Skulle ha en skrivepause i dag, men jeg stoppet opp og tenkte at noen ord med ut i dagen vil jeg gi dere.
I dagens løp stanser vi hver gang vi hisser oss opp, eller tviler, og ber om hjelp til å tenke og handle rett.
I dag ber jeg ydmykt min Høyere Makt om nåde til å finne tid mellom impuls og handling, om at det ikke må blåse en kjølig bris når jeg reagerer med varme, å avbryte hissighet med stille fred, å akseptere øyeblikket som lar dom bli innsikt og forholde meg taus når min tunge løper løpsk for å angripe og forsvare.
Jeg lover å lete etter hver eneste anledning for å kunne vende meg til min Høyere Makt for å få veiledning. Jeg vet hvor denne makten er: Den sitter i meg, så klar som en fjellbekk skjult i småfjellene, der er den uventede Indre Kraft.
Jeg takker min Høyere Makt for denne verdens lys og sannhet som jeg ser når jeg tillater den å styre mitt syn. Jeg stoler på den i dag og håper at den tillater meg å gjøre alt jeg kan for å finne frem til den rette tanke og handling i dag. (Daglige refleksjoner s. 30)
Med disse ordene går jeg ut i dagen, med akkurat nok bagasje til å klare av eventuelle hindringer på min vei. Jeg velger å gå på den smale stien. Jeg kan sette meg ned, ta en pust i bakken og tenke nøye gjennom hvilket veivalg jeg skal ta ved neste veiskille. Skal jeg ta letteste motstandsvei eller den litt mer kronglete stien, den som snor seg mellom kvist og brask, den som er litt humpete og har noen flere bakketopper å forsere, eller skal jeg ta stien midt imellom. Velger det siste alternativet for jeg trenger litt motbakker, noe å bryne meg på for ikke å glemme hvordan ta i bruk mine krefter og min vurderingsevne. Jeg trenger det for å kjenne at jeg bruker kroppen og hodet, at jeg er i utvikling.
Gå ut og gjør dagen til din.
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 