Featured

Tiden etter

Velkommen til min blogg, Tiden etter. Grunnen til det navnevalget er at jeg lever i tiden etter mitt liv som alkoholiker. Vel, jeg er jo fortsatt alkoholiker, men tørrlagt sådann. Det er nå engang slik at en gang alkoholiker – alltid alkoholiker.

Hvem er så egentlig jeg?

Heidi, altså meg, er en kvinne i sine beste år. Nei, det blir feil, for det toget har gått. Langt i fra noen modell, ei heller ikke rask og rørlig lenger, men jeg har det ganske så bra, så kanskje jeg er i mine beste år. Vertfall mentalt sett og hvordan jeg ellers takler livet. Jeg er middelaldrende, altså rundet ett halvt århundre, med litt for mange kiloer på kroppen, som vitner om at jeg fortsatt sliter med en avhengighet, nemmelig søtsaker. Vanlig for oss avhengighetsmennesker at når en last blir borte, for mitt vedkommende alkoholen, kommer en ny inn. Det er nå også slik at med alt sukkeret som er i stort sett alle typer alkoholholdige drikker, så er det ikke så merkelig at det må erstattes når en slutter å drikke, så da ble sjokolade, eller for det meste det som er søtt lett å ty til. Uansett så er det bedre med noen kilo for mye enn å hanskes med alt hva alkoholen gjør med kropp og sjel.

Jeg er nå bosatt i et boligfelt på Sjøhagen utenfor Moss, og her har jeg vært samboende de siste ni årene. Etter mange år på flyttefot, eller rettere sagt flukt, har jeg slått meg til ro her. Deler leilighet med mann og ei katte og trives med det. Her kan jeg pusle ute med mine grønne fingre på en liten hageflekk, gå på sopptur i skogen rett utenfor døra, sykle på skogstier i nærområdet, gå en fem minutters gange ned til stranden og stupe ut i deilig, salt sjøvann eller bare sitte og slappe av med ei god bok eller strikketøyet mitt. Så egentlig er jeg ganske så rørlig når jeg tenker meg om.

Jeg har flyktet mye, ja, ikke fra krig eller noen som jaktet på meg, men jeg prøvde å flykte fra meg selv. Trodde at om jeg flyttet til andre steder så ville jeg få det så mye bedre. Jeg trodde at da ville jeg ikke lenger trenge å bruke alkoholen for å kjenne meg bra nok. Alkoholen var jo også en flukt. Det var den jeg brukte når alt rundt meg syntes å være uutholdelig. Det var den jeg tydde til når jeg følte meg ensom, når jeg var redd, når jeg ikke strakk til eller rettere sagt var alkoholen det middelet jeg brukte mot alt som hadde noe med følelser å gjøre.

Alkoholisme er en sykdom, en følelsessykdom, og alkoholen var et symptom på at jeg ikke hadde det bra med meg selv og mitt følelsesliv. Jeg taklet ikke å være “alene”. Jeg var bitter på mennesker som hadde såret meg og selvmedlidende fordi jeg følte ingen så meg. Jeg vil skrive litt mer om hvordan mitt liv som alkoholiker var, og hvorfor jeg egentlig begynte å drikke, i en senere blogg. Tenker det er viktig å fortelle om årsaken og medfølgende problemer av min drikking før jeg begynner å ta for meg hvordan jeg har det i dag. Det essensielle er å fortelle om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå.

Jeg lar det være med dette, for denne gang. Kanskje noen har synspunkter også, og det ville jo være fint. Jeg setter pris på å få spørsmål, som jeg, ut ifra egne erfaringer, skal prøve så godt jeg kan å svare på.

Så da hørs vi. Oj, glemte nesten; En dag av gangen da. Det er mitt motto og akkurat passe lenge nok å holde seg edru. Bare for i dag kan jeg la være å drikke, og i morgen kan jeg drikke så mye jeg vil, for i morgen kommer aldri…

Stutt å leke Gud!

Og la for guds skyld ikke alkoholen være din Gud…

Det er onsdag, lillelørdag, midt-uke eller bare en helt vanlig dag. En riktig fin dag. Eller er det ikke det for deg? Sliter du litt i dag? Kommer du deg ikke ut av sengen enda? Føles alt mørkt og trist? Skjelver du? Venter du på at polutsalget skal åpne? Smerter det i hele deg? Ja, jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg hadde det på samme måten selv – da jeg drakk…

Jeg bad Gud om hjelp, en Gud jeg ikke før hadde trodd på slik troende gjør, men hadde lært om, og den noen snakket om, bodde oppe i himmelen – Ja, særlig… Jeg bad, men ikke på den riktige måten, jeg bad om mer drikke for å slippe smerten. Jeg hadde gjort alkoholen til min gud, men så begynte jeg å be til en annen Gud, min Gud, en jeg tenkte forsto meg, viste meg kjærlighet, selv om jeg ikke trodde, på ordentlig, men han hørte meg likevel…

Gud, hjelp meg, ta bort smerten, jeg orker ikke mer…Jeg ble bønnhørt, fikk mot, så løsningen – jeg trengte behandling, trengte kjærlighet, så inn i meg selv, erkjente og la meg flat – lyttet og ble sett, og jeg tok imot uten å føle nederlag, men heller en seier, for at jeg klarte. Jeg fant styrken i andre, viste dem tillit, og fikk tillit og senere tilgivelse, selv om jeg ikke trodde, slik de troende…

Ber du mange nok ganger, om ikke akkurat til Gud, men en annen enn alkoholen, den du opphøyet til din gud -NEI! Be, om bare til en venn, en virkelig venn om så er, eller bare si det høyt – Jeg lider, jeg vil ikke drikke mer – hjelp meg! Kanskje hjelper det, litt etter litt. Forståelsen og erkjennelsen: Du innser selv at dette ikke går lengere, og ber virkelig om hjelp, ber deg selv om å søke hjelp. Din Gud er kanskje din egen indre stemme, ikke alkoholen, men den som prøver å nå deg, få deg til å se sannheten, se at du virkelig lider og ikke klarer dette på egenhånd…

Ja, ok, jeg høres ut som en predikant kanskje, men nei, ikke jeg. Jeg vil hjelpe deg, ja, ønsker deg bare alt godt, ikke omvende deg til noe annet enn at du skal få tilbake troen på deg selv, at du er viktig, at du er god nok, at DU ER VERDIFULL! Ikke lek gud lenger, men la noe eller noen andre være den for deg, den som klarer å gjøre en forskjell, som tar bort ensomhetsfølelsen og angsten, all smerten og selvmedlidenheten, som tar deg bort fra helvetet, der alt mørket er, der du befinner deg nå, der du egentlig ikke vil være…

Men det er opp til deg – hva du vil, dine ønsker og drømmer. DET ER DITT ANSVAR FAKTISK, om du vil ha det bra? Så be om hjelp, til en Gud, til hva eller hvem som helst, bare ikke alkoholen, for han vet du hva vil, eller… Han vil jo få deg ned -ned – ned, og enda lengere ned, til bunnen, og kanskje må du på bunnen for å selv se at nok er nok… Klarer du dette alene tror du? Tror du at du selv er løsningen, eller at andre vet bedre? De som har vært der du er, men ikke nå lenger, de som selv ba andre om hjelp. Kanskje i dag, i morgen eller i overmorgen. Ta et valg, et valg for deg, for livet og for de rundt deg, som bryr seg og er glad i deg, som den du er, men kan ingen ting gjøre, før du vil, før du ønsker hjelp, for deg, ja, aller først FOR DEG!

