Jeg kunne ikke annet enn å bare være her – være nær…

Hva feiler det legene?

Jeg gruer for å få koronavaksine nummer to, og det skjer til torsdag, 24.06.21, kl. 09.05. Egentlig skal det være en gledens dag, men etter hva som har skjedd med min samboer, alle de forferdelige, smertelige etterreaksjonene han har måttet gå igjennom denne siste uken, så blir jeg redd.

Vi hører sjelden, eller aldri om disse alvorlige reaksjonene på Pfeizervaksinen. Den omtales som den gode og trygge, og det er den vel også i de fleste tilfeller. Men jeg må si jeg fikk sjokk da jeg leste gjennom utallige og alvorlige sykdommer den har forårsaket hos flere personer, til og med dødsfall. Og jeg er enda mer i sjokk over hvordan enkelte leger gir mangelfull eller ingen informasjon om at vaksinen kan gi utallige komplikasjoner. De antar, uti fra pasients journal, og sjekker ikke ut om koronavaksinen er årsaken til personers smerter. Lite lyttende, uinteresserte og virker uvitende om at vaksinen kan være bakgrunnen til uutholdelige kroppsplager og avviser å ta flere, nødvendige sjekker for å konstatere hva som egentlig feiler en.

Mennesker som har ansett seg selv som friske og vitale har fått store komplikasjoner. Herunder også min samboer. Riktig nok har han hatt problemer med reflux, nedsatt lukkemekanisme i spiserør i mange år, men den senere tiden vært nesten symptomfri og fin. Likevel skulle denne diagnosen skape problemer. Nå var det ikke den lidelsen i seg selv som skapte de enorme reaksjonene på vaksinen, men indirekte kan det sies heller legenes tanker rundt ham som pasient.

Det skremmer meg, at personer som har studert medisin og menneskekroppen i seks år, og dernest praktisert yrket en tid, noen lengere enn andre, men uansett burde alle ha nok kunnskap om kroppens funksjon, sykdommer og eventuelle reaksjoner på blant annet vaksiner. Ikke minst sette seg inn i komplikasjoner og ettervirkninger av dem. Derfor er det meg svært underlig at to forskjellige leger, på to ulike praksissteder ikke klarer å se og gi en forklaring om at min kjæres lidelser kan ha utspring i vaksineringen som ble fullført cirka fjorten dager før starten på hans smertehelvete. Ingen nevnte mulige ettervirkninger. Tenkte de det overhodet, eller så de seg blinde på hva de trodde. Skal de overhode tro? Skulle de ikke vite, vertfall undersøke for å kunne vite…

Jeg skal ikke gå alt for langt inn i sykdomsforløp og plagene, men gir en kort forklaring for å gi et bedre bilde.

Ettervirkningene var vage i starten, med symptomer som utmattelse og brystsmerter, tilnærmet like refluxplager, det skal sies. I tillegg hadde venstre lymfekjertel hovnet opp, som min samboer først hadde oppdaget som utposning i nedre, venstre mageregion, to uker før brystsmertene startet. Denne utposningen kunne minne om brokk, noe min samboer også antok etter mange tunge løft opp igjennom livet. Plagene vedvarte og økte i styrke, og vi trodde de nådde toppen natten for fem dager siden. Både min samboer og jeg var overbevist om at han hadde hjerteinfarkt, og at jeg av den grunn ringte 1-1-3, hvorpå ambulansen kom ganske raskt. De behandlet ham derfor som om han hadde hjerteinfarkt, naturlig nok, men konstaterte ved to EKG’er at det ikke var noe feil ved hans hjertet. Like fullt ble det ikke foretatt andre undersøkelser under oppholdet på legevakten, annet enn å gi syrenøytraliserende væske, siden det muligens var refluxen som hadde kommet tilbake i forsterket utgave. Det ga en midlertidig lindring, hvorpå han sendes hjem en time senere.

Resten av dagen og påfølgende natt var han etter forholdene ganske stabil, noe murring i halsen, og han var naturligvis mer trett og sliten. Smertene tiltar igjen, og formen er som en berg-og-dal-bane. Ene timen bra, hvorpå neste time helt forferdelig. Det lykkes å få en fastlegetime to dager senere, på fredag, men hos en vikar. Like fullt, og selv om denne legen ikke er kjent med min samboer som sin pasient, eller hans sykdomshistorie, er det vel å forlange at hun lytter empatisk til hva han forteller og ikke lager seg antagelser, skriver ut medisiner, syrenøytraliserende piller, som han gjentatte ganger forklarer han ikke trenger akkurat nå – de hjelper ikke, det er noe annet. Heller ikke hun tar blodprøver, hverken for å utelukke eller konstatere årsaken til disse umenneskelige smertene, som han har beskrevet som tusen kniver i bryst og halsregionen, lammende smerte som bølget gjennom kroppen og etterlot seg kraftløshet i armer og ben og ellers nedsatt allmenntilstand.

Legen virket aller mest opptatt av å avslutte konsultasjonen, som tok omtrent fem minutter og kostet kroner 260, for å ta helgen og slappe av, og sendte min samboer hjem med ingen ting, eller rettere sagt med enda mer smerte, feber og langt flere bekymringer. Det er både skammelig og uhørt.

Jeg hadde tråkket urolig rundt, uvitende, og langt utpå fredagsettermiddagen kom han omsider hjem, medtatt, sinna og fullstendig utkjørt. Smertene var igjen oppadgående, så jeg beordret ham i seng, og der har han holdt seg side, til for litt siden.  

Disse dagene har jeg kjent på hjelpeløshet, en maktesløshet over å ikke kunne hjelpe, kunne lindre og gi den omsorgen som helsevesenet burde gitt. Som pårørende, enten det dreier seg til rusavhengige eller andre lidende, handler det aller mest om å være der. For vi kan ikke annet gjøre, hvor mye vi enn vil. Jeg har passet på, våket over ham, gitt drikke og strøket hans panne og rygg – beroliget ham og vist omsorg, omtanke og min kjærlighet. Jeg har vært der, vist nærhet, og det har kanskje vært tilstrekkelig nok, for ham. Han har fått ro. Han har selv klart å ta det med ro, stengt verden ute. Ikke orket annet heller.

Feberen har gått ned, og det har lymfeknutene også. Øynene begynner å få tilbake noe av gløden, og huden er heller ikke så gufsen. Jeg konstaterer mindre smerte, og han bekrefter. For første gang på to dager spør han om å få noe å spise; speilegg hadde vært godt, og det smakte visst ikke så aller verst. Med andre ord er smakssansene også på vei tilbake. Ikke denne emme og tørre smaken i munnen lenger. Jeg er så glad når jeg rydder bort tallerken og bestikk: Godt å ha deg tilbake kjære!

Det har vært noen vonde og ubeskrivelige dager, men jeg har hatt det bagatellmessig i forhold til hvordan min samboer har måttet hatt det. Uansett, denne frykten for å miste noen man er glad i har vært forferdelig. Ikke vite – all bekymring for hva det er og hva som kan skje. Sinne over helsevesenet, legestanden og hele situasjonen; hvorfor ingen vil eller tørr fortelle om disse etterreaksjonene til Pfeizervaksinen. De må da ha visst?! Er det for å ikke skremme noen fra å ville ta den? Like fullt skulle de tenkt tanken, sett hans tilstand i lys av fullvaksineringen og dermed informert om denne mulige ettervirkningen.

Jeg har «skrållet» på nettet, i håp om å finne noen forklaringer, googlet sykdomsforløpet, selv om det ikke er å anbefale, men hva skulle jeg gjøre, i all min redsel og frustrasjon over hans tilstand og manglende informasjon fra helsevesenet – i verdens rikeste land. For jeg har selv leita opp at Pfeizervaksinen har gitt flere tilfeller av hovne lymfer, lungesmerter og mange lignende historier og sykdomsforløp til hvordan min samboer har beskrevet sine. Dette er etter mitt syn noe legene skulle visst og informert om. Den gang ei.

Det står skrevet på Universitetet i Oslo sin hjemmeside: medisinstudiet lærer du om hvorfor sykdommer oppstår og hvordan du kan hjelpe folk til å bli friske og bevare god helse. Du vil altså få kunnskap om hvordan sykdom oppstår, hvordan sykdom kan forebygges, og hvordan sykdom kan behandles. Og da er det forunderlig at ingen han har vært i kontakt med av leger har fulgt disse prosedyrene. De har i stedet skapt mer lidelse, også i form av bekymring ved antagelser og ikke fullverdig undesøkelser og behandling. Selvfølgelig skal ikke alle leger dras under samme kam, men to av to, det er to for mange. Godt mange pasienter har sine pårørende.

Med mine to år på fagskolen, utdannet helsefagarbeider innen rus og psykiatri, lærte jeg at det viktigste jeg som helsepersonell skal gjør er å opptre trygg, vise empati og undring, lytte og vise omtanke til pasienten og pårørende. Er ikke det noe alle helsepersoner lærer også på medisinstudiet? Jeg undrer, og uansett er dette, etter mitt syn og oppfatning, slik vi alle skal være mot hverandre i livet generelt…

*

Og jeg tenker: Takk og lov for at jeg er edru. Tenk hvordan det ville gått om dette hadde skjedd før jeg kom til fornuft – nei, det vil jeg ikke tenke på.

