Den som har ruset seg, vil ruse seg igjen!

Om ikke vedlikeholdsarbeidet tas kontinuerlig og på alvor!

Det er 31. mars, klokka er stilt en time fram, det er sommertid, og vi går mot enda lysere tider, mot sommer. Jeg personlig kan ikke stille min klokke, jeg trenger å bli i denne dagen. Jeg har behov for å gå i meg selv, ta et dypdykk her og nå og hverken være i gårdagen eller haste til morgendagen. Det eneste jeg ser av nødvendighet i forhold til dagen som nettopp var, er å ta den med som en lære om meg selv. For i går klarte jeg å være en blant flere, være i en sosial setting, som jeg i utgangspunktet ikke kjenner meg trygg i, men jeg klarte, og det var en befrielse, noe jeg der og da, og nå i etterkant hadde nytte av.

Da jeg tok skrittet inn i det den gang ukjente, det å leve nykter og dermed lære meg å leve «på nytt» uten alkohol, var det ikke bare det å ta bort rusen som var av viktighet. Jeg måtte endre på meg selv og mine handlinger i forhold til hva jeg føle og tenkte. Jeg er på god vei, men fortsatt trenger jeg å foreta disse dykkene, selvransakelsen i meg, og luke bort det som er ugunstig for min utvikling for å fortsatt leve edru. Jeg ser på både de positive sidene, som jeg ønsker å forsterke, og de negative, som jeg naturligvis ikke vil ha for mange av, og dermed trenger å forminske, aller mest kvitte meg med. Ikke minst ser jeg nødvendigheten av å se og kjenne på mine følelsesmessige reaksjoner i ulike situasjoner. Har jeg fortsatt frykt? Kjenner jeg skyld og skam? Hvordan står det til med min selvfølelse? Og hva med bitterheten? Har jeg klart å foreta meg noe til det bedre i forhold til disse sentrale følelsene, de som aller mest påvirket meg og mitt liv. Jeg ser helt klart at jeg behøver å snakke mer om for eksempel fryktene mine som påvirker selvfølelsen. Jeg trenger å forsone meg med enkelte følelser, akseptere dem, til og med forsterke noen, men også innse at alle følelser er av nødvendighet, at ingen er riktige eller gale. De dukker opp for å fortelle meg hvordan jeg har det.

Mine sanser påvirker mine følelser, så om jeg hører noe, som for eksempel lyden av at noen åpner en boks med drikke, settes mine følelser automatisk i sving, jeg assosierer lyden med en ølboks og kjenner uro. Vel, ikke nå lengre, men i begynnelsen av min edruskap var dette en realitet.  Kanskje er det slik at enkelte av mine følelser bare er innbilte, at jeg lar andres væremåte overfor meg påvirke mine emosjoner og derfor skaper et handlingsmønster som egentlig ikke gjenspeiler meg. Er det jeg som skaper min virkelighet eller lar jeg andre kreere dem for meg?

Min selvfølelse, den jeg er blir styrket av mine positive handlinger og andres respons på dette, og dermed øker selvtilliten min såfremt jeg anerkjenner min egen betydning. Jeg må kunne stole på at menneskers rosende tilbakemeldinger virkelig er sanne, og ikke gå rundt å tro at de er falske, at de bare synes synd på meg. Det er betydningsfullt at jeg vet å sette grenser, at jeg ikke er for oppofrende, en som skal gjøre alle til lags for å motta enda mer ros. Jeg må skille mellom det å få oppmerksomhet og det å «kreve» oppmerksomhet. Jeg viser min oppriktighet og får oppriktighet tilbake.

Det meste av det jeg foretar meg i hverdagen har blitt en vane, jeg gjør det ubevisst, altså en automatisk adferd. For å lære meg noe nytt trenger jeg å automatisere denne handlingen, gjenta og øve for å innarbeide denne ønskelige handlingen. Jeg ville ha en ny vane på til eksempelvis å ikke drikke mer alkohol. Da var det nødvendig å innøve nye rutiner, ha regelmessige handlinger for å holde eventuelle rustanker borte (spise), ha disiplin i rutinene (stå opp) og å lage nye automatiske handlinger (aktivisering). Jeg ønsket (mrk: JEG ønsket) å få og bevare nye vaner. I situasjoner hvor jeg normalt ville drukket, måtte jeg finner erstatninger, som det å spise noe, gå meg en tur, ringe en venn eller simpelthen slutte å fortrenge følelsene mine. Det aller viktigste var å finne tilbake til selvet, til meg, og det oppnådde jeg best i gode relasjoner. Jeg måtte finne tilbake til kontakten med andre for å komme i kontakt med meg selv og dermed ikke flykte fra meg selv slik jeg gjorde gjennom alkoholen.

Derfor var gårdagen viktig for meg. Det at jeg kom meg ut, tok kontakt, snakket med andre, delte min historie, lyttet til andres historie, så våre likheter og dermed så meg selv igjen. Gjennom andre ser jeg meg selv og hva som er nyttig å bevare, endre, ta bort eller forhøye.  Jeg må jevnlig vedlikeholde min edruskap ved å ivareta mine rutiner. Vi kan gnikke og gni på en kobberkjele til den blir nydelig, brunrød og blank, og kan settes på peisen til pynt, men om den glemmes blir den grønn igjen. Den må jevnlig pusses, slik selvet må pusses. Derfor trenger jeg åpne opp og dele for å holde sinnet mitt rent. Størst motstand gir størst endring og dermed størst vekst.

Når jeg foretar mine regelmessige sikkerhetsrutiner utsetter jeg daglig at alkoholen tar plass i livet mitt igjen. Jeg trenger bare å skape gode verdier. Verdsette mine evner og erfaringer og ikke minst være takknemlig for at jeg har den historien jeg har. Jeg er faktisk en ressurs! Så lenge min hjerne er innstilt på å si nei til alkoholen, vil den ikke ønske å ruse seg. Det er opp til meg. Jeg må faktisk ta vare på meg selv, selvet, og det gjør jeg best i samhold med andre. Da lærer jeg best å se på meg selv, godta meg selv for den jeg er, faktisk være glad i meg som meg. Bare å snu min tankegang hjelper: Jeg er ikke annerledes, men de andre har ikke en avhengighet. Jeg er fullkommen så langt jeg har kommet!

Å tørre – det er å miste fotfeste for en. Å ikke tørre – det er å miste seg selv…