POSTAKUTT ABSTINENSSYNDROM …

… ELLER KJEMISKE REAKSJONER I KROPPEN SOM KAN SKAPE PROBLEMER

I dag skal jeg skrive litt om de kjemiske reaksjonene som skjer i cellene våre, som med en fellesbetegnelse kalles for stoffskifte eller metabolisme. Enkelt forklart så skiftes celleinnholdet ut, herunder hormoner, og det skjer omtrent hver tredje måned hos alle mennesker. Denne prosessen kan fortone seg som en abstinenslignende reaksjon. For de som aldri har opplevd å være abstinent, er det kroppens varslingssignaler når kroppen ikke tilføres stoffer eller impulser den har for vane å få, og blitt avhengig av. Normalt er det rusavhengige som merker mest til disse abstinenssymptomene, som fortoner seg mer eller mindre likt for alle. Selv en person som har vært edru over tid kan oppleve å være «abstinent», men egentlig dreier det seg da om stoffskifte. Denne tilstanden kalles for postakutt abstinenssyndrom. Så egentlig er det det jeg skal skrive om, eller rettere sagt hva som kan skje når vi er i denne tilstanden.

Først, de vanligste symptomene på postakutt abstinenssyndrom (PAAS/PAWS):

  • Manglende evne til å tenke klart, eller har et repeterende tankemønster
  • Manglende evne til å konsentrere seg.
  • Kognitiv svikt: Hukommelses- og mobilitetsproblemer forårsaket av en ubalanse i hjernens kjemi som vil løse seg over tid.
  • Manglende evne til å føle glede (anhedonia – https://sml.snl.no/anhedoni). En nærmere forklaring: Avhengighetsmennesker, enten til rusmidler, mat og handlinger, hvor den enkeltes valgte stoff produsere det følsomme kjemikalet dopamin i hjernen. Når personen ikke får det kroppen «trenger», kan det ta litt tid før hjernen naturlig begynner å produsere normale nivåer av dopamin igjen.
  • Søvnløshet eller søvnforstyrrelser: Rusmidler kan ofte maskere underliggende søvnproblemer, eller forstyrre kroppens normale søvnsyklus. Forstyrrende drømmer er også vanlig.
  • Humørsvingninger: Hjernen til de som gjentatte ganger misbruker stoffer, substanser og eller handlinger blir vant til en konstant strøm av humørsvingende stoffer. Ettersom hjernen må lære å balansere seg selv uten disse stoffene, kan perioder med depresjon og mani forekomme uten tilsynelatende grunn.
  • Ekstrem følsomhet for stress: Etter å ha gitt opp sitt primære mestringsverktøy, finner mange mennesker at terskelen deres for daglige stressfaktorer er ekstremt lav. Å gjenvinne tillit til teknikker for problemløsning og stresshåndtering tar faktisk tid.
  • Angst: Dessverre er det mange som mottar reseptbelagte medisiner, som igjen misbrukes, som igjen hemmer brukerens hjerneaktivitet, som egentlig skal hjelpe dem å være rolige. Når disse legemidlene fjernes fra systemet, kan dette drastiske skiftet forårsake enda mer angst og panikkanfall.

Kjenner du igjen noen av disse symptomene. Fortvil ikke, for det er normalt for oss alle fra tid til annen. Om du fikk med deg starten av innlegget, vet du hvorfor.

Før jeg går videre må jeg presisere at personer som har misbrukt rusmidler over tid, har forkludret stoffskifteprosessen slik at den oppleves forverret ved rusopphold og edruskap. Jeg skal gi et par eksempler på hvordan det kan fortone seg, og i verste fall skape noen problemer i livssituasjonen min.

Selv etter mange edruelige år, spiller PAAS meg et puss, og det blir som en ond sirkel. Et feiltrinn etterfølges av et annet, og det skjer når jeg er under press eller er i en stresset situasjon. (Merk symptomer ovenfor). En av mine verste «fiender» er nemlig stress. Og nå som jeg har drevet med oppussing av hjemmet, er det ikke til å stikke under en stol at det har påvirket stresshormonene mine (Kortisol). Jeg tenker urasjonelt, handler for raskt, uten å tenke meg om, eller se nøyere på situasjonen og hva jeg gjør.

Jeg begynner med en av dem, en situasjon som oppsto da jeg endelig tok meg fri og skulle dra oppover til min mor. Togbillettene var bestilt (dette vil jeg også komme tilbake til), og min samboer kjørte meg i god tid til Gardemoen, hvor jeg skulle ta toget fra. Lenge siden sist jeg hadde vært på flyplassen, store endringer hadde skjedd siden da, og nedgangen til togene var også endret, vertfall i mitt hode. Tenkte ikke på at jeg aldri før hadde gått på toget der, bare gått av. Da jeg omsider fant trappen ned, vel og merke etter å ha blitt veiledet rundt et avlukke og så til venstre, og dette er vesentlig – jeg gikk til venstre, men holdt ikke videre til venstre, men tok første rulletrappen jeg så. Ukonsentrert er vel det rette ordet, og igjen, merk symptomer. Omsider nede på perrongen, enda god tid til toget kom, satte jeg meg ned og skrollet på mobilen. Stadig tittet jeg på anvisningstavlen, og Trondheim kom opp, avgang 14.32, men ingen påstigning. Jeg stusset over dette, men tenkte det sikkert sto feil. Det gjør det jo rett som det er. Klokka tikket, ti minutter til avgang, og jeg begynte å undre meg over om jeg var den eneste som skulle ta toget i retning Trondheim, eller Otta i mitt tilfelle. Noe sa meg; se nøyere på billetten, som jeg heldigvis gjorde, og der sto det plattform 1, og jeg befant meg på 4. Hvor er plattform 1, og hvordan komme meg dit? Til alt hell var det en mann som ryddet i søppeldunkene, og jeg spurte vedkommende, hvorpå jeg fikk til svar at dette var perrongen for ankommende tog fra Trondheim, og jeg måtte opp igjen og over på andre siden. Hjerte banket da jeg trev bagasjen og løp oppover rulletrappen, som til alt hell var fri for andre mennesker. Men hvor var så denne nedgangen til spor 1? Nok en gang måtte jeg spørre personalet i billettluken. Til venstre innenfor, og jeg løp, men så jo ingen trapp. Jeg ropte febrilsk: Hvor er denne forbanna trappa? Mannen hørte meg, og kom løpende og anviste. Omtrent halvt i svime entret jeg trappen og kom meg ned, da toget kom meg i møte. Vogn 6, det husket jeg, og jeg «veltet» meg inn, satte meg tungt ned i sete nr. 55, og tårene sprengte på. Jeg skalv. Tenk om jeg hadde latt toget gå fra meg i all min ukonsentrasjon? Tenk om jeg ikke hadde kommet meg oppover til mor? Så klarte jeg å tenke rasjonelt, eller var det nå så rasjonelt, men uansett slo jeg meg tilsynelatende med ro; det gikk jo bra, denne gangen også. Kanskje var det en prøvelse …