Jeg føler dine følelser, jeg kjenner de stikker, men bare ved tanken, for jeg har det ikke slik lenger. For jeg ba om hjelp, jeg innså mitt nederlag og snudde det til seier, fordi jeg fant styrken i meg selv, et snev av fornuft og ba. Jeg godtok mine feil og mangler, så meg selv, så andre, så likheter. JEG VAR IKKE ALENE! Takk Gud, takk til alle dere som så, takk til meg som ba, jeg takker for kjærligheten jeg fikk og dermed selv kunne gi, til meg selv for så til andre… Tilgivelsen og oppstandelsen – Et nytt liv i frihet. Frihet fra og frihet til.

Jeg er god nok selv med mine feil og mangler. Jeg blir sett, jeg ser meg, andre ser meg, så jeg er ikke ensom lengre. Jeg tok ansvar, og tar ansvar, for det er mitt ansvar å få og ha det bra, selv finne ut hva jeg vil, og gjøre det. Jeg valgte å ha de godt. Jeg valgte kjærligheten til meg selv! DU ER BRA NOK! VELG DEG SELV FØRST! VELG KJÆRLIGHETEN!

—————————-

Ja, det er onsdag, en riktig fin onsdag – for meg. Vil du ha en slik onsdag en gang i fremtiden? Ta valget! La din fortid hjelpe deg til en bedre fremtid – en bedre hverdag og et bedre liv – i kjærlighetens tegn… Hva tror du? Ha tro på deg selv du, men ikke som en Gud. Lek ikke gud lenger, for det har du gjort lenge nok, og du så hvordan det gikk, eller?

En risk å ta, sier du… Du risikerer bare å bli edru og att på til få et bedre liv. En ting til, du får tilbake alle de du mistet også, de du innerst inne er glad i, de som er glad i DEG, men som du mistet på grunn av at alkoholen ville bare ha deg, alene… Er ikke det verdt risken?

————————————-

Du har politi på sykkel og leger på hjul, og nå også engler…Jeg trodde englene bare fantes i himmelen, men det var før jeg så denne… Så se opp for disse syklistene, de slår til før du aner det, men vil deg bare godt… Om du slutter å leke Gud… kan du bli en av hans hjelpere, altså en engel selv… Eller hva tror du?

Fortiden…

Min egen bruksanvisning for fremtiden og et bedre liv…

Hvor og hvem hadde jeg vært uten min fortid? Tja, det er ikke enkelt å svare på, men en ting vet jeg, jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten den. Og hvem er jeg så? Jeg er en person som lider av avhengighetssyndromet, og min last ble alkoholen, den jeg i utgangspunktet hatet på grunn av at mennesker jeg holdt av misbrukte denne avhengighetsskapende giften. De ble til en totalt annen person enn den jeg ble kjent med. For det er slik alkoholen er, den forandrer oss, og oftest til et menneske som er ulik fra den man i utgangspunktet var ment å være. Slik jeg også ble…

Jeg tenker jeg overlater til andre å bedømme hvem jeg er, vertfall i denne omgang. Jeg tenker jeg ser det fra en annen vinkel, og det blir bare spekulasjoner om hvem jeg hadde blitt dersom jeg hadde latt være å begynne å bruke alkoholen som en forsterkende substans på min personlighet. Med dette mener jeg at alkoholen var et middel for å bli mer modig, mer sosial og ikke minst for å minske ensomhetsfølelsen. Jeg kan heller ikke unnvære og nevne at jeg ønsket å forsterke min selvmedlidenhet, og etter hvert ble den også medisin mot min økende angst og senere depresjon. De psykiske plagene var vel høyst sannsynlig et resultat av alkoholmisbruket, men hva kom først, høna eller egget…

Hadde jeg blitt en annen dersom jeg hadde unnlatt å nyte alkohol? Eller jeg nøt sjelden alkohol, jeg bare drakk for å komme bort, glemme, bli mer synlig eller aller mest usynlig – selv om det motsatte som regel skjedde. Jeg ble en rebell, en som våget det jeg aldri før hadde turt, ikke drømt om å tørre engang. Jeg ble «tøff», en person mange likte, vertfall menn, som var på jakt etter lettlurte damer. Jeg var i utgangspunktet ikke lettlurt, men jeg vil heller si at jeg lot mennene tro det, for egentlig var det jeg som lurte dem. Jeg ønsket meg bare alkohol, og det fikk jeg gjennom dem, så mye jeg ønsket.

Ja, tilbake til hvem jeg kunne ha blitt uten alkoholen? Nødvendigvis ikke et bedre menneske i dag, men utvilsomt bedre den gangen, i min fortid, da jeg bare skapte problemer for meg selv og familien min. Jeg hadde vært en kvinne med større respekt, en person de kunne se opp til, som stilte opp når noen trengte hjelp, som trengte meg. Jeg ville vært en mamma barna kunne stole på, som stilte opp og var tilstede hele tiden, en omtenksom mamma på ordentlig. Jeg ville vært en datter foreldrene mine kunne være stolte av, og ikke en som bare ga dem bekymringer. Ja, jeg hadde vært mer pliktoppfyllende og en rausere person enn det som var naturlig da jeg drakk. Da hadde jeg mest tanker for meg selv og det å få nok alkohol, leve livet og la andre seile sin egen sjø, slik jeg seilet min, og det til gangs. Jeg skulle være, og trodde jeg var dronningen i mitt eget kongerike.

Hadde jeg egentlig vært bedre uten alkoholen, og nå spekulerer jeg? Jeg er, og var et avhengighetsmenneske, så om alkoholen ikke hadde fanget meg, hadde kanskje noe annet gjort det? Jeg kunne blitt en arbeidsnarkoman eller treningsnarkoman? Kanskje, og mest sannsynligvis ville jeg brukt mat og godterier for å stimulere trangen min, noe jeg til og med gjør nå til tider. Hadde jeg eslet de rundt meg like mye tanker da, eller hadde jeg blitt for oppslukt i de eventuelle lystene eller de avhengighetene jeg måtte ha ervervet meg? Sannelig om jeg vet? Nå er det ikke like helseskadelig å hverken jobbe eller trene mye, men jeg ville ikke vært like tilgjengelig da heller. Jeg ville alltid hatt unnskyldninger for ikke å stille opp både for barna og familien ellers…

Nå setter jeg tingene på spissen, og jeg gjør det med vilje. Ikke for å forherlige alkoholen og mitt misbruk av den, men egentlig mest for å formidle at jeg gjerne skulle hatt mye av min fortid ugjort, men jeg ville heller ikke byttet den bort mot eventuelle andre laster, som jeg tenker ville formet meg til en helt annen person. Vet ikke om dere helt skjønner hva jeg mener, men jeg er i grunnen takknemlig for at livet mitt ble som det ble, og dermed skapte denne utgaven av meg. Jeg er ikke stolt over alt jeg har foretatt meg, men jeg kunne heller ikke vært det foruten. Kunne jeg gjort noe annerledes, så hadde jeg selvfølgelig gjort det, men gjort er gjort! Om jeg bare ikke hadde forvoldt mine barn og mine foreldre så mye vondt. Det beste hadde vært om jeg ikke hadde skadet noen andre enn meg selv da det sto på som verst, og forstå meg rett. Jeg ville jo egentlig bare ha det godt med meg selv mens jeg drakk, men uheldigvis har ikke store mengder alkohol over tid den virkningen. Jeg hadde dessverre ikke ervervet meg den kunnskapen.

