Hjemme – alene – fest

Før, mens jeg drakk, spesielt på slutten, var noe av det jeg gikk og håpet på, at min samboer skulle dra bort med kamerater i helgene, men det skjedde nesten aldri. Han var der, hele tiden, liksom passet på.  Det var slik det føltes. Jeg kjente meg overvåket, innestengt og jeg følte bare at jeg måtte drikke mer. Foruten vinen vi hadde til maten eller som vi liksom skulle nippe til foran fjernsynsskjermen, noe jeg aldri har forstått, dette med å nippe til vin, for jeg drakk jo for å få en rus raskest mulig, og det oppnår en ikke ved å nippe, så jeg hadde jo mine lager over alt i huset, og ute i boden, i blomsterbedet, i skogen, ja over alt. Siden jeg tålte ganske mye, etter mange år med drikking, ble jeg ikke fersket eller han merket ikke at jeg ble mer beruset enn ham. Det var det jeg trodde, at han ikke så eller ante noe om hvorfor jeg stadig var ute og stelte med blomstene, vel og merke på vår -og sommertid. Men selvfølgelig var det bare meg selv jeg lurte. Han visste så altfor godt.

Nå, nesten fire år etter min aller siste tur ut i boden for å spe på med mer vin, forhåpentligvis, så sitter jeg her, alene. Det er fredag kveld og jeg er alene, tenk det, men jeg drikker ikke. Det er hjemme – alene – fest uten noen som helst vin på bordet. Det har vært mange slike helger det siste året. Min samboer har fått seg et liv igjen. Han slipper å være redd for å dra ut med venner mer, slipper å ikke vite hva jeg måtte finne på her hjemme alene, med all den vinen, i kroker og kriker. Slipper å uroe seg for om jeg ramler og slår meg når vaskeorgien kom, når vegger og tak skulle skures. Han slipper å være redd for om jeg lever når han kommer hjem.

Ja på disse alene helgene koser jeg meg virkelig, og jeg vet han gjør også. Begge slapper vi av med det vi liker. Han med hopprenn og en øl med gutta og jeg med håndarbeid, skriving, lesing eller en god film. Potetgull i en bolle, Joe Ginger – engelsk ingefærøl, nydelig, og alkoholfri selvfølgelig, og med beina på bordet. Nei det stemmer ikke, for det kan jeg ikke fordra, at noen har beina på bordet, så der går grensen, men jeg slapper vertfall av og koser meg med de tv-programmene jeg liker å se på.

Da jeg drakk ville jeg være alene, samtidig som jeg ikke klarte å være alene. Jeg taklet ikke for mye nærhet, men var redd for å bli forlatt. Jeg hungret egentlig etter kjærlighet, men tålte ikke at noen var kjærlige fordi jeg selv ikke hadde noe å gi. Jeg gikk først for å ikke bli skuffet når andre gikk. Nå kan jeg fortsatt sky for mye nærkontakt, men jeg vet hvorfor og min samboer vet, og jeg vet han ikke går og jeg bli også. Derfor er det så godt å være alene, bare meg, og vite at i overmorgen er vi to igjen. Akkurat slik det skal være. Men nå skal jeg bare sitte her, i mitt eget lille selskap, hjemme – alene – fest. Det er så deilig å bare være meg, for da føler jeg meg faktisk mindre ensom.

Jeg har sovet noen timer nå, og lørdagsmorgenen lyser mot meg. Ingen fyllesyke, ingen angst og ingen black-outs som uroer eller tar fra meg gleden ved å kjenne at jeg virkelig lever. Nå ser jeg himmelens rosa skjer, jeg ser kråkene i hastig flukt, og jeg vet at jeg trenger ikke flykte mer. Jeg trenger ikke lenger være redd for morgendagen, for jeg tar en dag av gangen, og bare gleder meg over hvert lille sekund jeg kan ta del i dette underfundige univers. Livet er herlig.

Hva morgendagen bringer vet jeg ikke, men jeg har laget meg en liten plan for den, noe jeg inn imellom må. Jeg skal ut og gå en lang spasertur i skogen. Burde hatt ski på bena, men her er det dessverre for lite. Men ut skal jeg, med nistepakke og kaffe på termos og bare nyte skogens ro. Så det kan hende jeg tar en fridag fra skrivingen, hvem vet. Det vil tiden vise.

Ha en god lørdag alle dere, hva enn dere måtte finne på – kanskje ingenting, og det er jo også noe…

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

 (1. vers av Tor Jonsson dikt: Når du er borte, et av mine favoritt dikt)