Jo da, jeg endres fortsatt …

… Tenk om mine grunnsetninger var fastlagte, hva er det så å forandre og forbedre …

Endelig lørdag og jeg kan sove lenge, ligge lenge å dra meg. Ønsketenking, for den kranglete kroppen min vil opp. Det verker i armer, rygg og stort sett over alt. Rovdrift. Bare å komme seg opp. Så får jeg litt ekstra tid for meg selv også, for det trenger jeg virkelig. Morgenstunden er den beste tiden på døgnet for meg, når jeg kan ta meg dette avbrekket fra omverdenen på en måte. Nå jeg klarer å stenge ute kaoset og bare være, i meditasjonen. Når jeg kan sitte å se ut av vinduet, på det fantastiske lyset, på morgentåken og regnet. Et flott skue utover Randsfjorden. Jammen er det fint her. Så blir jeg tatt tilbake til virkeligheten når jeg tar et blikk rundt meg – esker på esker, uåpnet…

Nå har vi bodd her en måned, men fortsatt er det kaos her. Det meste kaoset er vel egentlig i hodet mitt. Jeg ser helt klart at jeg aldri kunne vært en samler, en slik person som lever og bor i esker og rot hele tiden. Nei, jeg er avhengig av å ha det noenlunde ryddig og oversiktlig, og det er langt ifra slik her, og det blir det heller ikke på en stund. Jeg er litt overrasket over meg selv, at jeg har klart å beholde roen og fatningen såpass som jeg har. Eller det er kanskje en sannhet med modifikasjoner. Det hender rett som det er at frustrasjonen overtar, når jeg er lei av å flytte den esken for ente gang. «Hva i all verden gjør den her, den sto et annet sted i går…»

Jeg var forberedt på dette, hadde gått gjennom situasjonen på forhånd, så jeg visste at det ville være en prøvelse for en stund, det å pusse opp og bo her samtidig. Egentlig er dette barnemat i forhold til hvordan andre har det når de pusser opp. Det er vel det jeg trøster meg med, men nå er den trøsten brukt opp. Sikkert også det meste av min tålmodighet.

Det tærer på energilageret å hele tiden jobbe med meg selv når det gjelder å godta at slik skal jeg ha det helt til huset er fikset og klart. Mange prosjekter i vente, mange store og enda mer inngripende i hverdagen, som for eksempel når stua skal tas, eller at alle vinduene skal byttes ut. Lenge gikk det greit, for garasjen og stabburet kunne brukes til oppbevaring, men siden høsten ankom, og kaldere netter, har mus okkupert disse lagringsplassene, og de er veldig interessert i alle pappeskene og hva som befinner seg nedi dem. Hadde de fått lov til å fortsette sin nysgjerrige let etter godsaker, hadde kaoset blitt borte av seg selv.

Det er nok ikke bare jeg som strever med å beholde roen i denne situasjonen. Den gjør noe med oss begge to, og plutselig så mister en av oss kontrollen, og frustrasjonen får sitt utløp. Ikke nødvendigvis på den andre, men på dette uoversiktlige hjemmet vårt. Rot og atter rot. «Hvor er hammeren» (Edvart)? Hittil har jeg trodd det bare var jeg som synes dette går på humøret løs, men nei da. I går smalt det virkelig fra samboeren også. Siden han er elektriker, skal han ordne opp i det gamle anlegget, legge nye ledninger og kurser, og det er nok ikke bare enkelt. Det forsto jeg i går. Hans høylytte stemme jog gjennom meg. Selv om jeg visste at det var ikke meg han var sinna på. For meg, som blir urolig og redd når stemmer blir høylytte, ble det virkelig skremmende. Jeg krympet, ble stille og taus. Prøvde å konsentrere meg om det jeg holdt på med, som jeg selv begynte å miste tålmodigheten for. Alle banneordene som suste gjennom luften, traff meg gang på gang. Imens lettet jeg etter noe positivt, prøvde å fortelle meg selv at det var ikke min skyld. Jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke denne gangen heller, men likevel følte jeg at jeg var årsaken til at alt det elektriske virvaret. Det var sikkert min feil likevel. Tårene kom. For hadde jeg kanskje fortjent denne kjeftesmella, slik jeg så ofte hadde skjelt ham ut, ufortjent, bare fordi jeg ikke klarer å sortere – dette følelseskaoset. Jeg fikk som fortjent.

Jeg skal ha denne kontrollen over alt. Skal gjøre alt, det rutinemessige dagligdagse, husmorjobben og så denne oppussingen, og litt ute, og litt her og enda mere der. Phu! Mer enn tidligere kjenner jeg meg sliten. Lange arbeidsdager og lite søvn, et resultat av å være utslitt og ha en kropp som begynner å krangle når klokka har bikket fire på morgenen. Også i dag, på lørdag. Orker ikke mer, la meg få sove litt til. Jeg har brukt mye krefter på å beholde sinnsroen i denne prosessen. I utgangspunktet har jeg ikke så veldig lang lunte, og den har jeg strukket lenger enn langt, men så … Og så tenker jeg, hva er vitsen. Vi har det ikke travelt. Det vil si, jeg har det travelt. Jeg må få dette hjemmet i orden, raskest mulig, slik at jeg får orden inni hodet mitt. For det er noe med det, at er det kaos rundt meg, blir det mer kaos i hodet mitt. Jeg ser ikke alle mulighetene, bare ulempene og problemene. Tåka siger innover. Nei, se det lysner der ute …

Ja, det er lørdag morgen, fortsatt, og en helt «vanlig» dag (for meg) står åpen og klar foran meg. I dag skal jeg prøve å la alle irritasjonsmomentene være. Ikke la dem forstyrre meg i å gjøre det viktigste, nemlig å leve og la leve. Være en omtenksom person, den jeg vet jeg er. Vise raushet og positivitet. Rose og oppmuntre mer i stedet for å se etter feil, enten hos meg selv eller hos samboeren. Være takknemlig for at vi har fått, eller kjøpt da, dette stedet, drømmestedet vårt. Nettopp, der sa jeg det: Takknemlighet!

Det står klart for meg, at i alt dette klarer jeg faktisk å være takknemlig for min edruskap. Tenk for et kaos det hadde vært om jeg skulle drukket midt opp i dette? Når jeg svinger opp og ned i et følelsesmessig opprør, som denne situasjonen skaper, husker jeg plutselig på, at vekst ofte er smertelig. Om jeg vil ha sinnsro, trenger jeg å gå veien forbi dette følelsesmessige opprøret og være takknemlig for at jeg er nettopp det, edru, og fortsatt i åndelig fremgang.

Å erkjenne at enkelte ting i livet mitt fortsatt er uhåndterlig, er første skrittet for å kunne håndtere dem. Det gjør godt å skrive, få ut tankene, frustrasjonen for dermed kan positiviteten få rom for utfoldelse. Så litt kaos til og fra gir en vekker. På tide å rydde opp, gjøre endringer. Og jeg har allerede begynt. Nå er jeg klar for dagen – lørdagen skal fargelegges. Den skal bli fantastisk! Og i tilfelle det dukker opp problemer gjennom dagens løp, skal jeg erkjenne dem for så å skape spillerom mellom meg og dem. For når jeg tar frem saker og ting i lyset, mister de sin kraft over meg.

Det er ingen hemmelighet at jeg har en fortid som alkoholiker. Jeg begynte å drikke av en grunn og fortsatte av en annen. Jeg ble avhengig av alkoholen. Uærlighet og løgner holdt fast i flasken. Jeg vil påstå at hemmelighetene jeg gikk og bar på var en medvirkende årsak til av alkoholen fikk innpass og etter hvert overtok all styringen av meg og mitt liv. Om det kan kalles et liv? Slik jeg nå ser det, var det ikke et liv, men en kamp for å overleve i «syndernes underverden». Drukne alle mine sorger hjalp ikke. Kryp til korset og be forlatelse. Erkjenn!

