VILLIGHET – TIL Å TØRRE Å SE I ØYNENE DET JEG ALLER MEST IKKE VIL…

Det er også et valg å velge å ikke ta en beslutning, men…

…min villighet til å akseptere forandringer beror på hvor villig jeg er til å risikere det jeg har i dag for å satse på morgendagen.

Et tilbakevendende tema jeg skriver om er frykt. Om ikke overskriften er frykt, så kan sikkert de fleste lese mellom linjene at det ligger noe frykt og vaker bak. Det meste av denne frykten kan kanskje beskrives som selvsentrert frykt.

Hva er jeg så redd for – HVA FRYKTER JEG?

– Jeg er redd for å bli såret. Er det da slik at jeg lever et oppofrende liv for å tekkes andre? Da blir det på en måte slik at jeg lever mer gjennom andre enn jeg lever mitt eget liv. Ja, jeg er veldig opptatt av at andre skal være fornøyd, men er jeg egentlig fornøyd selv? Selvfølgelig gleder det meg at andre blir glad, det er ikke det, men skulle jeg ikke heller tenke over hvorfor jeg foretok meg det jeg gjorde. Var det egentlig fordi jeg ikke vil skuffe noen, for da kan jeg få en rekyl og dermed føle meg skuffet og såret selv?

– Siden jeg er så redd for å såre og selv bli såret er jeg sikkert redd for å føle for intenst også. Det er vel derfor jeg heller vil isolere meg i stedet for å gå ut blant mennesker å være mer sosiale. Jeg unngår de altfor store forsamlinger, trekker meg unna når det blir for mye mas og spesielt høylytte samtaler. Det får meg virkelig til å føle meg usikker eller rett og slett redd.

– Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at jeg er redd for å bli sviktet og å bli alene. Jeg har blitt sviktet så mye, så jeg er så redd for å bli sviktet igjen. Selv om jeg verdsetter alenetid og som nevnt kan isolere meg frykter jeg det å stå helt alene – at ingen ser meg og bryr seg. Alle, og deriblant meg ønsker jo å bli sett, men er det mest på mine egne premisser? Fortsatt kan jeg nok «utnytte» andre for å ikke føle meg ensom, utstøtt og forlatt. Prøver å finne et eksempel her, men det var neimen ikke lett. Så egentlig er det vel mest at jeg uroer meg for å miste noe eller noen jeg setter pris på, som jeg er redd noen andre vil ta fra meg om jeg ikke opptrer slik jeg tror de ønsker – hvordan de ser meg eller rettere sagt hvordan jeg vil de skal se meg. Det kan medføre at jeg anstrenger meg for å ikke bli «tatt» for noe jeg egentlig ikke ønsker å bli forbundet med – jeg pynter på sannheten og fasaden. Ja, det har hendt at jeg har løyet for å beskytte meg selv eller gjøre meg bedre enn jeg egentlig er. Alt dette er vel fordi jeg ønsker så dypt å bli verdsatt, om ikke for enhver pris, men kanskje unnlater jeg å fortelle noe som kan sette meg i et dårlig lys.

– Som enhver som lider av avhengighetssyndromet, hvert fall størsteparten av oss, er jeg opptatt av å ha nok. Det er forbundet med katastrofe å gå i minus. Jeg behøver å ha nok av det meste og er derfor redd for å ikke ha det jeg aller mest trenger når jeg trenger det – at «lageret» går tomt. Mitt beredskapslager burde vært sjekket, det kom jeg på nå, for noe har blitt brukt i denne koronakrisen. Stopp en halv! Dette minner om tvangstanker. Denne frykten og redselen for det ene og det andre kan jo gå over i tvangsmessige tanker og handlinger. Skremmende. Men det er ikke slik at jeg jager egoistisk etter alt det jeg vil ha lenger. Jeg er påpasselig med å handle inn før varen er brukt opp – ok, men er ikke det vanlig? Skulle det være noe jeg jager etter så er det opplevelser for jeg er i bunn og grunn ikke så opptatt av materielle goder. Likevel ser jeg at det har forekommet situasjoner hvor jeg skulle gjort noe helt annet for å ikke sette denne prosessen min i fare.

Jeg kunne sikker nevnt flere «frykter», men det som er påfallende er jo at jeg fortsatt etter fem nyktre år har en del selvsentrert, selvopptatt frykt i meg. Jeg blir enda mer redd når dette ble så tydelig. Er det denne redselen som gjør meg til tider lammet, slik at jeg ikke ser helt klart nok til å ta tak i og jobbe meg gjennom og ut av disse fryktene? For alle disse typer frykt skulle jeg gjerne sett at jeg hadde kommet lenger med. Denne type frykt skulle jeg ha rykket opp med roten, for dens krefter kan være ødeleggende.


