Underlagt alkoholen løp mine drifter løpsk. Mine urimelige handlinger gikk utover alle som en i min nærmeste omkrets. Til og med personer jeg ikke kjente så godt fikk unngjelde – fra kassadamen på Rema 1000 til NAV-ansatte eller den stillferdige mannen i gata. Større og mindre ulykker skjedde som en konsekvens av min drikking. Min jakt etter å skaffe meg alkohol kunne medføre at jeg «tråkket» ned folk om de tilfeldigvis kom i veien. Det vekket sinne, sjalusi og hevntanker om noen prøvde å stoppe meg.

Herskesyk som jeg var stilte krav til alle, om oppmerksomhet, beskyttelse og kjærlighet. Naturlig nok utløste dette kraftige reaksjoner hos de det angikk, de som prøvde å beskytte både seg selv og meg. Min higen etter prestisje, eller hva jeg skal kalle det, kom fullstendig ut av kontroll. Kollisjonen av mine drifter førte til mange kalde skuldre, selv om svært få gjorde oppgjør. Like fullt led mange under min fremferd, også jeg selv, men jeg så det ikke, ville ikke, klarte ikke se det, helt til mørket ble for mørkt …

I det mørkeste rommet fant jeg omsider døren. Dørstokkmila var lang, og krevende, men jeg kom meg over, og stengte døren bak meg. Jeg skulle ikke lenger tilrettelegge for at Kong alkohol skulle følge etter.

«Hva som ligger bak oss, og hva som ligger i oss, er ingenting i forhold til hva som ligger i oss.» (Henry S. Haskins). Jeg prøver å etterleve disse ordene ved å finne frem alle mine gode egenskaper, spesielt på dager som kan være tunge og vanskelige å komme gjennom. Jeg har uante krefter og egenskaper. Rettere sagt har jeg oversett og glemt hvor sterk og modig jeg i virkeligheten er.

Jeg dveler ikke ved fortiden min, selv om jeg rett som det er stopper opp, snur meg og tar jeg noen skritt tilbake før jeg tusler videre. Fremtiden min ligger i fortiden.

Det var dager hvor jeg tvilte på om det eksisterer noen som virkelig brydde seg om hva som skjedde rundt dem, i verden, eller om mitt liv for den saks skyld. Jeg kan fortsatt tvile på mangt og mye, men å tro er ikke lenger så vanskelig. Det er vel fordi jeg selv innerst inne ikke mistet troen og dermed styrte mine skritt opp i lyset igjen; jeg mistet aldri helt troen selv på de mørkeste dagene.

Jeg blir ofte grepet av ord jeg leser, ord som sies eller synges. Noen ganger er det som om sangtekster og musikken gir meg mer styrke og mot til å fortsette på den strevsomme veien når jeg kanskje egentlig ønsker å gi opp. Jeg tenker også på alle likepersoners ærlige delinger som har oppmuntret meg til å stå på videre. Jeg vet at inne meg finnes det en god del som bare vil ha det som er bra for meg, også selv om det krever litt motgang for å få det. Likevel driver det meg til å søke fred og lykke, erfaringer og veiledning – et mer helhetlig liv. Og da tviler jeg på min tvil …

På dager hvor jeg er langt borte fra mine indre, sterke krefter trenger jeg å lytte ekstra nøye. Jeg kan aldri vite hvor de rette budskapene kommer fra. Jeg lytter til likepersoner – de som har gått foran meg, lytter til musikk, til den visdom som når meg gjennom litteratur, og jeg forsøker å være åpen for det jeg hører – ha et åpent sinn.  Fra tid til annen tar jeg et ordentlig overblikk, tar en titt på noe som ikke er gjort med menneskehånd – et berg, en sky, en stjerne eller strømmende vann. Da kommer det en slags visdom, et tålmod og en trøst, og fremfor alt; en forsikring om at jeg ikke er ensom i verden …

Noen ganger blir jeg som slått i bakken av budskapet, og da mener jeg ikke at jeg blir tafatt maktesløs, men jeg får en ny giv. Som her forleden dag, da jeg ble grepet av en sang sunget av Maria Mohn: The day the darkness died. Jeg gir den videre til dere …

… Eller et påskudd

Glede er den følelsen de fleste drikker på. Et ønske om å forsterke den. Jeg var ikke et unntak, selv om jeg husker mest situasjonene jeg hadde det vondt, når jeg var trist og lei meg og drakk i et forsøk på å bli glad. Uansett var det alltid et påskudd for å drikke, en beleilig hendelse, den perfekte unnskyldning for å rettferdiggjøre min drikking overfor andre så vel som meg selv.

Da mitt skrantende høyre kne, etter flere år med håndballspill, fikk seg en skikkelig trøkk, og jeg gikk og ventet på meniskoperasjon, så ikke jeg på det som forferdelig, men som en gave; jeg kunne drikke mer. Jeg ble sykmeldt, barna var mer hos andre og denne smerten måtte jeg døyve på et vis. Like fullt måtte jeg skaffe meg drikkevarene, og selv hvor vondt jeg hadde det, klarte jeg alltid å komme meg til butikk og pol. Avhengighetens sterke krefter …

Faktumet er at det hadde egentlig ikke spilt noen rolle hvordan jeg hadde det, jeg måtte bare drikke. På tross av at jeg i starten klarte å bli i bedre humør, flytte fokuset bort fra smerten, så endte jeg alltid opp som et nervevrak – full av angst, frykt og enda mer lidelse. Jeg, som mange, forsøkte å klamre meg til gamle ideer uten resultat, inntil jeg ga helt opp.

Jeg er evig takknemlig for at jeg ga opp. Jeg har levd edru og godt noen år, og kneet har vært der, fra tid til annen, men ikke hindret meg nevneverdig, før nå. Tenk om alkoholen fortsatt hadde makten over meg i dag, når jeg nok en gang sitter her med dette smertende kneet. Jeg har trodd det verste når jeg nattetid har grått meg i søvn.