Dersom jeg skulle gått rundt og holdt all min fortids hemmeligheter inni meg, ville jeg sannsynligvis fortsatt drukket. All min lønndom, de som i årtier hadde gnagd gjennom marg og bein måtte ut for at jeg kunne leve, ikke bare overleve.

Hemmelighold gjør oss syke. Ikke bare personen som tier om saker og ting har det vondt inni seg, men også personene rundt, de som ser noe er galt, uten å vite sannheten bak, lider i det skjulte. Hemmeligheter «skader» ikke bare sjelen, men hele kroppen påvirkes. Hvordan vi har det inni oss gir et ganske nøyaktig speilbilde av hvordan vi viser oss utad. Enkelte er «flinkere» til å skjule, holde på hemmeligheter, men selv hos dem vil det fra tid til annen sive ut grums som vil gjøre andre nysgjerrig. Hva er det med deg, hva ligger bak din fasade?

Innad i familier kan det være mange hemmeligheter. Min familie var intet unntak. Vi snakket ikke om det vanskelige hjemme. Oppveksten min var preget av å «hysje bort». Inntrykket jeg sitter igjen med er et tærende hemmelighold, som i og for seg ikke var hemmelig siden alle viste. Jeg forsto, selv om jeg bare var et barn. Naboene visste, men likevel måtte det ikke snakkes høyt om, vertfall ikke med oss mindreårige tilstede. Da oppsto denne stillheten. Jeg næret noe, det ingen skulle vite. Ingen skulle si det høyt. Taushet er gull … For noe tull! Alle led vi mer enn nødvendig, i denne stillheten, av å hele tiden passe på hemmelighetene, som stadig vokste ut av proporsjoner. Sekken var i ferd med å sprekke. Den ble stadig lappet på, snørt igjen med et snøre så slitt – tynnslitte nervetråder. Hvor lenge holder de? Og det ble tisket og hvisket i kulissene, for alle viste. Men jeg var taus. En usagt regel …

Hva godt kommer det ut av å holde ting skjult? Noen vil nok si; det kommer an på. An på hva, spør jeg. Er noe mer «viktig» å tie om enn andre ting? Er det ikke bedre å få det ut, for å slippe å gå på ank hele tiden? Skal jeg alltid måtte lide fordi jeg tror andre vil få det vondt av å høre sannheten. Andres reaksjon er i bunn og grunn ikke mitt ansvar. Egoistisk? Tja! Sannheten sårer. Men et sår som er åpent slipper ut infisert puss for så å kunne leges raskere. Der imot det å holde på hemmeligheter skaper et indre sår. En skampletter på sjelen. Slik jeg ser det vokser skammen seg større ved å tie om sannheten. Gjør ikke hemmeligheter oss mer skamfulle? Ikke bare egne hemmeligheter, men også de andre har påført oss? De blir til slutt en del av oss. Påvirker hvordan vi lever. De har i aller høyeste grad påvirket meg, før mer enn nå, for jeg har valgt å snakke om dem. Alle hemmelighetene. Jeg skal ikke røpe andres hemmeligheter, det er opp til dem selv. Jeg ser det som en nødvendighet, for å komme videre, å kunne fortelle mine opplevelser rundt det usagte. Hvordan ulike situasjoner og hemmelighold rundt dem har påvirket meg og blitt til mine opplevelser. Mine opplevelser er min historie, og min historie eier jeg.

Skal alle hemmeligheter fortelles? Etter mitt syn er det er opp til hver enkelt. Hva hver enkelt selv kan tåle og få tilbakemeldinger om, eller om hemmeligheten har det best i Pandoras eske. Jo da, jeg har fortsatt noen liggende der. Mest fordi jeg ikke husker hele sannheten, eller bare bruddstykker rundt hva som skjedde. Derfor ønsker jeg ikke å fortelle noe som igjen kan bli til en usannhet. Uansett vet jeg at ingen ting fra min fortid lenger er skambelagt. Hvem kan kaste den første steinen …

Hvem kan vi dele våre skampletter med? Det er vel greit å finne en person vi er trygge på, en vi stoler på, en som ikke vil bruke historien vår mot oss for å gjøre oss enda mer sårbare.

Tilbake til; tåler alle hemmeligheter dagens lys? Ja, mener jeg. Fra jeg begynte å «gå i lære» for å bli edru, lærte jeg at jeg ikke skulle fortelle noe som kunne såre eller skade meg selv eller andre. Til å begynne med fulgte jeg oppskriften som de med lang edruskapserfaring hadde gitt meg med å la enkelte episoder fra fortiden forbli i harddisken min. Mest for å skåne mine nærmeste, men også fordi jeg muligens ikke var helt klar for å fortelle den hele, fulle sannheten. Jeg oppdaget ganske raskt at jeg ikke kunne holde inni meg alt det grufulle jeg hadde opplevd. Jeg hadde forårsaket mye lidelse. Mine kjære hadde gjennomgått mye smerte, sorg, skuffelser og svik i forhold til min alkoholavhengighet. Hvordan jeg ikke hadde taklet livet. Gjennom edruskapen har åpenheten vokst. Jeg måtte stikke hull på verkebyllen for oss alle.

 Ærlighet varer lengst heter det. Og erfaringsvis har det vist seg å stemme for meg. Jeg tror også at de som er meg nærmest har fått det bedre med selv ved at jeg har vært såpass åpen om min fortid. Det sagte gir ikke rom for spekulasjoner, og når katta er ute av sekken ser vi alle hvor den er, hvor den går. Samtidig kan vi lettere følge med på hva den gjør, som i og for seg både er en last og en lettelse. En lettelse fordi da trenger vi ikke lenger lure på hva den gjør, og en last fordi mistanker vil komme, om den vil lure seg unna igjen. Opp til oss om vi vil la mistanken leve videre. Kanskje vil den alltid være der? Det er opp til katten, eller rettere sagt meg, å vise mennesker rundt meg at jeg har hederlige hensikter. Jeg har faktisk ikke noe å skjule. Dere kan stole på meg!

Hverdagen er adskillig enklere når jeg ikke lenger behøver å tenke over hva jeg skal si. Hva jeg kan si eller ikke kan si. Det er som med alle løgnene jeg serverte. Det å hele tiden huske på hva jeg hadde sagt til enhver tid, og til hvem. Da jeg forsto ærlighetens betydning ved å åpne opp og fortelle min historie, lettet jeg på byrden jeg så tungt hadde båret på. Jeg har oppfattet det slik at familien min også fikk en lettere hverdag. Jeg hjalp dem med å ta av ryggsekken jeg selv en gang hadde gitt dem. En sekk hvor alle hemmelighetene hadde blitt puttet oppi, og som gjennom mange år ble tung å bære på. En ryggsekk som ikke bare inneholdt ei svart katte, men store, tunge kampesteiner. Katta remjet og bar seg når den kom i klem av alle steinene som stadig flyttet på seg hver gang sekken var i bevegelse, jeg var i bevegelse. Jeg slapp ikke bare katta ut. Jeg hev ut alle de tunge steinene også. Bare litt småstein igjen. Eller mest sand, som jeg fortsatt lar renner mellom fingrene …

«Kunsten å være kjedelig, er å si alt». (Voltaire).

Jeg kan se tilbake uten anger og akseptere hvordan det var. Det formet meg, også det jeg aller helst skulle hatt ugjort.

I årene som ligger foran meg kommer jeg naturligvis til å gjøre tabber. Erfaringene har heldigvis lært meg at jeg ikke behøver å være så redd for nettopp det, forutsatt at jeg alltid er villig til å å erkjenne mine feiltrinn, og så fremt det lar seg gjøre, rette dem opp igjen.

