye, for lenge, blir det ikke noe igjen til deg selv…

Jeg hørte – den stakk …

Vi ser ofte ikke oss selv i det store og hele, ser ikke skogen for bare trær, (en klisjé, eller). Sitter her mutters alene, i skogen, nei, vent, ikke alene, alle fugler, og dyr, som jeg ikke ser, men vet er her, så det er faktisk mye mer enn bare trær… For jeg er her også. Og selv om skogen er så mye mer enn bare trærne, skal jeg akkurat nå se bare meg. For er det noe jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for så er det å ha fokus på meg selv. BASTA!

Det eneste menneske du skal måle deg med er deg selv.

Det verserer mange meninger og ikke minst kommentarer på ulike facebooksider eller forum som mennesker oppsøker for å finne råd og støtte til å finne en vei ut av rusavhengighet. Eller kanskje også for å lære mer om seg selv, hvor vidt man er rusfri ved for eksempel å være inn under LAR, et spørsmål som enkelte stiller seg. Og ja, har vel selv stilt det spørsmålet.

Personlig mener jeg at de som mottar LAR, som det legale, men syntetiske rusmiddelet det egentlig er, ikke skal betegnes som rusfrie. Likefremt ser jeg det som et hjelpemiddel for å kunne leve et tilnærmet «oppegående» liv. Jeg er også av den mening at på lik linje med Antabus kan det være eneste muligheten mange har for å kunne holde seg i livet. Jeg har aldri sett det som et alternativ for meg. Likevel respekterer jeg at noen trenger det, en slags «krykke», slik jeg trengte en «hånd å holde i» for selv å nyktre opp. Denne hjelpen trenger jeg fortsatt fra tid til annen, noen jeg kan be om støtte fra når det kan røyne på. Hver enkelt trenger å finne sine metoder målt ut ifra hvor vidt de ser på seg selv som lykkelig i det livet de lever, enten de velger rusfrie alternativer eller ikke.

Aspektet er at mange ikke helt klarer eller kan kutte ut rusen og trenger for eksempel LAR i overgangen, men jeg mener det skal være et mål om å bli fri for slike substanser på sikt. Uavhengig av hva jeg mener, så er det dessverre mange som ikke vet hva avhengighet innebærer, også de som selv er eller har vært i tvangsmessige forhold til rusmidler, andre midler (f.eks. mat), handlinger (f.eks. vold) og aktiviteter (f.eks. gambling). (2.3.2 Avhengighetssyndrom i ICD-10).

Jeg kan ikke mye om LAR, og skal derfor passe meg for hva jeg uttaler meg i forhold til bruk/misbruk av dette legale middelet, men jeg har altså måttet erkjenne at noen faktisk trenger det. Dette fordi jeg har vært åpen for andres erfaring og tatt til meg kunnskap om hva nettopp LAR-medisin bidrar til for enkelte mennesker. Problemet er misbruk av denne type medisiner på lik linje med at det misbrukes piller foreskrevet av leger eller også alkohol, som er et lovlig middel alle over 18 år kan kjøpe. Igjen kommer aspektet avhengighet inn, og spørsmålet dukker opp når personen mister kontrollen over inntaket, noe personen selv ofte ikke ser eller vil se …

Det er lett å dømme andre som lever annerledes enn seg selv. De som tar valg som står i kontrast til «normalen». Ingen er verre til å dømme andre enn de som selv tror de har funnet opp kruttet, og dermed tror de helt og holdent greier seg uten noen form for hjelpemidler. Å se noen trampe på folk som ikke har kommet dit de selv er, for eksempel ikke har oppnådd totalt avhold, er verste form for stigmatisering. De sitter på sine pidestaller, fortsatt pekende utover og tror de innehar hovedrollen, totalt blottet for selv å ha vært statist i eget liv.

Det er så lett å glemme, for ikke å snakke om å dømme – fordømme, og i disse tilfellene er det mest seg selv man fordømmer. I og for seg er det kanskje ikke så merkelig med tanke på hvilke kriterier som ligger til grunn for avhengighetsforstyrrelser. Jeg unnskylder dem ikke, de «friskmeldte» rusmisbrukere som selv driver denne skittkastingen mot andre rusmisbrukere, og det kan til en viss grad gjenspeile at de ser på seg selv som nettopp det, friske.

Jeg, som inngår i kategorien nykter alkoholist, og dermed heller aldri mer trygt kan bruke noen form for psykoaktive stoffer (herunder også LAR-medisiner, som i og for jeg ikke anser som aktuelt for meg, men likevel ikke utelukkes), har erkjent at om jeg skal forbli edru må jeg selv ta ansvar for å unngå situasjoner som kan påvirke og trigge mine sårbarheter og følelser. Dersom jeg ikke har gjort meg ferdig med bakenforliggende traumer, kan tilnærmet lik situasjon eller sanseopplevelser utløse et mentalt tilbakefall, som igjen kan føre til misbruk av substanser jeg kan finne naturlig å benytte meg av for å kontrollere min sinnstilstand. Jeg har erfart at for å være best skodd og til å takle uforutsette hendelser, trenger jeg å unngå steder som kan trigge meg, eller også oppsøke sosiale settinger, herunder grupper på nettet jeg anser som trygge, for å skaffe meg mer kunnskap. Helt trygg kan jeg aldri være, slik det er å leve …

Det skal være rom for åpenhet, men i enkelte fora trenger vi nøye vurdere hva vi uttaler av hensyn til andre og oss selv. Kommentarer kan misforstås, og slik jeg forstår det er vi ansvarlige for hva vi eventuelt kan påføre andre, selv om vi ikke kan lastes for valg andre tar i forhold til hva vi har uttrykt. En hårfin balansegang, og noen ganger kan alle trå feil, gå over noens tilmålte grenser. I slike tilfeller må alle kunne si ifra uten frykt for å bli arrestert.

Konsensus eller enighet blant rusavhengige, nåværende eller tidligere, synes å være umulig nærmest per definisjon. Noen vil alltid oppsøke steder (herunder også nettsteder) ene og alene for å skape kvalme, men de aller fleste oppsøker et forum for å finne kunnskap. Et ønske om å komme i kontakt med noen som kan gi råd og veiledning, finne støtte for å bli rusfri eller forbli rusfri. For meg er rus rus og rusmidler rusmidler (alkohol, narkotika, legemidler – legale og illegale) og personlig aldri mer noe jeg kan bruke trygt. Like fullt oppsøker jeg mennesker jeg vet sitter på mer erfaring eller annen erfaring enn meg, eller også der jeg kan dele mine erfaringer. En rusavhengig hjelper en annen er fortsatt noe jeg virkelig har troen på, også det å tilegne seg erfaringer fra andre ruskulturer enn mine egne. Å tro at jeg som alkoholiker bare finner løsningen hos andre alkoholikere er å være trangsynt.

Alle er vi på ulike ståsteder i livet – ulik bakgrunn og ulike historier. Enkelte trives i de skoene de går i selv om andre kan synes de virker hemmende; utgått, for små, for store og i det store og hele virker de vonde og vanskelige å traske rundt i. Det viktigste må vel være hva den enkelte selv oppfatter som godt og bra for seg – et godt liv. Dermed synes jeg det ikke er greit å sette “merkelapper” på andre eller plassere noen i grupper definert som det ene eller det andre. Prinsippet om individets ukrenkelighet, autonomi og rett til å definere seg selv må gjelde like mye i alle grupper (definert her som alkoholikere, narkomane etc.) som ellers i samfunnet. Det skal ikke være valgene vi gjør som skal definere oss som likeverdige, for vi er alle mennesker og verdifulle individer på tross av det ene eller det andre.

*

Alle KAN bli rusfri ja, og hver enkelt må få velge metoder som de selv finner best for seg. Sjelden har noen klart det på egenhånd, så etter min mening har alle før eller siden behov for å oppsøke kunnskap gjennom andres erfaringer for å bli totalt rusfri. For noen er det ikke et mål å slutte verken med alkohol, hasj eller andre rusmidler, og det skal også aksepteres. Men ambivalens er vel et kjent ord for oss, så selv med et ønske om, så skjer det sjelden over natten. Det er en kjensgjerning at vi trenger å bruke tilsvarende tid på å komme ut som å komme inn. Derfor mener jeg det skal være rom for alle, også de som ikke helt vet hvor de skal, de som ikke er helt klare (noe de i og for seg kanskje aldri blir), til å delta i grupper og settinger som er ment for å oppnå et rusfritt liv.  Vi trenger å gå i oss selv, hver og én, og velge våre ord med omhu. For husk; det er i hovedsak bare vi selv som kan skjerme oss selv for ukomfortabele påvirkninger.

Jeg har lært å skille mellom sak og person, et grunnprinsipp i likepersonsarbeid. Til dem som har et ønske om et rusfritt liv prøver jeg så langt som mulig å oppmuntre til å søke tilhørighet i samfunn som lever etter et-rusfritt-liv-reglene. Det er selvfølgelig opp til hver enkelt å leve slik de vil, og det skal jeg respektere fullt ut. Jeg kan ikke pålegge noe eller kreve noe av andre enn meg selv. Jeg kan likevel påvirke de jeg opplever som søkende. Så et frø til de som har et ønske om å finne en lettere og mer behagelig vei ved å fortelle hvilke veier jeg gikk. Jeg tror de som ønsker endring i livssituasjonen sin stort sett oppsøker mennesker, steder eller forum fordi de nettopp har et ønske om endring. Ren nysgjerrighet er også en start …

Bare vi selv kan gjøre endringene, avhengig eller uavhengig av hva andre mener, sier eller tror. Vi vet selv hvor vår sko trykker, og kan bare benytte en som er tilpasset våre mål …

Alle trenger noen eller noe for å leve …

Alle vet jo, så hvorfor så redd for å fortelle sannheten …

Skal – skal ikke? Overveielse; hva er best, i lengden …

Fikk en skikkelig påminner på morgenen, eller egentlig en boost av @julie.winge, og takk for den. Hun snakket om redsel – hva eller hvem vi er redde for, eller hvem jeg er redd for?


