Den sitter inni meg et sted – denne sorgen…

Men jeg finner den ikke…

Har bare så vidt fått tilbake varmen i kroppen fra i dag tidlig – en time i snøføyka ventende på buss til ANTA-kurset i Sarpsborg. Ja, jeg kom for sent, men ikke den eneste vist nok. Gulvkaldt der også, men massevis av hjertevarme. Engstelsen og stresset jeg selv hadde laget meg forsvant, og egentlig var jeg langt ifra så stresset som jeg normalt ville ha vært i en slik situasjon, så jeg klarte å legge fra meg uroen – litt vertfall. Jeg er jo ikke ansvarlig for været og føreforholdene og kunne absolutt ingenting gjøre, hvor mye jeg enn ønsket. Hva hjelper det å kave meg opp!

Ja, da var jeg i gang med nok et ANTA-kurs, oppfriskning, men så viktig og nødvendig for meg. Presentasjon, fjorten deltagere – så bra, og noen kjente ansikter også. Dette blir veldig bra! Vi går rett på sak. Rita har det travelt. Skal til Stortinget for å tigge om penger siden vi ble glemt (igjen) i budsjettet, men først må vi få satt vår avhengighet i et perspektiv. Alle lytter og følger med – hun har oss i sin hule hånd. Hvorfor vi har ruset oss? Hva var den bakenforliggende årsaken til at vi tydde til alkohol, piller, narkotika, vold, selvskading eller hvilken som helst annen form for avhengighet folk velger å flykte inn i når noe blir for følsomt og vanskelig. Rus er rus, og konsekvensene slår tilbake på oss uansett. Selv hvor mange løgner vi velger å bruke for å dekke over vårt misbruk er det alltid oss selv som må tåle støyten, ikke de andre.

Og så satt vi der, fjorten stykker, mest sannsynligvis fordi tingene hadde ligget litt mere til rette for oss, og kanskje hadde vi vært mere ærlige overfor oss selv også. Jeg velger å tro at flesteparten hadde innsett sin avhengighet, men ønsket hjelp videre i tilfriskningene, ikke minst å få mer kontroll over tankeprosessene. Det å til stadighet sitte alene hjemme med alle følelsene som sniker seg innpå, kravler rundt i kropp og sjel, skaper uro og angst, det er drepen og særdeles dårlig ventilasjon for tankevirksomheten. Tankene trenger spillerom, plass til å snu seg, for hjemme kan det fort bli for trangt, selv hvor alene man kan sitte. På ANTA-kurset er det rom for å lufte ut og ikke minst lære å gjenkjenne følelser, for det har ikke alltid vært enkelt for en som har pleid å legge lokk på dem ved å drikke, slik jeg gjorde, eller flykte inn i gamling, shopping, sex, ekstremsport med mer. Her kan vi, om vi har innsett vår avhengighet og ønsker forandring, lære hvordan vi kan fungere uten rusmidler. Jeg, for eksempel, kan finne tilbake til meg selv eller faktisk finne ut at jeg egentlig hadde en annen rolle enn jeg først trodde. I nettopp dette rommet kjenner jeg trygghet og tør vise hvem jeg egentlig er, og jeg kan til og med samle meg i denne rollen. Jeg tør å ta den plassen, romme meg selv. Er det ikke flott?

Jeg har ganske lenge vært flink med å holde på rutiner og hverdagslige vaner.  Noen har til og med blitt for vanlige, jeg trenger muligens en gjennomgang og fornying av dagsrutinene mine, nye utfordringer og mål. Kanskje trenger jeg også å holde meg bedre til mine planer og ikke unngå enkelte ting bare fordi jeg ikke der og da hadde så lyst. Det er ikke sikkert at min uro, angst eller hva slags plager jeg måtte finne eller kjenne på er stor nok for å avlyse den avtalen. Her merker jeg et ømt punkt faktisk. Da er det nok bedre at jeg lar være å ta på meg for mye og ikke lager avtaler tenker jeg. Klarer ikke utvikle og pleie relasjoner om jeg til stadighet melder avbud. Noen ganger kan det være lurt å bruke en hel dag på å komme meg til nettopp den avtalen i stedet for å sitte hjemme med dårlig samvittighet og gruble. Plutselig står flasken på bordet…

Rita fortsetter; hva er nødvendig å ha på plass i livet sitt for best mulig forenkle tilfriskningsprosessen, og det slo meg der og da; de førti prosentene omhandlende bolig, økonomi, utdannelse, familie, jobb, nettverk med mer som har stor betydning i prosessen, der er jeg veldig nærme, på trettisju eller der omkring tenker jeg. Bare jobben som mangler, om da ikke det å blogge er godkjent under den kategorien… Er ikke så langt unna de tretti prosentene heller, om det å ha tillitspersoner eller et sted å gå, noe jeg kan dele hva som opptar meg, problemer eller også gleder. Tror faktisk jeg vil si spot on. Jeg har min bålplass, der jeg finner varme og trygghet sammen med mennesker som gir meg glede og vennskap, noen å dele historier, tanker og følelser med. Selv om man bør være forsiktig med å bruke nær familie eller venninner, så synes jeg faktisk det er, for min sin del viktig at jeg klarer å åpne meg mere opp for dem. Jeg tendere å gå for mye i meg selv, bare går rundt og bærer på alt selv. Det har nemlig vært et problem.

Uansett, det anbefales aller mest å bruke et eller annet felleskap utenom slekt og venner. Kanskje kan en samtale med en person man er trygg på, i et treningsstudio eller i en trimgruppe også gjøre susen, og vips var også de femten prosentene hvor teknikker som forenkler tilfriskningen være dekket. Jeg vet med meg selv at det å komme meg ut på tur hjelper. Spesielt det å gå sammen med noen jeg vet forstår meg, en som til og med har tilnærmet like utfordringer som meg. Ikke minst det å sitte å høre på Rita og få servert enda mer kunnskap er nødvendig.

De siste femten prosentene er tildelt håp og forventninger, og her kommer ærligheten inn. Noen synes jeg er for ærlig, men går det an? Helt sikkert, for jeg gjør meg utrolig sårbar. Så tenker jeg at; viser jeg ikke mer styrke når jeg viser min sårbarhet? Og så sier Rita, og disse ordene syntes jeg var så viktige: Om jeg lyver tar jeg fra andre håpet! For alle bærer håpet med seg helt til de kan bære seg selv. Er det ikke flott! Bærer jeg meg selv, eller bærer jeg fortsatt håpet? Er nok på god vei til å bli sterk nok til meg selv. Jeg behøver også å huske på at ingen skal vise og veilede i en retning, på en vei de selv aldri har gått, med andre ord ikke føre noen bak lyset. Det gjelder vel også i forhold til meg til meg selv!?

For fire-fem år siden ville det vært flertall av kjipe dager, og en slik «møkkamorra» som i dag hadde vært verdens beste grunn til og blitt hjemme og gjort helt andre ting. Men jeg hadde forventninger til denne dagen, jeg gledet meg faktisk. Gledet meg til samvær med gamle og nye bekjente, få mer kunnskap og dermed komme noen skritt videre i tilfriskningsprosessen – bli enda tryggere på meg selv. Derfor sto jeg der i morges, i to minusgrader – og ønsket jeg hadde tatt på stillongs, snøen pisket, og klokka tikket. Forventningene holdt motet oppe, kanskje også håp om litt varme på bussen – om den kommer…

Kanskje var det været som var en medvirkende årsak til at NADA-akupunktur ikke ble satt på morgenen. Det fikk vi som ønsket etter at arbeidsoppgavene var ferdiggjort og diskutert. Mona fester nålene med stødig hånd i ørene mine. Den ene kjente jeg godt gitt – sorgpunktet. Ubearbeidet sorg med andre ord, men over hva? Dypdykk i meg selv. Hvorfor denne murringen? Som en ørliten tannverk der nederst på øret et sted. Hva? Sørger jeg fortsatt over alkoholen? Tror ikke det? Er det noe fra barndommen? Kan være at noe fortsatt sitter fast inni meg, noe jeg fortsatt fortrenger. Hva med hendelser i livet, ekteskap, kjærester, familie eller venner? Helt sikker mye der enda. Jeg vet med sikkerhet at overfor enkelte har jeg enda mye ugjort eller ubearbeidet, oppgjør som ikke er tatt og som gnager min samvittighet, som gjør meg trist ved tanken. Noen gjør meg urolig, andre redde. Er det også sorg? Kanskje er det i forhold til barna? Føler jeg fortsatt skyld? Det er nok en del sorg forbundet med valg jeg ser andre gjør, valg jeg ikke rår over, ikke strekker til – i forhold til, kanskje også selvbebreidelse. Den største sorgen omhandler kanskje de jeg har så kjær, så glad i og som ikke er meg så nær lenger. De jeg har påført sorg, som selv sørger og muligens jeg sørger med dem – ubevisst i min ikke-nærværende situasjon. Jeg kan ingen ting gjøre…

Musikken – panfløyten; rolig og behagelig, men likevel finner jeg ikke roen ordentlig. Fryser fortsatt på føttene. Prøver å slappe av. Tanker og følelser svirrer.

Smerten. Uro. Sorgen.

Klokka – ser på den. Vil bort, men blir sittende.

Ser etter ord – på hva jeg føler inni meg. Leter. Hvor er den sorgen? Må være stille. Noen går.

Stillheten tilbake. Mere ro, avslappet, klarere tanker. Lukker øynene på nytt, stenger verden ute og lys flimrer – masse lys.

Ørene føles varme, og hodet kjennes tungt. Inn- og utpust, lytter til pusten – konsentrasjon.

Tre kvarter har gått, snart hjem. Ukonsentrert. Klarer ikke i dag. Ville jeg ikke, turte jeg ikke face sorgen og dens smerte?

Vil gå nå, og signaliserer. Nålene fjernes.

Vi ses i morgen!

Fem små nåler – en gir meg smerte… Hvor er den sorgen?
Advertisements

Hva om…

Jeg fikk et spørsmål her om dagen, faktisk mens jeg var på seminar oppe på Golsfjellet. Satt og inntok det siste måltidet der. Nei, ikke så drastisk som det høres ut – jeg skulle hverken forlate jorda eller seminaret riktig enda da spørsmålet kom. Akkurat den dagen hadde belegget på hotellet økt, nye seminarer skulle avholdes og da jeg og alle de andre deltagerne fra vårt seminar ankom spisesalen til lunsj, var det omrokert på bordplasseringen. Jeg måtte omrokere meg selv også, noe jeg ikke vanligvis gjør, men som jeg langt oftere skulle for å snu tankegangen og bryte vanemønstrene. Jeg behøver å sette meg mere tilfeldig for da møter jeg også nye, spennende mennesker og får enda flere innfallsvinkler. Det er lurt å bytte plasser og ikke alltid sette seg med de man kjenner. Nok om den bakenforliggende årsaken til at jeg satte meg ved et annet bord og dermed altså traff noen nye samtalepartnere og fikk en langt videre forståelse av tingenes tilstand.

Som vanlig, eller riktig nok enda mer denne dagen, var tallerkenen fylt opp til randen. Jeg skulle holde meg mett til jeg kom hjem, litt over seks timer til, kanskje mer. Tittet rundt meg, hvor satt Mona og de andre jeg kjente? Har for vane å kjenne meg nervøs og usikker sammen med ukjente, men merkelig nok var jeg helt rolig til tros for at jeg fikk øye på dem langt borte på et annet bord. Hvorfor denne redselen? Det er jo bare mennesker som meg selv der, absolutt ingen ting å være redd for – bare å være meg selv. De tre personene som allerede satt ved bordet så jo bare hyggelige ut, og som sagt, de er vel som meg… Det er dette med at jeg ønsker jo å utvide min horisont, få formidlet mine synspunkter, mitt budskap videre til flere, og da trenger jeg å nettopp sette meg blant ukjente en gang imellom, eller mye oftere enn jeg vanligvis gjør.

