Hvem bestemmer?

Er det mitt eller ditt liv?

For de fleste av oss som har kommet oss over på den andre siden, blitt nyktre, tenker jeg at vi alle er enige om at veien ikke bare var enkel. Etter å ha vært en fange av alkoholen omtrent halve livet mitt måtte jeg ta en bestemmelse – en viktig beslutning: Hva vil jeg med livet mitt?

Det er personen med alkoholproblemet som selv må ta valget, og den berømmelige bunnen nås. Jeg tror ikke antall år i alkohelvete er det vesentlige for om man ønsker å slutte, men hva rusen har klart å ødelegge i hver enkelts liv uansett lengde på «ekteskapet» med alkoholen eller mengden av inntaket. Det er også slik at det blir egentlig aldri riktig tid for å slutte – man blir aldri helt klar, så man trenger rett og slett bestemme seg for å finne motivasjon til å slutte.

Motivasjonsgrunnlaget er ulikt fra individ til individ. Det kan være familie, barn, jobb, økonomi, egen helse og livskvalitet, men det er personen selv som må ta den avgjørende beslutningen med å avslutte forholdet til kong alkohol, et forhold som har bydd på opp- og nedturer. Mye fest og moro – heia meg rundt, men aller mest nederlag og skuffelser – pang rett i bakken. Det var ikke bare meg selv jeg stadig skuffet og sviktet, men alle rundt meg ikke minst. For min sin del var alkoholen min trøst og støtte – en kjærkommen venn i ensomheten, som etter hvert ble min verste fiende, den som stadig kom på «uventet» og uønsket besøk.

Jeg måtte trosse angst og legge stoltheten til side for å be om hjelp. Jeg, som opp til da, hadde stått alene i alle problemene, om man ser bort fra alkoholen vel og merke, den jeg hadde brukt som løsning på de fleste vanskelighetene i hverdagen, så måtte jeg finne andre løsninger, altså be noen om hjelp. Mange hadde selvfølgelig, til ingen nytte, prøvd å få meg på gli til å slutte, så jeg hadde på ingen måte vært alene, det bare føltes slik. Likevel var jo alt opp til meg, og i bunn og grunn var alle problemene mine, ene og alene på sett og vis. Heldigvis, får jeg vel si, hadde jeg vært gjennom dette før, så jeg visste gangen i å kontakte hjelpeapparatet. Ikke alle gjør det, så mange kvier seg nok også for den praktiske delen av det å måtte be om hjelp.

Jeg hadde tre valgmuligheter, eller kanskje flere, men jeg tar for meg tre:

1. Bare fortsette å håpe og drømme – alt ordner seg nok til slutt…

2. Ordne opp på egenhånd. Lese meg opp og kanskje plukker jeg opp noe her og der.

3. Eller ta sjansen, be om hjelp og bli rettledet av fagpersoner på området, forhåpentligvis likepersoner.

(Det fjerde ville eventuelt være å drikke kontrollert – som om jeg ikke hadde prøvd det før…).

Om jeg skulle fortsette med å gå rundt å bare drømme visste jeg at det ville by på mer smerte og bli helt for jævlig, så jeg hoppe til neste punkt. Ordne opp på egenhånd hadde jeg vel egentlig prøvd flere ganger, og hvilke resultater hadde jeg oppnådd. Akkurat, ikke særlig oppløftende – rett tilbake til start eller rettere sagt i «fengsel». Så da sto jeg igjen med kun ett alternativ – som innebar at verden skulle få vite hele min historie. Jeg trakk ta sjansen kortet og der sto det: Be om hjelp! Skulle jeg krype eller hoppe i det? Jeg fant det best å vertfall informere mine nærmeste, muligens få støtte til å dra lasset sammen med meg.

Det koster å erkjenne overfor andre, selv om mange allerede har sett og erfart at vedkommende er alkoholiker lenge før man selv erkjenner. Likevel var det tøft å skulle møte opp hos fastlegen min, innrømme hvor skakkjørt livet mitt var. Det var ufattelig skremmende, jeg grudde i dagevis, måtte kvinne meg opp, men for en lettelse i etterkant. Barrieren var brutt.  Han hadde hittil bare blitt kontaktet og hørt meg fortelle om mine kroppslige skavanker og stadig tilbakevendende sykdomsforløp.  Alltid bedyret å ha et normalt alkoholforbruk, men nå la jeg alle kortene på bordet. Ingen joker i ermet. Leger er ikke dumme, selv om jeg nå i etterkant skulle jeg ønsket han hadde hatt mot nok til og konfrontert meg med problemet på et langt tidligere tidspunkt, kommet meg i forkjøpet, selv om jeg uansett faktisk måtte se og ta tak i det selv.