Det er slik jeg liker å se deg, liker å tenke på at vi skal til sommeren igjen. Det er slik jeg vil ha deg, min kjære, i full vigør – på fjellturer og ellers i livet. Og akkurat nå ser sjansen for det veldig oppløftende ut. Og det er ikke takket være legene. Kjærlighet og nærhet var medisinen…

JEG BER!

Mange har blitt felt av sverdseggen, men flere har blitt felt av tungen. Dette sitatet retter oppmerksomheten mot et våpen som mange av oss har anvendt; sarkasmen. De kvasse anmerkningene, de insinuerende antydningene – den hånfulle «kvinnen».

Jeg har vært sinna og irritert. Ønsket alle dit pepperen gror. Orket ikke alt kjaset om at jeg måtte ta til fornuft. Jeg hadde det vondt, for vondt til å ville ha hjelp. Hold kjeft, jeg kan hjelpe meg selv. Personer maset om at jeg skulle be om hjelp. Ble sint på meg fordi jeg innerst inne ikke visste hva jeg skulle gjøre. Hva kunne jeg gjøre når jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre? Jeg var ikke kompetent, ingen lege. Jeg var ikke mottagelig for hjelp heller, selv i min avhengighet, som jeg forsto, men ikke ville erkjenne utad. Avhengig av alkoholen, av mennesker. Like fullt forbannet jeg alt og alle. «Spydde» ut eder og galle.

Jeg hadde ikke blitt videre stolt om jeg kunne se meg selv hver gang jeg ytret disse verbale angrep. Så hvorfor gjorde jeg det? Når jeg var sinna eller frustrert kunne jeg kjenne et øyeblikks tilfredsstillelse over å ha fått til en fulltreffer, den som slo noen ut av gamet. Jeg tenker etter: Ga sarkasmen meg hva jeg virkelig ønsket? Hjalp dette angrepet på noen andre meg til å løse problemene mellom oss? Var det virkelig slik jeg ville opptre? Naturligvis ikke. Og så drakk jeg enda mer. Ville glemme, alt jeg sa. De hånfulle ordene – sviket. Jeg var en hån mot alle. Hadde sviktet alle, men mest meg selv. Forsto jeg?

Jeg innså det. Jeg trengte kyndig helsehjelp. Urolig vimset jeg rundt, i selvmedlidenhet. Skal-skal ikke. Trodde jeg forholder meg mer rolig i kaotiske og vanskelige situasjoner, når jeg egentlig ikke visste, når smerten trykker på og jeg ble så redd – redd for å dø. Jeg skal ikke dø, ikke enda. Jeg drakk mer og sa til meg selv: Du får ikke lov. Hører du Gud. Jeg kan ikke – får ikke lov! Hjelp meg!

Nå kan jeg tenke tilbake: Ingen var større enn meg da jeg drakk, i det minste i egne øyne. Likevel klarte jeg ikke se meg selv i speilet, langt mindre smile. Da jeg kom til fornuft og oppsøkte et fellesskap av likesinnede, hvor jeg hørte snakk om en Høyere Makt. Jeg kunne ikke godta dette begrepet. Jeg trodde ikke på Gud, og ordet makt ga meg frysninger. Alt for mange hadde hatt makten over meg, og sist, men ikke minst alkoholen. Befri meg fra alle makter, de var grusomme og uten kjærlighet. Jeg forsto ikke meningen. Guds og menneskers kjærlighet forsto jeg ikke i det hele tatt. Så jeg fortsatte selvbedraget, og var ikke i stand til å ta imot nok for å få den sunne fornuften tilbake. Til slutt ga jeg opp, jeg slapp taket. Jeg tok et valg, i min fortvilelse, om at bordet mellom oss, eller et tre utenfor, til og med menneskene i rommet kunne være min Gud.

Tiden gikk, mitt liv ble bedre, og jeg hadde funnet min tro – en Kraft sterkere enn meg selv. Ingen Makt, men en KRAFT. Jeg hørte kraftfulle ord og så kraftfulle mennesker. De viste vei. Jeg trodde på dem. Gradvis, med tålmodighet og respekt, med ydmykhet og en mengde ubesvarte spørsmål, kom jeg til å finne min Gud. Til å tro på det gode i mennesker, en Gud som var i våre hjerter, også i mitt eget. Nå gir mitt forhold til denne Kraften meg styrke. Denne kraften som jeg kan se i alt og alle, den som er sterkere enn meg selv og som gir meg mot til å ville leve et lykkelig, edru liv. Sammen med deg.

Iblant kjenner jeg meg fortsatt hjelpeløs og sinna. Når det skjer, vet jeg at det hjelper å snakke med noen, en likeperson, en som kan få meg til å se tingene i perspektiv. Jeg kan også skrive ned alle de forferdelige ordene som dukker opp, og lese dem opp. Lese dem høyt for en venn, en som er utenforstående. Noen ganger kjennes det bra å få det ut. Jeg behøver bare å gjøre det på rette måten, uten å skade noen. Etterpå føler jeg meg bedre i stand til å te meg konstruktivt og kommunisere på en måte jeg kan være stolt over.

Jeg er ikke alene om å ha det slik. De fleste av oss avhengighetspersoner bærer på mer enn vår egen tilmålte del av skammen. Jeg skal ikke forverre den gjennom å benytte grusomme, ugjennomtenkte ord for å ydmyke og forulempe et medmenneske. Gjør jeg det, vokser skammen seg større. Jeg ber istedet.

Akkurat nå, i dag har jeg virkelig trengt min Gud. Jeg har vært så redd. Redd for deg, min kjære. Sittet, stått og gått urolig og rastløst rundt. Jeg ba, og ikke for min egen del, men din. Jeg ber fortsatt. Har bedt til Gud mang en gang, en Gud jeg egentlig ikke trodde jeg ville tro på. Men det hjelper. Selv om jeg sikkert mest har bedt overfladisk, eller kanskje veltet meg i føleri og feiloppfattet hvordan troen på en kraft sterkere føles. Det var mens jeg selv var selvopptatt, av eget liv. Hvilket liv? Alkoholen eide meg, styrte meg. Den ba meg om å leve etter hans vilje. Var han min Gud? Var det han jeg opphøyde? Uvillig, uten kraft til å se det. Så jeg fortsatte å be, men til en annen Gud. For til slutt har jeg forstått, at jeg må be annerledes. Slik jeg har gjort i dag.

Jeg har lært, fått nye innsyn, i meg selv – i livet. Om oss. Ikke som den gangen, da alkoholen ikke var løsningen, og vertfall ingen Gud, slik jeg forsto det, og «han» ville det. Et snev av tro, på en annen Gud… Jeg forstår det nå. Kanskje, eller ba jeg om noe for ingenting. Nei, jeg hadde nok ikke bedt riktig. For muligens sa jeg: Oppfyll mine ønsker, når jeg skulle sagt: Din vilje skje! Har jeg nå forstått meningen? Ja, jeg tror… Så jeg ber… Om ikke annet for å få sinnsro. Men aller mest for deg, for oss – for vårt liv sammen.

Kjære Gud, vis ham din nåde – din vilje skje!

Du hørte meg, min bønn… Takk for din miskunn, din barmhjertighet!

Malt av Ann Helen Nyhus

Gi og få kjærlighet…

…eller unngå å vise omtanke til de som utsondrer usikkerhet…

«Ikke vær så forbanna positiv og glad. Jeg er sur og lei meg, og ønsker ikke din oppmerksomhet». Ok, jeg respekterer andres følelser, vertfall bedre nå enn før, selv om jeg blir usikker når jeg prøver å være imøtekommende og blir møtt med motstand. Jeg har selv vært der, og til tider er jeg fortsatt en som ikke takler positivitet når jeg selv er i dårlig humør. Jeg blir usikker på hva de egentlig er ute etter – har de en baktanke, noe de ønsker å oppnå av goder til egen fordel og ikke bare har til hensikt å vise meg et kjærlig sinnelag. Jeg ønsker jo å anerkjenne andres følelser, de vonde, selv om jeg er glad. De kan få lov til å være lei seg, men jeg må også få lov til å smile.

Noen sier dårlige følelser. Finnes det dårlige følelser? Skal vi ikke godta alle typer følelser? Om vi ikke erkjenner at vi har dårlige dager, og merk ikke dårlige følelser, men følelser som har en negativ påvirkning på hvordan vi ter oss, vel og merke om vi selv ikke anerkjenner at vi er sure, sinna og lite opplagt til å smile, så blir det ikke bare med én dårlig dag, men mange. Noens smil, en positiv kommentar, et klapp på skulderen, en god klem; rett og slett kjærlighet vil kanskje snu den negative trenden, altså at vi har det vondt inni oss. Om ikke med det samme, så kanskje i morgen…

*

I går skrev jeg at når jeg gir kjærlighet får jeg kjærlighet tilbake. I en kommentar fikk jeg at det ikke alltid skjer, og jeg føler for å forfølge utsagnet, som personen dessverre har rett i det. Det å smile til verden betyr ikke at den alltid smiler tilbake. Uansett kan ikke jeg annet enn å fortsette med å vise omtanke og kjærlighet til mine medmennesker. På tross av at jeg respekterer at motparten ikke er mottagelig for godhet, ved å fortelle at jeg ser personen har det vanskelig, så kan jeg likevel gi positiv avstandsnærhet. Om jeg lar vedkommende dra meg ned til sitt nivå, sin sinnsstemning, vil det ikke bli rom for godhet og nestekjærlighet. Det er som regel slik, at etter en stund med flere kjærlige tilnærmelser, får man tilnærmet likt tilbake. Jeg velger å tro det.

