FRYKT ELLER MOT …

… Er det frykten som hjelper oss til å overleve, eller er det motet til å kjempe …

Hva er det som får noen til å gjøre noe de vet kan ta livet av dem? Hvor noen faktisk har lurt døden før, men likevel utsetter seg for nye farer? Dreier det seg om mot, eller er det fravær av frykt? Og er fravær av frykt det samme som mot?

Ta for eksempel en rusmisbruker. En overdose heroin eller for mye alkohol kan stoppe hjertet og medføre død. Og kan hende har personen allerede vært på «den andre siden», men likevel settes neste skudd eller vedkommende tømmer nok ei flaske.

Så har vi de som driver med ekstremsport. Skiflyging er en av dem, og for omtrent ett år siden lurte en kjent, norsk skihopper døden, men likevel vil han opp igjen, i verdens største hoppbakke, og sette utfor, for å kjenne på frykten. Eller snakker vi her om mot?

I begge tilfeller, for den rusavhengige og skihopperen dreier det seg om dette kikket i nettopp de sekundene det tar rusmiddelet å virke eller det å sveve. Det er følelsen av å kjenne seg fri en stakket stund. For så å kjenne at det forsvinner, og de må gjøre det igjen, og igjen. De er hekta. Hekta på galskap. Noen mennesker setter seg selv frivillig i en risiko. De liker det, det gjør dem lykkelig. Noen mennesker drikker for å kjenne på lykke også. For begge dette serotoninrushet gjennom kroppen. Og klart de vil ha mer, men så blir de avhengige …

Avhengigheten til noe som påvirker ulike hormoner som for eksempel endorfin, dopamin og adrenalin. Ikke engang den overhengende dødsfaren klarer å hindre dem ifra å utsette seg for stoffer eller aktiviteter som får «blodet til å bruse» en gang til. Kanskje for siste gang …

Mot er ikke fravær av frykt. Det er heller at man bestemmer seg for at noe er viktigere enn frykten. Eller slik jeg vil si, at hjernen har innordnet seg på at dette må den ha for at kroppen skal kunne fungere. Dette sekundet hvor adrenalinet medfører enten livet eller døden … Dreier det seg om kommunikasjonssvikt mellom nervesystemet og det endokrine systemet (hormonsystemet)? Er det det som får enkelte mennesker til å gjøre noe som andre frykter mest, å leke med døden? De lider vel begge av Avhengighetssyndromet. (2.3.2 Avhengighetssyndrom i ICD-10 –  https://sml.snl.no/avhengighet ).

*

Og så er det dette med å hoppe … Er det overlevelsesstrategier som slår inn. Det å kjempe eller flykte? Årsaken er muligens fordi en fight-eller-flight-respons frigjør kraftige hormoner som påvirker hele kroppen. Når du er redd, oversvømmes kroppen med hormonet adrenalin. Nok et adrenalinkick.

Gir rusmidler det samme adrenalinkicket? Ja og nei. Først skapes denne godfølelsen. Man føler seg mer modig og trygg på seg selv. Jeg gjorde vert fall. Men, for det er et stort MEN … Kroppens egen produksjon av «rusmidler», som enkelte hormoner kan kalles for, blir satt ut ev drift ved tilførsel av eksterne rusfremkallende stoffer. Kort fortalt, kroppen kommer i ubalanse, men den ønsker å være i denne lykkerusen. Mer trenger jeg vel ikke å skrive … Du kan sjekke det ut her, om du vil:  (https://www.nettavisen.no/livsstil/dette-er-kroppens-naturlige-rusmidler/s/12-95-3423354488) .

Men jeg vil si noen om de som ser på, de som lar seg underholde av dem som utsetter seg for frykt og farer i en skiflygingsbakke. Faktisk meg selv inkludert. Ja, jeg kommer til å se på fra Vikersund. Og selv om jeg er fryktelig redd for hva som kan skje, om Daniel André Tande nok en gang setter utfor?

Hvorfor liker vi å se på noen som utsetter seg for noe så ekstremt farlig? Hvorfor setter vi oss godt til rette i sofaen og lar oss bli revet med av noen som prøver å lure døden. Adrenalinkick er vel svaret her også.  Men ingen ville vel finne på å storme til når noen setter et skudd? Da sier vi stopp! Da vil vi heldigvis hjelpe, så vi kontakter ambulansen, og denne gangen gikk det også bra. Men problemet er at vi kan egentlig ikke hjelpe, for de som overlever en overdose vil mest sannsynlig gjøre det igjen. Slik også Tande muligens vil gjøre det igjen. Helt til de selv erkjenner hva de utsetter seg selv for. Kanskje lar de frykten vinne? Og finner mot til å erkjenne galskapen. Og å innse at man ikke kan overleve lenge om man ikke er redd …

Photo by Todd Trapani on Pexels.com

Skuespill og selvransakelse

Om jeg forstår, er saker og ting akkurat som de er; om jeg ikke forstår, er saker og ting fortsatt akkurat som de er …

Hva er “det gode liv”? Er det totalt fravær av motstand, forpliktelse og ansvar? Bekymringsløs ferie på heltid? Det kan definitivt være godt som et pusterom, men å ta fri hver dag er verken mulig eller godt. Det ville blitt tomt og innholdsløst i lengden. Heller ikke noe særlig for menneskene rundt oss.

Jeg har godt av å utfordres, å kjenne litt på alvoret, tenke igjennom hvordan det egentlig står til. Bli mer bevisste på hva slags konsekvenser mine handlinger gir. Noen har et liv som roper på rettferdighet og oppreisning. Da kan det være frigjørende å ta et oppgjør med seg selv, som også handler om å ta ansvar for hverandre. Det handler om selvransakelse. Daglig gjør jeg opp regnskapet. Ikke for å gjøre livet surt og vanskelig for meg, men fordi det gjør godt, både for meg selv og de rundt meg.

Enkelte av oss som kjenner på sorgen, smertene og angsten. Angst for å bli forlatt, for ensomhet og for døden. Da kan håpet om at en dag skal alt bli nytt og godt være det som holder en oppe. Det hjelper også å vite at man faktisk ikke er alene. At mens vi lever våre liv her, og kjemper våre kamper, er det mange som kjemper med oss, og som gir oss styrke og kjærlighet til å gå videre.

Alle er vi ulike og trenger å ta til oss ulike ting, men dessverre har vi lett for å høre det vi minst trenger å ta til oss og gå glipp av det som kunne gjøre oss godt.

