– Har du hørt det? Hun som bor der, i leiligheten med gjentrukket gardiner. Hun drikker!

– Var det jeg trodde. Noe så forferdelig. Tenke seg til, midt på lyse dagen – sjanglet av sted. Skulle vel på butikken, ha mere øl!

Kunne vært meg selv, som sjanglet av sted. Ikke nå lenger. Men sladderen… Kunne sikkert også vært meg, og jeg kan ikke si; ikke nå lenger, for jeg farer muligens fortsatt med sladder. Men ikke ondsinnet sladder. Jeg snakker ikke nedsettende om andre for å dekke over mine egne feil lenger. Jeg observerer at andre kan se ut til å streve, og jeg vet innerst inne at jeg skulle ha tatt kontakt. I stedet kan jeg ha gått hjem og fortalt om mine observasjoner. Skulle ha feiet for egen dør og ikke framfor noen andres – stående med dommerklubben for å forklare: Ikke meg nå – ikke skyldig denne gangen.

Sladder – når jeg fortæres av negative tanker på en annen persons bekostning har jeg mistet fokus. Gjenkjennende oppførsel – det kunne vært meg, så hva vil jeg med ordene? Jeg skal ikke tolerere slike uttalelser, verken fra meg selv eller andre – når jeg eventuelt jatter med: Uff ja, det går nok til helvetet… Det hjelper ikke på situasjonen at jeg letter på mitt tunge hjerte, om hva jeg så eller ikke så. Jeg skulle rekt ut en hånd i stedet for å fullføre setningen; noe så uhørt –  men sagt; ser at hun «bærer tungt» – strever, og vi kan hjelpe – om hun vil!

«Sladder, ikledd vår vredes rustning, en fin form for mord…» Ja, slik sto det skrevet i dagens tekst (Daglige refleksjoner). Jeg vet; når jeg baksnakker noen forsøker jeg å fremheve meg selv. Jeg forsøker å stramme snaren rundt noen andres hals, men egentlig er det meg selv jeg kveler. Samvittigheten er ikke ren når jeg snakker nedsettende om noen som kunne vært meg, som var meg, den delen som fortsatt holder fast ved bitterheten til meg selv, som jeg ikke har tilgitt. Hva godt kommer det ut av å sverte andre? Får jeg det godt med meg selv? Langt derifra! Jeg prøver bare å fremheve min egen rettskaffenhet.

Selv om jeg er nykter er jeg ikke en bedre person enn de som fortsatt har utfordringer. Så hvordan kunne jeg si noe slikt? Ikke for å bortforklare eller rettferdiggjøre meg selv, men enkelte ganger er jeg ikke helt klar over at jeg har baksnakket noen, at jeg har fart med sladder. Når jeg legger meg på kvelden, foretar dagens regnskap, kommer jeg i hu – jeg satte en plett på en ellers så fin og vakker dag. Hvordan kunne jeg? Da vi satt ved middagsbordet, viste sladderen sitt stygge hode. Hvilken rett hadde jeg til å fremheve meg selv – mitt ego på bekostning av en annen?

Jeg har fortsatt mange karakterfeil – tilkortkommenheter som jeg behøver å kvitte meg med, og sladder er helt klart en av dem. Den kan snike seg inn i livet mitt, mellom andre ord i en setning; har du hørt, og så skjemmes jeg. Jeg trenger å vise omtanke og medfølelse overfor andre med sin spesielle egenart – alle som krysser min vei i løpet av livet. For jeg er ikke unik – mulig som menneske, men ikke når jeg baksnakker. Jeg skal ikke avsi dommen! I så fall bare over meg selv…

Om jeg i stedet banker på døren, velment og uten baktanke for å nok en gang fremheve mitt ego – nei, for å vise at hun ikke er alene. Jeg var der selv. Jeg kan være en venn, en som oppriktig mener ut av mitt hjerte. Ikke gå hjem til middagsbordet, eller vente til sene nattetimer, i en bisetning si i all min frustrasjon: Hun er helt fordervet! Men heller tenke – uten å dømme og kanskje si; henne vil jeg holde i hånden, forsvare og hjelpe. Jeg skal ikke latterliggjøre, snakke nedsettende eller fordømme noen, verken de sterke eller forsvarsløse, ei heller utfylle andres negative ord om hva deres antagelser er, om hvordan enkelte lever sine liv. Dersom det forkommer «sladder» skal den kun være for å opplyse andre om at: Vi trenger å vise at vi er her, for henne – om hun vil!  Vi skal beskytte, i all vår taushetsplikt og ukrenkelighet, men ikke tie i hel alle de som har blitt krenket og umenneskelig satt utenfor samfunnet. Aldri si at de er ikke som meg, for jeg vet at innerst inne er jeg som dem… Er jeg selv redd for å bli latterliggjort?  Jeg så det absolutte selvbedraget. Omforlatelse!

Så, for å understreke, under enhver tvil, at jeg ikke driver med ondsinnet sladder sier jeg heller: Henne bør vi hjelpe – nei, henne skal vi vise at vi bryr oss om?

Har du hørt? Nestekjærlighet driver ikke med sladder!

Alkoholisme er et av flere symptom på avhengighetssyndromet, som angriper fysisk, kognitivt og adferdsmessig. Personer som utvikler en avhengighet er som oftest født med avhengighetsgenet, og kan i det store og hele sies å være sårbare, at det er flere psykodynamiske årsaker som ligger bak. Sårbarheter som følelser, tanker, miljø, arv og livssituasjon for å nevne noen. De har rett til tverrfaglig behandling, så det er vel ingen tvil om at det dreier seg om en alvorlig sykdom. Rusmiddelavhengighet er en progressiv, dødelig sykdom for å være korrekt. Avhengighetspersoner trenger god og tilrettelagt behandling, terapi og ikke minst læring over tid, for læring gir varig endring. Men blir en avhengig person tatt like alvorlig slik mange med somatiske sykdommer gjør, hvor man i de fleste situasjoner bare trenger en tur til legen eller i verstefall et sykehusopphold?

Synes du at jeg setter det på spissen? Tja, det får du bedømme, men om jeg virkelig setter det på spissen da… Om man har en hjertelidelse, som angriper hovedsakelig bare fysisk, så er det vel ikke slik at man trenger utallige instanser av tverrfaglig art for å behandle hjertefeilen. En person med en hjertelidelse har etter hva jeg har lært ingen kognitiv svikt. Våre kognitive funksjoner har med vår evne til tenkning, intellektuelle og mentale prosesser i hjernen å gjøre. Kognisjon betyr erkjennelse, og vi bruker det til å tilegne oss og bruke kunnskap, noe jeg tror en pasient med større eller mindre hjerteproblemer ikke har vanskeligheter med. Det er heller ikke slik at en hjertesyk person begår store adferdsmessige handlinger, som for eksempel det å utøve vold eller kriminalitet, slik en avhengighetsperson ofte har trang til. Men selvsagt er det store forskjeller med hensyn til personlighet og tillærte eller ervervede egenskaper.

Tilbake til avhengigheten. Det er altså bare en avhengighet, men alt dreier seg om misbruk av noe. Misbruket kan dreie seg om tabletter, narkotika, alkohol, jobb, sex, mat, spill og gamling. Listen er mye lenger, men dette er de mest vanlige, som flesteparten kjenner til. For å oppnå virkningen av en valgt substans eller aktivitet kommer et av flere andre misbruk på toppen, nemlig misbruk av andre mennesker. Det er heller ikke til å skyve under teppet at mange risikerer å havne i fengsel på grunn av sin utagerende adferd. Handlinger for å skaffe seg medikamenter eller penger for å tilfredsstille kroppen og hjernens trang til å måtte ha «beroligende stoffer» eller gjøre aktiviteter som tilfredsstiller personens lyster for igjen å kunne makte, eller tro at man makter hverdagens mas og jag. Jaget som egentlig dreier seg mest om å skaffe til veie doser etc. for å kjenne på behag – for en kort stund. På sin kontroversielle jakt etter «selvmedisinering» risikerer derfor mange å måtte sone fengselsstraffer. Selv om enkelte havner bak lås og slå, så er det faktisk slik at fengsler bare er et forstørrelsesglass på verden utenfor, så hvorvidt de oppnår rehabilitering eller ikke er også noe som bør diskuteres mer. Nei, ikke diskuteres – det har blitt gjort i det uendelige. Det trengs handling!

