Våre begrensninger…

Datamaskinen er et av mine viktigste hjelpemidler, om jeg vil nå ut til mennesker med det jeg har på hjertet. Når den slår seg vrang, slik den har hatt en tendens til i det siste, kan jeg bli utålmodig og irritert. Jeg tenker på hacking og virus, og ser for meg det verste. Jo da, jeg har hatt den noen år, men så gammel er den ikke. Det er vel mest at den skulle vært til service slik at det ble ryddet opp i unødig lagrede momenter. Dessverre er jeg ikke så kyndig at jeg våger å gi meg ut i den jobben. Jeg trenger noens hjelp.

Alle trenger vi å rydde opp i «harddisken» vår, en jobb vi kan foreta på egenhånd, og aller best da. Luke bort uromomenter som stresser oss og taper oss for energi. Denne servicejobben pleier jeg å foreta på daglig basis. Noen ganger kan jeg overse enkelte ting, og det kan dreie seg om det jeg aller helst skulle bearbeidet og lagt til arkivering. Hver gang jeg utsetter denne arkiveringsjobben vokser problemet seg enda større, og jeg kan føle på denne udugeligheten, den som tidligere overmannet meg og til dels var roten til at alkoholen ble valgt som min «medhjelper».

Alkoholen hjalp meg til å slippe å forholde meg til hverdagen og det som føltes uoverkommelig. I starten, og for en tid tok alkoholen meg inn i «det gode liv» hvor jeg fikk mer selvtillit og stå-på-vilje. Den løftet meg opp til nye høyder, hvor jeg hemningsløst herjet. Jeg overså andres blikk, og holdt meg til dem som «verdsatte og anerkjente meg». Etter hvert innså jeg at de jeg trodde brydde seg bare utnyttet meg, og dermed begynte jeg å dømme meg selv. Hvordan kunne jeg? Den onde sirkelen var i gang, djevelens karusell hadde begynt å rulle. Jeg ville av, men klarte ikke, og hver gang jeg mislyktes, jo mer oppspist ble mitt selvbilde. Glasset ble hevet; det er min skyld…

Alkoholen bedøvet eller forsterket inntrykkene, og som alle rusmidler, andre substanser (bl.a sukker) og aktiviteter kobles den opp mot stresshormonet. Når det er fravær av rusmiddelinntak eller man ikke kan utføre gjeldene aktiviteter, som for eksempel gaming eller trening, fyres hjernen og abstinensene setter i gang kjøret. Og så lenge vi med avhengighetsforstyrrelser responderer på «ryggmargsrefleksen» – autopiloten, så klarer vi aldri å stige av karusellen på egenhånd.

*

Følelsene reagerer på minner via for eksempel sanseinntrykk (lyd, lukt, smak, syn, berøring). I situasjoner hvor jeg kjenner noe trigge meg har jeg lært meg til å kjenne etter hva jeg egentlig føler og hvorfor denne følelsen kommer. Jeg begynner å finne løsninger, eventuelle retrettmuligheter, som jeg allerede har klart for meg om slike situasjoner dukker opp. Det aller viktigste er å ikke handle på første følelse, den som responderte på et minne, men tenke gjennom hendelsesforløpet og finne «nødutgangen» og gå. Det å motstå fristelsene og unngå å handle på autopiloten dreier seg om at vi selv må gjøre endringene med oss selv. Verden endres ikke for oss. Den karusellen ruller videre, så vi må velge om vi vil være med, og på hvilke premisser, eller gå av.

*

Tilbake til det å rydde opp i eget følelsesliv. Med årene og edruskapen har jeg blitt bedre på å klare av denne jobben. Når hverdagen får gå sin vante gang, og jeg ikke blir utsatt for alt for mye stress (minner), klarer jeg bedre å la være å ha for stort fokuset på fortiden min. Jeg gjorde så godt jeg kunne, og hadde ingen andre alternativer. Alkoholen styrte valgene. Gjort er gjort, og de feilene kan jeg ikke rette opp i nå, ei heller ved å føye andre. Uansett, jeg er ikke mine handlinger, men jeg kan selvfølgelig gjøre noe som er dårlig, selv nå i nykter tilstand. Fordelen med å være «klar i toppen» er at jeg rasker kan se om jeg er i ferd med å begå en feil, innhente meg eller gå tilbake å gjøre opp om jeg av formodning handlet på autopiloten. En ting er sikkert; i dag drikker jeg ikke på mine tilkortkommenheter.

Jeg vet at det ikke kommer noe godt ut av å sammenligne meg med andre, de som tilsynelatende ser ut til å klare noe jeg selv ikke mestrer. Jeg kan erkjenne at jeg faktisk gjør enkelte ting bra, og ta imot komplimenter med verdighet. Det har ikke alltid falt meg like lett. Ydmykhet til meg selv gjør at jeg verdsetter meg selv for den jeg er og ikke gjøre meg til en «mindre person» enn jeg er. Gjennom andres kjærlighet har jeg fått mer tro på og blitt glad i meg selv. Det gode i meg – kjærligheten hjelper meg til å gjøre ting for meg ved å gå via hjertet.

*

Det skjer ting i våre liv. Verden er stadig i omveltning. Henger jeg med? Er jeg redd?  Kunne jeg vært mer tålmodig og tolerant? Noen ganger vil jeg at en endring helst skal skje raskere enn det egentlig lar seg gjøre. Jeg kan insistere på å gjøre det på min måte for jeg ønsker ikke alltid å følge i andres forspor, men gå mine egne veier og gjøre det slik det passer meg. Når jeg stresser av gårde, i all min selvtilfredshet og økt selvtillit – ufeilbarlig og rastløs, er det nettopp da jeg begår feil. Jeg tok meg aldri tid til å stoppe opp og få et ordentlig overblikk av situasjonen. Jeg handlet på autopiloten. Dersom jeg ikke tar inn over meg hva som egentlig skjedde, slik at situasjonen blir uendret, da står jeg i risikosonen for tilbakefall.

Kunnskap er makt! Jeg har to effektive autoriteter i livet mitt. Den ene er god; den som forteller meg om viktigheten av kjærlighet til meg selv og livet. Den andre, den onde, som vil friste meg ut på galeien igjen. Om livet bare er kaos og stress, kan den onde makten få overtaket og drive meg på flukt igjen. Jeg har tatt et valg, et valg om tilstedeværelse i eget liv. Dette valget, som skriver seg fra mine og andres erfaringer, og som har sin rot i (kj)ærligheten, dreier seg om villighet til å forbli edru i kraft av alle gaver andre gir meg nettopp i form av kunnskap.

Livet er som en overraskelsespakke. Men det er ikke nok å bare se på de delene jeg liker. Det er nødvendig å se helheten, hvordan dette «maskineriet» virker. Finne ut hvilke anordninger som passer sammen, gjøre realistiske valg eller slutte å utsette denne berømmelige servicen. Den eneste jeg svikter er meg selv. Jeg har ingen intensjoner om å bedrive selvbedrag lenger. Alene er jeg intet, og vil jeg oppnå noe kan jeg ikke tro at en lykkelig verden bare fullbyrdes om jeg leder an godt nok…

Om jeg fortsetter med å late som om bare halve sannheten er godt nok vil mitt liv fortsatt være uhåndterlig. Det nytter ikke å tro at virkelighetens sannheter forsvinner om jeg fortrenger dem. Derfor velger jeg å dele om dem, alle disse tøffe og såre sannheter. Det er opp til deg om du er villig til å tåle dem. Derimot om du begynner å argumentere for dine begrensinger, blir de virkelig dine.

*

Hver gang jeg dømmer meg selv, tar på meg skyld eller skammer meg over min fortid, er det et bevis på noe ubearbeidet, et symptom på hva som skjedde i forkant. Det jeg sier og gjør skal tåle dagen lys, og bare jeg selv kan være drivkraften til å få det jeg virkelig ønsker ut av eget liv!

Noe kan ikke repareres, bare ryddes opp i…

Visjoner

Kjenner på en slags nervøs spenning. Jeg og alle bekymringene, for mennesker jeg er glad i, men jeg er nok ikke unik i så måte.

Bekymrer meg mye unødig, og enkelte ganger kan forutinntatthet om det verste slå meg ut. Lager meg scenarioer. Hva vil skje? Hvordan blir vår fremtid nå?

Tankespinn; skulle vært der… Blir det gitt noen svar? Stilles de rette spørsmålene slik at de rette undesøkelser blir tatt? Jeg kan ikke kontrollere, bare gå å vente i usikkerhet.

Tvangsmessige granskninger rettet mot feil hold hindrer meg i å kjenne på sinnsro. I stedet skulle jeg tenke; hva er min egentlige rolle i dette? Være et medmenneske!

I etterkant skal jeg være der med min omtanke og forståelse. Ikke uroe mer med min nervøsitet. Ikke være spiren til konflikt – godta at vi helt enkelt har ulike oppfatninger.

