Når jeg skriver gir jeg meg selv en stemme, en tilbakemelding til meg selv først og fremst …

Det å skrive for meg er viktig. Ikke bare for å formidle noe, men det er forløsende både i forhold til indre uro, smerte og ubehag. Det er påvist at det lindrer fysiske og psykiske problemer.

Skriveterapi er en fin måte å hjelpe meg selv på å flytte fokus eller vie noe mer oppmerksomhet. På dager jeg føler meg litt utenfor, trist og lei ser jeg at når jeg begynner å skrive, enten det omhandler dagsformen min eller noe annet jeg ønsker å dele, så slipper tristheten taket i takt med skrivingen.

Studier viser faktisk at vi kan skrive oss gjennom og ut av sorg, depresjon, angst, stress, dårlig selvbilde aggresjon og søvnproblemer. Til og med smerter i kroppen. Sistnevnte henger sammen med at når jeg gir smerten oppmerksomhet, blir den mildere, tro det eller ei. Og det samme gjelder når jeg gir følelsene rundt ubehagelige opplevelser. De minsker i styrke.

Når jeg skribler i vei kjenner jeg nærmere etter og bearbeider dette samtidig. Det er jo slik at før jeg kan få det bedre, må jeg gjennom det som er vondt.

Å skrive handler mye om å sette ord på følelser og tanker og hva jeg kjenner i kropp og sjel. Noen ganger bare rabler jeg ned, ikke for noen andre enn meg selv. Etterpå kjenner jeg på mer velvære, både psykisk og fysisk.

Selv om mye blir delt med dere følgere handler det mest om å hjelpe meg selv. Om å bli klokere på meg selv. Om å orke å stå i det som er vondt og vanskelig. Jeg har “øvd” meg i mange år nå. Men det handler ikke om å prestere. Snarere tvert om.

Som forskningen sier oppnår jeg de beste resultatene når jeg skriver for hånd. Da aktiviteter jeg flere områder i hjernen. Så, prøv du også, skriv i vei, for din egen del. Kanskje lærer du deg selv bedre å kjenne

Jeg er glad i dikt, å skrive egne og å lese andres. Det står så mye med få ord, om en leser mellom linjene, det som egentlig er skrevet, men ikke står…

Starter med et eget dikt, som nylig fant veien ned på papiret…

GÅR VENNER?

Jeg ville ha deg når det passet meg. Oftest valgte jeg en annen, alkoholen.
Du var bare god nok når den skygget for solen

Jeg brukte deg, misbrukte deg, og dagen du gikk var vår relasjon forbi.
Jeg forstår det nå, jeg sviktet deg.
Ikke mer å si

Det som kunne blitt et vennskap ødslet jeg bort på løgn og bedrageri.
Mine bitre tårer fordervet mitt sinn.
Alltid meg, aldri vi

Jeg innså hvem fienden var, den lumske og fordervende “elskeren”.
Som aldri ga opp, tok bolig i sjelens slott – kongen og herskeren

Kong alkohol, jeg er ikke lenger din usle dronning.
Jeg gikk omsider ned fra tronen.
En dag av gangen, har blitt til mange.
Jeg lever, i frihetssonen

Vi var for ulike på mange sett og vis.
Jeg søkte ut i verden – du ble…
Da du skrev dine ord, og jeg leste av glede
Du fulgt alltid med.
Alkoholen lot meg ikke se

Jeg søkte deg igjen, du som engang var en venn.
Eller var du, siden du gikk…
Var det egentlig ikke jeg som vendte deg ryggen?
Takk for det vi fikk

Et ordentlig vennskap består, tåler alt slags vær – solskinn og stormkast.
Men jeg forstår du måtte gå for å redde deg selv.
Pålegger deg igjen last

Jeg var blind, men nå ser jeg.
Du sa det sikkert, og jeg ville ikke høre.
Jeg leita etter de store ordene, forsto ikke at ditt lille tegn var tilstrekkelig.
At du aldri gikk din vei

*
Og avslutter med et dikt skrevet av Anne Hege Forsberg Andersen, som jeg har valgt å kalle relasjon …
Jeg sier takk til henne for reflekterte og velvalgte linjer og tanker…
Men mest for å sette meg på plass, til selv å reflektere over de uskrevne ord, som i mitt hjerte banker…

