Skam

Jeg var på en fagpolitisk debatt i går i regi av RIO (Rusmisbrukernes Interesse Organisasjon). Den hadde overskriften: Piker, vin og skam. Jeg var en av de som ble diskutert, en som brukte vinen til å flykte fra skammen, men skammen innhentet meg alltid…

Vi går snart inn i en travel måned, desember, hvor mange av oss kvinner strever med å skape noe finere, noe bedre. Vi kjøper oss lykke; gaver, stæsj og julegoder. Selv rusmisbrukerne «kjøper» seg lykke, en kortvarig lykke. Jeg var selv en av dem – jeg kjøpte meg fri ved å gi bort dyre julegaver, pyntet og ordnet, men aller mest ved å tylle i meg alkohol. Det var skammen – i det skjulte, den som tæret meg i hel, men som holdt liv i kong alkohol. Jeg forsto ikke omfanget av skaden jeg påførte egne barn, bare fortsatte å manipulere alle rundt meg, hele systemet. Jeg gjemte meg bort i selvmedlidenhet, jeg skjulte meg i skyld og skam, men aller mest ville jeg bli sett.

Janteloven rådde, skulle ikke stikke meg ut på noen som helst måte. Skulle heller ikke være en taper, ikke vise at jeg hadde problemer jeg selv ikke kunne hanskes med. Som kvinne var det heller ikke godtatt å drikke for mye, bare nippe til vinglasset og være prektig. I de finere kretser var jeg som alle andre, for å ikke bli sett ned på, men hjemme var det ingen som så meg. I lengden gikk det jo ikke, jeg var jo ingen vinnipper, forsto ikke vitsen. Jeg fikk etter hvert stempelet, selv om ingen sa det høyt, ikke til meg – jeg var en alkoholiker, og jeg brydde meg ikke, jeg ga F i andres syn. Selvfølgelig brydde jeg meg innerst inne – skylden og skammen gnog.  Jeg drakk meg ned til skammen og så ned på alle andre – det var jo deres feil…

Kvinner drikker mer enn før. De skjuler sitt misbruk i syklubber, men det er lite korssting og strikkeoppskrifter som deles på sammenkomstene deres nå. Mest tapas og vin. Kvinner lever sine mange «liv», de skal strekke til over alt – være perfekte og stå i mannsverdenen uten å mukke. Slik det nå har blitt skal man helst ikke drikke for mye åpenlyst, så kvinners rusmisbruk har blitt et mer blandingsmisbruk med piller og alkohol, for å skjule.  Jeg tror det foregår enda mer i de tusen hjem, bortgjemt bakenfor raden av Ferrante og Moyes bøker. Samfunnsmessig blir alkoholen glemt for den angår oss alle, det er legalt og for de fleste er den ikke et problem. Men faktumet er jo at alkoholen ødelegger mest. Forstår hjelpeapparatet omfanget? Vet de nok om det skjulte misbruket? Etter gårdagen debatt virker det ikke slik. Selv blant politikere er alkoholen et nødvendig onde.

Alt presse som pålegges kvinner eller som vi kvinner legger på oss selv er det mange som har psykiske problemer. Historisk sett har det også økt. Kvinnerollen har endret seg i takt med industrialiseringen og den tekniske utviklingen. Fra å være «bare» husmor, gjennom selvrealisering til å bli topp karriere kvinne – hus, mann, barn, hund og jobb, en fullpakket hverdag som har endt opp i frustrasjon. Frustrasjon fra eget hold over sitt eget liv, men mest fra andre hold. Kvinner som drikker blir oppfattet som fiendtlige, ulykkelige, egosentriske, deprimerte, ensomme, nervøse og lite sympatiske sammenlignet med sine mannlige «kollegaer».  Jeg vil nå påstå at det er en sannhet i alt dette, for jeg kan ikke tenke meg noe verre enn en overstadig kjærring… Det har vi kanskje innsett selv, og i all denne perfeksjonismens jag, må vi jo skjule våre negative egenskaper – tar noen piller og skyller de ned med vin. Alt blir så meget bedre…

Nå var ikke jeg noen blandingsmisbruker, men like fullt strevde jeg med sosiale og psykiske problemer. Ønsket meg ut av helvetet, finne balansen mellom alkoholen og hverdagslivet, mellom misbruket og barna – ambivalensen.  Hvem var jeg som mor? Var jeg en god mor? Skylden og skammen. Skam smitter! Jeg påførte mine barn min egen skam, men jeg så det ikke. Rusen rammer hele familien og alle i familien behøver hjelp på en eller annen måte. Samfunnets krav og alles oppfatning i ulike situasjoner.  Jeg hørte om kvinner under LAR-behandling som blir møtt med krenkelser – hvor leger sier; det passer seg ikke at du blir gravid, og et barneombud som mener at disse barna ikke burde settes til verden. Er det rart kvinner sliter med synet på seg selv når de settes i bås, blir udugeliggjort og nedverdiget. Kvinner trenger hjelp uten å bli sett ned på. De trenger et hjelpeapparat som ikke avler synd og skam, men som gir ros for de små skrittene mange tar for å skape seg og barna en bedre mulighet.

Kvinner skal være akkurat passe dempede, ikke bråke for mye og være mest mulig underdanig mannen. Nei, kvinnesynet har ikke endret seg mye, dessverre. Vi fruentimrene skal beskytte, og fraskriver vi oss rollen blir vi utstøtte. Jeg var en av disse, en som måtte vise styrke, holde familien samlet, være et glansbilde utad. Ingen må vite.  Jeg kjenner meg også meget godt igjen i beskrivelsen om å ikke klare av venninneforhold. Jeg hadde ikke den grunnleggende forståelsen av å ha et avklart forhold til min mor, mine søsken og langt ifra til det å ha en kjæreste. Jeg lærte aldri relasjonsbiten. Da jeg brøt med normene, ble jeg vendt ryggen. Alkoholen ble «redningen». Jeg trodde at enkelte samfunn, slik som i vennegjengen til min bror der alkoholen var bindeleddet og hvor hver person krevde sin rett til godtagelse skulle hjelpe meg. Jeg søkte tilbake til disse miljøene, de utrygge tilknytningene, der jeg kjente meg «trygg», der hvor jeg kunne være en blant mange utstøtte, men likevel «godtatt» blant dem.

Ja, vi kvinner drikker mer. Vi skal stadig ivareta flere, ha flere oppgaver og stå i flere relasjoner. Dermed øker skammen – vi strekker ikke til. Dårlig selvbilde, ensomhet og den evinnelige runddansen. Piller og alkohol, nedsatt reguleringsevne og toleranseterskelen øker. Den dagen kvinner drikker like mye som menn er det en katastrofe hører jeg legfolk si, og jeg kan ikke annet enn å tenke; jeg drakk mang en mann under bordet. Vi er allerede på feil kurs etter mitt syn. Det er en katastrofe. Vi kvinner vil fortsette å gjemme oss i vår passive i stillhet så lenge ingen tør å snakke – ta bladet fra munnen. De fleste vet… Klart vi har angst, men alkoholikere er vi ikke. Vi tør ikke vedgå, vil ikke se det. Ingen tolererer at vi drikker for mye, og angst er mer legalt, mer godtatt. Hvorfor har vi angst? Joda, noen drikker eller ruser seg for å selvmedisinere seg, men i realiteten kom faktisk høna først.