Jo da, jeg kom meg til mor, og hadde noen fantastiske dager der. Fant tilbake roen kort tid etter at jeg satte foten innenfor døren. Fortalte henne hvor glad jeg var for å endelig være der igjen, oppriktig glad, og lettet. Hun fikk en kortversjon av dagens hendelse, og reaksjonen var: Dårlig skilting til togstasjonen. Og jeg sa meg enig, for det var jo en sannhet, muligens med noen modifikasjoner. Den virkelige sannheten lå jo hos meg, men jeg ville ikke nå frem med den forklaringen, så jeg gjengjeldte heller velkomstklemmen og satte meg avslappet og glad i sofaen.

Dagen for avreise kom, den triste avskjeden som det alltid er, og jeg skulle sjekke min returbillett. Avgangstidene hadde endret seg siden sist, og jeg skulle være helt sikker, ikke gjøre en ny blemme. Hvor var billetten? Jeg visste jeg hadde bestilt, og betalt, men den var borte. Jeg fant den under utløpte billetter, dato 19. november, dagen jeg hadde bestilt den. Trehundre og åtte kroner rett ut av togvinduet. Er alt i orden, spør mor. Tja, jeg har gjort en liten feil, men det går bra. Beholdt roen, Skulle ikke uroe henne med mine feiltrinn.Jeg unnlot derfor å gå videre med å fortelle henne sannheten, om feilaktig bestilling. Orket ikke konfrontasjonen om hvor rørete jeg var, om at jeg måtte være mer nøye, sjekke ditt og datt, for var det noe jeg visste, så var det nettopp det. Men i min tilstand, i denne postakutte tilværelsen, gikk det meste meg hus forbi. Til alt hell var det fortsatt tidlig lørdag morgen, og fortsatt ledige plasser på toget, så jeg bestilte en ny.

Her sitter jeg og erkjenner mine «dumheter», noen kroner fattigere, og noen erfaringer rikere, og prøver å finne en god unnskyldning på hvorfor jeg kunne la dette skje. Ganske enkelt, det var tiden for den tre månedlige utskiftningen, når cellehormonene fornyes. Selvfølgelig burde jeg kjenne til dette, og jeg gjør jo det, men jeg tenker ikke lenger over dette, mest fordi prosessen sjelden skaper så store problemer. Og det hadde mest sannsynligvis ikke skjedd nå heller om jeg ikke hadde kjørt på så hardt med å bli ferdig her hjemmet, til jul, eller helst i går … Stresset meg opp, eller ned, alt ettersom man ser det. Og det rare er, eller helt normalt er det sikkert, at nå kan jeg bare le av det. En slags forsvarsmekanisme, eller bortforklaring om du vil. Like fullt erkjenner jeg at det ikke lønner seg, på noen som helst måte i mitt tilfelle, og utsette meg selv for stress og press. Det kan bli dyrt…

Det koker ned til en erkjennelse: Om å ta det mer med ro og være tilstede i eget liv. Og det hjelper så lite å unnskylde meg med at jeg mest sannsynlig ikke er den eneste som har foretatt slike bommerter. Det går ikke alltid et tog. Eller gjør det det …

Å våge å åpne opp …

Den første snøen har falt, og ligger der som et tynt melislag og skjuler det meste av løvet jeg ikke fikk raket. Ingen ser, og med tiden vil jeg muligens glemme, helt til snøen smelter bort, helt til våren kanskje. Et visuelt bilde på at det som det leggers lokk på ikke er like lett for andre å vite noe om …

Maria Mena sa en gang: Det er ingenting i meg som er så mørkt at det ikke kan stirres på. Jeg er tilbøyelig til å si det samme. Men det har ikke alltid vært slik. Det som hindret meg i å være åpen var først og fremst skammen. Skammen over å bli utsatt for vold, misbruk og psykisk terror. Senere kom skammen over å ikke klare å ta igjen eller gå min vei. Men da ville noen få vite, og da kom frykten for at noen skulle vite. En ond sirkel som gjorde at jeg måtte tie, måtte bli, måtte skjule, måtte klare meg selv. Jeg ba stille bønner om hjelp, selv om jeg var redd for hva denne hjelperen ville si. Sikkert det samme jeg hadde vært vant med å høre; at det var min feil, at jeg ikke dugde, at jeg var dum og feig. Omsider tok jeg bladet fra munnen, fortalte hvordan jeg hadde det til en person jeg tenkte ville tåle sannheten, og ikke dømme meg. Jeg åpnet opp såpass at denne personen fikk barna og meg ut av helvete vi befant oss i.

Endelig i trygghet var jeg overbevist om at nå skulle jeg klare resten på egenhånd. Det var jo det jeg var oppdratt til, å klare meg selv. Selv om jeg hadde gitt denne personen tilliten var det noe i meg som sa at jeg måtte holde igjen. På nytt lukket jeg meg, og når kvelden kom, satt jeg der alene, fortsatt redd for hva morgendagen ville bringe. Savnet etter noen, en trygg armkrok, men kunne jeg stole på noen … Jeg måtte stå i det. Klare – klare – klare. Ensomhetsfølelsen kom i streben etter å være sterk nok til å nettopp klare alt selv. Være flink pike; dyktig og pliktoppfyllende i alt jeg foretok meg. Jeg kunne ikke vise noen svakheter, jeg kunne ikke gi opp. Jeg presset meg hardt, og hver kveld kom ensomheten og banket på. Det var da noe. Men jeg ville ikke være alene …

Jeg presset meg hardt for å ikke skuffe noen. Alle skulle se hvor flink jeg var. Kollegaer, familien, naboer og meg selv. Så begynte jeg å gi etter overfor meg selv, da ensomheten ble for påtrengende. Igjen kom skammen – at jeg kunne tillate. Løsningen kom flytende, jeg kjente varmen og roen den ga meg. Alkoholen. Jeg var ikke mer alene. Jeg hadde fått en «venn», en som trøstet meg, som fikk meg til å glemme, som overskygget min smerte. For en stund …