Disse tre personene var tydeligvis i samme følge, og snakket varmt om alle inntrykkene de hadde fått. Den ene kvinnen henvende seg til meg og spurte om vi hadde vært med fra begynnelsen av eller bare kommet for denne dagen, hvorpå jeg svarer at vi kom på mandag og jeg har deltatt på alle foredragene mens min samboer er med for å nyte naturen. Utover i samtalen kommer det tydelig fram at de ikke er hverken tidligere rusmisbrukere eller pårørende, vertfall ikke som de ga utrykk for, men at de ved en tilfeldighet hadde lest om dette fagseminaret og ønsket å tilføre seg selv mer kunnskap. De kom fra Oslo og var ansatt i kommunen der, men innenfor hvilken etat kom ikke helt tydelig fram bortsett fra at de skulle ønske «de rette» personene hadde tatt seg bryet med å dra, hvem nå de rette var… Dette var noe alle helse- og sosialansatte rundt omkring i det ganske land burde delta på, mente de samstemt. Så flott at dere tok turen da! Skulle vært flere fagfolk.

De var oppriktig interessert i å høre hvem jeg var og mine inntrykk. Ingen undrende blikk over at jeg var tidligere alkoholiker og nå en pårørende, skriver blogg om mine erfaringer, bla-bla – hvorfor skulle de undre seg, de var tros alt på et seminar om og med rusmisbrukere og deres pårørende? Men slik er jeg nå engang, eller slik tror jeg mange av oss eksrusmisbrukere er, vi lager oss scenarier og tror alle tenker negativt om oss. Ble nesten flau over min egen tankegang og mistenkeliggjøringen av dem. Selvfølgelig er de bare nysgjerrige og vil bare høre og lære mer om hvordan det var og hvordan jeg har det nå – ikke noe merkelig med det. Nettopp dette jeg søker, så slapp av…

Det var da spørsmålet kom, noe bardust på meg, og jeg ble perpleks og forundret. For et merkelig spørsmål – eller var det egentlig det, det var vel et fint spørsmål, noe jeg aldri selv hadde tenkt over. Hva ville jeg, som den personen jeg er i dag, sagt til meg selv, om jeg hadde møtt meg selv som den jeg var da jeg drakk? Oi, det var et dypt og finurlig spørsmål og noe jeg trengte å fundere lenger over tenkte jeg. Likevel ga jeg et relativt raskt svar: Med alle de kunnskapene jeg nå innehar, om at det er fånyttes å fortelle en alkoholiker eller rusmisbruker at dette må personen slutte med, slutte å flykte inn i rusen, for det når ikke inn med mindre personen selv er klar og ønsker forandring til et bedre liv. Så godt jeg kan prøvde jeg å forklare videre at jeg kan ikke forandre på noen andre enn meg selv og min tankegang, spesielt ikke en rusmisbrukers formeninger og vaner – det sitter i hodet og villigheten til å slutte må de finne hos seg selv. Samtidig vet jeg at andres små drypp, andres «formaninger» vil i noen tilfeller synke inn, sette seg på minnet og tas fram når man er som lengst nede og ønsker seg ut av helvetet. En kort stillhet. Jeg avslutter mitt svar med: Jeg ville nok gjort noe av det samme de fleste gjør og sagt det samme, nemlig: Skjerp deg! De ler litt, forståelig det, og jeg ser de ønsker seg en lengere og mer utfyllende forklaring fra en person som virkelig er på alle sider av problemstillingen; som tidligere misbruker, som pårørende og faktisk også fagperson. Hva man legger i det – fagperson. Min fortid gjør meg om mulig enda mer til en fagmann mener nå jeg da, men jeg har da også skoleringen fra fagskolebenken som psykisk helse og rusarbeider – bare ikke praktiserende vel og merke, ute i feltet slik jeg skulle ønske.

Ble jeg reddet av klokka? Jeg ville faktisk svare et mer utfyllende svar, men det hadde krevd mer tenketid, og alle måtte tilbake til foredragsrommet – Nystølfjellet, som konferanserommet het, slik alle de ulike lokalene hadde sine navn fra fjellområdet rundt. Hyggelig å møte deg, og fortsatt fint opphold. Jeg takker det samme og forteller at denne problemstillingen har jeg lyst til å forfølge, denne vil jeg skrive en blogg om – slik jeg nå holder på meg. Tenk dette hadde jeg ikke gjort dersom jeg ikke hadde satt meg ved et bort med vilt fremmede – møtt noen som turte å spørre et enkelt, men ømtålig spørsmål, og samtidig så innfløkt hvor jeg trengte å virkelig gå inn i meg selv – og tenke…

Med den type spørsmål satt inn i den konteksten hvor jeg nå vet så mye mer om både meg selv og min fortid, om hele problemstillingen av å være rusmisbruker blir det ikke særlig enklere å besvare spørsmålet. Jeg vet hvilke knapper man kan trykke på, hvilke som ikke gir utslag og hva jeg vertfall ikke bør si til en rusmisbruker og i dette tilfellet til meg selv. Jeg kjenner meg selv, tror jeg da!? Jeg vet hva som foregitt oppe i hodet mitt, all redselen og frykten for alt og alle, for å bi forlatt, sviktet, ikke være god nok, oversett og tilsidesatt. Selv etter å ha tenkt på dette spørsmålet fra denne mannen fra Oslo kommune, så er svaret ganske enkelt, ikke så mye fiksfakserier og vanskelige ordformuleringer. Det dreier seg simpelthen om å være et medmenneske. Derfor er mitt fullstendige svar nå: Jeg ville blitt kjent med meg først, vist meg selv mer interesse og prøvd å skape en relasjon gjennom omtanke og kjærlighet – vist meg selv mer tillit, mer selvtillit og gitt meg troen på meg selv. Det svaret om å «skjerp deg» ville fått en annen betydning, og jeg ville heller ikke brukt den formuleringen. Tror, eller vet at dersom jeg heller hadde undret meg sammen med meg selv, tenkt litt over i all fortrolighet i mitt eget selskap – meg selv med meg selv, så ville jeg spurt om hva jeg ønsket meg ut av livet, hvilke drømmer og mål jeg hadde. Spunnet mer rundt det og kanskje funnet ut, i samråd med meg selv at det å løse mine problemer med alkohol ikke ville føre meg noe steds hen, ingen av disse vyene ville bli realiteter – selv om jeg selvsagt også forsto det selv innerst inne.

Nå er det enkelt å se hva jeg burde og ikke burde, eller rettere sagt skulle ha gjort. Om jeg hadde hatt tid nok der og da, rundt lunsjbordet og ventet på å høre siste del av «Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige», ville jeg rett og slett svart: Jeg ville sett meg selv og tatt meg tid til å lytte! Som i og for seg er svaret på spørsmålet og overskriften seminaransvarlige hadde stilt og skrevet. For i mitt hode, og etter hva jeg også har forstått lenge, til og med lært, så er den eneste måten å nå inn til og oppnå en rusavhengig persons oppmerksomhet, og kanskje endre dens tankegang og målsetning på, å skape en relasjon – et tillitsforhold. Jeg ville gitt rom for å vise at jeg brydde meg og fortalt meg selv at jeg var verdifull, at jeg var en venn og ville meg vell, at jeg var elsket og at jeg dugde – jeg var et menneske med mange ressurser. Jeg ville vært en person som muligens ikke, til å begynne med vert fall, ikke hadde sagt så mye, men bare vært tilstede for meg. En person jeg kunne stole på og kjent meg trygg sammen med. Jeg vet med sikkerhet at det er ikke så mye hva noen sier – ikke ordene som teller, men det å ha noen som bryr seg.

Det var faktisk det jeg også søkte og aller mest ønsket meg – noen som så meg som den jeg var. Mange brydde seg, men ikke på den riktige måten, slik jeg ville, slik jeg tror de fleste rusavhengige vil at andre skal bry seg, som bare er der.  Selv om jeg forsto hva jeg drev med, til og med på de verste dagene – oven fra og ned, overvåket meg selv liksom, men så en annen. Uansett blir dette bare klisjeer, ønsketenking og subjektivt – viss-om-at-dersom-at. Paradoksalt nok var det jeg selv som til syvende og sist sa til meg selv: Skjerp deg! Derfor sitter jeg her nå, men tenk om jeg på et langt tidligere tidspunkt hadde sagt de ordene til meg selv. Hvor hadde jeg da vært?

De riktige veivalgene – det er opp til meg selv…

Frihet til å velge

… fortsettesle

Ny dag på seminaret, og ny dag her også nå – fredag, to dager har gått og jeg trenger å iverksette minnene…

Hyggelig passiarer rundt middagsbordet, tonen er god og latteren sitter løst. Ingen ser ut til å føle seg utenfor. Ingen grunn til det heller for vi er på et vis sammen om alt dette, alle problemene rundt psykisk lidelse og rusproblem. Vi sitter der som tidligere rusmisbrukere eller som pårørende, noen fagfolk, men på langt nær mange nok. Det diskuteres og utdeles synspunkter. Det kjennes riktig – det er slik et godt seminar skal være, der tankevirksomheten setter i gang gode samtaler rundt et bugnende middagsbord. Så ble jeg mett igjen…

Jeg ble litt «mett» av snakket også, surrende tanker oppi hodet og dårlig konsentrasjon fikk meg ut i høstlufta, ti kalde og graderstokken viste blå swix. Snøkanonene gikk for fullt, men ikke skiføre enda. Føttene duger vel så bra. Deilig – fri! Samvittigheten min drar meg etter hvert inn igjen, jeg har en liten jobb å gjøre, hjelpe Mona Svartås på Hvit Jul standen. Kaprer noen på veien forbi – om det er forpliktende, spør mange. Det er din samvittighet som bestemmer, svarer jeg. Det er jo disse barna, de vi alltid setter bakenfor alkoholen, slik flere snakket om i dag. Hva ønsker du for ditt barn, om du har barn? Og de skrev under… Det er fortsatt mulig å skrive «kontrakt»: https://www.iogt.no/nyheter-iogt/hvit-jul-er-i-gang

09.45 onsdag morgen, jeg er klar, vært klar lenge og hadde jeg fått med meg at det startet senere enn gårdagen skulle jeg ha gått meg en morgentur eller svømt noen runder. Nei, jeg gadde vel i grunnen ikke, somlet på badet, leste litt lenge på nettet og tok en lengere frokost – ikke noe stress. Michael står klar på scenen og andre dag av seminaret skal starte. Stemmen heves for å fange oppmerksomheten til de som fortsatt befinner seg i gangen. Jeg har fylt opp vannglasset, tørr hals og slapphet, slik jeg alltid blir i hotell med klimaanlegg som ikke er helt oppdater.

Han forfølger temaet om barn og rus – om foreldre som ruser seg til tros for at de ser de skader og gjør dem vondt, men fortrenger det igjen og igjen. Michael forteller om den snørende skammen, som røtter som strammer til rundt brystet hans og den brennende klumpen i magen hver gang han åpnet en vinflaske. Skammen over å være en dårlig forelder, angsten for alt, for økonomi, jobb, venner og familien. Jeg er fortsatt den han snakker om – det føles slik, for jeg hadde det akkurat slik selv, men like forbannet drakk jeg også. Barn skal jo ha det trygt hos foreldrene sine, men ikke hos oss rusavhengige. Vi er uforutsigbare, vi svikter og gjør dem utrygge og usikre. Vi «kjøper oss fri». Sier vi mistet kontakten, men nei, vi mistet ikke, jeg mistet ikke. Det var jeg som gikk – det var mitt valg. Jo da, fortsatt gjenkjennende. Jeg ønsket på ingen måte å være en dårlig mamma, og kanskje var det slik at jeg også drakk for å bli en bedre person, men jeg traff aldri den personen jeg heller, den gode og tilstedeværende mammaen barna ønsket seg.

