… og faller jeg, så har jeg noen som tar meg imot.

Årets siste måned er et faktum, og jula nærmer seg faretruende. I år ligger jeg faktisk etter skjema. Merkelig. Jo mer tid jeg har hatt til å forberede til jul, jo mindre har jeg fått gjort. Men er det så farlig? Jula kommer uansett den. Og det jeg ikke blir ferdig med, er det heller ikke så farlig med.

Akkurat disse bekymringene er bagateller, og bagateller kan skape kaos i hodet mitt. Dersom jeg ser på disse bagatellene som det som skaper dagene mine og gir mening, får de en helt annen betydning. De blir ikke så skremmende og lammende. Faktisk har mange langt flere og større problemer å bale med nå i førjulstida. Noen ønsker å slippe å ruse seg. Ønsker seg en jul uten alkohol og andre rusmidler. Kan jeg stille opp med noe overfor dem? Kan ikke mine livserfaringer hjelpe dem?

Det sies at 1% hjelp er bedre enn 100% medlidenhet. Så da jeg fikk spørsmål om å snakke i et rusforum på nett hadde jeg selvfølgelig lyst til det. Samtidig meldte redselen seg. Det er denne berømmelige frykten for å dumme meg ut, si noe feil eller noe de ikke forstår. Hvorfor denne redselen? De er jo likepersoner og det kan aldri bli feil. Det er min historie. Den burde jeg kunne. I tillegg har jeg bare godt av å gå utenfor komfortsonen min. Det er da jeg utvikler meg videre – blir sterkere, til og med mer tilfreds. Mestring skaper mindre frykt. Og jeg er lei av å gå rundt å uroe med og være redd.

Jeg vet at når jeg fokusere på alt det som gir meg glede så går ting mye enklere. Jeg tenker at både jeg selv og de som lytter på det jeg har å dele om mine erfaringer vil gi oss alle større gleder i livet på sikt. Det er det jeg vil gjøre; gi av meg selv, gi det jeg har fått til dem som også vil kjenne nykterhetens gleder.

Dessverre kom koronaen og ødela muligheten for mine planer. Nå fikk jeg en ny sjanse. Den kan jeg ikke la gå fra meg. Og det vil komme andre tider, så jeg kan se på det som trening. I tillegg blir det en vinn- vinn- situasjon. Ved å fortelle om hvordan jeg har opplevd min edruskap, og ikke minst hvordan jeg opplever denne merkelige tiden nå og hva jeg tenker om hvordan jula kan bli, hjelpe jeg muligens noen til å erkjenne og godta sin situasjon mer. Samtidig tar jeg brodden av det jeg gruer meg til, nemlig jula. Det er en kjensgjerning at det hjelper å snakke om det vanskelige, det man frykter og aller helst vil unngå.

I det store og hele dreier det seg om å kjenne på mestring. For å få en følelse av at dette får jeg til trenger jeg å gjøre det jeg vil, spesielt det som er litt skummelt. Det får meg til å tenke på helgen som var, da barnebarna var på besøk. Det var en superhelg, med juleverksted hvor ivrige hender og nysgjerrige blikk skapte entusiasme, for ikke å snakke om gleden i deres øyne av alt de fikk til og hvor fint det de lagde ble. Mestring og kreativitet hånd i hånd. Helgen ble avsluttet med en tur til Ødemørk, hvor en grillhytte er til for allmennheten. Vi hadde fortjent en skikkelig kosedag etter all jobbingen.

I skogsområdet rundt er det mye å utforske. Jentene var i sitt rette element, brukte fantasien mens vi gikk innover Eventyrstien. Det morsomme var at de åpnet opp for mine fantasievner igjen. Jeg følte meg fri der jeg gikk sammen med go´jentene mine, utforsket med nysgjerrighet, pekte på alle skapningene vi så – tusser og troll og flyvende vesener av alle slag. Barna gjorde meg trygg på meg selv – ingen redsel for å dumme meg ut. Egentlig skulle jeg ta frem barnet i meg oftere, være mer leken og liketil. Det gjør ingenting om det er rart, og det å le av det løser bare enda mer opp i forknytte muskler.

Den største prøvelsen sto ikke jeg for, men mitt eldste barnebarn. Hun kan være litt forsiktig i enkelte situasjoner, og bra er nå det på visse områder, men det kan også være en stopper for videre utvikling. Hun vil så gjerne mange ting, men redselen kan stoppe hennes utforskertrang. Hun er ikke alene om det…

Vi har vært der mange ganger før, gått opp på bergknausen mange ganger før, sett på klatretauet mange ganger før, og alltid har hun lurt på hvordan det er å komme seg opp til toppen, eller ned ved hjelp av tauet. Nå var det ekstra vanskelig på grunn av rimet som hadde lagt seg på berget og tauet. Opp kunne hun ikke komme, det fastslo hun raskt, men ned – skulle hun prøve…

Hun trengte bare å vite at jeg sto nede og passet på, ville ta henne imot, støtte under føttene i det hun akte seg ned med godt grep rundt tauet. Jo, hun skulle, og som sagt så gjort. Hun hadde tillit til med. Klart jeg ville hjelpe. Jeg så ansiktet lyste opp i et stort smil i det hun sto nede på bakken. Hun mestret. Dette måtte hun gjøre igjen, men nå skulle jeg ikke holde så hardt i føttene når hun kom over den bratteste kanten. Hun ville kjenne hvordan hun selv greide ved hjelp av egne krefter. I tillegg klarte hun også å overbevise sin lillesøster at det ikke var skummelt i det hele tatt, så til og med hun måtte prøve.

Ved å utfordre hverandre utfylte vi hverandre. Vi stolte på hverandre og gledet oss over hverandres fremgang. Det er jo slik det fungerer med det meste i livet. Når andre ser at jeg mestrer, og i tillegg vet hva jeg har mestret og stadig gjør fremskritt, vil andre også prøve. Hun klarte, så da kan jeg! Mestringsfølelsen gjør noe med oss. Når vi har gjort noe tilstrekkelig mange ganger, lagt til vanskeligere elementer, øvd jevnt og trutt blir vi alle bedre på å takle lignende situasjoner. Vi utvikler oss som mennesker. Det samme gjelder for oss rusavhengige. Vi trenger å øve litt på å la flasken stå urørt for hver dag, øke vanskelighetsgraden når vi har blitt sterkere og ser at vi mestrer vårt nye edrue liv.

For hver dag som går blir alkoholtrangen stadig mindre og mindre når vi opplever at vi ikke trenger denne giften for å utstå hverdagen. Faktisk blir livet lettere å være tilstede i uten rusmidler. Vi trenger ikke drikke oss til mot eller ta en pille for å utstå hverken angstsmertene eller abstinenssmertene. Jo lengere avstand til rusmiddelet, jo enklere blir det å ta en dag av gangen.

Jeg har sett at det lønner seg å tenke positivt, ha fokus på det som gir meg glede og som gir andre glede. For selv med min fortid er jeg ikke mer outsider enn det jeg selv forestiller meg at jeg er. Og jeg vet at jeg kan, jeg klarer dette for jeg har mestret større utfordringer før. Ingen ting å lure på: Jeg er klar for nye “høyder” – dette vil jeg mestre med glans. Og i tillegg; jeg har noen rundt meg som jeg kan lite på – de tar meg imot om jeg faller…

Når mine barnebarn klarte å utfordre sine frykter, så klarer jeg!

Hvordan? Når du ikke kommer frem fra ditt gjemmested…

Skapdører smeller, og det rasler i bestikk. Kan du ikke være stille, jeg vil sove! Jeg ligger god og varm under dyna, og du eier ikke omtanke. Lytter for å finne enda flere feil å irritere meg over. Med øynene godt igjen forsøker jeg å stenge lydene ute; så ringer klokka. På tide å stå opp likevel.

Orker ikke møte det jeg vet er et smilende ansikt. Sier bare hei, med en ikke fullt så blid stemme. Setter meg i sofaen for å gjennomføre min daglige morgenstund, men den blir ikke slik jeg ønsker den skal være. Klarer ikke slippe taket, konsentrere meg over tekstene jeg leser. Finner ikke forståelse, klarer ikke reflektere. Det eneste som svirrer i hodet er hvor lite omtenksom min samboer er. Peker utover mens jeg sentrer på meg selv. Dette skal være min uforstyrrede stund. Hvem er du som våger å forstyrre?

Det er jeg selv som forstyrrer – det er mine egne tanker. Det var jeg som satt oppe til over midnatt bare for å få spist noen sjokoladebiter, de jeg hadde gjemt unna. Han skulle ikke se dem, se at jeg spiste, se at jeg ikke har forandret meg det minste. Min avhengighet har fortsatt grepet om meg. Alkoholen er bare byttet ut med sjokoladen. Jeg trodde jeg hadde kontrollen, hadde tatt den tilbake, men nå trengte jeg trøst. Trøstespise. Vil ikke føle noe. Vil ikke tenke. Bort med alle vonde tanker og følelser. Vil ingen ting!

Tanker om noe, noe som var. De som alltid minner meg på noe jeg ikke vil bli minnet på. Hvor kommer de fra? Assosiasjoner, noe jeg har hørt. Julesang på radioen kanskje. Jeg liker jo julesanger, eller? Og alt dette snakket om jula, om koronaen som kan ødelegge den. Nei, det er ikke koronaen som ødelegger jula. Den er allerede ødelagt. Kan hend er det lukten av jul, den jeg selv satte i gang med julebaksten forrige dag. Sansene, de setter følelsene i sving, uten at jeg løfter en hånd. De bare kommer. Alle minnene, som er lagret i hjernen, i amygdalaen. Et sammensurium av forventninger, stillhet og glede. Hvilken glede? Hvor er stillheten? Forventninger – alle forventer. Jævla mas. Faen ta deg, kan du ikke la være med å huske. Åh, jeg gruer til jul…

Bort med alle følelser, de som alltid skal minne meg på det som ikke lenger er. Det er fortid. Bli ferdig. Nå er jeg utmattet. Orker ikke mer. Orker ikke enda en dag hvor jeg starter på minussiden. Og jeg la meg jo tilfreds. Gjorde jeg ikke det? Hva var det egentlig som skjedde? Det hadde gått fint så lenge strikketøyet okkuperte hjernen min, men så fort jeg la det bort, og vendte blikket mot tv-skjermen, gikk det kort tid til tankene mine ble forvrengt. Null konsentrasjon. Ønsket bare alenetid. Ved å forandre min sinnsstemning, vise meg uinteressert i håp om at min samboer skulle bli lei av å sitte der og gå å legge seg. Tankene: Gå og legg deg!

Jeg leter etter årsaker. Trodde jeg visste hva som lå bak? Er det noe mer? Hva er det jeg ikke ser – ikke forstår? Oppturer og nedturer. Ene sekundet glad, neste sur. I går var jeg oppesen, i dag er jeg nedfor. Jeg ville ha forståelse. Jeg søker forståelse fra andre, men samtidig slipper jeg ingen inn. Jeg legger lokket på. Jeg vil flykte fra alt, flykte inn i noe som gir en følelse av kontroll, noe jeg kan kontrollere, ingen andre. Men i bunn og grunn er det sjokoladen som har kontrollen, akkurat slik alkoholen hadde. Dette vet jeg. Jeg kjenner teorien. Jeg kan alle faktaene. Hvorfor gjør jeg dette? Igjen og igjen…

Redsel for å bli avslørt. All denne uærligheten. Hvor lenge skal jeg ha det slik? Helt til jeg selv tar grep. Helt til jeg erkjenner. Helt til jeg forsoner meg. Forsone meg med hva? Det var jo slik det var, kan ikke endres. Ingen kan klandres for disse stadig tilbakevendende tankene, spesielt nå. Det er under en måned igjen til jul. Kunne ikke Jesus blitt født på en annen årstid? Jeg åpner en Freia helnøtt. Befrielsen. Skammen. Burde ikke. Skulle ikke…

Jeg la meg i sjokoladerus. Jeg gikk til sengs etter å ha sittet og ventet på å få alenetid, tid til å sitte i selvmedlidenhet. Dyrket tristheten og gomlet sjokolade.  Det er dette som gnager denne morgenen. Det at jeg ikke viste karakter. Jeg ga etter for suget. Jeg er en taper. Jeg er en egoist. Jeg er den jeg alltid har vært. Jeg har ikke forandret meg det spor. Maler og maler. Synger den samme sørgmodige visa. En trist julesang – My Sad Christmas Song (Miley Cyrus). Jeg tyller meg inn i gammelt og krøllet julepapir.  

Snu tankene. Dette er ikke verdens undergang. Ok, jeg spiste den sjokoladen. Er det egentlig så farlig? Kan det være noe enda mer? Hvorfor snakker jeg ikke om det? Tenker i stedet: Han vil ikke forstå. Og det er jo en sannhet i det. Noe vil han nok skjønne, bare ikke alt. Og hvem taper på at jeg går rundt i min egen selvmedlidende tåkeverden? Bare jeg selv. Jeg er i ferd med å åpne opp, erkjenne mitt ansvar og vende blikket innover meg selv, ikke utover. Snur meg mot det positive. Sola skinner jo. Finner flere lyspunkter. Jeg kan bare endre meg selv og min tankegang.

