Hva har jeg lært…

… og hva gjør jeg med det?

Siste ANTA-kursdag ble avlyst på grunn av korona-viruset, så da kan jeg ta et tilbakeblikk å reflektere over hva kursets deltagere har gitt meg. For det er jo deltagerne som legger lista; all skepsis, undring, innspill, spørsmål, enigheter og uenigheter skaper utvikling. Etter dette fjerde kurset sitter jeg nok en gang igjen med enda mer kunnskap – sett fra andre synsvinkler. Likemannsarbeid i et nøtteskall: Påminnelser om at selv uten alkoholen kan jeg fortsatt flykte, med tankene, hvor disse personene gjenkjenner seg i mine handlinger og gir tilbakemelding og veiledning til endring.

Jeg ruser meg ikke selv om det kan være vanskelige dager lenger. Om ikke lenge har det gått fem år siden siste inntak av alkohol. Og jeg hadde ikke klart det uten hjelp fra andre. Et av hjelpemidlene har vært ANTA-kursene, som har bevisstgjort min tankegang slik at jeg bedre ser faresignalene, som fortsatt kan dukke opp. Jeg har lært meg «knep» som tar fra meg angsten for å sprekke. En ting er sikkert; det handler ikke om mangel på intelligens, men manglende kunnskap. Gjennom kursene har jeg blitt mer bevisst på hvilke farer som kan fremkalle tilbakefall, viten om at man bør være på vakt i overgangene mellom ulike situasjoner. Ta for eksempel det å gå inn i ferie.  Eller nå, som korona-viruset skaper problemer, og mange må omstille seg. Overgangen, enten den er positiv eller negativ er den som skaper kaos og stress i hjernen, og hjernen vet hvordan vi med avhengighetssyndromet pleier å håndtere dette: Ruse oss. Flykte inn i den «trygge» rusen, den vi følte aldri sviktet, den som hjalp oss, for en stund…

Jeg har fått enda mer innsikt i hvorfor min avhengighet oppsto og hva som skjer i hjernen min når situasjoner, personer, sanser eller andre ting kan fyre oppunder følelsene mine og sette i gang tankevirksomheten til å ty til en handling jeg nødig har et ønske om, nettopp å sprekke. Erkjennelsen, den jeg trenger å gå tilbake til, gang på gang. Finne, se og kjenne på årsaken til hvorfor jeg akkurat i den situasjonen kunne ha tydd til flasken. Hendelsen som satte i gang en følelse som igjen fikk tankene til å svirre.  Hva skjer om…? Jeg har kommet langt med å kontrollere tanker og følelser, vertfall når det gjelder å vite hva rusmidler gjør med meg – konsekvensene.

Kunnskapen jeg innehar hjelper meg med å skaffe meg en oversikt over situasjonen. Jeg er oppmerksom og vet hva som fungerer for meg, eller hva som ikke fungerer. Det viktigste for meg er å ha en forutsigbarhet, at hverdagen er rutinemessig. Når jeg har erkjent problemet, tatt kontroll over tanker og følelser, skaffet meg oversikten i en forutsigbar hverdag, først da kan jeg begynne å pleie relasjonene. Jeg må altså være sikker og klar på at jeg er trygg i min edruskap før jeg kan invitere personer, nye eller gamle, inn i livet mitt igjen. Det med å skaffe seg en blomst, vanne og stelle den og få den til å overleve minimum et år er faktisk ikke så dumt å gjøre før en eventuelt skaffer seg nytt vennskap eller partnerskap eller pleier det gamle.

Ja, jeg har som sagt snart fem års edruskap. Gjennom disse årene, gjennom nykterheten og ikke minst ervervelsen av kunnskap, har jeg fått krefter til å holde meg unna situasjoner og mennesker som kan ødelegge for meg. Men det kan fortsatt skje glipper, om ikke så drastiske. Jeg har et fundament bygget på kunnskap og erfaringer, men gjør jeg ikke jobben så kan fundamentet slå sprekker og da… Jeg vet at når jeg spiser en 1000 kroners sjokolade så kan det dreie seg om at jeg fortsatt flykter fra noe og inn i noe annet. Jeg unnviker å se på årsaken til at jeg «plutselig» satt der med munnen full av den klissete søtsaken. Ergo: Jeg har fortsatt noe ubearbeidet, noe som smerter når et eller annet setter i gang en reaksjon i meg. Eller det kan også dreie seg om at jeg er trett, ensom, sulten eller sliten, for det var jo også situasjoner jeg før drakk på.

Jeg er i endring. Har det meste på plass med tanke på det mest grunnleggende for å kunne leve nykter og unngå å aktivere avhengighetssyndromet. Jeg har endret mye i min livsstil. Har fast bolig og relativt god økonomi. Føler selv jeg aktiviserer meg gjennom frivillig arbeid, hobbyer og annet, men skulle det være noe jeg kan sette fingeren på, så er det et sosialt nettverk. Jeg har aldri vært en sosial person utenom når jeg må, så her gjenstår det noe. Jeg mangler egentlig ikke et trygt nettverk, men jeg savner nok en skikkelig god venn eller venninne. Jeg kunne også trenge en tillitsperson, en som ikke unnskylder mine feiltrinn eller bortforklarer bekymringene. En totalt nøytral person jeg kan gå til og dele om alt som tynger mitt hjerte, skuldre og ikke minst hjernen. Jeg ser helt klart at jeg behøver en sjelesørger, en jeg fryktløs kan åpne meg opp for – få ut eder og galle til en ikke-forstå-seg-påer.