Etter legebesøk i går, antatt avrevet leddbånd, som sikkert skjedde da jeg skled på tur forrige uke, men hvor jeg bare gikk videre på kroppens eget smertestillende – endorfiner (https://balanseihverdagen.no/lykke-hormoner ), og uten å tenke på annet enn om jeg ble møkkete på klærne. Senere har smerten tiltatt. Jeg kan bare vente på MR, som jeg har fått time til den 16. mai. Bare å smøre meg med tålmodighet, ikke noe annet.  Men akk, så kjedelig, ikke å få gå på tur eller pusle i hagen. Takk og lov for at tanken på å drikke aldri har falt meg inn.

Og vet dere hva legen sa: «Du får ta deg noe smertestillende, sitte med benet høyt og slappe av». Jeg måpet tilbake, for han kjenner min historie: «Slappe av med benet høyt skal jeg nok gjøre, men smertestillende, det kan du bare glemme». Han ble nok en smule flau, tok seg i deg og sa: «Voltarol kan du smøre på». Var det et påskudd for å prakke på meg medikamenter? Jeg takket for hjelpen og gikk …

I dag har jeg lest om smertelindrende kremer, og utvalget er stort. Om voltarols virkestoffer fant jeg bare diklofenakdietylamin, men ikke hva det er, bortsett fra at det med liten skrift sto dette: Brukes med forsiktighet ved nedsatt nyre-, hjerte- eller leverfunksjon. Brukes ikke av gravide eller ammende. Bør ikke brukes lengre enn 14 dager. For meg høres dette skummelt ut, noe avhengighetsskapende. For jeg kan ikke fatte og begripe, at selv om det smøres utenpå lokalt der hvor smerten er, må det naturligvis gå inn i kroppen. Da går det jo i blodet også. Og med tiden må jeg ha mer, og mer og mer, og så noe sterkere, og så hjelper ikke det … Snøballen ruller.

Men jeg fant noen som er produsert av naturpreparater; kamfer, mentol, peppermynteoljer og trollhassel for eksempel. Den gode gamle Tigerbalsamen. For alt jeg vet er det noe humbug med liten skrift der også …

Mulig jeg er streng med meg selv, kall det naiv, men jeg bestemmer hva jeg ønsker å tilføre kroppen min nå. Jeg kan utstå denne smerten, overleve den, for jeg vet hvordan virkelig smerte er, og den kan ikke sammenlignes med denne, og sannheten er at jeg kan ikke overleve den en gang til.  Jeg tar en dag av gangen jeg, gjør det beste ut av det. Og det er sol og fint vær, jeg kan sitte ute med strikketøyet, lese eller skrive. En bitte liten forsiktig gåtur kan jeg nok også klare. Det gjør jo noe med psyken, og den skal vel så mye pleies, når kroppen er i ulage. Blir humøret bedre, kjennes smerten mindre – en tomme glede er mer enn en meter sorg og smerte …

Som sagt, jeg klarer meg jeg, jeg overlever dette også, så lenge jeg kan fylle på meg en dose av verdens beste medisin etter mitt syn; naturopplevelser. Hva om leger skrevet ut det på blå resept.

Ingen katte, ingen klokke vekket meg. Bråvåknet selv, fra en drøm, som først føltes så virkelig. «Det var bare en drøm!»

Når det er mye som skjer rundt meg, når hodet stresser, kan jeg ofte ta det med inn i natta, og deretter drømme de rareste drømmer, som i natt. I går skjedde det så mye som påvirket meg i alle retninger.  Positive beskjeder og hendelser, men også noe negativt, og jeg har en tendens til å henge meg mest opp i det. «Typisk, at det skjer meg liksom.»

Jeg hadde gått og uroet meg unødvendig for hudspesialisttimen, men legen så ikke noe som var bekymringsfullt – takk og lov. Egentlig skulle den beskjeden gjort dagen min glad. Dessverre var det andre ting som fikk min oppmerksomhet; som at bussen kjørte foran nesa på meg – en bagatell ja, men den hendelsen ble etterfulgt av flere. Det som ødela mest var da en venn ville utnytte min tillit, eller var det kan hende mangel på tillit fra min side, at jeg ikke ville låne vedkommende penger. Jeg har hatt så mange dårlige erfaringer med å være godhjertet og gavmild i pengespørsmål, så jeg ville ikke hjelpe, i redsel for å bli lurt nok en gang. Det var det vennskapet, mest sannsynlig, for det har vært stille siden – helt stille.

Jeg mistrodde personen, på feil grunnlag kanskje. Hadde ikke tiltro til historien og årsaken til hvorfor jeg ble spurt om å avse noen tusenlapper. Når personen sier hen vil forstå om jeg ikke kan, og jeg svarer jeg kommer til å blakke meg, at jeg ikke kunne, selv om jeg sikkert kunne klart det, men det var denne redselen som slo inn, tankespinn: Hen vil utnytte meg …  Jeg er bare en venn når jeg kan hjelpe med penger. Våre samtaler betyr liksom ingen ting. Det er pengene mine som betyr noe, ikke jeg, ikke meg som person, men det materielle. Nei, jeg kan ikke hjelpe! Etterpå fikk jeg slengt i «trynet» at jeg er en som svikter og skuffer, som bare tenker på meg selv. Ingen kontakt siden … Og nå sitter jeg og tenker om det var bare jeg som sviktet og skuffet – prøver å rettferdiggjøre mine handlinger. Og jeg fikk jo aldri forklart. Om alle gangene jeg ble misbrukt og tråkket på. Og etterpå satt jeg der, erindret; jeg var ikke bedre selv – jeg brukte mennesker og venner for pengenes skyld, eller for å få alkoholen jeg den gang så sårt trengte … Gjorde jeg det riktige?

Vanligvis er jeg en person som hjelper de som virkelig trenger hjelp, også med penger når jeg vet de har hederlige og ærlige hensikter. Dessverre har ikke alle har hatt gode hensikter. Jeg har brent meg. Blitt utnyttet på det groveste, og i går slo forsvarsmekanismen inn, rett og rimelig. Jeg ville være på den trygge siden, virkelig vite. Og jeg ville la vedkommende vite om de gangene noen hadde lurt meg opp i stry. Det var det jeg gjerne skulle ha fortalt, til mitt forsvar, men sjansen kom ikke. Nå har jeg skyldfølelse opp til ørene. For jeg bryr meg virkelig om min venn, som kanskje ikke lenger er en venn, så da var personen kanskje heller ingen venn … Rettferdiggjøring … Forstå da!

