Bli sett konferansen 2023

Som alltid en deilig frokost, som alle måltider på hotellet – takk til de kjøkkenansvarlige. Til og med kaffen på maskinene her er utsøkt. Tok meg god tid. Hadde god tid før oppstart klokka ni, og sola var ikke oppe enda. Men… Så kom åpenbaringen, til å bli religiøs av, og dagens neste magiske tegn. Alle i frokostsalen måpte av undring – så vakkert!

20 minutter til oppstart, og jeg stålsetter meg for nye, sterke historier. Det skal starte med litt stillesittende aktivitet. Det vil si første mann på podiet skal dele sine erfaringer om hvor viktig fysisk aktivitet er, og ikke minst for å tilfriskne fra blant annet rusavhengighet. De fleste som skal overvære dagens temaer: Å reise seg, har reist seg fra frokostbordet og kommet ned i konferansesalen, og Hågen ønsker alle god morgen. Ja, denne morgenen har jo så absolutt vært god. Om dagen videre kanskje ikke blir god med tanke på sterke delinger, så blir den interessant, lærerik og følelsesladet på alle måter. Hågen legger lista, og hever pekefingeren: Hvis vi ser noen blir trakasert og behandlet ille, uten å gripe inn, da er vi med på faenskapen sjøl. Lista er da lagt langt under minstemål. Så la oss bry oss mer – være reale, og peker på flippoveren ved siden av. Leif Munkelien kan vertfall ha god samvittighet i forhold til det… Noen praktiske opplysninger, og når alle beskjeder er gitt, kan Pål Berger starte sin fysiske reise med oss.

Pål er førstegenerasjons erfaringskonsulent med 15 års erfaring. Jeg blir rørt av å vite at han har holdt på så lenge, å loset mennesker gjennom ukjent terreng. Han var svært dårlig likt av fagfolkene i starten. Alle så ned når han entret rommet. Jeg mener alle skulle reist seg i ærbødighet til personen med mest fagkunskap blant dem. I dette rommet er det ingen som ser ned når Tromsøgutten åpner munnen for å svare på Hågens spørsmål: Hva har skjedd på fagfolkfronten siden den gang? Og har utviklingen vært like stor på brukersiden, altså erfaringkompetansesiden? “Tja, fagfolkene er som de var og er, og vi med erfaring blir flere og kanskje med beredere erfaring.”

Pål fortelle om sin bakgrunn fra en bakgård i Tromsø, en fin plass selv med mye rus i familien. Hans far var en stor fotballspiller, som dessverre også en som tydde til flaska på fritiden. Han levde i to forskjellige verdener, som to forskjellige fedre – den populære fotballspilleren som alle så opp til, og drankeren i grøfta alle så ned på. Like fullt var han Påls forbilde.

Pål ser på seg selv som en skoletaper, på tross av å ha gjenomført kokkeskolen. Han ble ingen kokk, og “det er det beste jeg har gjort for Norge”. Han var god i de feile fagene, ikke matematikk og norsk, de som telte mest, der ble det stryk. Men derimot i gym, historie og naturfag hadde han toppkarakterer. “Kan vel takke ei dame for at jeg endret syne på meg selv som skoletaper. Kanskje også det som senere fikk meg til å følge drømmen.” Han fortsetter… Vi skal alltid spørre om hva drømmen din er. Det skaper et mindre resultatorientert samfunn, og i drømmene dømmes ingen.

Han har møtt mye motstand, og ikke bare blant fagfolk, leger og psykiatere, men også innen legemiddelindustrien. De trenger syke folk, ikke aktive mennesker. Jeg vil lære mennesker viktigheten av å få kroppen til å fungere som en helhet – hodet og kroppen henger jo sammen og skal spille på lag. Likevel er det slik at en rusavhengis liv blir ikke forlenget så mye selv med fysisk aktivitet i tilfriskning og nykterskap. De vil leve 15-20 år kortere enn de som ikke har ødelagt de indre organene sine med rusmidler, men de årene de får blir adskillig bedre med fysisk aktivitet. Noen aktiviteter er bedre enn andre, men kondisjon må nevnes som avgjørende for å forlenge livskvaliteten og hindre en fortidlig død. Jeg tar med tipset om å trene, være aktiv minimum en time tre ganger i uken, og for eksempel gjøre 4×4 repetisjoner med styrkeøvelser, og 4×4 kondisjonsøvelser. Dette er vel noe de fleste av oss i salen klarer. Aller helst ser han at vi beveger oss daglig. “Det er som å pusse tennene, og husarbeid er også en fysisk aktivitet.” Det var for min sin del godt å høre, selv om jeg egentlig er ganske så aktiv på ulike måter, men kondisjonen, hmm, den er kanskje ikke på topp lenger. Det går det an å gjøre noe med, men styrke har jeg, både fysisk og mentalt.

