Grufulle handlinger skjedde på denne dagen for ti år siden. En mann sto bak de forferdelige hendelsene. Han var på alles lepper, alle snakket om Breivik og alle hadde mange av de samme uforståelige tankene. Hvorfor? Hva får noen til å begå slike grufullheter? Han ble dømt, og med rette, men hva skjedde, og hvorfor? Får vi vite, og må vi vite?

—

Hvor var jeg da terroristen tok alle livene? Husker ikke helt, men antar at jeg var her hjemme. Dessverre var jeg i min egen verden, for opptatt av min egen smerte. Likevel ble jeg grepet av disse handlingene, da nyhetsbildene omsider nådde meg. Avsky og redsel – forferdelse. Og alle historiene i etterkant. Alle som sitter igjen – alle pårørende og berørte.

Er det alt som har vært i nyhetsbildet i ettertid jeg husker? Jeg prøver å erindre. Snakket vi like mye om ofrene? Ble de tatt nok vare på, lyttet til? Mye har blitt fortalt, mange har stått frem, men mange vil kanskje aldri klare å fortelle. De lever fortsatt i fortiden. Alle traumene. Denne overhengende faren; det kan skje igjen. Lysbildene flimrer…

Vi skal aldri glemme, men vi må videre. Tiden stoppet ikke da, selv om mange opplevde det slik. Vi trenger å forebygge. Ikke med hat, men med kjærlighet. Et rosehav av kjærlighet. Vi trenger å snakke, dele våre bekymringer. Vi trenger å lytte til de som aldri har fått fortalt, og nettopp dem. Vi trenger å se – se og gi hverandre kjærlighet.

Kommunikasjon som kommer fra kjærlighet, er en åpen dør til flere svar som kan hjelpe oss. God, oppbyggende og forebyggende kommunikasjon beror på vår kunnskap og forståelse, på respekt for hverandre. En villighet til å akseptere at andre mennesker ikke alltid oppfyller våre forventninger og krav. At de som er annerledes – selv de som har begått uforklarlige handlinger er mennesker. Og alle de som tier…

—

Jeg ble spurt, om Breivik hadde et rusproblem og jeg var behandler; hva jeg ville gjort om jeg skulle gi støtte og veiledning til ham? Ville jeg se mennesket Breivik eller terrorhandlingene han begikk?  Selv en person som har begått grufulle handlinger er et menneske. Kanskje et sårbart og utrygt menneske, og selv et offer for andres ugjerninger. Som ble dømt, og som dømmes. Blir han noen sinne fri? Blir vi fri for hva han gjorde?

Vil alle ofrene noen sinne bli fri? Og alle de etterlatte, hva med dem? Det krangles om minnesmerker, om straff og hvem som har rett til å uttale seg. Hvordan skal vi komme videre om vi bare dyrker minnene med sinne, hat, skyld og skam? Vi behøver å huske hvorfor vi er hvor vi er i dag, det er alt… Vi behøver åpenhet – VI BEHØVER HVERANDRE for å komme videre. Vi trenger kjærlig forståelse!

Vi behøver ikke like alle mennesker, men vi kan forsøke å se dypere inn for å finne åndelighet, denne kjærligheten jeg tror ligger der hos alle. Hos enkelte dypere, innestengt og fordrevet, men den er der, om vi våger å se. Tillate oss å åpne opp, også for de fengslede, de «onde» og selvfølgelig de glemte ofrene.

Jeg vet hva det betyr å bli dømt, uten sammenligning for øvrig. Å sette prinsipp foran person eller skille sak og person… To sider av samme sak, eller vidt forskjellig ut ifra våre ståsted, våre oppfatninger, erindringer og opplevelser. Vi skal uansett ikke miste oss selv og vikle oss inn i skitne sympatier og antipatier. Hvor vil vi da ende? Om vi er beredt på å lære, kan hvem som helst og hvilken som helst situasjon lære oss noe. Så hva har vi lært?

Vi skal ALDRI GLEMME, men heller ikke dvele ved fortiden. Det er bare ved endring noe endres. Vi må kommunisere med (kj)ærlighet. Vi skal gi hverandre håp – et håp om at det ikke skal skje igjen, og arbeide for dette HÅPET. Og jeg spør: Hvor er vi og hvor vil vi? Vi skal vel videre…

—

Mine varmeste tanker går til alle overlevende og etterlatte – de pårørende og berørte, og lyser fred over de falnes minner.

Jeg begynte å drikke av en grunn og fortsatte av en annen…

Mitt første ordentlige møte med kong alkohol skjedde på en av de sedvanlige bygdefestene. Omtrent alt og alle som kunne krype og gå til disse festlighetene kom, spesielt om noen kjente musikere skulle spille opp til dans.

—

Åge Aleksandersen skulle komme til nabobygda, en diger plakat lyste opp og bare inviterte meg på fest, dans og moro. Tenk, selveste Åge: «Æ har så lyst te å dains me dæ». Han bydde opp. Det var lørdagskveld og ungdomstid og jeg skulle på fest, koste hva det koste ville. Selv om det var 16 års aldersgrense på inngangen, pleide det aldri å være noe problem med å komme inn på bygdefester, så jeg var ikke så bekymra for at jeg, en trettenåring ikke skulle komme inn. Men hva skulle jeg finne på å si hjemme? Kanskje bare spørre, si at alle venninnene mine hadde fått lov, og de er jo rettskafne å være sammen med. Mor visste jo heller ikke hva aldersgrensen var, så fikk bare håpe – gikk hun fem på…

Jippi, det gikk. Måtte bare love å holde meg sammen med bestevennene mine. Nok en gang hadde jeg stått og løyet mor rett opp i ansiktet, uten å mukke.  Jeg skulle se og høre på Åge Aleksandersen, på ordentlig fest på samfunnshuset. Danse og virkelig ha det hyggelig. Helt konge! Nå gjensto det å opptre overbevisende og ikke gå på en blemme som kunne røpe løgnen om at jeg ikke skulle dra dit sammen med noen av venninnene mine.

Lørdagen kom og jeg skulle liksom hjem til bestevenninnen min, og vi skulle liksom ta bussen til felles kjente, som bodde i nærheten av samfunnshuset og der festen skulle være. Etterpå skulle vi liksom gå hjem til dem, sove over og ta bussen hjem dagen etter.  Nå i dag ser jeg hvor heldig, eller uheldig jeg var som ikke hadde telefon hjemme, så mor kunne ringt og sjekket opp om alt jeg sa stemte. (Nei, det fantes ikke mobiler den gangen). Jeg befant meg jo på bussen til et helt annet sted, til kroa for å møte min forbudte kjæreste. Der skulle han og de andre gutta «forsche» før en kamerat skulle kjøre oss til festen.

Det hadde vært en liten knute på tråden mellom kjæresten min og meg, men vi hadde skværet opp. Han hadde bedt om unnskyld og lovet bot og bedring. Selvfølgelig tilga jeg ham. Likevel kjente jeg på en uro der jeg satt på bussen. Hvordan ville han være i kveld? Ikke tenk på det. Nå skal jeg bare ha det gøy. Være med på alt. Gutta hadde, som antatt, allerede begynt festen og var gått påseilet da jeg kom. Nå var det min tur…

Jeg var normalt avholdende, ville ikke drikke – kom aldri noe godt ut av det, og jeg ville heller ikke skuffe de hjemme. Noen smaksslurker hadde jeg tatt tidligere, men aldri blitt annet enn beruset. Ja, jeg hadde faktisk syntes det var litt godt, denne varmen spriten sendte nedover brystet. Og så, dette snevet av munterhet og oppstemthet i etterkant. Dit, men ikke lenger. For jeg hadde ønsket å være klar i toppen, passe på og være «flink pike». Inntil den kvelden. Egentlig hadde jeg vel planlagt dette en stund, finne den rette anledningen, og nå var den her, så jeg bestemte meg for å ikke være så prektig denne kvelden. Bestilte en solo og hadde ingen motforestillinger da noen smuglet litt sprit oppi glasset. I kveld skulle jeg virkelig være med på moroa, når selveste Åge kom. Det var ikke kjøpesprit som havnet i glasset, og nei. Rein 96%, hjemmebrent fra en gard i distriktet. Stemningen steg raskt, og det var på tide å komme seg i bilen for Åge ventet. Jeg skulle jo «dainse me hain».  

