Du gjør noe med meg

Jeg er var for andres sinnstilstand. Jeg merker fort når noen rundt er urolig, og da blir jeg urolig. Det er som når en mor skal stagge sitt nyfødte barns gråt. Jo mer barnet gråter, jo mer urolig blir moren. Bevegelsene som skulle vært rolig og avbalansert er mer febrilsk rastløs og barnet senser dette og vil gråte mer. Gråten vil nok ikke stoppe før andre overtar, noe som igjen gjør moren irritert, kanskje sjalu. “Hva er det med meg som ikke klarer å stagge mitt eget barn? Hva har de som ikke jeg har?”

Jeg kan merke når noe er galt. Noe dirrer i luften, men ingen sier noe. Selv om vi ikke er i samme rom, men snakker i telefonen hører jeg på stemmen at noe ikke stemmer. Til og med i meldinger, de korte, konsise uten smilefjes som det pleier å være, eller ingen svar i det hele tatt. “Er det bare antagelser, eller er noe galt, med meg? Hva har jeg gjort?”

Jeg blir selv taus når noen roper og skriker. Høylytte mennesker gjør meg redd. Jeg krymper, går inn i mitt beskyttende skall, i håp om å bli oversett. Men det er som om de forfølger meg. Hamrer på det skjøre skallet.” Kom deg ut og ta din straff. Du skal ikke unnslippe.”

Selv når noen gråter og jeg ikke vet hvorfor blir jeg nervøs. Eller når de smiler og ler i situasjoner jeg selv ikke finner morsomme. Igjen denne følelsen av at her er det utrygt. Noe galt i gjære eller noe vondt har skjedd som jeg overså.” Har jeg såret deg? Har jeg dummet meg ut igjen?”

Følelser, på godt og vondt. Forstår jeg virkelig situasjonen?

Jeg kjenner igjen den utroe tjeneren, som farer med juks og fanteri. Den falske og den feige som alltid gjemmer seg bak andres feiltrinn. Personer som skjuler sine egne skavanker og lyver om ting for å gjøre seg bedre enn de egentlig er. De som pynter på sannheten, og dekker til sin egen skjemmende fasade. “Du lurer ikke meg lenger, jeg har sett deg mange ganger før.” Som en falsk kantarell står du der og gyser mot meg i skogkanten.

Jeg går min vei, slik jeg pleier å gjøre når jeg føler meg utnyttet, forsmådd, redd og urolig. Når situasjonen får mine følelser i ulage av enten å vite hva som foregår og av å ha gjennomskuet personens falskspilleri, eller å ikke vite i det hele tatt. Det siste gnager dypest i sjelen. Uvisshet er den mest pinefulle av alle påkjenninger. Og denne uvissheten skaper en lengsel i meg etter å vite… Men kanskje vil sannheten gjøre meg enda mer urolig…