Krisemaksimering

Må få dementere at jeg ikke er koronasyk.

Det sier ikke så rent lite om meg som person, det at jeg har en enorm tendens til å blåse opp en sak, at jeg er som løskrutt når det gjelder å snakke om noe før jeg riktig vet svaret. Drar en konklusjon ut ifra det jeg tror, men tro gjør man i kirken. Altså jeg tror det verste, lager meg en forestilling om at slik er det nok – jeg har jo feber, koronaen herjer her i Moss, så dermed er jeg koronasyk. Dette til tross for at jeg ikke har vært i kontakt med, det jeg vet med andre ord, noen som er bærere av covid-19 viruset. Så herved avkrefter jeg min egen mistanke og diagnosestilling.

Når det er sagt så var feberen en påminnelse, og ifølge legen en betennelse i kroppen, som betyr at jeg har oversett og neglisjert kroppens signaler om å stoppe opp og ta meg mer pauser gjennom dagen. Kroppen er fin anlagt. Den sier ifra når noe ikke er helt på stell, og jeg som sjelden, får jeg si, er syk, så var feberen nettopp varselet som fikk meg til å ta affære, et legebesøk for en test. Negativ tankegang ble snudd til noe oppløftende, men samtidig et varsku: Ta det med ro!

Ja, jeg har en tendens til å krisemaksimere ting. Små bagateller kan jeg blåse opp til store problemer. I det store og hele kan jeg svartmale verden rundt meg, spesielt hvis jeg selv føler meg nedfor. Dette svaret forteller meg egentlig at jeg har kommet et stykke på veien også. Når jeg klarer å se og erkjenne at jeg er en person som krisemaksimerer. Dermed greier jeg å snu negativiteten raskere, håper jeg vert fall. En pessimistisk undertone der…

Ser jo ikke på meg selv som pessimistisk, for egentlig ser jeg stort sett lyst på livet, men når det butter imot eller dukker opp noe jeg blir usikker på, da kan jeg krype inn i det mer mørke landskapet. Leter etter alle feil, ser skogen for bare trær som det heter. Og jeg som liker å gå i skogen, mellom alle trærne, å ha mest fokus på alt det andre. Forstå det den som vil…

At denne krisemaksimeringen er gjengs for oss avhengighetspersoner kommer vel neppe som en nyhet, selv om noen av oss er «flinkere» til det enn andre. Jeg var jo vant med at mye gikk skeis, og derfor kunne jeg like gjerne tenke negativt for da ble alt så mye bedre når noe skjedde av positiv art. Jeg kunne ta sorgene på forskudd (eller dette skjer vel fortsatt), og denne sorgen kom heldigvis ikke, men likevel tenkte jeg at det må ha skjedd en feil. Snakk om å være pessimist. Heldigvis kan jeg le av det, og det er en god og positiv egenskap.

Det dreier seg om å snu tankene – det er aldri så galt det ikke er godt for noe, og en ting er sikker: Jeg drikker ikke lenger på alle såkalte sorger og feiltrinn. Jeg finner alltids nye veier, ser etter nye muligheter. Noen vil sikkert påstå at jeg motsier meg selv angående begrepet at det ikke finnes problemer, bare muligheter, og i så fall trenger jeg å skjerpe meg. Men på gode dager, og de fleste dager er gode, så finner jeg stort sett mest muligheter – og eventuelle problemer er til for å løses. Så kanskje er jeg en pessimistisk optimist, men en glad pessimist vertfall…

Se alltid lyst på livet, for i mørket gror ingen ting!

Selv i den mørkeste skog er det lysglimt å finne, og
skogen er mer enn bare trær.

En smule egoistisk, eller…

Ble et stykke ut på dagen før jeg kom ordentlig i gang i dag, skjønt ordentlig…

Har blitt syk ser du, men kan ikke bare legge meg til selv om jeg ikke kom meg ut av sengen før klokka ni. Vel, egentlig sofaen, for jeg forviste meg selv til å sove der i natt. Vondt i hele kroppen og feber. Vel og merke var det i går kveld, og ingen påvist feber i dag. Heller ingen hoste eller sår hals. Bare uggen og alt går så veldig treigt. Ja, det kan være koronaen, men vet ikke det uten å få testet meg. Det skal jeg nok gjøre.

Undrer meg over; med kun oss to i husstanden, og bare meg som er syk? Rart. Tenker: Med rundt ti dagers inkubasjonstid, så vil det med andre ord si at smitten eventuelt kom i hus forrige helg. Uten å spekulere, for jeg vet som sagt ikke hva som feiler meg. Det er så fort gjort å lete etter den skyldige, men barnebarna kan være de som overførte sykdommen. Ønsker ikke på noen måte å legge skylden på dem. De virket jo ikke syke, men med barn vet man jo ikke. Om det ikke kommer fra dem er det i så fall av ukjent smittevei. Uansett så tenker jeg at det er ikke noens feil. Denne sykdommen kan ramme hvem som helst, og uten at man helt vet hvem som overbragte smitten. Skummelt egentlig. Jeg merker nå at jeg allerede har satt min egen diagnose.

Det er så typisk. Jeg som mener at jeg har tatt alle forholdsregler, fulgt alt av smittevern, ja, jeg har jo omtrent isolert meg, og så skal jeg liksom bli syk. Og det er enda mer typisk at jeg drar alt for raske slutninger – jeg har på en måte konkludert med at jeg er koronasyk. Det medfører at jeg blir enda mer redd. Ikke på egne vegne så mye, men min samboers. Tenk om han blir syk, det er det verste – en mann i hans alder. Nei, det håper jeg virkelig ikke. Han har jo ingen symptomer, ifølge ham selv. I tillegg, om han ikke blir syk må han med sikkerhet i karantene sammen med meg. Hva med jobben hans og alt det andre? Nå tenker jeg veldig egoistisk. Vil jo ikke sette andre i fare, så vi må bare ta det som kommer.

Det kommer faktisk noe godt ut av å være syk. Jeg ser at jeg trenger å ta det med ro. Kroppens varsellampe lyste rødt, blinket på 38,7 grader, og det er tegn på at noe er galt og jeg trenger å slappe av. Ved nærmere ettertanke, så kan denne temperaturstigningen og kroppssmertene også være et utslag av at jeg har gått på tomgang i det siste. Jeg har ikke vært så flink til å ta signalene på alvor. En ting er sikkert: Godt jeg ikke drikker alkohol mer. Den eneste alkoholholdige væsken her i huset nå er håndsprit, og jeg har på ingen måte tenkt å følge Donalds råd. Det kunne jeg faktisk vært troende til om alkoholen fortsatt hadde makt over meg. Takk og lov for at det ikke er en realitet.

Men med tanke på at jeg bor i Moss kommune, en av de verst rammede områdene av covid-19 viruset akkurat nå, så er det lite trolig det bare er for mye anstrengelser, stress og lite søvn de siste ukene som er årsaken til mine plager. Vent nå litt, ta testen først!

Får vertfall en oppvekker om at det er viktig å ta vare på sin egen helse. Det er også viktig å tenke på andres helse og unngå å overlevere eventuell smitte. Så derfor minner jeg om smittevernreglene: Hold avstand og vask hender! Og er du pjusk; hold deg hjemme! Det skal jeg gjøre de neste dagene. Vel, en tur for å teste meg er det eneste jeg skal foreta meg utenfor huset fire vegger. Godt fryser og kjøleskap er fylt opp. Kan bli tidlig start på julematen i år…

Godt å ha skogen jeg kan drømme meg til…

Hvem er jeg?

Ja, hvem er jeg egentlig? Dette spørsmålet kan jeg stille meg rett som det er. Andre personer har sikker spurt seg det samme, og noen har sågar spurt meg om hvem jeg egentlig er. Sikkert en grunn til det…

Noen tenker og tror at jeg alltid har det bra, at alle dager går lett, men jeg kan forsikre alle om at det er IKKE tilfelle. Livet er som en berg-og-dalbane, og det er faktisk normalt, selv for de som aldri har hatt avhengighetsproblematikk. Det er ikke følelsene som uroer meg, men hvordan jeg angriper dem – hva jeg velger å gjøre med dem. For eksempel om jeg lar tristhet holde meg nede eller snur negativ tankegang, som følger en negativ følelse og dermed gripe fatt i den og heller se på den som noe å lære av.

