Vi lever våre liv på eget ansvar!

Jeg har fornektet egen og andres rusmisbruk. Dekket over, løyet, til og med «overbevisst» meg selv om at det ikke fantes alkoholmisbrukere i mitt liv (herunder meg selv). Men noe inni meg fortalte meg likevel at det ikke stemte, så jeg søkte sannheten. Måtte finne svar jeg innerst inne ville ha, men hadde unngått av redsel for; hva kommer nå. Jeg søkte trøst hos likepersoner. Jeg lyttet til dem, de som var som meg, enten en avhengig eller som nå, en pårørende.

Jeg satte foten ned, stengte døra, kaste ut … Redselen. Hjelp! Tenk om det blir enda mer rus hvis jeg setter grenser? Fornuften. Det er ikke bare samtaler det dreier seg om, men det er en start. Hele familiestrukturen som lenge har vært i vranglås må endres, og det kreves handling.

*

Jeg har sett det som en forse å ha en fot i begge leirer. Som eks-alkoholavhengig og det å være pårørende til noen med samme utfordringene har fått meg til å søke kunnskap i fellesskap hvor jeg kunne dele og tilegne meg erfaringer. Jeg fant samhørighet og trygghet. Jeg var ikke annerledes, men som dem. Og jeg har gått fra en ekstrem situasjon til en annen. Sannheten smerter, for meg selv og de rundt, de som selv har nøret oppunder løgnene, alle som visste, men tiet …

Jeg følte det som et kall å informere alle som ville høre på hva som virkelig hadde foregått. Bak fasaden, bak lukkede dører og bakenfor mørke gardiner. Jeg kalte det ærlighet, men i starten var det kan hende mest et sinne og en forakt til alkoholen – jeg ropte om hjelp. Etter hvert som min benekting slapp taket, og jeg forsto sammenhengen, forvandlet sinne seg til søken etter mer kunnskap jeg kunne formidle. Jeg ropte ikke lenger om hjelp, men i stedet ville jeg hjelpe.

Ja, jeg ble skrekkslagen over alle løgnene jeg hadde brukt til meg selv og andre, alle løgnene andre hadde fortalt meg, og dette kunne tatt fra meg motet, men jeg sto i det. Jeg begynte å rette opp med å fortelle den grufulle sannheten. Det tabubelagte skulle opp i lyset. Noen vil sikkert påstå at jeg ble en tvangsmessig sannhetsformidler, og enkelte advarte meg om å gjøre meg for sårbar ved å være som en åpen bok. Selvfølgelig skal noe få lov til å være usagt, det som kan være mer til skade enn nytte. Så lenge jeg selv vet sannheten, og er ærlig mot meg selv, kan jeg leve godt med det.

Ved å lytte til likepersoner, det være seg andre avhengighetspersoner eller pårørende, har jeg fått innsyn i situasjoner som bare er «sannheten» sett fra mitt lille hjørne av universet. Min benektelse til alt hva som har skjedd i fortiden kan jeg ikke få ugjort gjennom å anklage meg selv eller andre nærstående personer som valgte alkoholen som et løsningsmiddel på livets utfordringer, selv hvor mye vi enn begynte av en grunn og fortsatte av en annen. Jeg måtte innså at vår lidelse – avhengighetssyndromet – som hadde påvirket så manges liv ikke kunne leges uten å måtte gå til bunnen av flasken, eller til og med under flaskebunnen. Til det smertelige bakenforliggende …

Familie, venner, kollegaer, kjærester, ja hele samfunn hadde lidd, og lider fortsatt under oss og med oss. Det var ikke en unnskyldning i seg selv, til tross for at vi satt med tvangstrøya på og i kong alkohols grep. Vi kunne være offer for, men å forbli i offerrollen ville aldri fått oss tilbake til et verdifullt liv. Løsningen var villighet til å gjøre en endring – til å be om hjelp, og ikke i bitterhet, eller til å fortsatt hevde at vi kjente den virkelige sannheten, at vi var offer for all verdens vrede.

Nå, som nykter, men like fullt en pårørende har jeg klart å tilgi meg selv og mine ekstreme reaksjoner på ekstreme situasjoner i den formening at jeg har gjort så godt jeg kunne. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke uroe meg for hva andre mener, hva jeg tror andre mener og hvordan de ser på saker og ting, og heller konsentrere meg om meg selv. Det har gitt nye perspektiver og en større dose sinnsro. Om det dukker opp negative tanker tar jeg sekken på ryggen og rusler en tur i skogen, i marka eller langs sjøen.

Jeg vet jeg kan kontrollere min sykdom ved avhold – kunnskap om sykdommen, om hvilke metoder å anvende og ikke minst det å ha mål i livet. Hvor vil jeg? Hva vil jeg? Og jeg trenger ikke gjøre alt på egenhånd. Jeg trenger fra tid til annen en hjelpende hånd. Og jeg kaller det styrke, å innse at jeg alene ikke er sterk nok.

Noe trenger jeg å gjøre på egenhånd. Noe er bare mitt ansvar – MEG SELV! Inni meg skjer det stadig forandringer. Ofte trenger jeg å ærlig undersøke mine motiver bak alle de utallige merkelige, fine, vonde, vanskelige, rare og gode følelsene. For å ha en viss kontroll, bare det ikke vipper meg over til å bli fanatisk, men til å finne denne balansegangen mellom følelser, tanker og handling.

Slik jeg og mitt liv er mitt ansvar, er andre også ansvarlige for seg og sitt. Det å be om hjelp er ikke å fraskrive seg ansvaret, men mest det å innse at man har mistet egenkontrollen. Jeg kan ikke kontrollere andres valg i forhold til sin avhengighet annet enn å dele om mine erfaringer til de som ønsker å høre. Så er det opp til dem å ta valget. Uansett vil jeg alltid huske på hvordan jeg selv var, noe jeg også mener er til stor hjelp som pårørende. At jeg kan sette meg inn i deres situasjon, på en måte «vite» hva de tenker om oss pårørende. Derfor vet jeg at det vil «gå fint» så lenge vi er «på parti», når jeg jatter med og dermed «legger til rette for mer rusmisbruk» ved å bistå økonomisk, rydde og vaske bopelen og generelt ordne opp i alle konsekvensene rusmisbruket medfører. For ikke å snakke om det vi unngår å snakke om. Derfor, når jeg, eller vi «treffer» et sårt punkt, som er usnakket – sårbarheter som er skjult, da smeller det. Av den grunn sverger jeg til kommunikasjon og åpenhet. Hva er det egentlig å skjule? Hva er det ikke jeg vet? Hva er det du tror jeg ikke ser og vet? Jeg har jo selv vært der…

Samhandling. Åpenhet. Snakke samme språk uten løgner og utenomsnakk. Begge parter må ta ansvar for best mulig å forstå det bakenforliggende, viktigheten av å bearbeide og det å snakke om nettopp våre sårbarheter. Den som fortsatt holder igjen, vil dessverre forbli lenger i smerten … Og i lidelsen enten som den rusavhengige eller som pårørende, eller enda verre; som begge deler … Men ord er ikke nok. Det kreves handling, og atter handling. Kan ikke få sagt det nok ganger: For å endre noe kreves endring!

*

Nok en gang: Jeg trenger å ta ansvar for mitt liv og gjøre noe for å få det mest mulig levelig for meg med meg selv og med andre. Jeg har smertelig fått erfare hva enkelte personer kan gjøre med meg mentalt. Derfor har jeg valgt å «avslutte» noen relasjoner som grisebanker meg mentalt, og noen har jeg satt på vent, for jeg har ikke tid til å vente med meg selv… Har du?

Vi trenger hverandre – Til å spre frøene…

Utsettelser …


Hvorfor er noe mer vanskelig å ta fatt på enn andre ting? Hvorfor utsetter jeg enkelte oppgaver, venter i det lengste, når jeg innerst inne vet det gjør meg mer frustrert, irritert og stresset. Spesielt dette stresset også, som trigger avhengighetsgenet i meg.