Det etterlyses flere kjønnsspesifiserte behandlingstilbud, egne kvinneklinikker hvor kvinner slipper angsten for å møte sine «voldsmenn». Jeg var i behandling på en klinikk for både menn og kvinner, og fant det som den beste løsningen for meg. Vi er alle forskjellige, og jeg mener alle bør få velge et behandlingsopplegg som passer den enkelte best, hvor nettopp voldsutsatte kvinner skal slippe å møte sin overmann. Behandlingsapparatet må snus før det gjør mer skade. Terapeuter stiller krav til oss, vel og bra det, men det er en dobbelthet. Brukermedvirkningen drukner i synet på hvem som vet best. Helt siden 1992 har denne debatten pågått. Politikerne etterspør mer kunnskap. Jeg spør, etter alle disse årene, hele tjuesju år, hvordan kan det ha seg at de ikke har skaffet seg denne kunnskapen. Hvorfor har de ikke spurt oss, lyttet mer til oss – tatt oss mer på alvor? Jeg mener at passer ikke behandlingsmetoden brukeren, så er metoden feil. Er ikke det kunnskap nok…

Alkoholikere stigmatiseres, og kvinnelige alkiser mest. Vi blir diskriminert, et offer for eller sett på som en manipulativ, kynisk person. Vår måte å overleve på kanskje. Vi blir påført skam av andre, så av oss selv – selvstigmatisering, og når det som oftest er menn i debattene rundt hva som angår oss kvinner mest, vil vi fortsatt bli sittende fast i vår egen innsnevrede tilværelse av selvmedlidenhet. Kvinner taper i kampen om alle pakkene – dette pakkekjøret i dette pakkeforløpet. Ja, det er snart jul. Personlig er jeg ikke glad i alle disse pakkene og langt ifra dette pakkeforløpet. Lurer på hva som ligger under juletreet til alle rusmisbrukende kvinner i år jeg – for så vidt til alle rusmisbrukere som aller mest ønsker seg en hvit jul, for ikke å snakke om alle barna i de tusen hjem hvor akevitten betyr mer enn slips og sokker… , mens skammen fortsatt blir pakket inn i vatt… og lagt under juletreet…

Under juletreet legges mye skyld og skam…

Smerte gjør sterk!

Det er med vemod jeg sitter her og skriver nå, men også enorm glede og takknemlighet. Jeg er vemodig etter endt ANTA-kurs. Uten å ha googlet betydningen av ordet vemodig, foruten at jeg vet det betyr trist, så har jeg laget meg min egen forståelse av ordet. Ve betyr jo smerte og modig trenger jeg ikke forklare nærmere. Konklusjonen min er derfor at jeg har vist mot og styrke ved å stå i smerten disse dagene. Det å gå tilbake, plassere følelsene og finne alle de bakenforliggende årsakene har vært smertefullt, men jeg var modig nok og sto i det. Gjennom andres sterke og følelsesladede historier har tårene renset – vemodet har vist veien til de indre kreftene. Vi har alle vist vår styrke gjennom ærlig sårbarhet.

Det er med glede jeg tenker tilbake, til da vi alle mottok beviset på fullført kurs – kurs i livsmestring og dyrebar kunnskap om hvordan bedre forstå vår avhengighetssykdom. Alt dette har betydning for min utvikling videre slik at mitt mål i livet, det å selv kunne bidra å formidle denne kunnskapen videre blir en realitet en gang i fremtiden. Jeg tar disse små skrittene, noen ganger et byks, slik dette kurset føles som – et gigantisk hopp framover. Selv om jeg har gått kurset før, så var det liksom et annet kurs siden jeg nå er på et helt annet sted i livet til tros for at det bare er seks måneder siden det forrige. Jeg har modnet litt mer, funnet nye innfallsvinkler. Jeg reflekterer også ut ifra de andre deltagernes synspunkter. Jeg er i endring og kanskje enda mer våken og mottagelig for impulser og inntrykk fra lederhold og likemenn og kvinner som deltok denne gangen. Jeg kjenner en dyp takknemlighet til at vemodet siger på. Jeg kjenner meg stolt som har delt glede og sorg, vellyst og smerte med de fantastiske kursdeltagerne, som har gitt meg så mye – dette vokser jeg enormt mye på.

Godt å vite, på en måte, at jeg ikke er den som er i sentrum lenger, da jeg trodde jeg var verdens navle og alt skulle dreie seg om meg og mine behov. Det trollet sprakk egentlig for lenge siden, men likevel fikk jeg noen flash-backs – minner i forhold til temaer og andres delinger. Ting må modnes og jeg må modnes – jeg har modnet. Jeg modnes ved å speile meg i andre, ved å lytte og lære om kroppens funksjoner, ikke minst hjernen som er kjernen til det meste som skjer på godt og vondt. Det er vrient, vanskelig og smertefullt og gå i seg selv, virkelig kjenne etter og se tilbake. Ikke bare se og minnes, men føle, liksom være tilbake til da det virkelig skjedde. Barndom, oppvekst, familieforhold, menneskemøter, situasjoner, sosiale settinger, angsten og frykten for hva morgendagen vil bringe. Jeg, i likhet med de fleste andre klarte å formidle, si det høyt overfor alle de andre. Det vitner om og viser tegn på at vi er i prosessen – vi jobbet virkelig med oss selv.

Hva har jeg så lært denne uken? Massevis, og alt kan jeg ikke skrive om. Noe ble også en repetisjon fra forrige kurs, men jeg trenger repeteringer – om og om igjen, helst inn med teskje. Selv om jeg vet jeg har en lidelse, trenger jeg bekreftelser. Jeg vet jeg lider av en sykdom – avhengighet, og mitt misbruk var symptomet på lidelsen. I dag slipper jeg å ty til alkohol når noe eller noen gjør meg usikker, for jeg har fått muligheten til å slippe å ruse meg. Nå klarer jeg å ta stilling til alle vanskene, jeg fornekter de ikke, men jeg kan velge de bort og erstatte de med noe positivt. Likevel behøver jeg å være på vakt, for om alkoholen ikke lenger gir meg sug, så kan andre substanser eller aktiviteter prøve å ta plass i mitt hode. Amygdalaen sørger for det, dens superminnelager er stort, men jeg kan lure den ved gjentatte endringer av mine mønster. Jeg vet jo hva sjokoladen kan gjøre med meg, klar beskjed på forrige kurs, men trengte påminnelsen. Hjernen min er ikke så opptatt av navnet på det jeg kjenner èn ukontrollert dragning mot, men den ønsker seg bare effekten av stoffet – selve rusfølelsen, ekstase eller ro. Jeg vet nå at når jeg kjenner meg stresset, redd eller urolig så fyrer jeg meg selv opp, og det er i disse situasjonene jeg bør unngå for ikke å gafle i meg sjokolade eller jobbe i overkant mye. Kortisolet trenger stabilisering, men sjokoladen for eksempel hisser meg bare mer opp, så det beste er å gå en av mine daglige turer. Jammen godt å bli påminnet på dette, og å få bekreftet det nok en gang at rusleturer er bra for både kropp og sjel og hjernen.

Jeg har, og sikkert de fleste andre deltagerne også, innsett at vi må ta konsekvensene, og nå kan de bare bli bedre, mesteparten av dem vertfall, om vi plasserer følelsene der de hører hjemme og får jobbet oss gjennom vanskelighetene. Vi må tillate hverandre og komme gjennom lidelsen – «den mørke natten», og ikke hindre smerten i å komme ut. Jeg må tåle å høre sannheten om hvordan jeg var, men jeg skal ikke måtte tåle at det blir hengende ved meg og brukt mot meg når ulike situasjoner kan dukke opp. Det er mitt ansvar å gjøre opp for mine feil og skader jeg har påført andre, og samarbeid om løsningen, hvordan jeg og mine nærmeste ønsker å ha det fremover enes vi best om i fellesskap. Jeg er ansvarlig for å fortelle hvordan jeg ønsker min tilfriskning og de pårørende behøver å dele om sine behov.

Det er også noen som har forvoldt meg mye vondt opp gjennom årenes løp, men om de ikke ønsker min tilgivelse er det ene og alene deres ansvar å rette opp sine feiltrinn som best mulig. Jeg er ikke ansvarlig for andres tilkortkommenheter, kun mine. Det blir ikke nytt liv uten smerte, slik et nyfødt barn blir forløst gjennom smerte. Vi trenger alle å stoppe opp, akseptere hverandre og hverandres sårbarheter og fremtidsutsikter. Fortid er fortid, den legger vi bort, selv om døren til den ikke lukkes. Jeg trenger for eksempel å vite hvilke (u)vaner som skal endres, følelser som skal bearbeides for best mulig kunne komme meg vider dit jeg vil. At vi alle skal komme oss videre. Forsoning er vel det riktige ordet i denne sammenhengen. Og forsoning kan være smertelig og sårt, til og med by på sorg eller mest glede får jeg håpe – til slutt.

