… og vi trenger ikke gå så langt – kommer an på formen, om vi er noe tess…

I løpet av disse fem dagene har jeg skrellet av flere lag av løken. For de som vet hva det kan medføre, vet dere også hva det gjorde med meg. Mange tårer falt. Det å møte meg selv på denne måten, gjennom egne og andres beretninger og åpenhet, gjør selvfølgelig noe med meg. Jeg kjenner på ydmykhet og takknemlighet. Ved å våge å være tilstede i eget liv, og for andre slipper jeg faktisk mindre bry dersom jeg tåler å stå litt i det som kan være litt vanskelig der og da. Ikke minst det å bli møtt med tillit, en tillit jeg ikke skal misbruke, for da kan helvetet fort bli en realitet igjen.

Jeg trenger å utvise tålmodighet og ikke gjøre alt på en gang. Det lønner seg å finne et godt fotfeste før jeg fortsetter videre. Kan hende er det mange som vil «bite meg i halen» og prøve å geleide meg i feil retning. Dersom jeg ikke er bevisst på alle disse farene og klarer å sile ut det jeg ønsker å bruke eller ekskludere mennesker som tror de hjelper med pekefinger og pjatt, da kommer jeg heller ingen vei. Jeg vet så alt for godt at når jeg isolerer meg fordi noe eller noen gjør tilværelsen sur, så trenger jeg å komme meg bort. Faktisk kan det at en person er utålmodig med meg eller bare ønsker å forkludre hverdagen min være nettopp den motivasjonen jeg trenger for å komme meg videre.

Enten er livet jævlig kult eller jævlig kjipt. Og det er greit det, om andre godtar det – det er mine følelser. Det som har skap krøll på løpestrengen min har vært når det dukker opp situasjoner hvor jeg ikke helt vet hva jeg føler. Klarer ikke helt sette ord på det, finne de rette ordene. Jeg husker tilbake til da jeg var i startgropa av min tilfriskning. Jeg kjente på en uro og rastløshet, og denne følelsen kan til tider også komme nå. Den gangen var jeg vel mest urolig for fremtiden – hva kommer nå? Hvem er jeg egentlig når alt kommer til stykke, når rusen ikke lenger er en del av meg og min hverdag. Jeg var selvfølgelig redd – forferdelig redd og usikker. Noe nytt var i ferd med å skje. Ukjent tilværelse, hvor alle disse følelsene veltet over meg, følelser jeg ikke ante eksisterte. Hvordan skulle jeg håndtere livet uten rus? Men jeg tok utfordringen og gikk på med uant styrke. Det er denne styrken jeg nok en gang skal finne tilbake til, for jeg er nok fortsatt litt redd for fremtiden…og mennesker rundt meg…, men jeg har funnet nye rusmidler i for eksempel naturen.

Gjennom kurset, og deltagerne ikke minst, ble jeg minnet på at jeg har det i meg fortsatt, motet og «gøtset». Jeg trengte bare å høre andre fortelle om sine erfaringer, og for meg betyr det en enorm styrke og mot når noen forteller om sine sårbarheter. Jeg vet at min sårbarhet er min styrke og jeg kan ikke la den ligge latent. Smerte eller problemer kan være min beste motivator så lenge jeg omfavner dem.  I grunnen så er det positivt at jeg går min vei når personer blir for slitsomme for meg. Mennesker som er ubehagelige trenger jeg jo ikke omgås. Jeg vet også at angst best kureres når jeg går på tur. Sjelden det er liv i stillestående vann…

Så jeg har tenkt å fortsette å være i bevegelse. Det er når jeg er i bevegelse jeg skaper endring. De handlingene jeg gjør enten det dreier seg om gåturer i naturen, som gir en godfølelse eller jeg oppsøker mennesker i ulike sammenhenger, som medfører en følelse av mestring siden jeg ikke er så god på nettopp det. Så nå har jeg planer om å oppsøke andre vandrere slik at jeg ikke blir gående for mye alene. Isolasjon er som sagt ikke bra. Det fine er også at vi i tillegg kommer oss ut og er i aktivitet, og så kan vi snakke sammen. Ha samtaler om stort og smått, det vanskelige eller det enkle i livet mens vi går. Vi hjelper hverandre, og det er det som er målet. Det er veien vi går sammen som er det virkelige og viktigste målet, ikke stedet vi har tenkt å gå til. For veien blir til mens vi går og veien trenger ikke være så lang – det er opp til oss.

