Del 3 – Sammen er vi sterke!

Det hadde vært en uvanlig stille natt, til å være på hotell, men ikke så rart når det bare var oss der – tidligere rusmisbrukere og pårørende. Ikke mye sjalabais, høye glass og dans på bordet med oss lenger, selv om vi faktisk kan ha det mye hyggelig uten alkohol. Koronaen sier meg at jeg skal holde avstand, så jeg holdt meg på rommet, med beina på bordet (det er liksom lov det på hotell), strikketøyet og tv´n. Korona eller ei, jeg er jo uansett ikke så særlig sosial.

Våknet tidlig, som vanlig og klargjorde meg for en ny dag – hva ville den bringe opp i lyset av minner fra fortiden? Frokosten inntatt, en hotellfrokost utenom det vanlige nå i disse dagene, men de holdt orden i rekkene, passet på at vi overholdt alle smittevernregler. Maten var virkelig flott, og jeg spiste nok en del for mye. En del…nei, mange deler for mye, og det selv om middagen fra kvelden i forveien fortsatt jobbet inni meg. Men på hotell skal man jo kunne nyte, så jeg la bort den dårlige samvittigheten før den fikk taket på meg. Trengte næring i kroppen for å stå imot et hardkjør fra Julie…

Klokka 08.30, eller noen minutter før sitter jeg på plass, samme plassen som i går, for å rokkere på meg, nei, det går ikke. Det vante og kjente, slik var det bare. Faktisk skulle jeg ha valg en annen stol, for hjernens skyld. Endring av mønster er bra, men nå hadde jeg satt meg. Samtalene surrer rundt meg: Det var en fin, men tøff dag i går – tøffe mennesker, hjerteskjærende rått og det var såå bra det hun sa, for ikke å snakke om han, han traff meg hardt i hjertet, sårt og vakkert… og jeg var så enig.

Her satt vi, og bare ett fåtall av oss kjente hverandre ordentlig fra før, men vi snakket, vi delte ideer og historier, så egentlig kjente vi hverandre veldig så godt. Våre historier var så like og vi så forskjellige. Og vi trengte dette, det å komme sammen og kjenne på samhørigheten, på likhetene. Folk trenger andre mennesker, knytte vennskap og nye kontakter, utveksle erfaring og gi næring til mer utvikling. Takk for at seminaret ikke ble avlyst!

——

Klikk klakk – Julie kommer… Og vi sysselsettes allerede fra starten av – tidsplanen er stram, mange foredragsholdere som skal skvises inn førklokka ringer ett, så lunsjen blir utsatt. Bare å forberede oss på det – forandringer skjer, og om det blir rot, så er det ikke min feil, og bli gjerne sinna på meg, men det er ikke min feil. Jammen bra jeg spiste som jeg gjorde.

Hvem sin feil ja?! Julie spør om vi har scannet hjernen før vi forlot rommet, om vi hadde lagt bort bitterheten og de sure minene? Uten å svare visste jeg at jeg hadde hatt mitt morgenrituale, vært i sinnsroen og laget meg en god start på dagen. Heldigvis trengte jeg ikke lenger å esle Lindorff noen tanke, men som henne hadde også jeg irritert meg over deres eksistens. Slutt med det – hjelper ikke å irritere seg over dem, bare akseptere og betale all din gjeld. Ferdig!

Rusettervernet i Sogn og Fjordane (RSF) entrer først, men går ikke mer i detalj her annet enn å påpeke at også de har tatt store skritt ved å erkjenne at det finnes noe mer enn bare alkohol folk ruser seg på, og at damer faktisk også drikker eller ruser seg bak gardinene. Dessverre er det mange de heller ikke ser, og de, som mange av oss er bekymret for morgendagen.

Brobygger´n fra Tønsberg stiller mannsterke – et virkelig flott prosjekt, som jeg skulle satt meg mer inn i – dette hadde virkelig vært noe å satse på her i Mossedistriktet også. Deres tilbud, hvor ulike aktiviteter sysselsetter mennesker med utfordringer på alle plan. Takhøyden er høy, og det å være inkluderende ser de som svært viktig, det å se mennesket og ikke bare problemene. Det er plass til alle, ikke fastlåste programmer, og om personen selv ikke finner sin plass, har de TRO PÅ ALLE, og den enkelte kan komme tilbake ved neste korsvei.

