Jeg lider av avhegighetssyndromet. Jeg bruker ikke sykdomsbegrepet for å frita meg for ansvar. Tvert imot. Det faktum at jeg har en progressiv, dødelig lidelse bruker jeg for å påminne meg selv hvilke moralske forpliktelser, hvilke daglige rutiner jeg trenger å gjøre for å holde meg frisk en dag av gangen ved å IKKE ta det første glasset. Dersom jeg velger å drikke, vil det medføre galskap eller død.
Da jeg drakk var jeg mye ansvarsløs. Jeg var under alkoholens tvang. Med denne besettelsen av å måtte drikke, og en fysisk og psykisk ømfintlighet overfor alkoholen, kunne jeg ikke helt ut holdes ansvarlig for mine handlinger. Like fullt var det på sin plass at jeg gjorde opp med de jeg hadde såret og sviktet i ettertid.
Først og fremst har jeg et ønske om å forbli edru. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å vise mine nærmeste gjennom handling og holdning at dette er noe jeg virkelig vil, og dermed gjøre meg fortjent deres tillit. Men det holder heller ikke at de bare forteller meg at de har tillit, de må vise det gjennom handling slik jeg viser gjennom handling at jeg fortjener deres aksept og tillit. Det er livsviktig at det er gjensidig med tanke på respekt for hverandres liv.
Det er en livslang prosess å holde meg unna alkoholen. Nå tenker jeg ikke lenger så mye over mine oppgaver annet enn at jeg vet jeg skal ta en dag av gangen og vise meg selvrespekt. Jeg lar meg ikke nedtynge av livets mange utfordringer og problemer, eller av hvor mye mer arbeid som jeg trenger å gjøre for å forbli edru. Jeg gjør jobben med takknemlig ydmykhet.
Ydmykhet betyr at jeg viser at jeg ikke lenger er verdens navle. Og nettopp denne ydmykheten gjør meg i stand til å stole på meg selv, på mennesker rundt meg og på en kraft sterkere enn meg selv. Det har medvirket til at jeg har klart å overvinne utallige hindrer og dermed vokst som et selvstendig individ. Men også som medmenneske.
Daglig gjør jeg realistiske valg, og unngår å utsette andre, og meg selv, for skuffelser. Men livet er ikke A4. Det byr på utfordringer, hvor virkelighetsbildet kan forandre seg fra det ene minutt til det andre. I slike tilfeller ønsker jeg å vise min familie at jeg er trygg på meg selv. Jeg benytter meg av metoder jeg har lært og innarbeidet så langt det lar seg gjøre. Aller mest ved å tilpasse meg best mulig uforutsette situasjoner. Det gjør jeg når jeg har med meg det jeg anser som nødvendige fra virkeligheten. Det innebærer også at jeg er ærlig på om jeg føler meg usikker. Og får forståelse.
Jeg pleier som regel å lage meg et helhetsinntrykk, hvor resultatet kan bli: Dette tilfellet lar jeg være å utfordre og utforske videre. Jeg skal ikke være noen andre enn meg selv, ikke heltemodig eller være helgen.
“Vi kommer ikke alltid visdommen nærmere på grunn av våre gode egenskaper. En dypere forståelse har ofte sin rot i smerten ved våre tidligere dumheter.” ( Bill Wilson)
Jeg er klar for dyst!
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 