Featured

Tiden etter

Velkommen til min blogg, Tiden etter. Grunnen til det navnevalget er at jeg lever i tiden etter mitt liv som alkoholiker. Vel, jeg er jo fortsatt alkoholiker, men tørrlagt sådann. Det er nå engang slik at en gang alkoholiker – alltid alkoholiker.

Hvem er så egentlig jeg?

Heidi, altså meg, er en kvinne i sine beste år. Nei, det blir feil, for det toget har gått. Langt i fra noen modell, ei heller ikke rask og rørlig lenger, men jeg har det ganske så bra, så kanskje jeg er i mine beste år. Vertfall mentalt sett og hvordan jeg ellers takler livet. Jeg er middelaldrende, altså rundet ett halvt århundre, med litt for mange kiloer på kroppen, som vitner om at jeg fortsatt sliter med en avhengighet, nemmelig søtsaker. Vanlig for oss avhengighetsmennesker at når en last blir borte, for mitt vedkommende alkoholen, kommer en ny inn. Det er nå også slik at med alt sukkeret som er i stort sett alle typer alkoholholdige drikker, så er det ikke så merkelig at det må erstattes når en slutter å drikke, så da ble sjokolade, eller for det meste det som er søtt lett å ty til. Uansett så er det bedre med noen kilo for mye enn å hanskes med alt hva alkoholen gjør med kropp og sjel.

Jeg er nå bosatt i et boligfelt på Sjøhagen utenfor Moss, og her har jeg vært samboende de siste ni årene. Etter mange år på flyttefot, eller rettere sagt flukt, har jeg slått meg til ro her. Deler leilighet med mann og ei katte og trives med det. Her kan jeg pusle ute med mine grønne fingre på en liten hageflekk, gå på sopptur i skogen rett utenfor døra, sykle på skogstier i nærområdet, gå en fem minutters gange ned til stranden og stupe ut i deilig, salt sjøvann eller bare sitte og slappe av med ei god bok eller strikketøyet mitt. Så egentlig er jeg ganske så rørlig når jeg tenker meg om.

Jeg har flyktet mye, ja, ikke fra krig eller noen som jaktet på meg, men jeg prøvde å flykte fra meg selv. Trodde at om jeg flyttet til andre steder så ville jeg få det så mye bedre. Jeg trodde at da ville jeg ikke lenger trenge å bruke alkoholen for å kjenne meg bra nok. Alkoholen var jo også en flukt. Det var den jeg brukte når alt rundt meg syntes å være uutholdelig. Det var den jeg tydde til når jeg følte meg ensom, når jeg var redd, når jeg ikke strakk til eller rettere sagt var alkoholen det middelet jeg brukte mot alt som hadde noe med følelser å gjøre.

Alkoholisme er en sykdom, en følelsessykdom, og alkoholen var et symptom på at jeg ikke hadde det bra med meg selv og mitt følelsesliv. Jeg taklet ikke å være “alene”. Jeg var bitter på mennesker som hadde såret meg og selvmedlidende fordi jeg følte ingen så meg. Jeg vil skrive litt mer om hvordan mitt liv som alkoholiker var, og hvorfor jeg egentlig begynte å drikke, i en senere blogg. Tenker det er viktig å fortelle om årsaken og medfølgende problemer av min drikking før jeg begynner å ta for meg hvordan jeg har det i dag. Det essensielle er å fortelle om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå.

Jeg lar det være med dette, for denne gang. Kanskje noen har synspunkter også, og det ville jo være fint. Jeg setter pris på å få spørsmål, som jeg, ut ifra egne erfaringer, skal prøve så godt jeg kan å svare på.

Så da hørs vi. Oj, glemte nesten; En dag av gangen da. Det er mitt motto og akkurat passe lenge nok å holde seg edru. Bare for i dag kan jeg la være å drikke, og i morgen kan jeg drikke så mye jeg vil, for i morgen kommer aldri…

Vemodig og lengselsfull …

Det er litt rart dette, å flytte igjen, for jeg hadde oppriktig trodd jeg skulle bli her lenger. Men slik ble det dog ikke, så etter 13 år er tiden min her på Sjøhagen Moss snart historie. Så lenge på ett sted har jeg bare bodd i barndomshjemmet mitt. Oppdagelseslyst og rastløshet? Nei, jeg må bare videre …

Det har vært en tankeprosess en stund, for mye og mangt har endret seg her i nærområdet. Ikke minst har jeg endret meg, og stedet har liksom ikke rom nok for meg lenger. Jeg vil videre. Og etter å ha tenkt i snart to år, og leita etter drømmehuset omtrent like lenge, som vi fant, tror jeg, så er det snart dags for å dra. Bare noen uker til, så vinker vi farvel til Moss.

Klart jeg vil savne mye, mangt og mange. Sjøen, fjæra og måker. Ja, tro det eller ei vil måkene bli et savn. Og sjøluft og tang, solgangsbris og båtmotor. Så alle de fine naboene, som hjelper med katten, vanner blomstene når jeg er borte, som slår av en prat i ny og ne. Det er ikke dem jeg er lei og vil flytte fra, men som sagt trenger jeg mer armslag. Og jeg trenger en større hage.

Mye av det jeg forlater vil jeg få på stedet jeg flytter til også, tilnærmet likt vertfall. Naboene virker å være hyggelige der til og med, og Randsfjorden er vel så fin å bade i, for selv uten saltvann klarer jeg å holde meg flytende. Måker flyr sikkert skrålende der også, de er jo over alt nå. Når det gjelder hagen er det en stor jobb som ligger foran meg, for å skape den slik jeg vil. Jeg brukte omtrent 13 år på den lille flekken jeg har hatt til rådighet her, så på fire mål blir fingrene mine grønne nok tenker jeg. Men er det noe jeg ser frem til så er det nettopp å begynne å grave i jorda, plante og så. Se at det gror. Da gror det i meg også. Kanskje gror jeg fast der i Søndre Land. Det vil nå tiden vise.

*

Når man flytter, ser man hva man har. Alt skrot og ting jeg har glemt jeg hadde dukker opp. Påminnelse om at jeg skulle ha ryddet oftere. Vurdering tas. Trengs det? Rydde, kaste og pakke. Det er som å rydde i mitt eget liv også, og det trengs fra tid til annen. Skulle ha gjort det oftere også. Skulle ha kvittet meg med de «gjenferdene». Sett nøyere på de følelsene og lagt tilbake de tankene …

Det meste er i esker. Skuffer, skap og hyller står tomme, og alle rommene er fulle av flytteklare pappkartonger, som egentlig bare står i veien mens de venter på å bli kjørt de 16 milene til sine nye skuffer, skap og hyller i Bølbekkvegen. Og ute begynner fellesarealet jeg har «okkupert» i alle disse årene snart å komme tilbake til sin opprinnelige form. Vel, ikke helt, men all skiferen er borte, stauder er gravd opp og nytt gress er sådd. Likevel vil mange blomster stå igjen. Jeg prøver å la være å tenke på hvordan det vi se ut her i fremtiden. Det får bli som det blir. Det er ikke mitt ansvar lenger.

Jeg lever faktisk godt med den tanken at noen andre kanskje aldri vil ta over, men dersom noen gjør er det jo flott, spesielt for borettslaget. Mange har syntes det har vært fint å se alle blomstene i flor fra år til år. Jo da, litt vemodig er det lov å være. Men egentlig er det mest lengsel mot det som vil komme, det at jeg har fått mitt helt eget nå, og jeg trenger ikke lenger ha tillatelse til å utvide bed, til å plante den busken eller flytte den hekken. Nå gjør jeg det jeg vil når jeg vil, og med like stor glede, om ikke større.