Klart jeg redd, for mye, for mange, men aller mest meg selv vel!? Jeg har hindret meg selv i å utfolde meg, utdype og uttrykke meninger, i det store og hele å utforske verden nettopp på grunn av denne redselen for hva jeg tror andre tror og mener.


Men jeg har også åpnet opp, snakket om sannheter, som sårer, selv om jeg har vært redd. Redd for å blottlegge, vise mine sårbarheter, men gjorde det likevel og fått styrke og mot som betaling. Derfor er det ikke noe å lure på – jeg skal fortsette å dele min historie, selv om noen vil bli såret, for som sagt: Sannheten sårer, men til syvende og sist lettes byrden for alle involverte.

Jeg vil derfor dele notatene til mitt «foredrag» om det å være pårørende. Jeg fortalte historien min på A-larm sitt nettforum tidligere denne uken. Og ja, jeg var redd i forkant, men ved å ha jobbet med meg selv ukene i forveien, repeterte daglig at jeg er trygg og gleder meg til å fortelle, så ble det mye enklere, selv med litt nervøsitet, som egentlig er skjerpende. Tilbakemeldingene var jo bare positive. Og jeg kunne klappe meg på skulderen, være stolt over min raushet, at jeg viste mine tilhørere tilliten. Nå viser jeg dere, mine lesere tilliten.

*

Mitt liv – mitt ansvar!

Får jeg det bedre uten å gjøre endringer? Orker jeg? For endringer smerter!

Jeg har vært en pårørende hele livet, mer eller mindre … Allerede før jeg visste at jeg var en pårørende, var jeg i høyeste grad berørt av familiesituasjonen hjemme. Selv om jeg ikke visste at en nærstående persons rusmisbruk preget hverdagen min, så berørte det meg ubevisst. Det ble satt krav til meg, krav jeg gjennomførte, noen ganger av glede (glad for å hjelpe og av kjærlighet til …) andre ganger av frykt som viste seg gjennom en uro, for jeg visste vel ikke hva frykt var … (frykt for hva skjer om jeg ikke gjør …). Jeg forsto ikke omfanget og visste ikke der og da at det ville påvirke meg senere i livet. Jeg forsto senere at jeg var som en brikke, som ble «flyttet» dit det passet andre, hvor de trodde det var best for meg å plasseres, eller aller mest fordi de andre spillerne ikke hadde forstått spillereglene. Langt mindre lært meg, men hvordan kunne de når de selv ikke visste …

Før jeg går videre, en definisjon hva en pårørende er: En slektning, venn eller en som har en relasjon til noen med sykdom, lidelse eller avhengighet som de føler omsorg for. Barn som pårørende: Barn og unge opp til fylte 18 år er pårørende når en eller begge foreldrene eller annen næromsorgsperson blir syk, skadet eller har en funksjonsnedsettelse eller et rusproblem. Barn er også pårørende når det et søsken som er sykt eller har tilstander som krever spesiell oppmerksomhet. Når noe skjer med foreldre eller søsken, påvirkes barnas hverdag. Livet i familien består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende.

Jeg forstår barn mest som berørte, for de er i aller høyeste grad berørte, men ofte i sin stillhet, og andres stillhet. Barn skal ikke ha ansvar slik pårørende har, og ofte pålegges, av andre, men også av seg selv. Voksne barn er pårørende, når de kan pålegges mer ansvar. De voksne pårørende trenger å betrakte barn som berørte barn, ikke pårørende, og dermed frata dem enda mere byrder å bære …

*

Jeg var én mange var pårørende til og berørt av, inntil for vel seks år siden. 25. mars i 2015 tok jeg et valg om å be om hjelp for å slippe trelldommen under alkoholen – hjelp med min avhengighet, til å ta kontroll over den. For jeg vil alltid være et avhengighetsmenneske, det vil si jeg lider av avhengighetssyndromet, og min avhengighet kan flyttes mot/til andre ting, substanser, sysler eller mennesker.

Jeg trodde etter hvert i min tilfriskning at jeg var fri fra alkoholen, men jeg innså at den fortsatt hadde makten over meg gjennom andre. Da jeg, omtrent to år inn i egen edruskap, innså dette endret mye seg. Jeg hørte noen fortelle om sitt liv med en rusavhengig i nær familie. Jeg forsto at jeg selv var en pårørende, og hadde vært det stort sett hele livet. Gikk i gang med en ny smertelig endring. Jeg måtte gå i meg selv, begynne å ta tilbake kontrollen. Og da mener jeg ikke å kontrollere noen som fortsatt var/er underlagt alkohol eller andre rusmidler – avhengigheten til … Men på livet og eierskapet til meg selv i livet mitt.  Bare mitt og ingen andres …

For jeg, som dette avhengighetsmenneske, har så lett for å ville kontrollere. Men jeg måtte gi slipp. Ikke på livet, men på alt som hindret meg i å leve et verdifullt liv, og som fortsatt kan hindre meg i å være meg selv.

Jeg kunne begynt dette «foredraget» med og sagt: Hei, jeg heter Heidi og jeg er en pårørende, eller en alkoholiker, noe jeg faktisk er. Men jeg er så mye mer. Det aller viktigste jeg er, er MEG SELV, Heidi, et menneske på godt og vondt. Jeg vil leve mitt liv som MEG! Men mentale tilbakefall kommer, gjør meg litt redd, selv om jeg har mine verktøy, blant annet å snakke om det.

Og godta mine feil og mangler på lik linje som jeg skal godta mine gode egenskaper var ikke akkurat lystig i starten, men likevel viktig for videre utvikling. Smerten slapp taket etter hvert når jeg klarte å sette ord på det, og da jeg forsto at jeg måtte våge å være meg selv, ta styringen og sette grenser overfor meg selv og andre, selv om noen ble skuffet. Deres følelser kunne/ kan jeg ikke styre. Det er deres valg, ikke mitt.

«Ingen kan løse et problem som ligger utenfor egen kontrollmulighet – gi problemet til den som eier det». (Frid Hansen – psykolog).

Da jeg omsider forsto dette, endret mitt liv seg. Nei, ikke over natten, og nei, det var ikke enkelt, men det ble enklere etter hvert da jeg så at det ikke bare hjalp meg, men også den avhengige selv.

*

Ja, klart jeg har såret mange. Jeg har blitt såret mang en gang selv. Skal jeg fortsatt bli værende i skyldfølelsen eller selvmedlidenheten og bitterheten, det som etser meg opp innenfra? NEI! Jeg vil og skal videre. Det å få anerkjennelse gjennom hva jeg hørte andre fortelle, om sine valg til å sette grenser har hjulpet meg til å erkjenne overfor meg selv: Kan de, så kan jeg! En annen ting, til de som ikke forstod (eller forstår) mine handlinger, når jeg satte ned foten, markerte min grense, har jeg måttet gi klar beskjed: Skal jeg overleve, og kunne være der når vedkommende selv vil, da trenger jeg å ha nok pust og klart hode. Den berømmelige Oksygenmasken.

*

Litt mer om min bakgrunn, for å forklare bedre om hvorfor livet mitt ble som det ble, det som påvirket mine valg rettere sagt:

Vokste opp på et lite sted i nåværende Innlandet, nærmere bestemt Otta. En barne- og ungdomstid på sent 60-tallet, gjennom 70-tallet og inn i 80-tallet preget av, slik jeg ser tilbake nå, et «påtatt» samhold, selv om naboer brydde seg, til en viss grad; den brysomme nabokjerringa, og hvor barn kunne være barn, også til en viss grad. Noe jeg ikke så den gangen. Et tilsynelatende trygt og godt boligfelt der alle kjente alle med andre ord. Det var trygt i den forstand at vi trengte ikke bekymre oss for ondsinnet snakk, trodde jeg. Uansett, alle stilte opp for hverandre, slik jeg oppfattet det som barn/ førskolebarn. Ingen snakket om noens problemer, herunder også min brors alkoholproblemer. Selv om jeg innerst inne visste – stemningen, tausheten. Ja, jeg vet det ble tisket og visket i krokene.

Jeg forgudet min storebror. Han lærte meg så mye. Friluftsliv, fisking og kaste på stikka. At han fikk mye oppmerksomhet tenkte jeg ikke så mye over; at høytider var preget av hans fravær, stillheten hjemme, politibesøk mm. Klart jeg stilte opp når mor bad meg om å levere matpakke, penger eller også bli med henne på leting på sen kveldstid. Ubevisst pålagt ansvar, og bekymringer. Det å bare være barn opphørte egentlig, men for meg var det spennende, det å bli tatt med på voksenting liksom – jeg følte meg stolt. Aldri redd.

Men vi skulle ikke snakke om det … Skulle ikke snakke om følelser heller. Hemmeligheter …

Likevel viste det seg at det var ingen hemmelighet. Alle visste. Og det ondsinnede snakket eksisterte faktisk. Det erfarte jeg da jeg begynte på skolen. Mobbing og utenforskap. Men jeg tok igjen. Jeg var flink til det meste, faglig og ikke minst i leken ute. Jeg var en guttejente, god i idrett, faktisk bedre enn mange av guttene. Det reddet meg i mange situasjoner – ingen ønsket å gjøre seg uvenn med meg. Jeg var godt likt, og de fleste ville være på mitt lag. Men hvor lenge kunne jeg surfe på medlidenhet og mine gode egenskaper, min intelligens og stå-på-vilje. På mitt flink-pike-syndrom?