Som den alkoholiker jeg var tenkte jeg ikke på noen andre enn meg selv. Egoismen og selvforherligelsen rådet. Eller jeg likte jo egentlig ikke meg selv. Jeg likte meg ikke edru og vertfall ikke på de dagene jeg prøvde å komme meg på fote igjen etter en rangel. Manglende selvtillit og troen på at jeg klarte å leve et liv uten denne giften rådet, den som bedøvet meg og fikk meg til toppen en stakket stund, for så å ramle ned som en fell. Jeg ville helst utslette meg, være en annen, en bedre Heidi, en alle ville være sammen med, og ikke fordi jeg var «dumsnill» og godtroende eller «lett på tråden», men fordi jeg var et menneske. Jeg fortjente ikke å ha det godt, det hadde jeg blitt fortalt, og jeg trodde det, og da var alkoholen god å ha, flykte sammen med og dermed bli en jeg ønsket å være, men som jeg aldri ble da heller. Alkoholen ville bare eie hele meg, og jeg fikk ikke lov å bestemme over meg selv da heller. Jeg var nok engang fortapt. Så derfor drakk jeg mer, for jeg visste ikke bedre…

Alt dette nedverdigende livet jeg levde har formet meg til den jeg er i dag. Det har vært en dyrbar erfaring og læringsmetode. Likevel påstår jeg altså at jeg ikke ville vært den foruten. Ja, jeg gjør det, og dette fordi jeg ville ikke hatt all denne kunnskapen og livserfaringen som nå hjelper meg bedre å forstå meningen med livet. Livet er ikke en dans på roser for noen. De som påstår at alt er rosenrødt og at de ikke har noen problemer what so ever, de har aldri levd på ordentlig, eller mest sannsynlig så lyver de, eller så er de alkoholikere, og de lyver jo også og tror at alt er bare fryd og gammen, helt til…. Ja, jeg «lukket øynene» for alt som kjentes vondt og vanskelig når jeg drakk, det vil si mens jeg drakk, og ikke i abstinensperioden, for da var alt helt for jævlig.

Så, om jeg ikke hadde blitt en alkoholiker, ville jeg dermed ikke visst hva smerte er, om jeg ikke hadde blitt syk på annen måte da? Fått kreft for eksempel, men da hadde jeg fått mye smertelindring og alskens annen hjelp. Nei, jeg ønsker ikke å neglisjere og snakke nedlatende om de kreftsyke, de har det vondt nok de, og det kan også være en dødelig sykdom, slik alkoholismen er. Det er mest ment som et lite stikk til behandlingsapparatet rundt dem kontra oss rusavhengige. Nok om det. Det jeg vil fram til er at jeg ville ikke fått erfaringer om til dels psykiske problemer og livets bakside på samme måte.

Hva skal jeg nå med det, spør du? Jeg tenker at man blir mer medmenneskelig og forståelsesfull overfor personer som sliter med ett eller annet i hverdagen, det være seg praktiske eller teoretiske oppgaver, eller bare det å klare å mestre livet generelt på best mulig måte. Jeg vil påstå at jeg har fått større forståelse for og om mentale sykdommer og andre alkoholikere, eller alle folk. Jeg kan tolerere at noen går rundt med ambivalens om det å slutte å drikke. De har et ønske, men utsetter tanken på handling gang på gang. Om jeg selv ikke hadde vært en avhengighetsperson, og gjort meg egne erfaringer rundt dette, ville jeg heller ikke forstått denne ambivalensen og dermed ikke kunnet hjelpe dem og andre i lignende situasjoner på samme måte som nå. Jeg ville heller ikke kunnet forstå alle de som sliter i hverdagen, også de som nødvendigvis ikke har rusproblemer. Jeg har til og med blitt en bedre lytter, en person som kan dele på mine erfaringer og ikke minst mindre redd for andres meninger. Vel og merke er dette kunnskap jeg har ervervet meg som edru mest på bakgrunn av egne og andres erfaringer.

Vi sitter på enormt med kunnskap om vi bare får formidlet den videre vi som har strevd litt. Jeg tror, og mener at livserfaring ofte er den beste kunnskap for å kunne bidra til at andres liv blir bedre, vel og merke som en slags læresetning om du vil. Har man godtatt fortiden: Slik var det, og i etterkant ikke lenger lar dette påvirke dagen i dag på annet vis enn å bruke det som en påminnelse på hvilke konsekvenser alkoholen kan skape i eget og andres liv. Min fortid er gull verdt, og jeg har ikke tenkt å la den påvirke meg i negativ retning. Jeg har forsonet meg med alle mine mistak og feiltrinn, alt det vonde jeg har påført mennesker, meg selv inkludert, og har vel dermed tilgitt meg selv for at jeg var som jeg var. Var jeg alkoholen eller var jeg et menneske? Jeg var selvfølgelig et menneske, med avhengighetssyndrom, som foretok feil valg. Jeg vurderte min situasjon slik hen at alkoholen var den beste løsningen på alle problemer. Dette fordi jeg ikke hadde den ringeste anelse om hva alkoholen egentlig hadde til hensikt med meg. Den kunnskapen eide jeg ikke da, men derimot nå. Så min fortid er det dyrebareste jeg har. Uten den ville jeg ikke vært her, som meg, og heller ikke en ressurs for andre…

Jeg går ikke rundt og skryter over min fortid som alkoholiker, men at jeg hadde styrke og mot til å ta avskjed med denne følgesvennen, som fulgte meg i gode og onde dager, det er jeg stolt av. Jeg fornekter ikke fortiden, men bruker den som et middel for å holde meg vekk fra kong alkohol, siden jeg nå vet hva den er kapabel til. Jeg er også på en måte, og som før skrevet, takknemlig for min fortid, men ikke i den forstand at jeg anbefaler andre å begynne å drikke for å få tilnærmet lik livserfaring som meg. Nei, jeg unner ingen denne metoden å finne svarene på hva meningen med livet er, og hvem du er som person. Jeg er vel fortsatt på leit etter å finne med selv, men jeg blir stadig mer glad i denne personen jeg har blitt, og muligens slutter jeg å lete mer. Hvem vet hvem jeg finner til slutt?