Det som er viktig å huske på når man er ute på vandring er å få nok pauser og hvile. Ha med nok mat for å unngå sult, som kan gjøre humøret dårlig, man blir sur og sint. Og det viktigste: Gå aldri alene! For en erfaren «turgåer» så forsto vedkommende kanskje at dette er gode tips og en sjekkliste ved uro og rastløshet, som for mange kan utløse tilbakefall. Du kan selv skrive huskelisten, og henge den på kjøleskapet ditt for å minne deg på at det er noe helt annet en alkohol eller andre rusmidler du trenger for å bli noe tess:

 T RETT – E NSOM – S INT – S ULTEN 

God tur!

– Hvordan har du hatt det i dag, spør samboeren min i bilen hjem fra togstasjonen. Jeg tenker litt, og det som først slår meg før jeg svare; jeg er heldig som har en som bryr seg, om meg og mitt ve og vel.

– Jo da, nok en tøff dag, men de er så fine de som jeg er på kurs med. De gir så mye av seg selv. De gir meg så mye. Det var om sorg i dag, og det er som du forstår et tungt tema.

Regner slår mot frontruta og vindusviskerne jobber som besatt. Jeg forteller i korte trekk mine opplevelser, ingen navn nevnes og ingen andres delinger blir tema for den videre samtalen. Før vi blir stille, før vi begge går inn i refleksjonens verden sier jeg: – I dag, av alle dager skulle jeg ønsket at det ble satt av mer tid til samtale rundt oppgavene. Jeg opplevde at flere hadde behov for å snakke, men slik ble det ikke i dag. Kanskje var det en mening – at det skulle være stillhet, at hver enkelt av oss skulle gå i oss selv. Så derfor gikk vi to også i oss selv. Tankene avbrytes når bilen gjør et lite hopp over fartsdumpene. Endelig hjemme, middagen er klar, skal bare varmes litt. Deilig fiskesuppe.

Jeg har ikke klart å slippe taket i temaet sorg. Jeg har skrevet mye om det før, men har jeg egentlig gått virkelig inn i min sorg og sorgbearbeidelse? Hvilke tap har jeg vært igjennom som jeg har grunn til å sørge over? Det er mange tap jeg har lidd opp igjennom livet, men hvem stikker dypest? En ting jeg ble klar over tidligere i dag, mens vi kursdeltagerne satt rundt bordet og fulgte med på tavlen mens Rita tegnet og forklarte. Ord hun sier. Kanskje er det ikke alkoholen som er mitt største tap i livet, men tapet av min egenverdi. Det var vel det som utløste at jeg begynte å drikke? Det er det jeg skal ta tak i. Hva var det som skjedde, som gjorde at min selvtillit og selvrespekt forsvant? Nå har jeg ikke tenkt å gå nærmere inn på det, for det vil ta tid, men muligens er det til hjelp for andre å tenke etter hvilke tap som har hatt den største påvirkningen til valg videre i livet. Tap som har skapt en sorg som vi ikke har erkjent, og derfor ikke har bearbeidet. Og dermed stoppet opp på veien til målet – dit vi vil!

Det er jo en grunn til at jeg er redd for å ikke bli godtatt og å bli utstøtt. Kanskje har jeg nå blitt mer klar for å gå inn i nyorienteringsfasen, se meg ordentlig tilbake og finne årsaken og «deale» med den største sorgen av alle – tapet av meg selv. På toppen av dette mistet jeg troen på meg selv og dermed også tap av fremtidstro.

Hva gjorde jeg før når jeg så på problemstillingen? Akkurat, jeg drakk. Den var trøsten – den sviktet ikke, men det hjalp heller ikke i lengden. Den la bare et tettere lokk på. Skaffet meg flere byrder å bære på også. Så jeg bearbeidet på ingen måte sorgen over å kjenne meg sviktet om og om igjen da jeg drakk. Nå vet jeg, at bearbeider jeg ikke, modnes jeg heller ikke, så derfor er det nå på tide, som sagt, å ta tak. Jeg skal hjelpe meg selv videre. Bare det å finne årsaken bidrar til å gi meg en forklaring på hvorfor følelser dukker opp i enkelte situasjoner, spesielt når jeg ønsker å se fremover. Det har igjen påvirket de ulike veivalg jeg har tatt, litt kronglete veier. Hvorfor gikk jeg dit og ikke dit? Jeg orket rett og slett ikke all smerten som kom hver gang jeg møtte litt motbør. Jeg hadde ingen kontroll, og det i seg selv kan gi en sorgreaksjon.

