Hvor vil jeg at skuta skal ta veien og hvilket mannskap skal mønstre på? Er arbeidsoppgavene klare og orker de all jobbingen – de kjedsommelige og tilbakevendende rutinene? Klarer jeg å formidle hva som trengs å gjøres til enhver tid?

Skal jeg sitte stille, godta at slik er livet, slik ble det, slik skal det være, eller skal jeg forsøke og se meg om? Er det bedre bortenfor…? Er gresset grønnere på den andre siden? Er det forjettede landet bedre å bo i? Har jeg det bra nok her, eller…

For å komme meg videre behøver jeg å blottstille meg selv for motstanden i meg, motstand til for eksempel forandringer – en redsel for hva som kan komme til å skje i morgen. Hva som er rundt neste sving – bortenfor. Jeg må ha klart for meg hva jeg vil og hvor jeg vil. Jeg må vite og ikke tro! Jeg må ville, ikke bare ønske! Jeg må gjøre det, ikke bare snakke om det!

Min fortid har gjort noe med selvfølelsen min, og den behøver jeg å bygge opp igjen – få tilbake troen på meg selv og vite at jeg er verdifull, at jeg kan og betyr noe, spesielt overfor meg selv. Det hjelper lite å tro at jeg duger – jeg må vite det. Det oppnår jeg best ved mestring, se og føle at jeg klarer, og ros er selvfølgelig ikke å forakte. Da er det handling som gjelder. Så må jeg repetere det jeg har lært meg, repetere mestringene og øke vanskelighetsgraden for videreutvikling og for at mestringsfølelsen også skal vokse og igjen påvirke min selvfølelse. Det nytter ikke å bare ha lært noe, hørt noen andre fortelle meg et mulig svar. Jeg må selv løse oppgaven, finne mine svar og virkelig stole på at dette svaret er riktig. Andres tilbakemeldinger kan i mange tilfeller gi meg en pekepinn på om jeg har funnet det rette svaret, men det er jeg selv som skal velge om jeg vil godta nettopp det svaret før jeg setter dobbelt strek under det.

På de fleste områder hjelper det ikke å tro, jeg skal vite. Tro kan jeg gjøre i kirken! Som en av mine mentorer sier – jeg velger å kalle henne det – min mentor, Rita Nilsen, er det viktig for meg å ha klare mål: Hva vil jeg med livet? Være løsningsorientert! Dersom jeg stadig vender tilbake til forhistoriske hendelser når det oppstår situasjoner i dag, og lar dem påvirke dømmekraften og valgene, kommer jeg mest sannsynlig ingen vei. Velger jeg den letteste motstands vei? Hva med å finne svaret på problemet, finne den ordentlige årsaken til at jeg ikke klarer å gi slipp og komme meg videre?! Jeg må tørre å ta runden med meg selv hvor mye det enn måtte smerte. Hvilke knagger skal for eksempel en eventuell oppstått angst henge på? Hva var den egentlige utløsende faktoren? Hvilket frø har jeg valgt å la vokse?

Nok en gang tilbake til det å vite, ikke bare tro. Jeg, tenkeren, kan ikke innbille meg at jeg vet, tror jeg vet. Når noe skjer i livet mitt, føler det blir uutholdelig, er det lett å tenke at de siste oppståtte vanskelighetene er de som skal prioriteres og ordnes opp i. I realiteten var det mest sannsynlig en annen situasjon tidligere som var roten til redselen og voksende angst, og det er den jeg skal ta tak i. Da er kommunikasjon et veldig viktig virkemiddel for raskere å komme til ønsket løsning. Det vil ikke skje noen endring om jeg ikke forteller personen(e) som var medvirkende til min reaksjon og kommende stagnasjon. Jeg kunne sikkert hatt godt av og snakket mer med utenforstående enn det jeg gjør. Sannsynligheten er stor for at andres syn kan snu mine fastlåste tanker og styrke meg i troen på meg selv. Jeg må rydde bort det som tar all min energi, først og fremst bryte opp roten, der alle de mindre vanskene også forgreiner seg ut ifra.

Det er slitsomt å bryte opp røtter, spesielt de som har satt seg og grodd godt fast. Den vil fortsette å vokse, lage seg flere forgreininger, sno seg videre og prøve å ta all næring og kraft, alt sollys som hovedstammen trenger for å vokse seg sterkere om jeg ikke tar meg bryderiet og den krevende jobben som det er å grave roten opp. Jeg kan ikke tillate meg å se ned på meg selv fordi jeg valgte å konsentrere meg for lenge om et frø, som aller helst ikke skulle vært sådd, vertfall ikke blitt gitt vekstmuligheter. Hvem var den egentlige skyldige? Er det meg selv som skal straffes? Skal noen straffes? Jeg straffer mest meg selv og setter stopper for utvikling og vekst om jeg ikke tar ansvar. Det er mitt ansvar å stoppe veksten av det frøet uavhengig av hvem som sådde det. Det er mitt ansvar å luke bort ugress og uønskede vekster i min hage. Og det hjelper ikke bare tenke tanken, men gjøre det også!

Når denne enorme og rasktvoksende roten endelig har kommet opp i dagen, når nervetrådene og forgreiningene er synlige, når jeg ser på dem, ser at de begynner å visne fordi de ikke lenger har grobunn og næring, først da kan jeg «slappe av». Likevel er ikke jobben ferdig. Jeg trenger å forhindre at slike røtter ikke slår rot igjen. Som hobbygartner vet jeg at jeg best vedlikeholder gode vekstkår når det stadig lukes for ugress.

Jeg vil ikke ha for mange problemer – hvem vil vel det? Problemer vedvarer når tilførselen i form av oppgitthet og negativ tankegang nører oppunder tiltaksløshet. Jeg lager meg selv problemer og ser ikke alltid alle de mulighetene jeg har fått – de jeg egentlig har. Jeg har blitt banket og tråkket på, bokstavelig og billedlig, mange ganger, men reist meg – bare ikke stått helt stødig, rakrygget. Jeg har vært lett å skyve over ende fordi jeg ikke har tatt til motmæle. Har vært enklest og minst «krevende» der og da og bare la det skure og gå – bare bli liggende. Men i lengden er det å ligge på kne, ligge å skure, det som er mest krevende til syvende og sist. Endelig innså jeg det.

Folk som har betydd noe for meg har krenket meg, og jeg har latt det skje alt for mange ganger, altfor lenge. Orket ikke ta opp kampen, og det har gitt konsekvenser. Sårene blir dypere og mer smertende. Knivene stikker! Disse smertene vil vedvare om jeg ikke har medhjelpere, noen som ikke bare ser, men som stiller opp, noen som bakker meg opp og gir meg ryggdekning. Personer som kan dekke opp for at bakholdsangrepet ikke kommer og knivene sitter i ryggen min igjen. Jeg behøver noen jeg fullt ut kan stole på. For å ha mennesker jeg vet jeg får ryggdekning av må jeg først og fremst selv si ifra. Jeg trenger å fortelle, dele og få de til å forstå hva som gjør meg redd og utrygg. Hvordan kan mennesker rundt meg vite hva som er galt om jeg ikke forteller hva som egentlig skjer med meg. De fleste er ikke menneskekjennere, med mindre de selv har erfart den samme smerten – sett fanden i hvitøyet. Jeg har trodd jeg hadde gode medhjelpere, men igjen – jeg skal ikke tro, men vite!