Følelsene slipper ikke helt taket. Kjenner fortsatt en uro. Dårlig samvittighet for at jeg vet hva jeg skal gjøre. Hva jeg innerst inne vil gjøre. Trodde vertfall det. Ta på en annen maske. Smil- til- verden- masken. Hjelper å skrive alt ned. I det jeg leser gjennom teksten, ordene jeg har skrevet, henvender han seg til meg. Ser ham i øyekroken, skrått bak meg, legger hånden på skulderen min. Jeg hører han sier noe, prøver å si noe, men jeg avfeier ham. Hører ikke etter. Svarer før han har fullført setningen. Meg, meg, meg. Ser du ikke at jeg er opptatt! Så kom tårene, men han hadde allerede forlatt rommet. Jeg snur meg, og ingen var der. Ingen til å ta meg imot. Skulle jeg ha gått etter? Blir bare sittende og tårene triller. Forløsende tårer. Følte jeg var klar – klar til å forklare, men han var opptatt. Bebreidelsen. Jeg klarte å ødelegge denne gangen også.

Selvsentrert. Jeg overførte mine følelser til den jeg er glad i. Ønsket å bli sett, tatt på alvor, men så vendte jeg ham ryggen. Så bare meg selv og min lidelse. Han kan ikke vite når jeg ikke sier noe. Jeg trenger å gråte mer – på hans skulder. Kan jeg? Gi det en sjanse. Ta ham inn i min verden og vise meg selv. Gi ham min sårbarhet. Ikke bare klare alt selv. Vi er da to. Jeg er ikke alene. Det er ikke bare meg her i verden. Jeg spør: Vil du holde rundt meg?

 Han holder meg hardt. Stryker meg varsom på ryggen. Flere tårer strømmer ut. Jeg var ikke tom – det er mye igjen, men det er en start. Jeg hører meg si: Jeg har det vondt. Han sier: Er det min skyld? Nei, det er alt det andre, alt før. Klarer ikke sortere. Det bare hoper seg opp. Kjennes godt å si det. Han ser meg inn i øynene. Jeg prøver å vike unna, vri meg ut av armene, men han holder meg fast. Tar tak i ansiktet mitt. Kysser meg. Det var dette jeg trengte så sårt. Jeg åpnet opp, slapp ham litt innenfor.  Akkurat nå er det nok. Det er en start, på noe mer, noe stort, noe som gir håp. Håp for fremtiden. Håp om en bedre jul først og fremst. Bare oss to denne gangen. Det blir godt. Vår jul!

Vil du lese hva jeg har skrevet? Så kan vi dra å se etter julegaven?

Jula skal være gledelig. Jula skal føles trygg og samlende. Jula skal omfavne alle, også de sårbare, og hvem er mest sårbare? Barna våre. Jula skal være mest for barna. Vi skal skjenke dem gaver, ikke alkohol!

Barn merker og sanser mer enn vi voksne ofte tror. Når alkoholen går inn går vettet ut, sies det, og det er det mye sannhet i. Barn som har voksne personer rundt seg, hovedsakelig sine foreldre, legger fort merke til alle forandringer i deres oppførsel når de inntar alkohol. Det gjelder ikke bare barn som har foreldre som drikker mye og ofte, men også barn med foreldre som har et avklart forhold til alkoholen, de som kan nyte og nippe til vinglasset sitt.

Når julehøytiden kommer, skal det feires, vi skal spise god mat og med god mat hører god drikke til. Det har blitt naturlig å drikke alkohol, ikke bare i julen, men selv de som sjelden drikker til vanlig, tar seg ett glass eller to til julemiddagen. Egentlig har alkoholen alltid vært der, fra uminnelige tider – julebrygg, mjød og «himkok». Det hører liksom til – juleølen og akevitten.

Alkohol er forløsende. Den befrir oss fra stress, får oss i godt humør, ja, den skaper mye glede, men den skaper også mye utrygghet, spesielt for barna. Dessverre må jeg si, selv inntak i små mengder, endrer adferden vår, og barn som er tilstede vil fort merke seg forandringene. Vi blir glade og lattermilde, snakker mer, ofte høylytt og blir mer løsslupne med grenser. Barn forstår ikke helt hvor de har oss. Noe de sjelden får lov til kan plutselig være legalt. Stengetiden for dagen har opphørt, vertfall blitt flyttet. I det store og hele blir mye endret med tanke på hva som egentlig er normalt, hva de pleier å få tilgang til eller ikke. Dette blir selvfølgelig frustrerende, det skaper utrygghet. Og plutselig kan humøret til de voksne endre seg radikalt, til det dårlige slaget, når alkoholinntaket har oversteget grensen for hva personen tåler. Det er vertfall skremmende.

Har selv minner om jula, fra jeg var liten. Den var både fin, men også utrygg. Ikke utrygg fordi mine foreldre drakk noe særlig, og ble annerledes av den grunn, men hele stemningen i huset var underlig. (Dette har jeg skrevet om før, så går ikke nærmere inn på det nå). Men jeg husker også mors hjemmelagde julebrygg og fars kirsebærlikør. Husker til og med at jeg fikk smake – min første introduksjon av alkohol, som senere skulle vise seg å kanskje være det minnet som utløste min avhengighet, min umettelige trang til alkohol. Minnet om at det varmet og virket beroligende. Om dette avgjorde hvorvidt jeg ble avhengig eller ikke vil nok mange diskutere, men min mening er at det trigget mine gener – jeg var i høyeste grad disponibel.

Jeg var vel som barn flest, glad i godterier, og det var sjelden kost hjemme, men i jula kom det på bordet. Jeg hadde stor appetitt for det søte, og tantes julegave, en gedigen konfekteske forsvant veldig fort. Alkohol og sukker er nemlig «i familie» – de krysstolererer med hverandre. Det skjer ofte mellom to medikamenter eller substanser med lignende funksjoner eller effekter – for eksempel å virke på den samme cellereseptoren eller påvirke overføringen av visse nevrotransmittere. De påvirker med andre ord begge gledeshormonet dopamin. Jeg var allerede da underlagt alkoholen, uten å vite det selvfølgelig, og i underbevisstheten skulle jeg jakte på «livets konfekt» og dens virkning resten av livet, før jeg til slutt, og heldigvis ble klar over min lidelse.

De fleste barn blir hyperaktive når de spiser mye søtt, enkelte blir mer rolige og avslappet. Jeg var under den siste kategorien, og merker det også nå som voksen. Jeg blir mer rastløs av å ikke få sjokolade, jeg higer etter det, slik jeg higet etter alkoholen.

Nå, som jeg vet, kan jeg også se sammenhengen mellom mine egne barns ulike sukkerbehov som små. Til og med manipulasjonen overfor den andre, om å få sympati; jeg har ikke mer igjen, kan jeg få av deg…, gjemme sitt eget lørdagsgodteri og lure seg til å få fra den andre. Til sammenligning kan nevnes hvordan jeg manipulerte andre for å få alkohol, hvordan jeg gjemte unna og lurte andre (eller mest meg selv). Noen som kjenner seg igjen kanskje, eller ser samme signalene hos egne barn i forhold til søtsaker, og om en ikke skal nekte dem sukkertøy og sjokolade, er det ikke så dumt å ha det i bakhodet, men uansett – det sitter allerede i genene, om de er disponible for å utvikle avhengighetssyndromet vel og merke. Når det er sagt kunne jeg ingen ting gjøre for å hindre mitt ene barn å følge i mine fotspor, og det blir bare spekulasjoner om det hadde gjort noen forskjell dersom jeg aldri hadde sukkerholdige matvarer, kaker eller godis i huset. Den som må ha det, får tak i det like vel, slik jeg gjorde med alkohol.

Klart jeg kunne forbygget, om jeg hadde hatt kunnskapen jeg har nå. Dette er kunnskap jeg mener barn skal ha inn fra barnehagealder, om farligheten ved å drikke alkohol. Om at mye sjokoladespising som barn kan utvikle seg til alkohol- eller rusavhengighet senere i livet. Og som forelder er vi også pliktige til å informere mener jeg, om vi har kunnskapen som skal til. Vi kan ta forholdsregler, og gud som jeg skulle ønske jeg hadde, om jeg bare hadde visst. Garantier for at det nytter har vi ikke, men kanskje vi kan forhindre at noen utvikler avhengighetssyndromet. Nei, jeg skriver det ikke for å skremme, men for å hjelpe…

Tilbake til julen, og hvordan skåne barna for å få en vond opplevelse av det som skal være fylt med glede og gi dem gode minner for fremtiden. Nå får jeg flashback fra min barndoms juler, hvor jeg nå vet at alkoholen var medvirkende årsaker – den påvirket meg indirekte, gjennom mine usikre og urolige foreldre – de gikk på tå hev, gikk og undret seg, gikk og uroet seg, var rastløse, stresset og redde for sin sønn, min bror som var ute på galeien. Jeg forsto ikke den gangen, bare at noe var annerledes – det gjorde meg redd og tilbaketrukket. Dette forteller hvor stor påvirkningskraft våre foreldre har selv om det er ubevisst.

Det handler om sårbarhet, om de skjøre barna, de mest sårbare. De klarer ikke forstå sammenhengen alltid, og påtar seg ofte skyld for når deres foreldre tar valg som gjør dem fortvilet og redde. Det påvirker dem i høyeste grad og i verste fall være traumatiserende, om ikke med en gang, så kan det komme tilbake til dem senere i livet eller ved lignende episoder.

Da jeg selv var underlagt alkoholen, da den styrte alt i mitt liv, var julen ikke noe unntak. Kanskje aller mest da siden julen hadde blitt en høytid jeg ikke ønsket skulle komme, men som alltid kom samme tid hvert år, og jeg ville flykte fra den – den som hadde påført meg så mye usikkerhet og utrygghet. Egentlig føltes det langt ifra å være en høytid. Det eneste som var på høy tid var at jeg selv ble høy. Jeg hatet jula.

Hvor mye jeg enn elsket mine barn, og ønsket å tilbringe jula sammen med dem, var alkoholtrangen enda sterkere, den fratok meg viljen til å være sammen med dem spesielt i julehøytiden. Selv om jeg ville, så klarte jeg ikke. Jeg var redd selv og overførte denne redselen til dem, både ved at jeg drakk i deres nærvær eller ved min kroppslige urolighet og rastløshet ved å ikke kunne drikke. Jeg kunne ikke utstå tanken på en jul uten min medisin. Hvordan skulle de forstå, det jeg selv ikke forsto, at kreftene i alkoholen var sterkere enn alt annet, sterkere enn kjærligheten til dem. Denne giften som lammet mine følelser, som tok fra meg viljen, dømmekraften, som tok fra meg verdigheten – alt.

Det er ikke lett for barn å innse at mamma ikke vil feire julen sammen med dem. At hun ikke kommer. Jo, mamma ville, men klarte ikke. Det som er lett for et barn i en slik situasjon, når alle lovnader blir gjort til skamme, er å tenke: Mamma er ikke glad i meg. Ja, nettopp, til skam – til skyld: Det er min skyld!

Jeg har tidligere skrevet om at jeg ikke gleder meg til jul – jula fremstår som utrygg fortsatt, og kanskje enda mer nå i år. Re-traumatiseringen har virkelig slått inn. (https://www.nkvts.no/aktuelt/hva-er-kompleks-posttraumatisk-stresslidelse/).  Det som jeg dessverre har glemt, og tilgi meg for det, er at min egen forhistoriske drikkekarriere har påvirket mine barns syn på julen. De re-traumatiseres av mitt forhenværende alkoholmisbruk. Alle de gangene jeg selv drakk foran dem på julekvelden, eller i skjul for jeg trodde jeg skånet dem, men de hørte, de forsto. For ikke å snakke om de gangene jeg uteble. Jeg ble kraftig påminnet dette i forrige uke. Og jeg trengte det, selv om det skar i meg, som en kniv, men jeg måtte tåle det. Jeg ble gjort oppmerksom på en spesiell anledning, en episode jeg har fortrengt, en situasjon jeg ikke har villet huske. Den var for vond for meg. Men hva så med barna? Hvordan kunne jeg glemme hvordan de følte det, hvor vondt de har hatt det både den gangen og i etterkant?