Tiden gikk, jeg ble eldre og forsto mer og mer. Begynte selv å bekymre meg for min bror. Hvor var han? Når kom han hjem? Jeg ble mer sårbar og redd. Stengte meg mer inne – likte å være for meg selv. Slippe å svare på spørsmål om … Slippe å vise at jeg var bekymret. Jeg hadde ei god venninne, men ikke engang til henne fortalt jeg så mye. Det var jo dette med hemmeligheten …

Jeg kom i tenn-årene og ble trukket mot det ukjente, for meg, det spennende, de tøffeste gutta, og jentene. De som sto på røykehjørnet. De som dro på fester. De som sa imot lærerne. Men jeg var fortsatt den flinke piken, selv etter å ha blitt kjæreste med en av rebellene på skolen. Plutselig var jeg nok en gang den mange så opp til – en i gjengen. Jeg begynte så smått å gjøre opprør selv, si imot min mor, for ikke å snakke om min søster, hun som helst ville at jeg skulle fortsette med å være den prektige og medgjørlige. «Du skjemmer oss ut»!

Forholdet til mine bestevenner ble kaldere og ikke så åpent. Jeg brukte dem mer som alibier i alle mine løgner. Kjærlighet gjør blind, og ja, selv om jeg forsto at det var feil. Likevel fortsatte jeg. Utprøving; smugrøyking, smugdrikking, bygdefester. Levde et dobbeltliv; den flinke piken som også var den uregjerlige jenta. Og nå var det viktig å holde på hemmeligheter, og var det noe jeg kunne, så var det nettopp det. Og etter hvert kjente jeg på utenforskapet igjen; av venninner, i fritidsaktiviteter, på skolen … Men i gjengen var jeg alltid godtatt. Jeg var lett å lede – villede …

Kom inn i et miljø med mye festkultur og drikking, og ble selv full for første gang som tretten-fjortenåring. Ordentlig full. Innså at jeg kunne ikke drikke for da mistet jeg kontrollen, for min kjæreste var så sjalu. Denne mistenksomheten. Kunne aldri gjøre noe uten at han var med, og dersom jeg gjorde noe uten at han var med, uten hans kontroll, måtte jeg gi en forklaring. Dersom han ikke syntes historien min var sann, vanket det både fysisk og psykisk avstraffelse. Nok en gang nye hemmeligheter: Ingen måtte vertfall vite om dette.

Og så ble jeg gravid, seksten år, og dette kunne ikke hemmeligholdes i lengden. Så frem til å bli mor, men sytten år …  Tenkte; dette skulle bevise min kjærlighet, trodde jeg. Men kjæresten stilte spørsmålet; var han faren? Stadig krangling, mer drikking og utagering. Jeg gjorde alt i min makt til å blidgjøre, muliggjøre og tilrettelegge. Alltid ved hans side. Han måtte forstå min kjærlighet til ham. (Jeg trodde selv på det). Men igjen andre skulle vite hva som foregikk mellom oss …

Jeg gjorde enda mer skam på familien. Orket ikke mer fra den kanten. Jeg ville redde kjærlighetsforholdet, få slutt på all masing om … Så vi flyttet etter hvert, da kjæresten fikk jobb i Oslo. En trygg og godt betalt jobb, og jeg trodde dette ville roe ned på drikkingen og all festingen hans. Nå skulle alt bli så mye bedre, spesielt etter å ha inngått ekteskap. Til helvete med min familie – jeg skulle vise dem, og gjøre deres ord til skamme om at dette ville gå og ikke som de sa; at det aldri ville vare.

Jeg flyttet altså hjemmefra som attenåring, langt bort til mer urbane strøk, skjønt stedet min nye, lille familie flyttet til var faktisk mindre enn der jeg vokste opp. Der kunne jeg ikke skille meg ut. Der måtte hemmelighetene virkelig holdes tett inntil brystet, innunder huden. Jeg skulle bare være den flinke piken. Alltid ordne opp, ha et rent, pent hjem og tjene min herre.

Jeg levde i hemmelighold, slik jeg var blitt oppdratt. Ingen skulle vite, men alle visste, like vel … Og de måtte få vite, for jeg kunne ikke la barna leve i dette. Kontaktet selv barnevern og politi, men på tross av alt, ble det aldri bedre så lenge jeg muliggjorde … Jeg skulle bare … Hjelpe til – strekke til. Jeg gikk i en ring, nådde aldri frem. Denne følelsen av å vise omsorg, som skal være energigivende gikk over til å bli energitapende.

Dette følelsesregisteret. Dette sinne, bitterheten; ønsket om at han skulle dø, vertfall dit pepperen gror, og så denne skyldfølelsen; det er jo min feil, det hadde jeg hørt gang på gang: Om jeg bare ikke hadde sagt det jeg hadde sagt så hadde ikke han blitt så sinna, eller om jeg ikke hadde maset så mye, bedt ham la være å drikke så hadde han ikke drukket. Så all skammen; hva naboer tror, hva tenker de om oss? Hva forstår eller vet mine kollegaer, familien?

I ni år levde jeg i et helvete, et ekteskap som fra starten av var dø-født, men som jeg var for sta til å erkjenne. Jeg dekket over, skjulte løy og var en muliggjører for at min eksmann kunne drikke seg fra sans og samling, for at han kunne misbruke meg og fortsette sine fysiske og mentale voldshandlinger. Takke meg til alle slagene fremfor den psykiske terroren, alle de vonde ordene som haglet. Nedbrutt, maktesløs, handlingslammet. Tilintetgjort.

Det var smertefullt å aldri vite hva som kom. Og barna … Etter hvert som det ble enda verre, klarte jeg å tenke på barnas sikkerhet, først og fremst. Nok var nok, men hvordan komme meg vekk, eller: Skulle jeg velge å bli (for hvem) eller dra (for hvem). Jeg begynte med andre ord å tenke selv, en annen måte å tenke på. Hva er best for å ikke gjøre enda mer skade? Samtidig, denne redselen for å miste … Økonomisk, gjøre alt på egenhånd (selv om det hadde jeg vel alltid gjort). Ville han overleve om jeg gikk? Han hadde lenge truet med å gjøre noe drastisk om jeg forlot ham. Det krevde mye mot og styrke. Hvor skulle jeg hente energien fra? Skal jeg til høyre eller venstre? Fant uante krefter i all frykten. Så åpnet jeg opp, snakket med noen, en jeg stolte på, og jeg fikk hjelp.

Jeg klarte endelig å komme meg ut av maktovergrepet, men jeg gikk fra et onde til et annet. Opplevde en sorg, sorg over livet som ikke ble som forventet. Og så, denne glede over å komme meg vekk, endelig kunne starte på nytt. Pendlet mellom livets gleder og livets sorger. Orket ikke alle følelsene mine. Jeg ble selv en misbruker, en alkoholavhengig, en som andre var en pårørende til. Ikke minst mine egne barn, som nok en gang måtte oppleve en forelder forsvinne, bokstavelig talt – fysisk og mentalt. Jeg var i alkoholens grep i nesten 20 år, der mine nærmeste, familien, samboer og venner opplevde angsten, utilstrekkeligheten, usikkerheten, uforutsigbarheten, – ja, i det store og hele var de maktesløse overfor alkoholen akkurat slik jeg var, som den avhengige. Men jeg tok til fornuft til slutt, jeg ba om hjelp av egen fri vilje, for andres krav nådde ikke frem. (Jeg hadde prøvd for deres del ti år tidligere, uten hell). Likevel, mine pårørendes masing gjorde til en viss grad utslaget, de hadde nok sådd et frø, men uansett kunne de ingenting gjøre. Bare jeg, som den avhengige selv kunne gjøre endringen.

Under min selvopptatthet, i egen alkoholrus, hadde jeg oversett at en svært nærstående person selv hadde fått problemer. Ikke så underlig, det var jo i genene, for avhengighet er arvelig. Som mange ungdommer ble det helgefyll, og helgefestingen trigget dette genet, slik det hadde gjort hos meg. For: Vi begynner av en grunn og fortsetter av en annen! I to år hadde jeg jobbet med meg selv og blitt sterk nok til å heve blikket rundt meg. Jeg lyttet, jeg så, jeg erkjente: Jeg var også en pårørende! Hadde vært det lenge …

Først slo det meg: Jeg var tilbake i offerrollen. Slik følte jeg det. I denne maktesløsheten – i følelsene; denne sorgen over at livet mitt nok engang ble endret. Også en sorg over andres vellykkethet, sorg over gleden og sorg over sorgen. Jeg kjente på disse forbudte følelsene: hat og ekstremt sinne. I denne pressede situasjonen gikk jeg gjennom hele følelsesregisteret. Så forsto jeg at jeg kunne bruke tilnærmet lik samme metode som jeg hadde gjort for å nyktre opp selv, og i etterkant hvordan forbli nykter. Det var kun meg selv, mine holdninger og handlinger jeg kunne endre.

Jeg skulle ikke lenger være denne brikken andre flyttet dit de hadde bruk for meg. Jeg måtte selv ta kontrollen – jeg skulle styre meg, brikken i dette spillet som fra øverste hold ble styrt av alkoholen og avhengigheten. Men, jeg kunne heller ikke ha den fulle hele kontrollen og gjøre meg medavhengig, slik jeg også før hadde vært og tidvis fremdeles var, ved å ville ha full kontroll, på alt og alle. Lyttet til andres kunnskap: Jeg kan ikke ha kontrollen over andre enn meg selv. Og jeg hadde faktisk lov til å føle hva jeg følte. Jeg trengte bare gi meg tillatelsen selv.

Ingen følelser er ulovlig, bare skremmende av og til. Og jeg måtte være en mer vennlig venn mot meg selv. For ikke å snakke om å GJØRE NOE MED DET JEG KAN GJØRE NOE MED!

*

Følelsen av mestring etter å ha innsett at når jeg klarte å sortere, i hovedsak følelsene, ble jeg sterkere i troen på at jeg gjorde det riktige. Ikke minst når jeg også søkte mer kunnskap og erfaring ved å lytte til andre pårørende og deres erfaringer. Sorterte ut hva jeg mente jeg kunne bruke, hva som var best for meg i min situasjon, for jeg er meg med min historie, selv med mange likheter til andres.