Jeg har selvfølgelig hatt enorm glede av å glede andre også med hagen min her, det må sies, men like fullt vet jeg at enkelte har misunnet meg denne flekken, og noen syntes sågar jeg tok meg litt for mye til rette. Det tatt i betraktning, og noen andre småkonflikter har vært medvirkende årsaker til at vi bestemte oss for å flytte. Nå må borettslaget holde alle busker, trær og annen beplantning ugressfrie og friserte uten min hjelp.

Apropos å gjøre en jobb og å få aksept og anerkjennelse for den. Bli satt pris på. Det liker vi alle, få litt ros og godord. Positive tilbakemeldinger om at det man gjør betyr noe uansett hva slags jobb man gjør. Merkelig nok var det mange som ikke tenkte over hvor mye arbeid all greinklippingen på trærne her krevde og hvor mye ugress det egentlig grodde rundt omkring husene. De tenkte aldri over de mange vondtene jeg fikk i etterkant, og som gjorde at jeg ikke orket mer. Noen ble sure – hvem skal gjøre det nå … Andre forsto. Og for atter andre gikk det opp et lys… Det er en prislapp på det å stå øverst på en gardintrapp og klippet greinene på de japanske prydkirsebærtreene, men nå må andre betale den … Det er en kjensgjerning at vi ikke vet hva vi har før det er borte …

Slik var uteplassen for noen dager siden …
… Og slik ser det ut i dag , hvor skiferen er fjernet til fordel for kommende gress, og de fleste blomstene vil også forsvinne, til fordel for hva …

Ja, ja, jeg skal ikke surre meg inn i selvmedlidenhet eller skylde på noen, og vertfall ikke noen som selv ikke kan forsvare seg. Jeg skal leve og la leve. Jeg skal videre, og de skal bli. Gårdagen er historie, og morgendagen vet jeg ingenting om. Jeg er her jeg sitter nå, i skrivende stund – litt vemodig og litt lengselsfull. Ikke vemodig over det som har vært, eller ikke ble, men det som jeg «bygget opp» og nå «river ned». Jeg kan gråte litt, ser meg rundt – jeg er midt i selve livet, og jeg er ikke fremme enda, fortsatt en lang vei å gå, i lengsel mot noe, mot nye muligheter, nye oppgaver, som bygger opp motet og styrken i meg. Jeg går før jeg egentlig var helt klar, for det ville jeg aldri blitt. Eller: JEG ER KLAR! Derfor går jeg før det blir for sent. Det er enda dag. Dagen i dag.

Jeg vet dagen vil komme når jeg vemodig sier farvel til mine gode naboer her, men med lengsel mot mine nye naboer i mitt nye hus. Vårt hus, vårt nye hjem som vi kan gjøre akkurat det vi vil i og rundt. Vi skal skape et godt og trygt hjem for oss tre, for katta skal jo også med.

Takk for oss – samboeren, katta og meg sier adjø til Sjøhagen, og Moss. Vi ses kanskje igjen, men bare snarlig … Et nytt kapittel begynner på Fredheim ved Randsfjorden. Inntil da, ha det så bra.

Utsikten jeg får ut over Randsfjorden, og en badeplass jeg flittig vil benytte – fra neste sommer, eller kanskje allerde i år …

DRØMMER

Drømmer kan ha flere betydninger. En drøm er en opplevelse under søvn, hvor en rekke av bilder, følelser, tanker og lyder passerer gjennom sinnet mens vi sover. I drømmen er det vanlige å skille på om vi befinner oss i en verden av fantasi, som ofte oppleves som virkelig, eller om det virkelig er virkelighet, noe som har skjedd. Innholdet og drømmebildene kan skyldes mer tilfeldig assosiasjoner eller den har en dypere mening.

Ordet «drøm» brukes også i overført betydning om mer eller mindre realistiske fantasier, ønsketenkning, visjoner, håp og liknende. I tillegg har vi dagdrømmer, som er fantasivirksomhet i våken tilstand.

Hva drømmer jeg om? Bruker jeg drømmer som flukt? Kan drømmen oppfylles? Er drømmen et tegn på hvordan jeg har det?

I natt for eksempel hadde jeg en vond drøm, et mareritt rett og slett. En god stund siden sist, men når jeg har oversett meg selv og kjørt meg for hardt drømmer jeg ofte slike drømmer. Når jeg «ligger nede», når jeg har tømt meg for energi, er jeg et lett bytte for at demoner slår til igjen.

Drømmen … Det var som å være tilbake til det helvetet jeg en gang levde i. Ingen ting var forutsigbart. Hele tiden gikk jeg på tå hev for å ikke nære oppunder en voldsom reaksjon. Jeg befant meg i et fysisk og mentalt terrorvelde. Uansett hvor jeg prøvde å flykte fulgte personen etter meg. Jeg fant aldri et trygt gjemmested. Så våknet jeg og innså at jeg var i trygghet, men likevel måtte jeg stå opp og rusle en runde i leiligheten. Riste av meg denne vonde opplevelsen. Assosiasjonene til en fortid jeg for lengst er fri fra. Jeg trenger en oppvekker, en påminnelse om å ta en pause for å lade opp ny, god drivkraft.

Det var egentlige ikke nattlig drømmeaktivitet jeg skulle skrive om, men om fremtidsdrømmer. Om vyer og visjoner. Lenge har jeg gått rundt med drømmen om å få mitt eget hus, helt fra jeg kom meg ut av «fengselet». Helst et småbruk med potensialer for å dyrke noe mer enn tomater, sukkererter og gulrøtter i pallekasser. Et sted jeg kunne utfolde meg, hvor jeg ikke følte meg innestengt og begrenset av andre mennesker, slik som det kan føles i en leilighet i et borettslag. Eller slik jeg hadde det i tidligere ekteskap, for ikke å snakke om da jeg var underlagt alkoholen.

Denne følelsen av at alle andre skal bestemme over meg, og hvordan jeg skal måtte leve vil jeg til livs. Alt for lenge har jeg godtatt, og utsatt, det å komme meg ut av, videre. Og denne drømmen blir til virkelighet om ikke så veldig lenge.

Dere begynner vel å bli mektig lei av alt kjaset om min flytting, og jeg skal ikke mase så mye mer om det, men heller påpeke viktigheten av å følge drømmene sine. Om fremtidsplaner som er reelle og kan oppfylles vel og merke. Har du en drøm om å bli pilot, er kanskje det flyet dratt. Egentlig en dum ide nå med tanke på pilotstreik og i det hele tatt … Men går du med en kunstnerspire i deg, eller har en visjon om å kunne påvirke mer i samfunnet kan det være på tide å gjøre noe med det. Noe må kanskje ryddes av veien for å oppnå målsettingen. Delmålene til den virkelige drømmen skal gjøres unna i første omgang. I mitt tilfelle dreide det seg om å bli nykter. Dernest å mestre livet på livets premisser. Erstatte dagdrømmer med virkelighetsfulle visjoner.