Åh, det høres så enkelt ut Heidi, tenker du kanskje. Ja og nei, men alt dreier seg om hvor jeg vil, hva jeg ønsker å få ut av dagen i dag. Ønsker jeg å ha en «drittdag» eller en dag som jeg er mer tilfreds med, selv om det kan dukke opp snublesteiner. Hvor har jeg mitt fokus? Det jeg vet er at det ikke er noen quick-fix – jeg skal igjennom, og med tiden har jeg erfart at det blir litt bedre dag for dag. Dersom du klarer å gjøre noe 1 % bedre for hver dag, så blir det mange prosenter etter hvert. En annen ting er at selv om det kan føles som om det bare går ett skritt frem og to tilbake for en stund, så husk at de skrittene du tok tilbake var kanskje de du trengte for å dvele mer ved et problem. Men bli ikke dvelende for lenge…

Det er om å gjøre å akseptere smerten. Den vil minske. Det vil løsne. Kan hende orker du ikke annet enn å ligge under dyna, se på serier du egentlig aldri har likt, men bare for å få tiden til å gå og for å slippe å tenke. Så gjør det. Du må ingen ting. Likevel håper jeg dyna ikke blir for behagelig for lenge. Kommer ikke videre ved å ligge gjemt under dundyna. Kanskje skal du lytte til hva andre sier, bruke litt tid på noe du har hørt andre har fortalt. Konsentrere deg om de små detaljene, de små tingene i hverdagen. Egentlig mener jeg at det å bare gjøre det, uten å helt forstå hvorfor, vil bli denne ene prosenten som vokser. (Hjernen skjønner ikke poenget med det samme, men den lures til å godta nye, gjentatte impulser over tid).

Jeg skal være først i rekken til å innrømme at det kan kjennes mer behagelig å krype inn i skallet sitt, spesielt nå når hele verden føles så usikker. Det er så enkelt å ta på seg en maske og tro at ingen ser den jeg egentlig er. Men som oftest blir jeg gjennomskuet, og heldigvis får jeg si.  Jeg kan forsøke å skjule min redsel, men kroppen utsondrer uro. Denne rastløsheten har blitt hjelpen som ikke bare jeg selv gjenkjenner, men som andre kan legge merke til: Hva er det du strever med i dag? Faremomentet er at når uroen og rastløsheten kommer ønsker jeg ikke alltid å være blant personer jeg vet vil avsløre meg. Samtidig har jeg jo blitt klar over det selv, og da er det enklere å gå i dybden på hva som utløste rastløsheten.

Tilbake til det å være seg selv, på godt og vondt. Hva er galt med å være meg selv, godta at jeg føler med helt for jævlig en dag? Hvorfor må jeg på død og liv alltid være glad? Alle mennesker rundt meg smiler og virker så muntre og selvsikre. Så var det dette med å ikke sammenligne meg med alle andre. Jeg kan aldri bli som dem likevel. De er dem, jeg er meg, og det er godt nok. Men dager kommer når jeg ikke klarer å eliminere bort at jeg har det vondt og heller burde smile, fordi alle andre smiler; og jeg har lært at når jeg smiler til verden så smiler den til meg. Føler ikke for å smile…Blir det ikke slik at jeg legger lokk på følelsene mine da? Tar på meg denne berømmelige masken igjen?

Bedre å finne ut hvorfor denne tristheten. Kanskje ligger den ikke så dypt. Aksepterer jeg at; ok, det føles litt vanskelig i dag, og jeg blir litt mer sur når jeg ser at samboeren har det fint. Da kan jeg vel fortelle om hvordan jeg har det. Vet du hva, det er provoserende at du går og smiler når jeg føler meg nedfor. Og han sier: Ja vel… Jeg trenger ikke gå rundt å være sur for det – jeg har det jo bra. Men hva er galt da?  Plutselig var jeg svar skyldig. Jeg hadde det egentlig helt greit, faktisk ganske bra. Så lo jeg – begge lo. Et snev av selvmedlidenhet forsvant…

Tilbake i tid (og denne personen hilser på noen ganger fortsatt):

Flink meg hit og flink meg dit. Med hånden på hjertet er jeg ikke så flink til å være meg selv, eller rettere sagt jeg er dårlig på å vise den riktig siden av meg selv. Dessverre må jeg si, at selv om jeg innerst inne har deg bra, så kan jeg ta på meg den grinete masken. Det er liksom slik mitt bilde utad skal være, slik jeg tror andre mener jeg er, så da er det denne masken de skal få se også. Høres helt ko-ko ut, ikke sant. Som om jeg er redd for å vise glede… Som om jeg ikke har lov til å være glad… Skal på død og liv være slik jeg var, slik det var når alt var trist og grått. Jeg var trist og grå. Mennesker så på meg som trist og grå, og det skal de jammen få også.

Vil jeg egentlig være slik? Vil jeg fortsatt tenke: Ingen liker meg, så jeg kan like gjerne gi dem det de tenker om meg. Det er selvfølgelig ikke så rart om de skygger banen siden jeg alltid går rundt og kjefter og smeller. At jeg har hengemunn og rynkete panne. Jeg er sur! Gå vekk! Skulle egentlig funnet ut hvorfor og hva jeg er sur for. Eller egentlig er det noe annet: Hva er jeg redd for? Er jeg redd for å smile på feil sted, at noen har det vondt og jeg går rundt og er glad? Det kan jeg ikke tillate meg. Hør på deg selv Heidi, dette er jo helt sinnssykt. Ja, nettopp. Jeg er sinnssyk, der sa du det…

——

Det har gått noen dager, noen uker, måneder og år. En prosent har vokst, ja, jeg vet ikke til hvor høy den er nå, men jeg kan si at det hjelper å smile til sitt eget speilbilde hver morgen. Jeg har mer mot til å stå på egne ben og være meg selv. Jeg har mot til å le når JEG vil le. I dag går jeg uten masken på – så du får ta meg som jeg er! Jeg har forstått at: Mennesker som kan smile i sorgen, som samler styrke etter fortvilelsen og fatter nytt mot gjennom ettertanke, er mennesker verdt å følge.

—–

Noen av dere sier: «Gleden er større enn sorgen», og andre sier: «Nei, sorgen er størst.»
Men jeg sier at de er uadskillelige.
Sammen kommer de, og når den ene sitter alene med deg ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng.
– Kahlil Gibran

Dette ble kanskje forvirrende og uforståelig skrevet, men skitt au… Ta det for det det er, som den jeg er: Ikke helt som alle andre! Ha-ha-ha!

Alt blir mye bedre med ett lite smil…

GI HÅP!

Frelsesarméen rapporterer om at langt flere søker hjelp i førjulstida i år. Voksne menn gråter! Nyhetsreporteren lager et poeng ut av at menn gråter åpenlyst fordi de ikke vet sin arme råd. Ja, det henger fortsatt igjen, at voksne menn skal ikke gråte, ikke foran Frelsesarmégryta engang. Om ikke de kan gråte der, hvor kan de få lov å gråte? Skal de fortsatt gjemme seg bort i all sin nød og gråte sine stille tårer?

Denne tiden er ikke lett for noen, men aller mest vanskelig for de som allerede har det tøft fra før – de psykisk syke og rusavhengige. Men denne gruppen av lidende mennesker har vokst på grunn av covid-19 viruset, som brer om seg med frykt og ødelegger for livsgrunnlaget for mange. Flere mister jobbene sine og dermed sin økonomiske sikkerhet. Det snus på hver krone for å holde hodet over vannet, men dessverre dukker fler og fler under.