Jeg tror det gode liv handler om livsmening og tilhørighet. Filosofen Friedrich W. Nietzsche har sagt at: Den som vet hvorfor han lever, kan tåle et nesten hvilket som helst hvordan. For meg gir det mening. Og det er mitt ansvar; å gjøre mitt for å kjempe mot det onde og for det gode – både i meg og rundt meg. Den danske forfatteren og oppfinneren Piet Hein har sagt: Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro, mot det man tror på. Jeg sier meg enig. Den indre ro, følelsen av å hvile i oss selv, handler om å finne ut hva vi tror på, hva som er viktig, hva som er det gode liv, for oss selv og for fellesskapet. Og å øve oss i være tro mot det. Være tro mot det vi mener er viktig og rett, også når vi opplever motstand. Hente styrke og utfordring hos noen som kjenner våre liv og gir oss mye av det vi trenger i livet, men også i forhold til døden.

Det kan være til stor hjelp å studere oss selv og finne informasjon om oss selv og våre relasjoner. Det er mye å lære av å observere og å utrede minnene.  Men å vente på det rette tidspunktet for å ta et innblikk i seg selv og sitt liv blir en unnskyldning for å slippe å gå til handling. Eksempelvis faller noen av oss i fellen til å forsøke å analysere andre fremfor oss selv. Vi prøver å endre vårt indre ved å bli som andres ytre. Vi klarer ikke akseptere våre virkelige omstendigheter, ettersom vi enda ikke har forstått andres reise i rim og skuespill. Noen vil aldri begripe det fullt ut. Like fullt skylder vi oss selv å akseptere den virkeligheten vi lever i og handle der etter. Her kommer selvransakelsen inn i bildet, og det handler om å være ærlig i spørsmålet om hva som er det virkelige motivet.

Ei god venninne av meg, en likeperson som også er skuespiller fortalte meg at det å være skuespiller er tilnærmet lik en evig lang selvransakelse. Med andre ord; det å være skuespiller betyr ikke at man skal gå inn i andre karakterer og spiller ulike roller. Det dreier seg mest om å gå i seg selv for å finne hvilke karaktertrekk en har inni seg selv for å best kunne bekle rollen. Hennes forklaring fikk meg til å tenke: Altså handler det om finne den oppriktige seg og å vise det utad. Det handler om å være åpen og ærlig mot seg selv for mer troverdig å kunne formidle personen man skal være. Å gi et bilde seerne kan tro på, og i mange tilfeller også kan kjenne seg igjen i.

Til eksempel ser jeg at jeg kunne gjort meg i rollen som Nora i Et dukkehjem. Jeg kan best spille roller hvor jeg selv kjenner meg igjen, som den undertrykte Nora. Det å være passiv og tilbakeholden, føye seg etter ektemannen, men også å ha innsikt i det å våge å innta en «upopulær» rolle i et mannsdominert samfunn, med å bryte ut. Erfart viktigheten av å stå opp for seg selv – selvstendighet, på tross av usikkerhet om valget var riktig …

Jeg drømte om å bli skuespiller som liten. For jeg var ganske så god til rollespill, spesielt i skolesammenheng, med foreldre som tilskuere. Jeg kjente ikke på redsel den gangen. Jeg våget «å dumme meg ut» og å bli ledd av. Jeg turte til og med å gå inn i de mer alvorlige rollene. Kan vel jeg si at jeg var meg selv, og oppnådde stor applaus for å vise mitt egentlige jeg. Tenk om jeg fortsatt turte. Tenk om jeg var skuespiller. Tenk om jeg våget å vise alle mine karaktertrekk, alle sidene ved meg selv, de som ligger der inni meg – de mørke og triste så vel som de lyse og glade. Nå er det bare skummelt å la andre se innenfor skallet.

Egenskapen med å la andre ta del i mitt innerste ble på et eller annet tidspunkt borte. Jeg sluttet å vise hvem jeg egentlig var da jeg fikk forståelsen av at jeg ikke var noe. Da jeg ble tvunget til å gå bort fra meg selv og spille en annen. Og denne personen jeg den gangen spilte var ikke basert på selvransakelse, men på det bilde jeg trodde andre ville se. For det synet jeg hadde på meg selv ønsket jeg ikke at noen skulle se. Jeg sluttet med andre ord å være skuespiller.

De virkelig dyktige skuespillerne er vel de som klarer å leve seg inn i rollen med å være seg selv nok. De som er ærlige mot seg selv – med andre ord de som har gått i seg selv, funnet sine gode, og dårlige sider, de trekkene som passer til å spille nettopp den filmkarakteren og spiller det ut foran de skuelystne. Det er det skuespill handler om – selvransakelse på åpen scene.

Først og fremst skal jeg spille hovedrollen i «filmen» om Mitt eget liv, ikke inneha birollen i andres liv …

Jeg skal la masken falle …
Photo by Ibolya Toldi on Pexels.com

GRIPER VI INN ELLER STÅR VI BARE OG SER PÅ?

Den energien som skapes av vår uro, våre tårer og redsel skal vi anvende til aktive handlinger, ikke passiv bønn …

Må noen rope om hjelp før hjelpen kommer? Er det ikke et rop om hjelp når noen i stillhet lider, de som blir truet til taushet, for å skjule grusomheter, begått av dem som selv ikke vet annet …

*

Om det er uroligheter, bråk og krangling, eller regelrett krig i nabobygda, hva gjør vi? Stort sett forholder vi oss usikre i ro og håper det skal roe seg ned igjen uten de alt for store konsekvensene. Vi gjør best i å ikke blande oss inn for mye og egle opp stemningen enda mer. Vi ønsker ingen eskalering. Vi håper vertfall at kranglefantene ikke skal begynne å bråke hos oss, for da må vi jo begynne å forsvare våre territorier, eiendeler, vår befolkning og våre liv. Men noen kan ikke vente. De føler en trang, et kall til å hjelpe alle de som ikke ønsker å være i skuddlinjen, som aldri ba om krig. De forsvarsløse, barn, syke, eldre, kvinner og den vanlige mannen i gata. Alle de som ikke har muligheter til å ta igjen eller hjelpe seg selv og sine nærmeste. Noen ropte om hjelp …

Det rasles med sabler, det planlegges, de høye herrer i andre land truer, selv før noen ropte om hjelp. Pålegger sanksjoner og stiller krav. Vi skal ta dem, vi skal drive dem tilbake, vi skal kneble mobben, krigerne, alle de som påstår dette er mitt. De sier de skal verne om de siviliserte. Men til ingen nytte. Det ropes ikke lenger om hjelp, i det bombene faller …

Hva gjør vi når det er bråk hos naboen, i huset rett ved siden av? Vi forholder oss stort sett usikre i ro da også. Vil ikke bry oss. Vil ikke blande oss inn av frykt for å bli påført skyld. Vi bekymrer oss for hva som kan skje, og håper det beste, mens vi ber stille bønner for de uskyldige, de stakkars barna, for alle de skadelidende. Ingen høyere makter bryr seg, ingen med betydning griper inn. Selv når vi hører redde rop og hjerteskjærende skrik fortsetter vi å be. Forventer at mirakler skal skje. At hånden skal slutte å slå, at klærne skal forbli på. At de forsvarsløse skal kunne finne styrken og ta igjen selv, uten at vi løfter en finger for å stoppe maktovergriperen. Noen bare tisker og visker i kulissene, og ingen roper om hjelp …

Men i slike tilfellet skal vi bry oss, ikke bare snakke i store saler; om barns urett, om mødre, eller fedres tapte kamper, om alle de sårede og utrygge. De som aldri vet når neste slag skal stå, som de vet de taper. Og de roper fortsatt ikke om hjelp, for ingen kommer likevel.