Det var da jeg tok avgjørelsen som smertet, men jeg måtte «utestenge» den avhengige fra mitt liv. Slutte å svare på meldinger, aller helst blokkere, som ikke var så enkelt, men jeg lot vertfall være å svare på SMS nattetid, så godt jeg kunne. Jeg ga klar beskjed om hva jeg trengte for selv å leve, ikke bare overleve, som ingen gjør…

Den som først satte meg på sporet av hva som kunne være best for meg, for å få et mer forutsigbart liv, var Vigdis Løback, takk til henne. Jeg kunne lukke døra, ikke låse den, men si ifra at så lenge vedkommende velger å ruse seg, kan jeg ikke motta besøk. Denne usikkerheten, ikke vite om jeg fikk noe besøk. Jeg trenger å vite, ikke gå i usikkerhet; kommer han eller ikke. Alle unnskyldninger og bortforklaringer. Jeg visste, jeg hadde selv vært denne personen …

Joda, jeg har vært og er bekymret, om hvordan det går, men jeg har vertfall satt en grense for meg selv, hva jeg aksepterer. Inngikk et slags kompromiss, og jeg står fast på min overbevisning, om at det var det rette, til problemet er løst. Uhørt, sa enkelte: Sette meg selv først, egoistisk, men jeg måtte for nettopp å kunne leve igjen. Dersom ikke, kunne jeg selv ende opp med at noen ble pårørende til meg igjen. La bort skyldfølelsen og innskrenket sirkelen min og så ikke lenger bare utover, for det tapper meg. Jeg måtte gå i meg selv, se innover. Legge bort nettopp denne skyldfølelsen, denne følelsen av utilstrekkelighet og maktesløshet. Jeg kan IKKE gjøre noe for ham, bare meg selv.

*

Det å være i et fellesskap, enten nettbasert eller fysisk, hvor jeg får en bekreftelse på at jeg faktisk gjør det riktig, for meg, annerkjennelse for de tiltak jeg gjør, selv om ikke alle er enige med meg gir meg håp, men dette håpet skal jeg ikke la drepe meg. Slik som da jeg overså alle skuffelsene ved å håpe at det ikke var sant … I et fellesskap kan jeg fortelle om mine utfordringer, og da mister de sin makt over meg. Å erkjenne at mitt liv er uhåndterlig er første skritt til å håndtere det …

Alle trenger å finne sine metoder, men for meg har det blitt viktig å være åpen. Har gått for lenge og hemmeligholdt og skjult. Jeg ble jo fortalt at jeg ikke skulle snakke om det allerede fra jeg var liten, også indirekte, gjennom stillhet … Videreførte dette hemmeligholdet inn i ekteskapet med en alkoholavhengig og gjennom egen avhengighet, for så å ikke ville se egen sønn skli fra meg inn i alkoholhelvetet. Jeg måtte avklare med meg selv at alle rundt visste jo mer eller mindre uansett, så hvorfor opprettholde alle løgnene, bortforklaringer og prøve å skjule noe som alle allerede vet.

I tillegg trengte jeg å legge fra meg kontrollen, over det jeg aldri hadde hatt kontrollen over, men bare trodde. Fordi jeg trodde jeg kunne styre, ordne opp, hjelpe, bære, skjule osv, osv.  Jeg hjelper best andre når jeg først har satt på meg oksygenmasken selv. Hvem kan jeg hjelpe om jeg selv ligger nede for telling.

Det er ingen kvikk-fiks, men ved å øve, repetere metoder blir de etterhvert det vanlige.

*

Oppsummering:

– Akseptere overfor meg selv.

– Hvile, pauser, egenpleie. Ta meg en tur ut.

– Grensesetting over for meg selv i forhold til den avhengige

– Snakke med andre, dele erfaring og kunnskap.

_ Slutt på hemmelighold – alle vet jo uansett …

– Gi slipp på kontrollen, en kontroll jeg aldri hadde …

– Ut av komfortsonen, endring gjør vondt, i starten!

– Samhandling – åpenhet. Snakke samme språk uten løgner og utenomsnakk

– Vise og snakke om sårbarheter

– TA ANSVAR FOR EGET LIV!

– IKKE LA ANDRE GRISEBANKE MEG MENTALT. Sett de på vent eller utestenge dem …

*

Fare: Det utrygge blir det «trygge» og kjente når jeg velger å ikke se, selv om jeg ser…. Så: Hvorfor ikke la det trygge bli og være det trygge når jeg aksepterer og erkjenner det jeg i virkeligheten ser. Ikke lenger skjule, men ærlighet til meg selv, først og fremst!

Husk: Det er ikke bare samtalen det dreier seg om. Det kreves endring, og det gjelder for alle berørte. Hele familiestrukturen har jo lenge vært i vranglås. Skal døren stenges eller åpnes? Først og fremst reparere forholdet til alle bak døren …

*

Men du trenger å finne din løsning, slik jeg fant min …

Og om du lurer; ja, jeg har fått det bedre, ved å endre, selv hvor mye det smertet å gå gjennom prosessen … Og ikke minst har jeg lettet på byrdene ved å fortelle sannheten …

Takk for tilliten!

Nytt liv kan vokse i det “døde”, når det gis grobunn og muligheter, slik jeg la fortiden min død, men først brukte den til å vokse …

Hemmeligheter

Jeg vil ikke si det, tør ikke. Hva kommer du til å mene eller tro om meg? Hva vil du tenke, at det er min feil? At jeg er teit og rar. At jeg er feig …

Kanskje … Eller, alt det alle andre gjorde, det som satte i gang følelsen av utenforskap. Da jeg gikk rundt og håpet alt skulle bli bra. Følelsen av svik, som setter i gang hele følelsesregisteret. Og jeg holder det inni meg, ingen skal vite, og klumpen vokser hver gang jeg føler og tenker – tankene mine gir næring til klumpen. Det gjør vondt, og jeg vil skrike … Men gjør jeg det? Og hjelper det?

Er jeg ærlig? Om hvordan jeg hadde det, eller også, om hvordan jeg har det nå. Helt ærlig, til meg selv. For det kreves mye å være oppriktig ærlig til seg selv. Orker jeg den smerten? Klarer jeg å stå i det, igjen og igjen, til det er tomt? Til klumpen forsvinner?

Kanskje jeg er feig? Utsetter jeg konsekvensene? Nei, vertfall ikke slik som da jeg drakk, da alkoholen ble løsningsmiddelet som skyllet bort det vonde og vanskelige, for en stund, ett brøkdel av et sekund. Og var det verdt det? Absolutt ikke, for konsekvensene kom, i tusen fold. Gedigne, og de vokste. Klumpen var der større enn noen gang, og den vokste seg større og større … Det er ingen hemmelighet!

Men, helt ærlig Heidi, utsetter du ikke konsekvensene nå også, bare litt, til senere, til i morgen? Ok da, jeg er vel feig da, eller mer giddaløs kanskje. Mest redd … For å være ærlig, så er jeg ganske tankefull i dag. Tenker på en nabo som har flyttet, og det gjør meg trist, for hun var så hyggelig, så trygg og god å ha; alle de fine samtalene, og hun brydde seg. Og hun passet katta, katta som egentlig ikke ville at noen andre enn meg og husfar skulle klappe henne, men nabokona fikk, og nå er hun ikke der. Så egentlig bekymrer jeg meg for en fremtid jeg ikke vet hvordan blir, og tar sorger på forskudd. Det er så typisk meg! Den nye naboen, som kommer, kan være hyggelig hun også …

Hva skal jeg gjøre med det? Jeg kan ikke endre på at hun flyttet, det er helt klart. Men, jeg kan endre på hvordan jeg tenker rundt dette. For det er faktisk slik at omtrent i 99% av tilfellene hvor jeg føler feilen ligger hos andre, så kommer det egentlig fra meg, tanker jeg lager meg rundt situasjonen. Scenarier jeg lager meg, og de er ofte enorme.

Så tenker jeg: Skulle jeg ikke tatt en titt i verktøykassen min? Har jo så mange ulike redskaper der jeg kan bruke i ulike situasjoner. Den er proppfull, og mange av dem er kan hende unødvendige, men jeg har dem nå. Vet jo aldri når jeg får bruk for dem. Kan jeg bruke dem, vet jeg hvordan de virker? Ja, det er et annet spørsmål, for jeg har ikke prøvd alle. Er det slik at jeg har denne verktøykassen til pynt? Og er den fylt opp, for å vise andre hvor mye jeg har, for å få andre til å tro at jeg er very important som bærer med meg så mange viktige verktøy?

Noen verktøy har jeg til gangs utprøvd, funnet dem svært så nyttige, og brukt dem gang på gang, til de har blitt slitt, men like verdifulle og brukbare for det. Klart de skal være i kassa. Andre igjen har jeg lagt tilbake, for de var ikke noe tess. Vertfall ikke der og da, i den spesielle hendelsen. Atter andre har jeg ikke engang tatt ut, langt mindre sett på. Skulle det ikke vært en tanke, og ikke bare med tanken, men prøvd hvordan de virker? Ta for eksempel, i en situasjon jeg føler meg urettferdig behandlet. Hva gjør jeg da? Jeg «skriker» ut, om hvor mye jeg blir såret, hvordan de behandler meg, om urettferdighet og bla-bla-bla. Har jeg noensinne sett på meg selv, og ikke bare pekt utover? For, i de fleste tilfellene ligger feilen hos meg, gjør den ikke? Hvordan jeg reagerer i forhold til det jeg ser, tror jeg ser, mener å føle, og deretter tenker, disse negative tankene – det er din feil … Altså, tar jeg ansvar, eller gir jeg andre alt ansvaret?