Lenge overgikk alkoholens snikende hensikter min indre smerte. Selv om den etter hvert ga meg en annen smerte, ville jeg ikke gi slipp på den. Jeg måtte bare drikke mer. Og nå kunne jeg vertfall ikke fortelle. Nå måtte jeg virkelig vise utad at jeg ikke var fordervet innad. Aldri har jeg vært mere alene. Skyll det bort. Glemme … Gjemme … Skjule … Mer – mer – mer. Men jeg var fortsatt alene, enda mer alene …

Alkoholen ble et symptom på at jeg hadde det vondt. Denne smerten skammen og frykten indirekte hadde påført meg. For det var det bakenforliggende som var den virkelige årsaken, det jeg hadde lagt lokk på, ikke våget røpe. Alle hemmelighetene, som igjen førte til denne skammen og frykten for å bli avslørt og ensom. Fordi ingen ville vel være med en person som meg, som kunne være så dum … Og attpåtil selv begynne å drikke seg fra sans og samling. Ja, jeg var virkelig et dårlig menneske.

Jeg valgte altså alkohol fremfor mat, sex, selvskading eller gambling. Det var den kroppen min husket fra tidlig barndom, den første slurken som 5-6 åring, og dette minnet tok amygdalaen frem, i «troen på» å kunne hjelpe meg. Og det som startet som et middel for å slappe av, få fred, slippe å føle det jeg følte, ikke være alene mer, ble med tiden det stikk motsatte. Og jeg måtte klare det. Alene …

Jeg var ikke normal. Ingen andre var som meg. Alene. Meg og mine følelser. De begravde meg. Skammen. Frykten. Og ingen ville tro. For ingen, absolutt ingen hadde det slik som meg.

Når fjellet ikke kommer til Mohammed, må Mohammed komme til fjellet. Det var ikke slik at denne ligningen kom meg i hu, men jeg husket på hvordan jeg tidligere hadde kommet meg ut av uføret da jeg åpnet opp og ba om hjelp. Det var det jeg måtte gjøre, koste hva det koste ville. Kan hende finnes det noen der ute som vil forstå, som kanskje kjenner seg litt igjen, som kanskje har en bedre løsning enn den jeg selv hittil hadde trodd var løsningsmiddelet. Jeg hadde egentlig for lengst innsett at alkoholen ikke var den jeg hadde trodd den var. For aldri hadde jeg vel vært mer ensom enn sammen med den. Jeg måtte forbi skammen og frykten for hva andre måtte tro om meg. Jeg måtte rive ned stengslene jeg selv hadde satt opp. Slippe ut og slippe inn.

Er det virkelig sant? Finnes det flere som meg?

Jeg forsto dette da jeg omsider våget meg over terskelen til et fellesskap av mennesker som tilsynelatende ikke hadde noen problemer. Som aldri hadde hatt heller, trodde jeg, helt til jeg begynte å lytte til hva de fortalte. At også de hadde gått alene og skjult de forferdeligste hemmeligheter. Og da forsto jeg at jeg ikke lenger var alene. Jeg var ikke alene om å ville overleve. Nå ville jeg også leve, slik som dem.

Den første tiden måtte jeg la alt synke inn, før jeg selv begynte å snakke om mine opplevelser. Litt etter litt åpnet jeg opp. Og ingen så ned på meg. De viste meg respekt, forståelse, omsorg og trygghet. Det var som å komme hjem, til «folket mitt».

Vi mennesker er egentlig flokkdyr. Men så snart vi står i vanskeligheter oppsøker vi ikke flokken vår, men tror vi plutselig må klare alt selv, fordi vi ikke er som dem, men annerledes. I frykt for å bli utstøtt. Men vi har allerede satt oss selv utenfor på grunn av nettopp denne frykten, og skammen over den vi er, har blitt fordi vi skjuler hvem vi egentlig er. Dermed blir vi der i utenforskapet, alene i troen på at ingen vil hjelpe, og vi trenger jo heller ingen …

Jeg vet det er mange som leter etter sitt folk. Som fortsatt går rundt og tror de er alene om å ha det vanskelig. Og det er feilen vi gjør; vi går der alene, i ensomheten, og tror at vi er unike. Og jo lengere vi trasker rundt med bøyd hode, uten å se noen i øynene, ikke våre egne en gang. Våger ikke å se vårt eget speilbilde. For vi er så redde for sannheten, og denne vokser, blir større, uoverkommelig stor tror vi, og jo verre blir det å finne veien ut til alle de andre som tusler alene på hver sine stier …

Jeg ønsker å være et ansikt utad, for å vise mitt speilbilde til alle dem som fortsatt går der alene og ikke våger å gi slipp på ensomheten i frykt for å bli enda mer alene. Det er derfor et tankekors at jeg skulle ønske jeg var mer som Maria Mena, siden jeg er såpass åpen. Men jeg skriver jo bare og hun snakker åpenlyst om sine innerste demoner. Jeg deler bare på «papiret», ikke i forsamlinger. For fortsatt er det slik at jeg kjenner meg ensom sammen med andre. Jeg er redd for å være annerledes, dumme meg ut, ja du vet … For jeg vet det er mange som er akkurat som meg, eller som har en tilnærmet lik historie som meg. Jeg vet også at folket mitt er der, og jeg går til dem når jeg kjenner ensomheten snike seg inn …

Jeg skal ikke slutte å skrive, for dere, for meg selv aller mest. Men jeg vil også snakke. Og jeg velger å tro at når jeg har skrevet tilstrekkelig lenge nok, vil jeg gå videre, til større auditorier, for å nå ut til enda flere. Og første skritt dit var vel å la meg intervjue.

Alle reiser begynner med ett skritt. Med tiden kommer jeg til et lokale nær deg. Det våger jeg å tro på. Men jeg trenger å gjøre det også. Våger jeg det? Og våger du å gå til fjellet … Opp på fjellet? Eller er du som meg, redd for de store høyder, har litt høydeskrekk? Kanskje skulle vi gå sammen …

MISUNNELSE

Andre mennesker er viktige for meg. Iblant spiller deres hensikter en rolle, men det hender at jeg tar saker for personlig eller henger meg opp i deres livsstil. Ingen av delene har noe å gjøre med meg.

Vi lever i en verden av misunnelse, og i større eller mindre grad er vi alle misunnelig på noen. Denne karakterfeilen gir oss ofte et forvridd syn, men også en slags tilfredsstillelse.