Det ble trangt om plassen siden vi var seks stykker som skulle inn i Forden, men jeg satte meg på fanget til kjæresten min, så det gikk bra. Bare det ikke var kontroll, nå når det var storfint besøk til bygda. Kjørte gamleveien, sjelden politi der, men nok av humper og hull i veien. Sjåføren traff vel alle de hullene som var på grusveien og hodet mitt fikk gjennomgå. Det var nok det som gjorde meg ør i toppen. I tillegg ble søla en del drikkevarer siden det ikke var enkelt å treffe munnen i den farten og på den veien. Lukta vel som et helt vinmonopol da vi kom fram. Riktig nok hadde jeg fått noe innabords også, så humøret var på topp da jeg ramla ut av bilen. Schalabajsen!

Åge sang og alle danset, foruten om meg. Jeg lå i baksetet på Forden, tilgriset av mitt eget spy og sov. Det var den kvelden, og altså min ordentlige debut på drikkefronten. Denne uskyldige moro, som i og for seg ikke var så uskyldig når jeg tenker tilbake, ble dråpene som startet det årelange helvetet.

Bygdefesten fikk fatale følger, men ikke før mange år senere. Jeg hadde sådd frøet som utviklet seg til alkoholavhengighet siden det sannsynligvis lå i mine gener. Jeg var et lett bytte for kong alkohol fordi jeg var uvitende om hva som foregikk i hjernen. Og det dreier seg ikke om lav intelligens, men kall det heller «kluss» på hjernen, som allerede hadde startet den gangen, i mine ungdomsår, på en av mange bygdefester. Jeg klarte etter hvert å la flasken stå urørt i mange år, helt til jeg var nærmere tretti år, men da gikk det raskt nedover. For når livet ikke lenger var en dans på roser, eller en dans med Åge, husket hjernen min hva som skulle til for å få meg i bedre humør, «forbedre» mitt selvbilde og øke min selvtillit. Dessverre ble glasset løftet alt for ofte, og ikke av glede, men sorg…

—

Jo da, alkoholen er verdens beste danseskolelærer. Men for meg ble denne ungdomsmoroa inngangsbilletten til et kvart århundre i alkoholens faste grep – en evig runddans jeg egentlig ikke ville være med på. Men jeg klarte aldri å takke nei da han bydde opp, med eller uten Åge Aleksandersen som akkompagnør. Alkoholen sugde ut all drivkraften i meg, alle mine verdier og livsgleden. Den tok alt!

Ja, jeg begynte så absolutt av en grunn og fortsatte av en annen – for hjernen ville det slik, den hadde blitt lurt av kongen, kongen befalt, og den ble fortapt, jeg ble fortapt… Men jeg vant til slutt, da jeg innså at alkoholtrangen, og årsaken til at jeg drakk lå i fortiden. Min alkoholavhengighet var et symptom på alt som hadde skjedd i forkant – i livet mitt. Da jeg tok tak, begynte å bearbeide disse sorgene, og etter hvert også sorgen etter alkoholen fikk livet en ny mening etter hvert. For det var smertefullt å gi opp det livet jeg hadde levd med alkoholen også, men langt på nær slik det var da jeg prøvde å kontrollere mitt liv med å ruse meg. Jeg drakk for å feire, for å glemme og for å slippe smertene. Til slutt mistet jeg kontrollen, ingen ting virket til å holde alle lidelsene borte. Bunnen var nådd, og da jeg erkjente dette, og at jeg trengte hjelp, ga jeg slipp og ba for mitt liv og ble hørt…

—

En ting er sikker; jeg gjorde så godt jeg kunne. Hadde ingen alternativer siden alkoholen hadde klusset til i hjernen min. Den gang, da jeg drakk handlet det ikke om å leve, men å overleve. I dag som jeg har overlevd, handler det om å leve. Virkelig! Og en annen ting: DET HANDLET IKKE OM Å SLUTTE Å DRIKKE, MEN FINNE MULIGHETER FOR Å SLIPPE! Selv om jeg i starten, og ene og alene da av én grunn, å slutte å drikke, slik jeg begynte, så har jeg fått erfaringer og kunnskap om at det handlet om å slippe og dermed at jeg skal fortsetter med å finne nye muligheter for å slippe å begynne igjen. Jeg vil LEVE IGJEN. Så det som ligger til grunn, først det som startet drikkekarrieren min og senere edruskapen min, kan vel sammenlignes: Jeg begynte av en grunn og fortsetter av andre…

Vemodig sitter jeg på toget hjem fra min mor, ser landskapet forsvinne bak meg, slik jeg har lært å legge fortiden bak meg. Stadig nye inntrykk kommer inn i synsfeltet, som igjen legges på minnet. Livet, som en togtur…

De senere årene har jeg oftere tenkt at det nærmer seg siste gang jeg besøker min mor, til tross for at hun er svært så oppegående og sprek for alderen. Det er uunngåelig, selv om jeg prøver å vende meg bort fra tanken.

Etterhvert klarer jeg å se for meg alt det fine vi har gjort på disse dagene, og det vil komme flere. Gode samtaler, uten stress og mas. Hva er det å stresse eller bekymre seg for nå? Nei, det er ikke behov for å mase om livesendinger mer. Jeg er ikke lenger en som legger tunge bører på hennes skuldre. Nå er det ro og hygge i heimen på alle vis.

Jeg har sluttet å telle timer og dager til jeg skal dra igjen. Rastløshet og uro er ikke lenger plager som alkoholen måtte “behandle”. Higen etter å raskest mulig komme seg til bistrovognen og sette meg med en flaske vin er forlengst historie. Jeg var en god kunde i togets kafeteria, for det ble aldri bare en flaske, så små som de var. Knapt ett glass etter mitt mål. Nå kan det slumpe til at jeg kjøper en kopp kaffe, som i dag.

Hastige tanker farer forbi, som toget suser de avgårde – langs med Lågen, nedover Gudbrandsdalen stadig nærmere hjemme. Stille snakk av medpassasjerer, noen ler og kan hende gråter noen avskjedstårer. Selv om det alltid er trist å dra igjen gråter jeg ikke. Jeg kommer tilbake. Ikke minst har jeg gode minner, de jeg henter frem på dårlige dager. Disse gode minnene som får problemer til å skrumpe inn slik at jeg ikke lenger ser dem. Ingen bekymring over dagen i går og ingen planer for morgendagen.

Jeg er her og nå, en opplevelse av å være i det absolutte, slik jeg drømte det skulle bli, men som jeg stadig skuslet bort. Famlet, snublet, men reiste meg. Nå sitter jeg ikke lenger og bare ser på livet fare forbi , men jeg er med, en medpassasjer i livets tog – på reise mot nye mål.

Datamaskinen er et av mine viktigste hjelpemidler, om jeg vil nå ut til mennesker med det jeg har på hjertet. Når den slår seg vrang, slik den har hatt en tendens til i det siste, kan jeg bli utålmodig og irritert. Jeg tenker på hacking og virus, og ser for meg det verste. Jo da, jeg har hatt den noen år, men så gammel er den ikke. Det er vel mest at den skulle vært til service slik at det ble ryddet opp i unødig lagrede momenter. Dessverre er jeg ikke så kyndig at jeg våger å gi meg ut i den jobben. Jeg trenger noens hjelp.

