Hva bruker jeg tiden min på?

Eller noe av det …

Det er så mange som inspirerer med i hverdagen. Mange jeg møter, mange jeg lytter til, mange jeg snakker med eller bare rett og slett leser om, det noen har skrevet. Da får jeg lyst til å kommentere, gi et svar, være enig eller uenig. Så da skriver jeg om det, dersom jeg ikke svarer på direkten da. Og som de fleste sikkert har fått med seg, så skriver jeg mye, og det er takket være alle de menneskene jeg møter, de som gir meg innspill, setter i gang tankene og dermed får fart på fingrene over tastaturet.

Selvfølgelig har jeg egne meninger, og de uttaler jeg også, men jeg ser ofte at jeg får de fleste meningene ut ifra andres meninger. Når jeg leser, og det gjør jeg mye av, bøker; skjønnlitteratur, faglitteratur, noveller, romaner, krim, opplysningsmagasiner og tidsskrifter, ja, egentlig det meste. Jeg liker rett og slett å holde meg oppdatert og opplyst, følge med i tiden eller lese hvordan enkelte levde før i tiden – sette ting i perspektiv. Det er jo givende å se, høre og lese om hva andre fyller sin tid med. Kanskje får jeg nye ideer, ny giv, påminnelser og oppskrifter på hvordan jeg kan gjøre noe bedre, gjøre endringer, ta andre valg eller nye valg.

Når det gjelder bøker så liker jeg best det som interesserer med naturligvis. En bok som ikke fenger meg i starten legger jeg ofte bort. Den må liksom appellere til min sinnsstemning, pirre noe i meg, noe som er spennende, få frem det kjærlige og omtenksomme i meg og som engasjerer og rører hver følelse i meg og som pirker i hver nerve i kroppen har jeg vanskeligheter med å legge fra meg. Jeg kan bli glad, bli lei meg, frustrert og sinna, men det meste av det jeg leser inspirerer meg på en eller annen måte til å skrive mer.

I går leste jeg for eksempel en artikkel som handlet om hvordan opptrappingsplanen for dagens ruspolitiske føringer fungerer. Den sto skrevet i det Ruspolitiske tidsskriftet: Mot rusgift nr.1 -2016. Ja, et gammelt tidsskrift, men like aktuelt, for mye har egentlig ikke skjedd på den fronten, dessverre. Og da blir jeg engasjert, opprørt og forbannet ikke minst. Jeg må bare skrive noe om dette, hva jeg mener om den saken, og merk; hva jeg mener.

Jeg la spesielt merke til at alkohol står som nummer åtte på listen over de viktigste risikofaktorene når det gjelder tap av leveår. Med andre ord er alkoholen rangert foran narkotika, og det begrunnes med at alkoholen har større utbredelse, flere drikker enn de spiser piller og røyker hasj. Ja, den går jeg med på, men hvorfor drikker flere? Det er vel fordi det er legalt?! Det er normalt, det er tradisjoner knyttet til alkohol, og ikke minst noe som mennesker bruker for å slappe av, bli sosial og som drikkes til måltider. Ja, det er slik det er, men det glemmes jo at mange, og mange flere enn vi tror, sliter med at tilgjengeligheten er lett og ofte føler et «press» til å drikke. Det er faktisk mange som meg som lider av avhengighetssyndromet, og at alkohol dermed ikke lenger blir en nytelse, men et helvete…

Så da blir det noe merkelig for meg, eller rettere sagt helt feil at de politiske føringene åpner opp for en diskusjon om hvorvidt det skal muliggjøres å kjøpe sprit og vin i butikker og ikke bare på polutsalg. I tillegg kommer spørsmålet om det skal bli lovlig å sitte i parker og på badestrender å drikke øl og vin åpenlyst. Alkoholen skal gjøres enda mer tilgjengelig for alle. Opp i alt dette blir det et paradoks at regjeringen (og det er den samme nå som i 2016) legger opp en plan ut ifra at det skal vektlegges mer brukerinnflytelse. Hvilken innflytelse? Joda, flott at klienter kan påvirke sitt eget liv og sin hverdag. Jeg er så absolutt for det, men de som ikke strekker hånde høyest i været blir aldri hørt. Det er store mørketall i forhold til hvor mange som har et høyt alkoholkonsum og dermed sliter med alkoholrelaterte lidelse i vårt samfunn. De som aldri kontakter helsevesenet for sine problemer og plager knyttet til sitt misbruk. Hvordan skal de kunne ha noen innflytelse?