Det var sikkert snakk i nabolaget om meg og mitt liv også, men ingen stilte meg noen gang spørsmål om hvordan jeg eller vi hadde det. Selv om barna hadde venner på besøk, var de sansynligvis skamfulle eller redde for hvordan jeg tedde meg. Ingen forskjell what so ever fra hva Michael forteller, så min personlighetsforandring var ganske lik hans. Det var også slik at jeg måtte tåle mine barns ærlighet rundt deres opplevelser av meg som alkoholiker og mine rushandlinger. Barn har sine behov, ulike behov etter hvem de er, og de trenger å bearbeides på sine måter. De trengte også tid til å bli kjent med meg som den nyktre mammaen, og selv om de da var voksne måtte jeg anerkjenne deres følelser, respektere deres uttalelser og opplevelser. Jeg har selv hørt og måtte tåle hvor sårt og vondt det var; mamma du var aldri tilstede og jeg følte meg så fortapt og ensom… Det gjør fortsatt noe med meg når jeg tenker tilbake, og høre at andre har hatt det på samme måten er mager trøst. Men nå kan vi heldigvis snu det til noe fint, selv om utgangspunktet var dårlig. Nå kan vi være vanlige vi også…

Det er fint å være vanlig! Dagens første foredragsholder annonseres, Ivar Haugstad, sosialantropolog – høres sikkert kjedelig ut, men dette ble alt annet enn kjedelig. Hva er så en sosialantropolog? Jeg visste svaret, men sa ingen ting om at det omhandler samspill mellom mennesker, at vi bør bli bedre til å ivareta hverandre og vårt fellesskap. Ivar fortsetter forklaringen – det er kunsten å virke sammen! Hvordan vi «rigger» til felleskapene, hvordan vi virker i disse fellesskapene og hvordan fellesskapene virker opp mot hverandre. Ikke mere kompliser enn det. Latter, masse latter, og vi skal le mer. Humor er viktig!

Han snakker vider om kultursjokk og kulturer som møtes, men det er jo ikke kulturene som møtes, men menneskene! Dette forstår jeg meget godt, og ikke minst det at vi mennesker trenger å være tilstede i hverandres liv for å binde nettopp kulturer sammen slik at kræsjene unngås og sjokket kommer. Og bare så vi visste det: Bygdedyr finnes ikke! Er har like tverr han som alle de tverre menneskene som prøver å jobbe tverrfaglig? Hvor tverr faglig går det an å være? Han gjentar – humor er viktig, og på powerpointen viser han til at han er medlem av Nasjonalt Oppmuntringstilsyn. Mulig han var styreleder, men det fikk jeg neimen ikke med meg i all latteren. IISO – Internasjonalt Institutt For Seriøs Oppmuntring har eksistert i hele 12 år, og ingen har fortalt meg om det – før da.

Vi må påminnes, påminne oss selv på viktigheten av å vise våre roller i samfunnet. Alle vet jo ikke hvem jeg er om jeg ikke forteller hvem jeg er. Ingen kan se på meg at jeg er en tidligere alkoholiker, og det er kanskje helt greit det, selv om jeg ikke legger skjul på det. Jeg formidler det som er viktig for meg, men likevel trenger jeg å påminne mine omgivelser på hva som er greit eller ikke for meg eller dem. Hva jeg tolerer at de for eksempel viderefører i andre kretser. Det er fint å få det bekreftet – av denne mannen, og så runger latteren igjen når han ifører seg sin «sosiale antennelue», gul sådan. Ja, vi skal bruke våre sosiale antenner i samspill med andre med hensyn til tenking, handlinger og holdninger. Vi ønsker oss vel positiv effekt i vårt miljø, at vi skal gjøre hverandre gode? Det er nettopp da humøret vårt spiller inn. Hva oppnår vi med å være sure og irriterte? Når vi målsettingen vår da?

Det snakkes om endring og utvikling, det å oppnå noe nytt. Om klassisk oppmuntring, men det må i så fall være noe annet enn fredagspils for min sin del. Kanskje seriøs oppmuntring er mer for meg, det at jeg kan spille på å få frem det beste i andre mennesker. Jeg brenner jo for det, det å forta meg noe som har en direkte sammenheng til hva ønsket resultat skal bli, det å for eksempel slippe å drikke. Jeg vil være kreativ for jeg evner faktisk å løse problemer på nye måter – jeg har bevist det til tros for at jeg ikke visste om formelen; C= Q x L, når spørsmål og latter iverksetter min kreativitet.  Jeg er i stadig utvikling, mens andre er i endring. Forstå det den som vil, men jeg forstår siden endring gjør meg usikker, mens samarbeid skaper trygghet og utvikling. Så derfor ler jeg for å generere perspektivene og bryter vanetankene, senker stressnivået noen hakk og kommer fram til løsningen: En god latter forlenger livet!

Jeg vil andre vèl. Jeg ville heller ikke skade noen da jeg drakk. Den tanken kommer i hodet mitt mens Ivar snakker videre, og latteren runger. Jeg lo vel sjeldnere da jeg drakk. Satt for det meste alene, men om jeg en gang fra tid til annen oppsøkte mennesker var det mest for å få mer å drikke på, ikke å skape vennskap. Likevel måtte jeg oppnå en tillit, en relasjon for å skape en trygghet oss imellom for at jeg kunne få tak i mere alkohol. Da kom latteren inn i bilde. Isen var brutt, tilliten skapt og vin i glasset.

Jeg har ikke tenkt å gå mere innpå sosialantropologens mange synsvinkler, men jeg har ikke ledd så godt på lenge av et såpass alvorlig tema – tillit og samhold. Jeg nevner bare at syting tar knekken på all kreativitet, samhold og vennskap. Vi behøver å opptre som barn, slik de smiler og søker kontakt – undrende og søkende for å bygge relasjoner og å skape seg en trygghet til å vokse og utvikle seg. Vi bør gi av det vi har overskudd av! Faktisk synes jeg vi skal gi eller gjøre kjærlighetsfulle handlinger uten å hele tiden «forlange» noe tilbake, for uten krav om gjentjenester tjener alle på det. For det skaper et mere mangfold når vi selv bevisstgjøres til å rose handlinger vi ønsker skal gjentas, gjerninger som er gode og personer som gir oss følelsen av vellverd. Vi bør bli flinkere til å rose noen, ta noen på fersken i å gjøre noe bra, morsomt eller fint. Bare det å gi en oppmuntring, si noe fine ord løser opp og skaper samhold.

Kulturer bygges gjennom samhold, og samhold får vi ved trivsel, aktivitet og glede. Vi trenger de gode hjelperne, de som «kliner til» og skaper engasjement. Ildsjelene kontra Vi- venter- og- ser folkene eller Konfliktentreprenørene. Hvasavi folket er en ganske kjent folkegruppe selv om mange ikke vil vedkjenne seg at de kjenner noen fra den folkegruppen. De fungerer på lik linje med Energivampyrene, som suger ut all kraften i deg som menneske. Nei, vi trenger mer raushet i samfunnet, der det er plikt til å gi og vise at man bryr seg, plikt til å ta imot for å ikke være avvisende og en plikt å gi noe tilbake, som en bekreftelse – jeg setter pris på deg som den du er. Bort med alle som skaper tapere og hyll personer som verdsetter andre og setter pris på personen som den han eller hun er, hvem de er på godt og vondt – på tros av bakgrunn og handlinger. Vi trenger flere Petter Uteliggere. Som gladmannen Ivar sier: Folk flest gir den type kjærlighet eller anerkjennelse de selv ønsker å få. Jeg ser helt klart den, men kanskje de burde snakke litt mere sammen, for å unngå misforståelser. Det er jo ikke sikkert at samboeren forstår hvilke signaler jeg sender ut om vi ikke klare å kommunisere på en god måte, at vi virkelig har gitt oss til kjenne? Jeg vet vertfall at jeg får ingen kald skulder når jeg gir ham en god, varm klem…

Uansett er det vi selv som er vår verste fiende – kritikeren i oss. Jeg er ikke god nok, bra nok, pen nok… En slik tankegang setter store begrensinger, jeg kommer meg ikke noe sted og jeg kan faktisk påvirke de rundt meg til selv å tenke negativt og dermed stagnere. Om jeg ser nøyere etter er jeg sikkert som de fleste andre, at jeg lusker rundt i midten av folkemengden, beveger meg litt her og der – ditover jeg møter godhet og glade mennesker, men aller mest der inne for der kjenner jeg meg tryggest. Jeg vil alltid søke mot tryggheten, og om noen holder sine armer åpne for meg, da ønsker jeg å gå den personen i møte.

Det er lenge siden jeg har sittet og ledd så mye gjennom ett timelangt foredrag. Kjedet meg ikke ett sekund. Denne sosialantropologen kunne virkelig engasjere, få opp humøret og skape et mangfold oss tilhørere imellom. Takk til den mannen, som åpnet opp latterdøren og tankevirksomheten – jeg kjente kreativiteten blomstre i meg i påvente av neste mann på talerlisten. Nå skulle jeg faktisk ned på jorda igjen. Dette skulle vise seg å bli tøft – en virkelig rørende historie, og helt sann – For sannhet gjør fri!

Etter en liten pause, for å rette opp i magemusklene som latteren hadde iverksatt, puttet innpå litt frukt og nok et glass vann, var jeg er klar når Michael prøvde å fange vår oppmerksomhet. Han er imponert over alle de som har mislykkes, de som har tatt tilbakefall, men likevel reist seg og gått på igjen – tatt tak med ny giv og kommet seg på fote igjen. Jeg selv trengte noen år, faktisk hele ni år på å ta tilbake kontrollen. Jeg var skamfull og redd for alles kommentarer, at de ville se ned på meg, støte meg bort fordi jeg hadde ligget der nede i grøfta nok en gang. Det som skjedde, var det motsatte – jeg ble møtt med åpne armer, akkurat slik Ivar fortalte. Selvfølgelig var det mange usikre, noen redde og enkelte som tvilte på meg fortsatt. Jeg trengte å vise dem at jeg virkelig ville for å bli tilliten verdig igjen. Den store kritikeren som hadde rådd i meg, ble overøst av kjærlighet fra mennesker som ville meg godt, og alle tvilerne begynte å forandre mening. Kanskje var det ikke antall år som betydde noe, men det at jeg likevel ikke ga opp – andre ga meg ikke opp selv om jeg hadde vist dem ryggen.

Richard Grønlie introduseres, en mann som har reist seg – der står han som et levende bevis på at det går an til tros for… Han trodde han var som normale mennesker flest, at han kunne drikke alkohol han også – han var jo bare narkoman, så alkohol hadde jo ikke vært hans grei, så det ville sikkert gå helt fint. Han tok feil han også. Han var, akkurat som meg, en avhengig person, og derfor fikk det første glasset så fatale følger, både for ham selv og de pårørende – skyld og skam og dårlig nattesøvn. Jeg følte på det…

Han tok en sprekk etter flere rusfrie år og «trodde» altså han hadde et kontrollert forhold til alkoholen. Det å bli nykter hadde skapt en grunnleggende angst inni ham, frykt for å ikke være normal nok – slik alle andre. Han viste et bilde utad, den alle trodde var ham, den trygge og fremadstormende, men innerst inne var han så redd og tilbakefallet kom, eller han tok det, men ingen visste. Han skjulte sine lyster og trang. Ett glass ble til to, til flere og snart var «tjallen» også tilbake – fredager, så helgene og senere hver dag. Alkohol og hasj for så å være tilbake til start, der han var da han sluttet, eller var han som meg, så var han langt forbi start. Absolutt alt var tillatt for ham igjen, og med på lasset fulgte kona også. Rasjonaliserte og «godtok» overfor seg selv at det var helt ok å ruse seg igjen. Bortforklaringer og løgner hånd i hånd sammen med Richard og kjæresten der de gikk hånd i hånd mot helvetet. Håpløsheten kom på nytt; jeg er verdens verste person, og i alt strevet med å holde fasaden raknet alt fullstendig. Alle ressursene var brukt opp og konsekvensene ble nye år gatelangs. Barna hadde heldigvis noen så de ble nok ikke så skadelidende, slik han selv ble og faktisk var det bare ham selv som tapte på dette tilbakefallet, han innså det og ba om hjelp. Jeg tenker at det er frustrerende eller rettere sagt forferdelig når man ønsker hjelp, ber om hjelp og ingen ting skjer, ingen er der når de mest av alt hadde håpet. Håpet brast da ingen brydde seg…

Plutselig var det noen som så dem, som trodde på dem, som ga nytt håp. Å bli sett og hørt i akkurat rett tid kan være det avgjørende øyeblikket på om hvorvidt man får et nytt liv, faktisk det som avgjør liv eller død. Han bestemte seg for å snakke, si hele sannheten for å takke alle de som ga og gir håp, som gjør det mulig for slike som ham, for oss å leve rusfrie liv. Joda, han frykter fortsatt å mislykkes igjen, men det er også en motivator, det er prosjektet rusfrihet, hvor ettervernet er det som betyr aller mest i hans øyne. Jeg er så enig – det er alfa og omega for om hvor vidt man klarer å unngå tilbakefall, at man har noen eller noe som er der.

