Hvorfor drakk jeg?

Altså; Ja hvorfor drakk jeg, i starten?

Da jeg ble skilt og flyttet med mine to, den gang små barn, ble ikke hverdagen slik jeg hadde tenkt. Til tross for at jeg hadde komme meg ut av et ekteskap med mye alkohol og vold, hvor jeg stadig var redd for hva som ville skje hver dag, så tydde jeg nå selv til alkoholen. Selv om jeg avskydde alkohol, ble den nå min trøst. Når barna endelig var i seng ble ølflasken åpnet. Jeg taklet ikke ensomheten. Jeg hadde lengtet etter å komme for meg selv, bli fri og bestemme over meg selv og mitt liv, men så følte jeg meg mer fanget i mitt nye hjem og med min nye tilværelse. Da ble ølen min beste venn. Den fikk meg til å føle meg mer frigjort, avslappet og åpen. Den fikk meg til å sove. Den åpnet nye dører.

Alkoholen ble en sosial døråpner. Jeg turte å ta kontakt med andre mennesker. Jeg turte å “gi” mer av meg selv og oppsøkte nye steder. Jeg turte å snakke. Jeg turte å le og ha det gøy. Livet ble plutselig moro å leve igjen. Det ble egentlig en stor fest. Jeg skaffet meg barnevakt på kveld-og nattetid slik at jeg kunne dra på byen og more meg. Uten at jeg forsto det da, var jeg tilbake der det engang startet, i min ungdom, på festlokaler med dans, sprit på innerlomma og ikke-tenke-på-morgendagen. Hadde jeg allerede som fjorten-åring lagt grunnlaget for å bli en alkoholiker? Mulig var det i genene mine, medfødt og eller miljøpåvirket.

Jeg levde et dobbeltliv med full jobb, alenemor og utad flink og pliktoppfyllende, til å være den som aldri takket nei til en fest, den som alltid var med på moroa. Jeg var høyt og lavt og ble et midtpunkt på de fleste festligheter. I jobbsammenheng tok jeg på meg nye oppgaver, hjelpsom og store utfordringer stoppet ikke meg. Ingen skulle ha noe å klage på meg nei. Men på kvelder, når jeg ikke dro ut, når jeg ville være hjemme, når jeg følte at barna også måtte få en del av mammaen sin, da var jeg den lille, redde og angstfylte Heidi. Den som var utrygg og kjente seg forsvarsløs, den som var redd for å bli forlatt, ikke bli godtatt, redd for å bli avslørt og “avkledd” og som ikke taklet ensomheten. Da satt jeg og drakk alene og gråt av selvmedlidenhet.

Jeg syntes så synd på meg selv og jeg var sint og bitter på både foreldre, søsken, eksmann, ja til og med på mine egne barn for at de hadde “stått og sto i veien” for hvordan mitt liv egentlig kunne ha vært. Det ene sekundet forbannet jeg mange rundt meg for alt vondt de hadde gjort mot meg, og i neste var jeg så redd for at de skulle forsvinne fra meg, at de skulle skyve meg bort og ikke ville ha noe med meg å gjøre mer. Nei, det var best å drukne alle sorger og vonde tanker i alkohol. Så jeg drakk mer, og mer, og mer… Og jo mer jeg drakk jo mer angstfull og redd ble jeg. Alkoholen bare forsterket alle mine følelser.

Jeg drakk på redsel, angst, sorg, sinne, frustrasjon, irritasjon, nedstemthet, ja alle de negative følelsene jeg hadde, og ble selvfølgelig mer sinna, nedstemt, angstfull og så videre… Jeg drakk også når noe skulle feires, når noe var positivt og jeg følte meg glad og oppstemt. Da ble jeg mer glad og oppstemt, for en kort periode. For dersom jeg ikke klarte å avslutte i tide, noe jeg sjelden gjorde, så snudde gleden seg til sorg og sinne ettersom jeg fylt på mer med alkoholholdige drikkevarer. Jeg klarte som regel aldri den balansegangen, å slutte mens leken er god.

Forsto ikke andres bemerkninger. Ville ikke høre at nok var nok, eller at jeg burde gå hjem nå. Ingen skulle komme her og komme her… Jeg visste jo best. Jeg var langt ifra full. Jeg hadde ikke noe problem. “Slutt å mas, ikke rart jeg drikker…”.Når jeg satt og supet på hjemmebane, med ølflasken gjemt bak sofaputen, og barna kunne komme opp, se på meg med triste øyne og be meg dempe lyden av musikk eller slutte å synge, så gjorde jeg det. I stedet ble jeg sittende å gråte og åpne en ny flaske. Hvorfor er det ingen som liker meg? Ikke engang barna…

Alkohol er et symptom på at noe ikke er som det skal. Det er symptomer på en følelsessykdom. Alkoholisme er faktisk en følelsessykdom, en progressiv dødelig sykdom, som kun kan leves med ved å leve uten. Bare for i dag skal jeg ikke drikke, og da forlenger jeg livet mitt med en dag av gangen. Tenk om jeg hadde visst det da jeg drakk. Det er godt jeg vet alt jeg vet i dag, for kunnskap hjelper for å vedlikeholde mitt edruskap. Likevel har mine erfaringer skapt meg, den jeg er i dag, og jeg er på en måte takknemlig for at jeg er alkoholiker (en gang alkoholiker – alltid alkoholiker). Men alle plagene, all uforutsigbarheten og alle sorgene jeg har påført alle mine kjæreste, de skulle jeg vært foruten, hatt ugjort…

Tilgivelsen…


Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s