Jeg hadde skjult mitt misbruk i mange år, eller trodde jeg hadde skjult, for de fleste rundt meg visste jo så altfor godt. Likevel var det vanskelig å skulle la verden få vite at jeg ikke mestret livet, for selv om jeg ikke hadde en ni til fire- jobb, så utførte jeg de fleste oppgaver i hjemmet greit. Utad i nærmiljøet stilte jeg hele tiden opp, dugnader, festligheter og det som måtte by seg – der jeg kunne vise hvor flink og pliktoppfyllende jeg var. Innerst inne hadde jeg lenge egentlig innsett at jeg ikke mestret livet – på livets premisser. Jeg trodde bare at det ikke var så innlysende, men dog så feil kan man ta. Gikk rundt og tenkte, som så mang en gang, at om jeg bare fikk bukt med alkoholen ville jeg klare hverdagen lettere. På det området tok jeg også feil. Men egentlig var det ingen bombe…

Det var et paradoks at den personen som daglig måtte stå ut med meg og alle «stuntene» mine, all kjefting, alle «slagene» og de daglige ødeleggelsene på hjemmet og forholdet, var den som i starten var mest motstander til at jeg ba om hjelp. Dette klarer vi på egenhånd, vi bare bestemmer oss for å la vinen stå – du må bare drikke litt mindre. Selv om min samboer ikke hadde et alkoholproblem, var han sikkert redd for å måtte avstå fra fredagspilsen og vinen til biffen hver lørdag. Derfor ble nok dette svært skremmende for ham. Dessuten mistet han fullstendig kontrollen over meg. Ikke det at han hadde kontroll på meg og drikkingen, men nå ville jeg selv – MEG selv ha kontrollen, ikke alkoholen. Med det mener jeg at så lenge jeg drakk hadde han et visst overtak, jeg klarte jo ikke ta hånd om meg selv. Nå ville han ikke lenger kunne ta kreditt for å ordne opp. Han kunne heller ikke drikke når han ville. Alt ville bli totalt snudd opp ned – og det ble det.

Jeg vet at mange sliter med å få overtalt eller få sine ektefeller eller livsledsager til å forstå at det eneste riktige er å søke hjelp utenfra, og til alle dere: Ta kampen for egen del, ellers kan risikoen for at begge etter hvert får større problemer, ikke bare ekteskapelig, men helsemessig. Dersom personen ikke vil stå på din side, er han eller hun kanskje ikke verdt å ta vare på. Jeg hadde en som ble villig til å stå i kampen med meg, som forsto alvoret.

Vi trenger noen som spiller på lag med oss, som backer oss opp og følger oss på veien, selv om vi må gjøre jobben selv. Jeg hadde familien min og barna mine som ble overlykkelige for at jeg hadde kommet til fornuft, og omsider ble da også samboeren overbevisst om at mitt valg var det rette. Dette dreide seg om meg og mitt liv i første omgang, og dersom han ønsket at vi skulle fortsette vårt samliv måtte han faktisk ofre noe av seg og sine «goder» til fordel for at jeg skulle få det bra og senere at vi fikk et samliv basert på trygghet og kjærlighet til hverandre. Innerst inne hadde han lenge innsett at dette var det eneste riktige, trengte bare litt tid for å vite at jeg virkelig trengte profesjonell hjelp. Det at jeg omsider hadde disse lagspillerne var en enorm trygghet, og jeg kunne ta fatt på den enorme jobben, den tøffe kampen tilbake til livet.

Jeg vil dvele litt mere med det å ha gode støttespillere. Dersom min samboer hadde stått på sitt, fortsatt i sin drikkekultur, slik de «normale» gjør, og dertil forlangt at jeg skulle drikke mindre, vet jeg at jeg hadde fortsatt på samme stien. Det er også en kjensgjerning at det hadde vi faktisk holdt på med en stund, og det resulterte jo bare i at jeg prøvde å skjule hvor mye jeg egentlig drakk. Jeg handlet inn litervis med vin – kartonger han ikke hadde kjennskap til, før de begynte å dukke opp på de merkeligste steder. Da forsto han nok at dette ikke kunne fortsette. Jeg lovet; jeg skal skjerpe meg, og i morgen skal jeg begynne et nytt og bedre liv.

Men det var ikke enkelt å prøve å kontrollere mitt inntak når personen jeg delte samlivet med skulle ha øl til helgens sportssending, til grillmaten eller de gangene han puttet six-packen i bagen for å dra på gutteturer, noe jeg faktisk ønsket han gjorde mer. Grunnen var enkel: Jeg planla min drikking ut ifra hans hverdag. I mitt hode var han den som nøret oppunder det at jeg stadig måtte øke mitt alkoholinntak. Han drakk jo, hvorfor kunne ikke jeg. Når jeg ikke kan drikke åpenlyst, må jeg jo gjemme meg bort eller vente på mulighetene til å ta en skikkelig rotbløyte. Skal du ikke dra bort snart?