I forventning og håp satt de på togstasjonen ventende på meg. Jeg skulle komme etter, opp til julefeiring hos mine foreldre, deres besteforeldre. De hadde ikke sett meg på lenge – jeg hadde for lengst sviktet dem, og jeg skulle svikte igjen, men de visste ikke, ikke enda, men de hadde nok tenkt tanken, selv om de håpet i det lengste: Hun kommer – vi skal feire jul sammen… Og jeg kom. De lyste opp ved synet av meg i døråpningen på togvognen. De fulgte med meg i det jeg steg av toget, hendene fulle av poser med gaver. Jeg hadde kjøpt meg fri. Jeg så deres smil, gleden i deres øynene, og jeg visste så alt for godt at den ville svinne hen, for jeg skulle ikke bli, bare levere gavene. Jeg kunne ikke…

Hvor sviktet og såret måtte ikke de føle seg, da jeg fortalt det de kanskje hadde fryktet, innerst inne, og jeg klarte ikke annet enn å snu meg å gå. Husker bare tårene som rant ned på mitt kinn. Hvor mye jeg enn ville bli hos dem, ble jeg dratt mot det ankomne, sørgående toget, måtte komme meg til bistrovognen, glemme det jeg hadde gjort. En flaske tørr chardonnay takk. Befri meg fra det vonde, fra meg selv – den som var den vonde, slemme – den som sviktet sine egne barn – på selveste julaften. Jeg måtte dra tilbake til tigerstaden, der hvor jeg fant enda mer trøst. Hvem skulle trøste dem?

Av mange historier er dette en jeg så absolutt skulle vært foruten å ha på min samvittighet. Hvor mye jeg enn skulle hatt den ugjort kan jeg ikke få endret på den, eller forløperen til at det skjedde. Jeg måtte bare ha alkoholen. Den overskygget alt og alle, selv de jeg elsket mest på jord. Og de forsto ikke, kunne ikke forstå.

Dette er ikke en skremselshistorie, eller den er jo det, men for den som selv er fortapt så hjelper det lite. Kanskje kan den få deg, som ennå har sjansen, til å tenke deg om hvordan du ønsker at dine barn skal oppleve julen som snart skal feieres i de tusen hjem. Hvorfor ikke gi dem en jul de aldri vil glemme, en jul fylt med glede, og ikke den “gleden” som finnes på flasker. Hvorfor ikke la juleølen og juledrammen stå i barskapet til etter at barna har gått i seng, kanskje la den bli stående der hele julen. Og om du vil ha ett glass eller to, ikke glem de som ligger i sengene sine, opprømte og lykkelige, men fortsatt sanselige og vare for enhver udefinerbar, men urovekkende larm fra stua…

Mine forfedre, mine foreldre, ei heller jeg selv hadde kunnskapen som skulle til for å forhindre våre barn eller oss selv til å ta feil valg. Du kan erverve deg kunnskapen og ikke minst skape en trygg jul og tryggere fremtid for dine barn – en fremtid hvor de har forståelsen av å velge bort rusmidler.

Jeg ser fram til en hvit jul. Jeg skulle ønske alle barn fikk oppleve det. Skal DU gi barna en hvit jul i år?

https://hvitjul.no

Ta en og en bølge om gangen…

Det er tungt og vondt å ha det tomt i sjela, det medfører skyld og skam – motløshet. Følelsen av å være en feilvare gjør meg alt annet enn glad. Jeg trodde jeg hadde tatt til fornuft, snudd ryggen til bitterheten, bitterheten til fortidens skjeletter. Hvorfor vender de stadig tilbake? Fordi jeg skulle aldri stengt dem inne. Det lønner seg også å ta ett og ett ut for at det ikke skal bli for “folksomt” rundt meg…

Bitterhet er en sorg – sorg over det tapte, det ugjorte, det jeg ser på som uoppnåelig. Men jeg har jo klart så mye, gått så mange skritt – først tilbake for å komme framover. Jeg har fått en veileder, og jeg må gjøre jobben. Jeg må ikke, men jeg vil. Så lenge jeg slutter med å gjøre meg det behagelig er livsgnisten tent i meg.

Mønsteret skal brytes. Alt for ofte blir jeg avledet – alle minnene, det vonde og såre. De som såret, jeg som sviktet. Alle. Jeg vil legge bort tanken på å bare spise av livets konfekt og heller jobbe meg videre opp på det høye, mystiske fjellet. Jeg har gått et stykke. Vil kreftene strekke til? Smerten er en drivkraft – et ønske om aldri mer. Gå videre!

Er jeg snill mot meg selv? Gir jeg meg nok kjærlighet? Det beror på om jeg er ærlig nok med meg selv. Hva er den virkelige planen? Kanskje jeg skulle endre kurs, endre holdninger og valg? Ikke være så streng med meg selv hver gang jeg gjør feil. Det er da jeg er konglen som sår frø for utvikling. Ikke lure meg selv til å tro at andre ikke ser. Er jeg egentlig snill mot meg selv? Nei!

Har jeg tatt på de rette brillene i dag, de riktige for mitt formål? Stemmer min tilstand med mitt formål? Jeg vil ha en meningsfull dag, en dag jeg kan tillate meg å være alt, være tilstede i mine følelser, uten å straffe meg, eller andre, men gi meg lov til å vise både sinne, sorg og glede, og vite hvorfor. Og ikke bli redd…

Jeg ønsker å møte verden med et smil, så jeg smiler! Jeg skal fange øyeblikkene, se andre mennesker for den de er, gi noen ros for sin positive eller modige innsats. Jeg vil starte med å fortelle meg selv at jeg er bra nok – jeg gjorde noe bra, om ikke annet for meg selv. Og det er mer enn bra nok! For hva kan jeg gjøre for andre om jeg glemmer å sette pris på å gjøre noe for meg selv?!

——

Jeg ble ettertrykkelig satt på plass i går ettermiddag, fikk en påminnelse, om det jeg innerst inne vet, men har skjøvet til side, ikke ønsket se på – være i hulen min en stund til. På tide å krype ut igjen, ikke dyrke mørket mer, men slippe solskinnet inn.

En stor takk til OLSSBegeistring som, for uten å riste tak i meg, ga meg ideen til å lage meg et motto ved å bruke to bokstaver fra fornavnet og ett fra etternavnet, lage nye ord, ord som beskriver meg og som gjør meg HEL til slutt. H’en i Heidi ble til håpefull, e’en ble til energisk og L’en i Lien ble til livsgnist.

Så jeg snudde tenken, snudde på hva jeg sier til meg selv. Ved å legge bort negative ord, som for eksempel ikke og må og erstatte dem med noe mer oppbyggende, så vil hjernen forstå mer og jeg kan lettere gjøre det jeg ønsker. Derfor: Jeg skal ikke slutte med å være mismodig, men heller glede meg til hver dag jeg får oppleve livsgleden. Jeg må ikke være glad, men jeg vil!

Jeg forstår. Uten å godta min fortid kan jeg aldri bli troverdig. Så jeg behøver å ta styringen – være kaptein på egen skute. For bare da kan jeg trygt lede mitt mannskap. Men jeg er litt redd fortsatt, og jeg kan tillate meg det. Bare å huske på å forserer en bølge av gangen, gjøre meg ferdig med det vanskelige farvannet før jeg fortsetter fremover. Sjekker med jevne mellomrom etter skjær i sjøen, og selv om jeg ikke alltid har stø kurs, skal jeg huske på at om det gynger litt kan jeg stoppe opp, rette på kursen, setter på meg riktige briller, for å se bedre og ha fokus på det jeg skal og la det unødvendige ligge igjen. Jeg er full av energi, full av håp, så jeg vil komme trygg og glad i havn!

Ja, med tiden blir jeg HEL…og kan virkelig glede meg over å være stjerne i eget liv.

Vi mennesker har en lei tendens til å sammenligne oss med andre – tenk om jeg bare hadde vært som dem eller om jeg kunne hatt et bedre liv… Avhengighetspersoner er ikke noe unntak, de har ønsker om, og drømmer om et bedre og annerledes liv, om å klare å stoppe å ruse seg. Det er ikke å slutte å ruse seg som er det mest vanskelige, det gjør de hele tiden, men det er å holde seg nykter, over tid som er det største problemet, og for mange anses det som umulig. Men…

… det handler om å gjøre endringer, endring over tid, og aller først følge drømmen, ha et mål og klare å gå de mange oppoverbakkene som kommer. For å klare det er det nødvendig å slutte med å sammenligne seg med alle andre og i stedet se etter likhetene. Da blir det mer overkommelig når en innser at hun eller han sikkert har kjempet for å oppnå det de har, at de også måtte endre på sine liv.

Misunnelse og sjalusi forekommer over alt – barn er misunnelige og forstår sjelden at de ikke alltid kan få det andre barn har. Misunnelse kan være en drivkraft for å oppnå noe andre har, men i bunn og grunn er misunnelse et ønske om å ha en annens egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler. Dersom man fra barnsben av ikke blir forklart og veiledet kan misunnelsen gå over til sjalusi. Sjalusi, eller også kalt svartsjuken, et mer betegnende ord på hva denne følelsen kan gjøre med oss, kan bli en sykelig trang til å ville eie noe eller noen. I verste fall kan denne sykelige sjalusien bli en så sterk og overdreven redsel for at noe har skjedd eller vil skje i framtiden.

—–

Som så ofte satt jeg og leste gjennom ulike artikler og innlegg mens frokosten ble inntatt. Denne fanget min oppmerksomhet i dag. Den hadde passet fint inn i min blogg, tenkte jeg, men kanskje ble den litt for generell. Vi avhengige liker å se på oss selv som en smule annerledes, selv om det i de fleste tilfeller ikke stemmer. Vi er mennesker vi også, på godt og vondt, men vi klarer ikke alltid å håndtere livet på dens premisser. Rusen forsterker våre følelser, så med tanke på både misunnelse og sjalusi blir de flerfoldige ganger mer intense hos oss avhengige – det emosjonelle blir enda mer sykelig siden vi ikke klarer å håndtere våre følelser på en «normal» måte.

Har ikke tenkt å ta fra innehaveren av teksten æren, Henriette Lien, men jeg fant det mer riktig å endre noen ord i den opprinnelige utgaven for å gjøre den mer gjenkjennelig for oss avhengighetsmennesker. Slik ble den omskrevne teksten…

Ofte hører jeg folk si: «Jeg skulle ønske jeg var like harmonisk, hadde indre ro eller sjelefred som du har». Jeg tror det er veldig gjennomgående for hvordan vi ser på andre mennesker og deres situasjon.

Hvis man har lyst til å være for eksempel veltrent og tenker «åh, jeg skulle ønske jeg kunne være i så god form eller har den six-packen som hun eller han», eller hvis du kjenner noen som har god økonomi – «skulle ønske jeg hadde like stor økonomisk frihet til å kunne gjøre det de gjør.» Eller det er å ha roligere hverdager eller et finere hus… eller om du er rusavhengig – klare av livet eller slutte å drikke… leve normalt…

… så tror jeg veldig ofte mange glemmer å ta inn i betraktningen hva som ligger bak av arbeid, prioritering eller valg og da handler det kanskje mest av alt om du er villig til å gjøre det som skal til for at du også kan ha sjelefred, finere hus, ha et hus, komme i form, romslig økonomi, bli nykter, få et liv eller hva det er du drømmer om.

Og hvis ikke du er villig til å gjøre det som skal til, ja da må du slippe tanken med fortegn misunnelse og sjalusi at «åh, jeg skulle ønske…».

For hvis du virkelig skulle ønske det, så er det veldig ofte det å gjøre jobben som skal til. Bare ved å gjøre endring endres noe…

Så det å være ærlig med oss selv i forhold til hva vi er villige til å gjøre er helt nødvendig for å ha en sjans til å skape det vi går og drømmer om. Hvis ikke blir vi et offer for alt det vi ikke har eller ikke opplever.

Så hvis du har lyst på et bedre liv, et liv i nykterhet, med sinnsro og sjelefred, er du da villig til å jobbe mer?

Er du villig til å prioritere de 24 timene du får hver dag på en annen måte?

Er du villig til å kanskje ha 50 timers arbeidsuke eller er du ikke villig til det?

… og hvis ikke du er villig til det så må du slippe drømmen om det.

Hvis du drømmer om å slutte å drikke er du villig til å være bevisst på hva du drikker?

Er du villig til å lytte til andre, de som har gått veien før, vesentlig mer og la valgene dine påvirkes av hvordan det livet du ønsker og drømmer om? Eller er du ikke villig til det?

… og hvis ikke du er villig må du slutte å drømme om et bedre liv for da blir det bare sutring og masing på det du ikke har, legge skyld på alle andre for å ikke få som gjør at du heller ikke setter pris på det du har eller er.

Og i forhold til indre ro og sjelefred, ja jeg har det, men jeg jobber for det hver dag. Jeg har jobbet med det siden jeg ble villig til å foreta endringer – be om hjelp til å stoppe å ruse meg. Jeg starter dagen med meditasjon, jeg er ute i naturen hver dag, jeg er steinhard på å prioritere vekk alt som ikke er viktig i forhold til den retningen jeg vil at livet mitt skal gå. Vel, noe kan jeg alltids bli enda bedre på, noe er det godt å ha å jobbe videre for, men det aller viktigste kommer alltid først – min edruskap. Hver dag er mer enn en ni til fire jobb og den avsluttes med meditasjon – oppgjør av dagen som har gått. I tillegg spiser jeg sunt, tar vare på hygienen, trener litt – fysisk og mentalt, bistår andre som har et ønske om…, og for ikke å glemme, få meg søvn nok for å gripe fatt i neste dag.