Pål holder koken, og fortsetter med å fortelle at hjertet vårt ikke er tilpasset det livet vi lever i dag. Det skal være aktivt. Akkurat som leddene og de andre musklene i kroppen skal hjertemuskelen trenes. Apropos leddene; hva kunne vi gjort om de var helt stive? Nei, vi har best av å trene hele kroppen, fra tå til topp! Til og med sexlivet er viktig å vedlikeholde. Det er også fabelaktig trening. Et lurt smil viser seg i Påls ansikt. Med andre ord, vi trenger å endre vaner, og det kan ta tid, for motivasjonen kommer ikke av seg selv. Derfor oppfordrer han til å bytte ut “systemet” rundt med noe som skaper lyst, for økt lyst skaper økt lyst til å fortsette, og dermed økt læring av nye “koder.” Han tilføyer at innen psykiatrien har de vært på stedet hvil de siste 10-15 årene med hensyn til fysisk aktivitet.

Det kommer et spørsmål fra salen, og jeg har selv undret meg over følgende: Hvorfor kan vi ikke trene mens vi er under rusbehandling? Påls svar er manglende kompetanse. Og det er jo et paradoks, at vi får beskjed om å “være syke” mens vi behandles, men vi skal være friske i det vi går ut døren.

Ja, Pål ga oss mye å tenke på, vertfall meg. På tide å begynne å trene igjen…

Ikke rom for pause nå, og tidsskjemaet holdes. Eysteinn Udberg introduseres. Jeg har hørt ham før, som en av støttespillerene til konferansen, fortelle om sitt engasjement for rusmisbrukere i Sogn og Fjordane, og som daglig leder av Rusettervernet der. Nå skal han derimot fortelle sin egen rushistorie. Jeg er nysgjerrig på å høre om hvilke konsekvenser han har stått i også etter flere år som edru. Alt som ble resultater av mange år i destruktiv avhengighet til alkoholen. Likevel starter han med å si at han nå er motiverende nykter. Hva mener han da med disse konsekvensene?

Han synes det er skummelt å dele sin rushistorie. Og det kan være skummelt å leve rusfri. Og hvorfor begynte han med rus? Han hadde en god oppvekst, gode familieforhold, gode venner, utdanning, jobb, kjæreste og stort sett lite av problemer. Heller ikke nevneverdig mobbing. Han hadde jo “alt”, så hvorfor han? Han har stilt seg spørsmålet flere ganger. Var det noe med ham, noe inni ham? Var det utfordinger inni ham selv som kludret det til siden han levde et vanlig og godt liv på andre områder. Men det var ikke vanlig å drikke som jeg gjorde. Jeg var annerledes da. Som om jeg levde to liv… Og jeg var likegyldig og faktisk ensom til tross for familien og venner. Alt og alle var i veien, og jeg var forferdelig mot alle de jeg var glad i. Jeg kjenner meg så godt igjen i det han forteller, og det har jo visst seg at min historie fortelles av mange, også av Eysteinn, og resten av historien er intet untak…

Han ville egentlig ikke leve lenger, og etter for tredje gang å ha mistet førerkortet , og da på livstid, i en alder av 25 år, var han på nippet til å gi opp. “Men her står jeg, og jeg står opp hver morgen fordi jeg har lyst – lyst på livet.” Men… Tilfriskningen har faktisk også bydd på tusenvis av problemer, bare etter to skritt; hvordan møte alle følelsene som han lenger ikke kunne ruse vekk. Gjenkjennelig. Takk og pris møtte han mannen som skulle bli vendepunktet i hans liv. Og for å bruke omvent tankegang – hvordan kan man bli lurt så til de grader. Går det an å bli så hjernevasket, men det satte seg, og da som sagt vendepunktet, å bli med i etterverngruppa, hvor man ikke er opptatt av fortiden med rusmidler, men på hvor man vil. De driver virkelig med hjernevasking, dette felleskapet. Kan jo ses på som en subkultur – skummelt, og på en måte være fanget i det, men så nødvendig. Og han er fortsatt med i dette fellesskapet. Han leder det faktisk. Likevel kan han ikke bare hvile på laurbærene og stole blindt på Ettervernet, for det kan alene ikke hindre en eventuell utviklig av å ville ruse seg igjen på sikt. Han må selv gjøre jobben, slik jeg gjør. Han tar nok en dag av gangen han også…