Han har filosofert mye over hvorfor nettopp han ble rusavhengig, Hvorfor meg? Muligens var det på grunn av morens smerte og frykten hennes for at også han skulle dø slik broren hadde. Han var født inn i sorg og redsel, en mors blødende hjerte over tapet av en sønn og en ny fødes, en som skal redde henne fra all sorgen, men som snus til svik og angst. I tillegg kommer alle andres svik, omsorgspersoner som misbruker og forvolder store skader, juling og mobbing – og noen ser på uten å gripe inn, de aller verste forgriperne. Ikke rart man får null tillit til personer som egentlig skal gi trygghet og omsorg. Det han lærte, ut av andres oppførsel skapte hans bilde av hvordan selv opptre. Vold og aggresjon skapte hans trygghet. Slik andre hadde møtt ham da han søkte trygghet, med aggresjon, slik møtte han andre medmennesker. Han var engstelig og skamfull innvendig og voldelig utad. Selv hvor usannsynlig, så uortodoks og ikke minst forferdelig det er har jeg selv sett personlighetsforandringer hos mennesker jeg visste var grunnleggende redde og sårbare, personer som hadde blitt utsatt for vold, og som selv ble voldutøvere, ofte mot mennesker de var glad i, så jeg forsto hans reaksjonsmønster. Når man selv innerst inne vet man handler galt, men likevel ikke klarer å stoppe, så forvandles personligheten – man blir avstumpet, kald og hard og selv angeren blir fånyttes. Det å flykte fra seg selv og sin væremåte inn i rusen for så å se at personen fortsatt er den samme, det skaper enda mer flukttrang har jeg erfart. Eneste løsningen er å få hjelp, slik Richard gjorde og mange av oss tilhørere.

Richard brenner for ettervern, for et fåtall klarer å holde seg nyktre på egenhånd. Det er behov for felleskap og samhold. Ingen kan lese seg til nykterhet, ingen kan tenke seg nykter, men derimot leve seg nykter. Livet må faktisk leves og da er det viktig å sette seg mål. Man trenger å stå opp hver morgen og gjøre noe, ta tak i delmålene for å nå hovedmålet. Jeg vet hva han snakker om når han påpeker at det ikke finnes snarveier. Nei, det er ingen quick-fix, og vi kan ikke skylde på andre hver gang vi feiler. Jobben må gjøres og tenk hva mestringsfølelsen gjør med oss hver gang vi klarer nye delmål. Jeg heier på Richard i hans arbeid med å bidra til at andre skal slippe, hans åpenhet, ærlighet og kjærlighet som gir mulighet til samhold og likeverd. WoW!

Ble satt ut, målløs og trengte en liten pause – frisk luft og «smalsnakk». Mona er god å ha som sparringspartner for mine følelser. Dette var flott, dypt og nært. Godt å se hans forvandling sier Mona, som møtte Richard da han var som lengst nede i tilbakefallet – han reiste seg. Det er lov å gråte en skvett, en solskinnshistorie tros alt…

Hvem kan toppe dette? Med fare for å skuffe noen, var jeg i utgangspunktet ikke så positiv i tankegangen angående nynazistinnlegget som skulle komme, og ikke etter denne historien Richard hadde etterlatt i hjertet mitt, men han dærre Ivar altså… han hadde skapt engasjement i meg tidligere så…

Tilbake i lyttemodus når Tom Falkeid eller Tom Olsen, alt etter hvem han omtales som – den han var eller den han er i dag. Han er den tidligere nynazisten som valgte å bryte med miljøet. Da han møtte motbør når han ba om hjelp satte fanden fart i ham – han ble sosionom. Med et ønske om å hjelpe personer som ønsket å gjøre endringer i livet startet hans nye livsstil – langt borte fra den ideologien han hadde levd under. Han ble møtt med uttalelsen: Sånne som deg kan vi ikke hjelpe… Hadde ikke vært rart om han ga opp, men han ville det annerledes, han ville hjelpe, og nå som Kriminalforebyggende Koordinator kan han nettopp det.

Hvorfor blir vi som vi blir? Også han hadde stilt seg dette spørsmålet, slik de fleste av oss som havner på skråplanet gjør. Er det tilfeldigheter eller bakenforliggende årsaker? En sammensatt problemstilling tenker jeg, og han var nok enig. Også han hadde hatt et trygt, god hjem, fine venner, sosial anlagt og en skoleflink gutt. Hva skulle tilsi at han som var motstander av nazister og utenforskap skulle bli nettopp en av disse, en av de som slukte rått andres ideologi om å renske verden for uønskede raser, mennesker, handlinger, holdninger og normer? Han søkte en visjon, en misjon, og en type mennesker kom vel til rett tidspunkt inn i livet hans, da ham søkte som mest – hva vet jeg. Selv så han ikke hva som skjedde gjennom de valgene han tok.

Er det noen likheter mellom det å komme inn i et nynazistmiljø og det å leve i et rusmiljø? Jeg ser helt klare likheter, og selv Tom hadde ingen vanskeligheter med det. Han hatet de narkomane, de han så forfalle foran sine egne øyne. Likevel drakk han seg full hver helg, for alkohol var legalt, sant nok, og de narkomane var utskuddene, kriminelle – de han foraktet og ville utrydde på lik linje med jøder og fargede mennesker. Han levde seg inn i Arne Myrdals visjoner, den politiske aktivisten og nynazisten som for Tom ble en Gud, slik alkoholen eller narkotikaen blir som en Gud for oss rusavhengige.  Det er flere likheter, som jeg ser, mellom nynazistmiljøer og rusmiljøer. De «verner» om andre så lenge de selv drar nytte av det. Det er vel også slik at for de som ønsker å forlate disse miljøene, de som vil leve «normalt» og være den vanlige mann i gata, de trenger alle hjelp fra utenforstående personer til selv å se at de er på gale veier. Tom måtte faktisk bli omvendt av en av de han avskydde mest, en mørkhudet mann i Sør-Afrika – paradoksalt nok ble de gode venner.

Dette ble mitt siste foredrag, jeg måtte dra for å ikke komme alt for sent hjem. Hadde ei katte som ventet, selv om hun hadde mat nok og dokasse, og sikkert ikke led noen nød. Avskjedsklemmer og takk for nå, vi ses til uka – jeg og Mona vertfall. Kaldt å sette seg inn i bilen, og selv om samtalen ble holdt varm et stykke på veien, kjente jeg meg tom etter hvert og ble tyst. Godt å komme hjem og ikke minst ha med seg så mye ny kunnskap, for ja, jeg har ervervet meg mye ny og verdifull viten. Det som sitter aller mest igjen er det samholdet vi skapte. Det er mange flotte avhengighetspersoner, store ressurser der ute blant oss rusmisbrukere og våre pårørende, og ønsket mitt for neste år er at flere fagfolk tar seg tid til å komme og se og lytte til dem.

Jeg håper også at vi alle tenker mere over hvordan vi møter andre mennesker. Det finnes noe godt i alle – alle mennesker er verdifulle! Derfor passer det fint å avslutte med Leif Munkeliens påminnelse: Hva skjer med et sammenkrøllet og avrevet papirark når det brettes ut igjen – kan det settes sammen igjen og bli like fint og helt? Noe å tenke på det…

I Kjell Torstein Hagens ånd, foregangspersonen for seminaret, takker jeg ikke minst ham og alle som tok seg tid til, og brukte ressursene sine på å lage dette flotte og lærerike seminaret – viktig arbeid innenfor rus- og psykiatrifeltet. Takk også til en hovedaktør: Rush Mot Rus og selvfølgelig https://facebook.com/events/521108185058969/?ti=as

Friheten til å velge

Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og ruslidelse? (Samhandling av mine inntrykk fra seminaret).

Tankene og inntrykkene svirrer. Etter et tredagers seminar, tettpakket program vedrørende mennesker med psykiske utfordringer og rusproblemer, sitter jeg her og fordøyer. Hvor skal jeg begynne – jeg vet sannelig ikke, men jeg tar det fra begynnelsen. Er vel mest fornuftig, selv om de siste foredragene sitter ytterst i husken.

I fjor var jeg så heldig å bli tipset om dette seminaret, jeg dro sammen med min datter, og begge var enige om at alle historiene, selv hvor sterke og såre de var, ga oss så mye, så dette ville vi gjerne gjenta. Det var derfor med tungt hjerte hun fortalte meg at jobben ikke ga henne fri i år, så jeg måtte dra alene. Jammen godt jeg har en forståelsesfull mann – jeg blir med, som sjåfør vertfall. Han visste hvor mye dette betydde for meg, og selv som pårørende ville han stille opp. Han hadde tatt sin rolle, ville være der når jeg trengte ham, lytte til mine tanker og være behjelpelig med sine innfallsvinkler. Han kunne gå fjellturer mens jeg var på foredraget – for dette er din greie, og jeg forsto. Jubel i heimen, vi pakket og dro – til Storefjell Resort Hotell, 1001 meter over havet inne på Golsfjellet.

Vi ankom litt sent mandag kveld og sultne satte vi oss til bords, sen middag, og hvilken middag. Hva skal man velge? Vi valgte vel noe av alt, det kjentes slik ut etterpå, men angeren over vår glupskhet klarte ikke å skjule de fulle magene.

Mange kjente ansikter, noen fra forrige seminar og ellers mennesker jeg har hatt gleden av å møte i mitt daglige virke. Enkelte hadde jeg bare sett på facebook eller på tv, andre helt ukjente – en forsamling av tidligere rusmisbrukere, pårørende og fagfolk samlet rundt bordene, og jeg tilhørte faktisk alle kriteriene. Men det var likegyldig. Jeg var der som meg, som tilhører, en som ønsket mer påfyll og forhåpentligvis knytte nye vennskap.  Forventningsfulle, nervøse, sprudlende glade, litt redde eller bare lettet over å være der blant likemenn og kvinner satt vi alle der. Vi var samlet i felleskap rundt våre felles problemer på sett og vis – rus- og psykiske lidelser. Alle med sine historier – ikke unike, men like fullt våre historier enten vi var pårørende eller avhengige. Der og da var vel alle avhengig av hverandre for at seminaret skulle gi oss det vi søkte.

