… Kan tro flytte fjell?

Om man tror alt blir bedre, vil det forhåpentligvis bli det, om man da virkelig ønsker det nok. Om man tror noen vil gjøre deg vel, kan det godt hende det motsatte skjer. I sistnevnte utsagn er det best å vite, men troa på at fremtiden blir bra skal man ikke miste. Andre kan man ikke gjøre noe med – bare seg selv…

Tro, det gjør man i kirken sies det, og ja det er godt mulig, men som jeg skriver skal man ikke miste troen på at noe skal endre seg – til det bedre. Men å tro at man har ryggdekning i alle situasjoner er ikke det samme som å tro på positive endringer, for det bør man helst vite for ellers får man seg en på trynet. Klart man kan lære av det også, dyrebar lærdom for mange, meg inkludert. Det er jeg som er ansvarlig for mitt liv, ikke hva alle andre ville måtte ønske å bidra med for meg, så derfor lønner det seg i lengden å vite hvor andre står, og vite hvor jeg selv står i forhold til dem.

Ble dette forståelig? Vel, for å forklare nærmere… Jeg har blitt såret mang en gang fordi jeg har trodd på andres ord, trodd de har ment det godt, trodd de ville stille opp, trodd de forsto, trodd de har stått med meg i last og brast, til og med trodd jeg selv ville gå den rette veien, men i alle tilfeller hjalp ikke troen meg. Jeg hadde ikke blitt lovet noe, heller ikke av meg selv de gangene jeg trodde jeg skulle klare, men ble “tatt” av min tro på at jeg skulle klare. Det var bare det at jeg hadde ikke tatt den avgjørende bestemmelsen, jeg hadde ikke tro nok – jeg trodde eller stolte ikke på mine egne avgjørelser fordi jeg selv ikke ville innerst inne. Fortsatt litt ullent forklart. Forstå det den som vil, den som tror…

Jeg kan ikke bare tro, jeg må ville det – av hele mitt hjerte. Jeg behøver å vite at jeg klarer, at jeg mestrer, at mennesker rundt meg, som også har troen på meg, bidrar til at det går den rette veien. Det å ikke bli forlatt, bli tilsidesatt og latterliggjort gjør at troen kan svinne hen. I det store og hele er det meg selv som bestemmer hvordan morgendagen blir, på tros av alle andres væremåter, ord som sies eller ikke sies. Det som er viktig for meg er å vite at uansett hva folk måtte mene er det jeg som skal ta valget og at jeg vet hvor jeg vil, ikke at jeg tror jeg vil… Vite om konsekvenser – ikke tro at: Det skjer ikke!

Det avgjørende er kunnskap. Kunnskap om hva som gjorde meg til den jeg er, om min sykdom og om alle konsekvensene som kom i kjølevannet av avhengighetssyndromet. Kunnskap gjør at jeg vet mer om meg selv, om min fortid, om mennesker – i det store og hele hva som kan skje om jeg ikke tar kunnskapen på alvor. Jeg vil vite mer, erverve meg mer viten om, og da hjelper troen meg svært lite. Om jeg da ikke vet at troen hjelper…

Så tro i seg selv kan ikke flytte fjell… eller…

——

Trenger en god porsjon mot, styrke og kunnskap om hvordan flytte dette fjellet… og vite at jeg klarer… Mon tro om jeg klarer å komme meg til månen… Jeg vet det går, noen har vært der før, men klarer jeg – eller vil jeg? Det er det som er det store spørsmålet: Vil jeg! For det jeg vil, det klarer jeg oftest, men jeg trenger fortsatt ha troen på at jeg kan – og vite at jeg kan…

Stadig forvirret? Kort sagt: Man skal ikke tro, men vite! Du er kan hende uenig i det…

Etter noen dager med fiskeferie blir det litt å ta tak i når jeg har kommet hjem og hverdagen er tilbake. Gårdagen, selv om det var søndag, gikk med til å vaske klær og rydde bort telt, soveposer og alt annet av utsyr som var brukt på fjellturen. Ja, det blir en del etterarbeid. Slik var det også da jeg valgte å gå inn i behandling, det betydde massevis av egeninnsats etterpå. Det var der selve jobben var, i etterarbeidet. Det var da selve livet tok til når hverdagen kom tilbake – da jeg tok tilbake hverdagen.

Det er godt å komme seg bort, ikke være så opptatt av å ordne med ditt og datt, men det er nå godt å komme hjem igjen til de faste rutinene og hverdagen. Faktisk er det hverdagene det er flest av, så det lønner seg å lage de best mulig. Gjøre forarbeidet godt, men ikke minst reflektere og se på hvordan jeg håndterte ulike situasjoner, gjøre endringer og tilrettelegge for neste dag. Dagen i dag er grunnlaget for morgendagen, og i kveld må jeg helt sikkert foreta litt etterarbeid etter dagens gjøremål, og jo bedre det gjøres, jo enklere blir morgendagen. I tillegg trenger jeg å arbeide med mine indre tanker og følelser. Det er hovedsakelig der eventuelle problemer oppstår, så dess mer jeg bearbeider følelsene og tankene rundt dem, dess bedre får jeg det med meg selv – livet blir mer utholdelig.