Det er ikke mitt ansvar å dokumentere hver hendelse. Kan hende er allting helt som det skal. Gi slipp på ubehagelige følelser – maktesløsheten.

Sjelen vokser av det den mates med. Svarene om meg og mine tanker ligger inni meg. For å finne svaret om hva andre trenger, finner jeg bare ved å spørre dem.

Er jeg tilstede nok, for meg selv? Oksygenmaske på først… Visjoner, har jeg evne til god beregning både når det gjelder den nære og den fjerne fremtid.

Er det kjetteri å ha visjoner? Glemmer jeg En-dag-av-gangen-prinsippet? Dette prinsippet går faktisk på vårt følelsesmessige og mentale liv, gjør det ikke?

Betyr det ikke ganske enkelt, og først og fremst at vi ikke skal gremmes over fortiden, og heller ikke dagdrømme lengselsfullt om fremtiden? Det er min forståelse…

Drømme og fantasere kan jeg, om bare for å ha et fristed. Virkelighetsdrømmer skal være for å realiseres. Blir drømmene knust i dag? Nye drømmer kan drømmes, og oppfylles.

Jeg kan ikke overlate planleggingen av morgendagen til en enfoldig idé. Da ligger jeg tynt an. Selvfølgelig har jeg lov til å feilberegne, og det er vel bedre enn å ikke ha tenkt i det hele tatt…

Så jeg vil fortsette med å ha visjoner – for oss! Jeg skal være en håpsbærer, om det så er for oss begge for en tid. Det blir bra!

——–

Selv om det var mørke og faretruende skyer i går kveld, trenger ikke dagen i dag bli like dann…

God onsdag til alle – og ta ikke sorgene på forskudd. Det handler om TRO – HÅP og KJÆRLIGHET!

Denne malte jeg i går – med kjærlighet og håp…

Kjernen til et godt liv i edruskap

For noen dager siden leste jeg i Daglige Refleksjoner, noe jeg alltid gjør hver morgen. Enkelte ting griper meg mer enn annet, og den dagen var temaet; viktigheten av å være villig, oppriktig og åpen i sinnet for å forbli edru. Begynte faktisk å skrive rundt tanker jeg gjorde meg, men så fikk min samboer og jeg andre planer. Likevel har jeg faktisk gått og kvernet på det jeg leste siden, og det er ingen nyhet. Tankesmia mi er alltid i sving.

Har spurt meg selv: Er jeg ærlig nok til å akseptere meg selv som den jeg er, og lar jeg det bli det “jeget” andre ser? På dette spørsmålet blir svaret tja. Jeg er ikke alltid modig nok til å vise den jeg egentlig føler meg som. Likevel er jeg ærlig nok til meg selv, og det er det viktigste – jeg har akseptert den jeg er, og faktisk takknemlig for å være meg med min fortid. Den har gjort meg til en bedre utgave av meg selv.

Det er mine følelser som speiler hvem jeg er, men noen ganger forvrenger jeg dette speilbildet for å ikke uroe eller såre andre. Jeg kan føle meg utilpass og lei meg, og holde det inni meg. I etterkant er det jeg selv som får svi for at jeg valgte uoppriktighet rundt hvordan jeg har det. I verste fall kan det gå utover de som er meg nærmest, om «trykk-kokeren» er overbelastet. Men i det store og hele har jeg blitt adskillig flinkere til å lette på trykket og dele om hvordan jeg egentlig har det.  

Jeg har også reflektert over om mitt sinn er åpent nok til at jeg hører hva jeg bør høre, tenker hva jeg bør tenke og føler hva jeg bør føle. Før jeg skriver videre rundt dette ønsker jeg å påpeke at jeg ikke er en «burdist», men heller bruker ordet vil. Jeg anser meg selv som en god lytter, og jeg tar til meg det jeg føler er viktig for meg. Noen ganger kan ting jeg hører sette i gang følelser -og tankespinn. Det dreier seg i hovedsak om å klare å sile bort det som er nyttig, og ikke minst godta sannheter om meg selv.

Det er ikke alt jeg ser selv. Noe er fortrengt og noe overser jeg kanskje med vilje. Kan hende fordi jeg ikke har følt meg klar enda, eller ikke orket og vært villig nok til å se inn i den delen av sjela mi. Sannheter kan være sårende, men de som forteller meg dem sier dem sjelden for å såre, ikke med vilje, men baktanken var å hjelpe meg til å se og dermed gjøre endringer.

Selvfølgelig er det noen som ønsker å rippe opp i gamle sår, sette seg som overdommer over meg og hva jeg bedrev i fortiden, de som aldri kan glemme, som ikke vet hvorfor, som ikke skjønner min lidelse og dermed alltid sender disse negative signalene og utrykker sin misnøye om meg som person. Det er nettopp disse jeg ikke skal la ha overtaket over meg, og vertfall ikke la ordene deres ta plass inni meg.

Jeg er en tenker av natur, og det er i seg selv en god egenskap tenker jeg, så fremt de ikke drar meg ut på ville veier og vidder. Tankene kommer som et resultat av hvordan jeg føler meg. Men det fine er at jeg ved tankens kraft kan snu mine eventuelle negative følelser, bare jeg ikke undergraver dem. Alle følelser skal erkjennes og aksepteres, og selv om dager kan begynne mørke og tunge, kan jeg finne årsaken til nettopp hvorfor og bearbeide situasjonen eller handlingen. Sorg og glede går hånd i hånd, og både latter og gråt er forløsende. Jeg kan til og med le så jeg gråter. Problemene kommer om jeg stadig gjemmer meg bak smilemasken om jeg føler meg trist, eller om jeg standhaftig er en kjeftesmelle når jeg egentlig føler for å være glad. I forhold til siste utsagn har jeg vært en slik type person, av typen langsint, liksom bare for å statuere mitt poeng. Nå har jeg funnet ut; hva var poenget. Det kan nok slumpe til en gang iblant fortsatt, men jeg jobber iherdig med den personlighetsbristen.

Uansett, perfekt er ikke et mål lenger, slik jeg alltid før strebet etter. Og i dette øyeblikket slår det meg: Er det derfor jeg noen ganger fortsatt gjemmer mitt egentlige «jeg», for å skjule min eventuelle streben etter perfeksjonisme eller for å skjule at jeg ikke har klart å oppnå den utgaven av meg som jeg ønsker å være. Ergo, så er jeg heller ikke fullstendig ærlig med meg selv alltid. Men jeg er ærlig nok til å innrømme. Dermed kan jeg vel si at jeg har gjort og vil gjøre hva som er nødvendig for å bevare edruskapen min. Så på spørsmålet om jeg har villighet til å gå til et hvilket som helst skritt som måtte være nødvendig for en fortsatt edruskap, er svaret uforbeholdent ja. Jeg verdsetter mitt liv i dag, og den jeg har blitt – sluttet fred med meg selv og godtatt at fortiden min ikke kan endres. Jeg skammer meg ikke lenger over hva jeg har gjort, selv om jeg ønsker mye var ugjort. Jeg vet hvem jeg egentlig var, og det bildet vil jeg vise verden i dag. De som ikke godtar at jeg er denne personen, med huller i CV-en, de trenger jeg heller ikke å legge til mitt bryst. Det er for meg selv, først og fremst, jeg skal leve, og kjernet til et godt liv ligger i (kj)ærlighet til meg selv, så jeg velger å leve edru. Og ordtaket sier: «Når det regner på presten, drypper det på klokkeren».

Ærlighet overfor oss selv og andre gjør oss edrue, men det er toleranse som vedlikeholder edruskapen. Det gjelder så vel overfor oss selv, som overfor andre.



Sammen rundt bålet…

For å klare å tenne et bål, som brenner over tid, trengs det godt med forskjellig materiell, og som er tørt nok. Det kan heller ikke legges på for mye om gangen, ikke for lite, men akkurat passe, og dette læres ved å øve seg og ikke gi opp. Om det slukkes, prøver man igjen.

*

Alkoholen er mektig. Den bryter ned den som drikker, og alle de som er nærstående og bryr seg. Løfter gis, og løfter brytes. Jeg har blitt skuffet gang på gang, og har selv skuffet mange gang på gang. Jeg tok til fornuft til slutt, men min edruskap kom ikke som et resultat av andres bekymringer. Ikke direkte vertfall, og jeg ble heller ikke edru over natten. Fra å være et alt-eller-ingenting-menneske trengte jeg å ha tålmodighet. Det å skynde meg sakte ble en læresetning. For ikke å snakke om EN DAG AV GANGEN.

