Featured

Tiden etter

Velkommen til min blogg, Tiden etter. Grunnen til det navnevalget er at jeg lever i tiden etter mitt liv som alkoholiker. Vel, jeg er jo fortsatt alkoholiker, men tørrlagt sådann. Det er nå engang slik at en gang alkoholiker – alltid alkoholiker.

Hvem er så egentlig jeg?

Heidi, altså meg, er en kvinne i sine beste år. Nei, det blir feil, for det toget har gått. Langt i fra noen modell, ei heller ikke rask og rørlig lenger, men jeg har det ganske så bra, så kanskje jeg er i mine beste år. Vertfall mentalt sett og hvordan jeg ellers takler livet. Jeg er middelaldrende, altså rundet ett halvt århundre, med litt for mange kiloer på kroppen, som vitner om at jeg fortsatt sliter med en avhengighet, nemmelig søtsaker. Vanlig for oss avhengighetsmennesker at når en last blir borte, for mitt vedkommende alkoholen, kommer en ny inn. Det er nå også slik at med alt sukkeret som er i stort sett alle typer alkoholholdige drikker, så er det ikke så merkelig at det må erstattes når en slutter å drikke, så da ble sjokolade, eller for det meste det som er søtt lett å ty til. Uansett så er det bedre med noen kilo for mye enn å hanskes med alt hva alkoholen gjør med kropp og sjel.

Jeg er nå bosatt i et boligfelt på Sjøhagen utenfor Moss, og her har jeg vært samboende de siste ni årene. Etter mange år på flyttefot, eller rettere sagt flukt, har jeg slått meg til ro her. Deler leilighet med mann og ei katte og trives med det. Her kan jeg pusle ute med mine grønne fingre på en liten hageflekk, gå på sopptur i skogen rett utenfor døra, sykle på skogstier i nærområdet, gå en fem minutters gange ned til stranden og stupe ut i deilig, salt sjøvann eller bare sitte og slappe av med ei god bok eller strikketøyet mitt. Så egentlig er jeg ganske så rørlig når jeg tenker meg om.

Jeg har flyktet mye, ja, ikke fra krig eller noen som jaktet på meg, men jeg prøvde å flykte fra meg selv. Trodde at om jeg flyttet til andre steder så ville jeg få det så mye bedre. Jeg trodde at da ville jeg ikke lenger trenge å bruke alkoholen for å kjenne meg bra nok. Alkoholen var jo også en flukt. Det var den jeg brukte når alt rundt meg syntes å være uutholdelig. Det var den jeg tydde til når jeg følte meg ensom, når jeg var redd, når jeg ikke strakk til eller rettere sagt var alkoholen det middelet jeg brukte mot alt som hadde noe med følelser å gjøre.

Alkoholisme er en sykdom, en følelsessykdom, og alkoholen var et symptom på at jeg ikke hadde det bra med meg selv og mitt følelsesliv. Jeg taklet ikke å være “alene”. Jeg var bitter på mennesker som hadde såret meg og selvmedlidende fordi jeg følte ingen så meg. Jeg vil skrive litt mer om hvordan mitt liv som alkoholiker var, og hvorfor jeg egentlig begynte å drikke, i en senere blogg. Tenker det er viktig å fortelle om årsaken og medfølgende problemer av min drikking før jeg begynner å ta for meg hvordan jeg har det i dag. Det essensielle er å fortelle om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå.

Jeg lar det være med dette, for denne gang. Kanskje noen har synspunkter også, og det ville jo være fint. Jeg setter pris på å få spørsmål, som jeg, ut ifra egne erfaringer, skal prøve så godt jeg kan å svare på.

Så da hørs vi. Oj, glemte nesten; En dag av gangen da. Det er mitt motto og akkurat passe lenge nok å holde seg edru. Bare for i dag kan jeg la være å drikke, og i morgen kan jeg drikke så mye jeg vil, for i morgen kommer aldri…

Forvandlingen – fra selvmedlidende egoist til medfølende menneske

Da jeg ruset meg på alkohol fryktet jeg for hvordan livet ville bli om jeg sluttet, for jeg «lekte» ofte med tanken lenge før jeg tok det endelige valget. Livet jeg levde var et helvete, men det vonde hadde også blitt det «trygge» – jeg visste hva morgendagen ville bringe. Daglig kom jeg til kort og brukte alkoholen for å oppnå noe, men det endte med feiltrinn på feiltrinn. Selv mine tilkortkommenheter var jeg redd for å miste. De hadde på en måte blitt livsviktige overlevelsesmetoder. Uten alle løgnene hadde jeg aldri klart meg, men å lyve i lengden er slitsom – jeg ble alltid innhentet.

Alkoholen var forløsende. Jeg ble modigere og mer sosial. Noen var sågar overveldet over mine ferdigheter, syntes jeg var kul og morsom. Jeg kunne jo ikke slutte å drikke, for hva ville skje? Hva ville alle «vennene» mine si? Hvor ville de bli av? Jeg valgte omsider å be om hjelp til å stoppe denne faretruende ferden. Fornuften fortalte meg at jeg var ute av kontroll, alkoholen fikk meg ut av kontroll. Sanseløs vanvittig. Endelig så jeg alle mine karakterfeil så tydelig. Jeg fantes ikke kul, og langt i fra modig. Alkoholen hadde gjort meg dumdristig.

Når jeg etter hvert begynte å fortelle om meg selv og om det livet jeg hadde levd klarte jeg å se meg selv på en annen måte, ikke minst fordi jeg møtte andre likesinnede. Hver gang jeg hørte meg selv si det høyt, at jeg hadde løyet, sviktet og bedratt, ble jeg enda mer bevisst på min forhenværende tilstand og hva alkoholen hadde fratatt meg – muligheten til å se hvem jeg egentlig var og ikke den jeg prøvde å være. Mine såkalte venner var ingen oppriktige venner. Jeg hadde bare brukt dem for å underbygge det jeg trodde var sannheten om meg selv. Det reneste vanvidd av en røverhistorie, men ikke unik på noen som helst måte.

Jo mer nykter jeg ble, jo mer ble jeg klar over og bevisst mine karakterfeil og alle skadene jeg hadde forvoldt. Ingen ting å være stolt over, men arbeidet jeg hadde begynt på fikk meg faktisk til å tro at jeg virkelig var modig og kul som hadde erkjent min maktesløshet og blitt villig til å ta oppgjøret med fortiden. Jeg kan ikke slutte med å se på mine tilkortkommenheter, bearbeide og endre på dem. Foreta en analyse.

Etter som tilfriskningen skjer mer automatisk nå kan jeg glemme å se hvem jeg er. Siden det tilsynelatende går bra blir jeg ikke så bevisst mine karakterfeil, som fortsatt kan spille meg et puss og ubevisst ta meg tilbake til å begå «gamle synder». For eksempel kan jeg finne på å «tråkke på noen» eller sabotere andres anstrengelser som direkte ikke gagner meg. Heldigvis innser jeg skamfull dette, og denne skammen er bra, men smertefull. Jeg trodde jeg sto i et bedre lys og ikke fortsatt var på skyggesiden. Jeg kan ikke tillate meg å hvile på mine laurbær og tro at mine skavanker forsvinner av seg selv uten at jeg rører på en finger. Det er handling som skal til.

