Pynter jeg fortsatt på sannheten?

Er jeg fortsatt redd eller klarer jeg alt?

Jeg har tenkt en del etter at jeg så på tv-programmet Trygdekontoret her forleden kveld. De snakket hovedsakelig om psykisk helse. Det angikk meg i høyeste grad, selv om jeg er friskmeldt fra min bipolare diagnose. Den frafalt da jeg ble edru, så i mitt tilfelle kom nok høna først. Men det var ikke det som fikk meg til å gruble, men om jeg nå som edru har noe å tjene på å være åpen, og hvor åpen skal jeg være? Er jeg for opptatt av min fortid og hvordan det var, og dermed glemmer å fortelle hele sannheten om hvordan jeg har det i dag? Det er tross alt en blogg om tiden etter jeg skriver!

Har jeg virkelig fullstendig frihet og hva er frihet? Er det eventuelt en sannhet med modifikasjoner det at jeg har det bra og står fri til å gjøre hva som helst?

På en videosnutt jeg har lagt ut snakket jeg om livsglede og det å mestre. Ja, visst har jeg livsglede og jeg mestrer de utroligste ting, eller hvert fall de mål jeg setter meg, selv om noe tar litt lengre tid. Jo mer jeg mestrer, jo mer tør jeg å utfordre meg selv. Likevel er det enkelte ganger at jeg kjenner meg tafatt. For eksempel så kan frykten for noe sette meg ut av spill. Jeg har blitt spurt om å snakke om mitt liv som alkoholiker, og takket ja såfremt det ikke er for store menneskemengder og at de jeg skal snakke framfor er «likesinnede». Og, da jeg avsluttet studiene på Fagskolen i fjor, var det med en dose stolthet, for jeg hadde ikke minst mestret det å snakke foran både klassen og helsfagavdelingen, mennesker jeg ikke kjente så godt. Dette var noe jeg måtte gjøre, jeg var «pålagt» å fremføre min hovedoppgave. Jeg klarte meg forholdsvis greit selv om jeg var nervøs, men det tok ikke overhånd.

Så derfor vet jeg innerst inne at jeg klarer, men det er mye lettere i trygge omgivelser, når det ikke er for mange tilhørere og ikke minst når jeg blir stilt krav til av andre. Jeg er ikke sikker nok til å utfordre meg selv, til å stole på meg selv. Så hva er det som gjør det så vanskelig, som setter en stopper for min utfoldelse? Jeg kan jo min egen livshistorie…

Da kommer redselen inn i bildet. Jeg er redd, mektig nervøs og usikker. Tanker på at jeg dummer meg ut, sier noe galt eller noe som vil skape uenigheter. Men hva er galt? Det er mitt liv og ingen kan jo «arrestere» meg for å fortelle om meg. Er det slik at jeg fortsatt ikke makter å stå for mine egne valg, at jeg er skamfull og frykter å bli dømt, sett ned på og buet ut? Hvorfor skulle de egentlig det, når jeg hit til bare har fått positive tilbakemeldinger for min åpenhet, at jeg er modig!? Usikkerheten, min selvtillit strever fortsatt i meg. Den tar det tid å bygge opp. Jeg ser det er nødvendig å ta noen sjanser for å styrke min selvtillit, men det var dette med å være ordentlig modig da… Tørre å skritte ut i det ukjente, og litt skremmende landskapet der alle folkene «venter» på meg. For om jeg tør, så tør andre!

Jeg vet at jeg har klart mye. Tenk på alt jeg har fått til, prøver jeg å si til meg selv. Blitt nykter, tatt meg utdannelse, skriver blogg og kommunisere med ulike personer i ulike fagmiljøer. Mål jeg har satt meg klarer jeg som regel å nå, men ikke helt på egenhånd. Ja, jeg trenger andres oppbacking. Få enda mer ros og dermed troen på meg selv. For jeg står ikke i sentrum, øverst på en scene. Det gjør noe med meg. Jeg vil helst gjemme meg vekk fortsatt. Jeg kan innholdet i manuset, jeg kan skrive og jeg legger ut videoer, men jeg står ikke ansikt til ansikt med de jeg henvender meg til. Hvorfor? Fordi jeg er så forbanna redd!