Jeg ser meg i speilet hver morgen og sier: Du er bra nok som du er Heidi, faktisk «helt perfekt» til ditt formål til tros for at du begår enkelte feil fortsatt. Det er menneskelig å feile. Det gjelder bare å rette dem opp igjen og ikke gjenta samme feilene om og om igjen, slik jeg gjorde da jeg drakk. Jeg trengte ikke å ha en tro for å få tilgivelse for alle mine feil og sårende handlinger. For jeg trodde det var en forutsetning å tro på en Gud for å bli tilgitt for alt jeg hadde forvoldt omverdenen. Jeg forsto etter hvert at jeg måtte slutte å leke gud selv, finne en kraft sterkere enn meg selv, og ikke minst sterkere enn alkoholen. Denne kraften finner jeg inni meg så lenge jeg utviser kjærlighet. Jeg trenger bare være meg, som meg, som den jeg var ment å være, en nykter alkoholiker, for da kan jeg igjen gi av min kjærlighet og dermed få kjærlighet, og det er da tilgivelsen skjer tenker jeg. Tilgivelse er å vise kjærligheten til andre mennesker – selv de med brister, selv de med en brokete fortid…

Jeg lever ikke i fortiden, men med den, og det er helt ok det, helt fint! Men jeg er stadig i endring, og det er også helt ok. Jeg liker meg slik jeg er, en person i endring, alltid på søken etter mer forståelse og kunnskap, og da er fortiden min veldig god å ha. Skulle jeg slutte å oppsøke fortiden min, ville jeg ikke ha muligheten til å endre meg, ville jeg?

Hva vil åpenbare seg bak skyene, og tør jeg se det…

Min reise med Hurtigruta, minutt for minutt, også en reise i meg selv…

Lenge har jeg gått og ønsket meg en Hurtigrutetur, og ikke minst drømt om å komme helt opp til Finnmark, vertfall nord for polarsirkelen. Nå har jeg oppnådd begge deler, og alt dette takket være min omtenksomme samboer. Det er beundringsverdig at han har kjørt over 600 mil for at jeg skal få oppleve alt dette.

Denne turen har ikke minst fått meg til å se mer inn over meg selv også, for jeg har sett sider av meg selv jeg ikke helt likte, eller var helt klar over. Jeg har, som før skrevet, trodd jeg hadde blitt ganske flink til å erkjenne andres meninger og valg, men nei da gitt, jeg hadde nok oversett en del vesentlige punkter i den leksjonen. Selv om jeg har visst at jeg inn imellom har slitt med intoleranse spesielt overfor de aller nærmeste, så trodde jeg likevel at på en drømmetur som dette ville jeg fremstå som mer tolerant og respektfull. Min intensjon om å vise takknemlighet ble overskygget av at jeg ble for selvopptatt. Egosentrisk i den grad at jeg ikke hadde forutsett at alle planer nødvendigvis ikke alltid går slik en på forhånd har satt seg fore. Mitt forsyn var ikke slik jeg antok.

Tatt i betraktning at jeg dro i god tro om at jeg hadde kommet langt i min prosess om å ha endre på meg selv, mine tankemønster og handlinger, og at det bare er meg selv jeg er ansvarlig for, så fant jeg fort ut at jeg oppførte meg etter gammelt mønster ved å bli irritert over bagateller og sur-mule når noe gikk mot mine antatte strategier. Både på det praktiske plan og det emosjonelle plan hadde jeg ikke helt kontrollen, og dette frittet meg ut fullstendig ved flere anledninger. Hjemme, før vi dro, trodde jeg at dette hadde begynt å fungere utmerket for min sin del jeg, og at jeg hadde utviklet mye mer selvsikkerhet. Dessuten trodde jeg at vi hadde blitt veldig gode til å kommunisere. Nå i etterkant kan det vel sies at tros noen problemer underveis, uenigheter og et snev av krangel, har denne turen styrket vårt forholdet, og vi har blitt bedre på å snakke om, og komme til en enighet om hva som skal skje videre. Skulle jeg formodentlig likevel ha kommet med negative betraktinger og bemerkninger, har jeg som fortjent fått «en smekk». Skjerp deg Heidi!

Jeg har innsett enda bedre at jeg ikke kan la andre ta konsekvensene av mine tanker. Det at jeg har handlet dårlig når det har dukket opp hendelser som har forkludret mitt lille hode, om hvordan jeg har laget meg bilder og ønsker om hvordan ting skulle bli, er absolutt ikke akseptabelt. Det er jo slik at denne turen var en «gave» til meg med et ønske om å oppfylle mine drømmer. Da er det lite hyggelig og anerkjennende når jeg til tider behandlet min samboer nedlatende og ikke viste min takknemlighet.

Var det kanskje en form for usikkerhet i meg fortsatt, om jeg virkelig fortjente dette? Hvordan skulle jeg egentlig reagere i alle de ulike situasjonene? Klarte jeg å se at han forsøkte å være til hjelp, vise at han brydde seg, og at han prøvde å frigjør sin kjærlighet for at jeg bedre kunne kjenne på min egen kjærlighet og frihet? Jeg holder fortsatt på å lære meg forskjellen mellom det å få hjelp og innblanding. Jeg trenger jo fortsatt bistand og veiledning i hvordan te meg, hvordan vise respekt og ikke minst det å være ydmyk. Etterhvert opplevde jeg framskritt og erkjente mine feiltrinn og at jeg har «sviktet» igjen, sviktet i den forstand at jeg ikke gjengjeldte den kjærlighetsfulle erklæringen min samboer ga meg. Jeg ble fullstendig overveldet og likevel klarte jeg ikke å vise med hele meg min ærbødighet overfor min kjæreste. Jeg har fortsatt mye å lære ja!

Så igjen, jeg har fortsatt mye å lære mellom det å få hjelp og det at noen blander seg inn i mine antagelser og handlinger. Jeg trenger å se på hvordan jeg tar imot støtte. Det at noen legger til rette for, og tilbyr meg en slags frigjørelse betyr jo ikke at de er uinteresserte, men tvert imot at de viser respekt for mitt egenverd. Det er da jeg må vise dem respekten tilbake. Det er jeg selv som må ta konsekvensene av mine handlinger, og jeg må også tillate andre å ta konsekvensene av sine. Det å innse at jeg «vantrivdes» med min egen oppførsel var vel steg i riktig retning. Jeg lærte, og lærer meg å frigjøre meg kjærlighetsfullt gjennom andres kjærlighet til meg.

Ja, jeg har drømt om denne turen lenge, men samtidig vært redd for å gjennomføre den. Er jeg klar? Har jeg blitt trygg nok på meg selv i ulike situasjoner? Kjenner jeg meg selv godt nok, og kjenner de rundt meg meg godt nok? Mange svar fikk jeg gjennom ferieturen, og det viktigste jeg oppnådde var å bli oppmerksom på hvem jeg er nå på mitt fjerde år som nykter. Jeg så at jeg som en avhengighetsperson ikke er kurert for negative tanker i forbindelse med situasjoner som kan trigge meg og mine «lyster». Helt trygg blir jeg nok aldri i situasjoner som omhandler alkohol, men jeg ser at jeg takler de bedre enn antatt. Det vil si så lenge jeg er forberedt så går det fint, men når jeg stiller uforberedt så sliter jeg mer spesielt med tanke på mine reaksjoner der og da.