Jeg har ofte hørt at lykken er et indre arbeid, og for det meste er jeg så lykkelig som jeg bestemmer meg for. Før var lykken mer flyktig. Selv nå vet jeg at det er urealistisk å forvente meg lykke hele tiden, men jeg tror at jeg kanskje kunne oppnå det mye oftere om jeg virkelig bestemmer meg for å være lykkelig. Som regel velger jeg lykken, men jeg ser også at jeg kan overgi meg til nedstemthet ved det minste tegn på vanskeligheter. Så hvor fast er egentlig min besluttsomhet om jeg tillater selv små problemer å frarøve meg mitt eget velbefinnende?

Tilfriskningsprosessen, hverdagen etter behandling, det livet jeg lever nå, og som jeg vil komme til å leve resten av livet krever mye arbeid. Mye forberedelser og som skrevet; etterarbeid. Når jeg lover meg selv noe, må jeg spørre meg selv hva jeg virkelig vil ha, hva jeg ønsker meg for morgendagen og om jeg er villig til å arbeide for det.

Det er vanskelig å bryte vaner eller rettere sagt uvaner. Om jeg er vant med å reagere på mine problemer, aller mest bagateller, som om jeg hadde vært et hjelpeløst offer, er det kan hende ikke så lett å holde fast ved mine beslutninger om å være lykkelig. Iblant kan en holdningsendring hjelpe: Kanskje kan jeg se mine problem som muligheter til å engasjere meg dypere i mine valg. Med andre ord kan hvert problem påminne meg om at jeg vil være lykkelig – at jeg virkelig mener det.

Når jeg gjør valg i livet og holder fast ved dem, lærer jeg meg selv at mine valg har betydning og at det er verdt alle anstrengelsene det måtte føre med seg. Jeg har mulighet til å engasjere meg i mine valg i dag. Og dersom jeg ønsker endring, må det handling til, for ingenting endres uten endring. Selv mitt liv beror på at alt repeteres, til det kjedsommelige noen ganger, men uten gjentagelser vil ikke hjernen fortelle meg hvordan mitt indre vil ha det…

Og Aldous Huxley har rett i at: Erfaring er ikke det som hender meg, men hva jeg gjør med det som hender meg… Etter sagt på en annen måte: Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det!

——–

Om jeg sier at jeg var handlingslammet i gjerningsøyeblikket, var jeg egentlig det? Alkoholen tok fra meg mye av min handlekraft, det er et faktum, men likevel var det valg jeg tok. Handlet jeg fordi jeg på en måte måtte? Mange vil nok være uenig. Jeg våger meg på påstanden likevel. Jeg kan skylde på fortidens dårlige valg, at mine handlinger førte meg ut i en tilsynelatende endeløs kamp for tilværelsen. Men var jeg handlingslammet? Og hvor kommer jeg så da, om jeg fraskriver meg skyld? Ingen steder. Jeg kan heller ikke tillate meg at gamle sår blir infektert og forstyrrer for mine valg for dagen i dag. I stedet benytter jeg meg av mine erfaringer fra fortiden, selv de jeg foretok i ørska, eller i handlingslammelse som enkelte vil påstå. For bare da kan jeg gå videre og gjøre fornuftige og velmenende valg. Ved å huske på at jeg bare kan leve en dag om gangen løfter jeg frem fortidens byrder og slipper å uroe meg for fremtiden, som jeg ikke vet noen ting om i alle fall…

Nå skal jeg bake en eplekake. Ikke bare la det bli med tanken, men gjøre det også. Til handling!

Ei god venninne og en foregangsperson i våre kretser la ut en artikkel om viktigheten av å kunne bruke kart og kompass. Det slo meg da jeg leste det, at vi trenger å bruke kart og kompass i mange sammenhenger i livet.

Når vi er ute på tur har man som regel et mål for turen. Komme seg til en destinasjon; en fjelltopp eller et fiskevann. Om man ikke er kjent i området er det svært viktig med kart og kompass, men selv for kjentfolk kan det være nødvendig. Været kan fort endres, og spesielt i tåke er det ikke lett å orientere seg. Da kan kart og kompass være livsviktig for en skal ikke alltid stole blindt på egne kunnskaper og erfaringer.

Ellers i livet er «kart og kompass» også viktig, det å ha en plan for hva fremtiden skal inneholde for livskvaliteter og hvordan finne veien uten for mange feiltrinn eller fall.  Ført og fremst er det å ha satt seg et mål nødvendig. For dersom dagene er uten mål og mening kan det være vanskelig å opprettholde en god moral. Spesielt for oss som har blitt nyktre etter mange år underlagt rusen, og ikke hadde annet mål enn å skaffe nok alkohol, piller eller narkotika, er det særs viktig, ja, en nødvendighet å ha klare mål for veien videre for å kunne opprettholde edruskapen.

Målet kan endres ettersom man blir mer klar for større utfordringer. Jo mer man mestrer, jo større er muligheten for å klatre helt til topps på nettopp den fjelltoppen, den du lenge har drømt om, men bare ikke så at du kunne klare fordi det var så mange hindringer i veien. Du hadde kanskje ikke kart og kompass, de rette hjelpemidlene eller noen som kunne vise deg retningen på veien dit. Ja, det er ikke så dumt å lytte til erfarne folk, de som har gått veien før, enten man går i fjellet eller har vært ute på galeien og ønsker å få trygt land under føttene.