Personer som «velger» å vise meg sine negative sider, merk ikke negative følelser, for de finnes ikke. Alle følelser er reelle og skal anerkjennes, om ikke dyrkes. Men la oss si at vedkommende svarer meg i en nebbete og uhøflig tone, på min positiv uttalelse, til og med er personen på grensen til å være ondsinnet, så er det mest sannsynlig en person som har opplevd noe vondt, kanskje gjentatte episoder som har satt negative spor i personens sjel – i minnet. Kan hende har han eller hun vokst opp i et destruktivt hjem eller miljø, hvor kjærlighet har vært mangelvare eller totalt fraværende. Hvordan kan de da forstå min tilnærmelse når de aldri har opplevd annet enn mistro og avvisning? Dette er noe jeg trenger å ha i bakhodet, og ikke bli nebbete og forbanna tilbake, men fortsette min positive tilnærming, bare mer forsiktig. Ikke overøse og dermed overse denne personens usikkerhet i forhold til å kjenne seg verdsatt og sett.

Dessverre er det mange som ikke vet hvordan gjengjelde godhet siden det for dem er ukjent, noe de ikke har opplevd og lært. Disse menneskene har over tid blitt møtt med neglisjering, sinne og i mange tilfeller vold og misbruk av personer som skulle gitt dem kjærlighet og omsorg for å bli trygge senere i livet. I stedet har de opplevd at ingen har anerkjent deres behov for omtanke, nærhet og kjærlighet – de grunnleggende trygghetsskapende signalene. I slike tilfeller er det forståelig at de utviser mistro og besvarer godhet med mistillit og antipati. Det er et faktum at avviste personer blir utrygge og usikre, og de forstår ikke alltid andres gode hensikter, men gjengjelder kjærlige handlinger med mistro.

Jeg vet selv hvordan jeg forholdt meg til personer da jeg drakk, de som prøvde å vise meg nærhet og forståelse. Jeg taklet det svært dårlig. Trodde de hadde skumle hensikter. Senere, vel og merke ikke før jeg hadde vært edru en stund, har jeg innsett at de fleste bare ville meg godt og hjelpe meg. Årsaken til at jeg hadde alle piggende ute var fordi jeg hadde opplevd mye utrygt og traumatiserende. Jeg hadde heller ikke fått lov til å anerkjenne egne følelser, spesielt når jeg var sinna eller lei meg. Jeg hadde også opplevd at noen jeg trodde jeg kunne stole på, som jeg var glad i, misbrukte sine «gode hensikter» for å oppnå goder for seg selv. Når det er sagt ble jeg selv en person som lærte meg samme taktikk for å få det jeg ville ha, og det var stort sett mer å drikke på.

Det er en kjensgjerning at utrygghet skaper utrygghet slik trygge mennesker skaper trygge medmennesker. Grunnleggende trygg oppvekst påvirker livet senere, selv om man skulle havne i et utrygt miljø. Sett fra egne erfaringer, vil jeg påstå at om jeg ikke hadde hatt en såpass god, omsorgsfull og kjærlig oppvekst, ville jeg hatt større vanskeligheter med å komme meg ut av de miljøene jeg etter hvert havnet i. Erfaringsvis ser jeg at om jeg hadde hatt gjennomgående vonde og vanskelige opplevelser, fra livets startfase og inn i voksen alder, ville jeg muligens fortsatt med å leve et destruktivt liv med rus. Et liv stadig på flukt fra mine følelser og en omverden som prøvde å vise meg solsiden. Jeg er ingen psykolog, men jeg tror det tar kortere tid å hjelpe en traumatisert person, som i det store og hele har hatt en grunnleggende trygg barndom og familiesituasjon enn om personen aldri har opplevd å leve i trygge omgivelser i det hele tatt.

*

Barn kan lære at følelsene sine er feil. Med dette mener jeg at de ikke får lov til å vise sinne, gråte og være lei seg eller sørge over tap av en bamse de mistet. Jeg skal ærlig innrømme at jeg selv har oversett egne barns følelser; «dette var ikke så ille, så ikke gråt mer… eller «kan kjøpe en ny bamse». Kan jo unnskylde meg med at jeg kunne være sliten, for det er forståelig at foreldre ikke alltid har overskudd til å tåle barnas følelsesutbrudd som kommer, og de kommer oftest når vi er aller mest utslitte. Men likevel; vit at dersom vi frarøver våre barn muligheten til å bli møtt på hva de føler der og da, kan det få store konsekvenser senere i livet.

En tankevekker: Om vi som voksne stadig hysjer, «stilner» gråt og bortforklarer eller dysser ned sinne eller sorg med ta-deg- sammen-mentalitet, så er det mest sannsynlig oss selv vi snakker til og kritiserer. Vi voksne har en tendens til å ikke utstå barns følelser fordi de forteller noe om oss selv – vi utstår ikke våre egne følelser. Dermed blir ofte andres følelser skumle og noen ganger fremmende, om vi selv aldri har tillatt oss eller lært oss å føle. Anerkjenner du barnets følelser, anerkjenner du egne. «Slagene» du fikk kjenne på som barn, eller også senere i livet om det var fra en person du hadde satt din lit til, overtar du som voksen, og du fortsetter mentalt «å slå».

De som ikke har kunnskap om hvordan livssituasjonen og livshistorien, hvor rusmidler og traumatiserende forhold og hendelser har påvirket dømmekraft og emosjonell regulering til en person, de har dessverre en tendens til å gjengjelde destruktive handlinger eller utsagn med tilsvarende ord og gjerninger. Mennesker trenger noen som tåler dem og de følelser de utsondrer. Noen som forstår og ikke dømmer. Som er der uansett. Spesielt er dette viktig for deg som skal hjelpe, enten som venn eller helsepersonell. Du må ha evnen til å møte egne følelser for å kunne møte andres – tåle egne følelser for å tåle andres. Vise deg selv kjærlighet for å vise andre kjærlighet

*

I en sorgprosess er det lett å ty til bedøvende midler, hjelpemidler som beroliger. Etter mitt syn er det ingen hjelpemidler, men snarere tvert om. De legger lokk på følelsene, og i lengden forverrer det sorgen, når for eksempel rusmidler over tid mister sin virkning og sorgen blir uutholdelig og mengden rusmidler må økes. Leger foreskriver piller og gir beskjed om at «du trenger å roe ned». Roe ned, sier jeg – ærlig talt; skal ikke følelsene få utløp? Hva skjer når du knasker piller? De blir liggende som et klebrig lokk oppå alle følelsene – de blir innestengte, klistret til innsiden din. Du blir ikke gal av å ta tak i følelsene dine, men derimot kan du bli gal om du ikke gjør. Det er dermed ikke sagt at du skal gå rundt å smile når du føler for å gråte. Det er jo mitt poeng, at du skal ha lov til å sørge. Om du utad alltid skal være perfekt og innad har det fullstendig kaotisk, da vil det før eller senere bli kræsj. Livet går opp og ned, ikke glem det. Mennesker trenger mennesker, noen å snakke med. Noen som spør: Hvordan har du det egentlig? Og du skal svare ærlig, når du er klar, og den som spurte må tåle å høre sannheten.

Vi kan ikke sykeliggjøre normale menneskers humørsvingninger. Det skal jo ikke være slik at det bare er plass til glade mennesker. Det skal heller ikke være slik at de som surmuler skal bestemme over de som ønsker å være mer positivt innstilt heller. Vi trenger å respektere hverandre, og kanskje skulle vi bli litt flinkere til å fortelle hvordan vi har det, og hvordan vi ønsker å bli møtt. Sikker noen som er uenig med meg, men jeg vet jo med meg selv, at når jeg er «uttafor», ønsker jeg å bli respektert for det og ikke bli påtvunget «falske følelser». Men jeg må jo fortelle hvordan jeg har det også. Jeg mener heller ikke at jeg skal dyrke denne negativiteten, men jobbe med meg selv til å komme ut av denne synes-synd-på-meg-selv-tilstanden. I så måte har andres tilstedeværelse og holdninger til meg og min emosjonelle tilstand mye å si. Så jeg ønsker at mennesker skal vise sin positivitet overfor meg, slik jeg har tenkt til å fortsatt vise andre kjærlige omtanker. Vi endrer ikke en skakkjørt tilværelse med å tilføre mer kaos, stress, negativitet og ubarmhjertighet.

Jeg er av den tro at det finnes noe godt i alle mennesker. Personene trenger sikkert bare hjelp til å se det selv. Jeg kan hjelpe dem til å komme inn til det og å ta det ut i lyset. Eller foreslå, om ikke direkte om å ta det slemme, vonde inni dem ut i lyset slik at trollet sprekker. Jeg vet at en person som svarer meg med usensurerte ukvemsord har det mest sannsynligvis ikke helt bra. Derfor, om jeg møter noen, som i sin usikkerhet ikke vet hvordan svare meg med en positiv og elskverdig kommentar eller handling, da skal jeg gi vedkommende tid, men likevel fortsette å gi av min kjærlighet ved neste anledning, for før eller siden vil jeg få noe godt tilbake. Jeg gir rom for at personen kan vise sine følelser ved å vise mine egne, skape rom for trygghet ved å se og anerkjenne, være undrende uten å skremme bort, men ved å ærlig snakke om det som jeg selv kan synes er vanskelig, eller var vanskelig. Dette kan skape en gryende kontakt, bygget på tillit, som kjærlighet er avhengig av.