Men jeg vil ikke være redd mer. Kanskje er det slik som en av personene i tv-programmet sa, at vi som har slitt eller sliter med psykiske plager og eller rusproblemer, vi er for opptatt av fortiden vår, hvordan vi hadde det? Det er så mye enklere å snakke om det som var, det vi på en måte er ferdig med, gjort opp for… – forhåpentlig vis da. Vi, eller jeg glemmer hvordan jeg har det ganske enkelt. Jeg er ikke ærlig nok. Jeg bør faktisk bli flinkere, det er nødvendig at jeg tar for meg hvordan jeg har det i dag, og spesielt om dagen i dag ikke er så rosenrød. Livet er jo ikke bare super-duper- og- så- deilig- piece- of- cake-dager. Det er vèl så mange slitsomme- og- nedforbakke-dager. Eller fifty-fifty!? Ja, det er mange bølgedaler selv som nykter alkoholiker, og jeg snakker alt for mye om de fine og gode dagene. Da lyver jeg jo fortsatt. Jeg kan ikke pynte på sannheten for da har jeg ikke forandret meg i det hele tatt. Da har jeg ikke kastet masken. Da går jeg rundt med være-blid-masken på være-trist-dager. Det er i høyeste grad selvbedrag. Skjerpings!

Samtidig kan jeg ikke ha øynene rettet for mye mot det negative. Jeg trenger å tenke positivt, snu tankene som prøver å dra meg ned. Jeg er ikke alltid like glad og fornøyd, og greit nok det, men jeg ønsker ikke at det skal vektlegges så mye. Klart jeg kan si: I dag her jeg en dritt dag, og det hjelper sikkert – ja, det gjør det, for jeg hører meg selv sette ord på det, si det høyt, men det er ikke nødvendig å gjøre noe nummer ut av det. Jeg liker ikke å være nedfor., hvem gjør vel det… Jeg blir helt handlingslammet når jeg er trist, sur og ser mørkt på tilværelsen.

Men tilbake til åpenheten. Jeg må vel for f… klare å si noe om hvordan det er nå, om de dårlige dagene, og ikke bare at alt var så ræva før. Alt var ikke bedre før, nei da, det skjønner du, og jeg, og alt er heller ikke bedre nå, men det er så mye bedre enn det var. Min verste dag nå er tusen ganger bedre enn den beste dagen da jeg drakk. Ja, jeg har sagt det før, og sier det igjen for det er viktig å minne meg på det. At jeg har det faktisk veldig så fint. Det er derfor jeg takler de vanskelige dagene bedre. Liker bare ikke å syte og klage over hvordan jeg har det og hva som kjennes vondt. For jeg takler egentlig ikke de som går rundt og klager sin nød, de som ikke tar tak i seg selv. Jeg ser at det nytter å sette ord på følelsene, for all del, men å bare si: Åh, jeg har det ikke noe særlig, jeg har vondt i kroppen. Hjelper det i lengden da? Kan hende hjelper det som sagt å høre seg selv si at en har det forferdelig, men jeg mener at det må være mulig å søke hjelp, be om råd, gå til en lege, en psykiater eller rett og slett bare komme seg ut av sofaen… (Har jeg lov å si dette, jeg som selv var maktesløs, tiltaksløs osv, osv? Tar sjansen)!

Det er nå ikke alltid nødvendig å alltid be om hjelp. Jeg har fått hjelp, og jeg får hjelp fordi jeg ba om det siden jeg kom til kort på egenhånd. Alkoholismen rådde jeg ikke med. Jeg hadde ingen forutsetninger for å klare det alene, men akkurat når det gjelder å komme i kontakt med andre og tørre å prate, det behøver jeg å gjøre selv. Noen ganger må jeg hoppe ut i det, ta sjansen, ikke være så streng med meg selv, så prektig liksom.

Så jeg har lov å si at jeg er redd, men jeg kan ikke stoppe der. Jeg trenger bare å gå enda ett skritt videre, erkjenner at jeg befinner meg utenfor min komforsone, men jeg må prøve å utsette meg for litt frykt for å overvinne frykten. Det er ok å feile, og mislykkes jeg så er det ikke verdens undergang. Jeg kan dumme meg ut, og det er greit det. Bryter stemmen min, svetter jeg og blir klam, skjelver jeg, så kan jeg bare si det som det er: Dette er skikkelig fælt, jeg er så nervøs nå, så kanskje dere kan hjelpe meg ved å ha litt tålmodighet med meg.

