Er det så nøye da?

Min egen dør feier jeg for vertfall…

Trenger jeg virkelig å vaske her i dag? Før kunne det svi i sjelen om jeg unnlot å ta den ukentlige rengjøringsjobben. Det sitter ikke lengre så langt inne å ta avgjørelsen om at; nei, i dag gidder jeg ikke å ta frem vaskebøtta. Det er egentlig ikke et spørsmål om å gidde, men mest det å tørre og legge bort «flink pike» greiene. Det er bare for meg selv jeg gjør det, ingen andre, for de bryr seg ikke. Samboeren tenker vel ikke over om det er rent i leiligheten eller ikke når han kommer hjem, for det er nesten aldri skittent her uansett. Støvsuging er et ukentlig foretak, og skulle vært gjort på fredag etter mitt hode, men en uke utsettelse gjør vel ingen stor skade? Hva vil skje om jeg lar hybelkaninene vokse? Hvem ville lide for det? Akkurat det vet jeg, for min allergi ville nok ikke sette pris på om det ble for mange løse «kaniner» inne i huset over lengre tid. Jeg kan jo bare dra kjapt over med moppen, slik jeg ofte gjør uansett.

Hva er jeg tjent med å alltid være så opptatt av at sengetøyet trengs å luftes minst en gang i uka? Helst på kalde vinterdager for å drepe flest bakterier. Muligens ingenting, eller kanskje et nedsatt immunforsvar fordi bakteriene aldri slipper til. I dag er det heller ikke kaldt, snarere varmegrader og yr i lufta. Det er vel heller ikke så bra at dyner og puter bli hengende ute og blir klamme av de våte tåkeskyene. Best å la være, og jeg skiftet jo dynetrekk og putevar forrige helg. Gjorde jeg ikke? Er det så nøye da? Jeg husker at som liten var jeg alltid så fortvilet hver gang min mor hadde skiftet på sengen min. «Nattelukten» var borte og jeg trodde at jeg ikke klarte å drømme fine drømmer når sengetøyet var rent og pent. Trygghetsfølelsen, den kjente lukta var borte. Kanskje jeg skulle prøve å tenke litt slik igjen, og ikke være så forbanna opptatt av at alt skal lukte nyvasket, rent og sterilt.

For jeg er opptatt av at det meste skal være i den skjønneste orden. For hvem? Kan ikke være for alle besøkende, for de ser jeg ikke mye til. Nei, jeg drives rundt av min egen pliktoppfyllenhet. På dager jeg utsetter å gjøre det jeg har planlagt dagen i forveien blir jeg urolig. Jeg får på en måte dårlig samvittighet for å ha skuffet noen. Eller mest meg selv. Jeg vet det er viktig å ha daglige rutiner, men kanskje jeg bør bli enda litt flinkere til å kutte ned på alle de tvangsmessige planene mine, for det er jo det det er. Jeg må bli bedre på å ta ting mer på sparket og ikke henge meg for mye opp i hva jeg tror andre synes om meg. Hva vet mine naboer om hvilke planer jeg hadde om å vaske i dag uansett?

Inni mellom går det meste automatisk. Kroppen min bare gjør det uten at jeg tenker. Kanskje trenger jeg å bryte dette vanemønsteret. Det var det som måtte gjøres med alkoholen også, selv om det ikke bare var en vane, men noe jeg var avhengig av. Avhengig av ja. Er jeg blitt avhengig av å vaske. Har jeg faktisk støv på hjernen, slik mine barn kunne påpeke at jeg hadde? Før, da barna var små, og før jeg hadde fått et alkoholproblem selv, da var rengjøring en av mine hovedgeskjefter, foruten å passe på dem da selvfølgelig. Da vasket og ordnet jeg i huset daglig. Hvert fall ikke sjeldnere enn annenhver dag. Det var jo ikke slik at jeg ikke hadde annet å gjøre, men jeg bare måtte, en slags tvangsmessig handling. Som om jeg måtte få ut alle problemene, få rensket ut og ryddet opp i alle vanskeligheter rundt meg og oppe i hodet mitt. Når jeg rengjorde huset var det liksom som om jeg vasket meg selv innvendig. (Selv nå jobber mine tanker bedre når jeg støvsuger, men det er jo fordi jeg gir rom for å tenke mer siden støvsugingen går på autopilot, at jeg ikke behøver å tenke på noe jeg har gjort så mange ganger, og som derfor går av seg selv. Finurlig!)