Ta for eksempel når vi gikk inn på spisesteder for å få oss et bedre måltid før vi gikk til ro på overnattingsstedet vi befant oss på. Da hadde jeg allerede gjort meg opp tanker om at det sikkert ville være noen som drakk alkohol til maten, og det måtte de jo få lov til, bare de ikke bråket. Så var det i forhold til min samboer da, som jeg «forlangte», uten å si det, men hadde bare laget meg det bildet i hodet, at han skulle drikke vann til maten slik som meg. Usikkerheten min fortonet seg på en måte som aggresjon, og jeg handlet før jeg tenkte, eller jeg ble svært så unnvikende i måten jeg svarte på, til tider sur i stemmen, om jeg i det hele tatt svarte når han prøvde å kommunisere.

Så det er min samboer som må unngjelde for utryggheten min og min negative oppførsel. Jeg blir urolig, stivner og klarer liksom ikke å formidle med ord hvordan jeg har det. Intuitivt tenker og tror jeg at han ser hvordan jeg føler det, og selv om jeg ikke sier at jeg ikke ønsker at han skal ta det ene glasset med øl, så blir jeg mutt og stille, vil bare spise ferdig å gå og legge meg. Min tvetydighet skaper selvfølgelig usikkerhet hos ham også, når jeg tidligere har sagt at jeg ikke bryr meg om at han tar øl eller vin til maten, så gjør jeg i grunnen det likevel.  Hvorfor kan jeg ikke forklare hvordan jeg har det, hvordan jeg føler på utryggheten ved å gå inn på et utested der mennesker mest sannsynligvis vil drikke, også ham selv?

Jeg tenker at dette er fordi jeg nå har fått mer kunnskap rundt det å være i triggersituasjoner. Jeg har lært at dager jeg opplever mye stress og uroligheter i kroppen, uten å ha forklaringer på hvorfor på det tispunktet, kan være en reaksjon på noe jeg opplevde tre-fire dager tidligere. Et restaurantbesøk, hvor mange drikker, skåler og morer seg er en situasjon som skaper gjenkjennelser for amygdalaen, en situasjon jeg selv før pleide å delta i, og ikke minst drikke i. Men jeg ønsker ikke å drikke alkohol fordi jeg ikke kan, og heller ikke vil. Det tenker ikke amygdalaen med det samme, og i denne “overtalelsesperioden” prøver den avhengige personligheten min å fortelle meg om at selvfølgelig kan jeg drikke, bare litt, bare kose meg slik som de. Det er vel derfor jeg kan reagerer slik jeg gjør, fordi jeg er mer bevisst på min avhengighet og hva den kan gjøre med meg. Så min usikkerhet er på en måte en trygghet også. Hadde jeg ikke vært «redd» for hvilke tanker som kan dukke opp hver gang jeg havner i slike situasjoner, så hadde jeg ikke lært noe som helst – jeg hadde ikke tatt erfaring av alle tidligere konsekvenser. Kan hende er det også slik at denne i «inkubasjonstiden» jobber hele meg med alle mulige følelser rund denne situasjonen, også i forhold til belønningssenteret i hjernen (Stratium): «Jeg var jo flink som ikke drakk da, men nå kan jeg jo drikke…». Følelsene og tankene rundt bordet når jeg ser de som drikker er ikke farlig i seg selv, men der imot om jeg skulle finne på å handle på dem. Jeg er en alkoholiker som selvfølgelig ikke nøyer meg med det ene glasset med vin…

(Kan vel kanskje sammenlignes med våre reaksjoner rundt mat og hva som er apetittvekkende også: http://www.ntfe.no/i/2018/4/ernaering-2018-04-a-484 )

Det handler i det store og hele om å ta ansvar og kontroll over eget liv, mitt liv. Jeg ønsker kontroll, men der imot ikke å kontrollere alle andre. Kanskje vil jeg egentlig slippe kontroll, for det beste er kanskje evnen til å hvile i øyeblikket uten å ha kontroll. Som mange kvinner lever jeg vel i den tro at jeg skal være lykkelige hele tiden, eller at kanskje ”alle andre er det, bortsett fra meg”.  «De som drikker har det sikkert fint, og de er heldige som kan drikke et glass vin og gå ifra bordet, til og med uten å ha drukket opp alt, så de må jo ha det bra, og de er nok lykkelige, vertfall ikke alkoholikere slik som jeg». Har jeg et snev av misunnelse likevel? Kjente ikke noe nevneverdig avensyke, men underbevisstheten jobbet sikkert…

Det er bare jeg som kan ta vare på meg selv til syvende og sist. Jeg behøver å godta at jeg er den jeg er, og at de er dem. Selv om jeg opplever mestring, at jeg ser at jeg klarer å la være å ta det første glasset og dermed bygger opp min selvtillit, så trenger jeg gjentatte opplevelser som dette. Ikke minst har jeg behov for støtte og ros for hva jeg oppnår. Det er her mangelen på kommunikasjon stopper opp prosessen. Det at jeg ikke klarer å formidle mine følelser godt nok, tar forgitt at andre rundt meg forstår. Naturligvis kan jeg ikke regne med å få ros dersom jeg ikke forteller “at denne situasjonen var virkelig tøff for meg, men jeg klarte meg utrolig bra, syns du ikke”?

Er jeg selvkritisk nå? Ja, og det trenger jeg å være for å kunne rette opp i feiltrinn og manglende oppførsel. Det er nødvendig for meg at jeg ser på hvordan jeg handler i alle slags forutinntatte hendelser og ikke minst de jeg ikke har sett for meg skulle skje. Det kan skape dårlig selvtillit, usikkerhet og lav selvfølelse dersom jeg ikke tar meg selv mer på alvor. Som kvinne er jeg muligens spesielt flink til å ta hensyn til alle rundt meg, og innimellom glemmer jeg helt meg selv. Eller er det slik at jeg er for opptatt av at jeg selv har det bra, at alle burde ta hensyn til mine behov og derfor glemmer jeg hvordan de har det?

Det er viktig å ikke springe fra livet. Jeg vil jo leve det og være i det! Det meste av det jeg gjør går på autopiloten. Jeg springer fra det ene til det andre – uten å stoppe opp, men på denne turen har jeg måttet stoppe opp. Jeg har behøvd å se på meg selv og de uheldige konsekvensene jeg har forårsaket. Kanskje ikke de aller største med tanke på å utsette meg for de farligste for helsens skyld, men likevel verdt å stoppe opp for å se nøyere på. Lære av å endre på til senere anledninger.

Det kan være vanskelig for mange å forstå at den iboende trangen til å ruse seg for noen kan bli så sterk at den fører til at enkelte, slike som meg, utsetter seg for farer som kan føre til at man, uten fri vilje plutselig sitter der med glasset i hånden. Da handler det igjen om amygdalaen og belønningssystemet i hjernen. Det dreier seg med andre ord om instinktene våre som forteller oss hvilke fundamentale behov som er «viktige» for oss, og som er med på å styre vår adferd. Hjerneområder for kognisjon og læring, stress-responser og selvregulering påvirkes også, og vil kunne ha langvarige funksjonsendringer etter gjentatt rusmiddelinntak. Jeg har jo brukt store deler av mitt voksne liv på å ruse meg, så jeg blir ikke kvitt min avhengighet over natten eller fordi jeg er på Nordlandsferie og Hurtigrutetur.  Det er altså helt naturlig at en slik reaksjon kommer spesielt når jeg befinner meg i et område, som for eksempel en restaurant, hvor jeg ofte inntok store mengder vin da jeg var aktiv alkoholiker.  

