Avhengighet

Mens jeg sto og forberedte til vår sedvanlige lørdagsfrokost, med varme rundstykker, kokt egg og annet godt pålegg, så lyttet jeg til radioen, som jeg alltid gjør hver morgen. Det var et naturprogram, hvor radioverten intervjuet en godt voksen mann, sikkert i førtiårskrisen tenkte jeg. Flere ganger stanset mine handlinger opp, for jeg reagerte på hva som ble sagt over eteren…

Denne mannen som ble intervjuet, av en ordentlig «gravende» journalist, en som prøvde å sette sitt objekt skikkelig på plass med sine til tider innpåslitne spørsmål, lar seg ikke vippe av pinnen med det første. Eller for meg fortoner han seg som uforstående til de stilte spørsmålene, en smule «dum». Intervjueren ønsket virkelig å komme til bunns i hvorfor løping i fjellet er en nedprioritert attraksjon, og hva skal det egentlig være godt for? Svarene fra den egenerklærte friluftsmannen kommer på løpende bånd. Han sier blant annet at det er alt for få tilrettelagte stier i fjellet for de som ønsker å løpe. Det er for mange kronglete løyper med steiner, røtter og buskas som hindrer dem i å opprettholde den farten de ønsker. Og så er det alle disse turgåerne som sinker dem, de som stadig stopper opp og tar pauser. De bare går der liksom, uten mål og mening. De tenker ikke på noen andre enn seg selv, vertfall ikke de som ønsker å komme fortest mulig frem til hytta. Det siste var det jeg som tenkte da, der jeg sto og delte opp tomat. Men det lå på en måte i luften, det var noe med måten han ordla seg i forhold til «disse turgåerne», den negativt ladet og nedlatende formuleringen om alle andre folke på veien, eller i veien…

Samtalen fortsatte og intervjueren spør om denne mannen tar seg tid til å nyte omgivelsene han løper i? Hva med opplevelsen, utsikten og den flotte naturen rundt, hvorpå han svarer at det får han sjelden tid til. Bare i de aller bratteste bakkene der han ofte må slakke ned på tempoet, eller når han en sjelden gang tar en matpause. «Så du har med det sekk altså»? Jo da, sekk har han, med utstyr til å overnatte, mat, drikke og ekstra klær. Han løper jo fra hytte til hytte! Radioreporteren blir stille en stund, før han videre lurer på om hva som egentlig er formålet med å springe slik i fjellet? Og mannen svarer med den største selvfølge, og svaret forundret meg like mye som intervjueren: Det er alle naturopplevelsene! Hadde han ikke nettopp fortalt at han ikke tok seg tid til å nyte nettopp dette? What!?

Hva er vitsen? Hvorfor skal noen på død og liv løpe seg gjennom livet? Ønsker de å komme raskest mulig frem til dødsporten? Så slo det meg. Denne personen lider jo av avhengighetssyndromet. (Avhengighet er i medisinsk forstand et syndrom. Det beskriver en tilstand som er preget av visse fysiologiske, kognitive og adferdsmessige fenomener der bruken av en substans, en klasse av substanser eller en adferd, som en gitt person gir en høyere prioritet til fortrengning av annen adferd som han eller hun tidligere syntes hadde stor verdi. https://no.wikipedia.org/wiki/Avhengighet ). Han på død og liv løpe. Hjernen hans er innstilt på å haste videre, komme seg raskest mulig fra A til Å. Det er denne overdrevne løpingen som gir ham en følelse av «lykke», en slags rus som han bare gjøre for å føle seg vel og tilstrekkelig som person. Han klarer simpelt hen ikke å roe ned, ta det mer som det kommer, for da ville han helt sikkert føle seg utilfreds og enda mer stresset enn det han er når han virkelig stresser fram mot nye mål. Eller har han noe mål? For ham er ikke livet verdt å leve om han ikke får løpe slik han vil.

Jeg kjente at jeg engasjerte meg veldig i dette intervjuet, på grensen til å bli irritert, ganske provosert over denne egoistiske tankegangen til denne «turløperen», og radioverten var nok en smule forundret han også i det han spør: Er det ikke nok andre steder å løpe for dere som har denne lysten, at dere nødvendigvis ikke behøver å trenge dere på de som virkelig er ute etter naturopplevelsen på fjellet? Og når mannen derpå svarer: Fjellet er jo for alle! Ja, nettopp!

Stopp en halv Heidi! Ja, han tenker faktisk like egoistisk som en hvilken som helst rusavhengig, slik også jeg gjorde da jeg måtte ha alkohol. Alle mennesker rundt oss er et hinder på veien – bokstavelig talt i hans tilfelle. Han innrømmet jo at mennesker ødelegger hans glede av å kunne få utløp for sine lyster, nemlig det å løpe fortest mulig, komme seg raskest fram til neste DNT- hytte, hvor et par timers søvn anses som et nødvendig onde for å klare å fortsette i det samme løpet, fortsette det samme racet mot en tidligere død. Presis på samme måte som jeg gjorde før jeg innså hvor veien var i ferd med å ta meg, eller hvor jeg var i ferd med å føre meg.

Hvorfor ble jeg så provosert over denne samtalen? Hva var det den satte i gang inni meg? Var det noe gjenkjennende? Jeg fortsatte med å dekke bordet, ute på balkongen til tros for at solen ikke varmet like godt. Men det er avslappende og fint å sitte der, innta frokosten mens fuglene kvitrer og sjøen skimtes mellom trestammene nedenfor. Idyll og ro! Det er alt dette denne mannen på radioen går glipp av. Det å virkelig kjenne at man lever og ikke alltid løper fra livet, for det er vel det han gjør… Det er vel noe han ikke riktig ønsker å erkjenne, noe han føler på eller ikke vil føle på, noe som smerter, noe han kanskje ikke liker ved seg selv og dermed flykter fra der han løper som en gal rundt om på Hardangervidda eller hvor det nå var han løp. Jeg gjorde akkurat det samme, flyktet gjennom alkoholen, og jeg så det ikke selv jeg heller, at jeg bare måtte kjøre løpet, være i rusen for å døyve de smertelige følelsene. Jeg «løp» jeg også…

Jeg kan sitte her, på min balkong, nyte utsikten, slappe av mens jeg spiser min mat. Jeg tar meg tid, tid til å være delaktig i det store hele, være tilstede i meg selv og mitt liv. Jeg tør faktisk kjenne på at jeg har det godt, at jeg har lov til å ha det bra. Om jeg skulle kjenne meg litt nedfor, er det også lov, men jeg trenger ikke døyve følelsen med noen substans lenger, eller overdreven aktivitet for den saks skyld, selv om en spasertur gjør meg godt. Tenker på denne stakkarslige mannen, som er akkurat slik jeg var da jeg ruset meg. Forskjellen er bare rusmiddelet. Han har enda ikke funnet sinnsroen, og jeg tviler på om han gjør det slik han stadig løper. Han er jo i ferd med å springe fra seg selv… God tur videre!

