Jeg var oppe før hanen gol i dag også. Eller det vet jeg ikke, for hanen i Halden galer høyt både titt og ofte, men ikke høyt nok til at jeg hører den. Ikke engang katta rakk å vekke meg i dag. Så jeg var nok utvilt etter en god natt søvn. Ingen svettetokter, ingen redsel eller annet har holdt meg våken. Det er så deilig å stå opp, være frisk og rask både i kropp og sinn. Ikke noe snev av fyllesjuke eller fylleangst. Ingen trang til å hverken ville ruse meg eller at jeg «må». Alkoholen har for lengst sluppet taket i meg, vel og merke så lenge jeg tar mine forhåndsregler, følger mine rutiner og lytter til mine indre signaler. Denne dagen følger i rekken av mange, hvor kun dagen i dag gjelder. Jeg har tatt styringen tilbake i den grad alkoholen ikke har overtaket, men jeg kan og må overlate mye jeg selv ikke klarer å håndtere til «høyere makter», som det avhengighetsmennesket jeg er.
Jeg har sittet og lest på morgenkvisten, og jeg fant en artikkel i Forskning.no, som jeg vil dele. Jeg har omskrevet den litt, men håper noe av det Ingrid Spilde skrev ikke har mistet sin «dybde», og også fatter deres interesse. Jeg ble vertfall nysgjerrig og noe forundret.
Mye rart innen forskningen…
Det finnes arkeologiske spor, som for eksempel viser at folk drev med ølbrygging for 7000 år siden. Ja, tro det eller ei. Og det kan man kanskje forstå, ut ifra hvor moro det kan være å være brisen. Vi har en åpenbare hang til fyll og fest, men det henger ikke på greip, sånn i forhold til evolusjonsteorien. For gøy eller ei, det er ikke til å komme fra at alkohol er farlig. Skal du springe fra en tiger eller sloss mot en rival, lønner det seg ikke å være dritings. Eller fyllesjuk…
Ut ifra farene ved å drikke alkohol burde vi ha utviklet en avsky for stoffet. Hvordan kan det ha seg at vi likevel elsker det? Og hvorfor opplever vi det egentlig sånn? En professor Dudley argumenterer for at dagens drikkfeldighet er en slags evolusjonær bakrus. Ja, vel og så? Er dette noe jeg bør vite, og stemmer det virkelig? Trodde jeg var et avhengighetsmenneske jeg, en som ikke taklet følelsene uten alkohol. Nå ble jeg nysgjerrig…
Logikken går likevel som følger: Alkohol, nærmere bestemt etanol, finnes i naturen. Men stort sett bare der gjærsopp bryter ned sukker i overmoden frukt. Og søt, moden frukt er en svært verdifull kilde til kalorier. Så søker du mot alkohol, er oddsen høy for at du får deg en energiboost i premie. Bananfluer har skjønt det for lenge siden. Og det hadde våre forfedre også, ifølge Dudley, som mener de utviklet en tiltrekning til lukta av alkohol. Etanol er en svært flyktig forbindelse som lett sprer seg fra den gjærende frukten. Dette gjorde at våre alkoholelskende forfedre lettere fant fram til den sukkertrukne maten. Den milde rusen de må ha fått av den gjærede frukten kan til og med ha økt appetitten så de fikk i seg enda flere kalorier. Nok et smart trekk i kampen for tilværelsen! Og i tillegg gir jo alkohol i seg selv mange kalorier. Siden alkoholinnholdet i naturlig gjæret frukt er ganske lavt, var fordelene ved å like alkohol større enn ulempene, mener Dudley.
Studier har også vist at apenes drikkemønster er forbløffende likt vårt: Mens noen er avholds, liker de fleste å drikke litt på ettermiddagen i sosialt lag. Noen drikker mye, men klarer seg bra, mens enkelte blir alkoholikere. De bøtter innpå til de går ned for telling, og drikker seg ofte i hjel. Ja, var det jeg visste, at vi stammer fra apene…
Vi er med andre ord ikke skapt for å drikke store mengder alkohol? Nei, ifølge Dudley er vi altså tilpasset et liv med alkohol, men i små mengder. Da menneskene oppdaget at de kunne lage litervis av alkohol selv, begynte trøbbelet. Ikke minst da noen fant ut hvordan de kunne skaffe konsentrert alkohol. Bedre kjent som sprit. Dagens farlige flatfyll og hjerteskjærende tilfeller av alkoholisme skyldes en slags evolusjonær fyllesyke, mener Dudley: Vi utviklet oss i til å passe inn i en annen hverdag enn den vi faktisk befinner oss i. Dermed har vi heller ikke kunnet utvikle beredskap mot farene ved tilgang på mye alkohol. Så det som fungerte så fint da vi begynte, gir oss i dag hodepine. Bokstavelig talt. Hypotesen er imidlertid ikke helt uten huller. Hvis vi er så tiltrukket av alkohol, hvorfor drikker vi ikke hele tida, nå når vi faktisk har muligheten? Hvorfor er ikke alle mennesker alkoholikere? Det skulle jeg også gjerne visst.
Zoolog Petter Bøckman mener deler av menneskeheten har gått igjennom enda en periode med evolusjon, som har gjort oss bedre i stand til å takle hverdagen i spritdunst. Hva sier han? Tuller du med meg? Så hvorfor taklet ikke jeg hverdagen med alkohol? Det må da være et annet svar, eller er det så enkelt? Evolusjonsteorien!?
Den fulle apen lar seg altså ikke stoppe så lett… Det dreier seg vel rett og slett om å være avhengig. Det er kanskje også slik at mange av mine forfedre var alkoholikere, eller avhengige av å innta stoffer som ga dem en rus. Eller var de bare opptatt av en energiboost? Hvorfor spiste de ikke bare sukker? Må nok være noe mer enn bare evolusjonære teorier i hvorfor jeg, og mange andre, ble avhengige av alkohol. Jeg vet at noen i min slekt ikke akkurat spyttet i glasset når spriten kom på bordet. Jeg er simpelthen født alkoholiker. Jeg var født med et avhengighetssyndrom. … og at jeg var altså en person som var blitt avhengig av alkohol, eller sjokolade, eller det som er søtt, eller? (https://sml.snl.no/avhengighetssyndrom). Synd jeg ikke hadde den kunnskapen. Da kunne mange år med fordervelse vært unngått og jeg kunne bare vært en helt vanlig apekatt…

Ha en riktig god lørdag alle apekatter der ute. Jeg for min del tar den uten alkohol. Kan jo risikere å falle ned fra et tre…