Fra jeg var i tolvårsalderen, da jeg begynte å samle opp erfaringer, slik alle vi mennesker gjør, skulle man tro at hodet var fullt. Det fungerer nok ikke slik, men jeg er sikkert med på å regulere innholdet ved å dele av mine erfaringer, gi noe av det videre. Denne uke har jeg gjort nettopp det. Det er bare det at jeg har fylt på med nytt fra andre.  Det er slik det skal være – vi deler med hverandre, bytter det vi har «brukt opp» med noe annet vi selv trenger mer av eller noe vi ikke hadde fra før i det hele tatt. Sammen kan vi gjøre en forskjell for hverandre, for alene er vi intet. Kanskje var det derfor jeg var redd for å miste, redd for å miste noe jeg aldri hadde hatt, denne følelsen av å være delaktig og kjenne samhørighet, bli satt pris på og verdsatt slik som nå. Dette var nok en medvirkende årsak til at jeg drakk. Nå konkurrerer denne fellesskapsfølelsen bort trangen til å ruse meg – jeg trenger ikke ruse meg for å kjenne velvære og det å bli godtatt. Derfor behøver jeg å finne flest mulig bakenforliggende årsaker til mange av de følelsene jeg ikke helt klarer å plassere i dag. Takket være dette kurset har jeg blitt adskillig bedre. Jeg har leita dem fram i felleskap på en måte. Delt på vanskelighetene, smerten, uroen og frykten.

Jeg trenger påminnelser. Jeg trenger andre som tør å si ifra. Jeg trenger andre som forteller hvordan de fant veien ut av mørket. Jeg trenger å høre at det vil være smertefullt, for det gjør ond når knopper brister…

God å være en av mange ved bålplassen…

Min egen fiende…

Motstanden sitter i hodet. Klarer ikke alltid å plassere tingene, finne den rette knaggen – den rette emneknaggen eller populært kalt «hæsj-tægen». Noen ganger blir det rett og slett for mye, noe får ikke plass. Kjennes vertfall slik ut – det må vente på tur, vente til jeg er mer mottagelig. Likevel vet jeg at mye synker inn – det setter seg et sted i hard-disken slik at jeg kan hente det fram i passende situasjoner. Det er bare det at mange av disse hendelsene har jeg «fortrengt» og tilhørende følelser har jeg ikke villet kjenne på.

Det er dette med å plassere følelsene til de ulike hendelsene. Hva skjedde egentlig når? Hvorfor ble det slik? Har jeg egentlig fått bearbeidet følelsene rundt akkurat den situasjonen? Kanskje var jeg ikke ferdig, kanskje hadde jeg bare så vidt turt og smugtittet på den og merket meg at dette ble for vanskelig og «hengt» den tilbake. Skammen og skylden. Skamfull over hva og hvor ligger skylden? Hvem skal jeg pålegge skylden? Kan jeg ikke likeså greit påta meg den selv, slik jeg pleide eller slik jeg på en måte ble pålagt den.  Det er slike tanker ubevisstheten min leker med. Jeg skal jo ikke komme for sent, det er bare uhørt – fy skam deg!

Spørsmålet kommer, jeg blir stilt til veggs: Hvorfor er jeg så redd for hva andre mener om meg når jeg kommer for sent? Hvor vil Rita, kurslederen hen? Kjenner jeg blir litt heit i kinnene, leter etter ord. Hvor er den knaggen som jeg hengte akkurat den spesifikke hendelsen som utløser denne krisemaksimeringen på? Leter febrilsk som i mørket. Jeg er så opptatt med å fremstå perfekt – jeg må gjøre det bedre enn forventet slik at ingen skal måtte gi meg et «smekk på fingrene». Der sa du det, sier hun – hvorfor dette ønske om perfeksjon? Hva i fortiden din utløste det? Og jeg forsto hva hun ville jeg skulle finne, ordet jeg lette etter – den bakenforliggende årsaken. Akkurat hvilken emneknagg som tilhørte redselen med å komme for sent kunne være så mange, men i det store og hele er det knyttet til ulike hendelser i oppveksten, aller mest puberteten. Det er dette jeg trenger å forfølge og bearbeide for å komme videre – kunne legge bort skyldfølelsen.

Tvilen og usikkerheten. Skammen og skylden sitter der fortsatt og kommer til uttrykk når noe ikke går helt som planlagt, når jeg er redd for at andre skal se ned på meg – jeg dummet meg ut. Selvfølgelig burde jeg ha tatt en tidligere buss. Alle vil tro jeg ikke tar ansvar, er lat og egentlig prøver å unnskylde og fraskrive meg ansvaret. Frykten for å skuffe noen vokser inni meg når flink-pike-syndromet slår sprekker. Klarer ikke tenke rasjonelt, at det langt ifra er min feil at bussen er forsinket enten av værforhold eller punkteringer. Amygdalaen skriker – overlevelsesstrategiene; vonde følelser – minner- kan ikke flykte, men jeg kan kjempe, for dette må jeg klare, jeg må dekke over mine mangler, de jeg egentlig ikke eier, men som jeg likevel ser. Alle fornuftige tanker forsvant i frykten over at glansbildet ble ødelagt. Det skjer, som på autopilot. Perfektheten jeg trodde jeg ikke lenger strevde etter å oppnå, men som likevel er min mare. Dekke over, beklager meg – nei, slutt da! Ikke min feil for f…. Godta det!

Traumene bakenfor. Bitterheten – fortrengt og undertrykket sinne. Alle svikene, andres og egne, men hva kom først – hva var den egentlige årsaken? Selvfølgelig kan jeg se mye usikkerhet forbundet til barndommen selv om jeg har trodd den var ganske normal. Hovedproblemene mine startet nok i tenårene, det å passe inn, finne min plass, få lov til å finne plassen og bli gitt muligheten til å fylle og ta en spesiell plass hvor jeg selv trivdes, ikke hvor andre mente jeg passet inn og ville trives. En trettenårig jente, proppfull av hormoner, følelser og ikke minst usikkerhet – hvor skal jeg være? Hvem er jeg? For eksempel, bare en bagatell for enkelte, å bli tilsidesatt i lagoppstillingen og dermed «måtte» velge målvaktplassen; kan jo likeså greit være skyteskive jeg, er vant med det… Å være en lagspiller uten å føle seg inkludert, men jeg var jo en av dem likevel… Tapte vi kampen var det min feil og stjerneredningene ble glemt i alle nederlagene. Jeg skal vise dem jeg, men stadig kom kommentarene, blikkene og mest fra de som betydde noe for meg, de jeg trodde ville backe meg opp – de vendte meg ryggen.

Vemod og bedrøvelse, skuffelse og svik – ikke vise det, men fremstå sterk og uslåelig uansett. Tøffe jenter gråter ikke! Troen på meg selv ble svekket, og stadige svik skulle ta meg enda lenger ned. Det å stadig bli overkjørt – ingen kontroll eller frihet til selv å velge. Maktmisbruk og til tider krenkelser, avmakt og maktesløshet. Jeg måtte bare følge det som befaltes. Jeg måtte unngå pisken. Egenverd og selvtillit ble etterhvert fraværende i de fleste sosiale settinger. Det var bare om å gjøre å fremstå slik alle andre ville jeg skulle være – slik de var og gjøre det som ble krevd – ingen feil eller mangler godtas!