Hvorfor bruker vi så mye tid på å ønske oss og strebe etter noe vi ikke har, og ofte noe vi ikke har behov for? Det er ikke slik at det naboen har er noe jeg trenger, selv om jeg kan ønske meg det. Noe er det likevel verdt å strebe for å få…

Mine behov er ikke nødvendigvis det andre har. Skulle jeg alltid få det som sidemannen har bare på grunn av misunnelse, fordi jeg mener det er mest rettferdig, blir det urettferdig.

I stedet for å bruke bortkastet tid og energi på å ergre meg over, eller arbeide for å oppnå materielle goder, til og med egenskaper som andre har, som jeg aldri vil få, skal jeg heller erkjenne dette faktiske forhold og godta det.

Gjennom å ha en egen oppfatning om meg selv – jeg er faktisk god nok som jeg er og har det jeg behøver for å ha det godt, kan jeg akseptere andres menneskers hensikter uten å la meg styre av dem.

Jeg har sett at noen av mine karakterbrister på grunn av kortsynt og unyttig tankegang, til og med uvennlig ønsketenking, har hindret meg i å leve i pakt med mine indre verdier.

Når jeg stiller urimelige krav til meg selv og andre, blir disse stående i veien for å oppnå resultater og å nå mitt opprinnelige mål. Da jeg innså dette, at jeg bare kunne gjøre noe for egen del, uavhengig av hva andre hadde, da klarte jeg å gi slipp på alkoholen.

Jeg har sluttet å sammenligne meg med andre, i den forstand at jeg bare ser etter ulikheter, som skaper misunnelig uoppnåelighet. Jeg har erkjent at selv om jeg ikke har det de har så har jeg nettopp det jeg trenger. Når jeg ser nøyere etter har jeg faktisk det de har,bare på min måte. Jeg har til og med noe som andre ønsker seg, som de misunner meg…

Ville det nok

“I’m going to rehab” toner ut fra radioen. Amy Winehous sang om å dra på rusbehandling. Det var ikke hennes valg, men ble “tvunget” av sin far. Det gikk som alle vet dessverre dårlig. Hun var ikke klar, ikke villig nok, ikke fått nok “juling”. Som teksten sier (oversatt); “Jeg har ikke tid.”

Selv om hun ikke hadde tid til å leve fulgte hun farens råd, og skulle aldri drikke mer. Aldri mer, et umulig valg å gjennomføre. I sin ensomhet, på søken etter en venn ble alkoholen, og senere narkotika hennes “følgesvenner” inn i døden.

Hun nådde aldri sin bunn, eller det var vel det hun gjorde. Hun så det bare ikke selv, før det var forsent.

Jeg fant mitt nok, nådde min bunn og erkjente at jeg trengte hjelp. Jeg måtte ta valget selv, være villig til å gi slipp, “legge meg flat” og motta benådningen.

Mine dårlige valg tidligere, de jeg trodde ville befri meg fra angst og ensomhet, ble gjort til skamme. Alkoholen var ingen venn, ikke løsningen som førte til virkelig frihet. Bare villighet til gledelig å ta det eneste riktige valget, og ville det nok, uten opprør, forbehold eller konflikter. Først da fikk jeg syn for hva virkelig frihet var, frihet fra trelldom, friheten til å å være meg.

Tenk om Amy hadde villet det nok? Tenk på alle de fine sangene vi kunne lyttet til da… Men hun tok sitt valg, og ingen kunne hindre henne, siden hun ikke innså at rusmidlene valgte… Med døden til følge. Mange med henne har gått samme veien, dessverre.

Hver morgen takker jeg for at jeg var villig nok. Jeg ville ha mitt liv tilbake, et liv i virkelig frihet. Jeg ville det nok! Jeg trenger fortsatt å gjøre jobben, ikke tro jeg er “frisk” nok til å teste om jeg kan ta et glass vin eller to… Og i motsetning til Amy, har jeg aldri alkohol i nærheten. For det er slik at jeg må fortsette, det jeg begynte, for å leve et liv i frihet. Jeg vil være i tiden etter, så jeg gjør gledelig jobben. Jeg får aldri nok av dette fantastiske livet i frihet til…

Lånt fra Pixabay… Frihet!

Viljen til å vokse…

Noen uker har jeg gått og båret på en liten hemmelighet. Nå skal jeg røpe den, bare vent litt, les noen linjer til først …

Ingen big deal, ikke for å skryte heller, men det betyr faktisk veldig mye for meg å bli lagt merke til. At noen utenfor min krets og mitt miljø synes det jeg skriver og formidler er interessant. At en journalist har fattet interesse for meg.

For en tid tilbake fikk jeg en mail fra denne journalisten, som skriver for KK, et av Norges eldste kvinnemagsiner, hvor hun forteller at hun holder på med et prosjekt som handler om hemmeligheter. Da dukket min blogg opp. Den er ingen hemmelighet, og jeg har heller ikke langt skjul på min fortid, og nettopp derfor tok hun kontakt. Kunne hun få lov til å intervjue meg? Om jeg ville fortelle om hemmeligheten bak å ikke ha hemmeligheter? Og nå har du vel skjønt hemmeligheten, at jeg skal intervjues. Det skjer om to dager.

Da jeg mottok e-posten var jeg i startfasen av prosjekt oppussing, og klarte ikke helt å plotte et intervju inn i mine planer. Selvfølgelig ville jeg, det var en ære å bli spurt, og etter en kort tenkepause svarte jeg at det skulle vi få til, i november en gang, når jeg blir ferdig med det verste her. November er i morgen, og allerede på onsdag kommer hun altså, sammen med en fotograf hjem til meg.

Jeg har ikke kalde føtter, men her er det fortsatt kaos, og nå har jeg begynt å rydde, vaske og få et mer respektabelt hus å ta imot besøk i. Den flinke piken jeg er, som heller ikke er noen hemmelighet, ønsker jo å vise hvor fint jeg har det. Men det er jo ikke derfor hun kommer, det er ikke en reportasjer om interiør og styling…

Selv om jeg ikke har så mange hemmeligheter å by på, de fleste står jo skrevet i bloggen, vil hun mer enn gjerne høre om hemmeligheten bak å dele åpenhjertig om et liv i rus. Jeg deler mer enn gjerne, for jeg ønsker å nå ut til flest mulig med mitt budskap, spesielt kvinner som ofte sitter hjemme og drikker i smug mens de blar seg gjennom Kvinner og Klær på jakt etter en drøm…

Jeg var selv en drømmer, en som ønsket å få et bedre liv, og nå som jeg har fått det, ser jeg viktigheten av, og egentlig ikke annet å gjøre enn å la andre få ta del i mine erfaringer. Det handler om å våge, om å være villig, om å ikke være redd for andres innvendinger og meninger. Mest av alt om å ikke være så redd for nødvendige forandringer. Selvfølgelig skal vi skille mellom forandringer til det verre og til det bedre, og dette er vel en gyllen mulighet til å gjøre noe til et felles beste.

