Og størst av alt er (kj)ærligheten…

Hvorfor har det seg slik at så mange skriver om, og har skrevet om kjærligheten på en eller annen måte? I dikt, sanger, bøker og brev omtales den. Enten den forbudte, den uoppnåelige, den intense og nære og den kjærligheten som var eller den de innerst inne ønsker å finne – det å bli elsket og det å elske noen. Finnes den ekte, rene og sanne kjærligheten, og hvordan kan en best oppnå den? Er det virkelig bare så enkelt som å skrive om den, fantasere om den, drømme om den, så vil den bli virkelighet en dag? Hva må til for å få oppleve at noen sier: Jeg elsker deg!

Jeg drømte om å bli omfavnet, holdt hardt inntil seg, om å kjenne varmen bre seg i kroppen, om å kjenne den sitrende følelsen, kjenne blodet koke, om å være godtatt og elsket igjen, om å kjenne kjærlighetens intense, varlige og følsomme stryk over kroppen igjen, og bare føle at jeg var en del av noe og liksom være i ett med et annet menneske. Ville jeg noensinne få oppleve det igjen, jeg som selv ikke hadde noe kjærlighet å gi mer, jeg som hadde brukt opp all den lille kjærligheten min på alkohol, min beste venn, som ikke ville svikte meg, som fortsatt ikke hadde frarøvet meg all elskverdigheten, slik andre rundt meg hadde, trodde jeg…

Da jeg drakk viste jeg ingen noen form for omtanke bortsett fra til meg selv og det å få nok alkohol, nok å til å døyve all smerten jeg hadde i forhold til det å ikke bli elsket. Absolutt alt dreide seg om å skaffe seg og ha nok av alkoholholdige drikkevarer, og dermed overskygget denne kampen alt annet, vertfall menneskers forsøk på å tilnærme seg meg på en kjærlig måte på. Jeg hadde heller ikke øyne for dem, ville ikke se noen andre enn meg selv, stakkarslige meg, den ingen ville ha, den fortapte sjelen som prøvde å finne kjærligheten på bunnen av en flaske. Innerst inne hungret jeg etter kjærlighet og nærhet. Jeg var utsultet på omsorg og varme, og det lille håpet, som fortsatt fantes i meg, svant nesten hen i min omfavnelse av kong alkohol. Jeg eslet bort det lille som fantes av lidenskap i meg på den jeg trodde var min beste venn, Mr. Spirit. Så da jeg omsider fant ut at han bare var en sjarlatan, en som lot meg tro at han elsket meg og ville meg godt, men bare ville lure meg og ta fra meg den siste slanten av min elskelige sjel, da trodde jeg at jeg hadde brukt opp mine muligheter for at noen ville bli glad i meg igjen, og at jeg klarte å vise min omtanke for noen andre enn meg selv. Men hadde jeg nå egentlig vist meg selv omtanke? Jeg hadde jo egentlig sluttet å være glad i meg selv, så jeg klarte derfor ikke å se at noe i meg var verdt å elske igjen. Men nok en gang tok jeg grundig feil.

Da jeg kom inn i behandling, begynte også forvandlingen av meg selv og mitt syn på meg selv. Dess flere dager uten å tilføre kroppen giftvæsken, så jeg at det fortsatt var liv i hjertet mitt, at det tross alt var en flik igjen av ømhet og omtanke i meg, som jeg så gjerne ville prøve å fordele på mennesker rundt meg, de som tilsynelatende fortsatt viste sin interesse for meg og hvordan jeg hadde det. Jeg erfarte at jo mer av kjærlighetskilden i meg jeg gav, jo mer fyltes den opp. Merkelig! Hva var det som skjedde? Jeg fant ut, med litt hjelp fra personer, som iakttok min forvandling og ga meg tilbakemelding om at det muligens var fordi jeg hadde begynt å åpne opp, være den sanne meg igjen, og ikke lenger levde gjennom alkoholen. Jeg selv hadde begynt å observere de rundt meg også. Hva var det de hadde som ikke jeg hadde? Hva var det de gjorde som ikke jeg gjorde? Derfor begynt jeg også å følge i «deres fotspor», gjøre tilnærmet lik det de fortok seg og ikke minst jeg begynte jeg å lytte, høre på hva de fortalte og foreslo som en mulig løsning og dermed startet jeg selv opp med å dele av meg selv. Jeg ville ha det de hadde, få det likeså bra med meg selv og i forholdene til andre mennesker som de hadde. Så enkelt, men så vanskelig. Jeg var jo ikke noen som likte å snakke, heller ikke å være i kontakt med mennesker, vert fall ikke ukjente, og nå skulle jeg gjøre begge deler. Men var det dette som skulle til, så skitt au!