*

Denne drømmen jeg hadde, som var mer et mareritt; jeg drømte jeg ble satt i fengsel for å ha hjulpet noen i god tro med å finansiere hjelpetiltak for flyktninger. I stedet hadde jeg bidratt med anskaffelser av narkotiske stoffer, som ville vært mitt verste mareritt, det å bidra til noens død … Klart jeg skulle fengsles.

Drømmen var jo bare en drøm. Klart personen, min venn ikke skulle finansiere narkotika. Hva har jeg gjort? Jeg har mistet en god venn i mistillit. Fortsatt er jeg som fengslet, i mine tanker, i tapet av en kjær venn. Kan du tilgi meg? Kan vi snakke – kan jeg forklare? Kan vi forsones? Er det bare en drøm?

… Er det frykten som hjelper oss til å overleve, eller er det motet til å kjempe …

Hva er det som får noen til å gjøre noe de vet kan ta livet av dem? Hvor noen faktisk har lurt døden før, men likevel utsetter seg for nye farer? Dreier det seg om mot, eller er det fravær av frykt? Og er fravær av frykt det samme som mot?

Ta for eksempel en rusmisbruker. En overdose heroin eller for mye alkohol kan stoppe hjertet og medføre død. Og kan hende har personen allerede vært på «den andre siden», men likevel settes neste skudd eller vedkommende tømmer nok ei flaske.

Så har vi de som driver med ekstremsport. Skiflyging er en av dem, og for omtrent ett år siden lurte en kjent, norsk skihopper døden, men likevel vil han opp igjen, i verdens største hoppbakke, og sette utfor, for å kjenne på frykten. Eller snakker vi her om mot?

I begge tilfeller, for den rusavhengige og skihopperen dreier det seg om dette kikket i nettopp de sekundene det tar rusmiddelet å virke eller det å sveve. Det er følelsen av å kjenne seg fri en stakket stund. For så å kjenne at det forsvinner, og de må gjøre det igjen, og igjen. De er hekta. Hekta på galskap. Noen mennesker setter seg selv frivillig i en risiko. De liker det, det gjør dem lykkelig. Noen mennesker drikker for å kjenne på lykke også. For begge dette serotoninrushet gjennom kroppen. Og klart de vil ha mer, men så blir de avhengige …

Avhengigheten til noe som påvirker ulike hormoner som for eksempel endorfin, dopamin og adrenalin. Ikke engang den overhengende dødsfaren klarer å hindre dem ifra å utsette seg for stoffer eller aktiviteter som får «blodet til å bruse» en gang til. Kanskje for siste gang …

Mot er ikke fravær av frykt. Det er heller at man bestemmer seg for at noe er viktigere enn frykten. Eller slik jeg vil si, at hjernen har innordnet seg på at dette må den ha for at kroppen skal kunne fungere. Dette sekundet hvor adrenalinet medfører enten livet eller døden … Dreier det seg om kommunikasjonssvikt mellom nervesystemet og det endokrine systemet (hormonsystemet)? Er det det som får enkelte mennesker til å gjøre noe som andre frykter mest, å leke med døden? De lider vel begge av Avhengighetssyndromet. (2.3.2 Avhengighetssyndrom i ICD-10 –  https://sml.snl.no/avhengighet ).

*

Og så er det dette med å hoppe … Er det overlevelsesstrategier som slår inn. Det å kjempe eller flykte? Årsaken er muligens fordi en fight-eller-flight-respons frigjør kraftige hormoner som påvirker hele kroppen. Når du er redd, oversvømmes kroppen med hormonet adrenalin. Nok et adrenalinkick.

Gir rusmidler det samme adrenalinkicket? Ja og nei. Først skapes denne godfølelsen. Man føler seg mer modig og trygg på seg selv. Jeg gjorde vert fall. Men, for det er et stort MEN … Kroppens egen produksjon av «rusmidler», som enkelte hormoner kan kalles for, blir satt ut ev drift ved tilførsel av eksterne rusfremkallende stoffer. Kort fortalt, kroppen kommer i ubalanse, men den ønsker å være i denne lykkerusen. Mer trenger jeg vel ikke å skrive … Du kan sjekke det ut her, om du vil:  (https://www.nettavisen.no/livsstil/dette-er-kroppens-naturlige-rusmidler/s/12-95-3423354488) .

Men jeg vil si noen om de som ser på, de som lar seg underholde av dem som utsetter seg for frykt og farer i en skiflygingsbakke. Faktisk meg selv inkludert. Ja, jeg kommer til å se på fra Vikersund. Og selv om jeg er fryktelig redd for hva som kan skje, om Daniel André Tande nok en gang setter utfor?

Hvorfor liker vi å se på noen som utsetter seg for noe så ekstremt farlig? Hvorfor setter vi oss godt til rette i sofaen og lar oss bli revet med av noen som prøver å lure døden. Adrenalinkick er vel svaret her også.  Men ingen ville vel finne på å storme til når noen setter et skudd? Da sier vi stopp! Da vil vi heldigvis hjelpe, så vi kontakter ambulansen, og denne gangen gikk det også bra. Men problemet er at vi kan egentlig ikke hjelpe, for de som overlever en overdose vil mest sannsynlig gjøre det igjen. Slik også Tande muligens vil gjøre det igjen. Helt til de selv erkjenner hva de utsetter seg selv for. Kanskje lar de frykten vinne? Og finner mot til å erkjenne galskapen. Og å innse at man ikke kan overleve lenge om man ikke er redd …

Om jeg forstår, er saker og ting akkurat som de er; om jeg ikke forstår, er saker og ting fortsatt akkurat som de er …

Hva er “det gode liv”? Er det totalt fravær av motstand, forpliktelse og ansvar? Bekymringsløs ferie på heltid? Det kan definitivt være godt som et pusterom, men å ta fri hver dag er verken mulig eller godt. Det ville blitt tomt og innholdsløst i lengden. Heller ikke noe særlig for menneskene rundt oss.