I sin kamp for å overleve tyr mange til rusmidler – for å glemme, for å flykte, for å kjenne en ro. Du tenker nok at det er det siste de burde ta seg råd til, men det er nå en gang slik at rusen er for mange det eneste som faktisk holder liv i dem, det eneste middelet som gir dem et pusterom i denne vanskelige tiden. Den eneste vennen de har…

Det er perioder hvor de ikke makter å skaffe seg det «livsnødvendige» rusmidler. Det er tørke i miljøet eller de har ikke penger nok til å kjøpe. I tillegg er sprøyterom stengt og rusmiljøer forvises og de drives på flukt – «Få dem bort»! Sågar finnes det mennesker med hjerte for de aller svakeste, som gir dem husrom. De bryr seg ikke om de fortsatt er aktive i rus, for de vet at akkurat nå er det å ruse seg det siste de kan tenke seg å slutte med. Det vet de ikke kan hjelpe noen som ikke vil ha hjelp til å komme ut av rushelvetet. Når alt er på det mørkeste ser ikke den avhengige noe bedre å leve for enn dosen med fred.

De er sviktet av så mange, men det finnes noen med hjerterom, som ønsker å hjelpe. Dessverre er flertallet mennesker som snur hodet en annen vei. I den forbindelse vil jeg si, ja kanskje banne i kirken, sier enkelte, men som nevnt over – rusmidler er det eneste som holder liv i dem der og da, og dine småpenger kan hjelpe dem til å få det pusterommet de søker. Rusen gir en følelse av lettelse og noen minutters avstand fra en kald verden. Den omfavner dem slik ingen mennesker gjør, for alle mennesker går bare forbi, uten så mye som å løfte hodet for å se på dem. De vet de sitter der, forfrosne og ensomme, mens de drar jakkekragen på sin firetusenkroners Altitudekåpe lengere opp, går videre med fulle handleposer av julegoder og gaver. Hva hadde det kostet dem å stoppe opp, om bare for å si: Hei, jeg ser deg?

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Hva hjelper det å legge småpenger i pappkruset til en tigger, sier du? For det første hjelper det personen at du stopper opp og viser at du ser nettopp den personen. Du viser medmenneskelighet, at du bryr deg. Du ønsker egentlig ikke å finansiere denne personens heroindose, og forståelig nok, men da slipper han eller hun å begå kriminalitet. Ditt pengebidrag kan gjøre at de ikke trenger å stjele eller selge kroppen sin. I etterkant av å ha sviktet seg selv må de ha en større dose for å glemme nedverdigelsen det er å selge andre sjelen sin. Da behøver de en enda større sum for å kjøpe seg nok et friminutt fra sin uutholdelige hverdag.

Har du tenkt på at mange innerst inne ikke ønsker å ruse seg, men når verden rundt dem blir så kald og hard finner de ingen annen utvei. Hadde de hatt en full bankkonto hadde de sluppet å tigge og prostituere seg. Hadde de hatt en jobb å gå til hadde de kjent på verdighet. Hadde de sett en utvei hadde de ikke grått sine salte, bitre tårer. Hadde ikke du gått forbi, hadde de sittet med løftet hode…

Hva med å gi noen denne verdigheten? Gi av din overflod – finn ei gryte, finn et menneske som trenger ditt bidrag. Gjør verden litt varmere for alle! GI HÅP!

https://frelsesarmeen.no/aktuelt/julegryta-gi-hap-i-ei-gryte

Det kostet meg ett halvt minutt å gi mitt bidrag og dermed noen en bedre jul. Har du ikke tid til det, så har du neppe tid til din egen samvittighet…

Photo by Alvin Decena on Pexels.com

BARE ET MENNESKE!

Vi glemmer ofte at rause mennesker selv kan ha problemer, at de er sårbare, og at selv de kan ha behov for å trekke seg tilbake – bare være seg selv for seg selv. Hvordan kan de hjelpe om de selv ligger nede? Og andre overser at sårbarhet er en styrke – de fortsetter bare å dømme. Egentlig dømmer de mest seg selv…

Vi glemmer at de også har en fortid, og at de ikke har blitt gitt tid til å granske hvordan deres tidligere liv har satt dype spor i egne sinn. Vi ser bare hvor stor innflytelse deres åpenhet har hatt på så mange lidende. Likevel glemmer vi at de selv har lidd og fortsatt kan lide. Trenger de vår støtte? Vi snur oss i stedet en annen vei, uten å berømme og vise dem takknemlighet.

Vi tenker, og kanskje med rette: De ba ikke selv om hjelp, de sto der ranke og sterke. For de kan virke som overmennesker de som alltid har hjerte for å hjelpe andre, men i alt strevet glemmer de ofte seg selv. Plutselig kan de stå der alene – hvem skal hjelpe meg? Glemte jeg å vise mine egne sårbarheter? Glemte jeg å slippe noen innenfor?

Selv om det i denne merkelige tiden er enkelt å gjemme seg bort fordi noen og enhver føler seg tryggest inne i mørket. Mange er redde og frykter for lyset. Uansett ønsker vi alle å bli sett – for den vi er. Alle skulle stille seg spørsmålene: Hadde jeg en sjanse til å være en venn i dag? Hvorfor strakte jeg ikke ut hånden? For hva er kjærlighet annet enn at en blir åpen for andre mennesker?

Alle er vi på vei et sted. Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv. Om vi tar følge med noen som trenger mer tid skal vi sakne farten, og om vi trenger pauser, så skal vi stoppe opp, se og lytte – vise mer interesserte for våre følgesvenner. Hva kan de bidra med? Vise hverandre raushet og forståelse ved å gi rom for hverandres ulikheter. Kanskje ser du det virkelige menneske bak fasaden, den du ikke trodde var der, den egentlige stjerna du skal følge.

Vi skal ikke være så redde for å bry oss, for å være for brysomme og tro at vi sårer noens verdighet når vi sier: Jeg ser du sliter! Vi skal ikke streve så mye for å lykkes, men for å være av verdi. Vi skal ikke dømme andre for å mislykkes, men heller se deres verdi. Vi er alle bare mennesker…

Kjærlighet er å gi andre rom for å være slik de er og slik de ikke er.


———

Er du

Sårbar og åpen

Blir du

Lettere brukt

Sørg for

Jording

Der du står

La knopper

Åpne seg

Uten tukt

(Anne Hege Forsberg Andersen)


Kan du være stjerna som viser vei?

Mestring tar bort redselen for å «falle»…

… og faller jeg, så har jeg noen som tar meg imot.

Årets siste måned er et faktum, og jula nærmer seg faretruende. I år ligger jeg faktisk etter skjema. Merkelig. Jo mer tid jeg har hatt til å forberede til jul, jo mindre har jeg fått gjort. Men er det så farlig? Jula kommer uansett den. Og det jeg ikke blir ferdig med, er det heller ikke så farlig med.

Akkurat disse bekymringene er bagateller, og bagateller kan skape kaos i hodet mitt. Dersom jeg ser på disse bagatellene som det som skaper dagene mine og gir mening, får de en helt annen betydning. De blir ikke så skremmende og lammende. Faktisk har mange langt flere og større problemer å bale med nå i førjulstida. Noen ønsker å slippe å ruse seg. Ønsker seg en jul uten alkohol og andre rusmidler. Kan jeg stille opp med noe overfor dem? Kan ikke mine livserfaringer hjelpe dem?

Det sies at 1% hjelp er bedre enn 100% medlidenhet. Så da jeg fikk spørsmål om å snakke i et rusforum på nett hadde jeg selvfølgelig lyst til det. Samtidig meldte redselen seg. Det er denne berømmelige frykten for å dumme meg ut, si noe feil eller noe de ikke forstår. Hvorfor denne redselen? De er jo likepersoner og det kan aldri bli feil. Det er min historie. Den burde jeg kunne. I tillegg har jeg bare godt av å gå utenfor komfortsonen min. Det er da jeg utvikler meg videre – blir sterkere, til og med mer tilfreds. Mestring skaper mindre frykt. Og jeg er lei av å gå rundt å uroe med og være redd.

