Kjenne min egen histore…

… for å vandre tryggere i det posttraumatiske landskapet… av upløyd mark…

Du må kjenne din historie Heidi, for å kunne forstå reaksjonene eller komme dem i forkjøpet. Det hjelper meg å vite at det skapte ingen forutsigbarhet da jeg gikk og gruet meg for når en gitt persons neste fyllekule skulle komme, og dernest om jeg kom til å bli overhøvlet for å ikke ha middagen klar eller passet på at det var kald øl i kjøleskapet… Nå kan jeg bli urolig og irritert når noen som er invitert til middag ikke kommer til fastbestemt tidspunkt, uten å gi meg beskjed. Det skaper konflikter i mitt hode, hele dagsplanen er rokert ved, ødelagt etter mitt syn. Det uforutsette, det som andre egentlig tenker ikke er en big deal, den tar meg til det uforutsigbare og utrygge igjen. Et enkelt eksempel, en bagatell vil noen si, men for meg en katastrofe, som faktisk kan starte en tirade av følelsesutbrudd og i verste fall en mental falitt. Men det var nok mer enn bare at maten ikke sto på bordet, og det har du nok skjønt, da du leste mellom linjene…

Forutsigbarhet er viktig for meg, en av flere momenter som kan være avgjørende for hvor vidt jeg kjenner trygghet. Det å måtte forklare gjentatte ganger overfor noen som jeg tror har fått med seg mine tidligere forklaringer om hva som skaper kaos hos meg er slitsomt. Når de som jeg ser på som de som skal backe meg opp, og vise forståelse når jeg for eksempel blir sinna over det de ser på som bagateller, og hvorfor jeg kan reagere som jeg gjør i den situasjonen, og at de selv blir sinna, det er skremmende. ikke minst kjenner jeg på en enorm utmattelse etterpå, og noen ganger er dette kimen til angstanfall.

Jeg har vært så åpen og ærlig som jeg har kunnet ut ifra hvor jeg befinner meg i forhold til bearbeidelse av ulike hendelser fra oppvekst, ungdomstid og voksenlivet, det jeg hittil har erindret og prøvd å bearbeide, og når nye innsikt og minner dukker opp, har jeg forsøkt å snakke om dem. Problemet er at når noen som selv ikke har vært i lignende situasjoner, sier de forstår, noe jeg vet de ikke gjør, og i tillegg forteller meg at de skal utvise forsiktighet med å oppføre seg oppfarende eller si noe som kan skape misforståelser, og likevel gjør det, da blir jeg ekstra frustrert og sint. Og, personen står der og aner ikke hva som er galt, og jeg forstår at personen ikke har lyttet til hva jeg tidligere formidlet om hva som har forårsaket traumatiske flash-backs. Det er virkelig frustrerende og traumatiserende.

Jeg kan ikke endre noen andre enn meg selv, men jeg kan si noe om hvordan jeg ønsker å ha det for å ikke havne i grøfta igjen. Jeg kan gi klare og tydelige beskjeder om at det noen gjør påvirker meg i negativ grad, det jeg blir forstyrret av og i verste fall det som kan fremkalle store emosjonelle svingninger og en ukoselig situasjon oss imellom. Det er både nødvendig og viktig at jeg setter klare grenser overfor meg selv, og ikke minst trenger jeg å vite hva jeg tåler og takler, og ut ifra dette sier noe om hva som trigget nervene mine. Derfor er det svært viktig at jeg kjenner min egen historie. Dessverre er det slik at mye er fortrengt, eller kan hende har jeg vært for redd til å se på mange av de forhistoriske hendelser, de som virkelig har skadet meg på sinnet. Og det er ikke så underlig siden dette kan forstyrre min personlighet, stresser meg og trigger til ukontrollerte følelsesutbrudd. Det jeg aller minst ønsker.

Jeg er i høyeste grad oppmerksom på triggersituasjoner, de jeg hittil har gjort meg erfaringer om, men det er fortsatt slik at det jeg trodde var bearbeidet og ok, det er faktisk ikke helt bearbeidet og ok likevel. Jeg har nok ikke «stått vakt ved tankens port», slik jeg har blitt rådet til. Og jeg har ikke vært ærlig nok med meg selv, satt de helt klare grensene for hva jeg egentlig makter. For det er bare jeg selv som kan hjelpe meg, være drivkraften i mitt liv, og det innbefatter også å si ifra når jeg har det vanskelig og når noen lager forstyrrelser i minnekortet mitt. Jeg trenger å vite hvor utløseren er for å ikke berøre den, eller at andre skal trykke på den for å hindre tilbakefall med tilhørende skader, i verste fall død. Brutalt, men sant.

Når jeg opplever å bli oversett eller forbigått i mine ønsker, eller rettere sagt det jeg har lagt frem som hva jeg trenger for å føle meg trygg, så blir reaksjonen der etter. Jeg kan fare opp i et sinne, som motparten der og da ikke ser ut til å forstå. Og jeg blir enda mer såret, for jeg forstår at vedkommende IKKE har lyttet til hva jeg tidligere har fortalt. Det medfører enda kraftigere utblåsing over å ikke bli respektert. Dernest begynner jeg å tenke; har jeg ikke vært konsis nok. Tankespinn og grubling, legger skylden på meg selv, slik jeg alltid pleier når ting ikke blir helt etter planen. Det hamrer i brystet – hjertebank, og det går en film forbi på netthinnen, sterke minner om tidligere hendelser.

Noen ganger er det også slik at jeg plutselig, helt uten forvarsel kan fare opp i sinne. Jeg ser ikke helt der og da hva som utløste det, men i det store og hele har kroppen vært i beredskap lenge. Kan hende med bakgrunn i stress, en farlig faktor som kan bygge opp til utbrudd, og det som for noen kan se ut som en filleting, og som kanskje også er det, bare ikke for meg, var den utløsende faktoren. Jeg kan ha gått og grublet, holdt inne med noe jeg skulle ha snakket om, men gruet for siden det skaper vonde følelser. Egentlig vet jeg jo at om jeg unngår å snakke om det vanskelige, så vil det før eller senere komme ut, og da gjerne som et brennhett sinneutbrudd, og kanskje også malplassert i forhold til personen som sto midt i det. I slike tilfeller er det viktig at jeg gir en forklaring, og uten å legge bånd på motparten, eller pålegge skyld, selv om vedkommendes utsagn eller handling var årsaken som utløste min reaksjon. Enten har jeg ikke vært forklarende nok, eller så har personen «glemt» hva jeg tidligere har prøvd å forklare. Hans eller hennes signaler, som kan innbefatte ansiktsuttrykk, stemmebruk, fravær av oppmerksomhet, noe som blir sagt, eller ikke sagt, fravik av planer eller en situasjon som aktiverer minner, og forårsaker dermed denne traumereaksjonen i meg. Frykten for… og jeg blir redd… og redselen for gjør meg sinna… Hvorfor? Hva nå?

Jeg trenger trygge omgivelser og å vite hva som skjer, noe som til enhver tid ikke helt lar seg gjøre. Det skjer uforutsette ting rett som det er, men likevel er det engang slik at når personer rundt meg er klar over at avtaler avbrytes eller planer utsettes skaper eventuelle reaksjoner hos meg, kan de bidra til å minske denne reaksjonen ved å beholde sin ro og skape trygghet for meg i situasjonen. Eller aller best, etter mitt hode, å bidra til å holde avtaler.

Som nevnt må jeg gi tydelig informasjon og være ærlig på at situasjoner gjør meg redd. Lignende situasjoner ligger lagret i amygdalaen, og kan gjenskapes, så jeg går til løsningen, eller jeg går i overlevelsesmodus. Den aller første løsningsmetoden jeg brukte i tilsvarende skremmende situasjoner var å forholde meg rolig, tie stille og ikke skape mer bråk eller gnisninger. Etter hvert så jeg at det ikke hjalp – jeg tok til motmæle, men det forverret også situasjonen. Til slutt flyktet jeg. Disse overlevelsesstrategiene kommer frem igjen når jeg føler meg truet eller er i en ubekvem situasjon. Jeg vil enten krige og kjempe for å redde meg ut av situasjonen eller jeg fryser og blir stille, som igjen kan bidra til at jeg nettopp bygger opp mer sinne.

Ja, jeg flyktet fra en uutholdelig situasjon til noe jeg trodde skulle bli mere trygt. Men jeg hadde ikke lært meg noe om hvordan takle meg selv og alle følelsene som kom i etterkant. Amygdalaen husket alkoholen som et godt løsningsmiddel. Bare det at da jeg drakk flyktet jeg enda mer. Måtte glemme, ville ikke føle, kjenne smerten som kom når jeg følte alt så intens. Redselen for avvisning, svik og ikke ha oversikt eller kontroll. Og nå, uten rusen må jeg stå i det vanskelige som kommer. Men jeg trenger ikke stå alene. Jeg kan ha medhjelpere, som jeg må invitere inn i mitt univers og gi innsyn i hvordan jeg kan føle meg hvis noe urovekkende skjer.

Nei, livet ble aldri lovet å være bare glede og oppturer, så når alle disse følelsene kommer, de som følger med det å leve på livets premisser, og alt som settes i sving når jeg opplever noe som katastrofalt og fryktinngytende. Jeg lever et liv som stadig retraumatiseres spesielt etter at alkoholen ble borte. Alkoholen var min «sjelesørger», men som aller mest viste seg å være den som ønsket livet av meg. Nå er det jeg selv som må sørge for å ha de beste og mest lønnsomme overlevelsesmetodene. Først og fremst ha mine nærmeste, de allierte med meg på strategiene. Og igjen, det å vite hvorfor ting skjer – kjenne min historie helt fra begynnelsen av. Hvilken grunnmur jeg har bygget videre på…

Alt jeg har skrevet om ovenfor er virkninger og symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Personer som har opplevd traumer en eller flere ganger i livet sitt kan utvikle PTSD.

