De små tingene er de virkelig store, verdifulle tingene…

Hva mitt øye skuer…

Stille – stille!

Hva skuer mitt øye? De små, men for mange ubetydelige ting og hendelser. Soloppgangen, med sitt fargespill over det magiske skogbrynet i øst. Det glitrer! En sidensvansflokk flyr i bølger over himmelen. De skal renske buskene for svartsurbær før de vender nebbet mot sydlige himmelstrøk. Vakkert! Alt dette, og mere til ser jeg. Jeg legger merke til de små og store forandringene nå, de som gir mening fordi jeg er nykter og tilstede. Tilstede i livet – her og nå – tidlig, tidlig morgen – en helt vanlig dag i oktober. JEG ER!

Jeg kan tenke: Dette er min som min første nyktre dag. Kommer det utfordringer? Vil jeg møte på situasjoner, mennesker og hendelser som kan sette i gang følelser i meg? Tanker og følelser som kan bli så kraftfulle at jeg «ønsker» å drikke. Ja, selvfølgelig, men nå vet jeg bedre. Dette øyeblikket – ved stuevinduet, da jeg skuet utover var bare en kort stund av glede og oppspilthet akkurat slik alkoholen vil virke der og da – i starten, en liten flik av godfølelse. Borte. Så kommer… Konsekvensene…

Ja, hva om jeg tok et tilbakefall? Tenk ikke tanken. Jeg må tenke tanken – tørre å erkjenne hvem jeg er. Etter å ha vært nykter i noen år tør jeg tenke tanken på konsekvensene. Jeg tør å se, kjenne og føle hva som vil skje. Alle disse små øyeblikkene vil forsvinne. Alt det flotte, fine – majestetiske vakre. Jeg vil forsvinne inn i intet igjen. Bli en skygge av meg selv – bli et null. Borte. For om jeg begynner å drikke blir konsekvensene for store, så jeg ønsker ikke, vil ikke – det er helt uaktuelt. Nå ser jeg på ordet konsekvenser som noe forbeholdent positivt. Jeg vil forfølge tanken; hva kommer til å hende dersom…?

—

Jeg vil gå ut en tur, klarne tankene. Det var nettopp deg jeg gjorde, og nye innfallsvinkler kom mens jeg gikk: Om dette hadde vært for fem-seks år siden, hva ville da ha skjedd? Jeg befinne meg i skogen, på vei gjennom den, ned til sjøen på den andre siden. Kjenne lukten av grantrær og frostrøyken står fra munnen. Stien er ulent og det knaser i rimet under skosålene. Om rustankene hadde vært tilstede hadde disse fine sansene og denne godfølelsen ikke vært nok. Skrittene vil gått rasker jo nærmere sivilisasjonen jeg hadde kommet – butikken, hyllene med alkohol. Skammen i kassen. Komme hjem, gardinene trekkes for. Plutselig! Hva holder jeg på med? Gudskjelov. Jeg går bare og tenker – konsekvenstanker. For om jeg drikker går alt til helvete. Jeg behøver å huske at vissheten om at konsekvensene vil komme – de har jeg hatt før, og likevel drukket på dem. Hva er annerledes nå? Jeg har funnet andre verdier i livet. Jeg trenger ikke alkoholen som et substitutt for relasjoner og opplevelser. Jeg har fått tilbake kreativiteten, lysten på å leve, være meg – være i livet – naturen – TILSTEDE!

Akkurat her og nå – nuet, den gode følelsen. Men den forsvinner, blir til fortid – går over til noe annet, noe mer trivielt – det vanlige, kanskje noe vondt og vanskelig. Men jeg takler det nå. Satt i perspektiv – slik var rusen også. Den gode følelsen i starten, som gikk over – det vonde, vanskelige uutholdelige – konsekvensene som vokste, de jeg ikke taklet da. Jeg drakk mer… Så jeg velger å avstå fra alkoholen, den eneste farbare løsningen. Jeg har innrømmet og akseptert mitt problem – min lidelse. Om jeg skulle unngå å tenke på konsekvensene, dulle meg inn i forlystelsen av rusens virkning så vil skyldfølelsen komme før eller siden. Følelsen av den handlingen, det skyld handler om – mine feiltrinn, og dernest etterfølges av skam. Jeg skuffet meg selv, hele verden. Jeg er en skam for verden!

