Slipp taket!

Det handler om mestring, eller er det for å oppnå lykke…

Det er sommer! Jeg er glad i sommer, sol og bading. Jeg simpelthen motstår ikke fristelsen av å kaste meg ut i vannet, salt sjø eller ferskvann, spiller ingen rolle, når sola steiker som verst. Det er godt det er den type fristelser. Om sommeren før kunne jeg simpelthen ikke motstå fristelsen til å drikke alkohol når sola steika. Ikke det smarteste, men jeg var ikke så smart den gangen. Jeg trodde jeg var, men lurte bare meg selv til å tro at en drink løser alt, til og med solstikk…

Det er deilig å ligge på et varmt svaberg, kjenne sola sitre, vannperler triller nedover kroppen, dunste bort. Før enset jeg ikke slike ting. Var mest redd for at alkoholen skulle dunste bort i varmen, så jeg måtte drikke fort. Bli fullest fortest… Sovne på en luftmadrass, helt borte vekk. Åh gud, jeg får vondt i hodet av tanken…

I dag er det ikke sol og badevær, skjønt det er faktisk deilig å svømme i regnvær også, men ikke i dag. Ikke i dag nei! Gjenkjennende tankegang?! Tar det i morgen. Slutter å drikke i morgen jeg. I dag er det regn, drittvær ute og helt perfekt til å sitte inne å sture, forsurne og bare drikke – drikke – drikke. Nei, ikke i dag! Jeg drikker ikke lenger og sitter ikke og sturer på regnværs dager heller. Det er en flott dag for innendørs arbeid, forfallent husarbeid, det jeg har latt være når sola har ønsket min oppmerksomhet. Jeg har ikke giddet jobbe inne, latt hybelkaninene vokse seg store og feite – tro det eller ei. I dag skal jeg fange dem, selv på en søndag, men senere, bare skrive litt først…

Utsettelser, det er jeg fortsatt flink til, som før (om ikke på samme måten), da jeg drakk og i morgen var i morgen og ikke i dag, så var det jo like «fint» å drikke i solskinn som i regnvær. Ingen dag passet seg liksom for å slutte å drikke på. Jeg måtte bli klar, klar for å gjøre en endring, klar for å stå i det som var smertefullt og ubehagelig. Jeg måtte finne lysten på et bedre liv, finne mestringsfølelsen som var større enn smerten og ubehaget. Så lenge jeg valgte flukt vekk fra utfordringene skjedde det ingenting. Det er jo det samme nå, selv som edru. Flykter jeg blir ingen ting gjort, ingen ting endres og alt er like ille som før, som i går. Heldigvis er ikke gårdagen noe jeg husker med gremmelse lenger, bare oppgitthet over at jeg lot vaska være, og gjorde noe helt annet, men det var det som var viktigst da, som jeg trengte i går. Det er helt greit. Så får jeg ta huset nå, og tenke positivt: Det var en mening med det!

Selv det som er kjedelig må gjøres, og det som til tider føles uoverkommelig og vanskelig, som det å bli edru. Når jeg setter meg ned for å skrive, uten å sammenligne det med å bli edru, nei, for all del, men jeg skriver fordi jeg har noe jeg ønsker å formidle, en idè med en tanke bak, noe jeg har på hjertet – hjelpe noen til å ta valg. Ordene kommer som regel av seg selv, men noen ganger går det i stå, som i dag. Måtte slite for å komme i gang. Legger bort pennen. Kanskje skulle jeg ikke skrive, men vaske? Det er ikke lett å skrive på anmodning, selv ikke fra meg selv. Så tenker jeg: Slipp taket! Slipp taket i situasjonen og se hva som skjer, og vipps, som er «mirakelkur» kommer historien til meg. Når jeg slipper taket, overlater jeg ikke situasjonen bare til tilfeldighetene. Jeg overlater til en kraft som er sterkere enn meg, gir fra meg styringen: La meg se hva som skjer! Og det var det jeg måtte gjøre for å bli edru også, overlate styringen til andre. Alene klarte jeg ikke – det hadde jeg jo bevist.

Det er det jeg skal skrive om i dag altså; om å slippe taket og å mestre livet…

Min edruskap kommer først, det må jeg ikke glemme. Gjennom å fokuser på meg selv slipper jeg taket på problemer rundt meg, selv bagateller som bare det å ikke finne ord. Men det mest nødvendige er å slippe taket på andres problemer for da kan jeg bedre ta hånd om mine egne. Hva kan jeg gjøre for meg selv i dag mon tro? Jeg husker – det viktige! Det å påminne meg selv om min maktesløshet over for alkoholen, og at jeg kan ikke leve noe annet liv enn mitt eget. Den eneste måten å finne fred og sinnsro på er ved å forandre meg selv til det bedre. Når jeg stadig blander meg for mye inn i andres liv eller i en situasjon jeg overhodet ikke har noe med, ikke har kontroll over, men vil ha kontroll over, da mister jeg all kontroll. Ikke minst forstyrrer jeg ikke bare relasjonen vi har, men muligheten for å utvikle den. Og det som verre er, jeg står i fare for å forstyrre relasjonen til meg selv og mitt åndelige meg. Det er ved å glemme meg selv at jeg finner meg selv…

Når jeg gir andre mennesker rett til å leve sine egne liv, gjøre sine egne valg og dermed utvikle seg mens de får oppleve følgene av sine handlinger, slik jeg har måttet, er det jo da de oftest lærer. Jeg trenger å være i utvikling og da er det nødvendig å slippe taket fra tid til annen, som nå. Påminne meg om at alene er jeg intet. Ja, for når jeg åpner sinnet slipper jeg andre tanker til slik jeg gjør ellers i livet når jeg står fast – føler at jeg ikke kommer noen vei. Jeg skriver videre – ord på ord…

Jeg er ikke kurert for alkoholisme. Hva jeg virkelig har er en daglig utsettelse. Selv om jeg er nykter kan jeg ikke erklære at jeg har funnet fullstendig lykke og ikke har flere ønsker. Jeg kan ikke si at jeg har det bra som jeg har det og ikke har behov for å gjøre noe mer. Det vil kan hende bety en uunngåelig tilbakegang siden jeg da er for opptatt av min egen selvtilfredsstillelse. Jeg må både vokse og falle, for noen ganger må jeg falle for å vokse. Jeg må forandre meg. Jeg kan ikke stå stille selv om jeg er i nuet – i dagen i dag. Her og nå legges grunnlaget for fremtiden. Jeg kan til og med påvirke andres fremtid med det jeg fortar meg på dagen i dag.

Jeg trengte hjelp for å komme hit jeg er i dag, og den hjelpen jeg fikk ønsker jeg at andre skal få, men det er opp til hver enkelt selv å bestemme om de vil ha mitt bidrag. Jeg kan ikke ta andres valg som sagt, men jeg kan påvirke og oppmuntre til å ta valg som gjør dagen i dag enklere. Med bakgrunn i at jeg har erfart at jeg mestrer noe ved å først og fremst gi avkall på gamle vaner og strategier, så ønsker jeg å fortsette med det som skaper en bedre tilværelse. Opplevelse av mestring er altså det som skal til, men mestring beror på at man prøver og feiler og ikke gir opp selv om det byr på noen vanskeligheter, men prøver igjen – falle og reise seg mens noen står på sidelinjen og heier.

Mens jeg har sittet her og skrevet har sola tittet fram, og jeg kunne fort ha slått fra meg tanken på å gjøre noe her inne. Skal jeg la vaskekluten ligge? Nei, jeg velger å ta fatt på det jeg har utsatt, det kjedelige, ikke for å bli lykkeligere, men for å forfølge tanken på hvor viktig det er å ha mål og gjennomføre dem – stå i det, selv det smertefulle som da jeg startet edruskapen. For da kan jeg bedre nyte resten livet etter på, eller som nå, resten av dagen. Jeg mestrer det meste av livet nå, og dukker det opp vanskeligheter så kan jeg slippe taket bare litt og starte opp igjen på nytt. Jeg gir meg selv tid til å se nye muligheter. Så jeg slipper taket – overlater kanskje litt til tilfeldighetene, finner sinnsroen, så skjer det bare. Ny giv, nytt mot – ny mestring. Jeg vet jeg klarer! Ordene er på plass, historien er ferdig og hybelkaninene «roper». Ja da, jeg kommer!

