JEG KJENTE PÅ NÆRVÆRET

Det har gått noen timer, rettere sagt en dag siden jeg var på utflukt til gamle trakter, sammen med mor og min samboer. Til der min far hadde sin arbeidsplass, og hvor jeg selv startet min arbeidskarriere. Og hver gang arbeidsdagen var over gikk jeg tur til Pillarguritoppen og Marcellohytta. Den gang var det for å “slå i hel” noen timer, og jeg tenkte ikke på hvem denne Marcello Haugen var, som hadde bodd i den koselige hytta, langt mindre om jeg kunne merke hans kraft når jeg var der i huset hans lenge etter hans død. Det var ikke før mange år etterpå, at jeg opplevde mirakuløse opplevelser hver gang jeg tok turen til Sameti, siste gang før nå var for over 20 år siden.

I går brukte jeg noe av dagen til å bearbeide de mange inntrykkene, både fra fars smie, fra ute på kanten der Pillarguri blåste i luren, og aller mest hva jeg opplevde på Sameti. Jeg har lagret det jeg ønsker å ta med meg videre, og noen inntrykk vil jeg dele med dere.

Jeg kjente min fars nærvær i det jeg stille steg inn i hans aller helligste, smia, hvor han arbeidet i mange år. Han var tro til sine medarbeidere, sitt yrke, og det var mye takket være hans kontroll av diverse maskiner som gjorde det mulig å ta ut flerfoldige skiferheller. Det er historie…

Nesten alt var som før der inne. Essa og benken, men ambolten var borte, og det var trist å se. Like fullt minnes jeg hvordan det var, og “hørte” lyden av hammerslagene, av kompressoren, som far satte på hver morgen på slaget sju. Jeg var tilbake i tid, til min barndom. Da jeg var, den jeg nå er, lykkelig. Bare mer bekymringsløs. Jeg brukte noen minutter der inne, tok det inn – lukten og “lydene”. Alle minnene.

Men jeg skulle videre, så jeg tok “farvel” med far i det jeg tok et siste overblikk og stengte døren, kanskje for godt…

Jeg hadde dratt dit for et annet ærend, “å mate sjelen”. Dette var forretten. Sameti var hovedmålet, hovedretten…

Den er kronglete og bratt stien opp til Sameti, Marcello Haugen sitt spartanske hjem. Opp dit “sola alltid skinner” til møteplassen med sinnsro og fred. Sameti betyr nettopp møteplass. Montro hva jeg ville møte på?

Det er vel en mening med hvorfor han valgte dette stedet med den kronglete veien. En skal slite litt, kjenne pulsen og pusten. For en skal måtte arbeide og streve for å finne seg selv, møte seg selv, om ikke i døra, men den personen en innerst inne er.

Det å endelig komme opp var som en åpenbaring. Å se hytta ligger der, og utsikten utover, mot “dei gamle fjell i syningom” og ned på “byen ved Rondane”. Denne inderlige stillheten. Alt var som jeg husket. Kanskje enda mer sterkt.

Å komme inn i den rødmalte stua fører en tilbake i tid, til noe mer fredfullt en dagens jagende liv etter materialistiske mål, helt ubetydelige ting i det store og hele, for livet var nettopp der jeg sto. Jeg møtte det der, og møtet var ubeskrivelig, slik sist gang. Jeg formelig listet meg rundt mens jeg merket hjerteslagene ble roligere. Jeg ble sittende en kort stund i stolen laget av bjørkekvist mens jeg ba en stille bønn…

Ja, jeg kjente det igjen, og nå forstår jeg hva og hvorfor. Denne følelsen av å være hel og å være godtatt. Jeg kjente på ydmykhet. Jeg tillot meg selv å la det komme til meg, og inn i sjelen, til mitt indre. Ingen ting å frykte Jeg var ikke redd for hvor følelsene skulle ta meg lenger.

Jeg skulle gjerne ha vært der lenger. Ligget på brisken i stua, med slåbrokken og hatten på, men klærne var borte og i sengebenken var det plassert et bilde. Jeg lot det være, men hadde jeg vært alene, skulle jeg både ha ligget, sittet og spist ved hans bord. Bladd i bøker og bibelen, lest noen ord og bedd enda en bønn for alle som trenger hjelp, enten de selv vet det eller ikke. Jeg skulle ville kjenne på Marcellos krefter en riktig god stund til. Jeg får være takknemlige for den tiden jeg fikk der.

Før nedstigningen fra toppen måtte jeg få et siste overblikk. Jeg måtte se gjennom, for så å gå gjennom steinporten nedenfor hytta. Byggverket hadde liksom fått en ny betydning. Porten ut mot verden, til friheten.

Jeg “møtte” ham, i det jeg “møtte” meg selv. Vær så god, sa han – her er mat til din sjel…