Jeg har et viktig verktøy som heter sanser. Hvor rettes de? Bruker jeg dem konstruktivt, eller tenker jeg ikke over hva jeg ser, hører, smaker og føler? I enkelte tilfeller gjør jeg ikke alltid det. Det går på autopilot, som det å våkne hver morgen, stå opp og gjøre som jeg pleier. Ser jeg rundt meg? Tenker jeg over hvordan kaffen smaker, og hvorfor den smaker som den gjør? Tar jeg mye for gitt nå som jeg har fått såpass med edrue år? Glemmer jeg å sette pris på de små tingene? Glemmer jeg å fortelle noen om hvor mye de betyr for meg? Er jeg virkelig tilstede i meg selv og mine omgivelser? Har jeg glemt verktøyet om å se hva som virkelig skjer?

Jeg skulle spørre meg selv oftere, daglig egentlig, om hva jeg gjør selv som får meg til å føle som jeg gjør. Om hvorfor jeg er utenfor, litt sur, irritert og ja, alle disse følelsene jeg aller helst ikke vil ha, men de kommer jo, omtrent daglig, om ikke de varer så lenge, men de kommer. Og er det muligens fordi jeg ikke erkjenner dem? Et annet verktøy jeg ikke har sett og brukt på en stund; å erkjenne egne følelser, spesielt de vonde. Ikke straffe meg selv for at jeg føler det jeg føler, og i stedet finne årsaken, som jeg mest sannsynlig finner hos meg selv. Nei, nei, ikke straffe meg for det heller, sa jeg jo. Ingen følelser er ulovlige, bare skremmende av og til. Jeg trenger bare se hvordan de sendes ut, hva de gjør med mottakeren, og meg selv. Var de berettiget?

Jeg får det minimum 1% bedre dag for dag når jeg jobber med meg selv. For gjør jeg ingenting, endres ingenting. Og det hjelper så lite å gå å drasse på en verktøykasse uten å åpne den for å ta ut ett eller flere nyttige, hjelpsomme verktøy. De har ingen verdi om de bare ligger der. Hva med å ta en titt, nå – rydde i den? Kanskje skal jeg kaste noen? Kanskje mangler jeg noen, og kanskje noen andre har nettopp det jeg mangler. Kanskje jeg kan spørre om å låne det? Ja, det er en virkelig god tanke. Stopp! Jeg skal gjøre det!

*

Vent litt, glemte nesten det jeg skulle skrive om: Hemmeligheter. Har jeg noen? Flust, men de skal forbli der, til de er modne nok for å tas ut i friluft, til jeg er klar, eller du for den saks skyld. Og vet du hva, klumpen i magen minket, klumpen hvor alle hemmelighetene ligger. Ja, det hjelper å dele om det. Et av mine viktigste verktøy, og det bruker jeg vertfall ofte. Det skal jeg ha.

Det som ikke er noen hemmelighet er at jeg kan tenke at det jeg har skrevet er bare surr, og du synes det er teit. Men så husker jeg plutselig på; nei, du får ta det slik du tar det, og jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg forteller bare hva jeg tenker og føler, og det kan jeg gjøre noe med, så jeg velger å «poste» bloggen jeg …

*

Hvor gjemmer du dine hemmeligheter? Eller har du også ubrukte verktøy? Jeg bare spør jeg, for noen ganger er det viktigste å bare spørre …

… som denne klumpen, i magen, som vokser og vokser …

Rettferdig sinne …

… Har jeg kontroll?

Det har ligget mørke skyer over hjemmet, bokstavelig og visuelt. Kilden til denne uutholdelige atmosfæren har vært av teknisk art. Om jeg kan avse tid til å bistå min samboer med å konfigurere en pc og legge til ekstrautstyr, siden jeg er ansett til å ha den beste kunnskapen på området.

Jeg var i skrivemodus. Hadde begynt å forberede til et foredrag for pårørende. Det var viktig for meg. Så kom spørsmålet; kan du hjelpe meg … Eller jeg oppfattet det ikke som et spørsmål, mer som en ordre, noe jeg måtte, med det samme, slik tonefallet tilsa. Svarte med samme tonefall: «Jeg er opptatt nå»! Hele stemningen i huset endret seg. Det næret oppunder storm, storm i et vannglass …

Klart jeg hadde lov til å sette grenser. Det er viktig at jeg uttrykker min mening og ytrer mine ønsker. Det er også viktig at jeg aksepterer resultatet, slik det er viktig at motparten aksepterer det, ikke minst mine behov. Spørsmålet var hvorvidt jeg kunne tillate meg å gi slipp på min stolthet, legge bort egenrettferdighet og bruke litt av min planlagte tid til å hjelpe og dermed stilne stormen. Jeg forlot skrivebordet mitt omgitt av tordenskyer.

*

Det er klart at harmoni og trygghet i relasjoner i stor grad avhenger av om vi har en ikke-aggressiv og fredelig holdning. Det kan være krevende, spesielt når fortidens alkoholmisbruk medførte mye sinne, fiendskap, opprør og aggressivitet. Selv etter å ha blitt nykter kan jeg til en viss grad begi meg inn på krigsmarkene igjen – gammel adferd kan true med å eksplodere under et eller annet “godt” påskudd.

Men, jeg er mer bevisst mine holdninger og handlinger, kjenner “lusa på gangen”, og kan langt raskere ta meg inn, eller aller best avverge utbruddet.

Jeg vil ikke lenger nære uvilje mot noen, planlegge hevn for nederlag eller stille meg på pidestallen, slik jeg pleide, da jeg “slo med vredens kølle”. Jeg har forstått at om jeg virkelig blir urolig, er det første jeg trenger å gjøre å dempe denne uroen, uansett hvem eller hva jeg mener er årsaken.

Selvfølgelig dukker overraskelser, sjokk og sinne opp, spesielt når noen alltid er ute etter å finne feil, kritisere eller gjøre urett. (Eller også, som i overnevnte situasjon, ta av min “dyrebare egentid”). Det kan skape en bitterhet, et slags nag som ikke skaper vennskap eller fremmer konstruktive formål. Dette er et område hvor jeg så absolutt kan forbedre meg, sant og visst.

*

Jeg har lært å sette prinsipp foran person, selv om min stolthet er såret. Sinne kan også ha positiv verdi, og jeg kan bli så sinna jeg bare vil, hvis jeg kan hevde at det var rettferdig.

Likevel, i det store og hele har jeg ingen kontroll over utfallet av mine eller andres handlinger …

Himmelens vrede, eller min …

Vi lever våre liv på eget ansvar!

Jeg har fornektet egen og andres rusmisbruk. Dekket over, løyet, til og med «overbevisst» meg selv om at det ikke fantes alkoholmisbrukere i mitt liv (herunder meg selv). Men noe inni meg fortalte meg likevel at det ikke stemte, så jeg søkte sannheten. Måtte finne svar jeg innerst inne ville ha, men hadde unngått av redsel for; hva kommer nå. Jeg søkte trøst hos likepersoner. Jeg lyttet til dem, de som var som meg, enten en avhengig eller som nå, en pårørende.

Jeg satte foten ned, stengte døra, kaste ut … Redselen. Hjelp! Tenk om det blir enda mer rus hvis jeg setter grenser? Fornuften. Det er ikke bare samtaler det dreier seg om, men det er en start. Hele familiestrukturen som lenge har vært i vranglås må endres, og det kreves handling.

*

Jeg har sett det som en forse å ha en fot i begge leirer. Som eks-alkoholavhengig og det å være pårørende til noen med samme utfordringene har fått meg til å søke kunnskap i fellesskap hvor jeg kunne dele og tilegne meg erfaringer. Jeg fant samhørighet og trygghet. Jeg var ikke annerledes, men som dem. Og jeg har gått fra en ekstrem situasjon til en annen. Sannheten smerter, for meg selv og de rundt, de som selv har nøret oppunder løgnene, alle som visste, men tiet …

Jeg følte det som et kall å informere alle som ville høre på hva som virkelig hadde foregått. Bak fasaden, bak lukkede dører og bakenfor mørke gardiner. Jeg kalte det ærlighet, men i starten var det kan hende mest et sinne og en forakt til alkoholen – jeg ropte om hjelp. Etter hvert som min benekting slapp taket, og jeg forsto sammenhengen, forvandlet sinne seg til søken etter mer kunnskap jeg kunne formidle. Jeg ropte ikke lenger om hjelp, men i stedet ville jeg hjelpe.

Ja, jeg ble skrekkslagen over alle løgnene jeg hadde brukt til meg selv og andre, alle løgnene andre hadde fortalt meg, og dette kunne tatt fra meg motet, men jeg sto i det. Jeg begynte å rette opp med å fortelle den grufulle sannheten. Det tabubelagte skulle opp i lyset. Noen vil sikkert påstå at jeg ble en tvangsmessig sannhetsformidler, og enkelte advarte meg om å gjøre meg for sårbar ved å være som en åpen bok. Selvfølgelig skal noe få lov til å være usagt, det som kan være mer til skade enn nytte. Så lenge jeg selv vet sannheten, og er ærlig mot meg selv, kan jeg leve godt med det.

Ved å lytte til likepersoner, det være seg andre avhengighetspersoner eller pårørende, har jeg fått innsyn i situasjoner som bare er «sannheten» sett fra mitt lille hjørne av universet. Min benektelse til alt hva som har skjedd i fortiden kan jeg ikke få ugjort gjennom å anklage meg selv eller andre nærstående personer som valgte alkoholen som et løsningsmiddel på livets utfordringer, selv hvor mye vi enn begynte av en grunn og fortsatte av en annen. Jeg måtte innså at vår lidelse – avhengighetssyndromet – som hadde påvirket så manges liv ikke kunne leges uten å måtte gå til bunnen av flasken, eller til og med under flaskebunnen. Til det smertelige bakenforliggende …

Familie, venner, kollegaer, kjærester, ja hele samfunn hadde lidd, og lider fortsatt under oss og med oss. Det var ikke en unnskyldning i seg selv, til tross for at vi satt med tvangstrøya på og i kong alkohols grep. Vi kunne være offer for, men å forbli i offerrollen ville aldri fått oss tilbake til et verdifullt liv. Løsningen var villighet til å gjøre en endring – til å be om hjelp, og ikke i bitterhet, eller til å fortsatt hevde at vi kjente den virkelige sannheten, at vi var offer for all verdens vrede.