RELASJON

En slitesterk
og god relasjon
Tåler
Tidens tann

Skarpe stener
Martres
Og knuses
Mot
Spisse klippe
Og strand

Slipes
Runde
Av tårer
Og sand

Når tidevannet
Flommer
Stiger
Slår

Slites
Taggede
Kanter

Gjennom
Ømme tanker
Og sår

*
Vi beveger oss begge i samme gaten, selv om jeg ikke bor der hun bor…
Men med ulik bakgrunn og erfaringer, har vi nok likevel flere likheter enn vi kanskje tror…

Jeg husker tilbake til åttitallet, da var det et underholdningsprogram som het Ta sjansen! Uten å gå nærmere inn på hvordan det foregikk, men kort fortalt handlet det om å komme lengst på Besserudtjernet i Holmenkollen med egenbygget farkost.

Å ta sjanser som byr seg skulle jeg gjøre oftere. Når jeg lar de gå forbi handler det ofte om frykt for å feile og dumme meg ut. Jeg kan komme med ubegrunnede unnskyldninger – dette er ikke noe for meg, eller hva skal dette være godt for…

Selvsagt kan det stemme at jeg ikke har noe nytte av å løse enkelte problemstillinger, men i det store og hele, vil jeg si at jeg alltids har noe å lære, få nye erfaringer og mer kunnskap om meg selv. Og skulle jeg feile eller gå på en blemme, kan jeg jo bare prøve på nytt. Det handler også om mestring overfor meg selv, og bare meg.

Det er ofte andres meninger vi er redde for når vi ikke tør å ta sjansen når muligheter byr seg. Noen ganger gjør vi det for å tilfredsstille alles ønsker. Da første rusbehandling ble foreslått, og alt var tilrettelagt for at jeg kunne bli edru, ga jeg etterhvert etter selv om jeg ikke var klar. Forsto ikke poenget, men jeg tok utfordringen for å stilne de som krevde.

Selv om det ikke gikk slik mine nærmeste hadde håpet, og det var vel en kalkulert feil fra min side, lærte jeg likevel noe, og det ble sådd et frø i meg, som lå inne i meg, lenge, og som jeg til slutt plantet i ny og bedre jord. Nå vokser jeg frem i ny drakt. For hver dag som går, hvert år jeg tiilbakelegger har nye knopper utprunget på utallige flere greiner.

En ny fin dag ligger foran meg, hvor mange muligheter står i kø, om jeg bare våger å gripe sjansen til å se på dem og deretter gjøre noe med dem. Jeg kan risikere at det går bra. Det er jo bedre å ha prøvd og eventuelt feilet enn å ikke ha prøvd i det hele tatt.

Det stemmer at det ikke finnes problemer, bare muligheter. Jeg har ikke alltid sett det slik, men like fullt innså jeg muligheten til å kunne lykkes, grep sjansen, og til slutt klarte jeg det.

Små sjanser er ofte begynnelsen til store bedrifter, men mange mennesker lar sjansen gå fra seg fordi den er kledd i kjeledress og likner hardt arbeid. Jeg for min del liker å kjenne at jeg har gjort noe fysisk, bli sliten og trøtt. Jeg liker å gå turer i ulendt terreng, og aller helst utforske nye steder, og da kan jeg gå langt. Etterpå vet jeg at jeg fortjener en pause.

T. S Eliot sa: Bare de som tar sjansen på å gå for langt, kan finne ut hvor langt det er mulig å gå. Jeg er så enig, og jeg har funnet ut at den eneste gangen jeg går tom for sjanser, er når jeg slutter å ta dem. Så jeg setter meg i farkosten min, ser hvor langt jeg kommer, for det kan være den sjansen jeg får, og den vil jeg ikke miste.

