Featured

Tiden etter

Velkommen til min blogg, Tiden etter. Grunnen til det navnevalget er at jeg lever i tiden etter mitt liv som alkoholiker. Vel, jeg er jo fortsatt alkoholiker, men tørrlagt sådann. Det er nå engang slik at en gang alkoholiker – alltid alkoholiker.

Hvem er så egentlig jeg?

Heidi, altså meg, er en kvinne i sine beste år. Nei, det blir feil, for det toget har gått. Langt i fra noen modell, ei heller ikke rask og rørlig lenger, men jeg har det ganske så bra, så kanskje jeg er i mine beste år. Vertfall mentalt sett og hvordan jeg ellers takler livet. Jeg er middelaldrende, altså rundet ett halvt århundre, med litt for mange kiloer på kroppen, som vitner om at jeg fortsatt sliter med en avhengighet, nemmelig søtsaker. Vanlig for oss avhengighetsmennesker at når en last blir borte, for mitt vedkommende alkoholen, kommer en ny inn. Det er nå også slik at med alt sukkeret som er i stort sett alle typer alkoholholdige drikker, så er det ikke så merkelig at det må erstattes når en slutter å drikke, så da ble sjokolade, eller for det meste det som er søtt lett å ty til. Uansett så er det bedre med noen kilo for mye enn å hanskes med alt hva alkoholen gjør med kropp og sjel.

Jeg er nå bosatt i et boligfelt på Sjøhagen utenfor Moss, og her har jeg vært samboende de siste ni årene. Etter mange år på flyttefot, eller rettere sagt flukt, har jeg slått meg til ro her. Deler leilighet med mann og ei katte og trives med det. Her kan jeg pusle ute med mine grønne fingre på en liten hageflekk, gå på sopptur i skogen rett utenfor døra, sykle på skogstier i nærområdet, gå en fem minutters gange ned til stranden og stupe ut i deilig, salt sjøvann eller bare sitte og slappe av med ei god bok eller strikketøyet mitt. Så egentlig er jeg ganske så rørlig når jeg tenker meg om.

Jeg har flyktet mye, ja, ikke fra krig eller noen som jaktet på meg, men jeg prøvde å flykte fra meg selv. Trodde at om jeg flyttet til andre steder så ville jeg få det så mye bedre. Jeg trodde at da ville jeg ikke lenger trenge å bruke alkoholen for å kjenne meg bra nok. Alkoholen var jo også en flukt. Det var den jeg brukte når alt rundt meg syntes å være uutholdelig. Det var den jeg tydde til når jeg følte meg ensom, når jeg var redd, når jeg ikke strakk til eller rettere sagt var alkoholen det middelet jeg brukte mot alt som hadde noe med følelser å gjøre.

Alkoholisme er en sykdom, en følelsessykdom, og alkoholen var et symptom på at jeg ikke hadde det bra med meg selv og mitt følelsesliv. Jeg taklet ikke å være “alene”. Jeg var bitter på mennesker som hadde såret meg og selvmedlidende fordi jeg følte ingen så meg. Jeg vil skrive litt mer om hvordan mitt liv som alkoholiker var, og hvorfor jeg egentlig begynte å drikke, i en senere blogg. Tenker det er viktig å fortelle om årsaken og medfølgende problemer av min drikking før jeg begynner å ta for meg hvordan jeg har det i dag. Det essensielle er å fortelle om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå.

Jeg lar det være med dette, for denne gang. Kanskje noen har synspunkter også, og det ville jo være fint. Jeg setter pris på å få spørsmål, som jeg, ut ifra egne erfaringer, skal prøve så godt jeg kan å svare på.

Så da hørs vi. Oj, glemte nesten; En dag av gangen da. Det er mitt motto og akkurat passe lenge nok å holde seg edru. Bare for i dag kan jeg la være å drikke, og i morgen kan jeg drikke så mye jeg vil, for i morgen kommer aldri…

Hva med å vise oss respekt?

Makt eller avmakt – hvem sin rett?

Personer som ruser seg, møter ofte mennesker som har en tendens til å synes synd på dem. Det er sårbare mennesker som blir møtt med medlidenhet. Rusmiddelmisbrukere, som er ute av stand til å ta vare på seg selv blir fort satt ut av spill, de eier ingen «makt» eller kontroll over eget liv. Så lenge de ikke «tar igjen», og om de gjør er det bare å sette dem bak lås og slå…

Så lenge vi som avhengige var sårbare rusmisbrukere, ute av stand til å ta til motmæle, når vi enten satt på gata eller alene i våre stuer, så var vi ikke til bry for samfunnet annet enn som skampletter. Styresmakten visste hvor de hadde oss, hvordan kontrollere oss – flyttet oss dit vi var til minst bry. Når vi så begynte å vise våre sårbarheter ble vi straks mer farlige.

Såkalt fagpersoner og styreorgan, de av dem som selv aldri har hatt rusproblemer, men ervervet seg kunnskap fra skolebenken tror de har løsningen på det meste om hvordan behandle og bistå narkomane, pillemisbrukere eller alkoholikere. Gjør de det av plikt? De er pålagt å hjelpe, men rusmisbrukere som kommer ut fra klinikker står like mye på bar bakke som før.  Om man ikke har opparbeidet seg nok styrke til selv å ta tak er det så godt som ingen til å ta dem imot om de faller.

