Gi og få kjærlighet reservasjonsløst

Mange tror at det å ha en facebookvenn betyr noe, og for mange er det dessverre de eneste såkalte vennene de har. Det er ikke bare det å få tommel opp for noe man skriver eller legger ut blant sine nettvenner som teller, men aller mest det å ha et ansikt til ansikt møte. Noen man kan dele både sorger og gleder med, snakke fortrolig om og føle seg verdsatt sammen med. For meg betyr ekte vennskap det å ha en person som jeg trives i selskap sammen med. Et menneske jeg er tygg i samvær med og som jeg kan se i øynene uten frykt for å bli gransket eller sett ned på. Et nært og godt vennskap bør bygges på gjensidig tillit og ikke hvor den enkelte bare ønsker å oppnå egne fordeler. Det var ikke rart jeg aldri opplevde ordentlig vennskap da jeg drakk, siden jeg hele tiden var opptatt av å dra nytte av andre mennesker rundt meg. Nei, det må være slik at alle parter skal være bidragsytere for å skape en god relasjon som fremmer åpenhet og ærlighet – hvor alle kjenner kjærligheten vokse fram – det som skaper trygghet og vekst i et forhold.

Jeg opplevde at det første skrittet for å skape meg en ny omgangskrets var først og fremst det å bli venn med meg selv igjen. Alle årene jeg hadde gitt meg hen til alkoholen – dyrket den som min Gud og fullstendig oversett mine innerste ønsker, hadde medført at jeg ikke lenger satte pris på meg selv som menneske. Jeg hadde sviktet alle, men mest meg selv. Derfor måtte jeg på nytt lære meg å bli glad i meg selv og å verdsette egne verdier. Når jeg ikke lenger delte hverdagen med kong alkohol måtte jeg til og med begynne å sette pris på mitt eget selskap – ikke bruke andre personer rundt meg unødig for å skape meg et fullverdig liv. Selvfølgelig var jeg likevel avhengig av andre til å forstå at jeg tros alt var et likandes menneske.

Da jeg var i startfasen av min edruskap fikk jeg flere overraskelser. Jeg møtte folk som brydde seg om meg, ikke bare av medlidenhet, men av oppriktig kjærlighet. De ønsket meg alt godt, ville jeg skulle være lykkelig, vokse og forbli edru. Jeg tenker at ved å motta disse tillitserklæringene bidro det til at jeg mer en gjerne ønsket å holde meg borte fra flasken – jeg fikk selv et stort ønske om å holde meg edru. Jeg merket at jeg var i stand til å vise min kjærlighet til andre, spesielt de som viste meg sin kjærlighet. Det at jeg klarte å være glad i noen på en mer ansvarlig måte bidro til at jeg dermed fikk et mer respektfullt og ekte syn på meg selv og dermed også andre. Jeg utnyttet ikke andre folk for å oppnå egne fordeler lenger.

Mens jeg drakk trodde jeg at min evne til å bry meg om andre på en ærlig måte hadde gått tapt i mangel på næring – tilsidesatt og unyttiggjort av meg selv siden jeg mente jeg ikke fortjente bedre. Å oppdage å kunne elske noen igjen uten grådighet og engstelse – uten egoistiske baktanker og selviskhet har vært en stor gave å motta fra mine nærmeste. Lang tids bruk av alkohol hadde lagt lokk på alle følelser – det å vise glede eller til og med vemod. Spesielt det å bli glad i meg selv var en tidkrevende prosess ikke minst fordi jeg trengte å forstå at selv om jeg hadde skjøvet bort mine følelser så betydde det ikke at de fortsatt var der. Jeg tror at mye av egenkjærligheten kom tilbake med andres tillit til meg, og den tilliten var det faktisk jeg selv som skapte. Da jeg forsto dette, fikk jeg et nytt syn på meg selv – jeg var et godt menneske på bunnen, bakenfor alle de negative forestillingene alkoholen hadde laget oppe i hodet mitt.

Jeg ønsket ikke «å kjøpe» meg tilbake, men mest bevise med min fremferd at jeg oppriktig ønsket å forandre meg – ta tilbake eierskapet til meg selv og da kunne være en person andre kunne stole på. Stolte jeg på meg selv i forhold til at dette ville bli en realitet? Kanskje ikke helt til å begynne med, men dess mer jeg åpnet opp av meg selv, dess mer forsto jeg at andres syn på meg ikke var så bekmørkt. Når jeg var ærlig – hovedsakelig mot meg selv ble det lettere å være tro og ærlig mot andre. Slik behøver jeg fortsatt å tenke og handle. Jeg selv ufarliggjør min fortid ved å anerkjenne at jeg var for syk til å forstå. Ingen av mine skambelagte handlinger var utført med hensikt i å påføre andre skade.  Jeg har lært at ikke engang min egen viljestyrke klarte å bryte drikketvangen og medførende vanskeligheter. Jeg tror at andres, for meg den gang usynlige kjærlighet, likevel slo rot og fikk meg til å innse at jeg trengte hjelp. Jeg måtte bare selv forstå og kjenne at nok var nok. Og ikke minst erkjenne mine egne følelser – ikke skyve de bort.

Da jeg begynte på gjenreisningen til et edru liv trodde jeg faktisk at sinne, harme, sjalusi og redsel var dårlige følelser. Etterhvert, og ved lærdom gjennom andre forsto jeg at mine følelser verken var gode eller dårlige, men helt enkelt en del av meg. Jeg innså at selv de jeg så på som vanskelige følelser førte med seg noe bra. Sinne har satt i gang konstruktive forandringer i mitt liv. Harme har gjort meg ille til mote slik at jeg på en måte har blitt tvunget til å lære meg å bekjempe den – til å se andre mennesker i et nytt lys. Sjalusi har lært meg å holde munn fordi jeg har erfart at om jeg sier noe vil det kun være irrasjonelt og destruktive ord. Redselen har kanskje vært min største «gave», ettersom den har tvunget meg til å bli mer bevisst det å lytte til min indre røst. Det negative har blitt det mer positive som har fått meg til å akseptere meg selv i et større bilde – i et videre perspektiv – samhørighet og vennskap. Jeg behøver ikke lenger fordømme eller hate meg selv bare fordi jeg har tatt gale valg og av den grunn gjenopplever normale menneskelige følelser. Mine følelser er hverken riktige eller gale, men de er viktige fordi de er mine. Dette har åpnet nye dører for nytt vennskap.