Noen våger å gripe inn, ikke bare tale de svakes sak, men tar frem stridsøksene for å sette «krigeren» ut av spill, for å kneble angriperen, voldspersonen, overgriperen og mishandleren. Personen som en gang selv kanskje var den som lå under for sin fars eller mors harde hånd. Som fikk forståelsen av at slik kommer vi frem her i livet; ved å true og underkaste, slå og voldta andre. Et offer som aldri kommer ut av offerrollen, og vil fortsette å produsere nye ofre, som vil fortsette å være ensom i sine kamper, om ingen griper inn: Og belærer, med kjærlighet, med tillit og forståelse, selv hvor vanskelig det er å forstå, en som slår. Han ropte vel egentlig om hjelp …

Nei, jeg tar ikke parti med overgriperne. Jeg forsvarer ikke dens handlinger, men jeg prøver bare å forstå, hva som ligger bak – hvem personen egentlig er. En taper selv? Jeg vil bare hjelpe de forsvarsløse små. Da må jeg til roten, av alt det onde, det vanskelige, til problemene som ligger bakenfor de brutale handlingene. De vil alltid fortsette å såre, om de ikke får hjelp. Og noen vil alltid lide, om de ikke får hjelp. Og vi skal lytte, vi skal se, men aller mest skal vi ile til, uten forvarsel, og løfte opp dem som ligger nede, som venter på at vi skal komme, før de rakk eller klarte å rope om hjelp …

Hvem trenger hjelp? Hvem skal hjelpes? Hvem skal lære bort? Hvilken hjelp skal gis? Til å ta igjen, ta til motmæle, til å rope om hjelp. Til å lære å avle kjærlighet, ikke hat. Da må vi alle først og fremst våge å bry oss! Vi må alle følge opp våre bønner med handling, for mirakler skjer ikke bare ved tanken på …

Har vi råd til å bare stå å se på flere
uskyldige falne ofre
Photo by Pascal Ingelrest on Pexels.com

Tilstede i gjerningsøyeblikket

Sikkert hørt det: Vær til stede og nyt øyeblikket! Men er det så enkelt alltid?

Vi er alt for vant med å holde et høyt tempo og glemmer å ta pauser fra aktiviteter eller planleggingen av dem. Det er denne planleggingen som okkuperer det meste av vår tid, tenker jeg. Og vi skal planlegge alt til den minste detalj. Vertfall er det ofte slik med meg.

Det ligger vel i hjernebarken dette med å planlegge, fra da jeg måtte ha alkohol, men ingen skulle vite at jeg drakk. Derfor måtte alt planlegges: Når kunne jeg dra å kjøpe alkohol, hvilket pol, og hvor mye trengte jeg (minimum en kartong mer om noe uforutsett skjedde), når måtte jeg være hjemme igjen, når og hvor kunne jeg drikke og hvor kunne jeg gjemme slik at ingen fant varene. Mange ganger husket ikke jeg selv hvor jeg hadde gjemt alkoholen. Jeg planla absolutt alt med tanke på å skulle få drukket alkoholen kroppen min trengte. Ikke minst planla jeg også andres gjøremål for at jeg selv fikk anledning til å drikke i ro og fred.

Det handlet om en desperat jakt på det «perfekte» tidspunktet, i den perfekte ferien, den perfekte helgen, kvelden, natta, dagen, eller også de uperfekte øyeblikkene; en grå tirsdags ettermiddag i mars, etter en dårlig middag og all oppvasken som ventet. Barn som var i veien, avtaler som var avmerket på kalenderen og alle ugjorte oppgaver. Jeg planla for å unngå planene, de kjedelige avtalene og hverdagssyslene. Resultatet var at alle de små, ubetydelige tingene vokste seg større enn nødvendig og dermed slukte de mer av min mentale energi, og da måtte jeg selvfølgelig slappe av, med ett, to, tre, fire …  glass vin.

Jeg forestilte meg slutten på et fint øyeblikk lenge før det var over, eller ofte lenge før det hadde begynt. Alkoholen sjal alle disse øyeblikkene. Nå har jeg tatt tiden tilbake. Altså, jeg har ikke dratt tilbake i tid, men la meg si det slik: Jeg har tatt øyeblikket tilbake – det at jeg klarer å være i det som skjer her og nå. Selvfølgelig er det ikke alltid jeg er like opplagt til å nyte og verdsette øyeblikkets hendelser. Det skjer når jeg ikke anerkjenner det som hender rundt meg, at jeg vikler meg inn i ønsketenkning mer enn realiteten i selve gjerningsøyeblikket.

Jeg har valgt bort alkoholen. Det har endret mye ved livet mitt. For eksempel har jeg fått mer energi og tiltakslyst, for rusmidler er ødeleggende og passiviserende.  I tillegg har jeg fått bedre søvnkvalitet, mindre stress og mer kontakt med meg selv – tydelig bedre selvtillit over å kunne styre livet mitt selv. For ikke å snakke om alle de helsemessige fordelene; bedret immunforsvar, bedre leverfunksjon, hjertets pumpeevne er bedre, normalisert blodtrykk, bedre mage/tarmfunksjon, bedre muskulatur og benstruktur og ingen abstinenssymptomer (om jeg lar være alle sukkerholdige varer, for de gir faktisk tilnærmet like symptomer etter lang tids bruk).

Det er ikke alltid jeg klarer å se det positive i hverdagen og livet mitt. Men jeg har noen knep jeg bruker for å komme tilbake til virkeligheten og det å kunne være nettopp tilstede i det jeg gjør, ser, hører, føler, tenker og er. Disse vil jeg dele med dere:

– Flytter fokuset fra negative tankemønster til positive tanker om meg selv, som igjen gir større mestringsfølelse.

– Legger merke til det som gjør meg glad i de situasjoner jeg mestrer noe og hva jeg liker. Fokus på det positive reduserer negative tanker og følelser.

– Prøver å fylle dagen med må-ikke-oppgaver. Gjør noe lystbetont hver dag, noe jeg kan glede meg over, om bare en liten ting.