Noe skal jeg til fordel utsette, slik som å spise sjokolade eller andre søtsaker. Alt som påvirker avhengighetsgenet mitt trenger jeg å unngå, og jo lengere avhold, jo lettere er det å få hjernen til å tro at jeg ikke trenger det. Verre er det med det jeg ikke liker å gjøre, eller det jeg gruer for å gjøre, og som egentlig er bra for meg, men som jeg utsetter fordi jeg finner det kjedelig, uinteressant eller det skaper en redsel i meg.

Det meste klarer jeg av uten egentlig å tenke over det – det rutinemessige går på autopilot. Disse sedvanlige, og kjedelige hverdagsoppgavene gjør det ingen ting om jeg utsetter fra den ene dagen til den andre, bare jeg ikke lar det vente for lenge slik at det blir en vane. Hjernen like å vite, den liker rutiner, og den kan lures til å tro at akkurat den handlingen er løsningen. Den skjelner ikke på hva som er bra eller dårlig for meg. Den husker hvilken metode som jeg først benyttet i en gitt situasjon, som for eksempel at jeg drakk alkohol da jeg følte tristhet eller også når jeg følte glede.

Alkohol og andre rusmidler forsterker følelsene. Sjokoladen gjør det samme faktisk, spesielt for meg, siden den har blitt en slags erstatter for alkoholen. Når jeg er i ulage eller føler jeg fortjener en belønning, er godterier lett å ty til. Denne helgen, hvor jeg synes jeg har vært veldig flink til å ta tak i oppgaver jeg har utsatt en tid, har sjokolade og annet snacks blitt gomlet uten å mukke; fordi jeg fortjente det! I tillegg har jeg gått og tenkt på noe forestående, en viktig avtale. Kan hende har jeg benyttet helgen til å få en avstand, ryddet vekk disse tankene ved å rydde i skuffer, skap og boden. Og sjokoladen da …

Det er nyttig å rydde i hodet for å få orden på feilkodede signaler, de som lager surr i følelser og tankesett. Men om det benyttes for å utsette viktige ting, da er det ikke lenger hensiktsmessig. Da gjør det mer skade enn nytte på sikt.

Det dreier seg om disse oppgavene jeg gruer til. De jeg stadig utsetter – i morgen … En spesiell ligger der som en mare. Jeg har “datostempel” på den, og snart må jeg begynne å gjøre viktige forberedelser i forhold til den, ellers … Har utsatt og utsatt, og vet så alt for godt at dagen jeg ikke lengere kan utsette den mer kommer. Og da kan jeg plutselig ha fått knapt med tid – jeg blir stresset. Hvor er sjokoladen?

Denne oppgaven jeg har påtatt meg er viktig, både for andre og meg selv. Jeg skal snakke til pårørende på direkten, til mange, i hele Norge. Det er stort, men så skummelt. Jeg vil, føler jeg må, og så denne frykten for å dumme meg ut. Si noe feil. Som om noe er feil i min historie som pårørende …

Jeg trenger å øve meg på det jeg ikke er så god på. Jeg ønsker jo å dele, så derfor må jeg begynne et sted.  Å formidle mine erfaringer er viktig for meg, at andre skal høre hvordan jeg har funnet mine løsninger i en krevende pårørendesituasjon. Hvordan jeg har valgt å forholde meg som den berørte parten, satt i forhold til selv å være den som berørte noen, og hva andre tror og mener om nettopp dette. Og det er vel det jeg gruer for, hva andre tror og mener …

Hvorfor valgte jeg så sen dato? Fordi jeg tenkte at da kunne jeg forberede meg bedre. Grunnen var egentlig at jeg ville utsette det fordi jeg gruer … Hvorfor utsette frykten? Fordi jeg tror den forsvinner med tiden, at ting blir bedre …

Jeg sloss med meg selv på en måte, denne ambivalensen – skal-skal ikke. Vil-vil ikke. Skal jeg finne en unnskyldning? Finne en ny dato, en ny utsettelse … Typiske katastrofetanker. Typisk for en avhengighetsperson som meg å se etter løsningsmetoder for å unngå det vanskelige. Unnskyldninger … Det blir som å lyve, og hva fører løgner til? Dårlig samvittighet, som igjen fører til at jeg trenger noe for å skyve bort, glemme, utsette disse. Ta en sjokolade!

Klart jeg vil, og klart jeg skal. I morgen skal jeg begynne forberedelsene. Jeg vet at når jeg kommer i gang så går det som en lek. Dog, lek var vel en overdrivelse, men å starte er da en start … Og om det ikke blir det resultatet jeg ønsker meg, (for jeg krever alt for mye av meg selv), så vil det på sett og vis bli det resultatet jeg behøver …

Og når jeg er ferdig, med alt, da fortjener jeg en belønning vel? Klart jeg gjør! Hva er det jeg utsetter hjernen for akkurat nå? Planlegging. OBS! Belønningen blir noe helt annet enn du tror, og hjernen min tror, bare så dere vet det.

For mens jeg titter opp på himmelen, i et forsøk på å utsette disse negative tankene, snu dem, så sier jeg til meg selv, og jeg skal repetere ordene helt frem til direktesendingen er over: Jeg gleder meg til en god kopp med Pukka-te, Kapteinkjeks med brie og selvlaget svartsurbærgelé på.

*

 Se; to krokodiller i fjærlett høstdans. De danser for meg. Dette trengte jeg – påminnelsen. Ingen utsettelser går upåaktet hen …

Fjærskyer – cirrus.

Is i magen

Rastløs – hvileløst går jeg i ring i stua. Ring da! Vær så snill fortell meg at alt er klart for å legge inn et bud på drømmestedet. Krisemaksimering. Kan skylde meg selv for å ikke ha finansieringsplanen klar, at jeg ikke hadde kontaktet banken min tidligere. Nå kan jeg ikke komme de andre interesserte i forkjøpet. Egoisten i meg slår til. Jeg VIL ha huset – det må bli mitt. Drømmene mine ligger der. Fremtiden… Der skal jeg skape et nytt liv, mitt konsept…

Jeg fikk en ekstraordinær visning, bare for meg, og jeg hadde vel gjort et godt inntrykk, som kjøper. Hadde jeg ikke fremstått som den beste overtaker, som ville bevare husets sjel og stelle hagen med omhu? Klart jeg hadde. Og banken gir meg lånet, helt klart, men hvorfor somler min rådgiver slik? Jeg ringer banken.

Nei, dessverre har hun fri i dag. Hva! Det nevnte hun ikke i går. Og når er hun så tilbake? Ta kontakt igjen på mandag. Tankene svirrer. Nå går alt i vasken. Og jeg som måtte vite i dag, i mitt hode. Trengte å legge inn bud, sette en akseptfrist og dermed være i gang. Kjenner sinne og irritasjon. Oppgitthet …

Dette hadde vært alle tiders grunn til å drikke før, men det var før. Klart følelsene gjør saltomortaler. Dette ble jeg ikke forespeilet. Jeg som liker å ha orden, liker å vite, liker å ha kontroll. Forutsigbarhet. Jeg blir enda mer rastløs og urolig – redd for at drømmene brister. Ta det med ro!

Var ikke jeg den som selv hadde laget dette scenariet. Jeg skulle tatt kontakt før. Stopp der! Dette gjør ikke situasjonen bedre, denne tankegangen. Selve visningen er jo ikke før mandag ettermiddag. Jeg har all verdens tid. Faktisk kan jeg bruke helgen på å sjekke bedre opp på enkelte ting jeg lurer på med hensyn til budgiving. Som førstegangskjøper av bolig var det flere ting jeg skulle ha satt meg bedre inn i. Mange ting jeg ikke visste om, mange ukjente ord ikke minst. Akseptfrist for eksempel.

Det var nok en mening med dette, at jeg skulle vente med å gi bud. Og er det slik at jeg skal ha dette småbruket, så får jeg tilslaget. Selger bestemmer jo til syvende og sist. Jeg har gjort mitt, hittil, og jeg vet jeg har økonomien som trengs. Tenke seg til; jeg har spart penger som nesten dekker egenkapitalen de spør etter. Hvem ville trodd det for sju år siden? Ikke jeg vertfall. Da forsvant alt av penger, selv penger jeg ikke hadde ut av vinduet. Eller de gikk til å sponse polutsalgene rundt omkring.

