La oss snakke om avhengighet

Avhengighet til noe kan være både god og dårlig. Blir den altoppslukende er den nedbrytende mer enn utviklende for oss. En avhengighet til andre mennesker er ikke nødvendigvis godt for oss, selv om vi til en viss grad er avhengig av andre, vertfall som barn. Da trenger vi mennesker rundt oss som er trygge, gode rollemodeller som kan hjelpe oss til å forstå oss selv bedre, og ruste oss for livet senere. Når vi møter på utfordringer og påvirkninger over alt.

Enkelte er mer disponible til å bli avhengige enn andre. Forskere mener det ligger i deres gener, og mine erfaringer forteller meg at det kan stemme. Genene kan trigges av det vi gjør, våre omgivelser og hva vi blir oppdratt til. Erfaringene vi tar med oss, og kunnskap vi får bidrar til om vi utvikler en syklig avhengighet eller ikke. Som med så mye lønner det seg å starte i det små, så det “små” vi startet med ikke blir til det store og ødeleggende…

Jeg så en episode av et tv-program på NRK, der Ben Fogle flytter inn til personer som har valgt å leve litt annerledes enn andre. I den episoden var han hos en mann på den Irske landsbygda. Han levde fra hånd til munn, uten nevneverdig med penger og helt uten mobil, tv og skjermer generelt. Og apropos skjermer, den som jeg vil påstå mange er avhengig av. Og jeg mener sykelig avhengig.

Jeg ser for eksempel hvordan barn og unge så fort de har muligheten griper mobilen eller nettbrett for å skrolle, se og bli helt oppslukt i de fargesprakende videoene. De raske, og for meg forvirrende bildene som farer over skjermen holder dem “fanget”. Programvaren er laget nettopp slik for at vi skal bli oppslukt, bli hekta. Og det blir mange, og dessverre også barn. Jeg sender en pekefinger til foreldre, og faktisk skolene også.

Jeg husker første gang jeg var inne til rusbehandling på Trasoppklinikken i 2003/2004. Den gangen måtte alle gi fra seg mobilen, og vi hadde tilmålt tvtid, et par timer på kvelden for å se nyheter og kanskje litt underholdning. Vi skulle ha fokus på tilfriskning. På oss selv og de andre medpasienter. Vi skulle ha fokuset rettet innover, mot følelser, de vi så lenge hadde prøvd å flykte fra gjennom alkoholen eller andre rusmidler. Vi skulle lære oss å gjenkjenne følelsene, snakke om dem og tanker rundt. Vi skulle lære oss å leve våre liv, og ikke gjennom en skjerm, eller for vår del, rusmidler. Ved neste innleggelse (2015) undret jeg meg over hvorfor de hadde gått bort fra den retningslinjen. Jeg hadde mobilen klar for innlevering, og hadde med glede gitt den fra meg. Den tankegangen hadde endret seg siden sist jeg var der, fordi jeg var villig til å gjøre hva som helst for å få et bedre liv.

Barn skjønner ikke alt. Det skal læres, selv det å kjede seg. Det er ikke farlig å kjede seg litt. Det er jo da vi har anledning til å rette blikket innover uten å bli forstyrret av utenforliggende uromomenter. Som barn var jeg kanskje ikke så god på dette selv, men jeg kan egentlig ikke huske at det var mye kjedsomhet. Vi holdt jo på med vårt. Utforsket omverdenen.

Vi visste hva vi ikke fikk lov til, men aldri en forklaring på hvorfor. Våre foreldre visste vel ikke nok selv, annet enn at røyking og drikking ikke var bra, heller ikke for mye tv titting, men ikke at det å starte tidlig kunne gjøre oss avhengige av det senere i livet. Og vertfall ikke at noen av oss hadde avhengighetsgener i oss.