Fjellet skal nytes! Fjellet gir ro, men vi må ta oss tid til å nyte, til å få ro…

Hvem har ansvaret?

Hele livet er fylt av ansvar. Ansvar for oss selv, overfor andre, til plikter og oppgaver. Ja, det meste omfatter en viss del av ansvar. Kan vi bare slik uten videre fraskrive oss ansvaret? Hva skjer da, når ingen lenger har noe de skulle ha sagt, når ingen ønsker å ha ansvaret? Hvem har så ansvaret for at alle gjør det de bør gjøre, eller sørger for at vi blir villige til å gjøre noe, det å ta ansvar? Har tro noe med dette å gjøre, og hva skal vi tro på?

Jeg ble kjent med en mann en gang, en vis og klok mann, som ga av seg selv. Han het Sven, men han har dessverre gått bort. Han lærte meg mye om livet, om hva det vil si å leve – på godt og vond, og ikke minst om det å tro. Troen på seg selv og det å ta ansvar for sitt liv og dermed kunne gi andre troen på seg selv og det livet de har et ønske om å leve.

Hans forståelse for verdenssamfunnet bunnet ut i en sterk tro på menneskeheten, på det gode som finnes i oss alle, om vi bare lar det slippe til. Det er alles ansvar å se til at vi har det bra, men først og fremst gjelder det å gå i seg selv, finne kjærligheten i oss, for så å gi den videre til dem som enda ikke har funnet den, de som har stengt all godhet og raushet inne, gjemt bort nøkkelen og «fraskrevet» seg egenansvaret og viljen til å skape et bedre liv.

Ja, Sven var kunnskapsrik og strødde om seg av visdomsord, og ikke minst kjærlighet og omtanke for de svake i samfunnet. Han hadde selv vært en av de som hadde mistet troen, rotet bort nøkkelen, som hadde glemt bort hvordan livet var ment til å være, og som selv leita i blinde for å finne veien tilbake, og han gjorde. Han fant både nøkkelen og troen tilbake på at livet var verdt å leve.

Han var som en levende refleksjonsbok, undret seg over ting og fant som oftest svar på det han søkte. Og Sven lærte bort sine kunnskaper og egne erfaringer fra et langt liv på skyggesiden, for senere «å leve i solen». Han fortalte meg blant annet at han fant mye lærdom ved å lytte til morgenandaktene på radioen. Det å sitte med kaffekoppen og høre forskjellige mennesker fortelle om sin tro, eller hva de mente om hva livet egentlig betydde, det var noe han fant ro i, og som satte i gangs hans funderinger.

Og akkurat slik var det jeg lærte Sven å kjenne, en person som tenkte mye, overveide for og imot, fant løsninger på ubesvarte spørsmål ved sitt eget liv og virke. Det var nettopp dette som fikk meg selv til å begynne å høre på andaktene på morgenkvisten. Vertfall de dagene jeg ikke har plikter som kaller meg ut før dagens ord sammen med kaffen blir inntatt. Ja, det har blitt en vane, og de gangene jeg ikke rekker å få med meg kåseriene, kan jeg gå tilbake på nettet og høre på de verdifulle ordene som forkynnes. De gjør noe med meg, akkurat slik Sven fortalte, at de gir en indre ro, og skaper liksom et bedre helhetsbilde av min tanke- og væremåte. Setter livet mitt i et perspektiv, og som det er verdt å forundre seg over…

Ta for eksempel forrige uke, da presten Åste Dokka holdt morgenandaktene. Det er spesielt en av dem som jeg har blitt sittende å tenke nøyere over, nemlig det hun snakket om å tro, eller hvem som har ansvaret for at verden vi lever i er som den er. Vel, det skal sies at jeg «leste mellom linjene» og antok at hun henviste til hvem som egentlig har det fulle og hele ansvaret for hvorfor jorden fortoner seg som en «slagmark». Og som hun har spurt seg selv, og andre med henne, så har jeg stilt meg det samme spørsmålet: Finnes det en Gud? Jeg har også stilt meg undrende til: Hvem har ansvaret for alle kriger, all nød og elendighet på jorden? Om det finnes en Gud, ville han ikke ha hindret alt dette? Hva har skjedd med menneskeheten? Har alle vendt seg bort fra det gode og kjærlige, det jeg forbinder med ordet Gud, som Gud på engelsk – GOD = god? Er det altså slik at det er derfor det er krig, fordi vi mennesker har sluttet å tro på det gode i oss selv, på alt det gode, på Gud?

Er Gud herre over alle hendelser på jorden? Setter han i gang kriger og naturkatastrofer? Er Gud nær oss eller har han trukket seg tilbake fordi vi vi har sluttet å tro. Vil han straffe oss eller bare overvåker han oss. Øystein Sunde synger i sangen Aftenbønn, om at Gud behøver å ta seg en tur ned på jorden for å sjekke og irettesette oss oftere. Ordne opp i alt uvennskap og krangling for å lære oss til å ikke starte flere kriger, og det holder jeg sannelig med Sunde i, vertfall om det er Gud sitt ansvar. Det står blant annet: Kjære Gud, kom og ta en titt i vår del av galaksen. Her trengs så sårt et skippertak, ellers sitter vi snart i saksen! Du gjore unna skapelsen på en ukes tid. Men nå syns jeg at du har tatt deg veldig lenge fri…

Ja, er det egentlig Guds ansvar. Det er vel strengt tatt vårt eget ansvar, vi menneskene selv som har startet rabalderet og dermed også behøver å ordne opp i det. Mange uttaler at det er en mening med alt som skjer, også det vonde, og jeg er faktisk ikke så langt unna den tankegangen selv, og blir av den grunn betraktet som en kristen. Og da er jeg tilbake til det å tro. For om man tror på en Gud, og jeg tror på en Gud, min Gud, så er jeg pr. definisjon kristen i manges øyne. Jeg er langt ifra kristen i mine øyne. Har knapt åpnet bibelen og langt mindre lest i den. Noen ihuga kirkegjenger er jeg heller ikke, men jeg synes det er fint og høytidelig de få gangene jeg er i et kirkerom, enten ved familiegudstjenester eller bare for å være der. Jeg får en ro i sjelen liksom.