Nei, jeg er ikke beskjeden i mine uttalelser tenker du. Ok, men nå må de høyere makter snart få fingeren ut. Hjelper ikke å stikke hodet i sanden å håpe på at når de titter opp igjen så er vi problemmakerne borte. Vi er dessverre ikke en utdøende art, selv om vi hjelper til med å komme oss raskere tre fot under torva på egenhånd. Jo da, vi har valget vi også. Vi kan selv velge å ta ansvar for hvilke valg vi tar, for det livet vi vil leve, men i enkelte tilfeller er det ikke så enkelt. Noen får det til å høres enkelt ut. Det er jo bare å bestemme seg for å slutte. En ting å bestemme seg, en annen ting er å gjøre det. Det er slik at man trenger tilrettelagte forhold for å klare å gjøre disse endringene. Det er langt ifra nok å skaffe personen en bolig, vertfall ikke om det dreier seg om en hospitsplass. Hvilket miljø er det – det å daglig møte personer som fortsatt er aktive i sine avhengigheter? Fort gjort å stenge seg inne og forbli ensomme, og ensomhet gjør en enda mere sårbar. Det trengs flere miljøer og mennesker som beskytter og hjelper til med gjenreisningen – noen som skjønner å dermed forenkler det å bli trygg på seg selv igjen. Avhengighetspersoner trenger å omgås andre folk, men ikke folk som selv strever.  Det å kunne se, erfare og lære seg å bli kjent med seg selv, og det skjer lettest i samvær med andre mennesker som ikke fortsatt ruser seg. Jeg tror at et menneske som lærer å kjenne seg selv ikke er så ensom og svak, men snarere sterk og sosial – rett og slett en ressurs for andre. Vi må bare la alle disse sårbare personene få muligheter til å vise sine ressurser – sine enestående kvaliteter. Så ikke stu de bort på et hospits.

Hvorfor har ikke vi samme valgmuligheter som alle andre? Det skal være enkelt å ta rusfrie valg. Ikke enkelt for noen som lider av avhengighetssyndromet. Hvordan er det for en gambler å stadig måtte se alle de blinkende spilleautomatene rundt omkring på utallige kjøpesenter eller alskens nettspill som er på markedet? Hvordan er det for en sexavhengig som bombarderes av lettkledde personer på reklameplakater eller alle pornobladene i kiosker rundt omkring? De har kanskje vanskelig nok med å omgås andre mennesker, som kan være mulige objekter for deres tilfredsstillelse. Jeg vet sannelig ikke, men jeg kan bare forestille meg det, for jeg vet hvordan det er å stadig bli påminnet om at alkohol er nødvendig sammen med en bedre middag på enhver restaurant. Eller bare det å gå på butikken hvor pall på pall med øl og rusbrus står oppstilt – de simpelthen lyser mot meg: Kom og kjøp meg – drikk meg! Vel, nå er jeg så heldig at jeg ikke lenger blir fristet, men skulle jeg være i en særdeles sårbar situasjon, så vet jeg ikke.

Daglig, når man åpner en avis, enten papirutgaven eller leser den på nettet, så reklameres og annonseres det om ost- og vinsmakerkurs på fasjonable slott og feriesteder. Går det ikke an å spise vellagrede oster med noe annet enn vin til nå da? Bestill og kjøp en tre-retters middag og få en flaske vin med på kjøpet: Vi «bjudar» på! Kan jeg heller få farris til i stedet. Nei, dessverre det går ikke. Men den er til og med billigere. Makan! Kom inn og versegod, en velkomstdrink! Nei takk, jeg drikker ikke! Åh, drikker du ikke – hvorfor ikke? Hvorfor må jeg alltid stå til rette hvorfor jeg ikke drikker? Hvorfor drikker du? Jeg er maktesløs overfor alkohol og verden legger ikke akkurat til rette for at jeg skal ha det enklere eller føle meg normal. Jeg er rett og slett en vanskelig person å tilfredsstille. Jeg er for kravstor. Nei, jeg er ikke det. Jeg bare ønsker å leve et godt liv lengst mulig og ikke legge enda mere byrder til mine laster. Ikke laster. Det er en sykdom for f…! Du som er allergisk mot melk, du drikker jo ikke melk, og sier du fra på en restaurant så får du en middag helt uten melkeprodukter, gjør du ikke?

Så fullt så enkelt å ta rusfrie valg er det ikke. Nei, det er neimen ikke lett å leve med avhengighetssyndromet med fristelser og påvirkning fra mange hold. Og andre mennesker gjør det ikke lettere med å hele tiden se ned på oss som ikke drikker. Vi møter fordommer og stigmatiseringer over alt i samfunnet. På toppen av det hele har vi leger som skriver ut medisiner, uten å tenke seg om eller som er for redde for å spørre, men bare sier: Ta et par av denne pillen om dagen, de lindre smerten. Vet og forstår de hva slags smerte de egentlig setter i gang?

Uff, jeg er oppgitt og en smule forbannet. Ikke bare en smule, ganske mye faktisk. Jeg ønsker bare å leve et så tett oppunder normalt liv som mulig, normalt for meg i vert fall. Men hva er egentlig normalt? Kan dere ikke bare vise oss og behandle oss som om vi er normale, vi som er avhengige av ett eller annet, litt mer empati og støtte – vise hensyn og prøve å beskytte og tilrettelegge for at vår gjenreisning blir enklere. Vi er tros alt mennesker vi også. Om ikke politikerne vil lytte til oss, kan ikke dere! Så en gang for alle, jeg sier dere, selv om jeg vet det ikke er siste gang jeg må forklare eller bortforklare: Jeg kan ikke drikke alkohol, for jeg lider av avhengighetssyndromet. Så om jeg tar bare den velkomstdrinken du så gjerne vil prakke på meg, så blir jeg ikke bare i godt humør skjønner du, og jeg drikker ikke bare den ene.  Nei, jeg tømmer hele flasken og havner på fylla, i grøfta, på sykehuset, mister jobben igjen, alle vennene, familien – bla, bla – i verste fall dø. Satt på spissen…  Så kan jeg ikke bare få et glass farris takk – uten snik-snakk tilbehør.

Eller kanskje jeg har noe de vil ha…

Jeg vil ha den blå trehjulssykkelen!

Jeg var fire år og grønn av misunnelse på nabojentas nye trehjulssykkel. Den lyste mot meg, blå og fin, der hun kom syklende på veien mot meg.

Kan jeg få prøve den?

Nei!

Jeg ville ha den blå sykkelen så jeg kastet steinen – grønn av misunnelse. Hun ble rød av blod…

——

Et av barndomsminnene jeg husker hvor misunnelse hadde en sterk innvirkning på meg og mitt valg. Tenk, hva misunnelse kan gjøre med oss som mennesker. Da kan vi bli urasjonelle og onde, som et rovdyr; skal ha – må ha…

Som aktiv alkoholiker strevde jeg med å oppnå det alle andre så ut til å ha, et liv i lykke og harmoni. Jeg eide ingen selvrespekt og brukte alkoholen, som jeg trodde var løsningen, til å oppnå mot til selvhevdelse, men like fullt var jeg like ensom og ulykkelig i all min selvmedlidenhet og misunnelse. Nå som nykter har jeg funnet ut at mange av dem jeg trodde eide et godt og verdifullt liv, de var ikke mer lykkelige enn meg. Noen var faktisk like mye «ute og kjørte» som meg, og strevet selv med å finne seg selv opp i all jakten på fullkommenhet og det å være perfekt.

Jeg drakk for å fa mer selvtillit, for det var mangelvare. Når jeg så på andre mennesker, så fremsto de fleste som selvsikre – de stolte på seg selv og egne ferdigheter og klarte til og med å overbevise meg at de hadde det perfekt, slik jeg ønsket å ha det. Jeg så ikke hva som var gjemt bakenfor deres masker, hva de skjulte i all sin overdådige bruk av fine ord og selvhevdelse. Jeg så ikke i all min usikkerhet og egoisme at de også var på leit etter å finne sin plass. Egentlig var det ingen av oss som turte å være oss selv.

Jeg har aldri higet etter materielle goder, selv om jeg mang en gang ønsket meg flust av penger. Den gangen da jeg drakk var det mest for å kunne finansiere mitt utsvevende liv. Jeg brukte jo alkoholen for å oppnå frihet og lykke – det jeg misunnet mange rundt meg for, men jeg kunne ikke kjøpe lykke for all verdens penger, ei heller frihet fra all trelldommen underlagt alkoholens makt. Lykken måtte jeg selv skape eller finne inne i meg selv, og den jakten startet da jeg ble nykter.

Jeg misunnet alle de som var trygge på seg selv. De som kunne reise seg i forsamlinger og bare snakke frigjort om livets lyse og mørke sider. Jeg var misunnelig på alle dem som ikke trengte å drikke seg til mot, men likevel tok opp kampen for å vise sin rett i samfunnet. Selv i starten av min edruskap brukte jeg mye tid på å ikke la andres tilsynelatende vellykkethet og sikkerhet slå beina under meg og forkludre troen på at jeg skulle klare å nå mitt mål – finne lykken ved å forbli nykter.