Jeg har ulike teknikker jeg kan benytte meg av, og jeg benytter meg av dem jeg føler hjelper meg. Det er likevel noe som mangler, og det er nok denne sjelefrenden, denne personen som kan betingelsesløst gi meg enda mer HÅP, men jeg gir aldri opp. Jeg er jo ganske så oppmerksom på forandringer og de handlingene jeg foretar meg. Nå gjenstår det å få røsket skikkelig tak i enda flere bakenforliggende plager og arbeide meg ut av dem for at jeg virkelig kan komme meg videre. Jeg kan ikke bare se på meg selv, for det er bare halve sannheten, så jeg kan begynne å fylle inn de tomme feltene i livshistorien min. Den er som meg selv, alltid i endring. Jeg vet jeg tåler ikke å slippe ut mer enn det jeg er klar for der og da, og nå er jeg altså klar for litt til.

Jeg trenger ikke å bruke tid og energi på å ruse meg lenger, men på å se hva fortiden og rusen har gjort med meg. Jeg vil ta tilbake kontrollen over meg selv og livet. Jeg vil gjøre endringer, gjøre handlinger for å styrke håpet mer. Jeg vet at det går seg sjelden til om jeg ikke sier noe om det som smerter og dernest gjør noe med det. Jeg kommer ingen vei uten handling! Jeg kommer meg ikke framover uten å se meg tilbake, men jeg må vite hvor jeg skal.

Alle reiser begynner med ett skritt, så da tar jeg ett… , men jeg må være forberedt på hindringer…

Jeg må være forberedt på hindringer på veien…

Til kvinnen!

Det er ikke alt vi trenger å ligne mennene på…

Det er kvinnedagen – gratulerer! Men det er en ting likestillingskampen kunne vært foruten, og det er drikkekulturen. Det har alltid vært kvinner som drikker, men drikkemønsteret har dessverre endret seg – til det verre. Og jeg liker ikke utviklingen.

Før var det skam for kvinner å drikke åpenlyst, og mange kvinner drakk i skjul. Nå er det ikke like skambelagt lenger, og det vil nok mange si er et fremskritt. Men med mer åpenhet, er kvinnene også på vei til å innhente mannen i måten å drikke på, selv om de fortsatt drikker mye bak gjentrukne gardiner og kjenner på skammen, som alltid vil være der.

Kvinner blir ikke lenger sett ned på når de møtes i lystig lag. Det klirrer i vinglass og stikkepinnener. De har «overtatt» den mannsdominerte ølbryggingen og har sine egne ølbryggeriklubber. De møtes på høylys dag – i lunsjen, på mørke kvelder på puber og mer fasjonable utesteder og drikker sine alkoholholdige drinker med stor overbevisning – vi er kvinner og vi kan også drikke! Skal det være slik?

Dette bør være noe å marsjere for på kvinnedagen: Ta tilbake hverdagen damer, før festkulturen tar dere helt. Jeg unner ingen, hverken menn eller kvinner å bli avhengig av alkoholen, men det er en kjensgjerning at kvinner tåler mindre og blir dermed raskere og kanskje mer angrepet av rusmidler og påfølgende tilleggslidelser. Snart har de tatt igjen mennene med hensyn til ulike sykdommer, som ofte kan knyttes til deres drikkemønster.

Du er kvinne, vær stolt over det! Noe du ikke bør være stolt over er at du går mannen en god gang med hvordan du stadig havner under bordet med ølglasset i både høyre og venstre hånd. For meg finnes det ikke noe mindre pent å se på. Mange tenker nok at det er en mannsjåvenistisk måte å tenke på, men jeg lar det så være. Det er vertfall lite feministisk å ligge under et pubbord å svømme i sitt eget oppkast. Vil vi kvinner virkelig bli fremstilt slik (som egentlig ingen skulle bli fremstilt)?

Så, kjære kvinne, ta tilbake ditt liv. Vær stolt over husmorfaktene dine, men bland ikke alkohol og strikkepinner. Lite kult å gi bort et babysett fullt av røde flekker. Og nei, garnet var ikke slik…  Vær stolt over deg selv og ta tilbake kommandoen over ditt liv og si; nei takk, jeg kjører, om du ikke klarer å være så åpen og ærlig å si at alkoholen ikke er bra for deg.

Vi har en utvikling, hvor rusbehandlingsklinikker overfylles med kvinner, og det er ingen god utvikling. Det eneste flotte med det er at åpenheten har fått kvinner til å erkjenne sine problemer og tør å stå fram å fortelle omverdenen at de er alkoholavhengige. Men er det slik vi vil ha det damer? Vil vi bli likestilt mennene også på drikkefronten?

———-

«I dag kan jeg spinne litt silke» og la det forskjønne alt jeg rører ved. Jeg ser tilbake på gammel vederstyggelighet for å lære noe av det, for å opphøye nuet og frigjøre denne skjønnheten som var fanget bakom gamle hemmeligheter og selvbebreidende synssett. Daglig kan jeg nå glede meg over den fantastiske personen jeg holder på å bli.

Dette, kjære kvinner, er mer verdt å kjempe for!

Mange steiner må rulles og flyttes på før….

Følelsen av maktesløshet

Er du villig til å gi slipp?