Men jeg skal ikke slippe taket i dere, dere skal ikke få løpe fra meg igjen. Likevel slipper jeg taket, taket i tanken på at jeg heller vil gå ut, ut i sola… Men jeg husker brått: Jeg vil våkne i morgen, full av mestringsfølelse, vite at jeg tok tak i dag, som i morgen er i går; se sola skinne – vise starten på en ny dag, …og ikke et nytt helvete.

Fortsatt god søndag! Min blir, samme med hybelkaninene… for senere å ta meg et forfriskende og fortjent bad – et snev av lykke. Drinken lar jeg stå – til i morgen! Det handler om å gi slipp, la noen fortelle deg at: Jo, du kan, du mestrer… Men mest av alt; innse det selv at du mestrer. DU MÅ BARE STÅ I DET! I morgen skinner sola… Lykke!?

Skal – skal ikke…
Valg å ta:
Det viktigste først…

Ensomhet 2

Så er jeg kanskje ensom jeg også… fra tid til annen…

Jeg har blitt fortalt at ensomhet er noen man ikke velger selv, men jeg er tilbøyelig til å ikke være helt enig i det. Jeg mener at vi selv kan gjøre noe for å unngå ensomhetsfølelsen, bli flinkere til å ta kontakt og ikke la det bli en selvoppofrende profeti. Like fullt er mange ensomme, og det er smertefullt. Derfor tenker jeg at livsmestring er like viktig som å opprette stadig nye møteplasser. For det å være alene og ensom, det er noe alle inn imellom må takle. Og vi må lære at det går bra.

Nå ertet jeg sikkert på meg mange ensomme sjeler, men noen ganger trenger man å komme seg ut av det «trygge skallet», høre en flik av sannheten, selv om det er vondt, og kanskje til og med sårende. Jeg for min del tenker og tror at det er jeg selv som duller meg inn i ensomhetsfølelsen. Ja, til og med skylder på andre for at jeg er ensom. Det er helt klart situasjoner jeg selv kan endre på, spesielt mine tanker, følelser, holdninger og handlinger. Jeg stakkarslig gjør meg selv til tider. Noen ganger blir jeg også «påtvunget» en ensomhetsfølelse, og der stiller jeg samfunnet som ansvarshavende. Like fullt er det til syvende og sist mitt ansvar å gjøre noe med det mener nå jeg da. Ja, ja, der var det sagt, og satte du maten i halsen nå, så gi meg gjerne tilbakemelding og motargumenter på min påstand. Jeg liker diskusjoner, og så forsvinner kanskje ensomhetsfølelsen for en stund også…

                                                                    ————————–

Som tidligere nevnt (innlegg på facebooksiden) har jeg gått rundt og innbilt meg selv at jeg er ikke ensom. Jeg er mye alene og trives med det, men ensom, nei. Så fikk jeg et annet syn på saken, men jeg mener fortsatt det er mitt eget ansvar å gjøre noe med det, og at jeg selv er ansvarlig for at jeg føler meg ensom noen ganger. Ensomhet kan faktisk føles på så mange måter, og jeg skrev noe om det i forrige blogg, og her skal jeg gå litt mer inn på det i forhold til egne erfaringer og ikke minst meninger.

Ja, det å være alene innebærer nødvendigvis ikke at man er ensom, og det stemmer på en prikk på meg. Jeg stortrives alene, kjeder meg aldri og føler sjelden noe savn av venninneprat over en kaffekopp. Kaffen nyter jeg best alene hver morgen ute på balkongen med dagens røyk. Jeg vet jo også at man kan føle seg ensom sammen med mange mennesker, og jeg vil si at det er vel noe jeg mer har følt på. Vi skal liksom være en del av en flokk, men muligens er jeg mer skapt til å være en einstøing. «Flokken min» oppsøker jeg helst når jeg vil, ikke de. For det er slik at jeg sjelden ønsker å delta i festlig vennelag og store forsamlinger, men de sedvanlige og familiære sammenkomstene deltar jeg mer enn gjerne på.

Skulle jeg delta på kurs eller foredrag av noe slag, tenker jeg egentlig ikke så mye over de andre tilstedeværende. Jeg er der for å få in-put, ikke for å være en del av noe. Dette høres sikkert egoistisk ut, og mulig er jeg selvopptatt, men jeg ser på det mer som en form for overlevelsesstrategi. Andre mennesker gjør meg ofte usikker og jeg vet ikke alltid hva jeg skal snakke med dem om dersom de tar kontakt, bortsett fra om det omhandler noe fra foredraget. Så jeg ser ikke bort ifra at jeg er selvsentrert og oppslukt av å suge mest mulig ut av andres kunnskap for egen vinning skyld.

Dette vil jeg forfølge litt mer, om det å være på foredrag og lignende. Har det vært for å tilfredsstille egne behov, som å stilne en urofølelse og ikke bare at jeg ønsker mer kunnskap? Det var slik jeg gjorde da jeg drakk, jeg brukte «vennene» mine for å oppnå anerkjennelse. Enten spanderte jeg på dem for å bli godtatt eller så brukte jeg dem for selv å oppnå fordeler, da i form av alkohol. Likheten er påfallende, og i begge tilfeller dreier det seg i høyeste grad om ensomhet. Jeg brukte andre for å kjenne meg vel og bli godtatt, og sannheten er at jeg gjør det samme nå. Forskjellen er at nå har jeg egentlig ikke følt meg noe som helst ensom i utgangspunktet når jeg har oppsøkt folkemengder, men likevel fant det nødvendig å være en del av, eller kanskje mer være delaktig i noe. Og hvorfor ønsket jeg så det…?

Så, er jeg en egoistisk einstøing eller er jeg en ensom person jeg også, fra tid til annen? Spørsmålet har streifet meg i det siste. Det har blitt mer åpenbart for meg at når jeg har gått rundt og følt på min sårbarhet, og sikkert også en slags følelse av urettferdighet, til og med sjalusi for å være helt ærlig – og det skal man jo være, så har det så absolutt dreid seg om en ensomhetsfølelse. Når jeg ikke tar tak i et problem, hva det enn måtte være og hvordan det ble utløst har ingen betydning, men det at det skaper en enorm frustrasjon og skuffelse i meg var det som startet tankeprosessen. Det er jo mitt ansvar å ta tak i det som går inn på meg og som dermed får meg til å kjenne meg liten og tilsidesatt, faktisk ensom. Jeg fikk en bekreftelse på noe, at jeg ikke er helt sjef over følelsene mine, og det har jeg egentlig ikke trodd heller, men akkurat denne ensomhetsfølelsen har liksom vært fraværende, vertfall ikke okkupert tankene mine.

I enhver situasjon som nykter har jeg følt meg tilstede i meg selv, og ikke trodd at når jeg faktisk har behov, eller feil ordvalg; når jeg har valgt bort å snakke om hva som uroer meg, så har det dreid seg mye om usikkerhet overfor andre, og ikke minst frykten for å miste noe eller noen jeg er glad. På en måte er det en form for ensomhet å føle at jeg ikke klarer å ha en ordentlig dialog med en person jeg bryr meg om. Eller? Og når kommunikasjonen bare er overfladisk, at den ikke går i dybden av problemstillingen, når jeg aldri helt får rusket tak i «ugresset», så er det for f… meg ensomhet. Er det ikke? Når jeg blir gående å føle at jeg er helt alene med problemet, at de andre involverte ser totalt fraværende og ubrydde ut, da tuller jeg meg inn i ensomheten, og det kjennes både vondt og godt ut samtidig. Eller er det en mer fandenivoldsk tankegang og følelse. «Åh, du bryr deg ikke, så jeg gidder heller ikke. Dra til hel…»! Jeg opphøyer meg selv og «formaner» til meg selv at dette er jeg for god til. Jeg trenger ingen, jeg klarer meg selv, men så kjenner jeg meg så bitte liten, skamfull og redd. Helt forlatt til meg selv. Jeg vil jo være alene, men samtidig ha noen å dele noe med, kjenne meg betydningsfull, ha nærhet, bli møtt, sett og hørt. Kunne si hva jeg føler, mener og tenker. Jeg er da for f… et menneske jeg også. SE MEG! Jeg er tilbake på barnestadiet, som da jeg drakk, og handler før jeg tenker – urasjonell og barnslig. «Du kan bare ha det så godt»! Jeg går. Dyrker ensomheten – sur, grinete, såret og sinna. Det er mange følelser som ensomheten pakker inn i gråpapir…

