Gå i meg selv… Å være tilliten verdig

Det er litt skyer på «himmelen» i dag. Da trenger jeg bare å tenke på hvordan det var, på de dagene som alt var virkelig tungt, trist og grått. På dagene jeg ikke ville noen ting, bortsett fra å drikke. På dager jeg lot telefonen ringe, lot postkassen fylles opp med regninger og annet som lå som et åk på meg. På dager da angsten overskygget alt. Orker ikke, vil ikke. Utsettelse – utsettelse – grave meg lengre ned.

Takknemligheten og ydmykheten fyller opp sjelen og litt etter litt titter solen frem igjen. Jeg vet at når jeg avsetter tid til å se inn over i meg selv, for så å se utover og rundt meg, da tenker jeg klarere og handler der etter. Når jeg støvsuger leiligheten, slik jeg har gjort i morgentimene, da tenker jeg mye og jeg får tatt en god runde inni meg selv også. Selvransakelse er en daglig rutine. Hva må jeg endre på? Hva må jeg bli flinkere til? Hvordan skal jeg få tilbake tilliten?

Har ordna litt ekstra i dag for jeg får besøk av sønnen. Alltid hyggelig siden det er ikke så ofte han titter innom, men oftere nå enn før. Det er vel noe med å la tilliten og tryggheten vokse mellom oss igjen. Han skal få den tiden han trenger. En dag vil han åpne seg opp, fortelle hvordan han hadde det, og hvordan han har det nå. Det gjelder for min datter også, for alle i familien min. Det er bare opp til meg å være dem tilliten verdig. Her har jeg fortsatt mye å jobbe med.

Noe av det som jeg trenger å forbedre:

Jeg må respektere deres selvdannelse, at deres sårbarhet tas på alvor, og ikke ignorere eller «ødelegge» de øyeblikkene de prøver å nærme seg, men imøtekomme dem. Jeg må gi rom for at de kjenner seg sett, verdsatt og ivaretatt.

Jeg må være åpen for enhver kommunikasjon og ikke gå i forsvar. Vi eksisterer jo ut ifra de svarene vi får, enten verbale eller kroppslige – det vi sanser. Det kan ramme så hardt når en ikke får noe svar. Som alkoholiker har jeg skapt en avstand til mine barn og det har igjen fått dem til å være tilbakeholdne. Selvfølgelig vil de være mistroiske på dager de ikke får tak i meg, når jeg ikke svarer på telefonen på flere dager. Det vil være naivt av meg å tro at de ikke tenker: Har mamma begynt å drikke igjen?

Barna må få mulighet og frihet til å snakke uten frykt for konsekvensene, hvordan jeg reagere eller ikke reagerer. Går jeg i forsvar kommer vi ingen vei. Det er viktig med åpenhet for å la seg bevege! Derfor må jeg vise min åpenhet og være tillitsfull og forståelsesfull. Jeg må lytte!

Jeg trenger å bli flinkere til å gi rom for å kommunisere!

Kanskje klarer vi å vise hverandre våre innerste følelser, fortelle hvordan vi egentlig har det, hva vi tenker og dermed få tilbake det gode, fine samspillet. Føle at vi har noe sammen igjen – føle tilhørighet – kunne uttrykke opplevelsen av tillit – gi uttrykk for glede og tristhet – gi slipp på spenninger i kropp og sjel og da kan vi vise hverandre virkelig tillit, omsorg, forståelse og kjærlighet.

I dag skal jeg forsøke å være mer tilstede…