Gi livet mening…

Fant et sitat, om meningen med livet… Av Håkon Bleken, en av Norges fremste samtidskunstnere og mannen som ga oss sine inntrykk etter Utøyaterroren gjennom malerier – hans måte å bearbeide angst og traumer i etterkant på. Jeg er ingen flink kunsttolker. Egentlig er det kanskje ingen fasit på hvordan tolke malerier eller kunstverk på. Det sier vel det jeg selv føler det sier. Men nå var det dette sitatet jeg fant, det som virkelig fikk meg til å reflektere, over livet, og meningen med livet…

Bleken skrev: Man må ikke spørre om meningen med livet, men man må gi det mening. Om dette var refleksjoner han gjorde seg etter Utøyatragedien vet jeg ikke, men det satte vertfall mine små grå i gang. Første tanken var jo; han har så rett. Det er så lett å stå tafatt med lua i hånden og bare se på livet fare forbi. Når livet føles så til de grader urettferdig og alt går i gal retning, eller man nærmer seg slutten. Da kan man angre på alt man ikke gjorde, eller det man ville ha gjort annerledes – klage sin nød over det meningsløse livet…

Det er jo ikke slik at ting kommer til oss uten videre, uten at vi gjør noe for det. Nei, vi trenger å legge ned et stykke arbeid for å oppnå å få goder i livet, det som gir livet mening. Slik også med for eksempel edruskapen. Selv om det å bli nykter bare i seg selv ikke ga livet fullstendig mening, men det forenklet mulighetene. Jeg trengte derfor å endre mitt levesett også, gjøre det jeg til tider hadde sett på som umulig mulig.

Jeg fant livet meningsløst da jeg drakk. Egentlig syntes jeg livet var meningsløst før alkoholen kom inn i mitt liv, og søkte derfor trøst i rusen. Flyktet fra det jeg fant uutholdelig og trodde jeg skulle finne noe bedre med hjelp fra kong alkohol. Resultatet ble det motsatte av bra, det ble fullstendig meningsløst, og til tider så jeg det som håpløst. Først da jeg forsto hva jeg var i ferd med å gjøre, nemlig å grave min egen grav, og sakte, men sikkert begi meg ned i den, mens jeg gråt mine bitre tårer og forbannet dette livet, da snudde tankegangen min – bare jeg kan endre dette, og gi meg og mitt liv mening.

Det å drikke alkohol, eller å ruse seg generelt er bare symptomer på at noe ikke er som det skal. Noe ligger bak – det var en årsak til hvorfor jeg drakk. Det som jeg kan kalle det meningsløse. Hva hadde jeg i livet? Hva ville jeg ha i livet? Spørsmålene jeg stilte meg var bare begynnelsen. Svarene hadde jeg ganske så klart for meg – mine drømmer. Men bare å stille dette spørsmålet, og finne mine svar, altså det jeg drømte om, kall det mål i livet, eller også i dette tilfellet, det som ville gi mitt liv mening, ga jo ingen resultater. Jeg måtte faktisk begynne å ta ansvar og ikke sitte å vente på at alle godene skulle komme til meg. At det virkelige og meningsfulle livet bare skulle komme som en pakke, pakket inn i glanspapir og sikebånd…

Da jeg leste dette sitatet, om og om igjen, reflekterte over ordene, dens mening, så ble det veldig tydelig for meg at jeg fortsatt sitter her og venter. En sannhet er det kanskje at nå kan jeg på en måte ikke gjøre så mye annet heller, siden dette covid-19 viruset setter en stopper for videre virksomhet i forhold til det å ta noen kvantesteg nærmere målet. Når det er sagt kan jeg i alle fall gjøre det beste ut av den situasjonen jeg, og mange med meg nå befinner oss i. Jeg kan gi dagene mine mer innhold. Skape noe meningsfylt, som for eksempel å gå ut på hageflekken min, selv om ryggen min også vil krangle på det. Men jeg må jo gjennom smerte for å komme ut på den gode siden. Jeg sto i alle abstinenssmertene da jeg skulle bli edru, og sto det hele løpet ut den gangen, så jeg klare nå også. Dette er bare brøkdeler av hva jeg var gjennom den gangen.

Så jeg skal ikke klage over gråe dagar, umetta magar, sorgar og sår… (Tor Jonsson – Klagar du, gjengitt under). Jeg skal gå ut i dagen i dag og fylle den med mening. Det er det som er meningen med livet, å gi det mening…

Klagar du livet for gråe dagar, umetta magar,
sorger og sår?
Verst er å gå frå usådd åker og ufødd vår.

Stillheten etterpå, av Håkon Bleken – 2015

SELVE LIVET…

… Hva med å tenke at dagen i dag er carte blanche?

Livet er alle disse dagene som kommer og går, så hvorfor ikke lage dem god, og begynne med dagen i dag!

Det å komme seg opp på morgenen, aller helst før min samboer, er for meg en viktig rutine. Da kan jeg ha stillheten for meg selv – stillhet til mer tilstedeværelse i min morgenstund, stillhet til å kjenne egne følelser og stillhet til å reflektere. Jeg kan planlegge dagen, men vel så viktig er veien til dette målet – det å være med hele veien, og noen ganger stoppe opp.

Livet er ikke bare oppturer selv som edru. Mentale og følelsesmessige utfordringer er av og til harde å mestre også nå. Men jeg ser og lytter, i det lange løp, at mestring av slike vanskeligheter er den virkelige prøven på en god livsstil. Motgang gir også større muligheter til vekst enn velvære og suksess. Det er bare en vei, gjennom, også det smertefulle…

Klart jeg også søker velvære. Hvem vil vel ikke ha det godt og ikke minst trygt? Alt for lenge murte jeg meg ute fra samfunnet, det som kjentes utrygt og skummelt. Jeg har erkjent at jeg er sammensatt, men like fullt en del av noe større. På tide å delta igjen. Omstart er lov – blanke ark og fargestifter. For ikke å glemme; å stille med et åpnet sinn!

Alkoholen brøt meg ned. Jeg så på meg selv som et lite, nakent tre, uten blader, på en måte identitetsløs. Så innså jeg at treet likevel sto der, sårbart og lite, men også sterkt der det sto imot all slags vær og vind. Og bladverket kom tilbake hver vår. Nå ser jeg at jeg fortsatt er dette treet, sårbar og sterk, og med et gyllent bladverk. “Et naturens barn”…

Jeg har sluttet å bære på løgnen om at jeg skal klarer alt selv. Etter mange år med å ha fornektet mine følelser, mest for å beskytte meg selv, lærte jeg å godta dem i stedet. Denne emosjonelle frigjøringen ble nødvendig for å distansere meg fra alkoholen. Frykten er min drivkraft når jeg våger å være i disse følelsene.

Alle trenger vi noen til å heie oss frem, noen som dekker ryggen vår og som er der i opp- og nedturer. Gode vennskap er verdt og pleie, mens noen kan vi med fordel la være. Når noen mennesker velger å gå ut, blir det plass for at andre kan komme inn, de som virkelig betyr noe. Vi er oss! Og i den store sammenhengen ser jeg at JEG ER NOE – for noen…

Mennesker som heier meg fram, har gitt meg troen på meg selv tilbake. Likevel er den sterkeste troen på meg selv den som skapes ved at JEG selv forteller at jeg evner å oppnå mine mål. Ikke minst ta meg selv på alvor og å være snill meg selv, den personen jeg skal gå sammen med hver dag i dette livet…

Når jeg slutter med å behandle noen, meg selv innbefattet, med likegyldighet, ser jeg plutselig oss alle med helt andre øyne. Til og med mine følelser gjør meg mer trygg, og når jeg ikke stenger kjærligheten til meg selv ute, frigjøres jeg. Handlingene i fortiden får sine rette proporsjoner, slik at kjærlighet og respekt er livets kilder og byggesteiner.

Så i dag velger jeg å gi meg selv (kj)ærlighet. Skal stoppe opp og spørre meg; er jeg snill med meg selv nå. Våger jeg å være tilstede? Hva med å gå litt utenfor komfortsonen, utfordre meg litt og dermed få mer kontroll over frykten for det ukjente. Bruke frykten som veiviser fremover. Til der drømmen er …  Og i prosessen kan jeg ikke neglisjere mine egne sårbarheter.

——-

Ønsker alle en riktig tilstedeværende fredag og helg. Og gi deg selv lov til å bare være, gjennom hele helgen, men først og fremst for I DAG – det fortjener du…

DU ER VERDIFULL, akkurat som du er!

Bare en vei – gjennom! Sårbar, men sterk!