Lenge har jeg innsett at jeg ikke kan stå stille og se den andre veien, så derfor skal jeg fortelle om mine hemmeligheter. Slik jeg ser det, er essensen i all vekst viljen til å forandre seg til det bedre. Og ikke minst, viljen til å påta seg det ansvaret det medfører. Da må man ta noen utfordringer, jeg må ta utfordringen, gå utenfor komfortsonen og ikke være redd for å røpe flere hemmeligheter.

Redselen kan bli en makt større enn meg selv, og selv om jeg kanskje ikke klarer å få den til å forsvinne helt, skal jeg gå ærlig på sak, og prøve å ikke la min frykt styre meg, heller styrke meg i kampen for å hjelpe noen. For jeg vet det står i min makt å få det tetteste mørke til å forsvinne i lyset av forståelse og takknemlighet nettopp ved å dele mine hemmeligheter…

I dagboken min står det mange hemmeligheter…

Strø salt i sårene

Jeg har mange levede minner av en persons uvennlige ord. Selv om jeg fikk smake mange knyttneveslag, er det alt som ble sagt som fortsatt påvirker meg i enkelte situasjoner. Kritikk får meg til å vakle.

Det haglet med ukvemsord, som etterhvert ble til normalen. “Så var de vel sanne” … Det virket som hen visste akkurat hvor mye feil det var på meg. Min identitet ble som en diger knute av skyld og skam. Selvfølelsen ble dårligere og dårligere.

Jeg ble ille behandlet, og bet det i meg. Jeg skulle tåle, bare ikke barna. Jeg ba på mine knær for dem, og selv om de aldri ble lagt hånd på, var de midt i skuddlinjen. De så, de hørte…

I ettertid er det enkelt å si jeg skulle dratt før, tatt med barna til et trygt sted. Det hjelper ikke å angre, for det kan ikke endres. Men skyldfølelsen har jeg for lengst gått ifra. Jeg var ikke den personen som ble beskrevet som udugelig, dum og stygg. Og det var ikke min skyld at hen drakk og dermed endret karakter.

Jeg kunne blitt påvirket til selv å bli en mishandler. Ikke uvanlig at personer som gjennomgår fysisk og psykisk vold selv utøver det mot andre. Er det for å kjenne på makten og kontrollere et annet menneske, slik de selv ble kontrollert? For å “ta igjen”, selv om den andre personen er uskyldig? Eller fordi de tror det er slik det skal være? Mange teorier og mange tilfeller.

Jeg ble motsatt, heldigvis. Hadde et sterkt ønske om å hjelpe. Jeg skulle hjelpe alle jeg så led, de jeg mistenkte hadde det vondt og vanskelig hjemme, men jeg nådde ikke ordentlig frem. Jeg hadde jo selv ikke gjort meg ferdig med mine lammende, indre smerter. Jeg klarte ikke bære mer på mine skuldre. Jeg bar allerede for mye. Alkoholen ble min løsning, min overlevelsesstrategi.

Da begynte jeg også å behandle andre ufortjent dårlig. Jeg dro fra ansvar og forpliktelser og etterlot mine kjære i usikkerhet og fortvilelse. Ukjente personer fikk skjenneprekner, jeg gjorde narr av deres personlighet, slik jeg selv hadde blitt gjort narr av. Det fikk meg til å kjenne meg bedre i noen minutter, å ta kreditt på andres bekostning, helt til jeg innså hvem jeg hadde blitt. “Hvor er vinkartongen?”

Dessverre er det mange av oss som har en tendens til å reagere mer enn vi agerer. Når det gjør vondt vil vi vende oss utover å gjøre andre usikre og vondt. Nå som jeg har satt bort ølflasker og vinkartongene har jeg lært meg å avbryte den automatiske reaksjonen tilstrekkelig lenge nok for å rekke å ta en beslutning for hvordan jeg egentlig vil oppføre meg. Dessverre kan jeg fortsatt smelle til med sårende ord, helst til den personen som står meg nærmest. Men jeg tar det innover meg, og går tilbake og retter opp, ber om unnskyldning.

Noen andres uvennlighet er ingen anledning for meg til selv å senke normene for mine egne handlinger. Uansett hva andre gjør, skal jeg ikke synke så dypt, men være en person jeg kan være stolt av. Når jeg er tilfreds med meg selv er det mye enklere å la være å forulempe andres personlighet.

Jeg har fortsatt mange ubearbeidede traumer, og har akseptert fortiden og dens krefter, men jeg dveler ikke ved den mer enn at jeg vet jeg fortsatt har en del følelsesmessige hindringer å forsere.

Vi skal foreta en nødvendig gransking av vårt tidligere liv når dette har innflytelse på eget og andres liv. Selv om noen tror de ikke har påført andre lidelser, så har i høyeste grad skaden vært stor på eget sinn.

Renske opp i grumsete vann…

Jeg vet jeg har påført andre og meg selv indre sår, som jeg ønsker å lege. Andre har påført meg sår, som kanskje aldri helt kan leges, men når jeg ærlig åpner opp og “ufarliggjør” dem, letter jeg på smerten.

Jeg benytter så godt jeg kan min fortid til å være en person som andre kan ta lærdom av, ved å stikke hull på hemmeligheter som knyter et menneske, gjør det forkrøplet og forkomment. En hjelp til at de selv vil fortelle. Jeg kan være en kanal…

Vi avhengighetsmennesker reagerer sterkere på frustrasjon enn “normale” mennesker. Ved å gjenoppleve disse episodene, og åpne opp, snakke om dem, diskutere dem i streng fortrolighet med en person vi stoler på, en ikke-familiær person, kan vi redusere frustrasjonens størrelse og styrke i det ubevisste…

Jeg har tatt og tar ansvar for mine handlinger. Tilgitt meg selv, for å gå videre. Det hadde nok vært enklere å tilgi og bearbeide sårene andre har påført meg om hen tok ansvar for sine handlinger…

“Om noen kaster salt på deg, kommer du bare til å kjenne smerte om du har et åpent sår.” (Latinsk ordspråk)

Aldri mer…

Lærdom og erfaringer

Det er fortsatt dager hvor jeg strever, om ikke akkurat i dag. Som den tenkeren jeg er, kall det gjerne forberedelse, har jeg viet oppmerksomheten min til hvorfor jeg noen ganger ser ut til å ikke vite hva jeg skal gjøre…

Jeg kan støte på muligheter til å fordype lærdom jeg fikk tidligere i min tilfriskning. Kanskje jeg en gang lærte å frigjøre meg fra et bestemt problem. Nå, flere år senere, når enkelte situasjoner dukker opp, kan det kjennes som om jeg har glemt alt jeg lærte. I slike tilfeller er det viktig å huske på at selv om situasjonen er den samme er ikke jeg den samme.