– Trener daglig på å se etter hva som skjer rundt meg, og å ta vare på de små og store hendelser. Disse hjelper meg til å faktisk endre synet på meg selv og livet mitt.

– Frisk luft hver dag – naturen gir mange gleder og senker stressnivået.

– Takknemlighetsliste; sier og skriver tre ting jeg er takknemlig for hver morgen.

– Lov å kjede meg – gir økt kreativitet og veien til et kunstnerisk uttrykk gjennom blant annet håndarbeid og fotografering, som igjen styrker den psykiske helsen.

– Forsøker å lære meg nye ting; ikke om å gjøre å prestere, men for å få godfølelsen, mestringsfølelsen og selvfølelse av å tilegne meg ny kunnskap.

– Gode gjerninger for andre; gi tid og oppmerksomhet, bare si hei, gi et smil, ta meg tid til å lytte, vise interesse og vennlig nysgjerrighet.

– Forsøker å ta bevisste valg. Ikke bruke unødig tid på noe jeg egentlig ikke kan gjøre noe med eller ikke kan påvirke utfallet av, men heller gi tid til å være oppmerksom på hvordan JEG har det. Legge merke til det som skjer, ikke det som gikk galt.

– Være til stede i øyeblikket! Mindre tid til bekymring for fremtiden eller gruble over fortiden. Mer oppmerksom på hvordan andre også har det.

– Ikke selvmedlidenhet, men selvmedfølelse. Være god mot meg selv og legge bort den indre kritikeren i meg; ikke klandre meg selv for alt. Akseptere det som kjennes vondt, tåle min smerte. I stedet for å kritisere meg selv skal jeg vise meg medfølelse. Fokus på hvordan jeg snakker til meg selv; ville jeg sagt det samme til en venn?

*

Lista er lang, og jeg klarer ikke alltid å følge den til punkt og prikke. Noe har blitt en vane, andre ting, spesielt det siste punktet, jobber jeg fortsatt med for å få til på daglig basis. Jeg vil at dette skal bli et tankemønster til oppbygging av mitt selvbilde, som har hovedrollen, og ikke kritikeren i meg, den som fortsatt har en tendens til å styre hverdagen. Stopp! Fokus på de positive sidene ved meg selv nå. Jeg titter på kaffekoppen min hvor det står BRA NOK, før jeg løfter blikket, stirrer ut av vinduet, på fugler som flyr forbi, på den lyseblåe himmelen dekket av noen få slørskyer. Jeg merker tankene mine blir gode og oppbyggende. Jeg er her, tilstede i livet mitt akkurat nå. Tilstede i gjerningsøyeblikket, hvor egentlig ingen ting skjer annet enn at JEG ER …

Utsikten fra mitt kjøkkenvindu her og nå

Hemmeligheter gjør meg syk

Lenge siden sist folkens, men her er jeg tilbake, bittelitt styrket til nye tak. Eller skal jeg si mer fornuftig, siden jeg har brukt disse dagene til å gå mer i meg selv. Våget og kjent etter hva som ligger der og ulmer. Det er bare det at disse hemmelighetene vil fortsatt påvirke meg negativt om jeg ikke våger å ta dem frem i lyset. Så spørsmålet er om jeg er klar, og om dette er rette stedet å slippe alle demonene løs? Svaret er nei.

Altså, jeg har lekket informasjon om hva som skjer inni meg, med meg og rundt meg lenge, men de aller såreste hemmelighetene trenger jeg faktisk profesjonell hjelp til å håndtere. Ikke det at jeg ikke stoler på dere, men jeg trenger ikke bare få det ut gjennom å skrive det. Jeg trenger å snakke om det. Virkelig ta tak i hver minste lille flik av fortiden min som fortsatt gnager. Jeg behøver ikke møte disse fortidsdemonene alene. Jeg trenger ikke møte noen ting alene.

Jeg har aldri opplevd tornadoer, slike naturlige fenomener, men jeg vet man må ikke bare se opp for de usedvanlige sterke vindkastene, men også alt vinden rykker opp og kaster til alle kanter. Alkoholismen er som en slik tornado, og den fører med seg utallige problemer; inklusive verbal, fysisk og seksuell mishandling, sykdom, skyld, skam, fengsel, utroskap og til og med død. Mange av disse problemene kan være pinsomme å erkjenne og ikke minst snakke om.

Jeg vil nok fortsatt skrive offentlig, for å hjelpe andre til å forstå viktigheten av å stikke hull på hemmelighetsballongen, men bare for å slippe ut det som tåler dagens lys, det som ikke sårer andre, eller meg (oss) selv. Derfor trenger jeg en person jeg stoler på, en person som forstår, som støtter uten krav eller sanksjoner. En person jeg kan åpne meg opp til for å få ut alle slaggstoffrestene. De som sitter aller lengst inne. Som jeg har prøvd å fortrenge, til og med håpet skulle gå bort av seg selv kanskje. Som de ikke vil gjøre før jeg åpner opp. For sjelen min sørger, og jeg trenger noen å sørge til …

Nå har jeg ventet lenge nok, og jeg kan ikke bare skylde på koronaen. Nei, jeg har vært redd også, redd for å begynne denne prosessen. Jeg har utsatt sorgprosessen, trodd jeg var sterk nok til å stå i det, og det har jo gått tålelig bra, lenge, men så ville ikke «såret slutte å blø.» Og jeg kommer til å bli værende i den tærende sorgen om jeg ikke våger å snakke om årsaken, alle hemmelighetene. Først da kan sorgen bli «normalisert», gå over til å bli aksepterte minner. Et sår som ikke vil gjøre så vondt i fremtiden, men bli erfaringer å benytte i senere motbakker.

Det er ikke galt å stille krav til meg selv, men det dreier seg mest om hvordan, om jeg legger lista for høyt? For det er jo ikke galt å vente fremgang for meg selv, om gode ting i livet, eller å bli behandlet anstendig av andre. Eller skal jeg heller si forventninger. Forventninger kontra krav: Når mine forventninger blir til krav vil jeg alltid komme til kort i forhold til det jeg ønsker å være, og situasjonen vil utvikle seg på måter jeg ikke ønsker, fordi noen, inkludert meg selv vil svikte meg.

Jeg legger de hardeste båndene på meg selv. Jeg trengte avstanden, fri fra skriveriene, men jeg ser at skriveriene er i høyeste grad nødvendig, når jeg klarer å balansere det. Jeg tar bort selvfølelsen min når jeg synes synd på meg selv på grunn av fortiden, enten jeg var årsaken eller andre. Hva vil eller kan jeg gjøre med det? Velte meg mer i selvmedlidenhet? Spise mer sjokolade? Bli sinna og dermed gjengjelde med å gjøre en dårlig situasjon verre? Eller hvorfor ikke stole på kraften i meg, eller aller mest en kraft sterkere enn meg, for så å gjøre de rette tingene jeg vet jeg kan, en dag av gangen og uansett hva som måtte hende. Det innebærer åpenhet og å dele om mine hemmeligheter.