Alle trenger vi å rydde opp i «harddisken» vår, en jobb vi kan foreta på egenhånd, og aller best da. Luke bort uromomenter som stresser oss og taper oss for energi. Denne servicejobben pleier jeg å foreta på daglig basis. Noen ganger kan jeg overse enkelte ting, og det kan dreie seg om det jeg aller helst skulle bearbeidet og lagt til arkivering. Hver gang jeg utsetter denne arkiveringsjobben vokser problemet seg enda større, og jeg kan føle på denne udugeligheten, den som tidligere overmannet meg og til dels var roten til at alkoholen ble valgt som min «medhjelper».

Alkoholen hjalp meg til å slippe å forholde meg til hverdagen og det som føltes uoverkommelig. I starten, og for en tid tok alkoholen meg inn i «det gode liv» hvor jeg fikk mer selvtillit og stå-på-vilje. Den løftet meg opp til nye høyder, hvor jeg hemningsløst herjet. Jeg overså andres blikk, og holdt meg til dem som «verdsatte og anerkjente meg». Etter hvert innså jeg at de jeg trodde brydde seg bare utnyttet meg, og dermed begynte jeg å dømme meg selv. Hvordan kunne jeg? Den onde sirkelen var i gang, djevelens karusell hadde begynt å rulle. Jeg ville av, men klarte ikke, og hver gang jeg mislyktes, jo mer oppspist ble mitt selvbilde. Glasset ble hevet; det er min skyld…

Alkoholen bedøvet eller forsterket inntrykkene, og som alle rusmidler, andre substanser (bl.a sukker) og aktiviteter kobles den opp mot stresshormonet. Når det er fravær av rusmiddelinntak eller man ikke kan utføre gjeldene aktiviteter, som for eksempel gaming eller trening, fyres hjernen og abstinensene setter i gang kjøret. Og så lenge vi med avhengighetsforstyrrelser responderer på «ryggmargsrefleksen» – autopiloten, så klarer vi aldri å stige av karusellen på egenhånd.

*

Følelsene reagerer på minner via for eksempel sanseinntrykk (lyd, lukt, smak, syn, berøring). I situasjoner hvor jeg kjenner noe trigge meg har jeg lært meg til å kjenne etter hva jeg egentlig føler og hvorfor denne følelsen kommer. Jeg begynner å finne løsninger, eventuelle retrettmuligheter, som jeg allerede har klart for meg om slike situasjoner dukker opp. Det aller viktigste er å ikke handle på første følelse, den som responderte på et minne, men tenke gjennom hendelsesforløpet og finne «nødutgangen» og gå. Det å motstå fristelsene og unngå å handle på autopiloten dreier seg om at vi selv må gjøre endringene med oss selv. Verden endres ikke for oss. Den karusellen ruller videre, så vi må velge om vi vil være med, og på hvilke premisser, eller gå av.

*

Tilbake til det å rydde opp i eget følelsesliv. Med årene og edruskapen har jeg blitt bedre på å klare av denne jobben. Når hverdagen får gå sin vante gang, og jeg ikke blir utsatt for alt for mye stress (minner), klarer jeg bedre å la være å ha for stort fokuset på fortiden min. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og hadde ingen andre alternativer. Alkoholen styrte valgene. Gjort er gjort, og de feilene kan jeg ikke rette opp i nå, ei heller ved å føye andre. Uansett, jeg er ikke mine handlinger, men jeg kan selvfølgelig gjøre noe som er dårlig, selv nå i nykter tilstand. Fordelen med å være «klar i toppen» er at jeg rasker kan se om jeg er i ferd med å begå en feil, innhente meg eller gå tilbake å gjøre opp om jeg av formodning handlet på autopiloten. En ting er sikkert; i dag drikker jeg ikke på mine tilkortkommenheter.

Jeg vet at det ikke kommer noe godt ut av å sammenligne meg med andre, de som tilsynelatende ser ut til å klare noe jeg selv ikke mestrer. Jeg kan erkjenne at jeg faktisk gjør enkelte ting bra, og ta imot komplimenter med verdighet. Det har ikke alltid falt meg like lett. Ydmykhet til meg selv gjør at jeg verdsetter meg selv for den jeg er og ikke gjøre meg til en «mindre person» enn jeg er. Gjennom andres kjærlighet har jeg fått mer tro på og blitt glad i meg selv. Det gode i meg – kjærligheten hjelper meg til å gjøre ting for meg ved å gå via hjertet.

*

Det skjer ting i våre liv. Verden er stadig i omveltning. Henger jeg med? Er jeg redd?  Kunne jeg vært mer tålmodig og tolerant? Noen ganger vil jeg at en endring helst skal skje raskere enn det egentlig lar seg gjøre. Jeg kan insistere på å gjøre det på min måte for jeg ønsker ikke alltid å følge i andres forspor, men gå mine egne veier og gjøre det slik det passer meg. Når jeg stresser av gårde, i all min selvtilfredshet og økt selvtillit – ufeilbarlig og rastløs, er det nettopp da jeg begår feil. Jeg tok meg aldri tid til å stoppe opp og få et ordentlig overblikk av situasjonen. Jeg handlet på autopiloten. Dersom jeg ikke tar inn over meg hva som egentlig skjedde, slik at situasjonen blir uendret, da står jeg i risikosonen for tilbakefall.

Kunnskap er makt! Jeg har to effektive autoriteter i livet mitt. Den ene er god; den som forteller meg om viktigheten av kjærlighet til meg selv og livet. Den andre, den onde, som vil friste meg ut på galeien igjen. Om livet bare er kaos og stress, kan den onde makten få overtaket og drive meg på flukt igjen. Jeg har tatt et valg, et valg om tilstedeværelse i eget liv. Dette valget, som skriver seg fra mine og andres erfaringer, og som har sin rot i (kj)ærligheten, dreier seg om villighet til å forbli edru i kraft av alle gaver andre gir meg nettopp i form av kunnskap.

Livet er som en overraskelsespakke. Men det er ikke nok å bare se på de delene jeg liker. Det er nødvendig å se helheten, hvordan dette «maskineriet» virker. Finne ut hvilke anordninger som passer sammen, gjøre realistiske valg eller slutte å utsette denne berømmelige servicen. Den eneste jeg svikter er meg selv. Jeg har ingen intensjoner om å bedrive selvbedrag lenger. Alene er jeg intet, og vil jeg oppnå noe kan jeg ikke tro at en lykkelig verden bare fullbyrdes om jeg leder an godt nok…

Om jeg fortsetter med å late som om bare halve sannheten er godt nok vil mitt liv fortsatt være uhåndterlig. Det nytter ikke å tro at virkelighetens sannheter forsvinner om jeg fortrenger dem. Derfor velger jeg å dele om dem, alle disse tøffe og såre sannheter. Det er opp til deg om du er villig til å tåle dem. Derimot om du begynner å argumentere for dine begrensinger, blir de virkelig dine.

*

Hver gang jeg dømmer meg selv, tar på meg skyld eller skammer meg over min fortid, er det et bevis på noe ubearbeidet, et symptom på hva som skjedde i forkant. Det jeg sier og gjør skal tåle dagen lys, og bare jeg selv kan være drivkraften til å få det jeg virkelig ønsker ut av eget liv!

Kjenner på en slags nervøs spenning. Jeg og alle bekymringene, for mennesker jeg er glad i, men jeg er nok ikke unik i så måte.

Bekymrer meg mye unødig, og enkelte ganger kan forutinntatthet om det verste slå meg ut. Lager meg scenarioer. Hva vil skje? Hvordan blir vår fremtid nå?