Hvor sterk alkoholtrangen enn var, innså jeg heldigvis at jeg enda kunne treffe viktige valg. Kan hende var dette medvirkende årsaker, det å innrømme min maktesløshet, som åpnet porten opp for andres syn på meg. Ved å fortsette å treffe disse valg og bevege meg mot nye, høyere mål, beviste jeg overfor meg selv vel så mye som overfor andre at jeg var og er villig til å bevare min sunne fornuft og dermed holde alkoholen på lang avstand fra mine tanker. Selv om jeg vet at plutselig kan jeg overkjøres av rustanker og flasken, som fortsatt bare er en armlengde unna, får innpass i livet mitt igjen. Jeg vet at det fortsatt er situasjoner jeg ikke helt er trygg på meg selv i, ikke stoler fullt og helt på mennesker; hvor jeg kan tenke at de vil «lure» meg ut på tynt vann, men ved nærmere ettersyn og ettertanke finner jeg ut at de fleste mennesker i min nærmeste omgangskrets ønsker meg bare alt godt. De fleste har til hensikt å bevare vårt gjenoppbygde vennskap.

Alle trenger vi noen å vise vår kjærlighet til, og motta gjensidig kjærlighet fra.  Kjærlighet bør gis uten forbehold òg mottas uten forbehold. I en tekst har jeg lest at når man er breddfull av takknemlighet, vil hjertet drive fram kjærlighet til omgivelsene. Det er akkurat mye av dette jeg opplever nå. Ikke minst når jeg drar hjem til min mor. Jeg ønsker bare å vise min takknemlighet overfor henne som aldri stengte døren. Det samme gjelder overfor mine barn. Jeg opplever en enorm varme oss imellom, og det er vel denne varmen som kalles kjærlighet. Den var der alltid, om bare mer kjølig – det var fortsatt litt glør igjen som holdt liv i kjærligheten imellom oss. Så lenge jeg legger på mere brensel på bålet – viser villighet og omtanke, er åpen og ærlig, da vil kjærligheten brenne for oss alle. Det jeg reservasjonsløst, uten forventninger og baktanker gir fra meg – gitt med glede og kjærlighet, det vil aldri gå tomt, men heller vokse seg større og større. Bålet vil fortsatt brenne.

Det er jo slik at vi alle har et medfødt behov for å føle at vi hører til et sted – i en familie, i en gruppe eller blant venner. En av de grunnleggende behovene er sosial omgang – det å vite og kjenne på tilhørighet og få tilfredsstilt følelsen av verdi. Vi mennesker er som sauene, vi går i flokk. Vi er ikke født til å være ensomme, selv om mange foretrekker det. Jeg tenker og tror at om bare ett menneske kan være en du kan like og være glad i, så er denne ene personen den som behøves for å vedlikeholde din edruskap – gjenreise din tillit til omverdenen. Derfor mener jeg at det å være blant mennesker, øse av sin kjærlighet og ta imot andres kjærlighet skaper et sterkere vennskapsbånd. Jeg har erfart hva isolering medfører. For som Rita Nilsen skriver: Gjenreisning trenger mennesker – misbruk trenger isolering!

Jo mer vi gir – jo mer vi får. Kjærlighetens brønn går aldri tom!

Ikke la bålet brenne ut…
Advertisements

Engstelser

Hva vil fremtiden bringe?

Som så mange har også jeg reagert på Greta Thunbergs engasjement, hennes gråtkvalte appell til de høyere makter om å redde jorden – en viktig og nødvendig sak å fronte, men jeg blir litt redd på hennes vegne. Det å stå der i fronten, ta opp kampen, en kamp vi som voksne skulle og burde ha tatt – for lenge siden. Hun påvirker andre barn til å bli redde, eller som mange unge selv sier: De har angst for hva som måtte skje – om de kan dø om noen få år på grunn av all forurensingen.

Greta Thunberg, som er en ung, sårbar jente, har stilt seg i front foran et publikum som møter henne med forakt, hets og enkelte også hat. Sårbarheten er jo ikke mindre med hennes Asberger sykdom. Ser hun selv hva hun utsetter seg for? Som forelder ville jeg aldri ha utsatt mitt eget barn, med eller uten en diagnose for et slikt press. ALDRI! Utover det er jeg veldig enig i at vi må ha fokus på hva vi utsetter kloden og fremtiden til våre barn for, men det er ikke slik at de skal bære all byrden.

Hun selv frykter for femtiden. Det å frykte er noe håndfast, noe man kan forbindes med en konkret sak, mens derimot angst er en mere uspesifisert frykt. Noe som kan være hva som helst, noe vi ikke ser, men aller mest føler og tenker. Angst kan også være konstruktiv – den forteller oss at vi trenger å forandre på en situasjon – gjøre noe med for eksempel forurensingen. Men jeg tenker at denne angsten som rammer de mange unge kan være mer lammende siden de ikke helt forstår alle konsekvensene av sin egen angst. De forstår noe må gjøres, men det er så uendelig mye som legges på så små, uerfarne skuldre – det å redde verden. Ikke rart de engster seg…

Jo da, er bekymret jeg også. Men mer bekymret for alle barna som engster seg, en angst for jordens fremtid som kan være mer lammende enn konstruktiv. Hvordan få gjort noe, tatt grep når en er full av angst? Foreldre som ikke ser dem, ikke lytter og forklarer barna sine – for opptatt med å pynte på sin egen fasade. For det er viktig å gi en forklaring, støtte opp, men aller mest fortelle dem at denne angsten de har kan være mer til skade enn gagn. Jeg vet hva angsten kan føre til, hva som igjen forverrer den og tilslutt gjør en fullstendig handligslammet.

Det å kjenne på angst, noe jeg har gjort ofte og som førte til at jeg drakk. Alkoholen ble en forsterker, den skapte en tilværelse av usikkerhet og det å føle at jeg var maktesløs. Jeg så ingen utvei, og angsten var det som stoppet meg, eller rettere sagt alkoholen som skapte angsten stoppet meg. Da jeg sluttet å drikke slapp angsten taket litt etter litt. Men jeg trengte hjelp til å forstå. Da vil sikkert mange si at om alle de voksne begynner å bry seg og ta grep om at verden skal reddes så slutter barna også å engste seg. Det er godt mulig om ikke angsten har skapt nye og større problemer. For ansvaret ligger hos de voksne, hos foreldrene – det er de som kan få hjulpet barna til å ikke engste seg for hvordan deres fremtid blir. Være der som gode rollemodeller og omsorgspersoner – være sitt ansvar bevisst som frem for alt innbefatter det å skape en trygg fremtid for sine etterkommere.