Tirsdag morgen, 09.15, selve åpningen av seminaret og konferansieren Michael Andreassen sa sine velvalgte ord. Han var radiomannen fra P4 som sto fram som alkoholiker for sju år siden. Michael, som fra tidlig barnsben hadde funnet tilfredsstillelse gjennom idretten, men likevel trengte alkoholen for å kjenne mer tilfredsstillelse, sto der selvsikker og ønsket oss alle velkommen. I likhet med mange kom han fra et ganske vanlig, møblert hjem, men han trengte vodkaen som et bindemiddel til andre mennesker. Kjente meg igjen i hans beskrivelse av ungdomsårene, stadig rastløs og alltid på leit. Han levde et tilnærmet vanlig liv frem til 1996 – jobb, familie og venner, hvor alkoholen ikke hadde skapt noen ringvirkninger. Da han byttet miljø, flyttet til Lillehammer og startet karrieren som radioreporter, ble drikking en daglig geskjeft – det var slik det skulle være, slik alle i omgangskretsen bedrev fritiden, så han ble med i dragsuget uten å reflektere over at rustrangen kom tilbake og begynte å ta mer overhånd. Narkotika, tabletter og alkohol i en salig blanding – bortforklaringer, jug og selvbedrag skapte store problemer både familiært og jobbmessig. Ikke engang det at han etter hvert fikk egne barn klarte å endre hans livsstil. Nei, vi rusmisbrukere, selv om vi åpenbart vet at vi skader barna våre, klarer ikke å slutte av den grunn. Rusen er det eneste som opptar hjernen vår. Sjefen hans ble redningen og nå, altså sju år etter siste drink eller stripe, ønsker han å formidle hvor viktig åpenhet til alle er, det å ikke skjule sin fortid. Som han sa: Jeg kan gi andre styrke!

Det gjør noe med meg å sitte der, som en av mange, i samme båt på et vis – i mengden av likesinnede satt jeg på andre rad, strekker hals og lytter til en historie fortalt av en kjendis. En historie som tros alt var forskjellig fra min – ulike liv, ulike miljøer, men likevel så gjenkjennende. Våre likheter – maktesløsheten, underlagt rusen, for så da å vite at gjennom vår frigjøring og åpenhet, han også gjennom bokutgivelse og jeg med min blogg, kan gjøre en forskjell. Vi har fått eller tatt tilbake friheten og ikke minst gitt våre barn en bedre fremtid hvor de selv fritt kan velge. Deres skyldfølelse, all skammen, uroen og redselen er ikke forbeholdt oss lenger. Vi kan gi trygghet og vise kjærlighet.

Når styreformannen i Veien tilbake kommer opp på podiet og sier at om vi gir barna trygghet og selvtillit så klarer de seg, var det en fortsettelse der Michael slapp. Innlegget til Tønnes Thomstad, kort, men vel så slående, fikk meg til å forstå enda bedre forskjellen på oss avhengighetsmennesker kontra «de vanlige». Vi, eller jeg som alkoholiker var litt mer villige til å gå utenfor komfortsonen, men likevel enda mer sårbar. Jo da, vist stemte det. Gjennom flere år i forsvaret, innen- og utenlands, hadde Tønnes erfart at selv store, voksne menn, soldater, kan være mørkredde og trenger et «fang» å sitte på. Også med fortid som styreformann i Fossumkollektivet, og nå i sin nåværende stilling, eller egentlig i alle sammenhenger, ser han viktigheten av å gi mennesker muligheter for mestring. Gjennom å skape et etablert miljø, hvor det stilles krav, men hvor positive og gode holdninger og handlinger roses for å skape mer vekst og utvikling er nødvendig. Det er relasjonen de bygger rundt tillit og kjærlighet som er grobunnen for at man får tilbake troen på at man kan – selvfølelsen og selvtilliten vokser i takt med at stadig nye mål mestres.

Klokka har så vidt passert ti og konferansieren introduserer nest foredragsholder. Dette blir sterkt, tenker jeg. Som tidligere rusavhengig vet jeg at det var et helvete, det kan jeg si meg enig med Michael i, men jeg vet også at som pårørende er det vel så vondt. All uvissheten og redselen for hvordan den som ruser seg har det. Gro Karin Levorsen skulle ta oss gjennom et Reint helvete, slik det å være lillesøster til en rusavhengig hadde vært for henne. Hun var sju år da broren startet sin ruskarriere i en alder av tretten år. Som mange var han avhengig av adrenalinkikk, og fikk utløsning for dette gjennom dykking og fallskjermhopping. Det var bare ikke nok. Eget narkotikabruk ble nok finansiert ved hasjsmugling og hans utsvevende liv fikk ham på forsiden av Se og Hør, et sjokk for familien og nærmiljøet. Ved at han stadig havnet i rampelyset og senere fengslet gjorde Gro usikker og redd – hun isolerte seg og begynte med selvskading for å flytte den indre smerten til noe mer merkbart og synlig – for henne. I tillegg begynte hun selv å ruse seg, men broren fikk henne på andre tanker – bli ikke som meg.

Det ble ikke slutt på brorens misbruk mens han satt inne, snarere tvert om, og Gro, som den godtroende, snille, troskyldige og samvittighetsfulle jenta hun var, skaffet tilveie og smuglet hasj inn bak fengselsmurene. Hun turte ikke annet – Han var storebroren min. Etter hvert som han ble satt fri, var han fortsatt ikke fri for rusen. Han fikk seg kjæreste, som selv var avhengig og resultatet ble en sønn. Men selv det å bli forelder er jo ingen hindring for å fortsette med rusen, det vet alle vi som har vært eller er rusavhengige alt om. Gro forteller om alle de smertefulle følelsene og all den energien hun brukte på å aldri vite. Hun følte seg utestengt og avvist av foreldrene – totalt fraværende for henne, oppslukt i brorens verden, som hadde tatt alt deres overskudd. Mye av ansvaret falt likevel på henne og det å aldri helt vite hvem som var av eller på var slitsomt. Hun og foreldrene hadde mange urolige netter gående gatelangs på leting etter broren, men hun følte liksom at hun var den som måtte ordne opp. Hvor var barnevernet eller andre instanser som burde vært på banen, for alt for mange viste, men ingen grep inn…

Hvor er han? Hvordan går det? Da politiet kom på døren og fortalte at han var funnet død av overdose var det på en måte en lettelse fortalte Gro videre. Men sjokket ble stort da det viste seg at broren hadde ligget død i en måned. Det fantes overhode ingen hjelp å få, ingen i systemet som viste dem sympati og medfølelse – de måtte lære og klare alt selv – komme gjennom sorgen. Ingen fortalte Gro om at en lommebok, som har vært i den avdødes baklomme alle disse ukene, ville avgi en særdeles umiskjennelig, intens lukt, en lukt hun måtte slite med i to år etterpå. Ingen fortalte henne at med hennes opplevelser av hva samhold betyr, ofte selv oppsøker personer som ruser seg eller trenger noen som ordner opp for dem. Gro klarte ikke «ordentlige» forhold, de tillitsfulle og kjærlighetsfylte forholdene, så hun gikk inn og ut av samliv med menn som hun trodde tilfredsstilte hennes følelsesliv. Ja, jeg har selv vært en av dem…

Når jeg sitter slik, ser personen sitte på en «barkrakk» ved siden av talerstolender foran meg, usikker i stemmen, men samtidig utviser hun en styrke i det hun forteller – om fortiden, det reine helvetet, så ser jeg meg selv i hennes sko. Det kunne vært meg som satt der og fortalte – det var tilnærmet min historie også på en måte. Også hennes fortid med psykiske plager, piller og overdoser med innleggelser kjente jeg meg igjen i. Begge fant vi heldigvis veien tilbake til livet, selv om hun måtte fylle femti før hun på riktig fant sin rette plass i livet. Heller ikke langt unna meg selv. Da ble hun liksom voksen, men likevel så skjør. Det er neimen ikke lett å være tenåringsmor heller – og ikke vite…

En kort pause, menneskestrømmet forsvinner ut på røykeområdet, og jeg følger etter. Godt jeg har bekjenter, noen å dele mine tanker med, og selv om vi har helt ulike syn, stå der med forskjellige oppfattelser satt inn i konteksten av våre egne historier og hvordan vi ønsker å la det påvirke oss, var det uansett godt å lette på trykket. Ja, sykdommen er klinkokos – åpenbar galskap, ingen tvil om det. Når vi sitter lydhøre tilbake på stolradene og får servert faktaopplysninger som at man som rusavhengig kan holde seg rusfri i snitt to år ved å ha en kjæreste før sprekken er et faktum, forstår alle denne galskapen. Barn kan holde oss nyktre i snitt bare ett år, og det er virkelig galskap. Det er bare de som finner Jesus som klarer seg noenlunde, i snitt tolv år, men heller ikke Jesus kan kontrollere rusens krefter dersom personen selv ikke vil. Man trenger sterkere krefter, hjelp fra andre hold, noen som bryter opp mønstrene, får den rusavhengige på andre tanker, noe eller noen som skaper mestringsfølelsen, slik Tønnes fortalte og akkurat det organisasjonen Veien tilbake gjør. Gjennom Veien tilbake kan rusavhengige komme seg ut og ikke bare bli sittende hjemme, for det ender sjelden godt ifølge Kenneth, en som grep sjansen. Ved å delta i livet igjen, bli vist tillit, kjenne vekst og mestring og bli en ressurs igjen er ett av mange tiltakfor det finnesutallige tilbud, man må bare være villig til å ta sjansen, stå i smerten og man kommer oftest styrket ut. Om det tar mangfoldige mil på et sykkelsete, mye slit, svette og tårer, så kan det ikke sammenlignes med rushelvetet han levde i.

En glidende overgang til neste innlegg. 60% av alle pårørende utvikler selv et rusproblem forteller Lene, sorgterapeut i Veien tilbake. Hun var intet unntak. Jeg var intet unntak. Når den rusavhengige for eksempel er til behandling, sitter i fengsel eller til og med har blitt nykter begynner vi pårørende oftest «å leve». De pårørende blir ofte pålagt alt ansvar – samfunnet gir oss mye av skylden for at våre barn eller søsken blir rusavhengige. Vi påtar oss seg selv mye av ansvaret for hvorfor det ble som det ble – det er vår feil – min feil. Samme følelsen har jeg selv hatt, men jeg har lært, og nå godtatt at jeg ikke ene og alene kan lastes. Hver og en av oss har våre valg, også mine barn. Vi er født som den vi er, men våre lyter, styrker og nedarvede egenskaper, for ikke å glemme våre sårbarheter. Muligens er det mangel på forståelsen av hvilken styrke sårbarheten innebærer eller forståelsen av at våre ressurser ikke strekker til, og det at vi har erfart hva som best løser problemene – rusen som åpnet porten til utfoldelse uten av vi forsto konsekvensene.

Mange barn og unger finner roen gjennom å ruse seg – de flykter fra usikkerhet og utrygghet inn i rusen, en rus man kan oppnå på ulike måter. Barn og unge som ikke helt finner seg til rette, som blir utestengt fra miljøer, som har det utrygt hjemme, kanskje foreldre som bruker alkohol eller narkotiske stoffer – de passer ikke inn, krav på skolen, krav blant venner, alt er uoppnåelig. Mange blir mobbet også og mange av disse påfører seg selv mer smerte for å få en slags avstand til andres smertelige ord og handlinger. Leif Munkelien, karakteristisk kledd i sort, høye platåsko og med sorte, lange negler – lengre enn jeg noensinne vil få hvor mye jeg enn sparer, forteller. Han som selv ikke fant seg til rette i samfunnet på tros av at idretten ga ham mye i oppveksten. Han ville bidra til å gjøre en forskjell, få mobbeofre til å kjenne et felleskap uten å måtte ruse seg, han som starter opp sin egen organisasjon for å hjelpe disse, Methelheads – Against Bullying. Powerpointen lyser mot meg: Lying to myself is fucking useless, og den fargerike hodeskallen for å vise at alle er velkommen, ingen skal holdes utenfor, for hvem kan se hvem hodeskallen tilhører – hvilket kjønn, hudfarge, legning eller tro. Alle skal få lov til å mestre!