Bitterhet er en av de sju dødssyndene (hovmod, grådighet, utukt, misunnelse,
fråtseri, bitterhet og latskap). Dødssynd, det sier sitt…

Bitterhet medfører store omkostninger. Vi kan risikere å støte mennesker fra oss med bitterhet, et kneblet sinne. Det er skammelig å være bitter. Vi føler vi må skjule det, og da blir det dobbel byrde, for bitterhet er å bære nag, og den børen kan bli tung å bære…

Jeg leste: “Å gi plass til bitterhet er ytterst alvorlig. For da stenger vi oss fra åndenes sollys.”

Jeg har erfart at når jeg innrømmet overfor meg selv at jeg er bitter og hvem bitterheten tilegnes, har jeg begynt å nøste opp i årsaken. Det gjenstår å få det bakenforliggende opp i lyset, som et troll. For hva skjer med trollet?

Bitterhet etser på sjelen. Første skritt på veien mot en løsning er å erkjenne at jeg er bitter, denne tvilsomme luksusen som er giftig for meg som den avhengighetspersonen jeg er. Jeg kan tendere til å bli avhengig av selvmedlidenhet utløst av bitterheten…

Bitterhet, størknet sinne, og sinne har jeg ikke råd til. Jeg har satt opp en liste over alle jeg er bitter på, sett på bakgrunnsbildet til hvorfor, og åpnet opp sårene. Dersom jeg fortsetter å gjenopplive mine gamle sår, er det en bitterhet, og denne bitterheten vil stenge for sollyset til min sjel. Til slutt slår det tilbake på meg selv, en treffsikker rekyl, som gjør meg vondt. Jeg sårer meg selv, kanskje til og med hater jeg meg selv for å fortsatt tilbringe tid på “å dyrke” bitterheten. Jeg har faktisk ikke råd til det, om jeg vil ha det godt med meg selv, og andre.

Jeg kan velge å åpne døren og slippe sollyset inn. For så å gå ut i friheten…

Jeg innser at jeg alt for lenge, kanskje alltid, har tatt vare på andres følelser, ikke mine egne. Jeg har valget, finne muligheten til å snakke om det, snakke med personen jeg er bitter på. Kanskje vil vedkommende avvise mitt forsøk, men jeg tok skrittet ut. Jeg trosset frykten, en annen tilbakeholdende tilkortkommenhet. For om vi ikke får delt de vonde følelsene våre, enten med den rettmessige utløseren, eller en utenforstående, vil de sette seg fast i sjelen.

Jeg erstattet en gift med en annen, alkoholen med bitterhet. Nelson Mandela sa: Bitterhet er som å drikke gift og håpe det vil ta livet av dine fiender. Egentlig er det meg selv jeg skader mest, jeg dreper livsgnisten i meg.

Noen gjorde meg urett. Instinktivt trenger jeg en god grunn for å rettferdiggjøre meg selv, og bitterheten “banker på”. Denne besnærende bitterheten. Unnskyldningen virker tilsynelatende edel og på sin plass. Krav om rettferdighet.

Bitterhet har som regel alltid opphav i en opplevelse av urettferdighet. Noen skylder deg en unnskyldning. Du mener du har en legitim grunn til å forvente bedre, siden du urettmessig har blitt påført sår eller skade. Du anser det som en rett til å kreve at balansen gjenopprettes. Hva gjør dette med deg når det ikke skjer?

Du klandrer deg ofte selv: «Hva er det med disse menneskene siden de tror de kan tråkke på meg og bruke meg – er det noe galt med meg ?» Det sier seg selv at dette er en selvødeleggende, destruktiv tankegangen. Og ordene du forteller deg selv forvandles til sinne, som setter seg på sjelen, bitterhet.

Bitterheten er alt annet enn vakkert. I verste fall kan den frata meg livsgleden. Om jeg tenker at jeg har rett til å holde fast på andres urett, betyr det ikke at jeg blir lykkelig av den grunn. Snarere tvert om.

Jeg har prøvd å følge manges råd: Tilgi! Men når jeg erfarer at en person ikke viser antydning til anger, føles det bortkastet å tilgi, men likevel prøver jeg. Kanskje mest for å forsone meg med, eller blir det fortsatt som å unnskylde personen? Jeg sitter fortsatt fast i bitterheten, rettere sagt, bitterheten klistrer meg fast til fortiden, mens jeg strever med å komme meg løs og gå videre… Jeg vet egentlig at jeg ikke kommer videre før jeg har satt ord på det.