Som nykter alkoholiker har jeg brukt mine edruskapsår på å utvikle meg. Jeg har sett nødvendigheten av å jobbe med meg selv. Som enkeltindivid har jeg vært avhengig av å gjøre denne prøve -og feileprosess sunn og oppbyggende. Ellers hadde jeg stagnert som person.

Jeg kan ikke bare dekke over fortiden uten å være forberedt på hva den senere kan finne på å gjøre med meg. Før eller siden kommer den til overflaten igjen. Akkurat som når jeg maler en vegg. Jeg trenger å gjøre en grundig jobb med å dekke over gammel maling, for ellers vil den skinne gjennom, og jeg vil ergre meg over å ikke ha gjort et godt nok arbeid.

*

I går åpnet jeg esker med saker og ting jeg ikke har sett på lenge. Jeg skulle se mye av min fortid, ta det frem i lyset. Det har ligget gjemt i en kjeller i mange år. Jeg både gruet og gledet meg. Hva ville jeg finne? Noe jeg hadde savnet eller var det noe som godt kunne blitt værende i kjelleren? På en måte var det godt å ha min datter og to barnebarn med meg. De ufarliggjorde seansen, og jeg fryktet ikke lenger hva jeg ville finne. Det meste bragte frem gode minner, og det jeg ikke trengte, enten fordi jeg rett og slett ikke lenger har behov for tingen, eller fordi den ville bli vanskelig å ha i hus, kastet jeg. Enkelte gjenstander ville sågar mine medhjelpere ha. De har ikke samme forholdet og lagret følelser rundt akkurat det bildet eller den koppen…

Godt å få bragt på det rene at jeg har kommet et langt stykke videre på min livsvei. Jeg ser at det jeg fryktet mest, friheten, nå er min frihet – frihet til å velge. Og det er mest på grunn av villighet til å se, lytte og kjenne. Jeg benekter ikke lenger fortiden. Jeg overser ikke hva som skjer i og rundt meg. Jeg skylder ikke på eller unnskylder meg selv for hva jeg gjorde eller gjør.

Jeg innrømmer og akseptere. Jeg har erfart at ofte når jeg møter på utfordringer, når jeg håndtere forandringer, problemer eller oppgaver, så trenger jeg å bruke litt tid på å akseptere før jeg kan gå til videre handling. Det er fremskritt å spore, for jeg bruker ikke lenger så mye tid på tankeprosessen før jeg går til det avgjørende skrittet videre, til handling.

Uforutsette situasjoner kan avsløre om jeg aksepterer det som er, det som skjer. Eller lager jeg meg et bilde, forutser hva som kan komme til å skje? Drar alt for raske slutninger? Jeg er ikke lenger redd for å følge sannheten uansett hvor den leder meg henn. Jeg har tilgitt meg selv for mine feiltrinn og mine ekstreme handlinger og reaksjoner i ekstreme situasjoner på bakgrunn av at jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg tar ansvar for mitt liv – den jeg var, men aller mest for den jeg er i dag. Det var ved å glemme meg selv at jeg fant meg selv!

Jeg har i mange dager nå våknet stiv og støl, mørbanket, men med en god følelse i kroppen. Det forteller meg at gårdagen var strevsom, og likevel gjorde den meg tilfreds og glad. Å kjenne at kroppen har jobbet mot noe fint, noe fremtidsrettet, overskygger leddenes og musklenes knirkelyder hver morgen. Takke meg til …

Snart fjorten år har Kulpeåsen 7A vært mitt hjem, og det har ikke bare vært solskinnsdager her. Da jeg flyttet hit, hadde jeg vel et håp om å kunne få et godt og behagelig liv. Jeg trodde jeg skulle få orden på meg selv med det samme, at alkoholen ikke lenger skulle okkupere hele meg. Slik ble det ikke. Mange lange våkenetter, hvor kong alkohol holdt meg med selskap, et dårlig selskap, som stadig tuklet til følelseslivet mitt. Sjelden sovnet eller våknet jeg med godfølelsen. I den grad det kan kalles å sove, for med en kropp så til de grader proppet med psykoaktivt stoff som alkohol er ble nettene der etter.

Ordet psykoaktivt sier vel sitt, at natta blir alt annet enn rolig og god. Hele kroppen er i aktivitet, i beredskap og jobber mot seg selv i et forsøk på å kvitte seg med giften og motarbeide alle dens kjemiske reaksjoner. Det sier seg selv at man sover sjelden godt. Nei, morgenen var langt ifra som nå. Mørbanket ja, men ikke på grunn av iherdig jobbing, men på grunn bakrus og fylleangst. Svett, skjelven og redd hver bidige morgen. Nerver som lå langt utenpå kroppen, så tynnslitte at hver minste berøring kunne rive dem av. Og det skjedde titt og ofte, og med troen på at bare jeg fikk mer alkohol ville alt bli godt igjen. Den gang ei – bare tusen ganger verre. Hver kroppsdel, hver krik og krok i min fordervede kropp og sjel skrek i smerte. Jeg orket ikke mer.

Jeg kan ikke flykte fra problemene mine, de vil alltid følge med så lenge jeg ikke gjør et oppriktig forsøk på å kvitte meg med dem. Da jeg innså at jeg ikke lenger klarte å håndtere livet mitt og at jeg var maktesløs overfor alkohol, begynte saker og ting å skje – sakte, men sikkert. Jeg forsto også at jeg ikke kunne gjøre det på egenhånd, slik jeg før hadde forsøkt, igjen og igjen, og hadde trodd at denne gangen … Dødfødt å tro at å gjøre den samme gamle leksen om og om igjen i håp om at neste gang vil det gå er jo idioti. Totalt misforstått Einsteins teori. Eller rettere sagt, aldri hørt om den.

Nå, over sju år senere, sitter jeg her og gleder meg over all den kroppslige smerten, eller snarere en god murring i forhold til hvordan det var da alkoholen raserte og etterlot meg i en uutholdelig pine. Den som selv ikke har eller har hatt alkoholavhengighet kan forstille seg hvordan det er. I et forsøk på å forklare: Multipliser hvordan man kjenner seg dagen derpå etter å ha inntatt vel mye alkohol i et festlig lag med tusen, og man får tilnærmet lik hvordan mine dager var på slutten av min drikkekarriere. En karriere jeg ikke ble rik på, annet enn erfaring, og de er faktisk gull verdt i dag.

Skriver på siste verset her på Sjøhagen. Søndag er min aller siste dag her, og jeg prøver etter beste evne å ta inn over meg alt det fine og gode jeg etter hvert har fått oppleve her. Alle vidunderlige solnedganger og soloppganger. Alle rusleturer i skogen, langs sjøen og i marka. Alle de flotte menneskene som bor her, de mange rause østfoldinger. Jeg flytter ikke med tungt hjerte, men med gode minner på tross av alt dette. Jeg har vokst meg sterkere, og derfor trenger jeg ikke lenger flykte. For når jeg atter en gang flytter, så er det ingen flukt fra meg selv lenger, men mest fordi jeg ser at ved å bli, vil den personen jeg nå har blitt kjent med, meg selv, ikke komme seg videre. Stagnasjon kan skape en likegyldighet, og den tanken liker jeg svært dårlig.

