Party-time!

Har du tatt danseskoa på eller snubler du bare med dem å lar dem stå?

Og så svinger vi på seidelen igjen, hei, skål! Ja, slik var hver fredag før, da jeg drakk, eller alle dager. Det eneste jeg har svinget i dag er gulvkosten, og litt på rockefoten. Da helgevasken ble gjort unna før, og helst i en fei, satte jeg meg ned i etterkant og feiret hvor flink jeg hadde vært. Syntes absolutt jeg hadde fortjent en kald øl da, men det ble aldri med den ene. Det måtte mer til, og da dro jeg ofte ut på byen, det var party-time.

Fredag er fortsatt en fest, alle dager er en fest, men ikke slik som tidligere i livet mitt. Kan vel egentlig ikke kalle det en fest den gangen, for jeg ble ikke akkurat i godt humør selv om jeg dro dit andre moret seg. Alkoholkonsumet fikk meg mest til å bli lei meg og selvmedlidende, og enda mer helte jeg innpå av vin og andre alkoholholdige drikkevarer. Jeg spytta ikke i glasset akkurat, for å bruke det uttrykket, hva det nå menes med det? Jeg spytta sikkert i glasset også jeg, vertfall både sikla og felte jeg noen tårer i det. Ja, alkoholen fikk meg først høy, for en liten stund, og så helt ned på bunnen ganske så raskt. Alt gikk i svart. Den berømmelige berg og dalbanen.  Jammen godt å slippe å ha det slik!

Nei, takke meg til å kunne nyte hver dag i fulle drag helt klinkende edru og klar i toppen, enten den er solfylt eller regntung. Jeg gleder meg til å gå ut i dagen uansett vær. Jeg setter pris på å kjenne vinden ruske tak i meg, regndråper som renner nedover kinnene, sola som varmer i nakken, ja, alt slags vær har sin sjarm. Jeg lever virkelig! Tenk på hvordan det var da alkoholen styrte livet mitt. Da enset jeg ikke noen ting, hverken om det var finvær eller gråvær, alt gikk i ett liksom. Jeg brydde meg ikke så lenge jeg hadde nok å drikke på. Det ble jo full storm inni meg uansett.

Fredag ja, snart ukeslutt og tid for hygge og kos. Pizza eller taco? Tar pizza i kveld, og den blir kjøpt. Jeg har ikke dårlig samvittighet eller skjemmes over å spise ferdigpizza. De gjør faktisk det på slottet også. I starten på min edruskap unngikk jeg både taco og pizza. Mest fordi jeg forbant det med endelig helg, og da er det vertfall lov å drikke øl og vin. Og det er som regel det, men nå er de tankene borte, og det går helt fint å drikke farris til, faktisk enda bedre. Jeg takler det å se at andre kan nyte et glass vin til maten, men problemet er mest at noen stiller seg undrende til at jeg drikker bare farris. De som vet jeg ikke drikker alkohol er redde for å friste meg, og de som ikke vet, de spør stadig hvorfor jeg ikke vil ha en øl. Ikke alle forstår hvorfor jeg ikke drikker, og enkelte godtar ikke at jeg har en sykdom som heter alkoholisme. Ofte kan jeg forklare bort hele matlysten, så egentlig er det best å være hjemme eller på besøk hos familien. Da er det ikke noe pes eller mas, bare hyggelig.

Så da skal alle kose seg i kveld tenker jeg, og jeg bryr meg ikke om hva du har i glasset så lenge du selv ikke har et problem med det. Kanskje synes du det er helt ok å drikke litt vin hver dag, slik som jeg gjorde, men da har du kanskje et problem, men jeg bryr meg fortsatt ikke. Er det slik at kona eller ektemannen, kjæresten, sønnen eller datteren stadig påpeker at du drikker for mye, så kan det tenkes at problemet er større enn du tror, og jeg bryr meg heller ikke nå. Derimot bryr jeg meg om du selv bekymrer deg for hvordan din drikkekultur er, og jeg kan faktisk hjelpe deg til en løsning på problemet.

Ja, jeg sier jeg ikke bryr meg, men det er ikke helt riktig. For klart jeg bryr meg. Det er bare det at du må ville foreta en endring selv. Du trenger å innse at vinglass nummer sju, inntatt før fem og lenge før pizzaen er i ovnen, at det er noen glass for mange det, etter mitt syn. Kan hende jeg kommer med en kommentar, som du blir sinna for, men bare fordi jeg bryr meg, for å få deg til å tenke. Det jeg prøver å unngå er at håpet om at du skal ta til fornuft før det er for sent skal ta all kraften ut av meg. Du trenger bare vite at jeg bryr meg, at du kan komme til meg når du er klar. Da bryr jeg meg virkelig! Jeg vet så alt for godt at ett glass er for mye og tusen er for lite.  Når du også forstår det, da har vi en avtale.

Satte du vinen i vrangstrupen, mistet du lysten på noe å spise og ble stemningen plutselig dårlig i heimen, så var det meningen – satt på spissen. Bare ikke la det gå utover noen, ikke deg selv engang. Lett å si for meg det, spesielt nå. Ja, det kan du si, men jeg ønsker bare å vekke deg opp, riste tak i deg og få deg til å tenke deg om. Vil du virkelig våkne med fylleangst og kuppelhode i morgen? Vil du drikke morgenkaffen med skjelvende hender, uroe deg for hva du sa og hvordan du tedde deg i dag? Jeg bare spør! Innerst inne vet jeg svaret, kanskje du også. Din morgendag skapes i dag, i kveld og i natt. Det er opp til deg!

Og husk: Jeg dømmer deg ikke, jeg vet at det koster, for jeg har selv vært i «dine sko». Men jeg er her, og om du også vil bytte bort de skoene, aller helst kaste dem, så gjerne for meg. De er virkelig vonde å gå i, ikke sant, skikkelig snuble-sko…

Er du en burdist?!

Noen har sikkert fått med seg at jeg var på foredrag i går, OLSS metoden, absolutt å anbefale. Og Vibeke Olss, jeg låner noen av poengene dine jeg, for jeg lærte så mye, og ønsker å formidle dem videre.

Jeg kjenner det i kroppen enda, i form av glede og optimisme. Virkelig opplagt, nesten sprudlende, og ikke engang regnet gjorde meg sur i dag tidlig, men det er faktisk lenge siden regn og «dårlig» vær har påvirket humøret mitt. Faktisk ble jeg mer glad av å se at regnet vasket ballkongen ren og ikke minst for at planter og plener fikk etterlengtet vanntilførsel. Ja, det var ikke været jeg skulle skrive om…

Nå har jeg fordøyet alle inntrykkene. Og hovedmomentet jeg tok med meg fra foredraget er at jeg trenger å bli bedre på å være mer bevisst mine holdninger i det jeg setter beina på gulvet hver morgen. Har jeg en negativ tanke og innstilling, blir dagen min der etter. Jeg vet, helt ærlig, at jeg ikke alltid er den mest sprudlende om morgenen, men noe bedre har jeg blitt. Det har hjulpet å bli edru og dermed få «andre» følelser og tanker, et bedre liv generelt. Egentlig skulle jeg ha spruttet opp fra sengen, armene i været og ropt til speilbildet mitt: Jeg er fantastisk flott, fin og sexy, men tenkte på, og av hensyn til min samboer og hvordan han ville reagert. Hadde skremt vettet av ham. Kanskje hadde han ikke vært helt enig i utsagnet mitt heller, men det er litt av poenget. Jeg skal slutte å bry meg så mye om hva andre mener om meg. Jeg er bra nok jeg – Basta!  En stjerne i eget liv faktisk.