Jeg hadde feilet før, tatt tilbakefall, og dermed påført mennesker rundt meg nye skuffelser og bekymringer. Aller mest skuffet jeg meg selv. Jeg hadde ikke lyttet godt nok til de som hadde gått foran. Mange av dem hadde fortalt meg at tilbakefall er normalt, og at jeg ikke skulle la meg knekke om det skjedde, men heller sette i gang på nytt, igjen og igjen om nødvendig – begynne med små aktiviteter og utvide dem litt etter litt. På samme måten som når man skal lage seg et bål. Repetere og øve på nytt. Den gang ei. Jeg hadde vendt det «døve øret» til, og endte tilbake til start. Jeg helte bare vann på glørne…

Mye skyldes kanskje at jeg forsøkte å bringe hele livet mitt i orden med en gang. Jeg gikk i gang med oppgaver som den gangen var alt for tunge for meg, og i det øyeblikket var jeg vel dømt til å mislykkes. Jeg tømte meg selv tom, og i slike stunder vet underbevisstheten å ta seg til rette, eller med andre ord amygdalaen overtalte meg til å ta den første drinken. Jeg hadde ikke øvd lenge nok på løsningsmetodene andre frontet så varmt hver gang jeg følte noe buttet imot. Når «harddisken» i hodet mitt visket: Ta deg ett glass vin eller to, så var jeg lydhør. Sporenstreks havnet jeg tilbake på den gamle stien som førte meg til en utbrent leirplass. Jeg hadde oversett alle faresignalene, siden jeg var for opptatt av den raske løsningen – kvikk-fiks løsningen, men den finnes ikke. Da jeg tillot det kaotiske å ta plass i livet mitt igjen var jeg et lett bytte fordi jeg ikke hadde tatt meg tid nok til å være snill med meg selv. Egentlig hadde jeg gjort det motsatte, og straffet meg selv hver gang negative tanker pirket i sjela mi. Kort sagt, denne alt-eller-ingenting-holdningen regjerte fortsatt og ble svært ødeleggende.

Det tok meg mange år før jeg forsto. Endelig, da dette frøet som ble sådd flere år tidligere begynte å spire, var jeg klar. Jeg snudde skuffelsene til nytt pågangsmot. Jeg startet på nytt, og denne gangen skulle jeg gjøre alt jeg ble anbefalt – skynde meg sakte en dag av gangen. Sanke god og nødvendig «brensel».

Nå er jeg selv en som går foran og viser vei. Jeg har noen som faktisk ser opp til meg. Jeg vokter meg for å heve pekefingeren og å gi råd, men i stedet forteller jeg hvordan min edruskapsvei har vært. Noen «tips» gir jeg, men det er ikke før etter at de som har et ønske om endring har tatt skrittet ut i endringen. Så i det store og hele er det hver enkelt selv som må finne sine løsninger og være villig til å virkelig «legge seg flat» å følge dem. Men, det lønner seg altså å ha is i magen (uten whiskey), være tålmodig å gå ett skritt av gangen mens man tålmodig sanker erfaring.

*

Jeg kan se tilbake på en fin helg. Spesielt i gode stunder trenger jeg fortsatt å fokusere på egen tilfriskning. Selv etter adskillige nyktre år kan jeg ikke tillate meg å glemme hvordan jeg selv var. Det gleder meg stort å se at noen jeg er glad i legger mer energi på å ville bli edru. Samtidig må jeg huske på at denne helgens lykkelige stunder kan skape stor fortvilelse om vedkommende faller tilbake til gamle mønstre, og siden det er en person som står meg svært nær, er det kan hende også enda lettere å bli skuffet og nedbrutt om det skulle skje.

Jeg som pårørende trenger også å huske på at mitt velbefinnende ikke beror på om vedkommende drikker eller ikke. Om personen drikker viser ikke det hvem jeg er, men hvor syk vedkommende selv er. Mitt eget handlingsmønster derimot, viser hvem jeg er, og jeg skylder meg selv å være oppmerksom på hva det har å fortelle meg. Jeg kan bare akseptere at personen lider av avhengighetssyndrom, slik jeg selv, og denne lidelsen kan holdes i sjakk ved avhold, men aldri leges. Jeg og andre med samme lidelsen dør med den, forhåpentligvis ikke av den.

Mine egne erfaringer og ervervet kunnskap har gitt meg forståelsen av at mange trenger ett eller flere forsøk på å virkelig lykkes med å bli edru. Noen klarer de aldri. Det kan jeg heller ikke la ligge der som et hinder for egen vekst. Jeg gir aldri opp håpet, men jeg kan ikke la håpet «drepe» meg heller. Mitt liv er faktisk for viktig til å bli sløst bort på å vente på andres reelle valg, selv om det er en person jeg verdsetter høyt.

Jeg har holdt inngangsdøra lukket for en stund, bare ikke låst den helt. På lørdag ble den åpnet. Den vil fortsatt stå åpen fremover, vertfall mer på gløtt. Men om det skulle vise seg at personen ikke er helt klar til å gi avkall på alkoholen, så vil jeg lukke den inntil igjen. Begge er vi forlikte med dette uten at det skal bli en sovepute eller et hinder for videre arbeid mot en livsendring. Ingen av oss er tjent med å la eventuelle skuffelser vedvare. Som best jeg kan trenger jeg å legge bort bekymringer og glede meg over alle fremskritt uten å tenke; hvor lenge vil det vare? På en måte havner jeg selv i et tilbakefall. Hvem skuffer jeg mest om tilbakefallet kommer?  Slike fåfengte følelser og tanker vil nok en gang trekke meg ned i engstelsens mørke avgrunn.

For alles del skal jeg egne min oppmerksomhet på hva jeg skal gjøre i min situasjon i stedet for hva jeg ønsker den som drikker skulle gjøre. Jeg er den som må ta stilling for mitt eget beste, slik andre må ta sine avgjørelser.

*

Det brenner et bål av håp. Hvem har ansvar å holde liv i bålet? Skal jeg legge mye materiell på for å holde flammene oppe, eller bare litt for å bevare glørne? Om det slukker, hvem har da ansvaret? Og hvorfor slukket det? Kvelte jeg flammene med for mye og ubrennbart materiell? Var det egentlig mitt bål? Hadde ikke jeg fått tildelt min plass og mitt bål, så hvorfor blandet jeg meg inn i andres, og dermed også glemte mitt eget…

Mitt bål er mitt ansvar, og jeg kan dele varmen med deg, om du vil. Men vil du ødelegge ser jeg helst du går et annet sted. Kan hende var det uvillig. Og jeg skal ikke bli sinna eller skuffet, men gi deg tid til å innse, slik jeg selv trengte tid på å lære – sanke nok erfaring. Kom tilbake når du er klar og villig til å lære å lage ditt eget bål, og til å selv ta ansvar for det. Når du forstår viktigheten av å være ansvarlig for din bålplass, deg selv og ditt virke rundt det, da er du virkelig klar, og jeg vil være der og vise deg. Slik jeg skal fortsette å vise ansvarlighet for min leirplass og mitt liv. Målet er at vi sammen, gjennom samarbeid etter hvert kan dele samme bålplass og la HÅPET BRENNE!

Kom å sett deg her hos meg, om du vil…

Stakkars meg…

Gjenkjennende? Vi er vel alle noen sytepaver når vi ikke har det helt bra, forsterker den vonde følelsen ved å synes synd på oss selv i håp om å få medlidenhet. Eller er jeg redd for at andre skal se jeg har det vondt – skal klare det av selv. Før bortforklarte jeg smerten, flyktet inn i rusen. Om noen så, ville jeg ikke godta og bortforklarte. Like fullt satt jeg i selvmedlidenhet; ingen ser meg og hvor vondt jeg har det…

Selvmedlidenhet kommer det sjelden noe godt ut av, så jeg snur tankene og tenker mer positivt. Det er jo slik, har jeg hørt og lært, at de som får sterkere reaksjoner på vaksinasjonen har et mer velfungerende immunforsvar, så jeg tar dette som et godt tegn. Selvfølgelig er det de som får sterkere ettervirkninger som følge av underliggende sykdommer, eller av overliggende art for å si det slik. Jeg vet at de som drikker mye kan få enda mer kroppslige plager, men det skyldes vel mer at de ønsker å døyve smerten med alkoholen, for så å få dobbelt opp når rusen skal ut av systemet. Abstinensene forvirrer med andre ord.

Somatiske plager forekommer som fysiske abstinenser, som påvirker de psykiske – tankespinn rundt smertene gir et følelsesmessig kaos. Rusmidler brukes jo for å forsterke gode følelser, men de forsterker jo de dårlige også. Og gjett om jeg gjorde, i all min medynk. I den forbindelse vil jeg fortelle om en tanke som hastig besøkte meg i dag tidlig. Plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville dra til setra. Jeg ville vekk, men for å komme ordentlig vekk måtte jeg ha med noe å drikke på. Hvor kom den tanken fra? Situasjonen jeg er i – et ønske om å komme meg bort, være et sted jeg bare er meg og ingen ser eller vet. Eller er det mer dyptgående? Det var denne tanken om å ta med alkohol som skremte meg. Har jo ikke lyst på å drikke, så jeg tillot meg selv å tenke hele tanken ut. Konstaterte at jeg har vært på flukt fra meg selv en stund. Vært så redd på andres vegne og oversett egne signaler. Jeg gir omtanke og råd til andre, men hva med meg selv?