Selv om det er vemodig å flytte fra et sted som på mange måter har påvirket meg positivt, så vet jeg at det var jeg som gjorde det mulig. Jeg har gitt det jeg har å gi, og fått massevis tilbake, men nå ser jeg at jeg ikke lenger har noe å tilby, i den forstand at jeg kjenner jeg har begynt å gjenta meg selv. Jeg har utforsket og funnet det jeg kan finne av verdi for meg her, så nå trenger jeg nye «jaktmarker». Jeg har enda mange sider ved meg selv som jeg gjerne vil se, nysgjerrig som jeg er, og akkurat slik situasjonen har blitt, klarer jeg ikke å se dem her lenger. Noe har skjedd her, eller er det noe med meg – jeg er i stadig endring. Jeg ser ting klarere, mer var og oppmerksom, og når flere uromomenter, som skaper stress, og stress for meg trigger, då ser jeg farene ved å bli boende. Jeg håper og tror jeg vil finne tilbake til den gode roen ved Randsfjorden, på Fredheim.

Plutselig slo det meg; kanskje flykter jeg likevel … Eller … Siden jeg er et menneske, vil jeg alltid våkne med en slags bakrus, en følelsesmessig bakrus, som kommer som et resultat av gårdagen, og noen ganger dagens overdrevne resultat av negative følelser, som sinne, frykt, sjalusi og lignende. Hvis jeg vil ha sinnsro i dag, og i morgen, må jeg fjerne denne bakrusen. Det betyr ikke at jeg på en sykelig måte behøver å vandre rundt i fortiden. Det krever at jeg innrømmer og retter opp i uromomentene, og feilene nå!

Konkluderer. Jeg flykter vertfall ikke fra meg selv lenger, ikke fra noe, jeg er bare på vei videre. Jeg er på søken, etter noe mer, ikke nødvendigvis bedre enn her, men noe som gir meg noe nytt og utviklende, ikke stagnasjon. For jeg er jo så nysgjerrig på alt livet har å by på. Og jeg vil våkne uten følelsesmessig bakrus …

 

Mange steder har det kommet uhorvelig med regn de siste dagene, og det har vært flere lynnedslag. Det har regnet en del her også, styrtregn som sikkert har skyllet bort alle gressfrøene jeg sådde der jeg skal tilbakeføre «lånt» fellesareal.  Men det har på langt nær regnet slik det har gjort i traktene jeg skal flytte, så nå har vertfall bærbuskene fått nok væte.

Været kan vi ikke styre, selv om dette ekstremværet mest sannsynlig er menneskeskapt. Det vi kan gjøre er å ta forholdregler for at det skal gjøre minst mulig skade. Det hjelper lite å bekymre seg for eventuelle skader, snakke om forebygging og lage regler hvis vi ikke følger dem. Uten handling, ingen endring! Slik er det i forhold til oss mennesker også. Vi trenger å ta vare på oss selv – vi er ansvarlige for egne liv. Vi trenger å handle, ikke bare snakke.

Jeg for eksempel, hadde ikke sittet her i dag om jeg bare hadde fortsatt med å komme med lovnader, såkalte tomme ord om at i morgen skal jeg begynne et nytt og bedre liv – i morgen skal jeg ta ansvar. I morgen skal jeg ikke drikke mer. I morgen kommer aldri, og klar ble jeg aldri, så jeg måtte bare hoppe. Og selv etter å ha startet det nye livet er det fortsatt mye å endre og rydde opp i. Det jeg ikke ønsker mer av forsvinner sjelden av seg selv.

I løpet av disse sju-åtte årene har jeg også funnet ut at mange av mine karakterfeil faktisk er egenskaper jeg kan ha behov for, i den forstand at jeg tar lærdom og tilegner meg nye erfaringer på grunn av mine brister. Forutsetningen er at jeg ikke lar dem komme ut av kontroll og dermed mister sine proporsjoner. Et eksempel kan være at jeg har et overdrevent behov for å ordne opp med alt. I enkelte tilfeller med det som egentlig ikke angår meg. Det kan fort bli et desperat forsøk på å endre andres liv. Slik jeg gjorde da jeg drakk, for at alt skulle gagne meg. Sett i det perspektivet skal jeg ikke utgrei hver minste detalj av mine karakterfeil, nettopp fordi det ikke gagner meg.

*

Det har vært litt «dødtid» her nå. Ikke så mye å få gjort. Mellomstadiet fra å ha pakket det meste til å få det på flyttebilen og kjørt til mitt nye hjem gjør meg en smule rastløs. I tillegg dette været, som forhindrer meg fra turgåing. Egentlig kan jeg gå, for regnet skader meg ikke. Eller det kan det for så vidt gjøre, for med dette regnskyllet som har kommet har underlaget blitt glatt og sleipt. Det kan jo medføre at jeg sklir og forverrer kneskaden. Og jeg kunne sikkert pakket og ordnet mer, men jeg finner ingen steder å plassere flere esker. Ikke kan jeg strikke heller, som jeg ofte gjør når det er dødtid, for alt garn og strikkeutstyr har jeg puttet i esker. Ser dere hva jeg gjør nå? Akkurat, jeg finner mulige unnskyldninger og utsettelser for å slippe. Eller jeg overdramatiserer for å finne mulige årsaker for hvorfor jeg nå kjenner på utilstrekkelighet. Og er det noe vi avhengighetsmennesker kan, så er det nettopp å utsette og unnskylde oss for å rettferdiggjøre selvmedlidenhet. Så i stedet går jeg her og kjeder meg, for å bruke det ordet. Når gjorde jeg det sist? En ny erfaring, og den er gull verdt. Ut av kjedsomhet kommer det plutselig noe kreativt eller et bedre syn på tingenes tilstand.

Derfor fant jeg ut at i stedet for å dømme meg selv, når jeg ble oppmerksom på disse karakterdefektene, kan jeg erkjenne at jeg vokser. Jeg har innsett at en egenskap, eller flere, som jeg tidligere tillot meg å ha for å overleve hverdager med enorme alkoholinntak ikke lenger er nødvendig. Jeg driver ingen overlevelsesstrategi lenger, jeg lever jo. Derfor er det nødvendigvis ikke slik at disse egenskapene er ute av proporsjon og gjør mitt liv uhåndterlig. For i stedet fra å være et tegn på en lidelse, som alkoholavhengighet er, viser det mer en villighet til å se virkeligheten som den er, og at jeg er beredt og villig til å velge å leve, ikke å overleve … https://rusinfo.no/fakta-om-rusmidler/fakta-om-alkohol/alkohol-og-avhengighet/avhengighet/

Jeg kan være redd for mennesker, spesielt høylytte, bryske menn. De gjør meg ubekvem. Jeg liksom krymper. Føler meg så liten, ubeskyttet og forsvarsløs. Jeg liker ikke store forsamlinger, for ingen gang føler jeg meg mer ensom enn når jeg er blant mange folk. Jeg er vel redd for å bli ensom også, selv om jeg liker å være alene, men da kjenner jeg meg faktisk trygg. Ingen som kan true eller kue meg. Heller ikke mørket er jeg redd for. Selv da føler jeg meg tryggere enn blant mange mennesker. Mørket svøper seg om meg som en beskyttende kappe …

Jeg er også redd for å dumme meg ut. Redsel for å snakke, en frykt for å glemme hva jeg skal si, for å såre noen, for å ikke bli trodd, bli ledd av, ikke bli forstått og likt. Mange av fryktene har jeg trosset og utfordret. Blant annet å snakke fremfor mange ukjente, og kjente. Når jeg har holdt tale i bryllup, foredrag om min rusavhengighet og hatt muntlige fremføringer på fagskolen. Men jeg er langt ifra komfortabel i slike situasjoner. Må nok øve mer. Fortsatt denne frykten for hva andre mener, tror og tenker. Hva er så farlig om noen ler?