Traumer inndeles i to typer kategorier; type 1, som inntreffer etter ulykker, sykdom, krig og lignende situasjoner, og type 2, som er påført oss av andre mennesker. Det kan dreie seg om lidelser påført oss av noen som vil oss vondt, som for eksempel mishandling og voldtekt. Herunder kommer også omsorgssvikt, tilknytningssvikt mellom mor og barn etter fødsel, arvelig sårbarhet (mor med sterke traumer), vitne til andres mishandling og i det store og hele å leve i utrygge omgivelser, hvor man ikke har en trygg base å søke mot. Reaksjonen kan komme i selve situasjonen eller flere år etter på, utløst av en lignende situasjon eller også uten reell sammenheng.

Spesielt i årene opp til tjuefem år, før hjernen er ferdig utviklet, er det vi opplever og som blir liggende oss på minnet tilnærmet en tidsinnstilt bombe. Frontallappene i hjernen styrer og administrerer planlegging, gjennomføring og kontroll av hvordan vi oppfører oss.  Denne delen av hjernen utvikler seg aller senest. Forskere tror denne delen er viktig for planlegging, beslutninger og impulsivitet. Det er store individuelle variasjoner, men det er klare sammenhenger mellom de som blir utsatt for mishandling, voldtekter, omsorgssvikt og tilknytningssvikt før fylte tjuefem, og det å få store problemer med nettopp impulskontroll senere i livet nettopp på grunn av forstyrrelser i denne hjernedelens utvikling. Siden nervecellene gradvis vokser, og først i 20-årene fullføres, i frontallappen, blir ulike traumer svært ødeleggende på nervecelledannelsene. I tillegg, om man har begynt å ruse seg i løpet av denne utviklingsperioden, medvirker denne giften, som rusmidler er, ikke bare lammende, men nedbrytende på frontallappens styringsorgan. Enkelt forklart. Les gjerne mer her, for å få en bedre forståelse, for forsker er jeg ikke: https://tidsskriftet.no/2010/05/oversiktsartikkel/hjernen-og-folelser-fra-barn-til-voksen

Det vi på en måte har aller mest bruk for blir altså utviklet sist, impulskontrollen. Blir vi utsatt for sterke, menneskepåførte lidelser, som igjen påvirker hjernes utvikling, har vi heldigvis fått «utviklet» andre overlevelsesstrategier, noen mere gunstige enn andre, men også disse kan slå feil ut siden impulskontrollen er feilinformert. Derav kan lite gjennomtenkte handlinger og reaksjoner, som sinneutbrudd skape mer kaos og flere problemer dersom man selv eller nærkontakter ikke forstår sammenhengen, eller ikke vil se…

Photo by Rene Asmussen on Pexels.com

Når jeg kjenner på uro, at noe er i gjæret, så søker jeg ofte mot isolasjon. Jeg flykter inn i min trygge hule på en måte. Dersom jeg ikke har gitt tydelige signaler på dette, og om noen er påtrengende når jeg aller mest ønsker alenetid, da blir det krøll. Null oversikt og kontroll.  Ikke bare i planene mine, men i hele livssituasjonen. I verste fall kan jeg stenge meg helt inne, og føle at alt går i oppløsning. Alle tidligere hendelser blir så nære, gjenoppleves til minste detalj, og frykten for at jeg skal gå under eller noe drastisk skal skje er overhengende og uutholdelig.

Om jeg ikke tar meg selv på alvor, og i stedet overser signalene, eller forventer store framskritt raskt, kommer smellen som lyn fra klar himmel. Om jeg tror at de vonde minnene blir totalt borte, eller jeg har for høye, og kanskje urealistiske mål og forventninger om at mine negative opplevelser fra fortiden ikke vil påvirke meg mer, blir jeg trolig misfornøyd og frustrert. I tillegg påvirker det min selvfølelse – jeg kan til og med sammenligne meg med andre, de tilsynelatende idealistiske menneskene og føle meg verdiløs. Det er også slik at jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg blir sinna, og spesielt om jeg i etterkant føler det var feilplassert. En ond spiral, som har sitt utspring i at jeg ikke har vært klar nok med mine grenser, vært ærlig nok overfor meg selv og heller ikke fortalt mine nærmeste hvor landet ligger.

Hva dreier det seg egentlig om? Mine speilnevroner har fått en knekk gjennom ydmykelse, kritikk, og det å ikke bli sett. Gjentatt avvisning og uforutsigbarhet. Mishandling, vold og dernest ved at jeg selv brukte alkoholen som et løsningsmiddel for å flykte fra alle følelsene som omhandlet alle disse vonde opplevelsene.

Jeg har egentlig et godt og trygt liv nå, men jeg ser jo at når noe skjer, som truer denne tryggheten jeg har opparbeidet, så blir jeg veldig redd. Redd for hva som kan skje, og det som skjer er oftest en kraftig reaksjon, en følelse av å ikke ha den ryggdekningen jeg trodde jeg hadde. Igjen kommer frykten for å falle, falle virkelig dypt. Frykten blir så sterk, den kan lamme meg, jeg fryser, slik jeg pleide. Så vil jeg «slåss», men ikke fysisk, så jeg tyr til sinne. Til slutt vil jeg bare bort. Frustrert og fortvilet. Spesielt om jeg opplever at ingen forstår eller ser meg slik jeg er og har det på det tidspunktet.

Hvorfor jeg noen ganger reagerer som jeg gjør trenger ikke en gang være reelt, men det er første tanken som får meg til å reagere, den tanken som tar meg tilbake til hvordan jeg for aller første gang reagerte og fant løsningen. Det som i etterkant skjer, er to uforståelige skapninger, som står og lurer; hva skjedde, og begge er såret, lei seg og leter etter, eller forlanger et svar. Ja, hva skjedde egentlig? Og uansett hva personen prøver å fortelle meg, hjelper det ingen ting, for det er jeg selv som må sortere mine tanker, gå i meg, finne svaret mitt, forstå det og bearbeide det, på min måte.

Og når jeg møter forståelse og omtanke, er det denne respekten og tryggheten jeg føler som også skaper denne enorme redselen: Dette vil ikke vare, har jeg fortjent det og så videre, og så videre. Det er prentet i meg, og nettopp denne innprentingen må viskes bort, vertfall forstås fra min side. Med andre ord; forstå min egen historie for å kunne videreformidle den helhetlig og ærlig. Men det er også de som tror de har forstått, uten at jeg har fortalt noe, de som har begitt seg ut på upløyd mark, satt plogen i og forsto at marken ikke var bearbeidet nok. Og de unnskylder seg med en stakkarslig stemme, den som får meg til å krympe langt mer enn å ville åpne opp. Og marka forblir gjengrodd, inntil jeg rydder landet, slik såret forblir blødende inntil jeg lukker det…

Jeg ser, kanskje mer enn noen gang at jeg virkelig trenger noen som kan lytte til min historie, og ikke minst ser jeg at mye må endres rundt min livssituasjon. Noen grep har jeg tatt, men på langt nær nok, når jeg stiller meg spørsmålet om jeg kan leve med å ha det slik. Med slik menes, når noen sier de har forstått, har hørt og så videre, men stadig gjør det motsatte av hva jeg ønsket, blir resultatet at personer stadig gjør meg usikker, redd og utrygg for fremtiden. Og jeg er redd, for fremtiden, men jeg ser jo at jeg ikke bare kan fortsette å si at jeg skal endre situasjonen, og tro at den vil endres uten virkelig gjøre noe for at det skjer. Jo da, jeg vet – ved endring endres noe. Som sagt kan jeg ikke endre andre, bare meg selv og min situasjon. Hva er det jeg vil skal seire? Sannheten eller løgnene. Dessverre vinner mine løgnene til meg selv alt for ofte…

Og så er det også slik at jeg er redd for å såre noen. Jeg vet mange vil bli såret, men jeg har innsett at selv om mange blir det, må jeg i dette tilfellet overse dem og tenke mer på meg selv for selv å ikke forgå. Jeg kan bare ikke leve med denne usikkerheten lenger, selv om jeg kommer langt med å akseptere at jeg er som jeg, men uten å godta at jeg ikke kan utvikle meg til en bedre utgave av meg selv. Og ingen kan gjøre jobben for meg, selv om jeg er avhengig av å ha trygge mennesker rundt meg. Jeg trenger likevel å ta valg som kan gjøre situasjonen lettere for meg, uavhengig av hva andre måtte mene. Det igjen skaper usikkerhet og redsel.

Ved den minste følelse av at verden går imot meg trenger jeg følelsen av å være beskyttet. Det er faktisk avgjørende for hvor mye jeg klarer å åpne opp. Det er opp til meg å analysere meg, være villig til å snakke om det jeg ikke egentlig vil snakke om, men som må snakkes om for at jeg skal frigjøres. Jeg trenger noen som tar seg tid til å lytte og som virkelig ønsker å lytte, og ikke minst gi meg støtte, uten å kneble meg eller gi meg følelsen av å være kneblet. Og det aller viktigste; jeg må si ifra.