Det jeg mener er at en kan tro på en Gud uten å være kristen, og jeg mener derfor også at det er mer mellom himmel og jord vi ikke forstår eller kan forklare, og derfor tenker jeg at det er noe mer som ligger bak alt uvennskapet i verden, at vi som mennesker skal ta lærdom av våre mange feil. Hvorvidt det er en Gud som styrer dette kan jeg med andre ord ikke helt svare på, men jeg tenker, og tror at Gud er i oss alle. Jeg mener at det er vi mennesker som skaper kriger, og som derfor kan skape fred. Om den Gud jeg tror befinner seg inne i hver enkelt person ønsker, vil etterhvert handle riktig for å skape et best mulig samfunn med vennskap og kjærlighet. Det er vel snakk om å bruke viljen vår riktig, som også kan henvises til Gud, det gode i oss. Jeg er av den tro at han forsvinner i det vi tror at vi er Gud, og ikke bare lar han virke gjennom oss så lenge vi tror på det gode, det oppriktige og oppbyggende, nemlig kjærligheten mellom alle levende vesen.

Så da har jeg tenkt, og funnet ut at jeg og presten på radioen er av samme mening. At all krig og nød ikke betyr at Gud har vendt oss ryggen. Han ønsker ikke at vi skal oppleve smerte, lidelse og meningsløshet, men derimot søke etter ting som «taler om Gud», slik som kjærtegn og alt det vakre, slik som blomster eller sommerfugler, eller et nyfødt, uskyldig barn som enda ikke har lært hva urett er. Det er vår oppvekst, med alle erfaringer vi gjør oss som dermed er med på å skape våre følelser og tanker. Hvordan vi har blitt opplært til, eller snarere ikke opplært, eller lved selv å ha lært oss å tolke situasjonene og handlinger som skjer rundt oss. Det er dette som påvirker hvordan vi velger å handle – riktig eller galt. Det er vi som bestemmer om vi vil slå eller kjærtegne.

Så hva skjer da når for eksempel alkohol «omprogrammerer» hjernen vår til å handle motsatt av våre egne normer og regler, når vi plutselig ikke vet hva som er rett eller galt? Har vi da mistet troen også, eller er det “bare” alkoholen som har overtatt styringen helt? Det er som om et lite, bortskjemt barn, som prøver å hevde sin rett, dette selvsentrerte barnet som alltid blir fornærmet, grådig, furten, sjalu og misunnelig, og liksom overtar all styringen i oss og hindrer oss i å ta de rette valgene, det dette barnet aldri har fått lært seg fordi ingen visste at det best kunne gjøres med godhet og kjærlighet.

Derfor trenger vi en nøkkel til det å forstå, til det å finne noe sterkere enn alkoholen, slik at vi kan finne tilbake til det gode mennesket i oss, finne tilbake til Gud i oss selv. Og alt dette lærte også Sven meg, den kloke, vise mannen med massevis av godhet og kjærlighet i seg, som han øste av i tusen fold. Ja, det er godhet og kjærlighet i oss alle. Det gjelder bare finne nøkkelen, finne tilbake troen, begynne å ta ansvar for sitt eget liv igjen, og dermed bli i stand til å være en god person for andre. Vi har alle et ansvar for at verden skal være trygg og fredelig og leve i! Så jeg kom til å tro…

Hvorfor forstår de oss ikke?

De pårørende vil så gjerne hjelpe, men de strekker ikke til…

Håp! Hvem sitt håp? I morgen blir alt så mye bedre. Jeg drakk ikke så mye i dag! Jeg var flink… Likevel… Hvorfor ser de ikke at jeg har det vondt? Hvorfor bare kommer de med tomme floskler og snikk-snakk? De sier en ting, og gjør det motsatte. Ja, hvorfor skjer det ikke noe med alle truslene de gir? Bare tomme trusler. De sier de skal gå, men blir… Jeg vil egentlig ikke drikke mer, jeg trenger hjelp, men ingen forstår hvorfor. «Du har ikke noe drikkeproblem! Bare for mye å gjøre, litt sliten kanskje…»

Mange pårørende, og det dreier seg for det meste om kjærester, samboere, ektefeller og enkelte venner, er nok mest redde. Redde for å miste oss, redde for selv å måtte avse sine vinglass, for fremtiden og ikke minst at det skal gå mer utover dem, at de også blir stilt til veggs, pålagt ansvar, selv om ansvaret er hos den som drikker. De forstår ikke oss alkoholikere slik vi tror, for de har jo ikke “gått i våre sko”, med mindre de er alkoholikere selv, og det kan jo fullt mulig være tilfelle. Det kan være slik at om de ikke «ser» våre problemer, er det fordi de selv har et like stort et selv!? Andre ganger er det slik at vi som drikker, vi som har et virkelig alkoholproblem, vi tror de rundt oss forstår oss, ser at vi sliter og har det vanskelig. Men de gjør ikke det. De har jo som sagt ikke gått i våre sko. Har ikke samme skostørrelse engang.

Åpenhet og ærlighet er viktig, men de vil nok fortsatt ikke helt forstå. Igjen, det dreier seg om frykt og redsel for hva som måtte komme. Vil alt bli verre om de gjør virkelighet ut av det å gå sin vei? Hva skjer om de setter foten ned på ordentlig? Hvordan blir reaksjonen om de foreslår innleggelse?