Jeg behøver å stå stødig, ha røtter som gror i god jord i gode omgivelser. Jeg trenger pleie, omsorg og nærhet – kjærlighet. Jeg vil opp og fram. Jeg må finne mitt virkelige mål med livet, orientere meg, være løsningsorientert. Det oppnås best ved kommunikasjon. Gi klare, konsise beskjeder til de jeg ønsker skal følge meg. Jeg skal legge til rette for hvilke arbeidsoppgaver som er de viktigste å konsentrere seg om, hva jeg kan gjøre selv og hva jeg virkelig behøver hjelp til.

Kanskje er det slik at jeg ikke skal gjøre det jeg gjør nå? Kanskje må jeg finne en annen vei, ny kurs. Kanskje er det en annen båt jeg skal om bord på med et nytt mannskap? Noen som står meg last og brast uansett uvær! Noen som vet hvor jeg skal og er villig til å tåle litt motvind, som kan håndterer mine utbrudd, men klarer i samarbeid med meg å stagge dem. Noen som ikke viker når jeg ønsker å snakke eller som tar tak i meg når jeg signaliserer at jeg ikke vil, men aller mest og innerst inne ønsker å snakke. Det er da jeg mest trenger å snakke, trenger noen. Eller kanskje er det mannskapet jeg har nå det rette? Jeg har bare ikke tatt de med på de viktige arbeidsoppgavene – gitt de lov til å utforske og til å vise hva de er gode for. Latt de slippe til. Jeg har ikke vært en tydelig nok kaptein. Jeg har ikke gitt rom for kommunikasjon. Vi har ikke snakket om målene, målet mitt, deres – vårt!  Vi har ikke plassert tingene der de skal være og gitt hverandre gjensvar.

Det å ha en kommunikasjon rettet mot et felles mål er viktig, og vi kan ikke gå lei av å måtte repetere og gjenta til det kjedsommelige selv hvor vondt og dyptgående samtalen måtte være. Jeg skal ikke tro at jeg klarer alt selv, for jeg vet jo at det gjør jeg ikke. Jeg skal vite hvilket mannskap jeg har, hvor de befinner seg til enhver tid og de skal vite hvor jeg er. Vi må gi hverandre ryggdekning for at uønskede angrep ikke kommer, og kommer de skal vi sammen reparere eventuell oppstått skade ellers synker skuta. Kommer ikke langt med en sprukken holk… Og det sies at enhver må hjelpe seg som best den kan, men jeg har funnet ut at man kommer lengst med å samarbeide med de riktige folkene, de som får det beste ut av meg, slik at jeg kan hjelpe meg selv som best jeg kan.

Erkjennelsens øyeblikk kan bygge seg opp til en livslang, åndelig sinnsro som jeg har virkelig grunn til å kjenne. Realitetens røtter fordriver den nevrotiske krattskog og vil holde fast, trass i sterke vinder fra de krefter som vil ødelegge oss, eller som vi vil ødelegge oss selv med. (Ukjent)

Stiller meg spørsmålet: Er jeg ærlig nok med meg selv?

Jeg har satt meg selv ut av spill – rettere sagt tankene og følelsene mine har.

De som kjenner meg vet hvor mye tid jeg bruker på å tenke, og det er ikke bra vet du, ikke i lengden. Jeg trodde jeg hadde blitt flinkere til å ta ting på sparket, til å ikke måtte planlegge, ikke ha alt helt hundre prosent, men nei da, jeg er fortsatt den perfeksjonisten jeg stort sett alltid har vært. Jeg vil ha kontroll, vite at alt er på plass. I tillegg så setter jeg store krav til meg selv, det er vel det verste. Jeg må klare både det ene og det andre. Tenk om jeg ikke får det til? Hva vil andre tro? Lista ligger høyt og stadig river jeg, og i etterkant bebreider jeg meg selv for å ikke klare den oppsatte høyden – målet.

Mitt mål eller andres? Kravene – er jeg for kravstor? Krever andre for mye av meg? Er jeg ikke god nok på å sette grenser? Er ikke grensene tydelige nok? Kan jeg ikke bare si at; dessverre, jeg kan ikke nå!  Det omhandler det å ikke ta meg selv så høytidelig, men hvordan?

Stresser meg opp og bekymrer meg for hver minste ting, og tror jeg skal klare det meste også. Jeg skal ta på meg ansvar, et ansvar jeg innerst inne ønsker, men ikke helt tror jeg vil makte, men likevel takker ja til. Jeg vil hjelpe, være snill – være raus og omtenksom, men jeg glemmer meg selv i det store og hele. Jeg er ikke snill nok med meg selv – lytter ikke til kroppen fullt ut. Jeg tror jeg er flink, tar meg en time- out, går tur osv., men jeg lurer meg selv til å tro at nå var jeg så flink. Innerst inne er jeg fortsatt bekymret og tenker på alt som jeg burde gjort, helst i går…  Helt ned til tåspissene og ut til fingerspissene nøye med å tro at jeg har kontroll, noe jeg absolutt ikke har. Så kommer smellen!

Det smalt på lørdag morgen. Uka i forveien hadde gått med til å bearbeide fortid og nylig hendte hendelser. Trodde jeg hadde løst opp knutene og fått bukt med tankekjøret, men da jeg satt på toalettet tidlig lørdags morgen og ikke klarte å få tak i toalettpapiret, da skjønte jeg noe var galt. «Tusen kniver» stakk til ved venstre «englevinge», jeg skrek til og hadde samboeren vært hjemme, hadde han vel trodd det skjedde et mord, men knivene drepte meg ikke selv om pusten forsvant noen sekunder. Jeg var som lammet, men jeg kunne ikke bli sittende der. Akkurat hvordan jeg ordnet meg videre husker jeg ikke, og om så var trenger jeg ikke gå i detalj heller.

Hver gang jeg skulle puste, stakk knivene til igjen, men jeg måtte jo puste. Å legge seg igjen var heller ingen lur idè, for da måtte jeg ligge på alle disse knivene, og da ilte smerten utover hele kroppen. Et smertehelvete uten sidestykke. Hva var det som var i ferd med å skje med meg? Vondt i ryggen hadde jeg hatt ofte, mest i korsrygg og litt stiv nakke og skuldre – overkommelig, men dette kunne jeg ikke huske å ha hatt før, ikke så intenst. Jeg ble redd. Gikk gjennom ukeforløpet mitt, hva jeg hadde gjort som kunne ha utløst dette. Fant ikke noe fornuftig svar bortsett fra at muligens kunne det ha sitt utspring i at jeg hadde bekymret meg ekstra mye i det siste. Fra en stund før jul hadde jeg gått og gruet for om Kafè Klar ville bli bra, om jeg klarte å få den opp å gå. I tillegg hadde jeg tenkt mye på et forstående kurs om «Kameratstøtte» og på toppen av det hele hadde jeg dårlig samvittighet for å ikke ha fått praktisert NADA protokollen ordentlig. Jeg hadde lagt store planer for 2020, dette året skulle jeg ta nye høyder!