Jeg vet at når jeg fokusere på alt det som gir meg glede så går ting mye enklere. Jeg tenker at både jeg selv og de som lytter på det jeg har å dele om mine erfaringer vil gi oss alle større gleder i livet på sikt. Det er det jeg vil gjøre; gi av meg selv, gi det jeg har fått til dem som også vil kjenne nykterhetens gleder.

Dessverre kom koronaen og ødela muligheten for mine planer. Nå fikk jeg en ny sjanse. Den kan jeg ikke la gå fra meg. Og det vil komme andre tider, så jeg kan se på det som trening. I tillegg blir det en vinn- vinn- situasjon. Ved å fortelle om hvordan jeg har opplevd min edruskap, og ikke minst hvordan jeg opplever denne merkelige tiden nå og hva jeg tenker om hvordan jula kan bli, hjelpe jeg muligens noen til å erkjenne og godta sin situasjon mer. Samtidig tar jeg brodden av det jeg gruer meg til, nemlig jula. Det er en kjensgjerning at det hjelper å snakke om det vanskelige, det man frykter og aller helst vil unngå.

I det store og hele dreier det seg om å kjenne på mestring. For å få en følelse av at dette får jeg til trenger jeg å gjøre det jeg vil, spesielt det som er litt skummelt. Det får meg til å tenke på helgen som var, da barnebarna var på besøk. Det var en superhelg, med juleverksted hvor ivrige hender og nysgjerrige blikk skapte entusiasme, for ikke å snakke om gleden i deres øyne av alt de fikk til og hvor fint det de lagde ble. Mestring og kreativitet hånd i hånd. Helgen ble avsluttet med en tur til Ødemørk, hvor en grillhytte er til for allmennheten. Vi hadde fortjent en skikkelig kosedag etter all jobbingen.

I skogsområdet rundt er det mye å utforske. Jentene var i sitt rette element, brukte fantasien mens vi gikk innover Eventyrstien. Det morsomme var at de åpnet opp for mine fantasievner igjen. Jeg følte meg fri der jeg gikk sammen med go´jentene mine, utforsket med nysgjerrighet, pekte på alle skapningene vi så – tusser og troll og flyvende vesener av alle slag. Barna gjorde meg trygg på meg selv – ingen redsel for å dumme meg ut. Egentlig skulle jeg ta frem barnet i meg oftere, være mer leken og liketil. Det gjør ingenting om det er rart, og det å le av det løser bare enda mer opp i forknytte muskler.

Den største prøvelsen sto ikke jeg for, men mitt eldste barnebarn. Hun kan være litt forsiktig i enkelte situasjoner, og bra er nå det på visse områder, men det kan også være en stopper for videre utvikling. Hun vil så gjerne mange ting, men redselen kan stoppe hennes utforskertrang. Hun er ikke alene om det…

Vi har vært der mange ganger før, gått opp på bergknausen mange ganger før, sett på klatretauet mange ganger før, og alltid har hun lurt på hvordan det er å komme seg opp til toppen, eller ned ved hjelp av tauet. Nå var det ekstra vanskelig på grunn av rimet som hadde lagt seg på berget og tauet. Opp kunne hun ikke komme, det fastslo hun raskt, men ned – skulle hun prøve…

Hun trengte bare å vite at jeg sto nede og passet på, ville ta henne imot, støtte under føttene i det hun akte seg ned med godt grep rundt tauet. Jo, hun skulle, og som sagt så gjort. Hun hadde tillit til med. Klart jeg ville hjelpe. Jeg så ansiktet lyste opp i et stort smil i det hun sto nede på bakken. Hun mestret. Dette måtte hun gjøre igjen, men nå skulle jeg ikke holde så hardt i føttene når hun kom over den bratteste kanten. Hun ville kjenne hvordan hun selv greide ved hjelp av egne krefter. I tillegg klarte hun også å overbevise sin lillesøster at det ikke var skummelt i det hele tatt, så til og med hun måtte prøve.

Ved å utfordre hverandre utfylte vi hverandre. Vi stolte på hverandre og gledet oss over hverandres fremgang. Det er jo slik det fungerer med det meste i livet. Når andre ser at jeg mestrer, og i tillegg vet hva jeg har mestret og stadig gjør fremskritt, vil andre også prøve. Hun klarte, så da kan jeg! Mestringsfølelsen gjør noe med oss. Når vi har gjort noe tilstrekkelig mange ganger, lagt til vanskeligere elementer, øvd jevnt og trutt blir vi alle bedre på å takle lignende situasjoner. Vi utvikler oss som mennesker. Det samme gjelder for oss rusavhengige. Vi trenger å øve litt på å la flasken stå urørt for hver dag, øke vanskelighetsgraden når vi har blitt sterkere og ser at vi mestrer vårt nye edrue liv.

For hver dag som går blir alkoholtrangen stadig mindre og mindre når vi opplever at vi ikke trenger denne giften for å utstå hverdagen. Faktisk blir livet lettere å være tilstede i uten rusmidler. Vi trenger ikke drikke oss til mot eller ta en pille for å utstå hverken angstsmertene eller abstinenssmertene. Jo lengere avstand til rusmiddelet, jo enklere blir det å ta en dag av gangen.

Jeg har sett at det lønner seg å tenke positivt, ha fokus på det som gir meg glede og som gir andre glede. For selv med min fortid er jeg ikke mer outsider enn det jeg selv forestiller meg at jeg er. Og jeg vet at jeg kan, jeg klarer dette for jeg har mestret større utfordringer før. Ingen ting å lure på: Jeg er klar for nye “høyder” – dette vil jeg mestre med glans. Og i tillegg; jeg har noen rundt meg som jeg kan lite på – de tar meg imot om jeg faller…

Når mine barnebarn klarte å utfordre sine frykter, så klarer jeg!

Trollungene som fikk frem barnet i meg igjen

Kan du se meg?

Hvordan? Når du ikke kommer frem fra ditt gjemmested…

Skapdører smeller, og det rasler i bestikk. Kan du ikke være stille, jeg vil sove! Jeg ligger god og varm under dyna, og du eier ikke omtanke. Lytter for å finne enda flere feil å irritere meg over. Med øynene godt igjen forsøker jeg å stenge lydene ute; så ringer klokka. På tide å stå opp likevel.

Orker ikke møte det jeg vet er et smilende ansikt. Sier bare hei, med en ikke fullt så blid stemme. Setter meg i sofaen for å gjennomføre min daglige morgenstund, men den blir ikke slik jeg ønsker den skal være. Klarer ikke slippe taket, konsentrere meg over tekstene jeg leser. Finner ikke forståelse, klarer ikke reflektere. Det eneste som svirrer i hodet er hvor lite omtenksom min samboer er. Peker utover mens jeg sentrer på meg selv. Dette skal være min uforstyrrede stund. Hvem er du som våger å forstyrre?

Det er jeg selv som forstyrrer – det er mine egne tanker. Det var jeg som satt oppe til over midnatt bare for å få spist noen sjokoladebiter, de jeg hadde gjemt unna. Han skulle ikke se dem, se at jeg spiste, se at jeg ikke har forandret meg det minste. Min avhengighet har fortsatt grepet om meg. Alkoholen er bare byttet ut med sjokoladen. Jeg trodde jeg hadde kontrollen, hadde tatt den tilbake, men nå trengte jeg trøst. Trøstespise. Vil ikke føle noe. Vil ikke tenke. Bort med alle vonde tanker og følelser. Vil ingen ting!