Jeg har erkjent; mine karakterfeil er en del av meg, dessverre. I stressende situasjoner vil jeg falle tilbake til noen av mine verste karakterfeil, så derfor må jeg være mer bevisst mine følelser, tanker og handlinger. En handling eller situasjon kan fritte meg ut slik at jeg glemme å tenke gjennom følelsene mine før jeg handler på dem. Mine brister er vel en indikator på min grunnleggende natur og naturligvis ønsker jeg å få dem tilfredsstilt. Det er bare slik at mange av mine menneskelige karaktertrekk har blitt forvridd av min selvsentrering opp gjennom drikkekarriæren og livets harde skole generelt. Fokuset fremover skal være på å gi slipp, på å ha tillit og tro på meg selv og menneskeheten og å være tålmodig og ydmyk i mitt arbeid med å bli en bedre utgave av meg selv. Jeg skal bygge videre på erkjennelsen av min maktesløshet.

Jeg har kommet langt i min selvrealisering. Jeg undertrykker ikke mine sårbarheter og menneskeligheter så mye lenger. Jeg kan fortsatt feile, men på en annen måte og ikke slik jeg gjorde da jeg ruset meg på alkohol og dermed ble fullstendig umenneskelig og ufeilbar. Den gang gikk jeg alltid i forsvar og alle mine dumheter og svik ble projisert – overførte egne ubehagelige tanker og hendelser til andre personer. Jeg har sluttet å skylde på andre for det jeg fikk ut av livet, eller ikke fikk. Jeg ser at de fleste av disse situasjonene i virkeligheten var laget av meg selv, og jeg ser også at valgene jeg tok bestemte hvor jeg endte. Men jeg trenger ikke lenger gjemme min medfølelse og gjøre meg hard.

Kunnskapen om hvem jeg er bidrar til at jeg gjør mitt beste for å oppfylle mine drømmer selv om jeg kommer til å være usikker og gjøre feil i fremtiden også. Jeg gjør mitt beste, og det gjør andre mennesker også. Mitt mål er å heve mine kunnskaper og bli enda mer bevisst på mine tilkortkommenheter. Da kan jeg virkelig arbeide med å endre dem. Kanskje skal jeg ikke analysere dem så mye og prøve å finne deres utspring. Muligens gjør dette at jeg lettere kan gå inn i anfall av selvmedlidende selvopptatthet.

Jeg skrev, og vil anta at mange av mine karakterfeil indikerer min natur, hvordan jeg har blitt oppdratt, men også hvordan jeg senere selv valgte å leve og dermed tilegnet meg karaktertrekk som jeg ikke ser på som ønskelige. Jeg vil mange av disse forvridde trekkene til livs – endre på negativ adferd og bli en mer gjennomgående omtenksom person. Jeg vil jo ikke lyve, jukse eller skade noen for at jeg skal oppleve og få kjærlighet. Det er ikke oppriktig kjærlighet. I fremtiden skal jeg huske på at selv hvor villig jeg er til endring, vil jeg aldri bli perfekt. Det er fort gjort å bli selvkritisk i arbeidet med seg selv. Det som var, og vil være det viktigste i denne selvrealiseringsprosessessen, som den kan kalles, er selvakseptering. Selv om jeg ofte kan «plumpe ut i det» er jeg fortsatt i ferd med å forandre meg – jeg er villig til å innrømme mine feil. Skulle jeg formodentlig bli «perfekt», hva har jeg så å jobbe videre med? Jeg har behov for videre vekst.

Jeg har vel forstått den virkelige betydningen av ydmykhet når jeg kan si: I dag har jeg vokst akkurat så mye som jeg skulle! Det er da jeg virkelig har evnet å se meg selv klart – jeg kan se min egen menneskelighet. Da ser jeg alt i et nytt perspektiv, hvor jeg ikke lenger tenker på hva jeg kommer til å få selv gjennom min tilfriskning, men hva jeg kan bidra med for andre.

Knuter må løses for å lage nye forbindelser…

Hvis bare…

Under alle årene jeg måtte ha alkohol brukte jeg mye av tiden til å dvele ved andres feil. Selv i dag ser jeg at jeg kan falle tilbake på disse mest raffinerte former for selvtilfredsstillelse – som gjør det mulig å føle meg overlegen på andres bekostning, uvitende om mine egne feil. Alt for ofte har mange av oss sikkert sagt: Hvis det ikke hadde vært for ham, eller henne, hvor lykkelig ville jeg ikke da ha vært!

En av mine viktigste oppgaver er å akseptere min nåværende situasjon slik den er, meg selv slik jeg er, og mennesker omkring meg slik de er. Dette er å innta en ydmyk holdning. Uten den vil en ekte fremgang aldri kunne fullbyrdes, og for noen har den kanskje aldri ordentlig begynt. Igjen og igjen trenger jeg å vende tilbake til dette lite smigrende utgangspunkt, se hvem som virkelig eier problemet. Dette er en øvelse i erkjennelse som jeg til fordel kan praktisere hver dag i resten av mitt liv.

Det ligger mye i å ikke glemme hvor jeg har vært. Jeg skal aldri lukket døren til fortiden, men passe på at selvmedlidende tanker og selvoppofrende profetier igjen får overtaket. Hvem styrer så mine tanker? Ingen andre enn meg selv, også de som forårsakes av andres handlinger. Det vil komme dager hvor min frustrasjon over alt og alle overskygger de positive hendelsene, og hvor jeg vil forsøke å forandre på det meste. Da skal jeg huske på og si til meg selv: Nå er jeg i det minste bevisst problemene – jeg vet hva det handler om.

Under forutsetning av at jeg omhyggelig unngår å snu dette realistiske syn på livets fakta til urealistisk alibi for apati og nederlag, kan det bli den sikre grunn for sterk følelsesmessig helse hvor videre fremgang kan bygges på. Jo lengere jeg lever etter disse prinsippene, desto fler bevis får jeg på at når jeg peker på noen vil alltid fire fingre peke mot meg selv.

Behov for anerkjennelse

De fleste mennesker har instinktivt behov for å passe inn. Driftene til å høre til og bevare og holde fred hjelper oss til å komme overens med andre og være en del av samfunnet. Dette instinktet har gjort det mulig for mange sivilisasjoner til å overleve, og er ikke skadelig så lenge jeg som delaktig i gruppen ikke mister følelsen av balanse.

Det blir destruktivt å alltid forsøke å være som alle andre og gjøre alle til lags. Spesielt om jeg overser mine egne behov og regelbundet ofrer mitt eget velbefinnende for alle andres skyld. Gjennom min tilfriskning har jeg lært å finne kompromiss som gjør det mulig å erkjenne og godta mine følelser. Jeg behøver å følge mine følelser, inklusive behovene av å høre til og jobbe for fellesskapet, men ikke glemme å ta hånd om meg selv på beste måte.

Den beste måten å beholde denne balansen på er å bygge opp min selvfølelse. Når jeg behandler meg selv med vennlighet og respekt er jeg bedre rustet til å komme overens med andre. Da klarer jeg også bedre å respektere og tolerere andre mennesker, deres holdninger og handlinger.

Jeg setter pris på at alle mine instinkter og følelser finnes til enhver anledning. Det gjelder bare å bruke dem riktig. I dag strever jeg ikke lenger for å finne denne balansen og ønsker heller ikke å overse eller bli kvitt disse følelsene. Jeg klarer å erkjenne at jeg noen dager kan føle meg nedfor, utenfor og utilpass, men jeg vet jeg fortsatt tilhører samfunnet. Jeg trenger bare å vise mine sårbarheter, være åpen og ærlig tørre å si: Jeg har det litt vondt og vanskelig i dag! Det jeg før ikke trodde ville skje, det skjer; jeg møter anerkjennelse for mine følelser fordi jeg anerkjenner dem selv.

«Om ikke jeg er for meg, hvem er da for meg, og er jeg kun for meg, hva er jeg da? Og om ikke nå, så når?» (Hillel).