De som klarer å holde seg fast, finner muligheter til å arbeide seg tilbake til samfunneten og blir store, til og med innflytelsesrike ressurser for storsamfunnet kan i enkelte tilfeller bli motarbeidet. Det dreier seg om rusmisbrukere som har tatt tilbake kontrollen, hvor han eller hun straks oppleves som en trussel for andre mennesker og omverdenen. Aller mest skaper de uro i rekkene for de som mener å ha den beste kunnskapen om hvordan håndtere slike mennesker. Ja, jeg skriver slike, for det er slik vi ofte blir omtalt, som noen skapninger som bare er til bryderi – utskudd uten rett på respekt…

Når vi tar tak, jobber oss opp igjen, skaffer oss kunnskap og begynner å stå frem, ja, til og med på barrikadene, blir vi enda mer en trussel for bedreviterne. Ikke bare har vi egenerfaring, men vi har jammen tilegnet oss kunnskap også. Vi viser at vi har klare meninger om, og ikke minst faktisk vet hvordan hjelpe andre rusmiddelmisbrukere, hvordan møte dem på deres nivå – vi har vært der selv og kjenner til fallgruvene. Vi vet hvor skoen trykker. Vi vet hva brukermedvirkning bør være og ikke bare å bli spurt om hvilken benk i parken som er den beste å sitte på. Den har vi aldri fått sittet på uansett, men vi ble da spurt…

Ja, vi som har fått noe nyktre og edrue år på baken, og som har våget oss ut i kampen mot urettferdighetene, for å rydde opp og fortelle hvor skapet skal stå, vi blir av mange opplevd som bråkmakere, enda mer nå enn da vi ruset oss. Da var vi jo på «den andre siden», den kriminelle siden, mens nå er vi plutselig som dem, til og med står vi sterkere med vår bakgrunn å slå i bordet med. Vi vet noe ikke de vet. Vi vet hvordan det er å ligge lavest på rangstigen. Vi vet hva rusen gjør med oss. Vi har esset i ermet. Vi må stoppes!

Slik kan det i noen tilfeller oppleves for enkelte som prøver å heve stemmen til fordel for de som fortsatt ikke har kommet seg opp fra gateplanet eller ut av sin kommunale leilighet. Selvfølgelig er ikke alle byråkrater slik, men det er et tankekors at det finnes personer i ulike hjelpeorganisasjoner og innen politikken som ser på oss som motstandere, ikke samarbeidspartnere. Når man som nykter rusmisbruker blir bedt om å tenke seg om før man forteller omverdenen om hvor stolt man er av å ha kommet seg tilbake til livet, til og med kan stå på for de svake og gi samfunnet noe tilbake, blir man istedet bedt om «å tie i forsamlingen». Vi skal ikke fremheve oss, siden det å være nykter og stolt av det kan være stigmatiserende overfor rusmiddelmisbrukere som fortsatt er aktive. Har du hørt! Jeg forstår det bare ikke.

Er det slik at mennesker som alltid har hatt kontroll over eget liv er forbeholdt retten til å kontrollere andre? Med dette mener jeg personer som har ervervet seg maktposisjoner både i samfunnet og familiært.  Jeg bare spør!? Som tidligere alkoholmisbruker ønsker jeg ikke å overta kontroll over noen, aller minst en person som fortsatt ruser seg. Jeg ønsker bare å hjelpe dem til selv å ta tilbake kontrollen over eget liv. Jeg ønsker å vise dem verdighet og respekt som det mennesket de er.

Hver og en av oss har rett til å bestemme over oss selv og våre liv, men noen trenger å lære seg dette fra bunnen av. Det at en «formynder» av en fagperson står over og forteller hvordan best komme seg opp kan virke mot sin hensikt. Mange som ruser seg har fra barnsben gang på gang blitt straffet hver gang de har prøvd å utøve ansvar. Det er aldri uten grunn at noen søker til rusmidler. Så omsider, klarer de å be om hjelp og litt etter litt opplever de en form for styring over eget liv. Når de så oppnår en styrket selvtillit og begynner å åpne opp, fortelle om sine erfaringer – på godt og vondt, er de neppe ute etter å ta fra verken politikere eller hjelpeorganisasjoner makten, men hjelpe dem til å forstå hvilke hjelpetiltak som kan være til størst og mest hensiktsmessig hjelp for de som fortsatt ruser seg. De som ønsker å ta tilbake kontrollen – et ønske om et bedre liv, ikke ta makten…  

Hva med å vise oss den respekten!

Er det slik vi vil ha det?