Leste en kommentar til et innlegg, og sier meg enig i følgende: Ja, angst for angst. Det handler om å ikke forstå hva redselen prøver å si. Angst for framtiden slik generasjonen bak foreldrene beskriver, er helt nytt i historien. Aldri før har det vært slik at barn ber eldre generasjoner om å gjøre noe for å redde barnas framtid. Dette er reflektert frykt.

Så da er kanskje disse barna reflekterte, sannsynligvis Greta, men likevel kan jeg ikke la være å bekymre meg. Kanskje er det jeg som bekymrer meg unødig. Men det er jo vår generasjon som skal ha det overbærende ansvaret…

——–

Da skal jeg reise hjem til Otta, legge fra meg alle mine bekymringer, men langt ifra slutte å bry meg. Jeg skal bare finne roen, slik jeg oftest gjør der oppe ved fjellene og i mors omsorg. Tenk om alle fra hennes generasjon hadde vært som henne. En virkelig god rollemodell, som jeg vil påstå ikke har bidratt til at verden har blitt som den har blitt. Ikke noe materialistisk levesett der i gården, men derimot omtanke og kjærlighet. Der kan jeg være mere tilstede i meg selv. Rom for tankevirksomhet uten å føle at jeg går under – null engstelse. Og jeg tror at verden ikke går under med det første, men vi skal på ingen måte slutte å ta ansvar. Hver og en av oss må vise omtanke for vårt miljø, våre medmennesker og dermed også vår felles fremtid og vår felles klode. Se ikke på hva naboen gjør, men gjør noe selv! Vi må begynne med oss selv, feie for vår egen dør…

Så er det også slik at den som er villig til å hjelpe seg selv får som oftest hjelp!

Dette skal vi alle ta ansvar for å verne om – ta vare på vår frie natur.
Det er ofte ute i naturen angsten slipper taket.

Tar ingen sjanse…

Godt å vite at man er på den sikre siden av loven. Tanken slo meg da vi kjørte hjem fra «Harryland» i dag. Alle som ble stoppet i tollen, formanet ut for å åpne bagasjeromdøra, bli gjennomsøkt, gransket og kanskje dømt. Også vi, men nei, ikke noe å beslaglegge hos oss. Absolutt ingen ting. Ikke noe som klirret. Ikke det at vi tok med oss mer enn kvoten før, vel det kan nok hende, men nå har ikke systembolaget oss på kundelisten mer i alle fall. Tenkte på alt jeg sparer, ikke bare økonomisk, men hovedsakelig på all den lidelsen, den jeg har påført mine nærmeste – og meg selv. Nå er det nesten så jeg gleder meg til tollkontrollen, se de sortkleddes skuffende øyne når de ikke finner noe de kan slå kloa i, kjøre videre med en smule skadefryd – triumferende. Egentlig er det mest at jeg er lykkelig over å slippe alt dette maset og utryggheten. Om man har alkohol, og spesielt om man har mer enn lovlig, da får man fort stempelet og er langt ifra det å være anonym.

Rus handler om å være anonym og trygg, både som aktiv og nykter. Når jeg drakk gjemte jeg meg bort, skulle skjule for andre at jeg drakk, men de fleste visste likevel. Jeg søkte på en måte trygghet i alkoholen. Selvfølgelig var det utryggheten som fikk overtaket hver gang rusens kraft avtok. Nå som nykter er det også slik at jeg ønsker å være anonym til en viss grad. Jeg går ikke rundt og utbasunerer at jeg er alkoholiker selv om jeg er mer åpen på mange måter – kanskje mer enn mange andre. Jeg føler meg mer trygg når jeg vet at andre vet. Ærligheten skaper trygghet.

Som person er jeg unik, men jeg er ikke unik med å ha hatt det vondt, og min rushistorie er heller ikke unik. Jeg er ikke alene om å ha levd i denne galskapen. For meg er det viktig å dele om historien min slik at andre kan kjenne seg igjen, se at de ikke er alene.  Som mennesker har vi forskjellig utgangspunkt, ulik bakgrunn og levd ulike liv. Men som alkoholikere har vi noe til felles, nemlig det å måtte ruse oss – flykte fra livets vanskeligheter. Jeg, som de fleste andre skjønte at jeg hadde et problem lenge før jeg erkjente at jeg trengte hjelp. En helt normal tankegang som ble skjøvet til side: Slutter en annen dag jeg. I dag er det så fint vær så jeg må bare drikke. Nei, denne tankegangen er absolutt heller ikke unik. Jeg fant alltid muligheter til å fortsette med å drikke. Planleggingen opptok hvert minutt av dagene foruten det å drikke selvfølgelig. Men jeg måtte finne åpninger for å drikke. Hvordan skaffe og hvilket polutsalg? Hva med barna – få de i seng eller sende de bort til venner eller familie? Når kommer samboeren hjem? Alltid passe på å ikke ha inntatt for mye slik at jeg var for beruset i andres øyne – en balansegang. Unnskyldninger og bortforklaringer. Ikke mye trygghet i det livet…

I det store og hele drakk jeg på feil sted til feil tid. Som avhengig var det ikke bare det at jeg forsømte og skuffet mange på eller i forbindelse med sammenkomster, men den daglige drikkingen var like mye sviktende, helt klart. Jeg såret og skadet både mennesker og dyr med mitt alkoholmisbruk. Den evige kampen for tilværelsen ble uutholdelig, helt til jeg tok valget om å komme tilbake til livet. Vel, også det var en stor kamp til å begynne med. Etter hvert som jeg fikk mer kunnskap og hjelp til å forstå min sykdom ble hverdagen enklere. Det var som om min fortid tok meg tilbake til livet – jeg ble født på ny. Fortiden var og er nøkkelen til fremtiden.