Likevel, om jeg drakk ville ikke konsekvensene eksistere. De inngår ikke i mine tanker, jeg planlegger rundt og forbi dem. Planlegger for å ikke skade noen, for å unngå samme feilene som i går. Planlegger for å unngå å skape problemer. Jeg tenker – jeg er praktisk, smart. Jeg lurer ingen, slik jeg ser det når jeg er i rusens verden. Det blir ingen konsekvenser denne gangen, jeg har forberedt alt – tror jeg. Likevel kommer de, men jeg ser de ikke – de overskygges av nuet, den gode følelsen av å bare være borte vekk sammen med alkoholen. Lurer meg selv. For konsekvensen er jo at alt dette ikke stemmer…

Som nykter har jeg lært meg å se og finne nye strategier. Nå belyser jeg alle grunner for hva som vil skje om jeg plutselig synes det å drikke er greit. Jeg kan se for meg situasjonen – middag med venner: Hvorfor drikker jeg? Er det fordi det passer med hvitvin til middagen eller er det egentlig vennene? Nå gjør jeg meg kjent med den virkelige grunnen – «de gode grunnene» for at jeg «ønsker» å drikke. Hva er den egentlige sannheten for at jeg lagde meg de gode grunnene til at jeg ville drikke. Konsekvensene etterpå hoppet jeg over. Jeg snur tankegangen: Hva handler alt dette seg egentlig om? Hva handler livet mitt seg om? Hva vil jeg? Hva er verdifullt for meg? Jeg søker meningen og finner at den finner jeg IKKE gjennom alkoholen.

Tilbake til – en tenkt situasjon; jeg har tanker om det å ville drikke igjen. Fornuftig tankegang er bort og alle folk blir til moralister eller hvor jeg rettere sagt vil befinne meg i benektelsens landskap. Benektning eller fornektelse er en spesiell form for fortregning hvor jeg vil nekte for erkjennelsen av den ytre virkeligheten eller personlige opplevelser. For andre kan det være tydelig at noe er galt, men for meg selv unngår jeg å innse dette. Jeg er overhodet ikke interessert i å høre om konsekvenser. Personlighetsforandringen min skjer i det jeg, i det ubevisste begynte planleggingen, hvor konsekvensene er fare away. Jeg er bare ute etter den umiddelbare tilfredsstillelsen der og da. Vil bare tilbake til den fine, trygge rusen – ikke alt maset, kjaset, kavet. Og om jeg åpner den flasken kommer jeg ned i kjelleren igjen, den som sikkert blir like mørk, men likevel fin og behagelig. Da vil jeg ikke orke tanken på å gå opp alle de trappetrinnene, til den ukjente og utrygge – til skyld og skam. Jeg vil bare bli – i ensomheten. Drikke bort ensomheten – selvmedlidenheten. Akkurat der og da vil jeg ha det bedre med å drikke.

Morgendagens abstinenser er langt borte. Mine nærmestes oppgitthet eller medlidenhet. De kommer og bryter stillheten og «godfølelsen». Det er synd på deg Heidi, du har det ikke bra, men skjerp deg, kan ikke bli værende der. Du må opp igjen, komme deg ut og i gjenge igjen. Tenk på alle konsekvensene! Jeg lukker bare ørene, vil ikke høre – ingen konsekvenser. Gå, gå – bare gå – FORSVINN! For i det ordet konsekvens når frem til min netthinne mister jeg fullstendig interessen. Benektningen. Jeg har ingen problemer. Her og nå er jo alt bare godt. Rusen. Vil ikke tenke på morgendagens skam og skyldfølelse. Tar det i morgen, men i morgen kommer aldri – i morgen er ikke… Det er ikke, blir ikke noen problemer. Orker ikke. Bare drikke. NÅ!