Jeg har godt av å utfordres, å kjenne litt på alvoret, tenke igjennom hvordan det egentlig står til. Bli mer bevisste på hva slags konsekvenser mine handlinger gir. Noen har et liv som roper på rettferdighet og oppreisning. Da kan det være frigjørende å ta et oppgjør med seg selv, som også handler om å ta ansvar for hverandre. Det handler om selvransakelse. Daglig gjør jeg opp regnskapet. Ikke for å gjøre livet surt og vanskelig for meg, men fordi det gjør godt, både for meg selv og de rundt meg.

Enkelte av oss som kjenner på sorgen, smertene og angsten. Angst for å bli forlatt, for ensomhet og for døden. Da kan håpet om at en dag skal alt bli nytt og godt være det som holder en oppe. Det hjelper også å vite at man faktisk ikke er alene. At mens vi lever våre liv her, og kjemper våre kamper, er det mange som kjemper med oss, og som gir oss styrke og kjærlighet til å gå videre.

Alle er vi ulike og trenger å ta til oss ulike ting, men dessverre har vi lett for å høre det vi minst trenger å ta til oss og gå glipp av det som kunne gjøre oss godt.

Jeg tror det gode liv handler om livsmening og tilhørighet. Filosofen Friedrich W. Nietzsche har sagt at: Den som vet hvorfor han lever, kan tåle et nesten hvilket som helst hvordan. For meg gir det mening. Og det er mitt ansvar; å gjøre mitt for å kjempe mot det onde og for det gode – både i meg og rundt meg. Den danske forfatteren og oppfinneren Piet Hein har sagt: Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro, mot det man tror på. Jeg sier meg enig. Den indre ro, følelsen av å hvile i oss selv, handler om å finne ut hva vi tror på, hva som er viktig, hva som er det gode liv, for oss selv og for fellesskapet. Og å øve oss i være tro mot det. Være tro mot det vi mener er viktig og rett, også når vi opplever motstand. Hente styrke og utfordring hos noen som kjenner våre liv og gir oss mye av det vi trenger i livet, men også i forhold til døden.

Det kan være til stor hjelp å studere oss selv og finne informasjon om oss selv og våre relasjoner. Det er mye å lære av å observere og å utrede minnene.  Men å vente på det rette tidspunktet for å ta et innblikk i seg selv og sitt liv blir en unnskyldning for å slippe å gå til handling. Eksempelvis faller noen av oss i fellen til å forsøke å analysere andre fremfor oss selv. Vi prøver å endre vårt indre ved å bli som andres ytre. Vi klarer ikke akseptere våre virkelige omstendigheter, ettersom vi enda ikke har forstått andres reise i rim og skuespill. Noen vil aldri begripe det fullt ut. Like fullt skylder vi oss selv å akseptere den virkeligheten vi lever i og handle der etter. Her kommer selvransakelsen inn i bildet, og det handler om å være ærlig i spørsmålet om hva som er det virkelige motivet.

Ei god venninne av meg, en likeperson som også er skuespiller fortalte meg at det å være skuespiller er tilnærmet lik en evig lang selvransakelse. Med andre ord; det å være skuespiller betyr ikke at man skal gå inn i andre karakterer og spiller ulike roller. Det dreier seg mest om å gå i seg selv for å finne hvilke karaktertrekk en har inni seg selv for å best kunne bekle rollen. Hennes forklaring fikk meg til å tenke: Altså handler det om finne den oppriktige seg og å vise det utad. Det handler om å være åpen og ærlig mot seg selv for mer troverdig å kunne formidle personen man skal være. Å gi et bilde seerne kan tro på, og i mange tilfeller også kan kjenne seg igjen i.

Til eksempel ser jeg at jeg kunne gjort meg i rollen som Nora i Et dukkehjem. Jeg kan best spille roller hvor jeg selv kjenner meg igjen, som den undertrykte Nora. Det å være passiv og tilbakeholden, føye seg etter ektemannen, men også å ha innsikt i det å våge å innta en «upopulær» rolle i et mannsdominert samfunn, med å bryte ut. Erfart viktigheten av å stå opp for seg selv – selvstendighet, på tross av usikkerhet om valget var riktig …

Jeg drømte om å bli skuespiller som liten. For jeg var ganske så god til rollespill, spesielt i skolesammenheng, med foreldre som tilskuere. Jeg kjente ikke på redsel den gangen. Jeg våget «å dumme meg ut» og å bli ledd av. Jeg turte til og med å gå inn i de mer alvorlige rollene. Kan vel jeg si at jeg var meg selv, og oppnådde stor applaus for å vise mitt egentlige jeg. Tenk om jeg fortsatt turte. Tenk om jeg var skuespiller. Tenk om jeg våget å vise alle mine karaktertrekk, alle sidene ved meg selv, de som ligger der inni meg – de mørke og triste så vel som de lyse og glade. Nå er det bare skummelt å la andre se innenfor skallet.

Egenskapen med å la andre ta del i mitt innerste ble på et eller annet tidspunkt borte. Jeg sluttet å vise hvem jeg egentlig var da jeg fikk forståelsen av at jeg ikke var noe. Da jeg ble tvunget til å gå bort fra meg selv og spille en annen. Og denne personen jeg den gangen spilte var ikke basert på selvransakelse, men på det bilde jeg trodde andre ville se. For det synet jeg hadde på meg selv ønsket jeg ikke at noen skulle se. Jeg sluttet med andre ord å være skuespiller.

De virkelig dyktige skuespillerne er vel de som klarer å leve seg inn i rollen med å være seg selv nok. De som er ærlige mot seg selv – med andre ord de som har gått i seg selv, funnet sine gode, og dårlige sider, de trekkene som passer til å spille nettopp den filmkarakteren og spiller det ut foran de skuelystne. Det er det skuespill handler om – selvransakelse på åpen scene.