Noen ganger til å begynne med i mitt nyktre liv, forestilte jeg meg og tenkte på min fortid og mine erfaringer av min alkoholisme som en episk, overdådig langfilm, hvor mitt navn sto i neon over kinoentreen. Da jeg ble nykter var det som om min historie fløt ut over hver centimeter av et gigantisk kinolerret – det var som å se meg og mitt tidligere liv i revy – jeg betraktet den og fortalte den. Det var jo ikke riktig slik, og plutselig oppdaget jeg at jeg satt i et rom sammen med ulike mennesker og viste min egen hjemmevideo. I dag er jeg glad for å være der som en del av showet, men min rolle er helt forandret. Jeg er ikke lenger martyren som «tappert» ofret seg i melodramaets kalde, grufulle verden. Virkeligheten har tatt over. Min rolle er viktig, men ikke unik, og jeg forventer ikke å se mitt navn opplyst.

Jeg har fått muligheten til å dele min hjemmevideo med andre. Min situasjon er verken den beste eller den verste. Selv om jeg er unik på mange måter, er jeg mer lik andre enn jeg noensinne trodde. I dag kan jeg verdsette denne følelsen av samhørighet enda mer. Når man lærer seg å se sine problem fra de rette perspektivene, merker man at de mister sine forsøk på å dominere våre tanker og våre liv. Jeg vet at jeg ikke kan spille et spill med livet mitt som innsats. Alkoholismen lever i meg for alltid. Å tro at jeg kan drikke litt igjen er altså et sjansespill – jeg vil alltid tape, og tapet kan bli skjebnesvangert. Derfor tar jeg en dag av gangen – tar kloke, ærlige og kjærlige valg for å bevare min edruskap og mitt liv – ha sjelefred.  Jeg vet også at jeg ikke helt ut kan stole på at mine venner skal løse eventuelle problemer for meg. En god rådgiver kan ikke utføre all tenking for meg. Han eller hun vet at hvert valg må være mitt eget. Derimot kan de hjelpe meg med å fjerne frykt, egoistiske hensyn og selvbedrag og dermed gjøre det mulig for meg å treffe valg som nettopp er kjærlige, kloke og ærlige.

Avslutter med kloke ord fra Daglige refleksjoner – Vaktsomhet:

Vi har sett sannheten om og om igjen: En gang alkoholiker, alltid alkoholiker. Begynner vi å drikke igjen etter en tørrlagt periode, blir vi på kort tid like ille som før. Har vi planer om å slutte å drikke, må det skje reservasjonsløst, uten noen baktanke om at vi en vakker dag vil bli immune mot alkohol.

I dag er jeg alkoholiker. I morgen vil det ikke være annerledes. Min alkoholisme lever inni meg nå og for alltid. Jeg må aldri glemme hva jeg er. Alkoholen vil med sikkerhet drepe meg om jeg ikke daglig innser og godtar min sykdom.

Jeg spiller ikke et spill hvor tap betyr et midlertidig tilbakeslag. Jeg har med en sykdom å gjøre som ikke lar seg kurere, men som kan holdes i sjakk ved å være på vakt og daglig å akseptere den.

Det kan være trygghet i å være anonym, men vel så mye i det å dele historien med andre. Men jeg satser heller ikke tryggheten ved å være uaktsom…

Fort gjort å gå seg vill i tåka… Selv om andre gir veibeskrivelsen eller man har kart, er evnen til å bruke kunnskapen og finne fram vårt eget ansvar

Hva andre tror eller hva jeg tror andre tror…

Mange av oss nyktre har brukt mye tid på å tilfriskne, lære seg å leve på livets premisser igjen. Det var tilfellet med meg, spesielt de første årene. Det var en nødvendighet, for kanskje ville jeg ikke holdt meg edru om jeg hadde arbeidet mindre. Nå går det liksom av seg selv, jeg tenker ikke så mye over hva jeg gjør lenger.

Før eller senere møter de fleste av oss andre forpliktelser overfor familie, venner og samfunnet. Jeg har gjort som jeg har blitt fortalt og anbefalt, fulgt prinsippene i all min gjerning. Derfor tror jeg kanskje at når jeg tar avgjørelser om å påta meg et så spesielt oppdrag, som det å hjelpe andre som har utfordringer, så er det fordi samvittigheten min forteller meg det. Og det er vel slik at ingen andre kan si med sikkerhet hva jeg bør gjøre på et bestemt tidspunkt, men likevel føler jeg dette ansvaret. Jeg vet bare at, på en eller annen måte, forventes det av meg at jeg skal gjøre noe mer enn å bare dele min historie. Det er mest jeg selv som forventer…

Samfunnsmessig er mitt mål ikke bare edruskapen. Jeg vil forsøke å bli borger igjen i den verden jeg vendte ryggen, og i en verden som vendte meg ryggen. I så henseende er det viktig å være ærlig – først og fremst til meg selv og ikke sluntre unna oppgaver jeg synes er vanskelige. Jeg behøver å ta utfordringer for å best kunne utvikle meg. Nå, i motsetning til da jeg drakk er jeg ikke så opptatt av å alltid rette på forholdene – jeg bekymrer meg ikke så mye over hva naboen gjør. Jeg godtar også at andre kan fortelle meg hva jeg bør gjøre. Mange ting har jeg måttet lære meg fra bunnen av igjen og ut fra mine erfaringer, men det meste har jeg «fått i gave» fra andre.

Når jeg tenker tilbake, spesielt i forhold til det å kontrollere andre, ser jeg nå at motivet ofte var frykt for hva de gjorde, en slags egenrettferdighet – rett og slett intoleranse. Følgelig var det sjelden jeg lyktes med å rette på noe som helst. Det eneste jeg oppnådde var å reise en barriere av nag som avskar med fra andre. Jeg utelot å se på ethvert forslag eller enhver forståelse av handlinger og ikke minst utestenge all kjærlighet. Det er godt jeg kom på andre tanker, lærte en ny lekse og dermed fikk erfare både forståelse og kjærlighet fra andre.

Noe er det fortsatt jeg sliter med. Jeg er fortsatt litt redd for hva andre tror om meg. Om jeg er ærlig for eksempel. Tror andre at jeg fortsatt finner på ulike historier for å unngå å møte dem, unngå å utfordre meg eller fordi jeg finner det tryggest å være her jeg er. Enkelte ganger kan det jo stemme, men i de fleste tilfeller er det en grunn til at jeg ikke kan stille opp. Jeg føler meg mistrodd, helt uten grunn, og det skal vel ikke være slik at jeg fortsatt må fremlegge bevis for at slik er det bare. Noen ganger er det kanskje slik at jeg tror at andre tror. Kanskje med rette, for jeg var en notorisk løgnerske. Det tar tid å opparbeide seg full tillit igjen. Uansett er det på en måte ikke rettferdig. Selv om jeg vet med meg selv at jeg i noen tilfeller tyr jeg til en hvit løgn, og med hånden på hjertet er det fordi jeg aller mest frykter effekten av å komme opp i situasjoner hvor jeg kan kjenne på usikkerheten. Egentlig er det jo bare å fortelle det som det er. Men jeg vil jo ikke såre – så sårer jeg likevel. Mest meg selv!