Det ordner seg! Og om jeg ikke blir valgt, så kommer det andre muligheter. Har blitt advart om å ikke ha for store forhåpninger – legge for mange planer. Kan ikke flytte inn i huset enda. Jeg er ikke den eneste med drømmer om… Det finnes sikkert flere potensielle drømmehus også. Skuffelser skjer, og kanskje er jeg den som gjør noen andre skuffet. Ok! Jeg kan ikke annet enn å ha is i magen…

Men skjenken hadde selvfølgelig gjort seg fint i stua… Og tenk, alle grønsakene jeg kan gro…

Ærlighet – først og fremst!

Da jeg drakk utviklet jeg på en måte egenskaper og listige metoder for å overleve, slik som fornektelse og hemmelighold. På sett og vis kan jeg si at alkoholen var et middel jeg også brukte for å overleve. I mange tilfeller reddet den meg, men da jeg ble nykter, innså jeg at både rusmidler, metodene og strategiene hadde gjort mer skade enn nytte. Det som en gang tillot meg å fungere, i en nærmest umulig situasjon, var nå blitt et hinder for fortsatt vekst. «Godene» hadde blitt brister.

Mange med meg definerer karakterdefekter for muligheter som kom ut av sine proporsjoner. Eksempelvis kunne et ekte ønske om å hjelpe et familiemedlem overdrives til et desperat behov for å endre denne personen. Sett i det perspektiv gjelder det ikke å utrede hver tomme av bristen; jeg overlater bare – gir slipp – slik at jeg kan komme i balanse igjen. Dette fordi denne egenskapen ikke lenger gagner meg.

I stedet for å dømme meg selv når jeg blir oppmerksom på en karakterbrist, kan jeg erkjenne at jeg har vokst. Jeg har innsett at en egenskap, som engang tillot meg å overleve, ikke lenger er nødvendig, eller at mulighetene jeg utnyttet, de som kom ut av kontroll, gjorde mitt liv uhåndterlig til slutt. I min tilfriskning, når jeg ble oppmerksom på hvor egoistisk jeg hadde vært – utnyttet andre for selv å overleve, innså jeg i stedet at det var et av mange tegn på sykdommen. Nå viser dette en villighet til å se virkeligheten som den er, og at jeg er beredd på å leve livet på dens premisser.

Jeg trenger ikke lenger å skjule dårlige motiver bak et «godt» og gjennomtrenge menneskelige forhold fra topp til bunn – utnytte hver minste detalj i en situasjon til min fordel. Denne perverse, innviklede og unnvikende egenrettferdigheten lå bak den minste handling eller tanke. Alkoholen, som jeg anså som min redningsmann hadde fratatt meg all dømmekraft, all fornuft og all styrke. Jeg var fortapt på bunnen. Da jeg forsto at ærlighet varer lengst, og når jeg på daglig basis begynte å oppdage, innrømme og rette opp disse feilene, ble det kjernen til ny karakterdannelse og en god levemåte.

Da jeg virkelig satte meg ned og snakket høyt om alt jeg hadde skjult så lenge, om alle jeg hadde bedratt og løyet til for å oppnå goder, var viljen til å gjøre rent bord fremdeles for teoretisk. Tomme ord hjalp ikke. Handling måtte til – vise at jeg virkelig ville. Når jeg utlever ærlighet i alle mine handlinger blir alt mer troverdig – tillit opparbeides. For når jeg bedro andre, da jeg drakk, hadde det nesten alltid rot i at jeg bedro meg selv. Jeg klarte ikke meg selv og den jeg hadde blitt – full av skyld og skam, redsel og angst. Jeg måtte akseptere meg selv med mine feil og brister, før de kunne legges bort. Det handlet om ærlighet.

Det var da jeg ble ærlig overfor et annet menneske at jeg også viste ærlighet overfor meg selv. Jeg begynte å bli glad i meg selv som den jeg var og aksepterte hvem jeg hadde vært – denne ekte (kj)ærlighet til meg selv vokser for hver dag.

Jeg fikk roser av min nabo til min bursdag for over to uker siden. I mellomtiden har jeg vært bortreist, men likevel står de fortsatt ganske så fine. De ble gitt med kjærlighet tenker jeg…

Vi gjør alle så godt vi kan …

For første gang på veldig lenge kjente jeg et snev av kulde da jeg kom inn i stua i morges. Vinduet har stått åpent helt fra starten av sommeren, så kanskje på tide å lukke det på natten nå som sommeren er på hell.

Det er hverdagen igjen. Ble grundig påminnet om dette i går, da jeg satt i bilen, som passasjer, på vei til å sanke plommer og epler. Høstonna, matauk for vinteren. Utenfor duvet gule åkrer av korn, ferdig til å bli slått. Noe var allerede i hus. Mange føler vemod ved dette, å se kornåkrene gulbrune, dette vitnet om høst, kortere og kaldere dager. Jeg ser med takknemlighet imot høsten og alt den byr oss på av goder.

Vi satt stille i bilen, lyttet. Jeg med en forventning om å plukke massevis av frukt til sylting og safting. Glad musikk strømmet ut fra høyttalerne. No.4 synger: Alt feil. Det gikk mot slutten av årets reiseradio, lyden av sommer. De ønsket lytterne fortsatt fine sommerdager, av det som er igjen. Jeg er overbevisst om at det vil komme varme, fine dager fortsatt. Denne overgangen mellom sommer og høst byr på det meste. Det gjelder bare å stoppe opp, ta oss tid til å nyte. Ta et sensommerbad for eksempel, inn imellom øktene av skolestart og arbeidsdager, innhøsting av det vi sådde og opprydding etter sommerens feil…

Jeg satt i mine egne tanker, dagdrømte. Stirret lengselsfullt på landskapet. Vakkert. Alt dette vakre skjenkes oss. Goder mange har slitt for i årtier. Pløyd og harvet, sådd og høstet. Noen ganger mere strev enn andre ganger. Noen ganger uår på grunn av værforhold, andre ganger får de sanke i tusen fold.  Nei, ikke vemod, men dyp takknemlighet.   

Sommerlyden på radioen var over, etterfulgt av nyhetene, hvor de fortalte om mye fest og slåssing. Var det siste hikk-up av sommerfesten denne helgen, et gedigent nachspiel der knivene hang løst i beltet? Gjenspeilet den sommeren?

*

Sommer er tid for avslapping, kos og hygge, for de fleste, eller…

Sommer er mer tid til å gjøre det man vil, eller det man egentlig ikke vil, men bare må. Sommer er tid for å drikke mer. Sommer er mer frykt og angst for mange, både den som drikker og for de berørte. Sommer er også tid for å finne tilbake, ha fokus. Sommer er tid for å ramle og massevis av skrubbsår. Sommer er tid for å reise seg igjen og sette plasterlapper på. Sommeren gledet vi oss til … og gruet oss til. Hvordan var egentlig din sommer?

Er du en pårørende? Gikk du inn i sommeren med håp og tro? Orket du ikke mer og ville aller mest gi opp, i fortvilelse. Kanskje denne sommeren … Ville du egentlig snu ryggen til eller måtte du plukke opp når det både gikk bra eller ikke så bra?

Vil du snakke om det? Ikke det nei. Det er helt ok. Når du er klar.

Jeg, som den avhengige, tørrlagt sådan, kunne noen ganger også kjenne det befriende å slippe å snakke om mine berørte – de jeg berørte. Det ble rett og slett for mye. Hadde nok med meg selv, mine problemer. Men jeg var også en pårørende. Hadde alltid vært, selv da jeg drakk. Drakk jeg også for å glemme den delen av meg, og livet mitt? Det vonde og vanskelige, utrygge og uforutsette. Sviket og hatet. Fortvilelsen. Det er mye fortvilelse som ikke hjelper stort. Det hjalp heller ikke å drikke den bort. Håpet og troen satt godt fast…

Klarte du det ikke denne sommeren heller … Ble håpet for stort? Ble håpet brutt? Lot du håpet drepe troen på …?