Jeg ønsket meg trygghet og ubetinget kjærlighet. Mennesker, de jeg så gå hånd i hånd gatelangs, smilende og fulle av ømhet, trygghet og varme. De så på hverandre med kjærlige blikk, ga hverandre selvtillit – slik jeg ønsket meg at mitt liv kunne være. Var det uoppnåelig? Ville jeg kunne skape meg en trygg tilværelse, å kunne gi og få kjærlighet, kunne kjenne meg selvsikker, glad og lykkelig? Kunne jeg kjenne meg verdifull?! Ja, visst kunne jeg, da jeg la bort misunnelsen og jakten på lykken. For av og til er det nødvendig å ta en pause fra jakten på lykke. Bare kjenne at; dette er lykke!

Jeg er verdifull som jeg er!

– – – – – –

Likevel må jeg stille meg noen spørsmål:

– Kjenner jeg fortsatt på misunnelse og hvor i så fall?  Ja, jeg kjenner nok fortsatt på misunnelse i forhold til mennesker som er trygge på seg selv.  De som fremstår selvsikre i sin usikkerhet, om det gir mening. Mange som åpenhjertig deler av sine innerste tanker og følelser i ulike situasjoner får meg til å kjenne et snev av misunnelse; skulle ønske det var meg, men innerst inn vet jeg at det koster dem like mye som det ville kostet meg. Jeg ser også at når jeg er trygg i mine omgivelser, på menneskene og situasjonen, kan jeg være ærlige og snakke frigjort fra mitt hjerte like fullt og «enkelt» som dem. Så det dreier seg i det store og hele om trygghet…

– Er det noe jeg vil ha som jeg ikke har?  Tja, hva skulle det være – foruten enda mer selvsikkerhet og tro på meg selv når jeg er blant folk jeg ikke kjenner. Det å kunne «gi beng» i hva andre måtte mene om meg som person, det skulle jeg ønske jeg klarte mere.

– Er det noe jeg har bruk for?  Jeg har bruk for andre mennesker selv om jeg trives med å være mye alene. I all min selvstendighet og oppadgående selvsikkerhet – hvor jeg har fått mere tro på meg selv, vet jeg at jeg kunne ikke, og kan ikke oppnå et trygt og godt liv uten alle disse menneskene, som er glad i meg. Jeg har bruk for å kunne gi tilbake, vise dem at jeg har kjærlighet i meg. Jeg har bruk for tillit, men det er ikke noe jeg får, men må opparbeide meg. Mest av alt har jeg bruk for meg selv, vise overfor meg selv at jeg duger – min egenverdi.

– Hva må jeg så gjøre for å få det?  Slutte å være så prektig og «flink pike». Ingen eller ingenting er perfekt. Jeg må legge bort misunnelsen, slutte å sammenligne meg så mye med andre og ha troen på meg selv. JEG KAN! Jeg kan være meg selv og prøve så godt jeg kan å ikke la andres meninger, eller det jeg tror de mener få ødelegge gleden i å kjenne meg fri – fri til å gjøre hva jeg vil.

– Hva har jeg å være glad for?  Oi, det er faktisk mye. Livet –  meg selv – edruskapen – familien som aldri gikk og som viser meg ny tillit – mennesker som bryr seg – at jeg har fått til så uendelig mange ting om jeg bare tenker etter: ny utdannelse, jeg er frisk, har fått nye venner, reist til steder jeg har drømt om, takler motgang bedre, holdt taler og «foredrag», gjort ting jeg før ikke hadde turt, at jeg tørr å vise nye sider av meg. Ja, nettopp det siste vil jeg fremheve. Jeg er i det store og hele glad for å kunne være meg – som den jeg er…

– Hva har jeg å være takknemlig for?  ALT! Alle overnevnte punkter, men aller mest at jeg har tro, håp og kjærlighet til livet og mennesker rundt meg.

Jeg unner alle et godt liv. Selv ønsker jeg å kunne få lov til å beholde helsen og livsgnisten lengst mulig slik at jeg kan bidra til at andre kan få oppleve nettopp det – det å kjenne trygghet og det å bli elsket og elske andre tilbake – å ha et godt, utviklende og trygt liv fyllt av kjærlighet. Livet er for verdifullt til å gå rundt å gjøre noe så forkastelig som å misunne andre noe kanskje ikke de heller har…  Så om det er noe jeg har som andre ønsker de kunne ha, noe de misunner meg, så bare spør. Om jeg ikke gir fra meg alt, så kan jeg dele. Vi får dele på våre gode!

Det er ikke lett å gi slipp – overlate ansvaret til den som har ansvaret…

Jeg ser meg selv i speilet; jeg ser gusten ut, dratt – med en trist mine og håret virker livløst. Med andre ord; jeg ser sliten og ikke helt «frisk» ut. Noen fortalte meg at speilbildet lyver, at det bare er tankene vi «ser», ofte de verste tankene. Tankene forteller meg jo om hva jeg føler, så er ikke følelsene mine reelle? Ser jeg ikke det jeg ser? Er årsaken til at jeg ser det jeg ser at jeg lager meg opp følelser og tanker, et bilde av en virkelighet som egentlig ikke fins?  Kanskje er jeg ikke ærlig nok med meg selv? Tar jeg mine egne følelser på alvor?  Surr – surr! Burde jeg ikke sett meg i speilet, men antatt at jeg ser helt fin ut, selv om jeg føler at det ikke stemmer. Forvirret! Har jeg begynt å gå i mine gamle sko og baner igjen?

Grunnen til at jeg stiller meg disse spørsmålene er ikke fordi jeg tror jeg er i ferd med å ta et tilbakefall (selv om det kan skje uten at jeg har den ringeste anelse), men fordi jeg har blitt gående alt for lenge å påta meg andres ansvar. Jeg har kommet inn i et destruktivt mønster hvor andre personer og hendelser overskygger mye av mine egne handlinger og mine behov. På en måte har jeg begynt å tolke hva andre gjør, eller snarere ikke gjør, mer enn hvordan jeg oppfører meg selv.  Etter hva jeg har lært er dette et skammens handlingsmønster. Det har ikke dreid seg så mye om skam over egne «bedrifter», men mest over andres. Eller medfører dette riktighet? I det store og hele er det vel slik at jeg påtar meg mye skyld for hvordan andre har valgt å leve sine liv, mer enn jeg vil vedgå. All denne skylden drar med seg skammen på lasset. Når jeg tenker etter er det meg selv jeg klandrer for at tinge blir som de blir, at personer jeg bryr meg om har «fulgt i mine fotspor». Selv om jeg innerst inne vet at andres handlinger og valg ikke er mitt ansvar, så går jeg likevel rundt og uroer meg på deres vegne.

Jeg har gått inn i en tilstand hvor jeg stadig merker på rastløshet og tilkortkommenhet. Jeg vil så mye, og det jeg aller meste vil er at alle andre skal ha det bra. Jeg glemmer meg selv. Jeg har satt min egen edruskap lengere ned på listen enn det jeg kan tillate meg i det lange løp. Det at jeg har konsentrasjonsvansker, er irritabel, sliten, trett, men likevel sover dårlig, kan jo både være pseudo-abstinenser og tegn på angst eller følelsesmessig ubalanse. Hvor er jeg selv i alt dette som skjer rundt meg? Hva med mine grenser? Klarer jeg å sette grenser – si stopp, dette klarer jeg ikke. Jeg makter ikke alle spørsmål og ordflommer som barduneres mot meg. Jeg kan ikke, selv hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne. Selv om vi på mange måter er i samme båt, styrer jeg bare min egen skute. I andres båt er jeg kun passasjer.

Her om dagen ble jeg vàr at jeg gikk i forsvar ved at jeg hele tiden kritiserte noen andres måte å løse et problem på. Jeg ser helt klart at det var for å få bekreftelse og anerkjennelse på egen adferd, at jeg har vært «flink». Kanskje lever jeg meg for mye inn i andres liv, gir ikke slipp, men prøver å kontrollere alt fra sidelinjen, styre andre som marionetter. Aller helst ønsker jeg å ha alle rollene – være både regissør, aktør og tilskuer. Da er jeg virkelig ute og kjører. Da er jeg tilbake til å «leke» Gud, eller tro at jeg er Gud, den med det overordnede ansvaret. Hvem er jeg som kan stille meg til ansvar og bedømme andre for deres handlinger?  Når jeg går rundt og er redd for at det skal gå virkelig galt, at jeg skulle ha sett faresignalene lenge før, og grepet inn, men samtidig vet jeg at jeg ikke kan hjelpe. Jeg kan jo ikke hjelpe noen som selv ikke kan se at de trenger hjelp. Like fullt tenker jeg: Jeg skulle ha forutsett at mine valg i fortiden får fatale følger for personer i dag. Selvfølgelig skulle jeg det, men min egen fortid kan jeg ikke endre på nå. Derimot kan jeg bruke den konstruktivt – gi fra meg min kunnskap og overføre min lærdom til de som ser ut til å trenge den.  Bare være meg uten for mange ord.  Det er bare det at jeg blir for overbærende, for overformyndende på en måte. Mitt ønske er å lede vedkommende i riktig retning, men så skjer det motsatte. Nederlagsfølelsen over å ikke klare å forhindre at en person skal bli slik jeg var. Bebreidelsen!