Tankespinn; skulle vært der… Blir det gitt noen svar? Stilles de rette spørsmålene slik at de rette undesøkelser blir tatt? Jeg kan ikke kontrollere, bare gå å vente i usikkerhet.

Tvangsmessige granskninger rettet mot feil hold hindrer meg i å kjenne på sinnsro. I stedet skulle jeg tenke; hva er min egentlige rolle i dette? Være et medmenneske!

I etterkant skal jeg være der med min omtanke og forståelse. Ikke uroe mer med min nervøsitet. Ikke være spiren til konflikt – godta at vi helt enkelt har ulike oppfatninger.

Det er ikke mitt ansvar å dokumentere hver hendelse. Kan hende er allting helt som det skal. Gi slipp på ubehagelige følelser – maktesløsheten.

Sjelen vokser av det den mates med. Svarene om meg og mine tanker ligger inni meg. For å finne svaret om hva andre trenger, finner jeg bare ved å spørre dem.

Er jeg tilstede nok, for meg selv? Oksygenmaske på først… Visjoner, har jeg evne til god beregning både når det gjelder den nære og den fjerne fremtid.

Er det kjetteri å ha visjoner? Glemmer jeg En-dag-av-gangen-prinsippet? Dette prinsippet går faktisk på vårt følelsesmessige og mentale liv, gjør det ikke?

Betyr det ikke ganske enkelt, og først og fremst at vi ikke skal gremmes over fortiden, og heller ikke dagdrømme lengselsfullt om fremtiden? Det er min forståelse…

Drømme og fantasere kan jeg, om bare for å ha et fristed. Virkelighetsdrømmer skal være for å realiseres. Blir drømmene knust i dag? Nye drømmer kan drømmes, og oppfylles.

Jeg kan ikke overlate planleggingen av morgendagen til en enfoldig idé. Da ligger jeg tynt an. Selvfølgelig har jeg lov til å feilberegne, og det er vel bedre enn å ikke ha tenkt i det hele tatt…

Så jeg vil fortsette med å ha visjoner – for oss! Jeg skal være en håpsbærer, om det så er for oss begge for en tid. Det blir bra!

——–

Selv om det var mørke og faretruende skyer i går kveld, trenger ikke dagen i dag bli like dann…

God onsdag til alle – og ta ikke sorgene på forskudd. Det handler om TRO – HÅP og KJÆRLIGHET!

For noen dager siden leste jeg i Daglige Refleksjoner, noe jeg alltid gjør hver morgen. Enkelte ting griper meg mer enn annet, og den dagen var temaet; viktigheten av å være villig, oppriktig og åpen i sinnet for å forbli edru. Begynte faktisk å skrive rundt tanker jeg gjorde meg, men så fikk min samboer og jeg andre planer. Likevel har jeg faktisk gått og kvernet på det jeg leste siden, og det er ingen nyhet. Tankesmia mi er alltid i sving.

Har spurt meg selv: Er jeg ærlig nok til å akseptere meg selv som den jeg er, og lar jeg det bli det “jeget” andre ser? På dette spørsmålet blir svaret tja. Jeg er ikke alltid modig nok til å vise den jeg egentlig føler meg som. Likevel er jeg ærlig nok til meg selv, og det er det viktigste – jeg har akseptert den jeg er, og faktisk takknemlig for å være meg med min fortid. Den har gjort meg til en bedre utgave av meg selv.

Det er mine følelser som speiler hvem jeg er, men noen ganger forvrenger jeg dette speilbildet for å ikke uroe eller såre andre. Jeg kan føle meg utilpass og lei meg, og holde det inni meg. I etterkant er det jeg selv som får svi for at jeg valgte uoppriktighet rundt hvordan jeg har det. I verste fall kan det gå utover de som er meg nærmest, om «trykk-kokeren» er overbelastet. Men i det store og hele har jeg blitt adskillig flinkere til å lette på trykket og dele om hvordan jeg egentlig har det.  

Jeg har også reflektert over om mitt sinn er åpent nok til at jeg hører hva jeg bør høre, tenker hva jeg bør tenke og føler hva jeg bør føle. Før jeg skriver videre rundt dette ønsker jeg å påpeke at jeg ikke er en «burdist», men heller bruker ordet vil. Jeg anser meg selv som en god lytter, og jeg tar til meg det jeg føler er viktig for meg. Noen ganger kan ting jeg hører sette i gang følelser -og tankespinn. Det dreier seg i hovedsak om å klare å sile bort det som er nyttig, og ikke minst godta sannheter om meg selv.

Det er ikke alt jeg ser selv. Noe er fortrengt og noe overser jeg kanskje med vilje. Kan hende fordi jeg ikke har følt meg klar enda, eller ikke orket og vært villig nok til å se inn i den delen av sjela mi. Sannheter kan være sårende, men de som forteller meg dem sier dem sjelden for å såre, ikke med vilje, men baktanken var å hjelpe meg til å se og dermed gjøre endringer.

Selvfølgelig er det noen som ønsker å rippe opp i gamle sår, sette seg som overdommer over meg og hva jeg bedrev i fortiden, de som aldri kan glemme, som ikke vet hvorfor, som ikke skjønner min lidelse og dermed alltid sender disse negative signalene og utrykker sin misnøye om meg som person. Det er nettopp disse jeg ikke skal la ha overtaket over meg, og vertfall ikke la ordene deres ta plass inni meg.

Jeg er en tenker av natur, og det er i seg selv en god egenskap tenker jeg, så fremt de ikke drar meg ut på ville veier og vidder. Tankene kommer som et resultat av hvordan jeg føler meg. Men det fine er at jeg ved tankens kraft kan snu mine eventuelle negative følelser, bare jeg ikke undergraver dem. Alle følelser skal erkjennes og aksepteres, og selv om dager kan begynne mørke og tunge, kan jeg finne årsaken til nettopp hvorfor og bearbeide situasjonen eller handlingen. Sorg og glede går hånd i hånd, og både latter og gråt er forløsende. Jeg kan til og med le så jeg gråter. Problemene kommer om jeg stadig gjemmer meg bak smilemasken om jeg føler meg trist, eller om jeg standhaftig er en kjeftesmelle når jeg egentlig føler for å være glad. I forhold til siste utsagn har jeg vært en slik type person, av typen langsint, liksom bare for å statuere mitt poeng. Nå har jeg funnet ut; hva var poenget. Det kan nok slumpe til en gang iblant fortsatt, men jeg jobber iherdig med den personlighetsbristen.

Uansett, perfekt er ikke et mål lenger, slik jeg alltid før strebet etter. Og i dette øyeblikket slår det meg: Er det derfor jeg noen ganger fortsatt gjemmer mitt egentlige «jeg», for å skjule min eventuelle streben etter perfeksjonisme eller for å skjule at jeg ikke har klart å oppnå den utgaven av meg som jeg ønsker å være. Ergo, så er jeg heller ikke fullstendig ærlig med meg selv alltid. Men jeg er ærlig nok til å innrømme. Dermed kan jeg vel si at jeg har gjort og vil gjøre hva som er nødvendig for å bevare edruskapen min. Så på spørsmålet om jeg har villighet til å gå til et hvilket som helst skritt som måtte være nødvendig for en fortsatt edruskap, er svaret uforbeholdent ja. Jeg verdsetter mitt liv i dag, og den jeg har blitt – sluttet fred med meg selv og godtatt at fortiden min ikke kan endres. Jeg skammer meg ikke lenger over hva jeg har gjort, selv om jeg ønsker mye var ugjort. Jeg vet hvem jeg egentlig var, og det bildet vil jeg vise verden i dag. De som ikke godtar at jeg er denne personen, med huller i CV-en, de trenger jeg heller ikke å legge til mitt bryst. Det er for meg selv, først og fremst, jeg skal leve, og kjernet til et godt liv ligger i (kj)ærlighet til meg selv, så jeg velger å leve edru. Og ordtaket sier: «Når det regner på presten, drypper det på klokkeren».