For meg har det vært til enorm hjelp å lytte til andres erfaringer og ervervet meg ny og bedre kunnskap gjennom dem. Men jeg har selvfølgelig måttet ta i bruk mine egne dyrebare erfaringer, for ikke å snakke om følge kartleia jeg nøye har staket ut. Har jeg kommet ut av kurs er det fordi jeg har glemt kompasset. Heldigvis har jeg nå i det siste ikke vært alt for langt ute på viddene, og klart å peile meg inn på den rette veien igjen, men hadde jeg ikke hatt en klar mening om hvor jeg vil, så kunne det gått galt denne gangen også. Det er lov å bomme på målet, så lenge man finner tilbake til rett posisjon og justerer inn retningen.

Om noen dager, på tirsdag drar jeg til fjells. Jeg skal tilbake til et sted jeg ikke har vært siden jeg var lita jente, sju-åtte år kanskje. Mye tror jeg at jeg husker, men det meste er glemt av hvordan komme seg dit. Det var jo ikke jeg som hadde bestemt reisemålet og stått for planleggingen den gangen. Skulle vel bare mangle, men noe har jeg lagt meg på minnet, tror jeg.

Jeg har planlagt det en god stund, oppe i hodet, for jeg har drømt om å komme tilbake og ikke minst vise stedet til min samboer. Etter hva jeg husker var det idyllisk, et sted for sinnsro og rekreasjon – flotte fiskevann, elver og fjellområder; passe utfordrende til fotturer. Men det er hva minnene sier meg. Så jeg må se det igjen. Oppleve det igjen. Oppleve den type naturopplevelser jeg savner.

Vi har sett på kart sammen, funnet den letteste veien å kjøre til nærmeste egnede base, sett på stier, om hvordan terrenget er rundt. Vi har tenkt å være noen dager, og selv om ingen av oss er redde for å bære på tung oppakning et stykke vil vi helst unngå å måtte bale for langt. Turen skal være hyggelig med minst mulig slit i strevsomme steinurer eller myrer. (Det har vi nemlig gjort før…). Langturer kan vi gå når vi har funnet en teltplass hvor vi kan ha utgangspunktet vårt fra.  

På denne turen skal kompasset også tas i bruk. Men om vi ikke kan bruke kompasset riktig er det til ingen nytte, så vi har faktisk frisket opp gammel kunnskap ved hjelp av Lars Monsen – turkongen av alle turkonger. Ikke av ham personlig, men vi nettvideo. Selvfølgelig må vi ikke tro at vi er helt utlært og ufeilbarlige, så vi har ikke tenkt oss ut på for strabasiøse vandringer. Stort sett blir det fra fiskevann til fiskevann, og de ligger ganske tett og enkelt tilgjengelig. Men uforutsette ting kan skje som værforandring og uenigheter om veivalg.

Jeg tenker det er viktig å vite hva man går til og å være godt forberedt på at det kan komme hindringer og derfor ha en plan for hvordan løse dem. Ikke bare se problemene, men alle mulighetene, selv om det medfører en liten omvei. Noen ganger er det ikke alltid like lett, alt etter som hvor man er i lendet, men med en god porsjon stå-på-vilje og mot kommer man langt.

Da tar jeg altså ferie (på tirsdag), og for de som lurer; jeg drar til Smådalen, som ligger i et fjellområde mellom Vågå og Lom. Husk: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Og det finnes ikke problemer, men massevis av muligheter. Det er opp til hver enkelt av oss hva vi vil med livene våre, og gode veiledere, «kart og kompass» er oftest nødvendig for å nå det virkelige målet.

Fortsatt god sommer til dere alle!

… og jeg skal lytte. Aldri glemme!

Jeg skal ikke lukke døren til min fortid. Jeg skal heller ikke la den tynge meg og påvirke meg i negativ retning, men bruke den til å komme meg videre opp. Min fortid hjelper meg til å bevare edruskapen, om jeg bruker den konstruktivt – all erfaring og kunnskap.

Jeg kan tenke tilbake, se meg selv sitte i mørket, musikken på full guffe hvor jeg prøver å finne en flik av noe oppmuntrende, noe jeg kan holde fast i. Bare holde hodet over vann. For en liten stund – la meg slippe. Men bare alkoholen teller. Drikke – drikke – drikke.  Jeg er hinsides all forstand.  

Når jeg sitter og ser tilbake kan jeg kjenne smerten ved den tvangsmessige drikkingen for å berolige nerver og angst. Nervene, som ligger utenpå huden og de kravler noe inni meg for å slippe fri. Angstens kvelertak. Angst for alt – angst for å leve, angst for å dø. Jeg ser meg også takke ja til behandling. For alle andres skyld. Hadde ikke mot nok til ville det nok selv. Jeg piner meg gjennom en edruskap som opprettholdes med hvite knoker. Det fungerte ikke lenge. Jeg sprakk. Ti nye år i helvetet, enda lenger ned mot bunnen. Så forsto jeg alvoret selv og ba om hjelp. Noen hadde sådd et frø, men jeg måtte selv finne det – la det vokse.

Jeg skal ikke glemme alt dette. Jeg skal ikke glemme alle de ukjente rusavhengige eller alle de jeg kjenner som drikker for å glemme. Alle de som lider i stillhet. Alle de som innesluttet sitter der i ensomhet, gjemt bak lås og slå, gjemt i drikkingens desperate avslapning. Tiltaksløse og tankeløse drives de til selviske handlinger. De kan ikke annet. De ser ikke veien ut selv. De har ikke styrken selv. Jeg skal IKKE glemme.