Den gang da …

… Fortiden er bare begynnelsen på en begynnelse…

Hvor ofte var jeg omtenksom og god mot noen rundt meg da jeg drakk? Aldri, vertfall svært sjelden. Og når det skjedde var det i sa fall for egen vinnings skyld. Likevel kan jeg ikke gå og la skyldfølelsen hindre meg til å komme meg videre. Nei, jeg skal ikke være så opptatt av mine gamle sår at jeg glemmer bort å vokse…

Det kan være av stor verdi å undersøke fortiden. Det kan gi meg informasjon om dagen i dag, om nuet, og til og med være ledetrådene som kan hjelpe meg å gjennomføre en forbedring av meg selv og for fremtiden.

Om jeg var en av de som fornektet, vanskeliggjorde og mistet kontakten med de plagsomme minnene kan møtet med fortiden virkelig være en avgjørende del av tilfriskningen. Mye av det bakenforliggende, som i dag kan skape utfordringer, ser jeg ikke alltid adressanten til. Selv om jeg ikke helt forstår og ser hvor floken egentlig har sitt utspring vil jeg følge tråden for å nøste opp i det. Nå vet jeg at trenger å bruke tid på det, og etter hvert vil jeg forstå meg selv bedre. Jeg ser også noen gode minner, og de skal jeg også erkjenne spesielt om jeg har forhåninger om å få et realistisk bilde av min fortid.

Bruke tid for å prøve å forstå … Kanskje vil jeg ikke alltid forstå. Men jeg har forstått viktigheten av å vite at fortiden er forbi. Mange av mine hemmeligheter har holdt meg igjen lenge nok, til og med forårsaket mentale tilbakefall. Jeg ser også at andres hemmeligheter har i alt for stor grad påvirket meg negativt, gjort meg syk, og kanskje enda mer enn mine egne, siden de kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg er maktesløs over det som allerede har eid rom i meg. Denne giften, den som andre har lagt igjen, og som etser meg opp innen fra, trenger jeg å få ut, slik jeg i sin tid kvittet meg med alkoholgiften.

Selv om jeg til tider har strevd med å godtgjøre andre, og hvor mye jeg ønsker alt ugjort, vet jeg at jeg ikke kan endre på alle lidelsene jeg har forvoldt for dem. Jeg kan heller ikke endre på de lidelsene andre har påført meg. Det eneste jeg kan gjøre noe med er dagen i dag. Når jeg setter av tid til å være mer tilstede i det åndelige i meg, vet jeg at jeg gir meg muligheter til å vokse. Det innebærer først og fremst at skammen og det destruktive ikke knebler meg. Så jeg jobber meg videre innover – med å bli trygg i meg selv. Da vil jeg lettere kunne håndtere de fysiske, psykiske og sosiale aspektene som etterfølger alle de årene jeg var underlagt både personers og alkoholens mektige grep.

Dersom jeg ikke vier meg selv oppmerksomhet, og erkjenner fortiden vil alle plagene vedvare i det uendelige. Det beste jeg kan gjøre med fortiden er å se den i øynene for så å gå videre. Jeg kan dra lærdom av alt jeg har opplevd, men jeg kan aldri la det hindre meg i å leve her og nå. Hele den store delen av isfjellet, som har ligget under overflaten vil med tid og stunder komme opp i lyset, ikke forsvinne, men tåle å bli sett på, av meg selv og andre. I denne krevende prosessen, som det virkelig er, må jeg tåle en del smerte. I tillegg trenger jeg å vite hvor mine grenser går og dermed hvor mye jeg tåler å ta frem å se på om gangen.

Om jeg overdriver og går for fort frem kan det få fatale følger. Kjenne mine begrensinger heter det seg, og det er nettopp det jeg ikke har vært så flink til. Det stresser meg nok i overkant mye det at jeg fortsatt ikke helt er venn med meg selv og mine følelser. I arbeidet med å bli trygg på meg selv, og ikke minst det å kunne stå for egne verdier, trenger jeg trygge rammer. Uten å fokusere alt for mye på hva alle andre mener og tror, har jeg innsett at hver gang denne redselen tar overhånd, hvor frykten kan bli til en granat som utløses og etterlater seg et tomt krater i meg, så skjedde det fordi jeg holdt igjen. Så fikk jeg rensket opp tenker du kanskje. Det er bare det at denne typen opprensking ikke fører noe godt med seg. Bare tusenvis av biter jeg ikke helt vet passer inn og hvordan sette sammen igjen.

Og dernest blir jeg så engstelig for at det skal skje igjen, at jeg mister kontrollen over alt og alle, aller mest meg selv. Det er denne typen frykt; frykt for å gjøre feil, for å skade noen, for å dumme meg ut og å si noe andre ikke liker som holder meg tilbake og samtidig stresser meg. Redselen gjør meg rastløs og jeg klare ikke sitte stille. Noe må skje – jeg må bli ferdig, kanskje prøve noe nytt. Og dette er den onde sirkelen, at jeg vet jeg trenger å endre fremgangsmåter, men så kommer frykten for det ukjente, redselen for å prøve noe nytt. Jeg er den som holder meg tilbake, og denne smerten jeg nå kjenner er kan hende et resultat av å ha oppholdt meg alt for lenge i denne sirkelen. Jeg har begynt å bite meg selv i halen.

Jeg har nok ønsket alt for mye å smelte bort dette isfjellet, selv om jeg vet det aldri vil forsvinne helt. Jeg har villet ha det trygt og stabilt, og faktisk trodd jeg hadde funnet denne stabiliteten og tryggheten, men bare ikke helt inne i meg selv. Jeg tok bare kappen på, den noen ga meg, for å beskytte meg mot mer uvær. Og jeg følte meg beskyttet og ivaretatt. Det stilnet. Ingen stormer og ingen uventede utbrudd. Men jeg klarte ikke denne stillheten. Noe stemte ikke helt. Fordi jeg tillot ikke meg selv å stole helt på at det var mulig. Jeg ble heller skremt. For ville det vare …

Stormene vil fortsatt komme, og jeg trenger å kneppe opp kappen for å ikke hindrer de i å komme ut. Jeg trenger også mennesker som tåler at det skjer, og som forstår hvorfor, og uten å alltid ha blitt advart der og da, selv om advarselen var gitt om at det kan plutselig skje. Ja, jeg trenger mennesker som rommer hele meg. Og jeg må også tåle at andre sier meg imot, for de vil meg aller mest godt. De vil at jeg skal få være i stillheten, og finne roen med meg selv. Det er det enste jeg selv også ønsker. Først og fremst trenger jeg å lære meg å tåle stillheten…

Så, selv om jeg ikke alltid tror på det, så skal jeg bare gjøre det. En dag vil jeg faktisk tro, og da er jeg, i stillheten – med meg selv, og min pust… For jeg er ikke lenger redd for å puste, høre min egen pust. Jeg vil leve, i stillheten, bare brutt av min egen pust. Stille – stille – stille… Pust!

Naturen og meg – der finner jeg roen, i meg – den gjør meg ikke redd, for den krever ikke noe… den vil ikke eie meg – bare gir… trygghet og stillhet, den jeg kan tåle… og jeg vil tillate meg å eie meg selv, igjen…

Bekymringene, de kommer uansett…

Flere av oss pårørende har sikkert holdt skjult for omverdenen at vi har noen nærstående som ruser seg. Ingen skulle få vite om våre hjemlige problemer. Det ble hemmeligholdt overfor sjefen, kollegaer, venner og andre i familien. Ikke minst skulle ikke den som ruset seg vite om vi ved et «uhell» plumpet ut med at vi bekymret oss; « han eller hun mest sannsynlig er alkoholiker eller narkoman». Og vi skulle for all del ikke konfrontere den rusavhengige selv. De skulle absolutt ikke høre tale om at de hadde rusproblemer.

Redselen for at noen skulle få vite har gjort mange syke. Personlig er jeg ikke så nervøs for å snakke om det å være en pårørende til en rusavhengig lenger. Jeg har i det lengste prøvd å være åpen, selv om jeg ikke alltid har fortalt hele sannheten til absolutt alle. Noen ganger kan en fjær bli til flere høns, så jeg veier mine ord til enkelte personer. Ikke alle er like flinke til å overholde avtaler om at «dette blir mellom oss». Det dreier seg mest om å verne om den avhengige selv, om den selv ikke er åpen om sine utfordringer. Når det er sagt er jeg av den tro at hemmelighold ikke fører til noen endring, verken hos den rusavhengige selv eller den pårørende.