Nå i ettertid ser jeg tilbake på hele denne reisen som det største læringsopplegget jeg har deltatt i. Her fikk jeg virkelig satt teorien ut i praksis, og fikk kjenne på de ulike stemningene som kunne sette i gang triggereffektene. Det at jeg i forkant til denne ferieturen nettopp hadde deltatt på kurs tenker jeg var en medvirkende årsak til at jeg tenkte klarere og var mer oppmerksom på farene. Likevel ser jeg også at jeg, som en person med avhengighetssyndromet, trenger å jobbe mye med meg selv i forhold til det å bli et bedre medmenneske, spesielt i situasjoner som omhandler alkohol. Kommunikasjon er en nødvendighet, og den trenger å være kongruent, der både kroppsspråket og det verbale står i forhold til hverandre. Det må vel sies at her har ikke jeg vært god nok. Det mest fremtredende og vesentlige for min sin del må være å gjøre andre trygge på meg og dermed seg selv, altså i første omgang min samboer i dette tilfellet, ved å formidle min trygghet til ham. Når vi begge vet hvor den andre står og hva den føler, så er det mye enklere å håndtere eventuelle misforståelser. Vi blir ikke lengere gående på ank overfor hverandre, tenkende på hva den andre mener og tror om den saken.

Konklusjonen er derfor at jeg trenger å respektere andre for deres valg, selv om jeg kanskje ikke synes de er etter mitt hode. De behøver selvsagt også å respektere mine, så lenge jeg oppfører meg «normalt».  Alle får det best når man kan stå inne for sin egen oppførsel.  Så fremt vi alle behandler hverandre respektabelt og har en god kommunikasjon, vil enhver situasjon fortone seg langt mindre urovekkende og stressende. Det var slik ferieturen etter hvert ble siden vi, eller rettere sagt jeg tok ansvar for mine egne tanker, følelser og handlinger. Når vi etter hvert kom om bord på Hurtigruten, så var mine engstelser for alle alkoholdrikkende medpassasjerer borte. I tillegg visste min samboer hvordan mitt egentlige syn på hvorvidt jeg likte at han tok øl eller vin til maten var. Jeg påtok meg heller ikke nevneverdig dårlig samvittighet for at han ikke valgte å nyte noe alkohol på ferjen disse tre døgnene, og jeg klarte nesten å legge bort tanken på at jeg hadde påvirket ham til å ta dette valget. Han ønsket mest sannsynlig å kose seg med et glass vin, eller to, men lot nok være for min sin del, og atmosfærens del. Han kunne tros alt tatt seg en øl han, eller kunne han det…?

Så kjæresten min: Tusen hjertelig takk for en fantastisk reise, og ikke minst for all lærdommen jeg fikk gjennom «reisen» i meg selv sammen med deg!

Her skulle det ha kommet en bildeserie, men den må dere se på en annen blogg…

Finnes det alkoholfrie utesteder, bortsett fra kiosker og burgersjapper?

Tanker gjort fra et hotellrom i Tromsø…

Hvor enn jeg går for å ta meg en bedre middag, spesielt nå mens jeg er på ferietur, serveres det alltid alkohol. Finnes det overhode noe spisested hvor man ikke blir forstyrret av andre gjester som foretrekker alkoholen fremfor maten? Akkurat nå lurer jeg? Mulig jeg har vært uheldig, eller så er det slik kulturen har blitt. Har jeg kanskje “glemt” hvordan det var?

I Norge er alkohol det mest utbredte, og det rusmidlet som medfører størst samfunnsmessige problemer og omkostninger. Det dreier seg om omfattende helsemessige og psykososiale vansker, med samfunnsmessige, familiære og individuelle skadevirkninger. Hva med å prøve å bidra litt forebyggende innen restaurant bransjen?

Dersom det fantes muligheter for å spise på steder der det ikke ble servert alkoholholdige drikkevarer, og at maten også var innbydende, så tror jeg dette ville bidra til at alkoholikere, som er nyktre, fikk muligheten til å sitte mer avslappet å spise sin mat i rolige omgivelser. Det ville kanskje også bidra til at færre får tilbakefall til alkoholen og andre rusmidler, og dermed føre til reduksjon av skadevirkninger. Igjen gir dette en mulighet til betydelig bedret livskvalitet for alle parter som har vært berørt av rusproblemene.

Kanskje er jeg sær og storforlangende, eller kan hende er det slik at flere med meg skulle ønske seg et slikt spisested. Dette ville helt klart gagne småbarnsfamilier også vil jeg tro. Jeg hadde nok ikke tenk denne tanken om det ikke hadde vært for at jeg har spist ute nesten hver eneste kveld disse dagene jeg har vært på farten, og aller mest i Nord-Norge. Det forteller også litt om hvor mange ganger jeg har vært på restaurant de siste fire årene som nykter. Kan faktisk telles på en hånd, så dermed har jeg spist mer ute på de siste ti dagene enn på mine vel fire nyktre år.

Jeg føler hele tiden en uro når jeg går ut sammen med min samboer for å innta et bedre måltid. Jeg blir stadig “forstyrret” av andre restaurantbesøkende, som høylytt roper på mer øl eller vin. Ja, jeg er relativt ny-nykter. Muligens, tenker noen, at jeg får holde meg på hotellrommet eller spise et annet sted. Hvorfor kan ikke jeg få samme mulighetene som dem? Burde ikke vi nyktre alkoholikere også få spise reinsdyrstek med kantarellsaus, saltbakte poteter og rotgrønnsaker i et rolig og trivelig miljø for oss, nemlig et alkoholfritt spisested?!

Jeg vet at jeg var ikke bedre selv da jeg drakk. Jeg tenkte ikke på at min væremåte kunne sjenere andre mennesker som prøvde å nyte en bedre middag, og det gjør jo ikke disse heller. Det er liksom slik det skal være, helt normalt. Men ikke for meg lengre, og mange med meg vil jeg tro. Derfor hadde det vært mye enklere om det fantes tilbud om alkoholfrie spisesteder. Kanskje ville de blitt svært populære? Eller vil det bli slik at noen vegrer seg for å gå dit i redsel for å bli stemplet som nykter alkoholiker, de unormale – de som er annerledes og sære. Ja, så får jeg bare være den sære da…

Det er sikkert også mange som er helt uenig med meg, også de som selv har slitt med alkoholavhengighet. Det de kanskje ikke vet er at selv om de ikke føler noen trang til å drikke der og da, mens de sitter sammen med alle de som trygt kan nyte sitt vinglass til maten. Så kommer plutselig suget, som lyn fra klar himmel tre-fire dager etter på, og man sitter der med vinglasset i hånden. Jeg ønsker nemlig ikke å utsette meg nevneverdig for slike ufrivillige fristelser, men noen ganger ser jeg meg nødt til det. Får være måte på hvor mange burgere jeg orker å spise…

På reise…

Jeg er på reise, bokstavelig talt, men denne reisen er bare lystbetont. Jeg skal se mitt eget land, hvert fall deler av det, for det meste den nordlige delen. Og så skal jeg seile med Hurtigruta, en stor drøm skal gå i oppfyllelse. Da jeg jeg gikk rundt og soset i min egen verden, bare drakk, så jeg kun meg selv. Likevel hadde jeg drømmer da også, og den aller største var å bli lykkelig.