Jeg har trodd at ved å forstå hvorfor jeg er så bitter kan gjøre at jeg klarer å ta bedre vare på meg selv, vertfall komme ett skritt på veien til frigjørelse. Og jeg innrømmer at det blir ikke fullbyrdet før jeg klarer å sette ord på det, fortelle det til noen, helst den rettmessige eier. Først da er jeg fri. Da får sjelen min fred.

Å gjenkjenne følelsen, erkjenne bitterhet er ikke alltid like enkelt, og i tillegg se årsaken. Det å sette ord på det vanskelige er vanskelig, likevel et godt stykke på vei mot en løsning.
Jeg tenker og tror, at hva som skjer med meg i livet ikke er like viktig som hvordan jeg tolker hvordan jeg opplever mine opplevelser rundt det. Med andre ord, jeg kan velge min holdning til situasjonen og mennesker… Jeg vil være i sollyset!

Så for min egen del forsøker jeg på daglig basis å minne meg selv på at motgang og vanskeligheter ikke er vesentlig. Denne positive tankegangen mange “misunner” meg. Problemer er jo uvesentlig fordi de er uunngåelig, og motgang er en helt normal del av livet. Det er hvordan jeg takler det som betyr noe. Jeg kan altså fokusere på hvordan jeg håndterer livet, i lys av situasjonen jeg sitter i.

Det ligger mye omsorg i tydelighet, og nå tenker jeg på egenomsorg, så da trenger jeg å være tydelig til meg selv. Ta tak i det virkelige problemet, og: Ta av børen! Så jeg sier sinnsrobønnen en gang til…

… Være(t) eller ikke være…

Jeg kunne vikle meg inn i negative tanker når slikt ruskevær kom. Jeg likte ikke våren, ustabilt vær, ga en ustabil meg. Og jeg gruet meg til lysere tider. Sinnsstemningen vedvarte lenger enn gråværet. Ikke slik lenger. Jeg gleder meg til jeg kan begynne ute i hagen – noe fint å se frem til. Og dette snøværet gjør sikkert godt, fint å kalke plenen forresten…

Jeg er ikke redd for å være i ulike følelser lenger. Jeg dyrker dem ikke, bare konstaterer at de er der, ser på årsaken, uten redsel, er i den, også melankolien – bare litt, og så går jeg videre.

Jeg er et følelsesmenneske, men jeg er ikke lenger følelsene mine. Noen ganger trenger jeg lenger tid til å sortere, noen ganger glemmer jeg det, og andre ganger går de liksom forbi i stillhet… En ting er sikkert – jeg drikker ikke på følelsene mine lenger. For det er en kjensgjerning at vi avhengighetsmennesker drikker, spiser eller bruker andre midler og aktiviteter for “å kontrollere”, forsterke eller forminske følelsene våre.

Værmessig ser dagen ut til å bli skiftende. Jeg velger selv hvordan jeg vil være. Og med min positive holdning i utgangspunktet, kjenner jeg på tiltakslyst. Jeg har startet dagen på plussiden og da er det stor sjanse for at dagen videre blir der etter.

Skal jeg sette farge på dagen, velger jeg gul, med nyanser av rosa og bittelitt oransje, og litt grønt. Eller den skal få et helt fargekart, det fortjener den.

Da er årets påske over, og jeg har ryddet bort pynten. Nå skal den opp på loftet.

“Jeg vil ikke”!

Påskekyllingen har gjort nytten sin for denne gangen. Mange har gjennom den fått innblikk og mer forståelse for hvordan rusavhengighet fortoner seg. Hen har hjulpet flere til å ufarliggjøre det å være åpen om lidelsen. For enkelte har det vært enklere å se likheter og erkjenne egen avhengighet, ikke bare til rusmidler, men også til mat og aktiviteter, sågar mennesker og handlinger. Pårørende og berørte har også fått mer bakgrunnstoff om alkoholavhegighet. For eksempel at verken de eller den som ruser seg er årsaken til at hen drikker – den skyldige er lidelsen…

Men… Hver enkelt er like fullt ansvarlige for egne holdninger og handlinger, og til å ta ansvar for å ha et godt liv, være tilstede i eget liv.