Naturen, den jeg føler jeg lever i pakt med, i takt med meg selv og det som skjer rundt meg. Ensomheten har nok sneket seg inn fra tid til annen, selv om jeg egentlig ikke har registrert den, reflektert over at det var ensomhetsfølelsen som faktisk pustet meg i nakken. Da er det slik, får jeg håpe, at den ikke har slått rot i meg igjen, at jeg røsket vekk den store roten da jeg ble edru, eller så hadde det kjentes mer intenst ut. Det er viktig å bli påminnet og få konstatert at det er NØDVENDIG å ha en oppklarende samtale, hvor den konstruktive dialogen har et felles mål og ikke bare den overfladiske: «Hvordan går det»? «Jo, takk bare bra»! For så å snu seg rundt med en nedsunket mine over munnen (akkurat som en av Lene Kongsviks karakterer i tv-serien Kongsvik ungdomsskole). Jeg blir tilsynelatende mer «bekymret» over hvordan den andre har det i denne uoppklarte situasjonen. Jeg har det vondt med meg selv – ergo må den andre ha det vondt. Jeg har et ønske om å oppklare og komme til bunns uten å såre noen, og har ikke til hensikt å overlate noen til ensomheten, men likevel ender jeg opp med å såre ved å bare snu meg og forlate rommet. Og jeg går ut i ensomheten, mens den andre ikke bryr seg det minste. Det som for noen dager siden var befriende, det å være alene, er nå plutselig blitt gnagende og smertefullt. Og hadde jeg ikke visst bedre, så kunne denne følelsen ført meg til nærmeste pol og ikke til skogs…

Jeg frykter ikke ensomheten, eller sjelden vert fall. Og jeg flykter heller ikke hverken fra ensomheten eller livet mer, men oppsøker ensomheten – det å være alene. Jeg er ikke redd, redd for hva som kommer til å skje, men jeg er forberedt på at følelsen kan komme. Det er mitt ansvar å fortelle andre at jeg trenger å bli sett. Noen ganger kan det være slik at jeg selv skaper ensomhetsfølelsen uten å egentlig være ensom. Kan hende er jeg utspekulert også, at jeg tilegner andre skylden for at jeg føler meg ensom, at jeg ønsker oppmerksomhet når det passer meg. For jeg tror at vi kan skape vår egen ensomhet, og kanskje gjør vi heller ikke nok for å komme ut av den. Jeg selv synes nok at jeg burde oppsøke folk mer, søke kontakt og ikke minst bli flinkere til å fortelle hvordan jeg egentlig har det. Min usikkerhet styrer min ensomhet. Derfor er jeg redd for å bli oversett og ikke tatt på alvor. Redd for å bli overkjørt og at mine følelser ikke har noen betydning i andres øyne. Da kjenner jeg meg ensom da…

Motsier jeg meg selv, tenker du!? Tja, jeg gjør egentlig ikke det, for som skrevet – det er jeg som trenger å gjøre noe med det. Følelsene er mine og jeg kan «lure» og «manipulere» dem dit jeg vil, eller regulere dem. (https://www.modum-bad.no/foelelsenes-abc/). Det sitter i hodet! Jeg må tørre å ta tak i situasjonen, jeg må smile og snakke. Å smile er noe av det mest effektive jeg kan gjøre og som kan sette i gang noe til den som blir smilt til også. Likevel har ikke alle ressurser til å gjøre egne tiltak, at de ikke er mobile nok og mer sårbare, jeg vet det. Da er det viktig at det eksisterer noen ytre tiltak, men den enkelte må hjelpes og oppmuntres, og selv ville ut av ensomheten, hvis ikke er det liten vits i tiltakene som gjøres. Det kan sammenlignes med å bli edru. Hadde ikke jeg selv hatt et ønske og villet bli nykter, så hadde jeg fortsatt sittet ensom med vinkartongene mine. Paradoksalt nok!

Ensomhet 1

Hvor kommer ensomhetsfølelsen fra?

Spørsmål å stille seg og tenke over når man rydder opp og tilrettelegger for bedre rutiner og tilværelse i hverdagen er: Hvordan vi opplever sanseinformasjon avhenger av sammenhengen den opptrer i, våre tidligere erfaringer og forventninger i øyeblikket. Allerede på første stasjon i hjernebarken er nevronenes egenskaper sterkt påvirkelig av oppmerksomhet og forventning. Vi er mer styrt av våre forventinger om hva som skal skje enn av hva som gikk umiddelbart forut.

Ja, en situasjon, god eller dårlig skaper en reaksjon, god eller dårlig. Og jeg har blitt oppmerksom på at den faktisk kan skape ensomhetsfølelse også, aller mest når det er en vond opplevelse forut, som ikke blir tatt tak i og snakket om. Jeg hadde senest en i dag. Derfor ble jeg tankefull, undrende og ville finne ut mer om hvorfor reaksjonen ble slik. Tanken på at jeg følte meg ensom falt meg ikke inn, men etter å ha lest et innlegg av Rita Nilsen – Ukens Refleksjon, fikk det meg til å gå mer i dybden av min, hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Var det en ensomhetsfølelse, og hvor kom den fra?

En ensomhetsfølelse innbefatter flere følelser, som for eksempel tristhet, sinne, frustrasjon og sjalusi, vel og merke den negative ensomheten. For ensomhet kan også være positiv og forbundet med glede, lykke og harmoni. Uansett så er den følelsen din egen – din opplevelse, men det er jo mulig å endre på opplevelsen – ensomhetsfølelsen. Ensomhetsfølelsen kommer når man opplever savn etter kontakt med andre, og i mitt tilfelle var det fravær av god kommunikasjon. Jeg forventet et imøtekommende svar på et spørsmål, men ble møtt med likegyldighet og irritasjon. Det fantes ikke noe samspill mellom oss to, og dette har den siste tiden vært fraværende mye på grunn av samboerens altoppslukende jobbsituasjon. Mine forventninger ble snudd på hodet og jeg reagerte, som så ofte, med å gå.

Og det er jo slik at man kan føle seg ensom selv med venner og familie rundt seg, og siden vi mennesker liker å gå i flokk, kan vi bli påvirket av andres adferd. Jeg er vel en person som raskt fanger opp negative signaler fra andre, fortolker andre mennesker som avvisende, slik som den dagen, og trekker meg derfor vekk istedenfor å forfølge situasjonen. Jeg skulle ha søkt kontakt og fortalt at jeg følte meg urettferdig behandlet og bedt om en forklaring, men i stedet gikk jeg. Jeg følte meg utenfor – ensom. Og det er kanskje slik at når jeg føler meg ensom, ikke blir sett og hørt, så vil jeg bort, være alene og helst i naturen. Jeg satte meg på sykkelen og dro til skogs med ensomhetstankene mine. Men jeg drakk ikke alkohol, slik jeg ville ha gjort før. Nå som nykter klarer jeg bedre å få kontakt med mitt følelsesliv, de vonde så vel som de gode, og jeg blir ikke skremt. Nei, ensomheten skremmer meg ikke, den er en del av livet…