Egentlig har jeg tenk å ta for meg hva alle disse små «nyhetene», om tilbakefall og ellers hvordan den avhengige ikke mestrer sin hverdag, kan gjøre med oss. Jeg har tidligere nevnt at jeg har lukket døren, om ikke låst den, for å skjerme meg selv så langt det lar seg gjøre. Likevel, og det er ikke til å komme utenom heller, hører jeg noe hist og pist om hvordan situasjonen er. Og jeg kan jo ikke si at «det angår ikke meg lenger», for klart det gjør det, selv om det ikke er mitt ansvar. Jeg vet også at selv om jeg ikke får høre noe vil jeg bekymre meg mer eller mindre uansett, tenke på hvordan vedkommende har det nå i påske for eksempel. Så egentlig holder jeg muligens fortsatt fast i kontrollen, det å ville kontrollere og “eie” litt av ansvaret…

Det å ha en rusavhengig i nær relasjon skaper utallige vanskeligheter for alle involverte parter. Avtaler brytes, og nettopp det er grobunn for sinne, frustrasjon, redselen for og frykten for det verste – maktesløshet. Selv om en ikke er part i saken, og får nyss om disse uenighetene, er det disse disputtene som setter i gang bekymringskvernen. Nå er han eller hun i gang igjen. Håpløsheten. Disse følelsene som nok en gang tar innersvingen på en. Vedkommende som hadde lovet bot og bedring, gitt uttrykk for å være i gang med behandlingsopplegg, og så kommer denne nedslående nyheten, som i og for seg i grunnen ikke er en nyhet, for man visste så altfor godt. Man har vært der før. Et snev av godtroenhet, men akk – ikke denne gangen heller…

Ja, jeg har selv opplevd dette, og det er neimen ikke enkelt å skalke for alle vinduer (øyne) og lukke alle dører (ører) helt. Mine bekymringer, de jeg hele tiden prøver å skyve til side blir en realitet. Selv om jeg liker å tro at jeg ikke så lett lar meg påvirkes. Og som skrevet, jeg kan ikke bare si at dette vil jeg ikke høre. Hva med den andre, den som kanskje har gått og båret på dette, prøvd i det lengste å tie om sannheten for å skåne meg. Enkelt, nei, langt ifra. Ikke for noen av oss berørte pårørende.

Det bringer mange minner tilbake: Om alle de årene jeg lå våken, alltid på alerten… Om de morgenen jeg sto opp uten blund på øyet… Aldri uthvilt, men stresset. Lusket og listet meg frem redd og fortvilet. Allerede før jeg var ute av sengen visste jeg at jeg hadde en lang liste med kriser jeg var tvunget til å ta hånd om. Selv hvor tidlig jeg sto opp var jeg allerede for sen…

Selv om jeg ikke har det slik lenger, har det kommet andre til som skaper kaos i hodet mitt. Denne berømmelige døren er lukket, men bekymringene vil aldri ta slutt. Ikke før vedkommende har tatt skrittet ordentlig ut og er villig til å gjøre jobben for å bli nykter. Bare det å vite at personen har lagt seg inn på en klinikk kan gi noen uker med ro i sinnet – i det minste det å vite hva som skjer, og at vedkommende er «innenfor systemet». Selv om jeg vet at det egentlig ikke spiller noen rolle. Systemet funker ikke helt, og det er også svært enkelt å manipulere det såkalte systemet, slik jeg er lett å manipulere…

Med alle disse bekymringene klarer jeg stort sett å stå opp hver morgen, ganske så uthvilt (en sannhet med modifikasjoner akkurat nå, men det dreier seg om egne plager). Åpne øynene og ørene, se og høre fuglene. Jeg kan velge å la være å planlegge dagens hendelser før etter frokosten, og i stedet sette pris på og nyte denne delen av dagen, den som har blitt den aller beste for min sin del.

Jeg har blitt bedre til å legge bort mange av mine byrder slik at jeg kan sette mer pris på øyeblikkene og alle underverk som tross alt skjer. Jeg klarer å se de mange lyspunkter som faktisk er i livet mitt. Det at andre personer rundt meg gir meg gleder, de som hjelper meg og tillater meg å le, elske og leve igjen. I dag kan jeg faktisk si god morgen i stedet for å si gode gud, er det morgen igjen…

Jeg har ikke tenkt å tillate denne dagens skjønnheter gli forbi meg ubemerket, men rette min gavmildhet mot fremtiden ved å gi alt til dagen i dag…

—-

Sann læring følger ofte en tid i mørke, en tid i lidelse, og med hver syklus av min egen tilfriskning, blir lyset sterkere og mitt syn klarere. Det å vite at jeg kan høste erfaringer, og vite at jeg også er heldig som har lidd så mye. Heldig fordi jeg selv kan forstå andres lidelser bedre, og ikke minst elske mennesket for den den uansett er. Dette privilegium kan jeg også dele med andre, i den grad de forstår, og på den måten alle ikke-alkoholikervenner aldri vil forstå.

Alle vi pårørende trenger hverandre. Trenger hverandre til å åpne opp og dele våre historier. Hemmeligheter gir mer bekymringer og dertil mer lidelse…

Løsrivelse…

ANERKJENNELSENS PRIS…

… Hvem søker jeg mest anerkjennelse fra…

Hei, og skulle gjerne skrevet god morgen, og jeg ønsker selvfølgelig alle en god morgen, men jeg har ingen god morgen selv, det må være lov å si. Akkurat nå biter jeg tennene sammen, prøver å finne en god stilling, slik at isjiassmertene ikke skal kjenns så uutholdelige. Trodde de var på vei bort. Den gang ei. Jeg søker kanskje trøst, for det trenger jeg nettopp nå…

Og gjett om jeg prøver med positive tanker. Nei, ingen pessimist. Noen lyspunkter finner jeg selvfølgelig, og føler det som hjelper aller mest nå er å gråte, for tårer er forløsende. Og jeg innser at jeg trenger å ta meg flere pauser inn imellom, og det velger jeg å gjøre nå. Bare være – og puste. Fokus innover, og forstå hvilke utenforliggende årsaker som forvirrer følelsene.

Påske er tid til ettertanke. De starter med følelsen, og tankene kommer. Smerten. Lidelsens tid er her. Jeg skaper den…

Etter å ha lest dagens tekst ble det vel også mer innlysende for meg. Stilte meg spørsmålet: Er det slik at jeg stiller krav til andre om å gi meg oppmerksomhet? Forventer jeg anerkjennelse for det jeg gjør, så vel de rutinemessige oppgavene som det jeg gjør mer med glede? Ønsker ikke å tro jeg er herskesyk, men kontroll kan jeg ikke se bort ifra at jeg liker å ha.

Ja, jeg har avdekket mine behov for anerkjennelse. Det er vel noe vi alle er på søken etter. Men, når det er sagt, er jeg på langt nær god på å anerkjenne meg selv. Jeg tar nok meg selv for gitt, mer enn jeg har villet innse. Så kan hende er det slik at følelsesforandringer og smerte skyldes søken etter anerkjennelse så vel fra meg selv og ikke bare fra andre. Er det følelsene jeg vil kontrollere?

Dermed ble det klart for meg at behovet kan virke forkrøblende på meg. Det å hele tiden strebe etter – uroe meg for å ikke klare alt, og aller mest hva andre tror og mener. Vil jeg bli mindre verdifull om jeg ikke pisket meg frem hele tiden? Denne «rovdriften» på meg selv, denne strengheten gjør mitt liv mer uhåndterlig. Autopiloten gjør meg mindre oppmerksom. Hva anstrenger jeg meg for? Underkastelse av andres meninger…

Resultatet blir jo at jeg presterer dårligere og dess mindre klarer jeg å utrette. Tapper meg selv for energi hver gang jeg tenker at jeg er ubrukelig. Jeg har ingen ting igjen til det som virkelig betyr noe; synet på meg selv. Jeg skulle egentlig, på dager hvor jeg automatisk påtar meg skyld for alt det som går galt, heller tenke at det er akkurat slik det skal være. Jeg er på vei… Det smerter å være i endring.

Min falske stolthet, den som opptar tankegangen på om hva andre mener om meg, skal jeg forsøke å drive på flukt, slik jeg har flyktet fra meg selv. Jeg vet så alt for godt at jeg ALDRI kan gjøre alle til lags, men meg selv kan jeg vertfall klare å glede. Mine tilkortkommenheter er mitt ansvar, og bare jeg kan endre dem, og det skal jeg uten å måtte krype for andre – en dyr pris for å få anerkjennelse…

Gjør det enkelt heter det. Er ikke alltid så enkelt siden jeg kompliserer alt. Motstanden i meg – trekker meg tilbake. Har jeg fulgt alle drømmene mine eller er jeg tilfreds med middelmådighet? Trenger jeg å være best? Nå forsøker jeg å snakke meg bort fra mine «brennende begjær» og det jeg virkelig har lyst til.