Først og fremst skal jeg spille hovedrollen i «filmen» om Mitt eget liv, ikke inneha birollen i andres liv …

Den energien som skapes av vår uro, våre tårer og redsel skal vi anvende til aktive handlinger, ikke passiv bønn …

Må noen rope om hjelp før hjelpen kommer? Er det ikke et rop om hjelp når noen i stillhet lider, de som blir truet til taushet, for å skjule grusomheter, begått av dem som selv ikke vet annet …

*

Om det er uroligheter, bråk og krangling, eller regelrett krig i nabobygda, hva gjør vi? Stort sett forholder vi oss usikre i ro og håper det skal roe seg ned igjen uten de alt for store konsekvensene. Vi gjør best i å ikke blande oss inn for mye og egle opp stemningen enda mer. Vi ønsker ingen eskalering. Vi håper vertfall at kranglefantene ikke skal begynne å bråke hos oss, for da må vi jo begynne å forsvare våre territorier, eiendeler, vår befolkning og våre liv. Men noen kan ikke vente. De føler en trang, et kall til å hjelpe alle de som ikke ønsker å være i skuddlinjen, som aldri ba om krig. De forsvarsløse, barn, syke, eldre, kvinner og den vanlige mannen i gata. Alle de som ikke har muligheter til å ta igjen eller hjelpe seg selv og sine nærmeste. Noen ropte om hjelp …

Det rasles med sabler, det planlegges, de høye herrer i andre land truer, selv før noen ropte om hjelp. Pålegger sanksjoner og stiller krav. Vi skal ta dem, vi skal drive dem tilbake, vi skal kneble mobben, krigerne, alle de som påstår dette er mitt. De sier de skal verne om de siviliserte. Men til ingen nytte. Det ropes ikke lenger om hjelp, i det bombene faller …

Hva gjør vi når det er bråk hos naboen, i huset rett ved siden av? Vi forholder oss stort sett usikre i ro da også. Vil ikke bry oss. Vil ikke blande oss inn av frykt for å bli påført skyld. Vi bekymrer oss for hva som kan skje, og håper det beste, mens vi ber stille bønner for de uskyldige, de stakkars barna, for alle de skadelidende. Ingen høyere makter bryr seg, ingen med betydning griper inn. Selv når vi hører redde rop og hjerteskjærende skrik fortsetter vi å be. Forventer at mirakler skal skje. At hånden skal slutte å slå, at klærne skal forbli på. At de forsvarsløse skal kunne finne styrken og ta igjen selv, uten at vi løfter en finger for å stoppe maktovergriperen. Noen bare tisker og visker i kulissene, og ingen roper om hjelp …

Men i slike tilfellet skal vi bry oss, ikke bare snakke i store saler; om barns urett, om mødre, eller fedres tapte kamper, om alle de sårede og utrygge. De som aldri vet når neste slag skal stå, som de vet de taper. Og de roper fortsatt ikke om hjelp, for ingen kommer likevel.

Noen våger å gripe inn, ikke bare tale de svakes sak, men tar frem stridsøksene for å sette «krigeren» ut av spill, for å kneble angriperen, voldspersonen, overgriperen og mishandleren. Personen som en gang selv kanskje var den som lå under for sin fars eller mors harde hånd. Som fikk forståelsen av at slik kommer vi frem her i livet; ved å true og underkaste, slå og voldta andre. Et offer som aldri kommer ut av offerrollen, og vil fortsette å produsere nye ofre, som vil fortsette å være ensom i sine kamper, om ingen griper inn: Og belærer, med kjærlighet, med tillit og forståelse, selv hvor vanskelig det er å forstå, en som slår. Han ropte vel egentlig om hjelp …

Nei, jeg tar ikke parti med overgriperne. Jeg forsvarer ikke dens handlinger, men jeg prøver bare å forstå, hva som ligger bak – hvem personen egentlig er. En taper selv? Jeg vil bare hjelpe de forsvarsløse små. Da må jeg til roten, av alt det onde, det vanskelige, til problemene som ligger bakenfor de brutale handlingene. De vil alltid fortsette å såre, om de ikke får hjelp. Og noen vil alltid lide, om de ikke får hjelp. Og vi skal lytte, vi skal se, men aller mest skal vi ile til, uten forvarsel, og løfte opp dem som ligger nede, som venter på at vi skal komme, før de rakk eller klarte å rope om hjelp …

Hvem trenger hjelp? Hvem skal hjelpes? Hvem skal lære bort? Hvilken hjelp skal gis? Til å ta igjen, ta til motmæle, til å rope om hjelp. Til å lære å avle kjærlighet, ikke hat. Da må vi alle først og fremst våge å bry oss! Vi må alle følge opp våre bønner med handling, for mirakler skjer ikke bare ved tanken på …

Sikkert hørt det: Vær til stede og nyt øyeblikket! Men er det så enkelt alltid?

Vi er alt for vant med å holde et høyt tempo og glemmer å ta pauser fra aktiviteter eller planleggingen av dem. Det er denne planleggingen som okkuperer det meste av vår tid, tenker jeg. Og vi skal planlegge alt til den minste detalj. Vertfall er det ofte slik med meg.

Det ligger vel i hjernebarken dette med å planlegge, fra da jeg måtte ha alkohol, men ingen skulle vite at jeg drakk. Derfor måtte alt planlegges: Når kunne jeg dra å kjøpe alkohol, hvilket pol, og hvor mye trengte jeg (minimum en kartong mer om noe uforutsett skjedde), når måtte jeg være hjemme igjen, når og hvor kunne jeg drikke og hvor kunne jeg gjemme slik at ingen fant varene. Mange ganger husket ikke jeg selv hvor jeg hadde gjemt alkoholen. Jeg planla absolutt alt med tanke på å skulle få drukket alkoholen kroppen min trengte. Ikke minst planla jeg også andres gjøremål for at jeg selv fikk anledning til å drikke i ro og fred.

Det handlet om en desperat jakt på det «perfekte» tidspunktet, i den perfekte ferien, den perfekte helgen, kvelden, natta, dagen, eller også de uperfekte øyeblikkene; en grå tirsdags ettermiddag i mars, etter en dårlig middag og all oppvasken som ventet. Barn som var i veien, avtaler som var avmerket på kalenderen og alle ugjorte oppgaver. Jeg planla for å unngå planene, de kjedelige avtalene og hverdagssyslene. Resultatet var at alle de små, ubetydelige tingene vokste seg større enn nødvendig og dermed slukte de mer av min mentale energi, og da måtte jeg selvfølgelig slappe av, med ett, to, tre, fire …  glass vin.