Egentlig, når jeg tenker meg om, så har jeg berørt den bakenforliggende årsaken mange ganger, men ikke tatt meg god nok tid, eller rettere sagt ikke turt «å røre i grøten». Vært for redd. Fryktet hva mer som kunne komme opp til overflaten. Jeg har også sammenlignet meg alt for mye med andre. Se på de da, så flinke og modige de er! Jeg har glemt alt jeg har fått til selv på disse fem årene. Jeg kan jo bare sammenligne og måle meg med meg selv, mot meg selv. Så når sant skal sies: Jeg er jammen tøff og modig, flink også! Jeg har kommet langt, men ikke langt nok. Og det er greit. Noe skal jeg strekke meg etter, men jeg trenger å kvitte meg med unødvendig last på veien. Jeg skal fortsette prosessen, bearbeide sorgene. Og følelsene er ikke farlige. Jeg må bare ikke bli fanget i dem – våge å kjenne dem og jobbe med dem, ikke mot dem – godta endringene, også det nest beste…

Kan ikke stoppe nå som jeg er i den gode flyten – i utvikling. Jeg kjenner jeg er i ferd med å modnes mer og mer, og det påvirker viljen til å nå mitt virkelige mål enda mer. Nå skal jeg slutte å kjøpslå, for det er så slitsomt i lengden – suger energien ut av meg. Det jeg vet med sikkerhet er at å drikke alkohol ikke slukker sorgene, muligens tørsten – for noen…

Jeg er i en livslang prosess – så jeg må bare henge med ellers…

For at jeg ikke skal bli stående stille, stoppe å utvikle meg behøver jeg å prosessere. Alt det nye jeg lærer på kurset (for ja, det er fortsatt mye nytt selv om det er tredje kurset) må jeg bearbeide inntrykkene. Ikke bare for å ta det inn, huske det og ta lærdom av det, men mest for å bearbeide følelsene rundt alt som blir tatt opp. Kursleder har temaer som berører. Deltagerne forteller historier som berører. Alle har sine synspunkter, og nettopp disse kan være vel så avgjørende for min læring. Andres perspektiver setter mange av mine følelser i sving. Disse trenger jeg å ta en nærmere titt på, ta med tid til å kjenne på – ikke gå rundt, men gjennom…

I går hadde jeg ikke rom for å reflektere over gårdagens temaer og samtalene rundt oppgavene i etterkant. Det fikk jeg svi for til natten – en urolig og slitsom natt, som resulterte i en utslitt Heidi på morgenkvisten. Jeg sover normalt godt, men på dager jeg ikke tar meg tid til å stoppe opp å gå tilbake til spesielle hendelser i løpet av dagen, kan dette noen ganger gi våkenetter. Derfor tar jeg meg tiden nå – orker ikke enda en natt med lite søvn. Søvnen påvirker min evne til å konsentrere meg. Slik er det nok for alle tenker jeg, men mulig vi avhengighetspersoner trenger enda mer ro og rutiner for å klare å få ting til å feste seg bedre, eller tenkt gjennom og få silt ut det nødvendige og «kastet» det ubrukelige for å ikke lage for mye støy og stress. Phu – det var en lang setning, men kanskje du skjønte poenget. Kjenner det er mye som svirrer nå – det må ut og ned på papiret. Tar en liten pause først…

Ja, jeg måtte stoppe opp, lese notatene og virkelig ha sansene og følelsene med meg. Det er da jeg husker best hvorfor reaksjonene kommer. Nettopp ja, noen fortalte en historie fra sin aktive rusperiode, om steder og personer og vipps var jeg selv tilbake på tilnærmet tid og sted. Dette er viktig og nødvendig for meg å tørre. Jeg skal orke og stå ut den smerten de få minuttene det tar meg å gjenkjenne reaksjonen og hvorfor akkurat denne historien påvirket meg – minnene som jeg har lagret i amygdalaen. Gjentatte ganger må jeg se tilbake, ofte på samme historie, finne nye mønster, nye sider av samme sak fordi jeg er på et nytt ståsted. Jeg har gått videre siden sist – vært i utvikling.

Det å prosessere, være i prosessen som tilfriskningen er, og den tar aldri slutt eller jeg holder meg ikke edru lenger, jeg lever edru, det har blitt «normalt». Det er tøft når det står på, denne bearbeidelsen – det krever fullstendig tilstedeværelse i meg selv. Jeg er delaktig i mitt egen liv, mine tanker og følelser. Og det er følelsene som er det krevende, som kan ta kveletak og ta pusten fra meg i enkelte tilfeller, men etterpå, da er deg godt – ro og harmoni inni meg. Pause…

Minner drar med seg minner. Alt har sin pris. Å gå på ANTA-kurs har sin pris – det koster som sagt å komme i kontakt med noe som er fortrengt, gjemt eller glemt. Det kan gjøre inntrykk å høre at andre hatt det slik jeg har hatt det, få rippet opp i gamle sår, men samtidig vite at jeg er ikke alene. Derfor er jeg villig til å ta den turen innom amygdalaen og det limbiske systemet. Jeg er villig til å betale den prisen for å kunne få en bedre morgendag. Jeg erkjenner og går inn og tar kampen.