Du vil ikke gjemmes bort. Forståelig nok, men det er best slik. Skal jo ikke dvele ved fortiden. Ikke lukke døren til den heller. Jeg vet hvordan du har det. Jeg vet hvordan det var. Nå trenger du en pause fra meg, og jeg fra deg. Og du skal ha takk.

Ærligheten. Hei, jeg skal ikke glemme deg. Om ett års tid kommer du frem igjen, og kanskje har jeg helt glemt hvordan du hadde det nå. Kanskje du selv også.

Jeg håper egentlig at du har du fått et nytt syn på livet. Satt det i et annet perspektiv. Og nå fra innsiden av en plastpose. For et liv, men dog…

Ja da Hani, du har helt rett. Jeg gjorde deg på en måte levede og menneskelig. Tror nok ikke jeg vil savne deg. Du var bare et hjelpemiddel for å få frem et budskap. Vi sier på gjensyn likevel…

Jeg har selv fått flere ahaopplevelser gjennom denne påsken. Glemte minner har dukket opp ved at jeg har sett meg selv gjennom “en annen”, altså en kylling. Noen ganger trenger vi å få eget liv på avstand for å kunne se og erkjenne. For å kunne være tilstede i eget liv fullt ut. Og noen ganger hjelper det å tenke utenfor boksen, være mer leken, ta i bruk humor og barnlighet.

Det at jeg har kommet hit jeg er i dag, en tørrlagt alkoholmisbruker, betyr ikke at jeg skal glemme hvordan det var. Det eneste jeg kan er å glemme meg selv, for å finne meg selv. Og jeg fant mye av meg selv i Hani. Hen påminnet meg hvordan jeg var, og faktisk kan være nå…

Mange puster lettet ut etter påskehøytiden. Enkelte gikk gjennom ulike prøvelser, triggere og fristelser. Hverdagen kaller… Fristelser ser ikke forskjell… Lot du deg friste? Lar du deg friste? Jeg har spist for mye sjokolade… Ærlig talt!

Ærlighet til meg selv!

Du kan aldri finne fred med deg selv om du unngår livet.

Hvorfor lengter du alltid til et annet sted? Tror du livet er bedre der borte, der oppe?

Livet ditt er her og nå, og det blir oftest slik du skaper det. Selvfølgelig påvirkes det av omstendigheter og andre mennesker rundt deg, av gårdagens eskapader, men du kan velge om du tar det med deg i dine betraktning og lar det sette føringer for hvordan du skal leve i dag.

Hvor ofte har du ikke sittet og sett på månen, med lengsel – ønsket deg bort. Din fortid er avgjørende for hvordan du har det i dag, men skal du videre må du ikke se på det med anger. Det er dyrebare erfaringer. Livet skjer her og nå, og bruk dine opplevelser og erfaringer til å legge en ny kurs. Ta med deg det du trenger fra i går, og legg igjen den bagasjen du ikke har behov for dit du skal.

Du sitter der fortsatt, og ber til månen. Du ber om en enklere vei. Men det kommer ikke til å skje så lenge du ikke er villig til å å se deg selv og de mulighetene som er i deg. Ikke be om et lett liv. Be om styrke til å hanskes med et vanskelig liv.

Tenk, du har jo kommet deg hit. Du gikk over terskelen til et nytt og bedre liv, lukket døren til det gamle. Tenk litt på da du gikk vaklende rundt. Den ene dagen totalt usynlig og den neste da var du orkesterleder. Hvem likte du best å være, om noen…

Slik var det, og den du var et ikke deg. Det var ruspersonligheten din, den du ikke lenger ønsket å være, og forlot. Jeg vet du er redd, tankene svirrer og følelser i spinn. Ingen andre enn du selv kan stå i dette. Alkoholen kan ikke lenger “døyve” smertene. Men gjorde den noensinne?

Du valgte å lukke døren til den epoken av livet ditt. Angrer du? I så fall kunne du risikeret at du hadde oversett en annen dør åpnet seg. Og husk på, når du først sitter der og stirrer, at månen har mange faser, slik ditt liv har. Nå er du over i en ny.