Nå, som nykter, men like fullt en pårørende har jeg klart å tilgi meg selv og mine ekstreme reaksjoner på ekstreme situasjoner i den formening at jeg har gjort så godt jeg kunne. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke uroe meg for hva andre mener, hva jeg tror andre mener og hvordan de ser på saker og ting, og heller konsentrere meg om meg selv. Det har gitt nye perspektiver og en større dose sinnsro. Om det dukker opp negative tanker tar jeg sekken på ryggen og rusler en tur i skogen, i marka eller langs sjøen.

Jeg vet jeg kan kontrollere min sykdom ved avhold – kunnskap om sykdommen, om hvilke metoder å anvende og ikke minst det å ha mål i livet. Hvor vil jeg? Hva vil jeg? Og jeg trenger ikke gjøre alt på egenhånd. Jeg trenger fra tid til annen en hjelpende hånd. Og jeg kaller det styrke, å innse at jeg alene ikke er sterk nok.

Noe trenger jeg å gjøre på egenhånd. Noe er bare mitt ansvar – MEG SELV! Inni meg skjer det stadig forandringer. Ofte trenger jeg å ærlig undersøke mine motiver bak alle de utallige merkelige, fine, vonde, vanskelige, rare og gode følelsene. For å ha en viss kontroll, bare det ikke vipper meg over til å bli fanatisk, men til å finne denne balansegangen mellom følelser, tanker og handling.

Slik jeg og mitt liv er mitt ansvar, er andre også ansvarlige for seg og sitt. Det å be om hjelp er ikke å fraskrive seg ansvaret, men mest det å innse at man har mistet egenkontrollen. Jeg kan ikke kontrollere andres valg i forhold til sin avhengighet annet enn å dele om mine erfaringer til de som ønsker å høre. Så er det opp til dem å ta valget. Uansett vil jeg alltid huske på hvordan jeg selv var, noe jeg også mener er til stor hjelp som pårørende. At jeg kan sette meg inn i deres situasjon, på en måte «vite» hva de tenker om oss pårørende. Derfor vet jeg at det vil «gå fint» så lenge vi er «på parti», når jeg jatter med og dermed «legger til rette for mer rusmisbruk» ved å bistå økonomisk, rydde og vaske bopelen og generelt ordne opp i alle konsekvensene rusmisbruket medfører. For ikke å snakke om det vi unngår å snakke om. Derfor, når jeg, eller vi «treffer» et sårt punkt, som er usnakket – sårbarheter som er skjult, da smeller det. Av den grunn sverger jeg til kommunikasjon og åpenhet. Hva er det egentlig å skjule? Hva er det ikke jeg vet? Hva er det du tror jeg ikke ser og vet? Jeg har jo selv vært der…

Samhandling. Åpenhet. Snakke samme språk uten løgner og utenomsnakk. Begge parter må ta ansvar for best mulig å forstå det bakenforliggende, viktigheten av å bearbeide og det å snakke om nettopp våre sårbarheter. Den som fortsatt holder igjen, vil dessverre forbli lenger i smerten … Og i lidelsen enten som den rusavhengige eller som pårørende, eller enda verre; som begge deler … Men ord er ikke nok. Det kreves handling, og atter handling. Kan ikke få sagt det nok ganger: For å endre noe kreves endring!

*

Nok en gang: Jeg trenger å ta ansvar for mitt liv og gjøre noe for å få det mest mulig levelig for meg med meg selv og med andre. Jeg har smertelig fått erfare hva enkelte personer kan gjøre med meg mentalt. Derfor har jeg valgt å «avslutte» noen relasjoner som grisebanker meg mentalt, og noen har jeg satt på vent, for jeg har ikke tid til å vente med meg selv… Har du?

Vi trenger hverandre – Til å spre frøene…

Utsettelser …


Hvorfor er noe mer vanskelig å ta fatt på enn andre ting? Hvorfor utsetter jeg enkelte oppgaver, venter i det lengste, når jeg innerst inne vet det gjør meg mer frustrert, irritert og stresset. Spesielt dette stresset også, som trigger avhengighetsgenet i meg.

Noe skal jeg til fordel utsette, slik som å spise sjokolade eller andre søtsaker. Alt som påvirker avhengighetsgenet mitt trenger jeg å unngå, og jo lengere avhold, jo lettere er det å få hjernen til å tro at jeg ikke trenger det. Verre er det med det jeg ikke liker å gjøre, eller det jeg gruer for å gjøre, og som egentlig er bra for meg, men som jeg utsetter fordi jeg finner det kjedelig, uinteressant eller det skaper en redsel i meg.

Det meste klarer jeg av uten egentlig å tenke over det – det rutinemessige går på autopilot. Disse sedvanlige, og kjedelige hverdagsoppgavene gjør det ingen ting om jeg utsetter fra den ene dagen til den andre, bare jeg ikke lar det vente for lenge slik at det blir en vane. Hjernen like å vite, den liker rutiner, og den kan lures til å tro at akkurat den handlingen er løsningen. Den skjelner ikke på hva som er bra eller dårlig for meg. Den husker hvilken metode som jeg først benyttet i en gitt situasjon, som for eksempel at jeg drakk alkohol da jeg følte tristhet eller også når jeg følte glede.

Alkohol og andre rusmidler forsterker følelsene. Sjokoladen gjør det samme faktisk, spesielt for meg, siden den har blitt en slags erstatter for alkoholen. Når jeg er i ulage eller føler jeg fortjener en belønning, er godterier lett å ty til. Denne helgen, hvor jeg synes jeg har vært veldig flink til å ta tak i oppgaver jeg har utsatt en tid, har sjokolade og annet snacks blitt gomlet uten å mukke; fordi jeg fortjente det! I tillegg har jeg gått og tenkt på noe forestående, en viktig avtale. Kan hende har jeg benyttet helgen til å få en avstand, ryddet vekk disse tankene ved å rydde i skuffer, skap og boden. Og sjokoladen da …

Det er nyttig å rydde i hodet for å få orden på feilkodede signaler, de som lager surr i følelser og tankesett. Men om det benyttes for å utsette viktige ting, da er det ikke lenger hensiktsmessig. Da gjør det mer skade enn nytte på sikt.

Det dreier seg om disse oppgavene jeg gruer til. De jeg stadig utsetter – i morgen … En spesiell ligger der som en mare. Jeg har “datostempel” på den, og snart må jeg begynne å gjøre viktige forberedelser i forhold til den, ellers … Har utsatt og utsatt, og vet så alt for godt at dagen jeg ikke lengere kan utsette den mer kommer. Og da kan jeg plutselig ha fått knapt med tid – jeg blir stresset. Hvor er sjokoladen?

Denne oppgaven jeg har påtatt meg er viktig, både for andre og meg selv. Jeg skal snakke til pårørende på direkten, til mange, i hele Norge. Det er stort, men så skummelt. Jeg vil, føler jeg må, og så denne frykten for å dumme meg ut. Si noe feil. Som om noe er feil i min historie som pårørende …

Jeg trenger å øve meg på det jeg ikke er så god på. Jeg ønsker jo å dele, så derfor må jeg begynne et sted.  Å formidle mine erfaringer er viktig for meg, at andre skal høre hvordan jeg har funnet mine løsninger i en krevende pårørendesituasjon. Hvordan jeg har valgt å forholde meg som den berørte parten, satt i forhold til selv å være den som berørte noen, og hva andre tror og mener om nettopp dette. Og det er vel det jeg gruer for, hva andre tror og mener …

Hvorfor valgte jeg så sen dato? Fordi jeg tenkte at da kunne jeg forberede meg bedre. Grunnen var egentlig at jeg ville utsette det fordi jeg gruer … Hvorfor utsette frykten? Fordi jeg tror den forsvinner med tiden, at ting blir bedre …

Jeg sloss med meg selv på en måte, denne ambivalensen – skal-skal ikke. Vil-vil ikke. Skal jeg finne en unnskyldning? Finne en ny dato, en ny utsettelse … Typiske katastrofetanker. Typisk for en avhengighetsperson som meg å se etter løsningsmetoder for å unngå det vanskelige. Unnskyldninger … Det blir som å lyve, og hva fører løgner til? Dårlig samvittighet, som igjen fører til at jeg trenger noe for å skyve bort, glemme, utsette disse. Ta en sjokolade!

Klart jeg vil, og klart jeg skal. I morgen skal jeg begynne forberedelsene. Jeg vet at når jeg kommer i gang så går det som en lek. Dog, lek var vel en overdrivelse, men å starte er da en start … Og om det ikke blir det resultatet jeg ønsker meg, (for jeg krever alt for mye av meg selv), så vil det på sett og vis bli det resultatet jeg behøver …

Og når jeg er ferdig, med alt, da fortjener jeg en belønning vel? Klart jeg gjør! Hva er det jeg utsetter hjernen for akkurat nå? Planlegging. OBS! Belønningen blir noe helt annet enn du tror, og hjernen min tror, bare så dere vet det.

For mens jeg titter opp på himmelen, i et forsøk på å utsette disse negative tankene, snu dem, så sier jeg til meg selv, og jeg skal repetere ordene helt frem til direktesendingen er over: Jeg gleder meg til en god kopp med Pukka-te, Kapteinkjeks med brie og selvlaget svartsurbærgelé på.

*

 Se; to krokodiller i fjærlett høstdans. De danser for meg. Dette trengte jeg – påminnelsen. Ingen utsettelser går upåaktet hen …

Fjærskyer – cirrus.