Ærlighet overfor oss selv og andre gjør oss edrue, men det er toleranse som vedlikeholder edruskapen. Det gjelder så vel overfor oss selv, som overfor andre.

For å klare å tenne et bål, som brenner over tid, trengs det godt med forskjellig materiell, og som er tørt nok. Det kan heller ikke legges på for mye om gangen, ikke for lite, men akkurat passe, og dette læres ved å øve seg og ikke gi opp. Om det slukkes, prøver man igjen.

*

Alkoholen er mektig. Den bryter ned den som drikker, og alle de som er nærstående og bryr seg. Løfter gis, og løfter brytes. Jeg har blitt skuffet gang på gang, og har selv skuffet mange gang på gang. Jeg tok til fornuft til slutt, men min edruskap kom ikke som et resultat av andres bekymringer. Ikke direkte vertfall, og jeg ble heller ikke edru over natten. Fra å være et alt-eller-ingenting-menneske trengte jeg å ha tålmodighet. Det å skynde meg sakte ble en læresetning. For ikke å snakke om EN DAG AV GANGEN.

Jeg hadde feilet før, tatt tilbakefall, og dermed påført mennesker rundt meg nye skuffelser og bekymringer. Aller mest skuffet jeg meg selv. Jeg hadde ikke lyttet godt nok til de som hadde gått foran. Mange av dem hadde fortalt meg at tilbakefall er normalt, og at jeg ikke skulle la meg knekke om det skjedde, men heller sette i gang på nytt, igjen og igjen om nødvendig – begynne med små aktiviteter og utvide dem litt etter litt. På samme måten som når man skal lage seg et bål. Repetere og øve på nytt. Den gang ei. Jeg hadde vendt det «døve øret» til, og endte tilbake til start. Jeg helte bare vann på glørne…

Mye skyldes kanskje at jeg forsøkte å bringe hele livet mitt i orden med en gang. Jeg gikk i gang med oppgaver som den gangen var alt for tunge for meg, og i det øyeblikket var jeg vel dømt til å mislykkes. Jeg tømte meg selv tom, og i slike stunder vet underbevisstheten å ta seg til rette, eller med andre ord amygdalaen overtalte meg til å ta den første drinken. Jeg hadde ikke øvd lenge nok på løsningsmetodene andre frontet så varmt hver gang jeg følte noe buttet imot. Når «harddisken» i hodet mitt visket: Ta deg ett glass vin eller to, så var jeg lydhør. Sporenstreks havnet jeg tilbake på den gamle stien som førte meg til en utbrent leirplass. Jeg hadde oversett alle faresignalene, siden jeg var for opptatt av den raske løsningen – kvikk-fiks løsningen, men den finnes ikke. Da jeg tillot det kaotiske å ta plass i livet mitt igjen var jeg et lett bytte fordi jeg ikke hadde tatt meg tid nok til å være snill med meg selv. Egentlig hadde jeg gjort det motsatte, og straffet meg selv hver gang negative tanker pirket i sjela mi. Kort sagt, denne alt-eller-ingenting-holdningen regjerte fortsatt og ble svært ødeleggende.

Det tok meg mange år før jeg forsto. Endelig, da dette frøet som ble sådd flere år tidligere begynte å spire, var jeg klar. Jeg snudde skuffelsene til nytt pågangsmot. Jeg startet på nytt, og denne gangen skulle jeg gjøre alt jeg ble anbefalt – skynde meg sakte en dag av gangen. Sanke god og nødvendig «brensel».

Nå er jeg selv en som går foran og viser vei. Jeg har noen som faktisk ser opp til meg. Jeg vokter meg for å heve pekefingeren og å gi råd, men i stedet forteller jeg hvordan min edruskapsvei har vært. Noen «tips» gir jeg, men det er ikke før etter at de som har et ønske om endring har tatt skrittet ut i endringen. Så i det store og hele er det hver enkelt selv som må finne sine løsninger og være villig til å virkelig «legge seg flat» å følge dem. Men, det lønner seg altså å ha is i magen (uten whiskey), være tålmodig å gå ett skritt av gangen mens man tålmodig sanker erfaring.

*

Jeg kan se tilbake på en fin helg. Spesielt i gode stunder trenger jeg fortsatt å fokusere på egen tilfriskning. Selv etter adskillige nyktre år kan jeg ikke tillate meg å glemme hvordan jeg selv var. Det gleder meg stort å se at noen jeg er glad i legger mer energi på å ville bli edru. Samtidig må jeg huske på at denne helgens lykkelige stunder kan skape stor fortvilelse om vedkommende faller tilbake til gamle mønstre, og siden det er en person som står meg svært nær, er det kan hende også enda lettere å bli skuffet og nedbrutt om det skulle skje.

Jeg som pårørende trenger også å huske på at mitt velbefinnende ikke beror på om vedkommende drikker eller ikke. Om personen drikker viser ikke det hvem jeg er, men hvor syk vedkommende selv er. Mitt eget handlingsmønster derimot, viser hvem jeg er, og jeg skylder meg selv å være oppmerksom på hva det har å fortelle meg. Jeg kan bare akseptere at personen lider av avhengighetssyndrom, slik jeg selv, og denne lidelsen kan holdes i sjakk ved avhold, men aldri leges. Jeg og andre med samme lidelsen dør med den, forhåpentligvis ikke av den.

Mine egne erfaringer og ervervet kunnskap har gitt meg forståelsen av at mange trenger ett eller flere forsøk på å virkelig lykkes med å bli edru. Noen klarer de aldri. Det kan jeg heller ikke la ligge der som et hinder for egen vekst. Jeg gir aldri opp håpet, men jeg kan ikke la håpet «drepe» meg heller. Mitt liv er faktisk for viktig til å bli sløst bort på å vente på andres reelle valg, selv om det er en person jeg verdsetter høyt.

Jeg har holdt inngangsdøra lukket for en stund, bare ikke låst den helt. På lørdag ble den åpnet. Den vil fortsatt stå åpen fremover, vertfall mer på gløtt. Men om det skulle vise seg at personen ikke er helt klar til å gi avkall på alkoholen, så vil jeg lukke den inntil igjen. Begge er vi forlikte med dette uten at det skal bli en sovepute eller et hinder for videre arbeid mot en livsendring. Ingen av oss er tjent med å la eventuelle skuffelser vedvare. Som best jeg kan trenger jeg å legge bort bekymringer og glede meg over alle fremskritt uten å tenke; hvor lenge vil det vare? På en måte havner jeg selv i et tilbakefall. Hvem skuffer jeg mest om tilbakefallet kommer?  Slike fåfengte følelser og tanker vil nok en gang trekke meg ned i engstelsens mørke avgrunn.

For alles del skal jeg egne min oppmerksomhet på hva jeg skal gjøre i min situasjon i stedet for hva jeg ønsker den som drikker skulle gjøre. Jeg er den som må ta stilling for mitt eget beste, slik andre må ta sine avgjørelser.