Du har opplevd formørkelsen, og nå sitter du i lyset, selv om det ikke er helt klart, men det vil lysne. Ta med deg lærdom av alle fasene og husk at lyset vil bli sterkere, og du vil se klarere.

Hans Børli skrev: “Det rene, slumpartede lykketreff forekommer nokså sjelden. Du må som regel rekke lykken en hjelpende hånd.” Hvorfor ikke gjøre det…

Og mens jeg fortsatt har deg her: Hva fortalte du forresten til speilbildet ditt i morges?

Jeg vet hen drikker, mye, og i perioder veldig mye. Det var kanskje et tidsspørsmål hvor lenge hen ville beholde jobben…

Hen har aldri ringt meg i ruspåvirket tilstand, vertfall ikke så påvirket. Jeg har tidligere tilbudt å være en støttespiller, såfremt hen ønsker å slutte å drikke, eller som jeg pleier å si det; slippe å drikke. Spørsmålet har hele tiden vært, om hen har dette ønsket, og da jeg besvarte anropet, hadde jeg et håp om at det var grunnen til at hen tok kontakt. Men vedkommende var ikke der enda, dessverre. Hen hadde ikke nådd sin bunn.

Likevel ville jeg lytte til hva hen hadde på hjertet, og selv om det var urimelige utsagn, mest svada og tull, i mine ører, lot jeg personen få utløp for, det jeg kanskje kan anse som et ensomhetens hjertesukk. Et første skritt til og med, mot erkjennelse, selv om hen på det tidspunktet selv verken sa det, eller ville vedgå det overfor meg.

Hen var i godt humør, selv etter å ha vært på flaska snart ett døgn, slik jeg forstod det. Som vanlig høy på seg selv: “Skulle vært flere som meg, med mitt hode, min kløkt og forstand”. Og jeg svarer at hen skulle bruke sine begravelser på arbeid i stedet, hvorpå jeg får tilbake at hen har sagt opp jobben, en jobb hen har hatt i over 10 år.

Hittil har hen klart å beholde en godt betalt jobb, en relativt høy stilling i et firma med renommé. Jeg vet fra tidligere hendelser at vedkommende hadde måttet inngå en tilnærmet lik AKAN avtale, og mulig hadde sjefen forlangt videre oppfølging, noe hen ikke på noen som helst måte ønsket, slik jeg forstod det. “Sjefen stiller urimelige krav”! Ja, ja, tenkte jeg, kanskje det beste som kunne skjedd, som fikk hen til å innse at drikkingen virkelig hadde satt spor i hens livskvalitet. Økonomisk ville det på sikt få store innvirkninger.

Jeg kjenner til hens familiesituasjon, det vil si hen er arvelig belastet fra begge sider, og i følge hen selv, er det ikke rart at hen drikker. Jeg hører bitterheten snakke. Jeg hører også en flik av selvhevdelse og bortforklaringer. “Vi er jo smarte, siden vi klarer å holde på arbeidet vårt, vertfall min far, og jeg selv, om jeg ville”. Jeg forholder meg taus. Ikke akkurat smart i mine øyne, men jeg lar hen tro det, for å begi meg inn i en diskusjon på det tidspunktet var nytteløst.

Jeg setter mobilen på høyttaler og legger den på bordet foran meg. Bare lytter, og tenker så gjenkjennelig: Hver gang jeg insisterte på, som et lite barn, at mennesker måtte beskytte meg og ta vare på meg, eller at hele verden hadde ansvaret for at jeg hadde det jeg trengte. Og hvis ikke, ble resultatet galt, og det var deres feil.
Jeg klarte ikke å innse at selv om jeg var voksen, og da mener jeg i levde år, så oppførte jeg meg som et barn da jeg drakk. Jeg så også for meg dette barnet i andre enden av telefonen. Hen bebreidet sine nærmeste, at ingen hadde vært beskyttende, og med historien til vedkommende i hodet, så kunne jeg til et visst punkt være enig. Foreldrene hadde sviktet hen utallige ganger, og oppveksten hadde nok en utløsende faktor på hens drikkekarriere, selv om hen også hadde et valg.

