Følelser

Det er mandag morgen og jeg våknet, som vanlig, ganske så tidlig. I dag var det katta som vekket meg, og egentlig hadde jeg mest lyst til å bare snu meg rundt, dra dynen godt over hodet og stenge hennes mjauing ute, men jeg stod opp. Dette blir ingen god dag, var første tanke som slo meg. Da kunne jeg allerede ha tapt, på en måte. Jeg lot mine negative følelser nesten ta overhånd.

Følelser forteller oss om hva vi “mener” om en situasjon eller mennesker vi forholder oss til. Følelsene kan være mange, og de kan være to vidt forskjellige i samme situasjon. Det kjente, og sikkert mest forhatte spørsmålet: “Hva føler du nå?”, som alle sportskommentatorer alltid stiller i situasjoner der idrettsutøveren aller mest ønsket å klappe til personen, som hadde vært så dum å stille dette spørsmålet ti sekunder etter at personen har slitt seg gjennom fem mil på bakglatte ski, men med all respekt, mest for seg selv, svarer de, smilende: “Jeg er så glad”! Går det an… så glad, og med et smil! Trodde egentlig de var mest slitne og forbannet jeg, og de er nok det, men de har lært seg å tenke før de handler eller snakker. De handler ikke på den første følelsen, men de lar den blande seg med alle de andre følelsene de har, tar en “samtale” med seg selv før de velger ut de mest fornuftige ordene der og da. Nå finnes det enkelte utøvere som ikke går gjennom denne omformingsfasen, men går rett på handlingen…

Et hvert “normalt” menneske har lært seg å tenke før det handler. Mest for å ikke såre eller skade noen, eller sette seg selv, eller andre i et dårlig lys. Det er noe vi lærer ettersom vi gjør oss erfaringer, at vi får tilsnakk og refs for noe vi sier som ikke burde vært sagt. Tror egentlig ikke uttrykket å snakke fra levra fører så mye godt med seg, selv om ærligheten bør stå i høysetet, men noen ganger er det lov, og nødvendig å tenke seg om før en snakker eller foretar en handling. Selvfølgelig skal det ikke være opp til andre hva du bør føle og dermed hvordan din reaksjon skal bli heller. Når en stadig blir irettesatt for å “ha feil følelser”, da bli jo reaksjonen der etter også, innestengte og forbudte følelser.

Som alkoholiker, da jeg var aktiv, gikk sjelden følelsene gjennom kverna. Det ble sagt og gjort mye rart, dumt og også farlige ting som et resultat av at jeg hadde enten en god eller dårlig følelse. Ingen rasjonalisering overhode. Følte jeg meg utrygg så drakk jeg mer. Følte jeg sinne, glede, irritasjon eller opprømthet, så drakk jeg. Mine følelser tok fullstendig overhånd uansett, jeg klarte verken kontrollere de eller være selektiv i forhold til hva jeg egentlig følte i den spesifikke situasjonen, hva den fortalte meg. En og samme situasjon kunne skape så mange følelser i meg at det gikk nesten over i det å være psykotisk, og det å ha en psykose kan føre til svært uheldige resultater, men jeg skal ikke vikle meg inn i noen psykologiske formuleringer her…

Hvorfor var følelser så vanskelig for meg. Noe av forklaringen lå vel i at jeg ikke hadde lært å verken takle eller snakke om følelser i min oppvekst. Hjemme hos oss var følelser tabu, noe vi ikke snakket om, langt i fra viste, ikke engang ved begravelser. Når noe var galt så kom stillheten. Det man følte var vanskelig ble løst med stillhet. Jeg fikk jo gråte når jeg ramlet og slo meg, men ble raskt hysjet på og “slutt å gråte nå, det var da ingen ting”, så jeg bet det i meg. Likevel husker jeg min mor som alltid gråt mer eller mindre i skjul. Ingen skulle se at hun var lei seg. Det var dette jeg så, tenkte mitt og lærte at slik skulle det være, og slik ble det. Når jeg fant ut at alkoholen fikk løst opp alle disse klumpene av størknete tårer inn i meg, så var det en forløsende følelse, i starten, men etterhvert gråt jeg meg tom og så drakk jeg mer, men ingen tårer kom, bare sinne, irritasjon og etterhvert ble jeg redd, fikk angst og følelsene var bare et gedigent sammensurium. Fullstendig kaos i hele meg.

Jeg løste alle mine følelser ved å drikke på dem, eller det ble som at jeg la et lokk over både de gode, fine følelsene og de vonde, opprivende følelsene. Jeg klarte ikke skille dem fra hverandre og jeg kunne gråte når jeg egentlig skulle le og omvendt. Til slutt skjøv jeg alle problemene foran meg, som en snøplog, turte ikke kjenne på: Hva føler du nå Heidi? Jeg var helt flat, totalt følelsesløs, kald og tenkte bare på å flykte. Følelsene skapte en så sterk angst og frykt for at følelsene skulle dukke opp. Tenk om lokket sprenges av? Og det gjorde jo det til slutt.

Tilbake til kattemjauingen; på en mandag morgen, mandager som for mange er en skikkelig dårlig dag, også for meg da jeg drakk. Eller alle morgener var like dårlige. Ja altså, katta mjauer og jeg er i tillegg svært så bakfull. En helg med bare drikking, som vanlig. Katta hadde nok stått der og skrapet på soveromdøra en stund, for når jeg endelig står opp er det nesten så den ikke kommer seg ut raskt nok. Den hersens katta. Hva galt hadde den egentlig gjort, den ville bare ut på do? Men det var jo slik jeg tenkte. Min dårlige følelse, min fylleangst gikk utover en uskyldig katte fordi jeg lot være å gå innom den delen av hjernen som skal fortelle meg at det er jeg som er ansvarlig for at katta irriterer meg. Det er jeg som lar meg irritere, ergo så er det min feil at jeg blir sint, ikke katta. Men med en historikk der dette ikke var en tillært eller innøvd måte å reagere på, så fikk katta gjennomgå, min samvittighet snakket; jeg er et dårlig menneske, så jeg kan bare drikke mer… Marsvinet løp rundt i hjulet sitt igjen, og igjen…

Heldigvis er det dagen i dag, mandag i 2019, og jeg er ikke bakfull eller full av angst og frykt. Men jeg er bitte litt redd, og det lar jeg gå ut over katta, i tankene mine, i en brøkdel av et sekund, så snur jeg “tenken”, spør meg selv hva som skjer, kjenner godt etter, ser inn over og finner svaret; Jeg gruer meg for et foredrag. Det er det jeg gjør. Uroen for det ukjente. Min ikke fullt så stabile trygghet. Jeg kan jo bare si det som det er. Har gjort det før, i trygge omgivelser. Trenger å øve meg mer jeg. Noen ganger synes jeg det fortsatt er vanskelig å snakke med personer jeg ikke kjenner så godt. Det er vel lov. Snakker til meg selv. Tenker, føler, handler. Jeg stryker katta over ryggen og slipper den ut, går på badet og løser opp i redselen. Det er bare å si det som det er Heidi, være ærlig, at jeg er ikke klar for store forsamlinger enda, snakke om meg selv, selv om jeg vet hva som skal sies, men det blir for stort, for skummelt. Så jeg sender en melding. “Jeg tør ikke”! Det var en god følelse det…

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s