Det rare er, eller det er ikke rart, men jeg har levd og delt seng med en mann i over ti år nå, en mann som smiler og er tilfreds hver morgen, takknemlig for å våkne frisk og rask, stå opp og gladelig starte en ny dag. Mens jeg derimot ofte har gjengitt hans smil og oppmuntrende hei med en sur mine og et ikke fullt så hyggelig tonefall tilbake. Så i går, mer enn noe sinne fikk jeg en aha-opplevelse, jeg møtte meg selv i døra, fikk så hatten passet. Takk Vibeke! Tenk alt jeg kan programmere hjernen til, som jeg egentlig ikke har tenkt på, før i går. Ved at jeg daglig starter med positive tanker, sier godord og smiler til meg selv og selvfølgelig til mannen min, så vil jeg få en enda bedre dag. Alle dagene blir mer overkommelige, ja, rett og slett som en drøm, en virkelig drøm. Fantasi kan bli virkelighet, eller det spiller ingen rolle, hjernen godtar alt, det er bare opp til meg å programmere den slik jeg ønsker, og nettopp ja, på det som er positivt. Det jeg liker og som gjør alle tilfreds, forhåpentligvis. Ok, jeg ble anbefalt å unngå å tenk på de som bare er forsurende og skaper frustrasjon og slitsomme dager. Sett en osteklokke over dem! Send dem ned i kjelleren! Slik ja…

Det er mange ting jeg kunne ramset opp fra dette begeistrende foredraget, men jeg kan ikke ta ifra Vibeke gleden av å selv få snakke om alle de fantastiske metodene vi kan lure hjernen til å gjøre. Eller rettere sagt få den på rett kjøl igjen. Jeg tenker, og ble også fortalt, at våre tanker i utgangspunktet er positive, at vi alle er født med en hjerne som ønsker at vi skal være glade og sprudlende, slik barna oftest er hver morgen. Hvordan har det seg at jeg sluttet med dette? Jo da, jeg vet svaret, alkoholen tok gleden ifra meg. Men nå kan jeg ta den tilbake, og jeg har begynt, for nå vet jeg mer hva som virkelig fungerer, at måten jeg snakker til meg selv på gjør noe med hvordan mine holdninger er og dermed hvordan jeg handler. Ta for eksempel: I dag må jeg huske på… eller jeg må ikke forsove meg… Akkurat ja, du kjenner til det! Være bevisst sine egne holdninger er «kluet». Forsov jeg meg i dag? Nei!

Hvor ofte bruker jeg ordene må og ikke? Jeg burde ikke bruke disse ordene så mye. Tenker at disse fy-ordene ikke lengre skal befinne seg så mye i mitt vokabular. Allerede nå har jeg skrevet ikke fire ganger. Men altså, jeg skal prøve å unngå disse ordene. Jeg må jo ikke noen ting jeg. Alt er bare valg jeg tar. På grunn av alle negative tankene jeg får, burde jeg ikke lengre gjøre noe jeg . Sjekk disse ordene jeg har uthevet. Hva tenker du om dem? Ikke rart tankegangen blir negativ når jeg stadig tyr til disse, og helt ubevisst mangedobler min pessimisme. Det er mye bedre, høres også finer ut og kjennes tusen ganger mer positivt ut om jeg endrer til å si jeg vil, har lyst til, ønsker, prøve, gleder meg til og på tros av. Så på tros av alle «negative» tankene ønsker jeg å prøve å gjøre det jeg vil. Kjenner at det gleder jeg meg til, snu de negative tankene til de mer positive, bli en glad optimist. Hva med å spille Jahn Teigens: Jeg er en optimist?

Jeg lurer faktisk også på om jeg tilhører «burdistsamfunnet». Jeg bør altfor mye! Jeg burde slutte med det. Hva burde jeg så heller gjøre? Jeg burde vel heller si at; det har jeg lyst til å gjøre eller det vil jeg faktisk prøve på. Blir litt usikker på om det er feil å si prøve på om noe jeg vil, men jeg vet jo ikke om jeg får alt til, selv om jeg prøver så godt jeg kan, og går det så går det. Enten blir resultatet en positiv forandring, og jeg får en erfaring på noe som jeg hittil har trodd jeg ikke klarte eller jeg kan i etterkant si; jeg prøvde vertfall. Det er som om noen sier; det liker jeg ikke uten å i det hele tatt ha smakt på retten. En prøvesmak vil fortelle om man egentlig synes det er godt eller ikke. Min kokkebror ville nok uansett si; ingen mat er vond! Det gjelder bare venne seg til smaken, programmere hjernen til å synes at noe er godt, helt nydelig. Jeg elsker blodpudding…

Jeg kjenner meg tilfreds, glad, fin og fantastisk. Jeg drømmer, jeg «flyr», jeg lever. Apropos drømmer. Jeg ønsker å fortsette med det, men jeg ønsker også å realisere noen av dem. Jeg burde, nei, nei, ikke burde. Jeg vil starte i dag. Være frosken som hoppet ut i verden og ikke ble igjen på bladet sammen med alle de andre som satt der og drømte. Tørre å ta skrittet ut i den noe skremmende verden. Er den så skremmende og farlig? Jeg har jo fått så mange verktøy og tips til å møte disse utfordringene med. Jeg kan øve meg på å bli sikrere på meg selv, jeg kan repetere ønsket handling, stoppe opp og tenke over hva jeg egentlig tenker i forhold til mitt mål. Jeg kan for eksempel starte med slutten først. Hvordan vil jeg ha det? Hva vil jeg gjøre om noen uker? Visualisere, tenke det og mest av alt: GJØRE DET!

Og dersom jeg blir irritert over at jeg ikke får til det jeg føler jeg må gjøre, og ikke minst burde på grunn av alle de menneskene rundt meg som stadig maser, og dermed irriterer meg fordi jeg ikke må glemme at jeg kan bare ta en ballong å blåse all frustrasjon og irritasjon inn i den, slippe den slik at all luft forsvinner ut av den, og vips er all irritasjon borte. Så enkelt kan det gjøres, og ja det virker. Ja, jeg vil og jeg kan og jeg gleder meg til, og ikke minst på dine vegne, at du har dine drømmer som du ønsker og vil realisere. Jeg starter i dag! Og du? For en frosk jeg er…

Sitter du også fortsatt på bladet?

Frihet!

I dag er det frigjøringsdagen. Vi skal minnes de falne og heise flagge for friheten etter 2. verdenskrig. Jeg har også en annen frigjøringsdag jeg feirer. Nemlig dagen jeg ble fri fra alkoholens fangenskap og den krigen jeg sto i hver dag da jeg lå under for kong alkohol. Min personlige kamp kan på ingen måte sammenlignes med hvordan ordentlig krig og elendighet er, men likevel er det viktig for meg å ikke glemme hvordan mitt livs kamp var.

Denne dagen skal jeg bruke på å virkelig prise kjærligheten og det å bry meg om mine medmennesker. Jeg skal verdsette menneskeheten og det å være fri, fri til å ta egne valg, fri til å være den jeg er og fri til å gjøre hva jeg vil. Ikke minst fri til å elske. Ikke alle er det forunt, for fortsatt er det krig rundt omkring i verden. Jeg skal ikke glemme de heller, slik jeg ikke skal glemme de som led her i Norge, mine egne forfedres kamp.

Ja, det utkjempes mange kriger. Det er mange som lider og mange som sørger. Sørger over sine kjæreste, sine venner og alle de som har måttet bukke under for andres krenkelser, for våpen og alt en krig medfører. Mange har også mistet sine aller nærmeste og mest elskede på grunn av rusmidler. De skal vi også minnes i dag føler jeg. For de sto også i en krig, i en kamp så forferdelig. Noen vant, andre tapte. Men vi skal huske og minnes dem alle!

Jeg var en av dem som vant. Jeg seiret over alkoholen fordi jeg selv sluttet å gi motstand. Jeg sluttet med å tro at jeg var Gud, at alkoholen var redningen for alt, og at da ble jeg uovervinnelig. Men jeg vant aldri sammen med alkoholen, nei, den fikk meg bare til å tro at jeg sto på toppe. Likevel havnet jeg alltid i skyttergraven, kravlende og angrende. Så tok jeg valget! Jeg overga meg rett og slett, men ikke lengre til alkoholen, han hadde gjort sitt aller siste slag overfor meg. Vel, det aller siste kan jeg egentlig ikke helt med sikkerhet si, for alkoholen er listig, gåtefull og mektig, men det er opp til meg å sikre at det fortsatt er fred i min sjel. Så lenge jeg har sinnsro, er ærlig og villig til å beholde min edruskap, så klarer jeg å holde døren lukket for oppvigleren – alkoholen, om den banker på min dør.