Is i magen

Rastløs – hvileløst går jeg i ring i stua. Ring da! Vær så snill fortell meg at alt er klart for å legge inn et bud på drømmestedet. Krisemaksimering. Kan skylde meg selv for å ikke ha finansieringsplanen klar, at jeg ikke hadde kontaktet banken min tidligere. Nå kan jeg ikke komme de andre interesserte i forkjøpet. Egoisten i meg slår til. Jeg VIL ha huset – det må bli mitt. Drømmene mine ligger der. Fremtiden… Der skal jeg skape et nytt liv, mitt konsept…

Jeg fikk en ekstraordinær visning, bare for meg, og jeg hadde vel gjort et godt inntrykk, som kjøper. Hadde jeg ikke fremstått som den beste overtaker, som ville bevare husets sjel og stelle hagen med omhu? Klart jeg hadde. Og banken gir meg lånet, helt klart, men hvorfor somler min rådgiver slik? Jeg ringer banken.

Nei, dessverre har hun fri i dag. Hva! Det nevnte hun ikke i går. Og når er hun så tilbake? Ta kontakt igjen på mandag. Tankene svirrer. Nå går alt i vasken. Og jeg som måtte vite i dag, i mitt hode. Trengte å legge inn bud, sette en akseptfrist og dermed være i gang. Kjenner sinne og irritasjon. Oppgitthet …

Dette hadde vært alle tiders grunn til å drikke før, men det var før. Klart følelsene gjør saltomortaler. Dette ble jeg ikke forespeilet. Jeg som liker å ha orden, liker å vite, liker å ha kontroll. Forutsigbarhet. Jeg blir enda mer rastløs og urolig – redd for at drømmene brister. Ta det med ro!

Var ikke jeg den som selv hadde laget dette scenariet. Jeg skulle tatt kontakt før. Stopp der! Dette gjør ikke situasjonen bedre, denne tankegangen. Selve visningen er jo ikke før mandag ettermiddag. Jeg har all verdens tid. Faktisk kan jeg bruke helgen på å sjekke bedre opp på enkelte ting jeg lurer på med hensyn til budgiving. Som førstegangskjøper av bolig var det flere ting jeg skulle ha satt meg bedre inn i. Mange ting jeg ikke visste om, mange ukjente ord ikke minst. Akseptfrist for eksempel.

Det var nok en mening med dette, at jeg skulle vente med å gi bud. Og er det slik at jeg skal ha dette småbruket, så får jeg tilslaget. Selger bestemmer jo til syvende og sist. Jeg har gjort mitt, hittil, og jeg vet jeg har økonomien som trengs. Tenke seg til; jeg har spart penger som nesten dekker egenkapitalen de spør etter. Hvem ville trodd det for sju år siden? Ikke jeg vertfall. Da forsvant alt av penger, selv penger jeg ikke hadde ut av vinduet. Eller de gikk til å sponse polutsalgene rundt omkring.

Det ordner seg! Og om jeg ikke blir valgt, så kommer det andre muligheter. Har blitt advart om å ikke ha for store forhåpninger – legge for mange planer. Kan ikke flytte inn i huset enda. Jeg er ikke den eneste med drømmer om… Det finnes sikkert flere potensielle drømmehus også. Skuffelser skjer, og kanskje er jeg den som gjør noen andre skuffet. Ok! Jeg kan ikke annet enn å ha is i magen…

Men skjenken hadde selvfølgelig gjort seg fint i stua… Og tenk, alle grønsakene jeg kan gro…

Ærlighet – først og fremst!

Da jeg drakk utviklet jeg på en måte egenskaper og listige metoder for å overleve, slik som fornektelse og hemmelighold. På sett og vis kan jeg si at alkoholen var et middel jeg også brukte for å overleve. I mange tilfeller reddet den meg, men da jeg ble nykter, innså jeg at både rusmidler, metodene og strategiene hadde gjort mer skade enn nytte. Det som en gang tillot meg å fungere, i en nærmest umulig situasjon, var nå blitt et hinder for fortsatt vekst. «Godene» hadde blitt brister.

Mange med meg definerer karakterdefekter for muligheter som kom ut av sine proporsjoner. Eksempelvis kunne et ekte ønske om å hjelpe et familiemedlem overdrives til et desperat behov for å endre denne personen. Sett i det perspektiv gjelder det ikke å utrede hver tomme av bristen; jeg overlater bare – gir slipp – slik at jeg kan komme i balanse igjen. Dette fordi denne egenskapen ikke lenger gagner meg.

I stedet for å dømme meg selv når jeg blir oppmerksom på en karakterbrist, kan jeg erkjenne at jeg har vokst. Jeg har innsett at en egenskap, som engang tillot meg å overleve, ikke lenger er nødvendig, eller at mulighetene jeg utnyttet, de som kom ut av kontroll, gjorde mitt liv uhåndterlig til slutt. I min tilfriskning, når jeg ble oppmerksom på hvor egoistisk jeg hadde vært – utnyttet andre for selv å overleve, innså jeg i stedet at det var et av mange tegn på sykdommen. Nå viser dette en villighet til å se virkeligheten som den er, og at jeg er beredd på å leve livet på dens premisser.

Jeg trenger ikke lenger å skjule dårlige motiver bak et «godt» og gjennomtrenge menneskelige forhold fra topp til bunn – utnytte hver minste detalj i en situasjon til min fordel. Denne perverse, innviklede og unnvikende egenrettferdigheten lå bak den minste handling eller tanke. Alkoholen, som jeg anså som min redningsmann hadde fratatt meg all dømmekraft, all fornuft og all styrke. Jeg var fortapt på bunnen. Da jeg forsto at ærlighet varer lengst, og når jeg på daglig basis begynte å oppdage, innrømme og rette opp disse feilene, ble det kjernen til ny karakterdannelse og en god levemåte.

Da jeg virkelig satte meg ned og snakket høyt om alt jeg hadde skjult så lenge, om alle jeg hadde bedratt og løyet til for å oppnå goder, var viljen til å gjøre rent bord fremdeles for teoretisk. Tomme ord hjalp ikke. Handling måtte til – vise at jeg virkelig ville. Når jeg utlever ærlighet i alle mine handlinger blir alt mer troverdig – tillit opparbeides. For når jeg bedro andre, da jeg drakk, hadde det nesten alltid rot i at jeg bedro meg selv. Jeg klarte ikke meg selv og den jeg hadde blitt – full av skyld og skam, redsel og angst. Jeg måtte akseptere meg selv med mine feil og brister, før de kunne legges bort. Det handlet om ærlighet.

Det var da jeg ble ærlig overfor et annet menneske at jeg også viste ærlighet overfor meg selv. Jeg begynte å bli glad i meg selv som den jeg var og aksepterte hvem jeg hadde vært – denne ekte (kj)ærlighet til meg selv vokser for hver dag.

Jeg fikk roser av min nabo til min bursdag for over to uker siden. I mellomtiden har jeg vært bortreist, men likevel står de fortsatt ganske så fine. De ble gitt med kjærlighet tenker jeg…

Vi gjør alle så godt vi kan …

For første gang på veldig lenge kjente jeg et snev av kulde da jeg kom inn i stua i morges. Vinduet har stått åpent helt fra starten av sommeren, så kanskje på tide å lukke det på natten nå som sommeren er på hell.

Det er hverdagen igjen. Ble grundig påminnet om dette i går, da jeg satt i bilen, som passasjer, på vei til å sanke plommer og epler. Høstonna, matauk for vinteren. Utenfor duvet gule åkrer av korn, ferdig til å bli slått. Noe var allerede i hus. Mange føler vemod ved dette, å se kornåkrene gulbrune, dette vitnet om høst, kortere og kaldere dager. Jeg ser med takknemlighet imot høsten og alt den byr oss på av goder.

Vi satt stille i bilen, lyttet. Jeg med en forventning om å plukke massevis av frukt til sylting og safting. Glad musikk strømmet ut fra høyttalerne. No.4 synger: Alt feil. Det gikk mot slutten av årets reiseradio, lyden av sommer. De ønsket lytterne fortsatt fine sommerdager, av det som er igjen. Jeg er overbevisst om at det vil komme varme, fine dager fortsatt. Denne overgangen mellom sommer og høst byr på det meste. Det gjelder bare å stoppe opp, ta oss tid til å nyte. Ta et sensommerbad for eksempel, inn imellom øktene av skolestart og arbeidsdager, innhøsting av det vi sådde og opprydding etter sommerens feil…

Jeg satt i mine egne tanker, dagdrømte. Stirret lengselsfullt på landskapet. Vakkert. Alt dette vakre skjenkes oss. Goder mange har slitt for i årtier. Pløyd og harvet, sådd og høstet. Noen ganger mere strev enn andre ganger. Noen ganger uår på grunn av værforhold, andre ganger får de sanke i tusen fold.  Nei, ikke vemod, men dyp takknemlighet.   

Sommerlyden på radioen var over, etterfulgt av nyhetene, hvor de fortalte om mye fest og slåssing. Var det siste hikk-up av sommerfesten denne helgen, et gedigent nachspiel der knivene hang løst i beltet? Gjenspeilet den sommeren?

*

Sommer er tid for avslapping, kos og hygge, for de fleste, eller…

Sommer er mer tid til å gjøre det man vil, eller det man egentlig ikke vil, men bare må. Sommer er tid for å drikke mer. Sommer er mer frykt og angst for mange, både den som drikker og for de berørte. Sommer er også tid for å finne tilbake, ha fokus. Sommer er tid for å ramle og massevis av skrubbsår. Sommer er tid for å reise seg igjen og sette plasterlapper på. Sommeren gledet vi oss til … og gruet oss til. Hvordan var egentlig din sommer?