Noen ganger må man være “kynisk”, tenke på seg selv først, hjelpe seg selv først, som på et fly – masken på deg selv før du kan hjelpe andre. Sette grenser! Nok er nok! Dette gjelder i aller høyeste grad også for de pårørende. Hvordan skal de kunne hjelpe om de selv ligger nede? Og igjen: Det er bare du som vet hvor din sko trykker, og de rundt oss vet best om sine gnagsår… Problemet er om vi som drikker ikke forstår våre problem nok selv, men lar andres syn påvirke oss. Det kan være at noen som står oss nær vil sette en «stopper» for hvor vidt vi ønsker innleggelse eller ikke. Som pårørende i slike tilfeller kan de selv være en med store uhåndterlige problem, og forstår derfor ikke hvor galt det er fatt med den som i bunn og grunn har et ønske om hjelp, men ikke klarer å formidle det på en forståelig måte. Hvor langt ned må vi før noen ser oss? Må vi ha en fot i graven?

Det må ikke glemmes at vi som alkoholikere er «flinke» til å manipulere de rundt oss til å tro at problemet ikke eksisterer. Vi vil jo egentlig bare drikke, eller hodet vårt vil, selv om kroppen sier nei. Vi ser ikke helt selv hvor galt det er i ferd med å gå. Selv om vi føler at vi ikke orker mer, bare vil ligge under dynen, men så kommer vi oss opp og ut for å skaffe mer å drikke på, og vi drikker, og drikker til vi orker enda mindre, men likevel drikker vi. Og ingen forstår oss, forstår at vi sliter, selv om vi sitter opp hele natten «og ser på tv». Skjønner de virkelig ingen verdens ting. Skru av tv`n, det er slik bråk!

Alkoholen rår – ikke vi, men det blir ingen fremtid om vi ikke får hjelp, ikke for noen av oss, og det er det alle trenger å forstå. Alkoholisme er en progressiv sykdom, og dersom den ikke tas på alvor, kan det få fatale følger, og langt flere enn den ene blir skadelidende selv ved en tidligere død.

Det er en helvetes jobb å bli edru, men det er et enda verre helvete man er i når man drikker!

Sann mine ord. For deg som ønsker deg ut av helvetet: Ta styringen ved å la andre overta styringen en stund! Er du villig nok? På egenhånd er det vanskelig å bli nykter, så man trenger hjelp fra andre. Jeg måtte erkjenne problemet fullt ut, at jeg ikke mestret livet og alkoholen eide meg. Derfor måtte jeg legge meg flat, lyttet til hva jeg ble fortalt av behandlerne på klinikken (hvor flesteparten hadde egne erfaringer), og gjøre alt de sa. Hadde de klart det, kunne jeg! Måtte stå i det, kjenne smerten, men jeg tenke; at denne smerten er ikke verre enn hvordan det er når jeg drikker, eller når jeg ikke har noe å drikke på, når abstinensene rir og alt kjennes håpløst. Selv om jeg noen ganger ikke ville mer, jeg ville vekk, drikke, drikke meg sanseløs for å slippe smerten. Stemmer inni hodet mitt fortalte at jeg ikke ville være på klinikk, men heller ha «mer moro ute på byen sammen med kong alkohol». Men jeg lukket ørene for stemmene.

Viktig å være ærlig med seg selv. Hvorfor drikker jeg? Hjelper ikke å slutte å drikke om livet rundt er kaos, det er min erfaring. Sette seg mål som er oppnåelige, som for eksempel å realisere en gammel drøm. Delmålet er jo først å bli edru, for så å begynne å få orden på livet, klare de daglige rutinene, være såkalt normal igjen. Det er vel det som kalles å mestre livet. Det å bedrive litt egenpleie er viktig. Har tenkt på ordet “egenpleie”. For meg handler det om å være til stede i eget liv, ta vare på meg selv ut ifra de premisser jeg har nå. Noen ganger kan det bare dreie seg om å sitte helt stille og bare være. Mulig har jeg kanskje forstått det for snevert, men det dreier seg vel om å pleie seg selv, rett og slett så enkelt som det. Det kan dog være så mangt, og ikke alltid så enkelt. Tid og sted spiller inn. Det å ha rom for, sette av tid til og tørre å være tilstede i sitt eget liv. Våge å kjenne på eventuelle vonde følelser, eller også de gode, tørre å både le og gråte. Det gjør det enklere om man informere de rundt seg; for å få et mer varig edruskap, er egenpleien viktig. Egentlig så er det med nuet, å bare være, ikke så galt likevel det…  Men vi må heller ikke glemme hverandre, vise hverandre omtanke, nærhet og kjærlighet!

————

Noen tar seg en øl for å slappe av, og ære være dem for det, for de kan, og ikke jeg, og det er helt greit det nå. Jeg takler dette så lenge jeg ikke blir påført dårlig samvittighet av å ikke ta det ene glasset. Jeg skriver påført. Er det ikke jeg selv som gir meg denne følelsen av å være annerledes? Mulig det, men jeg vet hva som kommer om jeg lar meg «lure». Nei, det å tro at alkoholen er en form for egenpleie, det er å være fullstendig på viddene.  Ikke engang når enkelte faktisk ymter fram på om: Du kan vel unne deg en øl eller to, slappe av litt du også… Ja, særlig, bare to liksom. Ikke mye egenpleie i to øl! Tok jeg to øl hadde jeg ikke blitt tilfredsstilt, ville ha ønsket flere for å bli fornøyd og for å virkelig slappe av. Og tok jeg flere så hadde løpet vært kjørt, jeg hadde ikke bare blitt full, men full av angst og samvittighetskvaler, ingen egenpleie what so ever. Og til syvende og sist, vertfall ikke avslappet…

Vil ikke byttet tilbake til det gamle livet, ikke om jeg fikk mange millioner. Nei, jeg vil ha et ordentlig liv, så jeg bedriver ordentlig egenpleie, det å være tilstede i eget liv. Tar på meg oksygenmasken før jeg hjelper andre, og har ikke dårlig samvittighet for at jeg ofte bare er. Det hadde langt ifra blitt slik det kunne være før likevel, det er sant og visst. Når det var om å gjøre “å leve”, holde ut på fester, være pliktoppfyllende på jobben (når jeg hadde jobb), være flink i den kjedelige hverdagen, stille opp i familiesammenkomster og vise dem hvor «glad og flink» jeg var. Selv om jeg satte pris på mine nærmeste, gledet meg over deres gleder, men likevel var tanken på å komme hjem, det å drikke vin mer viktig, så det overskygget alt likevel, og når jeg kom hjem belønnet jeg meg selv for å ha vært flink og snill, for å ha holdt meg disse timene, bare for å glede familien – hvilken glede, og for hvem? For jeg ventet på det “virkelige livet”, den med vinkosen, slappe av og nyte, i den grad jeg nøt…