Det er alkoholavhengighet (avhengighetssyndromet), ikke kreft jeg lider av, men hva er forskjellen? Er ikke alkoholismen også noe som tærer på legemets sjel? Alkoholismen bruker lengre tid på å drepe, men resultatet er det samme. Jeg har kommet til at hvis det finnes en person, som kan kurere min lidelse, mine emosjonelle sår, gjør jeg best i å oppsøke ham, slik jeg gjorde best i å oppsøke legen for å få hjelp med min alkoholsykdom.

Husker ikke hvem som sa det, men vedkommende traff spikeren på hodet med å si: Man skal være utrolig frisk for å kunne ta imot psykisk hjelp. Er jeg muligens blitt så frisk … Og hvis avgjørelsen må tas, skal jeg ikke unngå den av frykt. Rett eller galt, jeg kan alltid dra fordel av erfaringen …

*

Noen sa til meg, jeg kan fake mitt selvbilde. Går det an? Er ikke det å lure meg selv til å tro jeg er bedre enn jeg er? Men er jeg ikke bra nok? Klart jeg er. Glemte nesten, jeg har kjøpt meg ny kaffekopp. Hver morgen kan jeg se det, svart å hvitt, eller rosa da, som koppen er, at jeg er BRA NOK. Da kan jeg påminnes om, og bedre forstå at jeg ikke kan bedømme min innside ut ifra andres utside.

rhdr

Skammen vokser om den forblir i tausheten

Har virkelig hatt god til for meg selv denne morgenen. Planla ikke å stå opp før fem, men katta ville det slik. Kanskje skulle jeg legge meg på sofaen, tenkte jeg, men ble værende oppe, kanskje litt i halvsøvne. Laget meg kaffe, mediterte og leste litt, før jeg slo på tv´ n og fikk servert OL-nyheter – bronse i Super-G herrer. Konstaterte og slo av …

Noe annet opptok hjernen min, fra boka jeg leste. Noen linjer om skam og skammens tyngde. Viklet meg inn i å finne forklaring på, eller forståelsen av det å påføre noen (også meg selv) skam ved å være skamfull, enten over egne handlinger eller andres. Dreier det seg om normer og etikk? Hva som er godtatt, eller mer hva jeg har lært og forstått som godtatt. Handler det om holdninger vi har nedarvet – arvesynden? I aller høyeste grad vil jeg påstå.

Vi har lært oss plikter og nødvendigheter, om å ta ansvar og å være grundige mennesker. Vi læte å etterlate oss noe slik vi vi fikk det, eller i bedre stand enn vi fikk det. Vi har lært oss å forvalte arven. Dessverre lærte vi også å forakte og mislike de som gjør noe som motstrider våre normer. Når noen som står oss nær, eller også oss selv, handler uklokt og utenfor vårt oppsatte handlingsrom kan vi bli skamfulle på personens vegne. Denne skamfullheten vi utsondrer påvirker og påfører personen skam, såfremt hen ikke er skamløs. Skamløs forklares med frekk eller drøy i ordlisten, men jeg velger å forstå det som å tillate seg selv å være feilbarlig, og ikke pålegge seg denne tyngende skammen hver gang feiltrinn tas.

Vårt samfunn har alltid vært og vil være i utvikling, men ikke alle klarer å følge med, eller er villige til å være med på endringene på tekniske, miljømessige eller kulturelle plan. De fleste av oss har lært at vi kan lære av våre feil, men denne læringen vil bli vanskeligere, om ikke umulig dersom vi ikke godtar alle samfunnsmessige forandringer som påvirker hvordan vi som mennesker best skal leve i denne utviklingen. Noen vil alltid henger over oss som marer på leit etter å sette fingeren på svakheter og feilskjær i forhold til deres normer, enten de er i pakt med samfunnets regler eller ikke. I slike tilfeller lærer vi å skamme oss hver gang vi prøver å oppnå bedre resultater. Vi føler en enda større plikt til å prestere. Vi slutter å måle oss med oss selv, som er vår egentlige målestokk, og skuer i stedet utover og sammenligner oss med andre, som ikke er en reell målestokk siden vi er forskjellige personer. Likefremt pålegger vi oss dette ansvaret om å overgå de fleste, vertfall være like god som vår neste … Når vi kommer til kort, kommer også skammen. 

Hva utløser denne skamfølelsen? Er det skyldfølelsen? Og hvor kom skyldfølelsen fra? Den er vel også tillært – medbrakt via oppvekst og gjennom mange generasjoner; det å fordele skyld … Det at jeg kan, om jeg føler for det, sitte her å legge skylden på Kaisa (katta) for å ikke ha fått sove lenge nok, en negativ tankegang, eller heller se det positive med at jeg kom meg opp og fikk enda lengere tid i stillhet og sinnsro. Jeg innser at jeg kunne tatt dypdykk i skammens landskap, og pålegge katta urettferdig skyld for å ha vekket meg. I stedet hadde jeg godtatt kattas vekking. Likevel kan det hende jeg kjente et snev av skyldfølelse for å ha tilegnet et uvitende dyr skyld for å ha forstyrret søvnen. Så egentlig kunne jeg blitt skamfull på egne vegne …

Vi kan føle skyld for å være skamfulle, eller skam for å ha skyldfølelse. Jeg har lært at det finnes én løsning på skyld: Oppgjør og tilgivelse. Erkjennelse og bekjennelse av nederlag eller feiltrinn. Men hva med denne skammen? Det å leve i skammen er som å miste verdighet, selvfølelse og det å være betydningsfull. Skammen fratar oss kontrollen på en måte, og i motsetning til skylden, som vi som regel kan gjøre noe med, er skammen lammende – den gjør noe med oss.

Vi kan ha blitt krenket på det groveste, eller utsatt for ondsinnet adferd, og likevel påta oss skyld for hvorfor dette skjedde. I etterkant kommer skammen over at «vi tillot at det skjedde». Og nettopp i slike tilfeller skal vi ikke be om tilgivelse for denne skamfølelsen påført av andre, ei heller om vi tillot det. I slike tilfeller fortjener vi å bli trøstet, bekreftet og hjulpet til å reise oss igjen. Ingen skal måtte be om tilgivelse for noe de ikke er ansvarlig for.

Men hjelper dette mot vår egen skamfølelse? I slike tilfeller dreier det seg om å tillate seg selv å ta imot andres godhet. En slags velsignelse. Det handler om å ta imot mer enn å ta seg sammen. Eller sagt med Inge Lønnings ord: Det viktigste er det du får, ikke det du får til.

