Bli sett konferansen 2023

Fortsettelse tirsdag 31.10.23 – Pårørende og ufrivillig skolefravær

Jeg formelig kastet i meg maten, etter å ha sneket i køen, uvitende ufrivillig. Rakk en ekstra kopp kaffe og en luftetur før jeg gikk inn i Nystølsalen igjen. Klokka var blitt 13.45, vi skulle ha startet, men det gikk ikke. Jeg skulle nok tatt lunsjen med mer ro jeg også.

Vi holder koken de fleste av oss, selv om noen har falt fra. Ikke så rart med tanke på hvor tøffe historier vi får servert. De fleste har sågar fått en ekstra dose, de som var her i går. Jeg er nesten som uthvilt å regne… Summing og stoler dras, host og hark, ja, hva skjer? På tide å starte opp – dagen blir lang, snart elleve timer siden jeg satte føttene på gulvet. Sara Eline Eide, forfatter og veileder, gjør seg klar ser jeg. Vi hadde faktisk en interessant samtale tidligere på dagen. Nei, vi kjente hverandre ikke, men selveste Kjell-Torstein, primus motor for dette fantastiske seminaret, introduserte oss for hverandre. Hun fikk et kjapt innblikk i min bloggvirksomhet – “Sjekk den ut”, sa Kjell, og kanskje får jeg en ny følger, eller kanskje jeg skulle følge henne på ordet om å gi ut bok, slik hun har gjort: Skolefravær og På oppdagelsesferd sammen.

Det er visst hennes makker, Andreas Stien-Leenderts, lærer på en Osloskole, men stort engasjement for sine elever som starter. Det brennebde engasjementet for en god skolehverdag for barna forstår jeg ved de første ordene har sier. Han er utdannet rektor, men liker best å være lærer, og nå for en 4.klasse, en klasse han har fulgt fra starten av.

I følge ham mener politikere mye om skolen, slik lærere gjør, og en selvfølge, men det er det ikke, tenker jeg. Andreas mener skolen er for konkurransebasert, preget av alt for mye testing og måling, og nåløyet har blitt alt for trangt. Han spør seg selv, og oss, om lærerne virkelig ser hele mennesket? I et helhetlig perspektiv? “Ser vi virkelig det?” Slik jeg forstår samfunnet nå, er det langt færre som ser naboene sine, alle er for opptatt med sitt, så at skolene skal være så mye annerledes, tja. Og Andreas fortsetter om hvordan fyrtårnet for alle skolene i Norge, nemlig Osloskolene er opptatt av å følge samfunnet generelt, i det å konkurrere – beste elever, beste lærere, beste skole, best i alt. Rangering – vurdering – liten – stor, ja alt og alle skal måles, og kanskje mest de små, 1.klassingene. De som skulle ha mer lek enn læring. “Hvor ble det av den myke skolestarten som ble vedtatt i skolereformen i 1997? Vet dere, en seksåring har nesten like lang skoledag som en ungdomsskoleelev, så skolen går hardt og høyt ut.” Ingen kjære mor nei, det har jeg skjønt lenge siden jeg får insideinformasjon via barnebarn og skoleansatte i nær familie.

Var alt så mye bedre før? Han spør, og kan berolige oss med at det var det vel ikke, men barna leste bedre vertfall. Nå er skolene mer markedsorienterte, og faglige resultater har stagnert og konsekvensene blir blant annet ufrivillig skolefravær. Mange klarer simpelthen ikke kjøret – 52% mer stress, og mest blant jenter. Som om ikke de har pålagt seg mer fra før, i denne Barbiekulturen, tenker jeg i mitt stille sinn. Er du ikke som malen tilsier, får du høre det gjennom mobbing og utskvising. Resultatet av den økte mobbingen er selvsagt en øking i psykiske problemer og utenforskap. Jeg vet hvor jeg selv hadde funnet meg på skalaen, jeg med mitt flink-pike-syndrom, hvor alt skal være tilnærmet perfekt. Og jeg vet også at jenter i dag, som før, er opptatt av å ikke skille seg ut, men mer enn noen gang har guttene fulgt etter. Og mer enn noen gang er selvmordsstatestikken stor blant gutter/menn. Og når Andreas med et glimt i øye spør om det er noe spesielt i lufta på når høstbarna unnfanges siden så mange utvikler ADHD…