Selv om jeg har trodd jeg har vært snill med meg selv, så har jeg dessverre ikke benyttet naturen som jeg pleier. Naturen som er min beste egenpleie. For ikke å snakke om å snakke om hva som skjer i meg selv. Det dreier seg om ærlighet! Har jeg virkelig vært ærlig?

Jeg sitter og kjenner på disse vondtene, og jeg blir redd for om de skal utarte seg til noe verre. Bruk fornuften! Følelsene og tankene, hvor tar de meg? Erkjenne og plassere dem der de hører hjemme. Ikke overse dem, men heller ikke dvele ved dem annet enn å finne årsaken. Og dernest se løsningen og gjøre det. Setra løser ingen ting, annet enn omgivelsene, naturen. Alkohol er vertfall ingen løsning, for meg. Jeg kan aldri mer trygt drikke alkohol, det vet jeg. Har jeg ikke godtatt det, eller er jeg redd denne tanken om å aldri si aldri?  For det blir for stort, for uoverkommelig stort. I kategorien skremmende, om jeg ikke klarer. Strengheten til meg selv. Ikke f… om jeg vil drikke. Jeg er helt normal!  Erkjent min lidelse, og hva som skjer om jeg neglisjerer den og gir etter for eventuelle unnskyldninger – de jeg i et snev av ufornuft fant som en løsning. Det var aldri løsningen Heidi, og vil ikke være det nå heller. Aksepter!

Er ikke så god på det med å ha det kroppslig vondt. Jeg er en person som aller helst hjelper andre i lignende situasjoner og kommer til kort ved egen sykdom. Vil ikke, kan ikke… Derfor ville jeg flykte, og tanken kom, som et lyn. Skremte tanken meg? Kan hende, med det første. Den har ligget i underbevisstheten muligens. Så slår det meg: Kunnskap! Disse tankene er normale, selv etter over seks år som nykter. Det er amygdalene som vil lure meg ut på galeien. Jeg vet jo det, så jeg sender den signaler tilbake om at jeg har funnet nye løsninger. En av dem er å tenke tanken ut og ikke skyve de bort, og det gjorde jeg. Så kan jeg fortelle om hva jeg føler og tenker – ufarliggjøre det. Herved gjort. Ganske riktig, som antatt forsvant tanken på alkohol, bortsett fra at den kom jo tilbake nå når jeg skriver om det, men på en annen måte, en bevisst tankegang, hvor jeg ikke straffer meg selv for at jeg tenkte denne tanken. Aksept og ærlighet!

Ærlighet til meg selv! Jeg er ikke noe overmenneske, og kan ikke klare alt. Jeg skal ikke skyve følelsene eller smerten bort, gjøre dem til noe skummelt og ekkelt. Godta dem uten å dyrke dem. Tidligere bygget jeg opp under smerten, og da vokser den. Nå er jeg i ferd med å slippe taket til den, godta den uten å være redd for den. Og da slipper den også taket. For jeg vet, jeg husker hvordan det var, og skal ikke glemme. Slik jeg var da jeg drakk, da jeg var redd for hva som kunne skje. Det skjer ikke nå.

Selv om det kommer enkelte stunder hvor ting ikke er helt som ønsket er livet i det store og hele veldig bra. Livet selv er en reise, og når jeg godtar forandringer og mitt ansvar så blir reisen en mer lykkelig opplevelse.

Jeg vil heller glede meg over besøk i helgen. En person som har gitt meg mye bekymringer, men også bragt meg mye lykke. En person som det kreves at jeg er der for når vedkommende er klar, som nå, så da legger jeg selvmedlidenheten bort. Jeg ønsker å dele min reise – på godt og vondt…

Fristed – men hjelper ikke å dra dit i seg selv, tro det er løsningen uten at jeg gjør en handling

Jeg kunne ikke annet enn å bare være her – være nær…

Hva feiler det legene?

Jeg gruer for å få koronavaksine nummer to, og det skjer til torsdag, 24.06.21, kl. 09.05. Egentlig skal det være en gledens dag, men etter hva som har skjedd med min samboer, alle de forferdelige, smertelige etterreaksjonene han har måttet gå igjennom denne siste uken, så blir jeg redd.

Vi hører sjelden, eller aldri om disse alvorlige reaksjonene på Pfeizervaksinen. Den omtales som den gode og trygge, og det er den vel også i de fleste tilfeller. Men jeg må si jeg fikk sjokk da jeg leste gjennom utallige og alvorlige sykdommer den har forårsaket hos flere personer, til og med dødsfall. Og jeg er enda mer i sjokk over hvordan enkelte leger gir mangelfull eller ingen informasjon om at vaksinen kan gi utallige komplikasjoner. De antar, uti fra pasients journal, og sjekker ikke ut om koronavaksinen er årsaken til personers smerter. Lite lyttende, uinteresserte og virker uvitende om at vaksinen kan være bakgrunnen til uutholdelige kroppsplager og avviser å ta flere, nødvendige sjekker for å konstatere hva som egentlig feiler en.

Mennesker som har ansett seg selv som friske og vitale har fått store komplikasjoner. Herunder også min samboer. Riktig nok har han hatt problemer med reflux, nedsatt lukkemekanisme i spiserør i mange år, men den senere tiden vært nesten symptomfri og fin. Likevel skulle denne diagnosen skape problemer. Nå var det ikke den lidelsen i seg selv som skapte de enorme reaksjonene på vaksinen, men indirekte kan det sies heller legenes tanker rundt ham som pasient.

Det skremmer meg, at personer som har studert medisin og menneskekroppen i seks år, og dernest praktisert yrket en tid, noen lengere enn andre, men uansett burde alle ha nok kunnskap om kroppens funksjon, sykdommer og eventuelle reaksjoner på blant annet vaksiner. Ikke minst sette seg inn i komplikasjoner og ettervirkninger av dem. Derfor er det meg svært underlig at to forskjellige leger, på to ulike praksissteder ikke klarer å se og gi en forklaring om at min kjæres lidelser kan ha utspring i vaksineringen som ble fullført cirka fjorten dager før starten på hans smertehelvete. Ingen nevnte mulige ettervirkninger. Tenkte de det overhodet, eller så de seg blinde på hva de trodde. Skal de overhode tro? Skulle de ikke vite, vertfall undersøke for å kunne vite…

Jeg skal ikke gå alt for langt inn i sykdomsforløp og plagene, men gir en kort forklaring for å gi et bedre bilde.

Ettervirkningene var vage i starten, med symptomer som utmattelse og brystsmerter, tilnærmet like refluxplager, det skal sies. I tillegg hadde venstre lymfekjertel hovnet opp, som min samboer først hadde oppdaget som utposning i nedre, venstre mageregion, to uker før brystsmertene startet. Denne utposningen kunne minne om brokk, noe min samboer også antok etter mange tunge løft opp igjennom livet. Plagene vedvarte og økte i styrke, og vi trodde de nådde toppen natten for fem dager siden. Både min samboer og jeg var overbevist om at han hadde hjerteinfarkt, og at jeg av den grunn ringte 1-1-3, hvorpå ambulansen kom ganske raskt. De behandlet ham derfor som om han hadde hjerteinfarkt, naturlig nok, men konstaterte ved to EKG’er at det ikke var noe feil ved hans hjertet. Like fullt ble det ikke foretatt andre undersøkelser under oppholdet på legevakten, annet enn å gi syrenøytraliserende væske, siden det muligens var refluxen som hadde kommet tilbake i forsterket utgave. Det ga en midlertidig lindring, hvorpå han sendes hjem en time senere.

Resten av dagen og påfølgende natt var han etter forholdene ganske stabil, noe murring i halsen, og han var naturligvis mer trett og sliten. Smertene tiltar igjen, og formen er som en berg-og-dal-bane. Ene timen bra, hvorpå neste time helt forferdelig. Det lykkes å få en fastlegetime to dager senere, på fredag, men hos en vikar. Like fullt, og selv om denne legen ikke er kjent med min samboer som sin pasient, eller hans sykdomshistorie, er det vel å forlange at hun lytter empatisk til hva han forteller og ikke lager seg antagelser, skriver ut medisiner, syrenøytraliserende piller, som han gjentatte ganger forklarer han ikke trenger akkurat nå – de hjelper ikke, det er noe annet. Heller ikke hun tar blodprøver, hverken for å utelukke eller konstatere årsaken til disse umenneskelige smertene, som han har beskrevet som tusen kniver i bryst og halsregionen, lammende smerte som bølget gjennom kroppen og etterlot seg kraftløshet i armer og ben og ellers nedsatt allmenntilstand.