Med årene har redselen for høyder blitt mer tiltagende. Det handler kanskje om frykten for å dø, om jeg ramler ned. Enkelte opplevelser blir frarøvet meg på grunn av min frykt for hva som kan skje. Dyr der imot er jeg sjelden redd. Ikke engang å stå alene på fem meters hold til en stor elg ute på ei moltemyr gjorde meg redd. Elgen var ikke ute etter molter, ikke meg heller, og så lenge jeg ikke truet den, lot den meg være i fred. Heller ikke å dele badeplass med en hoggorm med unger skremte meg. Ingen av dem var interessert i saltvannsbading, og så lenge jeg holdt avstand ble det ingen konfrontasjon. Men jeg trampet i bakken for å advare dem.

Nei, dyr frykter jeg ikke, bortsett fra vepsen da. Den passer jeg meg for, selv om jeg ikke lenger hyler høyt av frykt for at den angriper meg. Jeg har respekt for at mange dyr kan være farlige, at de kan skade meg, faktisk også drepe meg. Mennesker anser jeg som enda mer farlig, noe de også er. Ingen andre skapninger enn oss mennesker er vel ute etter å skade noen eller drepe bare for å drepe. Mens dyrene gjør det bare for å overleve.

*

Hva vil jeg med dette? Jo, jeg har mange utfordringer i livet. Derfor trenger jeg å ta noen sjanser og utfordre meg. Risikoen for å dø er liten. Jeg var adskillig nærmere døden da jeg drakk.

Jeg kan tvile og håpe på mirakler når jeg står i ingenmannsland. Jeg glemmer at mirakelet faktisk har skjedd. Jeg er jo her, og inni meg har jeg en kraft som hjelper meg å håndtere frykten og til å finne nye, effektive løsninger på mine utfordringer. En urkraft hjelper meg forbi alle hindrene som før holdt meg innestengt – en gissel i eget liv. Når jeg beholder roen, konsentrerer meg og gjentar for meg selv at jeg våger – jeg kan, da skjer miraklene. Jeg er jo fri til å handle, til å ta sjanser og til å vente med å ta beslutninger.  Jeg er fri til å gjøre akkurat det jeg vil. Og jeg trenger strengt tatt ikke gå opp på den høyeste fjelltoppen …

Grip sjansen din i dag! Det kan være nå, eller aldri …

«Motet overvinner redselen gjennom å trosse den» (Martin Luther King Jr.)

Det er litt rart dette, å flytte igjen, for jeg hadde oppriktig trodd jeg skulle bli her lenger. Men slik ble det dog ikke, så etter 13 år er tiden min her på Sjøhagen Moss snart historie. Så lenge på ett sted har jeg bare bodd i barndomshjemmet mitt. Oppdagelseslyst og rastløshet? Nei, jeg må bare videre …

Det har vært en tankeprosess en stund, for mye og mangt har endret seg her i nærområdet. Ikke minst har jeg endret meg, og stedet har liksom ikke rom nok for meg lenger. Jeg vil videre. Og etter å ha tenkt i snart to år, og leita etter drømmehuset omtrent like lenge, som vi fant, tror jeg, så er det snart dags for å dra. Bare noen uker til, så vinker vi farvel til Moss.

Klart jeg vil savne mye, mangt og mange. Sjøen, fjæra og måker. Ja, tro det eller ei vil måkene bli et savn. Og sjøluft og tang, solgangsbris og båtmotor. Så alle de fine naboene, som hjelper med katten, vanner blomstene når jeg er borte, som slår av en prat i ny og ne. Det er ikke dem jeg er lei og vil flytte fra, men som sagt trenger jeg mer armslag. Og jeg trenger en større hage.

Mye av det jeg forlater vil jeg få på stedet jeg flytter til også, tilnærmet likt vertfall. Naboene virker å være hyggelige der til og med, og Randsfjorden er vel så fin å bade i, for selv uten saltvann klarer jeg å holde meg flytende. Måker flyr sikkert skrålende der også, de er jo over alt nå. Når det gjelder hagen er det en stor jobb som ligger foran meg, for å skape den slik jeg vil. Jeg brukte omtrent 13 år på den lille flekken jeg har hatt til rådighet her, så på fire mål blir fingrene mine grønne nok tenker jeg. Men er det noe jeg ser frem til så er det nettopp å begynne å grave i jorda, plante og så. Se at det gror. Da gror det i meg også. Kanskje gror jeg fast der i Søndre Land. Det vil nå tiden vise.

*

Når man flytter, ser man hva man har. Alt skrot og ting jeg har glemt jeg hadde dukker opp. Påminnelse om at jeg skulle ha ryddet oftere. Vurdering tas. Trengs det? Rydde, kaste og pakke. Det er som å rydde i mitt eget liv også, og det trengs fra tid til annen. Skulle ha gjort det oftere også. Skulle ha kvittet meg med de «gjenferdene». Sett nøyere på de følelsene og lagt tilbake de tankene …

Det meste er i esker. Skuffer, skap og hyller står tomme, og alle rommene er fulle av flytteklare pappkartonger, som egentlig bare står i veien mens de venter på å bli kjørt de 16 milene til sine nye skuffer, skap og hyller i Bølbekkvegen. Og ute begynner fellesarealet jeg har «okkupert» i alle disse årene snart å komme tilbake til sin opprinnelige form. Vel, ikke helt, men all skiferen er borte, stauder er gravd opp og nytt gress er sådd. Likevel vil mange blomster stå igjen. Jeg prøver å la være å tenke på hvordan det vi se ut her i fremtiden. Det får bli som det blir. Det er ikke mitt ansvar lenger.

Jeg lever faktisk godt med den tanken at noen andre kanskje aldri vil ta over, men dersom noen gjør er det jo flott, spesielt for borettslaget. Mange har syntes det har vært fint å se alle blomstene i flor fra år til år. Jo da, litt vemodig er det lov å være. Men egentlig er det mest lengsel mot det som vil komme, det at jeg har fått mitt helt eget nå, og jeg trenger ikke lenger ha tillatelse til å utvide bed, til å plante den busken eller flytte den hekken. Nå gjør jeg det jeg vil når jeg vil, og med like stor glede, om ikke større.

Jeg har selvfølgelig hatt enorm glede av å glede andre også med hagen min her, det må sies, men like fullt vet jeg at enkelte har misunnet meg denne flekken, og noen syntes sågar jeg tok meg litt for mye til rette. Det tatt i betraktning, og noen andre småkonflikter har vært medvirkende årsaker til at vi bestemte oss for å flytte. Nå må borettslaget holde alle busker, trær og annen beplantning ugressfrie og friserte uten min hjelp.

Apropos å gjøre en jobb og å få aksept og anerkjennelse for den. Bli satt pris på. Det liker vi alle, få litt ros og godord. Positive tilbakemeldinger om at det man gjør betyr noe uansett hva slags jobb man gjør. Merkelig nok var det mange som ikke tenkte over hvor mye arbeid all greinklippingen på trærne her krevde og hvor mye ugress det egentlig grodde rundt omkring husene. De tenkte aldri over de mange vondtene jeg fikk i etterkant, og som gjorde at jeg ikke orket mer. Noen ble sure – hvem skal gjøre det nå … Andre forsto. Og for atter andre gikk det opp et lys… Det er en prislapp på det å stå øverst på en gardintrapp og klippet greinene på de japanske prydkirsebærtreene, men nå må andre betale den … Det er en kjensgjerning at vi ikke vet hva vi har før det er borte …

Ja, ja, jeg skal ikke surre meg inn i selvmedlidenhet eller skylde på noen, og vertfall ikke noen som selv ikke kan forsvare seg. Jeg skal leve og la leve. Jeg skal videre, og de skal bli. Gårdagen er historie, og morgendagen vet jeg ingenting om. Jeg er her jeg sitter nå, i skrivende stund – litt vemodig og litt lengselsfull. Ikke vemodig over det som har vært, eller ikke ble, men det som jeg «bygget opp» og nå «river ned». Jeg kan gråte litt, ser meg rundt – jeg er midt i selve livet, og jeg er ikke fremme enda, fortsatt en lang vei å gå, i lengsel mot noe, mot nye muligheter, nye oppgaver, som bygger opp motet og styrken i meg. Jeg går før jeg egentlig var helt klar, for det ville jeg aldri blitt. Eller: JEG ER KLAR! Derfor går jeg før det blir for sent. Det er enda dag. Dagen i dag.