Kruset er i ferd med å renne over. Jeg synes det allerede har rent over av alskens oppgaver, planer, tester, prøver, skoletimer, lekser og gud vet hva som puttes inn i skolenes fagplaner, og er det alle elevene må gjennom i løpet av, la meg se, omtrent 9 måneder, sikkert mindre. Mine matematiske ferdigheter er så som så, og jeg hadde vertfall falt utenom i dagens karakterhierarki. Noe var vertfall bedre før, men om skolene var tryggere? Kanskje ikke. Var skolefravær da også. Det er ingen tvil om at gode relasjoner mellom elev og lærer, elev og elev eller lærer og lærer er alfa-omega for en god skolehverdag for eleven og hele skolen, faktisk hele samfunnet vil jeg påstå. Slik det dessverre har blitt på mange skoler blir ikke barna sett tilstrekkelig, og det er et paradoks at mange gjør som Fabia, tidligere foredragsholder, å ramponere skoleinteriør for å bli sett. Men hjalp det?

“Er det håp?” Jeg lurer også, men Andreas skulle visst snakke om noe annet først, så jeg får la håpet ligge… Han får meg heller til å fundrer over om skolene blir bedre, og om elevene får det bedre ved å følge alle rådene som gis? Er det skolene som skal endres eller er det elevene? De fleste er enige om at det er elevene som skal endres fordi de ikke passer inn i skolenes normer. Jeg passet heller ikke inn i samfunnets normer, prøvde og endre meg, men hjalp det? Absolutt ikke. Jeg var fortsatt taperen, helt til jeg aksepterte. Forskjellen er at jeg var voksen. Nå handler det om barn, om seksåringer som skal legge et trygt grunnlag for ungdomstiden. Om foreldre som blir proppet fulle av hva skolesystemet mener, og de fleste gjør så godt de kan, gjør mye godt, men også mye galt. Det er menneskelig å feile. Det er bare det at alle disse feilene får store konsekvenser for et lite barn.

Andreas henviser til §9A i Opplæringsloven ( https://lovdata.no/nav/lov/1998-07-17-61/kap9a ). Det betyr jo at lærerne skal tilpasse seg sine elever. Problemet er jo at de ikke klarer å se alle fullt ut. Elevtall pr. klasse kontra antall lærer pr. klasse. Det går ikke opp. Og nå kommer han til dette HÅPET, “Ja, er det håp?”

Handler det om forebygging? På skjermen får vi se hvor atraktive klasserommene er på skole Andreas jobber. Atraktive og innbydene til både lek og alvor, til læring gjennom lek. Han mener det er veien å gå, for det er jo slik at barn lærer best gjennom å utforske ting gjennom leken – barna leker butikk, de spiller spill, de kler seg ut, har rollespill og utvikler dermed både matematikkferdigheter og norskkunnskaper, samt en bredere faglig kompetanse. Han påpeker også at bare å møte hverandre med et hei gjør store forskjeller, et smil og et positivt ladet kroppsspråk, og da snakker han først og fremst om de voksne, om lærerne, de som er rollemodellene for sine elever. Dette vil skape et mer inkluderende skolesamfunn i første rekke, og bre seg ut til resten av omgivelsene og dermed også bidra til mindre mobbing. Jeg tror han har rett i at vi må TA LEKEN TILBAKE!

Jeg vet hvordan overganger kan føles utrygge, som det å komme ut fra et behandlingsted for rusavhengige og det å komme rett ut i samfunnet og leve normalt igjen. Hvordan bruke det jeg hadde lært under behandlingen når ingen der ute forstår? Så derfor må disse overgangene gjøres tryggere. Det å komme fra barnehagen, der lek og moro var grunnpilaren for vekst og utviklig. Fra det å bare være barn til plutselig å være”voksen” er langt ifra enkelt. Jeg tar ham på ordet når vi bes om å tenke over: Er elevene til for skolen, eller er skolen til for elevene? Jeg er ikke i tvil om hvordan det skal være, at skolene SKAL være til for elevene. Vi kan ikke slutte å håpe…

Mens jeg går ut til “friminutt” kan jeg ikke la være å tenke på om det skulle vært flere hjemmeskoler? De barna blir vertfall sett. MEN, hva med den sosiale biten, en av de viktigste og grunnleggende ferdigheter vi alle må lære oss.