Nå skal jeg henvende meg til DEG! Til nettopp deg som kjenner på maktesløsheten. En mager trøst å vite at alle fra tid til annen kan kjenne seg maktesløs overfor noe, at man har følelsen av å ikke kommer noen vei. Men denne deg er en av mange rusavhengige, og kan hende har maktesløsheten fått deg til å innse at denne følelsen av å ikke komme noen vei ikke helt stemmer, for du er jo egentlig på vei, bare feil vei – ned mot avgrunnen, mot bunnen. Og da skal du også vite at jeg vet akkurat hvordan du har det, og hvordan finne veien opp igjen, selv om det også kan være en mager trøst. For det er jo bare du selv som kan få deg opp fra bunnen, fra maktesløshetens synkemyr.

Rusavhengige kan reagere på ordet «maktesløs» på forskjellige måter. Enkelte vil si at dette er den beste beskrivelsen av situasjonen og ønsker å gjøre noe med den. Andre viker tilbake, blir passive og vil ikke innrømme det hverken overfor seg selv eller andre.

Kanskje er du en av dem som sammenligner deg med andre, de som tilsynelatende ser perfekte ut og som ser ut til å klare å drikke kontrollert, noe du selv innerst inne vet at du ikke klarer. Du begynner å tro at det indikerer en svakhet og en slags karakterfeil og begynner derfor å grave deg enda lenger ned. Du orker ikke være blant disse «vellykkede» menneskene. Enten vil du være alene, aller helst hjemme og drikke mer, eller du søker mot den bruneste puben der du mest sannsynlig finner likesinnede.

Det er essensielt å forstå ordet maktesløs. Vi er maktesløse når drivkraften i våre liv er utenfor vår kontroll. Avhengigheten til for eksempel alkohol kvalifiserer til en slik ukontrollerbar drivkraft. Tabletter og narkotika kan også føre til at man ikke klarer å moderere eller kontrollere bruken av dem eller man foretar tvangsmessige handlinger i forhold til gamling, sex, jobb, shopping, trening, mat eller andre midler. Igjen kan dette forårsake at mange mister det som betyr mye for dem og makter ikke å slutte selv når det å fortsette handlingen resulterer i store ødeleggelser – fysisk og psykisk. De har mistet evnen til å mestere, som er nok et bevis på maktesløshet.

Kanskje har du oppdaget dette. At du gjør ting du normalt ikke ville gjort, men som din avhengighet «pålegger» deg å gjøre selv om du skjelver av skam bare ved tanken på det. Kanskje du til og med bestemmer deg for at du ikke vil drikke, spise tabletter, røyke hasj eller gamble, men oppdager at du ganske enkelt ikke klarer å holde opp selv om sjansen byr seg. Du må bare – koste hva det koste vil. Da er du maktesløs – du makter simpelthen ikke stoppe selv hvor dyrt det vil koste deg.

I neste øyeblikk prøver du kanskje å avstå fra rusmiddelet eller annen tvangsmessig atferd, og kanskje du klarer det for en stund, i en periode, uten en plan, bare for å finne ut at din avhengighet tar deg tilbake til der du var før, til og med hakket verre.

Så, kommer du endelig til et punkt hvor du ikke lenger kan benekte sannheten om dine problemer. Kanskje andre stakk hull på boblen eller du innså selv at du trenger hjelp. Det første du trenger å gjøre er å erkjenne din maktesløshet overfor det stoffet du «må» innta eller aktiviteten du «må» gjøre. Du behøver å se på alle konsekvensene det har medført, for deg selv og andre, og spørre deg selv om du virkelig ønsker å opprettholde dette livet eller heller fokusere på å komme videre ut av avhengigheten og synkemyra.

Da trenger du en plan og et mål. Hva vil du med livet? Hvorfor ønsker du å komme ut av avhengigheten? Og da må jeg fortelle deg noe som er viktig å ha klart for seg. Ikke si at du skal bli nykter eller slutte å gamble for å gjøre kjæresten din glad, eller for at mannen din skal få det bedre, eller fordi kollegaene dine skal slippe å gjøre jobben din. Kom ikke med all verdens personer du skal please. Det er bare deg selv du skal slutte for – i første omgang. De andre drar nytte av din tilfriskning etter hvert som du kvikner til. Så husk: Du skal SLUTTE FOR DEG SELV!

Ha et mål ja, det er viktig. Du har et ønske om å tilfriskne fra din avhengighet for å kunne oppfylle en drøm du har i livet, for eksempel å utdanne deg til gullsmed, dra på jordomseiling eller å komme deg tilbake til din opprinnelige tilværelse med familien. Første skritt er uansett å leges fra din avhengighet. Da er kunnskap viktig; lære om hva avhengigheten skaper av utfordringer, men de kan du håndtere, om du vet hvordan.

Du vil få tilbake mestringsfølelsen i takt med din tilfriskning. Du vil finne tilbake til sunne og bedre oppfatninger av deg selv, den verden du lever i og mennesker som betyr noe for deg. Du ser ikke lenger på deg selv som en verdiløs taper, en som er maktesløs, men et menneske full av energi og pågangsmot. Du ser at ved å være ærlig og ved å ha troen på deg selv vil du klare å nå målet ditt. Du ser at det finnes, og ikke minst at du makter å leve på en annen måte enn å ruse deg eller flykte inn i andre handlinger. Du var faktisk villig til å erkjenne maktesløsheten for å ta tilbake makten over ditt eget liv. Du ser at gjennom dine positive endringer, at du ikke lenger setter begrensinger for deg selv får deg nettopp dit du ønsker – mot drømmen og målet. Du kan si til deg selv: Jeg klarte – JEG TOK TILBAKE «MAKTEN» OG KONTROLLEN!