*

Jeg har lært, i takt med min edruskap at følelsene vil ut, og det skal jeg tillate. Jeg har lært og sett at jeg har hatt en normal reaksjon på noe som har vært unormalt. Følelser får det best ute i det fri, og under kontrollerbare forhold, der jeg er trygg på meg selv. Derfor trenger jeg å fremsnakke meg selv – gi meg selv kjærlighet. Om jeg overser egenpleien og kjærligheten til meg selv vil jeg ikke klare å se at andre trenger min omsorg og kjærlighet. Mennesker speiler seg i hverandre. Og så trenger jeg å fortelle mine omgivelser, for at de skal forstå hvordan jeg har det. Resultatet blir, tro det eller ei, at vi får det så mye bedre alle sammen. Når tausheten brytes og stillheten ikke lenger kveler forhold, da blir usikkerheten, den som skaper uro og redsel redusert, og til slutt borte. Det er vel det som kalles ubetinget kjærlighet…

Jeg aksepterer og respekterer at vi kan ha ulik tilnærmingstaktikk i forhold til å oppnå kjærlighet. Jeg kan velge å gi mitt hjerte, eller fortsette å jakte på hjertebilder i naturen, å gi dem bort. For ellers kan vi ikke oppnå kjærlighet, om jeg ikke er villig til å vise min eller gi av den…

JJeg

Ærevære likepersoner – håpsbærerne!

Mange mangler en veiviser, eller de våger ikke å stole på noen som sier de kan veien. De har blitt forlatt og forbigått så altfor ofte. Det har aldri hatt noen som har stått parat og forberedt dem på det som kan forventes i livet. Uansett på hvilken arena de befinner seg er de utrygge, og dermed blir de mer sårbare i sårbare perioder og situasjoner. Der de kunne trengt en ledende hånd må de selv finne åpningen, men i sin fortvilelse og frykt klarer de ikke. I stedet for å komme ut av mørket blir de der og det blir bare mørkere.

De kunne trenge en som selv har leita, og omsider funnet åpningen ut fra mørket. For ofte er det likepersoner som gjør den store forskjell, de som har våget å åpne opp og vil fortelle om hvordan de selv hadde det. De som våger å vise sine sårbarheter uten redsel for å bli mistrodd. Og selv da ikke mukker under, på tross av alle utfordringer med motbakker og bølgedaler, hvor frykten blir satt på prøve, men hvor de likevel går videre. Og som tar de oversette og avviste, de som famler og er redde i hånden og leder dem ut og frem i lyset.

Likepersoner er de som gjør en forskjell, eller de gjør aldri forskjell på fattig og rik, på konge eller lakei – de arbeider alltid frivillig og uten fordommer. Så jeg vil sette fokus på alle hjelpere ute i felten, de som jobber dag og natt og tilbyr det de har – egenerfaring. Gir av hele seg til alle de som mange sviktet og som dermed i sin fortvilelse har funnet trøst og «trygghet» i mørket.

Min bønn er at alle disse «Mor Theresaer» må tas ekstra godt vare på, og styrkes på alle mulige måter. Disse personene ser nemlig ikke bare menneske bak symptomene, men de har selv kjent smerten, den mange bærer på i det skjulte, og flykter inn i rusen for å slippe, slik mange likepersoner selv gjorde. Likepersoner er lyset i mørket. Det er de som bærer HÅP til de som enda ikke klare selv. Det er de som gir HÅPET videre ved sin åpenhet til de som selv ikke våger å åpne opp.

Til syvende og sist finner vi alle vår rette størrelse, men inntil vider har jeg et ønske om at alle kan få lov til å utfolde seg fritt, uten redsel for å bli kuet og holdt tilbake i det som skal være alle sin rettmessige rett til et trygt, omsorgsfullt og kjærlig liv. Dessverre er ikke dette realiteten, så derfor trenger de å feste sin lit til noen, en likeperson – hvor tillit bygges på ærlighet og i trygge omgivelser. En likepersom har mottatt sin gave og funnet sin mening og hensikt med livet, nemlig å gi sin gave videre til de som trenger den mer enn de selv.

Per Fugelli sa: Det er bare en måte å bli trygg på; vi må inngå kontakt med fare. Vi må godta at det forferdelige kan skje. Hvis vi forventer null risiko og total beskyttelse, blir vi evig redde. Absolutt trygghet er umulig. Og jeg tenker; når vi erkjenner følelsene, spesielt denne frykten for andre mennesker, denne redselen for hva de vil oss, og slipper taket til fortidens mørke ved å våge å ta noen i hånden, de som ikke skjuler sin agenda, men blottlegger sine sårbarheter, så kan vi oppleve mer trygghet. Så kan hende vil flere våge åpenhet fremfor å skjule: Den gode åpenheten handler ofte om motet til å overskride sin egen skamfølelse. (Finn Skårderud).

Bare gjennom ærlighet kan HÅP bringes videre, og mange flere kan komme ut av sin mørke avgrunn og selv bli en håpsbærer. Og jeg vil avslutte med å gjenta Rita Nilsen avsluttende ord på et innlegg fra april i år (som jeg dessverre ikke finner igjen, annet enn deler jeg har kopiert og lagret), hvor nettopp dette innlegget er utgangspunktet og inspirasjonskilden til mitt innlegg. Rita skriver: Det er mange forskjeller, men en ting er felles for oss alle: MENNESKET trenger MENNESKER…

Innsikt i meg selv…

… og å slippe taket

Det har gått noen dager siden jeg skrev denne historien under, og siden det har vært en del oppdateringer og endringer i programmet jeg skriver bloggen min, har jeg hatt vanskeligheter med å overføre eller legge ut mine skriblerier (leste den inn på video istedet). Tatt tid å komme inn i det nye, og det skapte en smule frustrasjon, det skal ærlig innrømmes. Så jeg måtte bare slippe tankene på det noen dager, og i går gikk det et lys opp for meg. Så ja, det hjelper å få tingene på avstand, ikke minst å slippe taket…

*

Mye har dreid seg om å slippe taket i det siste, ikke bare ta en bestemmelse, men å sette noe ut i handling. Action! For å slippe taket trenger jeg å erkjenne at noe ikke er helt som det skal. Utfordringer skaper indre konflikt og lager bilyder i følelseslivet. Til og med i mine holdninger til hva jeg føler. Skyver jeg dem bort? Når tankene rundt omstendighetene og holdningen er endret er det lettere å gjøre en endring – å handle. Å gi slipp!

Forleden dag leste jeg om en person som iakttok og undret seg over en fugl som stadig steg høyere og høyere til værs uten at den la så mye arbeid i det. Og det har fasinert meg selv, det å se på enkelte fugler som ikke ser ut til ha noen bekymringer der de svever og stiger med luftstrømmen opp mot himmelen. Et beskrivende eksempel på en skapning som virkelig slipper taket til fordel for naturens krefter. Som jeg leste, er det vel slik at fuglene har nedarvede egenskaper til å overlate og stole på krefter sterkere enn dem selv, at de har gitt fra seg sin egenvilje, og flyr i den tro, eller fordi de øyensynlig vet at de ikke kan annet gjøre enn å gi slipp. For om egenviljen styrte den, ville det «ødelegge dens frie flukt».

Egenviljen har tatt rotta på meg mang en gang. Etter at jeg ble nykter, har jeg benyttet lærdommen om å legge bort egenviljen til fordel for villighet til å gi slipp. Og tro ikke at jeg har klart det hver gang jeg støter på utfordringer. Nei, så automatisk har det enda ikke blitt, slik som for fuglen. Men jeg får stadige påminnelser og erfarer at når jeg, uvitende egentlig, legger noe bort fordi jeg ikke helt finner den rette innfallsporten til å løse problemet, så kommer løsningen av seg selv. Så kanskje jeg kan si jeg har innarbeidet et mønster om å godta vanskeligheter, la dem bero en stund og tenke over om det er mitt ansvar. Er det noe jeg skal ordne opp i så kommer den passende anledningen når jeg er klar, og finner jeg ut at andre har ansvaret lar jeg det være. Det vil si når jeg har klart å gi slipp, for det hender som sagt jeg glemmer å stoppe opp, ta en tenkepause i stedet for å kaste meg over ulike oppgaver.

Jeg har også erfart at det hjelper sjelden å bli irritert og sinna, heller ikke om disse følelsene er kanalisert mot rett hold. Det å straffe meg selv om jeg ikke får ting til med det samme er også fånyttes. I tillegg er det dette med hva som er mitt ansvar. Jeg kan ikke gjøre noe med andres problemer om personene selv ikke ber meg om hjelp. I slike tilfeller trenger jeg også gi slipp. Erfaringsvis vet jeg hvordan noens innblanding i andres privatliv kan forårsake mer skade enn nytte. Som for eksempel da enkelte la seg i hvordan jeg valgte å leve mitt liv. Vel, valgte og valgte. Jeg begynte å drikke av en grunn og da valgte jeg, og fortsatte av en annen, og da hadde det blitt til noe annet enn hva jeg ville og valgte. Jeg var på en måte blitt en av alkoholens mange utvalgte. Dette medførte også at jeg ble en person som anklaget eller provoserte mine nærstående for å avlede dem fra å legge seg i hvorvidt jeg drakk for mye eller ikke. Alltid unnskyldninger, for selv om jeg innerst inne visste at jeg hadde et alvorlig drikkeproblem, ble det alltid dysset kraftig ned. Skyld- og skamfølelsen fikk meg til å flykte mer inn i alkorusen. Og dermed gikk jeg enda sterkere i forsvar, klandret og kranglet med alle om både det ene og andre, og dermed var fokuset tatt bort fra hovedproblemet; hvor mye drikke Heidi?

