Er skammen utelukkende negativ?

Vi alkoholikere er vel mestre i å skamme oss. Vi skammer oss over at vi drikker, hvorfor vi drikker og konsekvensene av at vi drikker. Vi skammer oss over det vi har gjort, det vi husker, men kanskje mest over det vi ikke husker. Vi skammer oss over at vi ikke klarer å følge normene, at vi bryter og overstiger barrierer, at det vi gjør egentlig ikke burde finne sted. Vi skal ikke drikke så mye, for det har vi hørt, det vet vi innerst inne, men vi klarer ikke la være, for vi er avhengige, og dermed skammer vi oss over alt dette, og mer til. Vi drikker for å glemme at vi skammer oss, og morgendagen starter med en gedigen skamfølelse, som har vokst seg så stor fordi vi har nedverdiget oss selv, og andres synspunkter på oss og vår væremåte, det at vi ikke klarte det denne gangen heller; å la være å drikke. Vi prøver å utsette drikkingen, men kroppens abstinenser, hodets tankegang og trangen til å måtte ha det, for å døyve sorger, skuffelser, nederlag, traumer, angst og skammen overstiger alle våre ønsker om å ikke ta den drinken, men likevel gjør vi jo det. Skamfølelsens spiralgang fortsetter.

Nå har jeg sittet og leitet fram mine kunnskaper om det å skamme seg. Jeg har gått gjennom egne notater fra studietiden, har googlet og ikke minst tenkt gjennom egne erfaringer angående det å skamme seg. Det hele startet med at jeg kommenterte en persons uttalelser i forhold til å skamme seg slik over det å ikke ha nok selvkontroll over alkoholen, og at vedkommende bukket under for dens makt, at alkoholen overtok styringen over tanker, følelser og handlinger igjen. Dette er en person som har prøvd å slutte å drikke en stund, og som over en periode har klart å la flasken stå, kanskje på hvite knoker – for å blidgjøre familie og venner, men som innerst inne muligens ikke helt er ferdig med alkoholen. Personen har innsett at alkoholen bare skaper problemer, også for en selv, men kreftene i rusen er for sterke og villigheten til endring har ikke vokst seg stor nok. Dette medførte dessverre at personen tok et tilbakefall, tok en sprekk. Den utløsende faktoren for sprekken kan godt være at personen skammet seg over noe, over seg selv – selvfølelsen, det å ikke ha troen på seg selv, at den ikke klarer det den har satt seg som mål – ut ifra andres krav, eller over at den kanskje ikke mestrer angsten eller andre vonde følelser. Personen skammer seg rett og slett over sin egen dårlige dømmekraft. Denne følelsen kjenner jeg selv igjen fra hvordan jeg hadde det når jeg stadig tok en sprekk.

For er det noe som virkelig er forbunnet med skam, så er det nettopp det å sprekke. Jeg, med mine egne erfaringer om at det å skamme seg over et slikt tilbakefall, som selvfølgelig er et personlig nederlag, følelsen av å ha tapt, igjen, vet at skammen bare nærer oppunder det å «ville» drikke mer. Jeg tenkte umiddelbart at denne skamfølelsen som vedkommende hadde var av negativ art, og at det beste var å kvitte seg med den, «kast den på dør» var måten jeg formulerte meg på. Skammen bare bryter en ned, mente jeg. Og det er jo i og for seg korrekt. Men det er også en annen side av skammen, den kan faktisk være god å ha, at den forteller oss at noe ikke er som det skal og at vi bør foreta et endringsvalg. Det var nettopp dette en annen påpekte, at vi ikke skal kaste skammen på dør. Og da var det i gang. Jeg gikk i tenkeboksen, dette måtte jeg finne ut mer om. For jeg hadde låst meg fast i at skammen utelukkende er negativ, og det stemmer faktisk ikke.