Klokka går, men kommer den til døra… hvor Julie står. Hun leser, og hadde jeg ikke visst hva hun leste, så hadde jeg aldri forstått, så hvorfor skrive det så uforståelig når en kan si punkt tre om avhengighet med to ord: Reparerer du? Som aktiv alkoholiker ville jeg aldri si eller tro at jeg reparerte for jeg opplevde sjelden å være fyllesjuk, vertfall ikke i starten av min drikkekarriere. Men så får jeg passet påskrevet; det å reparere omhandler også det å holde ut, vente og planlegge neste omgang. Vi ruser oss ikke fysisk, men på tanker og følelser. Å reparere omhandler følelser – vi reparer våre følelser. Punktum! Og jeg forsto det nå, og ja, selvfølgelig hadde jeg reparert. Punktum!

Over til neste person på talerlisten, Jeanette Lysell – lang fartstid innenfor hest og psykisk helsearbeid. Dette blir spennende å høre, hva kan jeg som er så redd for disse enorme dyrene, med min frykt for det store og overveldende får ut av dette, og svaret kom ganske raskt – hesten er som meg, redd og trekker seg bort og kommer tilbake til meg når jeg har funnet roen. Siden Jeanette bor på en gård i Hobøl, bare «et steinkast» fra meg, så kunne jeg faktisk tatt meg en tur, forsøkt å bli mer trygg på meg selv ved å øve sammen med en hest. For kroppens signaler slår ut når den mentale delen «faller» ut og hesten svarer/responderer. WOW!

Det var fasinerende å lytte til henne, se videoer om hvordan hester opptrer rundt mennesker i ubalanse, som finner roen ved hjelp av hesten. Den blir et bindeledd for å skape gode mellommenneskelige relasjoner og opplevelser. Hester brukes til å knytte bånd, i sosial læring (noe for meg), skape systemer, trygghet og for å få en forståelse av noe mer – skape robusthet, fysisk og mentalt.

Jeg med min skepsis til så mangt kunne hatt stor nytte av å prøve noe slikt. Det dreier seg mye om mentalisering – å se seg selv og andre innenfra og ut, og selv om jeg liker å tro at jeg ser mennesker rundt meg, så overser jeg mye, vertfall mye om meg selv. Jeg ser helt klart at mitt Limbiske system, det som regulerer mine emosjoner, hadde hatt godt av noen timer sammen med en hest. Kanskje ville jeg kommet mer i kontakt med fortiden – det Limbiske systemet påvirkes av fortiden og siden hester er så sanselige, vil den gå fra meg når jeg er urolig og kommer tilbake når mitt temperament er under kontroll. Er det ikke fascinerende?!

Muligens ville jeg blitt flinkere til å sette grenser også, kjent på mestring i forhold til egne utfordringer, for det hadde det virkelig blitt om jeg hadde satt meg på hesteryggen. Jeg ville, om ikke med en gang fått meg en ny venn også – en som viste meg trygghet, tillit og aksept, for jeg ser personer på videoer med frykt og sinne, i sorg og med panikk, som opplever kontakt og tilhørighet gjennom hesten.

Allerede hadde jeg lært mye nytt, som for eksempel at hester har separasjonsangst – emosjonelt er de svært like oss mennesker. I samspill og nærvær med hest ivaretas vår kroppsbevissthet og sanser. Vi kan oppdage sunne grenser, egen sårbarhet og affekttoleranse – tørre å kjenne på våre følelser. Vi lærer oss å ta og gi i lekent samspill med hesten, det forsterker relasjonen, vi opplever trygghet og samhørighet. Det blir en opplevelse av å se og bli sett – vi foretar en sosial reparasjon.

Hva skjer så i samspillet mellom en psykisk syk person eller en person med store utfordringer i livet og hesten foruten at det Limbiske systemet og hjernens følelsesregister – amygdalaen – kobles på og påvirkes? Skal se om jeg husker alle punktene, for lista var lang, men uansett er hest og menneske en god kombo.

Skal vi se… det gir:

– Økt kroppsbevissthet

– Fokus innad og utad seg selv

– Responsen fra hesten kan overføres til mennesker

– Opplever avgrensing, egne grenser

– Sansestimuli

– Rytme og timing

– Optimalisert spenningsgrad

– Balanse – fysisk og mentalt

– Adrenalin/ aggresjonsregulerende

– Tilknytningsfølelse

– Mestring – jeg/du er

– Konsentrasjon

– Emosjonell regulering

Ja, smørbrødlista var lang, og tror faktisk det var enda mer av positiv art, så konklusjonen er at hest er bra (ikke best enda, for meg – må øve meg i tankene først, eller egentlig skulle jeg bare hoppet i det). Selv med min hesteredsel kan jeg i etterkant si at ved bare å lytte på Jeanette så ble jeg mer trygg. Ja, jeg gjentar – FASCINERENDE!