Sløret av skam – skammens ansikt …Photo by Mikhail Nilov on Pexels.com

EKSEMPLER TIL ETTERFØLGELSE

Hvem ville du lyttet til – de som snakker av erfaring, eller de som har lest seg til kunnskapen? Selvfølgelig vil det finnes de som kan faget sitt, oftest de som har stått i yrket en stund. Etter mitt syn er det likevel de som selv har opparbeidet seg kompetansen gjennom å erfare – de som virkelig vet hvor skoen trykker. Disse predikerer sjelden, men viser gjennom eksempel …

Om noen hadde tvunget meg inn i behandling ville resultatet sannsynligvis ikke blitt levedyktig. Jeg vet hva jeg snakker om, for det finnes mange eksempler på hvor mange har blitt stilt overfor ultimatum; familien eller flasken. Et fåtall klarer det, men for noen av disse var det kanskje det eneste som kunne få dem på rett kjøl igjen. Likevel er det slik at de fleste må erkjenne overfor seg selv at nok er nok. Slik også for meg.

Flere ganger la jeg meg inn på rusbehandlingsklinikk for å please andre. Det var ingen tvang, selv om jeg føle det slik. Ok, bare for å få slutt på alt maset og gnålet. Sjelden har noen lyktes i effektivt å fortelle meg hva jeg måtte gjøre, inntil jeg selv sa det. For jeg måtte lære fra bunnen av, ut fra mine egne erfaringer. På de utallige klinikkbesøkene ble det sikkert sådd et frø i meg, ved at jeg så hvordan andre hadde fått et bedre liv uten rusmidler. De som sto i en «maktposisjon» og talte til meg, men uten pekefinger.

Sjelden vil noen lykkes i å fortelle noen at de burde slutte å drikke. Når de går i gang med å kontrollere en person som drikker vil de etter hvert se at motivet var basert på frykt for hva alkoholikeren gjorde og en frykt for hva som kunne skje, naturlig nok. Men var det ikke mest av egenrettferdighet, eller aller mest intoleranse? Følgelig vil de sjelden lykkes med å rette på noe eller noen som helst. I grunnen reiser de kun barrierer av nag som avskjærer ethvert forslag og eksempel, og enhver forståelse eller kjærlighet. Det er den rusavhengige selv som må komme til den forståelsen og erkjennelsen.

Jeg snakker ikke bare om de nærstående, men også om personer i helsevesenet, de såkalte fagpersonene. De som selv aldri har vært underlagt alkoholens grep, og derfor ikke forstår at noen kan endres ved å bare predikere om rett og galt. Vi trenger noen som kan lede oss gjennom eksempel. Vi trenger ikke flere til å ha makten over oss, slik rusmidlene hadde. Hvis noen skal ha god innflytelse på oss, må de selv ha praktisert hva de sier, for så å legge vekk ordene. De rolige, stillferdige og gode eksemplene taler for seg selv!

Følge i noens fotspor – de som har gått forann som et godt eksempel … Photo by cottonbro on Pexels.com

Sentimental eller følsom?

I følge Store Norske Leksikon står det at sentimental betyr følsom eller følelsespreget på en overdreven og søtladen måte. Følsom betyr å være mottagelig for følelser. Så jeg håper inderlig jeg er følsom, ikke sentimental …

Noen ganger leser jeg om sentimentale personer, og jeg grubler litt over beskrivelsen, eller prøver å se for meg denne personen. Er det en vemodig og nostalgisk person, eller en som er overdådig og «klissete». Mest ser jeg for meg et melankolsk menneske. I forhold til beskrivelsen av personen er det kanskje best å se på hvilken situasjon den befinner seg i. Er det forbundet med kjærlighet og glede eller sorg og tristhet?

Når det står å være mottagelig for følelser, betyr det da mottagelig for andres eller egne følelser? Blir usikker. Jeg skriver over; håper jeg er følsom ikke sentimental. Egentlig vil jeg si jeg er «god» på å ta til meg andres følelser, kanskje litt for vâr, men når det dreier seg om hva jeg selv føler vet jeg at jeg har skjøvet dem bort altfor ofte. Jo da, jeg har klart blitt bedre, men jeg ser at jeg trenger å øve mer på å være i tomheten. Denne tomheten som ofte beskrives som følelsesløs, men det er vel snarere tvert om. I denne tomheten, å være i dette tomrommet, er hvor alle de tunge og triste følelsene befinner seg. Det er der jeg kjenner denne oppgittheten og enkelte ganger en redsel for å nettopp føle det jeg føler, og dermed prøver å skyve dem enda lengere bort. Derfor mener jeg at jeg trenger å øve mer på å være i dette «rommet» mer, eller rettere sagt akseptere.

Når jeg aksepterer, tillater jeg meg selv å ikke bortforklare. Jeg vil påstå at når jeg aksepterer er det, heller det mer mot å bedrive egenomsorg. Jeg sloss ikke så mye mot mine følelser og det å komme meg ut av dette tomrommet. For jo mer jeg sloss, jo vanskeligere blir det å komme meg ut. Jeg trenger simpelt hen å bare la følelsene skylle gjennom meg. Gi slipp! Gråte!

Når jeg gråter, noe jeg har gjort mye av i det siste, og kan hende er det et godt tegn, et tegn på at jeg er i ferd med å gi slipp. Litt etter litt har jeg tillatt mine følelser å slippe ut, uten å være så redd for reaksjonen. Og da mener jeg min egen reaksjon, slik jeg før kunne føle skam, sinne og redsel for at jeg gråt; for sterke, store jenter skal ikke gråte … Ja, som sagt har jeg grått mye, men mest alene, uten tilskuere. Jeg er vel fortsatt redd for å vise den virkelige meg, den sårbare, eller kanskje i de tilfellene, den sentimentale. Å bli oppfattet som sentimental. Nei virkelig, det kan jeg ikke.

Så, midt opp i denne grublingen, har jeg innsett, at jeg kan virkelig ikke påstå at jeg viser min sårbarhet nok. Ikke før jeg åpenlyst kan gråte, felle mine tårer uten frykt for å bli dømt som sentimental, usikker og redd. Det er vel i de tilfellene jeg også er mest modig, siden jeg virkelig våger å vise mine svakheter. Jeg velger heller å kalle det mine styrker.

Hva andre måtte mene dersom jeg gråter, det er opp til dem, er det ikke? Ser de ned på meg så sier det noe om dem, ikke rent lite faktisk, at det mest sannsynlig er de som er redde. De har noe de ønsker å skjule, en hemmelighet ingen skal få vite om. De holder igjen. La gå – hold igjen!