Dessverre må jeg nok bruke meg selv og min flytting som eksempel litt til. Ja, som sagt har det lenge vært en drøm. I starten av min edruskap skulle jeg aller helst ordne opp i alt som jeg anså som hindringer for å leve et godt og harmonisk liv. Likevel kunne jeg ikke gape over hele listen av gjøremål for å få det livet jeg ønsket meg. Jeg trengte å ta en ting om gangen. Rydde stien ren for å lettere komme meg dit jeg ville. Jeg måtte bli trygg i mitt eget liv, i min edruskap før jeg kunne realisere større planer. Etter hvert, med målet som lå der forut, kunne jeg bevisstgjøre og klargjøre meg selv til å komme meg dit. Muligens har jeg brukt litt lang tid på denne klargjøringsjobben, men for meg har det vært viktig å ikke forhaste meg. Jeg måtte forstå at når jeg igjen skulle flytte, var det ikke for å flykte fra noe eller noen. Eller den jeg aller mest har flykte fra, meg selv. Nå er jeg beredt på å flytte med meg. Nå er jeg klar for meg. Det er ingen andre som har bestemt dette for meg.

Men jeg flytter jo ikke alene. Jeg tar jo med meg samboeren, og katta. Likevel måtte jeg klargjøre overfor min livsledsager i snart femten år at han ikke kunne hindre meg i å følge drømmen. Jeg ønsket ham med på lasset, men han måtte selv ha et dypt ønske om ville og dermed «starte på nytt». Jeg kunne ikke lenger bli værende her – jeg måtte videre med eller uten ham, aller helst med, så det har naturligvis medført flere samtaler om hvordan vi sammen kan klare dette. Og nå er alt tilrettelagt og nesten klart. Papirformaliteter igjen, og selve flyttingen …

Dersom noen står i veien for din drøm mener jeg det er viktig å få på det rene om du kan gjennomføre ønsket ditt på egenhånd. Troen på … Er du virkelig villig til å forsake noe for å få noe annet – noe bedre på sikt? Et essensielt spørsmål å stille seg for min sin del.  Og noen ganger er det nødvendig å planlegge nøye, andre ganger bare hoppe i det. I dette tilfellet hadde planleggingsprosessen min (vår) vart langt inn i handlingsfasen så jeg måtte hoppe. Heldigvis holdt samboeren meg i hånden og hoppet med.

Først og fremst har denne årelange prosessen vært konstruktiv, ispedd frustrasjon og rastløshet over å ikke helt få det til når jeg har følt at tiden var inne. Så var det vel meningen at jeg skulle vente, at jeg ikke var helt klar. Noen ganger må man hoppe før man føler seg klar også, om drømmer skal oppfylles. Derfor vil jeg at du som går der med et ønske om noe annet enn slik du har det tenker nøye over dette. Er denne drømmen realistisk? Er det en virkelighetsflukt eller er det noe du vil og kan gjennomføre? Er det fordi du ikke kan håndtere livet ditt der du befinner deg og fortsatt er i fluktmodus, eller er du klar for ditt fremtidige liv – som kunstmaler eller politiker?

Det er aldri for sent å hoppe. Bare se til at bassenget har nok med vann. Blir det et mageplask, som svir er det bare å gå opp å prøve igjen. Og igjen, helt til du selv føler du tok vannflaten uten for mye smerte. Legg på svøm – du klarer det. Kanskje trenger du en flytevest for en stund, til du blir trygg. Til du stoler på deg selv og dine krefter. Du klarer mer enn du ofte tror!

Selv om jeg har brukt sju år på å øve, trenger kanskje du bare to. Jeg gikk fra det grunneste, der jeg hadde fotfeste, til det mer dype, hvor jeg ikke kjente grunnen under meg hele tiden. Litt lenger ut dag for dag …

Det har hele tiden vært viktig for meg å gjøre meg ferdig med det mest brokete av fortiden, for så å legge det igjen på bassengkanten før jeg kastet meg ut i det, og nå endelig på det aller dypeste. Klart jeg har vært redd, og er fortsatt litt redd, men jeg stoler på min svømmedyktighet nå. Og jeg har fortsatt noen som passer på, og kan hjelpe meg om jeg ønsker. Jeg trenger ikke lenger ha svømmevest, men jeg vil alltid trenge noen som kan og vil hjelpe meg om situasjonen skulle kreve det. Vi trenger alle noen, men valget om å hoppe må vi ta selv.

Dersom du begynner å argumentere for dine begrensinger, blir de virkelig dine. Eller om du har bygget et luftslott, behøver det ikke være forgjeves selv om det er i luften det hører hjemme. Legg bare grunnmuren under det …

Lykke til! Husk; ingen ting er umulig – det tar bare litt lengere tid …

Og god sommer …

Håp i lyset – i det fjerne, men gå mot det. Start i dag!

Det flyter over noen ganger …

… har ikke helt kontrollen på følelsene

Et siste hjertesukk før jeg går i feriemodus, om jeg klarer … Sjelden helt … Å få ut noe av «dritten» vil hjelpe …

Akkurat nå er det mye «dritt», bokstavelig talt. I forbindelse med at vi ser etter ny bopel, og etter flere forsøk, prøver vi oss igjen, og huset vi nå har i siktet kom med noen overraskelser av det ikke helt positive slaget.

Forventningsfulle dro vi på en egen visning i helgen, på et eldre hus ved Randsfjorden, et idyllisk sted, hvor sjøen er tett på og med store potensialer på uteområdet. Ikke akkurat småbruk, men likevel mange muligheter til å dyrke, ha høner og kaniner som seg hør og bør på landet. Konstaterte at det innvendig trengs å gjøres litt av hvert, som nytt panel, noen malingsstrøk rund baut og bytte av vinduer, for å nevne noe. Dette er arbeid jeg faktisk liker, å pusse opp. Lage det til vårt eget. Men først må vi jo få tilslag på budet vi har inne.

Taktikken vår er som vanlig å legge inn budet før selve visningen, som er i ettermiddag, for å skalere bort andre eventuelle interesserte. Likevel er det ingen garantier for at de som virkelig er interesserte, som oss, vi by, og da er vi i gang igjen, som før. Og med vårt «hell» taper vi sikkert denne gangen også. Pessimisten i meg snakker …

Men, og med stor M. For etter at vi la inn budet vårt plinget det noen timer senere inn en melding fra megler. En rapport fra kommunen gjort i 2016 hadde kommet henne i hende, som hun ikke hadde fått med i prospektet, ikke informert om, og dette ville påvirke vårt bud, mest sannsynlig. Hva vil vi gjøre? Det er dette som er dritten. Kloakkavløpet var ikke godkjent for flere enn en person. Siden det er privat avløp, med septiktank og spredegrøfter (som jeg ikke vil gå nærmere inn på) fra byggeåret på sekstitallet, måtte nye eiere, såfremt det er flere personer som skal bo der, gjøre tiltak. En skikkelig møkkajobb …

Kjente jeg sank sammen. Kjente møkkalukta. Dette orker jeg ikke. Jeg vil ikke ha mer ekstraarbeid nå, ikke av denne typen vertfall. Dette vil koste, både i tid og penger. Og det vil påvirke alt av mine planer. Innflyttingen ville sikkert også bli utsatt (tenker som om vi allerede hadde vunnet budrunden, og huset er vårt). For noe dritt! Jeg drømmer om en stille rolig tilværelse på landet, hvor jeg kan rote med mitt, uten andres innvirkning og annen påvirkning. Jeg, eller vi ønsker jo å flytte for å komme bort fra alt styret her vi bor, i borettslaget, med utbedringer av ditt og datt med økte månedsutgifter. Til et «dritfint» sted, med «dritfin» utsikt. Hvor vi kan «drite» i hva naboer mener, for det er langt til nærmeste nabo …

Penger, penger, penger. Kan ikke fordra dette pengestyret. Bare utgifter. Jeg vil ha forutsigbarhet, en sikker økonomisk fremtid, som jeg ikke vil ha her jeg bor nå, men der imot ute på landet, nærmere bestemt Søndre Land. Kan man være mere ute på landet? Og så dette. Nei! Dette er ikke hva jeg drømte om. Vi tar tilbake budet. Eller … Ambivalensen slår inn. Skal-skal ikke … Vil jeg, vil vi? Klarer jeg, klarer vi?