Ensomhet er en opplevelse av en tilstand. En følelse av å være alene, å være uten kontakt med andre, en følelse av ikke å bli sett, eller speilet. Og jeg opplever vel denne følelsen like sterkt om jeg er sammen med andre, om ikke i alle situasjoner. Det har nok også noe å gjøre med min dagsform, hvilket humør jeg er i, om jeg er mer sårbar, som igjen kan henge sammen med en tidligere hendelse – i går, forrige uke eller år tilbake. For noen mennesker er det også naturlig å trekke seg mer bort fra andre. De ønsker det selv, og har ikke det samme behovet for å være sosial som før. Jeg er nok en slik person, samtidig som jeg enkelte ganger har mer behov for å ha kontakt og bli sett. Min avhengige personlighet spiller vel en rolle i disse situasjonene. Muligens dreier det seg også om sen-abstinenser, for de kan jo fortone seg på mange måter når ikke minst følelseslivet spiller meg et puss. Det beste er å gå inn i eller unngå å skape situasjoner som kan få meg til å føle meg ensom og tilsidesatt. For det er mest det, at jeg kjenner meg oversett og neglisjert, den følelsen jeg ofte drakk på, og som gjorde meg ensom. Ensomhetsfølelsen har jeg vel alltid kreditert til andre, at jeg har latt andre påvirke meg til å føle meg ensom…

Jeg trives i eget selskap, og det er en bra egenskap, er det ikke!? Har nok noe med at jeg er introvert, og de fleste slike personene ønsker alenetid. Jeg tenker bedre og konsentrerer meg bedre alene. Likevel «dyrker» jeg fram det utadvendte når jeg må. Når jeg tar meg den alenetiden som jeg så sårt trenger kommer jeg mer i kontakt med følelsene mine, får bedre selvinnsikt. Det at jeg valgte å «forsvinne» inn i den dype skogen var jo fordi erfaringsmessig utløser naturen gode følelser i meg, og jeg blir ikke lenger trist eller sint. Jeg finner også ny strategi for hvordan gripe fatt i problemet, og ikke komme hjem i sinne og frustrasjon. Kanskje måtte jeg kvitte meg med skyldfølelsen også, for jeg var jo delaktig i situasjonen, men jeg klarte bare ikke hindre hendelsesforløpet der og da. Det er likevel mitt ansvar overfor meg selv, og andre å finne ut hva dette egentlig gjorde med meg. Jeg er nå en person som reagerer negativt på autoritær oppførsel, selv om personen i det store og hele bare er snill mot meg. I slike situasjoner kan jeg ta på meg «offerrollen» eller til og med fraskrive meg alt ansvar – det var ikke min feil, og dermed prøver jeg å rettferdiggjøre min handlemåte. Og i disse situasjonene kommer gjerne ensomhetsfølelsen i tillegg. Det er da jeg behøver å tenke at jeg ikke skal tenke slik, men finne knep for å kunne greie å stenge uroen ute. Det er nettopp det jeg fant ut da jeg satte meg på sykkelen, det at jeg kjente på ensomhetsfølelsen, den som kan gjøre meg trist og nedfor og tiltaksløs. Inne i skogen slapp alt taket.

For det dreier seg om å styre tankemønsteret, bort fra det negative og destruktive og over på noe positivt og mer oppbyggende på humøret og hvordan jeg ter meg. Det å gå inn i en ensomhetsfølelse aktiverer en slags forsvarsmekanisme i meg tenker jeg. Som den avhengige personen jeg er, så husker jo hjernen at alkoholen hjalp, spesielt når jeg var ensom, og den vil gjerne at jeg skal døyve smerten som ensomheten følger med seg. Da blir jeg mer på alerten. Jeg vil ikke drikke, og ikke engang ensomheten skal få meg ut av fatning. Jeg har lært meg nye metoder, fått ny kunnskap, og bestemte tankemønster som tas frem når autopiloten prøver å ta fullstendig overhånd. Jeg vet at blir jeg selvmedlidende for lenge, blir værende i ensomhetsfølelsen så mister jeg min handlefrihet. Jeg ønsker meg mest mulig opplevelse av mestring og velbehag, så jeg står i det for en stund, «snur tenken» og ikke engang russuget finner rom i hjernen min lenger, det suget som svekker selvtilliten og selvfølelsen og får meg mer ensom.

Går jeg inn i ensomhetsfølelsen «med vilje» kan det være et tegn på at jeg planlegger en sprekk. Jeg forherliger min nedstemthet og selvmedlidenhet. «Ingen ser meg, jeg er helt alene, helt ensom for ingen vil ha noe med meg å gjøre. Ingen forstår, så hvorfor kan jeg da ikke bare drikke, ha det moro som alle de andre, de som ikke inviterer meg med på festligheter mer». Skummel tanke! Vinglasset er farlig nær. Når slike tanker eventuelt dukker opp er det om å gjøre å finne positive motstykker som for eksempel å oppsøke eller etablere kontakt med noen. Kanskje er det en hyggelig person i nabolaget, sidemannen på bussen, for bare det å snakke med noen hjelper. Det gjelder bare å få tankene over på noe annet, ikke være for redd for å bry seg og trenge seg på. Kan hende finner man ut at sidemannen eller naboen også kjenner seg ensom, og til og med at man har noe til felles utenom ensomheten, en aktivitet begge liker, slik som for mitt sitt vedkommende, en nabo som liker å pusle i hagen. Jeg har hatt mange fine samtaler over ugressluking. Og de er verdifulle, om så de bare varer noen få minutter. Jeg, eller begge får noen øyeblikk med sinnsro, akkurat nok til å skremme ensomhetsfølelsen bort.

Selvfølgelig er det slik at ikke alle mennesker jeg møter er hyggelig samvær, og slik vil det alltid være. Noen kvelder kan være kjedelige, hvor det ikke er noe severdig på tv-skjermen og hvor samboeren heller ikke inviterer på intimitet eller samtale. Ja, da er det lett å føle seg utenfor og ensom. Når man blir nykter blir mange situasjoner nye, og selv etter fire edrue år, kan slike situasjoner fortsatt dukke opp. Det er livet – slik er det bare. Ensomheten er som sagt en del av livet. Jeg savner ikke fredagspilsen, vel det var hver-dags-pils for min sin del, og nå på sommeren er tv-en svært lite brukt. Gode samtaler og nærhet savner jeg fra tid til annen, for det er faktisk en nødvendighet selv for meg som trives alene. Vi er stort sett flinke til å vise hverandre omtanke og kjærlighet, det som holder ensomhetsfølelsen fraværende. Det er vel noe med forventninger også, hva jeg tenker og tror om hva andre tenker og tror; og jeg er faktisk ikke verdens navle…

Så jeg tenker at min ensomhetsfølelse kommer fra min egen usikkerhet, og det er hva som gjør meg usikker som jeg trenger å ta tak i. Bare det å være der for noen, gi noe av meg selv bidrar til bedre selvfølelse og dermed mindre ensomhetsfølelse. For det er da jeg opplever å få så mye tilbake, og det viktigste er at man har hverandre – når man trenger det som mest, når man føler seg alene, tilsidesatt og oversett, når man selv ikke har valgt ensomheten og tenker: «Alle andre har noen – bare ikke jeg». Det er da man selv må bryte den barrieren, ta kontakt og oppsøke et felleskap og ikke ensomheten…

PS! Det kommer en Ensomhet 2 senere, derav overskriften…

Alene med tankene mine, men ikke ensom…

Endringsarbeid

Alle mennesker får reaksjoner når de gjør dyptgående forandringer i sin hverdag. For de som er avhengige kan det dog virke mer dyptgripende, og det koster mer både fysisk og psykisk å gjøre disse endringene, men jeg vet at det blir så mye mer behagelig etter hvert. Man får mer orden på følelsesregisteret sitt, og det meste av det man gikk rundt og engstet seg for har ikke lenger betydning. Abstinensene avtar, og noen av de, som fortsatt vil vedvare, blir mindre merkbare og slitsomme. Ikke minst blir man flinkere til å gjenkjenne dem og man trenge ikke døyve dem med alkohol lenger. Jeg for min del merker meg at triggersituasjoner setter i gang reaksjoner tre til fire dager etterpå, men jeg blir ikke av den grunn redd mer, men har der imot lært å unngå slike situasjoner i fremtiden – om jeg ikke fullt ut stoler på egen styrke til å motstå fristelser. Vel, det dreier seg ikke lenger så mye om å bli fristet, men mer om å unngå tankespinn og få en lettere og mer behagelig hverdag.