For hverandre…

Hvile og gjenoppbygging mot det som skal komme…

Morgentåken er i ferd med å drive bort. Bakenfor ligger himmelen – lyseblå. Mellom furuleggene skimter jeg sjøen, den er enda smul. Vinden skal øke på ut over dagen, en kald nordavind, men det er jo høst, så hva annet er det å vente. Bjørkeløvet har begynt å miste grønnfargen og den gule fargen er i ferd med å ta over, mens rognetrea står røde i løvverket og bærene, de få, er brunoransje. Alt for lite til å høste for å lage gele, så fuglene får ta det lille som er. Ja, det er høst – tidlig i stadiet vel og merke, men jeg liker høsten og ser frem til fortsettelsen. Da finner jeg mer tid til refleksjon og egenpleie i form av håndarbeid og hobbyer på kveldstid, siden det mørknes tidligere. Jeg finner tiden inne for mer hvile.

Ja, høsten er en tid for hvile og en forberedelse til «døden» for ulike planter og vekster. For oss mennesker er det også en tid for å gå mer i dvale. Mange kan oppleve høsten som mørk og trist, de kan gå inn i depresjon – de finner det vanskelig å gå videre eller rettere sagt de er ikke klare for bearbeidelsesprosessen som høsten kan beskrives som. I denne fasen, forklart gjennom østlig filosofi, som jeg vil komme tilbake til, ligger det mye lengsel og sorg. Lengsel mot noe som skal komme, det som er ønskelig at skal komme eller en sorg over det som har gått, det som er forbi. Høsten dreier seg om fortid og fremtid. Om å gjøre seg ferdig med det som har vært – gi slipp for å kunne gå videre til en ny fase i livet. Høsten er med andre ord tid for refleksjon og bearbeidelse.

I østlig tankegang og medisin er det fem livsfaser, og de forklares med «bilder» fra naturen. Kinesisk, eller østlig medisin ser yin og yang som de to sidene av månen – ett som er synlig for oss og ett skjult i skyggen. På samme måte blir ulike deler av kroppen beskrevet som yin eller yang. I tilnærmet likhet fra naturens side virker de inn på vår menneskelige natur ( kvinnelig og mannlig, varmt og kaldt, for lite og for mye, det indre og det ytre, osv.). Hvis det er ubalanse mellom dem, får det negative følger for vår fysiske og psykiske tilstand.

Jeg har ikke studert østlig medisin, ei heller vestlig, men min forståelse av den østlige livsfilosofien og de medisinske teoriene har jeg fått gjennom foredrag, NADA-øreakupunktur kurs, som tar utgangspunkt i de fem livsfasene, og egen lesing på området. Med fare for å komme med vranglære forbeholder jeg meg retten til å vedgå om jeg tar feil i mine tolkninger.

I østlig filosofi og medisin er altså legemet delt opp i fem faser eller elementer. Disse er tre, sol, jord, metall og vann. Alt med liv i seg går gjennom disse fasene eller prosessene. Høsten er knyttet til elementet metall, og muligens er det fordi plantelivet mister sin kraft. Planter visner, og løvtrær mister bladverket sitt.  Alt skal gå tilbake til jorda og danne nye livsviktige metaller for ny vekst. Høsten forbindes også med alderdom. En aldrende kropp mister sin vitalitet om den ikke får den rette næringsrike kosten med innehold av viktige metaller som for eksempel jern, eller om den ikke blir aktivisert nok for å bygges opp. Menneskekroppen trenger i tillegg restitusjon. På denne årstiden kan vi fra naturens side også høste frukter og goder fra markens grøde, bygge opp nye reserver for kommende periode – vinteren. Vi kan tilføre kroppen nye og gunstige stoffer (metaller) og vi kan bruke mer tid på å roe ned etter en aktiv sommer.

Tilbake til høstens krefter inni oss. Dersom vi ikke klarer å opprettholde livsgnisten når dagene blir kortere og mørketida overtar mer og mer, har enkelte problemer med å takle dette skiftet. Noen trenger hjelp til å håndtere overgangen og kan derfor ta i bruk alkohol, narkotiske stoffer og medikamenter for å påvirke sinnstilstanden. Som den avhengighetspersonen jeg er kan jeg, om jeg ikke hadde hatt kunnskapen om min sykdom og dens fallgruver, ty til min gamle venn alkoholen for å få ønsket stemning eller spenning. En sprekk kommer ofte i overganger og endringer i livssyklusen, hvor man skal orientere seg på nytt eller er usikker og redd for hva som skal komme. I tillegg er det deler av fortiden som ikke har blitt bearbeidet godt nok. Hele kroppen kommer i ubalanse – en kollisjon mellom «varmt og kaldt», det gamle og det nye. Det er stor fare for negative konsekvenser, med andre ord et tilbakefall eller det å gå inn i en depresjon kan bli det fatale faktum.

Så kanskje, om noen føler seg slitne og uten særlig livsglede og «gøts» nå på høsten kan det være tegn på mangler i livet. Enten i form av næring, som påvirker muskler og hele kroppens funksjoner, for ikke å glemme hormonbalansen. Eller kanskje er det mangel på kontakt med mennesker, som også påvirker hormonene og livskvaliteten vår. Med andre ord; et dårlig grunnlag, gir ingen næring og ingen beskyttelse. I likhet med at plantene mine her ute ikke skulle fått verken vann, gjødsel eller pleie så ville de ikke ha vokst, og blomstringen og avlingene ville blitt dårlig. Fordelen med å være et menneske kontra en plante er at vi som oftest kan velge selv hvilken og hvordan næringen skal tilkomme oss. Og de som har problemet må selv innse dem, ta konsekvensene og gjøre endringer.

Jeg innså mine feilprioriteringer på grunn av ubalansen i kroppen og ikke minst i det mentale, og at dette bunnet ut i store alkoholproblemer. Jeg tok konsekvensene og endret kurs. Derfor kan jeg nå gå høsten trygt i møte, uten redsel for fortiden – den er jeg mer fortrolig med, og kan derfor se fremtiden med mer åpne øyne. Jeg lar ikke lengselen mot en fremtidig drøm ødelegge gleden over det fine fargespillet som er NÅ. Jeg skal forberede meg til vinteren hvor jeg sakte, men sikkert skal «fødes» på ny.

Høsten byr på fargespill og goder…Nyt det!

Nei, fillern også….en ny rynke…

Hver morgen ser jeg meg i speilet. Er det kommet nye rynker til? (Egentlig gjør jeg ikke det, ser etter rynker altså, men noen ganger slår det meg, som i dag tidlig). Se på de rynkene rundt øynene. De vitner jo om levd liv, men noen av dem skulle jeg vært foruten – alle bekymringsrynkene. Det er jeg selv som oftest skaper dem, når jeg går rundt og uroer meg unødig. Unødig, sier noen. Ja, sier jeg. Hva godt kommer det ut av å lage meg negative tanker om noe eller noen jeg ikke har ansvaret for. Jeg er jo bare ansvarlig for meg selv og eget liv, og skulle jeg bekymre meg for meg selv og det jeg gjør, er det på tide å foreta noen endringer.

Rynker kan være kledelige, smilerynker for eksempel. Så hvorfor ikke smile mer i stedet for å henge med nebbet. Det lager furer i munnviken som drar hele ansiktsuttrykket ned og får meg til å se sur og grinete ut hele tiden. Hjelper ikke å vaske dem bort heller, så jeg trenger å snu negative tanker til noe mer positivt. Da bidrar jeg til at en dag som kanskje har startet trått blir en smule enklere. Det å stå å granske ansiktet etter nye rynker er vel ikke akkurat noe som hjelper på humøret. Så smil, og verden smiler igjen. Jeg smiler vertfall tilbake til meg selv. Se der ja, alt ble så mye, mye bedre.