*

Det brenner et bål av håp. Hvem har ansvar å holde liv i bålet? Skal jeg legge mye materiell på for å holde flammene oppe, eller bare litt for å bevare glørne? Om det slukker, hvem har da ansvaret? Og hvorfor slukket det? Kvelte jeg flammene med for mye og ubrennbart materiell? Var det egentlig mitt bål? Hadde ikke jeg fått tildelt min plass og mitt bål, så hvorfor blandet jeg meg inn i andres, og dermed også glemte mitt eget…

Mitt bål er mitt ansvar, og jeg kan dele varmen med deg, om du vil. Men vil du ødelegge ser jeg helst du går et annet sted. Kan hende var det uvillig. Og jeg skal ikke bli sinna eller skuffet, men gi deg tid til å innse, slik jeg selv trengte tid på å lære – sanke nok erfaring. Kom tilbake når du er klar og villig til å lære å lage ditt eget bål, og til å selv ta ansvar for det. Når du forstår viktigheten av å være ansvarlig for din bålplass, deg selv og ditt virke rundt det, da er du virkelig klar, og jeg vil være der og vise deg. Slik jeg skal fortsette å vise ansvarlighet for min leirplass og mitt liv. Målet er at vi sammen, gjennom samarbeid etter hvert kan dele samme bålplass og la HÅPET BRENNE!

Gjenkjennende? Vi er vel alle noen sytepaver når vi ikke har det helt bra, forsterker den vonde følelsen ved å synes synd på oss selv i håp om å få medlidenhet. Eller er jeg redd for at andre skal se jeg har det vondt – skal klare det av selv. Før bortforklarte jeg smerten, flyktet inn i rusen. Om noen så, ville jeg ikke godta og bortforklarte. Like fullt satt jeg i selvmedlidenhet; ingen ser meg og hvor vondt jeg har det…

Selvmedlidenhet kommer det sjelden noe godt ut av, så jeg snur tankene og tenker mer positivt. Det er jo slik, har jeg hørt og lært, at de som får sterkere reaksjoner på vaksinasjonen har et mer velfungerende immunforsvar, så jeg tar dette som et godt tegn. Selvfølgelig er det de som får sterkere ettervirkninger som følge av underliggende sykdommer, eller av overliggende art for å si det slik. Jeg vet at de som drikker mye kan få enda mer kroppslige plager, men det skyldes vel mer at de ønsker å døyve smerten med alkoholen, for så å få dobbelt opp når rusen skal ut av systemet. Abstinensene forvirrer med andre ord.

Somatiske plager forekommer som fysiske abstinenser, som påvirker de psykiske – tankespinn rundt smertene gir et følelsesmessig kaos. Rusmidler brukes jo for å forsterke gode følelser, men de forsterker jo de dårlige også. Og gjett om jeg gjorde, i all min medynk. I den forbindelse vil jeg fortelle om en tanke som hastig besøkte meg i dag tidlig. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville dra til setra. Jeg ville vekk, men for å komme ordentlig vekk måtte jeg ha med noe å drikke på. Hvor kom den tanken fra? Situasjonen jeg er i – et ønske om å komme meg bort, være et sted jeg bare er meg og ingen ser eller vet. Eller er det mer dyptgående? Det var denne tanken om å ta med alkohol som skremte meg. Har jo ikke lyst på å drikke, så jeg tillot meg selv å tenke hele tanken ut. Konstaterte at jeg har vært på flukt fra meg selv en stund. Vært så redd på andres vegne og oversett egne signaler. Jeg gir omtanke og råd til andre, men hva med meg selv?

Selv om jeg har trodd jeg har vært snill med meg selv, så har jeg dessverre ikke benyttet naturen som jeg pleier. Naturen som er min beste egenpleie. For ikke å snakke om å snakke om hva som skjer i meg selv. Det dreier seg om ærlighet! Har jeg virkelig vært ærlig?

Jeg sitter og kjenner på disse vondtene, og jeg blir redd for om de skal utarte seg til noe verre. Bruk fornuften! Følelsene og tankene, hvor tar de meg? Erkjenne og plassere dem der de hører hjemme. Ikke overse dem, men heller ikke dvele ved dem annet enn å finne årsaken. Og dernest se løsningen og gjøre det. Setra løser ingen ting, annet enn omgivelsene, naturen. Alkohol er vertfall ingen løsning, for meg. Jeg kan aldri mer trygt drikke alkohol, det vet jeg. Har jeg ikke godtatt det, eller er jeg redd denne tanken om å aldri si aldri?  For det blir for stort, for uoverkommelig stort. I kategorien skremmende, om jeg ikke klarer. Strengheten til meg selv. Ikke f… om jeg vil drikke. Jeg er helt normal!  Erkjent min lidelse, og hva som skjer om jeg neglisjerer den og gir etter for eventuelle unnskyldninger – de jeg i et snev av ufornuft fant som en løsning. Det var aldri løsningen Heidi, og vil ikke være det nå heller. Aksepter!

Er ikke så god på det med å ha det kroppslig vondt. Jeg er en person som aller helst hjelper andre i lignende situasjoner og kommer til kort ved egen sykdom. Vil ikke, kan ikke… Derfor ville jeg flykte, og tanken kom, som et lyn. Skremte tanken meg? Kan hende, med det første. Den har ligget i underbevisstheten muligens. Så slår det meg: Kunnskap! Disse tankene er normale, selv etter over seks år som nykter. Det er amygdalene som vil lure meg ut på galeien. Jeg vet jo det, så jeg sender den signaler tilbake om at jeg har funnet nye løsninger. En av dem er å tenke tanken ut og ikke skyve de bort, og det gjorde jeg. Så kan jeg fortelle om hva jeg føler og tenker – ufarliggjøre det. Herved gjort. Ganske riktig, som antatt forsvant tanken på alkohol, bortsett fra at den kom jo tilbake nå når jeg skriver om det, men på en annen måte, en bevisst tankegang, hvor jeg ikke straffer meg selv for at jeg tenkte denne tanken. Aksept og ærlighet!

Ærlighet til meg selv! Jeg er ikke noe overmenneske, og kan ikke klare alt. Jeg skal ikke skyve følelsene eller smerten bort, gjøre dem til noe skummelt og ekkelt. Godta dem uten å dyrke dem. Tidligere bygget jeg opp under smerten, og da vokser den. Nå er jeg i ferd med å slippe taket til den, godta den uten å være redd for den. Og da slipper den også taket. For jeg vet, jeg husker hvordan det var, og skal ikke glemme. Slik jeg var da jeg drakk, da jeg var redd for hva som kunne skje. Det skjer ikke nå.

Selv om det kommer enkelte stunder hvor ting ikke er helt som ønsket er livet i det store og hele veldig bra. Livet selv er en reise, og når jeg godtar forandringer og mitt ansvar så blir reisen en mer lykkelig opplevelse.

Jeg vil heller glede meg over besøk i helgen. En person som har gitt meg mye bekymringer, men også bragt meg mye lykke. En person som det kreves at jeg er der for når vedkommende er klar, som nå, så da legger jeg selvmedlidenheten bort. Jeg ønsker å dele min reise – på godt og vondt…

Hva feiler det legene?

Jeg gruer for å få koronavaksine nummer to, og det skjer til torsdag, 24.06.21, kl. 09.05. Egentlig skal det være en gledens dag, men etter hva som har skjedd med min samboer, alle de forferdelige, smertelige etterreaksjonene han har måttet gå igjennom denne siste uken, så blir jeg redd.

Vi hører sjelden, eller aldri om disse alvorlige reaksjonene på Pfeizervaksinen. Den omtales som den gode og trygge, og det er den vel også i de fleste tilfeller. Men jeg må si jeg fikk sjokk da jeg leste gjennom utallige og alvorlige sykdommer den har forårsaket hos flere personer, til og med dødsfall. Og jeg er enda mer i sjokk over hvordan enkelte leger gir mangelfull eller ingen informasjon om at vaksinen kan gi utallige komplikasjoner. De antar, uti fra pasients journal, og sjekker ikke ut om koronavaksinen er årsaken til personers smerter. Lite lyttende, uinteresserte og virker uvitende om at vaksinen kan være bakgrunnen til uutholdelige kroppsplager og avviser å ta flere, nødvendige sjekker for å konstatere hva som egentlig feiler en.