BEVISSTHET – AKSEPT – HANDLING

En handling setter i gang følelsene, så tankene. Det er handlingen som NÅ kommer, den andre, du kan gjøre noe med. Vær bevisst handlingen, enten den er din eller andres – det er de som påvirker deg i enten positiv eller negativ retning ut ifra om du velger å bearbeide følelsene dine – hvilke tanker du gjør deg…

Det at jeg nå skriver er en handling, som kan påvirke deg og dine følelser når du leser det. Skaper det gode eller dårlige følelser? Hva gjør den med deg utenom å sette i gang tanker? Hvilke tanker? BEVISSTHET! Uten at du egentlig vet det, begynner du nå å tenke før du handler.  

La det du føler, og dine påfølgende tankene gå gjennom kverna noen ganger, vurder utfallet – hva skjer dersom…? AKSEPTER dine følelser! Tenker du: f… også,  er det ikke farlig, mer reelt kanskje… , men faren kommer om du drikker på denne følelsen og påfølgende tanke.

Altså: HANDLINGEN som kommer nå, er det du som styrer. Lar du følelsene ta overhånd – redselen for… og så kommer alle katastrofetankene… mer redsel. Klarer du da å tenke: Hva hjelper? Og i tillegg å spørre deg: Hjalp det å drikke sist jeg følte meg redd? Nå ser du muligens nye reaksjonsmønster siden du har blitt mer bevisst og tør å akseptere redselen – den som fortalte deg at du behøvde å forta deg noe, men hva…

Handlingen din er veldig avgjørende. Drikker du, kan den bli fatal og skape store konsekvenser, men lar du være kommer mestringsfølelsen, godfølelsen som gir gode tanker og mer positiv handling. Gjentagelse og gjentagelse!

Hjernen liker repetisjoner – det er det den husker best. Så er det flest positive handlinger som gjentas, vil selvfølgelig hjernen huske disse og gi deg tilbakemelding på det. Altså den husker at når du ikke drakk gikk alt bedre. I motsatt fall, om det blir alt for mange negative handlinger og konsekvenser, så vil den «skrike» på alkohol fordi det var den løsningen du alltid valgte. Hva velger du nå?

Jeg sender mine tanker til dere alle og håper dere selv klarer å se litt klarere ved å gå i dere selv, uten å sammenligne dere med alle andre, men vise styrke ved å anerkjenne dere selv på lik linje med de dere møter. BEVISSTHET – AKSEPT – HANDLING

Kunnskap er avgjørende: Det du vet har du godt av!

Repetisjon – repetisjon – repetisjon: https://terapivakten.no/2018/06/09/dopamin-og-hjernens-belonningsenter/

Forenklet blir det slik: Hjernen kan manipuleres. Negative handlinger kan snus ved å tenke positivt – hele handlingsforløpet blir positivt av mestringsfølelsen… Så hvorfor ikke omfavne smerten? Da gir den oss muligheter til utvikling i positiv retning… (minus +minus = pluss). Jo da, matematikk funker her også, selv for meg med så der matematiske kunnskaper…

Hjernen kan manipuleres: Negative handlinger kan snus ved å tenke positivt – hele handlingsforløpet blir positivt av mestringsfølelsen…

Langt igjen å gå…

Du har vært flink, Heidi! Dette står det respekt av, og du kan være stolt av deg selv. Ja, visst er jeg stolt, men langt ifra over å ha vært flink. Bedømmer ikke det å ha vært nykter i fem år til å ha noe med flinkhet å gjøre. Det var valg jeg tok, et valg om å fortsette å leve, et valg jeg måtte ta for å fortsatt være delaktig i mitt og andres liv. En nødvendighet!

 Jeg måtte ta en avveielse om å gjøre endringer for å få livet til å gå videre. Alle trenger å foreta seg forskjellige ting for å få alt til å henge sammen, og jeg mener at det ikke dreier seg om å være flink. Må man vaske hender for å forebygge og unngå smitte for å bli dødssyk, da er man ikke flink etter mitt syn. Om det er oppgaver som kan føles vanskelige, som man trenger stor villighet, styrke og mot til å klare, da er det selvfølgelig respektabelt å ha klart det, så respekt og anerkjennelse tar jeg mer enn gjerne imot.

Ja, i går bikket jeg over femårsterskelen for min edruskap. Var det en bragd? Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt fortonet seg underlagt alkoholens makt, så er det muligens det. Jeg har mange personer rundt meg som fortjener en takk, mange som støttet meg, ga meg tillit og oppmuntring på dager som føltes uoverkommelige, men i det store og hele var det jeg selv som måtte stå i det og gjøre jobben. Alle valgene, all smerten, all redselen for å ikke klare, for å skuffe igjen eller det aller viktigste; å se at jeg kom ut på den andre siden – jeg klarte. Håpet om et bedre liv og en fremtid var drivkraften.

Det har vært stunder og tanker om hvor jeg så muligheter for tilbakefall, men jeg sto imot. Jeg tenkte tanken ut – hva skjer om jeg løfter det glasset… Det var ikke tanken på å være flink som drev meg – langt derifra.  Nei, jeg har tatt frem opplevelser og minner – gode og dårlige, og de har stått der som vær-på-vakt-plakater og minnet meg på hvordan det var og hva jeg ville få. Det at jeg i dag er nykter kan tilskrives det at jeg ikke lenger ville leve i avmakt hverken til meg selv eller andre.