Hva betydde jeg og mine følelser? Eide jeg overhode følelser? Fikk jeg lov til å vise mine følelser – fikk jeg snakke om dem? Hvordan snakke om noe man ikke vet noe om? Alt dette har jeg trodd jeg var ferdig med, om ikke helt, men så pass at det ikke skulle gi meg for mange svirrende, udefinerbare tanker. Jeg tok feil, og før ville enkelte sagt; skammelig feil. Og det er sikkert fortsatt noe jeg skammer meg over, om jeg virkelig tør å kjenne etter. Det var muligens dette som kom til «syne» under akupunkturen her forleden dag, denne smerten som kunne linkes til sorg. Nok engang dukker de opp, i dag, og ikke så rart når tema var nettopp sorg.

Har jeg reflektert noe disse dagene? Tok jeg notis av disse følelsene eller bare sendte jeg dem videre, håpet de ville gå bort, finne tilbake til avsenderen. Avsenderen; meg eller noen andre? Det er mine følelser, så da er jo jeg avsenderen, men følelsene er jo knyttet til langt flere, til personer og hendelser – gamle hendelser – min fortid. Hæsj-tag din feil. Alt jeg har tapt, mistet, blitt berøvet, sviktet av, forbigått. Mennesker som har gått, gått bort, snudd ryggen, vist meg fingeren, snakket dritt, ikke snakket i det hele tatt. Og alt jeg selv har gjort – skammen og skylden. Alt som kuttet alle tillitsforhold. Har jeg egentlig erkjent alle disse tapene? Evig eies kun det tapte…

Jeg leter etter ord, en beskrivelse av de ulike følelsene som dukker opp. Fortvilelsen og skuffelsen? Savn! Hva er det jeg savner nå? Har jeg ikke alt? Er det fortsatt noe jeg lengter etter, og er det slik at denne lengselen gjør noe med meg. Oppståtte hendelser, situasjoner jeg føler ubehagelige, hvor jeg mister kontrollen, der andre bestemmer tar dette meg tilbake til det uoppgjorte, det jeg drømte om, men ikke fikk? Men jeg har det jo nå, det meste, har jeg ikke? Jeg har vertfall det viktigste, nemlig kjærlighet og tilhørighet. Likevel er jeg kanskje redd for å miste dette også, miste de jeg er glad i – miste alt igjen, de mennesker som virkelig bryr seg. Jeg bryr meg. Jeg trenger bare erkjenne og akseptere at jeg ikke kan kontrollere alt og alle. Redselen vil sikkert dukket opp så jeg behøver å innse at jeg bare kan kontrollere meg selv og være den gode personen som har bidratt til at tilliten kom tilbake. Jeg behøver å la glasset stå!

Kanskje er det fortsatt et punkt som står igjen: Har jeg virkelig troen på meg selv, hundre prosent? Trenger jeg det da? Kan jeg ikke få lov til å være bitte litt usikker? Jeg har da klart så mye, jeg klarer så mye. Jo da, jeg begår feil, men det er menneskelig, og slik var det og nå er jeg her. Jeg skal fremover – leve videre. Det er greit å tilbringe litt tid i nyorienteringsfasen så lenge jeg ikke tar alt for mange turer tilbake og finner mer trygghet i å bare si; ja, men – hvis bare… Jeg kan faktisk senke guarden nå. Jeg er da modig – ikke motløs lenger. Det er mitt valg – ikke andres! Og andres valg er ikke min sak.

Dette var tøft, men jeg trengte dette – bli satt til veggs, tenke og reflekter. Kunnskap gjør faktisk vondt inn imellom. Det smertefulle gjør meg sterkere og mer kamplysten. Jeg er ingen skyteskive lenger, og situasjoner kan være tøffe. Men jeg gir ikke opp. Å leve er ikke for pingler, men jeg har da stå-på-vilje. Selvtilliten vokser for hvert skritt jeg tar – utvikling og mestringsfølelse: Klart jeg duger!

Jeg er sannelig heldig som har noen som viser meg styrken jeg faktisk har inni meg selv. Noen jeg kan sitte rundt bålplassen med, gi og få varme – kjenne samhørighet. Og jeg vet nå at: Bare jeg selv kan sette meg fri!

Det begynner å ligne et liv…

Tankens kraft i det ubevisste – følelsene som skaper krøll på nattesøvnen. Gårdagen gjorde nok noe med meg, satte i gang en prosess, og selv om jeg sovnet uten problemer, var natten til i dag urolig. Likevel kom jeg til ANTA-kurset opplaget – gledet meg til å få NADA-akupunktur i ørene igjen, satt før kursets oppstart, mens jeg enda ikke hadde fått andre bekymringer. Ble reaksjonen annerledes i dag?

I aller høyeste grad. Bamsen fra Island kunne sine saker, selv med sine store never kom nålene på plass, fem i hvert øre og ingen smerte. Musikken satt på, lyset slukket og der satt jeg mutters alene oppe på hemsen og stirret ut på den blå-grå himmelen gjennom takvinduet. Kjente roen komme, fortsatt ingen ømme punkter, alt behagelig og bare pusten min i takt med musikken hørtes. Refleksjon og åndelighet i ett. Første tanken som kom: Hvor er sorgen? Er den borte? Hvorfor bekymre meg når jeg føler bare godhet. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg tenkte så mye mer før jeg hørte skritt i trappen og jeg kommer tilbake til «verden». Nålene erstattes med magneter – aldri prøvd før, dette blir sikkert også bra. Nå er jeg klar for dagen!

Fint å se nesten full gruppe i dag også, alle disse fantastiske menneskene som deler om sine sorger, om angst og uro, at de ønsker seg bort – ta fri fra seg selv for en stund. Jeg har kjent på det selv, når tankekjøret har stått på som verst, når dagene er et eneste kaos, stress og mas. Når jeg har følt meg helt utslitt. Maktesløs, følelsen av avmakt – jeg kommer ingen vei og vil bare bort. Bort hvor? Vil jeg drikke? Hva hjelper det? Løser det alle vanskeligheter og uroen? Jeg vet at det ikke er løsningen – nå vet jeg, jeg har lært meg faresignalene og unnamanøvrene. Ikke skyve tanken bort, men tenke den het ut – alle konsekvensene, de jeg leste om i går. Nei, slik vil jeg ikke ha det!

Noen ganger er det dager med mere motbakker, i morgen kan det gå bedre. Slik er livet – en helt normal tanke for jeg er jo et menneske – jeg også. Og som nykter er jeg privilegert – jeg er fri til å gjøre hva jeg vil, ta egne valg.

Så kan jeg tenke: Det er synd på meg – selvmedlidenheten.  Har jeg lov til å kjenne på den, tenke tanken på dager med bare motbør? Kan hende er det synd på meg til tider, men tar jeg meg tid til å kjenne etter og erkjenne hvorfor? Hva er årsaken? Det er det som jeg må til bunns i, gjøre noe med, den bakenforliggende årsaken – bearbeide disse følelsene for å komme meg videre. Selvfølgelig har jeg hatt store tap på grunn av alkoholen og jeg kan kjenne meg så forferdelig ensom, så fortapt. Skyld og skam… Men hvor er jeg i dag? Kommer jeg meg videre om jeg sitter i synes-synd-på-meg-selv-hulen? Nei, kom deg ut Heidi. Snakk med noen, noen som forstår. Ser ikke mange lysglimt der innerst i hulen heller og utenforskapen og ensomhetsfølelsen vil vokse seg større jo lengre jeg blir der. Greit å stoppe opp, ta meg en pause, bare den ikke varer resten av livet, at jeg blir i hulen. Kanskje har jeg en flaske på lur et sted…?