Uforutsette ting er jeg dårlig på å håndtere. Liker å ha oversikt over situasjonen, selv om det også kan bety merarbeid. Dette blir for mye for mitt lille hode. Det flyter over, av dritt. Slik som septiktanken vil gjøre om den ikke byttes. Men skal det stoppe meg, stoppe oss? Ønsker vi ikke å få dette huset ved Randsfjorden? Er det ikke drømmen vår?

Tenk rasjonelt. Tenk positivt. Jeg takler dette også. Jeg har møtt på verre utfordringer før, og klart dem, så jeg skal vel klare dette også. Selv om det stinker …

Jeg mener det er meglers ansvar å innhente prisoverslag på hva det vil koste å bytte septiktank og avløp, på tross av at kommunens informasjon ble gitt etter utlagt prospekt, (den forelå jo der, noe megler kunne tatt seg bryet med å sjekke). Likevel har jeg benyttet denne morgenen på nettopp dette, å innhente pris. Det vil jo være til alle som vil by på huset sin interesse å vite hva denne uforutsette situasjonen vil koste, og som helt klart vil påvirke økonomien. Plutselig er jo ikke salgsprisen reell. Kanskje er det positivt tross alt, at det vil skremme andre fra å ville kjøpe.

Men kan det komme nye overraskelser? Jeg legger frustrasjonen til side en stund, ringer en lokal rørlegger, og får et estimert prisoverslag på jobben som må gjøres. Ikke billig nei, men vi bestemmer oss for å ta utgiften som vil komme og fortsatt gå for kjøp, men å endre på vårt bud. Heldigvis har vi fortsatt lov og tid til å endre. Herved gjort, så det får briste eller bære. Men nå kjenner jeg at jeg ikke orker enda flere «drittbeskjeder». Jeg har ikke flere spredegrøfter til å lede møkka bort.

*

Ja, det er mye som romsterer rundt i toppen nå. Bagateller av ymse slag. Rådyr som ødelegger i hagen og et kne som setter meg tilbake. Og noen problemer. Eller, det heter jo utfordringer. Livet er fullt av dem.  Er det ikke det ene så er det det andre. En ting er sikkert – jeg er så takknemlig for at jeg ikke drikker. Tørr ikke tenke på hvilke konsekvenser det ville medført. Jo, det er akkurat det jeg skal, tenke konsekvensene – tenke tanken ut.

Konsekvensene hadde blitt: Jeg hadde gitt beng i septiktank og avløp. Sikkert bydd over taket uten tanke på fremtidig økonomi, som ganske raskt hadde slått tilbake, når alle mine lånepenger mest sannsynlig hadde gått til alkohol. Kanskje hadde jeg tatt i bruk hjemmebrentapparatet som faktisk står i kjelleren på huset (med på kjøpet, et artig klenodium, men passer vel ikke helt for en avholdsperson å ha stående, men likevel …). Etter kort tid hadde huset gått på tvangssalg. Jeg hadde mistet absolutt alt – hus, penger, familien og meg selv.

Takk og lov for at dette ikke er realiteten i livet mitt lenger. Alkoholen lar jeg være. Jeg lar hjemmebrentapparatet stå. Eller, jeg kan for eksempel selge det til høystbydende, for å dekke kostnadene til bytte av septiktank. Få all dritten bort!

Må se det positive i all galskapen, ikke sant …

Flott utsikt utover Randsfjorden, og gode bademuligheter. Akter ikke å ødelegge badevannkvaliteten med dritt …

JEG ER SINT!

Det var en fin og rolig morgen helt til jeg slo på datamaskinen og et innlegg av en kjær venn endret denne godfølelsen. Sinne steg i meg. Hvem ønsker min venn så vondt? Jeg ønsket å gi vennen en bamseklem …

Som meg har vedkommende en forhistorie som rusmisbruker, og har i store deler av sitt edrue liv viet kampen for å hjelpe de som fortsatt strever både med psykiske plager og rusavhengighet. Personen har blant annet gjennom en rusfri organisasjon, og jeg velger å ikke nevne organisasjonen navn (kall det feighet), stått på barrikaden for de svakerestilte, og som vedkommen selv sier, ofte «talt Roma midt imot».

Jo, visst gjør denne organisasjonen mye flott og bra for å tilrettelegge for at det skal finnes rusfrie valgmuligheter og opplevelser for både voksne og barn, men å ville servere alkoholfri vin på tilstelninger er vel ikke veien å gå. Og nettopp dette fikk min venns hår til å reise seg, for ikke å snakke om mitt …

Hva er det som får en rusfri organisasjon til å ville servere alkoholfri vin på sine arrangementer? Jeg fatter ikke. Uvitenhet? Kanskje aller mest er det fordi de ikke har lyttet til de mange medlemmene som er tidligere rusmisbrukere, som vet at alkoholfri vin kan være rene giften å bli servert. Og for alt jeg vet, så har mange av «den eldregarde» i organisasjonen aldri smakt så mye som en dråpe av verken øl, vin eller sprit. Hva de ønsker å oppnå vet ikke jeg, men er det en misunnelse på de som drikker? Og nå snakker jeg om de som kan kose seg med øl og vin til maten og ellers i festlig lag. Er det en redsel for å være annerledes, ikke ville skille seg ut eller være kjedelig at de ønsker å ha noe i glasset som både ser ut som, og sikkert også smaker som helt vanlig vin med promille (jeg har aldri prøvd å drikke alkoholfri vin)? Jeg vet ikke, men dette skurrer i mitt hode.

Jeg har selv vært tilstede på flere av organisasjonens mange flotte arrangementer, og delt tilskuerplass med mange av de inngrodde medlemmene. Sammen har vi lyttet til mange av de fantastiske foredragsholderne som har snakket om blant annet rusavhengighet og hva som for eksempel kan trigge en edru alkoholiker. Men det var kanskje bare jeg som lyttet … Ikke de, som nå viser seg at de absolutt skulle. Tenkte kanskje de ikke trengte å høre det, for de hadde jo ikke et alkoholproblem. De trengte ikke vite at både lukt og smak setter i gang minner og assosiasjoner, hvor nevronene forventer en rusreaksjon, en forventning som ikke kommer, men som personen kanskje nå vil ønske å få igjen. En alkoholiker har aldri vært opptatt av smak, men virkningen, altså rusen …

Ja, jeg ble altså sinna, et berettiget sinne vil jeg påstå. Jeg vet, at denne type aggresjon blir vi med avhengighetslidelser frarådet å gå inn i. Også sinne kan trigge. Alle følelser trigger. Jeg er fullstendig klar over det, og derfor våger jeg å gå inn i dette sinne nettopp fordi jeg har kunnskapen. En kunnskap ikke alle tørrlagte alkoholikere har, om blant annet hva alkoholfri vin kan gjøre …

Jeg har kontroll … Jeg kan vel også si at å skrive hjelper meg med å få det ut på en mer kontrollert måte. For om jeg grubler over noen andres oppførsel eller uttalelser, en komplisert situasjon eller negativ hendelsesutvikling, har likepersoner lært meg at jeg ikke behøver å ta det personlig. Nei, jeg tar det overhodet ikke personlig, men jeg verner om en venn, og jeg verner så absolutt over mennesker som står i fare for å bli «lurt» ut på ville veier igjen. Mange vil påstå at selv ikke de er et offer for alt som hender, som at de blir servert triggende alkoholfri vin, og kanskje uten viten og vilje, for de dro til et arrangement, med rusfrie valg og føringer, så hvordan kunne de da vite, og de hadde heller ikke valgmuligheten til å se det … Grrr!!!