Nøkkelen lå i det å være ærlig. Jeg forsto at når jeg fortalte om hvordan det var fatt med meg, hvordan jeg egentlig hadde det i mitt indre, ga slipp på min egoisme, sluttet å tro at jeg var unik – at bare jeg hadde det slik som meg, og åpnet døren for at andre fikk slippe til med sine historier, så fant jeg ut at vi ikke var forskjellige, at vi alle hadde våre tunge bører og at vi sammen kunne klare å legge fra oss noe av bagasjen og heller hjelpe hverandre med å bære det som ble igjen i sekkene våre. Vi kunne dele om våres sorger og tap, om våre kamper og svik, om våre innestengte følelser – de vi ikke visste vi hadde, og begynne å høste av hverandres avlinger, som grodde opp fra alle våre felles skjebner, som nå var snudd til håp om en bedre fremtid. Jeg måtte slutte å være selvmedlidende for å få medlidenhet.

Nøkkelen til edruskapet lå altså i det å være ærlig. Jeg måtte åpne opp døren og være villig til å møte det ukjente og utrygge for å klare å sette meg ned ved bordet sammen med dem, dele av godene sammen med dem, å la dem fortelle meg om hvordan de hadde hatt det. Jeg måtte gi rom for å la de vise sin sårbarhet og jeg måtte tilgi dem og ikke minst meg selv. Jeg kunne heller ikke tro at så fort jeg var blitt promillefri, så ville alt bli så mye bedre. Jeg måtte vise dem alle sammen, mest barna, at jeg virkelig ville dette. Og jeg måtte vise det over tid og la hodet mitt erkjenne at jeg ikke lengre kunne drikke alkohol, for da ville jeg nok en gang miste alt dette jeg nå hadde opparbeidet meg. Jeg måtte bare ikke stenge døren igjen, for da stengte jeg dem kanskje ute for godt…

Da jeg forsto at for å oppnå fullstendig edruskap, ikke bare det å være promillefri, men tenke med et klart hode og forstå at det eneste som krevdes var ærlighet, for da ville jeg klare å leve uten Mr. Spirit. Jeg ville ha livet tilbake, mine barn og min familie, så derfor valgte jeg å fortsette med å være ærlig, sluttet å føre noen bak lyset igjen og jeg behøvde ikke prøve og lurer noen mer. Den jeg egentlig hadde narret mest var meg selv, og alle mine tidligere løgner var for lengst avslørt lenge før jeg selv forsto det. Jeg hadde befunnet meg i et mørkt rom, døren hadde alltid vært der, men jeg så den ikke, og jeg visste heller ikke at jeg hadde nøkkelen da jeg endelig kom fram til frihetsdøren. Jeg skjønte ikke at jeg alltid hadde hatt nøkkelen inne i mitt indre, faktisk i hjertet, men godt gjemt bakenfor all ruståken. Da tåka lettet fant jeg den, ærlighetsnøkkelen, den som skulle åpne døren til friheten.