—–

Selv om det nå kjennes utrygt med hensyn til koronapandemien, kjenner jeg meg ganske trygg i min situasjon, fordi jeg selv har skapt meg tryggheten. Likevel kan denne tryggheten bli truet av noen andre. Jeg har behov for å vite, om ikke pålegge noen å slutte med sine aktiviteter eller hindre dem til å gjøre jobben sin så lenge det er tillatt. Men jeg har altså dette behovet for å vite at det ikke går ut over min egen livskvalitet. Jeg trenger å bli informert om hva som kommer, så langt det lar seg gjøre, og ikke at noen plutselig forteller meg at nå skal jeg det eller det. Faste rutiner skaper forutsigbarhet, forutsigbarhet skaper trygghet og nettopp det er viktig for meg – å vite hva jeg får, å vite at jeg er i en trygg arene og at ingen pusher mine grenser, ellers går jeg…

Men jeg kan aldri gå fra meg selv og min egen historie, den innhenter meg stadig. Så på tide å virkelig bli kjent med meg selv og min historie. Det krever langt mer enn å rable noen ord ned på papiret. Men litt etter litt har jeg lagt til momenter som gir meg et lager av muligheter. Jeg trenger bare å se dem. Jeg blir stadig kjent med nye kapitler i min historie, ikke minst bedre på å bruke noen sider mer fornuftig for å lage en akseptabel slutt på den…

Treet er knekt, men noe lever videre…Slik mye er ødelagt i meg, men som noe nytt kan slå rot i og lage nytt liv… Jeg trenger bare å lage grobunn, skape mulighetene… litt etter litt…

Ett år har gått…

…og hva har skjedd…

Ett år har gått siden vi stengte ned Norge, da covid-19 ble en trussel for våre liv; for hverdagsgleden og friheten til selv å gjøre hva vi vil. Og hva har skjedd på dette koronaåret? Det har vært mye, og ønsker ikke å gå inn på alt dette, men i korte trekk har det vært en berg- og dalbane i følelser for min sin del. Ett år med en tirade av følelser, som jeg har stått i, og gått videre med eller fra…

Ett år med frustrasjon og irritasjon. Ett år med sinne, ispedd gleden over at de fleste har brydd seg litt mer med sine medmennesker. Vent litt! Gjaldt det alle medmennesker? For var det ikke slik at mange av de som allerede hadde det vondt, de som lå nede for telling, har fått det verre?! Barn som lider i dysfunksjonelle hjem, som ikke kunne gå på skolen, for å få et friminutt fra marerittene bak husets fire vegger. De rusavhengige, som mistet sine tiltak. Alle pårørende, de ensomme, de utrygge, de engstelige og psykisk syke – ja lista er lang over dem som virkelig fikk kjenne koronaen på kroppen. Nei, de ble ikke smittet av covid-19 viruset, men smittet av ondskap og uvennlighet – de har vært de som så andre gå forbi dem i køen, og blir fortsatt forbigått…

Hva med alle de som daglig måtte stå i vold og nedverdigelse, misbruk og utrygghet? Alle som så på alle som fikk, mens de selv ble snudd rygge til, oversett i sine lidelser, sin utrygghet – sin smerte. Det eneste de fikk var en kald skulder, noen lovord om at i morgen blir alt bedre. Men ble det nå det. Ett år etter…

Ja, ett år har gått. Hva har egentlig skjedd? Har vi endret oss? Hva har vi lært? Vil vi fortsatt bruke de gode egenskapene som spiret i oss? Eller vil vi fortsette med å overse de som fortsatt ligger der «med brukket rygg», de med ødelagte følelser og knust håp…

Noe har vi blitt bedre på – hjemmekontor og multitasking med nettmøter, face-time, og det å holde avstand. Nettopp, avstandene har blitt større, og mange har ikke nettverk. Så bedring, jeg vet nå ikke jeg…

I dag skal det markeres – feires. Hva er det som skal feires? Jeg bare lurer jeg, jeg som egentlig er optimistisk og ser det gode i mennesker. Men i det politikerne ikke klarer annet enn å skylde på hverandre for alt som gikk galt, fortelle om hva de burde ha gjort, i stedet for å se på løsningene sammen, da kjenner jeg på en smule pessimisme og rådvillhet, og lurer på hva de ønsker å feire…

Jo da, mye bra har skjedd, som for eksempel vaksiner, selv om de ikke er helt ferdig utredet ser det ut til, slik landet ikke er helt ferdig utredet slik jeg ser det. Og så midt opp i dette ble rusreformen lagt frem, og den kunne jeg skrevet mye om, men heller ikke den er ferdig utredet, får jeg håpe…

Ja, jeg får håpe… Det er jo alltids et håp, så lenge det er liv. Men hva er aller menneskers liv verdt? Er noens liv verdt mer enn andres? Så jeg lar denne markeringen skli glatt forbi jeg, i sympati med de som langt ifra har noe å markere, de som har det adskillig mye verre nå enn for ett år siden… Eller, det er det jeg skal markere, markere de som siden den 12. mars i fjor ble glemt. Kanskje er det nettopp det jeg nå har gjort…

Fjorårets frø vil spire, om de får gode vilkår…

USIKKERHETEN, ELLER DREIER DET SEG OM TILLIT…

Alt jeg gjør og alt jeg møter på min vei – mennesker, situasjoner, ideer, kan skape en usikkerhet i meg. Noens blikk, eller ord som bli sagt, en hendelse som setter i gang minner – og jeg blir usikker. Jeg selv kan gjøre andre usikker…

I alt dette tenker jeg plutselig på meg som pårørende, at denne situasjonen jeg står i gjør meg usikker, og hva skjer dersom… Og jeg tenker på det som var, de som var, og fortsatt er mine pårørende og den usikkerheten det bringer med seg.

Tillit er ikke noe vi får, men må opparbeide oss. Ut ifra den tankegangen, eller det faktum, så dukket denne tanken opp, vil tilliten noen gang bli fullbyrdet? Og nok en gang er det vel usikkerheten som slår til…Jeg kan jo ikke annet enn å gjøre mitt beste, bare for i dag, og la være å bekymre meg om fortiden, den jeg IKKE vet hvordan blir, men det er neimen ikke lett. Så, i bunn og grunn får jeg bruke denne usikkerheten, være den sårbare og ærlige, for andre kan jeg ikke endre på, men meg selv der imot, så jeg tar en dag av gangen ved å være meg selv …

Like fullt tenker jeg, og skaper et bilde som kan bidra til at jeg vokser og øker min forståelse, av meg selv og de rundt meg. Jeg behøver egentlig ikke vite eksakt hvordan dette bildet vil bli, om det noen gang blir, ferdig. Historiene bak står der, ikke alltid like klare, men et utgangspunkt, som bare kan gjøres annerledes i fremtiden, ikke endres på, for gjort er gjort. Og det andre har gjort, eller gjør, hva de velger med sine liv, må jeg bare akseptere, slik de må aksepter mine valg…

Ja, jeg har reflekter mye rundt det å være en pårørende. Vi kan jo være de umulige, i andres øyne. Nå er det en gang slik at rusavhengighet rammer alle i familien og nær omkrets, alle rundt den som misbruker blir også syke. Jeg har tenk mye over noe, om jeg har en fordel ved å selv ha vært misbrukeren, at jeg husker hvordan jeg var, hvordan jeg selv var lite mottagelig for andres hjelp, eller slik jeg så det, innblanding og mas – mas – mas, og det er jo viktig å ikke glemme at jeg selv var kalv…

Når det er sagt er min fortid muligens en medvirkende årsak til at jeg innså at jeg måtte verne meg selv, for uten at jeg egentlig ville, eller forsto, så blandet jeg meg, litt forsiktig på sidelinjen, og bekymringene vil alltid være der uansett – det er en kjær nærstående…, men poenget mitt er at jeg måtte lukke døren, uten å låse den, for jeg trenger grenser overfor meg selv, for å ta vare på meg, mitt liv, også min egen edruskap. Ble møtt med sinne, naturlig nok, men jeg sto i det, tøft, men nødvendig, for å ikke selv bli dratt med ned.

Jeg hadde vel et håp, om at det ville forstås, og i dette håpet kom en endring, til å søke hjelp, og jeg ble selvfølgelig glad da nyheten kom, og til tross for gleden over at personen tok tak, hadde et ønske om…, trenger jeg, i denne prosessen, å ikke la dette håpet drepe meg. For det er, for oss alle som er avhengige, eller er pårørende, vi vet det kan komme dager, at det vil surres og supes en stund til, ikke helt ferdig enda, helt til vedkommende finner ut at nå er nok nok.

Og jeg tenker også, at det ikke er en fasit på hvordan være en pårørende, vi må alle finne vår egen vei, den som er best for oss, uten å predikere om at du skal gjøre slik og ikke slik, men uansett, trenger vi alle å ta vare på oss selv opp i all lidelsen – i alle bekymringene, for de vil aldri forsvinne, kanskje ikke etter at de/vi blir nyktre heller, når tilliten er så godt som gjenoppbygd og hel, om det noen gang skjer… Det er noe å fundere mer over – vil tilliten bli hel igjen?

Erkjennelsen, det å fortelle sannheten…

De fleste rundt meg, som visste at jeg drakk mye, forsto nok ikke helt at jeg innerst inne hadde det veldig vondt og mest av alt ønsket å komme meg ut av dette helvete. For det var jo ingen, slik uten videre, som kunne vite hva som befant seg inni meg, hva som rørte seg i hjertet, sinnet og sjelen. I tillegg hadde de selv nok med å takle egen hverdag, for det er et faktum at alle i nær familie og vennekrets blir selv syke med en rusmisbruker i aktivitet. Og ingen av oss fortalt hverandre hvordan vi egentlig hadde det.

Jeg kunne ikke forvente meg åpenhet fra deres side eller å få mine behov tilgodesett om jeg selv ikke først forklarte hva som lå bak alkoholmisbruket. Jeg kunne heller ikke forvente meg at noen skulle ordne opp med mine følelsesmessige vanskeligheter, ei heller forestille seg hva jeg følte og tenkte når jeg aldri klargjorde for det og åpnet opp.

Det foregikk en krig inni meg, et følelsesmessig bombardement, hver dag og hver natt, uke inn og uke ut. Alkoholen hadde vært det eneste middelet som fikk meg til å glemme, men heller ikke den så ut til å ha den virkningen lenger, og jeg orket det ikke mer. Orket ikke den evige kampen for tilværelsen mer – skaffe, gjemme, skjule, drikke. Om og om igjen, 24-7. Ingenting hjalp lenger, og smertene var uutholdelig. Jeg orket ikke mer – klarte ikke leve, men ville heller ikke dø…

Jeg kunne ikke forvente meg hjelp fra noen om jeg selv ikke fortalte at jeg trengte hjelp. Og jeg trengte det sårt. Jeg var på randen av stupet, til og med begitt meg utenfor flere ganger. Uten å si det med ord, var det er rop om hjelp, men ingen forsto, for jeg sa det jo ikke, jeg bare forventet at mine nærmeste skulle vite hva jeg kjente uten å sette ord på det. Men jeg hadde ingen ord – jeg forsto jo ikke selv alle disse følelsene, selv om de raserte meg innvendig. Når jeg var sinna ville jeg aller mest rope det ut, men jeg stengte det inne. Når jeg var såret, og egentlig ville ha trøst, sturet jeg, alene i selvmedlidenhet. Når jeg ønsket oppmerksomhet, ble jeg stille i stedet for å snakke. Jeg kunne ikke begripe hvorfor jeg så sjelden fikk de reaksjonene jeg trodde jeg ville få, men ikke så rart når jeg gjorde alt motsatt av hva som var normalt. I tillegg var jeg en mester i å klare av alle problemene på egenhånd, trodde jeg. Eller min venn alkoholen var løsningsmiddelet.

