Etter noen dager med fiskeferie blir det litt å ta tak i når jeg har kommet hjem og hverdagen er tilbake. Gårdagen, selv om det var søndag, gikk med til å vaske klær og rydde bort telt, soveposer og alt annet av utsyr som var brukt på fjellturen. Ja, det blir en del etterarbeid. Slik var det også da jeg valgte å gå inn i behandling, det betydde massevis av egeninnsats etterpå. Det var der selve jobben var, i etterarbeidet. Det var da selve livet tok til når hverdagen kom tilbake – da jeg tok tilbake hverdagen.
Det er godt å komme seg bort, ikke være så opptatt av å ordne med ditt og datt, men det er nå godt å komme hjem igjen til de faste rutinene og hverdagen. Faktisk er det hverdagene det er flest av, så det lønner seg å lage de best mulig. Gjøre forarbeidet godt, men ikke minst reflektere og se på hvordan jeg håndterte ulike situasjoner, gjøre endringer og tilrettelegge for neste dag. Dagen i dag er grunnlaget for morgendagen, og i kveld må jeg helt sikkert foreta litt etterarbeid etter dagens gjøremål, og jo bedre det gjøres, jo enklere blir morgendagen. I tillegg trenger jeg å arbeide med mine indre tanker og følelser. Det er hovedsakelig der eventuelle problemer oppstår, så dess mer jeg bearbeider følelsene og tankene rundt dem, dess bedre får jeg det med meg selv – livet blir mer utholdelig.
Jeg har ofte hørt at lykken er et indre arbeid, og for det meste er jeg så lykkelig som jeg bestemmer meg for. Før var lykken mer flyktig. Selv nå vet jeg at det er urealistisk å forvente meg lykke hele tiden, men jeg tror at jeg kanskje kunne oppnå det mye oftere om jeg virkelig bestemmer meg for å være lykkelig. Som regel velger jeg lykken, men jeg ser også at jeg kan overgi meg til nedstemthet ved det minste tegn på vanskeligheter. Så hvor fast er egentlig min besluttsomhet om jeg tillater selv små problemer å frarøve meg mitt eget velbefinnende?
Tilfriskningsprosessen, hverdagen etter behandling, det livet jeg lever nå, og som jeg vil komme til å leve resten av livet krever mye arbeid. Mye forberedelser og som skrevet; etterarbeid. Når jeg lover meg selv noe, må jeg spørre meg selv hva jeg virkelig vil ha, hva jeg ønsker meg for morgendagen og om jeg er villig til å arbeide for det.
Det er vanskelig å bryte vaner eller rettere sagt uvaner. Om jeg er vant med å reagere på mine problemer, aller mest bagateller, som om jeg hadde vært et hjelpeløst offer, er det kan hende ikke så lett å holde fast ved mine beslutninger om å være lykkelig. Iblant kan en holdningsendring hjelpe: Kanskje kan jeg se mine problem som muligheter til å engasjere meg dypere i mine valg. Med andre ord kan hvert problem påminne meg om at jeg vil være lykkelig – at jeg virkelig mener det.
Når jeg gjør valg i livet og holder fast ved dem, lærer jeg meg selv at mine valg har betydning og at det er verdt alle anstrengelsene det måtte føre med seg. Jeg har mulighet til å engasjere meg i mine valg i dag. Og dersom jeg ønsker endring, må det handling til, for ingenting endres uten endring. Selv mitt liv beror på at alt repeteres, til det kjedsommelige noen ganger, men uten gjentagelser vil ikke hjernen fortelle meg hvordan mitt indre vil ha det…
Og Aldous Huxley har rett i at: Erfaring er ikke det som hender meg, men hva jeg gjør med det som hender meg… Etter sagt på en annen måte: Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det!
——–
Om jeg sier at jeg var handlingslammet i gjerningsøyeblikket, var jeg egentlig det? Alkoholen tok fra meg mye av min handlekraft, det er et faktum, men likevel var det valg jeg tok. Handlet jeg fordi jeg på en måte måtte? Mange vil nok være uenig. Jeg våger meg på påstanden likevel. Jeg kan skylde på fortidens dårlige valg, at mine handlinger førte meg ut i en tilsynelatende endeløs kamp for tilværelsen. Men var jeg handlingslammet? Og hvor kommer jeg så da, om jeg fraskriver meg skyld? Ingen steder. Jeg kan heller ikke tillate meg at gamle sår blir infektert og forstyrrer for mine valg for dagen i dag. I stedet benytter jeg meg av mine erfaringer fra fortiden, selv de jeg foretok i ørska, eller i handlingslammelse som enkelte vil påstå. For bare da kan jeg gå videre og gjøre fornuftige og velmenende valg. Ved å huske på at jeg bare kan leve en dag om gangen løfter jeg frem fortidens byrder og slipper å uroe meg for fremtiden, som jeg ikke vet noen ting om i alle fall…
Nå skal jeg bake en eplekake. Ikke bare la det bli med tanken, men gjøre det også. Til handling!
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 