Del 2 – Sammen blir vi sterke!

Det ble en annerledes lunsj, adskilt – bestemt av koronaen. Praten på tvers av de vi kjente best måtte vente til vi kom ut i «røykerommet». Nye bekjentskaper ble knyttet. Det ble diskutert, delt erfaringer og inntrykk etter dagens første økt. Vi gjorde oss klare for nye påkjenninger, for det var det det var, men vi trente dem, trengte å bli påminnet. Vertfall jeg…

Av respekt er jeg inne i lokalet lenge før vi skal starte opp igjen. Den «flinke piken» i meg må være på plass, ikke komme for sent, ikke være til bry eller lage oppstuss eller forstyrre. Sitter og venter, tenker og fordøyer timene før lunsj. Sterke fortellinger om hvordan det var – for den som ruset seg eller den pårørende. Tenker tilbake på min egen fortid da alkoholen sto først på timeplanen, eller nå – som den pårørende.

Det fylles opp på stolradene, fortsatt med én meters mellomrom. Det kommer en eim av håndsprit. Liker ikke lukten, men må bare godta. Stemmene stilnes i det Julie tar oss tilbake til foredraget. Nye leksjoner, aktivisering av de små, grå hjernecellene. Hun har nå blitt tjuetre år i sin historie, innsett sitt problem, men er hun klar for endring? Hva kan vi gjøre, spør hun?

I bakgrunnen står en ung mann med rødlig hår og skjegg. Noe kjent med ham, og når han introduseres gjenkjenner jeg ham – Aleksander Nordengen. Det var moren hans jeg først ble «kjent» med gjennom Petter Nyquist´s program = Kaffe. Nå er det sønnens liv vi får i hendene, og han gir av seg selv fra første stund.

Hei, jeg er nittien kilo angst på en god dag… Det kommer litt latter fra salen – han hadde lagt lista. Blir en smule humoristisk tenkte jeg, men fort blir det mer alvorlig.

Ofte ble han spurt om han ikke var stolt av moren sin. Jo da, men ingen spurte hvordan jeg hadde det… Hvordan det hadde gått med meg? Og han traff, for de pårørende blir glemt, selv etter at den rusavhengige har kommet seg på tørt land. Men som vi så, og hørte når han snakket, gikk det bra – nå. Han så ikke på seg selv som et offer – han var ikke spesiell, men han hadde klart seg på tross av… Han var et løvetannbarn, det sto med store bokstaver på skjermen bak.

Aleksanders vokste opp i «Bananblokka» på Galgeberg, blokka som desidert har produsert flest = Oslo selgere, og bare et steinkast unna Oslo Kretsfengsel. Et overgrep mot barn å plassere dem der…, for det var der de ble innlosjert han og mammaen da foreldrene skilte lag.Begge hans foreldre var rusmisbrukere. Faren, som var alkoholiker så han sjelden, og av de gangene han skulle hente i barnehage eller på skolen slo 1% til. Så alt han hadde var en mamma som hadde mistet seg selv.

Det var noe underfundig med måten han ordla seg på, noe tragikomisk – skulle vi le eller gråte… Kanskje var det hans måte å takle dette presset han sikkert hadde på seg ved å stå der, blottlegge seg. En overlevelsesstrategi, men han ville overleve. Han delte med oss, lettet på byrden.

Etter hvert fikk mamma kjæreste, en mann som ikke var bra for henne og derfor ikke meg. Mamma passet aldri inn. Måtte fikse livet, og da var narkotika løsningen.

Store deler av sin oppvekst måtte Aleksander klare det meste selv. Smøre matpakke, som han gjemte seg bort for å spise for at ingen skulle se hvor lite voksent den var laget. Passe på å ha alt av skolebøker med, og noen ganger glemte han så han endte opp med å alltid ha alle i sekken til enhver tid. Han ble flink til å dekke over, finne unnskyldninger til å slippe skoleturer, skidager eller alt som krevde ekstra utstyr eller penger. Ja, han var lojal for å beskytte moren, akkurat slik mange barn er når de vokser opp med foreldre som ruser seg. Han måtte jo passe på henne også, for kjæresten var av det brutale slaget, og hun fikk gjennomgå. Daglig bank, men den psykiske terroren var nok verst. Det visste jeg alt om…

Alle spor måtte skjules og hele tiden fulgte Aleksander med på hva som foregikk rundt ham. En overdreven sjekk av hva som skjedde i verden for å vite hvordan han selv skulle gripe dagene fatt. Ingen skulle kunne se at han ikke hadde tingene på stell, men å tegne sommerferieminner kunne han aldri. VIF-drakta ble redningen. Han var fjorten år, keeper på Norges beste guttelag og hadde en trener som så ham og lærte ham at «smerte er ikke vondt, bare annerledes».