Tilbake til virkeligheten. Som nykter er ordet konsekvenser faktisk det som holder meg nykter – det som holder meg frisk. Det er helt normalt at en aktiv alkoholiker eller rusmisbruker ikke vil høre noe snakk om hvilke vanskeligheter dens rusinntak medfører. Ingen aktive orker det moraliserende preiket: Du burde ta deg samme! Unnvikelse. Vil ikke høre. Vil ikke se. Vil ikke føle. Akkurat, der sa jeg det. Føle – de vanskelige, vonde følelsene. Ta de bort. Drikke de bort. Flykte fra alt det ubehagelige. Orker ikke forholde seg til det ubehagelige, til langtidsperspektivene – konsekvensene. I morgen er ikke. Neste uke er ikke. Om noen timer er ikke. Bare her og nå. «Fred og ro» – godfølelsen med å drikke – enn så lenge, men det tenker vi ikke på, ikke nå. Bare drikke!

Det er nok slik, vertfall var det slik for meg at siden konsekvensene kom, stadig tilbakevendende, og hjernen hadde fått tilstrekkelig nok av erfaringsmessig negativ art, at alkoholen ikke hjalp meg med å flykte lenger, ikke i lengden. Det var jeg selv som så det. Ingen formanet – ingen maset og sa: DU MÅ! Jeg så det selv. En indre motivasjon – ikke de ytre. Begynte å stille meg spørsmål. Hva er det jeg egentlig vil med livet? Hvem ønsker jeg å være? Hva er det som til syvende og sist er det som gir meg verdi? I et promillefritt øyeblikk kunne tankene komme og spørsmålene rullet fram på «samlebåndet». Jeg måtte ha hjelp. Jo, flere promillefrie dager jeg fikk, jo mer edruelig tankegang fikk jeg. Jeg klarte å gå inn i spørsmålene selv hvor smertefullt det var. Det var da konsekvensene ble så tydelige. Etter hvert ble endringene mere merkbare. De små skrittene jeg tok – en dag av gangen. Å være nykter gir meg glede. Dette, livets rus er faktisk så mange ganger bedre enn alkoholen og dens rus. Mestring og vekst. Jeg klarte. JEG KLARTE!

Det er stort at jeg som menneske kan være et bidrag inn i andres liv. Det å påny skape tillit og holdepunkter for andre mennesker. Folk ser på meg på en annerledes måte – de har tro på meg igjen. Jeg har tro på meg igjen. Min egen identitet utvikles i takt med min tilfriskning. Fra rollen som alkoholiker – motløs og på siden av samfunnet, til aktiv deltager i samfunnet med ulike roller – ikke bare som meg selv, men som mamma, mormor, kjæreste, datter, mentor, skribent og ikke minst – et medmenneske. Jeg har fått tilbake selvrespekten. Jeg har gått fra følelsen av å være mislykket og ubetydelig i samfunnet – der alt var grått og flatt, når jeg ikke drakk vel og merke, til å se all verdens farger og være en ressurs – en kunnskapsformidler som fungerer «normalt» i sosiale sammenhenger. Og jeg drikker ikke nå heller, fordi jeg trenger ikke. Jeg klarer å bidra fordi jeg tør tenke på hva som skjer den dagen jeg slutter å være tilstede, når de små tingene ikke lenger betyr noe – ikke er verdifulle lenger. Dersom de negative konsekvensene blir en del av livet mitt igjen. Det skjer ikke så lenge jeg ser alle konsekvensene – og alt hva mitt øye skuer ikke forsvinner…