Jeg kan bidra til å gi andre kunnskap. Til å gi videre det jeg har fått – edruskapen. Jeg kan få andre til å akseptere at en forandring må til. Til å se seg selv, den virkelige sannheten om seg selv bakom fasaden laget av nervetråder og ruståke. For det eneste jeg kan tilby dem som fortsatt lider er mine erfaringer om sannheten…

«Det finnes en pris som er for høy å betale for fred… Man kan ikke betale med sin selvrespekt». (Woodrow Wilson).

… men flykter jeg?

Jeg trives med alenetid, men i går kveld ble jeg mer rastløs og ubekvem da jeg fikk noen timer for meg selv. Min samboer måtte dra i et familiært ærend. Da han ga meg beskjeden, tenkte jeg; ikke nå igjen. Flerfoldige ganger har jeg prøvd å få ham til å forstå at han må gi slipp. Han kan ikke hjelpe noen før de selv tar ansvar for eget liv. Du blir bare utnyttet. Han dro…

Når jeg er urolig, slik jeg var i går kveld og utover natten, prøver jeg å søke trøst gjennom tankeflukt og drømmer. Som regel trekkes jeg ned mot sjøen, mot vannet, men det var for sent og for mørkt. Ikke det at jeg er mørkeredd. Nei, mørket kjennes trygt. Jeg fant det mer naturligst å bli hjemme. Jeg satte meg ut på balkongen i stedet. Tittet opp på himmelen, på sola som var i ferd med å gå ned, på fargespillet den laget «i taket» og på alle skyene som stadig endret seg i form og farger.

Jeg ser for meg at jeg sitter på en sky, kanskje er den rosa, og jeg svever av gårde høyt der oppe, langt over alle menneskene, som knøttsmå tusler rundt nede på jorden. Jeg har satt meg der for å få bedre oversikt, ikke for å leke Gud slik jeg en gang gjorde. Nå prøver jeg å finne svar på hvorfor jeg tukler til følelsene mine. Hvorfor alle andres handlinger stadig påvirker meg. Er det jeg som ikke klarer å gi ordentlig slipp?

Jeg søker stadig trøst i omgivelsene – i naturen. Skyene spesielt. De er for meg noe mektig, noe foranderlig, men like fullt føles de trygge. De svever der opp og kan hende forteller de meg om mine lengsler. Drar meg av gårde til nye ukjente land. Selv de mørkeste skyene gir meg håp. Kanskje enda mere de, for jeg vet at når de forsvinner og har «rast» fra seg blir himmelen blå igjen. Alt er visket bort. For jeg liker en klar, blå himmel også. Et himmelhvelv uten bekymringer. Ny start. Uskyldig og ren, som et blankt ark jeg selv kan male skyer på.

Skyene får frem barnet i meg. Jeg fantaserer. De omformes fra å bare være en skydott til å bli mennesker, dyr eller fabelvesen. Jeg ser engler og drager. De vil fortelle meg noe. En hånd strekkes ut og jeg prøver å ta tak i den. Den viser meg vei.

Himmel og vann står for meg som det nære og beroligende tross at de er to ytterpunkter, men samtidig i symbiose med hverandre. Slik vi mennesker er – skulle være. Det er noe med vann som sildrer eller bølgeskvulp. Jeg kjenner roen sige på hver gang jeg sitter ved en elvebredd eller ved sjøkanten. Likeledes driver skyene bort mine negative tanker. Det er som å ta et skritt tilbake, som å se på en film, om bare for et øyeblikk, hvor jeg ikke trenger å streve etter følelsesmessig sikkerhet.

Jeg slipper taket. Instinktet etter å ta ledelsen og ha oversikten har jeg overgitt til naturen. Jeg orker ikke lenger bli tynget ned av skuffende forhåpninger, slik jeg så ofte har gjort og tidvis gjør. Jeg vil vokse. Jeg vil sveve. Jeg vil flyte med uten å overgi meg selv fullstendig til noen jeg ikke helt stoler på. Kan jeg stole på? Kan jeg stole på meg selv?

Jeg er ikke lenger en kraftløs skapning. Jeg kan – jeg vil. Mitt følelsesliv er ikke lenger flyktig, slik vannet eller skyene er. Jeg flykter ikke, men lar bølgene skylle uroen bort og skyene drive skuffelsene vekk. Nå har jeg virkelig sjansen til å vokse i sunn innsikt og moden kjærlighet. Jeg forsto det med ett så tydelig der jeg sto…

Det ringte på døra i går kveld. En nabo ville gi bort en gressklipper. Så snilt, tenkte jeg først, men i bakgrunnen lurte et snev av mistro. Akkurat slik jeg ville tenkt før; hvilken baktanke har han med å gi meg denne?

Ja, slik var jeg, mistenksom overfor alle andre mennesker og deres handlinger. Alles råd eller behjelpelighet hadde en baktanke trodde jeg. Ingen ville vel gi meg noe uten at de ønsket en tjeneste tilbake. Det var noe de ønsket fra meg, en gjengjeldelse av ett eller annet slag. Ingenting er jo gratis. Jeg handlet selv på den måten. Dersom jeg ga noen noe forlangte jeg selvfølgelig noe tilbake. En tjeneste, penger, noe å drikke på – en påskjønnelse for min godhet. Godhet? Jeg handlet sjelden av godhet da jeg drakk, bare av egoisme. Derfor trodde jeg heller ikke andre kunne gjøre noe bare for å være snill og hjelpe meg.