Jeg behøver å finne ut hvor jeg vil. Jeg vet at om jeg blir i selvmedlidenhetsfølelsen for lenge blir jeg fort et offer for min egen tankevirksomhet og selvmedlidenhet – et offer av å være et offer. Jeg er jo den jeg er, en tørrlagt alkis. Jeg har for lengst godtatt det, har jeg ikke? Jo da, det har jeg. Jeg er faktisk en takknemlig alkoholiker, som kan sitte blant likesinnede – fantastiske mennesker som jeg aldri ville møtt uten min fortid. Ja, jeg har erkjent min maktesløshet, og derfor kan jeg som oftest gå ut av hulen før jeg har gått inn. Det er en del av tilfriskningsprosessen. Jeg vet også at i morgen kan jeg plutselig slåss med den store, slemme bjørnen der inne i hulen, men bare om jeg har latt være å gjøre jobben min i dag. At jeg godtar hvem jeg er, og ikke lar alle andres syn få påvirke mine handlingsmåter i negativ retning. Det aller viktigste først, min edruskap, og alt jeg setter foran den blir med i dragsuget, til langt innenfor hulen – til det hinsidesliggende landet.  Så alkoholen lar jeg stå i dag også… Tenk på alle abstinensene!

Åh, orker ikke tanken. Jo, jeg skrev det nettopp – tenke tanken ut, på alle konsekvensene, og det denne fysiske smerten er – abstinensene. Svetting og frysninger, oppkast og diarè, ingen søvn, skjelvinger, uro og absolutt all tenkelig smerte i kroppen. Konstant influensa ganget med ti og vel så det. Det må føles, men anbefales ikke. Kort sagt jeg vil være ute av drift, men med en følelse av å skulle eksplodere. Den eneste medisinen og motgiften er mer å drikke på – nå! Følelsen av å være ute av stand til noe, men likevel så driftig med å både skaffe alkohol, skjule den, drikke den og på toppen av det hele likte jeg ikke smaken en gang. Det var rusen jeg skulle ha – måtte ha. Amygdalaen hadde jo lagret; det eneste løsningsmiddelet – i ordets rette forstand, er alkohol. Skaff meg det nå før jeg går i lufta! Party – party. Særlig mye hæla i taket når den eneste samtalepartneren og dansepartneren var meg selv. En ensom alkoholiker er dårlig selskap! Pink Floyd – nå blir det toppers. Hvem har satt den stolen der?  Snøvling og snubling. Oi, vekket jeg deg?!

Langt ifra moro, og absolutt ingen fest jeg savner. Jeg prøver etter beste evne å ha kontroll eller ha et stabilt hormonnivå i kroppen. Behandle meg selv med omhu og omtanke, ta de rette valgene. Skulle det kjennes litt tung så tar jeg meg en gåtur, ny luft i lungene og dermed også til hjernen. For det sitter i hodet, mellom ørene. Og akkurat nå har jeg magneter plasser nettopp der. Takk til den bamsen. Godt vi slapp å sloss, for den kampen hadde jeg tapt okke som…

Kjenner meg så balansert – som i water, nullstilt og helt uten alkohol. Trenger ikke flykte, eller sloss. Deilig, helt nydelig – godfølelsen som kommer når jeg tør kjenne på ubehagsfølelsene rundt en hendelse og bearbeide dem – snakke om dem. «Vi deler våre svakheter for å finne styrke». Ja, det er jammen helt sant. Jeg jobber for det jeg vil ha – et godt liv! «Og bare ved å forandre kan noe forandres».

 Ser ut som månen er full i kveld. Det er bare månen som er fin når den er full!

Joda, jeg er på rett vei…

Men noen aksjespekulant er jeg ikke – ikke med hensyn til eget liv.

Kommer glad, smilende og opplagt inn døra i Pellygata 70. Ny dag, mer kunnskap. Hva vil Rita pirke borti i dag, mon tro? Hvilke følelser og tanker settes i gang i løpet av denne ANTA-kurs økta? Hadde ikke før kommet inn døra: Heidi, sett deg ned, du må skrive om, rette opp en feil! Rita ser litt strengt på meg. Nei, og nei, hva galt har gjort? Vranglære skal vi jo ikke drive med, føre noen på ville, gale veier, det vil jeg ikke. Ja, vel og nå er feilen rettet, men jeg skriver den her også, for sikkerhetsskyld. Rett skal være rett! Det må jeg ha helt klart for alle, at det er ikke for meg selv jeg skal bære håpet: Jeg skal bære håpet for alle andre inntil de klarer å bære det selv! Det er mitt ansvar, så derfor må jeg aldri lyve. Det gir jo mer mening, for det er de som fortsatt lider og har utfordringer som trenger et håp, et håp  om bedre tider. Da var det oppklart!

Så kommer alle på plass, innlogging og alles synspunkter luftes; hva vi føler om gårdagen, om vi har stresset ned, sovet godt eller om kortisolet er klar til kamp fortsatt. http://www.dhea.no/stress_kortisol.php. Enkelte av oss vil nok kanskje slite med søvnen for en tid, for det tar nemlig cirka to år før vi rusavhengige får tilbake normal nattesøvn. For min sin del hadde jeg en god natt søvn, noe jeg har hatt lenge. Jeg klarer stort sett å legge bak meg dagen som har vært, koble av tankekjør og unødige bekymringer, men det var ikke gjort på en natt, for å si det sånn.

Jeg må si det igjen, det at alt dette gjør noe med meg –  ydmykhet og takknemlighet. Tilbakeblikk i egen fortid, alt det «tapte» jeg har fått tilbake og det å høre hvordan andre har strevd og strever med å leve «et normalt liv». Jeg har selv møtt andres mistanker, andres forutinntatte holdninger – en gang alkoholiker alltid alkoholiker. Nei, det er ikke enkelt å begynne å leve et A-4 liv når man aldri har fulgt klokka bortsett fra med tanke på åpningstidene på vinmonopolet. Det gjør noe med meg når jeg blir møtt med stigmatisering og «du- vil- begynne- å- drikke- igjen- mentaliteten». Men jeg kan bare ikke la andres holdninger og meninger gå inn på meg, rett og slett «drite i dem» og gjøre noe med det jeg kan, nemlig meg selv – forbli nykter. Og da mener jeg ikke å gå på hvite-knoker-nykter. Det har jeg prøvd, og ikke bare er det slitsomt, men det går ikke i lengden. På toppen av det hele, om det så er en bitte liten bommert, så forsvinner all opparbeidet tillit. For min sin del, eller slik enhver alkoholiker eller rusmisbruker tenker; det var jo alle andres feil at jeg tok den sprekken. De lot meg jo aldri være i fred med all sin mistenkeliggjøring – «jeg ser nok hva du pønsker på». Jeg orket ikke mer. Ok, dere fikk rett, men neimen om jeg forteller dere det – tilbakefallet var et faktum. Og selvfølgelig klarte jeg ikke å skjule det…

Det er for meg selv jeg skal forbli edru, ikke for alle andre. Derfor behøver jeg også slutte å peke utover og la være å lete etter alle andres feil. Feilene er nesten alltid mine egne uansett – min bagatellisering, min irritering, intoleranse og irrasjonelle tenking. Spørsmålet er hva jeg gjør med meg? Gjør jeg virkelig jobben? Tar jeg meg selv og mitt liv på alvor? Hvordan fungerer jeg sammen med andre? Alt dreier seg ikke bare om meg, så jeg må slutte å tro at jeg vet best, er best, er dronningen over alle. Faktisk har andre også sine liv. Det kan til og med hende at de aldri mente å såre meg, men siden jeg var så hårsår og mistenksom ble alt oppfattet feil. Men noen kunne mene å ville strø salt i såret, og selv det kan jeg gjøre noe med. Det å ta praten, ha en dialog og kommunisere om problemstillinger er viktig. Fortelle og prøve å forklare hvor landet ligger. Jeg ønsker virkelig å leve dette livet. Jeg ønsker at vi alle skal ha det godt.

Pårørende har også et ansvar for at tilfriskningsprosessen blir til det beste for alle parter. I mitt tilfelle, hvor min samboer fikk en ny kjæreste inn i hjemmet, ei dame han aldri på ordentlig hadde sett eller kjent før. Det var nok et lite sjokk at den alkoholikeren han møtte, selv om han da ikke forsto, plutselig var blitt en annen person, en ny Heidi å bli kjent med i alle ulike sammenhenger. Det er heller ikke like lett å bare glemme hvordan jeg var og begynne å akseptere den nye meg, og ikke minst mine nye holdninger, handlinger og mine krav. De var det ikke rent få av, og mange hadde nok pakket sakene sine og gått. Jeg må bare si jeg er dypt takknemlig for den forståelsen og hjelpen jeg har fått fra min samboer. Han har forenklet min tilfriskning. Uten ham hadde jeg kanskje ikke vært her jeg er i dag. Det er faktisk ikke alltid lett å leve med en eksalkoholiker, om man ikke forstår eller blir forklart.

