Andres urett – mitt ansvar!?

Verdighet og utvikling

Situasjoner og hendelser berører meg. Jeg kan tenke tilbake på egen oppvekst og hendelser i eget liv – jeg kan føle meg trist og ille berørt, og ønsker bare å kunne hjelpe slik at andre ikke havner i samme situasjon som meg. Derfor skriver jeg!

Mennesker vokser opp og blir ofte et speilbilde av personer som har hatt betydning i livene deres. Det er ikke bare gener som bestemmer hvordan vi blir, men vel så mye de vi omgås, miljøet og oppvekstkårene – de påvirker oss i positiv eller negativ retning. Jeg hører ofte hvor lik jeg er min mor eller min bestemor, ikke minst utseendemessig, men også væremåten, noe som er hyggelig å høre. De er personer jeg mer enn gjerne ønsker å ha arvet mitt lynne fra, selv om det i enkelte tilfeller kan skape noen utfordringer også. Men deres rettferdighetssans og empati for andre personer, som ikke er like bemidlet som dem selv, er virkelig gode egenskaper jeg selv ønsker å fremheve. Det er verdier å ta vel vare på og som jeg ønsker å videreføre til neste generasjon. Jeg vil gjøre mitt beste og jeg håper at andre verdsetter meg som den personen jeg er – den jeg innerst inne også var da jeg drakk.

Dessverre er det også slik at jeg, slik mange andre, bærer med meg holdninger og verdier som ikke alltid er gunstige, og som ikke alltid viser det riktige bildet. Det at jeg er en avhengighetsperson, nedarvet fra tidligere generasjoner, og ikke noe jeg selv kunne styre, men like fullt hadde jeg et valg om å la lidelsen slå rot eller ikke, gjør meg ikke nevneverdig til en dårligere person. Det er hvordan jeg velger å opptre overfor andre som ofte gir et bilde av hvem jeg egentlig er.

I ettertid er det lett å tenke slik at hvorfor var det ingen som fortalte meg om faren for å utvikle alkoholisme i oppveksten. Jeg ønsket jo ikke å bli alkoholiker, og ingen kan klandres for sin egen uvitenhet. Mine foreldre gjorde så godt de kunne ut ifra sine premisser og sine kunnskaper, så jeg klandrer heller ikke dem. Derimot arvet jeg mange av mine foreldres gode egenskaper, og kanskje var de medvirkende årsaker til at jeg klarte å samle nok styrke og mot til å bekjempe alkoholen, erkjenne min lidelse og ta nye valg. Dersom de hadde snudd ryggen til meg fullstendig, ikke fortalt og vist meg at de var glad i meg på tros av mine feiltrinn med utspring i alkoholens makt, så ville det nok vært vanskeligere å innse mine tilkortkommenheter, og at det i bunn og grunn ikke skyldes min egen viljekraft.

Ja, jeg er bærer av avhengighetsgenet, og hadde jeg som sagt fått den kunnskapen og erfaringer nok til å vite, så kunne jeg kanskje stått imot alkoholen da den rørte ved min sjel og ble løsningen på alle de mange utfordringer jeg møtte på i livet. Men hvordan kunne mor og far vite? Jeg klandrer ingen som ikke hadde forutsetninger for å vite i «den verden» de levde i. De gjorde vel det eneste rette med å ikke skyve meg helt ut i elendigheten, selv hvor mye smerte og sorg jeg skapte med alle mine svik, men de vernet så godt de kunne om sine egne behov. Jeg vet selv, men nå også på grunn av min viten, at jeg ikke kan la håpet drepe meg selv hvor tungt å vanskelig det måtte være å vite at jeg kan ingenting gjøre. Bortsett fra å holde døren på gløtt…

Når man ikke vet bedre, og selv om man har sett hva alkoholen gjør med andres væremåte, men derimot har fått erfare at alkoholen på en måte gjør en fri, og i tillegg har blir forespeilet at alkohol er en forlystelsesdrikk, en måte å løse opp stemningen, så er det kanskje lett å glemme konsekvensene som kan komme i kjølevannet. Konsekvensene uteble også i starten, alt var bare forløsende og moro, vel og merke for min egen del. Jeg så jo ikke at andre led. Jeg så heller ikke min egen lidelse siden den «tok» alkoholen bort. Når alle prøvde å fortelle meg hvor galt det var fatt, snudde jeg det døve øret til. Jeg var egenrådig, sikkert også en nedarvet egenskap, og jeg brukte min egenvilje og fornektet all fornuft. Jeg skulle gå mine egne veier og «straffe» mennesker som jeg anså som de som hadde fått meg ut i ulykken.