Jeg hadde for så vidt dårlig erfaring med å motta gaver eller påskjønnelser i livet generelt. Det var alltid en klausul bak en tjeneste eller når jeg fikk noe jeg egentlig ikke hadde forlangt eller forventet. I ekteskapet var sjelden noe gitt uten en eller flere baktanker. Bare det å få lov til å møte venner og dra på en sammenkomst var forbundet med smøring. I etterkant måtte jeg som regel gjøre noe tilbake.

Men nei da, der sto denne mannen, ville gi meg denne gressklipperen siden han hadde sett meg streve med en annen klipper tidligere på dagen. Den hadde jeg også fått gratis, og helt uten grunn, noe jeg ikke hadde hatt vansker med å godta. Vedkommende som hadde gitt meg den visste hvor mye jeg hadde ønsket meg nettopp en slik og hadde selv hentet den for meg. Så selvfølgelig finnes det mennesker som gir bort noe uten selv å ville ha noe i gjengjeld.

Der sto han og smilte. Han trengte den ikke, eller rettere sagt den sto bare der i boden – gjenglemt av noen som hadde flyttet. Vil du ikke ha noe for den da? (Hvorfor skulle han det siden den var jo egentlig ikke hans, men jeg spurte nå). Nei, den skulle jeg få, helt gratis. Det var for godt til å være sant. Helt ny så den også ut til å være.

Kanskje var det en baktanke med å gi meg den likevel, men mulig han ikke tenkte over den selv. Jeg gjorde heller ikke det med det første, men nå ser jeg at det blir besparelse for borettslaget at jeg klipper plenen her oppe. (Han sitter jo i styret). Men det blir en vinn-vinn-situasjon uansett. Som beboer er jeg, og alle her tjent med at vi sparer penger. I tillegg liker jeg å gå der å tusle rundt med en manuell gressklipper. Ikke minst får jeg gresset akkurat slik jeg vil og att på til får jeg trim.

Baktanke eller ei, jeg skulle være mindre mistenksom og mer takknemlig…

Hvorfor er det så vanskelig å si nei?

Jeg har skrevet en arbeidskontrakt med borettslaget, slik jeg gjorde i fjor. Den innebærer stell og vedlikehold av utearealet som ugressluking og frisering av trær. Jeg er happy med ordningen – betalt kosesyssel.

To dager på rad har jeg stått tvekroket i buskas og luket eller med greinsaksa i hendene for å beskjære trær. Jeg har stått på som «en turk», og ikke vet jeg hvorfor. Har jo god tid på meg, resten av året faktisk, men slik er jeg anlagt. Jeg gjør da jobben min – ingen kan klage på det. Om så er; gjør det selv… Skjer ikke!

I går var det ekstraordinært, mange stilte opp, og selv om vi avsluttet arbeidsdagen klokka 22.00 var ikke oppdraget helt ferdig. Vel og merke var min del av jobben ferdig, og jeg var helt ferdig i kroppen også. Likevel presterte jeg å si at jeg skulle komme i dag for å hjelpe til med det resterende. Innerst inne visste jeg jo at kroppen ikke ville være klar for en økt til. Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare sagt: Nei, vet dere hva, jeg kan ikke for rygg og armer trenger minst en dags pause.

Hva er jeg så redd for? Redd for andres reaksjoner – at de vil tenke jeg er lat eller bare stiller opp når det passer meg og når jeg får betalt? Hva de egentlig tenker er ikke mitt problem. Like forbannet lager jeg det til mitt problem. Hvorfor?

Flink pike-syndromet i meg vil ikke slippe taket. Burde jeg ikke friskmelde meg fra ja-syken. Hva er det som er så fordømt vanskelig med å si nei? Eller jeg kunne sagt jeg måtte se det an. Snakk om å være løssluppen i egen grensesetting. Hvem taper på min snillisme eller hva man kan kalle det? Ikke de. Jeg gjør, for jeg får enda mer dårlig samvittighet når jeg må trekke tilbake lovnaden. Tenk så mye enklere det hadde vært for alle parter om jeg hadde sagt nei med det samme. Dust!

Er flere årsaker til frykten for hva folk måtte tro og mene, og bakgrunnen ligger i fortiden min. Det er samvittigheten som snakker og den forteller meg at dersom jeg ikke følger avtalen vil de det måtte angå bli sure, og det kan jo ikke skje. Det er også dårlig samvittighet fra da jeg soset rundt i min egen verden og alltid sviktet og skuffet mange. Det som satt og ventet på meg i ulike situasjoner. Jeg lovet å komme til bursdager eller andre sammenkomster, lovet å hjelpe med både det ene og andre, lovet i hytt og vær. Men kom jeg? Sjelden, eller aldri. Jeg hadde alltid viktigere ting fore, nemlig å reparere etter gårdagens heisatur – da jeg egentlig skulle vært et helt annet sted enn på puben.

Det sitter altså i hodet. Tilgjorte eller egendefinerte tanker; jeg tror andre tror. Og igjen, hva er så farlig med hva andre tror?! For er jeg simpelthen redd for at folk fortsatt skal tro jeg sluntrer unna for heller å drikke eller fordi jeg har den verste skallebanken i manns minne? Dust!