Troen på meg selv… Kan jeg? Finner unnskyldninger. Penger. Kunnskap. Og igjen; nei, jeg er ikke flink nok, sterk nok, bra nok… Så, det er jo denne frykten og alle bekymringene som forteller meg at noe skal endres. Noe eller noen holder MEG tilbake, og denne noe er mye meg selv. For alt dette noe har jeg klart før. Eller, i dette noe ligger også frykten for å såre.

Frykten er irrasjonell. Tankene skaper all denne motstanden i meg. Tenk om… Få det bort, visk det bort og heller si: Tenk når… Jeg vil ha selvtillit. Hva vil jeg egentlig med den, om jeg ikke klarer å bruke den til det jeg vil, mine mål og drømmer. Jeg trenger å virkelig vite hvor jeg vil og tørre å tenke tanken helt ut, for da snakker jeg virkelig.

Selvtillit er et verktøy, et handlingsverktøy. Jeg sier ordet til meg selv: SELVTILLIT. Jeg trenger selv å handle for å oppnå, for å mestre og for å få denne selvtilliten. Og ja, andres heiarop hjelper, men om jeg selv ikke har troen på meg selv vil jeg aldri nå mine hårete mål. Da har jeg allerede gitt opp før jeg har begynt. Realiteten er, når samme mønsteret dukker opp, igjen og igjen, er det fordi det ikke er løst…

Hvilke tanker skal jeg velge å gå ut i dagen med? Hva med å ha fokuset på min indre styrke. Jeg er akkurat her jeg skal være, i bevegelse, i brytningen mellom noe vanskelig og noe som skal komme, i en overgang til noe bedre, om jeg tillater det vonde å slippe taket og ikke bare holde fast i det med selvmedlidenhet. I stedet vise meg aksept og anerkjennelse uansett hva som skjer. Hastverk og utålmodighet motvirker fremdrift, så jeg velger å se dagen an. Jeg velger å si: BRA NOK!

NEI, JEG VIL IKKE AT DU SKAL SYNES SYND PÅ MEG – BARE SE MEG… Se deg selv Heidi, anerkjenn deg selv først og fremst! I lengden er det den billigste måten…

Gi meg gi meg fri
Nå vil jeg si
å gjøre det jeg vil
Gi meg gi meg fri
Nå vil jeg gi
Meg selv no mere tid
Gi meg fri
(Jahn Teigen)

Aggresjon som drivkraft

Tenkte jeg skulle følge opp bloggen jeg skrev i går med å gå litte grann mer inn på hva østlig filosofi og medisin sier om elementet vi nå er inne i, våren. Jeg vil også ta med noe om sommeren, for det er nå blitt slik at det har blitt en raskere overgang mellom våren og sommeren nå til dags. Ofte har sommeren kommet uten at våren har fått ordentlig tid til å gjøre seg ferdig.

Først, det er fem elementer, fem livsprosesser innen østlig medisin:

 Våren, hvor nye skudd vokser frem, og vi kommer ut av vår dvaletilstand. Her står øving og mestring sentralt, slik et lite barn trener på å reise seg opp og gå, og opplever mestring for hvert skritt som tas. Det forutsetter et trygt og godt oppvekstmiljø, hvor barnet oppmuntres til videre fremdrift. Et barn som stadig strever, og kan utvise aggresjon når den feiler, og opplever det å bli godtatt for sin aggresjon og gitt muligheten til å vise sitt sinne, blir dette drivkraften til å komme seg videre opp og frem. Blir barnet stadig irettesatt hver gang den utdyper sin frustrasjon eller sinne, så stagnere også fremdriften. Barnet blir passiv, og stenger seg inne. Ser ikke formålet eller blir ikke løsningsorientert.

Eksempel: En mor som er psykisk syk eller rusavhengig orker sjelden skrik og skrål eller å tilrettelegge for utviklende lek, og kan i stedet hysje og kjefte.

Husk, alle de første minnene vi lagrer og hvordan vi reagerer/handler på dem, blir slik vi senere handler eller reagerer ved lignende situasjoner (Amygdalaen).

I mellomsjiktet mellom vår og sommer trengs det stadig tilførsel av næring. Det samme gjelder for oss mennesker. I tillegg kommer oppmuntring og det å få nye mål å strekke seg mot. I omsorgsfulle miljøer tilrettelegges det for videre utvikling gjennom læring i trygghet. Lov til å feile og ingen irettesettelse når man gjør feilvurderinger, som en del av læringen – å lære av sine feil, og igjen oppleve mestring. I motsatt fall blir det stagnering, våger ikke prøve i redsel for å feiel igjen…

Eksempel: Barn får kjeft når de for eksempel søler mat eller drikke, i verste fall en smekk over fingrene.

Sommeren og sensommeren (2 elementer), med sol og varme i første del og jord i den siste. Alt liv trenger næring for å vokse seg større og sterkere. I disse elementene er ansvar det sentrale. Omsorgsfulle og kjærlige mennesker gir gode vekstkår, og barn skal gradvis bli gitt ansvar, som står til sin utvikling, evner og mestring. Men om et barn blir pålagt alt for mye ansvar, fratas det muligheten til å vokse i seg selv – den blir innesluttet, og hindres blant annet til å vise sine følelser. Her kan skyld og skamfølelsen vokse seg større og hemme utviklingen, som ved å stadig bli møtt med sinne eller irritasjon når noen feilskjær tas, eller ved hindring i å utforske seg selv og sine omgivelser. Nye kontakter og vennskap knyttes, om det blir gitt rom.

Eksempel: Barn som leker doktor og pasient kan ofte bli irettesatt – de får ikke utforsket sin seksualitet. Fy-fy!

I siste stadiet av sensommerelementet kan gode relasjoner knyttes, og barn kan lære seg å vise omsorg og omtanke for andre mennesker – den utvikler bekymring på en positiv måte ved å lære seg å ta vare på seg selv og andre. Noen barn, som har blitt gitt for mye ansvar i forhold til det som ikke skal være et barns ansvar, kan utvikle «syklig» bekymring. Det kan tydelig ses når en persons bekymring utvises gjennom å stadig måtte ha kontroll.

Eksempel: En pårørende som må kontrollere hva den rusavhengige gjør, påse at mat og økonomi er i orden.

Sensommerelementet sklir over i høst, og det er tid for ettertanke og refleksjon. Ettersom barn vokser, kan den forstå viktigheten av å tenke gjennom og reflektere over sin egen eksistens og sine handlinger Hva har jeg lært, og hva kan jeg videreutvikle? Hva kan jeg ikke gjøre – hva er forbudt? Høsten skal jeg ikke skrive om nå, men bare gi en liten forsmak på hva den omhandler; elementer som lengsel og sorg, derav ettertanke: Har jeg fått lov til å leve mitt liv på en trygg og utviklende måte, eller slik jeg selv ønsket? Mine mål eller drømmer…

——

Ja, det er vår og så lenge vekst hindres av kulde og lite sollys eller næring skjer det med andre ord svært lite. Så også med meg. «Kulden» jeg opplever å bli møtt med av nærstående, eller kuldegysene jeg selv sender tilbake når jeg føler meg oversett. Ingen varme og nærende utviklingsmuligheter. For ikke å glemme denne stillstanden, slik jeg, og alle har blitt tvunget til nå av denne forbannede koronaen. Jeg som egentlig er løsningsorienter, optimistisk og glad ble helt satt ut, og jeg har ikke helt sett det skje, men det gjorde nå det. Den har satt en stopper for mye av min utforskertrang. Den har stengt for muligheten til å gå nye nye miljøer eller sosiale settinger i møte, det jeg aller mest trenger å øve på.

Ikke nok med det, for i tillegg er det denne smertefulle isjiasen som hindrer meg i å være like rørlig som jeg normalt pleier. Jeg klarer ikke å gå mine vante turer. Men, når det er sagt, så vet jeg også at når jeg forblir stillesittende så stivner jeg mer til og smerten øker. Det merkes spesielt godt på morgenen når jeg har ligget i sengen – et sted det dessuten er godt og trygt. Bare det å gå litt utenfor komfortsonen gjør at smerten forminskes litt etter litt. Så i dag skal jeg ut å gå, bare en liten tur, og et sted jeg trygt kan ferdes, uten å snuble med mitt stive og følelsesløse venstreben.