Nå tar jeg en dag av gangen, og det gjelder for alle som har blitt nyktre tenker jeg, også for våre pårørende, men alle må være sitt ansvar bevisst. Fortelle om følelsene rundt situasjonen, uten å anklage hverandre. Lytt til hverandre! Jeg kan vel si at jeg har omprogrammert harddisken min, eller til og med byttet den ut. Jeg handler ikke så mye på følelser lenger, og når jeg til dels er redd, bearbeides følelsene, jeg tenker gjennom hvorfor jeg føler det jeg føler, og endrer på situasjonen rundt, der jeg kan endre noe vel og merke. Det som er sikkert, jeg drikker ikke på de vanskelige følelsene, og jeg blir ikke redd for å føle det jeg føler heller. Jeg gjenkjenner reaksjonsmønstrene og handler der etter, og i mange tilfeller er det å snakke om problemet det eneste som hjelper. Og så har jeg lært dette: Når det dukker opp stressende situasjoner i dag, og et eventuelt sug kommer, så kan jeg alltids drikke i morgen…

Mål for dagen!

Det er Ord for dage, Dagens tanke, Daglige refleksjoner og mange andre oppmuntrende sitater eller anekdoter som er ment for å sette tankevirksomheten i gang, eller for å få en bedre start på dagen. Hvorfor ikke: Mål for dagen? Har du et mål for denne dagen?

Da jeg våknet i dag, tittet ut av vinduet og så at det var overskyet og litt yr i luften, kunne jeg fort tenkt: Nei, uff, møkka vær! Men i stedet ble jeg faktisk glad. Helt perfekt vær til å ta en skogstur, ut på myra for å se etter multer. Er det for varmt så blir ikke turen så koselig siden svetten renner ned i øynene, gnagsår på beina av klamme føtter nede i støvlene, surrende fluer og for ikke å glemme myggen. Vel, myggen kom uansett, og fluene også… Så mitt mål for dagen var å se etter multer.

Jeg går ofte turer uten å ha et mål med turen, men da er bare det å komme meg ut og bevege meg selve målet. I dag hadde jeg altså et mer konkret mål, som i og for seg ikke var så konstruktivt, men like fullt noe som gjorde meg glad og tilfreds, og det er vel flott og faktisk konstruktivt også når jeg tenker etter. Så jeg gikk av gårde med sekken på ryggen, og i den hadde jeg lagt noen plastkopper til de gule, solmodne multene. Jeg kunne jo være så heldig at jeg fant noen bær…

Når jeg går der og tusler, i gress som rekker meg nesten til skuldrene, flyr tankene mine av sted. I skogen, og ellers ute i naturen, er det rom for refleksjoner, og jeg går der og fabulerer, tenker på hvordan mange mennesker kan ha vanskelig for å fullføre sine mål, om de i det hele tatt har satt seg noen mål. Kanskje er det å bare komme seg ut av sengen et mål, eller det å få i seg en matbit. For noen er det største målet med dagen å skaffe seg penger til nok rusmidler. Jeg tenkte tilbake til da mine daglige mål var å skaffe meg nok alkohol, stilne smertene i kroppen, roe nervene for deretter begynne å kjenne etter om jeg orket å gjøre noe mer ut av dagen. Det er godt å slippe dette, og heller vite at de mål jeg setter meg i dag, de kan jeg oppnå, det gjelder bare å realisere dem, ikke bare tenke tanken på at det skulle jeg ha gjort. Man trenger å sette målene sine ut i virksomhet, selv om det bare er en kort multetur.

Det ble ingen multer, og dessverre så det dårlig ut med kart også, men det ble en fin tur like vel. Og jeg vil gripe fatt i noe av det jeg skrev om i går, og som jeg for så vidt har nevnt flere ganger før, det å være tilstede ute i naturen, eller i livet generelt. For nå som nykter er jeg mer det, tilstede – alle sansene er aktivert. Jeg stoppet opp flere ganger, lyttet til fuglekvitter og greiner som knakk under føttene mine. Tok noen dype åndedrag og kjente lukten av skog, slik bare skogen dufter av granbar og bjørk, døde kvister og ville blomster, mose, gress og våt, lyngkledd skogbunn. Bare kjenn etter så er du i skogen selv… Og midt i seansen av å bare stå der, så knekkes det flere kvister, men ikke av meg, men et rådyr i fullt firsprang. Der står jeg, fullstendig perpleks, iakttar, stille og holder nesten pusten. Rådyret stoppet, stirret forskremt mot meg et kort øyeblikk, før det fortsatte ferden inn over skogen. Borte! Jeg er bare en liten del av det store hele, men jeg er – Tilstede!

Hjemme igjen etter turen, mitt mål for dagen, som egentlig ikke ble fullført siden multene uteble, men sannelig er jeg likeglad, for jeg kom meg ut, beveget meg, brukte alle sansene mine, og det viktigste av alt: Jeg var tilstede – i nuet…

Et mål trenger ikke være så stort, men det som gjelder er at DU gjør ditt beste for å gjøre en endring. Det kan være et enkelt, dagligdags gjøremål, noe utenom dine tilegnede rutiner, de som ikke er så hensiktsmessige for at du skal vokse som menneske. Målet trenger bare å være noe du kan utvikle deg på, en ting som gjør at du finner gleden i hverdagen, bare et kort øyeblikk om så er, og kanskje kan det skaffe deg et bedre utgangspunkt for å komme deg gjennom dagen uten å måtte ruse den vekk fullstendig…

Men jeg gikk ikke tomhendt hjem. Denne plukket jeg med meg 😊

Hvordan er livet som nykter?

Hva får man tilbake når man blir edru?

For det første – livsgnisten. Jeg har blitt mer tilfreds og glad, og har på langt nær så mange bekymringer som da jeg drakk. De jeg eventuelt har, dreier seg om det å klare å legge fra meg usikkerheten og dermed skape mest mulig balanse i hverdagen. Ved å vise åpenhjertig meg selv, også mine sårbarheter, får jeg stadig tilbake tilliten fra alle de jeg har skuffet og fornedret med min tidligere livsførsel. Tillit er noe jeg gjør meg fortjent til ved å vise at jeg er villig til å forbli nykter.