Det fine er at nå er jeg mer oppmerksom på frykten. Det var også frykten for å gå under som fikk meg til å velge et liv i edruskap. Alle de skremmende opplevelsene. For det er slik at frykten ofte kan gi meg et bedre syn. Det handler om ærlig å se hva som skjer med meg hvis jeg fortsetter å unngå det jeg aller mest frykter. Ved å se nøyere på de overnevnte redslene, som hovedsakelig handler om frykten for å bli sviktet, så kan jeg jobbe mer spesifikt med disse situasjonene.

Frykt blir ofte sett på som negativt, men den kan være nødvendig for å redde liv. Det er jo slik at når jeg er redd for noe, er det noe i meg som vil fortelle meg noe viktig – noe jeg trenger å ta tak i for å kunne komme meg videre. Jeg skulle aller mest omfavne frykten i stedet for å frykte den…

Det handler om villighet til å se frykten i øynene!

Skyer som “truer”…

For å forandre noe må jeg gjøre en endring…

…, men jeg vil ta meg god tid – ikke gjøre noe forhastet!

Jeg har tatt en beslutning, etter nøye overveielser og gjennomgang av mitt mål i livet. For det er viktig å sette seg mål og ha en plan for morgendagen, kommende uker og måneder – hva jeg ønsker å oppnå. Men jeg behøver å revurdere det jeg har satt meg fore med jevne mellomrom, for i likhet med verden forandres også jeg.

Når jeg begynte på min tilfriskning var min første prioritering å holde meg edru, og det er det jo fortsatt. På sett og vis er det et delmål for å komme meg dit jeg virkelig vil. Dersom alkoholen begynner å ta seg til rette i hverdagen min igjen, da kan jeg bare glemme å realisere drømmen. Det som bidrar er alle de erfaringer jeg har gjort meg, gode og dårlige, men det er investeringer for fremtiden så lenge jeg forvalter dem riktig. Det handler om bevisstgjøring.

*

Det er jeg som er ansvarlig for min fremtid og det er jeg som skal ta valgene. Likevel har jeg vært en pleaser store deler av livet, eller ja-syken som noen kaller det. Selv da jeg drakk prøvde jeg å forfølge andres ønsker, i den grad det gikk an når alkoholen stort sett okkuperte hjernen og styrte det jeg foretok meg. Man kan kanskje si at jeg tilfredsstilte alkoholens krav – underkastet meg dens makt. Fortsatt driver jeg og straffer meg selv for alle mine feiltrinn både med og uten alkoholen som virkemiddel. Stadig spør jeg meg hvorfor, og det mest fornuftige svaret er vel at jeg har en redsel for å skuffe andre og det å ikke bli godtatt eller kanskje en kombinasjon. Jeg ønsker vel å vise alle rundt meg at jeg er tilliten verdig. I bunn og grunn har jeg ikke alltid lyst til å gjøre det jeg takker ja til. Forstå det den som kan…

Det å gjøre alle til lags er energikrevende – det tapper meg for krefter. Da jeg tok meg tid til å se nøyere på min handlingsplan – min privatlagde individuelle plan for hva mitt fremtidige mål skal være, da ble jeg plutselig oppmerksom på at denne målsetningen eide jeg ikke. Mange andres synspunkter, og kall det gjerne velment overtalelser, har vært medvirkende til det som stod der. Og jeg hadde jo på en måte godkjent det, vertfall skrevet det, men en handlingsplan kan endres, slik jeg endres, og godt er det.

*

Det er mye som har tynget meg den siste tiden, blant annet denne handlingsplanen. Koronakrisen har i tillegg laget krøll i mitt hverdagsliv slik den har for mange andre. Egentlig var det også denne pandemien som åpnet øynene mine – jeg fikk mer tid til å tenke. I all denne frykten som også oppsto, frykten for både det ene og det andre gjorde at jeg begynte å saumfare meg selv mer nøye. Hva er det som egentlig opptar meg mest, som gjør utsiktene mer foruroligende? Hva frykter jeg mest? Frykten skal aller helst imøtekommes slik at jeg litt etter litt utsetter meg for situasjoner jeg uroer meg for, som en øvelse og eksponering over tid for å venne hjernen på at dette er ikke så farlig likevel. Ulike anliggende var av den art at etter lengere tids trening så frykten ut til heller å forverres enn til å bedres. Da innså jeg at det var nødvendig å ta en nærmere titt på det som ligger bak. Ikke minst dette med å lide av ja-syken, å føye meg for alles tilsynelatende gode argumenter for at jeg bør gjøre ditt og ikke datt.

