Jeg er hverken bedre eller dårligere enn andre

Men min historie kan hjelpe deg slik andres har hjulpet meg

Har nettopp gjort meg ferdig med en bok av Vigdis Hjort: Hva er det med mor, og jeg tenkte litt mens jeg leste, om enkelte episoder som hun beskrev, at jeg var ikke slik. Men det var vel akkurat slik jeg var, verken bedre eller dårligere. Jeg møtte faktisk meg selv i døra, og eneste forskjellen var at jeg sto ikke der med sjampagnen og dyre viner, vel og merke om ingen spanderte på meg da. Jeg levde partylivet, jeg «tyvlånte» vinflasker, jeg etterfylte med vann på spritflasker jeg hadde stjålet noen digre munnfuller av, og jeg skulle alltid bare, så ja, i det store og hele langt i fra hverken bedre eller dårligere. En alkoholiker er en alkoholiker, og dersom jeg begynner å tro at jeg er annerledes, da har jeg tapt. Jeg levde, på lik linje med moren i boken, et umoralsk liv. Nå i dag er jeg ikke den personen, men likevel ikke et dårligere menneske enn andre, ikke et bedre heller. Men jeg tør påstå at siden jeg har gått livets harde skole, så har jeg lært meg å bli mer ydmyk og barmhjertig enn mange som har hatt et problemfritt liv, i den grad det går an. Jeg ser ikke ned på mennesker som strever, enten med rus eller psykiske problemer, eller livet generelt. For meg handler det simpelt hen om å overleve, og det klarer jeg best ved å bry meg om andre og ved å være åpen om min forhistorie. Belønningen er at andre tør å åpne opp og dermed får et bedre liv selv, og jeg får det også bedre. Vi hjelper hverandre!

Det å se og høre om likhetene mellom oss alkoholikere er en viktig del av tilfriskningsprosessen. Jeg treffer stadig likesinnede, og vi kan snakke om hvordan det var og kjenne oss igjen i hverandres historier. Og vi kan le av det, og gråte. Dersom jeg skulle finne på å si at, nei, slik var det ikke, at jeg drakk på en «bedre» måte, da undergraver jeg sannheten. Om jeg ikke vil se hva alkoholen gjorde med meg, ignorere jeg de faktiske forhold som all vindrikkingen fikk meg opp i, og da har jeg tapt. Selv om situasjonene kunne være ulike, og selv om vi var ulike mennesker, så var alkoholen vårt fellesskap (fortsatt nå i edru tilstand også), og det vi alle var avhengige av. Øl, vin, sprit eller sjampagne spiller ingen rolle, vi drakk for å flykte fra noe alle sammen. Vi hadde ett felles problem, hverken mer eller mindre. Vi taklet simpelthen ikke livet og vi var maktesløse under kong alkohol!

Jeg fikk et ønske om å slutte å drikke og viste villighet til å ville forandres. Da kunne jeg ikke sette meg på en pidestall å tro at jeg var et unikt menneske, at min alkoholhistorie var så annerledes enn andres, og at bare jeg hadde det slik som meg. Så ble jeg fortalt: Lytt til andre; hold kjeft og lær og gjør som de sier! Det var slik jeg lærte at jeg trengte å begynne og åpne meg opp, dele min historie, fortelle om mine likheter med andre, for at vi skulle gjenkjenne, se oss selv, møte oss selv i døra og se at vi er helt like i bunn og grunn. Det var slik det var.

Veien videre er opp til hver enkelt å velge, men jeg anbefaler å snakke med noen som forstår deg akkurat som den du var, da du drakk, en som kjenner og ser likhetene og vet at som person er du unik, men dine drikkehistorier er langt ifra spesiell.

Jeg har valgt å dele om mitt liv som alkoholiker, og jeg fikk en åpenbaring da jeg fant noen notater fra mitt siste behandlingsopphold. Det var som om jeg selv hadde skrevet det:

Jeg har bestemt meg for å være ærlig både overfor andre og meg selv. Hvilken lettelse! Tenk å slippe alle unnskyldninger, bortforklaringer eller alle forsøk på å gjøre meg bedre enn jeg er! Jeg ønsker å være åpen og sannferdig og la andre få innblikk i livet mitt. Mye i fortiden hadde jeg gjerne sett ugjort, men det kan jeg ikke forandre på. Derimot kan jeg nå, og fremover, forplikte meg å leve slik jeg vet er riktig for meg. Jeg vil gjøre mitt beste. Jeg vil sikkert feile, men jeg behøver ikke lenger å unnskylde meg selv. Jeg vil heller møte virkeligheten som den er og ikke stikke hodet i sanden. Jeg kjenner på hvilken lettelse og frihet som følger med åpenhet og ærlighet! (Dagens tanke- Trasoppklinikken).

Da jeg valgte å få hjelp var jeg fortsatt en person som ikke mestret livet, men før jeg var halvveis i behandlingen ble jeg overrasket. Jeg kjente med ett frihet og lykke. Jeg ble fortalt at jeg ikke skulle beklage meg over fortiden, ei heller lukke døren til den, men fortelle om den. Jeg hadde vært på bunnen, så langt nede jeg kunne komme i all min fortvilelse, men ved å gi videre mine opplevelser forsto jeg at dette kunne komme andre til gode. Jeg mistet mye av mitt selviske jeg og fikk mer interesse for medmennesker, de som var som meg og også ønsket en endring. Det var da jeg merket den første gnisten av sinnsro og fred med meg selv. Dermed forsvant mye av redselen for omverdenen og andre mennesker, for om jeg hadde penger nok og om hvordan takle livet på livets premisser. Jeg så at jeg kunne klare å takle situasjoner som før hadde forvirret meg. Jeg skjønte også at det jeg selv ikke kunne gjøre, kunne jeg overlate til sterkere krefter rundt meg. Jeg måtte legge bort egoismen og ta imot hjelp når det røynet på. Det har tatt sin tid, og det vil ta tid – hele livet ut, men jeg har tid, og tiden jobber med meg. Det gjelder bare at jeg fortsatt er villig til å arbeide for den, min edruskap! (Omskrevet fra 5. kap. i Storboka).

Det er på tide å gå ut i tåkeheimen, men jeg vet nå at jeg finner veien hjem igjen. Jeg har mitt kart og kompass, jeg er trygg på min sti. Om jeg blir usikker og lurer på veivalget, stopper jeg bare opp og ber om hjelp; for jeg har lært meg å lytte til de mer erfarne, de som har gått veien før. Jeg vet at jeg ikke vet best, og når jeg hører andre fortelle meg om kronglete stier, så ungår jeg dem i stedet for å være sta og tro at jeg skal nok vise dem jeg, at jeg er mye flinkere, bedre og sterkere enn dem. Jeg er nok sterk, men ikke sterkere enn mitt innerste mot og det fornuften min tilsier. Jeg har forstått at jeg ikke kan gå veien helt alene, og om jeg gjør, må jeg ikke glemme hva jeg ble fortalt, hvilken vei som kan være den beste for meg. Jeg må gå den selv, men jeg har alltid noen som kan følge meg – om jeg vil!

Det hender faktisk at jeg møter på noen på mine turer og jeg forteller dem velvillig om hvilke veivalg det er verdt å ta, til de steder andre har fortalt meg om, der jeg, som dem, har funnet sinnsro og fred, der utsikten er helt fantastisk og der jeg ikke lenger føler meg ensom.

«Gå utenom», sa Bøygen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s