Livsgleden øker med antall edrue dager, og det at jeg er «flink» til å beholde opparbeidede rutiner, og det har blitt enklere ettersom jeg også har fått tilbake nattesøvnen. Alkoholen var en form for sovemedisin, men som etter hvert ble den som holdt meg mer våken og urolig. Nå kan jeg hvile hodet på puten, legge dagen bak meg, med dens mulige bekymringer og negative tankespinn, og sovne i trygg forvisning om at morgendagen er fri for fylleangst, frykt og redsel.

Ja, angsten har så godt som forsvunnet. Jeg frykter ikke hva morgendagen bringer lenger. Der imot gleder jeg meg til hver ny morgenstund etter å ha stått opp, frisk og rørlig og tilfreds, betraktet meg selv i speilet, og godtar, eller rettere sagt setter pris på meg selv, at jeg faktisk er et bra menneske, akkurat passe perfekt til mitt bruk. De feilene jeg begår nå kan jeg leve med, for hvem er egentlig feilfri som menneske? Ikke minst har jeg fått kunnskap nok til å unngå de store mistakene, alle de sårende handlingene jeg foretok meg under alkoholens formanende «stemme». Jeg er den personen jeg var ment til å være. Min fortid er absolutt ikke noe jeg skjemmes over, ei heller ikke stolt over, men den har formet meg som det menneske jeg er i dag, og derfor er jeg god nok som jeg er.

Jeg trenger ikke lenger skjule meg bak masker og påtatt væremåte. Før ville jeg helst stenge meg inne, gjemme meg vekk og unngå å vise hvem som gjemte seg bak forkledningen. Jeg forvrengte og løy, bortforklarte og unngikk så langt det var mulig situasjoner som kunne røpe mitt sanne jeg, en alkoholiker. I kjølevannet av alle løgnene jeg serverte kom redselen for å bli fersket, angsten for at noen skulle få vite. Men alle forsto, og jeg forsto at de forsto, men likevel fortsatte jeg med mine absurde historier.  Det siste jeg ønsket var å bi konfrontert med at jeg hadde et problem, selv om jeg skjønte at alkoholen hadde for lengst knipetanggrep om meg. Innerst inne forsto jeg hvor det bar hen, men ville ikke innse før jeg var helt fastlåst, langt mindre erkjenne overfor andre. «Alkoholproblem jeg, nei! Jeg drikker ikke mer enn andre. Se på deg selv da», var svar jeg ofte ga, om noen turte å fortelle meg om sine antagelser.

Det er vel når alle disse bortforklaringene og løgnene blir dagligdagse, og alle andre har feil, og er grunnen til at man drikker (altså etter en alkoholikers tankegang), at det selvsagt er et alkoholproblem. Hvorfor lyver man ellers? Nå som nykter slipper jeg å vrenge hjernen for å huske hvilke løgner jeg serverte dagen før for å unnskylde eventuelle fravær på jobb eller familiesammenkomster. Det er en befrielse å kunne fortelle det som det er, og jeg har heller ikke behov for å sluntre unna plikter og avtaler. Jeg har ikke lenger noe å skjule. Skulle jeg formodentlig ikke ha lyst til å gå på kaffeslabberas, så er det like greit å si det som det er, at jeg for eksempel synes det er vanskelig, eller at jeg simpelt hen ikke har lyst.

I det store og hele er det mye som endrer seg til det bedre når man blir nykter. Lukte- og smakssansene forbedres. Maten smaker faktisk, og ikke minst kommer dufter jeg hadde glemt eksisterte tilbake. Plutselig hører man fuglekvitter over alt igjen også. Naturen har for meg blitt terapi, gå på turer eller bare pusle ute på hageflekken utenfor her jeg bor. Jeg setter mer pris på de små, nære ting slik som når et ekorn piler opp over en trestamme, eller enhver ny knopp som spretter ut til de fineste blomstene. Og så er det hoggormen da, den forhatte, den jeg ikke har sett siden barndommen, men som nå med ett dukker opp over alt. Var det ikke hoggorm mens jeg drakk? Mulig er det en annen forklaring; det at jeg ikke så meg rundt eller gikk i terreng der den holdt til. Nå utforsker jeg naturen, speider etter det meste som kravler og kryper, er oppslukt av alt dyreliv, luktene, endringene, alt, ja jeg setter stor pris på å få være nær naturen igjen, slik jeg var i min barndom og før alkoholen tok fra meg den lysten.

Hoggormen har sin plass, og jeg er fasinert av krypet, men viser den min respekt. Jeg var selv en slags giftig slange for mange, og ofte ble jeg uglesett og utstøtt, og mange unngikk å kontakte meg eller svare på mine kontaktforsøk, forståelig nok. Likevel fikk jeg leve i fred, men mine valg var det ikke så enkelt å respektere og godta, også det forståelig nok. Jeg bedro, skuffet, og svek de fleste på min vei. Jeg ville at livet skulle være en lang og heidundrende fest. I lengden gikk ikke det. Hverdagen kommer til alle, selv om jeg gjorde mitt ytterste for å utsette den. Nå derimot vil jeg helst ha hverdager. For så vidt er hver dag en fest nå, og uten bekymring dagen derpå, ei heller anger og frykt for hva som kommer. Den store dramatikken uteblir, den som hovedsakelig herjet inn i meg. Slik er det når man blir nykter. Man roer seg ned og nervene er ikke alltid på høykant, ikke lenger på vakt for uforutsette ting, vel og merke igangsatt av meg selv, men jeg bare forsto det ikke.

Man trenger mot til å forandre, og ikke minst villighet og det å se mulighetene som skapes når en er i ferd med å våkne til nytt liv. For det er som å våkne opp fra «de døde», begynne å leve tilnærmet normalt igjen. Etter som tiden går ser man nye muligheter, erverver seg ny og verdifull kunnskap, som kreves for å fortsette en nykter tilværelse. Jeg kan ikke tillate meg å la gammel harme få dra meg ned lenger, verken den selvpåførte eller av andre. Fortsatt holder jeg på med å bygge opp et bedre og mer kjærlighetsfylt liv til meg selv og mine nærmeste. Det tar tid å bygge opp alt jeg har revet ned, og grunnmuren trenger å være solid for å tåle et sterkt og stabilt byggverk oppå. Innvendig fyller jeg opp med mer omtanke og kjærlighet som andre skjenker meg, og jeg prøver så godt jeg kan å gi tilbake.