Det er om å gjøre å ta nye valg, valg med mindre konsekvenser. Jeg kan tenke tanken: Hva valgte jeg tidligere når det ble vanskelig? Svaret er enkelt. Hva gjør jeg nå derimot er det som blir stående å lyse. Ingen varsellampe, men en påminner om at jeg har utviklet meg – gått videre. Jeg har kommet ett, nei mange skritt videre mot målet. Jeg har kommet videre i notatene mine også – abstinenser står det. Men det tar jeg for meg selv denne gangen. Det har jeg nemlig skrevet om flere ganger tidligere i bloggen. Nå skal jeg bare fôre noen av hormonene mine med litt mat. Orker ikke tungsinn på grunn av lavt blodsukker. Jeg har mer å gjøre i dag også – jeg skal videre i prosessen.

Jo oftere jeg orker å gå den tunge veien blir den etter hvert lettere og mer gjenkjennelig å gå. Den blir en rutine, og rutiner liker jeg. Det gjør meg mindre usikker. Jeg kan trygt komme meg videre! Og en annen ting: Jeg slipper å gå alene. Jeg har mange, gode og interesserte medvandrere som hjelper meg videre – og jeg dem.

PS! Et lite innblikk om abstinenser kan jeg vel gi dere (bildet), men om du ikke har opplevd det selv er det kanskje ikke helt enkel å forstå. Det dreier seg også om kunnskap, ikke nødvendigvis erfaring, eller omvendt… eller begge deler…

Noe å ha troa på…

Før jeg dro til ANTA-kurset i dag tidlig, skrev jeg en rask notis om å sette seg oppnåelige mål. Når jeg sitter her og reflekterer over og renskriver dagens notater fra kurset, blir det mer klart for meg hvor viktig det er å ha nettopp det – mål i livet.

Enkelte av oss har hatt drømmer fra vi var små, men for mange ble de aldri en realitet. For min sin del tok alkoholen dem. Jeg hadde vyer og planer, men jeg oppnådde dem aldri så lenge rusen var det som sto øverst på listen – den overgikk alle mulige drømmer. Jeg kunne legge mange planer, starte opp, men så falt alt i grus, igjen og igjen. Det var nok slik at jeg diskuterte alt for mye med meg selv angående disse planene, og hver gang fant jeg ut at jeg heller ville drikke. Hva var vitsen med å finne en ny jobb når jeg likevel om noen uker helt sikker ikke finner den like interessant. Da var jeg allerede dømt til å mislykkes – jeg ville ikke nok. Det jeg ikke ville nok var å slutte og drikke. Selv da jeg erkjente mitt misbruk, at jeg var avhengig av alkoholen brukte jeg lang tid på å finne mitt hovedmål da: Å BLI NYKTER.

Mange rusavhengige har ruset bort store deler av livet sitt, også jeg. Rusen hadde tatt fra meg nesten alt. Da jeg kom til hektene igjen, og nådd første målet, nemlig å bli edru, så jeg alt det verdifulle jeg hadde mistet på grunn av at alkoholen hadde krevd all oppmerksomheten. I denne tilfriskningsperioden måtte jeg rydde opp, ta tak i mange ulike områder og forhold i livet mitt. Jeg hadde ikke klart og nådd målet om å bli nykter om jeg ikke hadde gått gjennom denne oppryddingsprosessen. Ja, det var tøft å se på alle konsekvensene og begynne å ta tak i dem, men akk så nødvendig. Jeg måtte se meg tilbake, finne «vrakrestene», reparere dem for å kunne gå videre. Veien fram gikk først tilbake… kjempet litt til, ha det litt mer smertefullt for å komme ovenpå.

Familien sto først på prioriteringslisten, deretter utdannelse og jobb. Jeg måtte skape trygghet rundt meg selv, få en oversikt og begynne å arbeide med å skape tillit til mine nærmeste – gjøre meg fortjent tilliten. Selv om det var mye jeg fortsatt hadde intakt, et samboerforhold og barn som ikke hadde snudd ryggen helt, så var vår relasjon noe som måtte gjenoppbygges. Selv for de som tilsynelatende ser ut til å ikke ha mistet noe på grunn av sin avhengighet, tror jeg alle har noe de på en eller annen måte trenger å endre på, gjenoppbygge eller styrke – skape ny tillit til eller rett og slett kvitte seg med.  