Personers godhet ble oversett, tilintetgjort og omformet til de prøver bare å lure meg. Jeg vet jo best, og jeg klarer selv å sutte, når jeg vil. Jeg så jo ikke, visste ikke at mine valg førte meg på ville veier. Alle var hyklere og alle ville meg bare vondt. Jeg ville meg selv bare vondt. Hva bedre hadde jeg fortjent? Kanskje var det meningen at jeg skulle gjennom den harde virkeligheten, men jeg skulle egentlig ikke på noe sett og vis skade noen. Jeg ville bare vekk – flykte. Hvordan jeg valgte å takle motgang var mitt valg, selv om det kan sies at alkoholen valgte det for meg. Ikke helt enkelt å forstå at en person som meg, som var oppvokst i et hjem hvor hver enkelt individs verdi var av stor betydning. Til tros for at andre hadde tatt gale valg, skulle også jeg begi meg ut i utlendigheten. Jeg hadde fått muligheter til å utvikle mine evner, mine holdninger og mitt jeg så godt det lot seg gjøre. Det eneste som manglet var vel muligens at jeg ikke hadde hatt noen til å snakke om mine innerste tanker og følelser med – noen som forsto. Hvordan skulle jeg forstå det ingen andre forsto?

Jeg måtte tåle litt smerte og motgang, men ikke urett. Men hvor gikk så balansegangen mellom urett og smerte? Hvem definerte når jeg følte urett, når jeg følte smerte?  Når kunne jeg få lov til å føle og ikke minst snakke om hva jeg følte – hva som var vondt og vanskelig? Det rommet fantes ikke hjemme. Derfor gikk jeg i mange år og holdt på hemmeligheter til de en dag måtte frem. Boblen sprakk. Jeg ble møtt med mye medlidenhet, omtanke og kjærlighet, men kanskje ingen forståelse. Hva var det å forstå? Min mor bebreidet seg nok selv for at alt dette vonde ikke hadde kommet frem før. Jeg overførte bebreidelsen til meg selv, påtok meg alt ansvar for at så ikke hadde skjedd, noe det i og for seg også var, for det var jeg som hadde skjult. Jeg hadde skjult for å ikke bli nedverdiget, for å ikke nok en gang få høre: Hva var det jeg sa!

Vi har vel alle hørt at vold avler vold! Og dessverre er det slik at barn følger i sine foreldres fotspor selv hvor gale de er. Barn som opplever mye vold i hjemmet, tenderer selv å bli voldelige. Barn som vokser opp i hjem der alkohol eller rusmidler er naturlige substanser, hvor foreldrene ofte ruser seg, tyr selv ofte til rusmidler. Det er dessverre slik at barn som blir nedverdiget, hvor foreldre stadig påpeker hvor udugelige barna er, selv blir de som behandler og snakker nedlatende til egne barn. Eventuelle empatiske evner overskygges av gjentatte, påførte grusomheter – det er slik det skal være… (I barnas tanker).

Jeg vokste ikke opp med hverken vold eller nedlatende holdninger, ei heller med alkohol, selv om min bror inntok store mengder alkohol, men aldri hjemme, det jeg kan huske. Jeg så faktisk opp til min bror – han var tøff og hadde alltid tid til meg. Tok meg med på fisketurer og jeg var også en naturlig del av hans guttegjeng når de satt og drakk. Jeg opplevde ingen som truende, snarere omtenksomme. Jeg forsto at mine foreldre ikke hadde det like bra med min brors alkoholvaner og stadige påfunn, men mine gode stunder overskygget deres og mine andre søskens holdninger. Slik var mitt bilde av alkoholen lenge, men jeg fikk dessverre andre erfaringer. Jeg fikk se hva alkoholen virkelig kunne gjøre med et menneskes sinn, forvandle en person til å bli totalt en annen – et monster, en djevel. Likevel valgte jeg vel å tro at for meg ville alkoholen bare gjøre godt, slik jeg hadde dannet meg et bilde av min bror, men den gang ei. Jeg ble nok selv et monster, om ikke en djevel…