Så det kommer ikke av seg selv. Ingenting her i verden kommer på et sølvfat hvor vi bare kan forsyne oss med hva vi har lyst til og hva vi trenger.

Så slutt å lure deg selv å tro at alle andre er mer heldig enn deg, har mer medgang enn deg, har det lettere enn deg, selv om enkelte kan ha bedre forutsetninger enn deg. Men om du er villig nok, så klarer DU også å få et tilnærmet liv som alle dem som nå sitter trygge og nyktre i sine hjem – med hus, jobb, ektefelle, barn og hund – satt på spissen, men poenget er at du kan, om du vil…

Vær ærlig med deg selv! Det er første skritt til endring. Er du virkelig villig, eller er du ikke villig til å gjøre det som skal til for å oppleve det du ønsker. Og hvis du ikke er villig, la det være. Da har du mest sannsynlig ikke fått nok av det livet du lever…

Bare du vet – bare du kan ta avgjørelsen, om endring!

Og en annen ting, er du misunnelig på hvor mye tid andre har til å gjøre nettopp det du drømmer om, så tenk enda nøyere over hvor mye tid og energi du bruker på å skaffe, bruke og komme deg til hektene for så å drømme om å bli som alle dem…

P.S. Den opprinnelige teksten kan du lese på Henriette Lien sin side, som jeg har tatt meg friheten til å bruke (med tillatelse), for at kanskje du kan forstå – en dag…

Den siste tiden, sånn cirka fra midten av oktober har jeg gått og uroet meg, men ikke egentlig visst hvorfor. Jeg har henvist til sen-abstinenser, og det ligger nok mye der, men denne reaksjonen – disse følelsene som griper rundt meg og alle tankene jeg ikke helt klarer å sortere, men som jeg går og kverner på, pleier alltid å komme ved samme tid hvert år og de blir bare sterkere og mere lammende.

Det nærmer seg jul – det er det som skremmer meg. Julen som skal fremstå som noe samlende, noe fint, noe alle skal glede seg til og være tilfreds når den kommer, men nettopp julen og på grunn av disse forventningene som er satt til den er det som gjør meg mismodig og tiltaksløs.

Forhistoriens juler har bidratt til å skape utrygghet – en stillhet i lidelse, en taushet om det vonde og vanskelige. Vi skal vise hverandre omtanke, være rause og glade. Spise god mat og gi gaver for å vise at vi setter pris på hverandre. Alt dette påtatte, en smertelig kamp gjennom å lydig gjøre det vi alltid har gjort – samles rundt et bord og bare late som…

Ja, jeg har fått lide av all den lydigheten jeg er opplært til, det å følge tradisjonene – slik har vi gjort det i alle år, så slik skal det være selv om det ofte hadde vært på sin plass «å avlyse» jula bare for å erkjenne følelsene av at det ikke er riktig å overføre til barn denne utrygge smerten – slik skal jula være. I jula dekker vi over det vonde og vanskelige. Vi dekker de fineste bord for å late som at alle som ikke sitter der sikkert har det like godt som oss.

—–

Jeg satt og leste et innlegg på morgenkvisten, og det referert til ROP-TV og temaet Hva skjer med hjelperen? Dette måtte jeg høre på, tenkte jeg, og som tenk, så gjort. Marius Råkil snakket om viktigheten av å ha et fristed til å snakke om det vanskelige som kan følge med et omsorgsyrke, men også det å kunne ha et fristed hvor dette ikke var et tema – ha en balansegang mellom det profesjonelle og menneskelige iboende i dem som har viet livet til å hjelpe andre. Det handlet i korte trekk om at helsepersonell skal bruke hverandre som sparringspartnere uten å forgifte hverandre. Hvor hovedsakelig de man kan oppleve å måtte stå i vanskelige situasjoner og opplevelser med, særskilt i omsorgen rundt personer med opprivende livshistorier. Det ble snakket om leirbålmetoden (Per Isdal annonserte denne teorien), hvor det kan lages trygge, gode soner der det kan avsettes rom for å dele om det som har vært traumatisk. Hvor den enkelte kan, under normaliserte forhold erkjenne og dele om sine erfaringer. Kort sagt avsette tid hvor man kan legge fra seg arbeidets problemer før man går hjem.

Det er viktig å ha noe å gå til, noe å koble av med – et liv utenfor jobben, spesielt i lys av om man jobber med mye vondt og påkjennende mentalt. Det å balansere mellom alvoret på arbeidet, men også de gode opplevelsene og å ha noe som er avkoblende og som man liker å gjøre på fritiden. Det handler om å tydeliggjøre oss selv mer. Klare å ta vare på oss selv samtidig som vi tar vare på hverandre. Det samme gjelder i livet generelt, å klare å koble av, koble ut det problematiske. Da trenger vi samtidig både være strategiske organisatorer i et samspill med andre og å klare å se oss selv som et enkeltindivid med våre egne behov. Og det var nettopp sluttreplikken hans som satte følelsene mine i sving – sine behov som enkeltindivid. Mine behov, altså – hva med meg?

Det slo meg først… Jeg har skrevet om seminaret jeg overvar for litt siden, om rus og psykiske utfordringer, om det å være avhengige selv og den pårørende. Det å være der og lytte var på en måte oppløftende samtidig som det fikk meg bort fra hverdagen, en hverdag hvor jeg fort kan vikle meg inn i tankespinn og selvmedlidenhet. Jeg fikk andres liv tett innpå meg, minner om min egen fortid, påminnelser på hvem jeg er nå, men det var på en måte ikke så skremmende – jeg var der sammen med dem og kunne, om jeg ville, få utløp for følelser som dukket opp. Men jeg hadde ikke behovet, merket det ikke der og da vertfall. Jeg opptrådde profesjonelt på en måte, det å stå i det slik jeg lærte om i utdannelsen, som jeg har blitt innprentet av andre når jeg selv var pasient eller blitt fortalt av likepersoner. Men hvor lenge kan man stå i det uten å snakke om det – dele om det på ordentlig. I etterkant skrev jeg om seminaret og mine opplevelser rundt det, for å bearbeide følelsene som hadde oppstått, men klarte jeg å egentlig å gjøre meg ferdig med hvordan jeg hadde opplevd det. For det som skjedde, i realiteten, var en gedigen re-traumatisering av hvordan jeg selv hadde blitt behandlet, sviktet, oversett og på det verste mishandlet på det groveste.

Hver gang jeg nå opplever noe som gir meg signaler på manipulering og utstøtelse, vekkes egenerfarte minner fra barndommen og senere i livet til liv i meg. Jeg merker det enda mer nå enn før, og sikkert fordi jeg har blitt mer bevisst. Eller aller mest fordi kroppen ikke orker å undergrave følelsene lenger. Og nå ved juletider er de enormt sterke, sikkert fordi jula skal være spesiell – fin og god…

———

Mange sier: Jeg klarer ikke jula fordi alle drikker og jeg vil også drikke. Det kan godt hende at det ligger i min underbevissthet også, men det som er mest fremtredende i mine følelser rundt julen og at det nytes alkohol, er mest mine tanker rundt hva alkoholen gjør med de enkelte mennesker og hvordan jeg har fått lide på grunn av dette. Det å ha levd med trusler og krenkelser – fysisk og psykisk, og når julen nærmer seg, eller er en realitet, da kommer usikkerheten frem, slik jeg alltid var usikker og redd for hva som kunne skje. Hvordan blir denne julen? Oftest hadde julen gått rolig for seg, men ett par hendelser hadde snudd helt opp ned på mine forventninger til hva som kunne komme til å skje…

Jula for meg var noe påtatt, noe som ikke stemte til forventningene. Alt dette som de utenforstående snakket om – på skolen, venner, og senere blant kollegaer, de som feiret jul i samhørighet og glede opplevde ikke jeg. Nei, julen var som sagt det motsatte. Jeg visste det ikke den gangen, som barn, men jeg sanset at noe var galt, og visste ikke helt hva det var, før jeg ble mamma og fikk min egen familie, en familie som ikke var som alle andre, trodde jeg. Jeg har innsett noe annet nå i den senere tid.

Som liten, og å sitte der pyntet og forventningsfull, men usikker uten helt å vite for hva. Jeg visste noe: Et familiemedlem som ikke var til stede, men forsto ikke hvorfor mine foreldre prøvde å dekke over, prøvde å lage god stemning i en stemning som var alt annet. Senere ble jeg den som overtok rollen som den som dekket over og febrilsk prøvde å skyve bort det utrygge – hva jeg gikk rundt og uroet meg for. Dette skal ingen måtte utsettes for. Jeg skal heller ikke nå trenge å utsettes for det som kan starte traumetanker i meg – det som er re-traumatiserende.

——-

Juleforventninger, alle skal samles, være glade, være sammen om gleden. Gleden av hva? Jeg har forsøkt å finne årsakene og ofte unnskyldt meg med at det er alt det materielle jeg ikke liker ved julen. Alle gavene og overfloden av det meste, at det er dette som har ødelagt gleden ved julen. Selvfølgelig, må jeg si, at dette også er en medvirkende årsak, men den opprinnelige og virkelige årsaken er opplevelsene jeg har hatt i fortiden og alle følelsene jeg sitter igjen med som ligger bak og ligger til grunn for at jeg ikke klarer å glede meg i julen. I tillegg kommer også alle de julene jeg selv har undergravet min utrygghet – jeg flyktet. Jeg overlot til andre mine forpliktelser. Den utmattende følelsen av å aldri helt vite og heller ikke makte…

Det er ikke slik at jeg tror at den kommende jula vil legge seg i rekken av de mange juler som ble til skuffelser, men jeg ser og merker det spesielt bare ved tanken på, og mest i all bombarderingen av hva som bør høre med i juleforberedelser – all reklame om julepynt, gaver, mat og kos i heimen. Jeg kjenner meg kvalm, blir svimmel og urolig. Alle luktene, bare ved at noen snakker om ribbe og pinnekjøtt. Lyden av knitrende julepapir. Det piper og ringer i ørene, som dombjeller. Kjenner på utmattelse, en maktesløshet – hva skal jeg gjøre?

——–

Reiser meg fra stolen og går bort fra datamaskinen. Jeg fikk denne foruroligende følelsen. Fant meg selv plutselig stående å gråte midt på stuegulvet. Det var forløsende i alt dette tankekaoset, men også skremmende. Alt ble med ett så overveldende. Reaksjonen kom i strie strømmer, reaksjonen av hva jeg hadde hørt, lest og selv satt og skrev, det kom som en rekyl midt i fleisen. Hvor er mitt leirbål?

Det er alle disse forventningene og kravene – de som er fastsatt fra oppveksten, de jeg har lært og hittil trodd skulle være slik. Tradisjonene, og jula er jo bare tradisjoner og rutiner fra i fjor, og året før og før der igjen. Jeg har jo aldri laget meg min egen jul, slik jeg selv egentlig ønsker den skal være, men bare videreført det jeg har sett andre gjøre, det som virker naturlig, det som hører tradisjonen til, hører jula til. Det andre vil – forventer av meg.

Hva er det som hører jula til? Hvordan vil jeg ha min jul? Hvordan skal noen vite hvordan jeg ønsker meg jula når jeg ikke forteller det? Eller fordi jeg ikke lager den slik jeg vil den skal være, men heller følger alle andres dårlige oppskrifter og sier at smaken var god den selv om jeg innerst inne syntes den var forferdelig. Tradisjon, bare ordet lager en emmen bismak – en tradisjonell julefeiring, tradisjon meg hit og dit.

Tradisjon er jula i et nøtteskall. Og apropos nøtter. Må jeg ha nøtter, som skal knekkes til jul? Jeg er glad i nøtter, men hater nøtteskall som spruter over alt. Trår på nøtteskall hele jula. Men det er jo tradisjon, nøtteknekker og filipine… og marsipangris til den som vinner – og jeg kan ikke fordra marsipan. Og så er det alle kakene… selv om jeg liker å bake, og glad i å spise dem, gi bort fordi jeg liker det også,  være hyggelig… Men alle disse sju slagene. Hvorfor? Hva er poenget? Så må vi ha hjemmelaget surkål… for surkålen din er så god mamma… og jeg har ikke hjerte til å la være å lage slik jeg ikke kan la være å lage medisterkaker, mammas medisterkaker, mormors medisterkaker…

Jeg danser videre, går rundt enebærbusken som ikke er der, men likevel går jeg der i ring, i ring om meg selv og alles forventningene, og klokkene ringer julen inn og jeg vil aller helst gå ut – gå bort, være alene, men vi skal samles, lytte til Sølvguttene, smile og være glade. En samlet, glad familie. Spille spill, et spill jeg aldri kan vinne så lenge jeg ser på meg selv som en taper, den tapende part, men jeg spiller med mens vi venter – venter på hva? Nissen så klart, som kommer meg gavene til alle de som har vært snille. Har jeg vært snill, har jeg fortjent noe? Og jeg får, så jeg har vel det, og sier takk, for å være hyggelig, for å vise takknemlighet aller mest. Likevel er jeg ikke helt glad, men viser det ikke.  Det var noe annet jeg egentlig ønsket meg – stillhet og fred. Fred på jord og i mitt sinn.