Mot slutten av min drikkekarriere brydde jeg meg ikke lenger. Jeg ga opp. Orket ikke mer, og det resulterte i at jeg uvitende slapp taket. Mulig alles mas også hadde satt sine spor, selv om det faktisk ikke hjelper så mye hva andre ønsker, om jeg selv ikke er klar for og vil gjøre endringer. Like fullt erkjente jeg min maktesløshet overfor alkohol, og etterhvert forsto jeg at jeg selv ikke hadde styrken til å bekjempe min sykdom. Jeg ga slipp og ba om hjelp. Jeg, som alltid skulle klare alt på egenhånd ba om hjelp. Jeg overlot til andre, til noen som var sterkere enn meg selv, til noen som hadde mer kunnskap enn meg – alene er jeg intet…

*

Jeg er ansvarlig for min egen sikkerhet, og om noen stiller meg til veggs klarer jeg bedre å tenke over hvilke svar som kan hjelpe meg ut av situasjonen. Jeg skal helst ikke reagere med vantro eller angripe tilbake på en provokasjon. Oppnår ingen ting ved å rettferdiggjøre meg selv fremfor noen, ei heller ikke å krype for noen. Når jeg klarer å vende meg innover i meg selv, mot min åndelighet, i stedet for å vende meg mot min fornuft eller min vilje for å få beskyttelse, da først ser jeg hva som er det best anvendbare forsvar. Det å overlate… (Som ikke handler om å gi opp, men å gi slipp på gamle idéer, de som aldri førte frem til fremskritt). Og nettopp da finner jeg min indre styrke, den som også tillater meg å godta at denne styrken vokser sammen med andres…

Det var da jeg innså min maktesløshet, hvordan min virkelige situasjon var fatt at jeg forsto hvorfor det var nødvendig å gi slipp. På tilsvarende måten gir jeg nå slipp når jeg står i en situasjon jeg ikke rår og har myndighet over. Hvor min egenvilje aldri kan strekke til. I stedet kan jeg be en stille bønn, sinnsrobønnen – erkjennelse og aksept, og jeg ser at mine problemer har fått meg til å be, og da har de sannelig oppfylt sin hensikt:

Gi meg slik sinnsro

Til å godta de ting jeg ikke kan forandre

Mot til å forandre de ting jeg kan

Og fornuft til å se forskjellen

*

Å finne indre styrke er å se bortenfor det synlige og konsentrere livets søkende på det usynlige.

Forunderlige tanker og sammenligninger kommer fra tid til annen…

… Og vil du forstå, så forstår du…

Det er som om da jeg fortalte at jeg trengte en pause fra skrivingen, og jeg på en måte slapp taket, at jeg fant ordene. Jeg var ikke lenger bundet av min egen trang til å måtte «forkynne» historier. Uten sammenligning, ble det veldig klart hvorfor det å slippe taket er så viktig, om det dreier seg det å stå fast i skrivesperren eller det å stå fast i et destruktivt handlingsmønster, som til sammenligning det å ruse seg faktisk er. Som egentlig ikke kan sammenlignes…

En annen ting er det å godta det jeg ikke kan gjøre noe med, og heller konsentrere meg om det som faktisk er noe jeg kan løse. Til eksempel dette hersens furupollenet som svirrer som en tett, gul tåke, og legger seg som et klebrig teppe over alt ute – balkonggulv, utemøbler, og om jeg åpner dører så svirrer det inn og legger seg på alt innendørs også. Kjenner det irriterer i nese og hals, og ikke minst irriterer det meg. Jeg kan ikke stoppe det fra å komme, men jeg kan for eksempel la være å la dører stå åpne. Da forminsker jeg vertfall støvet inne. Og jeg kan rengjøre tingen ute, spyle det vekk, selv om det vil komme nytt. Slik er det med mange ting – det som tas bort, vil ikke komme igjen, men kan hende nye ting, om ikke så uoverkommelig mengder. Etter hvert vil det avta, slik som smerter avtar når jeg gjør nyttige og gode forholdsregler, slik jeg gjorde i forhold til alkoholen og alle fysiske og mentale konsekvenser.

Ofte dreier det seg om forebygging. Tilrettelegge for å best unngå det som hemmer, som skader, som irriterer eller lager uromomenter i ens liv. Likevel vil noe komme, og det kan kanskje ikke unngås, men da er det viktig med grundig etterarbeid. Slik også i rusbehandling. Først og fremst forebyggingsarbeid for å redusere faren for at noen blir avhengige av alkohol eller andre rusmidler. Om det likevel skulle slumpe til, og det kan ikke unngås, at enkelte ikke klarer å motstå trangen til å ruse seg, så vil opplegget for å minske skadene være avgjørende. «Rydde unna» litt etter litt, skrelle av skall etter skal slik at vedkommende selv lettere kan se bakenfor likegyldighetsfølelsene, de som dekker til de innerste følelsene man ikke har orket å se og kjenne på og heller har drukket og ruser «bort» Vel, de går ikke bort, men legges lokk på i stedet. Og for å komme til de bakenforliggende årsakene må rusen først bort.

Hva er dette pollenet godt for, annet enn at treene skal formere seg og for at enkelte insekter kan lage honning? Kunne det ikke vært mer moderat, og dermed mer overkommelig å ta bort. Og hva er alkoholen godt for, annet enn å være et middel for å lette på stemninger, til å hjelpe introverter til å ta kontakt og til å muntre mennesker opp. Begge har vært der i uminnelige tider, og vil fortsatt være der i uoverskuelig fremtid. Det er som sagt om å gjøre å begrense skadene. Men jeg kan ikke hugge ned alle trærne, slik jeg ikke makter å ta bort alle rusmidler.

Men jeg kan som sagt begrense tilgangen eller rydde av veien uromomenter. Ja, det trengs å rengjøres for å komme inn til det opprinnelige, både med hensyn til seg selv, følelsene og det åndelige, og til det man omgir seg med. En mulighet er å spre kunnskap om hva rusmidler kan gjøre med oss og heller hjelpe mennesker til å håndtere sitt følelsesliv uten rusmidler. Og med hensyn til pollenet, vask det bort, vertfall det som hindrer meg i å sette meg ned og slappe av ute på balkongen.

Merkelig sammenligning tenker du. Mulig. Så jeg får prøve å skrive det på en annen måte. Altså, gi videre kunnskap for å forebygge og eller hjelpe noen til å forstå hva rusmidler gjør med dem og deres omgivelser. Da er det en fordel å inneha de riktige kunnskapene om nettopp dette, gjerne overført fra likepersoner, de som også påminner meg om verdien av å ha foregangspersoner som skaper trygghet. For ikke å glemme sunne og positive egenerfaringer om egen tilfriskning og edruskap.

Selv om jeg har møtt mange vanskeligheter og utfordringer gjennom årene som nykter, har noen aldri sviktet meg – stilt opp og hjulpet meg til å finne nye, bedre løsninger for å komme videre. Selv det å ha noen der beskytter meg ikke mot problemer; og hadde det vært slik, så ville jeg ha gått glipp av kjærkomne lærepenger, som har forandret og formet meg og mitt liv. Jeg kan ikke se at jeg kunne lært meg bedre på annet vis. I stedet har jeg fått disse utfordringene eller mulighetene, men aldri mer enn jeg kunne håndtere. Også når jeg har vært redd for at min situasjon var truende eller for uoverkommelig for meg, fantes det alltid hjelp, vegledning og trøst innen rekkevidde. Det var bare opp til meg å ta det imot, når jeg behøvde det som mest, og det har jeg gladelig gjort.

Vanskeligheter dukker fortsatt opp i dag også, men nå er jeg ikke redd. Mine erfaringer beviser at jeg kan lite på at noen er der for meg og hjelper meg gjennom hva som enn hender, det jeg selv ikke makter på egenhånd, for det skal jeg selv ta meg av. Enkelte ganger, og det høres nok merkelig ut, at når kriser har oppstått og jeg har handlet ut ifra hva jeg har lært, eller jeg har forholdt meg som om jeg ble tatt hånd om i oppståtte risikofylte situasjoner, så har noen liksom vært der og holdt en vernende hånd om meg. Det er når jeg er i kontakt med meg selv og min åndelighet, oppnådd ved å ha gjort meg positive erfaringer, at mulighetene kommer og løsningene skjer. Så i dag vil jeg overlate og gi slipp for å se hva som skjer…

Fortsatt gjelder en dag av gangen for meg også. Idéen med 24-timers-livet gjelder først og fremst følelseslivet. Følelsesmessig sett må jeg ikke leve i gårdagen, heller ikke i morgendagen. Jeg har tvilt på hvordan denne idéen fungerer i samfunnet som helhet, om det i det hele tatt hadde fungert om vi ikke skulle tenke på morgendagen og fremtiden. Det er jo nødvendig med planer, og ikke minst det å tro at planen vil fungere for å oppnå målet til slutt. Så har jeg sett og erfart: Det handler om å ha troen, men tro alene bygde aldri «huset jeg bor i». Nei, det trengtes en god plan, arbeidsplan og så, det viktigste, sette planen ut i virksomhet og virkeliggjøre drømmen. For tro uten handling er død. Derfor, og fordi jeg har erfart at de gjerninger som sikrer mitt liv og vekst best, oppnås ved handling for å hindre stagnasjon …

 … Og opphopning av pollenstøv… Ja, tilbake til sammenligningen.