Mulig jeg prøver å unngå å bli satt til veggs. Ønsker ikke å føle at jeg nok en gang sviktet. Sviket ja, er det det jeg nok en gang føler på? Er jeg altså i ferd med å dra meg selv ned i mørket igjen, selv om jeg ikke drikker. Fortvilelse og skuffelse overfor meg selv, hvem jeg ønsker å være, men ikke klarer fordi jeg er fastlåst i mine gamle mønster – den som må være perfekt – klare alt – være grei og snill. Lyver jeg fortsatt for meg selv når jeg sier jeg har det bra? Jeg skulle heller ha hatt mot nok til å erkjenne at selv om jeg ikke kan redde «verden» eller få andre mennesker til å endre kurs, så behøver ikke jeg å forgå, bli med på veien ned. Men det er faretruende slik det ser ut til å bli om jeg ikke stopper opp. Det er det jeg nettopp nå har gjort – stoppet. Jeg makter å se hva jeg er i ferd med å gjøre, og det i seg selv er tankevekkende, i positiv forstand. Jeg har innsett hvor jeg hadde staket ut kursen, en kurs jeg mente alle skulle gå, men denne veien er bare for meg. Andre må faktisk ta egne veivalg.

Jeg kan ikke korrigere noen uten å ha fått tillatelse. Det beste er om rettledningen kan være til gjensidig nytte. Nå ser jeg helt klart at det jeg gjør ikke gagner noen. Mine ord og handlinger har vært ment i beste velgående. Det at jeg med mine uforvarende og ubevisste handlinger har skapt en kløft mellom oss er iøynefallende og svært vondt. Mitt ønske og håp var å skape mere nærhet – få en bedre relasjon og åpning for å gjenskape et godt forhold. I stedet har jeg i verste fall satt et stengsel for, «bygget» en mur ut av mine forventninger, som den motsatte part ikke har klart å oppfølge. Jeg er en ressurssterk person, tros min fortid, og kanskje mye på tros av den. Jeg har så mye kunnskap og erfaring, så mye ugjort og usagt. Det gjelder bare å benytte mine ressurser riktig – sette de inn på rett tid og sted. I stedet blir jeg gående med dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til. Påtar meg nok en gang ansvaret for at familieidyllen er svekket. Tankene på at jeg overser enkelte til fordel for andre ligger der og ulmer. Har jeg økt fokus på den med de største problemene, og er det på bekostning av andre familiemedlemmer? Ja, tankene svirrer mens jeg står i ro…

Fra å være den avhengige (som jeg fortsatt er) har jeg blitt en pårørende og muligens medavhengig. I familier med rusmiddelproblemer utvikles det ofte et mønster der de pårørendes velbefinnende avhenger av hvordan personen med rusmiddelproblemer har det. Det får jeg virkelig føle på nå, og samtidig skaper egne forhistoriske problemer kaos oppe i hodet mitt.  Min fortid, det å være den personen som forårsaket usikkerhet og uforutsigbarhet i familien gjør sikkert at jeg føler mer skyld og utilstrekkelighet nå når jeg ser andre i familien med store utfordringer. Mitt ønske om at de skal komme å be om hjelp, dele med meg om sine vanskeligheter forkludrer mine følelser og tankesett. Jeg forstår dem så godt, vil så gjerne forstå, men egentlig forstår jeg ingen ting i det hele tatt. Jeg blir forutinntatt og egosentrert. Går rundt og ber til høyere makter om at nå må vedkommende ta til fornuft og søke hjelp. Jeg vet jo hvilke følelser som er i omløp – følelsen av å ha mislykkes, den samme som jeg selv sitter med, mest overfor alle i familien – at jeg har mislykkes i mine oppgaver.

Mine utfordringer er egentlig små i forhold til hvilke den andre personen står overfor. Likevel har jeg lov til å føle utilstrekkelighet og maktesløshet. Jeg er jo maktesløs overfor alkoholen, selv om det nå ikke dreier seg personlig om meg og mitt misbruk. Forskning viser samlet sett at voksne pårørende til mennesker med rusmiddelproblemer står overfor en rekke utfordringer, både knyttet til egne levekår, men også med tanke på å ivareta levekår hos de rundt en selv. Det er her jeg har følelsen av å komme til kort. Jeg kan kun hjelpe meg selv – det vet jeg, men likevel streber jeg. Og i bakgrunnen lurer faren for at jeg selv skal ta et tilbakefall. Så det jeg egentlig er, er å være redd – en redsel for selv å tippe ned i avgrunnen igjen… Så i grunnen er det jeg selv som burde be om hjelp til meg selv. Finne noen å snakke med, dele på byrdene jeg bærer på – disse følelsene av utilstrekkelighet, svik, skyld, og skam. Ikke å være god nok!

Med alle de likemenn jeg kjenner burde jeg tatt kontakt, bedt om råd, fått noen til å lytte til hvordan jeg har det. Årsaken til at det ikke skjer er jo fordi jeg ikke formidler mitt behov for å bli tatt vare på – jeg klarer meg jeg. Så er jeg ærlig med meg selv? Så bestemmer jeg meg, tar en telefon til en person som virkelig bryr seg, som vet hvor skoen trykker og vet hva som skal sies for å få meg inn på bedre tankespor. Tenk på deg selv! Takknemlighet! Nye tanker svirrer. Mine grenser. Hvor går de? Hvor bør de gå?

—————-

Er det etisk og moralsk forsvarlig og riktig av meg å utlevere mange av mine innerste tanker, følelser og faktiske hendelser? Ja, jeg har spurt meg om dette mange ganger, og jeg får ikke noe entydig svar. Det jeg vet er at jeg kan bidra til å åpne opp andres øyne, vise at de ikke er alene med å skulle takle rusutfordringer. Kanskje dette har medført at jeg selv føler meg mer alene og ensom? Jeg vet sannelig ikke. Fremstår ikke særlig anonym, og kan derfor utsette meg for flere bardunerende ordflommer og bli enda mer sårbar. Men er jeg ikke mer sterk når jeg viser min egen sårbarhet? Det er ikke til å stikke under en stol at jeg i enkelte tilfeller har følt det følelsesmessig krevende. Ønske om å ha noen å snakke med, en som virkelig forstår. Vil heller ikke belemre andre med mine problemer, oppå personens egne problemer.  Det er jo nettopp denne personen som kan forstå, som jeg føler jeg kan snakke med, som strever med sine lignende vansker. Denne ene som kan følge meg opp, som kan spørre, fordi den vet med seg selv; hvordan går det, hvordan har du det egentlig?  

Øser ut av meg. Min frustrasjon. Det er belastende å hele tiden gå inn i ulike familieroller. Hvem kan jeg få lov til å være i dag? Kan jeg tillate meg å være meg selv? Jeg skal være terapeut og psykolog – ha en dialog om å løse problemet, men det ender ofte opp i stillhet. Jeg klarer ikke legge fra meg ansvarsrollen – «morsrollen» som vi kvinner ofte har. Viser mitt ansikt utad, smilende og trygg, at jeg tar styringen over skuta, men i virkeligheten har jeg mistet all kontroll over båten. Jeg har prøvd å fikse alt – fikse ekteskap, fikse kjærester, fikse meg selv (noe jeg klarte) og nå skal jeg fikse enda et menneske, eller flere faktisk – på en gang. Er jeg ferdig med å fikse meg selv egentlig? Det er ikke min plass i verden, min rolle og oppgave å fikse alt, men likevel er det den rollen jeg har tatt, det jeg hele tiden prøver på – fikse alt. Jeg er så typisk pårørende som det går an å bli. Kjenner faresignalene og på samme tid er jeg så redd for å trå feil, for å pushe i feil retning, for å gjøre noe som gjør situasjonen verre, og nettopp slik jeg opptrer nå er en slik feil som kan skape forverring. Om jeg i det hele tatt skal være der, være tilgjengelig, må jeg klare å distansere meg, dissosiere meg litt for å eventuelt kunne være der. Det er åpenbart at det er nødvendig for meg å se at jeg i mange tilfeller overdriver – maler fanden på veggen lenge før den overhode har vist meg skyggen sin…