Selv om denne organisasjonen muligens har de aller beste hensikter, etter deres mening, håper jeg for guds skyld de lytter til dem som virkelig vet hvor skoen trykker. Mulig jeg er hårsår, og bare ser det fra mitt perspektiv. Men jeg er jo ikke alene om å leve med denne lidelsen. Kanskje skulle jeg sett på mitt problem fra en annen side. Om jeg aksepterer det, altså mitt problem, som akkurat nå dreier seg om at andre ikke aksepterer mitt problem, og mange andre med samme problem. Deres ønsker om være «normale» på festligheter gjør ikke meg til et offer, men mange uvitende og nyktre alkoholikere. Jeg vil påstå at vennen min også ble ofret. Ble et offer for spott og hån. For det verste jeg leste var alle hatkommentarene vedkommende har fått. Enkelte medlemmer fra organisasjonen, som alle oss andre, skulle holde seg for gode til slik, men enda mer dem, siden de gjennom årtier selv har sagt de tenker på de svake og jobber deres sak, er derfor hat og neglisjering av en persons kamp for tilværelsen helt uhørt. De skal ikke motkjempe noens rett til et verdi liv i rusfrihet, slik noen gjør ved å snu ryggen til og si ukvemsord. Nei, det hører ingen steds hjemme. Det river i hjerterota mi …

Så jeg sier: Deres (altså organisasjonens) vantrivsel på ytre hendelser kan være deres måte å unnvike å se den virkelige årsaken i øynene, sine egne holdninger. Om at de har styrken til å motstå, vet bedre enn oss … Eller at de alt for lenge har unnlatt å være som alle andre, og drikke vin til maten? Jeg undres. Og jeg undres, om de overhode vet hva dette kan medføre i dette tilfellet, hvor selv alkoholfri vin kan være roten til alt vondt. Har de overhode noen garantier for hvilke gener de trigger i seg selv, også ved å drikke «uskyldig» alkoholfri vin …

Når det er sagt, vil jeg også legge vekt på at jeg tar ansvar for hvordan jeg reagerer på inlegget i første omgang. Jeg kunne valgt å sitte stille og tie, men jeg lyttet til min indre stemme, den som forteller meg om at urett og «maktbruk» overfor andre ikke kan aksepteres. Og fra en slik organisasjon stikker det muligens enda dypere.

Jeg tar til ordet for … Eller sterke ord, men jeg står ved dem … Og om det dreier seg om misunnelse … Å misunne er ikke noe annet enn en fiendtlig form for egoisme … Å misunne andre for at de har noe du vil ha er sløseri med energi og tid … I verstefall, i dette tilfellet, «sløseri» med liv …

Godt å få det ut, dette sinne … Phu!

Storm i et alkoholfritt vinglass

Følge hjerte eller hodet – valgets kvaler …

Det er ikke bare de smertefulle dagene som skal formidles videre, også de lykkelige dagene … Når det er sagt, så kan ikke livet bare være en lang fest …

Det har vært en begivenhetsrik pinsehelg. Sommeren har virkelig gjort sitt inntog, med steikende sol fra nesten skyfri himmel. Det manglet bare et bad. Å vasse var bare å erte lysten enda mer …

Hva har jeg så foretatt meg, foruten å stelle i hagen – luke ugress og vanne, og å ta meg noen små rusleturer til sjøen og skogen. Jo, jeg har vært på visninger sammen med min kjære. En avtalt og en hvor vi dro på måfå og ble invitert inn. To vidt forskjellige hus, begge på «landet», begge med utsikt til vann og begge med potensialer. Det ene hadde klart mer sjel enn det andre, det satt i vegger, gulv og tak – i hver krik og krok, og hadde jeg fulgt hjertet mitt hadde saken vært klar…

Jeg lot hodet bestemme mest denne gangen, og mulig har jeg blitt klokere med årene og tenker mer langsiktig, på fremtiden: Jeg, eller vi skal bo der inn i alderdommen og klare å ordne det meste selv. Beliggenheten til det sjelfulle huset var dessverre mer begrenset for to aldrende personer som liker å ha prosjekter, styre og stelle. Vi er ikke skapt til å bare sitte stille inne i huset eller på verandaen og nyte idyllen og utsikten. Så et tohundre år gammelt hus, med utsikt til Mjøsa (vel og merke på den «gale siden»), velholdt og flott på alle mulige måter, selv om tidens tann ikke alltid kan skjules, måtte vi la gå. Fornuften grep inn. De omkring tretti andre interesserte som var på visningen får «sloss» om det … For øvrig er budene nå langt over vår kapasitet, en trøst det også 😉

Så vi ble enige og tok et valg, fulgte hodet og vil konsentrere oss om huset, hvor alt er på et plan og av nyere dato. Et uteområde jeg, eller begge kan sette preg på, og som er mer overkommelig, selv om det er større. Like fullt ser jeg mulighetene for en rikholdig hage med busker, blomster og frukttrær. Sågar ulike byggeprosjekter planlegges i hodet. Ikke minst er det solforhold som er mer etter min smak, til og med bedre bademuligheter. Vel, nå kan jeg bade over alt hvor det finnes vann, men Storsjøen har så absolutt mange fine plasser.

Likevel kan vi ikke ha for store forhåpninger. Har brent oss før, trodd vi hadde drømmehuset, men så glapp det i siste sekund. Litt mer is i magen denne gangen, og ikke for store forventninger. Er vi så heldige at vi får tilslaget, skal vi ta imot lykken over å bli huseiere som en gave.

Jeg forsøker av beste evne å tenke positivt når jeg tar beslutninger om mitt liv, selv om avgjørelsen ikke bare gjelder meg, må jeg også sette mine ønsker høyt på listen. Jeg skal tross alt leve der, trives og forhåpentlig vokse og utvikle meg videre der. Jeg kan heller ikke forvente at alt ligger til rette, men at jeg selv trenger å bidra for å skape gode kår. Det er jo også slik at ingen ting i livet behøver å gjøre meg motløs. Jeg kan finne løsninger på hvert problem jeg støter på. Jeg kan for eksempel også være bedre på å be om hjelp, ikke nødvendigvis klare av alt selv. Vi er tross alt to …

Selv om jeg er et menneske med styrker og svakheter, og i stand til både gjøre fremgang og begå feiltrinn, vet jeg at alene er jeg intet. Det kreves litt tid og tålmodighet, og villighet til å akseptere og respektere eventuelle uenigheter. Har øvd meg noen år nå, så jeg kan alltids lite på at vi sammen finner løsningene som begge kan være fornøyde med.