Jeg vet dagen vil komme når jeg vemodig sier farvel til mine gode naboer her, men med lengsel mot mine nye naboer i mitt nye hus. Vårt hus, vårt nye hjem som vi kan gjøre akkurat det vi vil i og rundt. Vi skal skape et godt og trygt hjem for oss tre, for katta skal jo også med.

Takk for oss – samboeren, katta og meg sier adjø til Sjøhagen, og Moss. Vi ses kanskje igjen, men bare snarlig … Et nytt kapittel begynner på Fredheim ved Randsfjorden. Inntil da, ha det så bra.

Drømmer kan ha flere betydninger. En drøm er en opplevelse under søvn, hvor en rekke av bilder, følelser, tanker og lyder passerer gjennom sinnet mens vi sover. I drømmen er det vanlige å skille på om vi befinner oss i en verden av fantasi, som ofte oppleves som virkelig, eller om det virkelig er virkelighet, noe som har skjedd. Innholdet og drømmebildene kan skyldes mer tilfeldig assosiasjoner eller den har en dypere mening.

Ordet «drøm» brukes også i overført betydning om mer eller mindre realistiske fantasier, ønsketenkning, visjoner, håp og liknende. I tillegg har vi dagdrømmer, som er fantasivirksomhet i våken tilstand.

Hva drømmer jeg om? Bruker jeg drømmer som flukt? Kan drømmen oppfylles? Er drømmen et tegn på hvordan jeg har det?

I natt for eksempel hadde jeg en vond drøm, et mareritt rett og slett. En god stund siden sist, men når jeg har oversett meg selv og kjørt meg for hardt drømmer jeg ofte slike drømmer. Når jeg «ligger nede», når jeg har tømt meg for energi, er jeg et lett bytte for at demoner slår til igjen.

Drømmen … Det var som å være tilbake til det helvetet jeg en gang levde i. Ingen ting var forutsigbart. Hele tiden gikk jeg på tå hev for å ikke nære oppunder en voldsom reaksjon. Jeg befant meg i et fysisk og mentalt terrorvelde. Uansett hvor jeg prøvde å flykte fulgte personen etter meg. Jeg fant aldri et trygt gjemmested. Så våknet jeg og innså at jeg var i trygghet, men likevel måtte jeg stå opp og rusle en runde i leiligheten. Riste av meg denne vonde opplevelsen. Assosiasjonene til en fortid jeg for lengst er fri fra. Jeg trenger en oppvekker, en påminnelse om å ta en pause for å lade opp ny, god drivkraft.

Det var egentlige ikke nattlig drømmeaktivitet jeg skulle skrive om, men om fremtidsdrømmer. Om vyer og visjoner. Lenge har jeg gått rundt med drømmen om å få mitt eget hus, helt fra jeg kom meg ut av «fengselet». Helst et småbruk med potensialer for å dyrke noe mer enn tomater, sukkererter og gulrøtter i pallekasser. Et sted jeg kunne utfolde meg, hvor jeg ikke følte meg innestengt og begrenset av andre mennesker, slik som det kan føles i en leilighet i et borettslag. Eller slik jeg hadde det i tidligere ekteskap, for ikke å snakke om da jeg var underlagt alkoholen.

Denne følelsen av at alle andre skal bestemme over meg, og hvordan jeg skal måtte leve vil jeg til livs. Alt for lenge har jeg godtatt, og utsatt, det å komme meg ut av, videre. Og denne drømmen blir til virkelighet om ikke så veldig lenge.

Dere begynner vel å bli mektig lei av alt kjaset om min flytting, og jeg skal ikke mase så mye mer om det, men heller påpeke viktigheten av å følge drømmene sine. Om fremtidsplaner som er reelle og kan oppfylles vel og merke. Har du en drøm om å bli pilot, er kanskje det flyet dratt. Egentlig en dum ide nå med tanke på pilotstreik og i det hele tatt … Men går du med en kunstnerspire i deg, eller har en visjon om å kunne påvirke mer i samfunnet kan det være på tide å gjøre noe med det. Noe må kanskje ryddes av veien for å oppnå målsettingen. Delmålene til den virkelige drømmen skal gjøres unna i første omgang. I mitt tilfelle dreide det seg om å bli nykter. Dernest å mestre livet på livets premisser. Erstatte dagdrømmer med virkelighetsfulle visjoner.

Dessverre må jeg nok bruke meg selv og min flytting som eksempel litt til. Ja, som sagt har det lenge vært en drøm. I starten av min edruskap skulle jeg aller helst ordne opp i alt som jeg anså som hindringer for å leve et godt og harmonisk liv. Likevel kunne jeg ikke gape over hele listen av gjøremål for å få det livet jeg ønsket meg. Jeg trengte å ta en ting om gangen. Rydde stien ren for å lettere komme meg dit jeg ville. Jeg måtte bli trygg i mitt eget liv, i min edruskap før jeg kunne realisere større planer. Etter hvert, med målet som lå der forut, kunne jeg bevisstgjøre og klargjøre meg selv til å komme meg dit. Muligens har jeg brukt litt lang tid på denne klargjøringsjobben, men for meg har det vært viktig å ikke forhaste meg. Jeg måtte forstå at når jeg igjen skulle flytte, var det ikke for å flykte fra noe eller noen. Eller den jeg aller mest har flykte fra, meg selv. Nå er jeg beredt på å flytte med meg. Nå er jeg klar for meg. Det er ingen andre som har bestemt dette for meg.

Men jeg flytter jo ikke alene. Jeg tar jo med meg samboeren, og katta. Likevel måtte jeg klargjøre overfor min livsledsager i snart femten år at han ikke kunne hindre meg i å følge drømmen. Jeg ønsket ham med på lasset, men han måtte selv ha et dypt ønske om ville og dermed «starte på nytt». Jeg kunne ikke lenger bli værende her – jeg måtte videre med eller uten ham, aller helst med, så det har naturligvis medført flere samtaler om hvordan vi sammen kan klare dette. Og nå er alt tilrettelagt og nesten klart. Papirformaliteter igjen, og selve flyttingen …

Dersom noen står i veien for din drøm mener jeg det er viktig å få på det rene om du kan gjennomføre ønsket ditt på egenhånd. Troen på … Er du virkelig villig til å forsake noe for å få noe annet – noe bedre på sikt? Et essensielt spørsmål å stille seg for min sin del.  Og noen ganger er det nødvendig å planlegge nøye, andre ganger bare hoppe i det. I dette tilfellet hadde planleggingsprosessen min (vår) vart langt inn i handlingsfasen så jeg måtte hoppe. Heldigvis holdt samboeren meg i hånden og hoppet med.

Først og fremst har denne årelange prosessen vært konstruktiv, ispedd frustrasjon og rastløshet over å ikke helt få det til når jeg har følt at tiden var inne. Så var det vel meningen at jeg skulle vente, at jeg ikke var helt klar. Noen ganger må man hoppe før man føler seg klar også, om drømmer skal oppfylles. Derfor vil jeg at du som går der med et ønske om noe annet enn slik du har det tenker nøye over dette. Er denne drømmen realistisk? Er det en virkelighetsflukt eller er det noe du vil og kan gjennomføre? Er det fordi du ikke kan håndtere livet ditt der du befinner deg og fortsatt er i fluktmodus, eller er du klar for ditt fremtidige liv – som kunstmaler eller politiker?