Er du en pårørende? Gikk du inn i sommeren med håp og tro? Orket du ikke mer og ville aller mest gi opp, i fortvilelse. Kanskje denne sommeren … Ville du egentlig snu ryggen til eller måtte du plukke opp når det både gikk bra eller ikke så bra?

Vil du snakke om det? Ikke det nei. Det er helt ok. Når du er klar.

Jeg, som den avhengige, tørrlagt sådan, kunne noen ganger også kjenne det befriende å slippe å snakke om mine berørte – de jeg berørte. Det ble rett og slett for mye. Hadde nok med meg selv, mine problemer. Men jeg var også en pårørende. Hadde alltid vært, selv da jeg drakk. Drakk jeg også for å glemme den delen av meg, og livet mitt? Det vonde og vanskelige, utrygge og uforutsette. Sviket og hatet. Fortvilelsen. Det er mye fortvilelse som ikke hjelper stort. Det hjalp heller ikke å drikke den bort. Håpet og troen satt godt fast…

Klarte du det ikke denne sommeren heller … Ble håpet for stort? Ble håpet brutt? Lot du håpet drepe troen på …?

Den som egentlig ville stoppe å drikke mistet fotfestet, snublet og smerten medførte enda mer skyld og skam. Og den pårørende følte nye skuffelser og spurte seg nok en gang; var det min feil? Alle gjorde så godt de kunne. Det stemmer ikke slik bandet No.4 synger, om at vi gjør alle så godt vi kan, og vi gjør alt feil. Jeg sier som barnebarnet mitt på åtte år jeg, hver gang hun hører sangen og akkurat de ordene om at vi gjør alt feil: Det er ikke sant, de har ikke skjønt noen ting de, for vi gjør alle så godt vi kan og vi kan alle gjøre feil …

*

Jeg vil gjerne hjelpe alle berørte av rusmiddelmisbruk, den avhengige selv og de pårørende. Jeg ønsker å hjelpe alle som strever med livene sine egentlig. Hjelpe til å gi slipp. Slippe avmakten til … Slippe skyld og skam – alt det som holder oss nede. Slippe å være avhengig av … Kanskje ble ikke denne sommeren slik du hadde håpet, men håpet lever fortsatt inn i høsten. Selv om vi høster det vi sår kan mye endres, fortsatt. Det ligger nytt liv i alle åkrene som står tomme for korn. Det ligger nytt liv i alle feilene vi gjorde.

*

Jeg har lært av mine feil. Jeg har også lært hvordan være en mer forståelsesfull pårørende. Jeg har forstått viktigheten av at vi trenger å jobbe sammen med våre pårørende, snakke samme språk – inngå avtaler, hvor hver enkelt må gå sine egne løp, men likevel sammen. Vi trenger å sanke erfaringer sammen, men også på egenhånd. Mine erfaringer kan også bli dine så jeg vil dele om hva jeg fant eller erfarte. Om jeg som den avhengige ikke forteller hvordan jeg opplevde mine pårørende vil de aldri forstå, slik jeg ikke kunne forstå dem fordi de aldri fortalte …

Jeg tenker at vi er alle pårørende til noen, på et vis, enten somatisk syke, psykisk syke, eldre eller til noen som ruser seg (avhengighet til rusmidler, mat, sex etc.). Akkurat nå snakker jeg mest om avhengigheten til … Det kan gjelde nå eller det ligger der som historikk bak egen eller andres. I kjølevannet vil samvittigheten ligge det og ulmer. Dårlig samvittighet, som kan bunne ut av manglende egen grensesetting, det å ikke våge å si ifra eller si imot, eller dysse ned. Jeg har erfart at det lønner seg å snakke om det. Det jeg deler på av mine sorger letter byrden – vi kan bære dem sammen.

Som pårørende vet jeg at jeg ikke kan endre den rusavhengige. Både fordi jeg selv husker hvordan jeg taklet, eller ikke taklet andres forsøk på påvirkning og fordi jeg har lyttet til andre pårørendes erfaringer. Begge parter kan ikke gjøre annet enn å redde seg selv. Med empati og varme, og sorg. Forståelsen av; slik var det, og slik må det være. Likevel denne åpenheten. Ærlighet om hvordan det var og hvordan vi har det nå, uten å rippe opp i alle sår, de som fortsatt kan utvikle nye sår, selv om vi må tåle å høre hverandres sannheter, de som kan såre enda mer. Men vi kan forbinde dem med kjærlighet, slik vi prøver å reparere noe ødelagt, noe som vi er glade i, bestemors gamle vase, den jeg arvet, som ramlet ned og gikk i flere biter. Klarer knust glass å reparere seg selv?

*

Var det rom for å snakke sammen denne sommeren? I morgen, men ikke i dag. Vi har det så fint nå; sol, varmt vann, reker og bryggekant … Noe mangler – suget. Hvitvin. Hvorfor kan du drikke vin og jeg bare vann? Vi skulle ha snakket om dette, laget avtaler om hva som trigger. Lage forlik. Ingen alkohol. Null toleranse. Hvordan vil du ha meg, nykter eller …? Hvordan har vi det? Følelsene, mine og dine. Aksept!

Vi trenger å forstå hverandre og akseptere hverandres følelser, men for å forstå og akseptere må vi vite. Tenker at pårørende må få eie sine følelser og få annerkjennelse av oss for det. Men de trenger også å anerkjenne våre. Og ikke minst forstå oss når vi blir trigget av deres livstil, at de kan drikke og ikke vi. Klart jeg forstår at det ikke er noe lettere å sitte på den andre siden som de har gjort. Hele tiden føle på, og hele tiden ta hensyn.  Pårørende har sine historier og de er like forskjellige som våre. Noe klarer jeg ikke fullt ut å forstå, som de ikke klarer helt å forstå meg. Likevel anerkjenner jeg deres følelser og respekterer deres usikkerhet.

Jeg har sett viktigheten av å forstå de rundt meg. Er glad jeg har en fot i begge leirene på en måte, men det er som nykter alkoholmisbruker jeg har lært dette med å akseptere mest. Og jeg forsøker så langt det lar seg gjøre å være her for mine pårørende. Tilrettelegge og skape rom for å snakke om ting har jeg ikke har vært god på før, men jeg prøver. Det er vondt, men det må jeg tåle.

Jeg kjenner det… Huff! Å være pårørende er vanskelig fordi man er så avmektig. Min fortid som avhengig selv gir meg ingen som helst rett til å fortelle noen hvordan de skal forholde seg til dem de er pårørende til. Som nevnt er vi alle forskjellige. Selv med store likheter, er vi så ulike i oppfatning og ikke minst som personer. Men vi gjør så god vi kan, og vi kan alle begå feil… Og det har vi begge straffet oss lenge nok med, ikke sant…

Dette er ingen klisjé: En dag av gangen! Hvor hadde jeg vært foruten den tankegangen? Denne 24-timersregelen handler for eksempel om å vite hvilke krefter vi har med å gjøre, så derfor, i stedet for å si; jeg skal aldri drikke igjen, er min holdning at jeg har til hensikt å ikke drikke mer. En dag av gangen er overkommelig, ikke sant.  Det samme gjelder for de pårørende. Men uhell skjer, og det er lov å snuble på veien. Men jobben med å reise seg er opp til hver enkelt av oss. Likevel, i alt dette skal vi stå alene sammen.

Det er vanskelig, denne balansegangen. Gi og ta! Men vi skal huske på at vi ikke har skyld for hverandres situasjon, selv hvor mye vi vil måtte føle det. Snakk om det! Tro det eller ei, dårlig samvittighet og at du ikke vil se oss er en god tilbakemelding. For: Målet vi har felles er vel at rusbruken skal bli historie. At vi kan se hverandre i øynene og møte livet uten å ruse vekk følelser eller hva det nå enn er.

Ikke denne sommeren … Ok, jeg venter, til du blir klar, men du blir aldri klar, så hopp i det. Jeg skal gjøre det beste for meg selv så lenge … Kan ikke annet …

*

Men det er faktisk mye sannhet i sangen til No.4. Sjekk selv, og ta bort det som ikke passer, slik jeg gjorde, og fortsatt gjør for å finne min egen vei – slik at vi kan gå sammen …

 Alt feil

Feil vei
Galt svar
Dumt gjort
Hva var det jeg sa
Gi opp
Ikke snu
Vær deg selv
Hør på meg
Ta deg sammen
Når du går lei

Følg ditt hjerte
Bruk ditt hode
Ha is i magen
Les, men ikke tro det
Sett spor
Men ikke ta for mye plass

Vær mer / Vær bedre / Vær mindre
Du kan det
Følg med / Snakk høyere / Vær stille /
Du skal det
Smil, Bli, Tvil
Du må det
Du skal det
Du kan det

Vi gjør alle så godt vi kan
Og vi gjør alt feil
Stakkar deg
Stakkar ham
Som elsket henne
Hun som aldri fant fram
Og alle de som snubler
Stakkar dem
Som vil forsones
De som slåss, de som glemmer
Stakkars oss

Vær mer / Vær bedre / Vær mindre
Du kan det
Følg med / Snakk høyere / Vær stille /
Du skal det
Smil, Bli, Tvil
Du må det
Du skal det
Du kan det

Vi gjør alle så godt vi kan
Og vi gjør alt feil

Men vi prøver å gjøre det godt igjen
Rykke tilbake til start igjen
Prøver å rydde opp igjen
Begynner på nytt og på nytt igjen
Og gjør samme feil igjen

Vi gjør alle så godt vi kan
Og kanskje vi får det til
En gang iblant
Før vi går feil vei

Vi gjør alle så godt vi kan
Og vi gjør alt feil

—-

Nei, nei … Jeg sier nok en gang: VI GJØR ALLE SÅ GODT VI KAN, MEN VI KAN ALLE GJØRE FEIL!

*

Ta vare på deg selv – gi slipp! Men… Den ene svalen gjorde ikke sommeren… Men vi høster faktisk hva vi sår…

Tar siste rest av sommeren inn jeg…