Jeg er klar til kamp, har stått i den en stund, men ikke den samme kampen. Jeg kjemper for å fortsatt være nykter. Nå er ikke kampen lenger så blodig og tøff, men jeg kan ikke slutte med å stå i vonde dager og kjenne at jeg er litt lei meg. Jeg må tørre å være i smerten om den kommer. Jeg må tåle alle de gnagende følelsene som før ble dysset ned, skyllet ned med vin og sprit. Jeg er sterk og modig! Jeg kan, jeg er god nok fordi jeg er edru! Jeg klarer dette fordi jeg vet at jeg har så mye å miste om alkoholen får nytt innpass. Jeg vil faktisk leve og kjenne friheten. Jeg vil være fri! Men jeg skal aldri glemme…

Sender med disse ordene ut i dagen, og glem ikke å se og lytte. Kanskje trenger noen nettopp deg og din omtanke, din kjærlighet. Uten kjærligheten ville det bare vært krig…

Kjærlighetens høysang (Utdrag fra Paulus` første brev til korinterne)

Om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,

men ikke har kjærlighet,

da er jeg intet.

Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,

ja, om jeg gir meg selv til å brennes,

men ikke har kjærlighet,

da har jeg ingen ting vunnet.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,

den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,

er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.

Den gleder seg ikke over urett,

men har sin glede i sannheten.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Kjærligheten tar aldri slutt.

Åpen- ærlig – villig

Hva med å gi litt mere F…

Jeg kjøpte meg en kladdebok her forleden, en bok jeg skulle skrive notater i ved spesielle anledninger. Utenpå permen står det Do it now. Passende tenkte jeg. Men jeg har jo gjort det, blitt nykter altså. Likevel er det mange ting jeg ikke har gjort. Mange ønsker og drømmer som bare ligger der foran meg og venter. Er jeg villig nok, tør jeg?

Jeg behøver å ta med meg erfaringene og all læring jeg har fått, men ikke la historien min kneble meg fra det jeg vet jeg har inni meg. Jeg trenger å være åpen for alle muligheter, men aller viktigst selv å åpne opp og være ærlig med meg selv. Har jeg virkelig troen på meg selv? Klarer jeg dette med mine evner? Ja, det er skummelt og ubehagelig, og sikkert er det enklest å la det være. Jeg vil jo fylle dagene mine med det jeg liker uten å føle meg egoistisk og få dårlig samvittighet over å tenke for mye på meg selv. Det er derfor jeg trenger å være ærlig.

Jeg ønsker jo ikke at min fortid skal sette en stopper for de valgene jeg ønsker å ta. Sannheten må fram i lyset, og jeg må tørre å se den, erkjenne den og ikke la andres meninger om hvordan jeg er som menneske påvirke valgene. Skal hvordan jeg levde livet før få lov til å bestemme hvordan jeg nå ser for meg at jeg vil at hverdagen skal bli? Et sted mellom alle pliktene og ansvaret kan jeg faktisk ha et fantastisk liv, leve som meg selv slik jeg vil uten å kjenne på bismaken av at jeg er et utskudd. Min fortid vil påvirke mine valg, men det er opp til meg hvordan. Jeg vil ikke stikke meg ut. Jeg vil kjenne meg normal, slik alle andre er. Men vil jeg leve som alle andre? Følger jeg drømmen om å være annerledes, ikke helt meg selv eller blir jeg annerledes og kanskje til og med ensom om jeg velger å være som alle andre? Egentlig vil jeg aller mest stå i min verden, være en som går litt utenfor normene, men likevel passe inn.

Det er slitsomt å «fake» seg gjennom dagen. Skal jeg orke å late som om jeg hele tiden er noe mer enn meg selv? Er det ikke slik at så lenge jeg er ærlig med meg selv og står for det jeg gjør så kan det være det samme hva alle andre mener. Nok en gang; tør jeg? Jeg lytter til andres meninger, gjør meg opp egne, er åpen og mottagelig for andres innspill, men det er jeg som må gjøre det siste, og forhåpentligvis det beste valget. Hvor går veien videre? Det er ikke bare enkelt å si det jeg mener uten frykt for hva andre mener. Så i bunn og grunn har jeg ikke vært ærlig nok med meg selv da. Jeg er fortsatt ikke fri for frykt, fortsatt ikke tøff nok til å velge en litt uten-om-vei, for jeg vil egentlig være som alle andre, vertfall bitte litt. Jeg liker ikke å bli sett ned på, hvem gjør vel det!? Og selv om jeg prøver å fylle dagene mine med det som gir meg glede og mer overskudd, så tenker jeg ofte på: Hva tenker andre om at jeg gjør dette. Synes de jeg er selvopptatt. Kanskje til og med de tror jeg er lat eller arbeidssky, jeg som ikke går til en vanlig jobb slik alle andre gjør. Hvorfor kan jeg ikke bare la andres meninger og tanker være deres? Nei, det er ikke lett! Kan jeg ikke være stolt av meg selv, for alt jeg har fått til, leve som meg og la andre leve sine liv, være seg. Lev og la leve, heter det, og det gjelder også meg selv. Jeg er ikke født til å passe inn, men for å leve eller… Så jeg trenger å finne tilbake til den jenta jeg var før livet tok fullstendig råtta på meg. Det er vel det jeg er i ferd med å gjøre. I do it now!

Jeg ønsker meg dager fylt av energi, fylt av glede hvor jeg bestemmer retningen videre. Selvfølgelig tar jeg imot råd og veiledning, det er nødvendig, for jeg er ikke en som vet og kan alt. Jeg forstår at mange kan noe som ikke jeg kan, har bedre ideer enn meg, selv om jeg også har en del kunnskaper som er nyttige både for egen del og andres. Jeg lytter til andre, men jeg må lytte til meg selv også, ikke si ja til alt å glemme meg selv og det jeg står for. Så nok en gang tilbake til ærligheten til meg selv. Finnes det begrensinger? Er det noe jeg virkelig ikke kan eller hvorfor ikke se på mulighetene jeg har. Begrensingene er kanskje alt tankekjøret, de negative tankene jeg har til meg selv i spesielle tilfeller. Skal jeg godta at noen gjør meg nervøs? Hva kan jeg gjøre med det? Si ifra eller gå bort? Ofte sier jeg: Men jeg har lært meg til å leve med det. Er det riktig? Liker jeg at det er slik? Jeg gjør ikke det, innerst inne. Det er ikke slik livet mitt skal være. Livet skjer ikke bare av seg selv liksom. Jeg må skape mitt liv og dermed påvirke mennesker og ting rundt meg til å bli slik jeg ønsker, men noe må jeg bare tolerere at er som det er og leve med det. Bare det ikke stopper meg i å gjøre det jeg trenger… Da mister jeg blikket på meg selv, på ærligheten, på veien til målet.

Så når jeg er ærlig, sier min mening og forteller sannheten om meg selv er det viktig at jeg ikke undergraver meg selv. Jeg kan ikke se ned på meg selv for den jeg har vært og den jeg har blitt. Jeg er god nok og skulle andre mene noe annet, så vær så god. Ok, jeg er annerledes, og det er jo det jeg vil. Jeg skal ikke alltid please alle, si ja til ting jeg ikke har lyst til i redsel for at de bli leie seg om jeg velger å takke nei til for eksempel en innbydelse. Jeg skal ikke bare tenke at jeg kan ta meg sammen for deres del. Det er jo ikke å være ærlig. Da følger jeg ikke mitt eget hjerte. Jeg er ikke en god venn om jeg bare skal tilfredsstille andres ønsker og krav. Jeg overkjører og utsletter ikke bare meg selv når jeg hele tiden prøver å være enn annen person enn den jeg egentlig er. Tenk hvordan det blir når den virkelige sannheten om meg kommer fram? Og hvem lurer jeg?