Det var mitt ansvar å gi tydelige beskjed om hvordan vårt «nye hjem» skulle være for lettere å unngå tilbakefall. Men kunne jeg bare ta eller forlange? Måtte jeg ikke gi noe tilbake? Samvittigheten. Alt jeg hadde forvoldt – jeg måtte vel gi noe tilbake? Så lærte jeg at jeg faktisk ved å forbli edru, være meg selv og daglig bevise at dette livet ønsket jeg virkelig, så var det egentlig alt han ønsket seg. Han har fått ei han kan stole på, som stiller opp og som tar ansvar for eget liv og virke. Han har fått meg, den virkelige meg, ei som prøver alt for å bevare edruskapen og husfreden. Hva mer kan han ønske seg? Tja, sannelig om jeg vet, men akkurat nå vet jeg at dette er mer enn bra nok for oss begge. Vi har våre mål for fremtiden, mest mine mål kanskje, og selv de vil han hjelpe meg med – det jeg ikke klarer på egenhånd. Godt å være to. Det er også godt å vite at jeg har opparbeidet meg mye tillit hos mine aller nærmeste igjen. De fleste behandler og aksepterer meg for den jeg er nå og ikke som den jeg var da jeg drakk. Ikke helt i mål, men litt Jeopardy kan vi fortsatt spille.  

Ja, jeg trenger å repetere, eller rette sagt få ny kunnskap, for selv om jeg har nærmere fem edruelige år og har vært gjennom kurset før, så er jeg på et helt annet ståsted nå. Vinklingen blir aldri helt lik og de andre deltagere har sine erfaringer så hele settingen blir annerledes. Jeg trenger å bli minnet på at jeg lider av en reversibel dødelig sykdom og om hva rusmidler vil gjøre med meg, enten det er alkohol, piller eller narkotika – sjokolade for den saks skyld, dersom jeg begynner å feilplaserer følelsene mine – om jeg blir psykisk utenfor, helt klin-kokos, så er det et varsku for meg om at flasken kan være enda nærmere enn armlengden. Virkelig oppmerksom bør jeg være dersom jeg stadig blir manipulerende overfor andre, alltid går i forsvar og glemmer hvor fire av håndens fem fingre peker når jeg peker mot noen. Er det selvbedrag jeg bedriver? Nei, jeg lurer ikke lenger på om jeg bare drakk litt for mye. Jeg har sluttet å ta denne diskusjonen, den er avklart; jeg lider av avhengighetssyndromet. Så om jeg tar det ene lille glasset vil det påvirke meg fysisk, kognitivt og adferdsmessig siden det ville ikke blitt med det ene. Og sannheten er at det kommer aldri mer til å bli noe party, for den festen er for lengst over, såpass normal har jeg blitt…

Jeg spekulerer ikke med liv, ingens liv. Det er faktisk opp til meg hvilke aksjer jeg legger inn i mitt eget liv, for at vi alle skal vinne!

På rett vei…

Den sitter inni meg et sted – denne sorgen…

Men jeg finner den ikke…

Har bare så vidt fått tilbake varmen i kroppen fra i dag tidlig – en time i snøføyka ventende på buss til ANTA-kurset i Sarpsborg. Ja, jeg kom for sent, men ikke den eneste vist nok. Gulvkaldt der også, men massevis av hjertevarme. Engstelsen og stresset jeg selv hadde laget meg forsvant, og egentlig var jeg langt ifra så stresset som jeg normalt ville ha vært i en slik situasjon, så jeg klarte å legge fra meg uroen – litt vertfall. Jeg er jo ikke ansvarlig for været og føreforholdene og kunne absolutt ingenting gjøre, hvor mye jeg enn ønsket. Hva hjelper det å kave meg opp!

Ja, da var jeg i gang med nok et ANTA-kurs, oppfriskning, men så viktig og nødvendig for meg. Presentasjon, fjorten deltagere – så bra, og noen kjente ansikter også. Dette blir veldig bra! Vi går rett på sak. Rita har det travelt. Skal til Stortinget for å tigge om penger siden vi ble glemt (igjen) i budsjettet, men først må vi få satt vår avhengighet i et perspektiv. Alle lytter og følger med – hun har oss i sin hule hånd. Hvorfor vi har ruset oss? Hva var den bakenforliggende årsaken til at vi tydde til alkohol, piller, narkotika, vold, selvskading eller hvilken som helst annen form for avhengighet folk velger å flykte inn i når noe blir for følsomt og vanskelig. Rus er rus, og konsekvensene slår tilbake på oss uansett. Selv hvor mange løgner vi velger å bruke for å dekke over vårt misbruk er det alltid oss selv som må tåle støyten, ikke de andre.

Og så satt vi der, fjorten stykker, mest sannsynligvis fordi tingene hadde ligget litt mere til rette for oss, og kanskje hadde vi vært mere ærlige overfor oss selv også. Jeg velger å tro at flesteparten hadde innsett sin avhengighet, men ønsket hjelp videre i tilfriskningene, ikke minst å få mer kontroll over tankeprosessene. Det å til stadighet sitte alene hjemme med alle følelsene som sniker seg innpå, kravler rundt i kropp og sjel, skaper uro og angst, det er drepen og særdeles dårlig ventilasjon for tankevirksomheten. Tankene trenger spillerom, plass til å snu seg, for hjemme kan det fort bli for trangt, selv hvor alene man kan sitte. På ANTA-kurset er det rom for å lufte ut og ikke minst lære å gjenkjenne følelser, for det har ikke alltid vært enkelt for en som har pleid å legge lokk på dem ved å drikke, slik jeg gjorde, eller flykte inn i gamling, shopping, sex, ekstremsport med mer. Her kan vi, om vi har innsett vår avhengighet og ønsker forandring, lære hvordan vi kan fungere uten rusmidler. Jeg, for eksempel, kan finne tilbake til meg selv eller faktisk finne ut at jeg egentlig hadde en annen rolle enn jeg først trodde. I nettopp dette rommet kjenner jeg trygghet og tør vise hvem jeg egentlig er, og jeg kan til og med samle meg i denne rollen. Jeg tør å ta den plassen, romme meg selv. Er det ikke flott?

Jeg har ganske lenge vært flink med å holde på rutiner og hverdagslige vaner.  Noen har til og med blitt for vanlige, jeg trenger muligens en gjennomgang og fornying av dagsrutinene mine, nye utfordringer og mål. Kanskje trenger jeg også å holde meg bedre til mine planer og ikke unngå enkelte ting bare fordi jeg ikke der og da hadde så lyst. Det er ikke sikkert at min uro, angst eller hva slags plager jeg måtte finne eller kjenne på er stor nok for å avlyse den avtalen. Her merker jeg et ømt punkt faktisk. Da er det nok bedre at jeg lar være å ta på meg for mye og ikke lager avtaler tenker jeg. Klarer ikke utvikle og pleie relasjoner om jeg til stadighet melder avbud. Noen ganger kan det være lurt å bruke en hel dag på å komme meg til nettopp den avtalen i stedet for å sitte hjemme med dårlig samvittighet og gruble. Plutselig står flasken på bordet…

Rita fortsetter; hva er nødvendig å ha på plass i livet sitt for best mulig forenkle tilfriskningsprosessen, og det slo meg der og da; de førti prosentene omhandlende bolig, økonomi, utdannelse, familie, jobb, nettverk med mer som har stor betydning i prosessen, der er jeg veldig nærme, på trettisju eller der omkring tenker jeg. Bare jobben som mangler, om da ikke det å blogge er godkjent under den kategorien… Er ikke så langt unna de tretti prosentene heller, om det å ha tillitspersoner eller et sted å gå, noe jeg kan dele hva som opptar meg, problemer eller også gleder. Tror faktisk jeg vil si spot on. Jeg har min bålplass, der jeg finner varme og trygghet sammen med mennesker som gir meg glede og vennskap, noen å dele historier, tanker og følelser med. Selv om man bør være forsiktig med å bruke nær familie eller venninner, så synes jeg faktisk det er, for min sin del viktig at jeg klarer å åpne meg mere opp for dem. Jeg tendere å gå for mye i meg selv, bare går rundt og bærer på alt selv. Det har nemlig vært et problem.

