Fortiden…

Min egen bruksanvisning for fremtiden og et bedre liv…

Hvor og hvem hadde jeg vært uten min fortid? Tja, det er ikke enkelt å svare på, men en ting vet jeg, jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten den. Og hvem er jeg så? Jeg er en person som lider av avhengighetssyndromet, og min last ble alkoholen, den jeg i utgangspunktet hatet på grunn av at mennesker jeg holdt av misbrukte denne avhengighetsskapende giften. De ble til en totalt annen person enn den jeg ble kjent med. For det er slik alkoholen er, den forandrer oss, og oftest til et menneske som er ulik fra den man i utgangspunktet var ment å være. Slik jeg også ble…

Jeg tenker jeg overlater til andre å bedømme hvem jeg er, vertfall i denne omgang. Jeg tenker jeg ser det fra en annen vinkel, og det blir bare spekulasjoner om hvem jeg hadde blitt dersom jeg hadde latt være å begynne å bruke alkoholen som en forsterkende substans på min personlighet. Med dette mener jeg at alkoholen var et middel for å bli mer modig, mer sosial og ikke minst for å minske ensomhetsfølelsen. Jeg kan heller ikke unnvære og nevne at jeg ønsket å forsterke min selvmedlidenhet, og etter hvert ble den også medisin mot min økende angst og senere depresjon. De psykiske plagene var vel høyst sannsynlig et resultat av alkoholmisbruket, men hva kom først, høna eller egget…

Hadde jeg blitt en annen dersom jeg hadde unnlatt å nyte alkohol? Eller jeg nøt sjelden alkohol, jeg bare drakk for å komme bort, glemme, bli mer synlig eller aller mest usynlig – selv om det motsatte som regel skjedde. Jeg ble en rebell, en som våget det jeg aldri før hadde turt, ikke drømt om å tørre engang. Jeg ble «tøff», en person mange likte, vertfall menn, som var på jakt etter lettlurte damer. Jeg var i utgangspunktet ikke lettlurt, men jeg vil heller si at jeg lot mennene tro det, for egentlig var det jeg som lurte dem. Jeg ønsket meg bare alkohol, og det fikk jeg gjennom dem, så mye jeg ønsket.

Ja, tilbake til hvem jeg kunne ha blitt uten alkoholen? Nødvendigvis ikke et bedre menneske i dag, men utvilsomt bedre den gangen, i min fortid, da jeg bare skapte problemer for meg selv og familien min. Jeg hadde vært en kvinne med større respekt, en person de kunne se opp til, som stilte opp når noen trengte hjelp, som trengte meg. Jeg ville vært en mamma barna kunne stole på, som stilte opp og var tilstede hele tiden, en omtenksom mamma på ordentlig. Jeg ville vært en datter foreldrene mine kunne være stolte av, og ikke en som bare ga dem bekymringer. Ja, jeg hadde vært mer pliktoppfyllende og en rausere person enn det som var naturlig da jeg drakk. Da hadde jeg mest tanker for meg selv og det å få nok alkohol, leve livet og la andre seile sin egen sjø, slik jeg seilet min, og det til gangs. Jeg skulle være, og trodde jeg var dronningen i mitt eget kongerike.

Hadde jeg egentlig vært bedre uten alkoholen, og nå spekulerer jeg? Jeg er, og var et avhengighetsmenneske, så om alkoholen ikke hadde fanget meg, hadde kanskje noe annet gjort det? Jeg kunne blitt en arbeidsnarkoman eller treningsnarkoman? Kanskje, og mest sannsynligvis ville jeg brukt mat og godterier for å stimulere trangen min, noe jeg til og med gjør nå til tider. Hadde jeg eslet de rundt meg like mye tanker da, eller hadde jeg blitt for oppslukt i de eventuelle lystene eller de avhengighetene jeg måtte ha ervervet meg? Sannelig om jeg vet? Nå er det ikke like helseskadelig å hverken jobbe eller trene mye, men jeg ville ikke vært like tilgjengelig da heller. Jeg ville alltid hatt unnskyldninger for ikke å stille opp både for barna og familien ellers…