Da kan Sara Eline nok en gang forberede seg til sitt foredrag. Hun tar siste finishen, drar Barbiebørsten gjennom håret, den hun måtte kjøpe i hotellresepsjonen, og så nærme hun kommer Barbie. Hågen spør om vi er klare for siste etappe, og et rungende JA! Han introdusere Sara Eline som lærer, noe hun irettesetter ham på – “Nei, ikke lærer, men har jobbet i skolen som veileder.” Hvorpå han spør om lærere lar seg veilede, og det er tvilsomt. “Må gå ytterst forsiktig frem mot dem…”

Sara Eline Eide starter med å fortelle hvorfor hun ikke lenger er i skolevesenet. Hun sluttet da hun ikke lenger fikk lov til å være der for barnas skyld. Når hun ble straffet for å følge hjertet, og fornuften vil jeg si, med å avverge en elevs ønske om å begå selvmord. Hun “glemte” å gå tjenesteveien, det vil si melde fra til rektor først slik at alle leddene ble gjennomgått før hun kunne snakke med eleven. Hvor hadde eleven vært da? Trenger vel ikke si mer…

Hun har alltid vært elevenes stemme. Hun gir oss et innblikk ved å lese fra boken: På oppdagelsesferd sammen – om å være tilstede for den enkelte. Kort sammenfattet – usikkerhet gir utrygghet. Hun vet hva hun snakker om forstår jeg. Kanskje har hun erfart hvordan det er å ikke bli trodd når hun har fortalt en voksen om noe vondt og vanskelig. Jeg vet ikke, men som hun sier; det er noe av det tøffeste for et barn å fortelle en voksen om for eksempel overgrep og den voksne ikke tror på hva den sier. Vi skal tro, undersøke og lytte!

Voksnes roller i forhold til eleven avgjør hvordan andre elever forholder seg og oppfører seg mot hverandre. “Om vi tror på klassens klovn?” Jeg gjør, for jeg har selv hatt en i huset, og jeg vet årsaken – det var ikke hens feil at hen lekte bajas og alltid ble sendt på rektor kontor. Om den rektoren hadde bilde av seg selv på veggen bak skrivebordet, slik Jævelungen Magnus fortalte hans hadde, det vet jeg ikke, men hen syntes det var godt med den time-outen tross alt. Vi hører at det tar tid å bygge relasjoner, men jeg tenker som Sara Elie at det gjør faktisk ikke det. Det er bare å starte en samtale, smile litt, vise omtanke, vise tillit – si JEG STOLER PÅ DEG! For det er ikke alltid det er noe feil med eleven, snarere tvert om. Det er det bakenforligende, og i tilleg at skolen ekskluderer. De flinke, stille, snille mot de ukonsentrerte urokråkene. Det er noe galt når toaletter blir brukt som et fristed, der elever kan få fred, slippe, ta en pause fra klasserommet. Sara Eline har erfart at om de får rom til å være seg i et rom de kan gå til, bruke til for eksempel å male eller skrive, vil de etter en stund selv finne veien tilbake til medelevene og klasserommet. Vi må bar våge å gå litt utenfor, tenke løsninger, ikke bare tenke “det går ikke” – det er forskjellsbehandling. Men er det vel noe skolene bedriver så er det vel forskjellsbehandling. (Siste er mitt utsagn). Ingen blir bedre enn de andre som er i systemet.

Sara Eline: Psykisk helse handler om å være et medmenneske. Det handler om å si hei – møte noens blikk. Bare å høre at noen bryr seg. Er så hjertens enig. Det henvises til Rapporten for utenforskap – voksne for barn fra 2022 ( https://vfb.no/vart-arbeid/arkiv/utenforskap-2/ ) Urovekkende at 6 av 10 barn kjenner på stor skam. Hvor kommer skammen fra? Tror også du vet… Mange barn definere seg som dumme. Hvor skal denne følelsen adresseres? Slik som skyld, skam, dumhet, tilkortkommenhet? Det et gedigent tankekors at foreldre blir veiledet til å gjøre det utrivelig hjemme for at barna heller vil gå på skolen, et sted barnet i utgangspunktet føler seg utygg i…

Det vises bilder og jeg kan ikke si jeg er sjokkert over det jeg har hørt. Godt det finnes noen som Sara Eline: Vi skal gi barna følelsen av verdi. Være undrende sammen med dem – spørre, vise interesse. For hva drømte du om å bli som barn? Jeg tenker meg om, og svaret er vel sangerinne, eller prinsesse. Og det er nettopp samme spørsmålet vi må stille barna nå, hva de drømmer om å bli, for å finne tilbake til hva de liker, hva de ønsker. Det er jo ikke rart at når de prøver å tilpasse seg verden uten å lykkes, da gir de opp. Jeg har selv gjort det. Derfor, sier Sara Eline, at det er så viktig å finne og hjelpe til med å finne tilbake til de reele verdiene i livet. Sara Eline hever stemmen en smule, den ellers så rolige, balanserte stemmen: Fellesnevneren er, og da også hvor løsningen ligger: Manglende trygghet, mestring og gode relasjoner og følelsen av å ikke høre til – START HER! Se etter verdiene og etter manglene i elevenes liv.