Jo, da, stemmer det. Gjenkjennende. Det er perioder med konstant uro, spesielt når jeg vet det er mye misbruk. Angst og uro for miljøet jeg vet personen befinner seg i. Kunne jeg bare vært der og hjulpet til. Stressopplevelser som knytter seg til det å egentlig aldri vite med sikkerhet. Hva skjer og hvilken forfatning personen er i. Engster meg for å ikke strekke til, mine reaksjoner når jeg virkelig står midt oppi det og ikke bare er på avstand bekymret. Alle de urolige nettene, hvor jeg har knyttet hendene mang en gang og tenkt at nå… Jeg har ikke visst, og merkelig nok har jeg sovet bra de timene jeg har sovet med tanke på omstendighetene, men mange netter har også vært svært lange og slitsomme. Jeg skulle ønske… og så sitter jeg heller oppe og skriver. Prøver å ro meg ned, finne på noe, få tankespinnet bort, til andre problemstillinger eller muligheter. Jeg er vel til tider opptatt av fasaden, hvordan andre oppfatter situasjonen – hvordan jeg oppfattes utad. Jeg prøver å skjule og hemmeligholde de faktiske realitetene, og klarer ikke helt å snakke om det jeg innerst inne vil snakke om – belyse mitt og mange andres vanskelige situasjon.

Når jeg skal snakke om det innerste i meg selv, da er det kanskje litt vondt å få åpnet opp. For det er klart, det er noe som holder litt igjen – jeg holder igjen. Ikke være til bry, ikke påføre andre mine problemer. Selv når jeg skal snakke, til og med i samtale med min samboer, så er det tøft å snakke om det helt innerste. Jeg kan late som jeg har det bra, ta på meg en maske som liksom viser at jeg har det greit, men jeg har jo masse vonde følelser inni meg. Så ofte holder jeg munn, tier. Og jeg trives alene, ingen lyst til å ha kontakt med andre, føler ikke behov for å ha kontakt. Eller jeg har sikkert et skrikende behov for å være sammen med andre, andre som føler det slik som jeg… Selvfølgelig! Så er det vel en frykt for å bli såret, bli fortalt at jeg burde skjerpe meg, ta meg sammen. Leve mitt liv. For jeg kan jo ikke leve andres liv – for dem. Og jeg vet det så altfor godt, men likevel tenker jeg: Hva er det andre tenker om meg? Det er igjen et spørsmål om skyld – føler jeg. Det er ikke min skyld! Jeg sier det igjen og igjen. Og det er jo slik i etterkant, når folk har fått greie på hva som skjer: Jøss, det visste jeg ikke. Så det er bare jeg som går rundt og tror, som føler skammen. Det er jeg som påtar meg skammen…

Har jeg lov til å kjenne meg sliten? Har jeg lov å føle på utmattelse? Utmattelsen kan komme i etterkant også, når den rusavhengige har en god periode, ikke ruser seg så mye eller er i de «tørre» periodene. Jeg kan kjenne meg sterk, vise at jeg er sterk og ikke minst være lettet og glad. Så kan det begynne å gå inn på meg. Jeg vet hva som skjer, har vært der selv. Plutselig grepet av ny frykt: Det varer ikke!  Er der min egen selvforakt? Det at jeg ikke helt klarer å slippe taket, glede meg over disse dagene, selv om de går over, men se det positive som skjer, de små lysglimtene av initiativ og livsglede hos den andre personen. Gledesdreper – er det det jeg er… Ikke vise det. For Guds skyld ikke la noen se at jeg ikke har troen, at jeg ikke klarer å glede meg. Vertfall ikke den som prøver å holde seg rusfri for at vi skal kunne glede oss. Klart jeg blir utmattet og har jeg lov… Jo, visst har jeg lov! Det beste hadde vel vært om jeg klarte å dele denne følelsen med noen, til og med med den personen som gir meg alle disse følelsene – alle mine tilkortkommenheter eller kanskje jeg skulle si; muligheter…

Vi er alle berørte parter og dette er tilbakevendende følelser og tilstander, som vi trenger å snakke om – bearbeide sammen:

– Sårbarhet

– Sinne og sorg – glede og fremtidsutsikter

– Skyld og skam: Hvem tilhører følelsene?

– Konflikt: Lojalitetskonflikt og splittelser

– Kontrollbehov og mistillit

– Brudd av forpliktelser og svikfølelse

– Ansvarsfordeling og ansvarsfraskrivelse

– Sosial isolasjon

– Medavhengighet og muliggjøring versus grensesetting

Kan vi ta en prat, sette oss ned og virkelig snakke sammen?

———-

I forbindelse med Verdensdagen for Psykisk Helse i morgen, og på vegne av de mange pårørende og medavhengige, som sliter med store psykiske belastninger, vil jeg fortelle at de, nei vi er ikke alene – tros alt. Det bare virker så umulig – så uoverkommelig – så maktesløst og meningsløst når vi ikke snakker om det…

Jeg må våge å dele – våge å gå utenfor gråsonen… Jeg våget!

SKAL VI GI HVERANDRE LITT TID – AV VÅR TID – OGSÅ TID TIL OSS SELV!

(Bruk gjerne messenger, så kan vi gjøre en avtale om å snakke om det – dele på byrden, hvis du vil).

Er du en avhengighetsperson? Kanskje tror du at du er litt avhengig eller er du en som mener du var avhengig? Svaret mitt er: En gang – alltid, og forresten; går det an å være litt gravid?

Alkoholisme er en vanlig sykdom, og man vet den er arvelig. Alkoholen virker på mange områder i hjernen, og når vi drikker alkohol skjer det masse forskjellige ting i hjernen, økt dopaminnivå er bare en av dem. Dopamin skilles ut fra belønningssystemet vårt. En som får et skikkelig kick av å drikke og stor eufori av rusen, er sannsynligvis i faresonen. De fleste av oss får dette kicket når vi tar oss et glass eller to, vi blir i bedre humør, mer pratsomme og mer energiske av rusen. Oftest mister mange denne euforien etter noen glass, trøttheten og ubehaget kommer. Men de som er disponert for sykdommen alkoholisme kommer ikke dithen så tidlig. Årsaken kan være at de har et mer følsomt belønningssystem i hjernen, og at denne delen av hjernen reagerer ekstra sterkt når man er stresset. Er du en som får et skikkelig kick av å drikke, får en stor velbehagsfølelse og opprømthet av rusen, er det sannsynlig at du er i faresonen.

Selv om flere misbruker alkohol i perioder av livet, trenger de ikke å bli alkoholikere. Det er først når du opplever at du får en økt toleranse for alkohol, altså trenger mer for å bli beruset, at det er fare på ferde. Det er også da du bruker mesteparten av tiden av døgnet til å tenke på alkohol. Jeg tror at mange av de som begynner å drikke alkohol ganske raskt skjønner at deres alkoholvaner, den ustoppelige trangen etter å oppnå disse kickene, gjør dem mer disponert for alkoholisme enn andre. Kanskje skjønner de det ikke helt med det samme, men etter hvert som avhengigheten har slått rot, og de merker at de til stadighet har vansker med å avslutte orgien, belønningssystemet vil ha mer og større mengder for å føle rusen, da er de allerede langt inn i avhengigheten – de trenger behandling.

Det er slik at rusmidler av alle slag påvirker hjernen, ellers hadde de ikke vært rusmidler! Det er verdens eldste fritidssyssel og hobby ifølge Julie W. Hele poenget med disse midlene er nettopp at hjernen skal påvirkes. Noen midler gjør oss oppkvikket, noen gjør oss sløve, noen gjør oss glade (men ofte lei oss etterpå), og alkohol virker på alle disse måtene. De aller fleste rusmidlene virker på belønningssystemene i hjernen, det betyr at de får hjernen til å skille ut stoffer som gjør at vi føler oss mer happy og glade. De mest kjente stoffene er dopamin og serotonin, som jeg vil neven sammen med andre naturlige «russtoffer» senere. I tillegg til at de gir oss lykkefølelse, gjør de det slik at vi får lyst til å gjøre det igjen. Vi fortsetter å bruke rusmidlene fordi vi får lyst på å oppleve lykkefølelsen igjen. Dessverre vil hjernen etter hvert bli skadet dersom vi bruker rusmidler ofte, og da blir det ingen lykkefølelse. Det som ofte skjer, er at vi får abstinenser dersom vi ikke får i oss rusmiddelet vi er avhengige av. De fleste rusmisbrukere, som har holdt på noen år, opplever ingen lykke lengre, men de bruker midlene for å dempe abstinenser. Abstinens er en sterk, ubehagelig tilstand, hvor man blant annet kan svette, ha hjertebank, føle seg kvalm og elendig. Forskere er enige om er at rusmidler skader hjernen over lang tids misbruk.