Uansett, det anbefales aller mest å bruke et eller annet felleskap utenom slekt og venner. Kanskje kan en samtale med en person man er trygg på, i et treningsstudio eller i en trimgruppe også gjøre susen, og vips var også de femten prosentene hvor teknikker som forenkler tilfriskningen være dekket. Jeg vet med meg selv at det å komme meg ut på tur hjelper. Spesielt det å gå sammen med noen jeg vet forstår meg, en som til og med har tilnærmet like utfordringer som meg. Ikke minst det å sitte å høre på Rita og få servert enda mer kunnskap er nødvendig.

De siste femten prosentene er tildelt håp og forventninger, og her kommer ærligheten inn. Noen synes jeg er for ærlig, men går det an? Helt sikkert, for jeg gjør meg utrolig sårbar. Så tenker jeg at; viser jeg ikke mer styrke når jeg viser min sårbarhet? Og så sier Rita, og disse ordene syntes jeg var så viktige: Om jeg lyver tar jeg fra andre håpet! For jeg bærer håpet for andre helt til de kan bære det selv. Det er mitt ansvar, så derfor må jeg aldri lyve! Er det ikke flott! Bærer jeg meg selv, eller bærer jeg fortsatt håpet? Er nok på god vei til å bli sterk nok til meg selv. Jeg behøver også å huske på at ingen skal vise og veilede i en retning, på en vei de selv aldri har gått, med andre ord ikke føre noen bak lyset. Det gjelder vel også i forhold til meg til meg selv!?

For fire-fem år siden ville det vært flertall av kjipe dager, og en slik «møkkamorra» som i dag hadde vært verdens beste grunn til og blitt hjemme og gjort helt andre ting. Men jeg hadde forventninger til denne dagen, jeg gledet meg faktisk. Gledet meg til samvær med gamle og nye bekjente, få mer kunnskap og dermed komme noen skritt videre i tilfriskningsprosessen – bli enda tryggere på meg selv. Derfor sto jeg der i morges, i to minusgrader – og ønsket jeg hadde tatt på stillongs, snøen pisket, og klokka tikket. Forventningene holdt motet oppe, kanskje også håp om litt varme på bussen – om den kommer…

Kanskje var det været som var en medvirkende årsak til at NADA-akupunktur ikke ble satt på morgenen. Det fikk vi som ønsket etter at arbeidsoppgavene var ferdiggjort og diskutert. Mona fester nålene med stødig hånd i ørene mine. Den ene kjente jeg godt gitt – sorgpunktet. Ubearbeidet sorg med andre ord, men over hva? Dypdykk i meg selv. Hvorfor denne murringen? Som en ørliten tannverk der nederst på øret et sted. Hva? Sørger jeg fortsatt over alkoholen? Tror ikke det? Er det noe fra barndommen? Kan være at noe fortsatt sitter fast inni meg, noe jeg fortsatt fortrenger. Hva med hendelser i livet, ekteskap, kjærester, familie eller venner? Helt sikker mye der enda. Jeg vet med sikkerhet at overfor enkelte har jeg enda mye ugjort eller ubearbeidet, oppgjør som ikke er tatt og som gnager min samvittighet, som gjør meg trist ved tanken. Noen gjør meg urolig, andre redde. Er det også sorg? Kanskje er det i forhold til barna? Føler jeg fortsatt skyld? Det er nok en del sorg forbundet med valg jeg ser andre gjør, valg jeg ikke rår over, ikke strekker til – i forhold til, kanskje også selvbebreidelse. Den største sorgen omhandler kanskje de jeg har så kjær, så glad i og som ikke er meg så nær lenger. De jeg har påført sorg, som selv sørger og muligens jeg sørger med dem – ubevisst i min ikke-nærværende situasjon. Jeg kan ingen ting gjøre…

Musikken – panfløyten; rolig og behagelig, men likevel finner jeg ikke roen ordentlig. Fryser fortsatt på føttene. Prøver å slappe av. Tanker og følelser svirrer.

Smerten. Uro. Sorgen.

Klokka – ser på den. Vil bort, men blir sittende.

Ser etter ord – på hva jeg føler inni meg. Leter. Hvor er den sorgen? Må være stille. Noen går.

Stillheten tilbake. Mere ro, avslappet, klarere tanker. Lukker øynene på nytt, stenger verden ute og lys flimrer – masse lys.

Ørene føles varme, og hodet kjennes tungt. Inn- og utpust, lytter til pusten – konsentrasjon.

Tre kvarter har gått, snart hjem. Ukonsentrert. Klarer ikke i dag. Ville jeg ikke, turte jeg ikke face sorgen og dens smerte?

Vil gå nå, og signaliserer. Nålene fjernes.

Vi ses i morgen!

Fem små nåler – en gir meg smerte… Hvor er den sorgen?

Hva om…

Jeg fikk et spørsmål her om dagen, faktisk mens jeg var på seminar oppe på Golsfjellet. Satt og inntok det siste måltidet der. Nei, ikke så drastisk som det høres ut – jeg skulle hverken forlate jorda eller seminaret riktig enda da spørsmålet kom. Akkurat den dagen hadde belegget på hotellet økt, nye seminarer skulle avholdes og da jeg og alle de andre deltagerne fra vårt seminar ankom spisesalen til lunsj, var det omrokert på bordplasseringen. Jeg måtte omrokere meg selv også, noe jeg ikke vanligvis gjør, men som jeg langt oftere skulle for å snu tankegangen og bryte vanemønstrene. Jeg behøver å sette meg mere tilfeldig for da møter jeg også nye, spennende mennesker og får enda flere innfallsvinkler. Det er lurt å bytte plasser og ikke alltid sette seg med de man kjenner. Nok om den bakenforliggende årsaken til at jeg satte meg ved et annet bord og dermed altså traff noen nye samtalepartnere og fikk en langt videre forståelse av tingenes tilstand.

Som vanlig, eller riktig nok enda mer denne dagen, var tallerkenen fylt opp til randen. Jeg skulle holde meg mett til jeg kom hjem, litt over seks timer til, kanskje mer. Tittet rundt meg, hvor satt Mona og de andre jeg kjente? Har for vane å kjenne meg nervøs og usikker sammen med ukjente, men merkelig nok var jeg helt rolig til tros for at jeg fikk øye på dem langt borte på et annet bord. Hvorfor denne redselen? Det er jo bare mennesker som meg selv der, absolutt ingen ting å være redd for – bare å være meg selv. De tre personene som allerede satt ved bordet så jo bare hyggelige ut, og som sagt, de er vel som meg… Det er dette med at jeg ønsker jo å utvide min horisont, få formidlet mine synspunkter, mitt budskap videre til flere, og da trenger jeg å nettopp sette meg blant ukjente en gang imellom, eller mye oftere enn jeg vanligvis gjør.