Første steg i endringsarbeidet er å legge ting til rette for å nå de mål man setter seg, og starte med å få kontroll over misbruket og destruktivt levesett. Her må nok de fleste ha hjelp, for erfaringsmessig har ikke mange klart det på egenhånd. Det er lurt å spørre seg om det er mulig å endre på noe slik livssituasjonen er nå, stille seg noen kontrollspørsmål:

– Hvordan er bosituasjonen? Er det for eksempel holdbart å leve på et hospits?

– Hvordan er familieforholdene? Hvorfor har jeg ikke kontakt med mine barn?

– Hvordan er det sosiale nettverket? Har jeg bare drikkevenner, og er de verdt å samle på?

– Hvordan er den økonomiske situasjonen? Klarer jeg å betale regninger og uventede utgifter, eller drikke jeg bort penger jeg ikke har?

– Hva fylles tiden med? Opptar alkoholen mesteparten av tiden min? Rutiner, daglige gjøremål og interesser – hva med dem?

Rett og slett: Har jeg det bra? Liker jeg min egen tilværelse?

Det dreier seg altså om å legge alle forholdene til rette for å oppnå en forandring – for å nå et mål, et mål som virkelig betyr noe for deg. Selv de små delmålene som kan bidra til bedre daglige rutiner. Noen trenger faktisk å legge til rette for å komme seg opp av sengen, få en best mulig start på dagen, og det går an å alliere seg med en person man stoler på, en som man for eksempel kan ringe, en som «pusje på» og oppmuntre til at morgentimene blir lettere. Kanskje kan det være lurt å skaffe seg en tillitsperson. En å snakke med når det røyner på, en å dele sorger og gleder med, og en som kan gi ny giv og nye innfallsvinkler på et mulig oppstått problem – stort eller lite. (Men alle problemer oppfattes som store for en person som lider av avhengighetssyndromet, og man ønsker bare å glemme dem – for en stund, og det er da man virkelig trenger noen).

Mange har hatt stor nytte av å ha samtaler med prester og psykologer eller nøytrale personer, men sky unna venner, kjærester og familiemedlemmer. Det blir fort for nært og nye problemer kan oppstå med tanke på skyldfordeling, ansvar og rutinemessige gjøremål. Moralpreken kan overta for den konstruktive og gode samtalen. Det er lurt å spørre seg om hvilke forventninger man har, og hvilke metoder som kan hjelpe til med å styre unna det som hindrer en i å nå sine respektive mål. Ikke minst er det en fordel å ha trygge og kunnskapsfremmende arenaer, og hvor «gamle» interesser kan gjenopptas og være virkemidler til å raskere ta tilbake kontrollen. Det gir dessuten et pusterom i hverdagen. Min erfaring er at naturen og det å ga tur hjelper, og det kan gjøre at samtalen går lettere. Jeg har også lært meg til å skrive notater for senere å kunne reflektere over kunnskapsbanken jeg har opparbeidet meg i løpet av dagen. Tanker, meninger og handlinger trenger å bevisstgjøres; hvorfor gjorde jeg nettopp dette? Hva kan man lære av eventuelle feil, eller også det jeg faktisk fikk til, for det jeg mestrer er vel så viktig å ha fokus på.  Ved å sette det inn i en kontekst, kan det være til hjelp for videre arbeid mot målsetningen, om man tar til etterretning mistakene man foretok seg eller hvorfor man klarte å utføre nettopp den oppgaven …

Men det er mitt ansvar å ta ansvar for mitt liv!

Jeg vet også at arbeidet er ikke over selv om jeg har blitt nykter. Daglig behøver jeg å fortsette jobben med å vedlikeholde fasaden og ikke minst hvordan jeg ønsker at «møblene» skal stå. Jeg trenger å rydde opp, om ikke storrengjøring hver dag, så gjør jeg litt hele tiden. For det er som med et hus. Slutter man med vedlikeholdsarbeidet, så forfaller det, og det vil skje med meg også. Derfor passer jeg på å feie for min egen dør, holde orden i knivskuffen og dermed bidra til at jeg ikke blir «utenpå blank og innvendig krank». Jeg er min egen bolig, jeg bor i meg selv – mine følelser bor i meg og har jeg det ikke bra følelsesmessig, lever jeg ikke bra i og med meg selv. Så jeg velger å ta frem støvkluten i dag også jeg. Nei, jeg har ikke støv på hjernen, og du må gjerne kritisere meg for å være litt vel mye opptatt av orden og det å ha det rent og pent, men jeg liker ikke kaos og ubudne hybelkaniner i amygdalaen, du vet der tanker og følelser holder til, og de liker jo ikke for mye rot, det som forkludrer til det følelsesmessige og gjør at tankene hopper bukk over de mest kjedelige, de opphopede arbeidsoppgavene, og vil at jeg heller gjør det som er mest moro, det som glemmer bort at nå er det på tide å ta i et tak… så jeg velger å ha orden i sysakene for å unngå å stikke meg – igjen…

For meg har det blitt en vane, og ikke minst en god start på uka og ta et odentlig skipperttak i “øverste etasje på huset mitt”. Fordi jeg er ansvarlig for hvordan jeg har det – mitt liv er mitt ansvar!

Riktig god ukestart alle sammen 🙂

Resiliens og psykososial fungering hos barn (løvetannbarna)

Jeg har lyst til å forfølge innlegget jeg la ut på facebooksiden min i går, om hva alkoholinntaket hos foreldre kan medføre for barn og unge senere i livet. Det er ikke bare deres personlighetsforandringer som påvirker barna, men hele livs- og familiesituasjonen. Men jeg ønsker å vinkle mot de barna som på tross av en vanskelig oppvekst får et godt liv.

Hva skyldes det at noen ser ut til å tåle store påkjenninger og motgang bedre enn andre? Er de født slik eller har omgivelsene gjort dem slik?

Det mest grunnleggende i barns liv legges allerede i spedbarnsperioden og i samspillet de har med de voksne som er nære dem, som oftest foreldrene. Den måten de voksne oppfatter sine barn på, har konsekvenser for hvordan de behandler dem, og dette skaper grunnlaget for hvordan barnet selv opplever seg selv. Dersom barna blir akseptert for den de er, kan de bedre utvikle en god selvfølelse. (F. Helgesen, 2016).

Barn som vokser opp med foreldre som av en eller annen grunn ikke makter omsorgsrollen og gi nærhet fullt ut, vil i de fleste tilfeller bli mer eller mindre skadelidende. Det kan dreie seg om dysfunksjonalitet; mangel på emosjonell tilknytning, mangel på kontroll og grenser, mangelfull omsorg og oppdragelsesmønster, og dette er medvirkende årsaker til at barn får manglende kontroll over eget liv, dårlig selvbilde og selvtillit, adferdsproblemer, dårlig sosial fungering, skoleproblemer og større eksponering for vold, misbruk, psykiske- og rusrelaterte problemer. Ja, det er en kjensgjerning at barn som vokser opp med foreldre som er syke eller rusavhengige får store utfordringer og belastninger på mange områder i livet – praktisk, sosialt, emosjonelt og utviklingsmessig. Disse barna er i større grad utsatt for konflikter, dårlig samhold og omsorg, og blir selv tildelt eller påtar seg omsorgsansvar og oppgaver foreldrene skulle hatt. Ikke minst kan de gå rundt å engste seg for om de foreldrene forsvinner eller til og med dør. Alt dette bidrar til større risiko for å utvikle egne følelsesmessige, psykiske, sosiale eller adferdsmessige problemer, og kan medføre økt sjanse for tilpasningsproblemer i voksen alder, samt vedvarende psykiske plager og rusavhengighet. (Helsedirektoratet).

Noen barn klarer seg bra på tros av hvor mye og hvordan foreldrenes nedsatte omsorgsevne er grunnet sykdom eller rusmisbruk har påvirket deres oppvekst. Det er mange faktorer utover foreldrenes helse og adferd som har betydning for barnets utvikling og fungering. Miljøet rundt kan endres, men ikke genene. Jeg har erfart og sett hvordan barn har forskjellige handlingsmåter i tilnærmet like situasjoner, men fra ulike personlige ståsteder. Selv barn som har vokst opp i samme familiesituasjon med samme oppdragelse tar ulike valg og håndtere problemstillinger ulikt. Det kan forklares med en rekke forhold både i familien, deres sosiale nettverk, hos barnet selv og i samfunnet forøvrig, og det er av betydning for hvordan det selv opplever og mestrer mors og fars vanskeligheter.