Ja, alkoholen var løsningsmiddelet, den løste alt, til og med familien løste den opp. Og ikke minst løste den meg opp innvendig – det var ingen ting igjen der. Jeg så ingen annen utvei enn å bare forlate alle som hadde forlatt meg. Hvorfor leve når ingen så meg, ingen forsto og ingen ville hjelpe…

——-

Fra jeg i januar 2004 kom ut fra behandlingsopphold på Trasoppklinikken hadde jeg gjort utallige forsøk på å drikke kontrollert. I begynnelsen hadde jeg faktisk klart å holde meg edru i over seks måneder, vært promillefri får jeg vel si, for det fantes aldri edruelige tanker. Hele tiden hadde jeg gått og planlagt at en dag ville jeg drikke igjen, og det som begynte i det små, ble raskt til større mengder igjen. Og ingen måtte vite, vertfall ikke barna mine. Og etter som alkoholforbruket økte igjen, ganske så raskt, ble løgnene desto mer nødvendige, og mer utspekulerte.

Det var ikke bare alkoholen jeg misbrukte og var avhengig av. Jeg var avhengig av mennesker, og klarte sjelden å være alene. Jeg måtte ut blant folk, og ikke hvem som helst, men de jeg visste hadde samme forhold til rusmidler som meg selv. Jeg misbrukte disse personene for alt det var verdt, for å skaffe meg alkohol, til og med hasj ble prøvd, i troen på at det ville gi meg enda mer ro, men snarere tvert om, så jeg lot det være, for jeg mistet fullstendig kontroll, og ble enda mer redd, redd for meg selv og hva jeg ville finne på neste gang… Jeg søkte tilhørighet og lengtet etter å føle en slags nærhet – bli sett og «verdsatt». Og jeg brukte mine innyndende egenskaper til nettopp dette, så litt kontroll trengte jeg… Selv om jeg søkte nærhet ville jeg ikke at noen skulle komme meg altfor nær. Føltes det for seriøst gikk jeg, til noen andre…

Det varte ikke lenge før jeg hadde avslørt meg, men å tilstå, nei; jeg hadde ikke begynt å drikke igjen… Selv med noen få opphold på Klosteret, en avrusningsinstitusjoner, for å hente meg inn og få hvile, avfeide jeg alles mistanker med å si at jeg var redd for å ta tilbakefall. Ingen tilståelse om at tilbakefallet for lengst hadde skjedd. Selv de ansatte på Klosteret skulle ikke få noen tilståelse fra meg, og de gikk fem på, trodde jeg…

Jeg levde bare i min verden. En verden jeg egentlig ikke ville ta del i, som jeg flyktet fra, gang på gang – fra mann til mann, fra sted til sted. Stadig flyttelass, med nissen satt alltid der, og da jeg i totusen og seks møtte «mannen i mitt liv» og flyttet sammen med ham tre år senere, hadde jeg planer om å sette flasken på hylla, vertfall begynne å ta det mer med ro. Den gang ei – det eskalerte i stedet. Alle løgnene og alltid måtte skjule – skyld og skam med påfølgende angst for… For alt.

Nyttår smalt inn, 2015. En heidundrenes fest. Og jeg skulle snart også bli bestemor igjen. Klart det måtte feires. Men kroppen begynte å stri imot alle disse fyllefestene. Konsumet hadde virkelig tatt av, slik alle rakettene hadde gjort, og som sagt, det smalt, virkelig. Gikk inn i et nytt år med et håp om å få hjelp, og da mars måned kom tok jeg en bestemmelse. Men først, bare litt til…

Den siste måneden hadde jeg prøvd å ta mitt eget liv to ganger med piller og alkohol. Egentlig var det på en måte en bevissthet i mine handlinger om å ikke ta større doser enn at jeg kunne overleve, og da ville kanskje noen virkelig forstå at jeg trengte hjelp. Men selv dette ropet om hjelp klarte jeg å unnvike fra. Jeg manipulerte helsepersonellet på Veum (Psykiatrisk avdeling i Østfold) om at jeg verken hadde alkoholproblemer eller var suicidal, men at det bare var en glipp, og kom aldri til å skje igjen. Det er et paradoks at jeg klarte å lure psykiaterne på Veum to ganger med samme løgnene.

I etterkant av det siste selvmordsforsøket eskalerte alkoholinntaket voldsomt, og jeg prøvde ikke lenger å skjule noen ting. Jeg hadde gitt opp kampen, på en måte. Hver gang min samboer, som jeg hadde mistet all troen på, fordi jeg trodde han hadde mistet troen på meg, og overlatt meg for å dø, prøvde å nå inn til mitt innerste, få erkjennelsen, bare drakk jeg mer. Jeg overså all hans godhet, lukket ørene for alt han sa. I stedet forlanget jeg at han skulle sørge for at jeg hadde alkohol nok, noen han ikke ville; ser du ikke hva du er i ferd med å gjøre… Og selv om jeg ble fly forbanna da, er jeg takknemlig nå. Siden jeg måtte ha alkohol endte det opp med at jeg selv måtte ordne med «medisinen» min selv, koste hva det koste ville. For jeg måtte ha det, selv på dager hvor jeg kunne være helt utmattet og dødssyk, men kroppen skrek på mer, mer, mer, så jeg dro, skjelvende og full av angst. Etter tre uker, hvor jeg bare hadde gått i en evig ruståke, med en ubeskrivelig smerte, bare de som selv har en rusavhengighet kjenner til, kom vendepunktet.

Hva som var dråpen, om ikke den siste, som fikk det til å renne over i vinglasset mitt husker jeg ikke helt, men jeg hadde simpelt hen fått nok. Og, på denne tiden for seks år siden, omtrent på dagen i dag, kom endringen – erkjennelsen om at jeg hadde et så stort problem som hverken alkoholen eller jeg selv alene kunne løse, langt mindre holde ut stort lenger. Og jeg innså at jeg måtte be om hjelp. Jeg ordnet med en legetime: Kom på tirsdag klokka ti, og jeg dro, og i løpet av noen minutter hadde jeg gått fra å være en som ikke hadde alkoholproblemer til å være så til de grader maktesløs – til å være en som trengte hjelp. Hele min fordervelse veltet ut, i lettelse – jeg falt sammen i gråt. Vær så snill, søk meg inn på Trasoppklinikken igjen , jeg lover å gjøre alt som blir anbefalt. Hjelp meg!

Jeg holdt ikke alle avtaler, for den siste dråpen var ikke drukket, og frem til innleggelsesdatoen ble fastsatt, gikk jeg til polikliniske samtaler, og løy om hvor mange alkoholenheter jeg hadde drukket dagen i forveien… Men jeg hadde erkjent, og bedt om hjelp, og snart skulle jeg legge bort alle løgner, si den hele fulle sannheten, til alle. Skulle bare, litt til…

(Fortsettelse følger, om noen uker…)

——-

Denne historien har jeg fortalt mange ganger, skrevet den også, om ikke helt slik. For som årene har gått, og som tiden endres, endres også jeg – hukommelsen henter frem nye momenter, jeg blir mer åpen og ønsker virkelig å få frem sannheten. Jeg dveler ikke ved fortiden, men har heller ikke lukket døren, for mye gjenstår, for bearbeidelse. Jeg vil videre – jeg vil endres mer. Og jeg skal ikke glemme, hvordan det var, så jeg forteller den igjen, denne sannheten, som kan gi andre et håp – som først og fremst omfatter det å være ærlig med seg selv. Min erkjennelse har åpnet opp for et nytt og bedre liv, ikke bare for meg selv, men alle rundt meg, og kanskje også for de som fortsatt har et ønske om… Et liv i edruskap. Det dreier seg om å være villig til å be om hjelp… Og å fortelle sannheten…

Jeg lot ishinnen rundt alle mine følelser smelte da jeg ba om hjelp…

Hva feiler det deg?

Hva feiler det deg – er det noe galt?

Noe galt…? Bare litt sliten og trøtt. Det er vel lov…?

Ja, selvfølgelig, men du svarer som om du er irritert og da blir jeg usikker…

Sorry, ikke meningen, men når jeg er sliten har jeg en tendens til å irritere meg… Så du ønsker at jeg skal fortelle deg, slik uten videre at nå er jeg sliten?

Ja, hvorfor ikke, så vet jeg bare at jeg ikke har gjort noe galt…

Så du tror du har gjort noe feil hver gang jeg er litt sur og irritert? Hm, noe å tenke på, men jeg synes heller du kan gi meg en håndsrekning, minne meg på dette, spørre meg, så kan jeg gi deg forklaringen. Og, bare så du vet det, du har IKKE gjort noe galt – ingen har, så vidt jeg vet. Bare en smule uttafor…

Avtale, jeg sier ifra. Kanskje du ønsker å være litt alene?

Mulig det er det som plager meg, at jeg føler at vi tråkker vel mye på hverandre nå. Blir trett av disse stadige oppblomstringene av koronasmitte og påfølgende restriksjoner. Det å ikke kunne dra dit jeg vil når jeg vil, selv om jeg har mine daglige turer, det hjelper jo. Men jeg savner nok mer alenetid.

