Lenge har jeg gått og ønsket meg en Hurtigrutetur, og ikke minst drømt om å komme helt opp til Finnmark, vertfall nord for polarsirkelen. Nå har jeg oppnådd begge deler, og alt dette takket være min omtenksomme samboer. Det er beundringsverdig at han har kjørt over 600 mil for at jeg skal få oppleve alt dette.
Denne turen har ikke minst fått meg til å se mer inn over meg selv også, for jeg har sett sider av meg selv jeg ikke helt likte, eller var helt klar over. Jeg har, som før skrevet, trodd jeg hadde blitt ganske flink til å erkjenne andres meninger og valg, men nei da gitt, jeg hadde nok oversett en del vesentlige punkter i den leksjonen. Selv om jeg har visst at jeg inn imellom har slitt med intoleranse spesielt overfor de aller nærmeste, så trodde jeg likevel at på en drømmetur som dette ville jeg fremstå som mer tolerant og respektfull. Min intensjon om å vise takknemlighet ble overskygget av at jeg ble for selvopptatt. Egosentrisk i den grad at jeg ikke hadde forutsett at alle planer nødvendigvis ikke alltid går slik en på forhånd har satt seg fore. Mitt forsyn var ikke slik jeg antok.
Tatt i betraktning at jeg dro i god tro om at jeg hadde kommet langt i min prosess om å ha endre på meg selv, mine tankemønster og handlinger, og at det bare er meg selv jeg er ansvarlig for, så fant jeg fort ut at jeg oppførte meg etter gammelt mønster ved å bli irritert over bagateller og sur-mule når noe gikk mot mine antatte strategier. Både på det praktiske plan og det emosjonelle plan hadde jeg ikke helt kontrollen, og dette frittet meg ut fullstendig ved flere anledninger. Hjemme, før vi dro, trodde jeg at dette hadde begynt å fungere utmerket for min sin del jeg, og at jeg hadde utviklet mye mer selvsikkerhet. Dessuten trodde jeg at vi hadde blitt veldig gode til å kommunisere. Nå i etterkant kan det vel sies at tros noen problemer underveis, uenigheter og et snev av krangel, har denne turen styrket vårt forholdet, og vi har blitt bedre på å snakke om, og komme til en enighet om hva som skal skje videre. Skulle jeg formodentlig likevel ha kommet med negative betraktinger og bemerkninger, har jeg som fortjent fått «en smekk». Skjerp deg Heidi!
Jeg har innsett enda bedre at jeg ikke kan la andre ta konsekvensene av mine tanker. Det at jeg har handlet dårlig når det har dukket opp hendelser som har forkludret mitt lille hode, om hvordan jeg har laget meg bilder og ønsker om hvordan ting skulle bli, er absolutt ikke akseptabelt. Det er jo slik at denne turen var en «gave» til meg med et ønske om å oppfylle mine drømmer. Da er det lite hyggelig og anerkjennende når jeg til tider behandlet min samboer nedlatende og ikke viste min takknemlighet.
Var det kanskje en form for usikkerhet i meg fortsatt, om jeg virkelig fortjente dette? Hvordan skulle jeg egentlig reagere i alle de ulike situasjonene? Klarte jeg å se at han forsøkte å være til hjelp, vise at han brydde seg, og at han prøvde å frigjør sin kjærlighet for at jeg bedre kunne kjenne på min egen kjærlighet og frihet? Jeg holder fortsatt på å lære meg forskjellen mellom det å få hjelp og innblanding. Jeg trenger jo fortsatt bistand og veiledning i hvordan te meg, hvordan vise respekt og ikke minst det å være ydmyk. Etterhvert opplevde jeg framskritt og erkjente mine feiltrinn og at jeg har «sviktet» igjen, sviktet i den forstand at jeg ikke gjengjeldte den kjærlighetsfulle erklæringen min samboer ga meg. Jeg ble fullstendig overveldet og likevel klarte jeg ikke å vise med hele meg min ærbødighet overfor min kjæreste. Jeg har fortsatt mye å lære ja!