Men det vil aldri skje, det vil alltid kriges om noe, alltid være noe å ikke enes om. Og så lenge vi ikke klarer å snakke om det, vil det vertfall forbli ufred, ikke bare i verden, men selv i de beste hjem. Spesielt i julen når så mange møtes, mange ulike, ulike meninger om mangt. Og jeg vil aldri oppnå virkelig julefred, fred inni meg og fred med meg selv så lenge jeg ikke sier noe om alt dette.

Jeg skulle ha sagt: Jeg er så redd, jeg har så mange uavklarte minner. Fikk aldri sagt noe. Vært så redd for å såre. For hva ville barna si. Ville de forstå det som de voksne heller ikke forstår, at jeg er redd for jula, for hva som kan komme til å skje. Ikke for at noen kommer til å drikke juleøl og akevitt, for at jeg er redd for selv å ville drikke, men stemningen rundt de som drikker, slik jeg husker at det var, som liten, som voksen, som barn selv og som mamma. Denne stemningen, den rare, mennesker som ikke var seg selv – påtatt gladhet. De skjulte noe…

Da kommer den, denne følelsen. Maktesløsheten og følelsen av tap. Tap av fremtidsutsikter som følger med re-traumatiseringen. Denne traumatiseringen, resultatene av fortidsminnene som gir næring til alt annet enn HÅP, som julen egentlig skal bære med seg – et HÅP for fremtiden. 

Hva med meg opp i alt dette? Hvem kan se meg som jeg er når jeg ikke forteller hvem jeg er og hva jeg egentlig ønsker meg til jul…

——

Heidi, hva med deg nå?

Ja, hva med meg… Jeg har ingen diagnose på at jeg har Post traumatisk stresslidelse (PTSD), men jeg vet med sikkerhet at både enkeltmennesker, situasjoner, opplevelser fra barndom, oppvekst og gjennom livet generelt, hva jeg hører, ser og lukter, hva jeg tenker og føler rundt alt dette gjør at jeg gjenopplever situasjoner fra tilbake i tid. Jeg gjenopplever situasjoner og opplevelser jeg ikke har bearbeidet, de jeg trodde jeg var ferdig med og hadde lagt bak meg, men som likevel dukker opp i hele meg. Romsterer hele sjela mi. Gir meg angst. Gjør meg redd. Gjør meg syk – i hele meg. Det er opplevelser jeg har unnlatt å snakke om, vært redd for å dele, fordi jeg ikke ønsket å gjenoppleve, men som jeg likevel gjenopplever enda mer nå, siden jeg tillater meg å gjøre det, for jeg er ikke så redd for tilbakefall til flasken lenger, men i stedet får jeg et mentalt tilbakefall, også det fordi jeg ikke har snakket om alt dette vonde nok.  Mine traumatiske opplevelser slår meg i bakken igjen og igjen, men nå er det vel nok…

Så derfor skal jeg foreta noen endringer. Det blir en annerledes jul i år. Det blir min jul i år – jeg skal lage meg min egen tradisjonelle jul, slik jeg ønsker den skal være, uten dårlig samvittighet overfor noen, medberegnet meg selv, for ikke å være den jeg alltid prøver å være – den perfekte, ikke den upopulære, men som skal ordne alt, helt perfekt fordi alle forventet det. Nei, jeg forventet det. Noen blir sikker lei seg, aller først, men jeg tror de vil forstå, etter hvert. Slik er det bare – med meg nå, men med tiden vil jeg kanskje ta del i familiejulen igjen, når jeg har fortalt det tilstrekkelig nok til å forstå sammenhengen, når alle forstår min historie. Når jeg kan være meg, som meg – slik jeg er. Sammensatt av min fortid, en fortid jeg kan leve med. For slik det er nå, slik orker jeg ikke å ha det lenger. Orker ikke gå å grue meg til julen mer…

For hva skjer med oss om vi ikke gjør noe – foretar endringer?!

… det er opp til meg!

En billedreise gjennom dagene som har gått og tanker om hva som kan komme, det jeg drømmer om…

(Bildene er hovedsaklig fra høstens samling, ispedd ett par gamle…)

Alle disse dagene som kom og gikk… Ikke visste jeg at de var selve livet…

Min tolkning, av denne høsten eller kanskje mitt liv… Hva du ser eller tenker er opp til deg…

Det hadde vært en uvanlig stille natt, til å være på hotell, men ikke så rart når det bare var oss der – tidligere rusmisbrukere og pårørende. Ikke mye sjalabais, høye glass og dans på bordet med oss lenger, selv om vi faktisk kan ha det mye hyggelig uten alkohol. Koronaen sier meg at jeg skal holde avstand, så jeg holdt meg på rommet, med beina på bordet (det er liksom lov det på hotell), strikketøyet og tv´n. Korona eller ei, jeg er jo uansett ikke så særlig sosial.

Våknet tidlig, som vanlig og klargjorde meg for en ny dag – hva ville den bringe opp i lyset av minner fra fortiden? Frokosten inntatt, en hotellfrokost utenom det vanlige nå i disse dagene, men de holdt orden i rekkene, passet på at vi overholdt alle smittevernregler. Maten var virkelig flott, og jeg spiste nok en del for mye. En del…nei, mange deler for mye, og det selv om middagen fra kvelden i forveien fortsatt jobbet inni meg. Men på hotell skal man jo kunne nyte, så jeg la bort den dårlige samvittigheten før den fikk taket på meg. Trengte næring i kroppen for å stå imot et hardkjør fra Julie…

Klokka 08.30, eller noen minutter før sitter jeg på plass, samme plassen som i går, for å rokkere på meg, nei, det går ikke. Det vante og kjente, slik var det bare. Faktisk skulle jeg ha valg en annen stol, for hjernens skyld. Endring av mønster er bra, men nå hadde jeg satt meg. Samtalene surrer rundt meg: Det var en fin, men tøff dag i går – tøffe mennesker, hjerteskjærende rått og det var såå bra det hun sa, for ikke å snakke om han, han traff meg hardt i hjertet, sårt og vakkert… og jeg var så enig.

Her satt vi, og bare ett fåtall av oss kjente hverandre ordentlig fra før, men vi snakket, vi delte ideer og historier, så egentlig kjente vi hverandre veldig så godt. Våre historier var så like og vi så forskjellige. Og vi trengte dette, det å komme sammen og kjenne på samhørigheten, på likhetene. Folk trenger andre mennesker, knytte vennskap og nye kontakter, utveksle erfaring og gi næring til mer utvikling. Takk for at seminaret ikke ble avlyst!

——

Klikk klakk – Julie kommer… Og vi sysselsettes allerede fra starten av – tidsplanen er stram, mange foredragsholdere som skal skvises inn førklokka ringer ett, så lunsjen blir utsatt. Bare å forberede oss på det – forandringer skjer, og om det blir rot, så er det ikke min feil, og bli gjerne sinna på meg, men det er ikke min feil. Jammen bra jeg spiste som jeg gjorde.

Hvem sin feil ja?! Julie spør om vi har scannet hjernen før vi forlot rommet, om vi hadde lagt bort bitterheten og de sure minene? Uten å svare visste jeg at jeg hadde hatt mitt morgenrituale, vært i sinnsroen og laget meg en god start på dagen. Heldigvis trengte jeg ikke lenger å esle Lindorff noen tanke, men som henne hadde også jeg irritert meg over deres eksistens. Slutt med det – hjelper ikke å irritere seg over dem, bare akseptere og betale all din gjeld. Ferdig!

Rusettervernet i Sogn og Fjordane (RSF) entrer først, men går ikke mer i detalj her annet enn å påpeke at også de har tatt store skritt ved å erkjenne at det finnes noe mer enn bare alkohol folk ruser seg på, og at damer faktisk også drikker eller ruser seg bak gardinene. Dessverre er det mange de heller ikke ser, og de, som mange av oss er bekymret for morgendagen.

Brobygger´n fra Tønsberg stiller mannsterke – et virkelig flott prosjekt, som jeg skulle satt meg mer inn i – dette hadde virkelig vært noe å satse på her i Mossedistriktet også. Deres tilbud, hvor ulike aktiviteter sysselsetter mennesker med utfordringer på alle plan. Takhøyden er høy, og det å være inkluderende ser de som svært viktig, det å se mennesket og ikke bare problemene. Det er plass til alle, ikke fastlåste programmer, og om personen selv ikke finner sin plass, har de TRO PÅ ALLE, og den enkelte kan komme tilbake ved neste korsvei.

Klokka går, men kommer den til døra… hvor Julie står. Hun leser, og hadde jeg ikke visst hva hun leste, så hadde jeg aldri forstått, så hvorfor skrive det så uforståelig når en kan si punkt tre om avhengighet med to ord: Reparerer du? Som aktiv alkoholiker ville jeg aldri si eller tro at jeg reparerte for jeg opplevde sjelden å være fyllesjuk, vertfall ikke i starten av min drikkekarriere. Men så får jeg passet påskrevet; det å reparere omhandler også det å holde ut, vente og planlegge neste omgang. Vi ruser oss ikke fysisk, men på tanker og følelser. Å reparere omhandler følelser – vi reparer våre følelser. Punktum! Og jeg forsto det nå, og ja, selvfølgelig hadde jeg reparert. Punktum!

Over til neste person på talerlisten, Jeanette Lysell – lang fartstid innenfor hest og psykisk helsearbeid. Dette blir spennende å høre, hva kan jeg som er så redd for disse enorme dyrene, med min frykt for det store og overveldende får ut av dette, og svaret kom ganske raskt – hesten er som meg, redd og trekker seg bort og kommer tilbake til meg når jeg har funnet roen. Siden Jeanette bor på en gård i Hobøl, bare «et steinkast» fra meg, så kunne jeg faktisk tatt meg en tur, forsøkt å bli mer trygg på meg selv ved å øve sammen med en hest. For kroppens signaler slår ut når den mentale delen «faller» ut og hesten svarer/responderer. WOW!

Det var fasinerende å lytte til henne, se videoer om hvordan hester opptrer rundt mennesker i ubalanse, som finner roen ved hjelp av hesten. Den blir et bindeledd for å skape gode mellommenneskelige relasjoner og opplevelser. Hester brukes til å knytte bånd, i sosial læring (noe for meg), skape systemer, trygghet og for å få en forståelse av noe mer – skape robusthet, fysisk og mentalt.

Jeg med min skepsis til så mangt kunne hatt stor nytte av å prøve noe slikt. Det dreier seg mye om mentalisering – å se seg selv og andre innenfra og ut, og selv om jeg liker å tro at jeg ser mennesker rundt meg, så overser jeg mye, vertfall mye om meg selv. Jeg ser helt klart at mitt Limbiske system, det som regulerer mine emosjoner, hadde hatt godt av noen timer sammen med en hest. Kanskje ville jeg kommet mer i kontakt med fortiden – det Limbiske systemet påvirkes av fortiden og siden hester er så sanselige, vil den gå fra meg når jeg er urolig og kommer tilbake når mitt temperament er under kontroll. Er det ikke fascinerende?!

Muligens ville jeg blitt flinkere til å sette grenser også, kjent på mestring i forhold til egne utfordringer, for det hadde det virkelig blitt om jeg hadde satt meg på hesteryggen. Jeg ville, om ikke med en gang fått meg en ny venn også – en som viste meg trygghet, tillit og aksept, for jeg ser personer på videoer med frykt og sinne, i sorg og med panikk, som opplever kontakt og tilhørighet gjennom hesten.

Allerede hadde jeg lært mye nytt, som for eksempel at hester har separasjonsangst – emosjonelt er de svært like oss mennesker. I samspill og nærvær med hest ivaretas vår kroppsbevissthet og sanser. Vi kan oppdage sunne grenser, egen sårbarhet og affekttoleranse – tørre å kjenne på våre følelser. Vi lærer oss å ta og gi i lekent samspill med hesten, det forsterker relasjonen, vi opplever trygghet og samhørighet. Det blir en opplevelse av å se og bli sett – vi foretar en sosial reparasjon.

Hva skjer så i samspillet mellom en psykisk syk person eller en person med store utfordringer i livet og hesten foruten at det Limbiske systemet og hjernens følelsesregister – amygdalaen – kobles på og påvirkes? Skal se om jeg husker alle punktene, for lista var lang, men uansett er hest og menneske en god kombo.

Skal vi se… det gir:

– Økt kroppsbevissthet

– Fokus innad og utad seg selv

– Responsen fra hesten kan overføres til mennesker

– Opplever avgrensing, egne grenser

– Sansestimuli

– Rytme og timing

– Optimalisert spenningsgrad

– Balanse – fysisk og mentalt

– Adrenalin/ aggresjonsregulerende

– Tilknytningsfølelse

– Mestring – jeg/du er

– Konsentrasjon

– Emosjonell regulering

Ja, smørbrødlista var lang, og tror faktisk det var enda mer av positiv art, så konklusjonen er at hest er bra (ikke best enda, for meg – må øve meg i tankene først, eller egentlig skulle jeg bare hoppet i det). Selv med min hesteredsel kan jeg i etterkant si at ved bare å lytte på Jeanette så ble jeg mer trygg. Ja, jeg gjentar – FASCINERENDE!