Tanker om noe, noe som var. De som alltid minner meg på noe jeg ikke vil bli minnet på. Hvor kommer de fra? Assosiasjoner, noe jeg har hørt. Julesang på radioen kanskje. Jeg liker jo julesanger, eller? Og alt dette snakket om jula, om koronaen som kan ødelegge den. Nei, det er ikke koronaen som ødelegger jula. Den er allerede ødelagt. Kan hend er det lukten av jul, den jeg selv satte i gang med julebaksten forrige dag. Sansene, de setter følelsene i sving, uten at jeg løfter en hånd. De bare kommer. Alle minnene, som er lagret i hjernen, i amygdalaen. Et sammensurium av forventninger, stillhet og glede. Hvilken glede? Hvor er stillheten? Forventninger – alle forventer. Jævla mas. Faen ta deg, kan du ikke la være med å huske. Åh, jeg gruer til jul…

Bort med alle følelser, de som alltid skal minne meg på det som ikke lenger er. Det er fortid. Bli ferdig. Nå er jeg utmattet. Orker ikke mer. Orker ikke enda en dag hvor jeg starter på minussiden. Og jeg la meg jo tilfreds. Gjorde jeg ikke det? Hva var det egentlig som skjedde? Det hadde gått fint så lenge strikketøyet okkuperte hjernen min, men så fort jeg la det bort, og vendte blikket mot tv-skjermen, gikk det kort tid til tankene mine ble forvrengt. Null konsentrasjon. Ønsket bare alenetid. Ved å forandre min sinnsstemning, vise meg uinteressert i håp om at min samboer skulle bli lei av å sitte der og gå å legge seg. Tankene: Gå og legg deg!

Jeg leter etter årsaker. Trodde jeg visste hva som lå bak? Er det noe mer? Hva er det jeg ikke ser – ikke forstår? Oppturer og nedturer. Ene sekundet glad, neste sur. I går var jeg oppesen, i dag er jeg nedfor. Jeg ville ha forståelse. Jeg søker forståelse fra andre, men samtidig slipper jeg ingen inn. Jeg legger lokket på. Jeg vil flykte fra alt, flykte inn i noe som gir en følelse av kontroll, noe jeg kan kontrollere, ingen andre. Men i bunn og grunn er det sjokoladen som har kontrollen, akkurat slik alkoholen hadde. Dette vet jeg. Jeg kjenner teorien. Jeg kan alle faktaene. Hvorfor gjør jeg dette? Igjen og igjen…

Redsel for å bli avslørt. All denne uærligheten. Hvor lenge skal jeg ha det slik? Helt til jeg selv tar grep. Helt til jeg erkjenner. Helt til jeg forsoner meg. Forsone meg med hva? Det var jo slik det var, kan ikke endres. Ingen kan klandres for disse stadig tilbakevendende tankene, spesielt nå. Det er under en måned igjen til jul. Kunne ikke Jesus blitt født på en annen årstid? Jeg åpner en Freia helnøtt. Befrielsen. Skammen. Burde ikke. Skulle ikke…

Jeg la meg i sjokoladerus. Jeg gikk til sengs etter å ha sittet og ventet på å få alenetid, tid til å sitte i selvmedlidenhet. Dyrket tristheten og gomlet sjokolade.  Det er dette som gnager denne morgenen. Det at jeg ikke viste karakter. Jeg ga etter for suget. Jeg er en taper. Jeg er en egoist. Jeg er den jeg alltid har vært. Jeg har ikke forandret meg det spor. Maler og maler. Synger den samme sørgmodige visa. En trist julesang – My Sad Christmas Song (Miley Cyrus). Jeg tyller meg inn i gammelt og krøllet julepapir.  

Snu tankene. Dette er ikke verdens undergang. Ok, jeg spiste den sjokoladen. Er det egentlig så farlig? Kan det være noe enda mer? Hvorfor snakker jeg ikke om det? Tenker i stedet: Han vil ikke forstå. Og det er jo en sannhet i det. Noe vil han nok skjønne, bare ikke alt. Og hvem taper på at jeg går rundt i min egen selvmedlidende tåkeverden? Bare jeg selv. Jeg er i ferd med å åpne opp, erkjenne mitt ansvar og vende blikket innover meg selv, ikke utover. Snur meg mot det positive. Sola skinner jo. Finner flere lyspunkter. Jeg kan bare endre meg selv og min tankegang.

Følelsene slipper ikke helt taket. Kjenner fortsatt en uro. Dårlig samvittighet for at jeg vet hva jeg skal gjøre. Hva jeg innerst inne vil gjøre. Trodde vertfall det. Ta på en annen maske. Smil- til- verden- masken. Hjelper å skrive alt ned. I det jeg leser gjennom teksten, ordene jeg har skrevet, henvender han seg til meg. Ser ham i øyekroken, skrått bak meg, legger hånden på skulderen min. Jeg hører han sier noe, prøver å si noe, men jeg avfeier ham. Hører ikke etter. Svarer før han har fullført setningen. Meg, meg, meg. Ser du ikke at jeg er opptatt! Så kom tårene, men han hadde allerede forlatt rommet. Jeg snur meg, og ingen var der. Ingen til å ta meg imot. Skulle jeg ha gått etter? Blir bare sittende og tårene triller. Forløsende tårer. Følte jeg var klar – klar til å forklare, men han var opptatt. Bebreidelsen. Jeg klarte å ødelegge denne gangen også.

Selvsentrert. Jeg overførte mine følelser til den jeg er glad i. Ønsket å bli sett, tatt på alvor, men så vendte jeg ham ryggen. Så bare meg selv og min lidelse. Han kan ikke vite når jeg ikke sier noe. Jeg trenger å gråte mer – på hans skulder. Kan jeg? Gi det en sjanse. Ta ham inn i min verden og vise meg selv. Gi ham min sårbarhet. Ikke bare klare alt selv. Vi er da to. Jeg er ikke alene. Det er ikke bare meg her i verden. Jeg spør: Vil du holde rundt meg?

 Han holder meg hardt. Stryker meg varsom på ryggen. Flere tårer strømmer ut. Jeg var ikke tom – det er mye igjen, men det er en start. Jeg hører meg si: Jeg har det vondt. Han sier: Er det min skyld? Nei, det er alt det andre, alt før. Klarer ikke sortere. Det bare hoper seg opp. Kjennes godt å si det. Han ser meg inn i øynene. Jeg prøver å vike unna, vri meg ut av armene, men han holder meg fast. Tar tak i ansiktet mitt. Kysser meg. Det var dette jeg trengte så sårt. Jeg åpnet opp, slapp ham litt innenfor.  Akkurat nå er det nok. Det er en start, på noe mer, noe stort, noe som gir håp. Håp for fremtiden. Håp om en bedre jul først og fremst. Bare oss to denne gangen. Det blir godt. Vår jul!

Vil du lese hva jeg har skrevet? Så kan vi dra å se etter julegaven?

Vil jeg klare å pynte slik jeg gjorde til jula i fjor? Ja, jeg vil pynte enda finere…

HVIT JUL

Jula skal være gledelig. Jula skal føles trygg og samlende. Jula skal omfavne alle, også de sårbare, og hvem er mest sårbare? Barna våre. Jula skal være mest for barna. Vi skal skjenke dem gaver, ikke alkohol!

Barn merker og sanser mer enn vi voksne ofte tror. Når alkoholen går inn går vettet ut, sies det, og det er det mye sannhet i. Barn som har voksne personer rundt seg, hovedsakelig sine foreldre, legger fort merke til alle forandringer i deres oppførsel når de inntar alkohol. Det gjelder ikke bare barn som har foreldre som drikker mye og ofte, men også barn med foreldre som har et avklart forhold til alkoholen, de som kan nyte og nippe til vinglasset sitt.

Når julehøytiden kommer, skal det feires, vi skal spise god mat og med god mat hører god drikke til. Det har blitt naturlig å drikke alkohol, ikke bare i julen, men selv de som sjelden drikker til vanlig, tar seg ett glass eller to til julemiddagen. Egentlig har alkoholen alltid vært der, fra uminnelige tider – julebrygg, mjød og «himkok». Det hører liksom til – juleølen og akevitten.