I begynnelsen visste jeg ikke alltid hva som var mitt ansvar eller ikke. I dag vet jeg at det som omhandler meg selv, mine handlinger – det jeg gjør eller lar være å gjøre er mitt ansvar. Jeg er ansvarlig for å følge mine vurderinger som først og fremst omhandler å trives med meg selv. Følgende er jeg også ansvarlig for å ha et åpent sinn, å sette grenser (til meg selv og andre) på en kjærlighetsfull måte, å kontrollere sinne og harme, men også godta disse følelsene på lik linje med glede – ikke stenge dem inne, men uttrykke mine ideer og emosjonelle opp og eller nedturer og akseptere dem. Mine følelser eier jeg, så i stedet for å fortrenge dem kan jeg kjenne på dem og uttrykke dem i møte med andre mennesker. Jeg er i høyeste grad ansvarlig for om jeg vil holde kontakt med forskjellige mennesker, delta i et felleskap, ha realistiske forventninger og ikke gå til «grunne» av å bli såret når noen misliker min fremtreden. Jeg kan heller fortsette med å ta sunne og fornuftige valg og være takknemlig for at noen forteller meg om andre og bedre muligheter.

Det er klart jeg har flere skyldigheter og uoppgjorte hendelser overfor flere personer. Noen vil jeg aldri kunne ta oppgjøret med, og mye må jeg bare forsone meg med at slik ble det. Jeg har innsett at andre har rett til å leve sine egne liv slik jeg har min rett. Jeg har erfart verdien av å lytte, ikke bare med ørene, men også med hjertet – dele av meg selv, av mine gleder og sorger. Det er mitt ansvar å møte mennesker med respekt, selv de jeg ikke føler skal oppta plass i mitt innerste, men jeg har fullstendig rett til å «gå min vei». Det viktigste er at jeg ikke bare vet hvordan, men tar oppgaven alvorlig med å ta vare på meg selv. Hvem er så jeg om jeg går til grunne igjen, og klarer jeg da å reise meg på nytt? Hva kan jeg i så tilfelle gjøre for andre?

——

I går gikk jeg 13791 skritt. Jeg og min samboer gikk en fantastisk flott tur i nærområdet. Om jeg ikke satte pris på å være aktiv ute i skog og mark, og visste hvor mye verdifull trening dette er for kropp og sjel, så hadde jeg kanskje ikke giddet og gått. Eller jeg kunne ha gått milevis, uten å ha hatt et mål og uten å vite hva det skulle være godt for å traske i ulendt terreng for å sette seg ned for å spise matpakken. Var det slik jeg tenkte når jeg ville bli nykter? Innerst inne hadde jeg jo et mål: Jeg vil vise noen, og denne noen var meg selv – at jeg også kunne, ikke minst finne tilbake til gleden…

Selv om det er tungt og noen ganger strevsomt å gå i oppoverbakker (bokstavelig talt), så gjør jeg det likevel for å komme meg opp, komme meg til en bakketopp for å se utover. Ville jeg blitt nykter uten å ha stampet i motbakker og kjent på smertens jag gjennom kroppen uten en målsetning? Hvem liker smerte om det ikke er godt for noe? Det dreier seg om å seire og overvinne og klare å nå det oppsatte målet – edruskapen, som var den virkelige drivkraften og ikke tanken på å motta hyllest for hvor flink jeg hadde vært, selv om det går mye lettere når noen heier en frem…

Takk for turen så langt!

Fint å ha en følgesvenn, en oppbacker…

JEG ER MITT EGET ANSVAR!

Vi bombarderes av inntrykk av alle slag nå i disse koronatider. Det gjør selvfølgelig noe med oss alle.

Jeg kan irritere meg, eller jeg LAR meg irritere over menneskers oppførsel. Som for eksempel: De kaller det dugnad for landet, men det er ikke dugnad når noen tømmer hyllene for dopapir – det er ikke solidaritet. Og dette irriterer meg, eller jeg blir sinna. Disse følelsene er det bare jeg selv som kan gjøre noe med. Jeg kan prøve å forstå: De er nok redde, og redsel gjør mye med oss, som blant annet å sikre seg at dopapir må vi ha nok av om dette vedvarer og butikkene stenger.

Ja, ja, kanskje et dårlig eksempel, men likevel. Det er jeg som er ansvarlig for mine handlinger, som igjen påvirker mine følelser og som setter i gang tankevirksomheten. Jeg kan ikke endre noens handlinger uansett om de påvirker meg negativt, men det jeg kan er å gå bort fra situasjonen, slå av tv, radio eller datamaskinen. Jeg kan skjerme meg for mye av alle disse inntrykkene, om ikke alt. Det er mitt valg hva jeg velger at skal irritere meg.

Om noen ønsker å skade meg, kan jeg også velge å gå bort, selv om det kanskje i enkelte situasjoner ikke alltid er lett. Det vet jeg fra min fortid. Men når det dukker opp lignende situasjoner nå, som gjør at jeg blir redd og usikker, så vet jeg at jeg har en jobb å gjøre i forhold til å bearbeide gammelt grums. Det er også mitt ansvar. Nå vet jeg at det beste er å gå, eller unngå mennesker som gjør meg ille til mote.