Jeg kan jo lukke øynene og tro at pollenstøvet forsvinner. Før eller siden vil det kanskje det, når regnet kommer og skyller det bort, men det er bare det som ligger på overflaten. Og overflatene har jeg også god erfaring med å ta. Sjelden bra i lengden, om jeg vil til bunns i problemene, det som var årsakene til at jeg tydde til alkoholen som løsningsmiddel. Det hjalp ikke i det hele tatt. Jeg måtte ta grep, ikke bare tro at alkoholtrangen ville gå bort og alt skulle bli bra. Jeg måtte ha et mål, tro på at jeg ville klare det og så gå til handling: Be om hjelp! For jeg innså at jeg ikke maktet denne store jobben på egenhånd. Men dette pollenstøvet, det kan jeg ordne opp i på egenhånd. Jeg mener å vaske det bort. Eller …

… Jeg kan velge å utsette å gjøre noe med det også, slik jeg faktisk har tenk å gjøre nå, men bare for noen timer, til den verste spredningen er over. Jeg vil ned til stranden, kanskje bade, skylle av meg selv eventuelt støv, for så å komme tilbake, uten irritasjon i sinnet og vaske ned hele balkongen. Bare så det er sagt, ikke den løsningen jeg vil anbefale å benytte om man har et ønske om å slippe å ruse seg. Da hadde jeg tatt grep med det samme første tanken kom, ikke utsette og utsette, for plutselig er det for sent. Men like fullt, man må være klar, klar for å be om og klar for å ta imot hjelp, for ellers blir det sjelden et godt og levedyktig resultat.

Kan hende er det brennmaneter, og de kan jeg også unngå, eller ta lærepengen gjennom smerten etterpå…

MANGE FRISTELSER

Hei og hoppsann – det er sommer, det er sol og det er mange fristelser der ute – mange unnskyldninger for å ta seg én øl, eller ett glass hvitvin.

Har du hørt, én øl eller ett glass, skjer aldri… Så jeg lar det være. Lar humla suse og tærne vifte løst. Kan hende dupper jeg dem i salt sjøvann. Livet er for kort til å skusle det bort på tull og fanteri – på rusmidler og alle konsekvensene som kommer i kjølevannet. Da kjøler jeg meg heller ned i sjøene. Snart vert fall…

Ja, sommervarmen er her, og den drar meg enda mer ut enn vanlig – ut på tur, ut i hagen, ned til sjøen. Det er det som frister meg nå – det å virkelig leve, være meg, som meg, tilstede i eget liv. I glede, og kanskje noen sorger, men jeg tar det som kommer, står i følelsen, for jeg trenger ikke flykte fra dem lenger. Jeg våger å kjenne…

Våger du?

Er du redd, redd for hva som kommer? Er du usikker og utrygg. Sliten og trett – du vil «hjem». Hjem til deg – finne deg. Det er bare ett sted som er et virkelig hjem. Og det er der hvor du føler deg helt trygg. Så du trenger å bli trygg, på deg selv først og fremst. Og for å bli det trenger du hjelp fra noen andre, tro det eller ei…

Lytt til de som har gått foran, de som har vært der du er nå, de som også har falt og reist seg, kanskje falt de sju ganger, men reiste seg åtte. Det hører med, det er læring, ikke straff! Husk det neste gang du er streng med deg selv og straffer deg med å drikke mer, fordi du tenker du ikke klarer deg uten, og det er ingen vits å prøve siden du bare feiler, gang på gang… Og nei du, du klarer, du også. Jeg måtte ha noen runder tilbake selv, før jeg forsto at jeg trengte hjelp, ordentlig hjelp, av andre. Jeg måtte bare bli villig selv, til å gjøre en endring, med alt. Endre holdningen min. Først, gi slipp og la andre ta hånd om meg slik at jeg kunne bli mottagelig for råd for så å sette de ut i handling selv. Det er handling som kreves. Tilfriskning er handling! Å forbli edru er handling!

Orker du ikke. Tror du at all denne handlingen gjør deg sliten og svett. Ja vel, blir du ikke sliten og svetter som en gris av å bare drikke og drikke? Du sitter stille i sofaen og drikker og svetter, blir sliten og helt gåen i kropp, hode og sjel. Det er ikke slitsomt mens du fortsatt har noe drikke på, men dagen i morgen, hva med den? Jeg har vært der selv skjønner du, og tro meg, det er mindre slitsomt å holde seg edru, selv om det var mange svettedråper og tårer i starten. Nå går alt av seg selv liksom, så lenge jeg ikke glemmer hvordan det var…

Ja, sommeren roper på meg, så nå blir nok ikke jeg så aktiv på nettet fremover. Men det er heller ikke noe noen krever av meg. Jeg krever mest selv. Og det er greit om det er noe oppbyggende, noe fint, og ikke noe som stresser meg. Stress er drepen, det er fare, om jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Verktøyene har jeg, og jeg vet hvordan bruke dem. Og disse «verktøyene» kan jeg også fortelle deg mer om, for eksempel gjennom videoer, for det vil jeg fortsatt legge ut, om ikke daglig. For det må være noe med mening, som opptar meg, og som kan være viktig å dele med deg. Som gir deg mening, og ikke minst noe du kan jobbe videre med, om du har et ønske om å slippe russmerten. Og å komme hjem…

Ei god venninne, og en likeperson pleier å si: “Hold kjeft og gjør jobben”! For det er nødvendig å lytte til andre, og følge anmodninger fra de som har prøvd dem ut før. De nytter, så ikke avskriv dem før du har prøvd. Så da har du en jobb å gjøre. Hva med å starte nå, bruke sommeren til denne viktige jobben? En av de viktigste i ditt liv faktisk. DU må gjøre det selv. Ingen andre kan bli nykter for deg, og du må gjøre det for deg. Ikke si at du kan vente til etter sommeren. Er du mere klar da tror du? Nei, klar blir du aldri, bare å hoppe i det. Slik jeg tenker når jeg skal ta mitt første sommerbad – hopp i det. Det gjør sååå godt etterpå. En frihetsfølelse. Selv om den ikke kan sammenlignes med den frihetsfølelsen jeg fikk da alkoholen endelig var borte fra mitt liv. Den kan du også få.

Og ikke glem: EN DAG AV GANGEN!

Vit at jeg tenker på deg, og plutselig dukker jeg opp her inne igjen, ikke for å heve pekefingeren, bare for å heie deg frem, for du klarer. Men nå skal jeg løpe barbeint ut i duggvått gress, rope av glede – YEEESSS, LIVET ER HERLIG UTEN RUSMIDLER. Ruser meg på selve livet jeg. Du kan også!

GOD SOMMER – JEG TAR DEN NYKTER! Det er det som frister meg.

——

PS. På Facebooksiden min vil skrive noen ord for dagen, slik jeg pleier hver morgen, men det vil bli sjeldnere blogginnlegg. Trenger faktisk til en tenkepause. Har gått litt tom for ord, for historier har jeg nok av. Jeg er vel ikke i tankesmia slik jeg burde for å ha den virkelige skriveånden. Burde og burde. Heller si; slik jeg vil. Men den kommer nok tilbake. Kanskje kan du sende meg noen spørsmål, noen tips om hva du ønsker at jeg skal skrive om. Bare om du vil altså…

Klart det frister med et forfriskende sjøbad…

HAR DU DET BRA?

Og jeg spør spesielt deg som er pårørende – du har ikke rusen å flykte inn i…

Sannsynligheten for at jeg får et ærlig svar på dette spørsmålet er vel 50 – 50… Jeg vet med meg selv, hva jeg pleide å svare da jeg drakk, og fornektet alle mine utfordringer i livet. Det kan til og med slumpe til nå, uten at jeg personlig har alkoholproblemer lenger, mest av gammel vane, eller for å ikke bry andre med mine eventuelle plager og bekymringer. Så selv om jeg ikke har det så bra kan jeg svare: «Jo takk bare bra, og du»? Jeg er nok ikke den eneste…

Fornektelse er et symptom på alkoholismens effekter. Akkurat slik alkoholikeren selv benekter sine alkoholproblemer, benekter mange av oss som har blitt eller blir påvirket av sykdommen våre egne problemer. Selv om livet er et kaos, at vi uroer oss for våre kjære, om vi er fulle av tvil på oss selv og situasjonen rundt, og dessuten når vi er åndelig, følelsesmessig, mentalt og fysisk utmattet, så latet vi som om alt er bra.