Uansett hvor jeg bor, hvordan jeg har det rundt meg, hvem jeg deler livet mitt med, finner jeg aldri meg selv om jeg ikke godtar meg selv som den jeg er, på godt og vondt, og ser alle disse sannhetene i hvitøyet. Jeg kan aldri flykte fra meg selv …

*

Utsikten utover Mjøsa kan det ikke klages på, men livet kan ikke bare nytes, det skal ytes også.

Men det er jo ikke så verst ved Storsjøen heller … Her kan jeg både nyte og yte …

KJÆRLIGHET + FORNUFT = VEKST

En fin formel, og enkel matematikk, selv for meg, som aldri har vært noe mattegeni.

Daglig prøver jeg å følge denne – gi av min kjærlighet og følge hjertet, ha med hodet og ta fornuftige valg og dele erfaringer. Det medfører at jeg vokser som menneske og at andre også kan dra nytte av meg som medmenneske, mine delte erfaringer og handlinger.

Ofte har jeg forsøkt å unngå å gjenta mange av mine feil ved å sette opp strenge regler for meg selv, om hvordan jeg bør handle i gitte situasjoner eller uventede situasjoner. Likevel, selv om jeg kan lære av mine erfaringer, kan jeg jo ikke planlegge for hver situasjon som kan dukke opp i fremtiden, og om jeg forsøker å gjøre nettopp det, vil det muligens begrense mine valgmuligheter. Jeg påminner meg selv: HA ET ÅPENT SINN!

Tidligere i min tilfriskning hadde jeg planer om både det ene og andre, og det var faktisk nødvendig, spesielt med tanke på retrettmuligheter om jeg var i selskap eller deltok andre steder hvor jeg kunne føle noe trigget meg og ble urolig. A, B og C planer, for om A ikke kunne gjennomføres hadde jeg alternativer. Stort sett følte jeg mest at å delta på festligheter, hytteturer og lignende, der jeg visste alkohol ville være med, begrenset meg, så jeg lot oftest være å dra. Når det er sagt, var det sjelden jeg kjente russug i akkurat den gitte situasjonen, men dette kom oftest 3-4 dager etter på, såkalt pseudoabstinenser, også kalt postakutt abstinens syndrom. Da kommer den virkelige uroen og i verste fall frykten for hva jeg kan løse denne uroen med. Altså, om jeg ikke hadde forstått sammenhengen kunne løsningen blitt alkohol.

Jeg er glad for å ha fått denne forståelsen, både gjennom å se og lytte til andre og mine egne erfaringer; ved at jeg har tatt tilbakefall, som ble fatale, men som jeg i senere tid ser på som en positiv erfaring med avhold og livslang gjenreisning. Det forsterker troen på alkoholismens progressive natur, og bekrefter behovet for avhold over tid. Et tilbakefall bekrefter også sannheten i det vi stadig hører: TA IKKE DEN FØRSTE DRINKEN!

Ettersom jeg stadig er i endring, setter jeg pris på å ha hatt disse erfaringene. Hele tiden behøver jeg å gjøre meg av med mine gamle ideer som ikke fungerer for meg. Om jeg ikke blir alt for fiksert på en måte å håndtere livet på, kan jeg anpasse meg til forandringer med mye mindre stress og spenninger. Når jeg klarer å ha sinnet åpent, vil jeg møte på personer som også er mer fleksible i sitt tankesett, og vi kan hjelpe hverandre å bli enda mer klarsynte. Som en klok person sa: Vi ser ikke verden som den er. Vi ser den som vi er!

Enkle sannheter kan fort bli for kompliserte om jeg blir egostyrt, slik jeg var da jeg drakk. Så jeg lar den første drinken stå … Ettersom jeg vokser i min tilfriskning, fortsetter jeg å lære meg gjennom å erstatte de gamle ideene med nye. Noen ganger tar jeg tilbake noen som jeg tidligere hadde forkastet eller sett på som unyttige i den situasjonen. I dag ønsker jeg all slags informasjonsmateriale velkommen, og ser på det som mitt bygningsmateriell i arbeidet for å bli mer og mer meg selv.

Jeg vet at jeg oppnår en uvurderlig styrke når jeg møter forandringer og beter meg som en mer fri sjel i ødets nærvær.

                                                                         —…—…—

Se på skyene, se på «sommerfuglen», den jeg vil være … Å fly som sommerfuglen – fly av sted, i det uendelige …

Jeg er som skyene – i stadig endring …

Tålmodighet er en dyd, eller er det det …

Har dere ventet på meg nå? Nei, selvfølgelig har dere ikke det …

Jeg tok meg den friheten til å ligge litt lenger i dag. Jeg har jo frihet til å gjøre hva jeg vil.

Ofte kan jeg ligge med dårlig samvittighet overfor noen som eventuelt venter på meg, men jeg hadde ingen avtaler, og ingen «ventet» heller. Det er bare jeg selv som gjør meg opp en formening om at noen sikkert trenger min hjelp eller noen sitter og venter på å få «siste nytt» fra min front. Realiteten er en helt annen. De leser når det kommer og bryr seg lite om jeg legger ut noe klokka sju eller ni. I dag klarte jeg å slappe av og la andre «vente» …

Sinnsroen jeg hadde opparbeidet under morgenstunden ble brutt da min samboer roper fra sitt hjemmekontor. Jeg kjente et snev av irritasjon der jeg sto og laget meg frokost. Tenkte at jeg skulle nok ha stått opp tidligere likevel. Nå blir enda noen minutter av dagen borte ved å hjelpe ham … Projiserte problemet over på min samboer, om jeg velger å kalle det et problem det at jeg unnet meg en time ekstra. Kjære tålmodighet, hvor er du? Kom sinnsro!

Hva er det som ikke kan vente? Tenkte jeg det ikke … Trøbbel på dataen. Jeg prøvde tålmodig å forklare, nok en gang, for dette hadde jeg forklart og vist ham før. Midt i setningen mistet jeg fatningen, eller tålmodigheten, for hans tålmodighet var for lengst borte. Han måtte bli ferdig for han hadde en avtale … Hører jeg hever stemmen min, mens han ser på klokka. Det stresset meg. Puster en ekstra gang: Slik og sånn og trykk på den og skriv der og inn på mail og legg ved fil. Altså binders. Husker du hvor du lagret, der er den. Legg ved og send. Sånn, verre var det ikke. Pust ut. Det tok bare ett minutt. Ro ned. Du rekker dagen din fortsatt, og hvis ikke, skriv overtid.

Nei, du er ikke dum, bare utålmodig. Og det er ikke så galt om du gjør noen feil, så prøver du bare igjen, og med tiden går det, kanskje … Så neste gang du står fast, vent med å rope på meg. Prøv mer først, så skal jeg ha tålmodighet til å høre på din frustrasjon …

Jeg vet ikke om det er det at han aldri ser ut til å ville huske dette, og det er sannsynligvis fordi jeg alltid iler til og hjelper, så han selv ikke får prøvd, og feilet, for så å lære, at det er det som gjør meg litt trist, eller om det var det at han liksom tok det som en selvfølge, uten et «takk for hjelpen.» Og jeg hørte meg si: Neste gang orker jeg ikke hjelpe, for du viser ikke tegn på takknemlighet, og nå burde du kunne dette selv!