Alt jeg hadde påtatt meg og alt jeg ønsket å gjøre hadde satt seg fast – på en måte blokkert nervesystemet og tilstrømningen til og fra lungene. Klarte ikke puste ordentlig, og jeg som hadde lært meg nye teknikker på det området. Angst og redsel påvirker lunger og hjerte, det visste jeg, og det hadde også lært og erfart på både ANTA -og NADA kursene. Nå hadde jeg virkelig «fryst» fast følelsene mine. Freeze – flight – fight er psykologiske overlevelsesstrategier, men dette kjentes ikke ut som noe jeg skulle overleve. Til å begynne med hadde jeg kjempet (fight), gått i forsvar for å forsvare meg selv på forrige tirsdag, da en lite hyggelig situasjon prøvde å sette meg ut av spill. Jeg klarte å sette tingene i perspektiv og ikke minst si i fra, sette grenser for hva jeg kunne akseptere. Jeg trodde vertfall at jeg hadde fått det ut av systemet, men det satt nok dypere enn som så – ubearbeidede følelser, kalde gufs fra fortiden hadde lagt seg som et islag over meg. Med alt det andre jeg hadde surrende rundt oppe i knotten, alt jeg prøvde å få oversikten over samtidig som kroppen strevde med å «overleve», gjorde nok sitt til at frykten for å ikke klare overtok styringen og dermed fortalte meg, gjennom denne smerten: Stopp en halv!

Trodde det var i ferd med å roe seg i går, men å våkne opp til en ny helvetes morgen i dag var ikke med i mine beregninger. Nederlag var første tanken. Hvordan skulle jeg få gjennomført alle dagens planer – mine oppgaver? Tårer sprengte på. Gud, hjelp meg – hva skal jeg gjøre? Krype til korset og bare erkjenne at denne dagen får jeg ikke tatt hånd om andre enn meg selv? Det var ikke det jeg ønsket. Jeg vil stille opp og gjøre jobben jeg har påtatt meg. Prøvde å finne og se positive ting, men hver gang jeg skulle konsentrere meg om å puste, for å unngå flere «knivstikk», forsto jeg at jeg bare måtte kaste inn håndkleet. Jeg ringte rundt for å forklare situasjonen og hørte meg selv beklage. Hva har jeg egentlig å beklage? At jeg er et menneske med følelser – følelser som akkurat nå hadde tatt rotta på meg.

Nå sitter jeg fortsatt og tenker og vurderer hva jeg skal foreta meg med alle avtaler og oppgaver jeg har takket ja til. Hvordan skal jeg få balanse og ikke dårlig samvittighet dersom jeg finner det nødvendig å bakke ut på enkelte punkter? Jeg vet at om jeg baler og grubler mer så vil denne smerten bli enda mer intens og jeg enda mer forkrøplet. Trenger jeg egentlig bare godta at visse ting kan jeg ikke gjøre – ikke nå. Alt til sin tid, så i denne omgang kan jeg ikke gjøre hundre ting på en gang. Det er snakk om prioriteringer! Hva er viktigst? Hvem skal jeg hjelpe? Jeg behøver å innse at jeg ikke er skrudd sammen slik at jeg skal makte å ordne opp for alle. Jeg trenger først og fremst ordne opp for meg selv. Jeg vet om andre som lever i konstant smerte på grunn av ulike sykdommer, men jeg kan ikke sammenligne meg med dem i deres situasjon. Jeg er ikke som dem, og jeg greier ikke av denne smerten, den lammende smerten som jeg i bunn og grunn ikke helt vet hvordan få bukt med.

Frykten er lammende! Den overtar styringen og jeg klarer ikke tenke klart. Hva vil andre synes og tro om meg? At jeg «feiget ut» – ok, den tar jeg, men ikke om de tenker jeg er selvopptatt og egoistisk. Det takler jeg ikke. Prøver å fortelle meg selv at de fleste vil nok forstå, og de fleste gjør, bare ikke jeg selv. Nå er gode råd gull verdt. For jeg ønsker ikke, orker ikke å la bekymringene få overtaket – jeg vil ikke bli en skygge av meg selv igjen. Kanskje må jeg tilbake til start? Ikke å begynne å drikke igjen, nei, det har jeg ingen planer eller ønsker om. Men jeg må ta tak i grunnproblemet, traumene som fortsatt ikke har blitt bearbeidet, de som ulmer i bakgrunnen og underbevisstheten. Det er der den virkelige smerten ligger. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg føler meg maktesløs nå – at jeg ikke mestrer livet. Jeg vil ikke ligge nede. Jeg vil opp og frem. Jeg vil ikke at stress og bekymringer skal forkludre til livet, gjøre meg «syk». Det er vel det som er årsaken; at jeg vil for mye det å ikke ville – ikke tørre å kjenne på og akseptere. Det koker ned til: Jeg er ikke ærlig nok med meg selv!

Jeg skrev i går at det var jubileum av bloggen min, som i og for seg var korrekt, men det første innlegget ble ikke skrevet før denne dagen for ett år siden, så det ordentlige jubileet er i dag. Nok om det. Jeg har skrevet i mange år, så lenge jeg kan huske – fra jeg kunne skrive; smått og stort, viktig og uviktig, meningsfullt og meningsløst, men aller først lagde jeg meg historier oppe i hodet. Min fantasiverden har alltid eksistert, og den har jeg mye å takke for…

Da jeg forsto at det å utgi bok ikke var så enkelt bestemte jeg meg for å skrive blogg i stedet – jeg ønsket å dele mine erfaringer og historier med andre, for at andre kanskje ikke skulle føle seg alene om å kjenne seg utenfor eller annerledes. Som innledning til bloggen står det et stykke om hvorfor jeg valgte å kalle den for Tiden etter, og kort fortalt var det for å verdsette det livet jeg har fått på tros av det livet jeg levde. (Les gjerne selv hva som står). Nå, ett år etter oppstarten, vil jeg legge ut min første historie, og jeg kan ved å lese den og tenke etter, se at mye har skjedd. Jeg har kommet mange skritt videre i prosessen og prosjektet – selve livet. Mye takket være mitt åpne sinn, slik at kunnskap og erfaringer ble nyttegjort, og ikke bare noe jeg søkte.

