Selvbedrag

= bortforklaringer ganger 1000

Hvem led under mine bortforklaringer, mitt selvbedrag? Ja, det var mange, men først og fremst familien, og hovedsakelig barna. Så var det venner, de få jeg hadde, og i tillegg kom arbeidskollegaer, når jeg hadde en jobb å gå til. Det var sikkert også naboer, familien til mine barns venner og personer jeg møtte i ulike sammenhenger.

Familien, og mest barna led mest under mitt selvbedrag. Alle skuffelsene og svikene. Ja, i morgen skal vi… Jeg trodde de trodde på alle mine «historier», men selvfølgelig gjennomskuet de meg. Gang på gang sviktet jeg, gjorde de redde side de visste jo at jeg satt et eller annet sted og drakk meg sanseløs. De mistet troen. Jeg ropte ulv – ulv, så når jeg for en gang skyld snakket sant ble jeg ikke trodd. All tillit var borte.

Venner hadde jeg et fåtall av, og ikke bare fordi jeg valgte de bort på grunn av alkoholen. Det var ikke bare slik at de hadde «gått sin vei» når jeg drakk, men jeg hadde ikke sosiale antenner, jeg var redd for å knytte bånd fra grunnen av. De sviktet meg jo, når jeg trengte dem. De snudde for eksempel ryggen til meg da jeg skilte meg. Men selvfølgelig kom alkoholen foran vennene. Alle unnskyldningene for å ikke gå på kafè. Å, jeg har så vondt i hodet i dag eller jeg har notert feil i avtaleboken min, var gjengangere.

Arbeidskollegaer gikk simpelthen lei av meg, den personen som alltid lot dem i stikken, aldri ga beskjed om at jeg ikke kom på jobb. Alle de gangene de måtte overta mine vakter og mine oppgaver. Derfor endte det oftest med oppsigelse. Hvem vil ha en ansatt som ikke tar ansvar? Etter hvert ble jeg også langtidssykmeldt.

Stort sett valgte jeg bort personer når de kom meg for nær. Jeg trakk meg tilbake for at de ikke skulle se og vite hvem jeg egentlig var, hvordan jeg levde. Jeg maktet ikke stå i skammen over alt jeg hadde påført mine nærmeste. Jeg ville ikke bli stilt til veggs.

En liste over mine mange klassiske bortforklaringer:

Noe av dette stemte i og for seg, men …

  • Har hodepine eller andre sykdommer
  • Legen sa jeg måtte ta det med ro
  • «Har du ikke fått sykemeldingen»?
  • Må jobbe overtid
  • Skrevet feil i avtaleboken
  • Mobilbatteriet utladet eller lagt den igjen hjemme, eller utenfor dekningsområder
  • Fikk besøk
  • Vært på kino eller annet
  • Mistet togbilletten eller ikke korrespondanse mellom togene eller tog innstilt
  • Ikke penger
  • Forsov meg
  • Sliten etter gåtur, husarbeid etc
  • Vil bare være hjemme, se på tv, lese bok
  • Noe kom i veien rett og slett!

Alle mine unnskyldninger kom når det ble stilt krav til meg, min væremåte og mine følelser. Krav jeg selv ikke tolererte egentlig, og langt ifra klarte å håndtere. Hvordan skulle jeg takle andres krav til meg når mine egne krav ikke ble overholdt? Jeg endret også adferd for å slippe andres innblandinger, for å «drive» dem vekk fra meg – at de ville slutte å like meg og dermed slapp alle disse bortforklaringene. Jeg kunne for eksempel:

  • Spille litt bråkjekk, være rølpete og høyrøstet bare for å provosere mest mulig. Nå var dette også et selvsagt resultat av alkoholinntaket, men noen ganger la jeg litt ekstra på
  • Jeg ble ekstra sur eller lei meg, og det var selvfølgelig andres feil
  • Var i overlegg ekkel og atal, ga negative bemerkninger og kommentarer til alt og alle
  • Utviste at jeg hadde stålkontroll (trodde jeg), «se på meg – den perfekte». Jeg hadde alltid rett!
  • Ingen over – ingen ved siden. Ikke prøv deg!

Ja, mitt selvbedrag ble et moralsk og etisk forfall. Alle bortforklaringer angrep samvittigheten min, men jeg drakk de bare «bort». Til tros for at jeg visste jeg løy, ble det etter hvert en selvfølge og en nødvendighet. Jeg trodde på dem selv til slutt. Jeg så ikke forskjell på sannheter og løgner, det unormale ble det normale. Det vanskelige var da jeg ikke alltid husket alle løgnene mine – jeg møtte meg selv i døra, og forsto at de hadde forstått. Jeg hadde bare lurt meg selv! Mitt selvbedrag, mitt selvbilde begynte å rakne da jeg innså at jeg plutselig var helt alene. Jeg hadde snudd ryggen til alle, men mest meg selv. Hvem var jeg?

For å endre på selvbedraget måtte jeg se blindflekkene – se inn i meg selv. Ikke minst speile meg i andre, som ga den største effekten, men den mest smertefulle. Jeg trengte å tørre å stå i det, få tilbakemeldinger fra andre, både den positive (som jeg ikke trodde fantes) og negative kritikken, og ikke minst gjøre noe med det. Jeg måtte gå inn i prosessen å slutte med å peke ut over, se at jeg selv var årsaken. Det var mine løgner, mitt selvbedrag! Løsningen var ærlighet! Jeg måtte begynne å være ærlig, mot meg selv først og fremst, men også alle andre. Det måtte skje en psykisk forandring.

Så startet jobben med å få tilbake tilliten. Jeg måtte gjøre meg fortjent til den og dermed gi alle rundt meg tid til å kunne stole på meg igjen. Det gjøres best gjennom åpenhet, ærlighet og villighet. Jeg ga fra meg «makten» og sluttet å være dirigenten!

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s