En annen ting, når jeg har blitt sittende her inne, stort sett i sofaen, så har følelsene og tankene fått et altfor stort spillerom. Jeg ser helt klart at de negative følelsene har fått overtaket, og min kreativitet har gått i stå. I tillegg har aggresjonen gått innover, eller blitt tatt ut over noen som muligens ikke alltid har fortjent det. Det jeg trenger å gjøre er å bruke denne aggresjonen mot det å komme meg ut, opp og videre. Den skal være en drivkraft, slik at energien til å jobbe meg videre ikke kanalisert over på uviktige ting, og dermed driver kraften ut av meg på det som ikke er oppbyggende og fremadrettet. Jeg blir sliten av å ikke gjøre noen verdens ting. Nei, det å bli sittende stagnerer meg. Sikkert også grunnen til at jeg føler en slags lammelse, og ikke så rart siden blodgjennomstrømningen hindres når jeg ikke er i bevegelse, og derav denne smerten. Smerte ja. Det er mye smerte i endring…

Så, på tide å endre fokus. Og da går jeg ut i vårsola, for jammen meg skinner den i dag, og faktisk varmer den ganske mye. Det er da noe å glede seg over. Våren og påskeuken er en tid jeg gjerne skulle hoppet over, men det mye jeg faktisk kan glede meg over. Selv om jeg ikke har fått stullet og stelt ute på hageflekken min, så spirer og gror det. Ja, vi våkner alle til liv. Nå gjelder det bare å øve meg på å godta at motgang gjør meg sterkere, og om litt kjenner jeg mestring på det jeg ikke klarte i går. Jeg rykker stadig fremover, og spesielt om jeg legger godvilje og godt humør til. Eller bruker denne aggresjonen for å komme meg videre. Det er jo det den er ment – min drivkraft…

God påske!

Klart jeg er sårbar…

I dag har følelsene og tankene mine jobbet på akkord, eller spilt noen akkorder – i dur og moll

Her om dagen skrev jeg, og det gjelder i høyeste grad fortsatt…

… Utsettelse, mer smerte. Hva vil jeg?

Bevegelse… Endre stilling. Hjelper litt, men bare litt…

Ikke gruble så mye. Enkelt å si, og jeg gjør det likevel, for denne smerten…

… Jeg holder den knapt ut, så jeg skriker: Hjelp meg!

——–

Jeg er ikke så glad i våren. Eller sagt på en annen måte; jeg er mer sårbar om våren. Det er ikke noe bestemt jeg kan sette fingeren på, eller noe i min fortid jeg erindrer som fant sted på vårparten, og som igjen kan være årsaken til at jeg ikke liker våren noe særlig. Men det er ikke situasjons- eller tidsbestemt.

Muligens har jeg vært i situasjoner som jeg har følt meg utrygg, og før eller siden vil jeg befinne meg i en lignende situasjon eller konflikt der noen prøver å påtvinge meg noe eller begrense min evne til å handle på en bestemt måte. Eller kanskje noen har fornærmet meg, hvor jeg har følt at jeg har måttet stå til ansvar. En ting jeg vet er at jeg gjennom store deler av min ungdom og som tidlig voksen har blitt utsatt for krenkelser av betydelig grad. Dermed har jeg brukt enorme mengder energi på å holde meg oppreist eller å flykte fra disse og lignende situasjoner.

Går jeg inn i østlig filosofi, så er våren den perioden hvor nytt liv fødes, spesielt med tanke på plantelivet. Siden deres tankegang dreier seg mest om oss mennesker og vår hormonelle syklus, så kan det enkelt forklart sies at etter en lang vinter våkner vi på en måte til nytt liv. Kroppen har med andre ord befunnet seg i en hvileperiode og på tide å starte opp motoren. Mere lys fra sola øker livsenergien og lysten til å utfolde seg. Ja, jeg har opplevd det selv, men noe mer sporadisk denne våren.

Våren er det aller viktigste elementet i de fem livsprosessene. I dette elementet står mestring veldig sentralt. Og det noe ved nettopp det å mestre som har blitt rokket ved i mitt liv. Jeg har opplevd det å ikke bli verdsatt for mye jeg har gjort, og dermed ikke kjent på mestringsfølelsen – du klarer jo ingen ting.

Når trygge rammer og harmoni brytes, er det beste å gjøre å finne en måte å bringe den tilbake på. Aller helst ikke intensivere problemet eller fortsette å stå i det og dermed ta det lenger. Der jeg før hadde benyttet alkoholen har naturen på en måte blitt det nye løsningsmiddelet. Gjennom blant annet hagesyssel har jeg funnet harmonien igjen, en overlevelsesstrategi, hvor jeg mestrer og føler at jeg skaper nytt liv, noe jeg i og for seg også gjør. Hagen har på en måte blitt et av mine beste selvforsvar når noe er truende. I likhet med naturen har den blitt et sted jeg føler meg hel og fri i.

Med fare for å skape forvirring og komme med vranglære anbefaler jeg å google østlig filosofi og de fem livssyklusene. Der vil dere blant annet finne at ulike kroppsdeler settes i forbindelse med årstidene, som i østlig medisin omfatter fem. Denne linken kan for eksempel sjekkes ut: https://utforsksinnet.no/5-folelser-som-skader-kroppen-din/

——-

I går hørte jeg på en god venninne, en kunnskaps- og erfaringsrik dame, nemlig Rita Nilsen, som ga en time av sin søndag til spesielt interesserte om emnet: Hvordan følelsene kan gjøre oss syke! For min sin del var det mange aha-opplevelser og sterke inntrykk. En del var oppfriskning av mye jeg har lært av henne før, men som jeg faktisk ikke har satt inn i sammenhengen med de kroppsplager jeg i den senere tid har gått rundt med. Bildet ble med ett så klart, hvor mitt liv ble den sentrale delen. Spesielt i denne rare tiden vi alle nå har levd i, der koronaen har tatt rotta på mange av oss, slik følelser tar rotta på immunforsvaret. Jeg tok et nærmere ettersyn på egen tilstand og tilværelse …

I år har våren nesten vært som en gammeldags vår, litt skiftende i været, hvor snøen har ligget relativt sent her jeg bor, og temperaturen har ikke tillatt meg å begynne med våronna ute i hagen. Hage og hage fru blom, men en bitteliten tildelt flekk av borettslaget har blitt min elskelige tomleplass. Uansett størrelse så er det et sted hvor jeg kan kjenne på åndelighet – hvor jeg kjenner både indre og ytre kontroll. Det å rote i jorda, stelle med blomster og andre vekster påvirker følelsene mine positivt og ikke minst kjenner jeg på mestring og dermed også trygghet. På grunn av denne «vanlige» våren har jeg ikke fått startet ute, i motsetning til de fire-fem siste årene, og dette har så absolutt påvirket min psyke.

Det fysiske og psykiske henger sammen, det er det liten uenighet om. Lar man kroppen forfalle, så kjenner man seg også dårligere til sinns eller visa versa. Jeg har en ukes tid nå hatt store plager med en rygg og isjiaslignende smerter, til tider uutholdelige smerter; som tusenvis av uskarpe kniver som stikkes inn i venstre seteparti, hofte og ben. Ubeskrivelige ilinger, lammende til tider, som trengs å oppleves for å forstås, men jeg unner ingen denne opplevelsen. Dette har selvfølgelig påvirket mitt humør. I går, under Ritas foredrag, begynte jeg å sette dette inn i en større kontekst. Var det kanskje humøret, av det dårlige slaget, en tristhet og følelsen av utilstrekkelighet, siden jeg ikke har fått sullet ute enda, som egentlig var roten til at jeg kom i ulage og der etter utløst isjiasplagene? Var det altså mine følelser som hadde startet det hele?

Kunne det virkelig ha seg slik at siden jeg ikke har fått begynt å forberede i bedene ute har påvirket meg negativt mentalt, og at jeg har blitt forknytt og sammensunket i kroppsholdningen, som dermed har gitt disse forferdelige smertene i venstre side? Ikke vet jeg, men etter hva jeg forsto i går, kan det så absolutt være en mulighet. I denne forbindelse kommer jo tidligere vårplager meg i hu, ikke minst at noe har forårsaket at jeg, vertfall det jeg kan huske, aldri har vært nevneverdig glad i våren, bortsett fra når jeg endelig kan begynne å være hobbygartner. Det kan i aller høyeste grad være snakk om en årstid hvor jeg har opplevd mye stress, toksisk stress, og blitt overbelastet.

Uten at jeg husker helt sikkert tidspunkt, så har jeg vært mye redd og engstelig, men ikke at det har vært mer på vårparten. I tillegg ble jeg i alt for ung alder en som har måttet stå i mange roller og alltid måttet ordne opp. Mye ansvar gitt og fått, og mye ansvar påtatt, men be om hjelp; nei, det kom ikke på tale. Klare selv!