Legen virket aller mest opptatt av å avslutte konsultasjonen, som tok omtrent fem minutter og kostet kroner 260, for å ta helgen og slappe av, og sendte min samboer hjem med ingen ting, eller rettere sagt med enda mer smerte, feber og langt flere bekymringer. Det er både skammelig og uhørt.

Jeg hadde tråkket urolig rundt, uvitende, og langt utpå fredagsettermiddagen kom han omsider hjem, medtatt, sinna og fullstendig utkjørt. Smertene var igjen oppadgående, så jeg beordret ham i seng, og der har han holdt seg side, til for litt siden.  

Disse dagene har jeg kjent på hjelpeløshet, en maktesløshet over å ikke kunne hjelpe, kunne lindre og gi den omsorgen som helsevesenet burde gitt. Som pårørende, enten det dreier seg til rusavhengige eller andre lidende, handler det aller mest om å være der. For vi kan ikke annet gjøre, hvor mye vi enn vil. Jeg har passet på, våket over ham, gitt drikke og strøket hans panne og rygg – beroliget ham og vist omsorg, omtanke og min kjærlighet. Jeg har vært der, vist nærhet, og det har kanskje vært tilstrekkelig nok, for ham. Han har fått ro. Han har selv klart å ta det med ro, stengt verden ute. Ikke orket annet heller.

Feberen har gått ned, og det har lymfeknutene også. Øynene begynner å få tilbake noe av gløden, og huden er heller ikke så gufsen. Jeg konstaterer mindre smerte, og han bekrefter. For første gang på to dager spør han om å få noe å spise; speilegg hadde vært godt, og det smakte visst ikke så aller verst. Med andre ord er smakssansene også på vei tilbake. Ikke denne emme og tørre smaken i munnen lenger. Jeg er så glad når jeg rydder bort tallerken og bestikk: Godt å ha deg tilbake kjære!

Det har vært noen vonde og ubeskrivelige dager, men jeg har hatt det bagatellmessig i forhold til hvordan min samboer har måttet hatt det. Uansett, denne frykten for å miste noen man er glad i har vært forferdelig. Ikke vite – all bekymring for hva det er og hva som kan skje. Sinne over helsevesenet, legestanden og hele situasjonen; hvorfor ingen vil eller tørr fortelle om disse etterreaksjonene til Pfeizervaksinen. De må da ha visst?! Er det for å ikke skremme noen fra å ville ta den? Like fullt skulle de tenkt tanken, sett hans tilstand i lys av fullvaksineringen og dermed informert om denne mulige ettervirkningen.

Jeg har «skrållet» på nettet, i håp om å finne noen forklaringer, googlet sykdomsforløpet, selv om det ikke er å anbefale, men hva skulle jeg gjøre, i all min redsel og frustrasjon over hans tilstand og manglende informasjon fra helsevesenet – i verdens rikeste land. For jeg har selv leita opp at Pfeizervaksinen har gitt flere tilfeller av hovne lymfer, lungesmerter og mange lignende historier og sykdomsforløp til hvordan min samboer har beskrevet sine. Dette er etter mitt syn noe legene skulle visst og informert om. Den gang ei.

Det står skrevet på Universitetet i Oslo sin hjemmeside: medisinstudiet lærer du om hvorfor sykdommer oppstår og hvordan du kan hjelpe folk til å bli friske og bevare god helse. Du vil altså få kunnskap om hvordan sykdom oppstår, hvordan sykdom kan forebygges, og hvordan sykdom kan behandles. Og da er det forunderlig at ingen han har vært i kontakt med av leger har fulgt disse prosedyrene. De har i stedet skapt mer lidelse, også i form av bekymring ved antagelser og ikke fullverdig undesøkelser og behandling. Selvfølgelig skal ikke alle leger dras under samme kam, men to av to, det er to for mange. Godt mange pasienter har sine pårørende.

Med mine to år på fagskolen, utdannet helsefagarbeider innen rus og psykiatri, lærte jeg at det viktigste jeg som helsepersonell skal gjør er å opptre trygg, vise empati og undring, lytte og vise omtanke til pasienten og pårørende. Er ikke det noe alle helsepersoner lærer også på medisinstudiet? Jeg undrer, og uansett er dette, etter mitt syn og oppfatning, slik vi alle skal være mot hverandre i livet generelt…

*

Og jeg tenker: Takk og lov for at jeg er edru. Tenk hvordan det ville gått om dette hadde skjedd før jeg kom til fornuft – nei, det vil jeg ikke tenke på.

Det er slik jeg liker å se deg, liker å tenke på at vi skal til sommeren igjen. Det er slik jeg vil ha deg, min kjære, i full vigør – på fjellturer og ellers i livet. Og akkurat nå ser sjansen for det veldig oppløftende ut. Og det er ikke takket være legene. Kjærlighet og nærhet var medisinen…

JEG BER!

Mange har blitt felt av sverdseggen, men flere har blitt felt av tungen. Dette sitatet retter oppmerksomheten mot et våpen som mange av oss har anvendt; sarkasmen. De kvasse anmerkningene, de insinuerende antydningene – den hånfulle «kvinnen».

Jeg har vært sinna og irritert. Ønsket alle dit pepperen gror. Orket ikke alt kjaset om at jeg måtte ta til fornuft. Jeg hadde det vondt, for vondt til å ville ha hjelp. Hold kjeft, jeg kan hjelpe meg selv. Personer maset om at jeg skulle be om hjelp. Ble sint på meg fordi jeg innerst inne ikke visste hva jeg skulle gjøre. Hva kunne jeg gjøre når jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre? Jeg var ikke kompetent, ingen lege. Jeg var ikke mottagelig for hjelp heller, selv i min avhengighet, som jeg forsto, men ikke ville erkjenne utad. Avhengig av alkoholen, av mennesker. Like fullt forbannet jeg alt og alle. «Spydde» ut eder og galle.

Jeg hadde ikke blitt videre stolt om jeg kunne se meg selv hver gang jeg ytret disse verbale angrep. Så hvorfor gjorde jeg det? Når jeg var sinna eller frustrert kunne jeg kjenne et øyeblikks tilfredsstillelse over å ha fått til en fulltreffer, den som slo noen ut av gamet. Jeg tenker etter: Ga sarkasmen meg hva jeg virkelig ønsket? Hjalp dette angrepet på noen andre meg til å løse problemene mellom oss? Var det virkelig slik jeg ville opptre? Naturligvis ikke. Og så drakk jeg enda mer. Ville glemme, alt jeg sa. De hånfulle ordene – sviket. Jeg var en hån mot alle. Hadde sviktet alle, men mest meg selv. Forsto jeg?

Jeg innså det. Jeg trengte kyndig helsehjelp. Urolig vimset jeg rundt, i selvmedlidenhet. Skal-skal ikke. Trodde jeg forholder meg mer rolig i kaotiske og vanskelige situasjoner, når jeg egentlig ikke visste, når smerten trykker på og jeg ble så redd – redd for å dø. Jeg skal ikke dø, ikke enda. Jeg drakk mer og sa til meg selv: Du får ikke lov. Hører du Gud. Jeg kan ikke – får ikke lov! Hjelp meg!

Nå kan jeg tenke tilbake: Ingen var større enn meg da jeg drakk, i det minste i egne øyne. Likevel klarte jeg ikke se meg selv i speilet, langt mindre smile. Da jeg kom til fornuft og oppsøkte et fellesskap av likesinnede, hvor jeg hørte snakk om en Høyere Makt. Jeg kunne ikke godta dette begrepet. Jeg trodde ikke på Gud, og ordet makt ga meg frysninger. Alt for mange hadde hatt makten over meg, og sist, men ikke minst alkoholen. Befri meg fra alle makter, de var grusomme og uten kjærlighet. Jeg forsto ikke meningen. Guds og menneskers kjærlighet forsto jeg ikke i det hele tatt. Så jeg fortsatte selvbedraget, og var ikke i stand til å ta imot nok for å få den sunne fornuften tilbake. Til slutt ga jeg opp, jeg slapp taket. Jeg tok et valg, i min fortvilelse, om at bordet mellom oss, eller et tre utenfor, til og med menneskene i rommet kunne være min Gud.

Tiden gikk, mitt liv ble bedre, og jeg hadde funnet min tro – en Kraft sterkere enn meg selv. Ingen Makt, men en KRAFT. Jeg hørte kraftfulle ord og så kraftfulle mennesker. De viste vei. Jeg trodde på dem. Gradvis, med tålmodighet og respekt, med ydmykhet og en mengde ubesvarte spørsmål, kom jeg til å finne min Gud. Til å tro på det gode i mennesker, en Gud som var i våre hjerter, også i mitt eget. Nå gir mitt forhold til denne Kraften meg styrke. Denne kraften som jeg kan se i alt og alle, den som er sterkere enn meg selv og som gir meg mot til å ville leve et lykkelig, edru liv. Sammen med deg.