Du er vertfall heldig som ikke føler deg ensom, slik mange gjør nå. Tenk på dem da…

– Seriøst! Skal jeg alltid måtte tenke på alle andre. Nå oppfatter jeg den uttalelsen som om jeg skulle ha dårlig samvittighet overfor alle de som føler seg ensomme. Uansett, mener nå jeg, at de fleste kan gjøre noe selv for å komme seg ut av ensomheten. Selvfølgelig er det jo mange som er «bundet» til å være i hjemmene sine, ingen nær familie eller venner og så videre, men de fleste har en mobil, og det er mange hjelpeorganisasjoner å kontakte…

Er du ikke litt vel usympatisk nå, en smule egoistisk!?

Bare fordi jeg sier at de fleste kan gjøre noe med denne ensomheten, eller fordi jeg skulle være mer ensom i sympati med dem. Forstår ikke helt jeg… Blir bare tull dette, orker ikke mer, alt jeg sier er galt… Jeg er sliten, hører du! Ønsker bare ikke å krangle nå, greit!?

Nå er det vel du som er hårsår og tar alt ille opp. Mener bare du skal tenke over hvordan andre mennesker har det også, opp i alt dette. Ikke enkelt for noen. Du av alle burde vite det…

– Burde vite det, hva mener du? Fordi jeg var alkoholiker, eller er, bare at jeg ikke drikker mer… Hadde jeg ikke tatt affære selv, og da mener jeg å be om hjelp for å komme meg ut av uføret, så hadde jeg fortsatt sittet ensom i sofaen og drukket. Det er det jeg mener, at man kan ikke sitte og klage sin nød og ikke gjøre noe med det. Bare tomt snakk og selvmedlidenhet, det kommer det ingenting godt ut av. Da blir man virkelig ensom…

Forstår hva du mener og hører hva du sier, men…

– Men hva…?

Vet ikke jeg… Vi avslutter nå, blir ikke enige uansett.

Må vi være enige…?

Ut på tur aldri sur…

DU BA OM SANNHETEN, OG DA MÅ DU TÅLE Å HØRE DEN!

Fra meg skal du få sann (kj)ærlighet, og den er tøff!

«Hva gjør du som ikke jeg gjør»? Spørsmålet stilles meg av andre personer som har et ønske om å slutte å drikke. Svaret er at jeg valgte å følge rådene fra andre som har gått foran meg. Valgte ut de momentene som passet for meg. Ikke minst å tro på at: Det handler ikke om å slutte å ruse seg, men å finne en mulighet til å slippe. De mulighetene fant jeg, ved å lytte, se likhetene og ikke forskjellene…

For vi er jo ulike mennesker, på ulike nivå og stadier i livet, med ulike evner og grunnlag og ikke minst med ulik bakgrunn. Mye kan være likt i våre historier, men i bunn og grunn er de forskjellige – vi har opplevde dem forskjellig, på hver vår måte, sett fra vårt ståsted.

«Jeg får det ikke til slik du gjør». Og jeg sier igjen: Du kan ikke sammenligne deg med meg, for jeg er meg og du er du. En følelse kan oppleves forskjellig, selv om de kan ha samme innfallsport. Jeg har mine følelser i forhold til situasjonen, de eier jeg, slik du eier dine, og ut ifra dem har jeg gjort meg opp tanker og mulige løsninger, de som jeg fant fornuftige for meg. Du trenger å finne dine…

Når vi hører at vi skal se på likheter snakkes det ikke om å sammenligne oss med noen andre, men å se og gjenkjenne seg selv i andre – at vi ikke er alene om å ha det vanskelig. Det er avhengigheten til et middel som er likhetene, denne smerten den påfører oss. Historien bak kan virke tilnærmet lik, men våre personligheter er ikke de samme.

«Hvorfor holder du deg edru, mens jeg stadig tar tilbakefall»? Jeg kan ikke gi deg det eksakte svaret, men jeg vet med meg selv, at om jeg blir værende i bitterheten over at livet har være urettferdig med meg, og bare med meg, da har jeg tapt. Om jeg vikler meg inn i tankegangen og tror at jeg er den eneste som har det vondt, og dyrker selvmedlidenheten som min gud, hvor den eneste næringen denne guden trenger, og må ha, er alkohol, så jeg gir ham mitt offer – min sjel, og tror alt blir bra. Da har jeg tapt!

Det jeg kan si med sikkerhet er at det er bortkastet tid og energi, på grensen til dumdristighet å tro at du kan benytte de samme metodene du alltid har benyttet deg av, og gjøre deg opp en mening om at de vil gi andre og bedre resultater neste gang. I så fall trenger du å endre på deg selv.

Og du feilet igjen, men ser ikke årsaken. Igjen ser jeg, en person som sitter såret og lei seg, en som føler seg sviktet, som føler seg urettferdig behandlet, som sier: «Jeg fortjener ikke bedre». Da har du selv dømt deg, for jeg har ikke. Jeg har bare fortalt deg sannheten, du selv ba om…

Sannheten kan være tøff å svelge, spesielt om du tror det er en enkel løsning, at jeg hadde en enkel vei, til mitt mål. Er du ikke forberedt og har opparbeidet deg styrken til å stå imot slaget, da vil veien bli tung, og lang. Spesielt om du fortsatt ikke ser at dine sårbarheter kan være din største styrke, om du tillater deg å være helt ærlig med deg selv – og gi slipp, på smerten… Jeg kan si: Jeg hadde det enda mer vondt før jeg innså at kraften lå i meg. og denne kraften satte meg fri.

Du strever for mye med å ha kontrollen, en kontroll du aldri har hatt, den du også overga til rusen, uten selv å helt forstå at da var du fortapt. For den tar, uten å gi tilbake, av det gode du tror du vil få. Og har du egentlig erkjent, for deg selv; vil du egentlig ha kontrollen? For du trenger å spørre deg selv: Hva vil JEG?

Det er for deg selv du skal gjøre det, og ingen andre. Og dersom du har et ønske, og nettopp da trenger du å gi slipp, overlate den gamle deg til noen annen, for en stund, for du klarer det ikke alene, selv om jobben er din, til å bygge opp den nye deg – slik du ønsker at DU skal være, og ikke den du tror andre vil du skal være.

Det er tøft å våge å eie din egen historie, få egne erfaringer – å være din egen fasit. Det vil smerte, en stund til… Du kan sanke fra andre, ved å lytte til andre. Men: Ingen kan leve gjennom andre, så du må leve DITT LIV, basert på din fasit og dine erfaringer, også de du har adoptert og gjort til dine egne. Først og fremst trenger du å vite ditt mål – hvor du vil.

All kjærlighet i verden kan ikke redde en som ikke vil reddes. Er du én som er for redd til å ville reddes? Er det skammen som eter deg opp, og skyldfølelsen for alltid å tillate det? Ser du ikke at du går i ring, og biter deg selv i halen, mens du gråter dine bitre tårer, mens du fordeler all skyld: «Det var ikke min feil»! Og mulig det, men hvor lenge har du tenk å bli i mørket, uten å se deg selv, for den du egentlig er eller den du ønsker å bli… Og bare ved å endre DEG SELV kan DU endres. Bare ved å endre, skjer det endringer!

Tap av noen eller noe kan skape dyp sorg. Det å slutte og ruse seg oppleves ofte også som et stort tap og dermed en sorg. En sorgprosess kan ta tid, så gi tid! Og denne sorgprosessen smerter, og vil ikke gå bort før du tillater den å gjøre det. Det skjer aldri ved å drikke. Ser du ikke at dette sorgtunge sinne du lar gå utover mennesker rundt deg egentlig er rettet mot deg selv. Hva hjelper det at jeg messer om at den eneste personen du kan endre på er deg selv… Når du ikke vil se, i all din selvmedlidenhet. Så jeg kan ikke mer stå å se på – at du graver din grav.

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
Livet for deg
Du må leva det sjøl…
(
Utdrag fra: Eg ser; av Bjørn Eidsvåg)

Livet er hva dine tanker gjør det til – Så SNU TANKENE!

Vil jeg ut til øya trenger jeg å finne de riktige metodene, se mulighetene for å komme meg dit…

Alt blir ikke rosenrødt…

…ikke med det samme vertfall, kanskje aldri, men det blir mye bedre…

Kom ikke her å tro at livet mitt etter at jeg ble edru er rosenrødt og bare fryd og gammen. Det var et slit fra starten av, å jobbe med meg selv, og noen dager kjennes fortsatt slik, selv om de tunge stundene kommer til meg langt sjeldnere.

Det å se på alt det vonde inni meg, rote i alt grumset, var faktisk nødvendig, selv om det smertet. Åh, nei, orker ikke mer nå! Likevel gjorde jeg det, for jeg hadde blitt fortalt at det måtte til, for å få det bedre. Jeg måtte ha det mer vondt for å få det godt igjen.

Ja, det var en fulltidsjobb å arbeide med meg selv, se på det jeg hadde lagt lokk på, alle de vonde følelsene, som satte i gang tankespinnet og deretter førte til en handling. Denne handlingen pleide være å drikke. Drikke for å glemme. Nå hadde jeg fått andre verktøy, for jeg innså at alkoholen ikke hjalp lenger. Men det var heller ikke gjort på en dag å lære meg de nye verktøyene, for jeg var jo ikke akkurat den letteste personen å jobbe med. Kunne sette meg på bakbena og si nettopp det; orker ikke i dag, igjen

Noen ganger var det faktisk greit å ikke gjøre noen verdens ting, bare være meg, selv om det ikke var så enkelt, uten å føle dårlig samvittighet overfor alt jeg «burde» ha gjort. Det var disse orden burde, må og skal som jeg trengte å luke bort. De la mer press på meg enn de var til hjelp. Selvfølgelig var det dager jeg faktisk måtte gjøre noe, selv om jeg egentlig ikke må noen ting, satt på spissen, men uten handling skjer det heller ingen endring. Etter hvert erstattet jeg må eller skal til JEG VIL! Det forenklet det meste, bare tanken på at jeg vil var med på å skape mer glede i jobbingen.