Pause, ikke av Grieg, men taktfast igangsatt av fru Winge. Dere får tjue minutter til å rydde rom og sjekke ut, og til dere der hjemme, som ser på streamingen (ja, hele seminaret ble streamet), dere skal vipse i vei, minst tjue kroner, helst tusen, for det er uhørt å sitte der å se på noe så bra uten å betale «en damned shit». Jeg ser deg, ta opp mobilen og Vips Nå!

De tjue minuttene gikk fort. Rommet var allerede tatt hånd om av min samboer, så jeg tuslet litt rundt og slo av en prat med andre som hadde tid til overs. Litt kaffe i koppen og klar igjen. Julie, med stor innlevelse fanger oppmerksomheten vår igjen. Punkt fem, og merk deg at fire hoppet hun over, sikkert av en grunn, men du kan sjekke det selv i diagnosemanualen. Altså punkt fem: Føler du økende likegyldighet og har avsatte mye tid til rusmidler? En fremføring av hennes opplevelser – selvmedlidende likegyldighet og selvoppofrende skyldoverførsel. Gjenkjennende! Tenker på all tiden jeg brukte på å skaffe og ordne. Ikke bare å skaffe meg alkoholen, men å skaffe barnevakt, sykemelding, i det store og hele måtte alt skaffes til rette for at jeg skulle få drikke i fred. Og all planleggingen da… Julie avbryter tankene mine. Hør – Psykoaktive stoffer sier alt. Tror du at du har ADHD, er bipolar og ser fanden på høylys dag vil det aldri forsvinne om du ikke fjerner rusen først.

Begynner å få dårlig tid, så hun haster på med punkt seks – denne liker jeg. Opprettholder du drikkingen selv om du er klar over skadene…? Punktet verken pårørende eller fagpersoner forstår. Jeg fastslår at VI er klar over skadene, men det tar laang tid før vi virkelig erkjenner og ber om hjelp. Selv her er det kanskje noen, men jeg påpeker, som en regel: Det er ikke krav om nykterhet eller edruskap for å være her.

Jeg fastslår at om du svarer ja på alle nevnte punkter så er det ingen tvil: Du lider av avhengighetssyndromet.

Før neste dame på programmet, Ragnhild Guddal skulle gi oss en innføring og ikke minst en opptur i forhold til at også NAV kan jobbe konstruktivt og vise stor omsorg for rusmisbrukere, måtte Julie gi en viktig beskjed til alle femtenåringer der ute: Kjære femtenåring – Hasj er farlig! Du dør ikke, men du får aldri ligget med noen… For ingen vil ligge med en person som bare hikster og ler. Den dama altså, hun får sagt det.

Godt å få åpnet latterdøra litt før vi gikk videre til kvinnen fra Bærum kommune og Nav, som startet sitt prosjekt Lyset i hverdagen (https://www.lysetihverdagen.no/). Hun forteller oss et lite eventyr – en reise, og fremviser en visuell fortelling, hvor en rusmisbruker tar oss gjennom sitt møte med Nav. Alle krav, papirmøllen – «kom tilbake når du har alle papirene», nederlag og skuffelser, angsten og oppgitthet. Vi lytter til en rusavhengig som alltid møter motbør, et vanskelig system som ikke ser hvor vanskelig det er å oppfylle alle kriterier for å motta økonomisk støtte eller annen hjelp.

Ragnhild, som i flere år har jobbet for Nav med økonomisk bistand, og hun så alle avvikene og de mange utfordringen som mennesker sto overfor. Hun innså at NAV ble styrt av måltall, men ga f… i livskvaliteten. Hun ville gjøre en endring. Hun ville gi et tilbud, for det å kreve aktivisering uten å ha tilrettelagte tilbud skaper bare tapere – og passer du ikke inn i boksen, så sorry…

For henne var det viktig at alle ble sett og hørt – det er et livskrav! Hvorfor stiller NAV krav om å være rusfri? Hvorfor kan vi ikke kartlegge behovene, som for det meste dreier seg om å skaffe dem tak over hodet? Da er det også lettere å avklare forholdet til rus, men vi må bygge relasjoner først. Hun viser en film, og vi ser en jente med håp i øynene der hun ordner i sitt lille krypinn. Hun har fått en sovesofa hun kaller FRIHET. Jeg blir helt rørt – berørt.

Endelig, få flere som henne inn på NAV-kontorene – heier på den dama.

Det skjer magiske øyeblikk. Relasjonsbygging og trygghet skapes. Det kan settes mål og det gis motivasjon til endring. Klart alt dette øker livskvaliteten. Alt blir enklere når nettverket rundt fungerer. Først når alt det grunnleggende er på plass kan personen klare å komme seg ut i aktiviteter, skolegang og jobb.

