Resiliens og psykososial fungering hos barn (løvetannbarna)

Jeg har lyst til å forfølge innlegget jeg la ut på facebooksiden min i går, om hva alkoholinntaket hos foreldre kan medføre for barn og unge senere i livet. Det er ikke bare deres personlighetsforandringer som påvirker barna, men hele livs- og familiesituasjonen. Men jeg ønsker å vinkle mot de barna som på tross av en vanskelig oppvekst får et godt liv.

Hva skyldes det at noen ser ut til å tåle store påkjenninger og motgang bedre enn andre? Er de født slik eller har omgivelsene gjort dem slik?

Det mest grunnleggende i barns liv legges allerede i spedbarnsperioden og i samspillet de har med de voksne som er nære dem, som oftest foreldrene. Den måten de voksne oppfatter sine barn på, har konsekvenser for hvordan de behandler dem, og dette skaper grunnlaget for hvordan barnet selv opplever seg selv. Dersom barna blir akseptert for den de er, kan de bedre utvikle en god selvfølelse. (F. Helgesen, 2016).

Barn som vokser opp med foreldre som av en eller annen grunn ikke makter omsorgsrollen og gi nærhet fullt ut, vil i de fleste tilfeller bli mer eller mindre skadelidende. Det kan dreie seg om dysfunksjonalitet; mangel på emosjonell tilknytning, mangel på kontroll og grenser, mangelfull omsorg og oppdragelsesmønster, og dette er medvirkende årsaker til at barn får manglende kontroll over eget liv, dårlig selvbilde og selvtillit, adferdsproblemer, dårlig sosial fungering, skoleproblemer og større eksponering for vold, misbruk, psykiske- og rusrelaterte problemer. Ja, det er en kjensgjerning at barn som vokser opp med foreldre som er syke eller rusavhengige får store utfordringer og belastninger på mange områder i livet – praktisk, sosialt, emosjonelt og utviklingsmessig. Disse barna er i større grad utsatt for konflikter, dårlig samhold og omsorg, og blir selv tildelt eller påtar seg omsorgsansvar og oppgaver foreldrene skulle hatt. Ikke minst kan de gå rundt å engste seg for om de foreldrene forsvinner eller til og med dør. Alt dette bidrar til større risiko for å utvikle egne følelsesmessige, psykiske, sosiale eller adferdsmessige problemer, og kan medføre økt sjanse for tilpasningsproblemer i voksen alder, samt vedvarende psykiske plager og rusavhengighet. (Helsedirektoratet).

Noen barn klarer seg bra på tros av hvor mye og hvordan foreldrenes nedsatte omsorgsevne er grunnet sykdom eller rusmisbruk har påvirket deres oppvekst. Det er mange faktorer utover foreldrenes helse og adferd som har betydning for barnets utvikling og fungering. Miljøet rundt kan endres, men ikke genene. Jeg har erfart og sett hvordan barn har forskjellige handlingsmåter i tilnærmet like situasjoner, men fra ulike personlige ståsteder. Selv barn som har vokst opp i samme familiesituasjon med samme oppdragelse tar ulike valg og håndtere problemstillinger ulikt. Det kan forklares med en rekke forhold både i familien, deres sosiale nettverk, hos barnet selv og i samfunnet forøvrig, og det er av betydning for hvordan det selv opplever og mestrer mors og fars vanskeligheter.

Barn er jo også ulike med hensyn til alder, kjønn, utvikling, personlighet, intelligens og evner, foruten påvirkning fra ulike samfunnslag og familiemedlemmer. Alle barn er født ulike og har ulike forutsetninger allerede fra starten av. Noen er også mer sosialt intellektuelle fremfor faglig, og kan derfor håndtere problemene lettere enn andre. Jeg tenker at de har nedarvet måter å håndtere uromomenter ved at de for eksempel har sett og lært av foreldrene eller andre nære relasjoner, eller de er født med et bedre lynne, et slags «problemløsningsgen». Nå er det vel også forsket en del på dette området, og det sies at enkelte barn har mulige beskyttende faktorer i seg som gjør dem mer motstandsdyktige i sårbare situasjoner. (N. Garmezys). Uansett er det viktig å se det helhetlige bildet med tanke på barnets egen situasjon, ressurser og utfordringer. Et barn som tilsynelatende ser uberørt ut selv om familieforholdene rundt det er kaotiske, er mest sannsynlig et barn som prøver å takle situasjonen best mulig. Ofte er det slik at de stille barna er de som trenger mest kontakt og hjelp, men også klovnen behøver noe annet en kjefting og irettesettelse. Men de oppnådde vertfall å bli sett…

Når jeg tenker tilbake på mine egne barns oppvekst, ser jeg klart at forholdet oss imellom har hatt en stor betydning. Likevel har jeg har nok, uten vilje eller mening, påført dem min egn uro, skyld, skam og engstelser både før jeg begynte å drikke alkohol og selvfølgelig etter på. Jeg har helt klart gjort dem mer utrygge og redde, og det har nok hatt en betydning for deres mentale styrker eller svakheter. Jeg har vært en stressfaktor som kan ha gitt psykososiale vansker i enkelte situasjoner, både familiært og i hverdagen generelt. En annen problemstilling er at jeg helt sikkert har overført mange vaner og uvaner til dem. Det er dessverre slik at også negative egenskaper kan i noen tilfeller gå i arv, ut ifra den forestillingen at det er normalt – det er slik det alltid har vært… (Uten sammenligning til vårt forhold for øvrig).