Så igjen, jeg har fortsatt mye å lære mellom det å få hjelp og det at noen blander seg inn i mine antagelser og handlinger. Jeg trenger å se på hvordan jeg tar imot støtte. Det at noen legger til rette for, og tilbyr meg en slags frigjørelse betyr jo ikke at de er uinteresserte, men tvert imot at de viser respekt for mitt egenverd. Det er da jeg må vise dem respekten tilbake. Det er jeg selv som må ta konsekvensene av mine handlinger, og jeg må også tillate andre å ta konsekvensene av sine. Det å innse at jeg «vantrivdes» med min egen oppførsel var vel steg i riktig retning. Jeg lærte, og lærer meg å frigjøre meg kjærlighetsfullt gjennom andres kjærlighet til meg.
Ja, jeg har drømt om denne turen lenge, men samtidig vært redd for å gjennomføre den. Er jeg klar? Har jeg blitt trygg nok på meg selv i ulike situasjoner? Kjenner jeg meg selv godt nok, og kjenner de rundt meg meg godt nok? Mange svar fikk jeg gjennom ferieturen, og det viktigste jeg oppnådde var å bli oppmerksom på hvem jeg er nå på mitt fjerde år som nykter. Jeg så at jeg som en avhengighetsperson ikke er kurert for negative tanker i forbindelse med situasjoner som kan trigge meg og mine «lyster». Helt trygg blir jeg nok aldri i situasjoner som omhandler alkohol, men jeg ser at jeg takler de bedre enn antatt. Det vil si så lenge jeg er forberedt så går det fint, men når jeg stiller uforberedt så sliter jeg mer spesielt med tanke på mine reaksjoner der og da.
Ta for eksempel når vi gikk inn på spisesteder for å få oss et bedre måltid før vi gikk til ro på overnattingsstedet vi befant oss på. Da hadde jeg allerede gjort meg opp tanker om at det sikkert ville være noen som drakk alkohol til maten, og det måtte de jo få lov til, bare de ikke bråket. Så var det i forhold til min samboer da, som jeg «forlangte», uten å si det, men hadde bare laget meg det bildet i hodet, at han skulle drikke vann til maten slik som meg. Usikkerheten min fortonet seg på en måte som aggresjon, og jeg handlet før jeg tenkte, eller jeg ble svært så unnvikende i måten jeg svarte på, til tider sur i stemmen, om jeg i det hele tatt svarte når han prøvde å kommunisere.
Så det er min samboer som må unngjelde for utryggheten min og min negative oppførsel. Jeg blir urolig, stivner og klarer liksom ikke å formidle med ord hvordan jeg har det. Intuitivt tenker og tror jeg at han ser hvordan jeg føler det, og selv om jeg ikke sier at jeg ikke ønsker at han skal ta det ene glasset med øl, så blir jeg mutt og stille, vil bare spise ferdig å gå og legge meg. Min tvetydighet skaper selvfølgelig usikkerhet hos ham også, når jeg tidligere har sagt at jeg ikke bryr meg om at han tar øl eller vin til maten, så gjør jeg i grunnen det likevel. Hvorfor kan jeg ikke forklare hvordan jeg har det, hvordan jeg føler på utryggheten ved å gå inn på et utested der mennesker mest sannsynligvis vil drikke, også ham selv?