Ergo; du har kommet dithen hvor du ser resultatene av din tilfriskning. Du har så godt som klart å fylle tomrommet etter din avhengighet. Du har fått tilbake det meste av det du hadde mistet. Du er ikke lenger maktesløs. Nå gjelder det bare å opprettholde denne tilværelsen, forbli nykter eller holde deg borte fra de aktivitetene som holdt deg fanget. Da vil jeg gjerne gi deg noe tips med på veien videre:

– Finn deg nye «lekekamerater – skaff deg et nettverk av personer som bygger deg opp

– Ha en god venn – en sjelesørger, men ikke en som er for nærstående. En du kan dele gleder og sorger med. En som bebreider, men heller bygge deg mer opp

– Skaff deg nye rutiner og vaner. Du trenger å gjennomføre de dagligdagse gjøremålene – opparbeide gode prosedyrer for å kjenne på mestring

– Erverv deg ny og mer kunnskap og informasjon om din sykdom; avhengighetssyndromet, som er uavhengig av hva stoffet eller middelet du brukte heter – det gjorde deg maktesløs uansett. Oppsøk gjerne et ANTA-kurs (alkohol, tabletter, narkotika og andre avhengigheter) og lær mer om sykdommens lumskheter og faresignaler – hvordan lettere håndtere triggersituasjoner etc.

– Undersøk mulighetene for å gå nye veier – ny utdanning, jobb eller annet. Skaff deg en hobby og vær i aktivitet. Hva med frivillig arbeid!? Fyll tomrommet med noe for å unngå rastløshet og uro.

– Bruk naturen – gå tur i skog og mark, gjerne med en eller flere venner og eller likesinnede. Walk and talk!

– Sist, men ikke minst: Unngå ensomhet!

———–

Ok, du sier du har kontroll. Du er langt ifra maktesløs. Ingen stoffer, midler eller aktiviteter har overtatt styringen på ditt liv. Du takler alt. All motgang. Du frykter ingen ting. Heller ingen trang til å flykte når noe blir litt for overveldende. Nei vel, så du er ikke avhengig av noe. Kjenner deg ikke rastløs når det ikke skjer noe… Så bra! Men jeg legger nå dette ut likevel jeg. Kanskje du endrer mening. Og en ting til: Det handler ikke om å slutte, men å finne en mulighet for å slippe…

LYKKE TIL MED DITT LIV!

Spirer for nytt liv…

Begynnelsen…

Alt har en begynnelse – og en slutt. Det første av noe er en begynnelse, men det fører også mot en slutt for noe. For alkoholikere, som har innsett sin lidelse behøver de først å nå punktet for å overgi seg og overbevise seg selv om at fullstendig avhold er eneste mulighet for å fortsette å leve. Noen starter prosessen uten helt å vite og være klar over at det er begynnelsen på slutten av rusavhengigheten, men starten på et bedre liv. Prosessen har kan hende startet selv om ikke alle er helt overbevist om de virkelig har nådd bunnen – sin personlige bunn.

Etter hvert som man opplever rusfrihet over en periode innser de fleste sin maktesløshet overfor en eller annen livsoppførsel som har gjort livet umulig å mestre. De trenger å lære å opprettholde denne livsførselen og en måte å ta avstand fra dette mønsteret slik at omgivelsene ikke lenger føles omtåket og uhåndterbart.

Som alkoholiker, tørrlagt sådan, men fortsatt innehar jeg sykdommen avhengighet. Jeg lider av avhengighetssyndromet, ikke alkoholen eller min oppførsel, men altså syndromet avhengighet (se: ICD-11, Personlighetsforstyrrelse). Det var noe inni meg som gjorde det umulig for meg å kontrollere bruken av alkohol. Det var en hang til besettelse og tvangsmessige handlinger på flere områder i livet mitt, som for eksempel gjorde meg ute av stand til å ta vare på noen, inkludert meg selv i ulike situasjoner. Jeg har nå fått kunnskap og lært meg hvordan kontrollere besettelsen, tvangspreget, de selvsentrerte rutinene og den endeløse sirkelen som hadde ledet til fangenskapet – det fysiske, mentale, åndelige og følelsesmessige forfallet.

Da jeg drakk, tenkte jeg ikke alltid helt klart. Når en tanke slo ned i meg kunne jeg handle på den uten å tenke på konsekvensene. Det kunne få meg opp i mange negative situasjoner som jeg egentlig aldri hadde drømt om, langt mindre ønsket å komme i. Farlige situasjoner og pinlige situasjoner – situasjoner og handlinger jeg i etterkant angret på, om jeg i det hele tatt husket dem. I stedet for å bøte på min oppførsel drakk jeg i stedet for å glemme og flykte fra problemene og skyldfølelsen. Selvmedlidenheten gjorde meg selvsentrert. Jeg var besatt av tanken på at alle måtte gjøre meg til lags – personer, steder eller ting måtte ikke komme i veien for mine ønsker – min besettelse av alkoholen. Jeg var besatt av besettelsen!