Ja, det er situasjoner som fortsatt uroer meg, og mest sannsynlig er det en bakenforliggende årsak til min reaksjon, en reaksjon jeg ikke alltid kan forklare – det bare skjer, slik som når jeg får hjertebank. Jeg blir redd – hva skjer? Jeg har lært at ved slike omstendigheter skal jeg spørre meg hva som egentlig er galt – analysere situasjonen og muligens finner jeg en tilsvarende situasjon i min fortid, den som fortsatt kan få hjertet mitt til å hoppe. En uspesifisert redsel kommer sjelden uten grunn. Om jeg tør sette ord på det overfor meg selv, ufarliggjøre hendelsen, så ser jeg at det faktisk ikke lenger er noen fare – det har aldri vært noen fare, bare følelser…

Alt i alt koker alt ned til at jeg fortsatt kan ha frykt; frykt for å bli mislikt, bli forlatt, for å mislykkes, for hva sannheten gjør, for å gjøre feil, for å bli avvist eller kanskje til og med bli avslørt. Jeg er redd for å miste det jeg har eller tror jeg har. Kanskje aller mest frykter jeg å ikke oppnå det jeg ønsker. Er det meg selv jeg frykter – mine tanker og følelser? Jeg er redd for hva andre tror jeg tror, og jeg tror at andre tror jeg tror alt dette. Forlanger jeg for mye av meg selv uten å tro på meg selv? Hva er det egentlig andre tror om meg? Hva er det som får meg til å tro at andre tror…

Det er noe med at mange lider i uvitenhet – jeg er kanskje en av dem, og som enda ikke helt har forstått smertens mening og grunnleggende nytte…

Minnene

Jeg ble fri fra mitt gamle slaveri kun av meg selv, og jeg måtte gjøre det for meg selv. Det nyttet ikke med viljekraft så i stedet utviklet jeg villighet til å godta de fakta om at jeg var maktesløs overfor alkoholen. Jeg søkte nye svar på hvordan livet skulle ordnes og leves. Jeg fant en kraft sterkere enn meg selv – en kraft som liksom var inni meg, men likevel ikke meg, og kraften virket i og utenfor meg.

Nå skulle jeg verken flykte fra meg selv eller bekjempe meg selv – bare akseptere. Etter hvert ble jeg mer og mer klar over, og trodde på det gode i meg selv. Jeg ble en del av felleskapet igjen, det som jeg hadde meldt meg ut av den gangen jeg trodde alle foraktet meg. Egentlig var det jeg som foraktet meg selv og dermed stilte meg selv utenfor. Jeg ble edru, gjenreist, fri og takknemlig. (Fritt omskrevet fra Daglige refleksjoner).

Forandring er kjennemerket på all vekst. Da jeg gikk fra å drikke daglig til å bli edru, sluttet å være uærlig og åpnet opp mitt liv for andre, forsvant alle konflikter inni meg – jeg oppnådde sinnsro. En indre ro jeg knapt hadde kjent på noensinne. Plutselig ble jeg en ansvarlig voksen og ikke den «barnslige» drukkenbolten. Jeg fant tilbake til kjærligheten – til meg selv, til andre og livet i sin helhet. Alt dette og så uendelig mye mer representerer alle de gode forandringene et liv i nykterskap bringer med seg.

Ofte er det slik at man søker tilbake til tilfredsstillelsen, slik vanen gjør. Når den ikke gir sammen følelsen av velvære, er kroppen klar for neste sving. Det var nettopp det jeg var da jeg ble edru. Nok var endelig blitt nok. Etter utallige nok er nok, så måtte jeg innse at «slaget var tap», men egentlig seiret jeg. Alle disse forandringene skjedde da jeg forsto at det var galskap å tro at jeg kunne drikke trygt. Jeg hadde aldri unngått steder hvor det ble drukket – puber, nattklubber, fester, dansesteder og ellers der alkoholen kom på bordet, uten særdeles god grunn. Nei, jeg hadde aldri drukket på en forsvarlig måte – regelrett med livet som innsats kan man egentlig si. Så erkjente jeg og valget var tatt – av meg selv, for meg selv; jeg ville ta tilbake eierskapet av mitt eget liv. Jeg korket flasken, eller rettere sagt skrudde kranen på vinkartongen igjen.

Det kommer fortsatt tunge dager, men nå tør jeg ha de. Jeg kan faktisk sette pris på dem. Bare det å betale regninger er moro. Jeg har innsett at det var min egen skyld at jeg for eksempel la meg opp gjeld, så da er det mer med et lettet sinn jeg logger inn i nettbanken. Jeg tror at dersom andre var årsaken til at enkelte ting ble som de ble, hadde det vært verre å ordne opp i dem. Jeg hadde fått mer vondt inni meg for hver gang jeg hadde måttet se på og blitt minnet på hva andre hadde forvoldt mot meg. Det hjelper også at jeg har lagt bort bitterheten. Det er opp til meg hvilke følelser jeg ønsker å tillegge andre, jeg velger, og da ser jeg det lite hensiktsmessig å gå rund å være bitter på noen som bare gjorde så godt de kunne – de visste ikke bedre selv. Nå som jeg har blitt trygg på meg selv – mer selvsikker, da kan jeg også tolerere mer fra andre, både det de sier og gjør. Har vel også fått såpass integritet at jeg selv tør si det jeg vil – jeg sier det jeg sier.

Det kan være dager jeg er bekymret for det som ligger fremfor meg. Da titter jeg tilbake og minner meg på hvor jeg har vært. Da jeg var helt nynykter kunne jeg si: Tenk, jeg klarte og så heldig jeg er. Plutselig kunne jeg bli frustrert over alle omveltningene som skjedde med meg og da kunne jeg si: Nå kan jeg i det minste være medvitende og reflekterende om mine problemer – jeg vet hva jeg holder på med. Her om dagen tenkte jeg på at om noen hadde sagt til meg for seks år siden at jeg skulle være her jeg er i dag, så hadde jeg ikke trodde det var mulig. Men tiden beviser for meg at jobben jeg har gjort har fungert – jeg kan se utviklingen i livet mitt. Jo lengre jeg praktiserer og lever etter de normer og prinsipper som andre før meg har levd etter, så blir jeg tryggere og enda mer overbevist. Alle disse bevisene gjør meg sterkere og stødigere når jeg en gang tviler på meg selv – de gir meg mot når jeg kjenner meg redd. Ja, visst kan jeg.