Jeg har takket ja til så mye uten riktig å ha tatt inn over meg og overveiet omfanget, om det er noe jeg virkelig ønsker, vil og kan. I etterkant kom tankekjøret: Har jeg kunnskapene og forutsetningene som skal til? Vel, kunnskapen kan jo tilegnes, men kanskje koster det meg mer enn det gagner. Det var jo dette jeg skulle ha tenkt over før jeg svarte og påtok meg ansvar for noe jeg ser at jeg allikevel ikke kan. Så sniker denne irrasjonelle tanken seg inn: Jeg kan ikke skuffe, men vedkommende ville sikkert ikke hatt noe problem om jeg svarte nei eller om jeg ringte og beklaget i etterkant at svaret var forhastet. Det var slik det til slutt ble, jeg tok den lille telefonen, hvorpå vedkommende sa: Det er jo en ærlig sak! Hvorfor uroet jeg meg videre?

Det er bare det at jeg stiller så strenge krav til meg selv. Noen ganger umenneskelige krav til hva jeg skal og bør levere. Jeg skal bevise at jeg kan være som alle andre, men aller helst enda bedre. Selv om andre synes at jeg gjør en utmerket jobb blir det uvesentlig. Jeg er sensor, dommer, aktor – you name it, og jeg vurderer om jeg har bestått i henhold til mine egne krav: Ikke bra nok!

Nå har jeg vel straffet meg selv lenge nok?!

Dette siste året har gått så fort. Men takket være dette koronaviruset stoppet det meste opp og mye ble satt på vent, også mitt liv på en måte. Da er det for en gang skyld godt jeg er en tenker – så jeg har fabulert, reflektert og innsett mange feil jeg har gjort. Det er også vel og bra, for som jeg skrev i går: Den som aldri har feilet har ikke prøvd hardt nok – og det har jeg virkelig gjort, det skal jeg ha. Ofte har jeg befunnet meg i en dypere tilstand av maktesløshet – smertefull, men samtidig så nyttig med tanke på fremtiden.

*

I grunnen har jeg massevis av pågangsmot. Det er også slik at mange mennesker jeg har møtt gjennom tilfriskningsprosessen har gitt meg mange gode og anstilte betraktninger og synspunkter, som bidrar til at jeg selv blir mer reflektert. Jeg har lyttet og «plukket» med meg massevis av andres erfaringer og kunnskap som har blitt formidlet. Spesielt nå i disse koronatider, hvor jeg flere kvelder gjennom de siste ukene har deltatt på oppfriskningskurs med Rita Nilsen, hvor hun har tatt for seg faresignaler på tilbakefall og ulike punkter for å bremse tilbakefall. Dette har vært en medvirkende årsak til hvorfor jeg forsto at nytenkning måtte til. For gamle løsninger gir kjente svar, og det er ikke de jeg trenger for å utvikle meg og komme videre. Dermed måtte jeg se på denne planen min, som muligens var basert på følerier. Jeg måtte slutte å bare polarisere og begynne å jobbe, jobbe mot en ny målsetning.

Kan hende har jeg satt meg hårete mål? Egentlig har dette vært en lenge uoppfylt drøm, så nå er tiden inne for å prøve å realisere ønskedrømmen – drømmejobben. Den har egentlig ligget til grunn for alt jeg hittil har foretatt meg – studier, kurs og annen arbeidserfaring, det som kunne være nyttig på sikt.

Jeg har ikke bare lekt med tanken om å ha et sted, et lite småbruk der andre likepersoner og rusavhengige med et ønske om en livsendring kunne komme å bidra med sine livserfaringer, til og med arbeidskraft og kunnskap om enkelt jordbruk og dyrehold, men hatt troen på at det kan bli en realitet.  Jeg tror på at det hjelper å bruke kroppen og ikke bare sitte stille å snakke om sine problemer. Ofte kommer ordene og samtalen lettere når man holder på med ulike ting, er i aktivitet med noe man liker – noe med mening. Samtaler og fysisk arbeid er etter min mening den beste «terapi». Men jeg skal ikke drive noe terapeutisk samfunn, for jeg er ingen terapeut, men miljøarbeider. Jeg håper å kunne bidra til å gi mulighet for å skape et bedre miljø gjennom arbeid – fysisk og mentalt.

*

Mitt nye nedskrevne mål for fremtidens virkelighet vil være å ha et sted der jeg kan bruke mine ferdigheter, praksis og ervervet forståelse om hagebruk, grisehold og kaninoppdrett, hvor også min samboer kan bidra med sine kunnskaper. Det vil være flere delmål på veien, og det innebærer først og fremst edruskap. Dernest kommer nettverk, økonomi og for ikke å glemme å finne et passende sted, et småbruk hvor drømmen kan bli til virkelighet. Et sted der samhold, omtanke, omsorg og delig av erfaringer kan bidra til å gjenvinne seg selv .