Er det virkelig så enkelt? Jeg tenker at redselen vil nok angripe meg i framtiden også. Den vil sikkert slå meg i mellomgulvet, men jeg har ikke tenkt å bakke ut eller knele slik som før. Jeg vet at jeg klarer å riste av meg den verste angsten. Jeg trenger ikke krype under dyna, selv om det ville føles godt inn imellom, men jeg er så redd for å bli der, ikke komme meg opp igjen. Der er den igjen, denne redselen. Er det egentlig frykten for et nederlag og dermed påfølgende selvforakt som skaper min angst? Er det derfor jeg ikke utsetter meg for eventuelle farer, det som kan trigge noe i meg til å bli for eksempel selvmedlidende og dermed i verste fall begynne å drikke igjen? Jeg må innse at jeg har så mye å tape på å gå rundt å engste meg for at alkoholen skal få overtaket på meg igjen, vinne tilbake min oppmerksomhet slik at jeg glemmer å leve oppriktig. Det jeg faktisk kan si er at ved å være bevisst min redsel og frykt for å begynne å drikke igjen, da er jeg mer tilstede i mitt liv, ser farene bedre og dermed være tryggere på meg selv i min edruskap. Jeg rir stormen av, eller den lette brisen, for det er ikke mye til storm lengre, og godt er det…

Konklusjoner er at jeg trenger å åpne enda mer opp, snakke om eller bare fortelle at i dag har jeg det ikke helt bra, jeg er nervøs og “uttafor”, og ikke tro at alle ser og vet at jeg føler meg utenfor. Hvordan kan de ta hensyn til meg om jeg ikke uttrykker noe om hvordan jeg har det. Når det er skrevet, så har jeg en veldig fin dag i dag, men dersom jeg ikke hadde hatt denne godfølelsen tror jeg at jeg nå har bevisstgjort meg selv på å si ifra hvordan følelseslivet mitt har det på de dårlige dagene også. Og det går over. Trenger bare være litt grei med meg, ikke mase for mye, og jeg vet at jeg kommer sterkere tilbake. Jeg erkjenner mine styrker når jeg erkjenner at jeg også er svak. For selv om jeg har dårlige dager så er jeg ikke ubrukelig, jeg mestrer livet, ikke så langt unna i vert fall. Psyken altså, den er god å ha på godt og vondt…

For det er muligens slik at jeg fortsatt er redd for å ikke bli likt, verdsatt for den jeg er, påført skyld for det jeg har gjort i fortida, den jeg ikke kan gjøre noe med, men like fullt bærer med meg. Jeg har tatt oppgjøret, både med meg selv og de fleste jeg har forvoldt skade, de som har ville ta imot mine unnskyldninger for noe som jeg ikke egentlig ville, men likevel gjorde. Og er det så forferdelig om noen ser på meg med litt skjeve øyne. Jeg vet hva jeg står for i dag. Så er det så farlig? Jeg sier at jeg er redd, jeg tilstår at jeg fortsatt har angst, men langt i fra daglig eller ukentlig. Jeg blir satt ut, men jeg ordner opp i det, klarner tankene. Det betyr at jeg er på rett vei. Uten frykt for noe ville jeg ikke sett at jeg trenger å foreta meg noe, og ville dermed ikke foretatt endringer i hverdagen, gjort enkle omrokeringer for å minske frykten.

Ja, jeg har tenkt, og det skjer i denne stunden også, at jeg tenker på at mennesker er så mye bedre på avstand. Men i morgen skal jeg nærme meg disse skapningene som kan skremme meg. I morgen skal det skje, jeg skal på tur, ikke bare gå alene, men i flokk. Jeg er jo et menneske, et flokkdyr, en lagspiller, så det vil gå helt fint. Det er mye lettere å få kontakt når en er ute og går også, walk and talk, det ufarliggjør dem, og meg selv. Det var jo jeg som drev meg bort fra folk, så da er det rett og rimelig at jeg tar bryet med å skape en kontakt igjen, vise dem tilliten, for det har de fortjent.

Mange har faktisk prøvd å nå meg, bli kjent med meg, men denne redselen da, den har sagt; hit, men ikke lengre! Jeg er redd for å bli såret, bli sviktet, men nok engang er det jeg som svikter, holder avstanden. Så derfor tar jeg motet til meg, drar til Oslo for å gå sammen med andre mennesker, som helt sikkert også er bitte litt nervøse for hvem alle de andre er. Er det så farlig da? Alt jeg behøver å gjøre er bare å åpne opp, si hei og la det skje det som skjer…

Nå har jeg sagt det, men jeg er fortsatt litt redd…

Jeg er som pingvinen, avhengig av de andre i flokken…
Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s