Vi kan tenke; er det mulig å gjøre samme feilen selv når man har sett nærstående personer bli forvandlet til det grusomste, og jeg har selv tenkt tanken. Jeg hadde jo selv fått kjenne på kroppen hva alkohol kan gjøre, hvordan et menneskes personlighet endres, så hvordan kunne jeg selv finne på å drikke. Hjernen min husket alt annerledes. Den husket de gode minnene med alkoholen, også de gangene jeg i min ungdom ble fri. Jeg var jo allerede «dømt til å kunne feile» – jeg var født alkoholiker. De som utøver vold er på mange måter også født slik, det er en av mange symptomer på avhengighetssyndromet, men de vet det ofte heller ikke selv. Det å forvolde seg, det å nedverdige andre, inkludert egne barn kan være en nedarvet egenskap, symptomer på avhengighetssyndromet – en personlighetsforstyrrelse. Til tros for skyld og skam og anger klarer de ikke å holde opp, akkurat slik ikke jeg klarte å slutte å drikke før nok var nok. Men jeg klarte det ikke av egenhendig hjelp. Andre måtte inn i bilde, fortelle meg hvor galt det var fatt.

Jeg har sett, og jeg ser det mye klarere nå, alle de som selv har blitt slått, som har opplevde å høre hvor stygge, udugelige og dårlige mennesker de er, de blir selv de som utøver disse handlingene. Jeg vet også at den psykiske mishandlingen er enda mer vond, for ord sårer vel så mye som slag – det er sår som det tar tid å lege eller som aldri gror.

Det handler om å gjenvinne kontrollen over eget liv i de fleste tilfeller, men dette er ofte noe personen selv ikke ser og klarer dermed ikke å kontrollere sine emosjoner og aller minst sitt sinne. De greier ikke å se hvilke» feil og mangler» de har, greier ikke å styre sine handlinger og se hvilke skader man gjør mot andre – og seg selv. Skyld og skamfølelsen skaper enda mer grobunn for å fortsette i samme gale retningen. De trenger hjelp til å snu den negative adferden og til å se hvilke skader de påfører andre fysisk eller psykisk. Personer rundt må være en del av løsningen, ikke en del av problemet, og ikke fraskrive seg det ansvaret de har til å stoppe utviklingen. Vi behøver å legge ansvaret der det hører hjemme, bare ikke påføre mer skam og skyld, men bidra med vår viten og som vitne til den urett som utføres. Vi må hjelpe personen til å bli oppmerksom, lære å ta ansvaret og beslutninger basert på livssituasjonen. Selvfølgelig er det ikke alle som utøver handlinger basert på avhengighetssyndromet, men har tilegnet seg negativ adferd ved å stadig selv å ha opplevd eller sett lignende. Like fullt trenger de å gå i seg selv, se hvilke skader og smerter de påfører andre, fremfor alt egne barn.

Personer rundt er altså sentrale ressurser, men i mange situasjoner må familie og venner bære tunge byrder gjennom livet og de når ikke alltid gjennom med sine forsøk på å hjelpe. Ofte trenger de selv hjelp til å bearbeide de mange traumatiske hendelsene de har bevitnet. Kroppen uttrykker smerte som personen umiddelbart ikke kan uttrykke med ord. Både den som utfører handlingen, mottageren og vitnet behøver å lære seg å forholde seg til sin egen kropp, egne følelser og handlinger som innebærer å ta del i eget liv. Dette er langt ifra enkelt. Innsikt og erfaringer som sitter i kroppen, hovedsakelig i hjernen, er en viktig del av både læring og mestring. En annen vesentlig del er å kunne sette ord på følelsene og handlingene. Det må i mange tilfeller også læres.

Alle barn trenger å få oppmerksomhet, bli stimulert til positiv aktivitet og oppmuntring til å utvikle gode egenskaper. Dersom rollemodellen, den voksne personen barnet i utgangspunktet skal ha tiltro til ikke selv har lært seg, og evner å være empatisk og en ikke-kritiserende person, blir heller ikke barnet det. Det må selvfølgelig være rom for å feile, rom for å erfare sinne, frustrasjon, ja, til og med smerte, uten å hele tiden bli irettesatt og dermed «viske bort» disse følelsene. En voksenperson bør være den som skal forklare og rettlede uten å skape skam og skyldfølelse, være en medspiller i problemet som utspiller seg. På den måten gis det mulighet for at barnet lærer og blir bevisst sine reaksjoner, eventuelt endre sitt reaksjonsmønster og legger dette på minnet til senere lignende situasjoner. Dette fører til læring, mestring, forandring og utvikling. Styrket selvrespekt og mestringsevnen har bakgrunn i hvorvidt et menneske har fått lov til å verdsette egenverdi. Om foreldre har bygget oppunder at barnet er verdifullt slik barnet er, fremhevet de gode sidene og samtidig ikke skambelagt eventuelle «dårlige» ferdigheter og kroppslige «skavanker», lærer et barn å se seg selv som et unikt individ.