Mennesker som har ansett seg selv som friske og vitale har fått store komplikasjoner. Herunder også min samboer. Riktig nok har han hatt problemer med reflux, nedsatt lukkemekanisme i spiserør i mange år, men den senere tiden vært nesten symptomfri og fin. Likevel skulle denne diagnosen skape problemer. Nå var det ikke den lidelsen i seg selv som skapte de enorme reaksjonene på vaksinen, men indirekte kan det sies heller legenes tanker rundt ham som pasient.

Det skremmer meg, at personer som har studert medisin og menneskekroppen i seks år, og dernest praktisert yrket en tid, noen lengere enn andre, men uansett burde alle ha nok kunnskap om kroppens funksjon, sykdommer og eventuelle reaksjoner på blant annet vaksiner. Ikke minst sette seg inn i komplikasjoner og ettervirkninger av dem. Derfor er det meg svært underlig at to forskjellige leger, på to ulike praksissteder ikke klarer å se og gi en forklaring om at min kjæres lidelser kan ha utspring i vaksineringen som ble fullført cirka fjorten dager før starten på hans smertehelvete. Ingen nevnte mulige ettervirkninger. Tenkte de det overhodet, eller så de seg blinde på hva de trodde. Skal de overhode tro? Skulle de ikke vite, vertfall undersøke for å kunne vite…

Jeg skal ikke gå alt for langt inn i sykdomsforløp og plagene, men gir en kort forklaring for å gi et bedre bilde.

Ettervirkningene var vage i starten, med symptomer som utmattelse og brystsmerter, tilnærmet like refluxplager, det skal sies. I tillegg hadde venstre lymfekjertel hovnet opp, som min samboer først hadde oppdaget som utposning i nedre, venstre mageregion, to uker før brystsmertene startet. Denne utposningen kunne minne om brokk, noe min samboer også antok etter mange tunge løft opp igjennom livet. Plagene vedvarte og økte i styrke, og vi trodde de nådde toppen natten for fem dager siden. Både min samboer og jeg var overbevist om at han hadde hjerteinfarkt, og at jeg av den grunn ringte 1-1-3, hvorpå ambulansen kom ganske raskt. De behandlet ham derfor som om han hadde hjerteinfarkt, naturlig nok, men konstaterte ved to EKG’er at det ikke var noe feil ved hans hjertet. Like fullt ble det ikke foretatt andre undersøkelser under oppholdet på legevakten, annet enn å gi syrenøytraliserende væske, siden det muligens var refluxen som hadde kommet tilbake i forsterket utgave. Det ga en midlertidig lindring, hvorpå han sendes hjem en time senere.

Resten av dagen og påfølgende natt var han etter forholdene ganske stabil, noe murring i halsen, og han var naturligvis mer trett og sliten. Smertene tiltar igjen, og formen er som en berg-og-dal-bane. Ene timen bra, hvorpå neste time helt forferdelig. Det lykkes å få en fastlegetime to dager senere, på fredag, men hos en vikar. Like fullt, og selv om denne legen ikke er kjent med min samboer som sin pasient, eller hans sykdomshistorie, er det vel å forlange at hun lytter empatisk til hva han forteller og ikke lager seg antagelser, skriver ut medisiner, syrenøytraliserende piller, som han gjentatte ganger forklarer han ikke trenger akkurat nå – de hjelper ikke, det er noe annet. Heller ikke hun tar blodprøver, hverken for å utelukke eller konstatere årsaken til disse umenneskelige smertene, som han har beskrevet som tusen kniver i bryst og halsregionen, lammende smerte som bølget gjennom kroppen og etterlot seg kraftløshet i armer og ben og ellers nedsatt allmenntilstand.

Legen virket aller mest opptatt av å avslutte konsultasjonen, som tok omtrent fem minutter og kostet kroner 260, for å ta helgen og slappe av, og sendte min samboer hjem med ingen ting, eller rettere sagt med enda mer smerte, feber og langt flere bekymringer. Det er både skammelig og uhørt.

Jeg hadde tråkket urolig rundt, uvitende, og langt utpå fredagsettermiddagen kom han omsider hjem, medtatt, sinna og fullstendig utkjørt. Smertene var igjen oppadgående, så jeg beordret ham i seng, og der har han holdt seg side, til for litt siden.  

Disse dagene har jeg kjent på hjelpeløshet, en maktesløshet over å ikke kunne hjelpe, kunne lindre og gi den omsorgen som helsevesenet burde gitt. Som pårørende, enten det dreier seg til rusavhengige eller andre lidende, handler det aller mest om å være der. For vi kan ikke annet gjøre, hvor mye vi enn vil. Jeg har passet på, våket over ham, gitt drikke og strøket hans panne og rygg – beroliget ham og vist omsorg, omtanke og min kjærlighet. Jeg har vært der, vist nærhet, og det har kanskje vært tilstrekkelig nok, for ham. Han har fått ro. Han har selv klart å ta det med ro, stengt verden ute. Ikke orket annet heller.

Feberen har gått ned, og det har lymfeknutene også. Øynene begynner å få tilbake noe av gløden, og huden er heller ikke så gufsen. Jeg konstaterer mindre smerte, og han bekrefter. For første gang på to dager spør han om å få noe å spise; speilegg hadde vært godt, og det smakte visst ikke så aller verst. Med andre ord er smakssansene også på vei tilbake. Ikke denne emme og tørre smaken i munnen lenger. Jeg er så glad når jeg rydder bort tallerken og bestikk: Godt å ha deg tilbake kjære!

Det har vært noen vonde og ubeskrivelige dager, men jeg har hatt det bagatellmessig i forhold til hvordan min samboer har måttet hatt det. Uansett, denne frykten for å miste noen man er glad i har vært forferdelig. Ikke vite – all bekymring for hva det er og hva som kan skje. Sinne over helsevesenet, legestanden og hele situasjonen; hvorfor ingen vil eller tørr fortelle om disse etterreaksjonene til Pfeizervaksinen. De må da ha visst?! Er det for å ikke skremme noen fra å ville ta den? Like fullt skulle de tenkt tanken, sett hans tilstand i lys av fullvaksineringen og dermed informert om denne mulige ettervirkningen.

Jeg har «skrållet» på nettet, i håp om å finne noen forklaringer, googlet sykdomsforløpet, selv om det ikke er å anbefale, men hva skulle jeg gjøre, i all min redsel og frustrasjon over hans tilstand og manglende informasjon fra helsevesenet – i verdens rikeste land. For jeg har selv leita opp at Pfeizervaksinen har gitt flere tilfeller av hovne lymfer, lungesmerter og mange lignende historier og sykdomsforløp til hvordan min samboer har beskrevet sine. Dette er etter mitt syn noe legene skulle visst og informert om. Den gang ei.

Det står skrevet på Universitetet i Oslo sin hjemmeside: På medisinstudiet lærer du om hvorfor sykdommer oppstår og hvordan du kan hjelpe folk til å bli friske og bevare god helse. Du vil altså få kunnskap om hvordan sykdom oppstår, hvordan sykdom kan forebygges, og hvordan sykdom kan behandles. Og da er det forunderlig at ingen han har vært i kontakt med av leger har fulgt disse prosedyrene. De har i stedet skapt mer lidelse, også i form av bekymring ved antagelser og ikke fullverdig undesøkelser og behandling. Selvfølgelig skal ikke alle leger dras under samme kam, men to av to, det er to for mange. Godt mange pasienter har sine pårørende.