Jeg er en søker, alltid vært, men nå søker jeg ikke lenger livet gjennom alkoholrusen, men rusen som i det å leve; jeg ruser meg på livet. Jeg har ikke lenger bare et ønske om et rusfritt liv for jeg lever et rusfritt liv. Dette året har fått meg til å innse at: Jeg er et menneske – ikke en alkoholiker! (Merk: les Hvordan det var). Det må sies at selv nå som nykter, på snart det femte året, så er tiden etter ikke bare en dans på roser, fryd og gammen. Nei, utfordringer kommer, og om jeg ikke tar dem på strak arm, så krummer jeg ryggen og tar fatt – gjør som best jeg kan. Det vil alltid være opp -og nedturer, men jeg lar meg ikke så lett bryte sammen lenger. Det går som regel bra – ikke knirkefritt, men det blir bra til slutt. Så lenge jeg fortsetter med å gjøre jobben, være i prosessen – i livet.

——-

Da takker jeg alle som har fulgt meg dette året. Uten dere hadde det ikke blitt så stas, og jeg hadde heller ikke fått alle nye ideer og historier. Dere har gjort reisen enklere, gitt meg heiarop slik vi mennesker bør applaudere for hverandre – bygge hverandre opp, anerkjenne og vise takknemlighet.

Her er blogge, skrevet 09.01.2019, og det meste i denne historien vil for alltid stå der og kan ikke endres…

Hvordan det var

Det er rart, at selv etter snart fire år uten som helst å ha smakt så mye som en dråpe med alkohol, så husker jeg siste fyllekula mi som det var i går. Og det skal jeg gjøre – det er VIKTIG! Det er det som minner meg på hvor jævlig det var, og som får meg til å ikke ville dit igjen. Hvem vil jo leve i et helvete?

Når hvert sekund dreier seg om alkohol; Hvordan skaffe seg alkohol? Hvordan drikke alkohol uten at noen ser? Hvordan lyve: “Nei jeg har ikke drukket eller” Jeg har ikke noe alkohol”. Ikke minst å huske alt jeg sa i går, alle løgnene jeg brukte for å dekke over, for å fremheve meg selv som en flink, pliktoppfyllende og god person, for alle unnskyldningene jeg hadde for å ikke komme til nettopp den avtalen; Ja det var uutholdelig, slitsomt og helt forferdelig. Det var et helvete. Tenk om jeg avslørte meg? Tenk om noen så hvem jeg egentlig var. Tenk om noen skulle finne på å konfrontere meg på at:” Heidi, du drikke vel litt mye!” Og det hente…

Hvem var det jeg lurte? Bare meg selv, men jeg så det ikke – ville ikke se det. Jeg ville ikke høre, for det var bare løgn det alle andre sa. Jeg visste best. Jeg var best. Jeg hadde uansett lov til å drikke for jeg hadde det jo så vanskelig. Det var jo synd på meg som hadde opplevd så mye vondt, som hadde blitt nedverdiget, slått og misbrukt. Alle andre foraktet jo meg. Jeg var egentlig ikke best – jeg var et null i andres øyne, så derfor måtte jeg jo drikke. Drikke meg til mot, til å bli sett og hørt – til å bli og være noen. Trodde jeg… Den jeg egentlig ble var bare det nullet alle andre så, bare ikke jeg akkurat da, når jeg drakk.

Hvorfor drakk Jeppe? Eller hvorfor drakk Heidi? Jeg drakk på alle overnevnte grunner, for jeg visste ikke bedre. Trodde ikke jeg hadde noe valg. Det var min måte å løse problemer på. Min måte å flykte unna problemene på. Jo visst hadde jeg det vanskelig, men hvem har ikke det. Og jeg hadde valg. Jeg kunne stått i det, taklet de vonde tankene, løst vanskelighetene med noe annet enn å åpne en flaske med vin. Når en ikke vet bedre, så er alkohol den letteste fluktmuligheten, der og da, og konsekvensene ser en jo ikke, der og da. De kommer i tusentall ettersom tiden går, når kong alkohol – bestevennen og kjæresten begynner å svikte deg.

Det hadde begynt som en liten flørt på en bygdefest, gått over i et avstandsforhold, som varte flere år, så til å bli et intenst “samliv”, først kjærlig og trøstende, til så å ende opp med hverdager fylt av mye krangling, ukvemsord, søvnløse netter og you name it. Det hadde nå blitt til et mareritt der alle dagene, og nettene, fløt i hverandre, der jeg ikke visste hverken forann eller bak på noen ting. Jeg gikk i en sammenhengende rus. Jeg måtte bare ha alkohol, koste hva det koste ville. Nå hadde jeg ikke noe valg lenger. Alkoholen valgte for meg – den eide meg. Det som hadde vært dette gode, avslappende kjærlighetsforholdet hadde blitt til det reineste helvete, hvor vi daglig sloss for å bestemme hvordan dagen skulle bli. Alkoholen vant alltid. Jeg lå igjen fullstendig utslått – knock-out, hver bidige kveld, eller aller mest hver morgen. Det var da det verket mest – før neste kamp startet – igjen og igjen. Eller var det egentlig det som var den virkelige kampen, kampen for å fylle opp kroppen med mer gift, for å glemme forrige kamp, prøve å vinne neste kamp, glemme skuffelsene… Sviket, bitterheten, frykten, angsten; Alle de forferdelige følelsene… For et helvete!

Følelsene ja – det var de jeg ikke taklet. Hadde ikke lært, skulle ikke snakke om de, skulle ikke vise de. Hvordan i hel…. skal man klare å leve da, når en ikke vet hvordan være lei seg uten å få lov til å vise det.

Jeg er takknemlig for at jeg har lært hvordan være lei meg; At jeg har lov til å være lei meg, jeg har lov å bli skuffet, jeg har lov å bli sint. Men det er mine følelser. Jeg er selv ansvarlig for mine følelser og mine reaksjoner. Ingen andre. Og jeg vet at dersom jeg av en eller annen grunn skulle finne på å ta så mye som en liten smak på tungespissen av noe som helst alkohol, til og med alkoholfritt øl, så vet jeg at jeg glemmer dette. Jeg glemmer mitt ansvar. Likevel slipper jeg å ha alt ansvaret. Jeg kan dele det med noen, slik som nå. Jeg kan fortelle hvordan jeg har det. Eller i dette tilfellet; Hvordan det var. Det er det som gjør at jeg er mitt ansvar bevisst.

Takknemlig og ydmyk for at jeg slipper dette i dag, det å drikke på følelsene mine – og bare for i dag… EN DAG AV GANGEN!

Ha en riktig god dag dere – og altså bare for i dag…

I dag feirer jeg ett års jubileum som blogger, og det var ikke denne bloggen jeg hadde forstilt meg at jeg skulle skrive som jubileumsblogg, men…

Vis meg respekt!

Det kom noen på besøk i går, og jeg åpnet villig døren for å være behjelpelig for at vedkommende skulle få ro og fred fra sin masete familie. Personen hadde nettopp vært gjennom en operasjon og trengte til stillhet for en natt, før vedkommende skulle inn på sykehuset igjen. Selvfølgelig, han kunne sove på sofaen, få mat og annet han trengte. Jeg bisto så godt jeg kunne, men min samboer, som hadde ansvaret for gjesten fikk ta seg av det meste – det var egentlig ikke mitt ansvar, selv om jeg hjertelig hjalp til.