Det er bedre å ha noen furer utenpå kroppen enn å ha sår og rynker på sjelen. Hver gang jeg står foran speilet skulle jeg heller sette tankegangen over på noe mer muntert – entusiasme og kreativitet. Jeg skal ikke være så redd for å ta ting på sparket for eksempel, noe jeg dessverre er, så i dag skal jeg øve meg. Normalt har jeg planene klare for hva jeg skal gjøre, men siden sommeren har tenkt å komme på en liten visitt igjen, vil jeg ikke ha for mange fastsatte gjøremål. Kanskje jeg går ned til stranden?

En annen ting jeg har tenkt å gjøre er å bare sitte, kjede meg for en stund; for det setter i gang kreativiteten – nemlig. Hva er vel bedre enn å sitte på et svaberg å bare stirre utover sjøen, selv om jeg egentlig aldri kjeder meg da. Men jeg tar en pause vertfall, og bare er. Tilstedeværelse. Det kommer det mye godt ut av. Det kommer det vel ingen rynker av å bare sitte… så fremt jeg ikke i etterkant får dårlig samvittighet for bare å ha sittet der… Og det får jeg vertfall rynker av, den dårlige samvittiheten. Ikke mye kreativitet og entusiasme i negativt tankekjør; hvorfor sitter jeg bare her og later meg? Slik unødig og nedbrytende syn på livet setter seg både utenpå kroppen og inni sjelen.

Så jeg går ut i denne dagen, klar for nye inntrykk, uten dårlig samvittighet for å ta meg en laaang pause fra kjas og mas – det jeg selv aller mest lager meg, men fantaserer og tenke kreativt i stedet. Jeg sier som Samuel Ullman – Årene kan gi rynker på huden, men å gi opp entusiasmen gir rynker på sjelen.

Ha en entusiastisk mandag – jeg skal!

Bare fantasien ser hva du ser…

ÅNDELIGHET = Tro, håp og kj(ærlighet)

Finnes det noe som står i veien for at DU skal kunne lite på en kraft sterkere enn deg selv? Hva hindrer DEG fra å slippe taket til egenviljen?

I mitt tilfelle var svaret selvklart: Jeg ville ha garantier. Jeg holdt ut og tenkte at jeg finner på en ny løsning, tross at jeg hadde forsøkt og mislyktes om og om igjen. Risken for å tro kjentes stor. Om jeg overlot en situasjon så mistet JEG kontrollen. Jeg kunne ikke være sikker på at JEG fikk det slik jeg ville.

Men jeg ville jo slutte å drikke – ville tilfriskne. Jeg forsto med tiden at dersom jeg fortsatte å gjøre de samme tingene ville resultatene bli de samme. Jeg ville få det jeg alltid fikk og ikke de fordelene jeg så andre hadde fått. Jeg tok steget: Hva hadde jeg å risikere, å miste mer enn jeg allerede hadde gjort? Jeg måtte slippe taket og la andre overta for en stund. Jeg overga meg.

Kanskje kommer troen til deg, en tro som gir deg de resultatene du søker, kanskje ikke. Selv om det ikke finnes noen garantier så kan du få utallige fordeler med å bygge opp et sterkere forhold til deg selv – den du alltid flyktet fra og ikke ville se. Troen kan hjelpe deg til å begynne å stole på deg selv, og du vil med tiden klare det som dukker opp lenge etter at denne krisen er forbi.

Du trenger ikke tro på en Gud, men tro på det gode i deg selv og andre mennesker. Ved å se forandringene i ditt eget liv, ved å gå inn i sjelen og reflektere er åndelige dimensjoner som kan løfte deg nærmere målet. Din tro kan bringe deg dit du vil – ved ærlighet, åpenhet og villighet kan du oppnå livsglede og vekst igjen.

Hver dag trenger jeg å arbeide med meg selv – være i tilfriskning og åndelig utvikling. Litt etter litt forstår jeg mer hva som står i veien for min tillit – jeg tillater meg å dele og tillater andre å gi av sine goder. Jeg tillater kjærligheten å vokse, til meg selv og andre. Jeg kjenner åndeligheten vokse i mitt hjerte – jeg kjenner troen på meg selv vokse. Jeg kjenner troen på menneskeheten vokse. Jeg finner åndelighet der jeg blir sett og mottatt som den JEG er – der jeg møter forståelse.

«Forståelse er troens belønning. Derfor skal du ikke forsøke forstå for at du skal tro, men tro for at du skal forstå». (Aurelius Augustinus).

TRO – HÅP – KJÆRLIGHET

Kan tro flytte fjell?


Sannheten kan såre…

En person som betyr mye for meg skulle komme på besøk denne helgen. Det var en stund siden sist – en stund siden sist vi hadde hatt kontakt. Jeg så frem til besøket samtidig som jeg grudde meg. Det var mye som burde sies, som skulle vært sagt for lenge siden. Jeg hadde utsatt – ville ikke legge mer byrder til enn det allerede var hadde jeg tenkt hver gang vi møttes. Blir nok ikke denne gangen heller. I stedet hadde jeg ordnet litt ekstra i heimen. Kjøpte inn matvarer jeg viste vedkommende likte, forberedte favorittmiddag, ja, i det store og hele gjort meg flid. Vi skulle ha det hyggelig. Om ikke annet fikk han hvilt ut…

Fredag ettermiddag kom beskjeden: Må jobbe overtid, men kommer i morgen ved tolvtiden. Ja, selvfølgelig, det forsto jeg, nå i disse koronatider. Noen ble syk og andre måtte steppe inn. Hadde det ikke skjedd ganske ofte? Jeg slo tanken fra meg, lot tvilen komme personen til gode – denne gangen også.

Det nærmet seg tolv på lørdag. Avtalen var å møte vedkommende på togstasjonen, men måtte forsikre meg først. Ringte, men ikke noe svar, så jeg sendte en tekstmelding: Da går jeg til stasjonen! Svaret kom ganske umiddelbart: Jeg har dessverre blitt syk selv og kan ikke komme, men neste helg… Det ble som fryktet, som magefølelsen hadde fortalt meg. Nok en gang sviktet. Ja, ja…

Prøvde å ringe på nytt. Dette måtte vi snakke om – jeg måtte snakke om det. Jeg hadde noe på hjertet, noe viktig, noe av betydning for begge parter, men mest for eget velbefinnende. Heller ikke noe svar nå. Hvorfor? Kunne jo ikke unnskylde seg med at han ikke hørte, at han sov siden han nettopp hadde sendt meg en melding. Da skrev jeg, med stor skuffelse og beskjeden bar preg av det: Ja, om du vet med sikkerhet. Alt blir svada – kan ikke planlegge noen ting… God bedring!  Svar tilbake lot vente på seg. Det måtte nok synke inn, finne et godt motsvar, noe som rev skikkelig, og det kom to timer senere…

Var ikke så pålitelig i 30-åra du heller. Kanskje jeg tar kopi av det. Kan ikke lastes for det jeg er født med. Var foreldrene din alkoholikere????

Jeg måtte fordøye teksten og tenke meg godt om før jeg svarte. Det jeg nettopp leste var en rettferdiggjøring av personens egen avhengighet og feiltrinn. Kanskje tiden var inne for å gjøre nettopp det jeg hadde gått og tenkt på – bryte kontakten for at vedkommende skulle innse at valgene var hans, selv hvor mye det lå i genene. Han trengte en bevisstgjøring. Jeg trengte å befri meg.