Enkelte har kanskje allerede satt disse plagene i sammenheng med både redsel, frykt og dårlig selvtillit. Og mye ansvar på toppen.Troen på meg selv og spesielt i forhold til mestring hadde under lange perioder av mitt liv blitt svært nedsatt gjennom å stadig oppleve krenkelser. Senere, da jeg også tok alkoholen inntil mitt bryst, ble troen tilnærmet lik det livet jeg levde, eller min tro tålte ikke det livet jeg levde, og dermed uten verdi. Jeg mestret ikke livet. Ordet mestring har vært og er sentralt i mitt liv, og under hvilket element befinner så denne egenskapen seg? Akkurat; våren. Dette lyset gikk opp for meg i går. I tillegg kommer alt dette ansvaret jeg fikk i ung alder. Spiller sikkert også en rolle…

Mine mange og svært nedverdigende og vonde opplevelser, over tid, har jo selvfølgelig resultert i at jeg har prøvd å finne løsninger. En av dem var, som de fleste vet, alkoholen. Nå, som edru, er jeg fortsatt på jakt etter eventuelle løsningsmetoder når hverdagen ikke alltid er så grei. Ikke minst finne et lite pusterom, slik hagearbeid har blitt én metode for å skape dette rommet. Det har på mange måter vært min flukt fra noe som har vært vanskelig, dit jeg har gått når jeg ikke har villet se eller kjenne på noe smertefullt. Og nå, ja, mye kan tilskrives koronaen, har jeg blitt tvunget til å stå mer i denne emosjonelle smerten, uten og helt forstå hvordan komme meg videre, annet enn å rømme vekk, til skogs eller ned til sjøen. Slik jeg alltid har flyktet fra det vonde og vanskelige. Egentlig aller mest det jeg har opplevd som utrygt. Jeg har søkt mot tryggheten, slik jeg også gjorde som liten.

Jeg har ikke bare måttet vente med å gå ut i mitt åndelige rom – hagen, men også unngått at «nytt liv fødes». Det jeg mener er at jeg ikke har maktet å gå inn i denne materien som omhandler det å endre på noe i og ved meg selv. Jeg har prøvd å gå utenom dette helvete som endring medfører. Eller, jeg har forsøkt å holde inne smerten som oppstår ved endring – alle følelser som igjen kommer til overflaten når noe eller noen holder meg igjen. Og det dreier seg ikke bare om koronaen, men like mye om familiesituasjonen som har oppstått i kjølevannet av denne hersens pandemien.

Det at følelser utløser plager på kropp, sinn og sjel er jo noe jeg faktisk skulle vite siden jeg har fått kunnskap om dette gjennom blant annet NADA-protokollen: Om at somatiske plager så vel som sjelelige er knyttet til våre følelser. Igjen var nettopp Rita Nilsen min lærer og instruktør. Det at jeg ikke så sammenhengen er en liten gåte, eller kanskje ikke. Kommer vel ikke som en overraskelse at jeg har en tendens til å overse meg selv og hva som er til mitt eget beste. Uansett kan alt settes i forbindelse med det livet jeg har levd tidligere og det jeg har blitt påtvunget å leve nå, og aller mest følelsene dette har satt i sving hos meg. Som å være fanget igjen. Jeg befinner meg som i et marsvinhjul, hvor jeg prøver å løpe fra de følelsene jeg ikke vil identifiseres med, som sinne, frustrasjon og sørgmodighet. Og disse følelsene kommer av en årsak, eller flere…

Hvorfor akkurat disse følelsene? Sannsynligvis fordi jeg føler hele situasjonen som frihetsberøvende. Egentlig kan jeg gjøre det jeg vil, sett i forhold til at dette er ganske likt hvordan jeg normalt lever. Men så er det dette med at jeg er pålagt. Og denne følelsen av utilpasshet. Mest fordi jeg ikke får mine sårt tiltrengte friminutt helt for meg selv. Hvor jeg ikke trenger å ordne opp for noen annen enn meg selv, hvor ingen krever at jeg skal stille opp, gjøre d(r)itt og datt. Egoistisk tankegang, sier du. Tja, ikke når det er det jeg har blitt lært opp til å måtte gjøre, alltid stille opp for alle andre og glemme at også jeg skal eksistere. Jo mer belastet jeg er jo mere påtar jeg meg og belaster meg selv enda mer. Marsvinhjulet igjen. Og jeg klarer ikke stoppe det, langt mindre regulere det ved å si nei.

Så derfor er alenetid svært viktig for å endelig slippe å tenke på disse grensene, spesielt de overfor meg selv. Så da er det nok det som er det største problemet, nemlig grensesetting overfor meg selv – det å ha kontroll over det ytre for å få indre ro og kjenne meg ordentlig trygg.

Kan hende fornekter jeg min egen virkelighet. Kan hende overlater jeg mange av bestemmelsene som også angår mitt ve og vel alt for mye til andre. Rita sa det så fint; vegrer oss imot oss selv, og dermed forurenser vi våre sinn. Jeg vet det er mye fra min fortid som fortsatt befinner seg i det sorte hull. Og det kan i og for seg være en fordel, slik at ikke alt gromset kommer veltende over meg på en gang, og virkelig overvelder meg og paralyserer min evne til å bearbeide dem. Når det er sagt så vet jeg at jeg skulle vært hos en tillitsperson, en sjelesørger jeg kunne snakket om alle disse fortidsminnene med. Alle disse minnene som aldri vil gå bort, men de ufarliggjøres dersom jeg snakker om dem.

En annen ting, jeg skulle ha fått ut litt eder og galle hos min fastlege også. Rettere sagt tatt en helsesjekk, mest med tanke på disse isjiassmertene. Nå er det med legen som med våren; ikke så glad i å oppsøke doktor og annet helsepersonell heller. Årsaken til det fikk jeg også en forklaring på i går. Det sitter i meg, fra den gang da jeg unngikk å gå til legen i redsel for å bli stilt spørsmål om diverse «blå, vårlige blomster», som med jevne mellomrom dukket opp på de rareste steder, og noen mer synlig enn andre. Jeg hadde så mye å skjule, som ikke måtte snakkes om – som ingen skulle vite noe om, aller minst legen. Tenk hva som da kunne skje?! Så derfor går jeg sjelden til legen. Bare om jeg skjønner at det en livsviktig.

Og er det ikke nettopp det det er, livsviktig? Er jeg ikke viktig nok kanskje?! Noe vil han sikkert klare å finne ut av, hva som muligens er årsaken til smertene. Uansett, det skader sjelden å ta en tur innom legen min. Han er til å stole på – han kjenner min historie.

En ting vet jeg: Han vil sikkert ikke fortelle meg at mine tanker påvirker helsen min, og hvilke som påvirker hva. Eller at gode følelse i kroppen er avhengig av balanse i de indre organer og hvorfor jeg kjenner meg utslitt og har lite energi når jeg ellers er frisk. Eller er jeg nå egentlig det… Jeg med alle mine sårbarheter…

Disse små, uskyldige blomstene er også sårbare…

Skal ikke klage…

… skal klare det selv…

Klarer ikke ligge lenger, men vil egentlig heller ikke stå opp…

Denne ilingen, som nåler stikker de, stråler ut i kroppen og tårene sprenger på…

… Og akkurat i slike situasjoner var alkoholen god å ha. Den døyvet slike uutholdelige smerter.

Men nå vet jeg bedre.

Hva galt har jeg gjort? Jo da, jeg har forvoldt mye vondt, så dette er vel straffen…

Jeg kan ikke straffe meg selv med tanken om at jeg fikk som fortjent…

… Hadde jeg ikke visst bedre, så hadde disse tankene ødelagt min fremdrift.

Det er kanskje et varsel om å ta vare. På meg selv…

Jeg velger å tro at mine erfaringer vil hjelpe meg videre, i stedet for å bryte meg ned.

Klart, jeg har ikke behandlet meg godt, men dette…

… Jeg ber til høyere makter: Ta bort denne smerten, jeg ber! La meg ikke bli dratt ned i dragsuget av negativ energi og frykt.

Jeg er redd, redd for hva dette er. Og… Sikkert naturlige årsaker…

Skulle vært snillere med meg selv, ikke bare den gang da… Men også nå…

Klare det selv, og biter tennene sammen, stiller opp for alle andre, men når det kommer til meg selv, så er det enkleste å utsette beslutningen.

Snu tankene; det er ikke hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det

… Og hvordan tar jeg det? Ikke helt slik jeg vil andre skal håndtere det. Slik jeg pleier å gi dem løsningene…

… Nå trenger jeg løsningen.

Skjerp deg! Ingen ting blir bedre ved å ikke gjøre endringer. Å tro at det jeg gjorde i går vil skape lindring i dag. Men jeg gjorde ingen ting i går…

Nettopp! Igjen, denne redselen. Er det noe alvorlig…

Utsette. Det er søndag, og legen har stengt. Det blir bedre; bare hvile litt…

… Kanskje be om hjelp med dagens gjøremål. Trenger ikke gjøre alt. Men hvorfor ser ingen at jeg har det vondt? Tausheten…

Selvmedlidenhet. Er ikke dette det? Klager jeg ikke i det stille, forlanger å bli sett…

…Når jeg aller mest skal fortelle, ikke forlange og kreve… Se meg!