Nå setter jeg tingene på spissen, og jeg gjør det med vilje. Ikke for å forherlige alkoholen og mitt misbruk av den, men egentlig mest for å formidle at jeg gjerne skulle hatt mye av min fortid ugjort, men jeg ville heller ikke byttet den bort mot eventuelle andre laster, som jeg tenker ville formet meg til en helt annen person. Vet ikke om dere helt skjønner hva jeg mener, men jeg er i grunnen takknemlig for at livet mitt ble som det ble, og dermed skapte denne utgaven av meg. Jeg er ikke stolt over alt jeg har foretatt meg, men jeg kunne heller ikke vært det foruten. Kunne jeg gjort noe annerledes, så hadde jeg selvfølgelig gjort det, men gjort er gjort! Om jeg bare ikke hadde forvoldt mine barn og mine foreldre så mye vondt. Det beste hadde vært om jeg ikke hadde skadet noen andre enn meg selv da det sto på som verst, og forstå meg rett. Jeg ville jo egentlig bare ha det godt med meg selv mens jeg drakk, men uheldigvis har ikke store mengder alkohol over tid den virkningen. Jeg hadde dessverre ikke ervervet meg den kunnskapen.

Som den alkoholiker jeg var tenkte jeg ikke på noen andre enn meg selv. Egoismen og selvforherligelsen rådet. Eller jeg likte jo egentlig ikke meg selv. Jeg likte meg ikke edru og vertfall ikke på de dagene jeg prøvde å komme meg på fote igjen etter en rangel. Manglende selvtillit og troen på at jeg klarte å leve et liv uten denne giften rådet, den som bedøvet meg og fikk meg til toppen en stakket stund, for så å ramle ned som en fell. Jeg ville helst utslette meg, være en annen, en bedre Heidi, en alle ville være sammen med, og ikke fordi jeg var «dumsnill» og godtroende eller «lett på tråden», men fordi jeg var et menneske. Jeg fortjente ikke å ha det godt, det hadde jeg blitt fortalt, og jeg trodde det, og da var alkoholen god å ha, flykte sammen med og dermed bli en jeg ønsket å være, men som jeg aldri ble da heller. Alkoholen ville bare eie hele meg, og jeg fikk ikke lov å bestemme over meg selv da heller. Jeg var nok engang fortapt. Så derfor drakk jeg mer, for jeg visste ikke bedre…

Alt dette nedverdigende livet jeg levde har formet meg til den jeg er i dag. Det har vært en dyrbar erfaring og læringsmetode. Likevel påstår jeg altså at jeg ikke ville vært den foruten. Ja, jeg gjør det, og dette fordi jeg ville ikke hatt all denne kunnskapen og livserfaringen som nå hjelper meg bedre å forstå meningen med livet. Livet er ikke en dans på roser for noen. De som påstår at alt er rosenrødt og at de ikke har noen problemer what so ever, de har aldri levd på ordentlig, eller mest sannsynlig så lyver de, eller så er de alkoholikere, og de lyver jo også og tror at alt er bare fryd og gammen, helt til…. Ja, jeg «lukket øynene» for alt som kjentes vondt og vanskelig når jeg drakk, det vil si mens jeg drakk, og ikke i abstinensperioden, for da var alt helt for jævlig.

Så, om jeg ikke hadde blitt en alkoholiker, ville jeg dermed ikke visst hva smerte er, om jeg ikke hadde blitt syk på annen måte da? Fått kreft for eksempel, men da hadde jeg fått mye smertelindring og alskens annen hjelp. Nei, jeg ønsker ikke å neglisjere og snakke nedlatende om de kreftsyke, de har det vondt nok de, og det kan også være en dødelig sykdom, slik alkoholismen er. Det er mest ment som et lite stikk til behandlingsapparatet rundt dem kontra oss rusavhengige. Nok om det. Det jeg vil fram til er at jeg ville ikke fått erfaringer om til dels psykiske problemer og livets bakside på samme måte.

Hva skal jeg nå med det, spør du? Jeg tenker at man blir mer medmenneskelig og forståelsesfull overfor personer som sliter med ett eller annet i hverdagen, det være seg praktiske eller teoretiske oppgaver, eller bare det å klare å mestre livet generelt på best mulig måte. Jeg vil påstå at jeg har fått større forståelse for og om mentale sykdommer og andre alkoholikere, eller alle folk. Jeg kan tolerere at noen går rundt med ambivalens om det å slutte å drikke. De har et ønske, men utsetter tanken på handling gang på gang. Om jeg selv ikke hadde vært en avhengighetsperson, og gjort meg egne erfaringer rundt dette, ville jeg heller ikke forstått denne ambivalensen og dermed ikke kunnet hjelpe dem og andre i lignende situasjoner på samme måte som nå. Jeg ville heller ikke kunnet forstå alle de som sliter i hverdagen, også de som nødvendigvis ikke har rusproblemer. Jeg har til og med blitt en bedre lytter, en person som kan dele på mine erfaringer og ikke minst mindre redd for andres meninger. Vel og merke er dette kunnskap jeg har ervervet meg som edru mest på bakgrunn av egne og andres erfaringer.