Klart det gjorde noe med meg, og jeg visste jo så alt for godt hvordan jeg hadde vært, at jeg selv hadde vært upålitelig så absolutt, og jeg vil ikke på noen som helst måte tilbake til slik det var – til den jeg var og den personen jeg kunne se gjennom ordene jeg leste. Jeg måtte gi en tilbakemelding om at jeg ikke kan ha det slik mer, denne usikkerheten og alle bekymringene. Bekymringer vil jeg nok uansett ha, men da er det bare meg selv å skylde på, at jeg ønsker tankespinn og å lage meg de verste historier.

Jeg ville ikke såre, men jeg kom til å såre – det var uunngåelig. Sannheten er vond å få servert. Det vil nok oppfattes som et nytt svik, helt sikkert, men jeg måtte sette foten ned for ikke å bli dratt med i dragsuget selv. Briste eller bære. Jeg kan ikke lenger leve for andre. Bare meg selv. Det dreier seg om ansvarliggjøring av mitt eget liv, ikke minst hans.

Jeg kunne ikke gå i forsvar – ikke angripe heller. Sannheten sved for meg også, men jeg kan jo ikke fraskrive meg min fortid – det at jeg selv hadde sviktet så mang en gang. Jeg vil vise at jeg tar ansvar, også for mine gamle handlinger og feiltrinn. Jeg måtte gjøre meg forstått og uten å anklage noen. Jeg begynte å skrive:

– Nei, jeg vet jeg såret og skuffet barna, foreldrene og venner mfl., men jeg har lov til å si hva jeg mener. Min fortid kan jeg ikke endre, selv hvor mye jeg ønsker alt ugjort, men nå kan jeg være et forbilde – håper jeg. For din egen del, og min – er det kanskje lurt at du “raser” fra deg. Jeg må verne om meg selv og ta vare på min edruskap for ingen er tjent med at jeg faller nå, og faller jeg så faller jeg dypt… Derfor kan vi ikke lage avtaler som du ikke klarer holde. Løgner kan jeg alt om, selv om jeg lar tvilen komme deg til gode… alt for ofte kanskje… Vet bare at det er slitsomt å lyve i lengden…

Nei, mine foreldre var ikke alkoholikere, men jeg har det i genene – går sju ledd tilbake i generasjonene, og to av fem søsken sier vel sitt. I tillegg kan jeg vel si at alle mine søsken har en form for avhengighet til noe…

Jeg dømmer deg ikke, ønsker deg bare alt godt. Vet jeg ikke kan hjelpe deg så lenge du ikke vil ha hjelp, og det er bare du selv som kan hjelpe deg ved å be om hjelp. Så inntil du finner ut at nok er nok, og uten at jeg “slår hånden av deg” ønsker jeg at vi ikke har kontakt. Jeg blir sliten av å aldri vite, ordne alt mulig til ingen nytte. Da vet jeg vertfall at vi ikke skal møtes, om du forstår hva jeg mener…

Du kan lyve så mye du vil, men det er bare deg selv du lurer… Og håper dette ikke starter en tirade av ukvemsord du aller mest vil angre på.

God helg, og du skal aldri tvile på at jeg bryr meg og er glad i deg !

Jeg trykket på send. Det slo meg; er jeg egoistisk? Tenker jeg bare på mitt eget ve og vel? Nei, jeg gjør ikke det, og jeg står for hvert eneste ord. Jeg skrev det jeg skrev for å sette grenser og det er ikke egoisme, snarere tvert om. Jeg skrev også for å prøve å få mottakeren selv til å ta ansvar, bli mer ansvarsbevisst. Det vil gjøre vondt – sannheten kan såre, men kunne ikke annet, for noen av oss.

Med tiden ville han forhåpentlig forstå og ta til fornuft – slik jeg gjorde…

Lite vokser i stillestående vann…

Villighet til å vokse

Uten en tro på at jeg ville få et verdi liv hadde jeg ikke kommet meg hit jeg er i dag. Mitt mot og min grunnleggende styrke fikk håpet om et bedre liv til å gro og spiren av en tro på å klare det. Andres heiarop økte mestringsevnen, og jeg kjempet videre.  I dag setter jeg stor pris på alle livserfaringer, også de vonde – for uten smerten hadde jeg ikke funnet gleden ved å kjenne livskraften vokse i meg.

Noen synes det er rart jeg kan si at jeg er takknemlig for min fortid. Grunnen er enkel; da hadde jeg ikke blitt den jeg er i dag. Samtidig retter jeg også takknemligheten fremover når jeg for eksempel deler om mine erfaringer. I disse situasjonene øker villigheten, en villighet til å komme meg enda lengre. Den åpenbares gjennom handling, ærlighet og åpenhet – mot menneskemøter som har gjennomstrømmet mitt liv, men aller mest gjennom ærligheten til meg selv, da jeg innså at også jeg var og er verdifull…

Selv om jeg elsket mine barn over alt på jord, verdsatte mine foreldre og søsken, kunne ikke denne kjærligheten få meg til å sette en stopper for min alkoholavhengighet. De fleste av disse nærstående menneskene ba om at jeg skulle endre meg, men jeg klarte ikke. Ikke før jeg selv fant troen på at det var en grunn for mitt liv. Det var for meg selv jeg skulle slutte – ingen andre. Det måtte komme fra meg selv og fra mitt indre – min egen verdighet. Det hjalp lite at andre var håpefulle om jeg selv ikke eide håpet…

Jeg fant tilbake til troen på meg selv og fikk eie håpet. Nå vokser håpet i meg daglig. Likevel har jeg gjennom disse nyktre årene tenkt mye på hva som fikk meg til å finne troen. Hvorfor jeg selv fikk et ønske om et bedre liv? Noen hadde sådd et frø i meg ja, men jeg måtte selv finne tilbake til kjærligheten til meg selv. I det siste har jeg tenkt mye på nettopp dette. Det har vel sitt utspring i at en person jeg holder nært til mitt hjerte selv strever med å se hvor verdifull personen er. Jeg vokter meg for å pålegge krav, selv om jeg lever i håpet for at personen selv erkjenner sine sårbarheter og blir villig til å tro på seg selv og dermed kan finne nøkkelen til handling som igjen kan føre personen ut fra maktesløsheten. Slik jeg fant nøkkelen…

Jeg vet det meste dreide seg om et følelsesmessig opprør inni meg. Jeg flyktet fra følelsene mine ved å innta alkohol – døyvde all smerten gjennom å ruse meg – bort fra meg selv, alt og alle. Da erkjennelsen var et faktum ble mange smertefulle følelser lagt under lupen. Arbeidet med disse emosjonelle svingningene kan beskrives som sorgbearbeidelse. Denne sorgen over alt det tapte og jeg sørget over tapet av min «venn» – alkoholen. Jeg kjenner også en slags sorg nå siden jeg vet hva alkoholismen har gjort mot denne personen; fra å ha det som så ut som et lykkelig liv med bra helse og mange gode fremtidsmuligheter til et liv tilnærmet rennesteinen og tap av livsgnist.

Om jeg ikke direkte hater denne sykdommen – avhengighetssyndromet, så kjenner jeg meg fortsatt maktesløs og føler et mektig nærvær til min egen fortid så mye sterkere. Alle minnene om de skadene jeg påførte min familie, mine venner og meg selv. Jeg sørger over tapet av kjærlighet, den kjærligheten mine barn mistet på grunn av at alkoholen fikk all. Jeg sørger over alle de tapte årene, de årtiene jeg tilbrakte med å gå gjennom sykdommens helvete. Jeg sørger fordi jeg unner ingen denne altoppslukende smerten – denne angsten som gnager inntil marg og bein.