Jeg strebet etter egen lykke da jeg drakk. Alt dreide seg om meg selv og andres behov telte ikke. Jeg ble aldri fornøyd uansett om alt skjedde rundt og for meg. Så innså jeg at denne innstillingen ikke ville skape noen som helst lykke på min vei. Min selvopptatthet hindret meg fra å se positive ting i livet, hindret meg i å være positiv mot andre. Derfor tapte jeg alltid, jeg tapte meg selv. Jeg måtte ta en ny vei og endre min innstilling for å finne trivsel og mening for meg selv igjen.

Jeg foretok et valg og det valget innbefattet det å finne den rette veien til å bli edru. Jeg ble anbefalt å følge i «fotsporene» til mange som hadde gått foran meg, men ingen antydet at det var den eneste måten å bli nykter på. Det var faktisk opp til meg selv å finne min vei. Jeg valgte å lytte til de som hadde erfaringer, og som hadde trasket den velbrukte stien flere ganger. Noen hadde også ramlet, men stablet seg på bena igjen. De fortsatte mot målet, mot lyset, mot friheten, dit jeg også ville. Nå er jeg i lyset, og har frihet til å gjøre det jeg vil. Målet ligger fortsatt der framme. Jeg kommer dit til slutt, og selv om jeg møter på mange vanskeligheter og strevsomme dager, så vet jeg hvor hjelpen er å finne. Jeg er aldri alene hvor enn jeg går. Min egen lykke er ikke lenger målet, men derimot når jeg kan se andres glede stråle i øynene, kjenner jeg lykke.

Jeg har fått med meg verktøy som skal hjelpe meg på veien. Noen kløfter trenger jeg å unngå, noen omveier for å sikre best mulig fotfeste, men jeg har nok utstyr til alle etappene som leder mot målet. Jeg møter andre mennesker som har tenkt seg deler av samme vei, og de er ikke like godt utstyrt. Jeg har det ikke travelt, så jeg stopper opp for å dele av mine goder med dem som trenger det mest, trenger min bistand. Jeg lærer også mye av dem, og ikke minst deler vi på hverandres erfaringer, hverandres styrker og gir hverandre håp.

På veien har jeg blitt mindre selvopptatt. Jeg er ikke den som lengre skal stå i sentrum, hvor alle mine behov, ønsker og fornøyelser må komme først. Hver dag er det en mulighet til å bygge opp et lager av positivitet og erfaringer. I dag kan jeg legge merke til hva som skjer rundt meg. Jeg er ikke orkesterlederen lengre. Jeg kan se den som sitter med hodet bøyd, den som ikke ser ut til å ha mer håp i øynene, men like fullt har en bønn om bedre tider. Jeg ser meg selv slik jeg en gang var.

Ja, jeg er på en reise, en reise til et mål, og på veien dit sanker jeg med meg all kunnskap og livserfaring jeg kan få, både fra andre og også av egne opplevelser. Hvem vet hva denne turen vil bringe? Denne turen vil vise meg hvor trygg jeg er på meg selv. Det er enkelte situasjoner jeg ikke har utsatt meg selv for som nykter enda. Jeg har fryktet alle triggerne, de som kan friste meg til å ta den første drinken, den farligste av dem alle. Hvordan blir fjorten dager borte fra muligheter til å bare gå hjem og skjerme meg? Hvordan blir hotelloppholdene? Og tusen-kroners spørsmålet: Hvordan blir det på Hurtigruten med alle menneskene og ulike turister? Jeg er på reise i meg selv for å lære meg selv å kjenne uten å utsette meg for alt for store farer og fristelser.

En erfaring rikere i går. Jeg så etter fluktmuligheter og mulige avledningsmanøvrer. Så fikk jeg en ahaopplevelse; jeg hengte meg opp i at mange kom i rekke inn i spisesalen med hvert sitt rødvinsglass. Jeg var heldigvis ikke en av dem, var første tanken. Nå i etterkant har jeg fundert på om jeg var misunnelig eller noe annet. Hva var det som gjorde at jeg la merke til dem? Det var vel egentlig ikke noe underlig med akkurat dem, men jeg er nå engang den jeg er. Uansett så tenker jeg nå at det var vel en form for forsikring, se at ingen satte seg for nære, kom for bardus på meg eller skapte mer furore rundt meg. De satte seg stille ned et stykke unna mitt bord, og jeg glemte dem…

Jeg er på reise, og i dag går ferden videre nordover. Hvor min samboer velger å avslutte dagens kjøring, det vet jeg ikke. Jeg er med, og det er faktisk godt å bare være passasjer enn så lenge. Jeg observerer og lærer nye sider ved meg selv. Tror dette blir ganske så fint jeg, så lenge jeg vet hvem jeg er, og hvilke forholdsregler jeg behøver å ta til en hver tid. Jeg er bare ansvarlig for med selv…

Utsikt fra mitt hotellrom…
Faktisk ganske fint til tros for at det bare er tak på tak…

FØLGE DRØMMEN…

Om to dager drar jeg på tur, en fjorten dagers reise i mitt eget land. Jeg skal følge drømmen, en barndoms drøm. Takket være min fantastiske samboer kan jeg nå realisere denne drømmen. Vi drar nemlig nordover, og skal kjøre de drøyt 1800 kilometerne helt til Kirkenes. Med alle avstikkerne vi kommer til å ta, så blir det adskillig lengre, og med meg som kartleser, kan vi havne i Russland for alt jeg vet. På hjemveien skal vi tilbringe tre døgn på Hurtigruta fra Tromsø til Trondheim, om jeg har forstått det rett. Jeg er bare med, og tar det som kommer, det jeg får av opplevelser. Jeg er så heldig!

Seile med Hurtigruta ja, den største drømmen min skal gå i oppfyllelse, en båtreise jeg hovedsakelig har utsatt på grunn av livet jeg har levd, og dermed påfølgende mangel på penger, og ikke minst styrke og mot. Etter at jeg ble nykter har alle lengre ferjereiser blitt satt på vent, for jeg har ikke vært trygg nok på meg selv til å gå om bord i en båt der jeg selv ikke kan velge å gå av igjen når det måtte passe meg. Jeg har ikke vært klar til å takle eventuelle situasjoner som kunne trigget mitt avhengige hode. Min avhengige personlighet er jo der fortsatt, og dersom jeg skulle omgås personer som stadig tok seg en oppkvikker i baren, så har redselen vært der for at jeg ville ønske det samme. Om ikke akkurat gå rundt å virkelig ønske det, så er jeg som andre avhengighetsmennesker slik skrudd sammen at jeg kunne risikert å bare plutselig slå følge med dem. Selvfølgelig kan dette skje nå også, men nå stoler jeg mer på meg selv, jeg er tryggere i slike situasjoner, og jeg vet hva jeg trenger å gjøre.