Det dukket opp stunder inn imellom hvor jeg kunne ta en diskusjon med meg selv, noe som også er bortkastet tid. Hvilken del av meg som vant denne diskusjonen tror jeg de fleste vet. For jeg hadde mine egne meninger om hvordan jeg ønsket at tingene skulle gjøres, helst den lettvinte måten, det som ikke krevde så mye av verken planlegging eller tankevirksomhet, aller minst for mye arbeid. Så kom fornuften til meg. Når jeg prøver meg på en bitte liten diskusjon nå sier jeg heller: Hva har du lært Heidi? Stopp diskusjonen! Det er løgn å si at det fortsatt ikke skjer. Nei da, jeg prøver å tukle til tankegangen min fra tid til annen nå også, prøver meg på en samtale jeg ikke egentlig skulle gi meg ut på. Heldigvis blir samtalen kort…

Jeg hadde mål, men helt enig med meg selv om veien dit var jeg altså ikke alltid. Så fikk jeg innspill fra andre hold. Og er det noe jeg har lært, så er det at å lytte til andres råd kan komme godt med. Nye innfallsvinkler gir nye, mulige løsninger, til og med bedre enn mine egne. Kunnskap er faktisk alfa omega. Å forbli edru dreier seg om kunnskap!

Det å få vite at jeg faktisk hadde en sykdom, en progressiv og dødelig sykdom, hjalp meg til å ville gjøre denne jobben, selv hvor krevsom den ville bli. Dersom jeg ikke tok tak i det bakenforliggende som utløste trangen til å ville drikke, så ville jeg fortsatt med å skyve fra meg ansvaret – for å glemme, for å ta bort smerten, som jeg i og for seg innerst inne visste ikke gikk bort med å ty til alkoholen. Den forsterket bare alle følelsene. Jeg adopterte problemer og forstørret dem hver gang jeg drakk. Stopp! Hva ville jeg gjøre for å endre dette mønsteret? Egentlig var det så lite som skulle til, så enkelt, men likevel ikke så lett…

I starten kunne jeg ikke kreve alt for mye av meg selv. Gå noen få skritt om gangen. Ikke overdrive, for stress skaper mer kaos, det er kaospiloten som leder ut i flere destruktive følelser og tanker: Jeg klarer ikke dette! Små enkle grep, bare noen få ord, men så viktige, det å snu tankene! Og i tillegg det å få kjennskap til hva som kan trigge i ulike situasjoner. Jeg nevnte stress, og foruten det kommer, sult, søvn og sinne – de 4 S’ene.

Det å vite at sultfølelsen, som også kunne gjenkjennes som trang til å ville drikke, og derfor måtte tas på alvor er nyttig kunnskap; jeg tok en sjokolade. Nå vet jeg at det hadde lønt seg å erstatte denne sjokoladen med et knekkebrød for eksempel, siden sukkerholdige matvarer trigger alkoholgenet i meg. Ja, nok en gang viser kunnskap seg å være det som skaper de enkleste løsningene. Det å være sliten gir også en følelse av at noe mangler, og ikke alkohol som var lett å tenke, men for lite søvn. I tillegg dette med sinne, det å stå i en krangel med noen, det jeg synes var både vanskelig og skremmende. Hva pleide jeg alltid å gjøre når jeg ble redd, slik en krangel kunne gjøre meg? Jo, jeg drakk. Krangler og andre situasjoner som kan sette i gang et sinne i meg er i utgangspunktet ikke farlig, så lenge dette sinne, som kan stige i meg, ikke blir oversett og noe jeg helst ville skjule, men heller snakke om de utløsende faktorene. Uforløst sinne er farlig det! Få det ut, kontrollert, og snakk om det vanskelige i stedet. Det siste punktet, stress, har jeg skrevet litt om, og det er jo oftest jeg selv som skaper dette stresset i meg. Andre kan jo stille enkelte krav til meg, men til syvende og sist er det mitt valg; hva gjøre med dette kravet som starter stresstankene.

Ble kanskje mye på en gang dette. Ta det med ro, ikke stresse seg opp for mye nå. Ikke bli så forbanna sinna heller. Det går bra! Ikke med et knips, men om litt. Jeg kan ta meg et eple, og ikke fordi at ordtaket sier: An apple a day keeps the doctor away. Nei, for å holde russuget borte. Kanskje jeg skulle legge meg på sofaen å ta en blund. JEG trenger hvile skjønner du. Puste ut. Bare ikke glem å puste inn også, få ny luft i årene mine. Et avbrekk gir nye perspektiver, hvor jeg kan se og sette tingene i et nytt lys. Kan hende kommer det noen tanker jeg ikke helt liker, de skremmer meg. Ja, jeg blir engstelig, redd for å drikke igjen kanskje. Redd for å feile. Så streng jeg er med meg selv? For, ja, jeg er til tider kravstor til egne handlinger. Hva godt skal det være for å bare gi meg selv denne negative oppmerksomheten?

Spør meg heller: Hva kan jeg gjøre med disse tankene? Hva vil jeg i dag? Og svaret jeg vil gi meg selv skal være ærlig. Vil jeg drikke, så gjør for guds skyld det, om jeg tror det er løsningen. Tenker tanken helt ut. Hva blir konsekvensene? Jeg vet at det vil komme utfordringer, hver dag. Det er opp til meg selv hvordan jeg løser dem. Noen klisjeer gjør susen: Handler ikke om hvordan jeg har det, men hvordan jeg tar det! Det enkle er ofte det beste. Rema 1000 har forstått det. Eller hva med: Se hva som skjer! Ikke så dumme TV 2 heller. Jeg burde tillate meg å være mer tilstede i mitt liv. Nei, JEG VIL være mer tilstede…

Jeg har klart å finne tilbake til kreativiteten i meg, den som kan komme når jeg tillater meg å kjede meg. Jeg har lært meg til å tenke; det er lærdom i alle utfordringer – tenk så moro. De gir meg nye muligheter og det beste av alt; jeg utvikler meg. Stopp en halv! Er jeg egentlig så god på å kjede meg?

Jeg har blitt mer venn med meg selv, virkelig. Sluttet å diskutere. Bortkastet tid og energi fant jeg ut. Jeg tillater meg selv å ha dager jeg ikke trenger å gjøre noen ting, selv om det kan dukke opp noen tanker om at jeg egentlig burde gjøre noe. Heldigvis klarer jeg å skyve disse tankene bort ganske fort, drive den dårlige samvittigheten på flukt, bare ikke meg selv. Jeg er ikke så redd for å kjede meg, men når det er sagt skjer det ytterst sjelden. Kunne vært en ide å tillate meg selv det litt mer. Ja, du leste riktig. Jeg vil kjede meg mer. Jeg sa jo at det øker kreativiteten, så hvorfor ikke teste det ut. Kanskje finner jeg noen nye hobbyvirksomheter, eller at jeg tar opp igjen gamle og «glemte»…

Altså, jeg sier det igjen. Livet vil nok ikke bli noen dans på roser. Livet er ikke det, for noen. Tro meg. Det er en berg- og dalbane – opp og ned, sving i sving. Vi trenger bare å våge å være med på karusellen, selv om den kan gjøre oss en smule svimle. Og, når vi klarer å godta at livet ikke vil bli rosenrødt og perfekt, da blir alt så mye bedre, selv om det mangler noe. Men det kan vi sikkert også gjøre noe med, eller hva tror du…?

Hva er det som egentlig mangler? Trenger jeg alt jeg tror jeg trenger? Jeg har funnet ut at om jeg har alt, da har jeg jo ingen ting å kjempe for. Da blir livet kjedelig da. Så jeg har ikke lyst på et rosenrødt liv heller. Er ikke så glad i rosa, selv om jeg liker den fargen bedre enn grått. Påfallende at jeg har noen rosa klær, når jeg tenker meg om. Jeg har langt mere fargerike klær nå og ikke alle de sorte eller grå jeg pleide å kle meg i før. For jeg vil lage livet mer fargerikt, det vil jeg jammen gjøre. Blir du med?

Og så pynter jeg med blomster…

… For blomster gjør meg glad!

Gir meg ikke, før jeg er der!

Hurra hei og hopp, jeg er så glad i dag… Jeg har blitt gift skal du vite…

Nei, nei! Jeg har IKKE GIFTET MEG! Det var haren i Reveenka som sa det, men hvem vet, kanskje jeg blir det også en dag… Men jeg er glad i dag, fordi facebooksiden min har åpnet opp igjen, slik at jeg kan dele fritt om mine erfaringer rundt avhengighet og livet som edru. Kanskje forsto de at jeg var ikke så lett å få has på. Jeg hopper bare videre…

Apropos gift – jeg har tilført kroppen gift i utallige år, men jeg tok til fornuft. Hva skulle det være godt for? Ingen verdens ting. Trodde alkoholen var løsningen, og på mange måter var den redningen, den som holdt meg i live på sett og vis, for en stund, helt til den begynte å forkludre følelser og tanker enda mer. Så verken opp eller ned, hit eller dit på kartet mitt. Den var løsningsmiddelet som løste opp alt – relasjoner, familiebånd og kjærligheten for å nevne noe. Den lurte meg til å tro at jeg ville få det bedre. Den ga etter hvert ikke noe, bare tok.  Tok fra meg troen på meg selv og troen på selve livet.

Å leve gjør vondt fra tid til annen, det er tøft for alle … Så hvorfor forsterke smerten med et psykoaktivt stoff. Hør på det, si det, smak på det: PSYKOAKTIVT STOFF. Mente ikke bokstavelig at du skulle smake på det, men du skjønner, ikke sant. Det er helt psyko! Det sier seg selv at vi blir helt ko-ko av å helle i oss av en substans som aktiviserer psyken vår. Ja, tenk på det igjen: Er det det du ønsker?

Nok var nok, for meg, og fant nye strategier, justerte innsikten og lyttet til andre, de som hadde gått veien før, de som viste den riktige retningen på kartet. Selvfølgelig var det ikke straka vegen fram selv om jeg nå kan si: Det var enkelt, men ikke lett! Forstår du hva jeg mener? Når man har de rette verktøyene og får den beste opplæringen, så blir det mye enklere. Det vil alltid være noen punkter som ikke alltid er like lette å greie ut med, og da er det godt å ha noen å spørre til råds. Har du noen?