Pause, ikke av Grieg, men taktfast igangsatt av fru Winge. Dere får tjue minutter til å rydde rom og sjekke ut, og til dere der hjemme, som ser på streamingen (ja, hele seminaret ble streamet), dere skal vipse i vei, minst tjue kroner, helst tusen, for det er uhørt å sitte der å se på noe så bra uten å betale «en damned shit». Jeg ser deg, ta opp mobilen og Vips Nå!

De tjue minuttene gikk fort. Rommet var allerede tatt hånd om av min samboer, så jeg tuslet litt rundt og slo av en prat med andre som hadde tid til overs. Litt kaffe i koppen og klar igjen. Julie, med stor innlevelse fanger oppmerksomheten vår igjen. Punkt fem, og merk deg at fire hoppet hun over, sikkert av en grunn, men du kan sjekke det selv i diagnosemanualen. Altså punkt fem: Føler du økende likegyldighet og har avsatte mye tid til rusmidler? En fremføring av hennes opplevelser – selvmedlidende likegyldighet og selvoppofrende skyldoverførsel. Gjenkjennende! Tenker på all tiden jeg brukte på å skaffe og ordne. Ikke bare å skaffe meg alkoholen, men å skaffe barnevakt, sykemelding, i det store og hele måtte alt skaffes til rette for at jeg skulle få drikke i fred. Og all planleggingen da… Julie avbryter tankene mine. Hør – Psykoaktive stoffer sier alt. Tror du at du har ADHD, er bipolar og ser fanden på høylys dag vil det aldri forsvinne om du ikke fjerner rusen først.

Begynner å få dårlig tid, så hun haster på med punkt seks – denne liker jeg. Opprettholder du drikkingen selv om du er klar over skadene…? Punktet verken pårørende eller fagpersoner forstår. Jeg fastslår at VI er klar over skadene, men det tar laang tid før vi virkelig erkjenner og ber om hjelp. Selv her er det kanskje noen, men jeg påpeker, som en regel: Det er ikke krav om nykterhet eller edruskap for å være her.

Jeg fastslår at om du svarer ja på alle nevnte punkter så er det ingen tvil: Du lider av avhengighetssyndromet.

Før neste dame på programmet, Ragnhild Guddal skulle gi oss en innføring og ikke minst en opptur i forhold til at også NAV kan jobbe konstruktivt og vise stor omsorg for rusmisbrukere, måtte Julie gi en viktig beskjed til alle femtenåringer der ute: Kjære femtenåring – Hasj er farlig! Du dør ikke, men du får aldri ligget med noen… For ingen vil ligge med en person som bare hikster og ler. Den dama altså, hun får sagt det.

Godt å få åpnet latterdøra litt før vi gikk videre til kvinnen fra Bærum kommune og Nav, som startet sitt prosjekt Lyset i hverdagen (https://www.lysetihverdagen.no/). Hun forteller oss et lite eventyr – en reise, og fremviser en visuell fortelling, hvor en rusmisbruker tar oss gjennom sitt møte med Nav. Alle krav, papirmøllen – «kom tilbake når du har alle papirene», nederlag og skuffelser, angsten og oppgitthet. Vi lytter til en rusavhengig som alltid møter motbør, et vanskelig system som ikke ser hvor vanskelig det er å oppfylle alle kriterier for å motta økonomisk støtte eller annen hjelp.

Ragnhild, som i flere år har jobbet for Nav med økonomisk bistand, og hun så alle avvikene og de mange utfordringen som mennesker sto overfor. Hun innså at NAV ble styrt av måltall, men ga f… i livskvaliteten. Hun ville gjøre en endring. Hun ville gi et tilbud, for det å kreve aktivisering uten å ha tilrettelagte tilbud skaper bare tapere – og passer du ikke inn i boksen, så sorry…

For henne var det viktig at alle ble sett og hørt – det er et livskrav! Hvorfor stiller NAV krav om å være rusfri? Hvorfor kan vi ikke kartlegge behovene, som for det meste dreier seg om å skaffe dem tak over hodet? Da er det også lettere å avklare forholdet til rus, men vi må bygge relasjoner først. Hun viser en film, og vi ser en jente med håp i øynene der hun ordner i sitt lille krypinn. Hun har fått en sovesofa hun kaller FRIHET. Jeg blir helt rørt – berørt.

Endelig, få flere som henne inn på NAV-kontorene – heier på den dama.

Det skjer magiske øyeblikk. Relasjonsbygging og trygghet skapes. Det kan settes mål og det gis motivasjon til endring. Klart alt dette øker livskvaliteten. Alt blir enklere når nettverket rundt fungerer. Først når alt det grunnleggende er på plass kan personen klare å komme seg ut i aktiviteter, skolegang og jobb.

Ragnhild hadde sett problemene, sett at problemene ikke alltid, men svært sjelden dukker opp når telefontiden på NAV er åpen. «Overmakta» må forstå, for å forstå må de se – de må delta sammen med brukerne, møtes på en felles arene – DA ER VI LIKEVERDIGE!

Tenk om flere kunne sette i gang lignende tiltak som det de gjør ute i Bærum. Hvor rusavhengige kan bruke sine ressurser, for hvem har sagt at de ikke har tiltakslyst og er ressurssterke. Når de får muligheten, blir gitt muligheten har de utallige erfaringer som kan benyttes som blant annet i forhold til andre mennesker i samfunnet. Det var rørende å se «Daniel» hånd i hånd med en eldre dame, deres samspill, kontakten – rørende, gammel og ung, ingen skepsis, bare glede og tillit å lese i deres øyne. «Du trengte meg!

Merker at kinnet mitt blir vått når Endless strømmer ut fra høytalerne. Ja, sammen klarer vi så mye mer!

Lyset I Hverdagen – YouTube

Pling-plong! Julie kommer klappende: Dette er så bra! Klar for siste innspurt, før lunsjen, som dessverre må vente til halv to. Ja, det klarer jeg, for jeg vil ha en god kopp kaffe servert av = Kaffe, Oslos, eller landets viktigste kaffebar vil jeg si. Den åpnet dørene etter initiativ av = Oslo og samarbeid med «Petter Uteligger». Vi får en introduksjon av hvordan den drives, om hvordan mennesker møter mennesker på tvers av «rangstige», hvordan mestring og rutiner øker verdigheten – et bevis på at rusmisbrukere har utallige ressurser.

Alle ansatte er personer med rusutfordringer, noen i aktiv rus, noen i ferd med å endre livsstil, men uansett når de får muligheten ønsker mange en forandring. Ved å bli gitt sjansen, få en legal inntektskilde forebygger de kriminalitet. Ikke minst reduseres stigmaene, våre fordommer og det blir økt forståelse og et mer inkluderende samfunn. Det er en iboende ressurs i alle, uansett!

Hver enkelt former sin egen hverdag, har egne mål og de fleste klarer å kombinere jobb med sin livsstil. De kjenner på verdighet for når man blir møtt med verdighet oppleves verdighet. Richard er et godt eksempel på dette. Oi, som han han endret seg. Jeg ser ikke lenger en usikker gutt, men en trygg, voksen mann – en som virkelig har fått et løft gjennom = Kaffe, som har vært arbeidsplassen hans siden den åpnet i 2017. Det har vært tre år med opptur. Fra et liv hvor alt var sort-hvitt til å ha en hverdag der bare logoen på kaffebaren var i sort-hvitt.

Stedet reddet livet hans. Selv om han ikke er helt rusfri, så er han åpen for forandringer, og kanskje en dag – Jeg lover ikke mer. Han føler seg respektert. Her blir han ikke avfeid, men møtt med respekt uansett hvilke valg han har tatt. Det er ingen stengt dører – jeg kan komme når jeg kan, etter dagsformen og gjøre oppgaver jeg klarer. Kjenner mestring – vokser. Jeg er i en stor prosess. Arbeid gir verdighet – verdighet gir styrke – styrke kan gjøre endring mulig! Det har vi så absolutt opplevd disse dagene.

Ja, jeg ser Richard der han i sin trygghet forteller sin historie, som ikke er slutt, men to flotte, krevende, givende, lærerike, tøffe dager, men to dager jeg ikke ville vært foruten er over. Det varmeste arrangementet jeg har vært på, sier Julie, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Vi er en gjeng som rocker. Her er døra åpen. Ingen klikker. Felles utfordringer.

 Tusen, tusen takk Kjell!

Jeg applauderer og annonserer for neste års event på Storefjell, høstens fineste eventyr – Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige. Avsett datoene 1.-3. november 2021. Og ikke glem å nominere til prisen: TAKK FOR AT DU SÅ MEG! Årets pris gikk til Frode Hermansen, tidligere kjøpmann ved Rema 1000 Gol, for at han så Kjell Torstein. Hvem så deg? Hvem fortjener et gratis opphold og overværelse av seminaret neste høst?

——

Den fordømte koronaen hadde ikke klart å ødelegge, for noen gir aldri opp, og takk Gud for det. Det hadde vært et annerledes seminar, men det satte spor. Alle menneskene, deres historier, alt de har kjempet seg gjennom, kjempet for og oppnådd. Jeg takker alle for deres åpenhet og ærlighet, for alt de ga, av seg selv for at vi alle kunne forlate stedet med enda mer styrke. Jeg takker arrangører, foredragsholdere, hotellansatte og for ikke å glemme deltagerne.  Sammen var vi blitt sterkere, virkelig!

Vi dro – snøen kom…

Det ble en annerledes lunsj, adskilt – bestemt av koronaen. Praten på tvers av de vi kjente best måtte vente til vi kom ut i «røykerommet». Nye bekjentskaper ble knyttet. Det ble diskutert, delt erfaringer og inntrykk etter dagens første økt. Vi gjorde oss klare for nye påkjenninger, for det var det det var, men vi trente dem, trengte å bli påminnet. Vertfall jeg…

Av respekt er jeg inne i lokalet lenge før vi skal starte opp igjen. Den «flinke piken» i meg må være på plass, ikke komme for sent, ikke være til bry eller lage oppstuss eller forstyrre. Sitter og venter, tenker og fordøyer timene før lunsj. Sterke fortellinger om hvordan det var – for den som ruset seg eller den pårørende. Tenker tilbake på min egen fortid da alkoholen sto først på timeplanen, eller nå – som den pårørende.

Det fylles opp på stolradene, fortsatt med én meters mellomrom. Det kommer en eim av håndsprit. Liker ikke lukten, men må bare godta. Stemmene stilnes i det Julie tar oss tilbake til foredraget. Nye leksjoner, aktivisering av de små, grå hjernecellene. Hun har nå blitt tjuetre år i sin historie, innsett sitt problem, men er hun klar for endring? Hva kan vi gjøre, spør hun?

I bakgrunnen står en ung mann med rødlig hår og skjegg. Noe kjent med ham, og når han introduseres gjenkjenner jeg ham – Aleksander Nordengen. Det var moren hans jeg først ble «kjent» med gjennom Petter Nyquist´s program = Kaffe. Nå er det sønnens liv vi får i hendene, og han gir av seg selv fra første stund.

Hei, jeg er nittien kilo angst på en god dag… Det kommer litt latter fra salen – han hadde lagt lista. Blir en smule humoristisk tenkte jeg, men fort blir det mer alvorlig.

Ofte ble han spurt om han ikke var stolt av moren sin. Jo da, men ingen spurte hvordan jeg hadde det… Hvordan det hadde gått med meg? Og han traff, for de pårørende blir glemt, selv etter at den rusavhengige har kommet seg på tørt land. Men som vi så, og hørte når han snakket, gikk det bra – nå. Han så ikke på seg selv som et offer – han var ikke spesiell, men han hadde klart seg på tross av… Han var et løvetannbarn, det sto med store bokstaver på skjermen bak.

Aleksanders vokste opp i «Bananblokka» på Galgeberg, blokka som desidert har produsert flest = Oslo selgere, og bare et steinkast unna Oslo Kretsfengsel. Et overgrep mot barn å plassere dem der…, for det var der de ble innlosjert han og mammaen da foreldrene skilte lag.Begge hans foreldre var rusmisbrukere. Faren, som var alkoholiker så han sjelden, og av de gangene han skulle hente i barnehage eller på skolen slo 1% til. Så alt han hadde var en mamma som hadde mistet seg selv.

Det var noe underfundig med måten han ordla seg på, noe tragikomisk – skulle vi le eller gråte… Kanskje var det hans måte å takle dette presset han sikkert hadde på seg ved å stå der, blottlegge seg. En overlevelsesstrategi, men han ville overleve. Han delte med oss, lettet på byrden.

Etter hvert fikk mamma kjæreste, en mann som ikke var bra for henne og derfor ikke meg. Mamma passet aldri inn. Måtte fikse livet, og da var narkotika løsningen.