Synes du jeg er hard og usympatisk nå? Tenk over det da. Vil du videre i livet eller vil du være i alt det vonde og vanskelige, det som river deg ned, får deg til å føle deg ensom, usikker og utrygg. Klarer du det ikke på egenhånd så er det en stor sannsynlighet for at du trenger hjelp – hjelp til å finne en løsning. Men det er faktisk ditt ansvar å be om hjelp. Akkurat nå er det vel liten hjelp å få på grunn av situasjonen rundt pandemien, så da MÅ DU SELV TA ANSVARET, vertfall gjøre noe for å bedre på situasjonen. Og da mener jeg ikke å sette seg ned å drikke, for akkurat det vet vi vel alle at hjelper fint lite i lengden.

Nei, klart jeg føler med deg, jeg føler med meg selv når problemene tårner seg opp og jeg kjenner maktesløsheten prøve å angripe meg. Da setter jeg meg ned og puster, eller aller best – jeg går en tur og tenker over situasjonen, finner nye muligheter å løse dem på. Ny, frisk pust i kropp og sjel og andre inntrykk får tingene på avstand, til å tenke klarere – ta nye veier. Jeg vet at jeg ikke kommer meg videre med selvmedlidenhet, men med HANDLING. Det å gjenta noe som bare fører meg tilbake til samme, gamle stedet, der alt var bare problematisk og der jeg ikke ønsker å være, det setter i gang prosesser i meg. Jeg går til handling ut ifra hva følelsene mine sier; til å ta til høyre i stedet for venstre – kanskje rett fram…

Så til handling (i positiv forstand), vis solidaritet, omtanke og kjærlighet. Start med den nærmeste – DEG SELV!

Hvilken frosk er du?

Det er ikke lenger jeg, men vi…

…, men det innebærer ikke at vi skal samle oss i flokker.

Joda, jeg gjør med da opp noen tanker her jeg står og ser ut av vinduet, om at dette kunne vært en helt vanlig søndag, men det vet jeg at det ikke er…

Jeg ser en, nei flere familier, jeg antar er familier siden de går samlet, som er ute og på søndagstur. Mulig det er denne turen de alltid går hver søndag, men egentlig ser de ikke ut som vanlige turgjengere, hvordan nå de egentlig ser ut. Det er vel slik at de bare må ut, ut av denne trykkende stemningen som sikkert er i alle hjem for tiden. En hverdag som ikke lenger er som den pleier, der alle tråkker hverandre på helene, barna krangler så busta fyker og foreldre vet ikke sin arme råd. Hjemmekontor og skolearbeid. De går hverandre på nervene og er uenige om det meste. Roper og skriker; hvem er det sin tur til å ta sin tørn og hvem er det sin rett til å ta en pause fra dette normale unormale? Søndagsturen blir redningen, fra å gå fullstendig fra konseptene til å gjøre noe sammen – til å få puste ut i frisk luft – skjønt frisk…

Mange har nok glemt hvordan det er å kjede seg i den alltid så hektiske hverdagen vi alle har vendt oss til, og da snakker jeg om før denne unntakstilstanden. Selv hvor hektisk det nå måtte være i de tusen hjem, blir kjedsomheten mer synlig. Alle gjøremål skal inn på fire rom og kjøkken, bortsett fra organiserte aktiviteter. Ingen venner å besøke, ingen fotballtrening, ingen yoga eller andre fritidssysler å slå i hel noen kveldstimer eller søndagen med, og det er måte på hvor lenge en telefonsamtale eller et skypemøte kan vare.

Det er på tide å ta i bruk fantasien igjen, den som har vært fraværende i vår tids levesett. Så ble alle brettspillene funnet frem igjen fra loft og kjellere, tørket støv av og Monopol og Ludo fikk en ny renessanse. Men til og med disse er kilder til bråk når pappa for ente gang fikk kloa i Rådhusplassen og du selv måtte innse at hus og hoteller brenner. Ikke engang Ludo er morsom i lengden, så da blir det ut på tur, aldri sur…

Ja, hva er vel bedre enn å pakke tursekken og ta seg en luftetur!? Men alle skal ut nå, og alle har det samme målet – stranden. På et relativt lite boligområde er det ikke flust av muligheter, men det er faktisk mulig å unngå å bli gående eller rastende i flokk selv om vi er aldri så mye flokkdyr. Vi skal på død og liv være der alle andre er og gå til den samme plassen hver gang. Dermed fylles stranden og bålplassen opp med grillende mennesker, som jeg ikke på noe som helst måte kan tenke meg til å være en smittefri sone, ikke engang hyggelig eller avslappende. Hvem tok i den lompa?

