Husk kart og kompass!

Ei god venninne og en foregangsperson i våre kretser la ut en artikkel om viktigheten av å kunne bruke kart og kompass. Det slo meg da jeg leste det, at vi trenger å bruke kart og kompass i mange sammenhenger i livet.

Når vi er ute på tur har man som regel et mål for turen. Komme seg til en destinasjon; en fjelltopp eller et fiskevann. Om man ikke er kjent i området er det svært viktig med kart og kompass, men selv for kjentfolk kan det være nødvendig. Været kan fort endres, og spesielt i tåke er det ikke lett å orientere seg. Da kan kart og kompass være livsviktig for en skal ikke alltid stole blindt på egne kunnskaper og erfaringer.

Ellers i livet er «kart og kompass» også viktig, det å ha en plan for hva fremtiden skal inneholde for livskvaliteter og hvordan finne veien uten for mange feiltrinn eller fall.  Ført og fremst er det å ha satt seg et mål nødvendig. For dersom dagene er uten mål og mening kan det være vanskelig å opprettholde en god moral. Spesielt for oss som har blitt nyktre etter mange år underlagt rusen, og ikke hadde annet mål enn å skaffe nok alkohol, piller eller narkotika, er det særs viktig, ja, en nødvendighet å ha klare mål for veien videre for å kunne opprettholde edruskapen.

Målet kan endres ettersom man blir mer klar for større utfordringer. Jo mer man mestrer, jo større er muligheten for å klatre helt til topps på nettopp den fjelltoppen, den du lenge har drømt om, men bare ikke så at du kunne klare fordi det var så mange hindringer i veien. Du hadde kanskje ikke kart og kompass, de rette hjelpemidlene eller noen som kunne vise deg retningen på veien dit. Ja, det er ikke så dumt å lytte til erfarne folk, de som har gått veien før, enten man går i fjellet eller har vært ute på galeien og ønsker å få trygt land under føttene.

For meg har det vært til enorm hjelp å lytte til andres erfaringer og ervervet meg ny og bedre kunnskap gjennom dem. Men jeg har selvfølgelig måttet ta i bruk mine egne dyrebare erfaringer, for ikke å snakke om følge kartleia jeg nøye har staket ut. Har jeg kommet ut av kurs er det fordi jeg har glemt kompasset. Heldigvis har jeg nå i det siste ikke vært alt for langt ute på viddene, og klart å peile meg inn på den rette veien igjen, men hadde jeg ikke hatt en klar mening om hvor jeg vil, så kunne det gått galt denne gangen også. Det er lov å bomme på målet, så lenge man finner tilbake til rett posisjon og justerer inn retningen.

Om noen dager, på tirsdag drar jeg til fjells. Jeg skal tilbake til et sted jeg ikke har vært siden jeg var lita jente, sju-åtte år kanskje. Mye tror jeg at jeg husker, men det meste er glemt av hvordan komme seg dit. Det var jo ikke jeg som hadde bestemt reisemålet og stått for planleggingen den gangen. Skulle vel bare mangle, men noe har jeg lagt meg på minnet, tror jeg.

Jeg har planlagt det en god stund, oppe i hodet, for jeg har drømt om å komme tilbake og ikke minst vise stedet til min samboer. Etter hva jeg husker var det idyllisk, et sted for sinnsro og rekreasjon – flotte fiskevann, elver og fjellområder; passe utfordrende til fotturer. Men det er hva minnene sier meg. Så jeg må se det igjen. Oppleve det igjen. Oppleve den type naturopplevelser jeg savner.

Vi har sett på kart sammen, funnet den letteste veien å kjøre til nærmeste egnede base, sett på stier, om hvordan terrenget er rundt. Vi har tenkt å være noen dager, og selv om ingen av oss er redde for å bære på tung oppakning et stykke vil vi helst unngå å måtte bale for langt. Turen skal være hyggelig med minst mulig slit i strevsomme steinurer eller myrer. (Det har vi nemlig gjort før…). Langturer kan vi gå når vi har funnet en teltplass hvor vi kan ha utgangspunktet vårt fra.  

På denne turen skal kompasset også tas i bruk. Men om vi ikke kan bruke kompasset riktig er det til ingen nytte, så vi har faktisk frisket opp gammel kunnskap ved hjelp av Lars Monsen – turkongen av alle turkonger. Ikke av ham personlig, men vi nettvideo. Selvfølgelig må vi ikke tro at vi er helt utlært og ufeilbarlige, så vi har ikke tenkt oss ut på for strabasiøse vandringer. Stort sett blir det fra fiskevann til fiskevann, og de ligger ganske tett og enkelt tilgjengelig. Men uforutsette ting kan skje som værforandring og uenigheter om veivalg.

Jeg tenker det er viktig å vite hva man går til og å være godt forberedt på at det kan komme hindringer og derfor ha en plan for hvordan løse dem. Ikke bare se problemene, men alle mulighetene, selv om det medfører en liten omvei. Noen ganger er det ikke alltid like lett, alt etter som hvor man er i lendet, men med en god porsjon stå-på-vilje og mot kommer man langt.

Da tar jeg altså ferie (på tirsdag), og for de som lurer; jeg drar til Smådalen, som ligger i et fjellområde mellom Vågå og Lom. Husk: Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Og det finnes ikke problemer, men massevis av muligheter. Det er opp til hver enkelt av oss hva vi vil med livene våre, og gode veiledere, «kart og kompass» er oftest nødvendig for å nå det virkelige målet.

Fortsatt god sommer til dere alle!