Store deler av sin oppvekst måtte Aleksander klare det meste selv. Smøre matpakke, som han gjemte seg bort for å spise for at ingen skulle se hvor lite voksent den var laget. Passe på å ha alt av skolebøker med, og noen ganger glemte han så han endte opp med å alltid ha alle i sekken til enhver tid. Han ble flink til å dekke over, finne unnskyldninger til å slippe skoleturer, skidager eller alt som krevde ekstra utstyr eller penger. Ja, han var lojal for å beskytte moren, akkurat slik mange barn er når de vokser opp med foreldre som ruser seg. Han måtte jo passe på henne også, for kjæresten var av det brutale slaget, og hun fikk gjennomgå. Daglig bank, men den psykiske terroren var nok verst. Det visste jeg alt om…

Alle spor måtte skjules og hele tiden fulgte Aleksander med på hva som foregikk rundt ham. En overdreven sjekk av hva som skjedde i verden for å vite hvordan han selv skulle gripe dagene fatt. Ingen skulle kunne se at han ikke hadde tingene på stell, men å tegne sommerferieminner kunne han aldri. VIF-drakta ble redningen. Han var fjorten år, keeper på Norges beste guttelag og hadde en trener som så ham og lærte ham at «smerte er ikke vondt, bare annerledes».

Jeg var heldig, jeg fikk denne sjansen i Vålerenga.  Men likevel, han kan ikke annet enn å tenke på hvor han hadde vært om han hadde hatt de samme forutsetningene som de fleste andre barna på laget. Hvor hadde jeg vært med dine forutsetninger?

Vår skjebne er ikke vårt valg! Han snakker for alle barn av rusavhengige, for alle de pårørende. Han snakker på en måte også min historie, for jeg ser meg selv som moren hans, som den som ble mishandlet, men aller mest som den som sviktet mine egne barn. Det er tøft, men jeg tåler det nå. For i likhet med Aleksander så ser jeg viktigheten av å snakke om det. Sette ord på alt – på angsten.

Det er godt å se ham stå der, åpen og ærlig, som en god selger, som han selv beskriver seg som. Fordi han alltid var sulten. Og det er ofte tilfeldigheter som gjør at du havner der du havner, men i hans tilfelle kunne det gått så mye verre om han ikke hadde gjort det motsatte av hva han ble fortalt eller alt han var en del av. Derfor endte han opp med å være den han er i dag – en som har alt. Det han har lært, alt han opplevde ble en håndbok i hvordan han selv ikke skulle være som forelder. Og jeg tenkte: Hadde jeg bare forstått det, men så enkelt var det vel heller ikke, men likevel, om jeg hadde visst hva som lå i mine gener…

Denne mannen er et forbilde, et skoleeksempel på et løvetannbarn, som viser viktigheten av at noen ser DEG – en fotballtrener, en bestemor – hvem som helst, så kan det gå deg godt. Jeg lever et godt liv og takker faren min for at jeg ikke stikker av fra livet og barna mine. Jeg har fått tilbake mamma, som tar tak i livet, og er en god bestemor, en hjelpsom svigermor for min kone – en mamma jeg er stolt av. Dette har han oppnådd gjennom hard trening.

Han gjennomførte ikke drømmen sin om å bli et «rasshøl» i dress, og det er jeg glad for, men en som i stedet instruerer andre gjennom trening. For den beste veien ut er trening!

Det tar på, se meg selv gjennom andres historie. En kort pause ute klarer ikke å ta fra meg følelsene, men det er greit. Dette må jeg selv ta tak i, men ikke akkurat der og da. Forbereder meg på neste foredragsholder. Hva kommer nå?

Ikke lange pausen å få før teatralske Julie griper fatt i meg. Punkt to om avhengighetssyndromet skal saumfares. Har du problemer med inntaket – innledning, avslutning og mengde…? I likhet med henne hadde ikke jeg problemer med disse punktene, men problemene var alt det andre. Jobben, åpningstider på polet, busstider, barna, kjæreste og all planlegging. Irriterende å ikke kunne drikke når jeg ville. Å kontrollere det å slutte var i og for seg ikke noe problem det heller, men der kom alt det andre inn i bildet igjen – sove, barn som ventet, jobb som ventet og rekke tog eller rekke juleferie. Og hva med mengden? Det kostet, men det var nå så. Orket ikke tenke på det, men bare drikke i fred uten pes fra noe eller noen. Så ergo; ingen problemer med noe av dette, men alt og alle som sto i veien.

Julie, i hennes fortid, i en aldre av tjueseks år sto midt opp i dette. Hadde vi nå klart for oss hva vi kunne hjelpe henne med – skaffe henne et mål? Jeg overlot til andre å svare på det spørsmålet – det var innlysende for meg, og jeg kjente jo også hennes historie, den var som min egen, men alderen stemte ikke helt, men bortsett fra det var hun, som meg langt ifra klar for andre mål i livet enn å skaffe, drikke og skjule.

Vigdis Løback sto klar på podiet. Så vi skremmende ut, for også hun gruet seg for å si noe. Men det var ikke på grunn av oss, men fordi manuset hennes var på vei til Bergen. Nå måtte hun improvisere. Hun startet med å lese utsnitt fra sin egen bok: Sammen på bedringens vei, og jeg gjengir noe, for det var så fint, men resten anbefaler jeg deg å lese selv, så kjøp boken eller les bloggen. Det er utdrag fra: Mora di – en mammablogg om rus.

Noen ganger kjennes det å være pårørende til en rusavhengig som å være en brikke i et spill, der reglene stadig forandrer seg. Spillbrettet forandrer seg også. Og deltagerne. De du trodde var medspillere, viser seg plutselig å tilhøre et helt annet lag. Det er som å spille sjakk, ludo og stigespill samtidig, men hvor man stadig får utdelt nye kort på hånden. Og, ja, for ikke å glemme den forsvunne diamant. Mye av tiden går med til å leite etter den…

Kunne ikke skrevet det bedre selv – alt stemte til punkt og prikke, enten jeg satte meg selv i rollen som den rusavhengige eller den pårørende. Som hun så fint og innlevende avslutter det hun leste: Jeg klatrer fortsatt opp og ned stiger, står over kast og får dårlige kort på hånda… Men jeg lar ikke noen andre bestemme hvor jeg skal sette brikkene mine, eller hvilket spill jeg skal være med i.

Jeg trakk pusten dypt. Var lutter øre. Dette måtte jeg virkelig ikke gå glipp av. Alle før henne hadde snakket mye om meg, eller det var som om det var om meg og mitt liv, og så kom hun, Vigdis og «snakket til meg». Hun bekreftet meg, så meg liksom, satte fingeren på akkurat hva jeg hadde strevd med som pårørende. For jeg hadde også opplevd at det var en kjeller under kjelleren.

Så kom det – bare jeg kunne ta grep og forandre på min situasjon – på meg selv. Og, ja, jeg visste jo det, men nå sto det enda klarere for meg. Jeg hadde tatt grep, et valg jeg ikke var helt sikker på om ville fungere, om det var det rette, men hun ga meg aksept. Ikke bare fikk jeg bekreftet at alles utsagn om at vi som foreldre blir pålagt all skyld, at vi må skjerpe oss – at vi må mer på banen. Men hvem er alltid på banen? Merkelig nok hadde jeg og en annen deltager stått og snakket om nettopp dette temaet i pausen. Rusen rammer oss alle, men som mor tenker jeg, og spesielt fordi jeg selv var alkoholiker: Hva var det jeg gjorde feil? Vigdis tenkte det samme – hun leita etter feil for å finne skyld og leiter man, så finner man…

Ikke nok med det, at som forelder, og her kjente jeg med så godt igjen i beskrivelsen, at som forelder er jeg et problem fordi jeg prøver å kontrollere – vil ha en innrømmelse. Men jeg klarer ikke fikse alt, selv hvor mye jeg prøver å kontrollere alt. Det følger ingen bruksanvisning med foreldrerollen, og vertfall ikke som en mamma til en rusavhengig, men hennes løsning var å snakke med andre pårørende. Akkurat der har nok ikke jeg vært flink nok. Jeg har delt mye, men det har for det meste vært i bloggen.

Der imot har jeg erkjent at jeg har et rusproblem i familien, og hun sa det så ettertrykkelig – nøkkelen ligger i å innse at jeg må slutte å sette på meg masken – starte min egen prosess. Det var nettopp det jeg for litt siden hadde gjort. Jeg hadde koblet på hodet og koblet fra mammahjertet for en stund, jeg satte grenser for meg selv, grenser jeg selv klarte å akseptere. Jeg hadde valgt å «stenge døren», men murte den ikke igjen. Den har jo to håndtak, så om vedkommende vil inn igjen, når den er klar, så er det fortsatt mulig. Men da må jeg ha tålmodighet og slutte med å kontrollere, og jeg klarer. Viste hun hva jeg hadde gjort?

For det er som Vigdis påpekte, våre tilbakefall til usunne mønster påvirker i aller høyeste grad den som ruser seg. Ikke brosteinslegge veien til kirkegården eller utsett oss selv for skam når vi velger å si nei. Jeg skal ikke legge til rette for rus eller pålegge noen skam fordi jeg skammer meg. Og jeg må nok erkjenne; jeg har skammet meg, men ikke over min sønn, men hvem han er når han ruser seg. Men det var ikke derfor jeg lukket døren. Jeg trengte å være meg, for meg – for en gang skyld…

Vigdis avslutter med et dikt fra egen diktsamling: Alle de dagene jeg ikke døde, men jeg var helt satt ut og husker bare hvor fint det var, men kan ikke gjengi det. Jeg kjente skuldrene mine senke seg – jeg hadde fått aksept. Mitt valg var det rette, og hun sto der å ga meg ros for hva jeg hadde gjort. Ikke bokstavelig, men det føltes slik, at hun snakket til meg. Jeg kjente meg så lettet, så glad. Denne tøffe dagen hadde tross alt fått en god slutt – takk og lov for at hun ble rokert på, som en brikke i seminarspillet, og ble flyttet fra start til slutt…

En verdig slutt på dagen. Og selv om jeg ruslet alene opp slalåmbakken hadde jeg hennes ord i pannebrasken: Ja, det er elendighet nok til alle, så vi trenger ikke konkurrere om det… , og jeg tenkte, for ei dame, og la til mine egne ord i setningen; men sammen kan vi løse opp mye av elendigheten, sammen er vi sterke!  

Og trodde du at jeg var ferdig, så nei, dette var bare siste del av første dag, så jeg må nok fortsette med resten i morgen, og forhåpentligvis klarer jeg hele siste dagen… Nå skal jeg ut å lufte meg og hodet mitt…

Sov tungt og lenge i dag, trengte det sikkert, og nå har hele dagen gått…. Mye å fordøye av alt jeg fikk servert disse to dagene på Storefjell – årets store høydepunkt på seminarfronten: Hvordan møte mennesker med rus- og psykiske utfordringer. Nå er bearbeidelsen i gang mens jeg skriver. Blir mye dette, og ikke helt enkelt…

——-

Som en åpenbaring å komme opp mot høyfjellet, 1001 meter over havet lyser Storefjell Hotell opp i kveldingen, som et Soria Moria… Fint å komme hit igjen.

Man reiser som oftest til høyfjellshotell for å slappe av, gå tur, spise god mat – ja i det store og hele for å rekreere. Men ikke denne gangen. Vel god mat var det i overkant mye av, det merkes, og en liten tur opp til toppen av slalåmbakken tok jeg meg også tid til, men å slappe av kan vel diskuteres. Det var fullt hodekjør fra jeg satte foten innenfor hotelldøren.  Nå i etterkant kan jeg egentlig si at det var rekreasjon for sjelen.

For tredje året på rad befant jeg meg her, blant likepersoner – mine egne, sittende og vente i konferanserommet, Nystølfjellet, der stolene var satt opp etter koronareglene med en meters avstand. Seminaret skulle snart starte. Hadde grudd meg for å reise. Hadde lurt på om det ble noe av. Koronatiden tar jo for seg – griper fatt i tankene mine, gjør meg redd, og den setter stopper for diverse arrangementer, men ikke denne, heldigvis kan jeg si. For selv om pandemien skaper uro i meg så var jeg glad for å endelig sitte der – delta på høstens store begivenhet igjen. Ved siden av meg sitter Mona Svartås, lederen for IOGT´s Hvit jul kampanje, og begge venter vi i spenning

Det skrikes fra gangen, høytalerne hviner og det skjærer i ørene. Har hørt henne før, Julie Winge, seminaret konferansier, men blir like fasinert og overrasket hver gang. Hun kom inn i lokalet som en virvelvind og feide over oss som en orkan da hun med sitt skuespilleri fullstendig tok luven fra oss. Jeg så meg selv, for det var slik jeg var da jeg drakk – akkurat slik hun kom ravende, skrikende, gråtende over gulvet. Rus er brutalt! Da var vi i gang – rå og brutal start, men etter presentasjonen av arrangørene for dette viktige seminaret ble det enda mer rått og brutalt.