Barn er jo også ulike med hensyn til alder, kjønn, utvikling, personlighet, intelligens og evner, foruten påvirkning fra ulike samfunnslag og familiemedlemmer. Alle barn er født ulike og har ulike forutsetninger allerede fra starten av. Noen er også mer sosialt intellektuelle fremfor faglig, og kan derfor håndtere problemene lettere enn andre. Jeg tenker at de har nedarvet måter å håndtere uromomenter ved at de for eksempel har sett og lært av foreldrene eller andre nære relasjoner, eller de er født med et bedre lynne, et slags «problemløsningsgen». Nå er det vel også forsket en del på dette området, og det sies at enkelte barn har mulige beskyttende faktorer i seg som gjør dem mer motstandsdyktige i sårbare situasjoner. (N. Garmezys). Uansett er det viktig å se det helhetlige bildet med tanke på barnets egen situasjon, ressurser og utfordringer. Et barn som tilsynelatende ser uberørt ut selv om familieforholdene rundt det er kaotiske, er mest sannsynlig et barn som prøver å takle situasjonen best mulig. Ofte er det slik at de stille barna er de som trenger mest kontakt og hjelp, men også klovnen behøver noe annet en kjefting og irettesettelse. Men de oppnådde vertfall å bli sett…

Når jeg tenker tilbake på mine egne barns oppvekst, ser jeg klart at forholdet oss imellom har hatt en stor betydning. Likevel har jeg har nok, uten vilje eller mening, påført dem min egn uro, skyld, skam og engstelser både før jeg begynte å drikke alkohol og selvfølgelig etter på. Jeg har helt klart gjort dem mer utrygge og redde, og det har nok hatt en betydning for deres mentale styrker eller svakheter. Jeg har vært en stressfaktor som kan ha gitt psykososiale vansker i enkelte situasjoner, både familiært og i hverdagen generelt. En annen problemstilling er at jeg helt sikkert har overført mange vaner og uvaner til dem. Det er dessverre slik at også negative egenskaper kan i noen tilfeller gå i arv, ut ifra den forestillingen at det er normalt – det er slik det alltid har vært… (Uten sammenligning til vårt forhold for øvrig).

 Jeg har ikke tenkt til å gå inn på hvordan mine barn har det i dag, eller hvordan jeg eventuelt har hatt påvirkning på deres liv frem til i dag, men jeg velger å tro at mye av deres følelsesliv og adferd kan tilskrives mitt fravær i en betydningsfull del av deres oppvekst. Det kan jo være slik at de vegrer seg for enkelte ting, at de ungår konflikter, trekker seg unna og inn i sitt eget skall fordi de har sett hvordan jeg flyktet ved å drikke alkohol. De har vel også selv erfart hva alkoholen kan gjøre med dem, både positivt og negativt vil jeg tro.

På bakgrunn av dette er det kanskje grunn til å tro at både arv og miljø har vært avgjørende for hvordan de har utviklet seg og har det nå som voksne. Kanskje har de vært heldige på mange måter, siden de hadde trygg tilknytning utenfor hjemmet, noe som har bidratt til at de har hatt det etter forholdne bra. De hadde besteforeldre å dra til, hvor store deler av sommerferiene ble tilbragt. Der fikk de mye nærhet og kjærlighet, rom for å leke og være seg selv, være barn uten ansvar og selvpålagte plikter. Foruten dette hadde de begge mange gode venner, men hvorvidt de klarte å formidle hvordan de hadde det følelsesmessig, om sine innerste tanker, det vet jeg faktisk ikke. Det er nærliggende å tro at min datter klarte å snakke mer om situasjonen enn min sønn, men jeg tenker at ingen egentlig var flinke på følelsesbiten. Jeg hadde helt klart feilet på den opplæringsdelen. Det falt seg ikke naturlig hjemme hos oss, siden jeg var opplært til at følelser snakker man ikke om, langt mindre vise dem. Det er sikkert en av grunnene til at jeg ikke taklet vonde tanker og emosjonelle utfordringer, men heller løste dem ved hjelp av alkohol. Nå vet jeg hvor viktig det er å få følelsene ut og fram, snakket om dem, men først og fremst lære dem å kjenne. Vårt emosjonelle grunnlag og temperament har en viss innflytelse på hvordan vi løser eventuelle problemstillinger og vanskelige situasjoner. Jeg tror at det å ha et godt lynne, men ikke være godtroende, kunne sette klare grenser for seg selv og overfor andre er viktig. Dette har også betydning for hvordan man oppfatter seg selv, om hvor vidt man klarer å være ærlig mot seg selv. Jeg feilet på den delen også…

Uansett så er alle forskjellige og har ulik bagasje, men det er ikke til å stikke under en stol at bagasjen mine barn eventuelt bærer på, den har jeg mye av skylden for. «Jeg har pakket koffertene for dem», og nå er det opp til dem å kvitte seg med det de ikke har behov for, det de absolutt ikke trenger for å gjøre veien enklere. Forhåpentligvis har de fått så pass med gode psykososiale ferdigheter til å håndtere de altfor store oppoverbakkene. En klok person, psykiater og forfatter av utallige lærebøker, Finn Skårderud uttaler: I vår moderne kultur er en av våre pålagte oppgaver å bli individuelle, noe vi blir av oss selv. Men det er foreldrene, slekt, venner og historie som bidrar til at barn får opplevelser av hvem de er. Så jeg har klart et ansvar, et ansvar jeg fraskrev meg, men som jeg nå ønsker å ta tilbake, selv om de ikke lenger er barn…

Som svar på mitt spørsmål er det da slik at barn med resiliens (løvetannbarna), er de barna som klarer å beholde et normalt eller høyt funksjonsnivå selv om han eller hun utsettes for negative forhold i oppveksten, som lever under såkalte dysfunksjonelle familieforhold.  Dette vil helt klart gjenspeile seg opp gjennom ungdomsårene og inn i voksenlivet, og som i det store og hele viser seg gjennom godt funksjonsnivå til tross for motgang og høy grad av risikofaktorer for å utvikle psykiske- og rusrelaterte problemer.

———————

Det må også sies at selv om barn skånes på best mulig måte kan de likevel få store skader på grunn av arvelighet og miljøbelastninger. Det er ikke alltid like lett å verne mot alle farer selv hvor gode rutiner som ivaretas overfor barna.

Kontrollert drikking, går det an?

Hvordan oppnå drømmemålet om drikkingen fortsatt tar plass…

Det er en god dag, en riktig flott dag til å filosofere, eller gjøre hva som helst. For det kan jeg faktisk gjøre nå, hva som helst bortsett fra å ta det første glasset med alkohol. Dersom jeg da ikke har til hensikt å begynne å drikke igjen, og det har jeg definitivt ikke. Personlig er min holdning at jeg ønsker ikke å drikke alkohol mer, men jeg kan ikke gi noen garanti for å aldri drikke mer. Derfor føles det tryggest å «leve» på en tjuefire timers basis. For hvor mange ganger har jeg ikke brutt løfter?