Jeg forholdt meg fortsatt stille. Skulle la hen få utløp for all sin frustrasjon, men merkelig nok ble hen stille, tafatt og ynkelig. Nesten mottagelig for noen fornuftens ord, tenkte jeg, men nei… Hen søkte min oppmerksomhet, den hen ikke hadde fått av sin sjef, sine kollegaer og venner den siste tiden. Slik jeg så det var det egentlig hen som hadde stilt urimelige krav, krav om oppmerksomhet ved å oppføre seg dårlig, om det kan sies…

Å kalle avhengighet for dårlig oppførsel er vel ikke helt riktig, for en alkoholavhengig person klarer sjelden å kontrollere sine handlinger i lengden. Jeg vet med meg selv. Jeg klamret meg til livet, innerst inne håpet noen skulle se hvordan jeg strevde. Men jeg ville heller ikke akseptere at alle så hver gang jeg knyttet nevene og neglene skar inn i håndflaten. Jeg erkjente ikke hvor mye jeg og andre led, selv når blodet rant…

For når vi klamrer oss fast til problemer, redsler eller sinne, stenger vi for den hjelpen som finnes rett foran oss. Akkurat slik hen gjorde. Jeg ville stilt opp om hen bare hadde sagt:Hjelp meg!

Alt hen hadde trengt å gjøre var å åpne opp sine knytne never en liten, om motvillig bit, og mirakelet kunne skjedd, slik det skjedde for meg. Det handler om villighet, men hen er ikke der, enda…

Jeg vil være her, når du er klar!

Jeg har unnlatt å gjøre mange ting på grunn av frykt for å mislykkes. Jeg har latt være å gå på tilstelninger av frykt for å ikke passe inn. Latt være å dra til steder jeg vet alkoholen har innpass og på turer hvor jeg ikke har retrettmuligheter.

Frykten for har holdt meg utenfor og satt meg tilbake. Helt til jeg innså at jeg var problemet. Ingen hadde noen planer om å sette kjepper i hjulene mine, eller friste meg til å drikke. Det satt i mitt eget hode.

Det handler om tillit og respekt til meg selv og andre. Det handler om å våge å se meg selv. Og det handler om å akseptere.

Det hjelper lite om alkolen er borte fra livene våre om vi fortsatt ikke mestrer livet. Da er sjansen for at den finner veien inn igjen større…

Så… Jeg måtte tørre å ta utfordringer – utfordre meg selv. Den som intet våger, intet vinner!

Bare den som som lurer seg selv vil hevde hen er fullstendig fri for frykt. Kanskje det er det som skal gjøres? Lure seg selv?

Perfeksjon, ubesluttsomhet og maktesløshet er tre av de verste effektene alkoholen har hatt på livet mitt. Som har fått meg til å unnvike farer og å gjøre noe dårlig. Det har hindret meg fra å gjøre saker og ting jeg liker, og å øve meg på det som gir fremskritt.

Om jeg ikke våger å gjøre noe dårlig, kan jeg heller ikke forvente å gjøre noe bra. Den eneste oppgaven jeg kan late som om jeg gjør perfekt er den jeg aldri har forsøkt meg på.

Resultatet ble bedre enn forventet… Jeg måtte bare bryte barrierene.

Å være menneske betyr å være motsetninger. Jeg kan være raus og gjerrig, inkluderende og avvisende, rettferdig og urettferdig, glad og sint. Jeg er i live. Jeg føler. Jeg tenker. Og jeg handler, noen ganger uten å tenke. Med andre ord betyr det at jeg ikke tar noen beslutninger, bare reagerer. I åtte år har jeg jobbet med å ikke være beslutningsløs, og jeg synes faktisk, om jeg skal si det selv, at jeg har gjort det ganske bra. Men det glipper, selvfølgelig, og forskjellen fra før, altså da jeg drakk, er at jeg straffer ikke meg selv for å feile, men ser på det som nyttig erfaring. Det har jeg også jobbet med i åtte år.