Døren var åpnet og jeg øste ut av all den innestengte lengselen, alle innestengte følelser og all den kjærligheten jeg trodde var fortapt. Jeg hadde ikke lengre noe behov for å skjule hvem jeg var, for jeg var jo et bra menneske på bunnen, jeg var full av omtanke og godhet. Jeg måtte bare få ryddet opp, kvitte meg med alt skrotet, all søppelet som jeg hadde slengt oppå min personlighet, den jeg trodde ingen likte. Alle sto de, med åpne armer, fordi jeg viste min sårbarhet, og da kunne jeg tillate at kjærligheten vokste rundt meg igjen. Jeg hadde ikke lengere behov for å skjule noe og dermed ingen ting å frykte heller. Vel, så enkelt var det nå ikke. Jeg fryktet fortsatt. Jeg var redd for menneskers reaksjoner mot meg. For hva de tenkte, hva de ville si eller det de ikke sa, redd for å høre sannheten de hadde om meg og hvordan de så på meg. Hvordan kunne den sannheten være så mye verre enn den jeg selv så, den jeg hadde erfart og nå begynte å fortelle om? Jeg måtte bare tåle å høre de samme sanne faktaene, slutte å gå i forsvar og verne meg selv mot meg selv, for det var det jeg hadde gjort, da jeg drakk. Jeg måtte slutte å tro at jeg var helt uten skyld, slutte å vende ansiktet bare utover, men se på meg selv og hva som foregikk i mitt sinn.  

Prosessen var i gang. Jeg var på vei mot edruskapen. Jeg skulle fortsette med å være åpen og ærlig, og jo mer jeg åpnet opp jo mer åpnet andre opp og jo mindre ble frykten inni meg. Jeg forsto at det var alkoholen som hadde styrt meg, at jeg hadde vært maktesløs og nesten fortapt i den. For å ta tilbake kraften i meg selv og eierskapet til mitt eget liv måtte jeg overlate styringen til noen andre. Jeg som sjåfør gjorde jo at jeg alltid kræsjet. Ikke så rart kanskje når jeg aldri har hatt førerkortet, og noen kartleser hadde jeg heller aldri vært. Nå var det bare å følge etter på den samme veien som de andre tørrlagte alkoholikerne hadde staket opp.

Da jeg la meg flat, viste min sårbarhet og hjelpeløshet, men like fullt min ekthet og kjærlighet, først da var jeg klar for å ta imot andres kjærlighet. Min selvtillit, som hadde vært på nullpunktet da jeg drakk, vokste seg større og jeg var ikke lengre hjelpeløs og kraftløs. Med å være villig, åpen og ærlig oppnådde jeg igjen å kjenne kjærlighetens glød. Ærligheten var nøkkelen for å kunne bli i stand til å gi av min kjærlighet, og den var ikke forsvunnet eller død. Tryggheten på meg selv ikke minst, og andre igjen tillot meg å vise mitt egentlige meg. Alt dette, og mer til får jeg oppleve, kjenne på, være en del av, få og gi av ved at jeg fant åpningsmekanismen, den jeg hadde gjemt på hele tiden. Jeg måtte bare slutte å tro at alkoholen var løsningen, nøkkelen til å ha et liv og til å tørre å tro på meg selv. Nei, det oppnådde jeg gjennom (kj)ærligheten.

På seg selv kjenner en andre, eller kanskje på andre kjenner en seg selv. Det var en befrielse å se, og ikke minst erfare og begynne å tro på et liv igjen. At andres erfaringer fra den samme mørke verdenen, som jeg hadde tilbrakt så mye tid i, deres historier og opplevelser, som jeg fant det nyttig å lytte til, det var det som ga meg motet tilbake for selv å fortelle om mine opplevelser. De som ikke klarer å ta inn over seg sannheten har fortsatt noe å frykte. De som ikke tåler å høre sannheten, min sannhet, de frykter vel fortsatt noe, kanskje aller mest seg selv og sin sannhet, for min sannhet vet de jo…

Så mine kjæreste barn, mine barnebarn, min samboer, min mor og mine søsken og de vennene jeg fortsatt har; takk for at dere er… Jeg elsker dere! For størst av alt er kjærligheten…

Det brenn!

Det brenn eit ljos med ei flamme så klår

Det brenn eit hjarte som om framtida spår.

Det brenn og det varmar i kvar hug og von

Det brenn i mi sjel om at det gjev godt mon

Ljoset det brenn, snart er det over

Ljoset det brenn over alt det eg lover

Ljoset og eg, vi brenn for våre kjære

Ljoset og eg er her

Og det vil vi alltid være