Det har skjedd en stor forandring ved at jeg endret målet – mange steiner ble tatt ut av sekken og fremtiden virket med ett mer overkommelig. Det er også et poeng, og som gjør det enda mer virkelig, for meg, nemlig at jeg nå har skrevet det ned, og ikke bare ser det som en uoppnåelig vy. Men fortsatt gjenstår den virkelige jobben – og det er mitt ansvar! Hvor lang tid det tar før jeg kan sitte på stabburshella med morgenkaffen det vet jeg ikke, men jeg har god tid – jeg skynder meg sakte. Jeg er i ferd med å gjøre en endring, og da kommer forandringene… på sikt.

Jeg er tilbake på den rosa skyen…

Det smerter…

Helt usensurert og ingen korrekturlesing foretatt…

Åh, jeg er fortvilet og frustrert. Sporet av og finner ikke helt tilbake på sporet. Blir redd når jeg ikke helt ser hva blir det neste. Det å ikke vite. Trenger jeg å vite? Jeg trenger rutiner, men nå har mine rutiner blitt mer tvangsmessige. Frykten for å ikke rekke alt i tidsplanen min. Få spist til korrekt tid, ordnet i huset, gått tur og bla-bla – slik det står i mitt hode og hodet er fullt. Alt og alle som rokerer ved min tillagde agenda ender med tankespinn og skyldfølelse; det gikk i vasken… Jeg ønsker kontroll, men er i ferd med å miste kontrollen over å ha kontroll. Og andre får høre kjeftesmella…

Kjenner alt stresset, liksom redd for å ikke bli ferdig med det jeg holder på med. Og jeg må gjøre det ordentlig – perfekt. Fort og grundig. Alle må se, gi ros. Være flink pike. Lytte til andres råd. Men jeg får det ikke til. Jeg forstår hva jeg trenger å gjøre, men jeg roter det til. Kaos. Stopp! Orker ikke…

Har et forklaringsbehov, men for hvem skal jeg måtte begrunne? Bare til meg selv, men jeg finner ikke svar. Gått lenge og holdt det inni meg og koronakrisen ble en virkelig krise for meg. Jeg var en potensiell bombe, som ble detonert. Det gjorde godt for ellers kunne jeg risikert og gått inn i en depresjon. Tankens kraft er sterk – akkurat nå merkes det, men den er av negativ art. Gått meg fast og ser ikke enden i alt rotet. Rydder og rydder, men det tar aldri slutt. Jeg vet jeg finner det jeg leter etter til slutt – lyset i enden av tunellen…

Ser verden så annerledes nå. Det er et rom jeg trenger å gå inn i, sitte i og se på utsikten. Fortelle sannheten. Hva når jeg ikke vet hva jeg skal si eller hva gjøre? Alle sier: Du er flink! Nei, jeg er ikke flink når jeg bare roter det til. Jeg er god på å ordne for alle andre, men ikke meg selv. Jeg vet hva som skal til, men gjelder det liksom meg…?

«Barndommen kommer nærmere jo fjernere den blir» synger CC Cowboys, og det er mye sannhet i det. Det er jo der jeg må begynne. Oppe i hodet mitt er det kaos. Virker som om alt har stoppet opp – går i sakte fart mens jeg raser av gårde og hodet henger ikke med – bare stress og mas. Men egentlig flyr tankene også – hit og dit. Berg og dalbane: Jeg vil av!

Å ha det slik er jævlig. Det er i slike situasjoner mange sikkert ville si, og jeg ville ha sagt det selv til noen andre som jeg ser strever: Snakk med noen! La andre se det fra sitt perspektiv, se det du ikke ser – det jeg IKKE ser… Ja visst, det hjelper å snakke. Bare det å si det høyt – for noen… Noen mer dyptgående samtale har jeg ikke lyst på nå. Det er vel der feilen ligger. Jeg vil ikke. Og jeg må ville for å få noe ut av det, at det får virkning. Det er som da jeg bestemte meg for å stoppe å misbruke alkohol – måtte ville det selv. Det var da resultatet kom, at jeg klarte å finne en ny vei – finne tilbake til livet – til meg. Etter hvert… Når jeg var klar var jeg klar og når jeg er klar nå da snakker jeg.

Jeg blir overveldet og gråter. Noen prøver å skåne meg. Jeg orker ikke slik dikkedarer. Jeg blir sinna. Jeg blir sinna fordi jeg ikke finner egne ord. Jeg blir sinna og frustrert over meg selv fordi jeg ikke klarer å gjøre det jeg vet jeg bør gjøre. Og jeg blir sinna på mennesker jeg egentlig skulle gitt en klem. Jeg blir sinna fordi jeg er så glad i personen. I sinne kommer gjerne ordene som skulle vært usagt, som trenger en real oppvask etterpå. Nå skal jeg vaske opp…Så skal jeg gå en tur før jeg vier mine blomster min oppmerksomhet. Egentlig er det meg selv jeg hjelper og pleier når jeg luker ugress. Noe riktig gjør jeg da…

Livet sånn jeg kjenner det har stoppet opp, men det betyr ikke at jeg må stå stille…

Det finnes lys der fremme et sted…

Innrømmelsen

Har du innrømmet at du har en sykdom? Om du ikke visste det, heter den avhengighetssyndromet og den er oppført i WHO sykdomsmanual ICD-11. Det er en progressiv dødelig sykdom, og om du har et ønske om å få mer ut av livet må du begynne å tenke på å skaffe deg hjelp til å komme deg ut av styggedommen. Er det noe jeg vet med ganske stor sikkerhet så er det at ikke du klarer det på egenhånd.