I dager er det viktig for meg å være i et miljø der ærlighet råder. Senest i går kunne jeg latt meg lure av en person som kontaktet meg, og benektet å selv ha noen som helst problemer med alkoholen. Jeg kan ikke hjelpe noen som ikke erkjenner sine utfordringer, men jeg lyttet forståelsesfull. Og ga vedkommende min ærlige mening, kan hende sådde et lite frø, som ikke falt i god jord på det tidspunktet. Selv om jeg har mot til å være ærlig med meg selv og andre, kan jeg si hva jeg mener, og uten å få dårlig samvittighet.

Jeg behøver ikke alltid gå i detalj og beskrive alle mine problemer, eller også mine gode stunder – det er ikke alltid ønsket eller passende. Når jeg blir spurt om hvordan jeg har det, forsøker jeg å spørre meg selv hvordan det ærlige svaret høres ut. Det befrir meg fra vanen av å fornekte, og gir meg flere valgmuligheter. Samtidig kan jeg fortelle andre hvordan deres problemer påvirker meg uten å pålegge dem skyld og skam, eller selv sitte igjen med svarteper …

Så, hvordan har jeg det egentlig i dag? Hvordan føler jeg meg? Om jeg svarer ærlig på disse spørsmålene, er det mer sannsynlig at jeg også kan be noen om hjelp når jeg behøver det. Jeg trenger vel ikke hjelp om jeg bare fortelle om de lykkelige stundene … Eller tror det bare er tilfeldigheter for at jeg har det som jeg har det… Husk: Det kan påvirke andres syn på ærlighet gjennom at selv ærlig dele av sine erfaringer, ikke det som tilfeldigvis skulle være en tilfeldighet…

HÅP BÆRES OG VIDEREFØRES GJENNOM ÆRLIGHET!

—-

Håper du får en god dag, det er opp til deg… Jeg har og vil få en god dag. Skulle noe dukke opp som påvirker mine følelser, tenke over dette og bevisstgjøre hva det gjør med meg og hva jeg videreformidler til de som eventuelt spør: «Hvordan har du det»?

Tilsynelatende ingen bekymringer å spore…

Åndelighet, en sunn sjel i vekst…

… når jeg er tilstede i eget liv

I Pinsen feires den hellige ånd. Den hellige ånd er Guds kraft i virksomhet. (Mika 3:8; Lukas 1:35). Kort fortalt av Frelsesarmeen: I pinsen feirer vi at Jesus kommer til oss alle på en ny og åndelig måte. Gjennom Den hellige ånd kan Jesus nå være levende og personlig til stede hos alle som vil tro på ham, uavhengig av tid og sted. Og jeg stopper her… Og sier heller at for meg er åndelighet alt som gir meg livsglede og vekst.

For jeg er ingen personlig kristen, men like fullt har jeg en ånd – en kraftfull sjel og en tro. Tro på livet i seg selv, og et håp om at alle kan se verdien av seg selv og sin åndelighet. I så måte er gudsbegrepet sentralt for meg, i den forstand at jeg tror på det gode i mennesker. Gud er kjærligheten vi bærer i oss i våre hjerter, og åndelighet er den kraften vi har til å vise hverandre medmenneskelighet og kjærlighet. Slik jeg forstår det, innebærer det at jeg er bevisst mine svakheter og er ærlig om dette til mennesker jeg velger å ha i mitt liv.

Alle former for avhengighet overskygger våre evner til å gi og få kjærlighet, til å være inkluderende. Avhengigheten legger lokk på våre følelser og vår iboende kraft til å vise hvor verdifulle vi alle er. Den gjør oss selvsentrerte og egoistiske, hvor ingen sunn sjel har plass. Når jeg sluttet med å diskutere med meg selv om det fantes en reell mulighet for å kunne «nyte» alkohol igjen, og innså hvilke virkelige verdier jeg hadde, og forsto at jeg ikke trengte noen form for falske stimuli for å vise dem, da kom livsgleden og veksten tilbake. Da så jeg også andre mennesker og deres kraft i virksomhet.

*

Stolthet og higen etter materielle goder nedsetter eller visker ut min åndelighet. Intellekt påvirker også mitt sjelsliv om den brukes til å skaffe meg prestisje og for å virke ufeilbar. Det å fremtre som om jeg er bedre enn jeg virkelig er, vitner om en usunn sjel. Heller ikke om jeg skulle bruke min historie som et påskudd for at andre mennesker skal synes synd på meg og ta vare på meg vil gjøre meg hel. Med andre ord fraskrive meg mitt ansvar for egen vekst, slik jeg ble «tvunget» til å gjøre gjennom alkoholen. Det vil være å flytte min avhengighet til alkoholen over på mennesker, og er jeg da i pakt med min ånd? Eller hvilken ansvarsbevissthet er det?! Jeg ser også at jeg i og for seg var avhengig av mennesker da jeg drakk, i den forstand at jeg trengte å ha syndebukker for mine svakheter og noen å skylde på for mine feil.

Som nykter har jeg lært meg betydningen av å være tro mot meg selv og utvise ærlighet, og da først og fremst til meg selv. Det handler også om en bevisstgjøring av mine tilkortkommenheter, de som kommer mer til overflaten når jeg forsoner meg med min fortid – at den jeg var da jeg drakk var en annen, en forvillet sjel uten tro … Nå er jeg i bevegelse, jeg arbeider trutt og stadig, uten skyld og skam. Ei heller ved å projisere eventuell skyld og skam over på andre. I så fall, om jeg hadde fortsatt med å være selvsentrert hadde jeg fortsatt vært åndelig syk. For det handler om å se meg selv i samspill med andre – jeg er en del av det store hele, og hvor min styrke kommer til uttrykk når jeg våger å overgi mitt ego.

Når jeg godtar meg selv som en sårbar person ser jeg også verdien av meg selv. Mine sårbarheter er min styrke når jeg våger å vise meg selv gjennom ærlig å dele min historie. Noe skal for alltid forbli i mitt indre, og med god samvittighet, så lenge jeg vet jeg har vært tro mot meg selv og min sjel. Når jeg godtar at slik var det, og erkjenner at jeg ikke er ufeilbar, da frigir jeg mulighet for videre vekst. Dette kaller jeg tilstedeværelse i eget liv – å være i åndelig nærvær.

*

Alkoholavhengighet er ofte et symptom på noe bakenforliggende. Som et symptom på en åndelig sykdom – sjelslivet er rokket ved av noe eller noen, hvor det åndelige forfall har blitt et resultat av for eksempel traumer i forhold til situasjoner eller opplevelser. Det betyr på en måte det å gjøre seg selv avhengig av noe eller noen for å klare å eksistere og å føle seg «hel». I virkeligheten er man alt annet enn hel, og man har mistet troen på seg selv til å håndtere livet på livets premisser. Alt og aller virker til å være imot oss siden våre følelser har blitt våre fiender. Vi lever i et usunt legeme med en usunn sjel!

Jeg flyktet fra både de gode eller dårlige følelsene og inn i alkoholrusen, den jeg trodde skulle gi meg sjelefred, som skulle lege alle mine sår og frigjøre meg. I realiteten var alkoholen en forkledd djevel. Jeg begynte å drikke av en grunn, og fortsatte av en annen fordi alkoholen frarøvet meg min forstand til å se forskjellen på det selvutslettende og oppbyggende.

Et spørsmål kommer: Valgte jeg alkoholen eller valgte alkoholen meg? Slik jeg forstår meg selv, i etterpåklokskap, lå avhengigheten, uavhengig av til hva, i mine gener. Jeg hadde nedarvet en forståelse av å ikke tro på meg selv, og til å virkelig erkjenne mine sårbarheter og dermed våge å være nettopp meg selv, med mine tilkortkommenheter, og ikke underkaste meg alle andre som i mine øyne hadde makten og visste best. Som nevnt ville enhver form for avhengighet til noe eller noen overskygget mitt sjelsliv – åndeligheten, mine følelser og muligheten til å vise den rettmessige meg og mine sårbarheter, eller rettere sagt mine styrker eller svakheter.

Jeg mistet min åndelighet da jeg satte meg i en posisjon, og hvor min bittersøte selvmedlidenhet trodde andre tok fra meg meg selv. Mitt forfall fortsatte, og min sjel fikk aldri ro, og min åndelighet ville aldri kunne bli fullkommen igjen så lenge jeg ikke var villig til å godta at bare jeg selv kunne redde meg.

Som nykter har jeg jobbet med å finne tilbake meg selv og min åndelighet, og befri meg fra egoismen og dermed vedkjenne meg mine svakheter – denne streben etter å være perfekt og det å tro jeg ikke trenger andre. Jeg har innsett at det var avhengigheten til alkoholen som skjulte min åndelighet og la dermed også lokk på mine følelser. Alkoholen nullet ut mine følelser og gjorde meg forsvarsløs. Ergo mistet jeg evnen til å forholde meg til virkeligheten i mitt liv, til min indre kraft – min åndelighet.

En dag av gangen har jeg arbeidet, steg for steg. Gått i meg selv, skrellet av lag på lag for å komme inn til den virkelige meg og å finne tilbake til min åndelige helse. Det finurlige er; jo «friskere» jeg blir, jo mer ser jeg hvor mye hjelp jeg trenger fra andre.

Når jeg setter min stolthet til side, slutter å strebe og heller viser mine ekte sårbarheter, når jeg lar andre ta del i mitt sjelsliv, litt etter litt, og når jeg opplever andres (kj)ærlighet – av de som engang bar håpet, da har jeg innsett og fått erfare at jeg selv er en håpsbærer for de som enda streber…

Fortsatt god pinse – i åndelighetens tegn.  Og i håpet vi alle bærer i oss, om vi trer bort fra higen etter alt det materielle og perfekte.