Jeg forestilte meg slutten på et fint øyeblikk lenge før det var over, eller ofte lenge før det hadde begynt. Alkoholen sjal alle disse øyeblikkene. Nå har jeg tatt tiden tilbake. Altså, jeg har ikke dratt tilbake i tid, men la meg si det slik: Jeg har tatt øyeblikket tilbake – det at jeg klarer å være i det som skjer her og nå. Selvfølgelig er det ikke alltid jeg er like opplagt til å nyte og verdsette øyeblikkets hendelser. Det skjer når jeg ikke anerkjenner det som hender rundt meg, at jeg vikler meg inn i ønsketenkning mer enn realiteten i selve gjerningsøyeblikket.

Jeg har valgt bort alkoholen. Det har endret mye ved livet mitt. For eksempel har jeg fått mer energi og tiltakslyst, for rusmidler er ødeleggende og passiviserende.  I tillegg har jeg fått bedre søvnkvalitet, mindre stress og mer kontakt med meg selv – tydelig bedre selvtillit over å kunne styre livet mitt selv. For ikke å snakke om alle de helsemessige fordelene; bedret immunforsvar, bedre leverfunksjon, hjertets pumpeevne er bedre, normalisert blodtrykk, bedre mage/tarmfunksjon, bedre muskulatur og benstruktur og ingen abstinenssymptomer (om jeg lar være alle sukkerholdige varer, for de gir faktisk tilnærmet like symptomer etter lang tids bruk).

Det er ikke alltid jeg klarer å se det positive i hverdagen og livet mitt. Men jeg har noen knep jeg bruker for å komme tilbake til virkeligheten og det å kunne være nettopp tilstede i det jeg gjør, ser, hører, føler, tenker og er. Disse vil jeg dele med dere:

– Flytter fokuset fra negative tankemønster til positive tanker om meg selv, som igjen gir større mestringsfølelse.

– Legger merke til det som gjør meg glad i de situasjoner jeg mestrer noe og hva jeg liker. Fokus på det positive reduserer negative tanker og følelser.

– Prøver å fylle dagen med må-ikke-oppgaver. Gjør noe lystbetont hver dag, noe jeg kan glede meg over, om bare en liten ting.

– Trener daglig på å se etter hva som skjer rundt meg, og å ta vare på de små og store hendelser. Disse hjelper meg til å faktisk endre synet på meg selv og livet mitt.

– Frisk luft hver dag – naturen gir mange gleder og senker stressnivået.

– Takknemlighetsliste; sier og skriver tre ting jeg er takknemlig for hver morgen.

– Lov å kjede meg – gir økt kreativitet og veien til et kunstnerisk uttrykk gjennom blant annet håndarbeid og fotografering, som igjen styrker den psykiske helsen.

– Forsøker å lære meg nye ting; ikke om å gjøre å prestere, men for å få godfølelsen, mestringsfølelsen og selvfølelse av å tilegne meg ny kunnskap.

– Gode gjerninger for andre; gi tid og oppmerksomhet, bare si hei, gi et smil, ta meg tid til å lytte, vise interesse og vennlig nysgjerrighet.

– Forsøker å ta bevisste valg. Ikke bruke unødig tid på noe jeg egentlig ikke kan gjøre noe med eller ikke kan påvirke utfallet av, men heller gi tid til å være oppmerksom på hvordan JEG har det. Legge merke til det som skjer, ikke det som gikk galt.

– Være til stede i øyeblikket! Mindre tid til bekymring for fremtiden eller gruble over fortiden. Mer oppmerksom på hvordan andre også har det.

– Ikke selvmedlidenhet, men selvmedfølelse. Være god mot meg selv og legge bort den indre kritikeren i meg; ikke klandre meg selv for alt. Akseptere det som kjennes vondt, tåle min smerte. I stedet for å kritisere meg selv skal jeg vise meg medfølelse. Fokus på hvordan jeg snakker til meg selv; ville jeg sagt det samme til en venn?

*

Lista er lang, og jeg klarer ikke alltid å følge den til punkt og prikke. Noe har blitt en vane, andre ting, spesielt det siste punktet, jobber jeg fortsatt med for å få til på daglig basis. Jeg vil at dette skal bli et tankemønster til oppbygging av mitt selvbilde, som har hovedrollen, og ikke kritikeren i meg, den som fortsatt har en tendens til å styre hverdagen. Stopp! Fokus på de positive sidene ved meg selv nå. Jeg titter på kaffekoppen min hvor det står BRA NOK, før jeg løfter blikket, stirrer ut av vinduet, på fugler som flyr forbi, på den lyseblåe himmelen dekket av noen få slørskyer. Jeg merker tankene mine blir gode og oppbyggende. Jeg er her, tilstede i livet mitt akkurat nå. Tilstede i gjerningsøyeblikket, hvor egentlig ingen ting skjer annet enn at JEG ER …

Lenge siden sist folkens, men her er jeg tilbake, bittelitt styrket til nye tak. Eller skal jeg si mer fornuftig, siden jeg har brukt disse dagene til å gå mer i meg selv. Våget og kjent etter hva som ligger der og ulmer. Det er bare det at disse hemmelighetene vil fortsatt påvirke meg negativt om jeg ikke våger å ta dem frem i lyset. Så spørsmålet er om jeg er klar, og om dette er rette stedet å slippe alle demonene løs? Svaret er nei.

Altså, jeg har lekket informasjon om hva som skjer inni meg, med meg og rundt meg lenge, men de aller såreste hemmelighetene trenger jeg faktisk profesjonell hjelp til å håndtere. Ikke det at jeg ikke stoler på dere, men jeg trenger ikke bare få det ut gjennom å skrive det. Jeg trenger å snakke om det. Virkelig ta tak i hver minste lille flik av fortiden min som fortsatt gnager. Jeg behøver ikke møte disse fortidsdemonene alene. Jeg trenger ikke møte noen ting alene.