Følelser, de jeg har lært meg å kjenne igjen, akseptere og håndtere. De jeg drakk på. Emosjonelle svingninger. Sinne, tristhet, sorg, skuffelser og frustrasjon er naturlige følelser. Avviser vi dem fordømmer og avviser vi oss selv, slik jeg gjorde da jeg drakk. Men jeg drakk faktisk mest på glede. Når jeg opplevde oppturer og når jeg hadde tatt noen beslutninger skulle det feires. Hver minste positiv hendelse måtte feires. Klart det skulle drikkes når naboens hund for en gangs skyld ikke bjeffet da jeg gikk forbi. Unnskyldning opp og i mente.

I åtte år har jeg arbeidet med å anerkjenne alle følelsene mine, og for hver ny dag som jeg med glede har gått og går gjennom, takker jeg for, selv for de dagene jeg ikke helt klarte å være den beste utgaven av meg selv.

På denne datoen for åtte år siden sto kofferten ferdig pakket, og jeg var klar for å dra til Trasoppklinikken. I den grad det kan sies jeg var klar, men vertfall villig til å gjøre forsøk på å nyktre opp. Og jeg klarte. Siden har jeg klart mange ting, og ikke for å skryte, men jeg har blitt en fin person Jeg er ikke lenger en person som bare ønsker å stå sammen med meg selv når jeg er glade, når jeg ser bra ut, når jeg er rause og når jeg opplever å mestre livet. Jeg deler det med andre. Ikke bare for å overbevise dem: Se på meg, hva jeg har klart. Jeg gjør det vel så mye for meg selv, og uten å hovere, for hovmod står saktens mer for fall da.

Jeg har lært at jeg har en sykdom, en lidelse, som jeg kan leve med så lenge jeg tar avstand fra alkoholen og andre rusmidler. Jeg har akseptert at jeg aldri mer kan innta alkohol trygt. Noen mennesker har problemer med å tro at alkoholisme er en sykdom. De kan, uten bebreidelse, finne på å si; du kan slutte å drikke om du bare vil. Fullt så enkelt er det ikke. Jeg skal gi en nærmere forklaring, en sammenligning:
Tenk deg at en nærstående person lider av Alzheimers sykdom. Du ser hen glide bort uten at de selv aner hva som skjer eller har mulighet til å stoppe prosessen. Hen ser tilsynelatende vanlig ut, men sykdommen er progressiv og hen blir allment irrasjonelle og vanskeligere å omgås med. Når hen har sine klare stunder, og virker til å være seg selv, vil du gjerne tro at hen er frisk. Men disse øyeblikkene går over og du blir forvirret og fortvilet. Til og med kjenner du på sinne, irritasjon og bitterhet mot denne personen som du elsker.

Ser du likheten?
Forskjellen på meg og en person med Alzheimers, er at jeg kan leve med min sykdom, jeg dør ikke av den, så lenge jeg lar være å innta psykoaktive stoffer, som alkoholen er. Dessverre finnes det ikke noe botemiddel for Alzheimers sykdom enda.

Jeg er evig takknemlig for at jeg var villig og tok beslutningen om å be om, og få hjelp. Jeg har akseptert at jeg lider av en sykdom, som innebærer at jeg er maktesløs overfor alkohol. Derfor kan jeg i morgen, den 25.mars, feire åtte år som edru. Like fullt er jeg klar over at jeg aldri kan erklære meg frisk, og tro at jeg kan feire med ett glass vin. Hør – ett glass du liksom…

Og til deg som fortsatt tror jeg kan drikke nå, etter åtte år… eller til deg som tror at noen du kjenner, er glad i eller naboen for den saks skyld, bare kan slutte å drikke. De lider av en sykdom, avhegighetssyndromet. Og for å gjøre det klinkende klart: Sykdommen de lider av er en tilstand, ikke en handling, men de kan faktisk gå til handling for å komme ut av tilstanden. De må bare erkjenne det selv, ikke skyve fra seg det faktumet at de er syke, og være villig til å ta EN DAG AV GANGEN. Det har jeg gjort i åtte år – i morgen… Og jeg har et ønske om å fortsette med det. Bli en enda bedre utgave av meg selv. Hel ved, kaller noen det…