Nei, der kommer den snikende igjen – skammen. Gjorde den det? Kom den snikende? Er det ikke jeg som lar den vokse seg frem eller er det noen andre som egger opp skammen i meg?

Skammen går alltid via andre, det er blikkets sykdom.

– Hvorfor glor du slik på meg? Har jeg gjort noe galt? Jeg visste det, jeg skulle aldri… og nå bærer du nag til meg. Jeg vet jo at jeg er udugelig…

Selvfølelse kontra skammen styres og reguleres av andre mennesker, eller rettere sagt av hvordan vi tenker andre tenker om oss. Det er der roten til skamfølelsen ligger. For å ta tilbake eierskapet i eget liv behøver vi å overvåke oss selv (Søren Kirkegaard), og ikke la andre styre vårt syn på oss selv eller la andres argusøyne fordrive oss på flukt fra oss selv. Nei, det er ikke enkelt…

God skam, for ja, det finnes god skam – den som forteller oss at vi virkelig har gjort noe galt som vi trenger å ordne opp i. Vår samvittighet. Denne skammen reguleres gjennom menneskelige forhold, når vi kjenner oss trygge i flokken, vi har blitt gitt kjærlighet, omsorg og forståelse. Det er når vi er likeverdige vi kan slippe å frykte hva andre skulle mene om oss. Derimot dårlig skam, det er når all smerten vi kjenner på når vi ser på oss selv som en som ikke fortjener å bli elsket.

Den dårlige skammen har ofte sitt utspring i barndommen. Det tar nitti sekunder å gjøre et barn ulykkelig. (Finn Skårderud). Foreldre som neglisjerer, som overser, som aldri bryr seg. Foreldre som har nok med sitt. Dysfunksjonelle foreldre.  Svik. De som ikke selv vet at de svikter, som ikke vet bedre. Noen gjør det med overlegg. Kan hende de selv ble påført skam tidligere i sitt liv. Vi kan bli påført skam – ytre skam gjennom personer vi omgås; familiemedlemmer, venner eller miljøer kan gi grobunn ved resolutt mobbing og undertrykkelse, overgrep og fravær av positivitet og omtanke. De påfører oss følelsen av å ikke være verdige og gode nok. Som regel fører dette til at vi selv begynner å tenke negative tanker om oss selv, vårt utseende og at stemmene blir virkelige.

–  Jeg er ikke verdig nok! Jeg fortjener ikke bedre! De snakker sant!

Taushet øker skammen – skammen for å snakke om skam. Ingen skal få vite. Det er skammens karakter – unnvikelse og taushet. All skyldfølelsen skygger for skammen.

– Ingen vil tro meg. Jeg er jo verdiløs uansett. Det var nok min skyld. Ja, han sa jo det, så det er min skyld.

Selvfølelsen forsvinner litt etter litt. Selvet brytes ned av gjentatte kommentarer om at man ikke duger, er verdiløs, dum og stygg. Skammen bygger seg opp og skjuler det svake selvet og kuer den man har blitt enda mer ned. Skammen avler mer skam – skammen over tapt kontroll.

Mange har sikkert hørt: Gå og skam deg! Er det rart vi blir selvkritiske? At vi omtrent ikke våger å bevege oss. Lister oss rundt på tærne i frykt for å forstyrre eller trå feil. Vi skal gå i skammekroken for noe vi egentlig ikke visste var galt, at vi sa noe uten at det var vår tur eller snublet og fikk grønske på strømpebuksekneet.

Der er dessverre blitt slik at selvkritikken har erstatte samfunnskritikken. Vi er strenge med oss selv. Grunnen er at vi tror at andre er mer perfekte enn oss selv og vil at vi skal være enda bedre enn vi egentlig klarer å være. Vi tror vi ikke er gode nok og streber etter det alltid perfekte og feilfrie, slik vi tror det skal være, slik alle våre venner er, slik skolen krever, slik vi tror skolen krever – alle krever…

Hos hvem ligger feilen – oss eller dem?

– Jeg klarer det ikke. Jeg er ikke flink nok!

Kanskje er det nettopp det du er – flink nok. For flink. Skammens stemme roper til deg: Vær flink pike nå! Og du strever, du jobber, men mestrer aldri – strekker ikke til. Du godtar andres «meninger», påtar deg ansvar og skyld – du er den forbeholdende: Hva var det de sa! Depresjonen og selvforakten. Raseriutbrudd. Skammen raser i deg gjennom ditt sinne. Du vil bare bort. Rømme. Tar sjanser og bryr deg ikke om din skamløse adferd.

– De skal få se! Jeg eier ingen skam!

Det var da flaskene kom på bordet… Rusen legger enda mer lokk på skammen. Skjuler skammen. Vil ikke se den, kjenne den. Vet den er der, så drikk mer. Det er mye skam gjemt bort i vitrineskap, skuffer, skittentøykurver, bokhyller og de mange finurlige gjemmesteder skammen får plass i.

Rusen er bare symptomet på at noe er galt fatt. I virkeligheten er det årsaken til ruse som vi skal se på, som er av vesentlig karakter – det bakenforliggende, det som fikk oss til å drikke eller ruse oss på stoffer eller andre midler.

Skammen må bort. Hvordan? Først og fremst rydde symptomet av veien: Rusen, den som la lokk på alle våre følelser. Vi behøver hjelp for å komme til det skjulte, det vi tror vi har fortrengt. Men har vi det?