Iblant kjenner jeg meg fortsatt hjelpeløs og sinna. Når det skjer, vet jeg at det hjelper å snakke med noen, en likeperson, en som kan få meg til å se tingene i perspektiv. Jeg kan også skrive ned alle de forferdelige ordene som dukker opp, og lese dem opp. Lese dem høyt for en venn, en som er utenforstående. Noen ganger kjennes det bra å få det ut. Jeg behøver bare å gjøre det på rette måten, uten å skade noen. Etterpå føler jeg meg bedre i stand til å te meg konstruktivt og kommunisere på en måte jeg kan være stolt over.

Jeg er ikke alene om å ha det slik. De fleste av oss avhengighetspersoner bærer på mer enn vår egen tilmålte del av skammen. Jeg skal ikke forverre den gjennom å benytte grusomme, ugjennomtenkte ord for å ydmyke og forulempe et medmenneske. Gjør jeg det, vokser skammen seg større. Jeg ber istedet.

Akkurat nå, i dag har jeg virkelig trengt min Gud. Jeg har vært så redd. Redd for deg, min kjære. Sittet, stått og gått urolig og rastløst rundt. Jeg ba, og ikke for min egen del, men din. Jeg ber fortsatt. Har bedt til Gud mang en gang, en Gud jeg egentlig ikke trodde jeg ville tro på. Men det hjelper. Selv om jeg sikkert mest har bedt overfladisk, eller kanskje veltet meg i føleri og feiloppfattet hvordan troen på en kraft sterkere føles. Det var mens jeg selv var selvopptatt, av eget liv. Hvilket liv? Alkoholen eide meg, styrte meg. Den ba meg om å leve etter hans vilje. Var han min Gud? Var det han jeg opphøyde? Uvillig, uten kraft til å se det. Så jeg fortsatte å be, men til en annen Gud. For til slutt har jeg forstått, at jeg må be annerledes. Slik jeg har gjort i dag.

Jeg har lært, fått nye innsyn, i meg selv – i livet. Om oss. Ikke som den gangen, da alkoholen ikke var løsningen, og vertfall ingen Gud, slik jeg forsto det, og «han» ville det. Et snev av tro, på en annen Gud… Jeg forstår det nå. Kanskje, eller ba jeg om noe for ingenting. Nei, jeg hadde nok ikke bedt riktig. For muligens sa jeg: Oppfyll mine ønsker, når jeg skulle sagt: Din vilje skje! Har jeg nå forstått meningen? Ja, jeg tror… Så jeg ber… Om ikke annet for å få sinnsro. Men aller mest for deg, for oss – for vårt liv sammen.

Kjære Gud, vis ham din nåde – din vilje skje!

Du hørte meg, min bønn… Takk for din miskunn, din barmhjertighet!

Malt av Ann Helen Nyhus

Gi og få kjærlighet…

…eller unngå å vise omtanke til de som utsondrer usikkerhet…

«Ikke vær så forbanna positiv og glad. Jeg er sur og lei meg, og ønsker ikke din oppmerksomhet». Ok, jeg respekterer andres følelser, vertfall bedre nå enn før, selv om jeg blir usikker når jeg prøver å være imøtekommende og blir møtt med motstand. Jeg har selv vært der, og til tider er jeg fortsatt en som ikke takler positivitet når jeg selv er i dårlig humør. Jeg blir usikker på hva de egentlig er ute etter – har de en baktanke, noe de ønsker å oppnå av goder til egen fordel og ikke bare har til hensikt å vise meg et kjærlig sinnelag. Jeg ønsker jo å anerkjenne andres følelser, de vonde, selv om jeg er glad. De kan få lov til å være lei seg, men jeg må også få lov til å smile.

Noen sier dårlige følelser. Finnes det dårlige følelser? Skal vi ikke godta alle typer følelser? Om vi ikke erkjenner at vi har dårlige dager, og merk ikke dårlige følelser, men følelser som har en negativ påvirkning på hvordan vi ter oss, vel og merke om vi selv ikke anerkjenner at vi er sure, sinna og lite opplagt til å smile, så blir det ikke bare med én dårlig dag, men mange. Noens smil, en positiv kommentar, et klapp på skulderen, en god klem; rett og slett kjærlighet vil kanskje snu den negative trenden, altså at vi har det vondt inni oss. Om ikke med det samme, så kanskje i morgen…

*

I går skrev jeg at når jeg gir kjærlighet får jeg kjærlighet tilbake. I en kommentar fikk jeg at det ikke alltid skjer, og jeg føler for å forfølge utsagnet, som personen dessverre har rett i det. Det å smile til verden betyr ikke at den alltid smiler tilbake. Uansett kan ikke jeg annet enn å fortsette med å vise omtanke og kjærlighet til mine medmennesker. På tross av at jeg respekterer at motparten ikke er mottagelig for godhet, ved å fortelle at jeg ser personen har det vanskelig, så kan jeg likevel gi positiv avstandsnærhet. Om jeg lar vedkommende dra meg ned til sitt nivå, sin sinnsstemning, vil det ikke bli rom for godhet og nestekjærlighet. Det er som regel slik, at etter en stund med flere kjærlige tilnærmelser, får man tilnærmet likt tilbake. Jeg velger å tro det.

Personer som «velger» å vise meg sine negative sider, merk ikke negative følelser, for de finnes ikke. Alle følelser er reelle og skal anerkjennes, om ikke dyrkes. Men la oss si at vedkommende svarer meg i en nebbete og uhøflig tone, på min positiv uttalelse, til og med er personen på grensen til å være ondsinnet, så er det mest sannsynlig en person som har opplevd noe vondt, kanskje gjentatte episoder som har satt negative spor i personens sjel – i minnet. Kan hende har han eller hun vokst opp i et destruktivt hjem eller miljø, hvor kjærlighet har vært mangelvare eller totalt fraværende. Hvordan kan de da forstå min tilnærmelse når de aldri har opplevd annet enn mistro og avvisning? Dette er noe jeg trenger å ha i bakhodet, og ikke bli nebbete og forbanna tilbake, men fortsette min positive tilnærming, bare mer forsiktig. Ikke overøse og dermed overse denne personens usikkerhet i forhold til å kjenne seg verdsatt og sett.

Dessverre er det mange som ikke vet hvordan gjengjelde godhet siden det for dem er ukjent, noe de ikke har opplevd og lært. Disse menneskene har over tid blitt møtt med neglisjering, sinne og i mange tilfeller vold og misbruk av personer som skulle gitt dem kjærlighet og omsorg for å bli trygge senere i livet. I stedet har de opplevd at ingen har anerkjent deres behov for omtanke, nærhet og kjærlighet – de grunnleggende trygghetsskapende signalene. I slike tilfeller er det forståelig at de utviser mistro og besvarer godhet med mistillit og antipati. Det er et faktum at avviste personer blir utrygge og usikre, og de forstår ikke alltid andres gode hensikter, men gjengjelder kjærlige handlinger med mistro.

Jeg vet selv hvordan jeg forholdt meg til personer da jeg drakk, de som prøvde å vise meg nærhet og forståelse. Jeg taklet det svært dårlig. Trodde de hadde skumle hensikter. Senere, vel og merke ikke før jeg hadde vært edru en stund, har jeg innsett at de fleste bare ville meg godt og hjelpe meg. Årsaken til at jeg hadde alle piggende ute var fordi jeg hadde opplevd mye utrygt og traumatiserende. Jeg hadde heller ikke fått lov til å anerkjenne egne følelser, spesielt når jeg var sinna eller lei meg. Jeg hadde også opplevd at noen jeg trodde jeg kunne stole på, som jeg var glad i, misbrukte sine «gode hensikter» for å oppnå goder for seg selv. Når det er sagt ble jeg selv en person som lærte meg samme taktikk for å få det jeg ville ha, og det var stort sett mer å drikke på.

Det er en kjensgjerning at utrygghet skaper utrygghet slik trygge mennesker skaper trygge medmennesker. Grunnleggende trygg oppvekst påvirker livet senere, selv om man skulle havne i et utrygt miljø. Sett fra egne erfaringer, vil jeg påstå at om jeg ikke hadde hatt en såpass god, omsorgsfull og kjærlig oppvekst, ville jeg hatt større vanskeligheter med å komme meg ut av de miljøene jeg etter hvert havnet i. Erfaringsvis ser jeg at om jeg hadde hatt gjennomgående vonde og vanskelige opplevelser, fra livets startfase og inn i voksen alder, ville jeg muligens fortsatt med å leve et destruktivt liv med rus. Et liv stadig på flukt fra mine følelser og en omverden som prøvde å vise meg solsiden. Jeg er ingen psykolog, men jeg tror det tar kortere tid å hjelpe en traumatisert person, som i det store og hele har hatt en grunnleggende trygg barndom og familiesituasjon enn om personen aldri har opplevd å leve i trygge omgivelser i det hele tatt.