Er det så innmari vanskelig å sette grenser eller bare si det som det er: Nei, jeg kommer ikke på festen for jeg synes det er så veldig slitsomt å ikke være den som selv kan drikke, tøyse og tulle. Ikke det at jeg har lyst til å drikke, nei, for all del, men slik er det nå i min tankegang. Jo da, jeg kan ha det moro uten alkohol, men dere er liksom på en annen planet, der jeg var, hemningsløse og morsomme. Nei, egentlig blir alle så innpåslitne når dere blir for fulle eller dere skal være så perfekte overfor meg og prøve å forstå meg. Så skal alle ta hensyn, og alle synes synd på meg…

Men det er ikke synd på meg, jeg har det bra jeg så lenge jeg slipper å være redd for at jeg tar en sprekk fordi jeg ikke vil skille meg ut, være annerledes. Jeg liker ikke å hele tiden måtte forklare, alle forklaringene på spørsmål om: Hvorfor drikker ikke du Heidi, du har jo blitt frisk nå vel? Ærligheten! Hør da, for faen! Jeg forlanger ikke at alle forstår, men jeg tok et valg fordi jeg måtte. Jeg er alkoholiker og kan ikke drikke som alle andre, de som slutter når festen er over. Jeg klarer ikke, eller klarte ikke. Jeg er alkoholiker og kan ikke ta ett glass en gang. For da ville min fest fortsette, når jeg kom hjem, i morgen og resten av livet. Er det det du ønsker, jeg ønsker? NEI! Ingen andre enn de som selv har vært gjennom det samme som meg forstår meg, så bare la det være. Selv om jeg vil fortelle hvordan det er, hva som skjedde og hvordan det er nå så kan jeg ikke forlange at de som selv ikke er alkoholikere skal forstå hvordan jeg har det, men jeg kan ikke overse deres nysgjerrighet. Jeg behøver simpelthen bare fortsette å være åpen og ærlig. Jeg er villig til å ofre noe for at noen får en forståelse… 

Derfor så gjør jeg det bare, skriver blogg. Blottlegger meg vil mange si. Ja, så snakk om meg da, og det vil være løgn om jeg sier at jeg ikke bryr meg, men jeg «overser» det til fordel for at jeg vet hvor viktig det er for meg selv, og for andre å være ærlig om vanskelige ting. Jeg er villig til å hjelpe andre til å åpne opp. Jeg valgte å «do it now».

Jeg skal være meg selv.

Kanskje fristes jeg til å klistre på meg et smil, til tros for at jeg er sint eller sur, for å gjøre noen til lags. Når jeg takker nei til en innbydelse vil jeg kanskje be om unnskyld for at jeg såret noen. Jeg kan muligens avstå fra noe som er viktig for meg uten å protestere, for at familien heller vil bli hjemme og for å ikke skape konflikter. Det kan være fullstendig akseptable valg, og jeg kan velge dem alle sammen. Men i dag skal jeg være ærlig med meg selv når jeg sier det jeg sier og gjør det jeg gjør. Jeg skal ikke late som jeg kjenner noe annet enn det jeg kjenner eller «ville noe» jeg ikke vil. Jeg har rett til å velge det jeg vil og føle det jeg føler. Jeg velger kanskje ikke å handle ut ifra alle mine følelser eller ønsker, men jeg skjuler dem ikke for meg selv. De er en del av meg. Jeg skal være tro mot mitt eget jeg! (Oversatt fra Mod att förendra).

Ja det kan være skummelt å leve som deg selv. Hvorfor ikke si det som det er og gi litt mer F i hva andre tenker og tror…


Hva betyr det å være avhengig av alkohol, en alkoholiker, og hvordan er det for de rundt, den medavhengige?

Avhengigheten er listig, gåtefull og mektig. Det finnes avhengige i alle samfunnslag og den angriper sjefer så vel som den arbeidsledige. En avhengig person kan bli enten spilleavhengig, treningsnarkoman, sexavhengig, matmisbruker, rusavhengig eller alkoholiker. Men mekanismene bak er de samme. Personer som har en ubalanse og en sårbarhet i livet kan utvikle avhengighet.

Avhengighet av alkohol:

  • Alkoholmisbruk er samfunnets aller største problem; sosialt, helsemessig og økonomisk.
  • Alkoholisme er en sykdom som må behandles på lik linje med andre sykdommer.
  • En medavhengig er en av alkoholikerens verste fiender. En er medavhengig når en dekker over misbruket, ikke stiller krav og skyr konfrontasjoner med den avhengige.
  • Du hjelper best en alkoholiker ved å ærlig stille ham til ansvar for sitt eget liv.
  • Å drikke kontrollert eller «litt mindre» er et livsfarlig råd til en som har utviklet alkoholisme. Det hjelper ikke. Løsningen er totalavhold mener jeg.
  • Det er viktig å erkjenne problemet selv, ta en grundig selvransakelse og tilgi seg selv og eventuelt andre.
  • Den nyktre trenger noen å dele erfaringene med og deretter å fylle tomrommet etter alkoholen med noe for å oppnå vekst og et verdig liv.

Hva er alkoholisme? 

Vi kan si at avhengighet handler både om en fysisk allergi, en mental besettelse og et åndelig dilemma. De aller fleste har en bakgrunn med brister i systemene rundt seg. Mange har arvet sykdommen fra en eller annen i sitt familiesystem, og det kan sies å være et sosialt og psykologisk aspekt. Det handler om oppvekst og omgivelser, og om det vi lærer av våre foreldre og oppdragere. Det har også et åndelig aspekt, noe ikke så mange snakker så mye om, og dette handler om alt vi har lært oss og hvordan vi forholder oss til ubalansen på innsiden, våre følelser og tanker rundt dem. En avhengig person ønsker hele tiden å være i en følelse av lyst. Når ulysten kommer, blir det ubehagelig fordi han/hun ikke vet hvordan håndtere den.

Alkoholisme kan beskrives som en konstant følelse av utilfredsstillelse. De fleste kan fungere bra, føle seg «tilfreds» en stund, men så kommer alkoholtrangen tilbake når for eksempel følelseslivet lager vanskeligheter. Alkoholikeren klarer ikke å takle urolighetene i kropp og sjel. For å unngå at alkoholen blir brukt som medisinering i vanskelige perioder blir det viktig å fylle dette tomrommet med noe annet, og det er derfor de fleste alkoholikere trenger hjelp og behandling. De må lære om de sosiale og psykologiske momentene som skaper konflikter i følelseslivet. Hvordan håndtere dem uten alkohol. Mennesker som ikke klarer å håndtere sine egne liv, drikker derfor ofte alkohol, men drikkingen er bare et symptom. Det er en strategi som brukes for «å overleve», og om den som er syk ikke får hjelp til å ta ansvar for sitt eget liv og sine egne følelser, vil personen øke den destruktive strategien.

Alkoholiker eller en som bare drikker litt mye?

Vi har alle sett den ustelte og segneferdige mannen på benken som har gitt opp alt. Men hva med naboen som aldri går ut på søndager? Hun som alltid er borte fra jobben nesten hver mandag? Og hva med han som ser ut som han mestrer alt, men som aldri slipper mennesker nær innpå seg? En alkoholiker er ikke nødvendigvis den som skiller seg ut ved første øyekast, og du kjenner ikke alkoholikeren først og fremst igjen på mengden alkohol han drikker, men vel så mye på tankemønstre og atferd som kjennetegner den avhengige personligheten.