Før jeg skriver videre må jeg jo nevne arrangørene, spesielt primus motor Kjell Torstein Hagen, eller Klepto-Kjell på folkemunnet. «Pass på fingrene dine når han er i nærheten». Alle ti er på plass. Selvfølgelig, for han har sluttet å stjele, han har sluttet å ruse seg. Han reiste seg. Han står nå rakrygget, og kan med stolthet ønske velkommen til det femte seminaret, som skulle feires stort, men så var det denne koronaen da… Likevel har ca. 100 stykker funnet veien hit, og vi klapper. Stor takk til en stor mann – EN HÅPSBÆRER!

Dette er nå det store i livet hans, det å hjelpe andre gjennom å dele egen og andres historier på dette høstseminar langt oppe på Golsfjellet. Han har heldigvis fått med seg drahjelp fra fem andre organisasjoner hvor jeg nevner:

Foreningen Halling mot rus og A-larm lavterskel tilbud i Vestfold / Buskerud med Vidar Starion i spissen, som engasjerer mennesker med utfordringer til utfordrende turer i naturen og andre aktiviteter i nærområdet.

Metalheads Against Bullying, hvor Leif Munkelien styrer roret med stødige tavorte armer. Han holdt åpningsforedrag mandag ettermiddag, men det fikk jeg dessverre ikke overvært. Men anbefaler på det sterkeste å gå inn å se på siden om alt det flotte de gjør spesielt i forhold til selvskading.

FFHR Foreningen for helhetlig ruspolitikk med leder Jon Storaas. Den tidligere RIO-lederen bidrar med sine kunnskaper for å gi nettopp dette – en helhetlig ruspolitikk. Her står handling i sentrum og ikke bare tomt snakk, men å få de mange ressurssterke rusavhengige og de med psykiske utfordringer ut i forskjellige aktiviteter. Her kan for eksempel nevnes lavterskeltilbud som Golf – Grønn Glede og Brobygger’n, et interkommunalt tilbud til mennesker med utfordringer i Tønsbergdistriktet, og Henrik B. Larsen fortalte om deres utallige prosjekter og nettverksbygging – fra kafé til båtoppussing – for UNG og «gammel».

Rusettervernet i Sogn og Fjordane der den engasjerte Eysteinn Udberg sto for ordet. Med utspring fra AA, og da alkomani var ordet, kan de i år feire femti år med grasrotarbeid blant de rusavhengige på Vestlandet – som en alliert, en brukerorganisasjon eller rettere sagt selvhjelpsgrupper hvor åpenhet, ærlighet og rusfrihet står i sentrum.

Takk til alle for deres engasjement – lærerike og nyttige foredrag, og jeg oppfordrer alle til å lese på de enkeltes sider om alt det viktige arbeidet de gjør for mennesker med rus -og psykiske utfordringer rundt omkring på små og større steder i vårt langstakte land.

Tilbake til foredraget og Julie… Hun hadde grepet om oss og kom med en advarsel: De som ikke tåler å bli provosert av min fremferd må bare godta det – RUS ER BRUTALT!

«Det dreier seg om aksept dette. Hvor de pårørende, som ikke kan forstå oss, hvorfor vi ommøblerer hjernen vår med rusmidler, drikker oss til black-outs på gøyale helgefester, ender opp med one-night stands og angst, som i starten bare vare i noen sekunder og er glemt allerede på onsdag. De pårørende kan ingenting gjøre – bare akseptere at vi selv, som en av 1,5 millioner registrerte rusavhengige i Norge må finne veien tilbake til livet selv».

Hun fortsatte sin teatralske forestilling og fortalte med innlevelse om neandertaleren Bjørn, som fant «redningen» i morogress for å kurere tannpine. Han delte gladelig med hele stammen, men hvor bare han selv ble hektet. Ja, rusen har eksistert i flere tusen år, så vi er ikke unike.

På tide med litt mer engasjement, for vi skulle ikke bare sitte å bli underholdt nei. Vi måtte selv bidra, være «oppdragere» for Julie – tenke oss scenariet tilbake i hennes fortid og finne aktiviteter som kunne hjelpe henne til å slutte å ruse seg som sekstenåring. Og det var flere forslag – de mer gjenkjennende, sannsynlig fra en rusmisbrukere selv, om å snakke henne til fornuft, eller til å vite at de ingen ting kunne bidra med så lenge hun selv ikke ville – slik pårørende med erfaring ville svart. Men over til noe mer alvor, tilbake til virkeligheten – at rus er brutalt: Den tar liv!

Mona og Arne Bratland står der foran oss, rensker stemmene og presenterer seg. De er kraftig berørt, og vi blir kraftig berørt av deres sterke historie. I sorgen over en tapt sønn reiser de rundt og holder foredrag, mest på skoler for ungdom, og nå her. Vi får høre om når deres eldste sønn ble brutalt revet bort fra dem da han på studieopphold i England ble introdusert for partydopet MDMA. Dette syntetiske rusmiddelet, med kallenavn som Molly og Emma, har forskjellig virkemåter på forskjellige personer, og for deres sønn gikk det så altfor galt. Organsvikt og død i en alder av bare 17 år. Mamma forteller om da hun i all hast dro til England, satt ved sønnens sykesengen og kjempet en forgjeves kamp. Vi ser henne stå der sammen med sin mann kjempende videre i håp om å hjelpe og fraråde unge mennesker til å innta dette farlige og lumske narkotiske stoffet. Et narkotikum mange unge har fått en forståelse av er ufarlig.

MDMA har de samme virkestoffene som i ecstasy og etter sin innkomst på markedet i 2015 har det kostet flere liv. Vi må vite fakta om et stoff for å vurdere konsekvensene og vite hva gjøre, og nå står vi i sorgen for å bringe budskapet videre. Ufarlig for noen, men livsfarlig for andre. Uansett, og i motsetning til cannabis, som sjelden truer livet, men truer måten livet leves på (Sven Davanger), så tar MDMA liv.  Dette stoffet dreper!

Som de fleste foreldre ville de også tro at deres sønn ikke bruker narkotika; ikke mine barn. Men dessverre tok de feil. Det er tårevått å lytte til en mamma fortelle om sine siste minutter ved sin sønns side, med hodet hans i armkroken ønsket hun å stoppe tiden – Et mammahjerte vil ikke forstå; hvorfor min sønn… Gi meg ett hjerteslag til – jeg trenger deg i livet mitt…

Det er stille i salen – medfølelse. De avslutter med å spørre: Løser man problemene rundt rusmisbruk ved å avkriminalisere det, slik den nye rusreformen tar sikte på?

Trengte en timinutters pause nå…

Velkommen tilbake! Julie gir oss en ny leksjon, tar for seg første punkt i beskrivelsen av avhengighetssyndromet: «Har du sterk lyst eller følelsen av tvang til å innta substansen…». Hun konkluderer med at hun var i den kategorien – det var i hennes gener, ferdig snakka. Og derfor måtte vi fortsette med å finne hjelp til henne, som nå hadde blitt atten i sin «teaterforestilling om hennes liv». Tok opp mobilen min, som de fleste andre, og svarte «som hennes mamma»: Kan ikke hjelpe deg – du må selv ville…

To nye foredragsholdere entrer scenen: Anette Holm Larsen og Thomas Palm. Anette har utdannelse innen sykepleien, termaterapeut, selvmords- og krisehåndtering og har de siste 14 årene jobbet i krisepsykiatrien. Thomas har egenerfaringen og fagutdannelse innen rus og psykisk helse. De presenterer ViljeMotiva – vilje og mot til å stå i det vanskelige møte.

Anette har gruet seg for å stå der foran oss, men da hun snudde tankene: Viss dette blir skummelt tenker jeg på historier om andres liv, da finner jeg ut at dette klarer jeg… Og det er en historie om en annens liv vi får høre, om livet til Thomas Palm, rusmisbrukeren som skulle bli pappa – vendepunktet som fikk ham til å forstå at han måtte endre livet.

Anette, som jobber på akuttmottak ønsker å formidle deres jobb når en overdosepasient kommer inn til dem. En fiktiv, men sann historie blir vist på film, det er Thomas, som etter ti år som rusfri har tatt en overdose og havner på akutten. Jeg ser ikke Thomas, men meg selv. Det er jeg som river av meg alle ledningene, roper og skriker, mens jeg slår vilt om meg. Skjeller ut sykepleieren i fortvilet sinne over å ligge der, ikke vite hvor jeg er, ei heller hvorfor jeg er der. Jeg er febrilsk da jeg våknet etter å ha blitt pumpet. Alkohol og piller… «Slipp meg»! Jeg kommer meg ut, løper, men hvor er jeg…

Ja, det kunne vært meg på filmen, men det er Thomas, og i motsetning til meg blir han liggende fordi sykepleieren gjorde jobben sin – hun beroliget ham, noe som ikke kan sies om de jeg møtte på akutten da jeg havnet der.

En tankevekker blir servert, og jeg tenker; denne filmen og dette foredraget skulle blitt vist til mange sykehusmottak rundt om i landet. For dessverre er det alt for mange som blir frustrerte, og med rette vil sikkert noen si, når slike som oss kommer inn, neddopet og ofte i koma – svevende mellom liv og død, og når vi så våkner til live blir vi hysteriske. Mange har opplevd et hjelpeapparat som ikke alltid har kompetansen til å håndtere slike situasjoner, eller de utøver ikke sin profesjonalitet, men prøver mest å holde oss der lenge nok til å se eller høre oss fortelle at vi kan ta ansvar for oss selv og dermed skrive under på utskrivelsespapirene. Ja, mange trenger å gå i seg selv slik Anette gjorde da hun begynte å engasjere seg i hvordan møte ruspåvirkede personer på akuttmottaket i Drammen.

Anette hadde en tilståelse, som hun ikke hadde fortalt før – om at hennes virkelig engasjement startet allerede i tredje klasse, da hun tegnet huset med familien sin, en familie hun ønsket skulle fly langt vekk. Hun forteller om sin mor, ventende ved telefonen hver kveld for å få beskjed om at sønnen kanskje ikke er mer. Det er gjenkjennende. Slik min mor stadig var på leit og ventet på sin sønn – min bror.

Jeg lytter. Disse to, Anette og Thomas har et sterkt ønske om å gi sine erfaringer videre. Hvordan hjelpeapparatet skal møte rusa personer når de ankommer et akuttmottak, forstå deres aggresjon og ikke trekke seg bort og la dem, eller meg bli liggende livredd fordi jeg ikke forstår. For det er avgjørende å møte oss med ro og forståelse. Det handler om selvregulering. Det å vite at det er et godt menneske bak rusen. Vise respekt og empati – møte pasienten med «nysgjerrighet» – hva ligger bak? Lytte og se personen med ekthet og ærlighet.

Thomas forteller… “Etter tolv år som rusfri kan livet fortsatt ta meg. Men dette er viktig. Viktig å vise hvordan et møte med hjelpeapparatet skal være. Når jeg ble møtt med vennlighet og ikke av en person, som så ofte ved mange av mine innleggelser før, allerede ved ankomsten hadde dømt meg – hvor helsepersonalet blinket rødt og jeg hadde fått stempelet satt – den vanskelige pasienten, som i og for seg er forståelig, men hvor jeg kunne tenke: Hvem er de som kan dømme meg? Jeg prøvde bare å overleve – overlevelsesmekanismene fight – fligt – freeze slo inn. Og så blir jeg møtt med avmakt, en avmakt som avler aggresjon”. Og fortsatt tenker jeg der jeg oppslukt følger med: Ja, jeg har opplevd det selv…

Anette og hennes Vilja Motiva med gjesteforedragsholderen Thomas gjør en viktig jobb med sitt endringsarbeid. Hun formidler viktigheten av at alle må bli sett og hørt for den de er, ikke hva de gjør. En hjelper skal innta en imøtekommende og undrende holdning. For det å ikke bli sett eller hørt er det verste en person kan tenke seg. Der avmakten skaper mangel på trygghet og forutsigbarhet. Hvor nettopp måten vi blir behandlet på under en akutt innleggelse faktisk kan redde liv.

Hun påpeker også at en ikke må gi seg, selv på en dårlig dag, men hele tiden huske på: Hvorfor? Prøve igjen og si til seg selv: Dette klarer jeg! Legge stein for stein, små endringer over tid. Jeg satt igjen med tanken om at jeg ble sett der jeg satt, og før jeg forlot rommet til lunsj noterte jeg med store bokstaver: ETT SKRITT TIL FORDI… ETT MINUTT TIL FORDI… EN DAG TIL FORDI…

De spilte sangen: Langt å gå av Klovner i kamp…Hvordan spise en elefant? En bit av gangen… Hvordan komme frem? Gå et skritt av gangen…

Jeg velger å avslutte her selv om det er mye, mye mer, men vil fortsette i morgen. Det gjør fortsatt inntrykk på meg å skrive dette, gjenopplevelsene… Større forståelse av å se etter likhetene ikke ulikhetene – jeg er ikke alene – Sammen er vi sterke!