For å begynne på veien til nye mål må man altså rydde opp. Det er av stor nødvendighet å ha de mest grunnleggende tingene og behovene (familie, økonomi, trygghet, nettverk ) på plass før jobben med dette målet kan starte opp. For noen kan målet dreie seg om å komme seg ut i jobb igjen eller få tilbake samværsretten med barna sine. Da trenger man å finne hva som er nødvendig å ha i orden, hva som må bort eller hva som skal fortsatt være der. Prioriteringer og vurderinger. Alt er ikke like enkelt og smertefritt. Mye skal forsakes for å oppnå målet og for å få et verdifullt liv igjen. Den prisen var jeg villig til å betale, og den var jo ikke høy i forhold…

Jeg har hatt et ønske om å komme meg ut i jobb igjen, om ikke full tid, så vertfall å vise overfor meg selv og andre at jeg kan bidra – jeg er god nok. Jeg har tatt utdannelse – fagbrev i rus og psykisk helsearbeid. Ja visst, jeg klarte og flott det, men sitter nå her fortsatt og skriver blogg. Kanskje har jeg ikke ryddet opp nok i rekkene over saker som stopper meg i å komme videre? For det tar tid, det er mye rot, men jeg rydder… Uansett så følger jeg fortsatt drømmen min, ønsket om å hjelpe andre rusavhengige. Selv bloggen er jo et skritt i riktig retning. Jeg har aldri mistet håpet og troen på at jeg skal klare målet mitt – jeg gir ikke opp selv om det tar litt lengere tid enn først planlagt. Jeg skal fortsette å opprettholde planene og rutinene mine.

En annen viktig del av det å oppnå sine mål er å lage seg gode rutiner, ha en dagsplan og ikke minst følge den. Selv på slitsomme dager er det viktig for meg å komme meg opp av sengen, spise frokost og gjøre de mest viktige gjøremålene. Jeg ivaretar det som er viktig i livet mitt og ikke minst har jeg en samboer som er med på å skape en trygg hverdag fordi jeg har blitt mer konsis i min grensesetting overfor ham også. Han vet hvor landet ligger. Han mistet heller aldri troa på meg, og det har i bunn og grunn heller ikke jeg gjort. Den lå ikke så godt gjemt under alkoholsløret.  Man kommer så mye lenger om troa er på plass og at håpet og forventningene ikke rokkes for mye ved. Det er det jeg selv som styrer, selv om noen kan prøve å forhindre meg, legge skygger over håpet, så er jeg sterkere i troen nå. For: «Handlingene følger troa…». (Sitat: Rita N.)

Så, kjære venner, mitt neste mål er å bli ANTA-kursinstruktør/veileder. Og det har jeg virkelig troa på!

Åh, jeg er blitt forkjøla! Slitsomt altså… Våknet med tett nese, et «ullent hode» og slapphet i hele meg. Hvorfor akkurat nå, nå som jeg ikke har tid? Er det fordi jeg har «hengt i stroppen» litt vel mye i det siste, ikke tatt meg ordentlig tid til å slappe helt av? Mitt stress, tankekjør og omgangssyken har sikkert hemmet immunforsvaret, så jeg fikk kanskje som forventet. Forventet, selvpåført eller smittet av andre – spiller ingen rolle, men forkjølelsen fant kanskje grobunn til utbrudd i går, da jeg slapp taket i en stakket stund. For da hadde jeg en forløsende samtale med en god venninne, ei som virkelig vet hvilke knapper å trykke på, de smertelige knappene, men de viktige knappene – de som senket skuldrene mine noen hakk. Det var bare noen få ord som satte i gang prosessen, en setning som fikk meg til å innse hva jeg har skapt i meg selv. En forsvarsmur mot andre, eller mot meg selv, for å ikke ville se og erkjenne. Det dreier seg ganske enkelt om følelser. Enkelt, sier jeg. Nei, følelser er ikke alltid enkle å hanskes med…

Samtalen:

– Meg: Jeg har hatt det vondt. Denne angsten har dratt meg ned dit jeg ikke trodde jeg skulle komme igjen. Egentlig kan jeg ikke huske å ha hatt en så lammende angst. Jeg ble så redd. Ikke redd for å drikke, langt ifra, men redd for å tippe over – bli gal.

– Venninnen: Du satt bare og holdt deg fast i bordkanten, holdt så hardt at fingrene ble hvite, verket og klarte ikke slippe. Måtte bare holde for å ikke ramle over på en måte. Kjenner den, har sett det før, hørt andre fortelle…

– Meg: Ja, og jeg klarte liksom ikke si noe fornuftig. Klarte ikke sette ord på det. Det gjorde vondt for meg selv… og min samboer, han jeg bebreidet og straffet – uten ord. Samboeren ble sittende inntil bordkanten og holde seg fast han også. Fastlåst stemning.

– Venninnen: Vet du Heidi, hvorfor kan du ikke bare drekka!? Så slipper du alt dette – få det ut, bli ferdig…

– Meg (Måpende): Men, jeg vil ikke drikke, det er ikke slik det er – har ikke lyst på alkohol!