Ragnhild hadde sett problemene, sett at problemene ikke alltid, men svært sjelden dukker opp når telefontiden på NAV er åpen. «Overmakta» må forstå, for å forstå må de se – de må delta sammen med brukerne, møtes på en felles arene – DA ER VI LIKEVERDIGE!

Tenk om flere kunne sette i gang lignende tiltak som det de gjør ute i Bærum. Hvor rusavhengige kan bruke sine ressurser, for hvem har sagt at de ikke har tiltakslyst og er ressurssterke. Når de får muligheten, blir gitt muligheten har de utallige erfaringer som kan benyttes som blant annet i forhold til andre mennesker i samfunnet. Det var rørende å se «Daniel» hånd i hånd med en eldre dame, deres samspill, kontakten – rørende, gammel og ung, ingen skepsis, bare glede og tillit å lese i deres øyne. «Du trengte meg!

Merker at kinnet mitt blir vått når Endless strømmer ut fra høytalerne. Ja, sammen klarer vi så mye mer!

Lyset I Hverdagen – YouTube

Pling-plong! Julie kommer klappende: Dette er så bra! Klar for siste innspurt, før lunsjen, som dessverre må vente til halv to. Ja, det klarer jeg, for jeg vil ha en god kopp kaffe servert av = Kaffe, Oslos, eller landets viktigste kaffebar vil jeg si. Den åpnet dørene etter initiativ av = Oslo og samarbeid med «Petter Uteligger». Vi får en introduksjon av hvordan den drives, om hvordan mennesker møter mennesker på tvers av «rangstige», hvordan mestring og rutiner øker verdigheten – et bevis på at rusmisbrukere har utallige ressurser.

Alle ansatte er personer med rusutfordringer, noen i aktiv rus, noen i ferd med å endre livsstil, men uansett når de får muligheten ønsker mange en forandring. Ved å bli gitt sjansen, få en legal inntektskilde forebygger de kriminalitet. Ikke minst reduseres stigmaene, våre fordommer og det blir økt forståelse og et mer inkluderende samfunn. Det er en iboende ressurs i alle, uansett!

Hver enkelt former sin egen hverdag, har egne mål og de fleste klarer å kombinere jobb med sin livsstil. De kjenner på verdighet for når man blir møtt med verdighet oppleves verdighet. Richard er et godt eksempel på dette. Oi, som han han endret seg. Jeg ser ikke lenger en usikker gutt, men en trygg, voksen mann – en som virkelig har fått et løft gjennom = Kaffe, som har vært arbeidsplassen hans siden den åpnet i 2017. Det har vært tre år med opptur. Fra et liv hvor alt var sort-hvitt til å ha en hverdag der bare logoen på kaffebaren var i sort-hvitt.

Stedet reddet livet hans. Selv om han ikke er helt rusfri, så er han åpen for forandringer, og kanskje en dag – Jeg lover ikke mer. Han føler seg respektert. Her blir han ikke avfeid, men møtt med respekt uansett hvilke valg han har tatt. Det er ingen stengt dører – jeg kan komme når jeg kan, etter dagsformen og gjøre oppgaver jeg klarer. Kjenner mestring – vokser. Jeg er i en stor prosess. Arbeid gir verdighet – verdighet gir styrke – styrke kan gjøre endring mulig! Det har vi så absolutt opplevd disse dagene.

Ja, jeg ser Richard der han i sin trygghet forteller sin historie, som ikke er slutt, men to flotte, krevende, givende, lærerike, tøffe dager, men to dager jeg ikke ville vært foruten er over. Det varmeste arrangementet jeg har vært på, sier Julie, og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Vi er en gjeng som rocker. Her er døra åpen. Ingen klikker. Felles utfordringer.

 Tusen, tusen takk Kjell!

Jeg applauderer og annonserer for neste års event på Storefjell, høstens fineste eventyr – Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige. Avsett datoene 1.-3. november 2021. Og ikke glem å nominere til prisen: TAKK FOR AT DU SÅ MEG! Årets pris gikk til Frode Hermansen, tidligere kjøpmann ved Rema 1000 Gol, for at han så Kjell Torstein. Hvem så deg? Hvem fortjener et gratis opphold og overværelse av seminaret neste høst?

——

Den fordømte koronaen hadde ikke klart å ødelegge, for noen gir aldri opp, og takk Gud for det. Det hadde vært et annerledes seminar, men det satte spor. Alle menneskene, deres historier, alt de har kjempet seg gjennom, kjempet for og oppnådd. Jeg takker alle for deres åpenhet og ærlighet, for alt de ga, av seg selv for at vi alle kunne forlate stedet med enda mer styrke. Jeg takker arrangører, foredragsholdere, hotellansatte og for ikke å glemme deltagerne.  Sammen var vi blitt sterkere, virkelig!

Vi dro – snøen kom…