Med mine to år på fagskolen, utdannet helsefagarbeider innen rus og psykiatri, lærte jeg at det viktigste jeg som helsepersonell skal gjør er å opptre trygg, vise empati og undring, lytte og vise omtanke til pasienten og pårørende. Er ikke det noe alle helsepersoner lærer også på medisinstudiet? Jeg undrer, og uansett er dette, etter mitt syn og oppfatning, slik vi alle skal være mot hverandre i livet generelt…

*

Og jeg tenker: Takk og lov for at jeg er edru. Tenk hvordan det ville gått om dette hadde skjedd før jeg kom til fornuft – nei, det vil jeg ikke tenke på.

Det er slik jeg liker å se deg, liker å tenke på at vi skal til sommeren igjen. Det er slik jeg vil ha deg, min kjære, i full vigør – på fjellturer og ellers i livet. Og akkurat nå ser sjansen for det veldig oppløftende ut. Og det er ikke takket være legene. Kjærlighet og nærhet var medisinen…

JEG BER!

Mange har blitt felt av sverdseggen, men flere har blitt felt av tungen. Dette sitatet retter oppmerksomheten mot et våpen som mange av oss har anvendt; sarkasmen. De kvasse anmerkningene, de insinuerende antydningene – den hånfulle «kvinnen».

Jeg har vært sinna og irritert. Ønsket alle dit pepperen gror. Orket ikke alt kjaset om at jeg måtte ta til fornuft. Jeg hadde det vondt, for vondt til å ville ha hjelp. Hold kjeft, jeg kan hjelpe meg selv. Personer maset om at jeg skulle be om hjelp. Ble sint på meg fordi jeg innerst inne ikke visste hva jeg skulle gjøre. Hva kunne jeg gjøre når jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre? Jeg var ikke kompetent, ingen lege. Jeg var ikke mottagelig for hjelp heller, selv i min avhengighet, som jeg forsto, men ikke ville erkjenne utad. Avhengig av alkoholen, av mennesker. Like fullt forbannet jeg alt og alle. «Spydde» ut eder og galle.

Jeg hadde ikke blitt videre stolt om jeg kunne se meg selv hver gang jeg ytret disse verbale angrep. Så hvorfor gjorde jeg det? Når jeg var sinna eller frustrert kunne jeg kjenne et øyeblikks tilfredsstillelse over å ha fått til en fulltreffer, den som slo noen ut av gamet. Jeg tenker etter: Ga sarkasmen meg hva jeg virkelig ønsket? Hjalp dette angrepet på noen andre meg til å løse problemene mellom oss? Var det virkelig slik jeg ville opptre? Naturligvis ikke. Og så drakk jeg enda mer. Ville glemme, alt jeg sa. De hånfulle ordene – sviket. Jeg var en hån mot alle. Hadde sviktet alle, men mest meg selv. Forsto jeg?

Jeg innså det. Jeg trengte kyndig helsehjelp. Urolig vimset jeg rundt, i selvmedlidenhet. Skal-skal ikke. Trodde jeg forholder meg mer rolig i kaotiske og vanskelige situasjoner, når jeg egentlig ikke visste, når smerten trykker på og jeg ble så redd – redd for å dø. Jeg skal ikke dø, ikke enda. Jeg drakk mer og sa til meg selv: Du får ikke lov. Hører du Gud. Jeg kan ikke – får ikke lov! Hjelp meg!

Nå kan jeg tenke tilbake: Ingen var større enn meg da jeg drakk, i det minste i egne øyne. Likevel klarte jeg ikke se meg selv i speilet, langt mindre smile. Da jeg kom til fornuft og oppsøkte et fellesskap av likesinnede, hvor jeg hørte snakk om en Høyere Makt. Jeg kunne ikke godta dette begrepet. Jeg trodde ikke på Gud, og ordet makt ga meg frysninger. Alt for mange hadde hatt makten over meg, og sist, men ikke minst alkoholen. Befri meg fra alle makter, de var grusomme og uten kjærlighet. Jeg forsto ikke meningen. Guds og menneskers kjærlighet forsto jeg ikke i det hele tatt. Så jeg fortsatte selvbedraget, og var ikke i stand til å ta imot nok for å få den sunne fornuften tilbake. Til slutt ga jeg opp, jeg slapp taket. Jeg tok et valg, i min fortvilelse, om at bordet mellom oss, eller et tre utenfor, til og med menneskene i rommet kunne være min Gud.

Tiden gikk, mitt liv ble bedre, og jeg hadde funnet min tro – en Kraft sterkere enn meg selv. Ingen Makt, men en KRAFT. Jeg hørte kraftfulle ord og så kraftfulle mennesker. De viste vei. Jeg trodde på dem. Gradvis, med tålmodighet og respekt, med ydmykhet og en mengde ubesvarte spørsmål, kom jeg til å finne min Gud. Til å tro på det gode i mennesker, en Gud som var i våre hjerter, også i mitt eget. Nå gir mitt forhold til denne Kraften meg styrke. Denne kraften som jeg kan se i alt og alle, den som er sterkere enn meg selv og som gir meg mot til å ville leve et lykkelig, edru liv. Sammen med deg.

Iblant kjenner jeg meg fortsatt hjelpeløs og sinna. Når det skjer, vet jeg at det hjelper å snakke med noen, en likeperson, en som kan få meg til å se tingene i perspektiv. Jeg kan også skrive ned alle de forferdelige ordene som dukker opp, og lese dem opp. Lese dem høyt for en venn, en som er utenforstående. Noen ganger kjennes det bra å få det ut. Jeg behøver bare å gjøre det på rette måten, uten å skade noen. Etterpå føler jeg meg bedre i stand til å te meg konstruktivt og kommunisere på en måte jeg kan være stolt over.

Jeg er ikke alene om å ha det slik. De fleste av oss avhengighetspersoner bærer på mer enn vår egen tilmålte del av skammen. Jeg skal ikke forverre den gjennom å benytte grusomme, ugjennomtenkte ord for å ydmyke og forulempe et medmenneske. Gjør jeg det, vokser skammen seg større. Jeg ber istedet.

Akkurat nå, i dag har jeg virkelig trengt min Gud. Jeg har vært så redd. Redd for deg, min kjære. Sittet, stått og gått urolig og rastløst rundt. Jeg ba, og ikke for min egen del, men din. Jeg ber fortsatt. Har bedt til Gud mang en gang, en Gud jeg egentlig ikke trodde jeg ville tro på. Men det hjelper. Selv om jeg sikkert mest har bedt overfladisk, eller kanskje veltet meg i føleri og feiloppfattet hvordan troen på en kraft sterkere føles. Det var mens jeg selv var selvopptatt, av eget liv. Hvilket liv? Alkoholen eide meg, styrte meg. Den ba meg om å leve etter hans vilje. Var han min Gud? Var det han jeg opphøyde? Uvillig, uten kraft til å se det. Så jeg fortsatte å be, men til en annen Gud. For til slutt har jeg forstått, at jeg må be annerledes. Slik jeg har gjort i dag.

Jeg har lært, fått nye innsyn, i meg selv – i livet. Om oss. Ikke som den gangen, da alkoholen ikke var løsningen, og vertfall ingen Gud, slik jeg forsto det, og «han» ville det. Et snev av tro, på en annen Gud… Jeg forstår det nå. Kanskje, eller ba jeg om noe for ingenting. Nei, jeg hadde nok ikke bedt riktig. For muligens sa jeg: Oppfyll mine ønsker, når jeg skulle sagt: Din vilje skje! Har jeg nå forstått meningen? Ja, jeg tror… Så jeg ber… Om ikke annet for å få sinnsro. Men aller mest for deg, for oss – for vårt liv sammen.

Kjære Gud, vis ham din nåde – din vilje skje!

Du hørte meg, min bønn… Takk for din miskunn, din barmhjertighet!

Malt av Ann Helen Nyhus