Ja, det tar tid å reparere på dype sår og skader. Alt er heller ikke like enkelt å ordne opp i for alle, eller å godta at slik var det. Fortiden er som den er, den kan ikke endres, bare tas lærdom av, men selv det kan være vanskelig å fordøye. Mye av ansvaret ligger fortsatt hos meg, men alle behøver å gå i seg selv og hjelpe seg som best. Det forenkler forholdene om jeg viser meg tilliten verdig ved å holde meg nykter uten å måtte se på det som forpliktende overfor dem. Det å gå på hvite knoker fungerer sjelden i lengden. Det som nytter er å lytte til hverandre, dele på erfaringer, fortelle om noe kjennes vanskelig og utrygt. Noen ganger kan det være viktig å erkjenne at de pårørende trenger hjelp, men alle skadene jeg har forvoldt kan selv ikke jeg hjelpe til med å reparere uansett hvor edru jeg er. Det kan dreie seg om bitterhet og nag til meg som den personen jeg var, og forhåpentligvis ikke lenger er.

Ved å bli nykter har det meste av bitterheten også forsvunnet. For å komme meg videre innså jeg at det beste var å legge fra meg bitterhetens byrder, og det gjelder vel i høyeste grad for de pårørende også. I så henseende kan tilgivelse være noe så enkelt som å endre på sin oppførsel og fremtoning. Det beste jeg kan gjøre for å fortsette i min tilfriskning og edrue liv, er å være villig. Hver god tanke jeg tenker bidrar til mitt livs sluttresultat, og med på veien får jeg med meg tilgivelse, omtanke og kjærlighet. Og alt bunner egentlig ut av ærlighet, først og fremst til meg selv, det at jeg erkjente mitt alkoholproblem.

Som nykter har jeg uten tvil fått et bedre liv på alle måter. Jeg kan velge å gjøre hva jeg vil så lenge jeg holder meg borte fra det første glasset – det velger jeg bort. Jeg ønsker å kjenne livet leke med meg igjen, kjenne blodet bruse når gleden sprer seg gjennom hele kroppen. Jeg er fri, fri fra og fri til. Jeg har fått meg selv, min familie, livsgleden, kjærligheten, naturopplevelsene, fremtiden og mye, mye mer tilbake takket være at jeg var og er villig til å gi noe og dermed få noe – ikke ved å forsake. Det begynner å ligne et liv igjen…

Og nå som nykter takler jeg motgang ti ganger bedre, så mine dårlige dager nå er tusen ganger bedre enn de som var «gode» da jeg drakk…

Tenk å kjenne gleden ved å være noe for noen igjen… Tilstedeværelse!

Hva slukker du tørsten med i sommervarmen?

Det er sommer, sol og varmt, og for noen og enhver er det behov for å kjøle seg ned. Hva er da bedre enn et forfriskende sjøbad? En kald pils sier du. Ja, før ville nok jeg også tydd til det, men ikke nå lenger. Jeg nøyer meg med en farris med lime, mmm – godt, og en dukkert.

Sitter her på et varmt svaberg. Kjenner lukten av saltvann og tang, og hører lyden av måker, bølgeskvulp og en horde av småbåter, og selvsagt et titalls barn med sine foreldre. Det er rundt tretti grader i skyggen og vannet holder sånn cirka nitten. Herlig! Dette er livet.

Tenke seg til! Før, da jeg drakk og sommervarmen satte inn for fullt, pakket jeg bagen for å tilbringe dagen på stranden. Slappe av, sole meg og bade. For ikke å glemme å drikke øl. Det er viktig å få i seg nok drikke på varme dager, og det var sikkert og visst at jeg gjorde. Bagen var fylt til randen av øl, så vidt plass til badeutstyret og litt mat. Måtte passe på å få i meg noe å spise også, for ikke å bli alt for beruset. Ønsket helst ikke å være til sjenanse for andre badegjester, skjønt jeg brydde meg vel egentlig ikke, vertfall ikke på slutten. Selv om de fleste voksne glodde, følte seg brydd, og enkelte barn syntes jeg ble mer «morsom», så ble den ene ølboksen etter den andre tømt. Jeg koset meg, drakk og tøyset med de fleste som turte ta kontakt.

Jeg ble mer vågal i vannet også. Stupte fra flytebrygga og svømte adskillig lengere enn jeg hadde kapasitet til, for ølen gjorde meg modigere. Langt ifra å overholde sjøvettreglene fra min side, og rart det gikk bra alle gangene? Jeg kunne til og med gå ned å ta nattbad, hoppe ut fra glatte svaberg, sluke mengder med saltvann, før jeg omsider fikk kravlet meg i land på et enda glattere svaberg. Hadde englevakt ved flere anledninger, og takk til dem…

Nå, fire-fem år klokere, og ikke minst nykter, kan jeg sitte her å tenke tilbake med gru, og vite at slik er det ikke lenger. Jeg tar mine forholdsregler, men nattbad kan jeg fortsatt ta, bare ikke fra glatte bergknauser. Det er så mye mer koselig å være ordentlig tilstede når jeg er på stranden nå til dags. Jeg får med meg det som skjer rundt meg, både i naturen og det folkene rundt meg foretar seg. De kommer til og med bort for å slå av en prat. «Ja, nydelig vær nå, og vannet – sikkert nitten». Jeg hører barnelatter og skrål, eller ungeskrik, og det gjør ingen ting. Jeg lar meg ikke irritere over andres bråk, slik jeg kunne før. Jeg skulle «eie» stranden den gangen, men nå deler jeg gladelig.

Sjøen blinker i kveldssola, og krusningen på sjøen liksom vugger sjøgresset i søvn. Det er vakkert, og jeg ser alt dette – med min tilstedeværelse. Ja, tilstedeværelse – i nuet – i livet. Det er befriende å være edru og kunne vite at i morgen er en ny dag uten anger, skyld og skam. Ingen trenger å bekymre seg for om jeg foretar meg krumspring og svalestup lenger. Jeg begir meg ikke ut på åleglatte svaberg for et vågalt bad, og jeg prøver ikke å overgå noen, verken barn eller voksne. Trenger ikke tøffe og vise meg frem. Ingen barn går omveier for å unngå snøvlete meg, men de smiler og jeg smiler tilbake.