Han slutte å tro på alle lovordene. Han skjønte fort at jeg lurte unna alkohol og selv om jeg fant nye skjulesteder for kartongene, eller kartongen hadde jeg begynt å ta av slik at jeg bare hadde posen å finne nye gjemmesteder for. Jeg unnskyldte mine handlinger og forsvarte min drikking med at siden han fortsatt kom hjem med sin ukentlige kvote, så måtte han godta at jeg drakk, også litt på si. Det å stadig møte negative og skamfulle bemerkninger førte til at konsumet økte. Da han med tiden forsto min maktesløshet, kastet inn håndkleet og sluttet med å hindre meg i å drikke, det var da jeg forsto mitt egentlige problem. Jeg sluttet å kjempe imot jeg også. Da han kapitulerte, kapitulerte også jeg. Den nedadgående kurven ble stadig brattere, og det gikk fortere og fortere mot bunnen. Jeg strevde med å holde igjen, og tro det eller ei, gjemte jeg fortsatt vin, liksom for å ikke vise overfor meg selv at jeg drakk disse enorme mengdene. Min samboer visste uansett.

Jeg forsto jo at han ikke lenger kunne hindre meg. Den eneste som kunne hjelpe meg var jeg selv. Livet var uutholdelig, og da jeg havnet på psykiatrisk akuttmottak nok en gang på relativt kort tid, var kampen over, også for egen del. Siste mulighet, tredje punkt på listen ble iverksatt – jeg ba altså om hjelp. Min følgesvenn gjennom alle disse årene måtte bort. Nå hadde jeg endelig fått forståelse på hjemmebane, jeg slapp å forklare hva jeg følte eller tenkte lenger og jeg var klar, klar for å møte jungelen av «systemer» i den virkelige verden. Nå måtte jeg slutte å undergrave meg selv, finne styrken og motet i meg selv, for nå måtte jeg kjempe – mot overmakten – mot alkoholen.

Når man først har samlet mot, svelget stoltheten og bedt om hjelp er det avgjørende at man får hjelpen raskt. Jeg var heldig som slapp å vente for lenge med klinikkinnleggelse, selv om det føltes veldig lenge siden det var snakk om et være eller ikke være. Jeg mener det er ufattelig at enkelte som svever mellom liv og død skal måtte vente i månedsvis på en livsnødvendig behandling. Alkoholikere er som kjent ambivalente, og når en person er klar så burde hjelpeapparatet stått klart etter min mening, men dessverre er det ikke slik. Det kan føre til enda mere demotivering og når tilbudet endelig er klart, er ikke den hjelpetrengende lenger villig til å motta hjelpen. Nye runder, nye søknader, nye overtalelser, ny motivasjon må hentes frem før villigheten på nytt åpner døren til først polikliniske samtaler, dernest avgiftning og så døgnopphold.

Jeg hadde hatt flere negative erfaringer med hjelpeapparatet, og det å bli møtt med forståelse og fortrolighet var en stor motivasjonskilde og bygget oppunder min villighet til å makte all smerten som ville komme.  Jeg hadde vært der før, så muligens var det også en pådriver; jeg visste hva som kom, men aller mest de oppbyggende og motiverende samtalene med likesinnede var den aller største drivkraften. Andres historier motiverte meg til å ville ha det de hadde fått – et godt, edru liv.

Jeg hadde for lengst forstått at det å slutte å drikke ikke var det som var vanskelig, det hadde jeg gjort mange ganger, men det var det å holde meg nykter – det å ikke ta det første glasset. For å klare det måtte jeg snu om på hele livet. Jeg kunne ikke gjøre slik jeg hadde gjort forrige gang jeg prøvde å slutte på ordentlig, men for alle andres del. Den gangen jeg trodde jeg kunne være sammen med andre som drakk, men selv bare drikke brus. Den gangen jeg trodde at andres væremåte og vaner ikke hadde innvirkning på meg. De gangene jeg ikke drakk bare for å please alle andre.  Nå ville jeg endre meg for meg.

Jeg ville ha et liv hvor jeg selv kunne ta alle valgene, ikke alkoholen. Jeg ville ikke gå på hvite knoker i påvente av at en gang i fremtiden vil jeg også kunne være som dem. Jeg forsto at jeg ikke var som dem, at jeg ikke kunne drikke alkohol, ikke ett lite glass engang. Jeg måtte slutte å lure meg selv. Alt jeg var vant til å gjøre måtte jeg slutte med og mange i mitt nettverk måtte kuttes ut. Vel, det var jo ingen venner uansett, ingen jeg normalt oppsøkte for å snakke med eller gjøre noe morsomt sammen med, men bare for å drikke med, for å kunne få meg noe å drikke – noen jeg brukte for å oppnå rusen.