Uskyldig og ren står påskeliljen der… Aldri før har den blomstret, før i år, og det gir håp…

ER DET LOV Å SI IFRA? Eller er det å være for brysom?

17.maifesten er over, og det skal ryddes opp…

Hele gata ble pyntet til et vakkert skue, men etterarbeidet med å rydde opp gjenstår. Hvem sitt ansvar? I likhet med når et barn har dratt ut alle sine leker, hatt det moro en stund, og forlater lekeplassen uten å levne lekene en tanke mer, ser det ut til at noen har forlatt «festen» uten å hjelpe til med oppryddingen. Hvem skal ta seg av denne ryddejobben? Det er egentlig ikke mitt ansvar, men jeg kan gi beskjed. Og jeg gjorde, skrev et «ryddig» notat på borettslagets Facebookside. Hvordan vil reaksjonen bli? Brydde jeg meg om noe som jeg egentlig ikke hadde noe med? Ønsket jeg kontroll?

—–

Tittet ut av soveromsvinduet… Andre morgenen etter landets bursdagsfeiring, altså i dag, hang bjørkeris og småflagg på lyktestolpene langs med veien fortsatt. Og nei, jeg er ikke ansvarlig, men som den person jeg er, en som liker å ha orden og følge «regelverket», så fant jeg det naturlig å si ifra. Ville de ta det ille opp, ta det som kritikk? Det får så være. Fra min side var det ment som en hjelpsom påminnelse. Eller…

Svaret kom; de hadde glemt det, og jeg tenkte først: Det skal ikke glemmes. Selv det kjedelige skal gjøres, slik et barn skal måtte rydde opp etter seg når leken er avsluttet. Lære seg å ta ansvar for eget liv og medfølgende oppgaver. Jeg sa det ikke, bare tenkte tanken, men helt ærlig – jeg var irritert på noe som ikke var «mitt bord». Hvorfor lot jeg meg irritere? Sikkert fordi jeg er for opptatt av det perfekte. Kontrollfrik! Jeg ble en smule paff, eller egentlig glad da jeg kunne lese noen annens kommentar: Mange har stått på og gjort en kjempedugnad med å pynte til 17. mai på feltet, så da er det supert om alle som eventuelt ser et gjenglemt flagg langs togruten, bidrar med å ta dem ned. Noen andre hadde nok tenkt som meg, men ikke turt å si sin mening før jeg «åpnet munnen».

Det er menneskelig å glemme eller feile. Har jeg så lov til å si ifra om jeg ser noen har glemt noe? Hvor går grensen på hva som er akseptabelt å si ifra om – viktige ting eller uviktige? Hvem bestemmer hva som er viktig?

Tilbakeblikk, hvordan det var da jeg drakk, og stadig glemte… Hvordan reagerte jeg de gangene noen kommenterte? Hadde andre lov til å si ifra til meg at jeg drakk for mye? Ikke sammenlignbart, tenker du, to helt vidt forskjellige situasjoner, men likevel. Om du lurer, jeg tok det ikke særlig positivt… Nei, jeg hadde ikke glemt å skru på korken, men jeg hadde glemt hvordan leve livet på livets premisser, men innrømme det, nei, kom ikke på tale. Ikke min feil heller – pekte alle fingrene utover (minus den ene som alltid pekte mot meg selv). Ikke bare rømte jeg vekk og sluntret unna oppgaver jeg hadde påtatt meg, jeg rømte vekk fra meg selv og mine omgivelser. Fraskrev meg ansvaret. Jeg var syk, for syk til å se det selv, og jeg trengte så absolutt alle påminnelsene. Likevel, mistenksomheten: Ville de kontrollere meg? Og var jeg villig til å ta ansvaret for mitt eget liv. Bare for meg, ingen andre…

Kanskje er det noen som har takket ja til å hjelpe til, i likhet med meg den gang da dagene mine ikke var promillefrie. Da jeg skulle vise at jeg også dugde og dermed påtok meg ansvar for noe jeg egentlig visste jeg ikke klarte å fullføre. Skjulte min avhengighet ved å delta i arrangementer og det hele, men «glemte» bort at det kom noe mer, noe etterpå, opprydding – det kjedelige. Jeg overlot til andre; de skulle ta ansvar for å ordne opp når festen var over. For meg var ikke festen over, ikke enda. Litt til… BANG! «Skjerp deg Heidi – begynn å ta ansvar»! Irettesettelser jeg ikke taklet, så jeg svarte med samme mynt: Pass på deg selv! Sinne og irritasjon. Frustrasjon over og nok en gang komme til kort. Muligens var det en del irritasjon og en stor porsjon sinne hos dem som stadig så meg dra ifra mitt ansvar. Oppgitthet…

Det er vel det vi alle burde gjøre mer av, passe på oss selv og feie for egen dør. Og ikke dømme de som etter vårt hode alltid ser ut til å glemme… Det ligger ofte noe bak – en årsak til hvorfor ting blir som de blir. Men om vi ikke vet, om vi ikke har fått beskjed, om de som uteblir ikke har sagt at de ikke klarer fordi de er syke eller forhindret på annet vis, så drar vi våre slutninger, irriterer oss over ugjorte arbeidsoppgaver – de går alltid fra sitt ansvar, mens vi får jobben. Oppgitthet, sinne og frustrasjon.

Hvem står frem og forteller for uvedkommende om de har et rusmiddelproblem? Jeg gjorde vertfall ikke, men de fleste rundt meg forsto lenge før jeg selv forsto, eller ville innrømme… Når det er sagt påstår jeg ikke at alle som «glemmer» å rydde opp etter seg er rusavhengige, misforstå meg rett. Og nå misforsto du, ikke sant. Jeg dømmer før jeg vet…

For å avslutte eventuelle spekulasjoner så ble det ingen sure miner, bare takknemlighet for at jeg sa ifra, eller påminnet dem. (Og flaggene er borte). Mine bagatellmessige bekymringer er løst…

—-

Så lett å glemme – alle har det så travelt, med sitt… For travle til å løfte blikket litt, se seg rundt. Har jeg glemt noe eller er det noen som trenger hjelp? Er det slik å forstå, man glemmer å ta ansvar for eget liv og skal alltid ta ansvar for alle andre, ha kontrollen. Medavhengighet kalles det også – vi som alltid skal blande oss i, til og med fullføre de oppgaver andre har påtatt seg. Vi som på død og liv skal ordne opp for alle. For jeg er vel ikke helt alene om å være en pleaser og en som føler for å holde orden?

Er det å bry seg om, eller å være for brysom når man observerer noe som ikke helt er som det skal, og sier fra om avviket? Hvor går grensen, og hvilke hendelser kvalifiserer til å bli påminnet om at dette var ikke helt slik det burde være? Og hva burde være, hva skulle og hva må ordnes opp i? Er det overhode noe som må gjøres akkurat nå, eller i går?

Ok, ingen tok skade av at flaggene ikke ble tatt ned når de skulle vært tatt ned (nemlig kl. 21.00 på 17.mai). Reagerte du nå, på at jeg faktisk måtte presisere tidspunktet her. Ble du irritert eller? Jeg hadde sikkert blitt, slik jeg følte på frustrasjon over at flaggreglene ikke ble overholdt. Men det å påminne de ansvarlige var ikke feil, var det vel? De ansvarlige tok det ikke ille opp heller, slik jeg i utgangspunktet trodde. For jeg passet på å ikke angripe og gi dem dårlig samvittighet. Det er et poeng, å si ifra på en hyggelig måte, ikke med pekefingeren i været, og fy-fy… Kan ikke huske noen sa til meg at jeg drakk for mye på en hyggelig måte, men jeg var jo heller ikke så hyggelig selv. Vi blir ofte behandlet slik vi selv behandler andre, med mindre man har lært seg betydningen av å være imøtekommende på tross av uforskammethet, og ved «å se» bak masken.

Om noen påminner oss om forglemmelser eller handlinger vi utfører, som i enkelte tilfeller støter noen, så tenk etter før motsvaret snerres tilbake – vær takknemlig i stedet for sur og gretten. Alle vil det som regel godt. Og til deg som alltid leter etter noe å rette på, og denne deg’en er kan hende meg selv… Tell til ti. Nei, til hundre. Hva ønsket jeg å oppnå? Egentlig ønsket jeg å «rydde opp», men aller mest å gi den ansvarlige muligheten til selv å ordne opp og ikke bli uglesett for sine forglemmelser – den som alltid er for sent ute og som stadig begår feiltrinn.  Ingen er perfekte. Ingen kan bli perfekte, det vet du jo Heidi. Ser jeg etter feil, mine egne feil, slik jeg alltid trodde andre så meg – i andres øyne var jeg en stor feil. Stadig sammenlignet jeg meg med alle andre, de som tilsynelatende var perfekte. Og gjør jeg det fortsatt? Være den flinke. Flink pike! Jeg kommer til å tape om jeg fortsetter med å sammenligne meg med andre og ikke med meg selv i forhold til hvem jeg var «i går».

Jeg innser at mange av mine bekymringer beror på egne holdninger. Kanskje holder jeg fortsatt på med å rydde i mitt eget liv… Men i enkelte tilfeller skulle vi vel være mer brysomme…

Det perfekte bildet, eller…