Jeg kan bli gående å gruble over noe jeg ikke helt vet hvorfor. Noe jobber i det skjulte, i underbevisstheten min uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Men det er ikke så rart at det skjer, for alkoholen har ikke til hensikt å gi opp kampen med meg med det første, den jobber fortsatt i meg – oppe i hodet mitt, prøver å friste meg. Selv om jeg nå har lært at alkoholen, som de fleste andre rusmidler, er sterkere enn meg, så trenger jeg å være oppmerksom på faren som fortsatt er der og prøver å ta tilbake kontrollen over meg. Ikke så rart med tanke på hvor mange år jeg ruset meg…

Uroen skremmer meg ikke så mye lenger, men jeg er på vakt. Jeg befinner meg fortsatt på en rosa sky, hvor jeg har sittet mer eller mindre hele tiden fra jeg ble utskrevet fra siste, og frivillige innleggelse. Jeg er ikke lenger redd for å falle ned. Om så skulle skje, klatrer jeg bare opp igjen, men så lenge jeg er bevisst mitt tankemønster, holdninger og handlinger, så er det langt verre å skubbe meg ned fra skyen. Skulle jeg begynne å hemmeligholde og fraskrive meg ansvaret igjen, er faren desto større, og alkoholen driver nok og jobber med den delen. Jeg vet hva du prøver på, du lurer ikke meg! For nå har jeg verktøy til å merke om noe er i ferd med å bygge seg opp inni meg, nemlig kunnskap og erfaringer. Rastløshet, uro og angst kommer fortsatt på besøk med jevne mellomrom, og dersom jeg bare skyver dem bort uten å spørre hvorfor de kommer, kan det gi store konsekvenser, og jeg befinner meg plutselig i luften – i fritt fall. Jeg trenger å se på den bakenforliggende årsaken til hvorfor jeg for eksempel ble rastløs. Hva eller hvem gjorde meg urolig?

Mine reaksjoner og handlinger er helt normale, og dreier seg mye om sen-abstinenser (PAA – Postakutte abstinenssyndrom) etter langvarig inntak av store mengder alkohol. De inntreffer slik cirka hver tredje måned, og påvirker nattesøvnen, hukommelsen, følelsene og tankene mine i større eller mindre grad. Det er som en ut- av- meg- selv- opplevelse, som en dagen-derpå-følelse. For de som ikke er klar over denne ettervirkningen og reaksjonen, kan dette være det som startet et tilbakefall. Når dette skrives er jeg i ferd med å avslutte en slik periode, så marerittene, irritasjonen og nedstemtheten holder på å slippe taket, og mine nærmeste er nok glad for det, og jeg selv også for den sin del.

Nei, det er ikke så rart at jeg kan våkne midt på natten, kaldsvette og uroe meg over fylledrømmen. Eller kjenne rastløsheten bre seg, føle meg mer nedstemt og tenke de merkeligste tanker. Dessuten var det jo på nattetid jeg som oftest drakk. Det er bare det at nå vet jeg at om jeg blir liggende der å gruble for mye, tenke på at drikke skal jeg vertfall ikke, så er sannsynligheten for at jeg vil gjøre nettopp det mye større. Det er ofte slik at det vi ikke skal, det gjør vi, som et lite barn som absolutt skal gjøre det forbudte: Ikke rør godteskåla! Så jeg står opp, penser tankene over på noe annet, før jeg går tilbake og sovner umiddelbart. Jeg vet også at denne første tanken er ikke farlig, derimot om den forfølges uten tanker for konsekvensene. Godteskåla lot jeg stå…

Uten at jeg vet det så kan jeg tenke på alkohol. Grunnen er mest sannsynlig fordi jeg ikke har fått bearbeidet selve årsaken til at jeg begynte å drikke alkohol. Det er slik at vi begynner å drikke av en grunn og fortsetter av en annen. I det store og hele ønsket jeg bare å flykte, flykte fra meg selv, det vonde og vanskelige, skyld og skam, svik og nedverdigelse, men det forsto jeg ikke den gangen. Det fortonet seg som en udefinerbar indre uro, men med kunnskapen jeg har ervervet meg kan jeg i dag sette ord på følelsene, om at alt dreide seg om ubearbeidet sorg og svik. Rusen ga meg en god opplevelse, et pusterom og et frikvarter – i begynnelsen. Etter langvarig rusing ble det alt annet enn behagelig frikvarter. Jeg måtte øke dosen for å få en tilnærmet lik effekt, den «behagelige rusen», flukten, for å glemme usikkerheten og alle konsekvensene som skapte et dårligere selvbilde, mer skyld og skam.

Jeg var ikke annerledes enn de fleste alkoholikere den første gangen jeg kom til behandling. Jeg gikk med på innleggelse for å «please» andre og for å lære meg å drikke som «folk flest». Jeg hadde ingen intensjoner om å slutte å drikke, og dessuten hadde jeg ikke et problem – i mine øyne. Det gikk som det måtte etter noen måneder på hvite knoker, jeg var tilbake der jeg sluttet. Etter enda flere år med alkohol ga ikke rusen meg noe, verken av ro eller følelsen av å ha kontroll.  Jeg innså at hverken jeg selv eller alkoholen kunne skape et bedre liv. Jeg hadde nådd bunnen, min personlige bunn. Det jeg mest ønsket var å finne muligheter til å slippe å ruse meg, og da jeg kom til dette faktum, ba jeg om hjelp. Det var det viktigste valget jeg har tatt, og akkurat nå, i dag tenker jeg på dette, at det var drømmene mine som styrte meg til å gjøre denne livsviktige endringen. Ved å la andre overta kontrollen over min vilje klarte jeg å ta tilbake kontrollen av meg selv.

Det er viktig å ha definerte mål med edruskapen. Det å bli nykter i seg selv er nødvendig, men bare et delmål for å nå det virkelige målet, et mål som kan ha stor betydning for hele livssituasjonen. For meg dreide det seg aller mest å få meg en utdannelse, det jeg hadde forsaket i alle disse årene. Jeg hadde en drøm om å hjelpe mennesker, og denne drømmen ble mer fremtredende da jeg ble nykter. Tenk å kunne hjelpe andre med å forstå det jeg hadde forstått, at kontrollert drikking ikke var løsningen. Jeg hadde et ønske om å hjelpe andre alkoholikere, dele av mine erfaringer og etter hvert kunnskap jeg hadde opparbeidet meg. Delmål på veien var å få tilbake tilliten fra først og fremst familien, bli en sosial akseptert person igjen, og som dermed kunne bidra til økt selvtillit og tro på meg selv til å klare dette målet.

Og jeg er på god vei til å nå hovedmålet mitt. Jeg trenger fortsatt å jobbe med meg selv og min selvfølelse. Eksponering av det jeg fortsatt frykter – at folk ser ned på meg. Ikke minst at jeg selv ikke har troen på at jeg kan. Derfor behøver jeg å utfordre min sosiale angst ved å tørre å snakke mer i store forsamlinger, kanskje holde noen flere foredrag. Det å skrive disse bloggene har vel hjulpet meg mye i redselen for å ikke være bra nok. Alle som gir meg positive tilbakemeldinger bygger opp min selvtillit. Likevel er jeg nok for hjemmekjær, og det dreier seg om usikkerhet fortsatt. Jeg håper, og tror, at det å følge ANTA`s oppfølgingsprogram vil gjøre meg enda mer moden og trygg på at dette vil jeg klare. Det handler om bevisstgjøring og en dose mot! Og ikke minst kunnskap! Å ville det, men gjøre det… Ja, det kan jeg!

 

Kunnskap har lært meg mye, og jeg vil gi deg noe av den, en mulig start

Er du en misbruker, en som vet når du skal stoppe inntaket av alkohol? Hvis ikke, er du avhengig – du klarer simpelthen ikke stoppe selv om du mange ganger vil. Du sier til deg selv: I morgen skal jeg ikke drikke. Likevel sitter du der med vinglasset i hånden kvelden etter på. Eller kanskje befinner du deg på et offentlig toalett i ferd med å åpne en vinkartong… Da er du definitivt avhengig hvor mye du selv måtte benekte at du har et problem. Det er faktisk ikke bare ett problem heller, gjerne mange, fra lang tid tilbake, de du har skjøvet bort, fortrengt, drukket bort.

Dersom du ønsker en forandring, stoppe inntaket må du faktisk be om hjelp. Det er styrke i å be om hjelp, ikke et nederlag som du kanskje tror. Likevel om du velger en innleggelse eller et felleskap som Lenkene eller AA, så er det du selv som må gjøre jobben, for til syvende og sist er det du som må hjelpe deg selv. Alle andre er bare støttespillere på veien mot DITT MÅL. Første skrittet er dermed å bli edru og dernest (eller samtidig) bearbeide alle dine traumer, bakgrunnen for at du begynte å ruse deg. Så dersom du har et ønske om å følge drømmen din? Hva venter du på? Ditt nye liv kan starte i dag!