Gruer du for hva som måtte komme fram i yta når du blir nykter? Bekymrer du deg for hva en selvransakelse vil åpenbare? Ja, for du vil vel komme deg videre, og da er det nødvendig å se på de bakenforliggende årsakene til hvorfor du flykter. For det er nettopp det du gjør hver gang du skrur korken av en vinflaske. Du orker ikke kjenne på følelsene dine i ulike situasjoner. Alle disse godt skjulte karakterfeilene dine, som mange andre har sett for lenge siden. Kanskje har du selv fra tid til annen merket dem, men du har ikke villet erkjenne dem fullt ut.

Nei, det vil ikke være noe godt å rote i fortiden, men det vil gjøre deg godt på sikt. Jeg vet at du vil bli redd for å kjenne på gamle følelser som vil dukke opp til overflaten igjen. Klart du er redd. Du er også redd for om du vil klare å forandre deg, men setter du din lit til denne endringsprosessen vil du finne styrke og mot til å jobbe deg gjennom alle engstelser og gjennomføre alle de innrømmelser som du trenger for å komme deg videre. Det er også nødvendig å vite hva du frykter og bevege deg framover til tross for denne frykten. Da trenger du all støtten du kan få.

Tar du deg bryet med å dele om det du går igjennom, vil du garantert få den støtten du så sårt trenger, og du vil se at det blir enklere å stå i alle problemene – de du hittil har unngått og skjøvet til siden ved å drikke alkohol eller bruke andre rusmidler.

Jeg er også sikker på at du, slik som jeg gjorde, har møtt på mennesker som har bemerket at du muligens ruser deg for mye. Deres kommentarer betyr vel egentlig ikke noe for deg, eller… Kan hende gjør de det likevel, når du tenker etter, men er det nok til å få deg til å slutte å misbruke rusmidler? Du må innrømme din avhengighet for deg selv, for det har ingen hensikt hva alle andre mener. Du vil heller ikke kunne nyttegjøre deg maksimalt av den hjelpen jeg håper du ber om. Det er nemlig slik at du må gjøre dette for deg selv. Det er for ditt eget beste du skal nyktre opp, ikke for alle andre. Da trenger du å se forskjellen på hva som er ditt eller andres ansvar, og det å bli edru er faktisk ditt ansvar.

Poenget med å be om hjelp er at du selv ikke kan se hvor det bærer hen, for du har vært blindet av kjærligheten til alkoholen. Dine tillitspersoner vil se for deg. De vil hjelpe deg med å sortere ut hva som er nyttig og hva du behøver å akseptere som ditt ansvar og hva du ikke er ansvarlig for. Du skal ikke påta deg skylden for alle katastrofene som har inntruffet på din vei. Men du kan heller ikke nekte for at du har skadet både deg selv og andre gjennom alle disse årene du har trukket på skuldrene av alle problemer, de du virkelig burde sett nærmere på, men valgte å drikke på i stedet.

Nok en gang må jeg påpeke – du behøver å rette din oppmerksomhet på det som ligger bak ditt misbrukermønster. Din avhengighetslidelse bunner mest sannsynlig ut av årsaker tilbake i tid. Sykdommen har nok ligget i dine gener, men kanskje opplevde du noe som trigget deg og som gjorde at du oppførte deg slik du gjorde. Husk; alkoholen eller andre rusmidler er bare et symptom på din sykdom.

Mens du sitter der og grubler, svetter og kjenner uroen brer seg, kan det være nyttig at du spør deg:

– Hvorfor valgte du å involvere deg med mennesker som ikke var til ditt eget beste?

– Hvorfor går du inn i forhold eller inn i enhver relasjon som du føler ditt liv er avhengig av at du har overtaket i?

– Hvorfor føler du deg truet av nye opplevelser, og derfor unngår dem?

Kanskje finner du en rød tråd i ditt livsmønster? Grip fatt i denne. Den vil lede deg direkte til hvordan det nøyaktig forholder seg med deg – for du må våge å se og inrømme… Du trenger bare å tillate deg at denne kunnskapen om deg selv kan begynne å ta form i deg og dermed føre deg tilbake til det virkelige livet. Veien fram går først tilbake!

Veien fram…

Hvem skal bære håpet…

…om ikke vi likepersoner kan eller vil?