– Venninnen: Hør på meg. Kan du ikke bare drikke sier jeg…

– Meg: Nei, hør på meg du! JEG VIL IKKE DRIKKE! (Kjenner det småulmer inni meg – er jeg dum, tenker jeg. Er hun dum?).

– Venninnen: Prøver igjen, og hør nå hva jeg sier. Kan du ikke bare drikke? Hva tenker du om det – hva føler du nå?

Da forsto jeg. Jeg forsto virkelig hvor hun ville hen, hva hun ønsket å skape i meg – en reaksjon

– Meg: Nå blir jeg forbannet på deg! Jeg har ikke et ønske om å drikke og du påstår på en måte at det er det jeg vil, og skal.

– Venninnen: Ja, Heidi! Få det ut. Slipp følelsene ut – bli forbannet, sint. Vet at du ikke vil drikke, men du må tørre å la følelsene få rom. Nå har du ikke alkoholen til å regulere slik du før pleide, når du ikke ønsket å se og kjenne på det vonde. Er det ikke en lettelse – å få det ut, satt ord på det.

Jeg ler. Begge ler. Hun sa det; få satt ord på det. Samtidig kjenner jeg børa blir tatt av akslene mine, pusten blir mer rolig. Hun klarte å skape reaksjonen og jeg klarte å si hva jeg følte. Jeg hadde ikke innsett at når jeg gikk der i min stillhet så la jeg lokk på følelsene, spesielt sinne, det jeg frykter mest hos andre, frykter hos meg selv. Jeg hadde stengt det inne. Derfor denne smerten, den stikkende lidelsen og følelsen av å ikke komme noen vei. Stillstand. Følelsene mine hadde frosset meg fast. Nå var de på vei til å forløses. Jeg «smeltet».

– Meg: Jo visst! Du provoserte fram denne reaksjonen. Det tok litt tid før jeg forsto, men… Trodde jeg skulle tørne jeg. Trodde du faktisk mente det, at jeg skulle ta en sprekk… Du altså – takk! Og jeg som var så redd for å tippe over, gjøre noe drastisk – bare ikke å drikke da, så ler vi mer…

Denne samtalen ga meg en lærepenge. Setningen: Kan du ikke bare drekka? Reaksjonen – følelsene: F… ta deg! Skal ikke kimse av følelsene. De skal jeg ta på alvor ellers så blir det for alvor følelsesladet – jeg blir en følelsesbombe som… PANG!

———-

Tenker at jeg skal slappe av i dag jeg, la forkjølelsen «herje» litt med meg. Den vil sikkert bare at jeg skal roe ned og ta litt mer hensyn til meg selv. La morgendagen komme i morgen…

• 

Min familie har en spesiell plass i mitt hjerte.

Som alle mennesker har jeg et behov for å kjenne at jeg hører til et sted – i en familie, blant venner eller i en gruppe. Sosial omgang er et grunnleggende behov vi alle trenger å få tilfredsstilt. Selv om jeg liker å være alene, så behøver jeg mennesker rundt meg – noen jeg er glad i og noen som er glad i meg.

Det er urealistisk å forvente at alle skal like meg. Med en slik forventning legger jeg til rette for å mislykkes og gir meg selv en årsak til å skylle på alle andre. Jeg kan ikke forandre på andre mennesker, forlange at de skal like meg og alt jeg sier og gjør, men jeg kan forandre mine egne tanker om mennesker og mine perspektiver. Jeg kan slippe taket om mine regler for hvordan jeg mener andre skal synes om meg. Når jeg blir skuffet, og det blir jeg, eller føler meg sviktet ved for eksempel manglende behandling, kan jeg gjøre en ekstra anstrengelse for å være vennlig, varm og kjærlighetsfull mot meg selv. For jeg er absolutt verdt å elske akkurat slik jeg er. Men jeg trenger noen. Alle trenger vi noen, og alkoholikere kanskje mer enn andre. «Gjenreisning trenger mennesker – misbruk trenger isolasjon». (Sitat: R. Nilsen).

Forrige helg var jeg hjemme hos min mor og denne helgen hadde jeg barnebarna på besøk hos meg. Jeg ser helt klart verdien og viktigheten av å omgås de som betyr noe for meg, familien spesielt. Når jeg kan få være noe for noen, vise min omsorg, at jeg bryr meg og viser omsorg gjør noe med meg innvendig. Det gjør også noe med meg at disse personene viser at de setter pris på meg som menneske – de gir meg kjærlighet tilbake. Det å verdsette hverandre gir vekst og ny motivasjon.