Bålet er et samlende punkt, og det har det vært fra urgamle tider, men akkurat nå skal vi ikke sitte så nærme hverandre. Har dere ikke forstått! Vi skal ikke ha nærkontakt og vi skal helst ikke berøre noe noen andre før oss har tatt i. Hva så med ketsjupflasken som går på rundgang? Man kan da ikke bruke engangshansker når man griller. Tenk så tungvint å hele tiden måtte bytte hanske mellom hver gang en ny pølse er ferdig plasser i lumpen, og for ikke å glemme brannfaren. Hva skjer om en glo spruter på hånden? Nei, det er ikke enkelt dette. Det er slettes ikke en normal tid, ingen normal søndag rund bålet lenger.

Og hva med alle de fotballglade og pubelskende menneskene? Hva skal de bedrive tiden med – på en søndag? Hvor skal så alle de gå når de ikke kan ta seg en tur innom puben på vei hjem fra vårens og sesongens første fotballkamp? De går vel ned til stranden de også – til flokken. Jeg er glad jeg ikke er en fotballkamp- eller pubgjenger mer. Vel, på fotballkamper har jeg i og for seg aldri slitt ut buksebaken min. Men i hine hårde dager, da jeg bodde i Tigerstaden, og måtte ha dagens vinkvote, spesielt på søndager og all husets egen vin var drukket opp, så gikk jeg på Tempest og der fikk jeg ikke bare vin, men Premium League med på kjøpet, enten jeg ville eller ikke. Jeg var en del av flokken. Denne flokken savner jeg ikke, og aller minst savner jeg vinen – den har jeg aldri likt smaken på uansett – bare rusen. Nå ruse jeg meg på livet og naturopplevelser. Og jeg priser meg lykkelig for at jeg vet om langt flere turmuligheter her i nærområdet enn “Hundremeterstranden”. Jeg behøver ikke å utsette meg selv eller andre for smittefaren så jeg tusler heller innover i skogen.

Og da tenker jeg videre; dette felleskapet som det snakkes så mye om nå, det at vi mer enn noen gang viser omsorg, omtanke og med raushet hjelper hverandre, og det er så flott, virkelig rørende. Men, og et stort MEN… Det er et tankekors at når vi anmodes og oppfordres til å unngå store opphopinger av folk og fe, hvorfor må alle på død og liv ned til den stranden? Det dreier seg faktisk om liv eller død for mange…

——–

Nå, noen timer senere, og jeg stirrer fortsatt ut av vinduet, mens skyene brer seg over himmelen. Stranden er tom, gaten er tom. Hvor ble alle av? De har tuslet hjem til sine hjem, hver til sitt og krangelen er sikkert i full gang igjen. Og da tenker jeg: Hvor mange flere tilfeller av koronasmittede annonserer det på tittekassa i morgen? Og hvor mange flere tenker at det handler ikke lenger om meg, men om oss…?

Bålplassen er ikke lenger slik den burde være…

Åh, disse følelsene…

Ikke alle har opplevd å få en mikrofon oppi ansiktet etter en idrettsbragd eller et nederlag og fått det sedvanlige, men vanskelige spørsmålet: Hva føler du nå? Det er ikke alltid like lett å sette ord på hva man akkurat nå føler, enten det er glede, opprømthet, sinne, irritasjon (over denne mikrofonen) eller det som rører seg inni en. Jeg har tenk å forklare noen følelser, noen av de mest vanlige og noen som kan være vanskeligste å forstå, de vi sjelden bruker og langt mindre vet når bruke.

Det å være glad er i seg selv ganske enkelt å forstå, og glede kjenner man når noe eller noen skaper en god stemning i en. Men glede kan utdypes mer i forhold til hvor glad man er, hvor mye betydde denne personen eller situasjonen for deg. Kanskje ble du lykkelig, kjente på lettelse og en tilfredshet i forhold til at du mottok et bevis på at du klarte noe og at noen så nettopp dette. Du føler deg med ett mer ovenpå og til og med stolt for at du klarte en bragd, du mestret. Da kan takknemlighetsfølelsen komme som et resultat av at du har mennesker som bryr seg om hvordan du har det. Du har fått aksept og blitt gitt tillit til å vise din nytelse av situasjonen – du er begeistret og lettet av at det endelig ble din tur, din tur til å være i seiersrus. Du er stolt og kry der du står og nyter tilværelsen av utløst spenning. Kanskje blir du så glad at du gir en klem, selv om koronavirussmittefaren er stor, så glemmer du dette i din lykksalighet. Ja, det sprer seg en nytelse inni deg, du kjenner på vennlighet og har lyst til å rope ut din glede, denne fryden; det var så moro å endelig lykkes. Mennesker rundt deg viser sin kjærlighet gjennom gleden av at du seiret. Dere kjenner på samhørighet til tros for at dere i utgangspunktet ikke kjenner hverandre, men deler nettopp denne felles gleden og lykken.