Jeg har aldri opplevd tornadoer, slike naturlige fenomener, men jeg vet man må ikke bare se opp for de usedvanlige sterke vindkastene, men også alt vinden rykker opp og kaster til alle kanter. Alkoholismen er som en slik tornado, og den fører med seg utallige problemer; inklusive verbal, fysisk og seksuell mishandling, sykdom, skyld, skam, fengsel, utroskap og til og med død. Mange av disse problemene kan være pinsomme å erkjenne og ikke minst snakke om.

Jeg vil nok fortsatt skrive offentlig, for å hjelpe andre til å forstå viktigheten av å stikke hull på hemmelighetsballongen, men bare for å slippe ut det som tåler dagens lys, det som ikke sårer andre, eller meg (oss) selv. Derfor trenger jeg en person jeg stoler på, en person som forstår, som støtter uten krav eller sanksjoner. En person jeg kan åpne meg opp til for å få ut alle slaggstoffrestene. De som sitter aller lengst inne. Som jeg har prøvd å fortrenge, til og med håpet skulle gå bort av seg selv kanskje. Som de ikke vil gjøre før jeg åpner opp. For sjelen min sørger, og jeg trenger noen å sørge til …

Nå har jeg ventet lenge nok, og jeg kan ikke bare skylde på koronaen. Nei, jeg har vært redd også, redd for å begynne denne prosessen. Jeg har utsatt sorgprosessen, trodd jeg var sterk nok til å stå i det, og det har jo gått tålelig bra, lenge, men så ville ikke «såret slutte å blø.» Og jeg kommer til å bli værende i den tærende sorgen om jeg ikke våger å snakke om årsaken, alle hemmelighetene. Først da kan sorgen bli «normalisert», gå over til å bli aksepterte minner. Et sår som ikke vil gjøre så vondt i fremtiden, men bli erfaringer å benytte i senere motbakker.

Det er ikke galt å stille krav til meg selv, men det dreier seg mest om hvordan, om jeg legger lista for høyt? For det er jo ikke galt å vente fremgang for meg selv, om gode ting i livet, eller å bli behandlet anstendig av andre. Eller skal jeg heller si forventninger. Forventninger kontra krav: Når mine forventninger blir til krav vil jeg alltid komme til kort i forhold til det jeg ønsker å være, og situasjonen vil utvikle seg på måter jeg ikke ønsker, fordi noen, inkludert meg selv vil svikte meg.

Jeg legger de hardeste båndene på meg selv. Jeg trengte avstanden, fri fra skriveriene, men jeg ser at skriveriene er i høyeste grad nødvendig, når jeg klarer å balansere det. Jeg tar bort selvfølelsen min når jeg synes synd på meg selv på grunn av fortiden, enten jeg var årsaken eller andre. Hva vil eller kan jeg gjøre med det? Velte meg mer i selvmedlidenhet? Spise mer sjokolade? Bli sinna og dermed gjengjelde med å gjøre en dårlig situasjon verre? Eller hvorfor ikke stole på kraften i meg, eller aller mest en kraft sterkere enn meg, for så å gjøre de rette tingene jeg vet jeg kan, en dag av gangen og uansett hva som måtte hende. Det innebærer åpenhet og å dele om mine hemmeligheter.

Det er alkoholavhengighet (avhengighetssyndromet), ikke kreft jeg lider av, men hva er forskjellen? Er ikke alkoholismen også noe som tærer på legemets sjel? Alkoholismen bruker lengre tid på å drepe, men resultatet er det samme. Jeg har kommet til at hvis det finnes en person, som kan kurere min lidelse, mine emosjonelle sår, gjør jeg best i å oppsøke ham, slik jeg gjorde best i å oppsøke legen for å få hjelp med min alkoholsykdom.

Husker ikke hvem som sa det, men vedkommende traff spikeren på hodet med å si: Man skal være utrolig frisk for å kunne ta imot psykisk hjelp. Er jeg muligens blitt så frisk … Og hvis avgjørelsen må tas, skal jeg ikke unngå den av frykt. Rett eller galt, jeg kan alltid dra fordel av erfaringen …

*

Noen sa til meg, jeg kan fake mitt selvbilde. Går det an? Er ikke det å lure meg selv til å tro jeg er bedre enn jeg er? Men er jeg ikke bra nok? Klart jeg er. Glemte nesten, jeg har kjøpt meg ny kaffekopp. Hver morgen kan jeg se det, svart å hvitt, eller rosa da, som koppen er, at jeg er BRA NOK. Da kan jeg påminnes om, og bedre forstå at jeg ikke kan bedømme min innside ut ifra andres utside.

Har virkelig hatt god til for meg selv denne morgenen. Planla ikke å stå opp før fem, men katta ville det slik. Kanskje skulle jeg legge meg på sofaen, tenkte jeg, men ble værende oppe, kanskje litt i halvsøvne. Laget meg kaffe, mediterte og leste litt, før jeg slo på tv´ n og fikk servert OL-nyheter – bronse i Super-G herrer. Konstaterte og slo av …

Noe annet opptok hjernen min, fra boka jeg leste. Noen linjer om skam og skammens tyngde. Viklet meg inn i å finne forklaring på, eller forståelsen av det å påføre noen (også meg selv) skam ved å være skamfull, enten over egne handlinger eller andres. Dreier det seg om normer og etikk? Hva som er godtatt, eller mer hva jeg har lært og forstått som godtatt. Handler det om holdninger vi har nedarvet – arvesynden? I aller høyeste grad vil jeg påstå.

Vi har lært oss plikter og nødvendigheter, om å ta ansvar og å være grundige mennesker. Vi læte å etterlate oss noe slik vi vi fikk det, eller i bedre stand enn vi fikk det. Vi har lært oss å forvalte arven. Dessverre lærte vi også å forakte og mislike de som gjør noe som motstrider våre normer. Når noen som står oss nær, eller også oss selv, handler uklokt og utenfor vårt oppsatte handlingsrom kan vi bli skamfulle på personens vegne. Denne skamfullheten vi utsondrer påvirker og påfører personen skam, såfremt hen ikke er skamløs. Skamløs forklares med frekk eller drøy i ordlisten, men jeg velger å forstå det som å tillate seg selv å være feilbarlig, og ikke pålegge seg denne tyngende skammen hver gang feiltrinn tas.

