Kontrollert drikking, går det an?

Hvordan oppnå drømmemålet om drikkingen fortsatt tar plass…

Det er en god dag, en riktig flott dag til å filosofere, eller gjøre hva som helst. For det kan jeg faktisk gjøre nå, hva som helst bortsett fra å ta det første glasset med alkohol. Dersom jeg da ikke har til hensikt å begynne å drikke igjen, og det har jeg definitivt ikke. Personlig er min holdning at jeg ønsker ikke å drikke alkohol mer, men jeg kan ikke gi noen garanti for å aldri drikke mer. Derfor føles det tryggest å «leve» på en tjuefire timers basis. For hvor mange ganger har jeg ikke brutt løfter?

Jeg kan bli gående å gruble over noe jeg ikke helt vet hvorfor. Noe jobber i det skjulte, i underbevisstheten min uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Men det er ikke så rart at det skjer, for alkoholen har ikke til hensikt å gi opp kampen med meg med det første, den jobber fortsatt i meg – oppe i hodet mitt, prøver å friste meg. Selv om jeg nå har lært at alkoholen, som de fleste andre rusmidler, er sterkere enn meg, så trenger jeg å være oppmerksom på faren som fortsatt er der og prøver å ta tilbake kontrollen over meg. Ikke så rart med tanke på hvor mange år jeg ruset meg…

Uroen skremmer meg ikke så mye lenger, men jeg er på vakt. Jeg befinner meg fortsatt på en rosa sky, hvor jeg har sittet mer eller mindre hele tiden fra jeg ble utskrevet fra siste, og frivillige innleggelse. Jeg er ikke lenger redd for å falle ned. Om så skulle skje, klatrer jeg bare opp igjen, men så lenge jeg er bevisst mitt tankemønster, holdninger og handlinger, så er det langt verre å skubbe meg ned fra skyen. Skulle jeg begynne å hemmeligholde og fraskrive meg ansvaret igjen, er faren desto større, og alkoholen driver nok og jobber med den delen. Jeg vet hva du prøver på, du lurer ikke meg! For nå har jeg verktøy til å merke om noe er i ferd med å bygge seg opp inni meg, nemlig kunnskap og erfaringer. Rastløshet, uro og angst kommer fortsatt på besøk med jevne mellomrom, og dersom jeg bare skyver dem bort uten å spørre hvorfor de kommer, kan det gi store konsekvenser, og jeg befinner meg plutselig i luften – i fritt fall. Jeg trenger å se på den bakenforliggende årsaken til hvorfor jeg for eksempel ble rastløs. Hva eller hvem gjorde meg urolig?

Mine reaksjoner og handlinger er helt normale, og dreier seg mye om sen-abstinenser (PAA – Postakutte abstinenssyndrom) etter langvarig inntak av store mengder alkohol. De inntreffer slik cirka hver tredje måned, og påvirker nattesøvnen, hukommelsen, følelsene og tankene mine i større eller mindre grad. Det er som en ut- av- meg- selv- opplevelse, som en dagen-derpå-følelse. For de som ikke er klar over denne ettervirkningen og reaksjonen, kan dette være det som startet et tilbakefall. Når dette skrives er jeg i ferd med å avslutte en slik periode, så marerittene, irritasjonen og nedstemtheten holder på å slippe taket, og mine nærmeste er nok glad for det, og jeg selv også for den sin del.

Nei, det er ikke så rart at jeg kan våkne midt på natten, kaldsvette og uroe meg over fylledrømmen. Eller kjenne rastløsheten bre seg, føle meg mer nedstemt og tenke de merkeligste tanker. Dessuten var det jo på nattetid jeg som oftest drakk. Det er bare det at nå vet jeg at om jeg blir liggende der å gruble for mye, tenke på at drikke skal jeg vertfall ikke, så er sannsynligheten for at jeg vil gjøre nettopp det mye større. Det er ofte slik at det vi ikke skal, det gjør vi, som et lite barn som absolutt skal gjøre det forbudte: Ikke rør godteskåla! Så jeg står opp, penser tankene over på noe annet, før jeg går tilbake og sovner umiddelbart. Jeg vet også at denne første tanken er ikke farlig, derimot om den forfølges uten tanker for konsekvensene. Godteskåla lot jeg stå…

Uten at jeg vet det så kan jeg tenke på alkohol. Grunnen er mest sannsynlig fordi jeg ikke har fått bearbeidet selve årsaken til at jeg begynte å drikke alkohol. Det er slik at vi begynner å drikke av en grunn og fortsetter av en annen. I det store og hele ønsket jeg bare å flykte, flykte fra meg selv, det vonde og vanskelige, skyld og skam, svik og nedverdigelse, men det forsto jeg ikke den gangen. Det fortonet seg som en udefinerbar indre uro, men med kunnskapen jeg har ervervet meg kan jeg i dag sette ord på følelsene, om at alt dreide seg om ubearbeidet sorg og svik. Rusen ga meg en god opplevelse, et pusterom og et frikvarter – i begynnelsen. Etter langvarig rusing ble det alt annet enn behagelig frikvarter. Jeg måtte øke dosen for å få en tilnærmet lik effekt, den «behagelige rusen», flukten, for å glemme usikkerheten og alle konsekvensene som skapte et dårligere selvbilde, mer skyld og skam.