Ikke alle utvikler avhengighet, selv om de drikker. De fleste har et normalt forhold til alkoholen og blir ikke fristet av klirrende glass og ølbokser som åpnes. Sansene påvirker oss avhengige mer enn de som har et naturlig forhold til alkohol. Et eksempel kan være at du har vært på et møte midt på dagen og skal tilbake på jobben igjen. På veien må du gå fordi flere uterestauranter der mange sitter og drikker øl og vin. Været er fint, og kanskje tenker du: Nå skulle det jammen vært godt med et glass. De fleste klarer å gå forbi og bare tenke at det hadde jo vært godt, men jeg skal jo tilbake på jobb, så da kan jeg ikke drikke nå. En alkoholiker klarer ikke det. Han eller hun tenker: Det er jo varmt, og jeg er jo tørst. Jeg tar meg et glass. Hvorfor klarer ikke noen å styre seg? Nettopp, de lider av avhengighetssyndromet. Enkelte forskere har lenge mistenkt at alkoholikere har en skade i hjernes frontallapp, som styrer impulskontroll, men det skal ikke jeg spekulere i.

Det er altså mange teorier om hvorfor enkelte utvikler et usunt forhold til alkohol og andre ikke. De fleste undersøkelser og forskninger bygger på at det er forstyrrelser i enkelte reseptorer i hjernen, blant annet i reptilhjernen, amygdalaen og da også i frontallappen. Ja, dette har jeg skrevet om før og nei, jeg har ikke tenkt å gå mer inn på dette med fare for å gi feilaktige opplysninger. Professor i faget er jeg nemlig ikke. Uansett har avhengighet blitt godkjent som en arvelig belastet sykdom basert på at noen har en eller annen tilstand som hindrer dem i å leve slik størsteparten av befolkningen gjør. (https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/rop/2-definisjoner-metode/2.3-rusdiagnoser-icd-og-dsm/2.3.2-avhengighet-i-icd-10).  

Om du gikk inn på linken og leste fant du sikkert ut at benektelse, manipulering, selvbedrag, ukontrollert bruk og økt toleranse er de mest fremtredende symptomene for avhengighet, herunder også alkoholisme. Alkoholikere opplever ofte en følelse av nederlag, frihetsberøvelse og tap ved å erkjenne sin avhengighet – de normaliserer sitt forbruk, bagatelliserer og bortforklarer misbruket til andre og aller mest seg selv. «Jeg drikker ikke mye. Det er sol og varmt – alle drikker jo. Dessuten hadde jeg fortjent litt vin siden jeg hadde rodde i land denne arbeidsavtalen».

Jeg skulle ikke spekulere, men jeg har jo tenkt og undret meg over hvorfor enkelte familiemedlemmer utvikler alkoholisme og andre ikke. Søsken, som har hatt tilnærmet samme oppvekst og oppdragelse, kan vokse opp og bli totalt forskjellige – èn blir alkoholiker, en annen helt «normal». Det er jo slik at alle er født med ulike egenskaper og det gjelder vel også evnen til å utvikle avhengighet. Teoretisk sett regner man sju år tilbake innen genetikken. Hvem nettopp dette «avhengighetsgenet» treffer er vel mer tilfeldig, akkurat som jeg har blå øyne og ikke grønne som andre i min familie. Noen arver mer av moren, andre av faren, og siden det er stor enighet om at avhengighet nedarves, så muligens har kanskje den ene delen av familie flere tilfeller av alkoholikere enn den andre. Jeg tenker at sjansen øker med at flere i familiens historie har hatt en avhengighet, jo flere i kommende generasjoner vil utvikle sykdommen. For noen er det derfor et sjansespill å ta seg noen glass vin hver lørdagskveld. Selvfølgelig tenker jeg også at økt kunnskap påvirker mange slik at de tar sine forholdsregler. Hadde jeg visst hva jeg vet i dag, kunne jeg ha unngått fellen – jeg velger å tro det, men «drukket er drukket». Kan ikke gråte over spilt «vin». Det viktigste er at jeg erkjente, ba om og fikk hjelp.

——–

Som beskrevet over påvirker rusmidler oss forskjellig, men den påvirker hjernen vår uansett. Kanskje er det slik at de såkalt unormale personene, slike som meg, har en forstyrret evne til å tolerere sine egne indre «rusreseptorer». De simpelthen bare må kjenne denne rusen i seg hele tiden. Etter hvert blir det selvfølgelig økt toleransegrense. Jeg har lurt hjernen til å tro at den trenger mer alkohol for å føle glede eller for å dyrke eventuell selvmedlidenhet. Eventuell? Er det noe jeg med sikkerhet kan skrive er det at selvmedlidenheten kommer. I tillegg kommer skyld, skam, angst osv.- osv.

Er det en underbygget rastløshet, det at jeg som rusavhengige hele tiden måtte kjenne meg pirret, ha fart og spenning for å føle at jeg levde normalt? Nok en gang spiller amygdalaen og reptilhjernen noen av hovedrollene. Amygdalaen med sin gode hukommelse; hvordan løse eller håndtere opplevelser, som er tilsynelatende like barndomsopplevelser – de vonde og vanskelige, og jeg har jo funnet ut at alkoholen er et «fint løsningsmiddel». Så ønsker selvfølgelig belønningssenteret og dopaminet ha sin del av kaken, eller skal vi si vinen, for jeg hadde jo gjort en god deal. Fortjente en påskjønnelse. Mitt økende alkoholinntak, for å fremheve glede, eller sorg, har fått reptilhjernen til å bli lurt til å tro at vinen er den aller beste løsningen. Da er festen i gang!

For meg var det alkohol som var gjeldende. Hvilke psykoforandrende stoffer som inntas eller hvilke aktiviteter som foretrekkes spiller ingen rolle. Belønningssenteret tar hva som helst for å ha det bra; alkohol, piller, narkotika og diverse aktiviteter. (Se blogg: Avhengighetens mange ansikter). En ting er sikkert: Vi er utstyrt med innebygde, rusfremkallende stoffer. De frigjøres og blir virksomme ved visse aktiviteter og inntrykk, og setter i gang kjemiske aktiviteter i hjernen. «Rus» kan både gi velbehag over tid eller de mer intense øyeblikkene, fra lett oppstemthet til ekstase. Kanskje har du opplevd den gode følelsen etter å ha satt ny personlig rekord på 60-meter’n på skolens idrettsdag eller det kicket du fikk da du lekte Lasse Kjus i slalåmbakken og kjørte helt på grensen av hva du torde, eller den store pirrende følelsen som fyller deg under en forelskelse? Da er det kroppens egne rusmidler som har gitt deg et løft. Denne følelsen ønsker du skal vedvare og har funnet ut at alkoholen eller andre rusmidler gir deg en tilsvarende virkning – helt til det kommer ut av kontroll og avhengigheten er utviklet.

Etter hvert er det slik at produksjonen av mange av de rusframkallende stoffene i kroppen kommer ut av balanse, eller blir forstyrret når vi tilfører kroppen eksterne rusframkallende stoffer som for eksempel alkohol. Kroppens egen «rusproduksjon», som er positiv, skal bidra til personens selvoppholdelsesdrift og menneskeartens overlevelse. Men ved inntak av eksterne ruskjemikalier slår dette ofte over i avhengighet og tilhørende atferd. Siden disse stoffene både forstyrrer de naturlige russtoffene, og i mange tilfeller virker skadelig for organismens fysiske og psykiske helse og sosiale egenskaper, omtales de som kjemikaler eller som jeg har kalt dem – løsningsmiddel i ordets rette forstand, en gift som tilføres kroppen utenfra i rusframkallende hensikt, slik som alkoholen i mitt tilfelle.

Jeg vil nevne de vanligste rusfremkallende stoffene vi har naturlig i kroppen, eller hormonene som bidrar til at vi for eksempel føler lykke ved å vinne i lotto, selv ved små pengegevinster. Vi er født med behov for oppløftede sinnstilstander og de innebygde, naturlige rusmidlene hjelper oss til dette. Men kroppens rusmidler fungerer best uten kunstig påvirkning av eksterne kjemikalier. La oss se på disse hormonene da.