Selv om jeg tror, og i enkelte tilfeller vet, at de som har et ønske – om enn lite, om å få bukt med sin stadig økende trang til å bruke alkohol, og jeg mener bruke som i en slags form for medisin for å døyve all fysisk og psykisk smerte som herjer i kropp og sjel, så har de ikke styrke, vilje og mot nok til å kontakte helsepersonell for dermed å ha innflytelse på sin helsetilstand. De kjemper en brutal kamp mor alkoholen, og de har behov for hjelp til å se at de trenger hjelp, og den hjelpen bør være der før de av en eller annen grunn har kommet så langt ned og kanskje innsett at de trenger et nytt liv. Da kan det være for sent. Ja, jeg mener faktisk at i enkelte tilfeller må en ta i bruk «tvang» for å få noen til å selv ta initiativ for å ta vare på seg selv, ha brukermedvirkning i egen behandling. Nå vil enkelte si at jeg banner i kirken, og det får så være, men jeg vet hvilke krefter som er i sving i det en person har blitt hekta på alkoholen. Det er ikke alle som har ressurser som jeg hadde, og langt ifra de samme mulighetene. Jeg vet også at noen ikke kan hjelpes til å bli helt nykter, men de kan få et bedre liv på sikt om de bare blir hjulpet opp av rennesteinen. Dagen politikk gjelder kun for de aller sterkeste av de svake!

Så la jeg merke til, og dette er jo bra, at de yngre bruker mindre alkohol. Men noe har de vel erstattet den med. Jeg tror heller ikke at de har sluttet å drikke helt, men de kombinerer mer med andre rusmidler på markedet, både illegalt og legalt, og nedgangen i solgte alkoholvarer går derfor ned. Her har jeg ikke tenkt å spekulere for mye, jeg bare noterer meg hva som skrives, og konstaterer at jeg ikke vet nok på dette feltet. Uansett tror jeg det også her dreier seg om mørketall, og kanskje de unges egne oppfatninger når undersøkelser foretas. Kan hende er de ikke like ærlige, slik jeg selv heller ikke var. Men på bekostning av at de unge drikker mindre ut ifra rapporteringstallene, så har derimot de eldre øket sine doser. Det er i seg selv skremmende med tanke på en allerede skrantende helse og kropp etter endt arbeidsinnsats. Flere og flere har ikke lengre fotfeste i samfunnet, de har blitt overflødige, ikke bruk for dem i oppbyggingen av landet mer, og har i tillegg minimalt med kontakter i et fellesskap. Så i slike tilfeller blir ikke lengre vinen en kosedrikk til maten, men en nødvendighet i en hverdag full av skuffelser, angst, utilstrekkelighet og tilkortkommenhet. De føler ikke at de har noen verdi i vårt stadige umenneskelige samfunn. Ingen har bruk for deres kompetanse, de overses og glemmes.

Ja, de tyr oftere til alkoholen, den er jo legal, den har de allerede blitt godt kjent med gjennom tradisjoner både innen familien, samfunnet og arbeidslivet. Den blir en trøst i ensomheten, en flukt fra tankespinnet om egen verdi og for å slappe av fra et evig, eget mas om ikke å være god nok. Det er, som kvinne, skremmende å lese at det er oss kvinnene som stadig øker mengden av rødvinsglass i våre stille stunder. Jeg for min del er ikke lengre en del av den statistikken, men jeg tenker med gru på alle disse eldre, ensomme damene som sitter bak stengte dører og drikker i smug fordi dette er så tabubelagt. Kvinner skal ikke drikke slik mennene gjør, det er simpelthen forkastelig! Jeg lurer bare på hva som gjøres for dem, for å få dem på banen til å tørre å stå fram? Hvilken innflytelse har de på sitt liv på annen måte enn å sette seg til med nok et glass med «rød saft»?

Som skrevet er det for kvinner generelt et tabubelagt område å erkjenne at de er alkoholikere, eller som mange ville sagt; har et alkoholproblem. Det er vel en kjensgjerning at de med et høyt alkoholinntak også sliter med psykiske plager så vel som somatiske. Er det da slik at regjeringen tror at ved å bevilge penger til de psykisk lidende hjelper å få bukt med konsumeringen av vin i de tusen hjem. Av erfaring vet jeg at angst og depresjon ikke forsvinner før alkoholen er ute av bildet. Det begynnes i feil retning. Oksen må tas ved hornene, ikke i halen, da sparker den bare, men oksen sparker ikke bakover, om du trodde det… Den mentale delen sitter jo i hodet, tankene på å ville drikke sitter i hodet, altså trangen til å måtte innta alkohol er der fortsatt selv om depresjonen ikke er så sterk. Det er tankene som må snus og dermed trengs det å tilrettelegges for at mennesker kan møtes og kjenne seg verdifulle, gjøre en innsats, stor eller liten, slik at ensomhetsfølelsen ikke blir så gjennomtrengende.