… For ingen vet så lenge jeg ikke sier noe. Men jeg skal ikke syte, skal ikke synes synd på meg selv. Og det er påske…

Påsken var lidelsens tid. Påsken er lidelsens tid, er det ikke?

Klagesanger… Det er nok en mening, jeg skal kanskje ofres? Til hvem? For hvem?

Bare jeg vet… Hva er det jeg vet? At jeg skal tørre å ta mer plass. Ikke vente til det blir riktig tid…

 …Når jeg tror det er mer riktig…

…Det blir aldri riktig tid. Det vet jeg!

Utsettelser, mer smerte. Hva vil jeg?

Bevegelse… Endre stilling. Hjelper litt, men bare litt…

Ikke gruble så mye. Enkelt å si, og jeg gjør det likevel, for denne smerten…

… Jeg holder den knapt ut stor lenger. Nei, jeg orker ikke mer, så jeg skriker:

Hjelp meg!

Photo by Karolina Grabowska on Pexels.com

Erkjennelsen, det å fortelle sannheten… Del 2

Jeg er takknemlig for å kunne stå opp edru, frisk og rørlig uten alkohollenken rundt foten. Selv om det er farlig å kalle meg frisk fra avhengighetssyndromet, men så lenge jeg holder meg edru forblir jeg «frisk». I dag er jeg heller ikke så rørlig, siden ryggen hemmer meg en del, men jeg er vertfall ikke viklet inn i alkoholens nett. Jeg kan fritt velge hva jeg vil.

Så tilbake til fortsettelsen…

… med håpet som drivkraft

Ble hele sannheten fortalt til min fastlege? Svaret er nei. Likevel tok jeg det store spranget og ba om hjelp, og denne gangen var det helt og holdent jeg selv som hadde et ønske om å slutte å drikke, eller som jeg nå har lært å si; å slippe…

Jeg hadde vært på Trasoppklinikken før, kjente til opplegget, og likevel gikk jeg og gruet meg gjennom dagene mens jeg ventet på en ledig plass. Det tok noen uker, men det gikk raskere enn forventet. Uansett brukte jeg disse siste dagene før innleggelsen til å tilføre kroppen enda mer gift. Ikke minst måtte jeg tømme alle vindunkposene jeg hadde gjemt rundt omkring, men hvor var alle…

Hvor var alle? Ikke like lett å huske alle gjemmestedene. Hadde jo ikke vært helt ved mine fulle fem, eller full hadde jeg virkelig vært, da jeg gjemte alle vinslantene, og på de utroligste stedene. På leit, febrilsk etter å finne dem, ikke bare for å være sikker på at de ikke skulle være der, for å friste meg når klinikkoppholdet var over, da jeg kom hjem, men mest fordi jeg måtte. Bare disse siste dråpene. Når det er sagt, så dukket noen opp over to år etter at jeg ble nykter, og akkurat da fristet de ikke. Jeg lo mest – over hvor teit jeg hadde vært…

Så kom telefonen, eller brev var det vel. Hadde fått plass og oppmøtetidspunk på avgiftningsposten ved Trasoppklinikken den 25. mars 2015, klokka 09.00. Ops! Bare noen dager til. Var jeg klar for dette? Redselen meldte seg. Ja, klart jeg var klar, og dette måtte vel feires. Alle slantene var nå drukket opp, de jeg hadde funnet vel og merke, så polet måtte besøkes – en gang til kunne vel ikke skade. Klart jeg måtte, bare litt til for aller siste gang. To kartonger, det holdt vel. Av billigste sort rødvin. Hvorfor kjøpe dyre viner når jeg ikke drakk den for smaken skyld – vondt uansett, men måtte bare…

Siste dagen og kvelden, siste festen, eller hva jeg skal kalle det. Moro var det ikke, ikke godt en gang, men ned skulle det, og helst før det ble for sent, for å ikke komme til avgiftningen morgenen etter med promille. Tenk så flaut! Og nå tenker jeg; så idiotisk tankegang. Jeg skulle jo visselig til en avrusningsklinikk, og det var vel ikke fordi jeg ikke hadde et alkoholproblem eller andre rusproblemer. Jeg hadde tilført gift til kroppen i mange år, og den skulle ut. Hvorfor heter det ellers avgiftning? Nei, det er nok prosentvis ikke så mange som ankommer promillefrie til avgiftningsavdelingen. Men, jeg skulle ikke synke så dypt – har du hørt…

Det var som i dag, dette været, for seks år siden, om jeg ikke husker feil, men været var nok det jeg var aller minst opptatt av. Usikker, med et hardt grep rundt trillekofferthåndtaket sto jeg utenfor bygningen som skulle være mitt hjem de neste tre månedene. Redd for å gå inn og møte alle de granskende ansiktene. Mest var jeg nok redd for å forlate det livet jeg hadde levd, på tross av alt det vonde, men like fullt det kjente. Ja, jeg var nok redd for å gå fra min kjæreste, alkoholen. Min andre kjæreste, samboeren, var sikkert glad for å få meg tilbake. Eller… Kanskje var han redd også, for hvem fikk han tilbake. Ingen av oss kjente jo den virkelige meg, selv om jeg hadde hilst en gang for mange år siden. Den personen husket jeg bare som en utrygg og usikker jente, omtrent som slik jeg sto der, bare mye yngre. Så det ville bli en person vi begge skulle lære oss å kjenne, på godt og vondt.

Om du lurer, så var jeg promillefri ved innskriving. Som om det hjalp… Like fullt kom jo nervene, skjelvingen og uroen. Naturligvis kommer abstinensene. Unormalt, med mindre jeg var unormal. Den gang ei.

Jeg måtte, eller jeg ønsket å være på rommet jeg hadde blitt tildelt hele den første dagen. Maten fikk jeg levert, bortsett fra kveldsmaten, den fikk jeg beskjed om å spise sammen med de andre medpasientene, eller beboere som vi ble kalt. For jeg, eller vi skulle jo bo der sammen, i hele tre måneder. Like greit å bli kjent. Hyggelige nok de, var vel å konstatere, bortsett fra det så var de ikke annerledes enn meg – vi var der av samme årsak.

Til forskjell fra sist gang jeg var der, var jeg helt inneforstått med at jeg hadde et alkoholproblem, jeg var alkoholiker, og at jeg hadde lagt meg inn helt av egen fri vilje. Men tre måneder, det ville bli tøft. Og tøft ble det, vertfall de første to ukene. Eller, det var vel løgn, for russuget kom med jevne mellomrom – intense anfall som jog gjennom kropp og sjel. Ikke mye fred å få, og stort sett gjennom hele oppholdet prøvde kong alkohol å ta meg tilbake. Jeg holdt igjen, selv om smerten noen ganger var verre enn jeg hadde drømt om. Denne gangen skulle jeg stå i det, hele løpet ut.

Apropos drømmer, jeg drømte de mest absurde drømmer. Men jeg hadde lært å dele om dem. Jeg hadde forstått nytten av å dele om det meste som opptok meg, som laget mentale krumspring på tilværelsen. Og ingen ting var for dumt, for lite eller for stort. Selvfølgelig var det ikke alltid jeg følte for å snakke, men jeg lyttet, og det er vel så lærerikt og hjelpsomt som det å snakke selv. Det var jo ikke bare jeg som hadde problemer, og det trodde jeg i og for seg ikke heller. Minnene fra forrige opphold satt igjen, jeg husket at: Alle hadde vi mye å lære av hverandre.

Det ble som nevnt tre tøffe måneder, om ikke hver dag var like vanskelig. I starten, fra å tro at personalet ville se ned på meg, tenke på meg som en taper (vertfall siden jeg hadde vært der før), til å finne ut at de fleste var som meg, med fortid som rusmisbrukere, og bare ville meg godt. Jeg forsto at de trengte meg og alle oss klientene for selv å forbli nyktre. En rusavhengig hjelper en annen. Fortsatt grepet av usikkerhet. Bak mine problemer var det et menneske, men det var ikke gjort over natten å se på meg selv som en som kunne være en rollemodell. Likevel hjalp det å innse at alle disse hadde vært som meg, og se hvor de hadde endt opp, som mine rollemodeller. Etter hvert klarte jeg å se på meg selv som en likeperson, også en ressurssterk person. Mine erfaringer kunne andre dra nytte av, og jeg av deres – sammen ble vi sterkere. Sammen skulle vi klare det!