Jeg tenker at dette er fordi jeg nå har fått mer kunnskap rundt det å være i triggersituasjoner. Jeg har lært at dager jeg opplever mye stress og uroligheter i kroppen, uten å ha forklaringer på hvorfor på det tispunktet, kan være en reaksjon på noe jeg opplevde tre-fire dager tidligere. Et restaurantbesøk, hvor mange drikker, skåler og morer seg er en situasjon som skaper gjenkjennelser for amygdalaen, en situasjon jeg selv før pleide å delta i, og ikke minst drikke i. Men jeg ønsker ikke å drikke alkohol fordi jeg ikke kan, og heller ikke vil. Det tenker ikke amygdalaen med det samme, og i denne “overtalelsesperioden” prøver den avhengige personligheten min å fortelle meg om at selvfølgelig kan jeg drikke, bare litt, bare kose meg slik som de. Det er vel derfor jeg kan reagerer slik jeg gjør, fordi jeg er mer bevisst på min avhengighet og hva den kan gjøre med meg. Så min usikkerhet er på en måte en trygghet også. Hadde jeg ikke vært «redd» for hvilke tanker som kan dukke opp hver gang jeg havner i slike situasjoner, så hadde jeg ikke lært noe som helst – jeg hadde ikke tatt erfaring av alle tidligere konsekvenser. Kan hende er det også slik at denne i «inkubasjonstiden» jobber hele meg med alle mulige følelser rund denne situasjonen, også i forhold til belønningssenteret i hjernen (Stratium): «Jeg var jo flink som ikke drakk da, men nå kan jeg jo drikke…». Følelsene og tankene rundt bordet når jeg ser de som drikker er ikke farlig i seg selv, men der imot om jeg skulle finne på å handle på dem. Jeg er en alkoholiker som selvfølgelig ikke nøyer meg med det ene glasset med vin…
(Kan vel kanskje sammenlignes med våre reaksjoner rundt mat og hva som er apetittvekkende også: http://www.ntfe.no/i/2018/4/ernaering-2018-04-a-484 )
Det handler i det store og hele om å ta ansvar og kontroll over eget liv, mitt liv. Jeg ønsker kontroll, men der imot ikke å kontrollere alle andre. Kanskje vil jeg egentlig slippe kontroll, for det beste er kanskje evnen til å hvile i øyeblikket uten å ha kontroll. Som mange kvinner lever jeg vel i den tro at jeg skal være lykkelige hele tiden, eller at kanskje ”alle andre er det, bortsett fra meg”. «De som drikker har det sikkert fint, og de er heldige som kan drikke et glass vin og gå ifra bordet, til og med uten å ha drukket opp alt, så de må jo ha det bra, og de er nok lykkelige, vertfall ikke alkoholikere slik som jeg». Har jeg et snev av misunnelse likevel? Kjente ikke noe nevneverdig avensyke, men underbevisstheten jobbet sikkert…
Det er bare jeg som kan ta vare på meg selv til syvende og sist. Jeg behøver å godta at jeg er den jeg er, og at de er dem. Selv om jeg opplever mestring, at jeg ser at jeg klarer å la være å ta det første glasset og dermed bygger opp min selvtillit, så trenger jeg gjentatte opplevelser som dette. Ikke minst har jeg behov for støtte og ros for hva jeg oppnår. Det er her mangelen på kommunikasjon stopper opp prosessen. Det at jeg ikke klarer å formidle mine følelser godt nok, tar forgitt at andre rundt meg forstår. Naturligvis kan jeg ikke regne med å få ros dersom jeg ikke forteller “at denne situasjonen var virkelig tøff for meg, men jeg klarte meg utrolig bra, syns du ikke”?
Er jeg selvkritisk nå? Ja, og det trenger jeg å være for å kunne rette opp i feiltrinn og manglende oppførsel. Det er nødvendig for meg at jeg ser på hvordan jeg handler i alle slags forutinntatte hendelser og ikke minst de jeg ikke har sett for meg skulle skje. Det kan skape dårlig selvtillit, usikkerhet og lav selvfølelse dersom jeg ikke tar meg selv mer på alvor. Som kvinne er jeg muligens spesielt flink til å ta hensyn til alle rundt meg, og innimellom glemmer jeg helt meg selv. Eller er det slik at jeg er for opptatt av at jeg selv har det bra, at alle burde ta hensyn til mine behov og derfor glemmer jeg hvordan de har det?
Det er viktig å ikke springe fra livet. Jeg vil jo leve det og være i det! Det meste av det jeg gjør går på autopiloten. Jeg springer fra det ene til det andre – uten å stoppe opp, men på denne turen har jeg måttet stoppe opp. Jeg har behøvd å se på meg selv og de uheldige konsekvensene jeg har forårsaket. Kanskje ikke de aller største med tanke på å utsette meg for de farligste for helsens skyld, men likevel verdt å stoppe opp for å se nøyere på. Lære av å endre på til senere anledninger.
