Det er lov å endre mening, lov å endre kurs og ta en annen vei. Noen ganger er det faktisk nødvendig, for ikke å snakke om livsviktig å ta en ny retning på livets vei.
I morgentimene hadde jeg en plan over hva jeg skulle gjøre i dag, hva jeg ville med dagen, og hvor jeg eventuelt skulle gå, men enkelte ganger blir det ikke helt slik en har satt seg fore. Men derimot åpner en ny mulighet seg. Før, i min drikkeperiode ville jeg nok blitt irritert, ja, sikkert sint dersom noen skulle blandet seg inn i hva jeg hadde for ønsker, eller om noe kom i veien for mine planer. Jeg så på alt som skapte uforutsette momenter, og de var ikke små nei, det var uoverkommelige problemer – oppe i hodet mitt. Nå ser jeg på dette som nye muligheter, nye veier å utforske.
Det var nettopp det som skjedde i dag. Jeg måtte ut av leiligheten, eller måtte ikke, men fant det best å finne på noe for å ikke være til bry siden samboeren skulle ha kundebesøk. Faktisk et påskudd for å få meg en lengre spasertur og bruke enda mer tid på egenpleie. Da spørsmålet fra samboeren kom: Hvor har du tenkt deg, skal du i skogen eller ned til stranden?, da forandret jeg valget for min dagsplan og mitt turmål. Ja, takk begge deler, jeg går gjennom skogen mot Obosstranden, en helt annen retning enn hva jeg først hadde tenkt. Så jeg svarer: Jeg bare går så ser jeg hvor jeg ender, og som sagt, så gjort.
Med min alltid medbragte sekk, pakket med matpakke, kaffe, bok, notatblokk og solkrem – ja, den var viktig i dagens solgangsbris, gikk jeg glad og fornøyd, faktisk med takknemlighet i tankene. (Dette kan ligne på en skolestil fra femte klassen). Skogholtet ved siden av her jeg bor er ikke stort, men stort nok, vertfall større enn hundre- meter- skogen, og de fleste stiene har jeg gått mange ganger før. I dag tok jeg en annen, en jeg aldri hadde gått, bare gått rett forbi, men nå tok jeg av mot venstre. Intuisjonen var god, for retningen var riktig i forhold til hvor jeg så for meg at den ville ende. Ganske riktig kom jeg ut av granskogen ikke lang ifra der gangveien over til sjøen gikk.
Når jeg går slik og rusler i egne tanker, bare funderer, er jeg som et lite barn på oppdagelsesferd. Jeg undrer meg over alt jeg ser langs stien og noe utforsker jeg nærmere, slik som en maurtue, med sitt yrende liv i solen, tar jeg mer granskende i øyesyn. Tenker på hvilke krefter som er i sving der de strever i vei med kvist og kvast i munnen. Ja, slike krefter skulle jeg gjerne hatt, men jeg har jo både styrke og mot nok egentlig. Kanskje skulle jeg klatre opp i et tre, bruke noe av mine krefter på det, men nei, det er for vanskelig å finne feste på grantreleggene. Noen ganger bare klatrer jeg for å komme meg høyere, for å få bedre utsikt, og hadde jeg prøvd så hadde jeg sikkert klart det, med min stahet. Jeg tusler videre.
Ja, jeg valgte en uprøvd sti i dag, en som viste seg å være enklere å gå også. I tillegg fant jeg en platting med bord og stoler vel framme ved sjøkanten. Selv om det ante meg at alt dette tilhørte en hytte i nærheten, satte jeg meg ned. Det sto jo ikke noe: Forbudt- for- uvedkommende- skilt noe sted, så da var det vel fritt fram på den fine plassen, godt i lè for vinden.
Fire timer slo jeg i hjel der, mens jeg skuet utover vannoverflaten, på ender og måker, som fredelig duppet av sted på bølgene. Noen tomme båtbøyer vitnet om at det sommerstid kunne være mer liv der, og snart, allerede til helgen, når påsken starter, ville nok flere farkoster være førtøyd der. Enn så lenge var det bare meg og sjøfuglene, og godt var det. Jeg lukker øynene og bare drømmer meg bort for en stund.
Sitter og iakttar et svanepar, som gakker til hverandre. Mon tro hva de snakker om? Kanskje om meg? Plutselig dykker de under og ned i dypet for så, en stund senere, faktiske var de lenge borte, kommer de til syne noen meter lengre bort. Fascinerende å se på, der de smatter i seg algevekstene de har funnet på bunnen. De lever i symbiose med livet i sjøen og tilsynelatende uanfektet av meg som tilskuer. De stresser ikke. Alt i et bedagelig tempo. Flytende og duvende, smattende og gakkende, dykkende ned etter mat og der etter plukker de seg i fjærdrakten liksom for å pynte seg. Stillhet og sinnsro! Virkelig egenpleie.
Noen ganger kan altså uforutsette ting skape de mest fantastiske opplevelser. Det gjelder bare å gripe sjansen, se mulighetene og ikke begrensingene. Det har jeg gjort så alt for ofte, men ikke i dag. De beste og mest utviklende sjansene får en ofte når en minst aner det, og når en går uten om de fastsatte planene, tar nye veier og valg. Det er slike dager en kan leve litt lenger på, tenke tilbake på når en hanskes med tyngre dager. Det er så befriende og deilig å være et «utforskende barn» igjen, for en skal ikke glemme å være barnlig og forundre seg litt over de naturligste hendelser. Men det er så lett å ta alt for gitt, bare gå forbi, se en annen vei, gå rett fram eller bare bli sittende hjemme. Jammen godt jeg gikk den veien…
Min dag i bilder
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 