Han hadde gått, og jeg sto og tenkte at jeg trenger å vise mer tålmodighet. Eller kanskje var det ikke min tålmodighet, men hans … Så egentlig trenger jeg å la ham prøve og feile mer selv. Hvordan kan noen lære om andre alltid gjør tingene for dem? Når de aldri våger feile, eller vi våger å la dem feile, for så å se at de klarte det likevel, selv om det tok litt ekstra tid. Senere vil det jo gå raskere, og frykte for å feile vil minske, og med tiden forsvinne …

I overført betydning: En pårørende kan aldri få en rusavhengig til selv å ta ansvar for livet sitt om de alltid iler til så fort den avhengige roper på hjelp. De lærer aldri å hjelpe seg selv om vi alltid rydder, ordner opp, gir penger, lager mat og vasker klær. I det store og hele aldri gir slipp. Er det den rusavhengiges ønske om å få orden på livet sitt, og å stoppe å drikke eller vårt ønske …

Rom ble ikke bygget på en dag. Ting tar tid, og vi trenger å gi tid. Vise toleranse og være tålmodige. Vi trenger å ha tålmodighet med alle, også oss selv. Og ja, jeg har trengt mye tålmodighet for å lære meg å bli tålmodig, og jeg er nok ikke helt der enda, men jeg jobber på, så en dag … I mellomtiden vil jeg feile, miste sinnsroen, tålmodigheten, sikkert heve røsten og bli oppgitt. Men nå klarer jeg raskere å ta meg inn.  Så en dag ja … Så jeg øver trutt, og hver dag blir jeg bedre på å forstå at noen frø vil vokse opp og blomstre, andre ikke …

Tålmodighet er kunsten å håpe … mer enn en dyd …

Tålmodighet … En dag vil de blomstre … Kanskje …

Da mørket døde …

Underlagt alkoholen løp mine drifter løpsk. Mine urimelige handlinger gikk utover alle som en i min nærmeste omkrets. Til og med personer jeg ikke kjente så godt fikk unngjelde – fra kassadamen på Rema 1000 til NAV-ansatte eller den stillferdige mannen i gata. Større og mindre ulykker skjedde som en konsekvens av min drikking. Min jakt etter å skaffe meg alkohol kunne medføre at jeg «tråkket» ned folk om de tilfeldigvis kom i veien. Det vekket sinne, sjalusi og hevntanker om noen prøvde å stoppe meg.

Herskesyk som jeg var stilte krav til alle, om oppmerksomhet, beskyttelse og kjærlighet. Naturlig nok utløste dette kraftige reaksjoner hos de det angikk, de som prøvde å beskytte både seg selv og meg. Min higen etter prestisje, eller hva jeg skal kalle det, kom fullstendig ut av kontroll. Kollisjonen av mine drifter førte til mange kalde skuldre, selv om svært få gjorde oppgjør. Like fullt led mange under min fremferd, også jeg selv, men jeg så det ikke, ville ikke, klarte ikke se det, helt til mørket ble for mørkt …

I det mørkeste rommet fant jeg omsider døren. Dørstokkmila var lang, og krevende, men jeg kom meg over, og stengte døren bak meg. Jeg skulle ikke lenger tilrettelegge for at Kong alkohol skulle følge etter.

«Hva som ligger bak oss, og hva som ligger i oss, er ingenting i forhold til hva som ligger i oss.» (Henry S. Haskins). Jeg prøver å etterleve disse ordene ved å finne frem alle mine gode egenskaper, spesielt på dager som kan være tunge og vanskelige å komme gjennom. Jeg har uante krefter og egenskaper. Rettere sagt har jeg oversett og glemt hvor sterk og modig jeg i virkeligheten er.

Jeg dveler ikke ved fortiden min, selv om jeg rett som det er stopper opp, snur meg og tar jeg noen skritt tilbake før jeg tusler videre. Fremtiden min ligger i fortiden.

Det var dager hvor jeg tvilte på om det eksisterer noen som virkelig brydde seg om hva som skjedde rundt dem, i verden, eller om mitt liv for den saks skyld. Jeg kan fortsatt tvile på mangt og mye, men å tro er ikke lenger så vanskelig. Det er vel fordi jeg selv innerst inne ikke mistet troen og dermed styrte mine skritt opp i lyset igjen; jeg mistet aldri helt troen selv på de mørkeste dagene.

Jeg blir ofte grepet av ord jeg leser, ord som sies eller synges. Noen ganger er det som om sangtekster og musikken gir meg mer styrke og mot til å fortsette på den strevsomme veien når jeg kanskje egentlig ønsker å gi opp. Jeg tenker også på alle likepersoners ærlige delinger som har oppmuntret meg til å stå på videre. Jeg vet at inne meg finnes det en god del som bare vil ha det som er bra for meg, også selv om det krever litt motgang for å få det. Likevel driver det meg til å søke fred og lykke, erfaringer og veiledning – et mer helhetlig liv. Og da tviler jeg på min tvil …

På dager hvor jeg er langt borte fra mine indre, sterke krefter trenger jeg å lytte ekstra nøye. Jeg kan aldri vite hvor de rette budskapene kommer fra. Jeg lytter til likepersoner – de som har gått foran meg, lytter til musikk, til den visdom som når meg gjennom litteratur, og jeg forsøker å være åpen for det jeg hører – ha et åpent sinn.  Fra tid til annen tar jeg et ordentlig overblikk, tar en titt på noe som ikke er gjort med menneskehånd – et berg, en sky, en stjerne eller strømmende vann. Da kommer det en slags visdom, et tålmod og en trøst, og fremfor alt; en forsikring om at jeg ikke er ensom i verden …

Noen ganger blir jeg som slått i bakken av budskapet, og da mener jeg ikke at jeg blir tafatt maktesløs, men jeg får en ny giv. Som her forleden dag, da jeg ble grepet av en sang sunget av Maria Mohn: The day the darkness died. Jeg gir den videre til dere …

Fra det mørkeste mørke – følg lyset og sett deg selv fri!

Smertelindring …

… Eller et påskudd

Glede er den følelsen de fleste drikker på. Et ønske om å forsterke den. Jeg var ikke et unntak, selv om jeg husker mest situasjonene jeg hadde det vondt, når jeg var trist og lei meg og drakk i et forsøk på å bli glad. Uansett var det alltid et påskudd for å drikke, en beleilig hendelse, den perfekte unnskyldning for å rettferdiggjøre min drikking overfor andre så vel som meg selv.

Da mitt skrantende høyre kne, etter flere år med håndballspill, fikk seg en skikkelig trøkk, og jeg gikk og ventet på meniskoperasjon, så ikke jeg på det som forferdelig, men som en gave; jeg kunne drikke mer. Jeg ble sykmeldt, barna var mer hos andre og denne smerten måtte jeg døyve på et vis. Like fullt måtte jeg skaffe meg drikkevarene, og selv hvor vondt jeg hadde det, klarte jeg alltid å komme meg til butikk og pol. Avhengighetens sterke krefter …

Faktumet er at det hadde egentlig ikke spilt noen rolle hvordan jeg hadde det, jeg måtte bare drikke. På tross av at jeg i starten klarte å bli i bedre humør, flytte fokuset bort fra smerten, så endte jeg alltid opp som et nervevrak – full av angst, frykt og enda mer lidelse. Jeg, som mange, forsøkte å klamre meg til gamle ideer uten resultat, inntil jeg ga helt opp.

Jeg er evig takknemlig for at jeg ga opp. Jeg har levd edru og godt noen år, og kneet har vært der, fra tid til annen, men ikke hindret meg nevneverdig, før nå. Tenk om alkoholen fortsatt hadde makten over meg i dag, når jeg nok en gang sitter her med dette smertende kneet. Jeg har trodd det verste når jeg nattetid har grått meg i søvn.