  • Vi har «autopiloten»: Personen prøver å ikke drikke, hvor den indre stemmen sier «du skal drikke i kveld», og hvor viljen ikke fungerer . Alkoholikeren kjører i et enkeltspor i nedoverbakke. Det bare skjer, og følges av løgner og bortforklaringer.
  • Vi kan gjenkjenne «monotoni» hos en person: Den som drikker gjentar samme handlingene igjen og igjen, og forventer et nytt resultat for hver gang. Uansett hvor skyldbefengt og skamfull han var sist, så forsøker han samme strategi ved neste drikkeperiode.
  • Vi kan kjenne igjen «dobbeltsidigheten»: Der hvor alkoholikeren tror han kan løse alle problemer, er det de samme vanskelighetene som skaper problemene. Alkoholikeren håndterer angst med rus som igjen skaper mer angst.

Det er blant annet disse faktorene som skiller en som drikker mye og en alkoholiker. En som drikker mye lærer som regel av sine feil. Det gjør ikke alkoholikeren.

Det er umulig å få en alkoholiker til å slutte å drikke før han selv ser konsekvensene, derfor gjør vi alkoholikeren en stor bjørnetjeneste om vi pynter på sannheten og finner på forklaringer for hvorfor han/hun drikker. Alkoholikeren må få kjenne på konsekvensene. Deretter kan vi gi massiv støtte, tilføre kunnskap om sykdommen slik at de lærer seg nye strategier å løse livsproblemene på. Vi må huske på at den avhengige personligheten ikke vil «prate» om det virkelige problemet. Den gir signaler og falske løfter om at det er rusen som setter ham fri, at det er rusen som leger smerten, eller at det er rusen som gjør ham eller henne til den de ønsker å være. Som pårørende (eller behandler) er jobben å bryte dette mønsteret, få de til å forstå at medisinen som brukes kommer til å ta livet av dem.

Det aller første som må gjøres, er å ta bort rusen, og her trengs profesjonell hjelp, helst en som selv har erfaring. Det er først når misbrukeren er nykter at det går an å snakke om problemene og hvor de kommer i kontakt med de virkelige følelsene. Personen trenger å lære å ta ansvar for sine egne behov, men ikke å bli lykkelig. Det får komme senere. Tankegangen må snus, for den avhengige personligheten gjør hva som helst for å «ha det bra» og vil fortsette med å lure den syke til å følge disse signalene. Det handler om at misbrukeren skal bli nykter og lære å ta ansvar for livet. Jeg mener at det ikke fungerer med solarium eller fallskjermhopping. God terapi og tilfriskning handler om å møte seg selv, men det er smertefullt. Og det er aldri for sent.

Hva med de pårørende?

Det å være pårørende er en veldig vanskelig situasjon å være i. For de fleste er alkohol knyttet til kos og hygge, men for pårørende av alkoholikere finnes det en mørk bakside.

Det å leve sammen med en alkoholiker er ofte knyttet til skyld og skam og er svært tabubelagt. Dette fører igjen til at man ofte forsøker å skjule sykdommen. Ingen skal vite at konen, datteren eller ektemannen har et alkoholproblem. Som før beskrevet gjør du bare den lidende en bjørnetjeneste og dermed også deg selv. Når noen du er glad i, enten i familien eller en venn sliter med rus, kan det sette dype spor. Jeg vil råde pårørende til å få hjelp med hvordan håndtere dette, selv om du er en voksen. Utfordringen for de som er nære på alkoholikere er at de opplever stort press fordi de ofrer så mye for å hjelpe personen samtidig som de må ta vare på seg selv og eget liv. En pårørende kan ikke hjelpe en alkoholiker som ikke selv vil slutte å drikke.

Som pårørende er det å være tydelig på hva du kan akseptere viktig. Dersom en du er glad i drikker for mye, og over lang tid, kan situasjonen virke håpløs. Det er nødvendig å huske at det som ligger bak et uheldig drikkemønster er individuelt og ikke din feil. Selv om det er en i din egen familie, er det er ikke ditt ansvar å løse problemet. Likevel kan du oppmuntre vedkommende til endring. Prøve å få personen inn på et bedre spor og så et frø om å ta grep og søke profesjonell hjelp. Men ikke dekk over eller unnskylde drikkingen. Vær tydelig på hva som kan aksepteres. Å være for involvert i livet til en som er avhengig kan få store konsekvenser når det kommer til samspill i familien og vennekretsen.

Det å være barn og pårørende kan skape store problemer. Dette er problemer man kan ta med seg inn i voksen alder og som kan gi konsekvenser for neste generasjon. Det er viktig å prøve å få hjelp, snakke med noen en er trygg på. Kanskje kan de bistå til å oppsøke og få kontakt med andre pårørende, de som virkelig forstår. Dette tror jeg er det viktigste man kan gjøre. Barn og unge trenger vel så mye noen som ser dem, som støtter og viser omsorg og nærhet, men alle pårørende trenger noen, og andre pårørende er nok de som best kan være disse støttespillerne for å unngå at de sliter med konsekvenser for resten av livet. (Det finnes forøvrig mange organisasjoner og hjelpetiltak for dette problemet).

Barn av alkoholikere er lojale og hjelper ofte til når noe har gått galt, men de opplever også at de har prøvd alt for å klare å få foreldrene til å innse at de har et problem, uten å lykkes. De prøver for eksempel å fortelle at de er bekymret for helsen deres, men når ikke inn. Og da lurer de på hvorfor de ikke hører etter. Barn som pårørende har vært en del av sykdommen til foreldrene i mange år. Blitt sinte når de drikker, forsøkt å rømme vekk, gjemme seg bort og kanskje vært med på å skjule sykdommen for omverdenen, noe som egentlig er feil. Hvordan skal de vite det? De er medavhengige og går i det samme mønsteret og er påvirket av de samme problemene som mamma eller pappa er. De er overbevist om at dersom de gjør det riktige, så kommer mor eller far til å slutte å drikke. Eller de tør ikke å ta avstand, leve sitt eget liv, i frykt for hva som kommer til å skje hvis de ikke passer på. Som en hvilken somhelst medavhengig, men kanskje enda sterkere, sitter barna ofte med dårlig samvittighet, skyldfølelse, en følelse av skam og svik. Dette gjør at de blir handlingslammet og trenger hjelp. Det de først må forstå, er at alkoholismen er noe foreldrene, og også de selv er maktesløse overfor.

Noen opplever at de kommer til et punkt der de må bryte kontakten med mor, far eller søsken som drikker. De føler ofte at de ikke klarer å leve sitt eget liv og ta vare på sin egen familie samtidig som de må håndtere og passe på den som drikker. Det kan oppleves uoverkommelig og helt umulig, noe det også er. Felles for pårørende er at de har prøvd og prøvd om og om igjen å hjelpe. Når ting ikke har blitt bedre kan nok mange oppleve at det er lurest å kutte kontakten, og andre må ha stor respekt for at noen velger å gjøre dette. Hvordan skal de ellers kunne ha overskudd til å vise omsorg når alkoholikeren en dag endelig er mottakelig for støtte og hjelp?! Jeg mener at det viktigste de pårørende kan gjøre er å passe på seg selv. Selvfølgelig skal man være der for de en er glad i, spesielt i en vanskelig situasjon, men man må kunne sette grenser for hva man selv orker og takler. 

Som pårørende er det nødvendig å forstå hvor skambelagt alkoholismen er. Det å innrømme at man er alkoholiker er vanskelig ikke minst fordi det er så skambelagt. Selv om de rundt alkoholikeren som oftest kjenner til problemet er det ikke enkelt for personen selv å erkjenne sitt drikkeproblem og fortelle de rundt seg at de sliter. Jeg minnes at det å si det høyt, om bare for meg selv satt langt inne, men det var også en lettelse i etterkant. Da slapp jeg gå rundt å hele tiden skjule for de som alltid hadde visst.