All den fysiske og psykiske lidelsen måtte nedbrytes. Jeg måtte erkjenne min maktesløshet, slik jeg erkjenner den samme maktesløsheten nå, slik denne personen må erkjenne sin maktesløshet overfor alkoholen, den som er fullstendig uhåndterlig når man kjemper imot. Det gjelder å gi slipp!

Ja, jeg har lidt mange tap som et resultat av alkoholens makt over meg. Å erkjenne sorgen er en del av å erkjenne sykdommens påvirkningskraft i livet. Gjennom å våge å se hvordan alkoholen virkelig har påvirket og påvirker mitt liv har jeg begynt å bevege meg lengere bort fra alkoholens grep og inn i et nytt, håpefullt og levende liv. Jeg vet at det ikke alltid er lett å erkjenne sine nederlag. Men en kapitulasjon er nødvendig for å redde seg ut av kong alkohols destruktive kvelertak om man noensinne skal kunne leve et verdifullt liv igjen.

For: «Hver beslutning som ikke tas fører med seg sine fordreininger, og dager går tapt i ergrelse over tapte dager… Det du gjør, eller tror du kan gjøre, begynn å gjør det. For djervhet har magi, kraft og ånd i seg». (Johann Wolfgang von Goethe)

 “Riv” ned dine stengsler, de som hindrer deg i å vokse. Våg å være deg selv og våg å være villig til å vokse utover dine grenser!

Riv ned gjerdene…

Bry deg!

I går markerte vi overdosedagen, og mange dødsfall kunne vært unngått om flere brydde seg, tok seg tid til å se og snakke med de som lider. Den rusavhengig er ikke den eneste som lider under sykdommen, og en overdose påvirker langt flere i omgivelsene. Du trenger ikke være profesjonell for å bry deg!

Kommunikasjon ved kriser og sykdom

Sykdom og kriser påvirker relasjoner, og en rusavhengig eller en person i psykisk ubalanse er i aller høyeste grad syk og befinner seg i en stor krise – alle i omgivelsene er i en krisesituasjon. Hva kan skje? Hva skal skje?

– Forventninger om at noen stiller opp.

– Personer med gode, nære relasjoner takler kriser bedre.

– Når noen nære blir syke kommer hele familien i ubalanse.

– Snakk om det som skjer.

– Gi gode og tilstrekkelig informasjon om hendelsen eller sykdommen, behandlingen og eventuelle følelsesmessige reaksjoner.

– Barn blir ofte «glemt» når mor/ far blir syk.

– Gi klare beskjeder og la barna få vite hva som er galt for å unngå fantasier og bekymringer.

– OBS! Krisereaksjoner hos barn med søvnvansker, dårlig matlyst og sengevæting blir mer fremtredende og bør møtes med forståelse og oppmerksomhet (ikke sinne).

– Skole, barnehage og BUP kan være til hjelp – samt nære pårørende eller naboer/venner.

– Etablere en trygg og god relasjon for best mulig resultat for både pasient og pårørende.

 – Trenger hjelp til mestring. OBS! Barn i kriser.

– Lære seg mestringsstrategier for bedre å kunne forholde seg hensiktsmessig til situasjonen og egne reaksjoner. Få kontroll og forståelse.

– Sammenheng mellom følelser og mestring, dvs. at positive tanker/ følelser gir økt mestring og at situasjonen/ sykdommen blir mindre belastende.

Mestringsstrategier:

  1. Vurdering av situasjonen:

→ Primær – selve situasjonen

→ Sekundær – hva kan gjøres?

  • Følelser→ Mestring↘

→ Problemfokusert→↘

                                              Endringer

→ Følelsesfokusert →↗Revurdering av situasjonen i forhold til hvilke hovedfokus, kvalitet og intensitet:

Problemrettet strategi: Løse problemet ved handling og adferd

Vurderingsrettet strategi: Endre den kognitive (følelsesmessige) forståelsen av situasjonen. Akseptere!

Følelsesrettet strategi: Bearbeide følelser og reaksjoner og redusere emosjonelle ettervirkninger.

– Nytt møte og nye tanker rundt den belastende situasjonen.

– Vurderinger – følelser og handlinger påvirker bearbeidelsesforløpet og utfallet.

– Hjelperen må forstå den syke personens vurderinger og bidra til å eventuelt juster disse ved å lytte, stille spørsmål og gi tilbakemeldinger. Speile pasientens følelser!

– Viktig å være åpen rundt følelser og vanskelige spørsmål som dukker opp.

– Viktig å hjelpe med å sortere følelser, tanker og vurderinger og andre sanseopplevelser (kroppslig).

– Sette ord på det som skjer (følelser, tanker etc.) for å unngå økt engstelser.

Psykisk førstehjelp:

  • Være medmenneskelig, lytte og imøtekommende.
  • La personen få avreagere, godta det som kommer av reaksjoner (positive/ negative).
  • Berolige og oppmuntre.
  • Godta – ikke bebreide, men erkjenn vonde følelser.
  • Aktivisere.
  • Gi mulighet for hvile, søvn.
  • Legge vekt/ fortelle at det er naturlige reaksjoner på en urimelig påkjenning.
  • Hjelpe til å bearbeide skyldfølelse. Viktig at hjelper kjenner egne følelser/ reaksjoner.
  • Forståelse→ Mestring.
  • Oversikt over situasjonen, danne seg et bilde.

→Hva utløste krisen/sykdommen – det bakenforliggende, ikke symptomene?

→Hvilken fase pasienten er i og hjelpebehovet?

→Hvilken betydning/påvirkning er det emosjonelt?

→Hvilken livsfase og hvordan dette skaper utfordringer evt. ny krise?

→Pasientens sosiale situasjon, familie, venner og muligheter for hjelp/ støtte fra dem?

OBS! Viktig informasjon kan ofte feiltolkes av personer i sjokk eller i sterk ruspåvirket tilstand («overdosemodus») og må gjentas senere.

– Overta ansvaret.

– Omsorg, støtte og trygghet.

– Aktiv lytting- la den andre fortelle og spør direkte spørsmål om opplevelsen.

– Oppklar misforståelser.

– Verbal og nonverbal kommunikasjon (kongruens = samsvar mellom verbal og nonverbal/ kroppsspråk).

 

Hvordan kommunisere i vanskelige situasjoner?

  • Skape en god relasjon mellom den syke og hjelper.
  • Spørsmål og aktiv lytting – oppfølgingsspørsmål.
  • Speile og bekrefte – verbalt og nonverbalt.
  • Stimulere til å utforske, snakke om problemet og situasjonen. Bakenforliggende, her og nå og fremtidsplaner.
  • Være tydelig, gi og få tilstrekkelig informasjon og få forståelse for situasjonen.
  • Åpenhet og ærlighet (uten å forverre), vise empati.
  • Samsvar mellom verbal og nonverbal kommunikasjon (viser usikkerhet og bekymring, men sier noe annet). Tydeliggjøre og reflektere sammen. Være konkret.
  • Lære å sette ord på følelser.
  • Handle →Føle →Tenke →Handle. En følelse kommer alltid i etterkant av en eller annen handling, egen eller andres – deretter tankespinn og påfølgende ny handling.