Min tilfriskning har betydning. Ikke bare for personer som enda ikke klarer å se og finne sitt nok, men også for personer som strever med å finne sin plass i livet. Kanskje noe som gjelder for de fleste… All den erfaringen, den styrken og det håpet jeg har samlet på, finnes inni meg i dag og veileder meg i mine valg. Ofte skjer det bare av seg selv, uten at jeg tenker over det. Og i de tilfellene skulle jeg være mer oppmerksom, stoppe opp og ta innover meg hva som egentlig skjedde.

Jeg merker det kanskje ikke nå, men jeg har gjort fremskritt, og jeg fortsetter å gjøre det hver eneste dag, for hvert skritt jeg tar. Kanskje jeg til og med lærer meg noe jeg har lært meg før, men det gjør ingenting. Det blir som en påminnelse – jeg kan fordype meg i kunnskap. Denne gangen går jeg muligens gjennom prosessen mer årvåken. Støter jeg på utfordringer av de slagene jeg ikke selv makter å løse, så er det enklere å be om hjelp uten å tvile.

Konklusjonen er: I stedet for å gå ut ifra at det vil komme anledninger hvor jeg kan lære meg en vanskelig lekse ytterligere en gang, at jeg mislykkes, kan jeg heller ta til meg den erfaringen som et ledd i en langsiktig prosess som krever repetisjon og trening. Jeg har troen på at jeg omsider vil lære meg leksen så godt at den blir til et automatisk, selvsagt og friskt gjensvar.

Jeg har kommet hit, hvor jeg ser at veien ikke var den strakeste – hit og dit, opp og ned, i en spiral. Jeg innser at det er slik jeg utvikler meg, min sjel og mitt sinn beveger seg alltid fremover i det jeg lærer og samler erfaring…

*

Jeg tenner lys, det gir gjenskinn, utstråler farger av tro, håp og kjærlighet…

Nærbilde av stearinlysflammens gjenskinn i tv skjermen…

I det filosofiske hjørnet

Hva er det jeg ikke forstår, eller hva er det å forstå?

Jeg har en tendens til å overtenke i enkelte situasjoner, analysere og forklare alle ting. Eller sagt på en annen måte; jeg dveler ved fortiden. Hva godt kommer det ut av det? Sjelden det jeg behøver i det store hele, nemlig sinnsro.

Når jeg lar være å analysere og heller lever etter prinsippet jeg har lært, om å ta en dag av gangen, ikke bare for å vedlikeholde edruskapen, men også i de hverdagslige sysler, faktisk i alle mine gjerninger, da ser jeg virkelig forandringer.

Og likevel fortsetter jeg å reflektere over situasjonen… Gir det meg noen å analysere? Får jeg brukbar innsikt i hva livet er, eller er det et forsøk på å kontrollere det som ikke kan kontrolleres? Driver jeg selvransakelse eller unnviker jeg arbeidet jeg behøver å gjøre for å holde min hjerne sysselsatt?

Filosofiske tankerekker. Hva er det logisk å tro? Om å leve? Hvor det eneste sikre er at jeg skal dø? Har kunnskap makt nok til å endre denne uunngåelig sannheten? Aldri i livet. Kanskje også derfor tørster jeg etter mer kunnskap,men iblant overgår det all fornuft når jeg forsøker å utøve makt der jeg er maktesløs…


Ta heller det Første skrittet – ta ett om gangen!

Søren Kierkegaard sa det så fint, eller rettere sagt korrekt, rent filosofisk sett… “Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs”. Jeg prøver på det hver bidige dag, så kanskje jeg skal slutte med det, og heller bare leve…

Jeg får tenke på det… Mens jeg vender blikket mot månen…

Se hva som skjer…

Mine refleksjoner rundt dagens tekst i Daglige Refleksjoner

Jeg vil begynne med å stille et spørsmål. Hindrer du deg selv i å vokse fordi du er redd for å møte deg selv? Mitt svar på det spørsmålet er; ikke nå lenger. Eller …

Lenge gikk jeg og ventet på den rette anledningen for å be om hjelp for å bli edru. Oppgaven virket så stor, uoverkommelig. Jeg var redd. Ville jeg klare det? Ville jeg få det bedre? Hvem ville jeg møte på den andre siden, altså ville jeg like den nye meg. Egentlig var jeg ikke klar da jeg tok spranget ut i det ukjente, men klare blir jo vi alkoholavhengige aldri, så jeg tok valget. Villigheten seiret, og jeg har ikke angret en dag siden.

Som nykter kan jeg fortsatt møte på oppgaver som skremmer meg. Oppgaver jeg tror jeg ikke makter å gjennomføre fordi de er så enorme. Et eksempel er å oppfylle drømmen om å flytte til et sted jeg kan skape noe sammen med likepersoner. Hittil har jeg bare gjort deler av det målet, nemlig å flytte.

Prosessen i forkant tok tid, men endelig sitter jeg her i et nytt hjem, og det er faktisk et skritt videre mot målet. Om jeg noensinne kommer til å fullføre den opprinnelige drømmen med å tilby personer med rus- og psykiske utfordringer i å komme hit og tilbringe dager eller uker her, hjelpe til meg å skape noe her, arbeide ute i «skogen eller hagen», men aller mest arbeide med og for seg selv, en tilværelse, det vet jeg ikke helt. Det får tiden vise. For det er fortsatt noe som skremmer meg rundt den tanken. Jeg er redd jeg ikke kan tilby dem det de ønsker, og det de trenger. Hvor skal de sove og hva med alle de andre grunnleggende behovene som mat og kroppslig stell? Vil de ha nytte av det? Det er mange spørsmål jeg funderer på rundt dette hårete målet som jeg enda ikke har svar på eller har tatt stilling til. Men det jeg kan si er at jeg fortsatt tenker tanken …

Ja, jeg flyttet, og med flytting kommer det også ulike utfordringer. Selv om mange sikkert ville si at å pusse opp huset ikke var nødvendig, så har det vært det for meg. Akkurat den oppgaven skremte meg ikke så mye, selv om jeg gruet for alt rotet og kaoset med å ikke kunne begynne å bo helt på ordentlig på en stund. Men jeg hadde forberedt meg ganske godt, noe jeg trenger for å kunne se ting i perspektiv – hvordan det kan bli. Likevel, opp i dette prosjektet har jeg møtt meg selv mang en gang, sett nye sider av meg selv, gode og mindre gode sider. Sider jeg har fryktet. Jeg har møtt meg selv i døra, men jeg har ikke gått videre før jeg har hilst ordentlig på denne personen, full av følelser som har skapt både frustrasjon, irritasjon, sågar sinne. Nå ser jeg at denne personen har vokst seg gjennom enda en barriere. Vi er ikke bare på hils lenger, men mer venner.