Det er aldri for sent å hoppe. Bare se til at bassenget har nok med vann. Blir det et mageplask, som svir er det bare å gå opp å prøve igjen. Og igjen, helt til du selv føler du tok vannflaten uten for mye smerte. Legg på svøm – du klarer det. Kanskje trenger du en flytevest for en stund, til du blir trygg. Til du stoler på deg selv og dine krefter. Du klarer mer enn du ofte tror!

Selv om jeg har brukt sju år på å øve, trenger kanskje du bare to. Jeg gikk fra det grunneste, der jeg hadde fotfeste, til det mer dype, hvor jeg ikke kjente grunnen under meg hele tiden. Litt lenger ut dag for dag …

Det har hele tiden vært viktig for meg å gjøre meg ferdig med det mest brokete av fortiden, for så å legge det igjen på bassengkanten før jeg kastet meg ut i det, og nå endelig på det aller dypeste. Klart jeg har vært redd, og er fortsatt litt redd, men jeg stoler på min svømmedyktighet nå. Og jeg har fortsatt noen som passer på, og kan hjelpe meg om jeg ønsker. Jeg trenger ikke lenger ha svømmevest, men jeg vil alltid trenge noen som kan og vil hjelpe meg om situasjonen skulle kreve det. Vi trenger alle noen, men valget om å hoppe må vi ta selv.

Dersom du begynner å argumentere for dine begrensinger, blir de virkelig dine. Eller om du har bygget et luftslott, behøver det ikke være forgjeves selv om det er i luften det hører hjemme. Legg bare grunnmuren under det …

Lykke til! Husk; ingen ting er umulig – det tar bare litt lengere tid …

Og god sommer …

… har ikke helt kontrollen på følelsene

Et siste hjertesukk før jeg går i feriemodus, om jeg klarer … Sjelden helt … Å få ut noe av «dritten» vil hjelpe …

Akkurat nå er det mye «dritt», bokstavelig talt. I forbindelse med at vi ser etter ny bopel, og etter flere forsøk, prøver vi oss igjen, og huset vi nå har i siktet kom med noen overraskelser av det ikke helt positive slaget.

Forventningsfulle dro vi på en egen visning i helgen, på et eldre hus ved Randsfjorden, et idyllisk sted, hvor sjøen er tett på og med store potensialer på uteområdet. Ikke akkurat småbruk, men likevel mange muligheter til å dyrke, ha høner og kaniner som seg hør og bør på landet. Konstaterte at det innvendig trengs å gjøres litt av hvert, som nytt panel, noen malingsstrøk rund baut og bytte av vinduer, for å nevne noe. Dette er arbeid jeg faktisk liker, å pusse opp. Lage det til vårt eget. Men først må vi jo få tilslag på budet vi har inne.

Taktikken vår er som vanlig å legge inn budet før selve visningen, som er i ettermiddag, for å skalere bort andre eventuelle interesserte. Likevel er det ingen garantier for at de som virkelig er interesserte, som oss, vi by, og da er vi i gang igjen, som før. Og med vårt «hell» taper vi sikkert denne gangen også. Pessimisten i meg snakker …

Men, og med stor M. For etter at vi la inn budet vårt plinget det noen timer senere inn en melding fra megler. En rapport fra kommunen gjort i 2016 hadde kommet henne i hende, som hun ikke hadde fått med i prospektet, ikke informert om, og dette ville påvirke vårt bud, mest sannsynlig. Hva vil vi gjøre? Det er dette som er dritten. Kloakkavløpet var ikke godkjent for flere enn en person. Siden det er privat avløp, med septiktank og spredegrøfter (som jeg ikke vil gå nærmere inn på) fra byggeåret på sekstitallet, måtte nye eiere, såfremt det er flere personer som skal bo der, gjøre tiltak. En skikkelig møkkajobb …

Kjente jeg sank sammen. Kjente møkkalukta. Dette orker jeg ikke. Jeg vil ikke ha mer ekstraarbeid nå, ikke av denne typen vertfall. Dette vil koste, både i tid og penger. Og det vil påvirke alt av mine planer. Innflyttingen ville sikkert også bli utsatt (tenker som om vi allerede hadde vunnet budrunden, og huset er vårt). For noe dritt! Jeg drømmer om en stille rolig tilværelse på landet, hvor jeg kan rote med mitt, uten andres innvirkning og annen påvirkning. Jeg, eller vi ønsker jo å flytte for å komme bort fra alt styret her vi bor, i borettslaget, med utbedringer av ditt og datt med økte månedsutgifter. Til et «dritfint» sted, med «dritfin» utsikt. Hvor vi kan «drite» i hva naboer mener, for det er langt til nærmeste nabo …

Penger, penger, penger. Kan ikke fordra dette pengestyret. Bare utgifter. Jeg vil ha forutsigbarhet, en sikker økonomisk fremtid, som jeg ikke vil ha her jeg bor nå, men der imot ute på landet, nærmere bestemt Søndre Land. Kan man være mere ute på landet? Og så dette. Nei! Dette er ikke hva jeg drømte om. Vi tar tilbake budet. Eller … Ambivalensen slår inn. Skal-skal ikke … Vil jeg, vil vi? Klarer jeg, klarer vi?

Uforutsette ting er jeg dårlig på å håndtere. Liker å ha oversikt over situasjonen, selv om det også kan bety merarbeid. Dette blir for mye for mitt lille hode. Det flyter over, av dritt. Slik som septiktanken vil gjøre om den ikke byttes. Men skal det stoppe meg, stoppe oss? Ønsker vi ikke å få dette huset ved Randsfjorden? Er det ikke drømmen vår?

Tenk rasjonelt. Tenk positivt. Jeg takler dette også. Jeg har møtt på verre utfordringer før, og klart dem, så jeg skal vel klare dette også. Selv om det stinker …

Jeg mener det er meglers ansvar å innhente prisoverslag på hva det vil koste å bytte septiktank og avløp, på tross av at kommunens informasjon ble gitt etter utlagt prospekt, (den forelå jo der, noe megler kunne tatt seg bryet med å sjekke). Likevel har jeg benyttet denne morgenen på nettopp dette, å innhente pris. Det vil jo være til alle som vil by på huset sin interesse å vite hva denne uforutsette situasjonen vil koste, og som helt klart vil påvirke økonomien. Plutselig er jo ikke salgsprisen reell. Kanskje er det positivt tross alt, at det vil skremme andre fra å ville kjøpe.

Men kan det komme nye overraskelser? Jeg legger frustrasjonen til side en stund, ringer en lokal rørlegger, og får et estimert prisoverslag på jobben som må gjøres. Ikke billig nei, men vi bestemmer oss for å ta utgiften som vil komme og fortsatt gå for kjøp, men å endre på vårt bud. Heldigvis har vi fortsatt lov og tid til å endre. Herved gjort, så det får briste eller bære. Men nå kjenner jeg at jeg ikke orker enda flere «drittbeskjeder». Jeg har ikke flere spredegrøfter til å lede møkka bort.

*

Ja, det er mye som romsterer rundt i toppen nå. Bagateller av ymse slag. Rådyr som ødelegger i hagen og et kne som setter meg tilbake. Og noen problemer. Eller, det heter jo utfordringer. Livet er fullt av dem.  Er det ikke det ene så er det det andre. En ting er sikkert – jeg er så takknemlig for at jeg ikke drikker. Tørr ikke tenke på hvilke konsekvenser det ville medført. Jo, det er akkurat det jeg skal, tenke konsekvensene – tenke tanken ut.