Tilbake til hva vi blir servert gjennom skjermen. Jeg kan huske tilbake til da jeg som barn kunne sitte foran tv’n så fort jeg hadde muligheten. Til sammenligning kanskje mer uskyldig enn alle smarttelefoner i dag som hele tiden er tilgjengelig.
Siden det hele tiden skjer noe tett på oss, og spesielt i hjernevirksomheten med alle disse glorete inntrykkene fra nettspill, youtub og lignende, klarer ikke alle barn, eller voksne for den saks skyld, å slappe helt av. De har ikke lært det, enda mindre blitt gitt mulighet til å sitte helt stille uten å gjøre noe. Det de kaller å kjede seg. Men det er jo gjennom å kjede seg kreativiteten også kommer, ikke gjennom det som andre har skapt og prakker på oss via skjermen.

Vi trenger å ta tilbake våre hverdagslige liv. Kanskje minsker vi også vår selvopptatte frykt for å gå glipp av, miste noe vi allerede har eller å ikke få noe vi krever. Kanskje skulle vi bruke nettopp denne frykten som et springbrett ut i det ukjente. Utforske hva som skjer når vi legger bort det som stjeler vår tid, vår kreativitet, våre evner til å tenke ut nye løsninger, og se nye muligheter. Ikke minst våre sosiale evner. Hvem blir vi i fremtiden? Vil alle sitte på hver sin tue med hver sin smarttelefon og ikke bry seg om noe annet enn det som skjer på skjermen. Ikke oss selv en gang bryr vi oss om til slutt. Det er slik avhengigheten fungerer. Den gjør oss likegyldige til alt annet enn stoffet, substansen eller aktiviteten vi MÅ ha eller gjøre for å tilfredsstille hjernen og det fysiske suget – jeg må ha det nå. Og vi begynner av en grunn, med et stoff, substans eller aktivitet, og fortsetter med en annen. I verste fall kan den uskyldige skjermtittingen ende opp i rusavhengighet.

Det er det jeg frykter… Og da håper jeg at denne frykten er det som gjør det mulig og nødvendig å ta grep. At kunnskapen mange nå har fått gjennom frykten for hva skjermen kan ødelegge i våre fremtidige borgeres liv. At det kan reverseres og lede til mer positive verdier.

Men da må vi ta grep, og vi kan begynne med å legge bort mobilen noen minutter om gangen. Gå ut i naturen, og la telefonen bli hjemme er en god start. Kanskje vil rastløsheten komme, og alt man ønsker er å komme seg raskest mulig hjem. Hold ut litt til, for jeg vet den går over. Og fine ting vil skje. I og utenfor oss.
Vi kan se på solnedgangen, havet eller en blomst for den saks skyld, på det vi liker og som kan gjøre noe med våre følelser. Alle disse komponentene som er veven våre liv ble laget av, og hvor følelsene kunne lede oss i riktig retning. Men alt dette er ikke nok, å tro at dette gjør endringer i og med oss. For tro alene gjør ingenting. Den må etterfølges av handling. Og det er vi selv som står i veien for positiv endring.

Barn forstår ikke dette, vertfall ikke når de voksne rundt dem synes til å ikke forstå selv. Det må læres. Innøves, repeteres om og om igjen. Slik jeg har måttet for å vedlikeholde min edruskap. For at den skal vedvare. Det er det jeg vil, og jeg er villig til å gjøre det jeg trenger for nettopp å kunne opprettholde min nåværende livsstil i nykterhet. Gjennom villighet, oppriktighet og å ha et åpent sinn aksepterer jeg meg selv som den jeg er, går de skrittene som er nødvendig for å høre det jeg bør høre, tenke hva jeg bør tenke og føle det jeg bør føle. Dette er retningslinjer for fremgang og et liv i edruskap. Jeg er overbevist om at samme fremgangsmåte kan benyttes i forbindelse med å få den sykelige skjermbruken ut av våre liv. Helt avhold blir vel komplett umulig, men mennesker har overlevd uten den før, og nå, så det er mulig. Opp til oss selv. Det er en tilvenning og læringssak. Før eller siden må vi tilbake til hvordan det var, tror jeg. Altså hvordan det virkelig var. Da kreatiteten blomstret. Men hva hjelper det å tro, når en ikke gjør noe annet…

Like fullt vil det alltid finnes noe vi er og blir avhengige av. Slik har det vært i uminnelige tider…

https://sml.snl.no/avhengighet