Alkohol er forløsende. Den befrir oss fra stress, får oss i godt humør, ja, den skaper mye glede, men den skaper også mye utrygghet, spesielt for barna. Dessverre må jeg si, selv inntak i små mengder, endrer adferden vår, og barn som er tilstede vil fort merke seg forandringene. Vi blir glade og lattermilde, snakker mer, ofte høylytt og blir mer løsslupne med grenser. Barn forstår ikke helt hvor de har oss. Noe de sjelden får lov til kan plutselig være legalt. Stengetiden for dagen har opphørt, vertfall blitt flyttet. I det store og hele blir mye endret med tanke på hva som egentlig er normalt, hva de pleier å få tilgang til eller ikke. Dette blir selvfølgelig frustrerende, det skaper utrygghet. Og plutselig kan humøret til de voksne endre seg radikalt, til det dårlige slaget, når alkoholinntaket har oversteget grensen for hva personen tåler. Det er vertfall skremmende.

Har selv minner om jula, fra jeg var liten. Den var både fin, men også utrygg. Ikke utrygg fordi mine foreldre drakk noe særlig, og ble annerledes av den grunn, men hele stemningen i huset var underlig. (Dette har jeg skrevet om før, så går ikke nærmere inn på det nå). Men jeg husker også mors hjemmelagde julebrygg og fars kirsebærlikør. Husker til og med at jeg fikk smake – min første introduksjon av alkohol, som senere skulle vise seg å kanskje være det minnet som utløste min avhengighet, min umettelige trang til alkohol. Minnet om at det varmet og virket beroligende. Om dette avgjorde hvorvidt jeg ble avhengig eller ikke vil nok mange diskutere, men min mening er at det trigget mine gener – jeg var i høyeste grad disponibel.

Jeg var vel som barn flest, glad i godterier, og det var sjelden kost hjemme, men i jula kom det på bordet. Jeg hadde stor appetitt for det søte, og tantes julegave, en gedigen konfekteske forsvant veldig fort. Alkohol og sukker er nemlig «i familie» – de krysstolererer med hverandre. Det skjer ofte mellom to medikamenter eller substanser med lignende funksjoner eller effekter – for eksempel å virke på den samme cellereseptoren eller påvirke overføringen av visse nevrotransmittere. De påvirker med andre ord begge gledeshormonet dopamin. Jeg var allerede da underlagt alkoholen, uten å vite det selvfølgelig, og i underbevisstheten skulle jeg jakte på «livets konfekt» og dens virkning resten av livet, før jeg til slutt, og heldigvis ble klar over min lidelse.

De fleste barn blir hyperaktive når de spiser mye søtt, enkelte blir mer rolige og avslappet. Jeg var under den siste kategorien, og merker det også nå som voksen. Jeg blir mer rastløs av å ikke få sjokolade, jeg higer etter det, slik jeg higet etter alkoholen.

Nå, som jeg vet, kan jeg også se sammenhengen mellom mine egne barns ulike sukkerbehov som små. Til og med manipulasjonen overfor den andre, om å få sympati; jeg har ikke mer igjen, kan jeg få av deg…, gjemme sitt eget lørdagsgodteri og lure seg til å få fra den andre. Til sammenligning kan nevnes hvordan jeg manipulerte andre for å få alkohol, hvordan jeg gjemte unna og lurte andre (eller mest meg selv). Noen som kjenner seg igjen kanskje, eller ser samme signalene hos egne barn i forhold til søtsaker, og om en ikke skal nekte dem sukkertøy og sjokolade, er det ikke så dumt å ha det i bakhodet, men uansett – det sitter allerede i genene, om de er disponible for å utvikle avhengighetssyndromet vel og merke. Når det er sagt kunne jeg ingen ting gjøre for å hindre mitt ene barn å følge i mine fotspor, og det blir bare spekulasjoner om det hadde gjort noen forskjell dersom jeg aldri hadde sukkerholdige matvarer, kaker eller godis i huset. Den som må ha det, får tak i det like vel, slik jeg gjorde med alkohol.

Klart jeg kunne forbygget, om jeg hadde hatt kunnskapen jeg har nå. Dette er kunnskap jeg mener barn skal ha inn fra barnehagealder, om farligheten ved å drikke alkohol. Om at mye sjokoladespising som barn kan utvikle seg til alkohol- eller rusavhengighet senere i livet. Og som forelder er vi også pliktige til å informere mener jeg, om vi har kunnskapen som skal til. Vi kan ta forholdsregler, og gud som jeg skulle ønske jeg hadde, om jeg bare hadde visst. Garantier for at det nytter har vi ikke, men kanskje vi kan forhindre at noen utvikler avhengighetssyndromet. Nei, jeg skriver det ikke for å skremme, men for å hjelpe…

Tilbake til julen, og hvordan skåne barna for å få en vond opplevelse av det som skal være fylt med glede og gi dem gode minner for fremtiden. Nå får jeg flashback fra min barndoms juler, hvor jeg nå vet at alkoholen var medvirkende årsaker – den påvirket meg indirekte, gjennom mine usikre og urolige foreldre – de gikk på tå hev, gikk og undret seg, gikk og uroet seg, var rastløse, stresset og redde for sin sønn, min bror som var ute på galeien. Jeg forsto ikke den gangen, bare at noe var annerledes – det gjorde meg redd og tilbaketrukket. Dette forteller hvor stor påvirkningskraft våre foreldre har selv om det er ubevisst.

Det handler om sårbarhet, om de skjøre barna, de mest sårbare. De klarer ikke forstå sammenhengen alltid, og påtar seg ofte skyld for når deres foreldre tar valg som gjør dem fortvilet og redde. Det påvirker dem i høyeste grad og i verste fall være traumatiserende, om ikke med en gang, så kan det komme tilbake til dem senere i livet eller ved lignende episoder.

Da jeg selv var underlagt alkoholen, da den styrte alt i mitt liv, var julen ikke noe unntak. Kanskje aller mest da siden julen hadde blitt en høytid jeg ikke ønsket skulle komme, men som alltid kom samme tid hvert år, og jeg ville flykte fra den – den som hadde påført meg så mye usikkerhet og utrygghet. Egentlig føltes det langt ifra å være en høytid. Det eneste som var på høy tid var at jeg selv ble høy. Jeg hatet jula.

Hvor mye jeg enn elsket mine barn, og ønsket å tilbringe jula sammen med dem, var alkoholtrangen enda sterkere, den fratok meg viljen til å være sammen med dem spesielt i julehøytiden. Selv om jeg ville, så klarte jeg ikke. Jeg var redd selv og overførte denne redselen til dem, både ved at jeg drakk i deres nærvær eller ved min kroppslige urolighet og rastløshet ved å ikke kunne drikke. Jeg kunne ikke utstå tanken på en jul uten min medisin. Hvordan skulle de forstå, det jeg selv ikke forsto, at kreftene i alkoholen var sterkere enn alt annet, sterkere enn kjærligheten til dem. Denne giften som lammet mine følelser, som tok fra meg viljen, dømmekraften, som tok fra meg verdigheten – alt.

Det er ikke lett for barn å innse at mamma ikke vil feire julen sammen med dem. At hun ikke kommer. Jo, mamma ville, men klarte ikke. Det som er lett for et barn i en slik situasjon, når alle lovnader blir gjort til skamme, er å tenke: Mamma er ikke glad i meg. Ja, nettopp, til skam – til skyld: Det er min skyld!

Jeg har tidligere skrevet om at jeg ikke gleder meg til jul – jula fremstår som utrygg fortsatt, og kanskje enda mer nå i år. Re-traumatiseringen har virkelig slått inn. (https://www.nkvts.no/aktuelt/hva-er-kompleks-posttraumatisk-stresslidelse/).  Det som jeg dessverre har glemt, og tilgi meg for det, er at min egen forhistoriske drikkekarriere har påvirket mine barns syn på julen. De re-traumatiseres av mitt forhenværende alkoholmisbruk. Alle de gangene jeg selv drakk foran dem på julekvelden, eller i skjul for jeg trodde jeg skånet dem, men de hørte, de forsto. For ikke å snakke om de gangene jeg uteble. Jeg ble kraftig påminnet dette i forrige uke. Og jeg trengte det, selv om det skar i meg, som en kniv, men jeg måtte tåle det. Jeg ble gjort oppmerksom på en spesiell anledning, en episode jeg har fortrengt, en situasjon jeg ikke har villet huske. Den var for vond for meg. Men hva så med barna? Hvordan kunne jeg glemme hvordan de følte det, hvor vondt de har hatt det både den gangen og i etterkant?

