Ensomhet 2

Så er jeg kanskje ensom jeg også… fra tid til annen…

Jeg har blitt fortalt at ensomhet er noen man ikke velger selv, men jeg er tilbøyelig til å ikke være helt enig i det. Jeg mener at vi selv kan gjøre noe for å unngå ensomhetsfølelsen, bli flinkere til å ta kontakt og ikke la det bli en selvoppofrende profeti. Like fullt er mange ensomme, og det er smertefullt. Derfor tenker jeg at livsmestring er like viktig som å opprette stadig nye møteplasser. For det å være alene og ensom, det er noe alle inn imellom må takle. Og vi må lære at det går bra.

Nå ertet jeg sikkert på meg mange ensomme sjeler, men noen ganger trenger man å komme seg ut av det «trygge skallet», høre en flik av sannheten, selv om det er vondt, og kanskje til og med sårende. Jeg for min del tenker og tror at det er jeg selv som duller meg inn i ensomhetsfølelsen. Ja, til og med skylder på andre for at jeg er ensom. Det er helt klart situasjoner jeg selv kan endre på, spesielt mine tanker, følelser, holdninger og handlinger. Jeg stakkarslig gjør meg selv til tider. Noen ganger blir jeg også «påtvunget» en ensomhetsfølelse, og der stiller jeg samfunnet som ansvarshavende. Like fullt er det til syvende og sist mitt ansvar å gjøre noe med det mener nå jeg da. Ja, ja, der var det sagt, og satte du maten i halsen nå, så gi meg gjerne tilbakemelding og motargumenter på min påstand. Jeg liker diskusjoner, og så forsvinner kanskje ensomhetsfølelsen for en stund også…

                                                                    ————————–

Som tidligere nevnt (innlegg på facebooksiden) har jeg gått rundt og innbilt meg selv at jeg er ikke ensom. Jeg er mye alene og trives med det, men ensom, nei. Så fikk jeg et annet syn på saken, men jeg mener fortsatt det er mitt eget ansvar å gjøre noe med det, og at jeg selv er ansvarlig for at jeg føler meg ensom noen ganger. Ensomhet kan faktisk føles på så mange måter, og jeg skrev noe om det i forrige blogg, og her skal jeg gå litt mer inn på det i forhold til egne erfaringer og ikke minst meninger.

Ja, det å være alene innebærer nødvendigvis ikke at man er ensom, og det stemmer på en prikk på meg. Jeg stortrives alene, kjeder meg aldri og føler sjelden noe savn av venninneprat over en kaffekopp. Kaffen nyter jeg best alene hver morgen ute på balkongen med dagens røyk. Jeg vet jo også at man kan føle seg ensom sammen med mange mennesker, og jeg vil si at det er vel noe jeg mer har følt på. Vi skal liksom være en del av en flokk, men muligens er jeg mer skapt til å være en einstøing. «Flokken min» oppsøker jeg helst når jeg vil, ikke de. For det er slik at jeg sjelden ønsker å delta i festlig vennelag og store forsamlinger, men de sedvanlige og familiære sammenkomstene deltar jeg mer enn gjerne på.

Skulle jeg delta på kurs eller foredrag av noe slag, tenker jeg egentlig ikke så mye over de andre tilstedeværende. Jeg er der for å få in-put, ikke for å være en del av noe. Dette høres sikkert egoistisk ut, og mulig er jeg selvopptatt, men jeg ser på det mer som en form for overlevelsesstrategi. Andre mennesker gjør meg ofte usikker og jeg vet ikke alltid hva jeg skal snakke med dem om dersom de tar kontakt, bortsett fra om det omhandler noe fra foredraget. Så jeg ser ikke bort ifra at jeg er selvsentrert og oppslukt av å suge mest mulig ut av andres kunnskap for egen vinning skyld.

Dette vil jeg forfølge litt mer, om det å være på foredrag og lignende. Har det vært for å tilfredsstille egne behov, som å stilne en urofølelse og ikke bare at jeg ønsker mer kunnskap? Det var slik jeg gjorde da jeg drakk, jeg brukte «vennene» mine for å oppnå anerkjennelse. Enten spanderte jeg på dem for å bli godtatt eller så brukte jeg dem for selv å oppnå fordeler, da i form av alkohol. Likheten er påfallende, og i begge tilfeller dreier det seg i høyeste grad om ensomhet. Jeg brukte andre for å kjenne meg vel og bli godtatt, og sannheten er at jeg gjør det samme nå. Forskjellen er at nå har jeg egentlig ikke følt meg noe som helst ensom i utgangspunktet når jeg har oppsøkt folkemengder, men likevel fant det nødvendig å være en del av, eller kanskje mer være delaktig i noe. Og hvorfor ønsket jeg så det…?

Så, er jeg en egoistisk einstøing eller er jeg en ensom person jeg også, fra tid til annen? Spørsmålet har streifet meg i det siste. Det har blitt mer åpenbart for meg at når jeg har gått rundt og følt på min sårbarhet, og sikkert også en slags følelse av urettferdighet, til og med sjalusi for å være helt ærlig – og det skal man jo være, så har det så absolutt dreid seg om en ensomhetsfølelse. Når jeg ikke tar tak i et problem, hva det enn måtte være og hvordan det ble utløst har ingen betydning, men det at det skaper en enorm frustrasjon og skuffelse i meg var det som startet tankeprosessen. Det er jo mitt ansvar å ta tak i det som går inn på meg og som dermed får meg til å kjenne meg liten og tilsidesatt, faktisk ensom. Jeg fikk en bekreftelse på noe, at jeg ikke er helt sjef over følelsene mine, og det har jeg egentlig ikke trodd heller, men akkurat denne ensomhetsfølelsen har liksom vært fraværende, vertfall ikke okkupert tankene mine.