Adrenalin; det naturlige stresshormon, som dannes når sentralnervesystemet stimuleres. Adrenalin bidrar til en god følelse når man for eksempel trener eller driver med ekstremsport, selv om det ikke akkurat kan kalles rusframkallende. Men jeg tror at de fleste som driver med fallskjermhopping føler en slags rus.  Adrenalin er et av flere stoffer som kan brukes av nervesystemet til enten å senke eller øke hastigheten til forskjellige kroppsfunksjoner, eller for å få ulike muskler til å trekke seg sammen eller slappe av.

Anandamid og arachidonyl-glycerol; endogene stoffer, det vil si stoffer som kroppen selv produserer, og som prinsipielt har samme virkning som det rusframkallende stoffet i cannabis. Disse stoffene virker på spesielle reseptorer i hjernen, og de blir utkonkurrert dersom man for eksempel røyker hasj.

Phenylethylamin (PEA); produseres blant annet når man er forelsket. Hjernen har store mengder av dette sentralstimulerende stoff som bidrar til kjærlighetsrusen. Stoffet finnes også i små mengder i sjokolade og kan derfor gi oss sjokoladekick. Stoffet har en kjemisk oppbygning som minner litt om opiater.

Endorfiner; naturen har utstyrt oss med en type naturlige, smertestillende stoffer, altså endorfiner, som dannes i hjernen, som frigjøres ved behov, for eksempel ved fysiske anstrengelser eller ved skader. De kalles gjerne «kroppens eget morfin».

Serotonin; er et hormon som også fungerer som signalsubstans i mange nervebaner, blant annet i forhold til sinnsstemning som velvære, uro og angst, søvn og våkenhet, metthet og sultfølelse, smerteopplevelse og impulskontroll. Serotonin har evne til å stimulere humøret i positiv retning. Serotonin frigjøres gjennom normale, lystbetonte aktiviteter, og kan uten inntak av ekstra kjemiske stoffer (mrk. dette: Uten ekstra inntak…) imidlertid kunne bidra til en naturlig rus, uten fare for å skade serotoninproduksjonen i hjernen.

Dopamin; er en signalsubstans mer enn et hormon. Det vil si et stoff som overfører kjemiske signaler fra en nervecelle til en annen, og det dannes naturlig i hjernen. Stoffet er viktig for hjernens belønnings- og motivasjonssystem, og spiller en rolle i forhold til avhengighet. Belønningssenteret stimuleres av signalstoffet dopamin. Høyt dopaminnivå gir økt følelse av glede og velvære. Dopamin utskilles i hjernen og er knyttet til følelsen av behag og tilfredshet, ved at det forsterker intensiteten av nerveimpulsene. Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Motivasjonen til å gjenta er avhengig av styrken på den opplevelsen man har hatt. For at menneskearten skal overleve, spiller belønning i form av frigjøring av dopamin en viktig rolle.

(Listen av hormoner – kroppens egne rusmidler er delvis kopiert av sosiolog Knut T. Reinås ved Klinikk for rus og avhengighet, Aker Universitetssykehus).

Vi avhengighetsmennesker har dermed tuklet med belønningssenteret og andre reseptorer i hjernen, fått de til å tro at kroppens egen produksjon er ikke nok. Det kan sies at vi alkoholikere har feilprogrammert hjernens produksjon av de fleste hormoner og signalstoffer til å tro at personen må tilføre eksterne stoffer for å kjenne glede, opprømthet, sorg eller sinne. Ja, det er ganske fascinerende eller forbløffende hva som skjer i kroppen, rettere sagt i hjernen. Tør du ta sjansen på å rokkere ved det som fra starten av var helt genuint, ment til å hjelpe oss å overleve, men så, i vår galskap, roter vi til i nervebanene, ødelegger de fastsatte mønstrene og blir vår egen «killermaskin». Skremmende, ikke sant!

Jammen godt vi kan «lure» hjernen tilbake til normalt gjenge, selv om suget etter psykoaktive stogger, ekstremsport eller andre aktiviteter kan fortsette å spille oss et puss. Abstinensene, i form av pseudo-abstinenser og sen-abstinenser, vil komme med jevne mellomrom selv etter flere år som nykter. Det som gjelder er bevisstgjøring og å erverve seg kunnskap. En venninne av meg sier ofte at vi skal dø 365 ganger av abstinensene, og det finnes ingen qiuck-fix, ingen pille, men vi må rett og slett bare gjennom dem. Det kan hjelpe å vite at man får det bedre, selv om det er et helvete når abstinensene pågår, men langt i fra det helvete vi var i. Vi risikerer bare å få et bedre liv, og ikke minst det å leve lenger. Så må vi huske på at vi avhengige ikke kan drikke bare litt, slik de fleste andre mennesker gjør. Har du egentlig noen gang klart å drikke kontrollert? Jeg bare spør? Så må vi slutte å tro at vi blir kurert, at vi kan bytte et middel med et annet. Belønningssenteret tar som sagt hva som helst, så der må vi bare innse at det er bare oss selv vi lurer. Så da lurer jeg på: Vil du slippe? Og da mener jeg ikke slippe å slutte. For det går aldri, det tror jeg egentlig du også har forstått – innerst inne.

Hva vil du egentlig med livet ditt?

Denne høsten kan bli annerledes. Ett valg kan endre livet ditt. Du kan få hverdager du elsker og fargerike dager hele året. Om du velger å ta livet ditt på alvor. Det du tenker og gjør, som du har gjort så lenge du kan huske, uten egentlig å tenke over det, er det slik du vil ha det? Du går på autopilot. Selv om du ønsker alt var annerledes, så havner du stadig i selskap med kong alkohol. Hver dag sier du til deg selv: Det er sånn jeg er skjønner du. Jeg kan ikke – jeg klarer ikke slutte, men jeg vil. Vil du det nok?! Så jeg sier til deg: Du kan først forandre deg hvis du slutter å leve etter hvordan alt har vært, eller hvor DU har vært. For livet leves ikke baklengs og har heldigvis ingen fasit. Det er kun opp til deg.

Dagene du har drømt om ligger i forandringene du frykter. Dersom du starter i dag vil du kunne glede deg over resultatene èn dag tidligere enn hvis du venter til i morgen. Jeg lover deg! Kanskje kan du begynne med å rydde litt opp i deg selv? Hva er det som tynger? Hvorfor drikker du egentlig? Ja, visst er livet vanskelig til tider – det er det for alle. Men jeg kan fortelle deg noe: Du lider av en sykdom – avhengighetssyndromet, en progressiv og dødelig sykdom. Den kan du faktisk leve med om du bare tar grep – handler – ber om hjelp. Da kan du få hjelp til å slippe – slippe alle lidelsene: angsten, skylden, skammen og det evige kavet og maset – har jeg nok å drikke på, hvor skal jeg flykte og hvem skal jeg frykte. Ønsker du alt dette?

Da kreves det endring. Det krever styrke og mot. Har du det? Jeg tror du har mye mot og styrke. Det gjelder bare å sette kreftene inn på de rette stedene. Da vil du se at du mestrer og vokser – nye krefter lagres og nye muligheter skapes. Kan hende setter du deg nye og mere «hårete» mål. Det er en indre drøm du lenge har gått og båret på. Vil de leve drømmene dine eller bare drømme de? Er du på rett vei og lever du et innholdsrikt liv? Jeg må bare spørre. Jeg har selv gjort som du – utsatt og utsatt. Så fant jeg styrken i meg selv, tok avgjørelsen og valgte livet, det livet jeg hadde drømt om å ha – det jeg lever nå. Motet mitt strakk faktisk til fordi jeg erkjente mine svakheter.

Hva vil du – vil du som jeg? Jeg kan stå opp hver morgen, glede meg over alle forandringene i våre årstider – forandringene i meg selv. Slik jeg ser det har jeg fått livet i gave på ny – en gave jeg på sett og vis ga meg selv. Jeg kan gå ut i dagen, som i går – rydde bort sommerens gleder og skape plass til alt høsten vil skjenke meg. Slik jeg også rydder plass inni meg selv. Tar bort det som er vissent og dødt og lager plass til det som jeg vil skal vokse seg større – bli til noe mere varig. Det som har vært går jeg ikke lenger rundt og bekymrer meg for, men jeg lever i nuet – skaper grunnlaget for morgendagen og min fremtid. Lovpriser livet mens jeg setter bort alle blomsterpotter og tenker: Tenk så mange gleder dere har gitt meg og vil gi meg så lenge jeg gjør mine rutinemessige gjøremål. Takknemlighet for hver bidige morgen jeg våkner, står opp og kjenner at livet er herlig – tros alt. Jeg ga meg dette selv ved å tørre å stå i det. Jeg ville slippe. Vil du?