Men så… Til min store overraskelse ble jeg vàr at personen satt i sofaen, min sofa, og mekket seg en joint. Da ble min hjertelighet ikke fullt så hjertelig mer. Den åpne døra ville jeg nå stenge. Hva var det jeg sto ved kjøkkenbenken og var vitne til? Først ble jeg paff og visste ikke helt hva jeg skulle si eller hvordan gripe an situasjonen, men da han spurte min samboer om han hadde sigarettpapir, hvorpå han svarte ja, da smalt det. Det er hva jeg kaller respektløst, spesielt når personen vet min bakgrunn og hvor mye jeg har strevd for å komme dit jeg er i dag. Ikke minst min samboer – han skulle vite bedre. Han vet om triggereffekten. Begge to vet om min fortid, mine meninger og holdninger til bruk av hasj og andre narkotiske stoffer og ikke minst alkohol for den saks skyld – alt som dreier seg om rusmidler har ingenting å gjøre i mitt hus, i min stue, min sofa. Ingen legale eller illegale rusmidler what so ever – Punktum!

Jeg anså min samboer som medansvarlig for at denne situasjonen oppsto. Hvor sto jeg? Var jeg null verdt og hvorfor hadde han tillatt denne personen å pakke med seg dette – det måtte han ha sett da han hjalp til med bagasjen? Uhørt! Samboeren ber besøket så pent om å legge det bort, fjerne sakene for min skyld. Ber pent – hører du! Jo da, greit det, av omtanke for meg, men skaden var allerede skjedd. Jeg måtte ut – lufte tankene, få ut sinne og frustrasjon, så jeg slenger på meg en jakke og gikk ut i kveldsmørket. Vinden rusker tak i meg. Åhhh! Forbannet dritt! Ikke det at jeg var redd for å bli fristet, langt derifra, for hasj har aldri vært min greie, men det dreide seg om prinsipper, også lovmessige grunner. Og selvfølgelig triggeren alle rusmidler gir. Rus er rus! Jeg vil ganske enkelt ikke ha slikt svineri her. Heldigvis var det fjernet fra salongbordet da jeg kom inn igjen, men jeg så at det fortsatt var synlig, lagt til side under mobilen. Jeg holdt kjeft. Han skulle få sove, skulle ikke kaste ham på dør. Samboeren min bodde jo også her, og det var tros alt hans besøk – det var bare en natt…

Jeg orket ikke lenger være i stua. Jeg hadde blitt tråkket på – de hadde trådd over mine grenser helt uten omtanker for min lidelse. Jeg gikk å la meg, men tankene svirret. Hadde dette skjedd før? Jeg visste personen hadde vært her tidligere, når jeg hadde vært borte en helg rett før jul. Jeg forstår han har smerter – at han kan ha problemer med å sove, og ikke bare på grunn av skadene han har i kroppen etter en ulykke for en tid tilbake, men også fordi kroppen må ha narkotikaen. Forstår han ikke det selv nå? Jeg har ved flere anledninger forklart ham hva cannabis gjør, om avhengigheten. Ingen skulle komme og fortelle ham at det var noe farlig – skulle bare ha det for å sove. Er ikke avhengig. Nei vel, så da trenger du det heller ikke da!

Jeg kjente på stresset, stresset oppe i hodet mitt. Jeg lot meg stresse og lot meg bli skuffet. Eller? De skuffet meg og de stresset meg. Jeg følte meg ført bak lyset på en måte, overkjørt i mitt eget hjem. At mine problemer ikke betydde noe når en som nettopp hadde blitt operert, hadde gått lenge med smerter og nå bare ønsket sove, ha ro og fred og ta seg en tjall. Klart hans behov måtte komme før mine. Nei! Jeg forsto det bare ikke – hva var det å forstå annet enn at de heller kanskje ikke forsto. Ville gråte, men tok opp papirarket og skrev litt. Få det ut. Samtalen med min samboer tar jeg i morgen, tenkte jeg, men jeg måtte få satt ord på det – gjøre noen notater. Hvordan kunne du?

Det var ikke med glede jeg sto opp i morges. Jeg ordnet med mitt, gikk på kontoret og ble der til de hadde reist. Jeg skulle få dette ut av systemet. Ringte en venninne, og så godt å ha noen å snakke med. Roen senket seg. Takk for at du lyttet!

Det var ikke hasjen som gjorde meg opprørt. Har jo sett mange røyke siden jeg ble nykter uten at det gjør meg noe. Men det var situasjonen, hvordan det ble gjort, uten omtanke, uten respekt. Jeg ville bare bli respektert. JEG VIL BLI RESPEKTERT!

Når man er en avhengighetsperson og tidligere alkoholiker kan det være lett for andre å tro at jeg vet hvordan forholde meg til nære personer som selv lider av alkoholismen. Hvordan unngå å ikke blande meg inn i den aktive rusingen og ikke fortelle hva gjøre eller ikke gjøre. På enkelte områder er det lett, men på den andre siden akk så vanskelig.

Jeg vet det er nytteløst å «omvende» en person som er aktiv i rusen om personen selv ikke har et ønske om å stopp. Jeg vet det er fånyttes å predikere om hvor skadelig bruken er, og stå med pekefingeren hver gang han eller hun klager over alle konsekvensene – fysiske og psykiske. Jeg vet jeg kan intet gjøre for å få personen på rett kjøl når den selv ikke innser at skuta bør vendes. Det er så mye jeg vet, så mye jeg lar være å gjøre fordi jeg vet, men tankene mine svirrer like jævlig likevel. Jeg klarer ikke å gi slipp på de emosjonelle tankene selv om jeg innbiller meg at jeg legger de bort.

Jeg gjenkjenner alle signalene, ser farene og oppfatter hva som vil skje lenge før den aktive selv fordi jeg har vært der selv – gått den samme løypa og snublet på tilnærmet samme sted. Jeg har lurt, sviktet, løyet, benektet og bortforklart, så jeg gjenkjenner alt dette, men lar jeg være å bekymre meg for hva denne personen jeg er så glad i påfører seg selv og andre med sin uærlighet – med å ta i bruk alle disse forsvarsmekanismene for å kunne fortsette å ruse seg, fortsette å flykte fra konsekvensene? Jeg selv hadde mine forklaringer på hvorfor jeg fortsatte å drikke når andre blandet seg inn i mitt liv og mitt rusmiddelmisbruk, så jeg vet hva som forgår. Men jeg har, som menneske, et behov for å forstå slik den aktive har sine behov for å prøve å forstå seg selv. Begge vil vi forså og etter hvert vil vi begge at det skal slutte. Vi ønsker ikke mer smerte.