Foreldre bestemmer i kraft av sine erfaringer og modenhet, eller ofte kan vi vel si sin umodenhet. Mange stiller krav som kan være vanskelige, om ikke umulige å oppfylle. De forlanger lydighet, men kan samtidig selv stadig komme for sent til avtaler. De kan også gi begrenset respons og engasjement i barnas gjøremål. Barn kan oppleve lite eller ingen oppmerksomhet på aktivitet, ingen fleksibilitet og tilpassede krav eller forventninger, og klarer dermed ikke, eller har ingen forutsetninger for å se sine eventuelle feil.  Mange har dessverre ikke frihet til å utforske og finne svar på sine mange spørsmål om verden og livet. Det forekommer lite eller ingen tillit og de påføres i stedet skam og tvil når selvstendige valg alltid overses. En slik autoritær væremåte gir et relativt dårlig fundament for selvstendighet og positiv selvoppfatning. Resultatet kan skape mindreverdskompleks og skyldfølelse.

Tilknytningens funksjon er ikke kun knyttet til barnets behov for beskyttelse, men er vel så viktig og avgjørende i utviklingsprosessen. Barn bør ha mulighet til fritt å utforske og bevege seg i trygge rammer – prøve og feile, og samtidig kunne finne egne løsninger og ta egne valg. Barn søker ganske tidlig referanser i foreldrenes emosjonelle uttrykk i utrygge så vel som trygge settinger, som de ikke har nok erfaring til å bedømme selv. De viser derfor tydelig og lar seg påvirke av stemningen rundt dem. Dette kan komme stadig tydeligere frem ettersom barnet vokser. Sensitive foreldre, sinte foreldre eller utilsiktet latter ved for eksempel alkoholinntak eller i situasjoner hvor annen reaksjon ville vært mer naturlig gjør dem usikre. De har ingen reelle preferanser siden all fornuft uteblir.

For å forstå seg selv må en også forstå andre. Man må kunne se reaksjonsmønster i ulike situasjoner, men også forstå bakgrunnen for hvorfor noen reagerer som de gjør. En forutsetning for å kunne forstå dette gjøres gjennom kommunikasjon. Det å snakke om følelser, tanker og handlinger. Hva var årsaken til de ulike reaksjonsmønstrene? Persepsjon har som sin viktigste egenskap å tolke meninger i informasjon vi mottar fra virkeligheten rundt oss. Mest vanlig er jo å tolke årsaken til personer, som står oss nær, utfører handlinger. Noe å tenke på for alle som omgås mindre barn…

Barn i utvikling trenger som sagt å få prøve seg fram, men de trenger også noen til å rettlede i riktig retning. Ikke alltid like lett å finne balansegangen mellom å gi råd og det å la barnet få prøve ut selv. I denne prøve og feile situasjonen finner man ofte ut hva som forventes av en. Blir man møtt med positive forventninger strekker man seg, men derimot med negative trykkes man bare lenger ned. Sunne sosiale holdninger gir balanse mellom tanker og emosjoner. Holdninger blir mer forpliktende hvis vi stadig får påminnelser om dem, og det gjelder i høyeste grad de negative. Holdninger vi utvikler i barndommen følger oss videre i livet og danner et viktig grunnlag for den personligheten vi danner i vårt voksne liv. Sosialt destruktive holdninger, basert på hatefulle og fordomsfulle oppfatninger til andre mennesker, for eksempel deres væremåte, utseende og handlinger, utgjør en av de største utfordringer til selv å bli hatefull. Dessverre er det ikke alltid lett å endre på holdninger som er tett knyttet til grunnleggende verdier overført av egne foreldre, selvfølelsen og identiteten. (Så det meste av ansvaret ligger kanskje hos foreldrene!?). Med andre ord bør vi alle regelmessig reflektere over våre egne holdninger og handlinger, gjerne i dialog med andre mennesker.

Ikke steng egne eller andres følelser, tanker og evner inne – la de slippe fri! Vis respekt for hvert menneskes iboende verdighet!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s