I forventning og håp satt de på togstasjonen ventende på meg. Jeg skulle komme etter, opp til julefeiring hos mine foreldre, deres besteforeldre. De hadde ikke sett meg på lenge – jeg hadde for lengst sviktet dem, og jeg skulle svikte igjen, men de visste ikke, ikke enda, men de hadde nok tenkt tanken, selv om de håpet i det lengste: Hun kommer – vi skal feire jul sammen… Og jeg kom. De lyste opp ved synet av meg i døråpningen på togvognen. De fulgte med meg i det jeg steg av toget, hendene fulle av poser med gaver. Jeg hadde kjøpt meg fri. Jeg så deres smil, gleden i deres øynene, og jeg visste så alt for godt at den ville svinne hen, for jeg skulle ikke bli, bare levere gavene. Jeg kunne ikke…

Hvor sviktet og såret måtte ikke de føle seg, da jeg fortalt det de kanskje hadde fryktet, innerst inne, og jeg klarte ikke annet enn å snu meg å gå. Husker bare tårene som rant ned på mitt kinn. Hvor mye jeg enn ville bli hos dem, ble jeg dratt mot det ankomne, sørgående toget, måtte komme meg til bistrovognen, glemme det jeg hadde gjort. En flaske tørr chardonnay takk. Befri meg fra det vonde, fra meg selv – den som var den vonde, slemme – den som sviktet sine egne barn – på selveste julaften. Jeg måtte dra tilbake til tigerstaden, der hvor jeg fant enda mer trøst. Hvem skulle trøste dem?

Av mange historier er dette en jeg så absolutt skulle vært foruten å ha på min samvittighet. Hvor mye jeg enn skulle hatt den ugjort kan jeg ikke få endret på den, eller forløperen til at det skjedde. Jeg måtte bare ha alkoholen. Den overskygget alt og alle, selv de jeg elsket mest på jord. Og de forsto ikke, kunne ikke forstå.

Dette er ikke en skremselshistorie, eller den er jo det, men for den som selv er fortapt så hjelper det lite. Kanskje kan den få deg, som ennå har sjansen, til å tenke deg om hvordan du ønsker at dine barn skal oppleve julen som snart skal feieres i de tusen hjem. Hvorfor ikke gi dem en jul de aldri vil glemme, en jul fylt med glede, og ikke den “gleden” som finnes på flasker. Hvorfor ikke la juleølen og juledrammen stå i barskapet til etter at barna har gått i seng, kanskje la den bli stående der hele julen. Og om du vil ha ett glass eller to, ikke glem de som ligger i sengene sine, opprømte og lykkelige, men fortsatt sanselige og vare for enhver udefinerbar, men urovekkende larm fra stua…

Photo by cottonbro on Pexels.com

Mine forfedre, mine foreldre, ei heller jeg selv hadde kunnskapen som skulle til for å forhindre våre barn eller oss selv til å ta feil valg. Du kan erverve deg kunnskapen og ikke minst skape en trygg jul og tryggere fremtid for dine barn – en fremtid hvor de har forståelsen av å velge bort rusmidler.

Jeg ser fram til en hvit jul. Jeg skulle ønske alle barn fikk oppleve det. Skal DU gi barna en hvit jul i år?

Photo by Public Domain Pictures on Pexels.com

https://hvitjul.no

Fra sjelesorg til mer livsglede

Ta en og en bølge om gangen…

Det er tungt og vondt å ha det tomt i sjela, det medfører skyld og skam – motløshet. Følelsen av å være en feilvare gjør meg alt annet enn glad. Jeg trodde jeg hadde tatt til fornuft, snudd ryggen til bitterheten, bitterheten til fortidens skjeletter. Hvorfor vender de stadig tilbake? Fordi jeg skulle aldri stengt dem inne. Det lønner seg også å ta ett og ett ut for at det ikke skal bli for “folksomt” rundt meg…

Bitterhet er en sorg – sorg over det tapte, det ugjorte, det jeg ser på som uoppnåelig. Men jeg har jo klart så mye, gått så mange skritt – først tilbake for å komme framover. Jeg har fått en veileder, og jeg må gjøre jobben. Jeg må ikke, men jeg vil. Så lenge jeg slutter med å gjøre meg det behagelig er livsgnisten tent i meg.

Mønsteret skal brytes. Alt for ofte blir jeg avledet – alle minnene, det vonde og såre. De som såret, jeg som sviktet. Alle. Jeg vil legge bort tanken på å bare spise av livets konfekt og heller jobbe meg videre opp på det høye, mystiske fjellet. Jeg har gått et stykke. Vil kreftene strekke til? Smerten er en drivkraft – et ønske om aldri mer. Gå videre!

Er jeg snill mot meg selv? Gir jeg meg nok kjærlighet? Det beror på om jeg er ærlig nok med meg selv. Hva er den virkelige planen? Kanskje jeg skulle endre kurs, endre holdninger og valg? Ikke være så streng med meg selv hver gang jeg gjør feil. Det er da jeg er konglen som sår frø for utvikling. Ikke lure meg selv til å tro at andre ikke ser. Er jeg egentlig snill mot meg selv? Nei!

Har jeg tatt på de rette brillene i dag, de riktige for mitt formål? Stemmer min tilstand med mitt formål? Jeg vil ha en meningsfull dag, en dag jeg kan tillate meg å være alt, være tilstede i mine følelser, uten å straffe meg, eller andre, men gi meg lov til å vise både sinne, sorg og glede, og vite hvorfor. Og ikke bli redd…

Jeg ønsker å møte verden med et smil, så jeg smiler! Jeg skal fange øyeblikkene, se andre mennesker for den de er, gi noen ros for sin positive eller modige innsats. Jeg vil starte med å fortelle meg selv at jeg er bra nok – jeg gjorde noe bra, om ikke annet for meg selv. Og det er mer enn bra nok! For hva kan jeg gjøre for andre om jeg glemmer å sette pris på å gjøre noe for meg selv?!

——

Jeg ble ettertrykkelig satt på plass i går ettermiddag, fikk en påminnelse, om det jeg innerst inne vet, men har skjøvet til side, ikke ønsket se på – være i hulen min en stund til. På tide å krype ut igjen, ikke dyrke mørket mer, men slippe solskinnet inn.

En stor takk til OLSSBegeistring som, for uten å riste tak i meg, ga meg ideen til å lage meg et motto ved å bruke to bokstaver fra fornavnet og ett fra etternavnet, lage nye ord, ord som beskriver meg og som gjør meg HEL til slutt. H’en i Heidi ble til håpefull, e’en ble til energisk og L’en i Lien ble til livsgnist.

Så jeg snudde tenken, snudde på hva jeg sier til meg selv. Ved å legge bort negative ord, som for eksempel ikke og må og erstatte dem med noe mer oppbyggende, så vil hjernen forstå mer og jeg kan lettere gjøre det jeg ønsker. Derfor: Jeg skal ikke slutte med å være mismodig, men heller glede meg til hver dag jeg får oppleve livsgleden. Jeg må ikke være glad, men jeg vil!

Jeg forstår. Uten å godta min fortid kan jeg aldri bli troverdig. Så jeg behøver å ta styringen – være kaptein på egen skute. For bare da kan jeg trygt lede mitt mannskap. Men jeg er litt redd fortsatt, og jeg kan tillate meg det. Bare å huske på å forserer en bølge av gangen, gjøre meg ferdig med det vanskelige farvannet før jeg fortsetter fremover. Sjekker med jevne mellomrom etter skjær i sjøen, og selv om jeg ikke alltid har stø kurs, skal jeg huske på at om det gynger litt kan jeg stoppe opp, rette på kursen, setter på meg riktige briller, for å se bedre og ha fokus på det jeg skal og la det unødvendige ligge igjen. Jeg er full av energi, full av håp, så jeg vil komme trygg og glad i havn!

