Tilstedeværelse

Sitter inntil en bergknaus i Kulpe (mrk: i går), en badestrand som yrer av liv om sommeren. I dag er det stille. Ikke så rart, eller det er jo flott vær! Bare noen ender som siger over vannflata, kvekker fornøyde, og småfuglene kvitrer glade og våryre. Kanskje de bygger reir? Det er vår, det er sol og helt nydelig. Før, da jeg drakk enset jeg ikke alt dette. Jeg verken så eller hørte vårtegnene, fuglesang eller om det var sol. Nå derimot er jeg mer tilstede. Jeg har en tilstedeværelse i mitt eget liv og det som skjer rundt meg. Jeg kjenner at sola varmer, kjenner den prikker i ansiktet. Skulle tatt på solkrem!

På slike dager er det lettere å leve. Når alt virker fredelig og naturlig. Stille, speilblank sjø, blå himmel og det ser nesten perfekt ut. Bare ilanddrevet søppel ødelegger den fullstendige idyllen. Jeg plukker det jeg kan, for jeg vil ha det fint, jeg vil at verden skal være fin, så fin og fredelig som mulig. Men jeg klarer ikke å ordne opp i alt, bare så godt jeg kan her, og jeg velger å ta ansvar, om ikke alt, så litt her jeg sitter, for jeg alene klarer ikke løse all verdens problemer. Men om alle tok et tak, slik at verden fikk mindre problemer, så hjalp det jo litt. Vi som mennesker fikk det også bedre om vi utrettet mer gode gjerninger mot og for hverandre. (Dagens moralpreke!).

I går var det gråvær, skjønt gårdagen er forbi. Det er dagen i dag som jeg skal leve, og jeg kjenner at jeg lever. Ja, det er enklere på dager som dette. Selv jeg, som stort sett ser lyst på livet nå, tenker mer positive tanker på dager som dette. Det er liksom mye lettere når sola skinner. Sinnet følger været på en måte. Jeg fylles med enda mer vellyst og glede, og skinner i kapp med sola. Bekymringene fra gårdagen er borte, selv om jeg kan ikke huske jeg hadde noe å gruble over da. Skal uansett ikke dvele ved dem, de bekymringsfulle dagene. Nei, jeg vil ha slike dager som nå, slik endene ser ut til å ha det, bekymringsløst.

Jeg skuer utover sjøen, ut i horisonten. Hva befinner seg der? Tja, det kan jeg bare lure på, for akkurat nå er jeg her, i Kulpe, i dag, i nuet, tilstede i mitt eget liv. Jeg har lært meg å leve èn dag av gangen. Virkeligheten er jo her og nå. Jeg prøver å unngå å bli tynget av unødvendige tanker og frykt for fremtiden. “Kaster” mange av mine bekymringer (ikke i sjøen, for det er nok søppel der), og er bare her. Nuet er mitt eget. Jeg kan gjøre med det som jeg vil. Det er mitt på godt og vondt. Det jeg foretar meg i dette øyeblikket, er det som skaper livet mitt. Hele mitt liv er sammensatt av nu-er. Jeg vil ta dette øyeblikket som en gave og bruke det til noe. Hva jeg velger å gjøre i hvert øyeblikk, er det som gagner, eller ødelegger for meg selv, og faktisk for de rundt meg. Jeg velger å leve i nuet med en sunn innstilling!

(Og i dag laver snøen ned igjen, men jeg er ikke sur – merkelig nok…)

I horisonten

Hva bringer morgendagen? Hva befinner seg i det fjerne?

Jeg vil ikke vite. Tenker likevel,

og skuer mot horisonten. Dit vil jeg så gjerne,

uten å bekymre meg for solnedgangen i kveld.

Det ligger der så stille dette underlige “land”

Mon tro om jeg finner det jeg søkte en gang.

Kjenne at jeg lever,

jo, visst, jeg er her. Jeg tenker, jeg ser, jeg er

Drømmene lever, men om min fortid jeg ei dveler.

I dag, i nuet, under himmelen blå,

En solfylt vårdag, en lett vei å gå?

Blikkstille sjø.

Jeg tenker, ja, slik… Tenk slik ble det, jeg klarte!

Nå høster jeg av andres sådde frø.

Vil jeg dit, til “landet” i det fjerne?

Til der sjøen faller, møter horisonten

Det evige, dit øye ikke ser, men vet.

Ja, jeg vil dit så gjerne.

Så jeg følger i dine fotspor.

I sanden, mot horisonten og intet jag

Der, dit du og jeg ser, og der vi skal møtes,

der lykken gror.

I hjertet, i dag, i nuet – du og jeg

Mot horisonten. I dag!

Men se deg ikke tilbake!