To hovedtyper spørsmål:

  • Lukkede spørsmål:
  • Kan besvares med få ord, som regel ja eller nei.
  • Brukes for å bekrefte eller avkrefte noe konkret, fokusert og avgrenset.
  • For å få svar på faktiske, objektive forhold, men ikke for å få et helhetlig blide av pasienten.
  • Ønsker å få informasjon om nøyaktig det en spør etter (informasjonsspørsmål).
  • Hensiktsmessig når pasienten har vansker med å snakke.
  • Kan være passiviserende og hjelperen styrer ofte samtalen.
  • Stimulerer til lite dialog og relasjon

OBS! Det er pasientens rettighet å regulere informasjonen.

Viktig å stille entydige lukkede spørsmål som f.eks. Har du inntatt mye alkohol?

  • Åpne spørsmål:
  • For å invitere til utforskning, beskrivelse og forklaring av situasjonen.
  • Rom for å dele om følelser, tanker og opplevelser.
  • Stimulere til å fortelle, snakke fritt og åpent. Ikke avbryte.
  • Personlige erfaringer →Fortrolighet. OBS! Avklar taushetsplikt!
  • Lite styrt og skal hjelpe pasienten og for å kunne finne ut hvilken hjelp som trengs.
  • Bruk Hva-spørsmål som gir faktasvar. Eks: Hva mener du med det?
  • Hvorfor-spørsmål gir fornuftsvar
  • Hvordan-spørsmål gir følelsesmessige svar.

OBS! Unngå ledende og retoriske spørsmål fordi de gir liten frihet og er ofte mer en påstand enn et spørsmål. Eks: Så du har drukket mye?

Kommunikasjon

  • Utforske problemer der evnen til å stille åpne spørsmål er viktig om det som føles viktig for dem det gjelder
  • Gi bekreftende tilbakemeldinger, gi opplevelse av likeverd og forståelse.
  • Rom for bearbeidelse. Vise empati!
  • Ikke alltid ha ambisjoner om å løse problemet, men å reflektere og utforske. Hjelpe pasienten med å forstå og bli bedre kjent med sine følelser/ reaksjoner. Starte en prosess som på sikt kan løse problemet. (Hjelp til selvhjelp).
  • Utforske følelser – åpne spørsmål og speiling.
  • Kartlegging for å få mer informasjon om pasient og situasjon. (Kartleggingsskjema).
  • Stimulere til å utforske og kunne begrunne situasjonen fra flere synsvinkler.
  • Stimulere til å se seg selv og sin situasjon i et nytt perspektiv (Perspektivere).
  • Hjelpe til å bygge opp gode arbeidsrelasjoner, utforske relasjoner og forventninger. Tillit!
  • Aktiv lytting, oppmuntring, støtte og trygghet!

OBS! Personlige følelser, lengsler og forventninger må unngås. Gi/ få klarhet. Kan hemme prosessen om hjelper og «pasient» får et for nært forhold. Å vise seg som et medmenneske er nok!

———-

Dette innlegget bærer nok et fagpersonpreg for mange, og ikke så rart for jeg skrev dette notatet da jeg studerte rus- og psykisk helsearbeid. Likevel velger jeg å legge den ut for jeg mener kommunikasjon er så viktig og kan selvfølgelig brukes i de fleste situasjoner hvor personer med avhengighetssyndrom eller psykisk lidelse og deres pårørende er i en krisesituasjon, noe de ofte er.

Gjør oppmerksom på at kritiske og alvorlige situasjoner krever kyndig veiledning og eller behandling av helsepersonell (med brukererfaring eller fagutdanning), men som medmenneske kan alle vise omtanke og omsorg – avsette tid til å lytte og se personen(e) som trenger hjelp. Men en person som ikke vil hjelpe seg selv får heller ikke vi hjulpet, men bare å være der kan få personen til å vurdere å be om hjelp.

Kommunikasjon er mye mer enn ord!

Du kan være livbøyen som redder liv!

Vennskap – et oppriktig vennskap

Dette er et sårt tema. Kjenner jeg blir trist når jeg leser odet jeg har skrevet: VENNSKAP. Det gjør meg trist fordi jeg har et savn etter virkelig vennskap, en fortrolig venninne. Det vennskapet til en person jeg hører andre forteller om at de har – en person de alltid kan gå til, snakke med om alt som plager dem eller om alt det fine de opplever – stort sett noen å snakke om alt med og gjøre det meste sammen med – en venninne i gode og ikke minst vanskelige stunder…

Hvorfor er dette så sårt? Har jeg ikke noen jeg kan snakke med, ringe til, gå tur med, ta en kaffekopp med eller gjøre alle disse tingene som venner pleier å gjøre? Jo, jeg har da det, men ikke helt på samme måten likevel. Min samboer er vel det nærmeste jeg kommer en bestevenn, og det er ikke alltid han burde bli overlesset med alle mine problemer, selv om det er nettopp det som skjer. Problemet er vel at det ikke er lett å være objektiv i partner- eller familiære forhold, hvordan svare og håndtere ulike situasjoner uten for mye føleri, slik til dels en venn eller venninne kan.

Og jeg har gode naboer, som jeg nesten daglig slår av en prat med. Enkelte ganger kan vi til og med snakke dypere samtaler, om livserfaringer, men sjelden om de aller vanskeligste problemene. Jeg respekterer deres taushet, og de min. Jeg har til og med noen jeg kan ringe til om jeg ønsker å ta opp noe som ligger meg tungt for hjertet, og ikke minst har jeg flere likepersoner som har grunnlaget for å forstå problemstillinger omhandlende situasjoner i livet som dreier seg om avhengighet – om angst, tilbakefallstanker, følelser og tanker som oppstår rundt ulike hendelser som påvirker meg i hverdagen som nykter eller livet generelt. Jeg har gode veileder å oppsøke når jeg vil, men flere av disse har ikke alle forutsetningene for å gi meg svarene jeg søker. Kanskje føler jeg det blir for mye symptomsnakk og for lite om det bakenforliggende. Noen ganger ønsker jeg bare å snakke «normale» samtaler, og la fortid være fortid…

Hva er vennskap? Hva definerer jeg som vennskap?

Jeg tenker at vennskap handler om å respektere hverandre. Jeg er meg, og du er deg. Venner anerkjenner hverandre, og alle er med på «å bestemme» eller de bytter på å bestemme ved å komme til enighet eller det bare skjer naturlig. Vennskap er altså en relasjon mellom mennesker hvor gjensidig respekt vises gjennom deres kommunikasjon, samhold og omtenksomhet – deres sterke bånd motstår selv de mest vanskelige situasjoner. Det virkelige vennskapet sitter mer dypt. Det er en person vi vet vi kan stole fullt og helt på, en som viser omtanke, en som ikke er redd for å si sannheten. Denne type vennskap utviser gjensidig respekt og tillit – man har ryggdekning. Det tåler en trøkk – tåler en krangel og tåler både latter og gråt. Det finnes sjelden noe hemmelighold i slike forhold. De er tuftet på åpenhet og ærlighet – sann og ekte kjærlighet. Et ekte vennskap tåler stillhet, det å bare være sammen…

Vennskap kan også være det flyktige og overfladiske, hvor de involverte ikke alltid tar seg tid til å ta brodden av det som tynger mest, men snakker heller om løst og fast eller rettere sagt; går rundt grøten. Det dreier seg vel mye om redsel for å såre eller for å komme altfor nær. Redsel for å avsløre noe de helt ikke kan hjelpe videre med, noe de ikke orker å bære byrden av.  I mange tilfeller handler det mye om en redsel for selv å bli avslørt. I slike forhold kan det dreie seg mer om å ta enn å gi. Det skal kunne gis og tas uten forbehold og ingen skal dra fordeler. Eller føle skyld…

Noen ganger kan et vennskap skape problemer ved at man ikke helt klarer å leve sitt eget liv fullt ut og er avhengig av andre for å løse alle hverdagslige problemer, følelser og tanker. Om man lever for og gjennom andre, og ikke skjønner hvorfor man aldri er tilfreds, er det på tide å se på hvilket liv man lever. Her kan det dreie seg om misbruk av en annen persons tillit, på en måte et svik for å selv oppnå bedre resultater. Men hvem blir sviktet? Om man svikter sin egen overbevisning for å gjøre smarte trekk i en annens spill, blir begge tapere. Først behøver man å rydde opp i egne saker for at forholdet til andre kan bli bedre. Kan hende ser man at det ikke lønner seg i lengden å gjøre ting for egen vinnings skyld.