Ja, med tiden blir jeg HEL…og kan virkelig glede meg over å være stjerne i eget liv.

Når jeg setter på meg de rette brillen minner jeg meg på at jeg faktisk er stjerne i eget liv…og kanskje vil jeg vinne Oscar for beste hovedrolle i eget liv.

Er du villig – nok?

Vi mennesker har en lei tendens til å sammenligne oss med andre – tenk om jeg bare hadde vært som dem eller om jeg kunne hatt et bedre liv… Avhengighetspersoner er ikke noe unntak, de har ønsker om, og drømmer om et bedre og annerledes liv, om å klare å stoppe å ruse seg. Det er ikke å slutte å ruse seg som er det mest vanskelige, det gjør de hele tiden, men det er å holde seg nykter, over tid som er det største problemet, og for mange anses det som umulig. Men…

… det handler om å gjøre endringer, endring over tid, og aller først følge drømmen, ha et mål og klare å gå de mange oppoverbakkene som kommer. For å klare det er det nødvendig å slutte med å sammenligne seg med alle andre og i stedet se etter likhetene. Da blir det mer overkommelig når en innser at hun eller han sikkert har kjempet for å oppnå det de har, at de også måtte endre på sine liv.

Misunnelse og sjalusi forekommer over alt – barn er misunnelige og forstår sjelden at de ikke alltid kan få det andre barn har. Misunnelse kan være en drivkraft for å oppnå noe andre har, men i bunn og grunn er misunnelse et ønske om å ha en annens egenskaper, status, evner, anseelse eller eiendeler. Dersom man fra barnsben av ikke blir forklart og veiledet kan misunnelsen gå over til sjalusi. Sjalusi, eller også kalt svartsjuken, et mer betegnende ord på hva denne følelsen kan gjøre med oss, kan bli en sykelig trang til å ville eie noe eller noen. I verste fall kan denne sykelige sjalusien bli en så sterk og overdreven redsel for at noe har skjedd eller vil skje i framtiden.

—–

Som så ofte satt jeg og leste gjennom ulike artikler og innlegg mens frokosten ble inntatt. Denne fanget min oppmerksomhet i dag. Den hadde passet fint inn i min blogg, tenkte jeg, men kanskje ble den litt for generell. Vi avhengige liker å se på oss selv som en smule annerledes, selv om det i de fleste tilfeller ikke stemmer. Vi er mennesker vi også, på godt og vondt, men vi klarer ikke alltid å håndtere livet på dens premisser. Rusen forsterker våre følelser, så med tanke på både misunnelse og sjalusi blir de flerfoldige ganger mer intense hos oss avhengige – det emosjonelle blir enda mer sykelig siden vi ikke klarer å håndtere våre følelser på en «normal» måte.

Har ikke tenkt å ta fra innehaveren av teksten æren, Henriette Lien, men jeg fant det mer riktig å endre noen ord i den opprinnelige utgaven for å gjøre den mer gjenkjennelig for oss avhengighetsmennesker. Slik ble den omskrevne teksten…

Ofte hører jeg folk si: «Jeg skulle ønske jeg var like harmonisk, hadde indre ro eller sjelefred som du har». Jeg tror det er veldig gjennomgående for hvordan vi ser på andre mennesker og deres situasjon.

Hvis man har lyst til å være for eksempel veltrent og tenker «åh, jeg skulle ønske jeg kunne være i så god form eller har den six-packen som hun eller han», eller hvis du kjenner noen som har god økonomi – «skulle ønske jeg hadde like stor økonomisk frihet til å kunne gjøre det de gjør.» Eller det er å ha roligere hverdager eller et finere hus… eller om du er rusavhengig – klare av livet eller slutte å drikke… leve normalt…

… så tror jeg veldig ofte mange glemmer å ta inn i betraktningen hva som ligger bak av arbeid, prioritering eller valg og da handler det kanskje mest av alt om du er villig til å gjøre det som skal til for at du også kan ha sjelefred, finere hus, ha et hus, komme i form, romslig økonomi, bli nykter, få et liv eller hva det er du drømmer om.

Og hvis ikke du er villig til å gjøre det som skal til, ja da må du slippe tanken med fortegn misunnelse og sjalusi at «åh, jeg skulle ønske…».

For hvis du virkelig skulle ønske det, så er det veldig ofte det å gjøre jobben som skal til. Bare ved å gjøre endring endres noe…

Så det å være ærlig med oss selv i forhold til hva vi er villige til å gjøre er helt nødvendig for å ha en sjans til å skape det vi går og drømmer om. Hvis ikke blir vi et offer for alt det vi ikke har eller ikke opplever.

Så hvis du har lyst på et bedre liv, et liv i nykterhet, med sinnsro og sjelefred, er du da villig til å jobbe mer?

Er du villig til å prioritere de 24 timene du får hver dag på en annen måte?

Er du villig til å kanskje ha 50 timers arbeidsuke eller er du ikke villig til det?

… og hvis ikke du er villig til det så må du slippe drømmen om det.

Hvis du drømmer om å slutte å drikke er du villig til å være bevisst på hva du drikker?

Er du villig til å lytte til andre, de som har gått veien før, vesentlig mer og la valgene dine påvirkes av hvordan det livet du ønsker og drømmer om? Eller er du ikke villig til det?

… og hvis ikke du er villig må du slutte å drømme om et bedre liv for da blir det bare sutring og masing på det du ikke har, legge skyld på alle andre for å ikke få som gjør at du heller ikke setter pris på det du har eller er.

Og i forhold til indre ro og sjelefred, ja jeg har det, men jeg jobber for det hver dag. Jeg har jobbet med det siden jeg ble villig til å foreta endringer – be om hjelp til å stoppe å ruse meg. Jeg starter dagen med meditasjon, jeg er ute i naturen hver dag, jeg er steinhard på å prioritere vekk alt som ikke er viktig i forhold til den retningen jeg vil at livet mitt skal gå. Vel, noe kan jeg alltids bli enda bedre på, noe er det godt å ha å jobbe videre for, men det aller viktigste kommer alltid først – min edruskap. Hver dag er mer enn en ni til fire jobb og den avsluttes med meditasjon – oppgjør av dagen som har gått. I tillegg spiser jeg sunt, tar vare på hygienen, trener litt – fysisk og mentalt, bistår andre som har et ønske om…, og for ikke å glemme, få meg søvn nok for å gripe fatt i neste dag.

Så det kommer ikke av seg selv. Ingenting her i verden kommer på et sølvfat hvor vi bare kan forsyne oss med hva vi har lyst til og hva vi trenger.

Så slutt å lure deg selv å tro at alle andre er mer heldig enn deg, har mer medgang enn deg, har det lettere enn deg, selv om enkelte kan ha bedre forutsetninger enn deg. Men om du er villig nok, så klarer DU også å få et tilnærmet liv som alle dem som nå sitter trygge og nyktre i sine hjem – med hus, jobb, ektefelle, barn og hund – satt på spissen, men poenget er at du kan, om du vil…

Vær ærlig med deg selv! Det er første skritt til endring. Er du virkelig villig, eller er du ikke villig til å gjøre det som skal til for å oppleve det du ønsker. Og hvis du ikke er villig, la det være. Da har du mest sannsynlig ikke fått nok av det livet du lever…

Bare du vet – bare du kan ta avgjørelsen, om endring!

Og en annen ting, er du misunnelig på hvor mye tid andre har til å gjøre nettopp det du drømmer om, så tenk enda nøyere over hvor mye tid og energi du bruker på å skaffe, bruke og komme deg til hektene for så å drømme om å bli som alle dem…

P.S. Den opprinnelige teksten kan du lese på Henriette Lien sin side, som jeg har tatt meg friheten til å bruke (med tillatelse), for at kanskje du kan forstå – en dag…

Er det dit du vil, til den “andre siden”, så må du være villig til å gå hele veien…