Jeg var selvfølgelig også opptatt av hva andre mente om meg og min familie. Det var ikke alltid like lett å skjule hva som forgitt innenfor husets fire vegger, men rent skulle det vertfall være, om ikke annet. Flink husmor, som alltid hadde nypussete vinduer uten klissete fingermerker. Ingen flekker på bord, stoler, skuffer eller skapdører, ingen støvkorn på hyller og skjenker, ingen flekker i sofaen og alle gulv skulle skinne. Jeg fremsto som den perfekte husmor, hvor alt var flekkfritt bare ikke min egen sjel. Jeg vasket for å holde meg mentalt i balanse.

Jeg har det jo ikke slik lengre. Heldigvis! Jeg har ikke små barn som kliner syltetøy på skapdører, og ingen unger som krabber rundt på gulvet, hvor det er fare for at de kan finne et rusk av noe slag og putte i munnen. Vel, det skjedde jo ikke den gangen heller. Det fantes knapt et støvkorn. Barnebarna er stort sett ikke de som kliner til noe når de er på besøk, og de håndavtrykkene de setter på vinduet er bare kos å se på, som et minne liksom. Vi to «gamlingene» møkker ikke til så mye på en uke, og kattas røyting er heller ingen stor plage. Så, jeg har virkelig forandret meg, må si det. Nå er det er jo også slik at det ikke er noen rødvinsmerker på bord og hyller, ikke merker etter rennende sauser og annet flytende på skapdørene, og ikke noe griseri på gulvene lengre. Det søles mindre fordi jeg ikke sjangler rundt med overfylte glass, med tallerkener overlesset av mat eller annet jeg gikk rundt og sjonglerte på. Parkettgulvet har fortsatt merker etter mange skarpe gjenstander, som har funnet veien dit, men lortete det er det ikke. Sengetøyet lukter ikke mer av gammel fyll og sur svette, og sofaen vitner heller ikke om at den ble flittig brukt som både spiseplass og seng. Det ser helt fint ut, så jeg trenger ikke vaske i dag, nei.

Rett og slett så er det mer plettfritt inni meg selv nå også, renere og ryddigere enn noen gang, og derfor tenker jeg at mitt behov for å alltid ha det nyvasket rundt meg ikke er så aktuelt mer. Jeg blir ikke så rastløs av å ikke få gjort dagens plan. Jeg kjenner meg faktisk ikke urolig nå. Så det er et godt tegn, tenker jeg, og da skal vaskekluten og bøtta få hvile i dag. Den eneste «rengjøringsjobben» jeg trenger å gjøre er inni meg selv, og den sluntrer jeg sjelden unna. Da blir det vertfall uro og rastløshet. Jeg prøver å være nøye med «å feie for min egen dør». Kanskje var det derfor jeg følte at jeg måtte vaske og alltid holde orden rundt meg før, fordi alt var bare kaos inni meg. Men jeg kjenner fortsatt at blir det for mye rot rundt meg, så blir tankene mine mer kaotiske også. Det må på et vis være en likevekt. Så jo renere innvendig, jo mindre fokus har jeg på at alt skal virke perfekt rundt meg. Jeg er ikke så nøye med å ha det støvfritt og skinnende rundt meg så lenge jeg har en ren samvittighet. Så dersom naboene lurer på hvorfor sengetøyet eller gulvmattene ikke henger ute til lufting så ofte, er det fordi jeg lufter sjelen min oftere.

Jeg kjenner at det blir en fin dag, og tiden jeg ikke brukte på husrengjøring skal jeg bruke på en ekstra lang tur ute. Pleie sjelen min enda mer. For er det noen som virkelig kan renske opp innvendig i meg, så er det naturens vaskebyrå.