Ensomhet 1

Hvor kommer ensomhetsfølelsen fra?

Spørsmål å stille seg og tenke over når man rydder opp og tilrettelegger for bedre rutiner og tilværelse i hverdagen er: Hvordan vi opplever sanseinformasjon avhenger av sammenhengen den opptrer i, våre tidligere erfaringer og forventninger i øyeblikket. Allerede på første stasjon i hjernebarken er nevronenes egenskaper sterkt påvirkelig av oppmerksomhet og forventning. Vi er mer styrt av våre forventinger om hva som skal skje enn av hva som gikk umiddelbart forut.

Ja, en situasjon, god eller dårlig skaper en reaksjon, god eller dårlig. Og jeg har blitt oppmerksom på at den faktisk kan skape ensomhetsfølelse også, aller mest når det er en vond opplevelse forut, som ikke blir tatt tak i og snakket om. Jeg hadde senest en i dag. Derfor ble jeg tankefull, undrende og ville finne ut mer om hvorfor reaksjonen ble slik. Tanken på at jeg følte meg ensom falt meg ikke inn, men etter å ha lest et innlegg av Rita Nilsen – Ukens Refleksjon, fikk det meg til å gå mer i dybden av min, hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Var det en ensomhetsfølelse, og hvor kom den fra?

En ensomhetsfølelse innbefatter flere følelser, som for eksempel tristhet, sinne, frustrasjon og sjalusi, vel og merke den negative ensomheten. For ensomhet kan også være positiv og forbundet med glede, lykke og harmoni. Uansett så er den følelsen din egen – din opplevelse, men det er jo mulig å endre på opplevelsen – ensomhetsfølelsen. Ensomhetsfølelsen kommer når man opplever savn etter kontakt med andre, og i mitt tilfelle var det fravær av god kommunikasjon. Jeg forventet et imøtekommende svar på et spørsmål, men ble møtt med likegyldighet og irritasjon. Det fantes ikke noe samspill mellom oss to, og dette har den siste tiden vært fraværende mye på grunn av samboerens altoppslukende jobbsituasjon. Mine forventninger ble snudd på hodet og jeg reagerte, som så ofte, med å gå.

Og det er jo slik at man kan føle seg ensom selv med venner og familie rundt seg, og siden vi mennesker liker å gå i flokk, kan vi bli påvirket av andres adferd. Jeg er vel en person som raskt fanger opp negative signaler fra andre, fortolker andre mennesker som avvisende, slik som den dagen, og trekker meg derfor vekk istedenfor å forfølge situasjonen. Jeg skulle ha søkt kontakt og fortalt at jeg følte meg urettferdig behandlet og bedt om en forklaring, men i stedet gikk jeg. Jeg følte meg utenfor – ensom. Og det er kanskje slik at når jeg føler meg ensom, ikke blir sett og hørt, så vil jeg bort, være alene og helst i naturen. Jeg satte meg på sykkelen og dro til skogs med ensomhetstankene mine. Men jeg drakk ikke alkohol, slik jeg ville ha gjort før. Nå som nykter klarer jeg bedre å få kontakt med mitt følelsesliv, de vonde så vel som de gode, og jeg blir ikke skremt. Nei, ensomheten skremmer meg ikke, den er en del av livet…

Ensomhet er en opplevelse av en tilstand. En følelse av å være alene, å være uten kontakt med andre, en følelse av ikke å bli sett, eller speilet. Og jeg opplever vel denne følelsen like sterkt om jeg er sammen med andre, om ikke i alle situasjoner. Det har nok også noe å gjøre med min dagsform, hvilket humør jeg er i, om jeg er mer sårbar, som igjen kan henge sammen med en tidligere hendelse – i går, forrige uke eller år tilbake. For noen mennesker er det også naturlig å trekke seg mer bort fra andre. De ønsker det selv, og har ikke det samme behovet for å være sosial som før. Jeg er nok en slik person, samtidig som jeg enkelte ganger har mer behov for å ha kontakt og bli sett. Min avhengige personlighet spiller vel en rolle i disse situasjonene. Muligens dreier det seg også om sen-abstinenser, for de kan jo fortone seg på mange måter når ikke minst følelseslivet spiller meg et puss. Det beste er å gå inn i eller unngå å skape situasjoner som kan få meg til å føle meg ensom og tilsidesatt. For det er mest det, at jeg kjenner meg oversett og neglisjert, den følelsen jeg ofte drakk på, og som gjorde meg ensom. Ensomhetsfølelsen har jeg vel alltid kreditert til andre, at jeg har latt andre påvirke meg til å føle meg ensom…