Leif ønsker å nå ut til media, proklamere behovet for at barn og unge som driver med selvskading roper om hjelp. Ja, selvfølgelig vil de bli sett, men ikke fordi de ønsker å tøffe seg eller for å bli hedret og opphøyet, men for å få hjelp ut av et liv i usikkerhet – fra deres innestengte helvete. De strever med selvbildet og har mange psykiske plager, og ved for eksempel å kutte seg flytter de smerten inni seg til det ytre. Leifs organisasjon bistår med økonomisk støtte til mange selvskadere som ønsker å dekke til kroppens mange arr med tatoveringer. Jeg har egentlig ikke helt forstått hvorfor alle skal dekke kroppen med tegninger, kruseduller, anker og kjettinger, ikke alltid like fint, men nå fikk jeg en helt annen oppfatning. For disse har tatoveringene betydd større selvtillit, det at andre ikke trenger å se alle merkene og sårene de selv har påført seg. Med ett fikk plutselig figurene på armen hans en betydning, selv om de kanskje ikke var der på grunn av egen selvskading. Nå var de faktisk Prettier scares, akkurat som tiltaket hans har fått navnet. Jeg oppfordrer herved – sjekk ut datoene 7.-8. desember, da organiserer han massetatovering for de som har små eller store arr etter selvskading for å få dekket disse med en langt mere flott tatovering. https://www.raumnes.no/nyheter/tatovering-mot-selvskading-1.2534710

Da blir det lunsj, og oppe i entreen møter jeg turgåeren etter fire toppturer over 1100 meter på to og en halv time. Jeg følte på en måte selv å ha vært med på lignende toppturer der nede i foredragsrommet – alle de historiene til mennesker som hadde reist seg – kommet seg opp til sine topper, til sine «Mount Everester». Latter og glede, tallerkener fylte til randen av karbonader, reker og hva magene måtte ønske, eller rettere sagt øynene. Ny matorgie. Og alle klager; spiste litt vel mye nå. Ja, slik er vi vel, vi avhengige eller kanskje er det bare det å komme på hotell som endrer våre matvaner, for vitterlig spiste alle alt for mye, også de «normale»…

Det begynner å ligne et liv… Ja, det gjør det virkelig for meg også, men dette er boktittelen til Merete Almås, søsteren som skrev bok om sin pårørendesituasjon rundt det å ha en rusavhengig bror. Det var den boken jeg ønsket å kjøpe til min datter. Kanskje ville hun selv lese og gjenkjenne opplevelsene, kanskje til og med finne råd. Merete snakker om sin opplevelse av et helvete med null kontroll, og hvor hun mang en gang ønsket ham død. Jeg ønsket ham død samtidig som jeg gjorde alt for å holde ham i livet. Selv som pårørende fra tidligere i livet, før jeg selv «begynte å leve», da rusen var mitt løsningsmiddel, og i høyeste grad nå som pårørende mor, var jeg lutter øre. Jeg har aldri ønsket noen døde, men den konstante beredskapsfølelsen, det å alltid være klar til kamp, den kjente og kjenner jeg virkelig på. Alle har vi vær vår historie, men felles for oss alle er at vi må begynne å tenke på oss selv – altså vi som pårørende. Jeg øver meg stadig.

Pårørende stigmatiseres, det er mange fordommer, og vi er et nødvendig onde når vi begynner å mase på systemet, på helsevesenet – de manglende tiltakene til alle pårørende. De som ikke forstår oss, som møter oss med; det er din feil, og snur oss ryggen til, tviholder på taushetsplikten og skjermer oss fra å vite hva som skjer rundt rusmisbrukeren, som ofte ikke ønsker vår involvering. Hva med å motivere dem til i stedet å oppmuntre dem til å ta oss med til råds. Jo da, vi trenger hjelp mest for egen del, men det å aldri vite tar massevis av krefter – vi klarer aldri helt å ta fri. Hva med å gi oss anerkjennelse? Det er ikke så mye som skal til – bare det å se oss pårørende, som mennesker. Hjelpe oss til å se oss selv også. Vi behøver å jobbe med å gi oss denne anerkjennelsen selv. Lege alle de fysiske og psykiske plagene og det å ikke være i konstant beredskap. Jeg vet, slik Merete vet at oksygenmasken må settes på oss først, for ellers klarer vi ikke hjelpe. Det er lett å bli en medavhengig, det å bli styrt av den rusavhengiges liv hvor all vår tankevirksomhet kan befinne seg.

 Ja, jeg vet, at når den rusavhengige bare for en kort tid befinner seg på et eller annet sted de ikke kan eller vil ruse seg, da kan de pårørende «feire» inni seg, men de tar ikke helt fri. De dekker fortsatt over, skjuler for naboer, for politi og for andre familiemedlemmer. Gjør alt for at ingen skal vite. Faktisk hjelper vi den rusavhengige til og med til å ruse seg mer. Vi kan blant annet bistå økonomisk, rydde, vaske og ordne opp i alt rundt dem. Jeg forstår henne som søster til et visst punkt, jeg ser det klarere nå. Jeg var nok selv opptatt av å skjule og kjente foreldrene mine sitt press for å utad vise vellykkethet. Mange barn må nok, eller føler de må forsvare sine foreldre. Merete sier: Jeg var bare en søster, på en måte lettere for meg trodde mange, men jeg mistet både min bror og mine foreldre – de som alltid måtte stille opp for ham og glemte meg… Alle følelsene; skyld, skam, sorg, sinne – maktesløsheten og det å føle mere ansvar for brorens liv enn eget.

Ved å ikke kreve noen ting viser vi ikke respekt. Jeg som mor behøver å kreve eller fortelle hva jeg selv ønsker for meg og ikke bagatellisere alt som skjer og forminske problemet til stadighet. Det er en overlevelsesstrategi når vi hele tiden bortforklarer tingenes tilstand – den rusavhengiges tilstand – vårt forholds tilstand. Jeg har ved andres hjelp, fra personer som nettopp Merete lært at jeg trenger å ta det innover meg – jeg har det vondt, like vondt som andre pårørende. Jeg har måttet «stenge døren» og sette mine krav – du eller meg? Han bestemmer, min sønn, og foreløpig ønsker han å fortsette med å drikke, leve sitt liv. Jeg har også fått kommentarer for mitt valg og mine meninger om det å stenge døren, men døren står faktisk alltid på gløtt bare at min sønn må selv ta ansvar – komme inn døren – han eller meg? Er du ikke glad i sønnen din? Jo, visst er jeg glad i sønnen min, like glad i ham som Merete i sin. Hjertedøra er alltid åpen.

For det er jo fortsatt mange som ikke ser meg, men det er fordi jeg selv ikke ser meg – jeg forteller ikke, er ikke åpen, ikke ærlig nok. Men jeg har begynt å vise meg og min sønn den respekten vi begge fortjener, ved å stille krav.

Det settes sterke følelser i sving, både med å prøve å sette meg inn i andres følelsesliv som en pårørende søster, men også erkjennelsen av at jeg selv følte det slik som liten overfor min bror og mine foreldre. Jeg prøver å sette meg inn i mine barns tanker og følelser, mest min datter nå, som har sett foreldrene forsvinne inn i rusen og nå sin egen bror. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke gjøre at hun skal mister meg igjen, ikke inn i rusen, men som en mamma som bare har tanker for min sønn. Jeg vet at selv om han på sine gode dager kan oppta mine tanker, men ikke slik at jeg glemmer min datter. Vi er åpne, vi snakker, vi deler om våre frustrasjoner lengst mulig. Vi prøver så godt vi kan å leve våre liv, og jeg forstår viktigheten med dette, at jeg ikke kan vente til rusen er borte. Det er bare jeg som kan endre meg – jeg har bare dette livet!

Hvordan vil jeg håndtere den nye damens innlegg, Ane Ramm, moren til en rusavhengig datter som går opp på scenen. Hennes datter er fortsatt aktiv i rusen, slik min sønn er på sin måte. De bruker ulike rusmidler, men likefullt ruse de seg. Hun er en mor med en god stilling i et bokforlag, skrevet og utgitt boken Jeg skal passe på deg, hvor hun beskriver datterens og egen kamp mot helsevesenet og de tilbudene som finnes, men likevel ikke passer inn i deres kamp for tilværelsen. Jeg må si at jeg forstår henne, men likevel ikke helt forstår. Jeg tenker at det finnes alltids et tilbud, om man selv er villig nok til å ta det imot, stå løpet ut i alle abstinenssmertene.

Hun beskriver innlevelsesrikt og detaljert om hvordan hun som trygg mor ble til en livredd pårørende. En jeger på jakt etter mistenkelige situasjoner, etter stoff, en forlengende arm til politiet, en som økte datterens press til å ruse seg enda mer. En mor som i all frustrasjon ikke klarte å se sin datters smertelige jag, hvordan hun hjalp henne med å skaffe heroin når det var på det verste, som det eneste som ville hjelpe datteren mest der og da. Det er mye av dette jeg ikke forstår… Det er jo ikke lett når en får en fornemmelse av at noe er galt med personen som ikke klarer å få hjelp via hverken hjelpeapparatet eller ulike fellesskap. Ergo må det være noe galt med den avhengige, den som ikke «vil» motta hjelp. Man hører at bunnen må nås for selv å innse at man trenger hjelp. Men når er bunnen nådd? Når man er død? Hun stiller kritiske spørsmål, og jeg forstår. Alle vet jo bedre enn rusmisbrukeren selv, og jeg har selv blitt møtt med terapeuter som inntar sin rolle, ovenfra og ned. Men har de den fulle oversikten? Så de meg? Jeg skjønner hva hun mener når hun beskriver at rolle betyr mye, selv erfaringskonsulenter behøver å forstå sine roller – hvem de er der for. Alle trenger å forstå at det er ikke alltid like enkelt å identifisere seg med «normale folk» når man ikke vet hva det betyr å være normal.

Jeg forstår hennes frustrerende uttalelser, om svingdørspasienter, drop-outs i behandlingen når trangen til illegale stoffer blir for stor siden nedtrappingen går for langsomt i pasientens øyne. Pasienter som blir tolket – ikke sett. Jeg har selv vært en av dem, men jeg ble omsider «ordentlig pasient» da de begynte å lytte til meg, da jeg forsto at de ville hjelpe. For sant nok, man inntar rollen som pasient i det noen i hjelpeapparatet begynner å lytte til deg.

Kontroversielt, men mye sannhet i alt hun fortalte. Det var godt å ta fri for dagen, og det skal jeg også gjøre nå, ta meg fri fra skrivingen.  Komme meg ut i frisk luft, møte noen venner, rettere sagt dra til Support`n …

Ops! Jeg kom for sent til bussen, rakk ikke samtalegruppen i Sarpsborg i kveld. Sorry venner, jeg må ærlig innrømme at jeg glemte dere i all skrivingen, klokka gikk så alt for fort… Bortforklaring?

Se meg!

Fortsettelse følger…

Akseptere

eller få aksept…

Skulle ønske jeg ikke hadde sviktet og skadet så mange…

Disse tankene skaper ingen endring, jeg kommer meg ikke fremover om jeg hele tiden befinner meg i fortiden – den får jeg uansett ikke gjort noe med. Jeg kan ønske meg en god dag i dag, en bedre fremtid, og nettopp det kan jeg gjøre noe med. Første skritte på den oppgaven var å akseptere den forhenværende meg, den jeg var da jeg drakk.

