Tiden etter

Velkommen til min blogg, Tiden etter. Grunnen til det navnevalget er at jeg lever i tiden etter mitt liv som alkoholiker. Vel, jeg er jo fortsatt alkoholiker, men tørrlagt sådann. Det er nå engang slik at en gang alkoholiker – alltid alkoholiker.

Hvem er så egentlig jeg?

Heidi, altså meg, er en kvinne i sine beste år. Nei, det blir feil, for det toget har gått. Langt i fra noen modell, ei heller ikke rask og rørlig lenger, men jeg har det ganske så bra, så kanskje jeg er i mine beste år. Vertfall mentalt sett og hvordan jeg ellers takler livet. Jeg er middelaldrende, altså rundet ett halvt århundre, med litt for mange kiloer på kroppen, som vitner om at jeg fortsatt sliter med en avhengighet, nemmelig søtsaker. Vanlig for oss avhengighetsmennesker at når en last blir borte, for mitt vedkommende alkoholen, kommer en ny inn. Det er nå også slik at med alt sukkeret som er i stort sett alle typer alkoholholdige drikker, så er det ikke så merkelig at det må erstattes når en slutter å drikke, så da ble sjokolade, eller for det meste det som er søtt lett å ty til. Uansett så er det bedre med noen kilo for mye enn å hanskes med alt hva alkoholen gjør med kropp og sjel.

Jeg er nå bosatt i et boligfelt på Sjøhagen utenfor Moss, og her har jeg vært samboende de siste ni årene. Etter mange år på flyttefot, eller rettere sagt flukt, har jeg slått meg til ro her. Deler leilighet med mann og ei katte og trives med det. Her kan jeg pusle ute med mine grønne fingre på en liten hageflekk, gå på sopptur i skogen rett utenfor døra, sykle på skogstier i nærområdet, gå en fem minutters gange ned til stranden og stupe ut i deilig, salt sjøvann eller bare sitte og slappe av med ei god bok eller strikketøyet mitt. Så egentlig er jeg ganske så rørlig når jeg tenker meg om.

Jeg har flyktet mye, ja, ikke fra krig eller noen som jaktet på meg, men jeg prøvde å flykte fra meg selv. Trodde at om jeg flyttet til andre steder så ville jeg få det så mye bedre. Jeg trodde at da ville jeg ikke lenger trenge å bruke alkoholen for å kjenne meg bra nok. Alkoholen var jo også en flukt. Det var den jeg brukte når alt rundt meg syntes å være uutholdelig. Det var den jeg tydde til når jeg følte meg ensom, når jeg var redd, når jeg ikke strakk til eller rettere sagt var alkoholen det middelet jeg brukte mot alt som hadde noe med følelser å gjøre.

Alkoholisme er en sykdom, en følelsessykdom, og alkoholen var et symptom på at jeg ikke hadde det bra med meg selv og mitt følelsesliv. Jeg taklet ikke å være “alene”. Jeg var bitter på mennesker som hadde såret meg og selvmedlidende fordi jeg følte ingen så meg. Jeg vil skrive litt mer om hvordan mitt liv som alkoholiker var, og hvorfor jeg egentlig begynte å drikke, i en senere blogg. Tenker det er viktig å fortelle om årsaken og medfølgende problemer av min drikking før jeg begynner å ta for meg hvordan jeg har det i dag. Det essensielle er å fortelle om hvordan det var, hva som skjedde og hvordan det er nå.

Jeg lar det være med dette, for denne gang. Kanskje noen har synspunkter også, og det ville jo være fint. Jeg setter pris på å få spørsmål, som jeg, ut ifra egne erfaringer, skal prøve så godt jeg kan å svare på.

Så da hørs vi. Oj, glemte nesten; En dag av gangen da. Det er mitt motto og akkurat passe lenge nok å holde seg edru. Bare for i dag kan jeg la være å drikke, og i morgen kan jeg drikke så mye jeg vil, for i morgen kommer aldri…

Advertisements

7 thoughts on “Tiden etter

  1. Fantastisk skrevet Heidi! Vakkert ❤ Et av de spørsmålene jeg opplever som "vanlig" blant folk i begynnelsen av en… hva skal man si? Historieformidling? … er: når og i hvilken setting begynte du å drikke? Så da spør jeg om det jeg!