Den som egentlig ville stoppe å drikke mistet fotfestet, snublet og smerten medførte enda mer skyld og skam. Og den pårørende følte nye skuffelser og spurte seg nok en gang; var det min feil? Alle gjorde så godt de kunne. Det stemmer ikke slik bandet No.4 synger, om at vi gjør alle så godt vi kan, og vi gjør alt feil. Jeg sier som barnebarnet mitt på åtte år jeg, hver gang hun hører sangen og akkurat de ordene om at vi gjør alt feil: Det er ikke sant, de har ikke skjønt noen ting de, for vi gjør alle så godt vi kan og vi kan alle gjøre feil …

*

Jeg vil gjerne hjelpe alle berørte av rusmiddelmisbruk, den avhengige selv og de pårørende. Jeg ønsker å hjelpe alle som strever med livene sine egentlig. Hjelpe til å gi slipp. Slippe avmakten til … Slippe skyld og skam – alt det som holder oss nede. Slippe å være avhengig av … Kanskje ble ikke denne sommeren slik du hadde håpet, men håpet lever fortsatt inn i høsten. Selv om vi høster det vi sår kan mye endres, fortsatt. Det ligger nytt liv i alle åkrene som står tomme for korn. Det ligger nytt liv i alle feilene vi gjorde.

*

Jeg har lært av mine feil. Jeg har også lært hvordan være en mer forståelsesfull pårørende. Jeg har forstått viktigheten av at vi trenger å jobbe sammen med våre pårørende, snakke samme språk – inngå avtaler, hvor hver enkelt må gå sine egne løp, men likevel sammen. Vi trenger å sanke erfaringer sammen, men også på egenhånd. Mine erfaringer kan også bli dine så jeg vil dele om hva jeg fant eller erfarte. Om jeg som den avhengige ikke forteller hvordan jeg opplevde mine pårørende vil de aldri forstå, slik jeg ikke kunne forstå dem fordi de aldri fortalte …

Jeg tenker at vi er alle pårørende til noen, på et vis, enten somatisk syke, psykisk syke, eldre eller til noen som ruser seg (avhengighet til rusmidler, mat, sex etc.). Akkurat nå snakker jeg mest om avhengigheten til … Det kan gjelde nå eller det ligger der som historikk bak egen eller andres. I kjølevannet vil samvittigheten ligge det og ulmer. Dårlig samvittighet, som kan bunne ut av manglende egen grensesetting, det å ikke våge å si ifra eller si imot, eller dysse ned. Jeg har erfart at det lønner seg å snakke om det. Det jeg deler på av mine sorger letter byrden – vi kan bære dem sammen.

Som pårørende vet jeg at jeg ikke kan endre den rusavhengige. Både fordi jeg selv husker hvordan jeg taklet, eller ikke taklet andres forsøk på påvirkning og fordi jeg har lyttet til andre pårørendes erfaringer. Begge parter kan ikke gjøre annet enn å redde seg selv. Med empati og varme, og sorg. Forståelsen av; slik var det, og slik må det være. Likevel denne åpenheten. Ærlighet om hvordan det var og hvordan vi har det nå, uten å rippe opp i alle sår, de som fortsatt kan utvikle nye sår, selv om vi må tåle å høre hverandres sannheter, de som kan såre enda mer. Men vi kan forbinde dem med kjærlighet, slik vi prøver å reparere noe ødelagt, noe som vi er glade i, bestemors gamle vase, den jeg arvet, som ramlet ned og gikk i flere biter. Klarer knust glass å reparere seg selv?

*

Var det rom for å snakke sammen denne sommeren? I morgen, men ikke i dag. Vi har det så fint nå; sol, varmt vann, reker og bryggekant … Noe mangler – suget. Hvitvin. Hvorfor kan du drikke vin og jeg bare vann? Vi skulle ha snakket om dette, laget avtaler om hva som trigger. Lage forlik. Ingen alkohol. Null toleranse. Hvordan vil du ha meg, nykter eller …? Hvordan har vi det? Følelsene, mine og dine. Aksept!

Vi trenger å forstå hverandre og akseptere hverandres følelser, men for å forstå og akseptere må vi vite. Tenker at pårørende må få eie sine følelser og få annerkjennelse av oss for det. Men de trenger også å anerkjenne våre. Og ikke minst forstå oss når vi blir trigget av deres livstil, at de kan drikke og ikke vi. Klart jeg forstår at det ikke er noe lettere å sitte på den andre siden som de har gjort. Hele tiden føle på, og hele tiden ta hensyn.  Pårørende har sine historier og de er like forskjellige som våre. Noe klarer jeg ikke fullt ut å forstå, som de ikke klarer helt å forstå meg. Likevel anerkjenner jeg deres følelser og respekterer deres usikkerhet.

Jeg har sett viktigheten av å forstå de rundt meg. Er glad jeg har en fot i begge leirene på en måte, men det er som nykter alkoholmisbruker jeg har lært dette med å akseptere mest. Og jeg forsøker så langt det lar seg gjøre å være her for mine pårørende. Tilrettelegge og skape rom for å snakke om ting har jeg ikke har vært god på før, men jeg prøver. Det er vondt, men det må jeg tåle.

Jeg kjenner det… Huff! Å være pårørende er vanskelig fordi man er så avmektig. Min fortid som avhengig selv gir meg ingen som helst rett til å fortelle noen hvordan de skal forholde seg til dem de er pårørende til. Som nevnt er vi alle forskjellige. Selv med store likheter, er vi så ulike i oppfatning og ikke minst som personer. Men vi gjør så god vi kan, og vi kan alle begå feil… Og det har vi begge straffet oss lenge nok med, ikke sant…

Dette er ingen klisjé: En dag av gangen! Hvor hadde jeg vært foruten den tankegangen? Denne 24-timersregelen handler for eksempel om å vite hvilke krefter vi har med å gjøre, så derfor, i stedet for å si; jeg skal aldri drikke igjen, er min holdning at jeg har til hensikt å ikke drikke mer. En dag av gangen er overkommelig, ikke sant.  Det samme gjelder for de pårørende. Men uhell skjer, og det er lov å snuble på veien. Men jobben med å reise seg er opp til hver enkelt av oss. Likevel, i alt dette skal vi stå alene sammen.

Det er vanskelig, denne balansegangen. Gi og ta! Men vi skal huske på at vi ikke har skyld for hverandres situasjon, selv hvor mye vi vil måtte føle det. Snakk om det! Tro det eller ei, dårlig samvittighet og at du ikke vil se oss er en god tilbakemelding. For: Målet vi har felles er vel at rusbruken skal bli historie. At vi kan se hverandre i øynene og møte livet uten å ruse vekk følelser eller hva det nå enn er.

Ikke denne sommeren … Ok, jeg venter, til du blir klar, men du blir aldri klar, så hopp i det. Jeg skal gjøre det beste for meg selv så lenge … Kan ikke annet …

*

Men det er faktisk mye sannhet i sangen til No.4. Sjekk selv, og ta bort det som ikke passer, slik jeg gjorde, og fortsatt gjør for å finne min egen vei – slik at vi kan gå sammen …

 Alt feil

Feil vei
Galt svar
Dumt gjort
Hva var det jeg sa
Gi opp
Ikke snu
Vær deg selv
Hør på meg
Ta deg sammen
Når du går lei

Følg ditt hjerte
Bruk ditt hode
Ha is i magen
Les, men ikke tro det
Sett spor
Men ikke ta for mye plass

Vær mer / Vær bedre / Vær mindre
Du kan det
Følg med / Snakk høyere / Vær stille /
Du skal det
Smil, Bli, Tvil
Du må det
Du skal det
Du kan det

Vi gjør alle så godt vi kan
Og vi gjør alt feil
Stakkar deg
Stakkar ham
Som elsket henne
Hun som aldri fant fram
Og alle de som snubler
Stakkar dem
Som vil forsones
De som slåss, de som glemmer
Stakkars oss

Vær mer / Vær bedre / Vær mindre
Du kan det
Følg med / Snakk høyere / Vær stille /
Du skal det
Smil, Bli, Tvil
Du må det
Du skal det
Du kan det

Vi gjør alle så godt vi kan
Og vi gjør alt feil

Men vi prøver å gjøre det godt igjen
Rykke tilbake til start igjen
Prøver å rydde opp igjen
Begynner på nytt og på nytt igjen
Og gjør samme feil igjen

Vi gjør alle så godt vi kan
Og kanskje vi får det til
En gang iblant
Før vi går feil vei

Vi gjør alle så godt vi kan
Og vi gjør alt feil

—-

Nei, nei … Jeg sier nok en gang: VI GJØR ALLE SÅ GODT VI KAN, MEN VI KAN ALLE GJØRE FEIL!