*

Barn kan lære at følelsene sine er feil. Med dette mener jeg at de ikke får lov til å vise sinne, gråte og være lei seg eller sørge over tap av en bamse de mistet. Jeg skal ærlig innrømme at jeg selv har oversett egne barns følelser; «dette var ikke så ille, så ikke gråt mer… eller «kan kjøpe en ny bamse». Kan jo unnskylde meg med at jeg kunne være sliten, for det er forståelig at foreldre ikke alltid har overskudd til å tåle barnas følelsesutbrudd som kommer, og de kommer oftest når vi er aller mest utslitte. Men likevel; vit at dersom vi frarøver våre barn muligheten til å bli møtt på hva de føler der og da, kan det få store konsekvenser senere i livet.

En tankevekker: Om vi som voksne stadig hysjer, «stilner» gråt og bortforklarer eller dysser ned sinne eller sorg med ta-deg- sammen-mentalitet, så er det mest sannsynlig oss selv vi snakker til og kritiserer. Vi voksne har en tendens til å ikke utstå barns følelser fordi de forteller noe om oss selv – vi utstår ikke våre egne følelser. Dermed blir ofte andres følelser skumle og noen ganger fremmende, om vi selv aldri har tillatt oss eller lært oss å føle. Anerkjenner du barnets følelser, anerkjenner du egne. «Slagene» du fikk kjenne på som barn, eller også senere i livet om det var fra en person du hadde satt din lit til, overtar du som voksen, og du fortsetter mentalt «å slå».

De som ikke har kunnskap om hvordan livssituasjonen og livshistorien, hvor rusmidler og traumatiserende forhold og hendelser har påvirket dømmekraft og emosjonell regulering til en person, de har dessverre en tendens til å gjengjelde destruktive handlinger eller utsagn med tilsvarende ord og gjerninger. Mennesker trenger noen som tåler dem og de følelser de utsondrer. Noen som forstår og ikke dømmer. Som er der uansett. Spesielt er dette viktig for deg som skal hjelpe, enten som venn eller helsepersonell. Du må ha evnen til å møte egne følelser for å kunne møte andres – tåle egne følelser for å tåle andres. Vise deg selv kjærlighet for å vise andre kjærlighet

*

I en sorgprosess er det lett å ty til bedøvende midler, hjelpemidler som beroliger. Etter mitt syn er det ingen hjelpemidler, men snarere tvert om. De legger lokk på følelsene, og i lengden forverrer det sorgen, når for eksempel rusmidler over tid mister sin virkning og sorgen blir uutholdelig og mengden rusmidler må økes. Leger foreskriver piller og gir beskjed om at «du trenger å roe ned». Roe ned, sier jeg – ærlig talt; skal ikke følelsene få utløp? Hva skjer når du knasker piller? De blir liggende som et klebrig lokk oppå alle følelsene – de blir innestengte, klistret til innsiden din. Du blir ikke gal av å ta tak i følelsene dine, men derimot kan du bli gal om du ikke gjør. Det er dermed ikke sagt at du skal gå rundt å smile når du føler for å gråte. Det er jo mitt poeng, at du skal ha lov til å sørge. Om du utad alltid skal være perfekt og innad har det fullstendig kaotisk, da vil det før eller senere bli kræsj. Livet går opp og ned, ikke glem det. Mennesker trenger mennesker, noen å snakke med. Noen som spør: Hvordan har du det egentlig? Og du skal svare ærlig, når du er klar, og den som spurte må tåle å høre sannheten.

Vi kan ikke sykeliggjøre normale menneskers humørsvingninger. Det skal jo ikke være slik at det bare er plass til glade mennesker. Det skal heller ikke være slik at de som surmuler skal bestemme over de som ønsker å være mer positivt innstilt heller. Vi trenger å respektere hverandre, og kanskje skulle vi bli litt flinkere til å fortelle hvordan vi har det, og hvordan vi ønsker å bli møtt. Sikker noen som er uenig med meg, men jeg vet jo med meg selv, at når jeg er «uttafor», ønsker jeg å bli respektert for det og ikke bli påtvunget «falske følelser». Men jeg må jo fortelle hvordan jeg har det også. Jeg mener heller ikke at jeg skal dyrke denne negativiteten, men jobbe med meg selv til å komme ut av denne synes-synd-på-meg-selv-tilstanden. I så måte har andres tilstedeværelse og holdninger til meg og min emosjonelle tilstand mye å si. Så jeg ønsker at mennesker skal vise sin positivitet overfor meg, slik jeg har tenkt til å fortsatt vise andre kjærlige omtanker. Vi endrer ikke en skakkjørt tilværelse med å tilføre mer kaos, stress, negativitet og ubarmhjertighet.

Jeg er av den tro at det finnes noe godt i alle mennesker. Personene trenger sikkert bare hjelp til å se det selv. Jeg kan hjelpe dem til å komme inn til det og å ta det ut i lyset. Eller foreslå, om ikke direkte om å ta det slemme, vonde inni dem ut i lyset slik at trollet sprekker. Jeg vet at en person som svarer meg med usensurerte ukvemsord har det mest sannsynligvis ikke helt bra. Derfor, om jeg møter noen, som i sin usikkerhet ikke vet hvordan svare meg med en positiv og elskverdig kommentar eller handling, da skal jeg gi vedkommende tid, men likevel fortsette å gi av min kjærlighet ved neste anledning, for før eller siden vil jeg få noe godt tilbake. Jeg gir rom for at personen kan vise sine følelser ved å vise mine egne, skape rom for trygghet ved å se og anerkjenne, være undrende uten å skremme bort, men ved å ærlig snakke om det som jeg selv kan synes er vanskelig, eller var vanskelig. Dette kan skape en gryende kontakt, bygget på tillit, som kjærlighet er avhengig av.

*

Jeg har lært, i takt med min edruskap at følelsene vil ut, og det skal jeg tillate. Jeg har lært og sett at jeg har hatt en normal reaksjon på noe som har vært unormalt. Følelser får det best ute i det fri, og under kontrollerbare forhold, der jeg er trygg på meg selv. Derfor trenger jeg å fremsnakke meg selv – gi meg selv kjærlighet. Om jeg overser egenpleien og kjærligheten til meg selv vil jeg ikke klare å se at andre trenger min omsorg og kjærlighet. Mennesker speiler seg i hverandre. Og så trenger jeg å fortelle mine omgivelser, for at de skal forstå hvordan jeg har det. Resultatet blir, tro det eller ei, at vi får det så mye bedre alle sammen. Når tausheten brytes og stillheten ikke lenger kveler forhold, da blir usikkerheten, den som skaper uro og redsel redusert, og til slutt borte. Det er vel det som kalles ubetinget kjærlighet…

Jeg aksepterer og respekterer at vi kan ha ulik tilnærmingstaktikk i forhold til å oppnå kjærlighet. Jeg kan velge å gi mitt hjerte, eller fortsette å jakte på hjertebilder i naturen, å gi dem bort. For ellers kan vi ikke oppnå kjærlighet, om jeg ikke er villig til å vise min eller gi av den…

JJeg

Ærevære likepersoner – håpsbærerne!

Mange mangler en veiviser, eller de våger ikke å stole på noen som sier de kan veien. De har blitt forlatt og forbigått så altfor ofte. Det har aldri hatt noen som har stått parat og forberedt dem på det som kan forventes i livet. Uansett på hvilken arena de befinner seg er de utrygge, og dermed blir de mer sårbare i sårbare perioder og situasjoner. Der de kunne trengt en ledende hånd må de selv finne åpningen, men i sin fortvilelse og frykt klarer de ikke. I stedet for å komme ut av mørket blir de der og det blir bare mørkere.

De kunne trenge en som selv har leita, og omsider funnet åpningen ut fra mørket. For ofte er det likepersoner som gjør den store forskjell, de som har våget å åpne opp og vil fortelle om hvordan de selv hadde det. De som våger å vise sine sårbarheter uten redsel for å bli mistrodd. Og selv da ikke mukker under, på tross av alle utfordringer med motbakker og bølgedaler, hvor frykten blir satt på prøve, men hvor de likevel går videre. Og som tar de oversette og avviste, de som famler og er redde i hånden og leder dem ut og frem i lyset.

Likepersoner er de som gjør en forskjell, eller de gjør aldri forskjell på fattig og rik, på konge eller lakei – de arbeider alltid frivillig og uten fordommer. Så jeg vil sette fokus på alle hjelpere ute i felten, de som jobber dag og natt og tilbyr det de har – egenerfaring. Gir av hele seg til alle de som mange sviktet og som dermed i sin fortvilelse har funnet trøst og «trygghet» i mørket.

Min bønn er at alle disse «Mor Theresaer» må tas ekstra godt vare på, og styrkes på alle mulige måter. Disse personene ser nemlig ikke bare menneske bak symptomene, men de har selv kjent smerten, den mange bærer på i det skjulte, og flykter inn i rusen for å slippe, slik mange likepersoner selv gjorde. Likepersoner er lyset i mørket. Det er de som bærer HÅP til de som enda ikke klare selv. Det er de som gir HÅPET videre ved sin åpenhet til de som selv ikke våger å åpne opp.