Jeg vet hvordan det er å bære på hemmeligheter. Det er de som fører meg inn i det mørke, tomme rommet. Jeg er på vei ut derifra nå. Jeg kjenner igjen de som fortsatt befinner seg der, og jeg aksepterer, respekterer deres valg om å være der, deres valg om å tie. Men jeg vil ikke lenger, så jeg «jager» alle ballongene i rommet for å stikke hull på dem. Er jeg heldig, vil noe følge mitt eksempel.

Man blir glad av å smelle ballonger, jeg blir, selv om jeg kan skvette litt av smellet, vertfall om jeg ikke er forberedt. Noen skriker alltid av redsel, når det smeller. Kanskje de heller skulle slippe lufta ut uten å smelle dem, men det forutsetter at ballongen ikke er knyttet i enden. Ser dere bilde jeg prøver å fremstille? Uansett, lufta slippes ut – vi gir slipp på hver vår måte … De med redsel kanskje mer med en «aggressiv gladhet»?  For det er mer forløsende, i etterkant, når vi alle innser at det ikke var så skremmende og farlig.

Hvor vil jeg med dette? Hva har dette med sentimentalitet eller følsomhet å gjøre? I mitt hode blir det en forklaring på at vi skal tillate oss å slippe følelsene løs, for om vi ikke gjør det, blir vi fort sentimentale. Som i motsatt fall kan bety det samme som bitterhet, «størknet» sinne, om vi blir værende i det tomme rommet, fullt av udetonerte ballonger, i verste fall bomber …

Det smalt!

2021, året som legger seg i rekken av de årene som kanskje blir husket for alt som gikk til helvete.

Jeg sender det dit vertfall, til helvete … Og går videre … mot et bedre sted å være

Jeg er på vei ut til et nytt år, for å feire året som snart er omme. Jeg har funnet frem penklærne, selv om det er ett par dager til. De er ikke nye, for jeg har nok av antrekk som nesten aldri blir brukt, så de får klare seg. Kanskje umoderne, eller kanskje de er moderne, for moten gjentar seg jo. Slik så mange andre ting gjentar seg. Som at jeg nok en gang skal lukke døren til ett år, som er forbi, og som ligner litt på fjoråret. Et nytt, stridt og følelsesmessig år. Det er snart historie. Kapitelet skal lukkes. Jeg skal bla om i boken, en ganske så trist sorti, ispedd noen glade linjer …

Jeg har en ubesvart invitasjon, til en fest. Nyttårsfest, hvor alle vil takke for det gamle. Jeg har ikke tenkt å gå, jeg tar takketalen her. Sier jeg, som for 7-8 år siden aldri ville takket nei til et festlig lag. Jeg ville åpnet festen lenge før den begynte, og avsluttet lenge etter at de siste gjestene gikk. Det er også historie …

Det er en tenkt sammenkomst, en avslutningsfest som pleier å være på årets siste dag, hvor jeg har blitt anmodet til å holde talen om året som har gått, men jeg har bestemt meg for å ta den i dag. Bli ferdig, for hva kan skje på de to gjenstående dagene som kan påvirke denne takketalen. Egentlig er det ikke så mye å takke for, er det vel …

På den imaginære invitasjonen sto det: Du er herved invitert til nyttårsfest, til lett passiar om året som har gått. The same procedure as last year, men med noen endringer. Miss Sophie ville aldri godtatt det.

Forretten vil være covid-19, basert på fjorårets råvarer, servert på en seng av redsel og uforutsigbarhet. Hovedretten er en Deltavariant av koronaviruset, ispedd frykt, isolasjon, skepsis og sinne. Til dessert vil det være omikron, som sikkert vil gjenskape mer uro. Alle rettene kommer med pfizer og moderna, alt etter ditt valg. Vel bekommen!

Som sagt har jeg ikke lyst til å dra på festen. Kan ikke akkurat si at maten frister, og dessuten har jeg fått tilbehøret tre ganger før. Jeg føler meg allerede mett. Langt mindre har jeg lyst til å rote i gammelt grums fra året 2021. Hva godt kommer det ut av å snakke om nedstenging, om fratatt frihet, om all angsten for smitte og om alles frustrasjon og uforutsigbarhet. I tillegg om redselen for egen helse; er det hudkreft eller «bare» diabetes 2? Om å være pårørende og medfølgende bekymringer, som jeg egentlig tok oppgjøret med ved å avstenge kontakten. Om å ikke få kjøpt drømmehuset og erkjenne at drømmeprosjektet gikk i vasken. Om alle disputtene i heimen – småkranglene om alskens hverdagslige ting: «Det må du jo ha forstått nå etter alle disse årene»! Om etterfølgende skyld og anger, for å ikke strekke til, være et godt nok medmenneske; jeg lot være å ringe (og så rettferdiggjorde jeg det ved å sende julekort). For å ha tillatt meg selv å være selvmedlidende, bitter, sinna, irritert og gud vet hva.

Men jeg må da for f… få lov til å vise mine følelser! Spørsmålet er, var de berettiget?

Altså, jeg har ikke lyst til å samles rundt et bord med forståsegpåere. Alle dem som tror de vet bedre, som har løsningen, som gjentas til det kjedsommelige, men bare forholder seg i ro. Og jeg maser om, for dem det kjedsommelige, at det ikke nytter å bare snakke, syte og klage, men foreta handling og ikke komme med tomme fraser og ord. Action, en endring på alt vi gjorde i fjor, og året før. The same procedure … Nei, det har jeg fått nok av, satt DET i vrangstrupen. Kan vi ikke snakke om netflixserier. Ja, for jeg skaffet meg abonnement, som jeg i utgangspunktet aldri skulle, siden jeg ikke ønsket flashback hver gang jeg så serier som minnet meg om fortiden, da jeg stirret på skjermen, mens jeg drakk i ensomhet. Likevel betalte jeg abonnementet, for å ha noe til «å slå i hel» eventuell kjedsomhet, som sjelden kom. Men jeg må nok si at tv-en har blitt brukt for å unngå å føle – ensomhet, frykt og angst for … For hva? For å slippe å tenke, bekymre meg, lage meg oppfatninger om eksempelvis sykdommer, om jeg er i ferd med å bli gal, i denne mentalt isolerende tiden, hvor jeg straffet meg selv med dårlig samvittighet for å sitte der å glo, skaffet meg dårlig selvtillit og skyldfølelse over å falle tilbake til tittekassa.