Det er et faktum at jeg har det så til de grader bedre nå enn da jeg drakk. Jeg kan fortsatt bli rastløs, og da oppsøker jeg en likeperson. Det er stor hjelp å hjelpe andre som har utfordringer – hjelp til selvhjelp. Uansett er det ikke ofte jeg kjenner på kjedsomhet eller har rustanker. Har nok å holde fingrene i, og om ikke, finner jeg alltids på noe. Jeg føler meg heller ikke ensom. Det må i så fall være i store forsamlinger. Blir nok ikke helt dus med mange mennesker rundt meg på en gang – ikke over tid for da kjenner jeg meg bitte liten – en smule ensom. Kanskje er det slik som en kjent komiker beskriver ensomheten: Sitter man alene og tror man alltid har rett – da er man ensom. Det er vel en sannhet i det…

Man lærer så lenge man (har) lever. All den kunnskapen jeg har fått av andre eller ervervet meg selv, har skapt ny utvikling i livet mitt. (Og det har vært med på å reparere leveren min). Jeg ser helt klart at jeg mestrer så mye mer enn jeg før trodde jeg kunne. Faktisk er jeg ganske så god på mange ting. Lærdommen jeg har fått hjelper meg også til å stå imot eventuelle negative tanker og utfordringer som for eksempel sen-abstinenser kan by på. I går, da jeg hadde en heller dårlig dag, tre måneder siden forrige gang jeg hadde en «utenfor meg selv» opplevelse – sen-abstinent til tusen, så kunne jeg fort gjort ha ramlet ut på igjen uten denne kunnskapen jeg er så heldig å ha fått. Jeg kan vel si at det var jeg som søkte kunnskapen, så jeg kan muligens takke meg selv for at jeg alltid er på søken etter ny vekst. Jeg vil så gjerne – ønsker og håper at jeg kan få ha min edruskap livet ut. Derfor higer jeg etter å lære mest mulig om avhengighetssyndromet, den sykdommen jeg lider av.

Ja, takk til minnene og fortiden min. Når det kjennes som om jeg ikke kan røre meg, eller når jeg fylles med redsel, har jeg faktisk gaver som baner vei for meg – minnets gaver. Alt for ofte har minnene gjort meg trist ved at jeg har påkalt smerte og skam fra fortidens feiltrinn. Men nå, nå kan jeg anvende minnene for å se framskritt jeg har gjort. Mine egne erfaringer har lært meg å tro på denne fantastiske tilfriskningen. Det eneste jeg behøver å gjøre er å være oppmerksom. Nå kjenner jeg sinnsro, ydmykhet og takknemlighet.

Gud ga oss minnene så vi skulle ha roser i desember. (James M. Barrie).

Faller jeg nå så faller alt.

Alt jeg setter foran edruskapen blir borte, det blir med i fallet. For dersom jeg glemmer å ta edruskapen min på alvor og bare farter rundt, besøker familie og venner, gjør bare morsomme ting og ikke levner mitt nykterskap en tanke, da kan det være fare på ferde. Det viktigste må komme først, min edruskap.

De fleste har sikkert ramlet en eller flere ganger. Reist dere opp igjen, tittet der rundt for å se om noen så dere. Ja, tenk om noen så dere – teite og fortumlet der dere lå. Du ser det for deg ikke sant?! Jeg ramlet i dag, eller rettere sagt jeg falt. Et ordentlig fall fra øverst trinn på en gardintrapp. Hadde satt den på asfaltveien ved siden av treet jeg var i ferd med å frisere. Joda, står stødig der, så jeg klatret opp. Der sto jeg med greinsaksa utstrakt til toppgreina og ante fred og ingen fare før jeg kjente ustødigheten, men jeg rakk ikke å tenke mer. Bums i bakken. Raskt opp på beina igjen og stirret rundt meg, ja nettopp. Nei, ingen der. Kjente etter om jeg var like hel og om jeg hadde slått meg, men nei da, alt var helt i orden.

Adrenalinet kokte i meg. Det fungerer som et «katastrofehormon», som gjør organismen klar til hurtig og voldsom innsats, og gjett om jeg var klar for mer innsats.  På vei opp på gardintrappen igjen ser jeg samboeren komme. Ok, han hadde sikkert sett meg fra vinduet. Tydeligvis ikke. Skulle bare si at jeg drar, og forresten så er gardintrappa helt skjev. Min reaksjon var forbløffende. Jeg ble sinna på han, han som ikke engang visste hva som hadde foregått. Jeg måtte bare fortelle hva som hadde skjedd, for å forklare min reaksjon. Jeg var vel litt i sjokk, men nå bare lo jeg av det siden alt hadde gått bra. Du må være forsiktig nå da jenta mi! Joda, jeg passet meg etterpå, men jeg ville ikke avslutte før jeg hadde gjort meg ferdig.

Phu, endelig! Da jeg noen timer senere satte meg i sofaen etter en god og avkjølende dusj, vel fornøyd med meg selv og dagens innsats, kjente jeg smertene. Venstre hofte og venstre albu hadde nok fått seg en kraftig smell. Akkurat ja, blå og forslått. Til og med høyrefoten var ikke helt som den skulle, så jeg hadde nok vridd meg i fallet. Heldigvis, tenkte jeg, høyre armen fungerer normalt, så skrive kan jeg. Mest sannsynlig var det alt adrenalinet som hadde gjort at jeg ikke hadde kjent noe smerte umiddelbart etter at jeg hadde ramlet ned. Adrenalin utløses ved angst, trening, i jobbsituasjoner eller ved redsel/frykt og skaper en «fight or flight»-reaksjon. Hormonet arbeider for å prøve å få kroppen til å bli mer oppmerksom og klar når mer energi og «ekstase» trengs. Jeg hadde vel trengt mer energi.