De eldre trenger informasjon og kunnskap om hvorfor de bør sette bort drinkene sine. De trenger å få forståelsen av at alkoholen forsterker all depressive følelse og tanker. De har behov på lik linje med de yngre å få en forklaring på hva alkoholen egentlig gjør med kroppen vår, og at den ikke alltid er løsningen på å få et bedre liv hverken sosialt eller med seg selv. Her må vel fastlegene påta seg et større ansvar. Kombinasjonen med reseptbelagte medisiner, eller andre piller for den saks skyld, ikke bør kombineres med alkohol. Jeg mener også at de må slutte å være «snille» mot sine klienter, slutte å bortforklare og se mellom fingrene med alle uttalelser om at: Nei, jeg drikker ikke mye, og bare til maten eller litt i helgene. Mennesket må ses på i sin helhet med alle sine problemer slik at det finnes opplegg hvor både det fysiske og psykiske behandles. Alkoholen er som kjent et symptom på at noe er galt, og derfor drikker noen for å dempe lidelser. Derfor er en samhandling i behandlingen etter mitt syn påkrevd. Det hjelper ikke å trøste et barn som har ramlet ned fra samme treet gang på ganger uten å forklare, tilrettelegge og vise hva barnet stadig gjør feil. Men noen lærer aldri, eller bruker tid på å lære, eller de vil ikke lære eller så er det bare slik det er. Men jeg nekter å tro at innerst inne er de lei av å stadig ramle… Vi må bare ikke gi dem opp!

Det må også sies at skal en lege kunne få fullt ut innpass hos sin pasient trengs det et godt nok tilbud, et utbygd behandlingsopplegg rettet mot alle pasientgrupper over alt i vårt langstrakte lang. Uansett om du bor i byen eller på bygda bør tilbudet være tilgjengelig for alle og et tilbud for alle. Det er dessverre alt for få behandlingsklinikker og etterverntilbud som rekker til alle pasientgrupper og deres behov for hjelp med alkohol- og psykiske lidelser. Politikere burde bruke mer tid og penger på dette, altså behandlingstilbud, enn å snakke fint om hva som trengs, hva som hadde vært det beste for alle. Det hjelper lite å bare snakke. Det er handling som kreves. For om ikke tjenestetilbudet er der når personen som lider trenger det, når den ønsker hjelp, da kan det føre til at skadene blir så store at de ikke kan bøtes på.

Få TSB (Tverrfaglig spesialiser rusbehandling) høyere på prioriteringslisten. Nå må flere på de politiske frontene se at det er stor sammenheng mellom somatiske lidelser og alkoholforbruket. Det vil bli en automatisk nedgang i skader og ulykker, i kreft og hjerte-kar sykdommer dersom alkoholkonsumet gikk ned. Det vil bli mindre forskjeller, mer åpenhet, mindre ensomhet, depresjon, angst, selvmord, vold, kriminalitet og ja, mye, mye mer ville gradvis minske. Ja, det er nødvendig å se helhetlig på alle aspektene og perspektivene hos folk som i større grad kommer til kort, havner utenfor, blir glemt eller ikke blir sett og hørt. Hva er årsaken, den virkelige roten til alle ondene?

Jeg for min del skulle ønske at det ble mer åpenhet i hva alle har i sine kjøkkenskap, i bokhyllene, i seksjonen eller hvor de velger å oppbevare alle sine alkoholholdige drikkevarer. Jeg vil ta bort alle hemmelighetskremmerier rundt alkoholen. Vi vet alle hvorfor de fleste drikker og de fleste vet det ikke er bra å drikke for mye, så hvorfor holde det skjult? Det er jo nettopp derfor det skal holdes skjult, fordi ingen skal vite at du heller i deg all den giften og att på til ikke ønsker det en gang, men du bare må… Tror du på alle som sier at de bare nipper til vinen når de stadig sutrer over dårlig form, vondt i hodet og ikke gidder å stå opp, gå på jobb, lage frokost til familien og likevel haster av gårde for å rekke polet før fem… Ja, det er et paradoks!

Ja, dette er noe av det jeg bedriver på mange av mine dager. Jeg engasjerer meg, eller blir engasjert, for jeg er bare en stemme, en som sikkert ikke blir hørt, som bare når fram til de som vil og tør høre, se og lese hva jeg har på hjertet. Gjør jeg en forskjell? Er jeg bedre enn politikerne? Jeg bare skriver og babler i vei, men blir det noe ut av det? Mange vil nok påstå at jeg ikke gjør nok, at jeg ikke står på for å for eksempel få meg en erfaringskonsulentjobb. Men de sier, de som styrer, at det er ikke bruk for meg, jeg som ikke har all den faglige kunnskapen. Faglig kunnskap? Jo, takk, det har jeg nok av i bøtter og spann, til og med fagbrev som helsefagarbeider og jeg har faktisk «fagbrev» i å vite hvordan en alkoholiker tenker, hva de gjør eller ikke gjør. Så tja, sannelig om jeg vet… Jeg mangler førerkort, men er det hindring nok?

Jeg får vertfall ut budskapet mitt, som kanskje kan sette de som har enda mer kunnskap og makt til å få gjennomslag til å få fortgang i prosesser, som kan gi bedre vilkår for alle de som sliter med alkoholen. De er tros alt nummer åtte på listen over det som burde prioriteres for å få økt levestandard og levealdrer. Ta i bruk flere med brukererfaring, lytt til brukerne, men ikke glem at de må nås først. De må få kunnskap om sin egen sykdom for å kunne få innsikt i hva de selv kan bidra med. Kanskje når jeg noen av dem med det jeg skriver, brukerne som fortsatt ikke vet hvor ille fatt det er… Jeg sår kanskje et frø!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s