 Åhhh, jeg orker ikke. Utsatte å ta tak, gjøre andre ting – det som egentlig hjelper, på dager jeg er alene, eller alle de andre dagene også, alt jeg normalt elsker, når jeg er ute i naturen og ser på det virkelige livet. Bare være, i eget selskap, for det er ikke skremmende, og jeg slipper å forklare, og alt annet. Som når katta stirrer på meg. Kanskje lurer på om jeg er gal, når jeg febrilsk kler på meg, plukker opp handlelisten, tar på sekken (som alltid er med), og tenker med meg selv, til og med sier høyt, til ingen som lytter; må jeg gå når jeg ikke har lyst, men bare ønsker å være inne. Så jeg kler av meg igjen, legger alt tilbake, tusler til sofaen, ustabil, som i abstinenser, etter sukker og søtsaker, men jeg skal holde ut. Ok, jeg tar det i morgen. Jeg skulle ha gått … Nei, jeg er glad jeg ble …

Jeg har grått mye dette siste året, og jeg gråt i går også, i min ensomhet, som i og for seg aldri har skremt meg eller gjort meg trist. Jeg har grått av glede og tristhet, av redsel og oppgitthet. Og noen ganger av ingenting, som i går. Eller noe var det jo. Emosjonelle krumspring. Mentale tilbakefall. Men jeg gråter, de forløsende, salte tårene, og når jeg tørket mitt våte kinn kjente jeg en indre ro. Og ensom, nei!

Hvor var jeg?

Nyttårsfeiring … Hør her, denne festen blir jo bare en reprise av fjoråret. Om alt det vi ikke fikk lov til, og det skal vi liksom feire, og snakke om. En oppsummering av alt vi ikke (eller jeg) fikk til, eller aldri prøvde engang. Og i all denne frustrasjonen vil jeg glemme alt det jeg klarte, det jeg skal være takknemlig for – alle de små tingene i hverdagen, de fine sommerdagene, skogsturene, årets første bad i sjøen og alle de andre svømmeturene eller spaserturene sammen med noen jeg bryr meg om. Om setra, hjem til mor, om barnebarn og familietid, om alle de gode samtalene, om bilturer, om stille stunder alene, om hjemmekos i lag med min partner, om hverdagens gleder. Om alt som gjorde meg glad, eller trist. Om bare den ene dagen …

Kanskje skal jeg dra likevel, om du lover at vi heller kan være tilstede for hverandre under hele middagen. At vi kan le og more oss over bagateller og ikke henge oss opp i alt som vi ikke fikk gjort. (For det var ikke bare vår feil, at noe ligger der ugjort). Kan vi ikke bare la virus være virus. For en gangs skyld …

Akkurat ja, middagen er avlyst. Restriksjoner sier du. Hva annet kunne jeg vente. Helt greit det, for jeg hadde jo egentlig ikke lyst. Men det kunne blitt hyggelig. Så da får vi ha det til gode til neste år, kanskje … Jeg utsetter årsoppgjøret, årstalen til da også. Eller, jeg tok det jo her. Fikk du det ikke med deg? Kort oppsummert, for deg, men da må du for hel… lytte da!

Ett nytt, rart, underlig, vanskelig, dustete, idiotisk, sørgelig, vondt, tankefullt, men også gledelig, fint og lærerikt år er over, snart. Takk for at jeg fikk ta del i nye erfaringer på godt og vondt – at jeg kan se tilbake på berikende og utviklende hendelser selv om de var problematiske, eller rettere sagt utfordrende. Takk for at jeg kan sette opp nye ting og hendelser på min takknemlighetsliste. For jeg har jo så mye å se tilbake på. Nei, så mye å se frem til. Men aller viktigst, at jeg er her i dag. Og så, til slutt, ett skritt videre, mot det som kommer, og så ses vi da, om ett år. Inntil da: GODT NYTT ÅR!

P.S. Glemte å si: DET ER DAGEN I DAG SOM GJELDER. Du fikk den – Bruk den! Lag deg et godt minne til neste års nyttårsfeiring …

Og enda en ting, en viktig ting: TENK PÅ DYRENE, LA RAKETTENE VÆRE! Og tenk på alle pengene du slipper å skyte opp i været for ingen ting. Året som gikk er ikke verdt det. Festbrems sier du. Nei, jeg har tatt til fornuft!

Jeg går inn i 2022 med HÅP, TRO OG KJÆRLIGHET!

La ingen krok være mørk!

Noen tanker på dagen før dagen, før julaften, den dagen som for mange har blitt til en hvilken som helst dag, en dag de egentlig ikke ønsker er på kalenderen, en dag de har prøvd å viske bort fra minnene, i den grad det går. Julen fører ikke alle veier hjem, dessverre, og som Rosemarie Köhn sa: Jula skygger alt for ofte for jula, når vi går slik opp i det materielle.

Jeg har, smått om senn, klart å lage den til min egen, eller for oss to, bare vi to sammen, og katta da. Ingen store overraskelser. Heller de små, som virkelig teller. En kveld der vi kan være oss, nesten vertfall. For det ville være løgn å si at minner ikke dukker opp. Livet tar ikke juleferie. Nei, livet jobber på spreng i julen og kaster oss inn i et hav av minner, lukter og følelser. Det er vel derfor den er så deilig. Og så vond … Jeg skulle ønske, for alle dem som jula blir ødelagt for, at det finnes reservejul …

Nei, julen skal ikke handle så mye om å åpne pakker, men om å åpne våre hjerter. Likevel, i dag, på lille julaften, til alle dere som ikke har fått ordnet alle julegavene, har jeg noen forslag …

JULEGAVEFORSLAG:

Til din fiende – tilgivelse

Til en motstander – toleranse

Til en venn – ditt hjerte

Til din kjæreste – ærlighet

Til foreldre og søsken – forståelse

Til hvert barn – hvit jul og et godt eksempel

Til alle – nestekjærlighet

Til deg selv – respekt

Og pakk det ikke inn i bomull eller prangende julepapir. Gi det i åpenlyst glede. Kanskje skal du også lage deg en krans? Men husk: Den beste julekransen binder vi av hjertevarme og smil. Og et ønske til: At julekvelden er for alltid, ikke bare én dag i året. For det å vise kjærlighet, dele og gi, kan ikke puttes i en eske, som julepynten, og settes vekk i et kott. Så det gode vi gjør for andre, er det gode vi gir oss selv.

OG KIRKELOKKENE KLANG

Jeg har satt ut lykter og ryddet en sti

Skrevet i snøen: Kom inn i varmen og bli!

Så ønsker jeg stille en ting

Og tegner et hjerte omkring

Det som ingen skal gå forbi

Men heller si: La oss i vennskap slå ring!

*

Det er jul, det er godt og vondt på en gang

Og likevel synger jeg min sang

Om et ønske om fred på vår jord

Et varmere samfunn hvor godhet bor

Så jeg ber deg hjertelig inn i varmen

I det fjerne høres kirkeklokkeklangen

*

Fredelig jul til dere alle, og tenn lys, så ingen krok er mørk!