Etter 25 år som edru er han like forvirret, og enkelte ganger kan savnet av ruspersonligheten være sterk. Akkurat den følelsen kjenner jeg meg ikke igjen i, men jeg har sjelden rustanker eller drømmer om å kunne drikke igjen. Eysteinn drømmer om å være høy. Kanskje er det derfor vi er ulike på det punktet, for jeg ble jo mest lav – trist og lei meg. Disse rustankene han får skaper kaos. Vil-vil ikke, alle disse følelsene som må skjules. Om å måtte være flink. Derfor laget han seg en ny identitet som igjen skapte problemer, og Janteloven traff hardt: Tror du at du er bedre enn oss fordi du ikke ruser deg mer?

Han stiller seg stadig spørsmål; hadde han egentlig et rusproblem? Var det ikke konsekvensene som var problemet? Jeg er med på tanken, og lurt selv, og jeg har konkludert med at hadde ikke jeg drukket, hadde det heller ikke blitt slike dramatiske konsekvenser. Men hva Eysteinn angår, vet jeg ikke. Han lurte, og forsto ikke, siden andre brukte sprøyter, han bare drakk. Og han gikk på jobb, og alt det andre normale. Så igjen, var han egentlig flink, slik mange påpeker at han er som har sluttet å ruse seg. Irriterende utsagn, synes jeg. For som Eysteinn sier: Jeg var redd og kjente meg så “liten”, følte jeg det slik selv, og noen ganger fortsatt. Ja, det er nedverdigende å høre at vi er flinke – “Gud så flink du er”! For: VI ER LIKE GODE SOM ALLE ANDRE!

Om jeg har opplevd bekymra foreldre etter at jeg ble ble nykter? Egentlig ikke, men Eysteinns forelder var bekymra. Andre var nok mere bekymra for om jeg ville begynne å drikke igjen. Og noen er kanskje det enda. Eysteinn forteller at det fortsatt er tunge dager med usikkerhet og om han er god nok. Ja, de tankebanene kan jeg også gå i. Men jeg tenker som sagt ikke på om jeg kan ta en drink, for å få en pause fra hodekjør og kaos. Jeg vet utfallet, og det gjør jo han også. For han vet at denne følelsen i seg selv ikke dreper, og går over.

Han puster dypt. Jeg våger å vise frykten i meg ved å fortelle, fordi nå kjenner jeg at jeg har kontrollen over situasjonen. Jeg kan gå og komme når jeg vil. Jeg kan gå herfra om jeg vil. Jeg velger selv, og blir…Det handler om å være forberedt – ha plan B eller C. Noen spør om han har behov for anerkjennelse. Klart jeg har! Men jeg betyr mest for meg selv. Så enig!

Det nærmer seg slutten, og han ønsker flere spørsmål. Jo ærligere spørsmål, jo ærligere svar. Det er tyst. Hågen tar ordet: Det er ulike foredrag, men alle er like viktige, like bra og nyttige, selv så forskjellige. Han påminner meg, om hvor dyp respekt vi ofte får fra de som fortsatt drikker, enten de kan drikke eller må drikke. Når vi kommer til det punktet at vi er såpass ærlige og sier vi ikke drikker mer, at vi er nyktre alkoholmisbrukere får vi ofte høre: WOW! – Respekt! Ja, den kjenner jeg virkelig på. Og Eysteinn: Tusen takk for din historie, som også er litt min…

Da var det visstnok pause og tid for utsjekking, som jeg allerede hadde gjort. Så jeg stålsatte meg for neste foredragsholder. Dette blir sterkt, virkelig. Dan Gøran Espedal skal fortelle om sitt liv som minerydder og likhusspesialist og påfølgende PTSD diagnose. Ikke rart i det hele tatt. Jeg trengte luft, noen dype magedrag, litt frukt, krydderkake og påfyll av kaffe og vann. Og det gjør jeg jammen nå også, ta en pause altså, og litt kaffe, for kake har jeg ikke. Fortsettelse følger … Av denne magiske dagen …