Det er på tide å handle.  Det var opp til meg – det er opp til deg! Hva vi gjør med gaven – livet vi har fått er opp til hver enkelt av oss. Som Frithjof Brandt skriver: Det er livets kunst å få det som fyller ens tid til også å fylle ens liv. Jeg tror neppe han mener av vi skal fylle det med alkohol. Hva godt kommer det egentlig ut av det? Ja, jeg bare spør, og synes du jeg er masete og innpåsliten nå, så traff jeg vel en nerve. Hva med å gruble bitte litt mer over det da – bare ikke for lenge? Så hvordan har du det i dag? Hva er dine oppgaver for dagen? Har du satt deg mål? Er du forvirret og ubesluttsom? Kjenner igjen de følelsene også, for ikke å snakke om redsel og frykt. Hva kommer i morgen? Akkurat, som jeg tenkte; det vil ikke bli noen «solskinnsdag». Men jeg vet at etter regn kommer sol. Du trenger bare å stå i det, bli litt «våt» før sola kan varme deg og tørke deg opp – bokstavelig talt. Har du den styrken? Orker du å kjenne enda mer smerte – en smerte som jeg lover deg vil gå over, og du vil få det tusen ganger bedre. Alle dager blir ikke rosenrøde, men de verste blir så mye bedre enn de «gode» du har når du drikker. Tør du la være å ta sjansen på å virkelig leve?

Føler du deg alene? Tror du at du må gjøre alt alene? Jeg selv liker å gjøre ting alene. Jeg liker å få til ting alene, og det er greit å være alene. Men for å bli nykter fungerte det ikke. Jeg trengte bistand fra annet hold, men det var kun jeg selv som måtte be om det. Valget var mitt. Jeg var fullstendig på randen til selvutslettelse før jeg forsto at jeg kunne velge å fortsette å være alene, eller velge å få hjelp. Jeg valgte det siste. Nå har jeg har vært edru i snart fem år, men ikke uten andres hjelp og støtte. For fortsatt trenger jeg mennesker rundt meg. Jeg trenger noen å snakke med. Så har jeg erfart at det faktisk er styrke i det å be om hjelp. Det er også styrke i å gjøre feil og styrke å tørre å øve. Det er til og med styrke å hjelpe andre, slik jeg ønsker å hjelpe deg. Vi er skapt for å være i felleskap. Kanskje kan du klare det alene. Men er det verdt det og har du tid til det? «Hvis du vil gå raskt, gå alene. Hvis du vil gå langt, gå sammen med noen». (Afrikansk visdomsord).

Det er DU som må ta action og skape det livet du vil ha. Så jeg ber deg: Ikke sett drømmen på vent enda ett år og håpe at noe skal endre seg til det bedre. Jeg kan gå skrittene sammen med deg, de du trenger å gå for å skape den friheten som ligger der – jeg holder deg i hånda mens du gjør jobben. Sammen med meg – du og jeg. Det er bedre å være sammen.   

Gi deg selv denne gaven i dag – om du vet innerst i hjertet ditt at dette er det du trenger nå for å ta neste steget mot din drøm.  Hva ønsker du egentlig å gjøre? Hva kan du gjøre? Begynn og lytt til din indre stemme for eksempel. Det er kanskje lett for meg å si: Ta grep – gjør noe! Vær ditt ansvar bevisst – ansvaret overfor deg selv og ditt liv. Det er bare deg selv du kan endre og bare du som kan gjøre det. Det er ingen andres ansvar slik du ikke er ansvarlig for andre. Begynn med ett lite skritt, for hvert skritt teller – om det er to fram og ett tilbake, så kommer du fremover – en dag av gangen. Hva med å snakke, dele om dine vansker. Jeg lytter gjerne. Du kan, og jeg vil. Vil du også? Usikkerheten. Valgene. Skal – skal ikke. En ting vet jeg, det bør ikke være på grunn av sinne eller bitterhet, selv om ditt liv er fullt av sinne og bitterhet. Det bør handle om åpenhet og ærlighet. Om det å snakke, dele og mest av alt om kjærlighet. Kjærlighet til deg selv. Har du råd og tid til å la være å bry deg? Still opp for deg selv i dag!

Problemer som blir i mørke har en tendens til å vokse seg større – de slår tilbake med større kraft om jeg ikke tar de fram i lyset.

Hadde en urolig magefølelse da jeg la meg i går. En person jeg burde tatt kontakt med tidligere i uken svarte ikke på mitt anrop. Hva har skjedd? Godt mulig det er en naturlig forklaring…

Hver kveld når jeg går til ro for natten prøver jeg så godt jeg kan å ta et konstruktivt tilbakeblikk over dagen som er over – også i går. Hadde jeg vært bitter, egoistisk, uredelig eller redd? I går dukket både tanker på egoisme og redsel opp. Var det slik at jeg hadde latt et menneske i stikken – tenkt litt for mye på egne interesser meste parten av den siste tiden? Jeg ble redd; tenk om vedkommende følte seg tilsidesatt og hadde gjort noe drastisk? Jeg må passe meg, være forsiktig med at jeg ikke sklir inn i bekymringer – selvbebreidelse og negativ tankegang er ikke oppbyggende. Det kan redusere min evne til å være til nytte for andre. Etter å ha gjort mitt tilbakeblikk ber jeg en bønn, spør om hva jeg aller helst trenger å rette på – hvordan best ordne opp i eventuelle misforståelser. Jeg sovnet til sist…

Ikke ofte jeg sover til klokka ringer, men i dag skjedde det. Hadde nok hatt en urolig natt selv om jeg fikk lagt bort de fleste vonde tankene. Når jeg har det vondt er det godt å være nær noen jeg er glad i. Lindring fra “smerten” får jeg ved å snakke om hva som tynger meg. Jeg kjenner meg bedre – mer selvtilfreds. Dersom jeg blir gående i tankespinnet – selvbebreidende, eller til og med unngår problemene, kan jeg bli blindet. Jeg kan faktisk bli låst, snu meg mer mot problemet i stedet for mot løsningen. Jeg trenger å komme i gang nå, så jeg ser på meg selv: Hvor er jeg? Hvor vil jeg? Hvor går jeg egentlig? Min daglige selvransakelse forteller meg hva jeg trenger å forandre på for å finne åndelig balanse. Jeg behøver å innrømme overfor meg selv hva jeg finner i meg selv. Kanskje er det noe jeg trenger å be om tilgivelse for i dag? Jeg slår nummeret. Det ringer, men fortsatt ikke noe svar. Jeg har prøvd. Hva mer kan jeg forlange av meg selv?

Setter meg ned ved datamaskinen, titter opp på kalenderen og fylles med ny energi når jeg ser bilde av mine to barnebarn lyse mot meg. Det er første oktober, det er sol og rett og slett en nydelig høstdag. Graver jeg meg ned mister jeg fokus, så jeg snur tankene. Positivitet og kreativ tenking – ærlighet og ydmykhet. Jeg våkner med ett opp. Plutselig blir jeg klar over hvilke tanker som egentlig har uroet meg og suset rundt oppe i hodet mitt. Minnene, brutte løfter, redsel for fremtiden og knuste forventninger for både meg selv og andre mennesker rundt meg. Alt hadde handlet om meg selv. Det er jo et velkjent kaos som jeg burde kjenne igjen. Det er et tegn på at mitt liv, akkurat nå, er litt slitsomt. Det var jeg selv som trengte den telefonsamtalen. For jeg vet så alt for godt at ofte er det bare den ene samtalen som skiller meg fra virkelig sinnsro.

Bare det å erkjenne dette tankekaoset gjør at jeg umiddelbart føler meg lettere til sinns. Jeg har tatt et skritt tilbake, steget ut av galskapen og spolet tilbake. Jeg slettet vanskelighetene eller kanskje aller mest løst de seg opp. Kanskje hadde jeg sendt tankespinnet tilbake til mørket der de kom fra i utgangspunktet. De ulike bitene i mitt kaos tilbakevender til sine riktige plasser, der jeg selv velger å la de være – i fred eller ved å se nærmere på dem, en av gangen. Jeg har sortert og blitt klar over de egentlige vanskene. Jeg bevisstgjorde dem – turte å erkjenne. Det var jeg selv som eide problemet. Om det dukker opp flere problemer i dag skal jeg forsøke å erkjenne dem med det samme. Ikke la de skape mer rot og uro. Så kan jeg legge et lite mellomrom mellom meg og det som uroer meg. Kanskje får jeg muligheten til å fortelle til et annet menneske hva som tynger meg. Da forminsker jeg de negative følelsene og tankens makt over meg. Når jeg erkjenner at noe kjennes uhåndterlig har jeg allerede tatt første skrittet for å håndtere det. Når jeg tar frem saker og ting i lyset mister de sin makt over meg.

Telefonen ringer… Phu! «Trollet» sprakk i sola. Nå kan jeg med tilfredshet gå ut i den fine høstdagen.