Den moralske skammen, det som etter normene er riktig, varsel oss om at vi er i ferd med å gjøre noe galt, som for eksempel å drikke på feil sted til feil tid. Vi kan miste vår sosiale status, og det er dessverre også forbundet med skam. Vi balanserer på en knivsegg, mellom det aksepterte og uaksepterte, og alkoholen får oss ofte til å tippe over til det som ikke er det folk anser som god folkeskikk.  Mange føler et press i å være vellykket og vil så gjerne vise seg fram for de andres granskende blikk, men så gjør man tabber, og skammen sitter på ryggen igjen. Skam henger mye sammen med skyld, og skyldfølelsen. Pålagt eller påført skyld og pålagt eller påført skam. Å skamme seg kan ofte være på sin plass, den fungerer som et kompass i det mellommenneskelige samspillet, når for eksempel vår drikking ødelegger i de sosiale lag.  Men det er når den sosiale -og mentale skammen tar overhånd og virke på en destruktiv måte, som når vi skammer oss over å ta en sprekk. Vi vil egentlig ikke drikke, de negative tankene overstyrer, vi ser bare nederlaget og ikke det at til tross for at det er menneskelig å feile, at vi prøver så godt vi kan, men vi har ikke kunnskapen nok til å klare det akkurat nå, og dermed straffer vi oss selv gjennom skammen. Det er denne skammen jeg vil til livs, altså kaste på dør. Jeg ønsker å ta bort den indre kritikeren i oss, den aggressive stemmen som forteller oss at andre misliker oss, at nå vil vi bli avvist på nytt. Det at vi da trenger å søke ytre bekreftelser, få en overbevisning på at vi egentlig er sterke på innsiden uansett, selv om vi ikke ser det selv der og da, at vi kommer til kort fordi andre krefter er sterkere enn våre egne. Vi trenger altså mer hjelp uten fra.

Men skammen kan få oss til å vegre oss for å be om hjelp. Vi føler oss som sagt mislykket, ensomme og lite verdifulle, og er redde for andres kommentarer, det å bli konfrontert med enda et tap for alkoholens lokkende stemme. Vi kjenner oss utilstrekkelige, at vi har manglende intelligens og er lite begavet, at alle andre er så mye bedre enn oss, at de klarer å være avholdende. Hvorfor klarer de og ikke jeg? Derfor er det vel slik at vi stenger oss inn i skammens verden, vi vil helst ikke vise oss ute blant folk og vert fall ikke be om andres meninger, hva vi bør gjøre for å holde oss edruelige. Da slår selvbildet vårt på nytt sprekker fordi vi føler at vi ikke mestrer. Vi er kanskje redde for å mislykkes igjen og skammer oss over våre svakheter eller manglende styrke til å erkjenne at jeg er ikke et dårligere menneske fordi om jeg tok en sprekk «i dag». Vi trenger gjentagelser, trenger å erfare at vi klarer noe, at vi blir bedre litt etter litt, at vi lærer av våre feil, men at vi trenger tid. Vi trenger kunnskap og erfaringer og vi trenger ros og opp-backing og å se at vi faktisk ikke er alene om å feile. Vi trenger å få bygget opp vår selvaktelse og selvrespekt igjen. Det å se at vi ikke er mangelfulle og defekte.

Når skammen har en positiv virkning på hvordan «jeg» ter meg, så hindrer den meg i å gjennomføre mine intensjoner om å for eksempel drikke i dag. Jeg innser at det ikke sømmer seg å drikke før jeg skal i et barneselskap. Den gode skammen får meg til å føle hva som er akseptabelt, at jeg respekterer andres meninger og tar hensyn til mine medmennesker og dermed får økt selvrespekt og god samvittighet. Samvittigheten har også innvirkning på skammen, kanskje en og samme sak. Vi kan også kjenne på anger i forhold til noe vi har gjort, som kan være berettiget, og dersom vi ikke gjenkjenner at denne skammen egentlig er positiv, da kan vi bli skuffet, ta på oss skyld og få skamfølelse på nytt. Vi blir blindet av skamfølelsen som vil fortelle oss om de gode tingene i oss, og i stedet føler vi avmakt og avsky. «Jeg skal for all del ikke be om hjelp nei».

Så konklusjonen er: Skammen er noe vi trenger og ikke trenger, noe vi ønsker, og ikke ønsker. Den regulerer både selvfølelsen og nærheten til andre mennesker. For mye skam kan være destruktiv, bringe oss i taushet, skape angst og ensomhet. «Jeg kan ikke vise eller fortelle noen om at jeg skammer meg, for da vil de se ned på meg og da vil jo skammen bli enda større». Derimot om vi tør å snakke om det, ufarliggjøre det, så vil vi oppleve at skammen også vil oss godt. Den vil få oss til å lære av våre feil, ta lærdom og få erfaringer som kan bidra til at vi ikke tar den neste sprekken.

Men for den som kjenner på dyp skam kan det knapt tenkes noe verre enn om de andre skulle se hvem de «virkelig er». Da ville alt bli avslørt, og folk ville forstå sannheten: At jeg ikke er verdig å bli elsket. Så skammen får jobbe som den vil. I mørket, i stillheten, i ensomheten. (Eivind Algrøy).