Benektelse er en del av sykdommen. Som alkoholiker benektet jeg å se virkeligheten av min avhengighet. Bagatelliserte dens effekt og skyldte på alle andre for hvorfor jeg måtte drikke. Selv skammen skjøv jeg bort – for en tid. Jeg kunne sammenligne meg med andre mennesker som drakk, enten de også hadde et problem eller ikke; jeg drikker da ikke verre enn dem og det må være lov å kose seg med ett glass vin eller to (mange) slik alle andre gjør… Ofte kunne jeg legge skylden på et bestemt rusmiddel, at jeg ikke tålte sprit eller at «vin og øl blir krøll». Det verste var vel at jeg fant alltid en rimelig grunn for mine usannheter og min opprørte oppførsel.

Oppgjørets time skulle komme – en ny begynnelse. Jeg kom til et punkt hvor jeg ikke lenger kunne benekte sannheten angående alle mine handlinger og påfølgende konsekvenser. Jeg innså at jeg levde uten håp. Jeg hadde drukket meg fra familie, venner, jobb, hus, penger – ja, det meste, men jeg hadde fortsatt meg selv eller det som var igjen av meg… Mine relasjoner hadde blitt et bedrag, en parodi på kjærlighet og intimitet. Jeg trodde jeg hadde tapt alt for alltid, men det var nettopp dit jeg måtte, ned til bunnen for å finne, se og erkjenne sannheten om meg selv. Jeg var ikke fortapt og helt håpløs for jeg innså at jeg kunne starte på nytt og gjenreise meg fra isolasjonen. Det var begynnelsen til et nytt og bedre liv for meg og alle de nære rundt meg.

——————

Det begynner å bli et liv

Hvem kommer til meg når andre går bort
Hvem blir igjen?
Hvem våger se bak alt jeg har gjort
Og likevel kalle seg venn?
Hvem orker se meg som den jeg er
Og elske meg som en sønn?
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn
Hva var løgn, hva var sant?
Hvem kan gi svar?
Jeg ble en tyv, jeg tok det jeg fant
Og gikk før de så hvem jeg var
Jeg gjemte det jeg stjal, i hjertets svarteste dypeste brønn
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn
Hvem venter på meg, hvem viser vei
Hvem skal gjøre meg hel?
Alt jeg flyktet fra gjensøker meg
Som en hjemlengsel i min sjel
Jeg ser hver tåre, hvert blikk, hvert smil, hver latter, hvert rop, hvert stønn
Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn
Hvem vil ta meg inn til seg, når det blir kaldt
Hvem vil si: du er av meg – jeg elsker din sjel gjennom alt
Hvem orker å se meg som den jeg er
Og elske meg som en sønn?
Det begynner å ligne et liv dette her, det begynner å bli en bønn

(Ole Paus)

Skam

Jeg er ikke avhengigheten min!

Tenk om man bare kunne godta seg selv slik man er, legge alt i fortiden bak seg og bruke det heller til noe positivt med tanke på livet i dag og fremtidens målsettinger. En person som så ut til å klare det å være seg selv full ut, ikke bry seg så mye om andres undrende og granskende blikk var Jahn Teigen. Men heller ikke han ble skånet for livets mange smerter. Nå har han fått fred. Jeg vil minnes hans åpenhet og ureddskap, og hans musikk, som ga mange styrke og optimisme – slik han selv fremsto. Hvil i fred!

Ja, fred… Fred oppe i hodet. Sinnsro! Akseptere at tingene ble som de ble, det er en god start, men ikke så enkelt bestandig. Vi bærer med oss mye skyld og ikke minst skam. Det er ikke til å stikke under en stol at min tidligere alkoholisme har påført mange psykisk smerte. Ja, det ble konsekvenser som jeg den dag i dag må leve med. Men jeg må gå videre og ikke bli værende i synkemyra, for skyld og skam drar oss ned. Så er det bitterheten – kanskje mest til oss selv… Men jeg er ikke alkoholismen. Jeg er en avhengighetsperson, og behøver å ta visse forholdsregler, “that’s the facts”… Jeg kan gjøre feil. Andre kan trå meg for nær, men jeg faller fortere tilbake om jeg ikke er mitt ansvar bevisst og setter klare grenser så vel for meg selv som for andre.

Innen jeg forsto at jeg selv er ansvarlig for at jeg pålegger meg andres problemer og bruker dem som unnskyldning for egne, og for å unnvike mine løfter og dermed påførte meg selv mye skyld og skam, så etset disse følelsene på sjelen. Jeg kunne til og med forherlige dramatikken og kriser i noen andres liv for å føle meg selv mer normal og at mine problemer var bagatellmessig. I mange tilfeller var det for så vidt en sannhet med modifikasjoner. Uansett måtte jeg fokusere på meg selv. Hva føler jeg? Hva gjør jeg? Hva vil jeg?

Jeg var overdrevent opptatt av andre, for at jeg hadde dårlig samvittighet. Jeg møtte mennesker som hadde lagt bort skammen og skyldskapen og ble påminnet at jeg skadet meg selv enda mer når jeg alltid handlet som om noen andres liv var viktigere enn mitt eget. Jeg behøvde å verdsette mine egne erfaringer, konsentrere meg om meg selv for å bygge opp selvfølelsen. Dette krevde trening og fortsatt øving. Ved å fortelle meg selv og for andre om meg selv mens jeg betrakter egne følelser, ser på fremskrittene og bekymringene som virkelige og viktige for å ikke bli spist opp av skyld- og skamfølelsen. Nok en gang: Jeg er ikke alkoholismen og alle dens konsekvenser!