Det kan være vanskelig for mange å forstå at den iboende trangen til å ruse seg for noen kan bli så sterk at den fører til at enkelte, slike som meg, utsetter seg for farer som kan føre til at man, uten fri vilje plutselig sitter der med glasset i hånden. Da handler det igjen om amygdalaen og belønningssystemet i hjernen. Det dreier seg med andre ord om instinktene våre som forteller oss hvilke fundamentale behov som er «viktige» for oss, og som er med på å styre vår adferd. Hjerneområder for kognisjon og læring, stress-responser og selvregulering påvirkes også, og vil kunne ha langvarige funksjonsendringer etter gjentatt rusmiddelinntak. Jeg har jo brukt store deler av mitt voksne liv på å ruse meg, så jeg blir ikke kvitt min avhengighet over natten eller fordi jeg er på Nordlandsferie og Hurtigrutetur. Det er altså helt naturlig at en slik reaksjon kommer spesielt når jeg befinner meg i et område, som for eksempel en restaurant, hvor jeg ofte inntok store mengder vin da jeg var aktiv alkoholiker.
Nå i ettertid ser jeg tilbake på hele denne reisen som det største læringsopplegget jeg har deltatt i. Her fikk jeg virkelig satt teorien ut i praksis, og fikk kjenne på de ulike stemningene som kunne sette i gang triggereffektene. Det at jeg i forkant til denne ferieturen nettopp hadde deltatt på kurs tenker jeg var en medvirkende årsak til at jeg tenkte klarere og var mer oppmerksom på farene. Likevel ser jeg også at jeg, som en person med avhengighetssyndromet, trenger å jobbe mye med meg selv i forhold til det å bli et bedre medmenneske, spesielt i situasjoner som omhandler alkohol. Kommunikasjon er en nødvendighet, og den trenger å være kongruent, der både kroppsspråket og det verbale står i forhold til hverandre. Det må vel sies at her har ikke jeg vært god nok. Det mest fremtredende og vesentlige for min sin del må være å gjøre andre trygge på meg og dermed seg selv, altså i første omgang min samboer i dette tilfellet, ved å formidle min trygghet til ham. Når vi begge vet hvor den andre står og hva den føler, så er det mye enklere å håndtere eventuelle misforståelser. Vi blir ikke lengere gående på ank overfor hverandre, tenkende på hva den andre mener og tror om den saken.
Konklusjonen er derfor at jeg trenger å respektere andre for deres valg, selv om jeg kanskje ikke synes de er etter mitt hode. De behøver selvsagt også å respektere mine, så lenge jeg oppfører meg «normalt». Alle får det best når man kan stå inne for sin egen oppførsel. Så fremt vi alle behandler hverandre respektabelt og har en god kommunikasjon, vil enhver situasjon fortone seg langt mindre urovekkende og stressende. Det var slik ferieturen etter hvert ble siden vi, eller rettere sagt jeg tok ansvar for mine egne tanker, følelser og handlinger. Når vi etter hvert kom om bord på Hurtigruten, så var mine engstelser for alle alkoholdrikkende medpassasjerer borte. I tillegg visste min samboer hvordan mitt egentlige syn på hvorvidt jeg likte at han tok øl eller vin til maten var. Jeg påtok meg heller ikke nevneverdig dårlig samvittighet for at han ikke valgte å nyte noe alkohol på ferjen disse tre døgnene, og jeg klarte nesten å legge bort tanken på at jeg hadde påvirket ham til å ta dette valget. Han ønsket mest sannsynlig å kose seg med et glass vin, eller to, men lot nok være for min sin del, og atmosfærens del. Han kunne tros alt tatt seg en øl han, eller kunne han det…?
Så kjæresten min: Tusen hjertelig takk for en fantastisk reise, og ikke minst for all lærdommen jeg fikk gjennom «reisen» i meg selv sammen med deg!
Her skulle det ha kommet en bildeserie, men den må dere se på en annen blogg…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 