Vårt samfunn har alltid vært og vil være i utvikling, men ikke alle klarer å følge med, eller er villige til å være med på endringene på tekniske, miljømessige eller kulturelle plan. De fleste av oss har lært at vi kan lære av våre feil, men denne læringen vil bli vanskeligere, om ikke umulig dersom vi ikke godtar alle samfunnsmessige forandringer som påvirker hvordan vi som mennesker best skal leve i denne utviklingen. Noen vil alltid henger over oss som marer på leit etter å sette fingeren på svakheter og feilskjær i forhold til deres normer, enten de er i pakt med samfunnets regler eller ikke. I slike tilfeller lærer vi å skamme oss hver gang vi prøver å oppnå bedre resultater. Vi føler en enda større plikt til å prestere. Vi slutter å måle oss med oss selv, som er vår egentlige målestokk, og skuer i stedet utover og sammenligner oss med andre, som ikke er en reell målestokk siden vi er forskjellige personer. Likefremt pålegger vi oss dette ansvaret om å overgå de fleste, vertfall være like god som vår neste … Når vi kommer til kort, kommer også skammen. 

Hva utløser denne skamfølelsen? Er det skyldfølelsen? Og hvor kom skyldfølelsen fra? Den er vel også tillært – medbrakt via oppvekst og gjennom mange generasjoner; det å fordele skyld … Det at jeg kan, om jeg føler for det, sitte her å legge skylden på Kaisa (katta) for å ikke ha fått sove lenge nok, en negativ tankegang, eller heller se det positive med at jeg kom meg opp og fikk enda lengere tid i stillhet og sinnsro. Jeg innser at jeg kunne tatt dypdykk i skammens landskap, og pålegge katta urettferdig skyld for å ha vekket meg. I stedet hadde jeg godtatt kattas vekking. Likevel kan det hende jeg kjente et snev av skyldfølelse for å ha tilegnet et uvitende dyr skyld for å ha forstyrret søvnen. Så egentlig kunne jeg blitt skamfull på egne vegne …

Vi kan føle skyld for å være skamfulle, eller skam for å ha skyldfølelse. Jeg har lært at det finnes én løsning på skyld: Oppgjør og tilgivelse. Erkjennelse og bekjennelse av nederlag eller feiltrinn. Men hva med denne skammen? Det å leve i skammen er som å miste verdighet, selvfølelse og det å være betydningsfull. Skammen fratar oss kontrollen på en måte, og i motsetning til skylden, som vi som regel kan gjøre noe med, er skammen lammende – den gjør noe med oss.

Vi kan ha blitt krenket på det groveste, eller utsatt for ondsinnet adferd, og likevel påta oss skyld for hvorfor dette skjedde. I etterkant kommer skammen over at «vi tillot at det skjedde». Og nettopp i slike tilfeller skal vi ikke be om tilgivelse for denne skamfølelsen påført av andre, ei heller om vi tillot det. I slike tilfeller fortjener vi å bli trøstet, bekreftet og hjulpet til å reise oss igjen. Ingen skal måtte be om tilgivelse for noe de ikke er ansvarlig for.

Men hjelper dette mot vår egen skamfølelse? I slike tilfeller dreier det seg om å tillate seg selv å ta imot andres godhet. En slags velsignelse. Det handler om å ta imot mer enn å ta seg sammen. Eller sagt med Inge Lønnings ord: Det viktigste er det du får, ikke det du får til.

Hvem ville du lyttet til – de som snakker av erfaring, eller de som har lest seg til kunnskapen? Selvfølgelig vil det finnes de som kan faget sitt, oftest de som har stått i yrket en stund. Etter mitt syn er det likevel de som selv har opparbeidet seg kompetansen gjennom å erfare – de som virkelig vet hvor skoen trykker. Disse predikerer sjelden, men viser gjennom eksempel …

Om noen hadde tvunget meg inn i behandling ville resultatet sannsynligvis ikke blitt levedyktig. Jeg vet hva jeg snakker om, for det finnes mange eksempler på hvor mange har blitt stilt overfor ultimatum; familien eller flasken. Et fåtall klarer det, men for noen av disse var det kanskje det eneste som kunne få dem på rett kjøl igjen. Likevel er det slik at de fleste må erkjenne overfor seg selv at nok er nok. Slik også for meg.

Flere ganger la jeg meg inn på rusbehandlingsklinikk for å please andre. Det var ingen tvang, selv om jeg føle det slik. Ok, bare for å få slutt på alt maset og gnålet. Sjelden har noen lyktes i effektivt å fortelle meg hva jeg måtte gjøre, inntil jeg selv sa det. For jeg måtte lære fra bunnen av, ut fra mine egne erfaringer. På de utallige klinikkbesøkene ble det sikkert sådd et frø i meg, ved at jeg så hvordan andre hadde fått et bedre liv uten rusmidler. De som sto i en «maktposisjon» og talte til meg, men uten pekefinger.

Sjelden vil noen lykkes i å fortelle noen at de burde slutte å drikke. Når de går i gang med å kontrollere en person som drikker vil de etter hvert se at motivet var basert på frykt for hva alkoholikeren gjorde og en frykt for hva som kunne skje, naturlig nok. Men var det ikke mest av egenrettferdighet, eller aller mest intoleranse? Følgelig vil de sjelden lykkes med å rette på noe eller noen som helst. I grunnen reiser de kun barrierer av nag som avskjærer ethvert forslag og eksempel, og enhver forståelse eller kjærlighet. Det er den rusavhengige selv som må komme til den forståelsen og erkjennelsen.

Jeg snakker ikke bare om de nærstående, men også om personer i helsevesenet, de såkalte fagpersonene. De som selv aldri har vært underlagt alkoholens grep, og derfor ikke forstår at noen kan endres ved å bare predikere om rett og galt. Vi trenger noen som kan lede oss gjennom eksempel. Vi trenger ikke flere til å ha makten over oss, slik rusmidlene hadde. Hvis noen skal ha god innflytelse på oss, må de selv ha praktisert hva de sier, for så å legge vekk ordene. De rolige, stillferdige og gode eksemplene taler for seg selv!