Jeg vil understreker at det bare er én person som kan hjelpe alkoholikeren ut av lidelsen, og det er alkoholikeren selv. Som pårørende og medavhengig er det nødvendig å forstå at du må tenke på deg selv først, for alkoholikeren tar ikke hensyn til deg. Det er som å være på et fly: Du blir fortalt at du skal sette oksygenmasken på deg selv før du hjelper andre. Mine barn tenkte nok ofte: «Bare mamma slutter å drikke, da blir det bra og vi blir lykkelige». Men da tenkte de jo slik som meg, og det er dette som er medavhengighet.  

Det er vel slik at voksne barn av alkoholikere har levd med dette hele livet. De har bortforklart og bagatellisert sykdommen til sin forelder og prøvd å finne lysglimt og håp. Men håpet kan ødelegge egen utvikling. Det viktigste en pårørende til en alkoholiker kan gjøre er å sette seg selv først, også som barn, men det er jo selvsagt ikke enkelt. Noen klarer å stenge ute at mamma eller pappa drikker, og det er faktisk da de tar ansvar for seg selv og familien. Dette vil også gi dem erfaringer senere i livet. Når disse voksne barna får sin egen familie, har de en mulighet til å stoppe denne trenden, at deres egne barn slipper å måtte gå gjennom det samme som dem. Personer som ser et barn lide under sine foreldres alkoholmisbruk må gripe inn. De kan for eksempel hjelpe til med at barnet får hjelp hos en psykolog eller terapeut. Uansett er det viktig at noen ser dem, om bare en person viser sin omtanke.

Alkoholisme og medavhengighet er fortsatt et stort tabu i samfunnet vårt. Jeg tror at dersom flere får kunnskap om alkoholens skadevirkninger, om at arv og miljø kan påvirke om man blir avhengig av alkohol eller ei, og jeg tror vi kunne reddet flere pårørende hvis alle hadde hatt mer kunnskap om medavhengighet.

Jeg tror heller ingen planlegger en karriere som alkoholiker eller rusavhengig. Men jeg håper at flere ser faresignalene tidligere, enten som alkoholiker eller den medavhengige, og dermed søker hjelp og snakker om problemet. Jeg har også et ønske om at alkoholikeren og de pårørende blir flinkere til å snakke om problemene. De vet begge at de eksisterer, men kanskje ikke omfanget. Vi skal ikke ufarliggjøre alkoholproblemet, men det å snakke om det!

Hvordan gjøre det beste ut av dagen?

Hva ønsker jeg meg i dag?

Vi alle har utfordrende dager. Det er en del av livet. Ja, livet er som en berg-og-dalbane. Så hvordan klare å få det best mulig, hvordan snappe til seg det som gjør en godt og dermed skvise ut av livet de godene det byr på. Det gjelder å ta kontroll på tankene og handlingene sine. Kanskje bør vi også bli flinkere til å dele med hverandre de enkle grep som kan gjøre hverdagen enda enklere å håndtere. Det trenger ikke være de store knepene eller innviklende tiltak, men bare små ting for å gjøre en vanskelig tilværelse overkommelig. Jeg skal dele noe av det jeg pleier å foreta meg for å få en bedre start på min dag og en god dag videre.

Grunnlaget for hvordan jeg har det i dag ble lagt i går. Hadde jeg en dårlig gårdag kan jeg ha en tendens til å dra med meg negative tanker inn i neste dag dersom jeg glemmer å tenke at det er dagen i dag som teller. Gårdagen er historie og den kan jeg ikke gjøre noe med nå uansett.

Men tilbake til det jeg foretok meg i går, eller det jeg kunne ha foretatt meg. Dersom jeg behandlet meg selv dårlig ved å tilføre kroppen utallige giftstoffer, som for eksempel alkohol, blir ikke dagen i dag på noen som helst måte god. Hele mitt legeme vil verke og ikke minst vil skyld, skam og angst prege tankegangen min. Det eneste jeg da ville ønske var å forbli i sengen, langt under dynen for å prøve å stenge resten av verden ute. Alle lyder, lukter og ikke minst alle mennesker vil være irriterende faktorer som får meg til å føle meg enda mer fordervet. Alt og alle rundt meg påvirker min tålmodighet og skaper frustrasjon og sinne. Hele meg vil bare være usynlig, jeg ønsker å komme meg bort fra smertene og da ville alkoholen vært botemiddelet, det som for en kort tid fikk problemene på avstand og abstinensplagene kunne forsvinne helt til neste morgen eller til rusen dabbet ut av systemet. Ja, slik var dagene da jeg drakk.

Nå derimot er det helt annerledes. Selvfølgelig er ikke alle morgener like fine og tankene mine kan ha et negativt preg, men jeg har til tros for dette et bedre utgangspunkt. Kanskje verker kroppen, men mest sannsynligvis fordi jeg trimmet litt for hardt dagen før, og har vært sløv med å strekke ut eller rett og slett var det for lenge siden siste treningsøkt av det kaliberet. Likevel er ikke denne kroppslige plagen sammenlignbar med hvordan det var da alkoholen forsuret kroppen. Jeg vet også at den går bort bare jeg får kroppen i sving med noe. En daglig spasertur forhindrer stive muskler og ledd.

Ikke minst er en god natt søvn vesentlig for hvordan jeg har det med meg selv dagen etterpå. Jeg sover helt klart best når jeg har vært i vigør, brukt kroppen og tankene fornuftig, akkurat passe sliten og slik at jeg merker at jeg kan slappe av. Det er nødvendig for meg er at jeg ikke legger meg på uoppklarte gjenstridigheter eller at jeg har noe uoppgjort med enten samboeren eller andre personer. Er det umulig for meg å få tatt oppgjøret før sengetid, har jeg behov for å kvitte meg med alle negative tankene, legge de bak meg til jeg kan be om unnskyld til vedkommende. Tankespinn er aldri god sovemedisin for min sin del, så jeg avslutter dagen med oppsummering av gjøremålene, takker for alt jeg har fått til, lytter til min indre stemme og kanaliserer tankegangen over på pusten min. Sovner jeg raskt har jeg god samvittighet.

Skulle likevel morgenen etter kjennes tung og vanskelig ut, så er det opp til meg hvordan jeg vil gripe den an. Kanskje har en drøm påvirket meg eller så er det noe uoppgjorte fra dagen før. Likevel står jeg opp og foretar mine morgenrutiner. Regelmessigheter skaper orden også i hodet. Mindre uregelmessigheter gir mindre kaos og hodebry.  Ofte starter jeg med å bestemme meg for hvem jeg vil være denne dagen? Vil jeg være den organiserte, den- som- får- ting-gjort-Heidi, vil jeg slappe mer av og lese en bok, den kreative som ønsker å lage noe eller skal jeg bare gå ute i solen og rusle meg en tur? Egentlig blir de fleste dager en kombinasjon av alle disse, men jeg prøver på å ikke ta på meg for mye slik at dagen forblir bare stressende fra ende til annen, selv om jeg vet at dette må jeg øve mer på, altså det å ikke fylle dagen med for mye. Noen ganger trenger jeg bare å være og ikke gjøre.

Mange sverger til å sløve på dager som ikke starter helt slik en skulle ønsket. Jeg har fått forslag om å bare bli under dyna eller ligge på sofaen med en ikke altfor krevende serie når angsten kjennes faretruende nær, men for meg er ikke dette løsningen. Jeg er av den formening at uansett hvordan formen kjennes ut, skal jeg opp og følge mine vante morgenritualer og legge en dagsplan, om kanskje ikke så avansert. Det å tilbringe dagen i sengen eller foran tv-skjermen med en dårlig og gammel serie som Dallas forbinder jeg med slik det var da jeg drakk, da jeg var selvmedlidende og ikke hadde ork til, eller gleden av å foreta meg noe som helst. Nei, slik kan jeg ikke ha det nå. Jeg ønsker ikke å bli den sytende og det-er-så-synd-på-meg-Heidi, så jeg står opp og akkurat da er det viktig å fokusere på hva jeg vil med dagen og hvem jeg vil være. Slik jeg møter dagen vil den møte meg. Smiler jeg til verden, smiler den tilbake.