Jeg ser ikke alltid hva som skjer med meg selv til enhver tid, så jeg vet at for å få en bedre selvinnsikt må jeg tåle andres ærlige tilbakemeldinger – tåle sannhetens ord. Hvordan kan jeg ellers rette opp i eventuelle feil? Det er ikke slik at det ikke er feil med oss som feiler, kanskje litt mer enn andre, men vi har bare ikke øvd nok. Derfor øver og repeterer jeg hver dag siden jeg har en progressiv, dødelig sykdom som gjør at tilfriskningsprosessen må vare livet ut.

Om jeg slutter med å ta de riktige grepene, de som hindrer armen min til å strekke seg den halvmeteren det tar for å gripe glasset med gift igjen, så vil jeg dø. Og jeg, som et resultat av valgene og arbeidet jeg gjør på daglig basis, har fått tilbake livsgnisten. Edruskap er ferskvare – den skal pleies hver dag, og bare for i dag. Det handler om å gjøre de riktige tingene til riktig tid. Selv det kjedelige og vanskelige trengs og gjøres. Hverdagen kan være helt vanlig, til og med kjedelig av og til – og det er helt greit har jeg funnet ut. Enten går det bra, eller så går det over!

Ofte er det andre individer i livene våre, og fellesskap vi føler tilhørighet til. Mangler jeg en følelse av mening eller tilhørighet, er jeg mer utsatte for tilbakeslag av ensomhetsfølelsen og psykiske lidelser, som angst, depresjon og alkoholproblemer. Føler jeg at jeg ikke er der jeg skal være har jeg ikke gjort de riktige tingene. Så da har Einstein slått fast et viktig poeng: Vi kan ikke løse våre problemer med samme tenkemåte som vi bruker når vi lager dem. Eller å tro at jeg gjør meg en stor tjeneste ved å «gjøre det samme igjen og igjen og vent på et annet resultat». Nei, det ville være ren og skjær idioti, og like fullt slik jeg handlet da alkoholgiften lammet fornuften. Heldigvis klarte jeg å snu tankene, endre kurs og lage meg en realistisk plan bygget på tro og håp. Det har ført meg hit.

Jeg mistet aldri troen på meg selv, selv om kong alkohol gjorde et ærlig forsøk. Om det var så ærlig er en annen sak… Kreativitet skaper undring og undring er utvikling. Derfor vier jeg mitt fokus på perspektiv og rammene rundt. Jeg har klare mål. Jeg spør meg gode spørsmål gjennom dagen for å bevisstgjøre meg selv og holde dette fokuset, selv om jeg inn imellom kan gå litt utenfor planen. Jeg behøver å lage meg gode avbrekk, nyte omgivelsene mine, for det dreier seg i det store og hele om tilstedeværelse i eget liv. Det innebærer også egenpleie. Målet er fortsatt klart, selv om valgene kan endres på veien. Jeg eier valgene mine, og må gå god for om jeg viker dem, bare jeg ikke vender nesa bakover hele tiden, selv om veien fram går først tilbake…

Være – gjøre – få. Hva mener jeg med det? Jo, det skal jeg si deg. Å være tilstede i nuet, gjøre de riktige valgene, og jeg vil få det godt. Høres det ut som noe du også kunne gjøre? Hva med disse bokstavene: UDR? Ble du mer forvirret. Ok, jeg skal forklare meningen med disse også. U = undring, D = drømmer, R = resultat. Så om du tillater deg selv å undre deg; hva gjør jeg, hva vil jeg? Våger å drømme, og ikke bare nøye deg med det, men realisere drømmene, følge dem og du vil oppnå det resultatet du selv ønsker deg. Hvorfor vente, hvorfor si: Jeg skal når jeg blir… Si heller: Jeg starter NÅ! For du blir egentlig aldri klar – så hopp!

——-

Jeg hopper videre… Langt igjen, eller plutselig har jeg landet et sted jeg virkelig ser jeg kan slå meg mer til ro. Hvor jeg ikke lenger søker sjelefred, for den er der – JEG ER DER! Og med ett ble disse ordene; modig, fullstendig, ydmyk, direkte og selvstendig, som ble servert meg på morgenkvisten (Daglige Refleksjoner) mer innbringende og forklarende, som en påminnelse på hva jeg har gjort. Jeg var modig da jeg ba andre om hjelp, da jeg forsto at jeg ikke klarte det på egenhånd. Det krevde fullstendig tilstedeværelse hver dag – I DAGEN I DAG, hvor jeg med ydmykhet fulgte de råd jeg ble gitt, utviste respekt av meg selv og andre og godtok direkte og ærlige tilbakemeldinger fordi; sannheten om meg selv gjør meg selvstendig og FRI!

Og ingen vet hvor haren hopper, ingen vet hvor Heidi stopper. Jo, jeg gjør. Når jeg er der jeg vet jeg hører hjemme, da stopper jeg. Men jeg stopper aldri å ta edruskapen på alvor!

Det er noe med da jeg innså at den høyeste glede følte jeg den dagen da jeg oppdaget at det jeg hadde holdt for min største svakhet, i virkeligheten er min styrke. (Omskrevet fra Sigurd Hoel)

Ser du din styrke? Bruk den til å komme deg dit du skal – dit drømmen din vil føre deg…

Det er plass til oss alle!

Og hadde jeg lyttet så hadde jeg forstått et jeg ikke ble eksludert…

I dag har jeg mange tanker som svirrer. Mange inntrykk å reflektere over, og det jeg nå skriver er et resultat av det. Et sammensurium av hva jeg har opplevd gjennom andres fortellinger, ispedd egne opplevelser, og et resultat jeg i etterkant har tenkt over, om ikke det endelige svaret, men hvor jeg ser at det er ingredienser til en kake jeg har lyst skal bli god. Og jeg vil selvfølgelig ikke stoppe opp der, men forbedre, ved nye input og øvelse for å få et enda bedre resultat. I denne prosessen trenger jeg faktisk andres meninger…

Jeg så det ikke, da jeg sto midt i det, at mine barn utfordret meg på mine sårbarheter. Jeg så ikke at da de ga klar beskjed, ved å ta avstand fra det livet jeg levde, at de egentlig ville fortelle meg at de brydde seg. Jeg så ikke at det dreide seg om tøff kjærlighet. I stedet ble jeg frustrert og sinna, og kunne finne på å si: Dere bryr dere ikke om mamma!

Egentlig skulle jeg vært takknemlig, men jeg klarte ikke se det, før jeg ble edru. Mitt syn var for snevert, så bare meg selv, og det er jo det vi gjør vi som har rusproblemer, vi som ikke takler livet på dens premisser. Vi lytter ikke til budskapet, men hører bare masse ulyder, bråk og mas om at vi er selvopptatte. Pøh, jeg er ikke selvopptatt, med dere er – dere gir meg aldri lov til å gjøre det jeg vil! Motgang løses med å peke ut over uten å tenke over hva de egentlig sa. Ergo, vi forsto hverandre ikke fordi vi var for opptatt med å fordele skyld og så redde for å bli avvist. Resultatet ble det vi fryktet; avvisning og større avstand.

Og det er vel slik at når de som står oss nærmest påpeker våre ømme punkter, så peker vi tilbake og skylder på dem uten å gå i oss selv. Polarisering, med utspring fra usikkerhet og svært lite åpenhet. Skal ikke gå inn på hver enkeltmenneskes bakgrunn, om alle de grunnleggende behov er ivaretatt, men nøyer meg med å si at miljø og arv spiller viktige roller i hvordan alle finner løsninger som kjennes best for dem. Og rusen har for mange av oss blitt løsningsmiddelet, faktisk redningen.

Er det slik at det bare er rusavhengige som tenderer til å legge skyld på alle andre om noe går skeis? For all del nei! For vi har alle tilnærmet de samme utfordringer i livet, når det kommer til det som omhandler følelser tenker jeg. Bare at vi har en ingrediens til, vi topper følelseskaken med et psykoaktivt middel, og dermed forsterkes det emosjonelle i oss. Kaken blir uspiselig for andre… Vi liker den ikke så godt selv heller…

Hvor mye skyldes vår bakgrunn? Mange har vi denne berømmelige Janteloven i oss fra barns ben. Må ikke komme her og komme her…  Eller: Du skal ikke tro du er noe bedre enn andre! For enkelte har denne setningen blitt et mantra, og de lever etter denne regelen til det fulle. Det blir ikke noe bedre ved at det er slik vår tankegang har vært i uminnelige tider, helt til Gro, landsmoderen, sa: Det er typisk norsk å være god! Likevel var det mange som fnyste av denne uttalelsen, de var så innarbeidet i å ikke stikke nesa frem og påberope seg noe som helst ære for sin egen eller andres fremgang.

Det står alltid noen bak, sies det, og det gjør jo som regel det, men hver enkelt bidrar med sitt uansett. Jeg, for eksempel ba om hjelp for å komme ut av alkoholavhengigheten. Jeg trengte noen, men glemmer at det var JEG som tok det første skrittet og bad om hjelp. Og det var heller ingen andre som ble edru for meg – jeg gjorde jobben selv, men med andres bistand. Andre holdt meg i hånden, et stykke på veien, og jeg har aldri klart dette helt på egenhånd selv hvor mye jeg gjorde jobben MED MEG SELV…

Det er mange smartinger rundt om i Norges land, og jeg lurer litt på om intelligensen kan sette en stopper for samhørighet. Altså; er det et voksende behov for å hevde oss selv: Jeg er typisk norsk og dermed best! Best i hva da? Best i å stå på egne ben? Til å peke utover å si; se på dem, de gjør ikke som oss? Jo da, denne vi-følelsen trenger vi å jobbe litt mer med etter min mening. Og vi trenger å se oss litt om i verden, uten å peke. Og går det alltid så bra, som vi pleier å si at det gjør?