Tankene gikk tilbake til alle de gangene jeg har snublet, ramlet, tatt kollbøtte og ellers alle de utallige fallene jeg har hatt fra ulike steder i alkoholrus. Blitt liggende i grøftekanter, skrenter, steinrøyser og der som jeg fant det for godt å ikke klare å holde meg på bena. Eller hvor jeg hadde feilbedømt mine ferdigheter med å forsere gjerder, syklet hjem fra puben eller til og med klatret opp på gardintrapper – sikkert for å skifte lyspærer eller noe annet jeg hadde utsatt, men som måtte gjøres når jeg var snydens. Alkoholen døyvde smerten og påvirket sikkert også adrenalinet, slik den påvirker de fleste hormoner i kroppen vår, så det var sjelden jeg merket noe som verket i kroppen før dagen etterpå. Da var det dobbelt opp av smerte – fysisk og psykisk. Hadde jeg hatt en black-out og ikke husket hva jeg hadde holdt på med, kjente jeg vertfall alle «vondtene», og kunne dermed konstatere at jeg hadde vært beruset dagen i forveien – da også…

Derimot i dag kunne jeg altså le av fallet mitt. Ja, jeg hadde vært hensynsløs, men jeg var tros alt edru – helt nykter, klar i toppen og bare opptatt med å bli ferdig. Det lønner seg ikke å forhaste seg. Det lønner seg å ta forholdsregler i alle situasjoner for å ikke falle. For mange, meg selv inkluder kan et «fall» ha fatale følger. Dersom en ikke tar sykdommen sin på alvor kan det være fort gjort å havne rett på snørra, også bokstavelig talt, men nå tenker jeg mer på å ta et tilbakefall. Verden eldste hobby og fritidssyssel, altså det å drikke alkohol, kan for enkelte være en risikosport på mange områder. Noen klarer å reise seg etter å bare ha snublet litt, men atter andre greier ikke å komme seg opp igjen og kan i verste fall dø.

Om jeg ikke var på feil sted til feil tid i dag, slik jeg har hørt enkelte bortforklare sine tilbakefall, så skjedde det nå da dette fallet. Og når ulykken først var ute er jeg glad det bare var et uskyldig fall. Dessverre kan et tilbakefall, og det er slettes ikke uskyldig, komme når man minst aner det om man ikke kjenner til faresignalene som ofte kommer i forveien av sprekken. Det lønner seg å ta signalene på alvor og dersom man merker at man begynner å bli mer skjødelsesløs i sine daglige rutiner, stopp opp og ring en venn. For akkurat den tiden man bruker på å ringe denne vennen, fortelle hva man var i ferd med å gjøre, det er nettopp den tiden man trenger for å unngå å falle – det fallet som kunne tatt med seg absolutt alt.

 Så moralen er: Ha alle sikkerhetsrutinene i orden, ikke gjør noe forhastet eller stress i vei, unngå irritasjonsmomenter og triggersituasjoner, lytt til kroppens signaler og lytt til andres råd. Men det mest nødvendige av alt er å sette det viktigste først – edruskapen (og sjekk stigen eller gardintrappa minst to ganger før man klatrer opp). Men man lærer av sine feil – forhåpentligvis, men enkelte fall kan koste dyrt – mange liv faktisk. Ikke la deg falle for fristelsen for da kan alt falle…

Har du ni liv som katten… Tør du ta sjansen?

Erfaringskonsulent og brukermedvirkning.

Hvem skal bestemme hvilke sko som passer best?

Jeg har skrevet om brukermedvirkning før, og ønsker å utdype litt mer om det. Jeg ønsker å sette det inn i et annet perspektiv.  Det er en av mine «kampsaker» ved siden av å få flere erfaringskonsulenter ut i kommunene.

Brukermedvirkning, eller også kalt empowerment, kan sies å uttrykke det å få mer makt, kontroll og styring over eget liv. Det er ment som en etablering av motmakt og skal styrke den enkelte pasient,. Jeg velger å ta utgangspunkt i personer med avhengighetssyndrom, og deres betingelser i behandlingsprosessen. Det handler om å få økt selvtillit, økte kunnskaper og ferdigheter. Hvem kan gi pasienten kunnskap og veiledning for endring på den beste og mest «smertefrie» måten? En som selv har erfart på kroppen hva avhengighet er mener nå jeg. Empowerment baserer seg på evidensbasert kunnskap, hvor det tverrfaglige- og brukerintegrerte samarbeidet bør forenes for et best mulig resultat. Føringene er fastsatt i Pasient- og brukerrettighetsloven og Helsepersonelloven. Utfordringene ligger i å ha en god samhandling og balanse mellom individ- og systemnivået, slik at autonomien (medbestemmelsesretten) er i fokus og paternalismen (formynderiet) settes til side.

Det er etter min mening pasienten som vet best «hvor skoen trykker». Det bør lyttes mer til pasienten/brukeren og tilpasse tiltakene til brukeren og ikke brukeren til tiltaket. For vet fagfolk best? Pasientens kunnskaper er ofte undervurderte slik jeg ser det. Vi skal ikke glemme at de er spesialister på eget liv og lidelse og vet hva som er godt og eller vondt for dem. Det er brukeren som har eiendomsrett til sine preferanser. Helsepersonellets arbeid skal derfor ikke være en belastning, men en hjelp for å understreke brukerens egne kunnskaper. Med belastende mener jeg at de kan legge lista enten for høyt eller for lavt for pasienten, bestemme over hodene på rusmiddelmisbrukerne om hva de tror er til det beste for hver enkelt, og i forhold til hva som står i boka. Man kan ikke lese seg til alt. Der står det ingen som helst ting om hvordan en avhengig person har det, hvordan de føler og tenker om sin situasjon. En annen vesentlig sak som ofte glemmes er hvorfor personen begynte å ruse seg. Symptomer kan de mye om, men hva med årsakene?

«Pasienten først» står det i Stortingsmeldingen nr.25, og er det så forbanna vanskelig å lytte til hva den lidende selv mener om eventuelle tiltak som bør igangsettes. Utfordringene kan komme dersom hjelpepersonellet alltid skal gjøre som pasienten sier og ønsker. Det er ikke det som er poenget, men at de sammen kan ta avgjørelser om opplegg som skaper utvikling og fremtidshåp for brukeren. Ikke minst også ivareta pasientens rettssikkerhet. Her kan erfaringskonsulenten være et bindeledd, en som bidrar til å fremme pasientens sak. En som kan snakke fagspråket og samtidig «preike» pasientens sak. For det er viktig å snakke sammen – ha en dialog. Vel så viktig er det å vise at man bryr seg og forstår hvilke problemer en avhengighetsperson står overfor. Noen ganger kan det være nødvendig å bare være der.