Jeg var ikke annerledes enn de fleste alkoholikere den første gangen jeg kom til behandling. Jeg gikk med på innleggelse for å «please» andre og for å lære meg å drikke som «folk flest». Jeg hadde ingen intensjoner om å slutte å drikke, og dessuten hadde jeg ikke et problem – i mine øyne. Det gikk som det måtte etter noen måneder på hvite knoker, jeg var tilbake der jeg sluttet. Etter enda flere år med alkohol ga ikke rusen meg noe, verken av ro eller følelsen av å ha kontroll.  Jeg innså at hverken jeg selv eller alkoholen kunne skape et bedre liv. Jeg hadde nådd bunnen, min personlige bunn. Det jeg mest ønsket var å finne muligheter til å slippe å ruse meg, og da jeg kom til dette faktum, ba jeg om hjelp. Det var det viktigste valget jeg har tatt, og akkurat nå, i dag tenker jeg på dette, at det var drømmene mine som styrte meg til å gjøre denne livsviktige endringen. Ved å la andre overta kontrollen over min vilje klarte jeg å ta tilbake kontrollen av meg selv.

Det er viktig å ha definerte mål med edruskapen. Det å bli nykter i seg selv er nødvendig, men bare et delmål for å nå det virkelige målet, et mål som kan ha stor betydning for hele livssituasjonen. For meg dreide det seg aller mest å få meg en utdannelse, det jeg hadde forsaket i alle disse årene. Jeg hadde en drøm om å hjelpe mennesker, og denne drømmen ble mer fremtredende da jeg ble nykter. Tenk å kunne hjelpe andre med å forstå det jeg hadde forstått, at kontrollert drikking ikke var løsningen. Jeg hadde et ønske om å hjelpe andre alkoholikere, dele av mine erfaringer og etter hvert kunnskap jeg hadde opparbeidet meg. Delmål på veien var å få tilbake tilliten fra først og fremst familien, bli en sosial akseptert person igjen, og som dermed kunne bidra til økt selvtillit og tro på meg selv til å klare dette målet.

Og jeg er på god vei til å nå hovedmålet mitt. Jeg trenger fortsatt å jobbe med meg selv og min selvfølelse. Eksponering av det jeg fortsatt frykter – at folk ser ned på meg. Ikke minst at jeg selv ikke har troen på at jeg kan. Derfor behøver jeg å utfordre min sosiale angst ved å tørre å snakke mer i store forsamlinger, kanskje holde noen flere foredrag. Det å skrive disse bloggene har vel hjulpet meg mye i redselen for å ikke være bra nok. Alle som gir meg positive tilbakemeldinger bygger opp min selvtillit. Likevel er jeg nok for hjemmekjær, og det dreier seg om usikkerhet fortsatt. Jeg håper, og tror, at det å følge ANTA`s oppfølgingsprogram vil gjøre meg enda mer moden og trygg på at dette vil jeg klare. Det handler om bevisstgjøring og en dose mot! Og ikke minst kunnskap! Å ville det, men gjøre det… Ja, det kan jeg!

 

Kunnskap har lært meg mye, og jeg vil gi deg noe av den, en mulig start

Er du en misbruker, en som vet når du skal stoppe inntaket av alkohol? Hvis ikke, er du avhengig – du klarer simpelthen ikke stoppe selv om du mange ganger vil. Du sier til deg selv: I morgen skal jeg ikke drikke. Likevel sitter du der med vinglasset i hånden kvelden etter på. Eller kanskje befinner du deg på et offentlig toalett i ferd med å åpne en vinkartong… Da er du definitivt avhengig hvor mye du selv måtte benekte at du har et problem. Det er faktisk ikke bare ett problem heller, gjerne mange, fra lang tid tilbake, de du har skjøvet bort, fortrengt, drukket bort.

Dersom du ønsker en forandring, stoppe inntaket må du faktisk be om hjelp. Det er styrke i å be om hjelp, ikke et nederlag som du kanskje tror. Likevel om du velger en innleggelse eller et felleskap som Lenkene eller AA, så er det du selv som må gjøre jobben, for til syvende og sist er det du som må hjelpe deg selv. Alle andre er bare støttespillere på veien mot DITT MÅL. Første skrittet er dermed å bli edru og dernest (eller samtidig) bearbeide alle dine traumer, bakgrunnen for at du begynte å ruse deg. Så dersom du har et ønske om å følge drømmen din? Hva venter du på? Ditt nye liv kan starte i dag!