I enhver situasjon som nykter har jeg følt meg tilstede i meg selv, og ikke trodd at når jeg faktisk har behov, eller feil ordvalg; når jeg har valgt bort å snakke om hva som uroer meg, så har det dreid seg mye om usikkerhet overfor andre, og ikke minst frykten for å miste noe eller noen jeg er glad. På en måte er det en form for ensomhet å føle at jeg ikke klarer å ha en ordentlig dialog med en person jeg bryr meg om. Eller? Og når kommunikasjonen bare er overfladisk, at den ikke går i dybden av problemstillingen, når jeg aldri helt får rusket tak i «ugresset», så er det for f… meg ensomhet. Er det ikke? Når jeg blir gående å føle at jeg er helt alene med problemet, at de andre involverte ser totalt fraværende og ubrydde ut, da tuller jeg meg inn i ensomheten, og det kjennes både vondt og godt ut samtidig. Eller er det en mer fandenivoldsk tankegang og følelse. «Åh, du bryr deg ikke, så jeg gidder heller ikke. Dra til hel…»! Jeg opphøyer meg selv og «formaner» til meg selv at dette er jeg for god til. Jeg trenger ingen, jeg klarer meg selv, men så kjenner jeg meg så bitte liten, skamfull og redd. Helt forlatt til meg selv. Jeg vil jo være alene, men samtidig ha noen å dele noe med, kjenne meg betydningsfull, ha nærhet, bli møtt, sett og hørt. Kunne si hva jeg føler, mener og tenker. Jeg er da for f… et menneske jeg også. SE MEG! Jeg er tilbake på barnestadiet, som da jeg drakk, og handler før jeg tenker – urasjonell og barnslig. «Du kan bare ha det så godt»! Jeg går. Dyrker ensomheten – sur, grinete, såret og sinna. Det er mange følelser som ensomheten pakker inn i gråpapir…

Naturen, den jeg føler jeg lever i pakt med, i takt med meg selv og det som skjer rundt meg. Ensomheten har nok sneket seg inn fra tid til annen, selv om jeg egentlig ikke har registrert den, reflektert over at det var ensomhetsfølelsen som faktisk pustet meg i nakken. Da er det slik, får jeg håpe, at den ikke har slått rot i meg igjen, at jeg røsket vekk den store roten da jeg ble edru, eller så hadde det kjentes mer intenst ut. Det er viktig å bli påminnet og få konstatert at det er NØDVENDIG å ha en oppklarende samtale, hvor den konstruktive dialogen har et felles mål og ikke bare den overfladiske: «Hvordan går det»? «Jo, takk bare bra»! For så å snu seg rundt med en nedsunket mine over munnen (akkurat som en av Lene Kongsviks karakterer i tv-serien Kongsvik ungdomsskole). Jeg blir tilsynelatende mer «bekymret» over hvordan den andre har det i denne uoppklarte situasjonen. Jeg har det vondt med meg selv – ergo må den andre ha det vondt. Jeg har et ønske om å oppklare og komme til bunns uten å såre noen, og har ikke til hensikt å overlate noen til ensomheten, men likevel ender jeg opp med å såre ved å bare snu meg og forlate rommet. Og jeg går ut i ensomheten, mens den andre ikke bryr seg det minste. Det som for noen dager siden var befriende, det å være alene, er nå plutselig blitt gnagende og smertefullt. Og hadde jeg ikke visst bedre, så kunne denne følelsen ført meg til nærmeste pol og ikke til skogs…

Jeg frykter ikke ensomheten, eller sjelden vert fall. Og jeg flykter heller ikke hverken fra ensomheten eller livet mer, men oppsøker ensomheten – det å være alene. Jeg er ikke redd, redd for hva som kommer til å skje, men jeg er forberedt på at følelsen kan komme. Det er mitt ansvar å fortelle andre at jeg trenger å bli sett. Noen ganger kan det være slik at jeg selv skaper ensomhetsfølelsen uten å egentlig være ensom. Kan hende er jeg utspekulert også, at jeg tilegner andre skylden for at jeg føler meg ensom, at jeg ønsker oppmerksomhet når det passer meg. For jeg tror at vi kan skape vår egen ensomhet, og kanskje gjør vi heller ikke nok for å komme ut av den. Jeg selv synes nok at jeg burde oppsøke folk mer, søke kontakt og ikke minst bli flinkere til å fortelle hvordan jeg egentlig har det. Min usikkerhet styrer min ensomhet. Derfor er jeg redd for å bli oversett og ikke tatt på alvor. Redd for å bli overkjørt og at mine følelser ikke har noen betydning i andres øyne. Da kjenner jeg meg ensom da…

Motsier jeg meg selv, tenker du!? Tja, jeg gjør egentlig ikke det, for som skrevet – det er jeg som trenger å gjøre noe med det. Følelsene er mine og jeg kan «lure» og «manipulere» dem dit jeg vil, eller regulere dem. (https://www.modum-bad.no/foelelsenes-abc/). Det sitter i hodet! Jeg må tørre å ta tak i situasjonen, jeg må smile og snakke. Å smile er noe av det mest effektive jeg kan gjøre og som kan sette i gang noe til den som blir smilt til også. Likevel har ikke alle ressurser til å gjøre egne tiltak, at de ikke er mobile nok og mer sårbare, jeg vet det. Da er det viktig at det eksisterer noen ytre tiltak, men den enkelte må hjelpes og oppmuntres, og selv ville ut av ensomheten, hvis ikke er det liten vits i tiltakene som gjøres. Det kan sammenlignes med å bli edru. Hadde ikke jeg selv hatt et ønske og villet bli nykter, så hadde jeg fortsatt sittet ensom med vinkartongene mine. Paradoksalt nok!