Disse tre personene var tydeligvis i samme følge, og snakket varmt om alle inntrykkene de hadde fått. Den ene kvinnen henvende seg til meg og spurte om vi hadde vært med fra begynnelsen av eller bare kommet for denne dagen, hvorpå jeg svarer at vi kom på mandag og jeg har deltatt på alle foredragene mens min samboer er med for å nyte naturen. Utover i samtalen kommer det tydelig fram at de ikke er hverken tidligere rusmisbrukere eller pårørende, vertfall ikke som de ga utrykk for, men at de ved en tilfeldighet hadde lest om dette fagseminaret og ønsket å tilføre seg selv mer kunnskap. De kom fra Oslo og var ansatt i kommunen der, men innenfor hvilken etat kom ikke helt tydelig fram bortsett fra at de skulle ønske «de rette» personene hadde tatt seg bryet med å dra, hvem nå de rette var… Dette var noe alle helse- og sosialansatte rundt omkring i det ganske land burde delta på, mente de samstemt. Så flott at dere tok turen da! Skulle vært flere fagfolk.

De var oppriktig interessert i å høre hvem jeg var og mine inntrykk. Ingen undrende blikk over at jeg var tidligere alkoholiker og nå en pårørende, skriver blogg om mine erfaringer, bla-bla – hvorfor skulle de undre seg, de var tros alt på et seminar om og med rusmisbrukere og deres pårørende? Men slik er jeg nå engang, eller slik tror jeg mange av oss eksrusmisbrukere er, vi lager oss scenarier og tror alle tenker negativt om oss. Ble nesten flau over min egen tankegang og mistenkeliggjøringen av dem. Selvfølgelig er de bare nysgjerrige og vil bare høre og lære mer om hvordan det var og hvordan jeg har det nå – ikke noe merkelig med det. Nettopp dette jeg søker, så slapp av…

Det var da spørsmålet kom, noe bardust på meg, og jeg ble perpleks og forundret. For et merkelig spørsmål – eller var det egentlig det, det var vel et fint spørsmål, noe jeg aldri selv hadde tenkt over. Hva ville jeg, som den personen jeg er i dag, sagt til meg selv, om jeg hadde møtt meg selv som den jeg var da jeg drakk? Oi, det var et dypt og finurlig spørsmål og noe jeg trengte å fundere lenger over tenkte jeg. Likevel ga jeg et relativt raskt svar: Med alle de kunnskapene jeg nå innehar, om at det er fånyttes å fortelle en alkoholiker eller rusmisbruker at dette må personen slutte med, slutte å flykte inn i rusen, for det når ikke inn med mindre personen selv er klar og ønsker forandring til et bedre liv. Så godt jeg kan prøvde jeg å forklare videre at jeg kan ikke forandre på noen andre enn meg selv og min tankegang, spesielt ikke en rusmisbrukers formeninger og vaner – det sitter i hodet og villigheten til å slutte må de finne hos seg selv. Samtidig vet jeg at andres små drypp, andres «formaninger» vil i noen tilfeller synke inn, sette seg på minnet og tas fram når man er som lengst nede og ønsker seg ut av helvetet. En kort stillhet. Jeg avslutter mitt svar med: Jeg ville nok gjort noe av det samme de fleste gjør og sagt det samme, nemlig: Skjerp deg! De ler litt, forståelig det, og jeg ser de ønsker seg en lengere og mer utfyllende forklaring fra en person som virkelig er på alle sider av problemstillingen; som tidligere misbruker, som pårørende og faktisk også fagperson. Hva man legger i det – fagperson. Min fortid gjør meg om mulig enda mer til en fagmann mener nå jeg da, men jeg har da også skoleringen fra fagskolebenken som psykisk helse og rusarbeider – bare ikke praktiserende vel og merke, ute i feltet slik jeg skulle ønske.

Ble jeg reddet av klokka? Jeg ville faktisk svare et mer utfyllende svar, men det hadde krevd mer tenketid, og alle måtte tilbake til foredragsrommet – Nystølfjellet, som konferanserommet het, slik alle de ulike lokalene hadde sine navn fra fjellområdet rundt. Hyggelig å møte deg, og fortsatt fint opphold. Jeg takker det samme og forteller at denne problemstillingen har jeg lyst til å forfølge, denne vil jeg skrive en blogg om – slik jeg nå holder på meg. Tenk dette hadde jeg ikke gjort dersom jeg ikke hadde satt meg ved et bort med vilt fremmede – møtt noen som turte å spørre et enkelt, men ømtålig spørsmål, og samtidig så innfløkt hvor jeg trengte å virkelig gå inn i meg selv – og tenke…

Med den type spørsmål satt inn i den konteksten hvor jeg nå vet så mye mer om både meg selv og min fortid, om hele problemstillingen av å være rusmisbruker blir det ikke særlig enklere å besvare spørsmålet. Jeg vet hvilke knapper man kan trykke på, hvilke som ikke gir utslag og hva jeg vertfall ikke bør si til en rusmisbruker og i dette tilfellet til meg selv. Jeg kjenner meg selv, tror jeg da!? Jeg vet hva som foregitt oppe i hodet mitt, all redselen og frykten for alt og alle, for å bi forlatt, sviktet, ikke være god nok, oversett og tilsidesatt. Selv etter å ha tenkt på dette spørsmålet fra denne mannen fra Oslo kommune, så er svaret ganske enkelt, ikke så mye fiksfakserier og vanskelige ordformuleringer. Det dreier seg simpelthen om å være et medmenneske. Derfor er mitt fullstendige svar nå: Jeg ville blitt kjent med meg først, vist meg selv mer interesse og prøvd å skape en relasjon gjennom omtanke og kjærlighet – vist meg selv mer tillit, mer selvtillit og gitt meg troen på meg selv. Det svaret om å «skjerp deg» ville fått en annen betydning, og jeg ville heller ikke brukt den formuleringen. Tror, eller vet at dersom jeg heller hadde undret meg sammen med meg selv, tenkt litt over i all fortrolighet i mitt eget selskap – meg selv med meg selv, så ville jeg spurt om hva jeg ønsket meg ut av livet, hvilke drømmer og mål jeg hadde. Spunnet mer rundt det og kanskje funnet ut, i samråd med meg selv at det å løse mine problemer med alkohol ikke ville føre meg noe steds hen, ingen av disse vyene ville bli realiteter – selv om jeg selvsagt også forsto det selv innerst inne.

Nå er det enkelt å se hva jeg burde og ikke burde, eller rettere sagt skulle ha gjort. Om jeg hadde hatt tid nok der og da, rundt lunsjbordet og ventet på å høre siste del av «Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige», ville jeg rett og slett svart: Jeg ville sett meg selv og tatt meg tid til å lytte! Som i og for seg er svaret på spørsmålet og overskriften seminaransvarlige hadde stilt og skrevet. For i mitt hode, og etter hva jeg også har forstått lenge, til og med lært, så er den eneste måten å nå inn til og oppnå en rusavhengig persons oppmerksomhet, og kanskje endre dens tankegang og målsetning på, å skape en relasjon – et tillitsforhold. Jeg ville gitt rom for å vise at jeg brydde meg og fortalt meg selv at jeg var verdifull, at jeg var en venn og ville meg vell, at jeg var elsket og at jeg dugde – jeg var et menneske med mange ressurser. Jeg ville vært en person som muligens ikke, til å begynne med vert fall, ikke hadde sagt så mye, men bare vært tilstede for meg. En person jeg kunne stole på og kjent meg trygg sammen med. Jeg vet med sikkerhet at det er ikke så mye hva noen sier – ikke ordene som teller, men det å ha noen som bryr seg.

Det var faktisk det jeg også søkte og aller mest ønsket meg – noen som så meg som den jeg var. Mange brydde seg, men ikke på den riktige måten, slik jeg ville, slik jeg tror de fleste rusavhengige vil at andre skal bry seg, som bare er der.  Selv om jeg forsto hva jeg drev med, til og med på de verste dagene – oven fra og ned, overvåket meg selv liksom, men så en annen. Uansett blir dette bare klisjeer, ønsketenking og subjektivt – viss-om-at-dersom-at. Paradoksalt nok var det jeg selv som til syvende og sist sa til meg selv: Skjerp deg! Derfor sitter jeg her nå, men tenk om jeg på et langt tidligere tidspunkt hadde sagt de ordene til meg selv. Hvor hadde jeg da vært?

De riktige veivalgene – det er opp til meg selv…