Kjenner at jeg er en smule provosert, egentlig ganske mye, kanskje mer oppgitt og lei meg. Leste på morgenkvisten om likepersoner som ikke lenger orker å stå på barrikadene, de blir forfulgt og motarbeidet som person og ikke lyttet til for sakens skyld. Det heter seg at man skal skille sak og person… Hva er det med enkelte mennesker, og spesielt de som selv har en brokete fortid bak seg: Hvorfor skal de rakke ned på de som står i bresjen for alle de svakerestilte?  De som våger å få motbør og står i stormen for å gi de som fortsatt ligger nede en hjelpende hånd opp? Nok er nok, sier de, og det gjør meg trist!

Jeg forstår dem så alt for godt, selv om jeg hittil har vært heldig og bare møtt positivitet og fått oppløftende ord. En dag vil kanskje jeg oppleve at i lengden kan det bli for mye for meg også, men inntil da; noen må våge…

Så hørte jeg på en som holder nettmøter, som snakker til de rusavhengige, de aktive eller de som har tatt det lille skrittet ut i nykterheten, og det var ikke mye positivitet å spore så lenge jeg hørte på. Det ble rett og slett litt for mye negativitet – ikke noe fremtidshåp å spore. Jeg hang meg opp i noe vedkommende fortalte; blitt spurt om å skrive en artikkel om hvordan inspirere rusavhengige til å ta nye, bedre valg nå i disse koronatider. Selv jeg forstår hvor vanskelig det kan være. Ikke å skrive, men å inspirere og oppmuntre noen generelt nå i denne unntakstilstanden verden befinner seg i.  For det er vanskelig nok for noen og enhver.

Jeg vet at det for mange er strevsomt nok å holde seg edru og borte fra rusmidler. Men å fortelle de som fortsatt har et ønske, som står på terskelen til å komme ut i en ny hverdag, selv hvor mye strev det fortsatt vil bli, så behøver de å høre om håpet. Om at det vil bli bedre, selv om det er en hard og tøff jobb som ligger forut. De behøver å høre fra oss som har noen edrue og nyktre år på baken at det vil komme flere og lengre solskinnsdager, men man må jobbe for dem. Når det er sagt skal jeg selvfølgelig ikke glemme at slik hverdagen nå er, så er det ikke mange lyspunkter å spore for de svakeste av de svake siden det er de som først blir tilsidesatt og oversett, men dersom noen har tatt ett skritt på veien fra bunnen og opp mot toppen, så må vi ikke dytte dem ned igjen…

Klart det vil gå opp og ned, to skritt fram og et tilbake. Jeg vet at for mange er rusen alt de har, og nå muligens mer enn ellers ser de ikke noen annen løsning på problemene sine. Men det er jo da vi behøver å gi dem en mulighet til å se at det går faktisk an å leve uten å ruse seg. Ok, jeg ser også at akkurat nå finnes det svært lite med tilbud, at behandlingstilbud, ettervern og bistandsopplegg ligger nede, men hvorfor kan vi likevel ikke gi mer positivitet selv på dager som er triste og grå. Jeg skal ikke undergrave at det vil være jævlige, slik som nå, hvor mye virker til å være lite oppløftende. Men det er jo da vi som selv har blitt løftet opp må hjelpe til med å løfte de som ber oss. Nei, vi kan ikke hjelpe alle – ikke de som selv ikke vil, men vi kan så frø, vi kan gi håp. FOR HVEM SKAL GI HÅPET OM IKKE VI KAN ELLER VIL?

Jeg mener at vi som har kjempet oss tilbake til et tilnærmet normalt liv – hva så normalt enn er nå for tiden… Vi behøver nødvendigvis ikke å løfte bladet fra munnen, men i det minste vise at det går an, selv nå. Jeg mener at tidspunktet for å bli edru og rusfri vil aldri være det rette for den som er aktiv. Spiller ingen rolle om det er en vanlig aprildag og sol eller koronatilstander i luften. Klart jeg forstår at det er tyngre nå, men det gjelder å tenne et lys for de som bare ser mørket. Ta seg tid til å snakke, påvirke uten å være påtrengende. Bare så et bittelite frø… Alle trenger positivitet og se at det nytter, at det vil bli bedre. Se på oss!

Kan hend er jeg naiv. Om det er tilfellet får det så være. For jeg nekter å tro at det ikke finnes muligheter for å hjelpe noe nå også. Jeg mener det er vårt ansvar å bære håpet, bare for en liten stund, til de selv klarer… Vi kan gå foran å vise vei, bære litt av byrdene et lite stykke om så er. Vi som har funnet tilbake til oss selv har en unik sjanse til å virkelig gjøre en forskjell, men vi trenger så klart selv å være sterke nok. Uansett kan vi gi de en sjanse til å se at det fortsatt er håp.