Hvor lenge var Adam i paradis? Du kan komme opp i en hendelse hvor denne lykke- og gledefølelsen brått forandres til det motsatte. Du får en reaksjon på noe som føles urettferdig eller noe du så, hørte eller opplevde som satte i gang et sinne i deg. Du kan få en spontan reaksjon, hvor ergrelsen over denne urettferdigheten blir så stor. Det å ergre seg er en utilfredshet, misnøye over noe fordi noe (man ikke rår over) går på tverke eller slår feil. Selv om handlingen kanskje ikke var ondsinnet ment, føler du det blodig urettferdig og kan blåse ut i raseri. Du er ikke bare irritert, men mektig sinna og vred (forbitret), som kan gå over til en aggresjon du ikke helt klarer å kontrollere. Noen ville nok sagt at du er ustabil; du skjeller, smeller og forbanner både situasjonen og eventuelle personer som kommer deg for nær. I verste fall går du til fysisk angrep på mennesker som føles truende eller som du tror var årsaken til hendelsen. Du er rett og slett på krigsstien, i harnisk – et heftig raseri som kan ha en mer dyptgående årsak.

Får du ikke utløp for dette sinne, dette raseriet, men det blir liggende å ulme, kan det gå over til skyld og skam, som igjen utvikler seg til bitterhet, hat og selvforakt. Dette er farlige følelser fordi de eter deg opp innenfra. Det kan utløse depresjon, tungsinn og selvhat hvor du aller mest har lyst til å skade deg selv gjennom destruktive handlinger. Det kan virkelig være fare på ferde når du stadig lar deg irritere, men bortforklarer og bagatelliserer situasjonen. Langvarig og undertrykt sinne er ikke til å spøke med. Du kan faktisk bli redd deg selv og ditt eget sinne i frykt for å skade deg selv og andre. Da er vi inne på nye følelser, nettopp frykt og redsel, som setter oss i automatisk forsvarsmodus, men de kan også gjøre at vi mister evnen til å være løsningsorienterte og rasjonelle i tankegangen og handlingsmønstrene våre.

Er du en av dem som fortrenger følelsene dine, og er redd for hva dine reaksjoner kan føre til, at noen velger å gå sin vei fordi du er så ustabil kan dette faktisk resultere i at noen du er glad i gjør akkurat det; han eller hun orker ikke mer av din tvilrådighet. Bebreidelsen legger seg som et lokk over følelsene dine, du tyr til stemningsforandrende midler, ruser deg for å ikke kjenne på alt det vonde og vanskelige, denne smerten av å bli forlatt og sviktet. Ensomheten og det at frykten for å bli forlatt ble en realitet. Du mistet – du tapte. Ingen vil ha deg, ingen liker deg – du er utstøtt. Du får en tapsfølelse – du går inn i sorgens kapittel. Sorg er en naturlig reaksjon på at du har lidd tap. I denne forbindelsen vil du føle på enda flere, sikkert ukjente emosjonelle forandringer. Du blir mentalt ustabil (svingende følelsesliv) i takt med hvordan du klarer å bearbeide eller ikke bearbeide denne sorgen, dette savnet etter den eller de som gikk.

Åh, det er vondt – det smerter. Selvmedlidenheten vokser deg over ørene. Å være ensom er ofte forbundet med motløshet og tiltaksløshet – du orker ingen ting, blir apatisk ved tanken på at ingen er der for deg. Kjenner ingen tilhørighet og alt er gledesløst og bedrøvelig. Du ønsker å gråte, men klarer ikke. Lengselen etter bare å kunne ha en hånd å holde i vokser, og jo mer tankene svirrer rundt din ensomhet, jo mer vemodig blir du. Vemod føles som om sinnet blir svart, som når mørket kommer og den fine solnedgangen blir borte. Det var akkurat som da du måtte si farvel da den du var glad i gikk. Kan hende går vemodet over til melankoli. Det er da du ikke klarer å finne glede ved noe lenger, mangler evnen til å se eller reagere positivt og alt er så svart – absolutt ingen solnedgang, men bare svar, svart natt. Da er du inne i en dyp form for depressive kjennetegn og du bør oppsøke hjelp.

Hadde du bare klart å gråte, så hadde du kanskje klart og fått en forløsning, en start som kunne utløst det å komme ut av motløsheten. Kanskje var det disse tårene som skulle til for at du tok kontakt med meg. Jeg er god til å tørke tårer. Men akkurat nå, på grunn av koronaviruset kan vi ikke ha denne nærkontakten. Likevel kan jeg lytte til deg og hjelpe deg til å forstå og sette ord på dine følelser. Følelsene forteller deg om hvordan du har det, og du skal ikke kimse av dem, men det er handlingene dine du trenger å være mest oppmerksom på – hvordan du velger å reagere på følelsene dine. Og husk: følelsene er dine, men la de ikke ta overhånd slik at de tar over kontrollen over deg og ditt liv.

Hvilke følelser setter dette bildet i gang i deg?

TILGIVELSE ELLER FORSONING…

Tilgivelse har ingen ting med makt å gjøre – det gir meg ingen kontroll. Har jeg blitt dypt krenket av noen kan jeg føle meg kontrollert og kjenne på en sterk smerte, bitterhet – bitterhet for å ha mistet kontrollen. Jeg kan sette meg selv i en posisjon overfor den som ikke gjorde det jeg ville, pålegge meg skyld og skam. «Skammen er en skam over seg selv overfor den andre, de to strukturene er uatskillelige. Skammens vesen er knyttet til selviakttakelsen, å se seg selv med andres blikk». (Finn Skårderud – https://tidsskriftet.no/2001/05/tema-forstand-og-forstaelse-i-medisinen/skammens-stemmer-om-taushet-veltalenhet-og-raseri-i).  