Jeg vil jo så gjerne, jeg som har ervervet meg kunnskap og innsikt i hva avhengighetssyndromet innebærer, hva denne lidelsen gjør med oss som menneske og ikke minst de personene rundt. Jeg «godtar» svar om selvmedisinering og jeg drikker for å få sove, få ro og slippe tankekjør, få stillhet i hodet, for jeg har sagt det samme selv. Jeg kan, nå og da ymte om at det er vel ikke helt korrekt – du drikker fordi du ikke kan annet. Og da har jeg gått i baret. Påført personen skam og skyldfølelse. Samtidig kan det sies at jeg også kom med en oppvekker. Jeg ønsker å forklare og fortelle, men har lært og forstått at båten rugger mer om jeg ikke holder meg i ro, begynner å kave og mase om at andre skal forholde seg rolig. Jeg bør tie, og jeg gjør i det lengste, men uroen og usikkerheten kan angripe meg, jeg vil ha svar på hva som skjer når jeg ikke ser, selv om jeg innerst inne vet og ser det usette…

Alkoholisme angår ikke bare den som drikker, men har utallige ringvirkninger for folkene rundt – familie, venner, kollegaer, kjærester – ja, det involverer hele samfunnet. Når jeg tenker tilbake på hva jeg forvoldte av skade, når jeg gang på gang tok til flasken for å døyve og tilsløre det jeg egentlig forsto, men ikke ville innse. Jeg tror, eller vet ganske så sikkert at når jeg «ser», vel jeg ser sjelden denne personen på de tidspunktene den er mest aktiv, for denne personen vil til stadighet unngå å møte mennesker. Og denne personen vet selv om sitt problem – at han eller hun er alkoholiker, en rusavhengig, men vil på langt nær innrømme dette overfor andre, knapt seg selv. For personen har kommet til det stadiet hvor alkoholen har tatt kontrollen, der personen trodde den fortsatt hadde full kontroll, og nettopp dette er vondt og vanskelig å erkjenne – sin maktesløshet over for alkoholen. For meg er det også vanskelig.

Jeg har medfølelse, men noen ganger blir jeg forvirret av hva medfølelse overfor en alkoholiker innebærer, på tros av at jeg selv har vært en og erfart andres trang til å hjelpe og vise barmhjertighet. Foreldre som stilte opp og betalte mine regninger og som ordnet bopel fordi de ikke klarte å se meg lide. Men jeg viste ikke takknemlighet, fortsatte som før, og de i sin tro på at det skulle hjelpe meg til å innse, men som aldri, før jeg selv ville, hjalp på annen måte enn at jeg fikk mer overskudd til å ruse meg. Jeg vet at medfølelse ikke dreier seg på noen som helst måte om å finne på unnskyldninger overfor den som drikker, for å dekke over alle skadene og uhensiktsmessige handlinger slik at andre som ikke vet skal få vite. Det innebærer ikke å bistå økonomisk eller betale kredittgjeld slik mine foreldre gjorde. Det virker mot sin hensikt og muliggjør det å kunne drikke og ruse seg enda mer.

Hvordan kan jeg vite hva som er muliggjørende bortsett fra mine egne erfaringer og den kunnskapen jeg har opparbeidet meg nå som nykter? Det er jo ikke alltid lett å ta avgjørelser når man ser den lidende legge flere byrder til og dermed måtte lide enda mer. Det jeg pleier å gjøre er å tenke over og se på mine motiv: Forsøker jeg å legge meg i de naturlige følger av alkoholikerens valg? Forsøker jeg å gjøre noe for noen, noe som han eller hun kan gjøre selv? Gjør jeg det som er best for meg? Synes jeg det er ille det jeg gjør? I så fall, er det virkelig et kjærlighetsfullt valg? Iblant er det mest kjærlighetsfulle jeg kan gjøre å la andre – den avhengige selv ta ansvar for sine egne handlinger.

Medfølelse kan altså bety mer det å muliggjøre og styrke opp under alkoholikerens adferd og gjøre det mulig for den avhengige til å fortsette å drikke i ro og fred, agere i øst og vest uten å måtte stå til ansvar hverken økonomisk eller handlingsmessig.  Den største medfølelsen og kjærligheten vi som pårørende kan vise er å la avhengighetspersonen selv ta konsekvensene for sine handlinger, selv om det vil forvolde dem smerte. I dag kan jeg tenke på at jeg har et valg, og det har faktisk alkoholikeren også. Jeg skal gjøre de beste valg jeg kan og tillate andre i mitt liv å gjøre det samme uten å legge meg i det – selv hvor hjerterått det kan føles inn imellom. Det gjelder bare å huske på at jeg gjør det av kjærlighet og medfølelse når jeg gir dem retten til å gjøre sine feiltak og kunne se at disse feilene er deres egne, ingen andres. Da er jeg en alliert og ikke bare en pårørende…

Når satte du av tid til deg selv, til drømmene dine, til å få klarhet på hva du vil og hva du ønsker å gjøre med livet ditt? Jeg mener tid for å virkelig bli kjent med deg selv?Jeg snakker ikke om frisørtimer, høre på musikk, gåturer eller en time på treningssenteret. Jeg snakker om at du over tid jobber med å bli kjent med deg selv igjen, og får klarhet på hva du vil med livet ditt. Hvor du tar noen beslutninger om veien du vil gå i 2020, og hvor du får på plass en struktur så du faktisk gjennomfører det du bestemmer deg for. Hva du skal gjøre for å ha det bra i livet, hvilke forhold er det du skal ta vare på og hvilke er det på tide til å gi slipp på.

Nå som vi har gått inn i et nytt tiår – er det muligens på sin plass til å ta seg tid til å reflektere over hva som funker, hva du vil ha mer av? Og reflektere over hva som IKKE tjener deg, som du trenger å kvitte deg med? DU fortjener at du setter deg selv og livet ditt på agendaen. Du fortjener å investere for eksempel de neste 12 ukene til din fremtid. Og det enkleste er å gå veien sammen med noen. (Det enkleste er ofte det beste)! For livet skal føles som at du ikke LEVER det alene. Og at du ikke bare går på autopiloten fra hverdag til hverdag, uke til uke, år til år… 

Du skal føle at du elsker – med hele hjertet, med hele deg – og blir elsket. Sammen kan du føle at du er delaktig i noe større og gjør noe med mening. At vi sammen kan setter spor med vårt unike perspektiv. Jeg mener dette er det som skal til for at du skal føle mer, leve mer, ha mer og være mer DEG. Det være seg om det dreier seg om penger, kjærlighet, opplevelser, ro, tilhørighet eller noe annet viktig for deg – det jeg ikke vet. Det jeg vet er at når du virkelig vet hva du vil, fokuserer på det over tid, da kan intet stoppe deg. Og det er det vi kan gjøre SAMMEN. 

Sett tankene dine på pause, ta action, og så feirer du starten på ditt nye liv allerede i kveld. Men ikke med et glass vin – var ikke det jeg mente… Hva sier du!? Så kan vi sammen starte prosessen med å bli en bedre versjon av deg – jeg går ved siden mens du gjør jobben. Når du har tatt standpunktet, men vent ikke for lenge. Hopp før du er klar! Det blir gøy, jeg lover deg! Og du fortjener virkelig så mye mer i 2020.

