Livets små og store gleder…det er lov å le

Odd Nordstoga synger: En farfar i livet sku alle ha, og jeg tenker at alle barn har behov for en trygg voksen. Alle mennesker har behov for noen i livene sine, men aller mest trenger de små, usikre barna noen til å lede dem trygt frem på livets vei. De har behov for en trygg havn å komme tilbake til, noen å støtte seg på, se opp til, spørre til råds, noen å le og gråte med og noen å holde i hånden når alt kjennes skummelt og utrygt eller et fang å krype opp på for å få trøst eller bare kjenne seg ivaretatt. Kjenne seg verdigfull.

Jeg kjenner denne gleden hver gang jeg er sammen med mine barnebarn, og jeg ser gleden skinne i deres øyne. En mormor er også god å ha! Egentlig skulle alle barn ha en mormor, eller en farfar, eller bare en voksen som ser dem for den de er. En som har tid! Tid til å lytte, snakke med, fortelle en historie, leke og utforske verden sammen med. Det er en sann glede.

Jeg tenker; Barn som har fått mulighetene til å utvikle seg som den sårbare, men likevel trygge personen, trygg på seg selv og sine omgivelser, har større muligheter for å bli en trygg voksen. Selvfølgelig vil det alltid befinne seg situasjoner som skaper redsel hos småbarn, men når de voksne personene rundt klarer å forklare og å være den trøstende og omsorgsfulle voksne som barnet trenger, blir det bedre rustet til å erindre og takle disse episodene senere i livet. De må lære å behandle hverandre med respekt og kjærlighet, lære at ikke alt er like enkelt, men at problemer kan løses og at nestekjærlighet og omtanke skaper mer trygghet. Små barn må få utforske, være litt rampete, prøve ut grenser, men vi som voksne må rettlede og være konsekvente med hvor grensene bør gå. Det viktigste er å vise kjærlighet og at det er rom for å vær litt annerledes. Personen som rettleder må selv vite hvor grensene går, ha opplevd nok kjærlighet og trygghet til selv å kunne gi det bort.

Det å sitte og se på barnebarna, og høre deres rungende latter gjør meg så umåtelig takknemlig. De har heldigvis ikke opplevd urett mot seg, enda, og kan forhåpentligvis la være å gjøre urett mot andre. De krangler ja, de er utspekulerte ja, men det er jo bare en læringsprosess som de må få lov til å gå gjennom med oss voksne som gode, forståelsesfulle rollemodeller. Jeg som mormor har fått tilliten til å være der for disse to sjarmtrollene, noe som langt ifra var en selvfølge. Jeg kan ikke la være å tenke på at slik skulle mine barn også ha hatt det, selv om de hadde det mye godt, opplevde mange fine stunder med gode, varme og kjærlige voksenpersoner, også sammen med meg som mamma. Men jeg kan ikke la de vonde dagene de hadde på grunn av meg ta fra meg gleden jeg har i dag til å vise hvem jeg egentlig er. Jeg var ikke slem, men min avhengighet til alkoholen gjorde meg til en annen person. Uansett kan jeg ikke la dette styre meg nå; fortid er fortid. Det er nå jeg lever, i dag, sammen med mine kjæreste. De skal ikke få oppleve meg som den kalde, selvsentrerte og følelsesløse personen jeg ofte var når jeg drakk. Måtte ikke de dagene komme tilbake.

Det er håp i de uskyldige små, og måtte de aldri oppleve ufred og ubarmhjertighet. Skjebnen eller genene sine kan de lite gjøre med, men som voksen kan jeg påvirke dem til å ta mer fornuftige valg, vise dem den beste veien, om ikke for lett, men en vei de kan utfordre seg selv i kjærlige omgivelser. De trenger kjærlighet for selv å kunne finne kjærlighet, og å gi kjærlighet.

Det er en lykke i livet å ha et lite barn på fanget; en som søker trøst og spør meg til råds, eller som vil høre en bok, en fortelling eller bare sitte der, smile til meg og si: Jeg er glad i deg jeg mormor!

Kanskje kan jeg fortelle en historie som denne, slik at vi sammen kan le, men også lære, men mest av alt le – det er viktig:

Her forleden dag ble min første strikkede kjole ferdig. Dessverre ble det noen nummer for stor, siden jeg hadde brukt en annen type garn enn det som stod i oppskriften. Så jeg tenkte; jeg tover den. Det har jeg aldri prøvd, men leter frem hvordan gjøre det enkelt på nettet. Så jeg setter i gang – putter den i vaskemaskinen med ca. en halv desiliter Milo, legger ved et håndkle, som skal «banke» strikkeplagget, setter den på hurtigprogram ved 60 grader. Det er bare å vente.

Spent åpner jeg vaskemaskindøren. Hvor er kjolen min? Inntullet i håndkleet ja, men hva har skjedd? Ikke helt som beskrevet, nei, og mens jeg holder den opp, titter med forundring, og litt fortvilelse, bryter jeg ut i latter. Min kjole hadde krympet, og Rolf Just Nilsens sketsj om jakken som ble til en pjekkert for gjennom hodet mitt. Størrelse 44+ hadde blitt til størrelse 2-3 år, kanskje passe stor nok til mitt minste barnebarn eller en av hennes dukker. Jeg ler så jeg nesten tisser på meg. Til tross for mye jobb og at jeg hadde gledet meg til å prøve på meg min nye, selvlagde kjole, og om egentlig trist, så kunne jeg ikke annet enn å bare la latteren runge.

Resultatet får jeg ikke gjort noe med, og det hjelper så lite å gråte, selv om det var det som kunne passet seg best der og da. Jeg tar det som en påminnelse om at enkelte feil får en ikke rettet opp, selv hvor mye en skulle ønske det. Alle mine feiltrinn i min fortid får jeg ikke endret på, men jeg kan bruke de som erfaring videre i livet. Dette var nå bare en liten filleting i forhold til alt det forferdelige jeg har foretatt meg, alle jeg har såret, skuffet og gjort vondt mot, inkludert meg selv. Men jeg får ikke gått tilbake, jeg er ingen tidsmaskin, jeg kan ikke bare viske det bort eller putte det i maskinen å vaske det bort. Kanskje hadde feilene krympet litt da, men… Jeg må bare godta det som det er. Se framover, men først ta denne dagen i dag og gjøre det beste ut av den.

Da ble det en ny dukkekjole da, eller et sitteunderlag jeg kan ha med på tur, sette meg på å minnes dette feilgrepet, og jeg kan le av det igjen. Selv mye av alt det rare, dumme og til tider ubegripelige jeg gjorde da jeg drakk kan jeg le av i dag. Det er faktisk lov det. Mye skulle jeg hatt ugjort, men det er aldri så galt at det ikke er godt for noe…

Ha en latterlig dag, og la de små gledene få litt mer plass…😊

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s