    Liked by 1 person

    1. Ja Julie, skal prøve etter beste evne å besvare: Jeg begynte å drikke hovedsaklig, som litt beskrevet, da jeg kjente på ensomheten, ikke å ha noen å dele noe med, selv om jeg måtte gjøre det meste alene når jeg var gift også, men det var noe annet å bli “helt” alene om ansvaret. Så var det også for å døyve den følelsen av å kjenne meg uverdig, ikke godtatt, ikke god nok – dårlig selvfølelse. Kan vel ikke ta bort bitterheten – hvorfor behandlet de meg slik, er det min feil, men den kom mer etterhvert, ettersom jeg drakk, etterfulgt av misunnelse – hvorfor har ikke jeg det som alle andre, så angst osv. Men det var først og fremst ensomheten og det å ikke føle seg verdifull nok, bra nok, og”annerledesheten”. Drakk aldri mens barna var oppe , vel og merke i starten, men senere hadde jeg “drikkeposter” – lager, som jeg besøkte i løpet av dagen. Eller jeg dro på byen, mens barna hadde barnevakt eller, etterhvert, var hos pappa. Selvmedlidenheten vokste og så kom alle andre negative følelsene… Så ble jo min selvfølelse enda mindre, for jeg likte ikke meg selv, at jeg drakk, at barna måtte oppleve dette osv. Pendlet mellom selvmedlidenhet og at det var alle andres feil, og egne feil og mangler. Jobber fortsatt med å være bra nok, men speiløvelsen hjelper… Ble et sammensurium dette, men forståelig kanskje?

      Liked by 1 person

      1. Veldig godt skrevet. Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Nå har riktignok ikke jeg barn, og hadde andre grunner til å “skjule at jeg drakk”. Jeg er/var en av dem som kamuflerte alkoholen. Jeg følte nemlig jeg begynte å bli dårlig umiddelbart ( jeg legger merke til at jeg skriver i fortid, men det gjelder nå også, bare at jeg er på vannvognen for tiden ), så snart promillen begynte å vise en antydning til å synke. Derfor måtte jeg alltid ha med meg alkohol, uansett hva jeg skulle. Jeg husker for eksempel at jeg skulle til legen, på fylla. Jeg hadde bare øl, og måtte kamuflere det på en måte. Så jeg fylte opp en halvliter-flaske ( Urge ). Det har jo samme farge. Da tenkte jeg at jeg trygt kunne sitte og drikke på legekontoret, mens jeg pratet med fastlegen. Men da jeg skrudde opp korken, og det frådende skummet man absolutt ikke finner i brus dukket opp, så han på Urge-flasken og begynte å le. 🙂 Jeg forsøkte i det minste å være litt anonym, men jeg lurte nok bare meg selv. Og i varmere strøk? Det ser kanskje litt rart ut at man må puste litt tungt ut, som etter en kraftig tår, når man tar en slurk med vann fra en vannflaske? Det var kanskje fordi vannflasken var blandet ut med en halvpart vodka. Det er jo litt tragikomisk, men jeg vet at det hele snart er over, og det kan du få vite mer om senere. 🙂

        Fortsett å skriv. Det er til stor hjelp og inspirasjon for andre, deriblant meg. Takk.

        Liked by 1 person

  2. Til alle mine leser; Hei, hei!
    Jeg føler nå at fortiden er “ferdig snakket”, dersom ingen har spørsmål til den eller rundt de emnene jeg har skrevet om. Siste innlegget var om Hva som skjedde – det at jeg ba om hjelp og fikk hjelp, fordi JEG ville ha hjelp. Alt rundt dette besvarer jeg selvfølgelig 🙂
    Nå fremover vil jeg skrive om Tiden etter, her og nå, hvor jeg er i dag, men jeg vil nok pense innom fortiden for å evt. forklare enkelte ting.
    Dersom noen har spørsmål, forslag til temaer eller annet på hjertet, så kjør på. Jeg gjør hva jeg kan, ut ifra mitt ståsted, med mine erfaringer og kunnskaper for å besvare, gi tips og mulig veiledning til å finne en vei ut av alkoholmisbruk eller om du er pårørende som trenger hjelp og eller støtte.

    Ha en fortatt god dag – En dag av gangen!
    Mvh Heidi

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s