Om jeg tror at dersom jeg tilgir, vil hendelsen bli glemt. Det skjer ikke. Derimot om jeg hever meg over forbrytelsen, legger bort skyldfølelsen og heller forsoner meg at det skjedde et «overgrep», for så å bearbeide hendelsen og gå videre, da vil det bli lettere å leve med, men ikke glemt. Enkelt sier du. Nei! Forsoning er smertefullt, skaper sorg, til og med savn, men jeg vil få det bedre på sikt jo mer jeg jobber med primærårsaken. Når jeg forsoner meg med, og påminne meg selv, uten å dømme meg selv, hever jeg meg over denne personen som forvoldte meg så vondt. Om jeg tilgir likestiller jeg oss, og jeg ønsker ikke å likestille meg med en person som gjorde meg vondt, ei heller sette meg som dommer overfor personen.

Hver og en er ansvarlig for seg selv og sitt liv. Ønsker jeg endring, kan jeg ikke gjenta prosedyrer jeg før har sett ikke gagner meg og heller ikke fører noe positivt med seg for noen. Negative tanker fører sjelden noe godt med seg. Personer som har nedverdiget meg skaper vonde følelser, og det er disse følelsene jeg må ha til livs. Jeg må faktisk «begrave de døde».  Om jeg selv ikke forsvarer meg, hvem gjør? Forsvarer jeg meg ikke er jeg selvutslettende. Jeg krenker meg selv om jeg ikke tar ansvar, slik jeg krenker andre mennesker om jeg fratar dem ansvaret for sine handlinger. Hva gjør det med meg som menneske om jeg plasserer meg i offerrollen?

Vi kan alle gjør dårlige valg fra tid til annen, og alle gjøre vi også gode, men har jeg rett til å dømme, straffe eller frikjenne noen? Når jeg oppfører meg såkalt rettferdig, slik jeg vel gjør om jeg tilgir, er det fortsatt jeg som lider. Gjennom slik oppførsel forteller jeg meg selv at jeg er et offer og forblir et offer. Jeg ønsker å komme meg videre, bort fra egenhat og negative tanker, bort fra offerrollen. Det beste og mest forsonende jeg kan gjøre er å ikke dømme noen, men tenke og handle på en måte som gjør meg godt for ellers kan jeg bli værende i min fortid, i verste fall retraumatiseres. Om jeg ikke forsvarer meg selv blir jeg selvutslettende, til og med en nevrotiker. «En nevrotiker er et menneske som bygger luftslott. En psykotiker er en som bor der. En psykiater er den som krever inn husleien». (J. Lawrence).

Om vi ikke forstår oss selv og at det negative vi kan foreta oss gjør noe med oss selv og andre, vil mørket seire; Vil jeg være ulykkelig, bygger jeg meg luftslott eller vil jeg gjøre andre ulykkelig så vedkjenner jeg meg ikke mine karakterbrister og forblir i skyldbefengtheten?!

Jeg vet jo ikke alltid hva som ligger bak en annens handlinger. Derimot vet jeg at når jeg holder fast ved min harme og skyldfølelse, fyller jeg mitt sinn med bitterhet. Jeg ønsker heller å finne en mer positiv måte å oppfylle meg selv på, så jeg forsoner meg med at slik var det og går videre med tanke på å ikke bli værende i mørket sammen med den som aldri har forsonet seg med sin fortid. Jeg kommer meg ikke opp til toppen om jeg fortsatt blir på bunnen for å holde fast i en person, som ikke har erkjent sine karakterbrister, en person jeg ikke ønsker skal bli med meg videre i mine tanker, langt mindre i mitt liv…

———

Forsoningens time er kommet, for det «verste» som kan skje er at jeg får det bedre på sikt. Jeg kan miste en venn, men jeg vil ikke ha det slik jeg har det nå – nok er nok. Jeg vil «deale» med følelsene mine, ikke benekte sannheten, ikke tilgi noen som får meg til å tro at alt var min feil. Det er lett å ta snarveier, gå utenom, tilgi og tro at alt blir bra for alle parter, og aller mest for meg selv. Hva skal jeg så gjøre resten av livet? Og da kjenner jeg denne smerten – livssmerten, og innser: Det er forløsende og endelig kjenne på denne smerten, for selv om jeg har fått mye revet i stykker, og har flere åpne flerrer og sår, er det om å gjøre å «lappe meg sammen» igjen. En ting er sikkert: JEG TRENGER IKKE MENNESKER SOM BRYTER MEG NED! Og jeg trenger ikke tilgi noen som ikke har bedt meg om tilgivelse, men forsone meg med: Slik var det, slik er mitt liv nå, men slik skal det IKKE BLI!

Hva er lettest på sikt? Å be om tillatelse eller tilgivelse Husk: «En sann anger krever også en handling»!

Kanskje en interessant link : https://www.traumebevisst.no/ordliste/#traumer

Frihet

Frihet fra – frihet til…