Vi sitter på enormt med kunnskap om vi bare får formidlet den videre vi som har strevd litt. Jeg tror, og mener at livserfaring ofte er den beste kunnskap for å kunne bidra til at andres liv blir bedre, vel og merke som en slags læresetning om du vil. Har man godtatt fortiden: Slik var det, og i etterkant ikke lenger lar dette påvirke dagen i dag på annet vis enn å bruke det som en påminnelse på hvilke konsekvenser alkoholen kan skape i eget og andres liv. Min fortid er gull verdt, og jeg har ikke tenkt å la den påvirke meg i negativ retning. Jeg har forsonet meg med alle mine mistak og feiltrinn, alt det vonde jeg har påført mennesker, meg selv inkludert, og har vel dermed tilgitt meg selv for at jeg var som jeg var. Var jeg alkoholen eller var jeg et menneske? Jeg var selvfølgelig et menneske, med avhengighetssyndrom, som foretok feil valg. Jeg vurderte min situasjon slik hen at alkoholen var den beste løsningen på alle problemer. Dette fordi jeg ikke hadde den ringeste anelse om hva alkoholen egentlig hadde til hensikt med meg. Den kunnskapen eide jeg ikke da, men derimot nå. Så min fortid er det dyrebareste jeg har. Uten den ville jeg ikke vært her, som meg, og heller ikke en ressurs for andre…

Jeg går ikke rundt og skryter over min fortid som alkoholiker, men at jeg hadde styrke og mot til å ta avskjed med denne følgesvennen, som fulgte meg i gode og onde dager, det er jeg stolt av. Jeg fornekter ikke fortiden, men bruker den som et middel for å holde meg vekk fra kong alkohol, siden jeg nå vet hva den er kapabel til. Jeg er også på en måte, og som før skrevet, takknemlig for min fortid, men ikke i den forstand at jeg anbefaler andre å begynne å drikke for å få tilnærmet lik livserfaring som meg. Nei, jeg unner ingen denne metoden å finne svarene på hva meningen med livet er, og hvem du er som person. Jeg er vel fortsatt på leit etter å finne med selv, men jeg blir stadig mer glad i denne personen jeg har blitt, og muligens slutter jeg å lete mer. Hvem vet hvem jeg finner til slutt?

Jeg ser meg i speilet hver morgen og sier: Du er bra nok som du er Heidi, faktisk «helt perfekt» til ditt formål til tros for at du begår enkelte feil fortsatt. Det er menneskelig å feile. Det gjelder bare å rette dem opp igjen og ikke gjenta samme feilene om og om igjen, slik jeg gjorde da jeg drakk. Jeg trengte ikke å ha en tro for å få tilgivelse for alle mine feil og sårende handlinger. For jeg trodde det var en forutsetning å tro på en Gud for å bli tilgitt for alt jeg hadde forvoldt omverdenen. Jeg forsto etter hvert at jeg måtte slutte å leke gud selv, finne en kraft sterkere enn meg selv, og ikke minst sterkere enn alkoholen. Denne kraften finner jeg inni meg så lenge jeg utviser kjærlighet. Jeg trenger bare være meg, som meg, som den jeg var ment å være, en nykter alkoholiker, for da kan jeg igjen gi av min kjærlighet og dermed få kjærlighet, og det er da tilgivelsen skjer tenker jeg. Tilgivelse er å vise kjærligheten til andre mennesker – selv de med brister, selv de med en brokete fortid…

Jeg lever ikke i fortiden, men med den, og det er helt ok det, helt fint! Men jeg er stadig i endring, og det er også helt ok. Jeg liker meg slik jeg er, en person i endring, alltid på søken etter mer forståelse og kunnskap, og da er fortiden min veldig god å ha. Skulle jeg slutte å oppsøke fortiden min, ville jeg ikke ha muligheten til å endre meg, ville jeg?

Hva vil åpenbare seg bak skyene, og tør jeg se det…
Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s