Det er nettopp denne angsten som er farlig, den jeg ikke vil la få grobunn i meg igjen. Jeg vil ikke tilbake dit at jeg sitter med en dyp frykt for å bli avslørt. Avslørt for den jeg er. Da jeg tenkte: Hadde du visst hvordan jeg egentlig er, så hadde du også foraktet meg og vært skamfull over meg slik jeg er.

https://tidsskriftet.no/2001/05/tema-forstand-og-forstaelse-i-medisinen/skammens-stemmer-om-taushet-veltalenhet-og-raseri-i

Så det å sprekke er skambelagt, vi vil ikke erkjenne vår maktesløshet, ikke for oss selv eller andre, og skammen melder sin ankomst. Men når skammen kommer er det også et varsel om at nå har jeg foretatt en feilvurdering, og dette må jeg gjøre noe med. Jeg tok en sprekk, ja vel, ikke noe godt valg, men hva kan jeg gjøre med dette. Jeg har to valg; fortsette å drikke på det eller la være. Dersom jeg velger å «grave meg ned», la skammen få et negativt overtak, så kommer jeg ingen vei og jeg vil bare drikke meg enda mer skamfull. Men om jeg velger å tenke at skammen var et varsku, at nå må jeg stoppe opp, finne andre måter å løse alle vonde tanker på, søke hjelp og dermed komme meg oven på igjen. Da har jeg brukt skammen til noe verdifullt og lærerikt, latt skammen bli en positiv faktor. Jeg trenger å styrke selvfølelsen for å kvitte meg med skammen. Da må jeg gjøre noe jeg liker, noe jeg mestrer, noe jeg kan få anerkjennelse for og som gir meg en lyst til å ikke ville drikke. Fy, skam deg vil jeg ikke høre, men skamfull kan jeg gjerne være!

Det beste er å ta et steg til siden og anerkjenn det vonde og smertefulle. Når en er snill mot seg selv når en tør kjenne på det vonde, er det en motgift mot skam, på samme måte som det er en motgift mot skam at du blir tilgitt for eksempel av kjæresten din om du har gjort noe dumt. Det kan øke selvtilliten, det å ha tro på sin egenverdi og sin egen evne til å prestere, som da gir et motmiddel mot skammen. Når det gjelder å takle nederlag så er det viktigere at alle mennesker har god selvmedfølelse, men ikke selvmedlidenhet. Selvmedfølelse gir mindre angst for skam og nederlag. Skal man prestere på en god og sunn måte, så er kombinasjonen god selvmedfølelse og god viljestyrke uslåelig. Da trenger en ikke tenke så mye på selvtilliten, man bare jobber i vei med det en liker og gleder seg over det. Og når man lykkes, så kommer selvtilliten som en bonus og skammen forsvinner, litt etter litt.

Så etter å ha tenkt litt mer, har jeg kommet til et svar, kanskje: Skammen er jo en selviaktagelse, og dermed både positiv og negativ. Jeg har nesten utelukkende forbundet skam med noe negativt, og det er vel med bakgrunn i egne opplevelser og erfaringer. Stadig fått “smekk på fingrene”. Skammen kan jo i høyeste grad være positiv når vi bruker skammen til å lære av feil, at vi handler i forhold til egne og andres forventninger av oss. Om vi klarer å snu tanker, følelser og handlinger til en positiv adferd, bruker skammen til noe konstruktivt, da er skammen positiv. Det forutsetter at vi ser at det vi gjør er negativt og at det lønner seg å handle annerledes for å oppnå et bedre resultat. Derimot om vi alltid får opplevelser med at alt vi gjør er dårlig, at vi er dumme og bare begår feil, men at vi innerst inne vet at det ikke stemmer, og likevel handler etter samme “dumme” mønster, da er skammen destruktiv og ikke den vi vil ha, og det er nettopp denne jeg vil kaste på dør.

Det dreier seg altså om hva vi erfarer, over tid, tilbakemeldinger på krav som stilles av oss selv og andre. Rusen er jo negativ, andre sier det er negativt, vi skjønner det er negativt, men drikker likevel. Dersom vi klarer å snu tankene, bruke skammen, slik som jeg har funnet det beskrevet, og faktisk også erfart selv uten å ha tenkt over det, da er det jo absolutt positivt. Så jeg er med på at skam er noe bra, ja, men jeg er tilbøyelig til å si at vi alkoholikere ikke skal ha for mye skam, for vi har en tendens til å få den negative skammen, den som bare bryter oss ned, ikke lar oss tenke på fremgang og at vi klarer, om vi er villige.  

Jeg tar derfor en edru dag, for da slipper jeg å skamme meg…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s