*

Ta vare på deg selv – gi slipp! Men… Den ene svalen gjorde ikke sommeren… Men vi høster faktisk hva vi sår…

Tar siste rest av sommeren inn jeg…

Lever ikke i fortiden lenger…

men det hender enkelte hendelser hilser på…

Jeg har noen bilder i hodet mitt jeg trenger å legge bort. Faktisk få dem ut av albumet, for de er ikke verdt å samle på med tanke på å ta tilbake eierskapet av meg selv i enkelte situasjoner.

Noen steder forbinder jeg med mye drikking. Det vi si jeg drakk mye når jeg befant meg der, og jeg snakker ikke akkurat om her hjemme, for her drakk jeg jo alltid. Derfor er det viktig å ta tilbake steder, slik jeg tok tilbake mitt eget hjem, og gjøre meg selv trygg igjen, spesielt med tanke på hva som kan minne meg på hvordan det var og trigge rusgenet i meg. Dette er en prosess jeg begynte på da jeg kom ut etter rusbehandlingen for over seks år siden. Jeg vet enkelte har måttet kaste ut møbler, glass og andre eiendeler for å få fred fra rustanker knyttet til disse tingene. Å gå så drastisk til verks trengte ikke jeg, men jeg har øvd meg, skritt for skritt, litt etter litt til å være i situasjoner. Når det er sagt lar jeg vinglassene fortsatt stå i skjenken når andre kan bruke dem til brus ved finere anledninger. Jeg tar et helt vanlig glass, selv om de også ble brukt, først og fremst for å skjule at jeg drakk alkohol. De er tross alt ment til noe annet enn vin, så hjernen har fått inprentet det, og null krangel mer om det. Om jeg skulle kvittet meg med alt av kopper og glass, ville det ikke vært noen igjen. I stedet har jeg enkelt og greit (eller så enkelt har det vel ikke vært) tatt eierskapet til hver enkelt ting tilbake.

I sommer har jeg fartet litt, mest til hjemtraktene. Det å være på setra i noen dager gjorde meg godt. Når det er sagt har den også vært et sted jeg trakk meg tilbake til for å kunne være i fred med å drikke når jeg besøkte hjemstedet mitt, uten redsel for å bli avslørt eller for å slippe alt maset rundt min drikking. Jeg tror at siden den ikke var det stedet som jeg aller mest brukte, men kanskje bare noen dager i året, så gikk det raskere å ta tilbake tryggheten med å være der. Tross alt har jeg flere gode og rusfrie minner derfra, og slik vil jeg ha det. Det er disse minnene jeg tenker mest tilbake på nå. Likevel er det slik at når yatzyspillet tas frem kommer det enkelte bilder frem på netthinnen, men de forsvinner veldig så raskt.

Enkelte ganger er jeg ikke helt forberedt på situasjoner jeg kommer opp i, hvor jeg plutselig får assosiasjoner til hvordan det virkelig var. Dette skjedde nå i sommer, rettere sagt denne uken, i forbindelse med hjemreisen og en overnatting på noen venners hytte. Faktisk var det mitt forslag å spørre om å få låne den for en natt. Jeg tenkte å benytte anledning til blant annet å fiske litt, siden den vante fjellturen måtte utgå. I tillegg kunne det være fint å kjøre en annen rute hjem. Jeg hadde overhode ikke i mine tanker at på nettopp denne hytta hadde jeg deltatt på mange festligheter hvor jeg ikke hadde spyttet i glasset for å si det sånn.

I tiden før vi ankom stedet kjente jeg på en uro, og det slo meg først hvorfor da jeg trådde inn i den spartanske, men koselige hytta, at her er det noe ubearbeidet. Minnene kom som et knyttneveslag, og jeg visste med en gang hvor jeg skulle se etter drikkevarer (om det var hensikten, men ikke denne gangen nei). Ganske riktig, de sto der de sikkert alltid har stått, på hylla over vinduet. Ville jeg klare å sove der den natten? Ville disse flaskene, denne stua, soverommet på hemsen og alt i rommet ødelegge alt jeg har bygget opp. Sendte et motangrep til amygdalaen; jeg har kontrollen! Jeg spolet tilbake. Høy musikk og høylytt prat lå i veggene. Jeg kjente uroen og kanskje merket min samboer endringene i min oppførsel, for jeg ble plutselig irritert. Her måtte jeg virkelig jobbe med meg selv for å beholde husfreden. Alle flaskene og kartongen der oppe, på øverste hylle skal ikke ha makten over meg, ikke f…

Langfilmen ble kjørt, om og om igjen, og etter å ha fått i oss litt mat, som denne gangen, som alltid i min edruskap gikk helt fint. Alkoholen sto trygt på hylla. Trengte verken noe mens maten ble laget eller spist. Bare se, de eier deg ikke lenger. Jeg kom hit for å fiske, ikke drikke, og det hadde jeg tenkt å fullføre. Gå videre!

Det var befriende å komme ned til elva, ut i elva, kjenne strømningene, høre bruset, lytte til skvulpene av vannet mot stener i elva. Kjenne pulsen og spenningen. Slik alkoholen engang hadde fått meg. Men nå trengte jeg naturkreftene og ikke rusmidler. Slik vil jeg ha det. Kroppens eget adrenalin kontrollert av meg, og naturen. Her var jeg fri, fri for tankene om hva som befant seg inne i hytta. Og fisken nappet, bet på marken, og fire små frokostfisk landet på land. Tre timer langs og i elva gjorde underverker, men da sola gikk ned og det nærmet seg sengetid, kom et snev av uroen tilbake. Ikke det at jeg var redd for å ville drikke, men kan hende mest det at jeg hadde latt meg vippe av pinnen, at jeg ikke var mer forberedt. Kanskje sinna på meg selv, som hadde oversett, glemt…

Nye problemstillinger. Hvordan ville det være å sove. Jeg tenkte også på om min samboer hadde lyst på en dram, han som kan drikke, men muligens visste han bedre, og ville heller ikke utsette meg for plager. Han kunne ikke unngå å se all spriten han heller. Det var en grunn for at han også ble med meg på fisketur.

Brukte god tid ute før jeg gikk inn i hytta igjen. Ubevisst tittet jeg stadig opp på hylla. Tok meg i det. Hvorfor? Jeg har jo ikke den ringeste lyst på noe av det. Likevel hadde alle flaskene en slags makt over meg. Eller, jeg velger å tro det var for å teste meg, en måte å bevisstgjøre meg på å ta tilbake også dette stedet, om jeg senere ville komme på besøk.

Vi sa ingen ting om alle drikkevarene. Ikke et ord ble nevnt om hvordan vi sammen med eieren hadde festet og «moret» oss der hvor vi nå skulle overnatte. Ikke før dagen etter, da jeg iakttok min samboer på vei ned den bratte stigen fra hemsen. «Merkelig at ingen av oss falt ned eller at noe skjedde alle de gangene vi forserte stigen. Ingen av oss var langt ifra klare i toppen»! Han nikket seg enig, og svarte: «Ja, og at eieren ikke har ramlet ned, skjønt det vet vi jo ikke». Vi spiste frokost, fortsatt i stillhet. Vi hadde på en måte sagt det som skulle sies. Og jeg hadde klart formålet, å sove og bare være der. Ett skritt videre, nærmere det å ikke la meg forstyrre av hvordan andre velger å leve.