Derfor måtte jeg ha flere ting på plass til etter behandlingen, deriblant mine krav om et alkoholfritt hjem. Selvfølgelig kunne det by på problemer, eller rettere sagt sure miner, men etter hvert ble det normalt. Mange tok hensyn, og jeg selv unngikk steder jeg ville møte på alkohol og mennesker som nå bare fortonet seg som innpåslitne idioter. Selv nå etter nesten fem år føler jeg meg fortsatt på utsiden av mye i samfunnet. Jeg er ikke den som står øverst på invitasjonslisten, men egentlig har jeg blitt inneforstått med at slik vil det være. For min egen del er det også best å fortsette med å holde meg borte fra triggersituasjoner – fester, puber – selv bare for en kopp kaffe, Danskebåten, kort sagt ikke menge meg med personer som drikker. Selv om jeg føler meg aldri så oppesen, vet jeg at alle disse situasjonene vil komme sigende på meg i etterkant, når jeg minst aner det eller når jeg er mest sårbar. Jeg ønsker bare å fortsette klatringen enda lengere vekk fra det mørke hullet, og jeg vet; et lite feiltrinn og jeg ramler raskere enn fanden selv nedi det igjen.

Jeg kan fortsatt være redd, redd for tilbakefall, men det er ikke farlig å være redd. Jeg dør faktiske ikke av å være redd. Det er bare en følelse – en energi til å ville fortsette med å holde meg på den riktige siden – på den gode siden. Faktisk er det slik at når jeg kjenner denne redselen, er jeg i virkelig i aksjon – jeg er i vekst. Nå tar jeg grep selv om jeg ikke alltid føler for det. Det er vel det som kalles mot. Det er dette som egentlig handler om selvtillit – den som sakte, men sikkert vokser dag for dag. I tillegg er det ringvirkninger, ikke bare det at tilliten fra familien kommer tilbake, samværene med barnebarn og familien ellers, men hele min tilværelse. Det aller viktigste for meg er at jeg kan gjøre en forskjell for andre. Siden jeg har skapt nye sannheter, nye vaner og fått et nytt og adskillig bedre liv – titusen ganger bedre, kan andre se på meg som en rollemodell. Ville bli som meg slik jeg ville bli som de nyktre jeg møtte og møter i min tilfriskning. Tenk: Jeg har faktisk oppnådd mye av drømmen, jeg ønsker meg fortsatt vekst, og jeg er på vei.

Jeg gikk tilbake til start, der jeg var ment til å starte, slik det var ment til å være. Jeg måtte bare se det selv, og denne gangen skal jeg gjøre alt for å holde løftet til meg selv. Løfte om å overholde bestemmelsen: Jeg vil leve – være fri – fri fra trelldommen underlagt kong alkohol!

———

Ingenting fyller meg mer enn inspirerende mennesker. De som støtter selv om de kan være uenig fordi de skjønner at det er riktig for meg. De ønsker at jeg skal skinne og opplever meg ikke som en konkurrent fordi de også står godt i eget liv når jeg står stødig. De gir meg ikke alltid svarene jeg ønsker, men heller utfordrer meg til å gå ut av boksen, ut av komfortsonen.
Jeg er rik fordi jeg har sånne mennesker i livet mitt, men det har tatt meg et halvt levd liv å finne de. Jeg måtte faktisk ned i den mørkeste avgrunnen for å innse at jeg hadde slike mennesker rundt meg – mennesker som bare vil meg godt.

Jeg er nøye med hvem jeg omgås, “sanker fra øverste hylle” fordi jeg vet at jeg blir som de menneskene jeg tilbringer mest tid med. Personer som utfordrer, men samtidig utvikler meg. Men prosessen har vært vanskelig, til tider tung og jeg sårbar, for jeg har måttet slippe noen jeg har hatt dype historier med for å skape rom for nye. Det er ikke alltid rom for å holde på det gamle kartet hvis man ikke lenger kjenner seg igjen i landskapet som man en gang kjente alle konturene i – alle veiens svinger, humper og dumper. Vekst er vondt, sårt, vanskelige og ubehagelig, men det finnes ingen vei utenom. Da er det viktig å være, om ikke kritisk, så hvert fall bevisst på hvem man har med på veien. Vil du være med?

DU BESTEMMER!

Forandring er noe av det vanskeligste som finnes, men jeg er sikker på at du finner støtte, noen som vil deg vel – jeg er en av dem. Husk: Kunnskap er ingen ting uten handling, og du trenger ikke gjøre absolutt alt på egenhånd – du kan be om hjelp!

———

Det er en befrielse, å kunne gå litt utenfor komfortsonen og likevel kjenne seg fri. Jeg kan for eksempel lage engler i løvet til tros for at forbipasserende skulle lurer på om jeg er gal. Ikke gal – men FRI! Jeg bare bestemte meg…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s