Jeg trives i eget selskap, og det er en bra egenskap, er det ikke!? Har nok noe med at jeg er introvert, og de fleste slike personene ønsker alenetid. Jeg tenker bedre og konsentrerer meg bedre alene. Likevel «dyrker» jeg fram det utadvendte når jeg må. Når jeg tar meg den alenetiden som jeg så sårt trenger kommer jeg mer i kontakt med følelsene mine, får bedre selvinnsikt. Det at jeg valgte å «forsvinne» inn i den dype skogen var jo fordi erfaringsmessig utløser naturen gode følelser i meg, og jeg blir ikke lenger trist eller sint. Jeg finner også ny strategi for hvordan gripe fatt i problemet, og ikke komme hjem i sinne og frustrasjon. Kanskje måtte jeg kvitte meg med skyldfølelsen også, for jeg var jo delaktig i situasjonen, men jeg klarte bare ikke hindre hendelsesforløpet der og da. Det er likevel mitt ansvar overfor meg selv, og andre å finne ut hva dette egentlig gjorde med meg. Jeg er nå en person som reagerer negativt på autoritær oppførsel, selv om personen i det store og hele bare er snill mot meg. I slike situasjoner kan jeg ta på meg «offerrollen» eller til og med fraskrive meg alt ansvar – det var ikke min feil, og dermed prøver jeg å rettferdiggjøre min handlemåte. Og i disse situasjonene kommer gjerne ensomhetsfølelsen i tillegg. Det er da jeg behøver å tenke at jeg ikke skal tenke slik, men finne knep for å kunne greie å stenge uroen ute. Det er nettopp det jeg fant ut da jeg satte meg på sykkelen, det at jeg kjente på ensomhetsfølelsen, den som kan gjøre meg trist og nedfor og tiltaksløs. Inne i skogen slapp alt taket.

For det dreier seg om å styre tankemønsteret, bort fra det negative og destruktive og over på noe positivt og mer oppbyggende på humøret og hvordan jeg ter meg. Det å gå inn i en ensomhetsfølelse aktiverer en slags forsvarsmekanisme i meg tenker jeg. Som den avhengige personen jeg er, så husker jo hjernen at alkoholen hjalp, spesielt når jeg var ensom, og den vil gjerne at jeg skal døyve smerten som ensomheten følger med seg. Da blir jeg mer på alerten. Jeg vil ikke drikke, og ikke engang ensomheten skal få meg ut av fatning. Jeg har lært meg nye metoder, fått ny kunnskap, og bestemte tankemønster som tas frem når autopiloten prøver å ta fullstendig overhånd. Jeg vet at blir jeg selvmedlidende for lenge, blir værende i ensomhetsfølelsen så mister jeg min handlefrihet. Jeg ønsker meg mest mulig opplevelse av mestring og velbehag, så jeg står i det for en stund, «snur tenken» og ikke engang russuget finner rom i hjernen min lenger, det suget som svekker selvtilliten og selvfølelsen og får meg mer ensom.

Går jeg inn i ensomhetsfølelsen «med vilje» kan det være et tegn på at jeg planlegger en sprekk. Jeg forherliger min nedstemthet og selvmedlidenhet. «Ingen ser meg, jeg er helt alene, helt ensom for ingen vil ha noe med meg å gjøre. Ingen forstår, så hvorfor kan jeg da ikke bare drikke, ha det moro som alle de andre, de som ikke inviterer meg med på festligheter mer». Skummel tanke! Vinglasset er farlig nær. Når slike tanker eventuelt dukker opp er det om å gjøre å finne positive motstykker som for eksempel å oppsøke eller etablere kontakt med noen. Kanskje er det en hyggelig person i nabolaget, sidemannen på bussen, for bare det å snakke med noen hjelper. Det gjelder bare å få tankene over på noe annet, ikke være for redd for å bry seg og trenge seg på. Kan hende finner man ut at sidemannen eller naboen også kjenner seg ensom, og til og med at man har noe til felles utenom ensomheten, en aktivitet begge liker, slik som for mitt sitt vedkommende, en nabo som liker å pusle i hagen. Jeg har hatt mange fine samtaler over ugressluking. Og de er verdifulle, om så de bare varer noen få minutter. Jeg, eller begge får noen øyeblikk med sinnsro, akkurat nok til å skremme ensomhetsfølelsen bort.

Selvfølgelig er det slik at ikke alle mennesker jeg møter er hyggelig samvær, og slik vil det alltid være. Noen kvelder kan være kjedelige, hvor det ikke er noe severdig på tv-skjermen og hvor samboeren heller ikke inviterer på intimitet eller samtale. Ja, da er det lett å føle seg utenfor og ensom. Når man blir nykter blir mange situasjoner nye, og selv etter fire edrue år, kan slike situasjoner fortsatt dukke opp. Det er livet – slik er det bare. Ensomheten er som sagt en del av livet. Jeg savner ikke fredagspilsen, vel det var hver-dags-pils for min sin del, og nå på sommeren er tv-en svært lite brukt. Gode samtaler og nærhet savner jeg fra tid til annen, for det er faktisk en nødvendighet selv for meg som trives alene. Vi er stort sett flinke til å vise hverandre omtanke og kjærlighet, det som holder ensomhetsfølelsen fraværende. Det er vel noe med forventninger også, hva jeg tenker og tror om hva andre tenker og tror; og jeg er faktisk ikke verdens navle…

Så jeg tenker at min ensomhetsfølelse kommer fra min egen usikkerhet, og det er hva som gjør meg usikker som jeg trenger å ta tak i. Bare det å være der for noen, gi noe av meg selv bidrar til bedre selvfølelse og dermed mindre ensomhetsfølelse. For det er da jeg opplever å få så mye tilbake, og det viktigste er at man har hverandre – når man trenger det som mest, når man føler seg alene, tilsidesatt og oversett, når man selv ikke har valgt ensomheten og tenker: «Alle andre har noen – bare ikke jeg». Det er da man selv må bryte den barrieren, ta kontakt og oppsøke et felleskap og ikke ensomheten…

PS! Det kommer en Ensomhet 2 senere, derav overskriften…

Alene med tankene mine, men ikke ensom…

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s