I etterkant har jeg tenkt på, forundret meg over faktisk, om jeg ville dratt dit dersom jeg hadde erindret alle fyllehelgene jeg hadde tilbrakt der? Jeg har også tenkt at kanskje var det en mening med at jeg fikk oss til å dra dit. Og meningen var ikke at jeg skulle drikke, men å minne meg selv på hvem jeg var og hvem jeg nå er. Det er så lett å glemme når alle dagene går forbi, uten de store testene og triggersituasjoner. Og jeg kan ikke alltid bare unngå dem. Og det kan plutselig komme uforberedte situasjoner, og da trenger jeg å vite hvordan jeg kan reagere. Ikke minst fant jeg ut at jeg skulle ha snakket om hva jeg følte. Delt om min uro, for det merker jeg nå, at det letner bare ved å skrive om det. Om denne uroen var berettiget vet jeg sannelig ikke, for såpass stoler jeg på meg selv. Det fikk jeg en bekreftelse på. Ikke minst kunnskap jeg innehar om eventuelle pseudoabstinenser hjelper også, men i så måte er det ingen tegn på russug annet enn at jeg har hatt disse flaske oppe i hodet mitt siden. Men nå ser jeg de gli bort – de forsvinner tilbake til fortiden …

Kanskje var jeg mest irritert over meg selv fordi jeg hadde glemt dette stedet, og dermed ble en smule perpleks da jeg kom dit. Jeg, eller vi avhengighetspersoner er skrudd litt annerledes sammen. Derfor trenger vertfall jeg fortsatt å øve meg på å være «normal» i nettopp slike problemstillinger. Takler jeg ikke slike dilemmaer, så takler jeg ikke selve livet, for livet er fullt av dem.

***

Som aktiv alkoholiker mistet jeg evnen til å velge om jeg ville drikke, og jeg valgte også steder hvor jeg visste jeg kunne drikke, eller ble de også valgt… Jeg var maktesløs overfor alkohol, og det var i sannheten et valg, et av de vanskeligste den gangen, det å velge veien mot gjenreisning av meg selv. Kort sagt; jeg valgte å bli villig. Og noe bedre valg har jeg aldri gjort. Derfor takler jeg de aller fleste uforutsette problemer, noen gang trenger jeg litt mer tid, men jeg kommer «uskadd» ut av dem, vertfall mer erfaringsrik og trygg på meg selv. Jeg trenger bare å huske på å ikke la meg forblinde av meningsløs filosofi rundt det faktum at arv, livserfaringer og miljø påvirket min drikketrang. Jeg er ikke lenger er et ulykkelig offer for disse omstendighetene, men snarere tvert om. Jeg vet jeg kan velge, og jeg velger å være fri – fri fra trelldommen.

Lar jeg bitterheten slippe til, sløser jeg bort timene som kunne ha vært verdifulle! Det har jeg neimen ikke tid til…

Fristelser… Høyt står de, og der fikk de stå, for min sin del. Ingen sure miner eller konsekvenser.

Alle de dagene…

Ikke ofte jeg deler og anbefaler bok jeg har lest, men akkurat nå føler jeg for det. Boken: «La meg synge deg stille sanger» bærer tittelen sin til det fulle, og hele meg fra perm til perm…

For en tid tilbake fikk jeg tips av en «venninne» om en bok (skriver venninne i anførsel fordi jeg har aldri møtt henne, men vi har god og dyptgående kontakt via nettet, hvor vi deler våre erfaringer i trygghet). Denne boken hadde gitt henne så mye, og mente jeg også ville ha stor glede av den. Jeg bestilte den omgående, og begynte å lese, men jeg var i en periode hvor min konsentrasjon om hva som ble lest ikke fantes, så i etterkant satt jeg ikke igjen med annet enn at boken var fin og at den sikkert betydde noe, men jeg fikk ikke helt tak i hva den handlet om. Likevel opptok den hjernen min, så noe hadde satt spor. I forrige uke bestemte jeg meg for å lese den igjen, og denne gangen ble jeg hektet og bergtatt fra starten av. At det på permomslaget står: «Ikke bare umulig å legge fra seg, men også umulig å glemme» stemte.

Jeg kunne lest boken ut med det samme, men jeg valgte å ta den inn i doser. Hver gang jeg gikk ned til sjøen tok jeg den med, der jeg kunne sitte i stillhet, ro og fred og vie boken all min oppmerksomhet. Jeg kunne lese og gråte – så mye gjenkjennende i karakterenes personligheter og opplevelser. Ikke det at noen hadde avhengighetsforstyrrelser, men forfatteren, Linda Olsson, hadde tilegnet dem egenskaper som jeg selv identifiserte meg med. Ikke minst beskrivelsene av naturen og landskapet disse to hovedpersonene levde i. Jeg levde meg inn i skikkelsene; gikk med dem på turer i skogen og langs elva, kjente deres lukter – duggvått, gammelt gress, smaken av markjordbær, så sola stige opp og gå ned, følte lengselen og ensomheten, samholdet og kjærligheten som vokste dem imellom.

Nå når boken er nøye gjennomlest, fordøyd og tatt til ettertanke forstår så inderlig godt hva min venninne mente. Og jeg kunne ikke lest den før jeg selv var klar og mottagelig. Og det var jeg nå. Akkurat som når jeg skulle slutte å drikke – jeg kunne ikke før jeg selv var klar. Først da var jeg mottagelig for andres hjelp, og til å ta til meg nettopp denne hjelpen og veiledningen klarte jeg å gi slipp. Innen jeg var klar hadde ingen gitt meg noe, eller ingen ting hadde fått meg til å tenke eller åpenbare seg for meg som det riktige. Eller, mye av det jeg hadde hørt, av noen som hadde blitt nyktre, hadde likevel satt sine spor, de hadde sådd et frø, slik boken hadde da jeg først gang leste den, men hvor jeg ikke hadde åpnet opp for å la noe slippe inn. Det var ikke bare mangel på konsentrasjon, også mangel på egen innsikt. Mot til å ville se meg selv.

Tilværelsen min var alt for forstyrret av utenforstående ting, hendelser og sikkert også nærstående personer til å kunne ta til meg, se meg selv gjennom disse to kvinneskikkelsene beskrevet så levende i boken. På en måte slik som da jeg drakk, når alkoholen hadde all min oppmerksomhet. Alt ble så nært, så kjent, så sårt og samtidig så forløsende når jeg endelig var klar til å gi slipp og hengi meg til boken. I det store og hele var det beskrivelsene om hva «Astrid og Veronica» følte som grep meg. Ikke minst alt hva de sanset og hvordan forfatteren formulerte dette så innlevelsesrikt. Alle disse følelsene jeg kunne drikke på alle de årene jeg ikke maktet, våget og ville se, føle og tenke på… Eller det var nettopp det siste jeg gjorde – jeg tenkte for mye. Tankene rundt disse ubeskrivelige følelsene, de jeg ikke forsto, som løp løpsk, og akkurat da var alkoholen min «beste venn». Jeg hadde ingen, slik disse to kvinnene etter hvert fant hverandre, hvor de åpenhjertig forteller om sine innerste, smertelige følelser rundt hendelser noen og enhver ville mukket under for.

Ja, jeg var klar, og nå ser jeg så mye klarere hva jeg strevde med – jeg hadde ingen, ingen jeg stolte på fordi jeg ikke åpnet opp. Jeg slapp ingen innenfor min mur og inn til mitt innerste. Ingen jeg hadde tiltro til som kunne fylle tomrommet i meg som mennesker rundt meg hadde etterlatt seg. For det handler om å skape trygghet for å få tillit til å åpne opp. Og det handler om at noen er villig til å skape tryggheten og ikke minst til å tåle sannhetene. Jeg fant vel ikke noen slike mennesker. Og da jeg endelig forsto at jeg trengte likepersoner, mennesker som selv hadde vært der jeg hadde vært, var eller er, da først kunne jeg åpne opp og slippe noen inn, og mine følelser ut. Dette kan bare forstås av noen som selv er som meg.

Mot slutten av boken står det skrevet, så inderlig rørende og likevel så vanskelig å etterleve, men det gir slik mening.

                Lev, Veronica! Ta sjanser! Det er egentlig det livet dreier seg om. Vi må søke vår egen lykke. Ingen har noensinne levd våre liv, så det finnes ingen bruksanvisning. Stol på innsiktene dine. Aksepter bare det beste. Men så må du også holde nøye utsikt etter det. Ikke la det gli mellom fingrene på deg».