Ja, jeg har lært utrolig mye om meg selv de siste tre-fire ukene. Jeg har sett at det ikke lønner seg å forhaste seg. Jo da, jeg visste det fra før. For hadde jeg forhastet meg med hensyn til å bli edru, hadde jeg fort gått på en smell eller to. Vel, den erfaringer sitter jeg også på, fra flere forsøk med å nyktre opp før jeg endelig klarte det. Ene og alene fordi jeg tok tiden til hjelp og lyttet til andre som satt på mer kunnskap og erfaring enn meg selv.

Ikke det at det gjør så mye at jeg måtte erfare noen tilbakefall, og merk, ikke nederlag, for det var det i og for seg ikke. Jeg ble utallige erfaringer rikere fordi jeg ikke tok oppgaven alvorlig og grundig nok fra begynnelsen av. Disse erfaringene har jeg prøvd å ta med meg inn i dette husprosjektet. Likevel ser jeg at jeg ikke har lyttet tilstrekkelig nok på hva andres råd om nettopp det å ta en dag av gangen virkelig betyr i alle livets vinklinger. Stoppe opp og ta noen pauser i ny og ne, se på hva som er gjort og sette pris på forandringene.  Derfor har jeg fått erfare at jeg bare tapper meg selv for energi og arbeidsglede når jeg står på 24-7 uten ordentlig pause og ettertanke, når jeg glemmer å puste …

Dersom frykten for det ukjente og hindringer som kan dukke opp får vedvare, kjenner jeg frykten for det den virkelig er. Likevel har jeg mestret oppgavene, eller skal jeg si, jeg har mestret frykten. Nå har jeg begynt å se mer på hver motgang som en gave, en anledning til å utvikle en form for mot og ikke falsk tapperhet. Jeg gjenkjenner denne følelsen fra da jeg jobbet meg gjennom starten av min edruskap. Å Gud som jeg har vokst slik jeg vokste den gangen, bare gjennom en annerledes prosess. Nå er jeg i vider-i-livet-prosessen. Om jeg ikke alltid har gått så varsomt frem, så har jeg lært at nettopp ved å trå varsomt er det en brukbar middelvei. Som å gå i naturen, hvor en smal sti går mellom aller hindringene av skrenter og juv, steiner og nedfallstre. Hvordan forsere hindringene. På den ene siden frykt, på den andre siden dumdristighet. Frykten som kan skape en varsomhet. Nå ser jeg at denne varsomheten har jeg praktisert, og den har i praksis lært meg å skape et bestemt klima som igjen skaper harmoni, effektivitet og solid fremgang med meg selv og i livet generelt. Så i grunnen er varsomhet en fornuftig omtanke til meg selv, så slipper jeg alle bekymringer …

Om jeg har klart å la være å bekymre meg helt disse dagene stemmer jo ikke helt. Dessverre har jeg latt store spørsmål om morgendagen overskygge gleden av dagen i dag. Men er det krise? Uten dette kunne jeg ikke sittet her og reflektert over dette, og dermed innsett, og i beste fall lært noe av det. Jeg forandres i dette virvaret, ikke bare negativt, men i høyeste grad positivt. En åndelig utvikling – i større kontakt med meg selv og alle mine følelser, til og med mine karakterfeil, som jeg ikke ser som mangler, men heller som læresetninger. Som ugress i hagen rykker jeg de opp med rota. Denne metaforen husker jeg inn imellom på, og spesielt her om dagen, da jeg merket dette sinne i meg, som jeg trodde hadde sitt utspring i personer rundt meg eller situasjonen. Så jeg bestemte meg for å konsentrere meg om min del av bildet, gikk i meg selv, rablet ned noen sider om hvordan jeg hadde det – om minner, følelser og handlinger som førte til tap av sinnsro. Så leste jeg det høyt for meg selv, og jeg så den røde tråden, hva mine feil og brister innebar. Problemet var mitt hovmod og oppførsel, ikke situasjonen og menneskene. Mitt behov for å ha rett stjal fra meg min sinnsro i alle mulige situasjoner. Hadde jeg ikke opplevd lignende før? Og hvorfor hadde jeg glemt det? Fordi jeg hadde latt ugresset vokse. Oversett og ikke repetert og minnet meg på det viktige i livet, meg selv og min edruskap – gitt tiden tid, gitt meg tid. Jeg har hastet av sted og glemt den opprinnelige oppgaven, å vokse inn i livet over tid. For uansett hvor lenge jeg arbeider med meg selv vil jeg aldri slutte å finne nye måter å tilegne meg livet på. Det ser jeg på som en velsignelse, for det innebærer at jeg fortsatt utvikler meg til det bedre.

Det vil finnes noe nytt å lære hver dag. Bare for i dag skal jeg åpne mitt sinn og hjerte for den lærdommen som gis meg. Og jeg skal aldri slutte å spørre. Og se hva som skjer …

Høsten, snart tid for hvile …

Jo da, jeg endres fortsatt …

… Tenk om mine grunnsetninger var fastlagte, hva er det så å forandre og forbedre …

Endelig lørdag og jeg kan sove lenge, ligge lenge å dra meg. Ønsketenking, for den kranglete kroppen min vil opp. Det verker i armer, rygg og stort sett over alt. Rovdrift. Bare å komme seg opp. Så får jeg litt ekstra tid for meg selv også, for det trenger jeg virkelig. Morgenstunden er den beste tiden på døgnet for meg, når jeg kan ta meg dette avbrekket fra omverdenen på en måte. Nå jeg klarer å stenge ute kaoset og bare være, i meditasjonen. Når jeg kan sitte å se ut av vinduet, på det fantastiske lyset, på morgentåken og regnet. Et flott skue utover Randsfjorden. Jammen er det fint her. Så blir jeg tatt tilbake til virkeligheten når jeg tar et blikk rundt meg – esker på esker, uåpnet…