Etter legebesøk i går, antatt avrevet leddbånd, som sikkert skjedde da jeg skled på tur forrige uke, men hvor jeg bare gikk videre på kroppens eget smertestillende – endorfiner (https://balanseihverdagen.no/lykke-hormoner ), og uten å tenke på annet enn om jeg ble møkkete på klærne. Senere har smerten tiltatt. Jeg kan bare vente på MR, som jeg har fått time til den 16. mai. Bare å smøre meg med tålmodighet, ikke noe annet.  Men akk, så kjedelig, ikke å få gå på tur eller pusle i hagen. Takk og lov for at tanken på å drikke aldri har falt meg inn.

Og vet dere hva legen sa: «Du får ta deg noe smertestillende, sitte med benet høyt og slappe av». Jeg måpet tilbake, for han kjenner min historie: «Slappe av med benet høyt skal jeg nok gjøre, men smertestillende, det kan du bare glemme». Han ble nok en smule flau, tok seg i deg og sa: «Voltarol kan du smøre på». Var det et påskudd for å prakke på meg medikamenter? Jeg takket for hjelpen og gikk …

I dag har jeg lest om smertelindrende kremer, og utvalget er stort. Om voltarols virkestoffer fant jeg bare diklofenakdietylamin, men ikke hva det er, bortsett fra at det med liten skrift sto dette: Brukes med forsiktighet ved nedsatt nyre-, hjerte- eller leverfunksjon. Brukes ikke av gravide eller ammende. Bør ikke brukes lengre enn 14 dager. For meg høres dette skummelt ut, noe avhengighetsskapende. For jeg kan ikke fatte og begripe, at selv om det smøres utenpå lokalt der hvor smerten er, må det naturligvis gå inn i kroppen. Da går det jo i blodet også. Og med tiden må jeg ha mer, og mer og mer, og så noe sterkere, og så hjelper ikke det … Snøballen ruller.

Men jeg fant noen som er produsert av naturpreparater; kamfer, mentol, peppermynteoljer og trollhassel for eksempel. Den gode gamle Tigerbalsamen. For alt jeg vet er det noe humbug med liten skrift der også …

Mulig jeg er streng med meg selv, kall det naiv, men jeg bestemmer hva jeg ønsker å tilføre kroppen min nå. Jeg kan utstå denne smerten, overleve den, for jeg vet hvordan virkelig smerte er, og den kan ikke sammenlignes med denne, og sannheten er at jeg kan ikke overleve den en gang til.  Jeg tar en dag av gangen jeg, gjør det beste ut av det. Og det er sol og fint vær, jeg kan sitte ute med strikketøyet, lese eller skrive. En bitte liten forsiktig gåtur kan jeg nok også klare. Det gjør jo noe med psyken, og den skal vel så mye pleies, når kroppen er i ulage. Blir humøret bedre, kjennes smerten mindre – en tomme glede er mer enn en meter sorg og smerte …

Som sagt, jeg klarer meg jeg, jeg overlever dette også, så lenge jeg kan fylle på meg en dose av verdens beste medisin etter mitt syn; naturopplevelser. Hva om leger skrevet ut det på blå resept.

DET VAR BARE EN DRØM …

Ingen katte, ingen klokke vekket meg. Bråvåknet selv, fra en drøm, som først føltes så virkelig. «Det var bare en drøm!»

Når det er mye som skjer rundt meg, når hodet stresser, kan jeg ofte ta det med inn i natta, og deretter drømme de rareste drømmer, som i natt. I går skjedde det så mye som påvirket meg i alle retninger.  Positive beskjeder og hendelser, men også noe negativt, og jeg har en tendens til å henge meg mest opp i det. «Typisk, at det skjer meg liksom.»

Jeg hadde gått og uroet meg unødvendig for hudspesialisttimen, men legen så ikke noe som var bekymringsfullt – takk og lov. Egentlig skulle den beskjeden gjort dagen min glad. Dessverre var det andre ting som fikk min oppmerksomhet; som at bussen kjørte foran nesa på meg – en bagatell ja, men den hendelsen ble etterfulgt av flere. Det som ødela mest var da en venn ville utnytte min tillit, eller var det kan hende mangel på tillit fra min side, at jeg ikke ville låne vedkommende penger. Jeg har hatt så mange dårlige erfaringer med å være godhjertet og gavmild i pengespørsmål, så jeg ville ikke hjelpe, i redsel for å bli lurt nok en gang. Det var det vennskapet, mest sannsynlig, for det har vært stille siden – helt stille.

Jeg mistrodde personen, på feil grunnlag kanskje. Hadde ikke tiltro til historien og årsaken til hvorfor jeg ble spurt om å avse noen tusenlapper. Når personen sier hen vil forstå om jeg ikke kan, og jeg svarer jeg kommer til å blakke meg, at jeg ikke kunne, selv om jeg sikkert kunne klart det, men det var denne redselen som slo inn, tankespinn: Hen vil utnytte meg …  Jeg er bare en venn når jeg kan hjelpe med penger. Våre samtaler betyr liksom ingen ting. Det er pengene mine som betyr noe, ikke jeg, ikke meg som person, men det materielle. Nei, jeg kan ikke hjelpe! Etterpå fikk jeg slengt i «trynet» at jeg er en som svikter og skuffer, som bare tenker på meg selv. Ingen kontakt siden … Og nå sitter jeg og tenker om det var bare jeg som sviktet og skuffet – prøver å rettferdiggjøre mine handlinger. Og jeg fikk jo aldri forklart. Om alle gangene jeg ble misbrukt og tråkket på. Og etterpå satt jeg der, erindret; jeg var ikke bedre selv – jeg brukte mennesker og venner for pengenes skyld, eller for å få alkoholen jeg den gang så sårt trengte … Gjorde jeg det riktige?

Vanligvis er jeg en person som hjelper de som virkelig trenger hjelp, også med penger når jeg vet de har hederlige og ærlige hensikter. Dessverre har ikke alle har hatt gode hensikter. Jeg har brent meg. Blitt utnyttet på det groveste, og i går slo forsvarsmekanismen inn, rett og rimelig. Jeg ville være på den trygge siden, virkelig vite. Og jeg ville la vedkommende vite om de gangene noen hadde lurt meg opp i stry. Det var det jeg gjerne skulle ha fortalt, til mitt forsvar, men sjansen kom ikke. Nå har jeg skyldfølelse opp til ørene. For jeg bryr meg virkelig om min venn, som kanskje ikke lenger er en venn, så da var personen kanskje heller ingen venn … Rettferdiggjøring … Forstå da!

*

Denne drømmen jeg hadde, som var mer et mareritt; jeg drømte jeg ble satt i fengsel for å ha hjulpet noen i god tro med å finansiere hjelpetiltak for flyktninger. I stedet hadde jeg bidratt med anskaffelser av narkotiske stoffer, som ville vært mitt verste mareritt, det å bidra til noens død … Klart jeg skulle fengsles.

Drømmen var jo bare en drøm. Klart personen, min venn ikke skulle finansiere narkotika. Hva har jeg gjort? Jeg har mistet en god venn i mistillit. Fortsatt er jeg som fengslet, i mine tanker, i tapet av en kjær venn. Kan du tilgi meg? Kan vi snakke – kan jeg forklare? Kan vi forsones? Er det bare en drøm?

Photo by Pixabay on Pexels.com