Jeg var heldig, jeg fikk denne sjansen i Vålerenga.  Men likevel, han kan ikke annet enn å tenke på hvor han hadde vært om han hadde hatt de samme forutsetningene som de fleste andre barna på laget. Hvor hadde jeg vært med dine forutsetninger?

Vår skjebne er ikke vårt valg! Han snakker for alle barn av rusavhengige, for alle de pårørende. Han snakker på en måte også min historie, for jeg ser meg selv som moren hans, som den som ble mishandlet, men aller mest som den som sviktet mine egne barn. Det er tøft, men jeg tåler det nå. For i likhet med Aleksander så ser jeg viktigheten av å snakke om det. Sette ord på alt – på angsten.

Det er godt å se ham stå der, åpen og ærlig, som en god selger, som han selv beskriver seg som. Fordi han alltid var sulten. Og det er ofte tilfeldigheter som gjør at du havner der du havner, men i hans tilfelle kunne det gått så mye verre om han ikke hadde gjort det motsatte av hva han ble fortalt eller alt han var en del av. Derfor endte han opp med å være den han er i dag – en som har alt. Det han har lært, alt han opplevde ble en håndbok i hvordan han selv ikke skulle være som forelder. Og jeg tenkte: Hadde jeg bare forstått det, men så enkelt var det vel heller ikke, men likevel, om jeg hadde visst hva som lå i mine gener…

Denne mannen er et forbilde, et skoleeksempel på et løvetannbarn, som viser viktigheten av at noen ser DEG – en fotballtrener, en bestemor – hvem som helst, så kan det gå deg godt. Jeg lever et godt liv og takker faren min for at jeg ikke stikker av fra livet og barna mine. Jeg har fått tilbake mamma, som tar tak i livet, og er en god bestemor, en hjelpsom svigermor for min kone – en mamma jeg er stolt av. Dette har han oppnådd gjennom hard trening.

Han gjennomførte ikke drømmen sin om å bli et «rasshøl» i dress, og det er jeg glad for, men en som i stedet instruerer andre gjennom trening. For den beste veien ut er trening!

Det tar på, se meg selv gjennom andres historie. En kort pause ute klarer ikke å ta fra meg følelsene, men det er greit. Dette må jeg selv ta tak i, men ikke akkurat der og da. Forbereder meg på neste foredragsholder. Hva kommer nå?

Ikke lange pausen å få før teatralske Julie griper fatt i meg. Punkt to om avhengighetssyndromet skal saumfares. Har du problemer med inntaket – innledning, avslutning og mengde…? I likhet med henne hadde ikke jeg problemer med disse punktene, men problemene var alt det andre. Jobben, åpningstider på polet, busstider, barna, kjæreste og all planlegging. Irriterende å ikke kunne drikke når jeg ville. Å kontrollere det å slutte var i og for seg ikke noe problem det heller, men der kom alt det andre inn i bildet igjen – sove, barn som ventet, jobb som ventet og rekke tog eller rekke juleferie. Og hva med mengden? Det kostet, men det var nå så. Orket ikke tenke på det, men bare drikke i fred uten pes fra noe eller noen. Så ergo; ingen problemer med noe av dette, men alt og alle som sto i veien.

Julie, i hennes fortid, i en aldre av tjueseks år sto midt opp i dette. Hadde vi nå klart for oss hva vi kunne hjelpe henne med – skaffe henne et mål? Jeg overlot til andre å svare på det spørsmålet – det var innlysende for meg, og jeg kjente jo også hennes historie, den var som min egen, men alderen stemte ikke helt, men bortsett fra det var hun, som meg langt ifra klar for andre mål i livet enn å skaffe, drikke og skjule.

Vigdis Løback sto klar på podiet. Så vi skremmende ut, for også hun gruet seg for å si noe. Men det var ikke på grunn av oss, men fordi manuset hennes var på vei til Bergen. Nå måtte hun improvisere. Hun startet med å lese utsnitt fra sin egen bok: Sammen på bedringens vei, og jeg gjengir noe, for det var så fint, men resten anbefaler jeg deg å lese selv, så kjøp boken eller les bloggen. Det er utdrag fra: Mora di – en mammablogg om rus.

Noen ganger kjennes det å være pårørende til en rusavhengig som å være en brikke i et spill, der reglene stadig forandrer seg. Spillbrettet forandrer seg også. Og deltagerne. De du trodde var medspillere, viser seg plutselig å tilhøre et helt annet lag. Det er som å spille sjakk, ludo og stigespill samtidig, men hvor man stadig får utdelt nye kort på hånden. Og, ja, for ikke å glemme den forsvunne diamant. Mye av tiden går med til å leite etter den…

Kunne ikke skrevet det bedre selv – alt stemte til punkt og prikke, enten jeg satte meg selv i rollen som den rusavhengige eller den pårørende. Som hun så fint og innlevende avslutter det hun leste: Jeg klatrer fortsatt opp og ned stiger, står over kast og får dårlige kort på hånda… Men jeg lar ikke noen andre bestemme hvor jeg skal sette brikkene mine, eller hvilket spill jeg skal være med i.