Det er viktig å foreta endringer i gode, trygge rammer og omgivelser for å unngå faren for retraumatisering. (https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2006/10/kan-noen-traumatiserte-pasienter-ta-skade-av-eksponering-minner-om-traumer). Skape trygghet, validere for deretter å utfordre er nødvendig, men har personen en posttraumatisk lidelse skal den på ingen som helst måte konfronteres med fortiden. Da gjør man vondt verre. Det kreves profesjonelle behandlere eller samtalepartnere som må finne ut «hvor den andre er».

Åpenhet gjør at skammen trekker seg tilbake. Det å lære seg å akseptere seg selv som den man er. Kunne sørge, være sinna og faktisk kjenne på skyld. Finne skyldens rette far. Erkjennelse og tilgivelse, eller kanskje mer forsoning. Nei, det er ikke enkelt. Hvem har tid til den gode samtalen, som tar seg tid til å lytte til nettopp deg. Tid til en langsom samtale i en hastig tilværelse, en kultur som ikke gir mye rom for stillhet og ettertanke, rom for undring og godtagelse. Tid for observasjon og læring. Du er bra nok! Hvordan tro på det?

Mestring i trygge omgivelser er en av nøklene. Vi trenger å begynne fra starten igjen, lære oss medmenneskelighet på nytt. Gå tilbake til barndommen, der alt grunnlaget legges. Vi mistet mye den gangen og enda mer på veien. Var det så ikke vår egen skyld? Aller mest generasjonenes evolusjon. Forvitring av forståelsen for hva som er det viktigste i våre liv – sosial tilhørighet og aksept av oss selv og andre. Tid! Tid til kjærlighet i all stillhet.

Daniel Stern, https://da.wikipedia.org/wiki/Daniel_Stern_(psykolog) , stilte spørsmålet og hadde selv svaret: Hvorfor lærer ikke barn å snakke det første året? Fordi de har mer viktigere ting å lære, som for eksempel medmenneskelighet – empati. Språket ødelegger for dette!

– Jeg er gode nok! Hører du… eller ser du…

Jeg satt på bussen til Moss, og i et vindu var det hengt opp regnbuetegninger med påskriften: Alt blir bra!

Ja, det vil som regel bli det, bli bra, men jeg blir jo litt skremt av åpningen til et mer «fritt» samfunn igjen. Det er selvfølgelig både positive og negative sider ved for eksempel å kunne reise på utenlandsferie. Turoperatører og reiselivet tjener på det, og ikke minst mange av landene, som virkelig har fått økonomiske vanskeligheter på grunn av covid-19 viruset og stengte grenser. Jeg lurer på om det å åpne opp i så stor skala er så lurt på sikt, men man må vel bare. Jeg frykter at det fort vil skje en oppblomstring av koronatilfeller, for jeg antar at mange av de solhungrige nordmenn ikke akkurat «spytter i glasset» der de sitter på sine barkrakker på «Granka», men heller på personen ved siden av. (Om ikke bokstavelig). For når alkoholen går inn går vettet ut. Det viste noen briter på Mallorca nylig, da de gikk berserk i ferieparadiset, og mange nordmenn er ikke det grann bedre.

Bare se på Sør-Afrika, som på nytt måtte opprette portforbud og stenge kranene for servering og salg av alkohol. De fikk se konsekvensene av å åpne opp for tidlig. Landet sliter generelt med store alkohol- og rusrelaterte problemer, men spesielt nå med koronapandemien måtte regjeringen ta grep for å kunne ha sykehussenger nok til koronalidende pasienter, og ikke til personer som i beruset tilstand påfører seg selv og andre store skader, og som dermed opptar sengeplasser og helsepersonell unødig. Og turistnæringen raser…

Jeg vil nå påstå at alkohol og rusmidler sedvanlig gir større grobunn for smitte selv om mange mener at det å stenge for salg av alkohol ikke hjelper. De som vil ha, eller må ha alkohol vil alltid finne muligheter for å skaffe seg midlene. Jo da, jeg gjorde det jeg også, og dersom jeg var i deres sko ville jeg sikkert tatt det som var å oppdrive. Det foreligger stor risiko med den slags. I narkotikamiljøet ser vi alt for mye av dette. Jeg er eller var ikke så befengt med narkotika, men etter hva jeg leser har mange hatt tøffe tider, og i så måte har det dessverre også vært mer voldshandlinger i miljøet nå enn normalt. I tillegg har flere tatt overdoser og det kan kanskje tilskrives ukontrollert bruk eller at de tar det de får tak i uten tanke på konsekvensene. Noen vil alltid sko seg på andres lidelser og bekostning – ens brød blir en annens død…

Tilbake til regnbuen. Den er ment til å være forenelig. Og det er noe oppløftende og samlende med regnbuen – et symbol på samhørighet og likeverdighet. Noe fint og oppmuntrende, og om det stemmer så finnes det en skatt ved dens ende – at alt blir bra. Men da må vi samarbeide.