Vi gjør alle feiltagelser. Forhåpentligvis kan vi gjennom andre tilegne oss en lærdom og fortsette å vokse i selvinnsikt – lære enda mer av våre mistak. Hvilke skader vi enn har vært årsak til kan «godtgjøres» når vi har tatt lærdom og endret våre handlingsmønster slik at vi ikke gjentar samme feilene. På den måten kan selv smertefulle erfaringer hjelpe oss å skape en bedre fremtid.

Jeg har sett, og kan fortsatt havne i samme tankefellen, at det største hinderet for meg i denne utviklingsprosessen er skammen. Skammen er min unnskyldning for å «hate» meg selv i dag for noe jeg gjorde eller ikke gjorde i fortiden, da jeg drakk. I et sinn fylt av skam finnes det ikke plass for det faktum at jeg gjorde så godt jeg kunne ut fra de forutsetningene jeg hadde. Ikke bare aksepterer jeg at som menneske vil jeg alltid komme til å gjøre feil, men jeg aksepterer meg som meg. Ingen er ufeilbarlig eller perfekt.

Om jeg kjenner meg skamfull for at mitt tankesett er forvrengt, skal jeg ta en titt rundt meg og se hvordan virkeligheten ser ut. Jeg kan ikke kontrollere andre enn meg selv. Selv om det krever mye mot, avbryter jeg de selvdestruktive følelsene og tankespinnet som følge av mine selvpåførte straffemetoder, som skam kan ses på å være når jeg velger å dele om mine tilkortkommenheter med en likeperson. Forståelsesfulle mennesker og de som selv har gått i samme spor, men selv innsett sine konsekvenser og tatt følgene av dem, er de som skaper rom for et mer kjærlighetsfullt syn på livet. Med litt hjelp kan jeg oppdage at selv mine pinsomme og destruktive øyeblikk kan velsigne mitt liv dersom jeg tar til meg og ikke minst anvender det til noe mer positivt. Jeg kan se på skam som en feilbedømming av meg selv og min fortid.

«Den ytterste konsekvensen som vi alle må lære oss er vilkårsløs kjærlighet, som ikke bare innbefatter andre, men også oss selv». (Elisabeth Kübler-Ross).

———

…. «Dypp din penn i smerte»… Di Derre synger om håp på radioen. Det var den påminnelsen jeg trengte. Jeg bærer håpet inntil andre selv kan bære det!

Men gi meg tre bokstaver som står i evighet,
gjør det pent og vis du kan ditt yrke.
Det er ikke “T-R-O”,
den lå bak meg da jeg dro.
Jeg trenger ingen gud, kun egen styrke.

“Håp”
“Håp”
“Håp”

Disse fine ord fra Jo Nesbø tar jeg med meg ut i dagen – jeg er sterk…

Delt glede gir dobbel glede…Og når to bærer problemene blir det mindre å bære på hver enkelt…

Smerte – min drivkraft!

Det siste jeg tenkte på før jeg sovnet i går kveld var trekanten, som Jon Gangdal tegnet på tavlen for oss ANTA-kursdeltagerne på fredag. Og da slo det meg: Denne skal jeg bruke selv når jeg er moden nok for å holde kurs. Ikke nok med det. Da jeg sto opp i morges, etter en god natt søvn, så leste jeg i Daglige refleksjoner, noe jeg gjør hver morgen, og der sto det skrevet nok en bekreftelse. Bare med litt andre ord sto det omtrent det samme som Gangdal forklarte om trekanten. Jeg leste at styrken som vokser frem av fullstendig nederlag og svakhet, tapet av ens gamle liv er betingelsen for å finne nytt liv. Med andre ord å omfavne smerten for å innse at man trenger en vilje og villighet til å handle for å oppnå endring til det bedre.

Jeg setter meg ned for å skrive, blar gjennom gamle notater, og hva finner jeg der. Jo, at det er lettere å jobbe med det synlige, at synlighet gir mulighet! Nok en påminnelse, for tredje gang, at handlinger vi gjør påvirker oss selv så vel som andre. Slik jeg forstår det; ofte er det slik at nærstående ser det vi foretar oss, ser de negative handlingene bedre enn vi selv gjør, og deres kommentarer eller handlinger kan få oss til selv å ønske en endring, men vi må selv innse det, ha en vilje til endring i livsmønsteret vårt og gjøre jobben det tar. Når vi endelig selv blir klar over våre tilkortkommenheter, kjenner smerten som river i oss gang på gang, da vil mange av oss forsøke og finne kjernen til denne intense, gnagende smerten, den som setter i gang den negative spiralen som påvirker følelsene og tankene våre i negativ retning. Det er nettopp da vi skal omfavne smerten, den som omsider får oss til å våkne opp og ville gjøre en endring.

Da jeg etter flere år med utrygghet og uutholdelig angst for hva som ville skje «rundt neste sving», at jeg handlet på denne uroen, redselen og smerten og kom meg bort. Likevel forsvant ikke smerten, for jeg lyttet ikke godt nok til mitt indre for å ta de riktige beslutningene. I stedet fortsatte jeg å dyrke bitterheten som førte til selvmedlidenheten. Jeg ønsket å flykte fra smerten langt mer enn å bruke den som et middel for å komme meg videre opp. Jeg følte meg enda mer ensom og alkoholen ble min «redning», den som tok meg vekk fra det smertefulle. Naturlig nok førte dette til ukontrollerte følelsesutbrudd og tankespinn som igjen førte til større alkoholinntak. Det ene negative dro det andre og tredje med seg, og spiralen førte meg lengere ned mot avgrunnen.