Nå har vi bodd her en måned, men fortsatt er det kaos her. Det meste kaoset er vel egentlig i hodet mitt. Jeg ser helt klart at jeg aldri kunne vært en samler, en slik person som lever og bor i esker og rot hele tiden. Nei, jeg er avhengig av å ha det noenlunde ryddig og oversiktlig, og det er langt ifra slik her, og det blir det heller ikke på en stund. Jeg er litt overrasket over meg selv, at jeg har klart å beholde roen og fatningen såpass som jeg har. Eller det er kanskje en sannhet med modifikasjoner. Det hender rett som det er at frustrasjonen overtar, når jeg er lei av å flytte den esken for ente gang. «Hva i all verden gjør den her, den sto et annet sted i går…»

Jeg var forberedt på dette, hadde gått gjennom situasjonen på forhånd, så jeg visste at det ville være en prøvelse for en stund, det å pusse opp og bo her samtidig. Egentlig er dette barnemat i forhold til hvordan andre har det når de pusser opp. Det er vel det jeg trøster meg med, men nå er den trøsten brukt opp. Sikkert også det meste av min tålmodighet.

Det tærer på energilageret å hele tiden jobbe med meg selv når det gjelder å godta at slik skal jeg ha det helt til huset er fikset og klart. Mange prosjekter i vente, mange store og enda mer inngripende i hverdagen, som for eksempel når stua skal tas, eller at alle vinduene skal byttes ut. Lenge gikk det greit, for garasjen og stabburet kunne brukes til oppbevaring, men siden høsten ankom, og kaldere netter, har mus okkupert disse lagringsplassene, og de er veldig interessert i alle pappeskene og hva som befinner seg nedi dem. Hadde de fått lov til å fortsette sin nysgjerrige let etter godsaker, hadde kaoset blitt borte av seg selv.

Det er nok ikke bare jeg som strever med å beholde roen i denne situasjonen. Den gjør noe med oss begge to, og plutselig så mister en av oss kontrollen, og frustrasjonen får sitt utløp. Ikke nødvendigvis på den andre, men på dette uoversiktlige hjemmet vårt. Rot og atter rot. «Hvor er hammeren» (Edvart)? Hittil har jeg trodd det bare var jeg som synes dette går på humøret løs, men nei da. I går smalt det virkelig fra samboeren også. Siden han er elektriker, skal han ordne opp i det gamle anlegget, legge nye ledninger og kurser, og det er nok ikke bare enkelt. Det forsto jeg i går. Hans høylytte stemme jog gjennom meg. Selv om jeg visste at det var ikke meg han var sinna på. For meg, som blir urolig og redd når stemmer blir høylytte, ble det virkelig skremmende. Jeg krympet, ble stille og taus. Prøvde å konsentrere meg om det jeg holdt på med, som jeg selv begynte å miste tålmodigheten for. Alle banneordene som suste gjennom luften, traff meg gang på gang. Imens lettet jeg etter noe positivt, prøvde å fortelle meg selv at det var ikke min skyld. Jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke denne gangen heller, men likevel følte jeg at jeg var årsaken til at alt det elektriske virvaret. Det var sikkert min feil likevel. Tårene kom. For hadde jeg kanskje fortjent denne kjeftesmella, slik jeg så ofte hadde skjelt ham ut, ufortjent, bare fordi jeg ikke klarer å sortere – dette følelseskaoset. Jeg fikk som fortjent.

Jeg skal ha denne kontrollen over alt. Skal gjøre alt, det rutinemessige dagligdagse, husmorjobben og så denne oppussingen, og litt ute, og litt her og enda mere der. Phu! Mer enn tidligere kjenner jeg meg sliten. Lange arbeidsdager og lite søvn, et resultat av å være utslitt og ha en kropp som begynner å krangle når klokka har bikket fire på morgenen. Også i dag, på lørdag. Orker ikke mer, la meg få sove litt til. Jeg har brukt mye krefter på å beholde sinnsroen i denne prosessen. I utgangspunktet har jeg ikke så veldig lang lunte, og den har jeg strukket lenger enn langt, men så … Og så tenker jeg, hva er vitsen. Vi har det ikke travelt. Det vil si, jeg har det travelt. Jeg må få dette hjemmet i orden, raskest mulig, slik at jeg får orden inni hodet mitt. For det er noe med det, at er det kaos rundt meg, blir det mer kaos i hodet mitt. Jeg ser ikke alle mulighetene, bare ulempene og problemene. Tåka siger innover. Nei, se det lysner der ute …

Ja, det er lørdag morgen, fortsatt, og en helt «vanlig» dag (for meg) står åpen og klar foran meg. I dag skal jeg prøve å la alle irritasjonsmomentene være. Ikke la dem forstyrre meg i å gjøre det viktigste, nemlig å leve og la leve. Være en omtenksom person, den jeg vet jeg er. Vise raushet og positivitet. Rose og oppmuntre mer i stedet for å se etter feil, enten hos meg selv eller hos samboeren. Være takknemlig for at vi har fått, eller kjøpt da, dette stedet, drømmestedet vårt. Nettopp, der sa jeg det: Takknemlighet!

Det står klart for meg, at i alt dette klarer jeg faktisk å være takknemlig for min edruskap. Tenk for et kaos det hadde vært om jeg skulle drukket midt opp i dette? Når jeg svinger opp og ned i et følelsesmessig opprør, som denne situasjonen skaper, husker jeg plutselig på, at vekst ofte er smertelig. Om jeg vil ha sinnsro, trenger jeg å gå veien forbi dette følelsesmessige opprøret og være takknemlig for at jeg er nettopp det, edru, og fortsatt i åndelig fremgang.

Å erkjenne at enkelte ting i livet mitt fortsatt er uhåndterlig, er første skrittet for å kunne håndtere dem. Det gjør godt å skrive, få ut tankene, frustrasjonen for dermed kan positiviteten få rom for utfoldelse. Så litt kaos til og fra gir en vekker. På tide å rydde opp, gjøre endringer. Og jeg har allerede begynt. Nå er jeg klar for dagen – lørdagen skal fargelegges. Den skal bli fantastisk! Og i tilfelle det dukker opp problemer gjennom dagens løp, skal jeg erkjenne dem for så å skape spillerom mellom meg og dem. For når jeg tar frem saker og ting i lyset, mister de sin kraft over meg.

Fra mitt stuevindu kan jeg se “hele verden” …