TILGIVELSE ELLER UNNSKYLD

Det krever mot å be om forlatelse, så et unnskyld er for lettvint

Det er ikke alltid lett å si unnskyld. Noen ganger er det helt nødvendig for at vi selv skal få fred i sjelen. For meg blir da et unnskyld for enkelt. Jeg synes det krever mer enn noen lettvinte ord i forbifarten.

Hva betyr egentlig unnskyld? Ordet skyld forstår jeg jo, men dette unn foran. Muligens som i ordet unngå, at vi skal “unngå” å kjenne på skyld. Men det var jo i virkeligheten min skyld, så jeg trenger å kjenne på det, bare ikke la den bli værende i meg og hindre meg i å gå videre. Likevel, dette unnskyld blir for blast. På en måte slik at jeg overleverer min skyld til den jeg sier unnskyld til.

Jeg liker det gamle ordet omforladelse bedre. Jeg ber om at mine handlinger, de som skapte vanskeligheter, sinne, irritasjon og lidelse hos andre, kan bli forstått og sett i lys av situasjonen. Jeg ber rett og slett om forlatelse, eller tilgivelse. Selv om jeg ikke kan kreve at andre tilgir mine handlinger, men jeg har i alle fall erkjent at jeg har gjort urett mot andre og gitt de muligheten til å tilgi meg for skaden jeg kan ha påført dem.

Når jeg en sjelden gang er i kirken, helst ved spesielle anledninger, ber jeg Fadervår. Jeg sier ordene: «Forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere». Etterpå kan jeg kjenne meg mer hel. Nei, jeg er ingen god kristen, men jeg tror på det gode i mennesker, også i meg selv. Så om jeg begår feilaktige handlinger, ønsker jeg å gjøre opp for dem. På en måte vise at jeg ikke er en person som vil andre vondt, selv om jeg tråkket over grensen var det ikke med viten og vilje.

Når vi sårer hverandre havner vi i stå og kommer oss ikke videre. Hvis vi da greier å erkjenne og komme til en forsoning, der en virkelig anerkjennelse av uretten kommer frem kan vi på en måte settes fri. Vi kan forlate “dette stedet” og komme oss videre. Derfor liker jeg ordet: forlatelse bedre. Det gir ikke bare mer mening, men det skaper et håp – et fremtidig håp om forsoning og forståelse.

Prosessen til tilgivelse tar ofte tid. Vi må først forstå at vi har gjort noe galt. Og finne motet i oss til å gjøre opp, for det kreves mot til å be om forlatelse. Stå ansvarlig for, ansikt til ansikt med den vi gjorde urett mot. Noen ganger er de vi har forulempet ikke innen rekkevidde. Noen ganger er ikke ord nok. Vi må vise gjennom handling at vi mener alvor ved å rette opp feilene først. Så kan vi be om forlatelse, uten å kreve, bare be om det.

Forståelse er som regel et forspill til tilgivelse. Allikevel er det ikke det samme å forstå som å tilgi. Vi tilgir ofte det vi ikke forstår, kanskje fordi vi ikke vet hva annet vi kan gjøre. Og noen ganger forstår vi det vi ikke kan tilgi. Så kanskje skulle vi legge mer vekt på forståelsen av personen bak handlingen og ikke bare tilgi…

Det finnes ingen urett som kjærlighet ikke kan tilgi. (Plutus).