Følelsene påvirker tankene mine, men jeg kan jo også påvirke følelsene ved å snu tankegangen, se situasjonen fra en annen side. Var det egentlig så ille som jeg trodde? Kanskje heller tenke: Å det så gøy ut…eller det vil jeg også gjøre i stedet for å tenke: Så heldig du er…Skulle ønske jeg kunne det…og dermed setter jeg i gang, begynner på et nytt prosjekt og lar være å tenke: En gang skal jeg også gjøre det… Men jeg er ikke alltid så flink, så perfekt som dette kan høres ut. Nei da, jeg hører meg si rett som det er at i dag gidder jeg ikke å gå noe sted. I dag vil jeg bare være inne. Forskjellen er at jeg er bevisst på tankene og dette er ikke noe som skjer daglig. Ikke minst har jeg kommet meg opp og fått deler av dagsplanen unnagjort. Men det er faktisk lov å ta seg fri, bare slappe av, bedrive egenpleie uten dårlig samvittighet eller tanker om at det er latskap, men selvmedlidenhet prøver jeg i det lengste å unngå. Jeg vil ikke leve i konsekvensen av de valg jeg tok for lenge siden, som jeg vet ikke lenger er riktig fordi de kan få meg til å ville drikke igjen. Rent hypotetisk vil jeg låse meg fast i gamle mønster om jeg ikke bryter de opp, lager meg nye rutiner. Nye rutiner kan også fort bli vaner, og disse trengs også å endres på med jevne mellomrom. Hva med å bytte plass på klærne i skapet?

Så i dag skal jeg kanskje gjøre og ikke bare tenke at; en gang… Nei, jeg skal gjøre som en god venninne pleier, flytte om på klær, ting og tang i skuffer og skap, endre mønster og rutiner. Dette vil påvirke hvordan jeg tenker. Jeg rokkere om på tankegangen, ser og skaper nye muligheter og kanskje vil det også påvirke kreativiteten. En ting er sikkert at det som har hatt en fast plass og blitt en fastlåst vane ikke lengre blir det. Det er slik det er i livene våre også. Vi blir for rutinemessige, vertfall jeg, men enkelte ting må jeg fortsette med å ha. Jeg kan begynne med de tingene som ikke nødvendigvis vil ha for stor innvirkning på hvordan jeg klarer å håndtere og utnytte hverdagen min på. Jeg vet at jeg slutter å se mulighetene dersom jeg alltid følger samme vante veien til målet mitt. Jeg trenger å vite at det er trygt, forstå at andre kan ha bedre alternativer og at jeg ikke for enhver pris må skynde meg.

Jeg hører stadig andre folk jeg møter si at de ønsker at livet deres så annerledes ut, men de ser ingen utvei, ingen muligheter. De har resignert og gitt opp på en måte. Har du sluttet å tro at det finnes en vei ut? Jeg vet at selv når det ser som mørkest ut, når en ikke ser lyset i enden av tunnelen, så er det faktisk ikke verdens undergang. Det finnes løsninger, men du må tørre å ta sjansen på å begynne å følge drømmen. Du kan når som helst begynne å leve det livet du ønsker å leve. I dag kan være den første dagen. Du må bare slutter å bekymre deg for om andre mennesker liker deg for dine valg og din livsstil. Bestem deg for hva slags liv DU ønsker å leve, og si NEI TAKK til alt som ikke er til det beste for deg.

Det som er bra for meg er kanskje ikke det som bidrar til at du får det bedre. Men en ting vet jeg; at følelsene forteller oss om hvordan vi har det, men det er opp til oss selv å bestemme hva de skal gjøre med oss. Vil du at selvmedlidenhet, bitterhet, sjalusi, frykt, skyld, skam, angst og irritasjon skal få bestemme over din dag og hvordan du har det? Eller vil du som meg, komme deg opp fra sofaen, gå deg en tur ut i sola, eller regnværet, kjenne vinden ruske tak i deg, kjenne at du lever. Da får du også en mye bedre morgendag.

Mitt råd er: Lag deg en plan, bare en enkel en til å begynne med, hvor daglige gjøremål og hverdagslige handlinger har hovedfokus. Spis og drikk (nei, ikke alkohol) med jevne mellomrom og unngå sultfølelsen for den øker sjansen for at du heller går og ruser deg. Ha et opplegg for noe du like, en aktivitet som gjør deg glad og kanskje sammen med venner. Prøv å legge til nye aktiviteter, noe du drømmer om å få til i fremtiden eller noe som du har utsatt, noe du kanskje i utgangspunktet ikke liker, men bare må gjøre. Livet er ikke alltid bare gøy og lettvint, men det er nødvendig å ta de kjedelige tingene også. Kanskje blir de etter hvert mer rutinemessige eller til og med morsomme å gjøre. Ofte utsetter vi det vi ikke mestrer, men mestring gir glede og livslyst. Før dagen er til ende er det lurt å ha fått seg minimum en liten gåtur i frisk luft. Det øker matlyst og livsgnisten, angsten avtar og alt ser mer lyst ut. Det gjør deg sikkert mer sliten, god og fornøyd, og da sover du også mye bedre. Bare husk å takke for alt du har fått til, at DU var den som fikk dagen til å bli så mye bedre. Det er din fortjeneste!

Ja, det er det jeg ønsker meg i dag, det at du skal få en bedre dag. Når din dag er god, er også min dag god. Lykke til med din drømmedag, slik du ønsker at den skal være!

Jeg hadde, om det kan være til trøst, da jeg omsider åpnet øynene i dag tidlig, ikke de helt store forhåpninger om dagen i dag. Jeg kjente meg fortsatt sliten, ville egentlig bli lengere i sengen, men jeg bestemte meg, førts som sist og stå opp. Satte meg på sengekanten, tenkte gjennom en ny merkelig drøm, fant meg tre ting jeg var takknemlig for, tre ting jeg gledet meg til, tre ting jeg vet jeg er god på og hvordan jeg ønsket at de neste timene skulle se ut, hvem vil jeg være i dag. Vips så var humøret mye bedre og etter en oppfriskende ansiktsvask, den sedvanlige morgenstunden og frokosten, var jeg klar for dagens gjøremål. Nå har jeg fått unna lørdagsvasken, ryddet i ett klesskap, jeg har skrevet blogginnlegg og nå blir det en tur ut i et ikke så fristende vær, men jeg vet jeg kjenner meg så mye bedre etterpå. Ikke minst når jeg har tatt meg en god, varm dusj og deretter kan sette meg tilfreds i sofaen og finne strikketøyet fram før dagens middag nytes sammen med min samboer. Ja, denne dagen har vært og blir riktig så fin, kanskje ikke så interessant, men jeg har laget den til det som ble den beste for meg i dag, slik jeg ønsket. Jeg er tilfreds og takknemlig!

Hva gjør jeg for å finne stillheten?

For meg er sinnsro viktig og ikke nødvendigvis stillheten. Når jeg er åpen og ærlig, rensker opp i samvittigheten, rydder opp i uavklarte problemer og uoverensstemmelser, så blir det «stillhet» i sjelen. Da finner jeg sjelefred og ro til å tenke klarere og kan lettere se eventuelle nye skjær i sjøen.

Når jeg er virkelig tilstede så tåler jeg bedre at det er litt kaos, at det kan gå fort i svingene inn imellom, men jeg må passe på å ta meg en time-out, stoppe opp og lytte til min indre stemme fra tid til annen. Jeg merker at på dager jeg ikke er så flink til å kanalisere bort uro, da klarer jeg heller ikke finne den ordentlige roen, og heller ikke konsentrere meg om det som gjør meg godt. Da kan tankene fare i hytt og pine, de kan forstyrre mine handlinger og jeg får alt annet en sinnsro.