Hun fortsetter med å henvise til Formålsparagrafen – Overordnet del ( https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/ ), dette som SKAL være førende, men som skjelden gjøres. Det handler om menneskeverd, likeverd, verdier, menneskemøter, å bli sett (så fint vi er her på denne konferansen og ser hverandre. Men de som skulle vært her er ikke her). Alle sammen i virksomheten. Jeg tilføyer i verden. Jeg oppfordrer, selv om Sara Eline og jeg selv har erfart at det hjelper så lite å si ifra til de voksne, at de ikke hører eller vil høre om urett og utenforskap. Si ifra likevel. Noen vil høre til slutt.

Det er mange utfordinger, men vi kan begynne med å snakke sammen mer. Mye maskeres, og mange orker ikke tanken på å forandre noe en gang. “Hvorfor får noen tillit?” Jeg vet at jeg måtte gjøre meg fortjent til å få tilbake tilliten etter årtier med svik og løgner i alkoholrus. Sara Eline mener det dreier seg om at noen ikke er moralistiske. Og den kjøper jeg, for jeg fikk raskere innpass hos enkelte, og når jeg tenker meg om var det lite pekefingre der i gården. For ja, når vi møter andre med ærlighet og ekthet, får vi ofte det tilbake. Selv om skoler er vanskelig å endre og at man må gå stille i dørene. Men vi kan jo ikke bare late som… Om barna ikke har det godt. Nei, barna skal i sentrum. Vi må begynne å spørre dem, for har de noensinne blitt spurt? Og det er vel egentlig de som sitter på svaret.

Og så litt om foreldrene, de som ofte drar to lass, eget og barnets kvaler. Ikke rart at også de mister troen på skolene og sitter mer på gjerdet med liten tillit og tro på endring. Men det finnes da noen, Som for eksempel Malgorzata, som ikke gir opp kampen for at barn skal ha en trygg skolegang.

Alle disse tryggere-skole-ambasadørene; Malgorzata, Andreas og Sara Eine og ikke minst eleven Fabia, har påpekt viktigheten av å møte hverandre med respekt og verdighet – lærer møter elevene, elevene hverandre og lærere møter andre lærere uten å dømme etter hva de ser eller tror. Alle har behov for å bli sett, og dernest hørt. Det kommer et viktig innspill fra salen, Leif Munkelien – leif@against-bullying.no : Vi skal heller snakke om å bygge opp ikke om å forebygge. Applaus! Det skal jo ikke være slik at den som blir mobbet må bytte skole, at de som står utenfor blir flyttet mer utenfor. Vi trenger å spille mer på samhold og lekenhet i klasserommet for å forsterke elevenes interesser. Og da må vi ta de med i prosessen – hva liker de?

I miljøer hvor det er mobbing er de sosiale aspektene på avveier, slik som en utrygg klasse, hvor også læreren er utrygg. Det er ikke slik at vi skal tåle alt, være så forbanna robuste. Fellesskap skapes ikke rundt det, ikke et trygt et vertfall. Sann mine ord – hvordan fungerer det i rusmiljøer? Og er det alltid lærens ansvar? Og dersom, tar hen ansvar? Det er sant det Sara Eline sier, at systemet blir i veien for å se mennesket. Da er det vel bare en ting å gjøre – endre på systemets holdninger. Eller kanskje skulle vi begynne med oss selv og våre holdninger. Hva med å gi de gode videre… Slik som vi gjør her i dette rommet…

Takk for i dag. Naturen utenfor kaller. Frisk vinterluft i lungene. Sitte i le ved lavoene. Stirre utover landskapet, reflekter tilbake på dagen. På alle de flotte menneskene, både de som snakket og de som lyttet. Mye kan forandres bare ved å være tilstede her. Og jeg er takknemlig for at jeg dro, og så…Og selv bli sett… Det handler om å se, om bare èn…

I morgen er en ny dag, med nye muligheter. Skal vi se på dem sammen?