Og det er vel nettopp det jeg ikke har gjort, holdt nøye nok utsikt, men latt livet gli mellom fingrene mine, som om jeg prøvde å fange vann i hendene. Jo mer jeg prøvde å holde det i et fast grep, jo mer rant det vekk.  Jeg har glemt at mange av de gode tingene kommer stillferdig, og heller ikke kommer fullt ferdig. For det er hva jeg gjør ut av det jeg støter på som avgjør resultatet. Hva jeg velger å se og hva jeg velger å spare på. Og ikke minst hva jeg velger å huske eller legge til side, eventuelt ta det frem igjen når jeg er klar. Alt til sin tid, og denne boken kom til meg til sin tid – slik min edruskap …

Vet ikke helt hvem som først sa disse fornuftige og sanne ordene, men Stig Johansson ser ut til å være bakmannen til: Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet. Ordene, og livet ble for meg så virkelig og nært nå…

Takk kjære «venninne» for anbefalingen av den fengslende, triste, men også muntre og underholdende boken: La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson.

HVOR VAR VI – HVOR ER VI?

Grufulle handlinger skjedde på denne dagen for ti år siden. En mann sto bak de forferdelige hendelsene. Han var på alles lepper, alle snakket om Breivik og alle hadde mange av de samme uforståelige tankene. Hvorfor? Hva får noen til å begå slike grufullheter? Han ble dømt, og med rette, men hva skjedde, og hvorfor? Får vi vite, og må vi vite?

Hvor var jeg da terroristen tok alle livene? Husker ikke helt, men antar at jeg var her hjemme. Dessverre var jeg i min egen verden, for opptatt av min egen smerte. Likevel ble jeg grepet av disse handlingene, da nyhetsbildene omsider nådde meg. Avsky og redsel – forferdelse. Og alle historiene i etterkant. Alle som sitter igjen – alle pårørende og berørte.

Er det alt som har vært i nyhetsbildet i ettertid jeg husker? Jeg prøver å erindre. Snakket vi like mye om ofrene? Ble de tatt nok vare på, lyttet til? Mye har blitt fortalt, mange har stått frem, men mange vil kanskje aldri klare å fortelle. De lever fortsatt i fortiden. Alle traumene. Denne overhengende faren; det kan skje igjen. Lysbildene flimrer…

Vi skal aldri glemme, men vi må videre. Tiden stoppet ikke da, selv om mange opplevde det slik. Vi trenger å forebygge. Ikke med hat, men med kjærlighet. Et rosehav av kjærlighet. Vi trenger å snakke, dele våre bekymringer. Vi trenger å lytte til de som aldri har fått fortalt, og nettopp dem. Vi trenger å se – se og gi hverandre kjærlighet.

Kommunikasjon som kommer fra kjærlighet, er en åpen dør til flere svar som kan hjelpe oss. God, oppbyggende og forebyggende kommunikasjon beror på vår kunnskap og forståelse, på respekt for hverandre. En villighet til å akseptere at andre mennesker ikke alltid oppfyller våre forventninger og krav. At de som er annerledes – selv de som har begått uforklarlige handlinger er mennesker. Og alle de som tier…

Jeg ble spurt, om Breivik hadde et rusproblem og jeg var behandler; hva jeg ville gjort om jeg skulle gi støtte og veiledning til ham? Ville jeg se mennesket Breivik eller terrorhandlingene han begikk?  Selv en person som har begått grufulle handlinger er et menneske. Kanskje et sårbart og utrygt menneske, og selv et offer for andres ugjerninger. Som ble dømt, og som dømmes. Blir han noen sinne fri? Blir vi fri for hva han gjorde?

Vil alle ofrene noen sinne bli fri? Og alle de etterlatte, hva med dem? Det krangles om minnesmerker, om straff og hvem som har rett til å uttale seg. Hvordan skal vi komme videre om vi bare dyrker minnene med sinne, hat, skyld og skam? Vi behøver å huske hvorfor vi er hvor vi er i dag, det er alt… Vi behøver åpenhet – VI BEHØVER HVERANDRE for å komme videre. Vi trenger kjærlig forståelse!

Vi behøver ikke like alle mennesker, men vi kan forsøke å se dypere inn for å finne åndelighet, denne kjærligheten jeg tror ligger der hos alle. Hos enkelte dypere, innestengt og fordrevet, men den er der, om vi våger å se. Tillate oss å åpne opp, også for de fengslede, de «onde» og selvfølgelig de glemte ofrene.

Jeg vet hva det betyr å bli dømt, uten sammenligning for øvrig. Å sette prinsipp foran person eller skille sak og person… To sider av samme sak, eller vidt forskjellig ut ifra våre ståsted, våre oppfatninger, erindringer og opplevelser. Vi skal uansett ikke miste oss selv og vikle oss inn i skitne sympatier og antipatier. Hvor vil vi da ende? Om vi er beredt på å lære, kan hvem som helst og hvilken som helst situasjon lære oss noe. Så hva har vi lært?

Vi skal ALDRI GLEMME, men heller ikke dvele ved fortiden. Det er bare ved endring noe endres. Vi må kommunisere med (kj)ærlighet. Vi skal gi hverandre håp – et håp om at det ikke skal skje igjen, og arbeide for dette HÅPET. Og jeg spør: Hvor er vi og hvor vil vi? Vi skal vel videre…

Mine varmeste tanker går til alle overlevende og etterlatte – de pårørende og berørte, og lyser fred over de falnes minner.

Photo by Pixabay on Pexels.com

Uskyldig moro ble til det reneste helvete…

Jeg begynte å drikke av en grunn og fortsatte av en annen…

Mitt første ordentlige møte med kong alkohol skjedde på en av de sedvanlige bygdefestene. Omtrent alt og alle som kunne krype og gå til disse festlighetene kom, spesielt om noen kjente musikere skulle spille opp til dans.

Åge Aleksandersen skulle komme til nabobygda, en diger plakat lyste opp og bare inviterte meg på fest, dans og moro. Tenk, selveste Åge: «Æ har så lyst te å dains me dæ». Han bydde opp. Det var lørdagskveld og ungdomstid og jeg skulle på fest, koste hva det koste ville. Selv om det var 16 års aldersgrense på inngangen, pleide det aldri å være noe problem med å komme inn på bygdefester, så jeg var ikke så bekymra for at jeg, en trettenåring ikke skulle komme inn. Men hva skulle jeg finne på å si hjemme? Kanskje bare spørre, si at alle venninnene mine hadde fått lov, og de er jo rettskafne å være sammen med. Mor visste jo heller ikke hva aldersgrensen var, så fikk bare håpe – gikk hun fem på…

Jippi, det gikk. Måtte bare love å holde meg sammen med bestevennene mine. Nok en gang hadde jeg stått og løyet mor rett opp i ansiktet, uten å mukke.  Jeg skulle se og høre på Åge Aleksandersen, på ordentlig fest på samfunnshuset. Danse og virkelig ha det hyggelig. Helt konge! Nå gjensto det å opptre overbevisende og ikke gå på en blemme som kunne røpe løgnen om at jeg ikke skulle dra dit sammen med noen av venninnene mine.

Lørdagen kom og jeg skulle liksom hjem til bestevenninnen min, og vi skulle liksom ta bussen til felles kjente, som bodde i nærheten av samfunnshuset og der festen skulle være. Etterpå skulle vi liksom gå hjem til dem, sove over og ta bussen hjem dagen etter.  Nå i dag ser jeg hvor heldig, eller uheldig jeg var som ikke hadde telefon hjemme, så mor kunne ringt og sjekket opp om alt jeg sa stemte. (Nei, det fantes ikke mobiler den gangen). Jeg befant meg jo på bussen til et helt annet sted, til kroa for å møte min forbudte kjæreste. Der skulle han og de andre gutta «forsche» før en kamerat skulle kjøre oss til festen.