Dersom ingen hadde verdsatt meg som person og satt pris på min omtanke hadde jeg mistet all motivasjon for å hjelpe. Jeg trenger å bli fortalt at jeg er verdifull og av betydning. Dersom jeg skal føle at jeg har noe å bidra med behøver jeg å få litt ros på veien. Men jeg må også tro at de mener det de sier. Min selvfølelse trenger næring – jeg er bra nok! Jeg kan si det til meg selv, og det er nødvendig at jeg har tro på meg selv, men det virker enda mer motiverende å få høre det fra andre, at de også tror på meg.

I det siste, når jeg har gått rundt og vært nedfor er det mest fordi jeg følte meg sviktet, og det ble jeg jo. Jeg ble oversett og mine grenser ble overgått. Noen vil nok si det var selvforskylt siden jeg ikke hadde vært klar nok i talen på hvor mine grenser gikk. I etterkant har jeg laget meg et bilde av at jeg ikke var betydningsfull, ikke ble tatt alvorlig slik realiteten ofte var tidligere i livet mitt. Klart det gjorde noe med meg. Derfor var det så godt å kjenne på denne oppriktige kjærligheten da jeg var hos min mor, en mor som alltid var der, som er der og elsker meg på tross av. Ekte morskjærlighet. Hun var og er en rollemodell, slik jeg ønsker å fremstå for mine barn, men som jeg aller mest kanskje viser til mine barnebarn. Det er viktig for meg å vise min kjærlighet uansett hvem som måtte trenge min omtanke og omsorg.

Mine barn verdsette nok mest at jeg er nykter, men jeg vil også være noe mer for dem. Jeg kan vise dem gjennom min bestemorrolle. Ikke minst selv verdsette at jeg kan være en mormor, en trygg og tillitsfull bestemor. Og det er så fint å få være en mormor, kjenne på tilliten og høre mine barnebarn fortelle meg at de setter pris på meg. «Du er god og snill. Det er alltid morsomt å være her – du finner stadig på noe». Ja, det er viktig for meg å vise min kjærlighet fra mitt mormorhjerte.

Om noen timer drar jeg til Sarpsborg for å bidra i Kafe Klar. Det er oppmuntrende og oppbyggende å vite at jeg er der for noen som trenger noen å snakke med, slik jeg trenger noen å dele mine eventuelle problemer med. Vi trenger alle noen selv om vi kan sette pris på alenetid og ensomheten iblant. Jeg har også stor nytte av likepersonsgruppen Support’n. Ikke bare forstår de meg, og jeg dem, men vi tar hverandre på alvor og lytter. Vi deler styrke og håp med hverandre. Det er det vi trenger – hverandre.  

Jeg har mine beste intensjoner når jeg forsøker å bygge et vennskap med enkelte mennesker, tros at mine forsøk tidligere kunne bli avvist, vet jeg at jeg har mye å tilby. Jeg liker mennesker, selv om det i enkelte menneskemøter ikke er slik at man alltid liker alle, men i etterkant kan man ofte se betydningen av hver enkelt, at de er spesielle på sin måte. Det er viktig lærdom å ta med seg, at selv om jeg ikke kan være venn med alle, kan jeg tilby og ta imot respekt, støtte og forståelse. Alle har behov for noen, noen som ser dem for den de er, som lytter og bryr seg. En som bare er. Et menneske er nok. Et menneske kan gjøre forskjellen! Tålmodighet og ydmykhet lindrer vår sårende stolthet.

For hvem skal jeg komme til toppen for – for hvem skal jeg hoppe? Og hvor henter jeg denne energien fra – til å hoppe og til å «vinne»?

Hva styrer bølgene? Hva får en drage til å fly? Hvordan ha fremdrift uten vind i seilene?

Jeg kan lite om seiling, men jeg har hørt at det er best å seile med litt motvind… Og det er når det stormer som verst at vi begynner å se etter løsningene for å komme ut av uværet. For min egen del synes jeg det er «kjedelig» når det bare er bris eller kanskje skal jeg si flau vind. Tenk så «flaut» å ikke komme noe sted. Mange har sikkert prøvd å få en drage opp i luften, løpt bortover en åpen slette, men den vil ikke fly fordi det er ingen vind – ingen motvind, ingen oppdrift. En skihopper kommer sjelden langt uten oppdrift heller. Det vet jeg siden jeg bor sammen med en eks-hopper. Og det er jo logisk, ikke sant!?