Det er slik at alle behandlingssamtaler med en pasient som har en avhengighetslidelse er basert på, eller skal ta utgangspunkt i kartlegging, individuell plan og brukermedvirkning. Men er samtaleterapi med pasienten nok? Det er mye god behandling i samvær etter min mening. Dette kan underbygges med at med tanke på å få en god samtale må det etableres en relasjon. Relasjoner bygges rundt tillit, trygghet og god omsorg. Erfaringsvis har jeg sett at personer med rusproblemer, og dertil tilhørende psykiske problemer observerer personer rundt seg, speiler seg i deres holdninger og handlinger, før en eventuell samtale innledes. Det må også sies at ikke alle gode samtaler skjer på kontoret. Personlig har jeg erfart at den beste samtalen skjer i de dagligdagse situasjonene. Det viktigste er at personen føler seg sett og møtt og blir respektert og tatt på alvor. Her kan observasjonen danne grunnlaget for en motiverende samtale. Ja, en samtale kan fint flyttes fra et konsultasjonsrom til gata eller pasientens hjem. Motivasjon for endring og tillit til egen mestring må være til stede hos personer med avhengighetslidelse for at endringen blir mulig og vellykket. Tenk å sitte på et grått og trist kontor, snakke om sine plager og nederlag til en person som bare er opptatt med å notere ned på pc-en og sporadisk si: Ja, det forstår jeg er vanskelig. Det eneste oppløftende er et bilde av kontaktpersonens familie på pulten, eller en kopi av maleriet Vannliljer av Monet hengende skjevt på veggen. Nei, kom dere ut – ut å gå. Walk and talk! I denne forbindelse kan også en erfaringskonsulent komme inn. Jeg tror de har lettere for å se behovene og imøtekomme god brukermedvirkning slik at pasienten får være delaktig i sin egen bedringsprosess. En erfaringskonsulent vet selv «hvor skoen trykker».

Jeg har tidligere stilt spørsmål om fagfolkene alltid vet best? Kan det tenkes at pasienten selv sitter på løsningen? Og kan det tenkes at en erfaringskonsulent kan forenkle prosessen? Men det hjelper lite å motivere til endring når det ikke er godt nok tilbud til avhengighetspersonen.  Behandlingstilbudene og ettervernet står ikke akkurat i kø, og det er et fåtall kommuner som har opprettet erfaringskonsulentstilling. Så da faller de avhengige fort mellom to stoler. De er av de aller svakeste, og ofte langtidssyke, og har ikke tilbud i sine kommuner. Det er kommunenes ansvar og skaffe disse pasientene et tilbud, men dessverre blir det ofte nedprioritert, både på grunn av økonomi og fordi de heller hjelper de med mindre alvorlige lidelser, lidelser som kanskje ikke trenger så innfløkt og inngående behandling.

Hvem skal være i sentrum? Det er lovverk som er ment til å hjelpe de aller svakeste, ta vare på deres rettigheter om egenbestemt behandling, men igjen avskriver mange kommuner seg sine plikter på dette området. Hva hadde skjedd om noen hadde gått rettens vei? De plasseres i omsorgsboliger, som satt på spissen har lite eller ingen omsorg, eller i bofelleskap, men er det felleskap der? Det er lavterskeltilbud, men disse trenge ingen lav terskel. Mange av de rusavhengige blir ikke hørt, og tilbudet de får er lettvinte løsninger, som på sikt ikke gir bedring, men heller en forverring, de blir kasteballer i byråkratiet. De medisineres til taushet og helsepersonell behandler mange av dem som objekter. Innen somatikken er det kanskje ikke så farlig, men det er annerledes for «de utstøtte» innen rus- og psykiatri. Ansvaret vedtas vekk ifra de aller sykeste og svakeste. Jeg mener at den beste hjelpen til disse menneskene – for de er mennesker de også, er å se dem, lytte og få dem fram i lyset. Behandlere og samfunnet generelt må begynne å behandle dem som medmennesker. Det de trenger er noen som bryr seg. Selv om noen aldri kan bli helt friske, kan de få en bedre livskvalitet gjennom å kunne være i sosiale settinger og aktiviteter der de kan føle seg verdige og likestilte. Jeg`et bekreftes gjennom andre.  Som Søren Kirkegaard skrev (oversatt til norsk): Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst at man, når det i sannheten skal lykkes en å føre et menneske til et bestemt sted, først og fremst må passe på å finne ham der, hvor han er, og begynne der.

Mennesker er ulike, men alle skal få lik omsorg og gis respekt og anerkjennelse i alle situasjoner innen forebygging, behandling og rehabilitering. Vi må forholde oss til pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven, som regulerer alt omsorgsarbeid etter etiske prinsipper og med felles verdigrunnlag. Er helsevesenet flinke nok til å tenke over sine verdier og holdninger i omsorgsarbeidet rundt de rusavhengige? Er det den mer renslige og velstelte personen som først får deres oppmerksomhet? Går de forbi den som alltid er opprørsk og kritiserende? Alle omsorgspersoner må gi rom for frustrasjon og ulikheter. La de få si sine meninger, ytre sine ønsker. Så lytt til deres historier. De innehar massevis av kunnskap og ikke minst erfaring. Det er denne egenerfaringen jeg mener er gull verdt. Uansett skal alle behandles med respekt og ærbødighet.

Noen ganger må man tørre å satse ordentlig for å komme noe sted. Det er mye kunnskap blant mennesker med ulike avhengigheter som har kommet ut av sine lidelser. Bruk dem! Jeg sier det igjen: Lytt til brukeren. Brukeren vet hva den har bruk for eller ikke bruk for. Satt på spissen; den har virkelig brukererfaring…

Nå er det virkelig på tide å finne de rette skoene og de som vet den beste passformen og hvilken vei disse skoene skal gå med tanke på alle de hjelpetrengende innen rusmiddelomsorgen. Så er det noe med å ikke bare ha dem til låns, men faktisk eie dem også. Og har du gått i sko som stadig faller av fordi de er for store eller som klemmer på tærne fordi de er for trange til din fot?! En annen vesentlig og særdeles viktig ting; samme skoen passer ikke til alle typer mennesker…

Jeg vet hvor skoen trykker…