Skuffelser og svik

Det har vært en fin søndag. Tid for tilstedeværelse og samhold. Kanskje skulle jeg åpnet opp for å kommunisere mer, men det viktigste har vært nærhet og det å ikke være for påtrengende, litt romslighet.

Jeg har blitt syk, så jeg kan ikke komme. Ofte brukt unnskyldning da jeg drakk. Det var mye som kom i veien til både viktige og mindre viktige avtaler i min drikkekarriere. Mange ble skuffet. Bursdager, julefeiring, jobb og sammenkomster med barn, familie og venner ble satt til side for alkoholen; den sto i første rekke. Alkoholen styrte.

For eksempel når jeg skulle hjem til jul; på morgenen, når jeg våknet kunne jeg tenke at jeg skal dra, men da klokka nærmet seg avreise, var tankene helt andre steder enn å rekke toget oppover til Otta. Kroppen som verket, pusten var uregelmessig, skjelving og kaldsvettingen fikk meg til å gå forbi kofferten, som sto ferdigpakket i gangen, og ta veien til polet i stedet. I morgen skal jeg dra, men i morgen er alltid i morgen. Redselen, angsten, sviket. Alle spørsmål. Hva skal jeg svare denne gangen når telefonen ringer? Jeg lar den ringe…

Unngår alle. Nye løgner, nye svik, mest av meg selv. Igjen og igjen. Hvorfor? Jeg drikker. Jeg må drikke. Til helvete med alle. Jeg bare må. I morgen blir alt mye bedre. Blir ikke det veit du. Tusen ganger verre. Fy faen! Slutt å mas. Orker ikke alle disse stemmene, alle disse øynene som stirrer. Jeg vet det er alkoholen som styrer. På morgenen, på dagen, på kvelden, på natten. Hele tiden. Hjelper ikke hvor mye andre maser på meg. Ta deg sammen nå Heidi. Gidder ikke høre. Vil ikke høre. Stemmer i hodet. Skal, skal – ikke. Hjemme eller dra. Morgendagen kommer aldri.

Godt å slippe alt dette, selv om jeg noen ganger kan komme med påskudd og hvite løgner for å slippe å dra på noe jeg ikke har lyst til å dra på. Men familien prøver jeg så langt som mulig å ikke svikte og skuffe mer. Dersom jeg skulle finne på å komme med en unnskyldning som ikke helt stemmer, så kjenner jeg det i samvittigheten straks etterpå. Det beste og enkleste på sikt er ærlighet. Slipper alt maset med å alltid huske hva jeg sa og hvor syk jeg sa jeg var. Så på toppen, det å slippe å være redd for å møte de jeg egentlig skulle ha vært sammen med, for å slippe å komme med enda en ny løgn for å dekke over løgnene. Det var et pes…

Nei, det er bedre å si det som det er, eller la være å si for mye og dermed unngå å vikle seg inn i for mange misforståelser og mistroddheter. Jeg skal unngå å skade meg selv eller andre med mine uttalelser. Hvorfor jeg ikke kan komme er jo egentlig mitt problem, ingen andres. Men nå er det slik at de fleste i min omgangskrets vet hva jeg er, og min forhistorie, så uansett hva som blir sagt vil det vel være et snev av uro og mistenksomhet: Snakket Heidi sant nå? Det er faktisk ikke mitt problem, hva andre mistror meg for, men derimot hva jeg selv tenker. Mine tanker, hva jeg sier og hva jeg gjør er det bare jeg selv som styrer, men selvfølgelig må jeg sette det i forhold til hva andres planer er inn imellom. Jeg må ta hensyn til hva andre skal og ikke bare ture fram med egen vilje. Men det er vel noe av alkoholikeren i meg som alltid vil snike seg fram i enkelte situasjoner.

Min avhengighet til alkoholen gjorde at jeg kun tenkte på å tilfredsstille hva hodet min ville, nemlig ruse seg. Det at dette medførte at jeg sviktet andre, sviktet meg selv mest for den saks skyld, var ikke noe jeg ville, men jeg klarte ikke styre det. Jeg ville jo egentlig møte barna, dra på jobb og dra hjem til julefeiring, men alkoholen styrte meg helt andre steder. På slutten styrte den meg bare til å bli værende hjemme, så lenge jeg hadde nok å drikke på. Der satt jeg med min dårlige samvittighet og selvmedlidenhet; det er så synd på meg, alle svikter meg og ingen forstår meg. De fortjener ikke at jeg kommer heller, de kan ha det så godt. Pekte utover, aldri inn over. Alle andres feil, ikke min skyld. Gikk i selvforsvar – måtte forsvare egne handlinger bare for å ha et påskudd for å drikke mer. Det var den gangen det heldig vis. Nå kan jeg være tilstede for barna, for andre og for meg selv.

Ja, det har vært en super søndag og jeg fikk tilgivelse for at jeg kjente et snev av skuffelse i går. Klokka gikk over avtaletid, min sønn var forsinket og jeg ble urolig og mistroisk. Vil han ikke komme likevel? Kanskje får jeg som fortjent?  Det kan være dager jeg kjenner på noe av den samme skuffelsen og sviket som mange har følt på i forhold til meg, men jeg vet at det fører ikke noe godt med seg. Jeg blir bare mer opprørt og skuffelsen vokser seg enda større. Jeg er ikke ansvarlig for andres valg, men derimot mine egne valg, og om jeg velger å la de negative tankene ta overhånd eller ikke. Dersom jeg får en følelse av at noe ikke stemmer, så blir det ikke bedre av at jeg lager meg opp en historie som fyrer opp under alt det verst tenkelige. Jeg pålegger meg noen ganger for mye ansvar og kjenner på min utilstrekkelighet. Glemmer ofte at det som regel er en forklaring. Det er en forklaring på det meste. Og, så er det slik at jeg er jo bare et menneske jeg også, og jeg kommer til kort enkelte ganger. Det er bare å fastslå det…

Men det er noe jeg trenger å bli bedre på; det å passe på å ikke la noen få følelsen av å ha sviktet meg. Den som «svikter» svikter aller mest seg selv…

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s