«Kom, så bygger vi et sandslott»!

Stutt å leke Gud!

Og la for guds skyld ikke alkoholen være din Gud…

Det er onsdag, lillelørdag, midt-uke eller bare en helt vanlig dag. En riktig fin dag. Eller er det ikke det for deg? Sliter du litt i dag? Kommer du deg ikke ut av sengen enda? Føles alt mørkt og trist? Skjelver du? Venter du på at polutsalget skal åpne? Smerter det i hele deg? Ja, jeg vet akkurat hvordan du har det, for jeg hadde det på samme måten selv – da jeg drakk…

Jeg bad Gud om hjelp, en Gud jeg ikke før hadde trodd på slik troende gjør, men hadde lært om, og den noen snakket om, bodde oppe i himmelen – Ja, særlig… Jeg bad, men ikke på den riktige måten, jeg bad om mer drikke for å slippe smerten. Jeg hadde gjort alkoholen til min gud, men så begynte jeg å be til en annen Gud, min Gud, en jeg tenkte forsto meg, viste meg kjærlighet, selv om jeg ikke trodde, på ordentlig, men han hørte meg likevel…

Gud, hjelp meg, ta bort smerten, jeg orker ikke mer…Jeg ble bønnhørt, fikk mot, så løsningen – jeg trengte behandling, trengte kjærlighet, så inn i meg selv, erkjente og la meg flat – lyttet og ble sett, og jeg tok imot uten å føle nederlag, men heller en seier, for at jeg klarte. Jeg fant styrken i andre, viste dem tillit, og fikk tillit og senere tilgivelse, selv om jeg ikke trodde, slik de troende…

Ber du mange nok ganger, om ikke akkurat til Gud, men en annen enn alkoholen, den du opphøyet til din gud -NEI! Be, om bare til en venn, en virkelig venn om så er, eller bare si det høyt – Jeg lider, jeg vil ikke drikke mer – hjelp meg! Kanskje hjelper det, litt etter litt. Forståelsen og erkjennelsen: Du innser selv at dette ikke går lengere, og ber virkelig om hjelp, ber deg selv om å søke hjelp. Din Gud er kanskje din egen indre stemme, ikke alkoholen, men den som prøver å nå deg, få deg til å se sannheten, se at du virkelig lider og ikke klarer dette på egenhånd…

Ja, ok, jeg høres ut som en predikant kanskje, men nei, ikke jeg. Jeg vil hjelpe deg, ja, ønsker deg bare alt godt, ikke omvende deg til noe annet enn at du skal få tilbake troen på deg selv, at du er viktig, at du er god nok, at DU ER VERDIFULL! Ikke lek gud lenger, men la noe eller noen andre være den for deg, den som klarer å gjøre en forskjell, som tar bort ensomhetsfølelsen og angsten, all smerten og selvmedlidenheten, som tar deg bort fra helvetet, der alt mørket er, der du befinner deg nå, der du egentlig ikke vil være…

Men det er opp til deg – hva du vil, dine ønsker og drømmer. DET ER DITT ANSVAR FAKTISK, om du vil ha det bra? Så be om hjelp, til en Gud, til hva eller hvem som helst, bare ikke alkoholen, for han vet du hva vil, eller… Han vil jo få deg ned -ned – ned, og enda lengere ned, til bunnen, og kanskje må du på bunnen for å selv se at nok er nok… Klarer du dette alene tror du? Tror du at du selv er løsningen, eller at andre vet bedre? De som har vært der du er, men ikke nå lenger, de som selv ba andre om hjelp. Kanskje i dag, i morgen eller i overmorgen. Ta et valg, et valg for deg, for livet og for de rundt deg, som bryr seg og er glad i deg, som den du er, men kan ingen ting gjøre, før du vil, før du ønsker hjelp, for deg, ja, aller først FOR DEG!

Jeg føler dine følelser, jeg kjenner de stikker, men bare ved tanken, for jeg har det ikke slik lenger. For jeg ba om hjelp, jeg innså mitt nederlag og snudde det til seier, fordi jeg fant styrken i meg selv, et snev av fornuft og ba. Jeg godtok mine feil og mangler, så meg selv, så andre, så likheter. JEG VAR IKKE ALENE! Takk Gud, takk til alle dere som så, takk til meg som ba, jeg takker for kjærligheten jeg fikk og dermed selv kunne gi, til meg selv for så til andre… Tilgivelsen og oppstandelsen – Et nytt liv i frihet. Frihet fra og frihet til.

Jeg er god nok selv med mine feil og mangler. Jeg blir sett, jeg ser meg, andre ser meg, så jeg er ikke ensom lengre. Jeg tok ansvar, og tar ansvar, for det er mitt ansvar å få og ha det bra, selv finne ut hva jeg vil, og gjøre det. Jeg valgte å ha de godt. Jeg valgte kjærligheten til meg selv! DU ER BRA NOK! VELG DEG SELV FØRST! VELG KJÆRLIGHETEN!

—————————-

Ja, det er onsdag, en riktig fin onsdag – for meg. Vil du ha en slik onsdag en gang i fremtiden? Ta valget! La din fortid hjelpe deg til en bedre fremtid – en bedre hverdag og et bedre liv – i kjærlighetens tegn… Hva tror du? Ha tro på deg selv du, men ikke som en Gud. Lek ikke gud lenger, for det har du gjort lenge nok, og du så hvordan det gikk, eller?

En risk å ta, sier du… Du risikerer bare å bli edru og att på til få et bedre liv. En ting til, du får tilbake alle de du mistet også, de du innerst inne er glad i, de som er glad i DEG, men som du mistet på grunn av at alkoholen ville bare ha deg, alene… Er ikke det verdt risken?

————————————-

Du har politi på sykkel og leger på hjul, og nå også engler…Jeg trodde englene bare fantes i himmelen, men det var før jeg så denne… Så se opp for disse syklistene, de slår til før du aner det, men vil deg bare godt… Om du slutter å leke Gud… kan du bli en av hans hjelpere, altså en engel selv… Eller hva tror du?