Hvorfor tier barna?

Barn av personer med alkoholproblemer, trenger å bli sett for å unngå å utvikle psykiske- og eller psykososiale problemer, på skolen eller i andre sosiale sammenhenger. Flere tidligere studier peker på at skam og tabuer knyttet til alkoholmisbruk er en tilleggsbelastning for barna. Tabuer og opplevelsen av skam skaper ofte taushet. Det å bryte med samfunnets normer kan medføre stigmatisering, fortielse og isolasjon. Hvorfor tør de ikke snakke?

De er bitre og forbannet etter gang på gang å bli skuffet og tilsidesatt. Plagene blir fler og fler, de vokser seg større jo mer forelderen drikker. De påtar seg skyld. Hva galt har jeg gjort? Tar på seg ansvar og blir vàre for humørsvingninger og passer på å være stille, redde for å gjøre noe galt, noe som de tenker kan utløse mer drikking. Tror at dersom de er dyktige og flinke så slutter mamma eller pappa og drikke. Ikke minst tar de foreldrene i forsvar.

Barna dekker over situasjoner og skjuler for andre hva som skjer hjemme. De blir skamfulle overfor venner, naboer og andre familiemedlemmer. De blir «medskyldige» på en måte ved at de prøver å kontrollere foreldrene sine. Gjemmer flasker og passer på at alt er tilsynelatende fint. Angsten for hvordan skal dette gå, søvnproblemer og å alltid føle seg utenfor, går etter hvert utover skolearbeid og fritiden, de isolerer seg og «spiller teater» overfor alle. Barna tør ikke snakke ut om sine problemer, de stenger sine egne følelser inne. Noen gjemmer sin angst bak å være hjelpsomme, mens andre blir usynlige. Det er også de som blir utagerende – syndebukken eller den morsomme klovnen.

Skam og fortielse kan igjen føre til at barna ikke får eller søker den støtten de trenger. Det å gi barn rom for å snakke om sine opplevelser og følelser når foreldrene ruser seg, eller at de har tatt skrittet til å gå i rusbehandling er viktig. Barn har ofte behov for kunnskap og informasjon om foreldrenes lidelse og situasjon. De trenger å høre at rusproblemene ikke er deres skyld og at det ikke er noe de kan gjøre for å få foreldrene til å slutte. Men er det så enkelt? Hvem skal gi de den kjærligheten, omsorgen og nærheten de så sårt trenger?

Foreldrene, som skal representere trygghet, stabilitet og forutsigbarhet i barns liv, fremstår ofte som det motsatte når de de ruser seg. «Bruk av rusmidler svekker ofte grunnleggende foreldrefunksjoner som for eksempel å skape god struktur og rutiner i dagliglivet, støtte barnet emosjonelt og kognitivt, samt sette barnets behov foran egne behov».

Lovverket gir imidlertid helsepersonell en unik mulighet til å bidra til at barn som pårørende blir sett, beskyttet og snakket med; men oppsøker barna helsevesenet?  VI HAR ALLE ET ANSVAR! Vi må se dem, lytte til dem og være tilstede for dem! Oppfordringen går til barnehager, skoler, fritidsarrangører og naboer: SE BARNET, DET SOM TIER!

Ti budskap til barnet:

1. Det er ikke din feil!

2. Forsøk ikke å styre alkoholikeren!

3. Du kan ikke bøte på foreldrenes feil – de har ansvaret!

4. Du kan trenge hjelp – snakk med noen!

5. Ikke bli et offer. Aksepter ikke din angst!

6. Ikke bli en muliggjører. Lyg ikke for å dekke over!

7. Vær ikke for behjelpelig. La han/ hun lide – ikke «plastre alle sår»!

8. Alkoholisme er en sykdom, men den som drikker er ansvarlig!

9. Alle kan bli bra!

10. Tenk mer på deg selv!

Det er bare det at ingen av disse punktene er enkle å gjennomføre for barna. De trenger hjelp. De trenger hjelp til å åpne opp. Bare en som ser er nok!

Ingen barn skal lengre tie!