Jeg har ikke tenkt å gå inn på hvordan oppholdet og opplegget var, men en ting er sikkert, det reddet meg. Jeg fikk verktøy for å bruke når selve livet skulle utprøves og etter hvert leves på ordentlig. For det å være innlagt på en rusklinikk er ganske enkelt i forhold til hvordan livet ute i den virkelige verden er, om man ikke har opparbeidet seg et nettverk utenfor klinikkveggene, noe jeg så på som veldig viktig. Jeg hadde jo sagt jeg skulle gjøre alt jeg ble anbefalt, og det var en av tingene som sto langt oppe på listen; å finne meg dette nettverket, kontakte personer utenfor som selv hadde gått samme veien. Jeg ville trenge alle disse menneskene, og de ville være der som min støtte om jeg skulle møte på hindringer som ga meg følelsen av å være maktesløs igjen.

Ja, jeg hadde innrømmet at jeg var maktesløs overfor alkohol og ikke mestret livet. Nå sto verden klar for meg. Jeg var klar, men fortsatt ikke edru. Forstå det om du kan. Jeg gjorde ikke, ikke enda, men forståelsen fikk jeg snart… Hadde jeg ikke hatt disse kontaktpersonene og selvhjelpsgruppene så hadde jeg, helt sikkert, ikke klart meg, for det var nok den største grunnen for at jeg ikke klarte meg sist gang jeg prøvde å bli edru, da jeg trodde jeg var edru, men i realiteten bare var promillefri, og den minste lille tanke på alkohol vippet meg utfor bakketoppen igjen. Den gangen jeg ikke hadde noen forståelse av hvilken betydning likepersoner hadde: En alkoholiker hjelper en annen. Men når det er sagt var det opp til meg å holde kontakten, ringe eller oppsøke lavterskeltilbudene selv. Så i bunn og grunn sto det på meg selv, villigheten til å bli edru. Og selv som edru i dag er det fortsatt opp til meg å gjøre jobben for å forbli edru…

Seks år og omtrent ti timer har gått siden siste vinslurk. Omtrent på minuttet, siden bestemmelsen var et faktum, da jeg gikk fra alkoholen, den som hadde vært min aller beste venn, og fiende, til å bli en person som ville bli fri. Og jeg ble fri – fri fra… Og fri til… Ikke bare promillefri, men edru fordi jeg slapp taket. Når jeg ble edru, altså ikke bare promillefri, men edru i hodet vet jeg ikke helt eksakt, men da jeg sluttet å legge merke til alle vinflasker og ølbokser på utsalgssteder er vel et tidspunkt å legge vekt på. Eller når tanken på å drikke hver gang jeg skulle foreta mange av mine gjøremål forsvant, selv om det fortsatt kan dukke opp episoder den dag i dag. Til forskjell, tankene forsvinner like fort som de kom.  

Derfor slipper jeg all denne smerten nå. Den smerten alkoholen skapte, eller jeg selv, med mitt tankekjør. Selve livet fører fortsatt med seg ubehageligheter. Ja, fra tid til annen dukker det opp problemer, men jeg vet hvordan klare dem, hvordan løse dem, eller bare stå i dem, helt uten alkohol. For det kommer smerte, vanskeligheter og utallige oppoverbakker, eller nedoverbakker. Livet er ikke enkelt, for noen. Det er slik livet er. Jeg har som sagt mine verktøy, som benyttes der alkoholen før var løsningen. Og jeg skal aldri glemme hvordan det var, for før jeg vet ordet av det er jeg plutselig fanget igjen. I forhold til det vil jeg si: Det jeg vet, altså all kunnskap om min sykdom, avhengighetssyndromet, det har jeg godt av. Og ikke minst repetisjon av denne kunnskapen – alltid ha det friskt i minnet. For: Edruskap er ferskvare!

En av de viktigste verktøyene er å lytte til andre, og en annen er å dele mine erfaringer med andre. Dele ærlig om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå. Og som sagt, livet er ikke bare en dans på roser. Det viktigste er å ikke gi opp, og skulle jeg ramle, så er det bare å reise meg igjen – det er mitt valg. Oppturer og nedturer er en del av det å være et menneske. Det jeg vet er at alkoholen ikke hjelper, den drar meg bare lengere ned, så jeg tar mine forholdsregler for å forbli edru. Derfor deler jeg gledelig med andre, for at de selv en dag skal slippe – slippe å ruse seg for å klare å leve. Så lenge jeg er ærlig, bærer jeg et håp for andre, inntil de selv kan bære det…

Håpet er drivkraften min – og min indre styrke… Klart jeg kan!

Jeg klatrer stadig…

Den 25.mars 2021, klokka er slagen 09.00, og jeg kan gå ut av min dør, hjemme her på Sjøhagen, fortsatt som en fri person…seks år etter… Og drømmer fortsatt…

Dette henger på veggen på Trasoppklinikken

Noen ganger skjer det noe uventet, som én har håpet ville skje…

…og i dag skjedde det…

Ja, for i dag skjedde det noe fantastisk, som jeg bare må fortelle…

Jeg satt og skrollet på nettet, var innom en hageside jeg er medlem av, la igjen noen kommentarer, og plutselig fikk jeg et personlig svar på en av mine innlegg. Dette navnet kjente jeg så altfor godt. En av mine tidligere sjefer. Første tanken var, hun vet nok ikke hvem hun har skrevet til, kjenner nok ikke navnet igjen. Tross alt omtrent femten år siden jeg var en av hennes tiltrodde ansatte, som avdelingsleder i en barnehage ytterst på Oslos vestkant.

Jeg skriver tiltrodd, for jeg var det, og flink i jobben min, så jeg fikk hovedansvar for seks små barn i egen avdeling, som jeg omtrent selv hadde alt opplegget for, under visse rammer selvfølgelig. Men jeg brøt både rammene og tiltroen. Hun hadde ved noen anledninger kommentert at det luktet alkohol av meg, og ble innkalt til samtale rundt mistankene. Jeg nektet blankt, og det endte med at jeg sa opp min stilling etter ca. ett års tid som avdelingsleder, faktisk den aller siste fulltidstidsjobben jeg har hatt.

Det gikk noen år, faktisk hele ti år tenker jeg, det var vel to år etter at jeg var innlagt til min hittil, og forhåpentligvis, siste rusbehandlingen. Jeg fikk et innfall, om å kjøpe en blomst og dra ut til henne, og hvor min tidligere arbeidsplass hadde vært, for å be om unnskyld og tilgivelse, og gi henne blomsten som en påskjønnelse. Som en takk for hennes modighet, at hun sa ifra, slik alle arbeidsgivere skulle våge å ta affære om en av sine ansatte har et rusproblem. Ikke for å kjefte og overhøvle, men for å hjelpe personen til å innse sitt problem. Når det er sagt så var ikke det min første tanke da hun konfronterte meg med at jeg muligens hadde et alkoholproblem. Nei, jeg ble forbannet og fortvilet. Så det gikk altså hele ti år før jeg innså hvilken sjanse hun hadde gitt meg, og med min takknemlighet ville jeg derfor overrekke henne denne Husfreden, som blomstens navn var, om jeg ikke husker feil.

Men hun var ikke hjemme, så jeg gikk med uforurettet sak, selv om blomsten ble levert til sønnen i huset, som ville overbringe beskjeden. Siden hørte jeg ikke noe, og jeg tenkte jo mitt: Hun ønsker ingen kontakt, eller gi meg verken tilgivelse eller takk for påskjønnelsen, helt til i dag.

For greia var, jeg skrev en melding til henne, bare for å takke for svaret jeg fikk i dag, og da fikk jeg en lang og varm hilsen tilbake. Hun hadde aldri glemt meg, prøvd å lete meg opp i alle Heidi Liene som fantes, men ga opp til slutt, og ikke så rart heller, for min mobil står jo ikke på meg. Og i tillegg, blomsten har fått så god pleie, at den lever i beste velgående. Jeg gråt noen tårer, fikk gåsehud av glede. Dette var helt utrolig, ikke til å tro, men det skjedde. Vi hadde fått kontakten igjen

Ikke nok med det, at vi knyttet ny kontakt, for vi avtalte og møtes over påsken. Da kan vi mimre, men aller mest snakke om hvordan vi har det nå. Og det er faktisk mange likheter, og ikke bare blomster vi har som felles interesse, eller barneoppdragelse for den saks skyld, for vi er begge utdannet innen rus og psykiatri.

Ja, det skjer mye godt, det beste, når én minst aner det, og akkurat når én mest trenger det. Jeg gleder meg virkelig til påsken er over…

——-

Denne sommerfuglen kom og satte seg ved min side, mens vi sendte meldinger til hverandre, den var vel et tegn på noe godt og fint som kommer i fremtiden… Og bildet fikk hun, som takk…