Men det var også denne smerten og alle konsekvensene mine negative handlinger hadde ført med seg, og de samme negative handlingene mine som til slutt fikk meg til å innse at dette gikk ikke lenger. Jeg måtte ta andre valg, gjøre noe annet siden alkoholen hjalp meg så absolutt ikke. Det var vel da jeg begynte, uten selv å vite det, å omfavne smerten eller kan hende var det den som omfavnet meg – den innkapslet mine følelser og tanker til å ville vende om, gå en ny og bedre vei mot et nyktert liv. Det jeg før hadde foretatt meg, hver gang smerten ble for stor og jeg tyllet i meg alkohol, førte til en emosjonell kollaps og påfølgende tankevirksomhet, som jeg ikke klarte å kontrollere. Ny negativ handling ved å drikke mer og bedrive mer destruktive handlinger. Hver gang når jeg drakk nøret jeg oppunder den negative spiralen, den som dro meg lenger nedover. Omveltingen: Jeg ville opp!

Jeg ba om hjelp og denne ene, for mange lille handlingen, men for meg den største og mest krevende handlingen snudde spiralen, snudde den negative trenden til å bli positiv. Jeg begynte sakte, men sikkert på veien opp. Jeg så klart for meg hva dette forandret med meg som person. De mørke dagene begynte å bli mer solfylte siden mine følelser hadde snudd seg til mer glede enn sinne og sorg. Positiv tankevirksomhet fikk meg til å ønske enda flere positive opplevelser, som nok en gang gjorde at jeg handlet fordelaktig positivt. Alle kan vel se for seg forandringen og hva som skjedde videre siden jeg sitter her og skriver om det. Fra å være i den negative trekanten til nå å stå i den positive. Der smerten fortsatt sto i sentrum, den som skulle minne meg på å utvise positivitet og arbeide mot nye høyder, nye mål. Ergo; smerte som brukes konstruktivt, som omfavnes i våre hjerter, blir omdannet til positivitet og vi blir villige til å gjøre endringen for å få det bedre.

Vi skal ikke dyrke smerten i den forstand at det hemmer oss i å se eller ikke ville se at vi kommer ingen vei ved å bli sittende fast i den. Følelsene kan fortelle oss at noe er galt, men om vi bare tenker at det er synd på oss uten å foreta oss noe, så blir det selvsagt ingen endring på tilværelsen inni «hulen» vår. Tanker alene gjør ingen forskjell, de endrer ingen ting. Det er bare handlingene våre som gjør endringene. Så selv hvor smertefullt livet er vil vi aldri komme oss opp fra helvetet langt der nede om vi ikke begynner på klatringen opp mot toppen.

Smerten i seg selv er ikke nok, vi trenger motivasjon, og motivasjonen kan være så mangt, men bare det å ha et sterkt ønske om å få det bedre, se andre som har klart det vi drømmer om, kan få oss til å fortsette kampen. For det vil være en kamp, en kamp for tilværelsen, men jo mer vi mestrer, jo mer ønsker vi å komme dit og jo mer kjemper vi. Vi er i den positive spiralen oppover fra mørket mot lyset. Vi vil helt opp dit hvor lyset skinner med sin sterke kraft, holde i det, være i det, kjenne det omkranser oss slik smerten engang gjorde. Kjenne varmen – kjenne kjærligheten. Vi kjenner vi lever for å leve! For hver gang ny smerte kommer, for også den vil dukke opp igjen, vet vi at det er bare positive handlinger som får oss ut av den. Smerten er vår drivkraft, energien som skaper ny energi, om vi har et mål om å ha det godt med oss selv og dermed også kunne gjøre noe godt for andre.

Avslutningsvis vil jeg skrive hva som sto i Daglige Refleksjoner, så kan du selv velge å bruke disse ordene til noe oppbyggende – håper jeg. Du trenger å finne din smerte, erkjenne den og la dens energi drive deg framover. Kanskje kan jeg være din motivasjon til å nå ditt mål og din mestring vil gi deg mer positiv kraft videre mot dette målet – det du innerst inne drømmer om å oppnå.

For noen vidunderlige mysterier paradoksene er! De kan ikke beregnes, og likevel, når de blir kjent og godtatt, stadfester de noe i universet som er over menneskelig forstand. Når jeg vender meg mot en fare, blir jeg gitt mot. Når jeg hjelper en bror eller søster, øker min evne til å like meg selv. Når jeg godtar at smerte er en del av den voksende livserfaring, opplever jeg større glede.

Når jeg ser på mine mørke sider, føres jeg inn i nytt lys. Når jeg godtar min sårbarhet og overgir meg, blir jeg velsignet med uforutsett styrke. Jeg kan snuble gjennom døren til et felleskap med skamfølelse og vente meg ingen ting av livet, men den eneste måten å beholde disse gavene jeg blir gitt, er å gi dem videre.

Og dette paradokset er at jeg samtidig hjelper meg selv, og min egen smerte hjelper andre ut av smerten og deres oppgang gir meg nytt pågangsmot, ny motivasjon og et ønske om mer mestring. Jeg klarte! Takk og lov for all smerten! Dette fikk meg også til å tenke på hva Mahatma Gandhi en gang sa: Mine brister og mislykkede forsøk er like store velsignelser fra Gud som min framgang og mitt talent, og jeg legger dem alle for Hans føtter. Så derfor omfavner jeg det smertefulle så vel som de gode følelsene og går til handling!