Slik flere barn lager regnbuetegninger har jeg stikket en genser i regnbuens farger. Koronagenseren har jeg kalt den, som skal være et symbol på at vi skal stå sammen for at det skal bli bra. Om noen år vil genseren minne meg om året 2020, det året alt stengte ned og hele verdens befolkning måtte delta på dugnaden for å redde menneskeliv og gjenoppbygge samfunn fra falitt. Enkelte påstår at det vil ta tid, ja, mange år å gjenoppbygge og for at vi kan leve som normalt igjen. Men om vi ikke lytter til de jeg stoler på vet hva som er best for oss, så vil vi måtte bli sittende isolert i våre hjem på nytt og i overskuelig tid…

Jeg ønsker at samfunnet skal kunne åpne opp, men ikke for enhver pris. Jeg håper å kunne møte mennesker uten uro for smittefaren. Kunne omfavne og gi hverandre en klem. Et miljø er tjent med åpenhet og nærhet og ikke å sitte isolert i hver våre hjem og «møte» mennesker via en skjerm. Skjermen skjermer i aller høyeste grad. Den skjermer også for nærhet, og for meg som skal øve på å være sosial og i nærkontakt med andre mennesker, kan jeg ikke øve på det gjennom en skjerm. Jeg trenger å kobles på det «store nettet».

———-

Da jeg gikk rundt i butikksenteret i Moss fikk jeg en følelse av at jeg var en del av flokken igjen og dermed meg selv – et individ. Jeg kan jo ikke være meg uten å være en del av noe større. Jeg er med i regnbuen, er en av fargene. Jeg velger meg grønn. Ikke bare fordi grønn er fargen for utvikling, fornyelse og gjenfødelse, men fordi jeg liker den og den gir meg ro, og er det noe jeg trenger i disse tider så er det nettopp det…

I flere år brukte jeg alkohol for å regulere min sinnstilstand. Jeg mistet evnen til å dele følelsene mine med mine nærmeste. På slutten av min ruskarriere mistet jeg også selvrespekten og evnen til å stole på meg selv og andre. Alkoholavhengigheten førte til en uholdbar livssituasjon som jeg til slutt ikke kunne leve med. Fortvilelsen gjorde at jeg ble villig til å prøve det jeg tidligere hadde avvist, nemlig å ta imot hjelp og støtte for at en endring skulle skje.

Erkjennelsen av min maktesløshet overfor alkoholen, og for så vidt alle stoffer eller aktiviteter jeg tydde til for å regulere min sinnstilstand, ble vendepunktet til en personlig endring. Fortsatt kan det dukke opp situasjoner hvor jeg kjenner maktesløsheten rive i meg og jeg kan plages over skyldfølelsen over å ha spist opp hele sjokoladen. Ja, for det er slik at søtsaker har blitt min nye last. Jeg klarer meg stort sett fint, men der jeg i de fleste tilfeller tydde til alkoholen, når tingenes tilstand ble for uutholdelig, har sjokoladen blitt løsningsmiddelet. I etterkant kommer så denne skamfølelsen fordi jeg i praksis ikke klarte å leve slik jeg mente jeg skulle.

Jeg ønsker jo ikke lenger å være styrt av verken rusmidler eller andre midler. Jeg har lenge sett at sukkerholdige matvarer har samme påvirkningskraft som alkoholen, og sjokoladen spesielt får meg i ulage. Den kan kreve at jeg står opp midt på natten, at jeg finner unnskyldninger for å være alene, at jeg gjør noe krevende for å få en belønning eller at bruker den som «plaster på såret». Eksakt samme mønster som med alkoholen. Jo da, jeg har blitt adskillig flinkere og det er takket være all kunnskapen jeg har ervervet meg på området. Likevel ser jeg at jeg fort kan falle tilbake på gamle (u)vaner og synder – jeg kan engste meg mye og glemme å fortelle det til noen, bære det inni meg til det blir for stort og vanskelig, gjemme meg bort med min frykt, som blir verre og verre, og til slutt ender det med at jeg «overfaller» godterihyllen i butikken.

Hvorfor? Årsaken er åpenbar. Jeg strever fortsatt med å være mitt sanne jeg. Jeg har blitt gitt, eller jobbet meg fram til å både se mulighetene og oppdage mange nye sider ved meg selv.  Det er vel fortsatt skyggesider som ikke har fått komme frem i dagslyset. Jeg er fortsatt redd. Redd for hva? Jeg har jo kommet på god vei til å akseptere meg selv, bli glad i meg selv slik jeg er, et alminnelig menneske med både sterke og svake sider. Men kan hende har jeg ikke godtatt meg selv slik jeg er likevel. Er det derfor jeg blir skremt av å se andre mennesker på godt og vondt? Mon tro om jeg selv holder tilbake det jeg klager over at verden mangler…

Det er opp til meg hvor jeg vil, og hva jeg vil med livet mitt. Jeg trenger å være mer bevisst på at tankegangen og holdningene mine følges opp av handling. Å tenke og ønske er ikke nok. Det er praktisk handling som må til for å leve i pakt med mine normer og for at jeg i fremtiden også skal forbli nykter – mitt livsmål. Muligens trenger jeg et virkelig dypdykk i meg selv. Finne bedre måter å håndtere livet på, handle og oppføre meg slik jeg egentlig vil overfor mine nærmeste og bli mer villig til å ta sjanser for å prøve nye veier.

Jeg ser det helt tydelig – at jeg fortsatt flykter. Så løsningen er: Når jeg aller mest har lyst til å flykte, er det viktig å kjenne ordentlig på frykten for det ukjente og tenke over følgene av flukten før jeg bestemmer meg.