Jeg har laget en plan, eller flere, for det er nødvendig med både A, B og til og med C alternativer til hvis-om-atte-dersom-atte dette skjer. Jeg har forberedt meg godt, og laget meg framgangsmåter i hodet. Til tros for all denne planleggingen så er jeg likevel aldri sikker i forhold til det å ikke bli trigget. Jeg trenger bare å la være å ta den første drinken. Enkelt det, tenker du. I og for seg er det jo det, for de normale, men jeg er ikke normal, ikke på den måten. Jeg vil fortsatt, og resten av livet ha en trang til å ruse meg igjen. Da er det opp til meg hvordan jeg forholder meg til dette. Underbevisstheten vil nok se for seg at jeg sitter lettere henslengt på en benk på øverste dekk med et stettglass i hånden. Det spørs hva jeg velger å ha opp i det?!

Konsekvensene blir mange om jeg skulle velge å ta den alkoholholdige drinken, så da tenker jeg tanken helt ut, ser for meg alle de fatale hendelsene, som vil komme til å skje om alkoholen fikk overtaket. En drink gjør vel ingen ting, sier du kanskje, men det blir ikke med bare den ene. Nei, det kan jeg skrive under på. Det er faktisk dette eventuelle første glasset som er det som kan sette hele mitt liv i fare, og nå er jeg langt i fra å ha et ønske om å dø. Har så mye ugjort på listen min, som denne ferieturen for eksempel, så jeg vil gjøre alt for å holde meg unna. (Selv heller ikke det kan være nok om jeg ikke er med på mine egne noter, om jeg virkelig vil drikke, så gjør jeg det, men jeg har ikke det minste snev av å ville ønske eller ville det). Jeg er klar over farene som lurer, og kjenner meg tryggere på meg selv nå, og hvordan håndtere eventuelle tanker og følelser, som alltid ligger der i bakevja. Jeg har ikke villet utsette meg for situasjoner som kan vippe meg av pinnen. Det kunne kostet meg dyrt, og de «pengene» har jeg ikke. Jeg har de ikke nå heller, så jeg velger å la være.

Amygdalaen kan jo lures til å ville ha noe annet i stedet for alkoholen. Jeg kan omprogrammere den til å godta at når andre drikker vin, kan jeg ta et glass brus, som faktisk er mye bedre i smak også. I tillegg får jeg så mange opplevelser, som står i kø for å bli sugd inn i meg, at jeg tror at alkoholen stiller seg bakers i køen. Jeg har forberedt meg på at eventuelle brautete tyskere, med Bayerseidelene sine, ikke skal overraske meg slik at jeg lar meg irritere. Heller ikke de alltid så kaklende japanerne, som svinser rundt med kameraer for å fotografere alt eller ingenting, eller de høylytte amerikanerne, som klager over at troll-souveniren er for dyr, skal få innpass i den hjernedelen som fort gjort kan bli sliten og ønsker seg bort. Og da er ikke lugaren det første stedet jeg ville gått til, selv om det var stillhet, ro og avslapping jeg søkte. Jeg ville resolutt, som på autopilot gå til nærmeste utsalg for å kjøpe en flaske med duggfrisk hvitvin. Derfor er det viktig at jeg har gått gjennom senarioene, så nå kjenner jeg meg forberedt, så godt som det lar seg gjøre. Jeg vet også at reaksjonene kan komme i etterkant, så jeg har planene klare for den tid også. Ringe en venn og snakke om det, er en mulighet.

Hva vil jeg med livet? Hvilke mål har jeg? Om jeg aldri skal forfølge drømmene mine bare fordi jeg er redd for å bli trigget, vil jeg ikke vite hvordan fremtidige hendelser blir, hvordan jeg håndterer de ulike situasjonene, de jeg er redd for og har unngått lengst mulig. Mitt hovedmål blir ikke oppnådd om jeg ikke øver meg gjennom ulike situasjoner, og hit til har disse foregått i nærmiljøet, i de trygge omgivelsene. Men jeg har ikke et ønske om å bare bli sittende på min lille stubbe, helt alene og uten å oppleve annet av erfaringer enn det som foregår i noen meters omkrets fra meg. Jeg behøver å tørre, våge meg ut i ukjent landskap, få erfaringer, se at jeg mestrer, og dermed prøve enda mer, og dermed tørre å ta større utfordringer neste gang. Jeg vil jo utvikle meg, bli sterkere og mer erfaren, så da nytter det ikke å stå på stedet hvil eller bli sittende på den trygge stubben min. Det er ikke målet mitt!

Ja, jeg er klar for tur, klar for stressende ferieopplevelser og alskens turister, som står i kø, og mest sannsynlig vil komme til å irritere meg. Eller jeg lar meg irritere. En vesentlig forskjell det, og da ligger jo ansvaret hos meg. Det er jeg som trenger å forandre på mine tanker rundt følelsene alle disse kommende opplevelsene vil skape i meg. Det er situasjonen jeg befinner meg i som setter i gang følelser, og enkelte ganger trenger jeg nok å komme meg ut av situasjonen. Båten er stor, så et eller annet sted vil jeg finne trygghet og mindre farer. Jeg kan som sagt ikke flykte fra båten, men jeg kan finne meg bedre posisjoner for å best håndtere noe som kan være fristende, eller sette i gang følelser som jeg ønsker å flykte fra. Jeg er heller ikke kjent for å være glad i store menneskemengder, noe jeg faktisk blir nødt til på denne turen, men jeg behøver ikke stille meg midt i den. Ikke minst har jeg min samboer der, som er klar over mine redsler, og vil forsøke å bidra som best mulig på å bistå meg om frykten pirres. Han «holder meg i hånden» til jeg vet jeg klarer å gå alene.

Ja, jeg GLEDER meg, som et lite barn, som skal få lov til å fullføre, og oppleve en av mine store drømmer. Og jeg har tenkt å nyte den i fulle drag, med alle mine sanser; kjenne på følelsene som oppstår, også de vanskelige, men de håper jeg at jeg klarer å sortere vekk så jeg ikke hopper på den raskeste, men verst tenkelige løsningen. Jeg har faktisk tenkt til å ruse meg, men det er på all den fantastiske naturen og ikke minst de flotte opplevelsene rundt dem. Jeg er klar som et egg, som kyllingen i egget, til å sprette ut av skallet, til å ta utfordringene, om ikke på strak arm, men med en sterkere kraft enn noensinne. Og, som beskrevet, vil jeg ikke komme meg videre om jeg aldri våger å ta utfordringen med å følge drømmen.

HERE I COME, “THE MIDNIGHT SUN LAND”!

Det kan kanskje fortone seg noe i nærheten av dette…
(Solnedgangen over Hvalers skjærgård er vakker den også)