Det går i bølger dette livet… når jeg er nede i en bølgedal trenger jeg nettopp å finne meg litt «vind», litt mer energi (vind er jo energi) for å komme meg opp til toppen igjen. Men jeg må flyte med, være årvåken for at bølgene ikke skal skylle over meg og dra meg lenger ned. Da drukner jeg jo. Og det hjelper lite å holde for munn og nese for å unngå at vann kommer inn, for jeg holder dermed også igjen for tilgang til luft – så jeg dør uansett… Vi trenger luft i lungene og om jeg holder munn og nese lukket vil det komme lite oksygen ned i lungene. Ingen oksygen – intet liv…

Ja, jeg trenger energi – en kraft til å komme meg opp. Hva med positiv tenking? Kan en setning hjelpe til å finne veien opp litt raskere? Kan jeg selv snu en faretruende situasjon mot noe langt bedre – det å holde meg flytende? Selvfølgelig, men er det nok å bare holde meg flytende? Burde jeg ikke kommet meg videre, kanskje inn til trygt land!? Jeg vet jeg kommer inn til smulere farvann, og land om jeg bare venter lenge nok, men jeg ønsker at det skal skje nå. Jeg vil opp NÅ! En situasjon endrer seg raskere om jeg selv fortar meg noe, tar initiativ – gjør en handling. Jeg sier ofte: Hva er det dette forteller meg? Hva er det jeg skal gjøre nå? Svaret er som regel: SNU TANKENE! GODTA FØLELSENE – DE VIL BARE FORTELLE MEG AT JEG TRENGER Å ENDRE FOKUS!

For å endre fokus og retning er jeg avhengig av min egen energi. Tilbake til vindkraften. Det er altså ikke alltid mest effektivt å ha vinden i ryggen. Nei, noen ganger trenger vi litt motbør – motvind for å komme oss opp igjen, ny energi om du vil. Så om det kjennes tungt og tøft – fånyttes liksom; jeg orker ikke dette strevet med å kjempe «mot strømmen», så kan jeg tenke meg, forestille meg at jeg surfer på en bølge – enn så lenge. Vente. Snart tar den virkelig tak i meg – om hodet holdes over vann og jeg ikke gir opp. Jeg flyter vertfall så lenge jeg puster… Er det det jeg vil – bare ligge der? Vil jeg ha mer fart, mer action må jeg kanskje hjelpe til selv. Jeg kan bruke kroppen, men ikke kave. Beholde roen og tenke klart – fremadrettet, mot et mål. Jeg vil dit! Ta rolige tak, få en rytme, øke farten og så… i land.

Driver frykten meg? Ikke om jeg ikke tenker klart. Uten kunnskap om hva følelsene gjør med tankevirksomheten min vil jeg enten stå på stedet hvil eller ramle. Var jeg en redd skihopper og kavet i luften uten å vite hvordan lande ordentlig ville jeg mest sannsynlig ta kollbøtte i lufta og falle ned i underrenna. Det ville få en fatal følge av min egen uvitenhet – den ukontrollerte redselen. Frykt gir økt adrenalin, men det gjelder å kanalisere den riktig ellers så blir den lammende. Frykt er på en måte energi, men den skal brukes til å komme fremover. Om jeg detter, i renna, og slår meg litt, kan jeg reise meg og børste av snøen og prøve på nytt – til jeg står stødig. Ta utfordringen – ikke gi opp! Jeg ber om litt råd på veien opp til toppen av bakken igjen – for det er i motbakker det går oppover, men jeg vil jo fly og lande trygt, så jeg tar til meg hjelpen og veiledningen jeg får, setter utfor – flyyyr og lander trygt, men ikke så langt. Det gjør ingen ting. Jeg vant uansett – jeg vant over frykten og meg selv – min redsel.  Rekord for meg selv. Kommer lenger neste gang, kanskje hele bakken ned, på sletta, og med nedslag – ordentlig telemarksnedslag. Det vil jubles. Jeg satte ny rekord. Men det første stående hoppet vil fortsatt være mitt beste – mitt viktigste! For meg. Og det er det som teller – at jeg selv er fornøyd! Det er meg selv jeg skal vinne for, ingen andre…

——————-

Og nei, jeg har ikke sprukket – jeg er bare i ferd med å hente meg inn igjen, tørre å ta utfordringene, tørre å komme meg til toppen, stå på toppen, kjenne vinden rusker litt tak i meg, hente energi, kjenne at jeg er litt redd uten å la denne frykten holde meg igjen, for jeg vil fly, fly langt – lenger enn langt, stå og høre min egen jubel – JEG KLARTE!

For jeg vil gjøre det beste ut av livet, det livet jeg har fått! Det er bare jeg selv som begrenser meg. Mine tanker kan hindre meg i å komme dit jeg egentlig vil. Jeg kan øve og øve – bli tryggere og etter hvert bedre. Det er opp til meg selv hvor langt jeg vil hoppe, men først må jeg hoppe! Selvfølgelig er det nødvendig med oppdrift, men mye, eller det meste sitter i hodet…