Er du forventningsfull? Spent? Kanskje du føler du har ventet lenge nok på at det skulle bli din tur? Til dagene skal bli lysere? Til ungene skal bli store nok? Til det roer seg på privaten? Til du får tid nok? Blir aldri tid nok. Det eneste du har tatt deg tid til hittil er jo å drikke – eller…

Jeg bruker mye tid til refleksjon. Det vet de som har fulgt meg. For jeg har fortsatt mange ubesvarte spørsmål – om meg selv. Om andre. Kanskje er du som jeg var før – usikker på hva du vil eller hva som er viktigst for deg? Skal du få ett nytt tiår som du er stolt av må du gjøre noe du ikke har gjort før.  Det er lurt å ta med deg det du trenger av læringer og å hoppe i noe som gir noe NYTT. Du vil vel endre deg – utvikle deg, så takk ikke nei før du har prøvd det ut. Bli en ny versjon av deg?

Det er snart fem år siden jeg «våknet». 2015 var året jeg hadde ventet lenge nok. Da bestemte jeg meg for at dette var starten på mitt nye tiår. Jeg hadde gjorde nok av helt crazy ting som blant annet å:

– droppe ut av ulike jobber

– starte en utdanning på et område jeg hadde null erfaring, som i og for seg kunne blitt bra om jeg fullførte…

– flytte hit og dit – med nissen på lasset…

– forlate barna, som er det vanskeligste å tilgi meg for enda…

– gå inn i ulike forhold uten annen baktanke enn å utnytte dem…

– gi avkall på venner og familie…

– sette livet på vent…

Endringens time kom. Det er ikke å anbefale å gjøre alt på en gang, men fem år er relativt lang tid. Og jeg er jo ikke ferdig, for dette er noe jeg trenger å jobbe med resten av livet – det å forbli nykter. Det jeg vet fungerer er å lage seg noen drømmer, ha reelle, realistiske og gjennomførbare mål som man vil gjennomføre, la oss si de neste ti årene, men husk alltid på at det er dagen i dag som først og fremst gjelder. Ha og lag deg konkrete planer for nettopp i dag, delmål på veien mot det som skal bli ditt livsmål. Dagsplanen er det som får deg til å til å ta ny handling. Enten det er en jobb du vil trives i, eller få en kropp som funker, eller ha et forhold som blomstrer. Eller det aller viktigste – slippe å ruse deg mer.

Du fortjener det beste min venn. Livet er til for å leve nå. Ikke til å utsettes lengre til «det passer» deg. Hva med å si: Jeg har tenkt å gjøre de neste 10 årene enda bedre enn noen gang. 40-50 årene skal bli de beste, (eller alt ettersom hvor ung du er nå selvfølgelig). Jeg skal bli den «beste» – den beste versjonen av meg selv. Vi kan finne din beste versjon sammen?! Endringsprosess kan starte nå. Reflektere, ta beslutninger og sette mål for ditt nye liv hvor du kan vokse deg selv med en «heiagjeng» som går samme veien sammen med deg.

Hvorfor skal du prioritere deg og din beste versjon?

Fordi du vil føle deg mer levende når du vet hva du vil og hvor du skal. Fordi du er viktigst i livet ditt. Fordi du kan flytte fjell på ti år og utrette mirakler. Vi overvurderer hva vi får gjort på å-gjøre-listen vår i løpet av en dag, men vi undervurderer virkelig hva vi kan få til på ti år. Drøm stort! Ta plass! Ta plass i ditt eget liv! Jeg kan hjelpe deg å gjøre det du tror er umulig mulig.

Drømmene dine er verdt det. Det er dessuten mye mer gøy å gjøre det sammen med noen. Når vi deler drømmer, får vi enda mer kreativitet oss imellom. Du kan bli inspirert av andres drømmer – for kan de, kan du også! Om du gjør jobben.

Det eneste jeg ønsker er at du skal satse på deg selv: Investere i deg. Stoppe opp ved alle disse «skal-gjøre-listene» og korrigere veien din. Basert på det som er viktig for DEG. Har du ikke hatt fremgangen du ønsket det siste året – så trenger du (som jeg) disse minimum 12 ukene til å få fokus på det som er viktig: 

DEG! 

DITT LIV! 

DINE VALG! 

Det er ikke de store, uoverkommelige målene du lever for. Det er de gode hverdagene som tar deg til målet. For livet er flest hverdager – husk det! Det er de gode rutinene, de dype vennskapene, de gode valgene du tar som gjør at du er på plass i deg selv. Det er nemlig det din beste versjon handler om. At du skal lære deg prosessen og tenkemåten som gir deg et godt liv, også de dagene du står i utfordringer. Valgene må være dine – ikke basert på det andre vil for deg. Bare du selv bestemmer og bare du er ditt eget ansvar. Derfor er det smart å bruke en dag av gangen på å lage deg gode rutiner, gode systemer, og gode tankesett. For det er det du gjør hver dag som fyller deg opp med selvtillit, mot, takknemlighet og stolthet. Du vil ha mer av det du også, ikke sant? 

Er tiden i ferd med å renne ut? Hopp! Du vil, ikke sant? Du kan legge premissene og tegne kartet for de neste fem-ti årene. Prosessen kan ta deg fra et liv i mørkeste helvetet til en hverdag lysere enn drømmene dine. Fra å være Naver til å skape et liv med suksess i arbeidslivet. Fra skilsmisse til et nytt forhold i vekst og til å være sammen med barna dine igjen. Fra utslitt til irriterende energisk. Det er en enkel prosess, men den er ikke lett, og denne jobben, som må gjøres, er mye mer spennende og lettere å gjøre sammen med noen, for du klarer det heller ikke alene – tro meg! 

Jeg kan hjelpe deg opp når du snubler eller «detter av lasset sammen med nissen». For det gjør vi alle iblant, hele gjengen, ramler igjen og igjen. Men denne gangen vil jeg være der til å ta deg imot, støtte deg og få deg opp på bena igjen.

Hvorfor tenker du kanskje? Fordi – jeg bryr meg! Fordi dette er den viktigste prosessen og jobben du skal gjøre i hele ditt liv! Om du vil gjøre jobben. Det er ikke «prisen» som avgjør resultatene, for det kan virke som du betaler en høy pris i starten, mye du må forsake, men det er viktig for hvordan du føler det er for deg å få, og se resultatene.  Jeg vil bare at du skal satse på deg selv denne ene gangen, eller ok, det må kanskje repeteres og startes på nytt, om du snubler, men den tiden det tar kan jeg vente på deg. Jeg ønsker at du skal investere i deg selv vet du…

Hva kjennetegner de som lykkes? Hvilke egenskaper har de? Og hvordan kan DU lære av dem? Se på de som har gått opp veien, gått foran – prøvd og feilet, men til slutt lykkes. De sitter på dyrebar erfaring og kunnskap som jeg er sikker på de vil dele med deg. Du trenger bare å spørre, be om råd – be om hjelp!