Håp formidles med ærlighet, ikke med verken pekefinger eller medlidenhet. Å ærlig talt, det vil være vanskelig, men om DU vil, så blir det bedre uavhengig av koronaviruset eller ei. Det er opp til deg! Men jeg kan holde deg i hånden…

Og til deg som står på solsiden, du som har gjenvunnet styrken til å tørre å se på skyggen din, som ser at noen fortsatt står i grålysningen og har et ønske om å komme dit du er – IKKE GI OPP HÅPET FOR DEM! Gi dem litt av din sol til å varme seg på!

 

Fokus på positive egenskaper

Har jeg blitt en bedre utgave av meg selv?

I starten av min tilfriskning stilte jeg meg mange spørsmål, blant annet hva jeg ønsker å få ut av livet videre. I grunnen ønsket jeg bare å få det bra, være mer glad og tilfreds og finne ro i sinnet. Kort sagt ville jeg like meg selv, men hvordan kunne jeg like en person jeg egentlig ikke visste hvem var? Derfor måtte jeg begynne å finne ut hvem jeg var, for all den informasjon var nødvendig for å kunne begynne å like meg.

Jeg var redd for hva jeg ville finne under alle lagene jeg «skrellet av» for å komme inn til kjernen, den virkelige meg. Det kunne vel sammenlignes med å fjerne lagene på en løk, hvor hvert lag indikerte alle mine karakterfeil og de skadene jeg hadde forårsaket – all skyld og skam. Der fant jeg også mye benektelse, bortforklaringer, frykt, bitterhet og alle de følelsene jeg hadde mistet kontakten med mens jeg ruset meg.

Denne prosessen, eller rettere sagt selvransakelsen var en vei jeg behøvde å gå for finne friheten. Denne følelsen av å være fri hadde jeg omtrent aldri helt kjent på. På mange måter har jeg følt meg annerledes og innestengt fra lenge før jeg begynte å misbruke alkohol. Det var alt dette, denne måten jeg følte meg på som hadde drevet meg inn i avhengigheten – det trigget avhengighetsgenet mitt som gjorde at jeg fant «løsningene» og trøsten i alkoholen.

Under alle disse lagene jeg tok bort fant jeg heldigvis også en del positive karaktertrekk, og de er vel så viktig å fokusere på som de negative. Men for hver gang jeg hadde undertrykket all smerten og unngått konflikter slik jeg gjorde da jeg drakk, druknet jeg også de gode og fine sidene ved meg selv.

Det er altså viktig å se på de positive egenskapene jeg har. For selv om jeg har begått mange feil gjennom livet er det selvfølgelig også mye riktig jeg har foretatt meg, og som har hatt positiv virkning på meg selv og andre. Ikke minst er det av stor betydning å se nærmere på alt dette fine for å vite hvilke karaktertrekk og hvilken adferd jeg ønsker mer av i mitt fremtidige liv. En god og effektiv måte å bli mer bevisst de gode egenskapene er å sette opp en liste. Gjerne stille spørsmål som: Hvilke kvaliteter har jeg som jeg liker, som kanskje andre også liker? I tillegg kan det være lurt å se på alt jeg har oppnådd og hvordan dette kan bidra til å sette meg nye, gode og utviklende mål fremover.

I denne prosessen har jeg kommet mer i kontakt med mitt eget verdisyn. Noen ganger ser jeg tydelig at jeg har påtatt meg for store forpliktelser overfor meg selv så vel som overfor andre. Noe som skremte meg i starten, selv om jeg innerst inne visste, var at jeg ikke hadde vært så spesielt snill mot meg selv heller og ikke bare forvoldt andre ubehageligheter. Hadde jeg overhode brydd meg om meg selv? På tide å starte!

Jeg har reflektert mye de senere årene og selv om jeg har fem nyktre år er jeg relativt tidlig i min tilfriskning, for denne prosessen vil jeg, om jeg skal forbli edru, holde på med mer eller mindre livet ut. Noe av det mest vesentlige jeg har erfart hit til er viktigheten av nettopp det å se meg tilbake, stoppe opp og tørre å seg nærmere på ulike tilfeller som kan være smertelige å granske i sømmene, men som er særs nødvendig for å gå videre. Det gjelder bare å ikke være så redd for hva jeg finner, heller godta denne redselen. For når frykten tar overhånd er det lett å utelate og se på alt det vonde. Det å holde på hemmeligheter kan faktisk true min tilfriskning ved at jeg på en måte bygger opp en reservasjon mot å gå videre. Min utvikling av mine positive sider og min styrke hemmes, og da er det lett å stagnere, i verste fall få tilbakefall.

I dag velger jeg de positive tankene. Jeg velger også å se på hvor langt jeg har kommet på veien, hvordan jeg er nå kontra for noen uker eller måneder siden i stedet for å sammenligne meg med alle andre. Jeg har jo blitt en bedre utgave av meg selv, hva annet skulle jeg ønske meg…

Det vil bli bra!