Måten man møter livets utfordringer på preger livet man lever, og forsøker man å flykte fra feilene, forfølges man av dem. I slike tilfeller kan en god venn se hva som er i ferd med å skje og veilede i riktig retning, om man er i stand til å vedkjenne seg feiltrinnene og tåler å høre andre påpeke dem. I et virkelig vennskap vil dette være mulig, og da kan man rette opp feilene og lære av dem. I tillegg kan man lære nye ting ved å erkjenne egen utilstrekkelighet. Respekten mellom personene vil vokser, samt selvrespekten.

Et genuint og trofast vennskap innebære empati. (Empati – fra gammelgresk: Empatheia, er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv). Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne og andres erfaringer og intellektuelt forstå, uttrykke og oppleve følelser. Det innebærer også å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget. Et vennskap hvor empatien står i høysetet tåler alle opp-og-ned-turer og i de virkelige nedturene ser man virkelig hvilke venner man har. Det skal føles godt å bli møtt med respekt for den du er, få anerkjennelse på det vi sier og gjør, at noen har tid til å lytte til oss, men også er trygge nok på å si ifra hvis det vi sier eller gjør ikke er bra. I et virkelig vennskap er dette selvfølgelig gjensidig. Dessverre har jeg i mange av mine nedturer opplevd at de jeg trodde var venner ikke var de gode vennene likevel…

Det er godt å ha noen man kan vise følelser for – og å kunne være seg selv. Forskning viser at vennskap er godt for helsa og det gir trygghet og muligheter. Trygghet for at du har noen nære rundt deg som du stoler på, og muligheter for ulike opplevelser og erfaringer med ulike mennesker. Nære venner deler kunnskap og erfaringer med hverandre. De lærer og har det gøy sammen, men det forutsetter selvfølgelig trygghet. Trygge personer tar kontakt med hverandre. De snakker sammen, de trøster hverandre og viser omsorg.

Alle trenger vi gode forbilder, veiledere og noen som vil bistå oss i «tykt og tynt». Selv vi voksne trenger hjelp til å finne ut av følelsene våre, vertfall jeg, og noen trenger også hjelp til å finne en venn eller komme inn fellesskap.  Det handler om å få muligheten til å bli inkludert, og få gode opplevelser sammen med andre. Noen som gradvis bidrar til å bygge et personlig fundament, bestående av tro på seg selv og at en er verdt noe. En slik person kan virkelig kalles en sann venn og bidrar til oppbygging av selvfølelsen. God selvfølelse fører til trygghet, det viktigste i et menneskes liv.

Men venner kommer ikke av seg selv, det vet jeg alt om. Ligger feilen ene og alene hos meg? Er jeg ikke kompetent nok? Er jeg ikke nok «på»? Trives jeg for godt «alene»? Eller er jeg bare redd? Redd for hva?

Det kreves kompetanse på hvordan få seg venner. Det forutsetter for eksempel at man har en sosial kompetanse på hvordan man kommer i kontakt med andre og ikke minst at man kan lytte og vise empati – respektere hverandre for den man er. Det forutsetter kanskje også at man har opplevd og lært hva godt vennskap i oppveksten betyr, og ikke blitt offer for stadige svik av personer man har hatt tiltro til. Dette med svik er kan hende en av de største grunnene til at jeg har vansker med å knytte nære vennskapsbånd. Jeg har i så måte selv vært den som sviktet, så mulig er jeg i tillegg redd for å såre noen igjen, redd for at noen skal tro jeg vil snu ryggen til å gå, slik jeg ofte gjorde. Jeg frykter vel å ikke bli gitt muligheten for å vise en annen side, at jeg er ikke en sviker, så derfor blir jeg heller «alene» og tier still.

Det er jeg som må ta meg bryet med å fortelle alle sannhetene om min fortid og være konsis på at det livet jeg levde ikke er malen over hvordan jeg er nå – den jeg egentlig er. Siden jeg har hatt for vane å flykte inn i alkoholrusen og gjemme meg bak den, lage en mur av hemmelighold, så er det naturlig for andre å være skeptisk. Er det slik at jeg har vanskeligheter med å vise respekt for andre mennesker siden min selvrespekt er til de grader ødelagt ved at jeg har forsøkt å flykte fra mine følelser?! Det var alkoholens ansikt jeg viste, og ga uttrykk for å være den gang, og jeg strever muligens fortsatt med å overbevise andre at jeg ikke er denne personen lenger. Jeg må våge å ta den samtalen, men jeg må finne den som ønsker å lytte, ikke bare høre – som oppriktig vil bli nærmere kjent med meg. Jeg kan ikke bruke krefter og sløse bort energi på mennesker som ikke godtar de sidene av meg som har noen skampletter. Jeg er ikke perfekt, langt ifra, og dette trenger jeg også å godta selv. Kanskje ligger det mye der? Kanskje skal jeg bare la alt stå til, «bryter sammen» og la alt komme eller kanskje sprenges døra av seg selv. Vel og merke om jeg møter en person som ikke selv tar seg så høytidelig. Denne personen har jeg enda ikke møtt…turt å møte…?

Skulle ønske jeg kunne være som et barn igjen. Barn er ærlige, så lenge de har opplevde anerkjennelse, tillit og ærlighet av omsorgspersoner i sin startfase av livet, opplevd empati og kjærlighet, omtanke og tillit akkurat slik vennskap skal tuftes på. Her er noen ærlige utsagn fra barn sagt om vennskap, og det er nettopp et slikt vennskap jeg virkelig savner, det vennskapet jeg selv hadde som barn, men som forsvant i ungdommen, da jeg mistet meg selv fordi jeg ikke hadde lært om virkelig tillit – det jeg virkelig savner nå…

– Blir vennen min lei seg så trøster jeg ham.

– Vi kan bli sinte på hverandre selv om vi er venner.

– Leke og le er så gøy – jeg kan gjøre det hele dagen.

– Det er fint å ha noen å dele ting med og fortelle ting til.

– Venner hører på hverandre.

– Vi kan bare holde hverandre i hendene.

– Jeg blir så glad når vennen min er der når jeg kommer til barnehagen.

Vi har mye å lære av barna! Kanskje jeg skulle være mer som et barn igjen…

Jeg kan i tillegg gjøre noe av disse tipsene, vertfall begynne å øve mer på mange av dem…

1. Eksponere meg for nye folk

2.Si hei til nye folk

3.Ha øyekontakt og smile

4.Være selvsikker

5. Late som jeg ikke er sjenert

6. Være modig å starte en samtale

7. Tørre å dumme meg ut

8. Utvise toleranse

9. Være positiv

10. Være meg selv!

——–

Ingen ville vel ønske å leve uten venner, selv om han hadde alle andre goder.

– Aristoteles

Venner gjør ting sammen – undrer seg sammen… Deler små og store gleder sammen.