På lørdag var jeg hos frisøren, og det var ingen positiv opplevelse. Min faste frisør var opptatt med en annen kunde, så jeg måtte ta til takke med en vikar. Min første tanke var: Hvordan skal dette gå?

Sitter der i stolen og frisøren, en dame som dessverre hverken snakker godt norsk eller forstår hva jeg prøver å fortelle henne om hvordan jeg vil hun skal klippe meg, rufser i håret mitt, studerer meg i speilet og tar frem saksen. Igjen kommer en fornemmelse av usikkerhet hos meg, og jeg aner også en usikkerhet hos henne, hvorpå jeg sier at «min» frisør pleier å bruke maskin i nakken og rundt ørene, størrelse 9 mm og hun graderer klippen oppover. Ingen reaksjon, hun bare fortsetter å klippe litt på må-få liksom. Jeg tenker; må bare gi henne en sjanse, stole på henne og at det blir sikkert helt fint dette. Heldigvis avbryter min faste frisør henne, og tilsynelatende starter hun dermed å gjøre slik som det vanligvis gjøres. Likevel er jeg langt ifra fornøyd når hun har valgt 6 mm, men jeg ser det ikke før hun, allerede har tatt et drag ved ene øret. «Hva i hel.… driver du med»? Normalt er jeg både tolerant og tålmodig og prøver så godt jeg kan å se det beste i alle mennesker, men nå overtok alle mine negative sider. Jeg ble rett og slett forbannet, skuffet og lei meg, nesten på gråten. Hvordan vil jeg se ut? Hun skamklipper meg jo.

Fra plassen ved siden av stirrer den andre kunden forskrekket på meg og når damen som klipper meg blir avbrutt av frisørdamen, som jeg skulle ønsket klippet meg nå, så oppstår det en konfrontasjon mellom dem. De snakker på et språk jeg ikke forstår, det gestikuleres og pekes og det ender opp med at jeg sier: Bare gjør deg ferdig du, det får bli som det blir. Og hun gjorde så, og det ble som det ble; riktig kort i nakke, enda kortere ved høyre øre og håret over det venstre øret var nok ment til å være av typen hentehår. Panneluggen, som normalt skrås nedover mot høyre, gikk i en fin bue oppover. Jeg orket nesten ikke å se og flere tårer presset på. Jeg hører frisøren spørre: «Ble du fornøyd»? Skulle jeg svare på dette idiotiske, nesten uhøflige spørsmålet? Puster dypt, mens hun børster bort alle løshårene, og jeg sier med rolig stemme: Nei jeg ble ikke det. Jeg liker faktisk best å bli klippet av noen som vet hvordan jeg vil klippes og som forstår hva jeg sier. Jeg ble faktisk ganske så lei meg nå, men jeg skal ikke dømme deg, du gjorde kanskje så godt du kunne.

Jeg står og skal betale for min “nye look”, prøver å unngå å vise alt for mye av mitt sinne når jeg setter bankkortet i automaten. Titter på summen hun har slått inn og konstaterer at jeg har fått hundre kroner avslag. Ja, ja, det kunne vært verre, men jeg betalte ikke gledelig den gangen. Resten av dagen går jeg og tenker på om jeg burde gått tilbake for og fått min faste frisør til å rette opp alle feilene hun «nye» frisøren hadde gjort. Jeg gjorde ikke det. I stedet ble det en tankevekker. Vi trenger å lytte til de som kan, de som har gjort tingene tusen ganger mer enn oss, de med erfaring og kunnskap i forhold til det som skal utrettes. Jeg trenger å lytte til de som har vært edrue lengre enn meg, høre på deres erfaringer, men jeg trenger også de som er i startgropa, de som med sin uerfarenhet minner meg på hvilke feil jeg bør unngå for å ikke ta tilbakeskritt til deres ståsted eller til og med enda lengre tilbake. Jeg trenger å overlate til noen som har større forståelse, kunnskap og erfaring enn det jeg selv har.

Kanskje fikk vi begge en lærepenge?! Man lærer så lenge man lever… med litt velvilje og en liten dose  positivitet, selv om den satt langt inne denne gangen. Mulig har vi skapt en ny, moderne hårfrisyre – hvem vet, selv om den ikke er fin etter mitt syn, men det er nå likevel bare en bagatell…