Skulle vi ikke heller bygge opp relasjoner til dem som er like ubevisste som oss selv. Starte med å se etter likheter og ikke alle ulikhetene mellom oss. Hva med å utvide grensene? Kanskje vi skal lytte mer til våre kommende generasjoner, våre barn, de som egentlig bare vil det samme som oss – Å BLI SETT FOR DEN DE ER. Kanskje, nei vi skal legge bort vår gamle lærdom fra Janteloven, heie på de fremadstormende, men også de som ikke roper så høyt, aller mest dem. Det er de som trenger å bli mest sett. Men vi skal aldri overse noen, for alle har vi de genuine og samme behovene, å bli elsket.

Vi er redde for det vi ikke vet så mye om, det ukjente og utrygge. Vi har lett for å bygge murer rundt oss, for så å titte rundt hjørnene for å se hva de gjør på andre siden. Men vi liker oss best på vår side, selv om det kan se bedre ut på motsatt side. Men vi vet ikke hvem de er, og de ikke hvem vi er. Lager oss forestillinger, eller motforestillinger aller mest. Kanskje foregår det en krig mellom partene, en krig som hindrer alle i å utvikle seg og nå eventuelle mål. Ingen ønsker å erkjenne. Ingen våger si at: Jeg tok feil! Ingen våger å spørre; kanskje vi skulle legge ned stridsøksene og gjøre noe sammen?

Det tar like lang til for motparten å bygge opp en tillit til oss som det tar oss å bygge en tillit til dem. Og tillit er ikke noe vi får, men vi må arbeide for det – gjøre oss fortjent til det. Hvem som bestemmer når vi har gjort oss fortjent til tilliten er kan hend motparten? Men jeg kan ikke kreve mer av andre enn det jeg krever av meg selv, visa-versa…

I håndballterminlogien, som er et lagspill, som jeg ofte drar paralleller om livet generelt til, for vi kommer sjelden langt på egenhånd, og det sies at et lag ikke er sterkere enn det svakeste ledd. Derfor trenger vi å bakke hverandre opp, spille på lag, ha god lagånd og samarbeide om hver minste detalj, hvor den som har kommet et stykke lengere hjelper den som strever for å oppnå et bedre resultat for alle. Vi har faktisk noe å lære av dem som aldri fikk gull, men likevel aldri ga opp drømmen. Og, det viktigste av alt, hvor forskjellige vi måtte være, så er det plass til alle! Så hvor mye vi arbeider for et samhold, et fellesskap, så trenger vi å godta at ikke alle er akkurat slik vi har sett for oss at de skulle være, heller ikke at de kan bli som meg eller deg. Hvem har satt denne normen om at vi skal bli som alle andre? Tenk hvor kjedelig det hadde blitt, med flerfoldige millioner av min utgave.

Og om du føler deg noe forvirret av hva jeg skrev, føler noe mangler, at jeg hoppet over noen ledd, uten å begrunne, bare drodlet videre, så har du et poeng. For jeg har ikke alle svarene. Kanskje kan du hjelpe meg? Slik barna mine ville hjelpe meg…

Du kan velge å hoppe i det, på egenhånd, men alle er avhengig av andre for å nå målet!

Det finnes noe godt i oss alle!

Jeg tror på det gode i mennesker, selv hos de rusavhengige. Hvem har sagt at også de har et hjerte, ikke har følelser og at de ikke kan tenke fornuftig? Apropos følelser, det er noe vi har i overkant mye av, og jeg klarte ikke takle dem uten alkohol.

Så var det dette med å ha et hjerte, eller sagt på en annen måte; å være omtenksom. Leste i Daglige Refleksjoner i morges, som jeg alltid gjør, og i dag sto det at vi alkoholikere er egoistiske og selvopptatte mennesker, og at dette er roten til alle våre problemer. Merket en irritasjon inni meg, om at denne forståelsen av avhengighet, skrevet av en som selv hadde vært underlagt alkoholen burde visst bedre. Så forstod jeg: Personen hadde ikke fått den kunnskapen jeg har, om hva avhengighet egentlig dreier seg om – at egoismen er et symptom, et resultat av alkoholmisbruk og derfor ikke årsaken til at jeg og mange andre drakk eller drikker.

Og, ja, jeg husker hvordan jeg selv var da alkoholen sto for ledelsen av mine daglige rutiner, men var det dermed sagt at jeg var den selvopptatte. Var det ikke alkoholen som fikk meg til å handle egoistisk? Valg, sier du – jeg kunne latt være å drikke, valgt å la vinkartongen stå. Og jeg svarer deg; hadde jeg et reelt valg om å handle annerledes når kong alkohol styrte alt, den som hadde blitt min metode til å «løse alle livets utfordringer»?

De som selv aldri har opplevd hva avhengigheten gjør med en, eller hvor den edrue selv ikke har blitt fortalt og lært om belønningsmekanismer –  om at rusmidler påvirker hjernen til å ville ha mer, det som blir overlevelsesstrategiene, slik morsmelken blir det for en nyfødt – de kan ikke klandres og dømmes for sin uvitenhet. Men jeg kan dele min forståelse – om at jeg var ingen egoist, men ble…

Avhengigheten overskygget alt – hvor jeg ikke så mine gode sider og egenskaper, ikke hadde troen på meg selv – brutt ned av andres holdninger og handlinger, som vekket følelser, jeg ikke forsto og satte i gang tanker om meg selv, de som ble til mine «sannheter», de jeg ikke maktet og hvor alkoholen ble redningen. Andre overlever gjennom jobben, sex, selvskading eller andre metoder og midler. Jeg brukte altså alkoholen. Den forkludret oppfatningen min av hva som skjedde i mine omgivelser. Den påvirket andres oppfatning av meg, men jeg var egentlig ikke meg…

Egoismen ble en overlevelsesstrategi, for å dekke over skyld og skam, nedverdigelse og selvforakt.  Og det er lett å dømme, og tro du meg, jeg var min største og verste dommer – jeg dømte, jeg foraktet de som ikke drakk av ren misunnelse. Og pekte bare utover fordi jeg ikke klarte å være som dem, selv hvor mye jeg ønsket. Den jeg egentlig foraktet var meg selv, og alkoholen bygget opp en enda større mur rundt meg. Kall det gjerne egoisme og selvopptatthet, men egentlig var jeg krympet til barnet i meg, som bare ønsket å være som alle andre, eller rettere sagt for: Å overleve!

Ruspersonligheten min trodde ikke at verden kunne klare seg uten meg, min kontroll og ledelse. Kjent fenomen, men et bilde jeg laget meg – rusen formanet frem i meg. Faktumet var at det var meg selv jeg ønsket å kontrollere, min selvforakt og mine selvutslettende følelser om å ikke være god nok. Så var jeg da egoistisk? Er det egoistisk å fordømme andres tilkortkommenheter, det som lå nærmest mine egne brister, det jeg ikke klarte å innrømme overfor meg selv, men heller la lokk på hver gang jeg drakk. Jeg innså det da noen ga meg et speil, hvor jeg kunne se mine likheter med andre, som selv hadde gått rundt og trodd de var uerstattelige ledere, og nå , uten alkoholen omga seg med raushet og toleranse, noe helt annet enn selvopptatthet…

Jeg trodde jeg ble fryktløs når jeg drakk, men i stedet gikk jeg meningsløst rundt og observerte, med bekymring, og trodde det var min oppgave å rette opp på forholdene. Når jeg gikk i gang med å prøve å kontrollere andre, fant jeg ut at motivet ofte var forbundet med frykt. Frykten for hva de gjorde, på en måte egenrettferdighet, eller rett og slett intoleranse. Følgelig var det sjelden jeg lyktes med å rette på noe eller noen som helst, siden feilen lå hos meg selv. Det som skjedde, var at jeg bygget opp enda mer barrierer av nag som avskar meg fra virkeligheten og et hvert eksempel til forståelse. Og det er vel dette mange mener er egoisme? Jeg forstår det mer som altruisme…

Selv nå, som edru kommer mistroen til syne. Forskjeller er stor siden jeg klarer å stoppe denne personforfølgelsen, denne fordømmende adferden mot noen, fordi jeg har kunnskap til å se at feilen ligger hos meg. Jeg fordømmer noe ved meg selv. Hva er det jeg ikke får til nå? Jeg trenger å gå i meg selv, løsningen ligger der. Kanskje et ord utløste en følelse fra fortiden, og denne følelsen ligger hos meg, ikke den andre. Om jeg lar mine tanker om hva andre mennesker foretar seg påvirke meg til negativt tankespinn, da tukler jeg med tanken på å flykte inn i hulen og bli «selvsentrert» igjen. Tilbake til da løsningen lå i bunnen på flasken, og alltid endte opp i selvopptatthetens jakt på «å være som dem…».

Jeg har fått innsikt til å se at troen på meg selv best tjener som gangsti til sentrum i mitt liv. Når en ikke ser dette, og bare streber for å oppnå å bli sett av noen, og denne noen befinner seg på kartonger, og er den som eier deg, ditt selvbilde, det forvrengte speilbildet av verden, av alle, og likevel ble til det jeg higet etter da jeg drakk, da dreier det seg om egoisme. Men skulle jeg bukke under for alkoholens makt da er det langt i fra egoisme, snarere selvutslettende profetier…

Så hva var, og til tider kan være roten til problemene våre? Mitt svar står tydelig, og det er ikke egoismen jeg ser, men mine sårbarheter – følelsen av å være uten verdi og denne frykten for å aldri bli som de «perfekte» og lykkelige. Det skjer om jeg slutter med å være ærlig mot meg selv og underkaster meg min ruspersonlighet igjen, den som tar fra meg grunntanken om at det finnes noe godt i alle mennesker – også i meg…

Jeg vet at den sterke motivasjonen for å bruke rusmiddelet ligger latent og vekkes til live dersom jeg kommer i situasjoner eller følelsesmessige tilstander som minner om tidligere tiders rusmiddelbruk. Denne kunnskapen har gitt meg et nytt liv, og den vil jeg dele med andre – jeg ønsker ikke ha den for meg selv. Så egoist? ….

Jeg ønsker at du også skal oppleve frihet…

Og da trenger vi ikke egoismen for å overleve…