Alle mennesker søker vel aksept. Aksept for å være god nok, bra nok, fin nok. Ja, i det store og hele å være en likandes person. Det dreier seg om å kjenne seg verdifull, kjenne på sin egen verdi. Mange av mine valg i livet har skapt uro, splid og redsel hos mange, og nettopp redsel er noe de fleste vil unngå. Da er det naturlig at folk prøver å «unngå» meg, jeg har gjort dem usikre – de vet ikke helt hvor de har meg og hvem jeg er. Kan de tro på at jeg er en annen enn den alkoholiserte personen som stadig sviktet? Det tar tid, og jeg må gi alle rundt meg tid – tid til å akseptere det faktum at jeg er et menneske på godt og vondt – jeg også…

Da jeg drakk flyktet jeg bort ifra alle de som forsøkte å endre meg, jeg aksepterte ikke andres meninger om verken meg selv eller hvordan livet skulle leves. Da jeg innså at det å motta hjelp utenfra var redningen, det å akseptere at personer kunne ha bedre løsninger på mitt veivalg slik at jeg kunne få til en endring av gamle mønster, det var starten på en livslang prosess. Det å jobbe seg tilbake til «normalen», og forhåpentligvis bli akseptert, er ikke gjort over natten. Første skritt på veien var å selv akseptere at avhengigheten ikke går over av seg selv, men er noe jeg behøver å jobbe med. Jeg måtte se at mine gamle løsninger ikke fungerte med tanke på alkoholmisbruket og at jeg faktisk trengte å sette bort flasken for godt.

Dernest startet jobben med å endre tankemønsteret, hvordan mine følelser best skulle kontrolleres uten alkoholen. Mine handlinger kom frem i lyset, alt hva jeg hadde forvoldt av skade på medmennesker og omverdenen. Selv med mye anger på alt det jeg skulle ha hatt ugjort, måtte jeg godta, tilgi og akseptere.  Alle mine feiltrinn kunne ikke endres, men jeg kunne gjøre det godt igjen ved å være den personen jeg egentlig var ment til å være. Alkoholikeren var ikke den egentlige meg. Uansett hvor mye jeg selv aksepterte og hva jeg innerst inne visste og vet om den Heidi jeg var da jeg drakk, at det ikke var et realistisk bilde av meg som person, var det nødvendig å se på alle disse negative sidene som var en del av den personlighetsforandringen avhengigheten fører med seg. Det at andre folk ikke forstår og godtar dette var også noe jeg trenger å akseptere.

En god venn, og mentor vil jeg si, sa til meg: For å ikke grave seg enda lengere ned i elendigheten, må man slutte å bruke energi på å hele tiden kjempe for å få andres aksept. Selv om vi innerst inne vet med oss selv at vi er gode, snille personer, men at andre ikke ser det – vil se det, så må vi bare akseptere deres syn også. Når vi aksepterer andres meninger og syn – på tros av hva vårt eget syn og egen viten, kan vi lettere gå videre. Hvem vi var kan vi jo ikke endre på. Vi kan heller ikke endre på andre, men vårt eget syn på saken kan vi endre. Derfor blir det enklest å akseptere, selv hvor feil de tar. Ja, det er så mye sannhet i dette, og kunne ikke sagt det bedre selv, faktisk hadde jeg ikke helt sett det fra den vinkelen. Ja, jeg lærer så mye av andre likesinnede – og det har jeg vertfall akseptert, at jeg trenger hjelp fra andre.

Om jeg skal gå rundt å hele tiden streve med å overbevise andre at jeg har blitt en mye bedre person, rope ut: Se på meg, jeg er et nytt, bedre menneske nå – jeg har endret meg, så glemmer jeg meg selv opp i det hele. Det er, i det lange løp mitt eget syn på meg selv som gjelder. Det å akseptere meg selv for den jeg er, og den jeg har vært. Jeg kan ikke forandre på noen andre enn meg selv! Jeg behøver å godta med hodet og etter hvert kunne akseptere med følelsene – hvem jeg var, hva jeg fortok meg og hvor jeg vil hen. Mine ønsker kan ikke dreie seg om fortiden, selv om den er medvirkende på mine valg, men fokusere på dagen i dag som er grunnlaget for morgendagen og fremtiden.

Det er dette som vil ta tid, som krever min tålmodighet med meg selv først og fremst. Med tiden, når personer rundt meg ser at jeg oppriktig mener, og opptrer slik jeg ønsker, blir det lettere å akseptere for dem også. Men jeg skal ikke kreve deres aksept. Jeg trenger å slutte å kjempe for min rett, bare være meg selv og ikke «løpe etter» gud og hvermann å mase: Nå har jeg vel vært flink! Jeg er ikke flink, det er et ikke eller ikke være for meg å fremtre og gjøre de endringene som skal til for å selv godta meg som det medmenneske jeg vet jeg er. Det er livsnødvendig, om enn vanskelig til tider å akseptere ulike situasjoner som de er. Det kan være frustrerende, til og med irriterende når personer ikke ser ut til «å ha fulgt med i timen», når jeg ønsker å lære dem mine fremgangsmåter. Jeg kan bli skuffet og lei meg når personer ripper opp i gamle synder og glemme bort at; det var jo slik jeg var. Dersom jeg hele tiden går i forsvar – men jeg er jo ikke den nå og jeg handlet fordi jeg ikke skjønte bedre, alkoholen styrte, kommer jeg ingen vei. Det er bedre å la det ligge, de må få lov til å ha sine tanker og meninger om saken – det er jo rettmessig deres følelser og ikke mine. Jeg må derfor akseptere at jeg når ikke alltid inn med å hele tiden bedyre min «uskyld», at mine handlinger underlagt alkoholen ikke hadde til hensikt å lage stengsler, noe jeg vet så alt for godt skjedde. Jeg kan bidra til å rive dem ned igjen.

 Jeg har ikke til hensikt å være denne personen som noen fortsatt ser i sine øyne. Selv om jeg vet og har akseptert mitt gamle jeg, så kan jeg kun ved nåtidens handlinger kanskje overbevise og ikke bare bite i meg kommentarer om at: Du klarer ikke endre deg – du er og blir en alkoholiker! Jeg kan akseptere hva de mener, godta hva de sier, men like fullt kan jeg ikke gi meg selv opp ved å la deres påstander bli sannheten. Ja, engang alkoholiker – alltid alkoholiker heter det, og det innebærer ikke at jeg er aktiv alkoholiker resten av livet, selv om avhengigheten min vil jeg bære med meg for alltid. Det er mine tanker, følelser og handlinger som befrir meg fra alkoholismen. Andres bemerkninger kan såre, men de får meg mer til å tenke enda mere fremtidsrettet – det å motbevise deres antagelser. Verdens lengste halvmeter går fra hodet og til solar plexus, og takket være mine mange hjelpere, de jeg ukentlig eller daglig møter, de som ser meg som den jeg er, som forstår og som gir meg mening, løsningsmuligheter – de som aksepterer meg for den jeg er og gjør det mer mulig å selv akseptere meg og min situasjon. Mine gode hjelpere er som Espen Askeladds hjelpere, bare at selv om de har syv somre og syv vintre inni seg, skal de slippe å holde for truten…

Jeg behøver å akseptere at du ikke aksepterer mine tidligere handlinger, de jeg selv har akseptert, men jeg er ikke mine handlinger. Jeg er ikke en alkoholiker – jeg er et menneske på godt og vondt. Faktisk er jeg takknemlig for mye i min fortid. Hvem ville jeg ellers vært?! Og det er vel også som Julie W. sier, at din jobb er å akseptere at du ikke kan forstå – forstå meg, med mindre du er som meg…

Finnes lykken ved regnbuens ende?

Jeg er virkelig bekymret!

Er ikke du?

Når noen i familien sliter, virker det inn på alle i familien, spesielt de mest sårbare – barna.

Barn prøver å forstå hva som skjer når foreldre forandrer personligheten sin ved for eksempel alkoholinntak. De kan lage seg egne forklaringer, ofte verre enn virkeligheten, men noen ganger er virkeligheten verre enn de forstår den, eller hva de utenforstående forstår. Barn som pårørende har kommet mer på dagsorden, takk og lov. Det er en lovpålagt plikt å undersøke om barn og unge er involvert i familietragedier. Spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har plikt til å følge opp barn som lider under foreldrenes sykdom, rusmisbruk eller psykiske lidelser. Det viser seg dessverre at de bare delvis følger opp sine plikter. Skremmende!

På nyhetene i det siste har der versert historier om unge jenter som ved delaktighet i nettverk har begått selvmord. Jentene har hatt kontakt med hverandre, delt om sine vanskeligheter, om sine psykiske lidelser, selvskading og selvmordstanker, og noen har da også gjort alvor av tankene. Det er et tankekors at mange av disse unge, hjelpeløse kan komme fra hjem med mye rus eller hvor foreldrene selv har psykiske problemer, og de har ikke blitt fanget opp av systemet. Helsetjenestene kan ha mange på samvittigheten…

Det står så fint om anbefalinger, at man skal snakke med barna på deres arena, finne ut hvordan de har det, men når ingen bryr seg er det ikke rart de søker oppmerksomhet andre steder – blant sine egne likesinnede. Det er bare det at disse stakkarslige barna han ingen forutsetninger for å forstå alvoret – de har ikke lært seg til å mentalisere, hvor våre erfaringer gjennom hjernens modning og gjennom møtene med andre blir til sinn. Barn som pårørende har ekstra stort behov for at voksne rundt dem i hverdagen ser dem – besteforeldre, lærere, trenere, helsesøster og andre vokse kan vise at de er der, lytter til dem, bryr seg og viser omtanke når foreldrene ikke har de evnene.

Rusavhengige foreldre, spesielt mødrenes mentaliseringsevne påvirker barnet. Barns utvikling påvirkes negativt når de ikke får den nære omsorgen og den emosjonelle tilknytningen i tidlig barneår og oppvekst, som er så viktig for selv å utvikle gode mentaliseringsevner. De kan få liten eller ingen forståelse av seg selv og i relasjoner med andre. Det er jo ikke enkelt når rollemodellen – forelderen ikke selv evner å reflektere rundt seg selv, sin indre tilstand og egen adferd. Hvordan lære bort noe den selv ikke har kunnskap om.

Foreldre med rus- og psykiske lidelser klarer ikke alltid å se seg selv utenfra med «den andres blikk», noe som er sentralt i mentaliseringsevnen. Det påvirker den abstrakte tenkingen og ikke minst det å regulere følelsene. I perioder er de svingende i tankegangen, følelsene og intensjonene. Hva lærer så barn ut av det? Barn er fra fødselen av innkodet til å speile seg selv i andre, etterape det andre gjør. Foreldre som har rusproblematikk, er ofte også psykisk belastet. Deres «traumer», angst og annen personlighetsforstyrrelser kan overføres i liten eller større grad til egne barn. Når mor eller far ikke er «tilstede» påfører de barna selv traumatiske opplevelser. De blir usikre, engstelige og redde og vil prøve sitt beste på å selv finne løsninger, og løsningen blir da ofte å flykte – en flukt inn i rus, selvskading eller de mulighetene og «løsningene» de ser andre, og da mest foreldrene bruker. Mange barn som har opplevd mye negativt i tidlig barndom viser seg å ha fått nedsatt evne til å bli tilstrekkelig emosjonell og sensitiv som voksen. Evnen til å mentalisere er helt avgjørende for sosial kompetanse. Det handler om hvordan våre forestillingsevner om andre mennesker er, som varierer, avhengig av våre oppveksthistorier, stress, stemninger, menneskene vi er sammen med og de kontekstene vi tar del i.

Disse barna blir ofte omtalt som de «usynlige barna». De blir dessverre sjelden oppdaget før de selv virkelig sliter, og det er jo et paradoks. Et enda større paradoks er det da også at en død persons mobil skal være det som åpner opp øynene til berørte voksne og helsepersonell. Historien til den jenta som har vært omtalt i mediene de siste dagene, omhandlet ikke omsorgssvikt, men like fullt manglet hun kanskje trygge voksenpersoner som så henne for den hun var – en jente som strevde med å passe inn i samfunnets jag og krav.