Konsekvensene hadde blitt: Jeg hadde gitt beng i septiktank og avløp. Sikkert bydd over taket uten tanke på fremtidig økonomi, som ganske raskt hadde slått tilbake, når alle mine lånepenger mest sannsynlig hadde gått til alkohol. Kanskje hadde jeg tatt i bruk hjemmebrentapparatet som faktisk står i kjelleren på huset (med på kjøpet, et artig klenodium, men passer vel ikke helt for en avholdsperson å ha stående, men likevel …). Etter kort tid hadde huset gått på tvangssalg. Jeg hadde mistet absolutt alt – hus, penger, familien og meg selv.

Takk og lov for at dette ikke er realiteten i livet mitt lenger. Alkoholen lar jeg være. Jeg lar hjemmebrentapparatet stå. Eller, jeg kan for eksempel selge det til høystbydende, for å dekke kostnadene til bytte av septiktank. Få all dritten bort!

Må se det positive i all galskapen, ikke sant …

Det var en fin og rolig morgen helt til jeg slo på datamaskinen og et innlegg av en kjær venn endret denne godfølelsen. Sinne steg i meg. Hvem ønsker min venn så vondt? Jeg ønsket å gi vennen en bamseklem …

Som meg har vedkommende en forhistorie som rusmisbruker, og har i store deler av sitt edrue liv viet kampen for å hjelpe de som fortsatt strever både med psykiske plager og rusavhengighet. Personen har blant annet gjennom en rusfri organisasjon, og jeg velger å ikke nevne organisasjonen navn (kall det feighet), stått på barrikaden for de svakerestilte, og som vedkommen selv sier, ofte «talt Roma midt imot».

Jo, visst gjør denne organisasjonen mye flott og bra for å tilrettelegge for at det skal finnes rusfrie valgmuligheter og opplevelser for både voksne og barn, men å ville servere alkoholfri vin på tilstelninger er vel ikke veien å gå. Og nettopp dette fikk min venns hår til å reise seg, for ikke å snakke om mitt …

Hva er det som får en rusfri organisasjon til å ville servere alkoholfri vin på sine arrangementer? Jeg fatter ikke. Uvitenhet? Kanskje aller mest er det fordi de ikke har lyttet til de mange medlemmene som er tidligere rusmisbrukere, som vet at alkoholfri vin kan være rene giften å bli servert. Og for alt jeg vet, så har mange av «den eldregarde» i organisasjonen aldri smakt så mye som en dråpe av verken øl, vin eller sprit. Hva de ønsker å oppnå vet ikke jeg, men er det en misunnelse på de som drikker? Og nå snakker jeg om de som kan kose seg med øl og vin til maten og ellers i festlig lag. Er det en redsel for å være annerledes, ikke ville skille seg ut eller være kjedelig at de ønsker å ha noe i glasset som både ser ut som, og sikkert også smaker som helt vanlig vin med promille (jeg har aldri prøvd å drikke alkoholfri vin)? Jeg vet ikke, men dette skurrer i mitt hode.

Jeg har selv vært tilstede på flere av organisasjonens mange flotte arrangementer, og delt tilskuerplass med mange av de inngrodde medlemmene. Sammen har vi lyttet til mange av de fantastiske foredragsholderne som har snakket om blant annet rusavhengighet og hva som for eksempel kan trigge en edru alkoholiker. Men det var kanskje bare jeg som lyttet … Ikke de, som nå viser seg at de absolutt skulle. Tenkte kanskje de ikke trengte å høre det, for de hadde jo ikke et alkoholproblem. De trengte ikke vite at både lukt og smak setter i gang minner og assosiasjoner, hvor nevronene forventer en rusreaksjon, en forventning som ikke kommer, men som personen kanskje nå vil ønske å få igjen. En alkoholiker har aldri vært opptatt av smak, men virkningen, altså rusen …

Ja, jeg ble altså sinna, et berettiget sinne vil jeg påstå. Jeg vet, at denne type aggresjon blir vi med avhengighetslidelser frarådet å gå inn i. Også sinne kan trigge. Alle følelser trigger. Jeg er fullstendig klar over det, og derfor våger jeg å gå inn i dette sinne nettopp fordi jeg har kunnskapen. En kunnskap ikke alle tørrlagte alkoholikere har, om blant annet hva alkoholfri vin kan gjøre …

Jeg har kontroll … Jeg kan vel også si at å skrive hjelper meg med å få det ut på en mer kontrollert måte. For om jeg grubler over noen andres oppførsel eller uttalelser, en komplisert situasjon eller negativ hendelsesutvikling, har likepersoner lært meg at jeg ikke behøver å ta det personlig. Nei, jeg tar det overhodet ikke personlig, men jeg verner om en venn, og jeg verner så absolutt over mennesker som står i fare for å bli «lurt» ut på ville veier igjen. Mange vil påstå at selv ikke de er et offer for alt som hender, som at de blir servert triggende alkoholfri vin, og kanskje uten viten og vilje, for de dro til et arrangement, med rusfrie valg og føringer, så hvordan kunne de da vite, og de hadde heller ikke valgmuligheten til å se det … Grrr!!!

Selv om denne organisasjonen muligens har de aller beste hensikter, etter deres mening, håper jeg for guds skyld de lytter til dem som virkelig vet hvor skoen trykker. Mulig jeg er hårsår, og bare ser det fra mitt perspektiv. Men jeg er jo ikke alene om å leve med denne lidelsen. Kanskje skulle jeg sett på mitt problem fra en annen side. Om jeg aksepterer det, altså mitt problem, som akkurat nå dreier seg om at andre ikke aksepterer mitt problem, og mange andre med samme problem. Deres ønsker om være «normale» på festligheter gjør ikke meg til et offer, men mange uvitende og nyktre alkoholikere. Jeg vil påstå at vennen min også ble ofret. Ble et offer for spott og hån. For det verste jeg leste var alle hatkommentarene vedkommende har fått. Enkelte medlemmer fra organisasjonen, som alle oss andre, skulle holde seg for gode til slik, men enda mer dem, siden de gjennom årtier selv har sagt de tenker på de svake og jobber deres sak, er derfor hat og neglisjering av en persons kamp for tilværelsen helt uhørt. De skal ikke motkjempe noens rett til et verdi liv i rusfrihet, slik noen gjør ved å snu ryggen til og si ukvemsord. Nei, det hører ingen steds hjemme. Det river i hjerterota mi …

Så jeg sier: Deres (altså organisasjonens) vantrivsel på ytre hendelser kan være deres måte å unnvike å se den virkelige årsaken i øynene, sine egne holdninger. Om at de har styrken til å motstå, vet bedre enn oss … Eller at de alt for lenge har unnlatt å være som alle andre, og drikke vin til maten? Jeg undres. Og jeg undres, om de overhode vet hva dette kan medføre i dette tilfellet, hvor selv alkoholfri vin kan være roten til alt vondt. Har de overhode noen garantier for hvilke gener de trigger i seg selv, også ved å drikke «uskyldig» alkoholfri vin …

Når det er sagt, vil jeg også legge vekt på at jeg tar ansvar for hvordan jeg reagerer på inlegget i første omgang. Jeg kunne valgt å sitte stille og tie, men jeg lyttet til min indre stemme, den som forteller meg om at urett og «maktbruk» overfor andre ikke kan aksepteres. Og fra en slik organisasjon stikker det muligens enda dypere.

Jeg tar til ordet for … Eller sterke ord, men jeg står ved dem … Og om det dreier seg om misunnelse … Å misunne er ikke noe annet enn en fiendtlig form for egoisme … Å misunne andre for at de har noe du vil ha er sløseri med energi og tid … I verstefall, i dette tilfellet, «sløseri» med liv …

Godt å få det ut, dette sinne … Phu!