Til syvende og sist finner vi alle vår rette størrelse, men inntil vider har jeg et ønske om at alle kan få lov til å utfolde seg fritt, uten redsel for å bli kuet og holdt tilbake i det som skal være alle sin rettmessige rett til et trygt, omsorgsfullt og kjærlig liv. Dessverre er ikke dette realiteten, så derfor trenger de å feste sin lit til noen, en likeperson – hvor tillit bygges på ærlighet og i trygge omgivelser. En likepersom har mottatt sin gave og funnet sin mening og hensikt med livet, nemlig å gi sin gave videre til de som trenger den mer enn de selv.

Per Fugelli sa: Det er bare en måte å bli trygg på; vi må inngå kontakt med fare. Vi må godta at det forferdelige kan skje. Hvis vi forventer null risiko og total beskyttelse, blir vi evig redde. Absolutt trygghet er umulig. Og jeg tenker; når vi erkjenner følelsene, spesielt denne frykten for andre mennesker, denne redselen for hva de vil oss, og slipper taket til fortidens mørke ved å våge å ta noen i hånden, de som ikke skjuler sin agenda, men blottlegger sine sårbarheter, så kan vi oppleve mer trygghet. Så kan hende vil flere våge åpenhet fremfor å skjule: Den gode åpenheten handler ofte om motet til å overskride sin egen skamfølelse. (Finn Skårderud).

Bare gjennom ærlighet kan HÅP bringes videre, og mange flere kan komme ut av sin mørke avgrunn og selv bli en håpsbærer. Og jeg vil avslutte med å gjenta Rita Nilsen avsluttende ord på et innlegg fra april i år (som jeg dessverre ikke finner igjen, annet enn deler jeg har kopiert og lagret), hvor nettopp dette innlegget er utgangspunktet og inspirasjonskilden til mitt innlegg. Rita skriver: Det er mange forskjeller, men en ting er felles for oss alle: MENNESKET trenger MENNESKER…

Innsikt i meg selv…

… og å slippe taket

Det har gått noen dager siden jeg skrev denne historien under, og siden det har vært en del oppdateringer og endringer i programmet jeg skriver bloggen min, har jeg hatt vanskeligheter med å overføre eller legge ut mine skriblerier (leste den inn på video istedet). Tatt tid å komme inn i det nye, og det skapte en smule frustrasjon, det skal ærlig innrømmes. Så jeg måtte bare slippe tankene på det noen dager, og i går gikk det et lys opp for meg. Så ja, det hjelper å få tingene på avstand, ikke minst å slippe taket…

*

Mye har dreid seg om å slippe taket i det siste, ikke bare ta en bestemmelse, men å sette noe ut i handling. Action! For å slippe taket trenger jeg å erkjenne at noe ikke er helt som det skal. Utfordringer skaper indre konflikt og lager bilyder i følelseslivet. Til og med i mine holdninger til hva jeg føler. Skyver jeg dem bort? Når tankene rundt omstendighetene og holdningen er endret er det lettere å gjøre en endring – å handle. Å gi slipp!

Forleden dag leste jeg om en person som iakttok og undret seg over en fugl som stadig steg høyere og høyere til værs uten at den la så mye arbeid i det. Og det har fasinert meg selv, det å se på enkelte fugler som ikke ser ut til ha noen bekymringer der de svever og stiger med luftstrømmen opp mot himmelen. Et beskrivende eksempel på en skapning som virkelig slipper taket til fordel for naturens krefter. Som jeg leste, er det vel slik at fuglene har nedarvede egenskaper til å overlate og stole på krefter sterkere enn dem selv, at de har gitt fra seg sin egenvilje, og flyr i den tro, eller fordi de øyensynlig vet at de ikke kan annet gjøre enn å gi slipp. For om egenviljen styrte den, ville det «ødelegge dens frie flukt».

Egenviljen har tatt rotta på meg mang en gang. Etter at jeg ble nykter, har jeg benyttet lærdommen om å legge bort egenviljen til fordel for villighet til å gi slipp. Og tro ikke at jeg har klart det hver gang jeg støter på utfordringer. Nei, så automatisk har det enda ikke blitt, slik som for fuglen. Men jeg får stadige påminnelser og erfarer at når jeg, uvitende egentlig, legger noe bort fordi jeg ikke helt finner den rette innfallsporten til å løse problemet, så kommer løsningen av seg selv. Så kanskje jeg kan si jeg har innarbeidet et mønster om å godta vanskeligheter, la dem bero en stund og tenke over om det er mitt ansvar. Er det noe jeg skal ordne opp i så kommer den passende anledningen når jeg er klar, og finner jeg ut at andre har ansvaret lar jeg det være. Det vil si når jeg har klart å gi slipp, for det hender som sagt jeg glemmer å stoppe opp, ta en tenkepause i stedet for å kaste meg over ulike oppgaver.

Jeg har også erfart at det hjelper sjelden å bli irritert og sinna, heller ikke om disse følelsene er kanalisert mot rett hold. Det å straffe meg selv om jeg ikke får ting til med det samme er også fånyttes. I tillegg er det dette med hva som er mitt ansvar. Jeg kan ikke gjøre noe med andres problemer om personene selv ikke ber meg om hjelp. I slike tilfeller trenger jeg også gi slipp. Erfaringsvis vet jeg hvordan noens innblanding i andres privatliv kan forårsake mer skade enn nytte. Som for eksempel da enkelte la seg i hvordan jeg valgte å leve mitt liv. Vel, valgte og valgte. Jeg begynte å drikke av en grunn og da valgte jeg, og fortsatte av en annen, og da hadde det blitt til noe annet enn hva jeg ville og valgte. Jeg var på en måte blitt en av alkoholens mange utvalgte. Dette medførte også at jeg ble en person som anklaget eller provoserte mine nærstående for å avlede dem fra å legge seg i hvorvidt jeg drakk for mye eller ikke. Alltid unnskyldninger, for selv om jeg innerst inne visste at jeg hadde et alvorlig drikkeproblem, ble det alltid dysset kraftig ned. Skyld- og skamfølelsen fikk meg til å flykte mer inn i alkorusen. Og dermed gikk jeg enda sterkere i forsvar, klandret og kranglet med alle om både det ene og andre, og dermed var fokuset tatt bort fra hovedproblemet; hvor mye drikke Heidi?

Mot slutten av min drikkekarriere brydde jeg meg ikke lenger. Jeg ga opp. Orket ikke mer, og det resulterte i at jeg uvitende slapp taket. Mulig alles mas også hadde satt sine spor, selv om det faktisk ikke hjelper så mye hva andre ønsker, om jeg selv ikke er klar for og vil gjøre endringer. Like fullt erkjente jeg min maktesløshet overfor alkohol, og etterhvert forsto jeg at jeg selv ikke hadde styrken til å bekjempe min sykdom. Jeg ga slipp og ba om hjelp. Jeg, som alltid skulle klare alt på egenhånd ba om hjelp. Jeg overlot til andre, til noen som var sterkere enn meg selv, til noen som hadde mer kunnskap enn meg – alene er jeg intet…

*

Jeg er ansvarlig for min egen sikkerhet, og om noen stiller meg til veggs klarer jeg bedre å tenke over hvilke svar som kan hjelpe meg ut av situasjonen. Jeg skal helst ikke reagere med vantro eller angripe tilbake på en provokasjon. Oppnår ingen ting ved å rettferdiggjøre meg selv fremfor noen, ei heller ikke å krype for noen. Når jeg klarer å vende meg innover i meg selv, mot min åndelighet, i stedet for å vende meg mot min fornuft eller min vilje for å få beskyttelse, da først ser jeg hva som er det best anvendbare forsvar. Det å overlate… (Som ikke handler om å gi opp, men å gi slipp på gamle idéer, de som aldri førte frem til fremskritt). Og nettopp da finner jeg min indre styrke, den som også tillater meg å godta at denne styrken vokser sammen med andres…

Det var da jeg innså min maktesløshet, hvordan min virkelige situasjon var fatt at jeg forsto hvorfor det var nødvendig å gi slipp. På tilsvarende måten gir jeg nå slipp når jeg står i en situasjon jeg ikke rår og har myndighet over. Hvor min egenvilje aldri kan strekke til. I stedet kan jeg be en stille bønn, sinnsrobønnen – erkjennelse og aksept, og jeg ser at mine problemer har fått meg til å be, og da har de sannelig oppfylt sin hensikt:

Gi meg slik sinnsro

Til å godta de ting jeg ikke kan forandre

Mot til å forandre de ting jeg kan

Og fornuft til å se forskjellen

*

Å finne indre styrke er å se bortenfor det synlige og konsentrere livets søkende på det usynlige.