Er jeg en bedre lytter?

Hva har jeg lært om meg selv siden jeg ble nykter?

Jeg har startet på oppfølgingsprogrammet, Support`n, til ANTA-kurset jeg var på i våres, og til dette medfølger det en arbeidsbok. Den inneholder mange interessante og lærerike temaer og oppgaver, hvor jeg er nødt til å gå mer inngående i meg selv, kjenne etter om jeg har lært noe om meg selv etter kurset og ikke minst siden jeg ble edru. Hva har jeg endret på i livet mitt?

Fra jeg gikk ut fra Trasoppklinikken sommeren 2015 har jeg jobbet kontinuerlig med meg selv som menneske, ikke minst mitt eget syn på meg selv, mitt selvbilde. ANTA-kurset satte på nytt maskineriet i gang, min tankevirksomhet rundt det å leve i harmoni med meg selv – hele meg.  Har mitt liv nå kontra da jeg ruset meg blitt bedre følelsesmessig og hvordan er jeg som medmenneske? La oss se på noe:

Mye har dreid seg om min egen utvikling som person uten alkoholen som «støttespiller». Jeg har hatt et ønske om å få et mer kjærlig forhold til meg selv, for dermed bli mer glad i andre mennesker og vise at jeg setter pris på dem. Vise min kjærlighet utad. Det har vært nødvendig, så på disse årene har jeg konsentrert meg om mine tanker, følelser og handlinger. Hvordan er jeg i dag? Klarer jeg å tenke før jeg handler, eller går jeg direkte fra følelsene mine til det jeg foretar meg? Har jeg ervervet meg mer kunnskap og erfaring rundt det å leve nykter, også i sinnet? Er jeg en bedre person, en som klarer å lytte, som ser mennesker rundt meg og dermed bryr meg mer?

Vel, jeg synes nå selv jeg har hatt stor utvikling spesielt på hvordan jeg håndterer mine følelser, altså hvordan jeg klarer å bearbeide dem før jeg handler på dem. Jeg tror nok at jeg fortsatt har litt igjen før jeg kan si at jeg har den fullkomne sinnsroen i alle situasjoner, men hvem har det? Nå er ikke andres følelseshåndteringer mitt ansvar, så jeg får konsentrere meg om meg selv. Tenker jeg først og fremst konsentrerer meg om mitt sinne, det jeg selv mener jeg sliter mest med. Kanskje bunner det ut i hvordan andres sinne, andres kjefting og verbal nedverdigelse mot meg i min fortid påvirket meg. Klart det har påvirket meg!

Når noen behandler andre urettferdig reagerer jeg ganske kraftig, men der imot når det omhandler meg selv, blir jeg stille – passiv aggressiv på en måte. Jeg takler ikke helt andres oppfarende væremåte, vertfall ikke når jeg er berørt. Jeg fryser liksom, blir usikker og trekker meg unna. De som tråkker over mine grenser eller rokerer på mine avsatte betingelser rundt min edruskap, klarer jeg ikke alltid å behandle på en ordentlig måte. Jeg blir irritert og sinna, men også da i det stille. På en måte liker jeg ikke meg selv om jeg hever røsten. Jeg kjenner meg redd og utilpass når andre kjefter og smeller, usikkerheten brer seg. Når det ulmer inni meg selv blir jeg også redd, redd for å bli slik andre var mot meg, eller slik jeg kunne være når jeg drakk. Selvfølgelig er det lov å bli sinna, men det trengs en videre forklaring rundt, altså det å snakke om hvorfor reaksjonen ble som den ble, berettiget eller uberettiget.

Jeg blir til en «gammel, surmulende kjærring», en min samboer helst ikke vil snakke med når jeg lar meg irritere og noe ikke går helt slik planen min var. Og så han går. Det resulterer i at det koker enda mer inni meg, for jeg ville jo snakke om det. Men hvordan kan han vite det når jeg selv vender «ryggen til», blir stille, men hele min holdning, mitt kroppsspråk sier noe helt annet. Det oser av frustrasjon og ubehersket oppførsel, og jeg «smeller med dørene» som en bortskjemt drittunge. Så jeg har definitivt noe å jobbe med på følelsesfronten, spesielt med tanke på sinne. Men det er mest opp til andre, de som kjenner meg best, å bedømme. Jeg skulle ønske de kunne gi meg mer tilbakemeldinger slik at jeg har større muligheter til å endre på eventuelle «uhørlige og lydløse» sinneutbrudd.  Jeg vil gjerne bli et så kontrollert menneske som mulig, det at jeg selv føler at jeg har kontrollen over meg selv, det å beherske og besinne meg på en «normal» måte. Det å ha passiv aggresjon er ikke godt for noen, ikke for egen del en gang.

En ting jeg tror jeg har blitt bedre på er å lytte. Lytte til andre mennesker, hva de har på hjertet, og dermed også se denne personen som den den er. Noen vil kanskje påstå, spesielt min samboer, at jeg fortsatt trenger å jobbe mer med den delen også. Og det er kanskje slik at jeg ser og lytter bedre til dem som ikke står meg så nær familiært, men mer nær i væremåte, følelser og tankegang. Kanskje er de slik at de som ser ut til å ha et større behov for å bli tatt på alvor, som strever i livet, har første prioritet hos meg, selv om alle fortjener jo å bli sett og hørt. Jeg føler jeg kan forstå dem bedre, de er på en måte som meg, og at jeg har mer å gi disse personene, og de meg.

For eksempel tenker jeg at en person med store psykiske utfordringer og eller rusproblemer trenger min oppmerksomhet mer enn min samboer. Jeg er genuint opptatt av at folk som lider samme skjebnen som jeg gjorde, skal få samme mulighetene som jeg fikk, en som tar seg tid. Derfor bryr jeg meg mer, prøver å få dem til å forstå at jeg ser dem og vil gjerne lytte til deres historie. Kanskje kan jeg bistå dem med noe. Jeg behøver derfor å vise at jeg bryr meg. Starte med å ta meg tid til å lytte på det de ønsker å fortelle. Jeg lytter bare ved å være tilstede, sette meg ned, holde en hånd og vise min anerkjennelse. Jeg er her, jeg lytter!

I Support`n sin arbeidsbok står det om viktigheten av å lytte, og jeg vil dele disse punktene her.

Lytte eller høre

1. Mange mennesker hører, men få lytter.

2. Manglende evne eller uvitenhet til å lytte, er hovedproblemet i dårlig kommunikasjon.

3. Dårlig lytting betyr dårlig kommunikasjon.

4. Følelsesmessig modenhet skal til for å lytte.

5. Lat som om du ikke har stemme, da vil du avbryte mindre og lytte mye bedre.

6. Observer en som er god på å lytte, da vil du se at til og med hans kroppsspråk viser at han er konsentrert.

7.Dersom det er verdt å si – så er det verdt å lytte til.

8. Vær oppmerksom på hvor ofte en dårlig hukommelse har sammenheng med en dårlig lytter.

9. Snakk med entusiasme, men lytt med ro.

10. Snakk så lite som mulig en hel dag.

11. En som er profesjonell i hva som helst, er ofte en god lytter.

12.Vi fokuserer ofte på ting som opptar oss, og en god lytter holder fokus på det som blir sagt (han ser også personen bedre siden han er opptatt av mennesker).

13. En som avbryter stenger ofte for verdifulle tanker.

14. En dårlig lytter: Ser bort, holder på med andre ting, skifter tema.

15. En god lytter: Ser deg i øynene. Fokuserer på deg og gir deg den tiden du trenger.

16. Å lære å lytte er viktig i det sosiale og forretningsmessige livet.

17. Ekstremt dårlige bestemmelser er blitt tatt fordi folk har sett på adferden til en person i stedet for å lytte til hva som ble sagt.

18. For å lære å lytte må man øve seg. Man må ha en åpen holdning til den man lytter til og det kreves konsentrasjon.

19. Ingen er en upopulær lytter.

20. For å beherske seg må man forstå. For å forstå må man høre. For å høre må man lytte.

Lykke til, og glem ikke å lytte til din egen indre stemme…