——————-

Når jeg sitter her og skriver hører jeg irritasjon og sinne fra siderommet. Ååå, hvordan skal jeg gjøre dette igjen? Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg klarer ikke, får det ikke til! Min samboer holder på med vareopptelling for sin bedrift, og da mener jeg bedrift som i bedrift og ikke bedrift som livet, slik det også kan forstås. Han spør meg om hjelp, og jeg ventet på det. Glemt hva han skal gjøre inne på regnearket. Det er ett år siden sist, men heldigvis husker jeg. Forklarer og viser – gjør slik, sett formel der, trykk på enter! Se der, det var ikke så vanskelig og du må gjøre det noen ganger så kommer du inn i det og husker det bedre neste gang. Det er slik livet er!

Ja, akkurat som i livet, i livet som den bedriften den er. Det bør foretas vareopptelling fra tid til annen der også, og man skal nok prøve og feile utallige ganger før det går av seg selv, før man husker de rette tingene. Man behøver å prøve på nytt og på nytt. Lagre det gode, det som kan være malen for videre arbeid og som kan forenkle neste forsøk på å klare av et problem. Jeg oppmuntrer – ikke gi opp eller spør om hjelp med en gang hver gang du blir motløs, selv om noen ganger er det viktig og nødvendig på enkelte områder i livet. Det kan inn imellom lønne seg å feile for at det skal læres ordentlig. Det er jo ofte av våre feil vi utvikler oss om vi tar lærdom av dem, og ikke gjentar dem vel og merke.

Man kan dra likhetstrekk fra å drive en bedrift til det å leve med andre ord. For livet er som en bedrift; det må tas valg, tas avgjørelser, tas oppgjør, ha varetelling og føre regnskap for gode og dårlige valg. Hva skal inn og hva skal ut? Hva vil jeg fortsette med eller kvitte meg med? Hva vil jeg investere mer i? Hva gjør bedriften best mulig, at den ekspanderer og ikke går falitt.

Du står på terskelen til et nytt tiår – mulighetenes tiår i din bedrift. På tide å investere!

Ha troen, skap tillit og finn tilhørighet!

Du lovet deg selv at i dag, i dag skulle det gå bra – skulle ikke drikke, men…

Du var sliten etter jobb. 

Barna hadde endelig gått og lagt seg eller var hos pappa.

Du fortjente litt kos. 

Du hadde vært flink i dag – hele uken faktisk og det var snart helg for svingende! 

Og middagen lagde seg ikke selv heller?! 

Og middagen smakte best med noe til…

Hvordan skulle man ellers ha de fine samtalene eller slappe av ? 

Hvorfor blir det slik hele tiden!? Du vil jo bare være moderat, men så går det galt – igjen og igjen. Skammen og angsten. Fasade-jaget. Den evige planleggingen. Morgener du ikke tør å stå opp av sengen.

Vet du, det er helt normalt, og det er helt konkrete grunner til dette – din avhengighet. Og du, du er ikke svak, du mangler bare riktige verktøy. Det handler om å komme ut av mørket, det handler om å slippe – ikke slutte. Men ting tar tid!

—-

Overnevnte ord kunne jeg selv ha sagt, men jeg rappet de av Julie Winge, ei dame med krutt i, som du gjerne kan gå inn å sjekke litt mer om. Hun driver for øvrig online kurs om nettopp dette – å slippe. Dette sier jeg ikke for å undervurdere meg selv, men for å fremsnakke andre, og nå Julie, som gjør en flott jobb for alle de som kjemper i kampen mot avhengigheten. Det vil igjen gjøre meg godt for «når det regner på presten, drypper det på klokkeren».

—-

Vi lever i et stressende samfunn; hurtigkaffe, hurtigmat, penger ut av minibanken – hurtige løsninger finnes over alt! Ikke å undre på at mange søker hjelp på jakt etter hurtige løsninger på alle problemer i livet skapt av alkoholismen…

Tilfriskning er en prosess. Det tar tid å gjenvinne og ta igjen alt det som gikk tapt mens man på egenhånd forsøkte å håndtere sin drikking. Å bygge opp tillit tar tid, forandring tar tid, lege gamle sår tar tid; det finnes ingen ferdige løsninger. Men verktøy og prinsipper utarbeidet av likemenn og fagpersoner kan lede til de svar som er de rette for den enkelte.

Alle har vi mørke perioder i våre liv, men reisen til bedre tider er ofte det som gjør oss til lykkeligere, sterkere mennesker. Når vi slutter å forvente en rask lindring, kan vi komme til å tro at der vi er i dag, er akkurat der vår indre kraft vil at vi skal være…

En dag av gangen! Om du presser deg for hardt gjennom tidsmarginalene og uroer deg for morgendagen, skal du stanse opp noen minutter og konsentrere deg på nettopp denne dagen og hvordan bruke den best.

I dag vet JEG at jeg går framover hva som enn foregår rundt meg. Jeg liter på min tilfriskning. Belønningen er frihet, integritet og selvrespekt. Jeg har latt og lar tid ta tid!

Ta tilbake friheten, integriteten og selvrespekten din!

Er edruskap alt du kan forvente deg når du velger å slutte å drikke? Nei, edruskapen er bare en begynnelse. For å gi et bilde av hvordan mitt liv har blitt, vil jeg ta utgangspunkt fra dagens tekst i Daglige refleksjoner – en fin forklaring og virkelig billedlig…

Tilfriskning fra alkoholisme er som å bygge et hus. Først måtte jeg grave ut og støpe et fundament av solid betong som jeg kunne bygge huset på. Dette sammenligner jeg altså med hvordan det var for meg å stoppe å drikke. Men det var lite hyggelig, eller bekvemt å bo på hussokkelen, utsatt for kulde, vind og regn. Så derfor bygget jeg et skur oppå grunnmuren. Det sto ustødig for jeg var ikke vant til arbeidet.

Ettersom tiden gikk, og jeg fikk mer kunnskap og så hvordan andre som hadde satt opp egne hus hadde gjort det, lærte jeg å bygge bedre. Desto mer jeg praktiserte andres prinsipper, og jo mer jeg bygde, desto bedre og lykkeligere ble hjemmet jeg nå bor i, trives i og er glad i.

Fortsatt driver jeg med vedlikehold av huset, noe som kreves på daglig basis og som jeg trenger å fortsette med livet ut. Lenge synes du. Men hva er prisen om jeg ikke gjør – hva skjer da? Alle vet vel hva det resulterer i om et hus ikke blir vedlikeholdt jevnlig…

Vil du «bygget deg ditt trygge hus», men føler at du ikke har nok kunnskap til å sette det opp stødig nok? Det er mange som har erfaring og som kan bistå deg i byggeprosessen, deriblant jeg. Bare å spørre… Om jeg ikke har den fullstendige bruksanvisningen for akkurat deg, vet jeg vertfall hva som kreves for å få en god start, men hvordan ditt hus skal bli er opp til deg. Det som er noe av det mest fundamentale er: Be om hjelp! Kanskje vil du oppdage din iboende kraft, som kan kaste nytt lys over en situasjon som virket håpløs…

Hvorfor ikke la 2020 bli mulighetens år for deg… Husk bare på de tre T’ene – ting tar tid, eller tro, tillit og tilhørighet.