Egenvilje eller egen vilje?

Å gjøre noe av egen vilje er ikke helt det samme som egenvilje slik jeg ser det…

Jeg handlet mest på egenvilje da jeg drakk, ved å være selvsentrert uten å ta nevneverdig hensyn til annet enn det jeg ville ha, nemlig alkohol. Det endte opp med å leve ensom, delvis tilbaketrukket og i isolasjon selv om jeg var samboende. Gikk bare ut eller var sosial når det kunne gagne meg eller for å vise at jeg «hadde kontroll». Jeg var som en snøplog, brøytet meg veg og tråkket på alle som stilte spørsmål ved min rett til å gjøre hva jeg ville. Jeg herjet som en tornado gjennom livene til familiemedlemmer, de få vennene jeg hadde og til og med vilt fremmede – alle de som sto i veien for min vei mot mitt mål.

Jeg så overhode ikke på alle ødeleggelsene som lå igjen etter meg. Tok i bruk midler for å forandre mennesker slik at jeg kunne oppnå det jeg ville, og at omstendighetene skulle ligge til rette for mine behov. Jeg var så opptatt med å følge impulsene som hjernen befalte. Hva annet kunne jeg? Det er jo slik avhengighetssyndromlidelsen er. Den påvirker oss slik at vi skyr ingenting. Forsøker for enhver pris å få alt på vår måte og vi mister fullstendig kontakten med vår samvittighet.

For mange av oss innhenter samvittigheten oss og vi begynner å tenke over hva det er vi egentlig driver med. For min sin del innså jeg etter hvert hvor stor skade jeg hadde påført alle mine nærmeste og senere også meg selv. Likevel hadde jeg ikke helt klart for meg at jeg flyktet fra alle problemene og sårene jeg hadde skapt, men omsider ble jeg klar over at dette kunne jeg ikke holde på med lenger. Dersom jeg ikke tok tak, gikk bort ifra egenviljen og overlot kontrollen til andre, av egen vilje, så ville jeg gå under og dra med meg mange av mine kjære i dragsuget. Jeg ba om hjelp og søkte kunnskap om viljen til å bli edru.

For å kunne komme ut av alkoholens klør måtte jeg lære meg at egenviljen måtte vike plass for villighet og viljen til endring. Faktisk måtte jeg lære meg å kommunisere på en helt ny måte. Ikke minst godta og tillate meg å kjenne på følelsene mine – de innestengte, de ukjente, de glemte og de jeg fryktet og hadde flyktet fra. Etter hvert fikk jeg økt forståelse og klarte å reflektere over mine erfaringer, gamle som nye, og det var i forhold til alt dette jeg behøvde å kommunisere og dele med andre, først og fremst likepersoner.

Det var som om noe utenfor min fatteevne hadde berørt livet mitt, men egentlig var det min egen vilje og villighet til å gi slipp som åpnet opp for indre fred og sinnsro. Jeg begynte å akseptere, det jeg noen ganger også ikke forsto. Litt etter litt innså jeg viktigheten av å tørre å se på fortiden og snakke med noen for så å kunne gå videre. Med tiden til hjelp fikk jeg styrken til å fortsette på edruskapsveien.

Nå ser jeg tydelig hvordan jeg har vokst og utviklet meg. Jeg reagerer forskjellig på det som foregår rundt meg, og selv om problemer fortsatt dukker opp er jeg nå i stand til, og modig møte de fleste av disse situasjonene. De situasjoner som før gjorde meg skrekkslagen, handlingslammet og fullstendig maktesløs, og hvor jeg bare så at alkoholen var den eneste løsningen takler jeg nå best med kommunikasjon. Jeg klarer også å håndtere frustrasjon over livshendelser og andre personers holdninger og handlinger på en mer hensiktsmessig måte. Til og med det å ta pauser fra stress og mas uten å ty til flasken byr ikke lenger på problemer. Nå tenker jeg heller over situasjonen, analyserer den på en måte og finner en løsning som gagner morgendagen bedre.

Heldigvis har jeg blitt mer rolig og mindre tvangsmessig i mine reaksjoner og langt bedre til å se forbi de tilsynelatende problematiske anliggende. Men jeg har fortsatt en lang vei å gå, og det er jo bra – å ha noe å jobbe videre med og mot. Jeg har valgt dette livet jeg nå lever av egen fri vilje. Egenviljen vil hilse på fra tid til annen, kanskje aller mest når jeg er sårbar. Nå vet jeg at da må jeg tenke tanke ut: Hvordan var det? Hva skjedde? Hvordan har jeg det nå? Og det viktigste: Hva vil jeg med livet videre? Hva er min egen vilje?

Det er befriende å sitte ved sjøen, bare være… Men å være i naturen er i seg selv ikke nok – jeg må jobbe med meg selv også…