Jeg trakk pusten dypt. Var lutter øre. Dette måtte jeg virkelig ikke gå glipp av. Alle før henne hadde snakket mye om meg, eller det var som om det var om meg og mitt liv, og så kom hun, Vigdis og «snakket til meg». Hun bekreftet meg, så meg liksom, satte fingeren på akkurat hva jeg hadde strevd med som pårørende. For jeg hadde også opplevd at det var en kjeller under kjelleren.

Så kom det – bare jeg kunne ta grep og forandre på min situasjon – på meg selv. Og, ja, jeg visste jo det, men nå sto det enda klarere for meg. Jeg hadde tatt grep, et valg jeg ikke var helt sikker på om ville fungere, om det var det rette, men hun ga meg aksept. Ikke bare fikk jeg bekreftet at alles utsagn om at vi som foreldre blir pålagt all skyld, at vi må skjerpe oss – at vi må mer på banen. Men hvem er alltid på banen? Merkelig nok hadde jeg og en annen deltager stått og snakket om nettopp dette temaet i pausen. Rusen rammer oss alle, men som mor tenker jeg, og spesielt fordi jeg selv var alkoholiker: Hva var det jeg gjorde feil? Vigdis tenkte det samme – hun leita etter feil for å finne skyld og leiter man, så finner man…

Ikke nok med det, at som forelder, og her kjente jeg med så godt igjen i beskrivelsen, at som forelder er jeg et problem fordi jeg prøver å kontrollere – vil ha en innrømmelse. Men jeg klarer ikke fikse alt, selv hvor mye jeg prøver å kontrollere alt. Det følger ingen bruksanvisning med foreldrerollen, og vertfall ikke som en mamma til en rusavhengig, men hennes løsning var å snakke med andre pårørende. Akkurat der har nok ikke jeg vært flink nok. Jeg har delt mye, men det har for det meste vært i bloggen.

Der imot har jeg erkjent at jeg har et rusproblem i familien, og hun sa det så ettertrykkelig – nøkkelen ligger i å innse at jeg må slutte å sette på meg masken – starte min egen prosess. Det var nettopp det jeg for litt siden hadde gjort. Jeg hadde koblet på hodet og koblet fra mammahjertet for en stund, jeg satte grenser for meg selv, grenser jeg selv klarte å akseptere. Jeg hadde valgt å «stenge døren», men murte den ikke igjen. Den har jo to håndtak, så om vedkommende vil inn igjen, når den er klar, så er det fortsatt mulig. Men da må jeg ha tålmodighet og slutte med å kontrollere, og jeg klarer. Viste hun hva jeg hadde gjort?

For det er som Vigdis påpekte, våre tilbakefall til usunne mønster påvirker i aller høyeste grad den som ruser seg. Ikke brosteinslegge veien til kirkegården eller utsett oss selv for skam når vi velger å si nei. Jeg skal ikke legge til rette for rus eller pålegge noen skam fordi jeg skammer meg. Og jeg må nok erkjenne; jeg har skammet meg, men ikke over min sønn, men hvem han er når han ruser seg. Men det var ikke derfor jeg lukket døren. Jeg trengte å være meg, for meg – for en gang skyld…

Vigdis avslutter med et dikt fra egen diktsamling: Alle de dagene jeg ikke døde, men jeg var helt satt ut og husker bare hvor fint det var, men kan ikke gjengi det. Jeg kjente skuldrene mine senke seg – jeg hadde fått aksept. Mitt valg var det rette, og hun sto der å ga meg ros for hva jeg hadde gjort. Ikke bokstavelig, men det føltes slik, at hun snakket til meg. Jeg kjente meg så lettet, så glad. Denne tøffe dagen hadde tross alt fått en god slutt – takk og lov for at hun ble rokert på, som en brikke i seminarspillet, og ble flyttet fra start til slutt…

En verdig slutt på dagen. Og selv om jeg ruslet alene opp slalåmbakken hadde jeg hennes ord i pannebrasken: Ja, det er elendighet nok til alle, så vi trenger ikke konkurrere om det… , og jeg tenkte, for ei dame, og la til mine egne ord i setningen; men sammen kan vi løse opp mye av elendigheten, sammen er vi sterke!  

Og trodde du at jeg var ferdig, så nei, dette var bare siste del av første dag, så jeg må nok fortsette med resten i morgen, og forhåpentligvis klarer jeg hele siste dagen… Nå skal jeg ut å lufte meg og hodet mitt…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s