Hvor ville alle toppidrettsutøvere vært om de ikke hadde nyttegjort seg av energien i alle sine smertefulle treningsøkter?

Negative handlinger blir snudd til positive når smerten gjenkjennes som eneri til å komme videre mot målet.

Veien blir til mens vi går…

… og vi trenger ikke gå så langt – kommer an på formen, om vi er noe tess…

I løpet av disse fem dagene har jeg skrellet av flere lag av løken. For de som vet hva det kan medføre, vet dere også hva det gjorde med meg. Mange tårer falt. Det å møte meg selv på denne måten, gjennom egne og andres beretninger og åpenhet, gjør selvfølgelig noe med meg. Jeg kjenner på ydmykhet og takknemlighet. Ved å våge å være tilstede i eget liv, og for andre slipper jeg faktisk mindre bry dersom jeg tåler å stå litt i det som kan være litt vanskelig der og da. Ikke minst det å bli møtt med tillit, en tillit jeg ikke skal misbruke, for da kan helvetet fort bli en realitet igjen.

Jeg trenger å utvise tålmodighet og ikke gjøre alt på en gang. Det lønner seg å finne et godt fotfeste før jeg fortsetter videre. Kan hende er det mange som vil «bite meg i halen» og prøve å geleide meg i feil retning. Dersom jeg ikke er bevisst på alle disse farene og klarer å sile ut det jeg ønsker å bruke eller ekskludere mennesker som tror de hjelper med pekefinger og pjatt, da kommer jeg heller ingen vei. Jeg vet så alt for godt at når jeg isolerer meg fordi noe eller noen gjør tilværelsen sur, så trenger jeg å komme meg bort. Faktisk kan det at en person er utålmodig med meg eller bare ønsker å forkludre hverdagen min være nettopp den motivasjonen jeg trenger for å komme meg videre.

Enten er livet jævlig kult eller jævlig kjipt. Og det er greit det, om andre godtar det – det er mine følelser. Det som har skap krøll på løpestrengen min har vært når det dukker opp situasjoner hvor jeg ikke helt vet hva jeg føler. Klarer ikke helt sette ord på det, finne de rette ordene. Jeg husker tilbake til da jeg var i startgropa av min tilfriskning. Jeg kjente på en uro og rastløshet, og denne følelsen kan til tider også komme nå. Den gangen var jeg vel mest urolig for fremtiden – hva kommer nå? Hvem er jeg egentlig når alt kommer til stykke, når rusen ikke lenger er en del av meg og min hverdag. Jeg var selvfølgelig redd – forferdelig redd og usikker. Noe nytt var i ferd med å skje. Ukjent tilværelse, hvor alle disse følelsene veltet over meg, følelser jeg ikke ante eksisterte. Hvordan skulle jeg håndtere livet uten rus? Men jeg tok utfordringen og gikk på med uant styrke. Det er denne styrken jeg nok en gang skal finne tilbake til, for jeg er nok fortsatt litt redd for fremtiden…og mennesker rundt meg…, men jeg har funnet nye rusmidler i for eksempel naturen.

Gjennom kurset, og deltagerne ikke minst, ble jeg minnet på at jeg har det i meg fortsatt, motet og «gøtset». Jeg trengte bare å høre andre fortelle om sine erfaringer, og for meg betyr det en enorm styrke og mot når noen forteller om sine sårbarheter. Jeg vet at min sårbarhet er min styrke og jeg kan ikke la den ligge latent. Smerte eller problemer kan være min beste motivator så lenge jeg omfavner dem.  I grunnen så er det positivt at jeg går min vei når personer blir for slitsomme for meg. Mennesker som er ubehagelige trenger jeg jo ikke omgås. Jeg vet også at angst best kureres når jeg går på tur. Sjelden det er liv i stillestående vann…

Så jeg har tenkt å fortsette å være i bevegelse. Det er når jeg er i bevegelse jeg skaper endring. De handlingene jeg gjør enten det dreier seg om gåturer i naturen, som gir en godfølelse eller jeg oppsøker mennesker i ulike sammenhenger, som medfører en følelse av mestring siden jeg ikke er så god på nettopp det. Så nå har jeg planer om å oppsøke andre vandrere slik at jeg ikke blir gående for mye alene. Isolasjon er som sagt ikke bra. Det fine er også at vi i tillegg kommer oss ut og er i aktivitet, og så kan vi snakke sammen. Ha samtaler om stort og smått, det vanskelige eller det enkle i livet mens vi går. Vi hjelper hverandre, og det er det som er målet. Det er veien vi går sammen som er det virkelige og viktigste målet, ikke stedet vi har tenkt å gå til. For veien blir til mens vi går og veien trenger ikke være så lang – det er opp til oss.

Det som er viktig å huske på når man er ute på vandring er å få nok pauser og hvile. Ha med nok mat for å unngå sult, som kan gjøre humøret dårlig, man blir sur og sint. Og det viktigste: Gå aldri alene! For en erfaren «turgåer» så forsto vedkommende kanskje at dette er gode tips og en sjekkliste ved uro og rastløshet, som for mange kan utløse tilbakefall. Du kan selv skrive huskelisten, og henge den på kjøleskapet ditt for å minne deg på at det er noe helt annet en alkohol eller andre rusmidler du trenger for å bli noe tess:

 T RETT – E NSOM – S INT – S ULTEN 

God tur!

Ut på tur – aldri sur!
Nistepakken spist og kroppen hvilt, så da vandrer de videre…