 Jeg har ikke tenkt til å gå inn på hvordan mine barn har det i dag, eller hvordan jeg eventuelt har hatt påvirkning på deres liv frem til i dag, men jeg velger å tro at mye av deres følelsesliv og adferd kan tilskrives mitt fravær i en betydningsfull del av deres oppvekst. Det kan jo være slik at de vegrer seg for enkelte ting, at de ungår konflikter, trekker seg unna og inn i sitt eget skall fordi de har sett hvordan jeg flyktet ved å drikke alkohol. De har vel også selv erfart hva alkoholen kan gjøre med dem, både positivt og negativt vil jeg tro.

På bakgrunn av dette er det kanskje grunn til å tro at både arv og miljø har vært avgjørende for hvordan de har utviklet seg og har det nå som voksne. Kanskje har de vært heldige på mange måter, siden de hadde trygg tilknytning utenfor hjemmet, noe som har bidratt til at de har hatt det etter forholdne bra. De hadde besteforeldre å dra til, hvor store deler av sommerferiene ble tilbragt. Der fikk de mye nærhet og kjærlighet, rom for å leke og være seg selv, være barn uten ansvar og selvpålagte plikter. Foruten dette hadde de begge mange gode venner, men hvorvidt de klarte å formidle hvordan de hadde det følelsesmessig, om sine innerste tanker, det vet jeg faktisk ikke. Det er nærliggende å tro at min datter klarte å snakke mer om situasjonen enn min sønn, men jeg tenker at ingen egentlig var flinke på følelsesbiten. Jeg hadde helt klart feilet på den opplæringsdelen. Det falt seg ikke naturlig hjemme hos oss, siden jeg var opplært til at følelser snakker man ikke om, langt mindre vise dem. Det er sikkert en av grunnene til at jeg ikke taklet vonde tanker og emosjonelle utfordringer, men heller løste dem ved hjelp av alkohol. Nå vet jeg hvor viktig det er å få følelsene ut og fram, snakket om dem, men først og fremst lære dem å kjenne. Vårt emosjonelle grunnlag og temperament har en viss innflytelse på hvordan vi løser eventuelle problemstillinger og vanskelige situasjoner. Jeg tror at det å ha et godt lynne, men ikke være godtroende, kunne sette klare grenser for seg selv og overfor andre er viktig. Dette har også betydning for hvordan man oppfatter seg selv, om hvor vidt man klarer å være ærlig mot seg selv. Jeg feilet på den delen også…

Uansett så er alle forskjellige og har ulik bagasje, men det er ikke til å stikke under en stol at bagasjen mine barn eventuelt bærer på, den har jeg mye av skylden for. «Jeg har pakket koffertene for dem», og nå er det opp til dem å kvitte seg med det de ikke har behov for, det de absolutt ikke trenger for å gjøre veien enklere. Forhåpentligvis har de fått så pass med gode psykososiale ferdigheter til å håndtere de altfor store oppoverbakkene. En klok person, psykiater og forfatter av utallige lærebøker, Finn Skårderud uttaler: I vår moderne kultur er en av våre pålagte oppgaver å bli individuelle, noe vi blir av oss selv. Men det er foreldrene, slekt, venner og historie som bidrar til at barn får opplevelser av hvem de er. Så jeg har klart et ansvar, et ansvar jeg fraskrev meg, men som jeg nå ønsker å ta tilbake, selv om de ikke lenger er barn…

Som svar på mitt spørsmål er det da slik at barn med resiliens (løvetannbarna), er de barna som klarer å beholde et normalt eller høyt funksjonsnivå selv om han eller hun utsettes for negative forhold i oppveksten, som lever under såkalte dysfunksjonelle familieforhold.  Dette vil helt klart gjenspeile seg opp gjennom ungdomsårene og inn i voksenlivet, og som i det store og hele viser seg gjennom godt funksjonsnivå til tross for motgang og høy grad av risikofaktorer for å utvikle psykiske- og rusrelaterte problemer.

———————

Det må også sies at selv om barn skånes på best mulig måte kan de likevel få store skader på grunn av arvelighet og miljøbelastninger. Det er ikke alltid like lett å verne mot alle farer selv hvor gode rutiner som ivaretas overfor barna.