Jeg undres ofte; hvorfor må noen dø før tiltakene begynnes å diskuteres? Hvorfor all denne diskuteringen? Hva med handling? Hvor er intervensjonen – de forebyggende tiltakene? Hva med å hjelpe foreldrene mer og ikke bare ta bort barnet? Selvfølgelig må barna vernes, men den bakenforliggende årsaken endres jo ikke av den grunn – det at foreldre drikker eller ruser seg. Hvorfor drikker de? Hva er den grunnleggende roten til alt det vonde? Jeg kunne nevne i fleng av oppgitthet. Men det hjelper lite å stille alle disse spørsmålene om ikke de som burde vite ikke har svarene…

Jeg mener det må mer handling til – vi må bry oss mer, tørre å si ifra når vi ser at tingene ikke er helt som de skal. Om det bare er et lite avvik fra normalen, så må man ta tak, spørre, se, lytte og vise at man bryr seg. Selv en person som ikke ønsker hjelp kan innse og føle at noen ser den tros alt, og det kan være det lille frøet som startet spiren til selv å be om sakkyndig hjelp.

I en artikkel forleden, leste jeg om en helsesøster som uttalte at når barn forteller henne om vanskeligheter på hjemmefronten, blir hun svar skyldig, sier det blir for krevende og hun vet ikke hvordan gi tilstrekkelig oppfølging. Hva for noe? Skaff deg en annen jobb! Hva med å bare vise at du bryr deg. Bare være der, gi rom for at barnet eller ungdommen kan få lov til å tømme ut all sin usikkerhet, alle sine ubearbeidede følelser. Være en voksenperson som kan vise at du bryr deg og gi barnet en flik av trygghet – et friminutt i alle problemene. Om denne helsesøsteren selv ikke makter, hva med å kontakte barnevernet? Hva med å gi f… i taushetsplikten og samtykkeerklæringer – samtykke meg hit og dit – DET ER ET BARN SOM LIDER!

I samme artikkel sto det også beskrevet hva en behandler på en klinikk uttalte seg vedrørende barns psykiske vanskeligheter. Hun sa: Det er pussig, i grunnen, vi er gode på å snakke med pasienter om de tenker å ta sitt eget liv, men vi synes det er vanskelig å komme inn på temaer om hvordan foreldrenes lidelser virker inn på familien og barna. Jeg kjenner klumpen i halsen, dessverre som jeg fryktet; de ønsker ikke, eller våger ikke å snakke om det virkelig vanskelige, og å dermed komme til bunns i årsaken til hvorfor personen er en pasient. Behandlere må klare å tydeliggjøre at de er alvorlig bekymret for situasjonen og at de ser dette barnet – denne personen som sliter og har det så uutholdelig smertelig. Det er høyst nødvendig å vise barn og unge ekstra omsorg og oppmerksomhet når de er på sitt mest sårbare. Se dem! Det kan redde liv!

Det er ingen quick-fix, og implementering tar tid – endring møter motstand. Det er vel en kjensgjerning at omfanget av barn og unge som lever under høyst urovekkende hjemmeforhold og omstendigheter, mye på grunn av foreldrenes rushistorie er svart stort. Selvfølgelig har vi de resiliente barna – løvetannbarna, som på tros av all urett og lidelse har klart seg bra, men også de må få lov til å snakke og at noen lytter til deres historie. De klarer, muligens fordi de har hatt noen voksenpersoner i sine liv som viser dem sitt følelsesregister, snakker om dem og ufarliggjør dem slik at de klarer å skjelne mellom de indre og ytre sannheter – med at noen oppfører seg på en spesiell måte og nødvendigvis ikke er den personen. Nettopp derfor, det at en hvilken som helst voksenperson kan gjøre en forskjell viser at det nytter. For å redusere på antall fremtidige pasienter inn i rus- og psykiatritiltak, er det på tide å bistå de risikoutsatte snarest mulig.

Jeg har lest at det i 2011, for åtte år siden, var registrert 260000 barn som lever med alvorlig psykisk syke foreldre og at ca. 70000 barn hadde rusavhengige foreldre. Rapporten er altså åtte år gammel, inneholder nok mange mørketall, men det er grunn til å tro at antallet ikke har gått ned på disse årene – dessverre. Det kan rundt regnet dreie seg om 350000 barn som opplever omsorgssvikt og som lever under uverdige forhold, og dermed har nedsatt fungeringsevne og kan risikere å bli fremtidige behandlingstrengende selv. I verste fall aldri bli fanget opp i systemet og vil prøve å løse vanskelighetene på egenhånd. De blir oversett – glemt og avskrevet for all fremtid – de ser ingen fremtid og kan i verste fall gå stille bort…

Det er en lovpålagt plikt til å se. Løft blikket og ikke minst spør hvordan barnas hverdag og livskvalitet er. Barn og unge sliter ofte ikke isolert fra andre, men i relasjon til andre. De forsøker å lete etter trygge rammer og stabile voksne. Kan ikke DU være den personen da?! BRY DEG!

Alle disse barn og unge som søker trøst i nettverk med andre sårbare barn og unge har jo ingen forståelse for hva som egentlig forgår inni seg selv. Det er sjelelig grunn til å tro ar de ikke har godt nok utviklet mentaliseringsevner. Mentalisering er et grunnlag for sunne relasjoner. At vi føler oss verdsatt og bekreftet når vi opplever at andre personen har «vårt sinn i sitt sinn». Da er vi ikke alene. Vi føler oss ikke bare forstått og sett, men vi føler oss følt. Barn trenger trygge voksne som kan lære dem at følelser ikke er farlige ved å snakke om dem, ta dem på alvor, men uten å frykte dem. Følelser kan være vonde, vanskelige – grufulle, og om de ikke får komme til overflaten kan de rett og slett ta liv. Bekymrer ikke det deg, så vet ikke jeg…

Som et skjørt løv under frosten ligger de små barna der…

 

Åhhh!

Noen dager finner jeg ikke de rette ordene… Jeg har ideen, alt jeg ønsker å skrive om, men de kommer liksom ikke lenger enn til pannebrasken. I dag satt jeg og leste i gamle magasiner, lette gjennom diverse sider på nettet for å finne inspirasjon, og så dukket denne opp. Den kom til meg, som en oppfølger av hva jeg selv skrev i går… og tidligere blogger for den saks skyld… Jeg er så freidig at jeg kopierer den, men æren for artikkelen/bloggen tilskrives Tove Mathisen. Takk til henne!

Hvorfor er det så vanskelig å slutte og ruse seg?

Hva er avhengighet, og hvorfor kan den som er avhengig ikke bare bestemme seg for å kutte ut rusmiddelet og få det bedre med seg selv og sine nærmeste? Du får svar om du leser denne bloggen fra psykologspesialist Tove Mathisen.

Hadde det vært opp til meg hadde jeg sluttet å drikke!

Mannen som sa dette til meg hadde for lengst sluttet å glede seg over alkoholen. Han var familiefar, hadde jobb og et godt nettverk. Enkelte der hadde begynt å se med fordømmelse på at han drakk for mye. Han strevde med å stå inne for det han gjorde. Han ville så gjerne være mer til stede for kone og barn. Nesten hver kveld etter jobb og når middagen var over, søkte han til flasken. «Bare et glass- til å roe meg ned med etter en lang dag» Hvor mange ganger hadde han ikke sagt at «nå er det nok- dette går ikke lengre», og like mange ganger hadde han tatt et par glass til. Jobb og familie stod alvorlig i fare.

Det er fristende å si «Ja men, kan du ikke bare….»

De velmente gode rådene han får fra andre virker ikke på vår mann. Å minne en med avhengighet om de negative konsekvensene kan bli møtt med avvisning. Det har mistet sin regulerende virkning. Det ligger i det å være avhengig. De aller fleste av oss kan håndtere bruk av alkohol. Vi lar de negative konsekvensene regulerer bruken. Vi vet det ikke passer å drikke når vi skal være med barn, når vi skal på jobb eller når andre synes det blir for mye. Vi drikker heller ikke i vanskelige perioder i livet. Vi skjønner at da er det ikke lurt å være i rus eller bakrus. Men når dette ikke lengre er alkoholfrie soner, begynner en vond utvikling. De negative konsekvensene blir holdt unna. Den som er avhengig kan kjenne på dårlig samvittighet og bekymring, men slike vonde følelser kan bli en grunn til nettopp å fortsette med å drikke. En pekefinger fra andre kan ofte møte motstand og benektning.

Som behandlere spør vi: «Hva er rusens positive sider»?

Vår mann blir overrasket over at dette er fokus i behandling og famler til å begynne med. Når han blir spurt om rusens positive sider, svarer han: «Positivt? Nei, det er da bare negativt alt sammen». Når vi begynner å undersøke nærmere, forteller han at rusen gir velbehag, det demper uro og den vonde samvittigheten. Til å begynne med var det et fristed når han trengte tid for seg selv. Det var moro å ha en kveld med kameratene. Vi vet at de positive sidene må anerkjennes for at vår mann skal våge seg inn på de åpenbare negative konsekvensene. De konsekvensene alle andre ser, men som kan være for skamfullt å ta inn over seg for den det gjelder.

Når rusen blir det som belønner og livet det som tapper

De som har en avhengighet, har alle sin egen historie om hvordan dette har utviklet seg. For noen starter den tidlig i livet, for andre mer i voksen alder. Et fellestrekk er at rusen overtar mer og mer til fordel for andre mennesker som er viktige for dem. Aktiviteter som før ga glede, må vike for aktiv rus og bakrus. Det som står igjen i det nyktre livet kan være det som er vanskelig å forholde seg til: Krav, forventninger selvforakt og lav mestringsfølelse. Hverdagsgleden er borte, livet kjennes tungt og rusen er det som gir ro og glede.

Viljen får dårlig arbeidsvilkår i en ruset og abstinent hjerne

Gjentatt rusmiddelbruk kan skape langvarige endringer i hjernens motivasjonssystem, som muligens kan reverseres ved tilstrekkelig rusfri tid. Når avhengigheten er etablert, skapes et sug etter den kjemiske gleden som rusmiddelet gir og som livet ellers ikke klarer å konkurrere med. Dette nevrobiologiske perspektivet innebærer ikke fravær av fri vilje, men at den frie viljen har fått dårligere arbeidsbetingelser. Dette gir vår mann opplevelsen av at det ikke er opp til ham om han skal slutte å drikke.

Ta vare på viktige mennesker- ingen klarer seg godt alene

Vi trenger alle andre mennesker for å oppleve tilhørighet og trygghet. Vi trenger noen nære som hjelper oss med å sortere i vanskelige og komplekse følelser og vi trenger å bety noe for andre. Mange beskriver at de mister viktige andre når de utvikler en avhengighet. De isolerer seg. Noe av grunnen kan være at rusmiddelets kjemiske sammensetning belønner hjernen på samme måte som når vi kjenner nærhet til andre. Derfor blir rusen en så sterk konkurrent til viktige relasjoner. Rusmiddelet krever heller ikke noe tilbake der og da. Vår mann trakk seg fra andres forventninger og krav og fant ro i rusen. Men rusen er dessverre en svikefull fortrolig. På sikt er rusen en som tar mer enn den gir.

Just do it

Mange forteller at «det var når jeg bestemte meg for endring at jeg fikk det til». De kommer til et vendepunkt i livet. Ja, er det likevel bare å gjøre det da? Det er ulike grunner som kan føre til viktige livsendringer, god behandling kan være en. En behandling der det etableres et håp om at endring er mulig, det jobbes frem en beslutning som står seg over tid. Det skapes et rom der det er mulig å se på de negative konsekvensene og personen får lyst til å ta vare på seg selv. Når selvrespekten øker, blir det mulig å knytte seg til andre og igjen selv bli viktig.

For å finne fram til motivasjonen for dette, kreves avhold over tid. Hjernen må få komme ut at alkoholens grep. Suget må avta.

Vår mann gjorde denne tidkrevende jobben og kom i en posisjon der det var opp til han om han skulle begynne å drikke igjen – eller la det være. Denne friheten må han ta godt vare på resten av livet for å forebygge tilbakefall.

Kopiert: av Tove Mathisen|, skrevet 08.08.2018

Kopiert fra ukjent fotograf