Det dreier seg om toleranse og respekt for hva andre rundt meg foretar seg. Dersom jeg begynner og irriterer meg over det noen sier eller gjør, noe som ikke er helt slik jeg mener er korrekt, da har jeg satt i gang prosessen som skaper forkludringer i mitt indre. Jeg kommer i konflikt med mitt eget sinn på en måte. Som regel skjer dette på dager jeg er sliten og uopplagt, når jeg ikke har tatt mine forhåndsregler og foretatt mine morgenrutiner fullt ut. Det hender også at jeg ikke har muligheter til å gjennomføre morgenstunden slik jeg har for vane å gjøre, eller at noen forstyrrer meg i stundens alvor, og da kan jeg dessverre reagere med sinte bemerkninger. Likevel ser jeg helt klart at jeg klarer bedre å kontrollere disse sinneutbruddene nå, og det er takket være at jeg får gjennomført kanaliseringen før noen uroer meg i seansen. Det er meg selv jeg må gjøre noe med og ikke de rundt meg.

Jeg er bare ansvarlig for meg selv og det jeg foretar meg. Dersom jeg blir oppfarende overfor mennesker, må jeg gå i meg selv og tenke etter hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, hva som fikk meg til å snakke eller handle nettopp slik. Føre-var-prinsippet fungerer, i den forstand at jeg har tatt en samtale med meg selv før jeg går ut og møter folk som kan finne på å gå i motsatt retning enn det jeg ønsker. Jeg snakker med «min Gud», får kontakt med det åndelige i meg selv, og legger til rette for hvordan jeg skal oppføre meg om noen ter seg på en annen måte enn slik jeg ville, enten merkelig eller uhøflig eller bare lite gjennomtenkt fra personens side. Jeg vet med meg selv at jeg også kan foreta meg lite gjennomtenkte bevegelser eller si noe før det har gått gjennom korrekturen. Ja, det dreier seg altså om respekt og toleranse for at vi alle er forskjellige og har forskjellige rutiner, vaner eller uvaner. Og som nevnt kan jeg bare gjøre noe med mine egne tillagte reaksjoner og ervervede eller tilegnede gjerninger.

En fin måte å både finne sinnsro på og lære seg og tolerer andres beskjeftigelser på, kan være å jevnlig ha omgang med personer som påvirket humøret i negativ retning. Merkelig nok vil nok mange innse at feilen ligger hos en selv, og at vedkommende som til stadighet har fått nervene i spinn hos denne andre personen, ofte ikke har hatt noen ondsinnet hensikt i det hele tatt. Den store feilen ligger dermed oftest hos en selv. Jeg ser, når det gjelder meg selv, at jo mer jeg omgås mennesker i ulike situasjoner, jo mer tolerant blir jeg. Ikke minst har turer sammen med, i utgangspunktet, ukjente mennesker hjulpet meg svært mye. Personer med ulike agendaer, ulike egenskaper, ulike formål og bakgrunner har i samlet sum en positiv innvirkning på meg som person. Det fine er at jeg gjenkjenner meg selv i alle disse forskjellige menneskene. Jeg kan faktisk identifisere meg med dem alle, om ikke alle på en gang. For hvilken rettighet har jeg til å erklære meg som den eneste fullverdige personen i en forsamling? Absolutt ingen! Jeg er hverken flinkere, klokere, bedre eller mer fornuftig enn det de andre er.

Mine reaksjoner har endret seg i positiv retning og jeg ser heller på disse menneskene, som før kunne skape kaos i hodet mitt, nå mer som en berikelse i min omgangskrets. Naboen som alltid har det uryddig rundt huset sitt har faktisk mange gode kvaliteter som er langt viktigere enn det å holde orden i alle duppedittene sine. Eller kameraten som alltid fremsnakker seg selv og glemmer å si noe positivt om andre i kameratflokken har det kanskje ikke så enkelt. Vi, eller jeg glemmer at det er en mulighet for at det ligger noe mer bak det som personen uttaler eller det som blir foretatt seg, og ofte er det noe som personen prøver å skjule, akkurat slik jeg prøvde på, og til og med i enkelte tilfeller nå. Jeg er fortsatt utrygg i mange situasjoner, som til dels overfor damen som kan se tilsynelatende selvsikker ut. Henne ønsker jeg i første omgang ikke å åpne meg helt opp for ved første møte. Men det viser seg jo at denne kvinnen er like usikker og tilbaketrukket som meg selv, og har sine oppgaver å stri med.

Det er dessverre så lett å forhåndsdømme. Kanskje, nei, ikke kanskje, men neste gang så er det like greit å begynne å snakke, være åpen, fortelle hvordan jeg egentlig har det, hvordan livet mitt har vært, hva jeg har klart og dermed hjelpe dette forutinntatte egosentriske fruentimmeret til selv å fortelle at livet ikke er noen dans på roser, og at det har vært mange torner å fjerne på veien. Vi må bli rausere og mer åpenhjertige, vi må se vår neste. Hvem er han eller hun egentlig?

Det koster så lite å si hei! Muligens så er det frykt for å møte seg selv, se et speilbilde av den personen vi selv er som hindrer oss i å være åpen og starte opp en samtale. Jeg ser helt klart at som nykter alkoholiker, og etter å ha kommet i kontakt med ulike personligheter, både likesinnede og andre personer som sliter på ulike vis, eller de såkalt normale folkene (hvem er så de?), så har jeg fått et annet syn på meg selv gjennom møter med disse menneskene. Når mitt syn på meg selv endres, endres også mitt inntrykk av andre. Egentlig så har vi alle flere likheter enn vi tror når vi kommer til bunns i sannhetene. Vi må bare slutte å se etter forskjellene, slutte å sammenligne oss med hverandre i den forstand at vi tror vi er bedre eller at de er bedre enn oss. Dersom det skulle være slik at akkurat den damen var bedre enn meg til å se meg som den jeg er, eller at en annen klarer å håndtere problemer mer hensiktsmessig enn det jeg gjør, så kan jo disse bare være med på å forenkle mitt liv dersom jeg lar de slippe til. Jeg selv er forresten god på å lytte, så mine egenskaper kan også bidra til at andre i neste situasjon setter seg ned og lar andre stå for praten, de som virkelig har noe på hjertet.

Ja, vi er unike på hver vår måte og vi har alle noe vi kan bidra med for hverandre bare vi selv tør å se på oss selv, tør å gå i oss selv og finne sinnsroen selv om det er mye uromomenter rundt oss. Jeg tenker at disse uromomentene sier noe om meg selv, at jeg har ikke den fulle og hele indre stillheten, at jeg fortsatt strever med noe uoppgjort med enten meg selv eller andre. Det at jeg stadig utvikler meg til å bli mer tolerant, og dermed godtar at flere er forskjellige fra meg, og at de kan ha en totalt annen mening enn meg, velge å forsøke nye leveveier enn det jeg har valgt, gjør dette meg til et bedre menneske, en person som ikke lengre frykter det ukjente og ikke er så redd for mennesker som jeg før så på som overfladiske besserwissere. Min løpebane er nødvendigvis ikke alltid den riktige og beste. Det har jo vist seg i flere tilfeller. Jeg måtte bare innse det. Tenk hvordan det ville vært om alle var som meg. Nei, det tør jeg ikke tenke på! Takk for at vi alle er forskjellige, men samtidig svært så like når det kommer til stykket. Vi må bare slutte å se etter ulikhetene, og først og fremst gå i oss selv, finne våre egne feil før vi anklager andre for deres feiltrinn eller at de ikke følger normene, har det optimale utseende og de ideelle ferdighetene. Et mangfold av merkverdige og uferdige personer, men fullkomne på sin måte er vel med på å skape det «perfekte» samspillet og et mer tolerant samfunn, såfremt vi selv ikke er intolerante…

Ifølge Anders Baumberger (Aftenposten, 08.12.2016) så er ingen like, så derfor er ingen normale. Jeg ønsker meg stillhet og sinnsro, så derfor godtar jeg at ingen er normale…

Jeg lærer meg selv bedre å kjenne gjennom andre, og dess mer jeg blir kjent med meg selv, dess mer stillhet og sinnsro finner jeg. Ergo går jeg i meg selv for å finne stillheten!