Det hadde vært en liten knute på tråden mellom kjæresten min og meg, men vi hadde skværet opp. Han hadde bedt om unnskyld og lovet bot og bedring. Selvfølgelig tilga jeg ham. Likevel kjente jeg på en uro der jeg satt på bussen. Hvordan ville han være i kveld? Ikke tenk på det. Nå skal jeg bare ha det gøy. Være med på alt. Gutta hadde, som antatt, allerede begynt festen og var gått påseilet da jeg kom. Nå var det min tur…

Jeg var normalt avholdende, ville ikke drikke – kom aldri noe godt ut av det, og jeg ville heller ikke skuffe de hjemme. Noen smaksslurker hadde jeg tatt tidligere, men aldri blitt annet enn beruset. Ja, jeg hadde faktisk syntes det var litt godt, denne varmen spriten sendte nedover brystet. Og så, dette snevet av munterhet og oppstemthet i etterkant. Dit, men ikke lenger. For jeg hadde ønsket å være klar i toppen, passe på og være «flink pike». Inntil den kvelden. Egentlig hadde jeg vel planlagt dette en stund, finne den rette anledningen, og nå var den her, så jeg bestemte meg for å ikke være så prektig denne kvelden. Bestilte en solo og hadde ingen motforestillinger da noen smuglet litt sprit oppi glasset. I kveld skulle jeg virkelig være med på moroa, når selveste Åge kom. Det var ikke kjøpesprit som havnet i glasset, og nei. Rein 96%, hjemmebrent fra en gard i distriktet. Stemningen steg raskt, og det var på tide å komme seg i bilen for Åge ventet. Jeg skulle jo «dainse me hain».  

Det ble trangt om plassen siden vi var seks stykker som skulle inn i Forden, men jeg satte meg på fanget til kjæresten min, så det gikk bra. Bare det ikke var kontroll, nå når det var storfint besøk til bygda. Kjørte gamleveien, sjelden politi der, men nok av humper og hull i veien. Sjåføren traff vel alle de hullene som var på grusveien og hodet mitt fikk gjennomgå. Det var nok det som gjorde meg ør i toppen. I tillegg ble søla en del drikkevarer siden det ikke var enkelt å treffe munnen i den farten og på den veien. Lukta vel som et helt vinmonopol da vi kom fram. Riktig nok hadde jeg fått noe innabords også, så humøret var på topp da jeg ramla ut av bilen. Schalabajsen!

Åge sang og alle danset, foruten om meg. Jeg lå i baksetet på Forden, tilgriset av mitt eget spy og sov. Det var den kvelden, og altså min ordentlige debut på drikkefronten. Denne uskyldige moro, som i og for seg ikke var så uskyldig når jeg tenker tilbake, ble dråpene som startet det årelange helvetet.

Bygdefesten fikk fatale følger, men ikke før mange år senere. Jeg hadde sådd frøet som utviklet seg til alkoholavhengighet siden det sannsynligvis lå i mine gener. Jeg var et lett bytte for kong alkohol fordi jeg var uvitende om hva som foregikk i hjernen. Og det dreier seg ikke om lav intelligens, men kall det heller «kluss» på hjernen, som allerede hadde startet den gangen, i mine ungdomsår, på en av mange bygdefester. Jeg klarte etter hvert å la flasken stå urørt i mange år, helt til jeg var nærmere tretti år, men da gikk det raskt nedover. For når livet ikke lenger var en dans på roser, eller en dans med Åge, husket hjernen min hva som skulle til for å få meg i bedre humør, «forbedre» mitt selvbilde og øke min selvtillit. Dessverre ble glasset løftet alt for ofte, og ikke av glede, men sorg…

Jo da, alkoholen er verdens beste danseskolelærer. Men for meg ble denne ungdomsmoroa inngangsbilletten til et kvart århundre i alkoholens faste grep – en evig runddans jeg egentlig ikke ville være med på. Men jeg klarte aldri å takke nei da han bydde opp, med eller uten Åge Aleksandersen som akkompagnør. Alkoholen sugde ut all drivkraften i meg, alle mine verdier og livsgleden. Den tok alt!

Ja, jeg begynte så absolutt av en grunn og fortsatte av en annen – for hjernen ville det slik, den hadde blitt lurt av kongen, kongen befalt, og den ble fortapt, jeg ble fortapt… Men jeg vant til slutt, da jeg innså at alkoholtrangen, og årsaken til at jeg drakk lå i fortiden. Min alkoholavhengighet var et symptom på alt som hadde skjedd i forkant – i livet mitt. Da jeg tok tak, begynte å bearbeide disse sorgene, og etter hvert også sorgen etter alkoholen fikk livet en ny mening etter hvert. For det var smertefullt å gi opp det livet jeg hadde levd med alkoholen også, men langt på nær slik det var da jeg prøvde å kontrollere mitt liv med å ruse meg. Jeg drakk for å feire, for å glemme og for å slippe smertene. Til slutt mistet jeg kontrollen, ingen ting virket til å holde alle lidelsene borte. Bunnen var nådd, og da jeg erkjente dette, og at jeg trengte hjelp, ga jeg slipp og ba for mitt liv og ble hørt…

En ting er sikker; jeg gjorde så godt jeg kunne. Hadde ingen alternativer siden alkoholen hadde klusset til i hjernen min. Den gang, da jeg drakk handlet det ikke om å leve, men å overleve. I dag som jeg har overlevd, handler det om å leve. Virkelig! Og en annen ting: DET HANDLET IKKE OM Å SLUTTE Å DRIKKE, MEN FINNE MULIGHETER FOR Å SLIPPE! Selv om jeg i starten, og ene og alene da av én grunn, å slutte å drikke, slik jeg begynte, så har jeg fått erfaringer og kunnskap om at det handlet om å slippe og dermed at jeg skal fortsetter med å finne nye muligheter for å slippe å begynne igjen. Jeg vil LEVE IGJEN. Så det som ligger til grunn, først det som startet drikkekarrieren min og senere edruskapen min, kan vel sammenlignes: Jeg begynte av en grunn og fortsetter av andre…

Da livet handlet om å overleve… (Før jeg frivillig la meg inn til rusbehandling)
Nesten seks år etter… Nå når det handler om å leve, og det er det verdt å heise flagget for

På vei…

Vemodig sitter jeg på toget hjem fra min mor, ser landskapet forsvinne bak meg, slik jeg har lært å legge fortiden bak meg. Stadig nye inntrykk kommer inn i synsfeltet, som igjen legges på minnet. Livet, som en togtur…

De senere årene har jeg oftere tenkt at det nærmer seg siste gang jeg besøker min mor, til tross for at hun er svært så oppegående og sprek for alderen. Det er uunngåelig, selv om jeg prøver å vende meg bort fra tanken.

Etterhvert klarer jeg å se for meg alt det fine vi har gjort på disse dagene, og det vil komme flere. Gode samtaler, uten stress og mas. Hva er det å stresse eller bekymre seg for nå? Nei, det er ikke behov for å mase om livesendinger mer. Jeg er ikke lenger en som legger tunge bører på hennes skuldre. Nå er det ro og hygge i heimen på alle vis.

Jeg har sluttet å telle timer og dager til jeg skal dra igjen. Rastløshet og uro er ikke lenger plager som alkoholen måtte “behandle”. Higen etter å raskest mulig komme seg til bistrovognen og sette meg med en flaske vin er forlengst historie. Jeg var en god kunde i togets kafeteria, for det ble aldri bare en flaske, så små som de var. Knapt ett glass etter mitt mål. Nå kan det slumpe til at jeg kjøper en kopp kaffe, som i dag.

Hastige tanker farer forbi, som toget suser de avgårde – langs med Lågen, nedover Gudbrandsdalen stadig nærmere hjemme. Stille snakk av medpassasjerer, noen ler og kan hende gråter noen avskjedstårer. Selv om det alltid er trist å dra igjen gråter jeg ikke. Jeg kommer tilbake. Ikke minst har jeg gode minner, de jeg henter frem på dårlige dager. Disse gode minnene som får problemer til å skrumpe inn slik at jeg ikke lenger ser dem. Ingen bekymring over dagen i går og ingen planer for morgendagen.

Jeg er her og nå, en opplevelse av å være i det absolutte, slik jeg drømte det skulle bli, men som jeg stadig skuslet bort. Famlet, snublet, men reiste meg. Nå sitter jeg ikke lenger og bare ser på livet fare forbi , men jeg er med, en medpassasjer i livets tog – på reise mot nye mål.

Jeg vil alltid vende tilbake hit